“Neste gang forventer jeg at du gror pupper. Og en vagina. Og hele pakka du trenger for å bære frem OG føde et barn. Og mate, for ikke å glemme. Neste gang er det pokker meg din tur” hveser jeg til Fredrik. “Hvis det blir noen neste gang” avbryter ham meg med.
Og det gjør nok det altså. Jeg må bare vente til den lille bylten kan snakke, kan klokka (!!), har lært seg litt manerer (han har tisset på meg i dag også) og det at han har fylt 16. Nei, kanskje 20. Eller muligens eldre.
I dag er den ikke-lenger-så-kjempe-lille Leo 3 uker gammel. 3 Uker, altså! Tiden har løpt, og vi er selvsagt sprekkfulle av stolthet hver gang Leo gjør en ny bevegelse. Nå er jeg jammen meg på god vei til å bli en av de småbarnsforeldrene som løper ned på torget og stolt roper ut hver gang barnet gjør noe, om det så bare er at barnet raper, smiler, eller klarte å ikke skrike gjennom hele natten. Jeg skal prøve å beskytte dere fra stolthetspraten her på bloggen, men jeg lover ingenting.
Jeg har nylig fått en god del meldinger fra mennesker jeg ikke har snakket med på ekstremt lang tid, og som er litt i sjokk over at jeg faktisk er blitt mamma. Og det er ikke det at jeg ikke er i sjokk over det selv, for det er jeg. Men det blir bare litt mer virkelig når andre påpeker det. Hvorfor skvetter jeg fortsatt litt til hver gang noen kaller meg “en mamma”?
Jeg fatter fortsatt ikke at “lille Leo” skal bli stor, hvilket han (til vår store forferdelse) allerede er på god vei til å bli. Jeg vil si meg rimelig sikker på at jeg kommer til å bli dødsbekymret med årene som kommer, ettersom jeg allerede våkner omtrent hver andre time (ufrivillig) om natten for å sjekke pusten hans, om han har på seg nok, om han har på seg for lite, ja, eller om han bare har sparket av seg sokkene i søvne. Det høres rimelig sykt ut når jeg skriver det her, men når du blir mamma selv tror jeg du forstår. (Og det høres kanskje enda sykere ut?..)
Det er forresten én ting som ikke har forandret seg siden graviditeten. Å bli mamma innebærer også at du må leve med å være ekstremt lettrørt, og det å se barn med familiene sine løpende rundt med et smil om munnnen på diverse tv-reklamer. Ja, det er (av en eller annen grunn) bare forferdelig rørende. Rett og slett.
Så kan jeg jo gjerne fortelle dere vordende foreldre som leser bloggen min det samme som deres familie og venner mest sannsynlig allerede har fortalt dere; det er tøft å være mamma, men at det er såååå verdt det. Og så tror vi gjerne at vi er litt bedre forberedt enn hva vi var før vi fikk høre det. Og det er kanskje like greit..?
Hehe velkommen til mammaenes verden! Lykke til videre!
Anonym: hahahah, takk takk!!:-)
Hihi 🙂 velkommen til mammaverden – en verden som består av hele følelsesspekteret og er full av oppturer og noen nedturer! Og etterhvert mange bekymringer… Ha en fin mandag 🙂
Haha jeg er bare 17, sønnen min er nesten 7 måneder og tro meg, vis du e som meg, så tar det litt tid før du innser at du er en mamma ( er fortsatt rart at folk kaller meg en mamma). Og du føler at du er gammel når du møter venner og der står du med barnevogn. Er utrolig kjekt å være mamma til min lille solstråle, selv om det til tider er vanskelig (speaielt med våkne netter) Lykke til og stå på! Det er ikke vanslelig når du kan det 😉
Et lite tips som “alle” vet er at gutten babyer som regel tisser i det du tar av bleia fordi det er “fritt og frank” noe som også kommer til å fortsette 🙂 så tipset er å enten ha en sånn tynn vaskeklut på når du vasker vekk avføring osv og ta tissefanten og det rundt etter du har lagt ei ny bleie under for å kunne ta den på med eeen gang du er ferdig å vaske, men ha alltid klar en klut å holde over hver gang du skal skifte for ditta kommer til å skje ofte 🙂
Hehe, velkommen i klubben! Oliver er hele åtte måneder, og jeg skvetter også litt til når noen påpeker at jeg er mor. Hallo, liksom! Men likevel er det så fantastisk, og stoltheten kan virkelig ikke beskrives med ord engang! Synes nesten litt synd i facebookvennene mine, for jiiiz, de må godta mye stolthet! Haha! 🙂
Og jepp, man blir helt sykt lettrørt! Jeg griner av de merkligste ting, og jeg frykter det aldri gir seg heller. Og jeg skal begynne å jobbe på sykehus om bare en måned. Holy, det blir tøft! Haha 🙂
Du har en veldig fin blogg, du skriver veldig bra.=) liker bloggen din?=)