Til min datter, en mamma, og bloggeren.

1 år. 

Hvor mye kan egentlig skje på 1 år? Jeg tror jeg har et svar på dette.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På denne tiden i fjor satt du på skolen og jobbet iherdig. (Noe som var nytt av ditt siste skoleår, da du de foregående par årene på ungdomsskolen rett ut ga flatt pokker i hva du gjorde, eller om du gjorde noe i det hele tatt)

Du brukte tiden din på skolearbeid, sov litt, spiste litt, men leste mest. Og jobbet, dro til litt skikkelig egentlig. Resultatene kom, mer enn mindre i tak med innsatsen du la inn- og det så riktig så knallbra ut!

Du hadde bestemt deg, tatt et valg du trodde på, og kjempet vesentlig hardere enn før.

Vi fikk ikke lenger telefon fra kontaktlærer som tidligere stadig vekk kunne fortelle oss at vår datter så ut til å være svært opptatt av.. Tja, omtrent alt annet enn hva som foregikk innenfor skolens bygning og klasserommets vegger. Tyggegummismatting, høylytte samtaler og eviglange latteranfall med klassekamerater (og deg selv), sminking(!) og sist, men ikke minst, skue av det lange helblekede håret ditt. Dette var i grunn hovedbeskjeftigelsene dine på skolen, før du gikk inn i ditt siste år på ungdomsskolen.

Det skjedde noe, og det som skjedde var veldig bra, og veldig rart. Du tok grep, snudde, tok en ny vei. Du ville endre noe, gjøre det bedre, du ville klare, og innerst inne vet jeg at du ville bevise noe. Mest for deg selv, det vet jeg, men også for andre. Det var gått for langt, og tiden ble knapp, om du skulle få lov til å flytte for deg selv, til en by du var kjent i, men til et liv som var ukjent for deg. For å gjøre en lang historie kortere. Karaktersnittet økte flere karakterer, og du avsluttet 9 årig skolegang med rak rygg og stolthet som lyste lang vei.

Gledestårene kom ekstra lett denne svale sommerkvelden under avslutningsseremonien.

Juli 2014

Jeg kom til Larvik for å være med deg til legen, siden magesmertene dine vedvarte, og du skulle ta ulike prøver for å få svar på hvorfor du hadde så vondt. Og vi fikk svar. Vi fikk til de grader svar!

De fleste prøver var tatt, vi var i ferd med å forlate legekontoret da legen kom etter oss og ville ta en siste prøve. En prøve til som skulle forandre livet ditt, og til dels forandre livet til de som sto deg nærmest. Javisst kunne du ta en prøve til, ja jøss, skulle bare mangle. En ørliten urinprøve bare.

Legen kom, ganske kjapt inn på sitt eget kontor igjen, der vi satt og ventet. Og prøvesvaret kom. Litt vel kjapt, spør du meg, for jeg rakk ikke tenke stort etter ordet “gravid” slapp ut i rommet. Gravid, ja. Akkurat.

Ansiktet ditt fortalte klart og tydelig at det var, vel overraskende. Siden alle mulige forhåndsregler var tatt, kunne dette knapt være mulig. Men mulig var det, og mulig ble det. Jeg husker de første tankene som sørget for å skyte god fart i hjerneimpulsene. Jo, de vil jeg påstå jeg husker temmelig godt. “Det ordner seg, det kommer til å gå bra. Alt vil ordne seg, helt sikkert!” Og jeg sa det til deg, når vi kom ut i sommersola. Klart det ordner seg, alt blir bra!

Og det gjorde det, jenta mi, gjorde det ikke?

For en mor og en far i denne situasjonen, blir man så til de grader, og til tider ambivalent i forhold til situasjonen og dens alvorlighetsgrad. For det er utvilsomt alvorlig, ansvaret så stort, valget vanskelig, og for en mor og far blir tankene noen ganger litt for mange. Men, det er et stort men.

“Noen ganger rådet følelser, noen ganger rådet fornuften, men aller mest rådet kjærligheten”

Til deg, mitt lille, store barn, som er så sterk, trygg og selvstendig! Jeg er så stolt, så ufattelig stolt av deg ♥