Så, vi møtes igjen. Du grusomme tog.

Jeg kan vel ikke si at vi har noen særlig hyggelig fortid, men det får bare gå. Jeg har ikke annet valg, ettersom jeg må inn til Oslo i dag. Og som du sikkert vet, så kan ikke 16-åringer ta billappen.

Men når jeg tenker over det, hva vil jeg egentlig heller enn å sitte sammenkrøket og nærmest oppå fanget til en svett fyr i flerfoldige timer. Lite som slår det, altså. Er man riktig heldig får man gjerne en på hver side, men så flaks har jeg riktig nok sjeldent. For ikke å snakke om hvor hyggelig de ansatte stort sett alltid er. Alltid smilende, blide ansikter som hyggelig spørr deg hvor billetten din er. HAHA, nei. Nei nei nei.

Men hvorfor jeg er så fryktelig glad i tog? Jo…

Jeg ante fred og ingen fare i min gigantiske joggebukse og hettegenser på toget en ettermiddag i november 2013. Da var jeg 15 år og 6 måneder gammel. Jeg hadde hatt en lang skoledag og hadde endelig fått satt meg på toget på vei til Larvik og en helg hos Fredrik. Plutselig vifter noen noe foran ansiktet mitt, og jeg snur meg mot det som var konduktøren. “Billetten din” hveser hun. Jeg finner den frem og smiler så fint jeg bare kan med det sminkeløse ansiktet mitt. “Barnebillett? Du er jo ikke barn!” utbryter hun. Jeg ble med en gang litt sjokkert over hvor lite hyggelig hun var mot meg, men fikk stotret frem noe som “Ehm. Jo, jeg er 15 år gammel” Og jeg skaffet meg faktisk ikke bankkort en gang før etter jeg hadde flyttet til Larvik, så jeg hadde heller ingen form for ID med meg. “Ja, vil du at jeg skal ringe moren min så du kan få høre det fra henne da?” spurte jeg henne etter et par runder med diskusjon. Så måtte jeg gjøre det da, mamma snakket med henne og når de la på var hun like motbydelig igjen. Hun måtte ha bevis for at jeg faktisk var under 18, for jeg så etter hennes mening ut som en godt voksen dame. Jeg lette febrilsk i baggen min etter noe som kunne hjelpe, og fant (HELDIGVIS) passet mitt. Jeg ble såå lettet og ga til henne mens jeg sa “hva var det jeg sa” Hun mumlet litt for seg selv før hun sa noe som “Du fyller jo snart 18 da” jeg svarte raskt “Eh, om 2 og et halvt år bare”

Så var jeg muligens kanskje ikke ved min beste oppførsel jeg heller, men kjente jeg ble rimelig forbanna. Spesielt med tanke på at jeg er 1.60 høy, ikke hadde på meg sminke og gikk i digre klær. Folkens, jeg så mer ut som en bortkommen 13-åring. Ja, og for ikke å glemme at hvis jeg til tross for dette skulle se ut som en voksen dame, så er det faktisk mulig å være litt.. Ja, hyggelig? Imøtekommende? Noe sånt. Det var altså ikke tilfelle. 

Jeg har også opplevd å bli regelrett kjeftet på fordi jeg ikke har plukket opp andre menneskers søppel (fuck logic) inne på toget. Og sikkert tusen andre episoder med at konduktørene nekter å selge meg barnebillett, at toget er forsinket og jeg må ufrivllilig vente på Oslo S i flere timer (og om dette skjer får du selvsagt ikke erstatning på noe vis) Og for guds skyld dere, ring ikke kundeservice. Bit det i deg. Jeg gjorde det en gang, og for å si det sånn, det skjer ikke igjen.

Jaja! Jeg får prøve å holde ut her! Vi snakkes i Oslo ♥