Det er så ironisk, for jeg er redd for å blottlegge meg fullstendig – samtidig driver jeg en blogg, og det er jo det jeg skal gjøre. Er det ikke? Blottlegge livet mitt. Jeg funderer ofte på om jeg tråkker over streken, om jeg noen ganger deler for mye, og det gjør jeg helt sikkert. Heller for mye, enn et falskt bilde av virkeligheten som liksom skal dekke alt jeg ikke deler.

Jeg lurer på hvor mange runder jeg har gått med meg selv om hva jeg vil skrive om på bloggen, og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal bli fremstilt. Og ikke minst, hvordan jeg ønsker å fremstille meg selv.

Vet dere hva som er trist? Bloggere som skriver uten substans. Uten å vise at de tenker, reflekterer, og stiller spørsmål rundt ting. Før tenkte jeg for mye. For mye på hva andre ville mene og på hva andre ville tro. Jeg ville alltid bevise noe, eller motbevise, alt ettersom. Og jeg orker ikke det lenger. Jeg vil bare skrive uten å tenke. Skrive uten å sitte i timevis og fundere på hva andre kan tolke ut i fra det jeg skriver. Skrive uten å lete etter ting å skrive om. Skrive uten filter.

Sannheten er at jeg tenker over så mye mer enn hva jeg skriver her inne. Så innmari mye mer. Jeg vil ikke bare skrive om hva Leo har fått i gave, hvilke klær han har på seg, eller hva jeg har kjøpte meg tidligere den dagen på kjøpesenteret.

For det er bare utsiden. Jeg vil at dere skal kjenne meg slik jeg er på innsiden. 

“Alle” er så overfladiske, og jeg er klar over at jeg til tider selv fremstiller meg på den måten. Det er så fryktelig lett å bare bli en av mange, istedenfor å måtte stå alene. For det krever så mye mer å stå alene. Det er så mye fokus på ting som alt i alt ikke betyr noe, men som vi så gjerne vil at skal gjøre nettopp det. Penger og dyre klær, det gir meg ingenting. For tenk at det finnes mennesker som er så fattige at de bare har penger? Jeg vil leve, jeg vil kjenne at jeg bryr meg om mer enn det. Jeg vil kjenne på den følelsen av å glede meg over ting jeg ikke kan kjøpe.

Jeg vil kjenne at jeg lever et godt liv, uten prislapp, rosa joggesko og dyre barneklær.

Jeg kan ikke love at det aldri skal dukke opp fasadebilder som viser hvor ekstremt overfladisk jeg kan være. Som for eksempel alt jeg planlegger å kjøpe til Leo, eller hvor vårt neste reisemål er.

For selv om du klikker deg inn på bloggen min og leser om hvor mye jeg har kjøpt den dagen, så er det ikke det jeg tenker på før jeg skal legge meg om kvelden.