I sommer skrev jeg et innlegg her på bloggen som startet et svært rabalder på andre nett- og diskusjonsfora. Nemlig det med å ønske seg et kjønn når man blir gravid. For jeg ønsker meg nemlig ei jente neste gang jeg blir gravid.
Jeg fikk høre lenge etterpå hvor skuffet enkelte var over meg, at de ikke ville lese bloggen min lenger, og så videre, og så videre. For ikke å snakke om kommentarfeltet, det var et kapittel i seg selv og jeg må innrømme at jeg etter hvert kunne «glemme» å klikke meg inn på alle de 20 nye kommentarene, bare fordi jeg visste hva som kom til å stå skrevet.
Men er det egentlig så forbaska ille?
Altså, jeg ønsker meg også en helt egen nyoppusset villa med stor hage. Det betyr ikke at jeg legger meg til å gråte i fosterstilling om det skulle vise seg at jeg aldri kommer til å få det. Det betyr heller ikke at noe forandrer seg om jeg ikke skulle få det.
Så la oss være helt enige om en ting her: Det aller, aller viktigste er at barnet er friskt og velskapt. Det er ingen som har sagt noe annet, og jeg tviler sterkt på at det finnes mennesker som mener noe annet.
Nå som det er ute av verden: Det er tabulagt å ønske seg et kjønn. Likevel, noen raske googlesøk viser at flere forskere og psykologer mener at dette egentlig er et ganske vanlig fenomen. Det er bare noe vi velger å ikke snakke høyt om.
Så når noen bryter denne stillheten så skal det krisemaksimeres, og jeg fatter egentlig ikke hvorfor. Jeg ønsker meg en jentebaby, og får jeg ikke det, så får jeg ikke det. Da lever jeg lykkelig som guttemamma, og ingenting forandres.
Når jeg ble gravid i fjor tenkte jeg helt ærlig aldri over hvilket kjønn jeg ønsket meg. Jeg hadde så ufattelig mye å tenke på fra før av, at det fikk aldri noen plass i tankene mine. Dessuten var det ikke viktig for meg. Det er ikke slik at det er superviktig for meg nå heller, men nå som jeg har fått en nydelig liten gutt hadde det jo vært veldig fint å få en lillesøster!
Og selvfølgelig, jeg elsker alle barna mine uavhengig av kjønn. Det er ikke snakk om å like eller elske noen mindre her, det er rett og slett bare snakk om et ønske.
Det betyr altså bare at jeg ønsker meg. Og et ønske, det er ikke et krav. Det trenger ikke oppfylles, og det MÅ ikke skje. Det er nettopp bare det: Et ønske.
Hva er egentlig så ille med å ønske seg?
Kunne faktisk ikke vært mer enig i det du sier! Jeg har også ønsker, og jeg ønsker å få en frisk velskapt liten gutt først, og så ei frisk velskapt liten jente. Synes ikke det er noen skam å ønske seg slike ting. Får jeg ei jente først og ei jente til etter det så vet jeg at jeg kommer til å være like lykkelig og elske barna mine like mye uansett! Du er en utrolig god og flink mamma. Håper du aldri kommer til å tvile på det! Stå på videre! Leo er så heldig som har så fine foreldre. Ha en riktig god helg videre <3
Trur egentlig alle har et kjønn dem ønske seg litt meir enn det andre om man har det eine kjønnet fra før, eller om det e førstefødte!
Er vel en god grunn til at man ikke snakker høyt om det! Barna dine! Hva må ikke en eventuell sønn nr 2 føle når han leser dette om noen år?
Jeg ønska meg jente jeg også og var ikke redd for å si det til folk? Visste ikke at det var tabu en gang. Viste seg at jeg får gutt, da, men selvfølgelig vil jeg elske ham uansett. Som du sier: Det viktigste er at det er friskt:)
Først må man bli gravid da….
Jeg har 2 barn, jeg ønsket meg ei jente begge gangene. Det har jeg også fått, men jeg hadde overhode ikke blitt mindre glad om jeg hadde fått gutt heller. Jeg tror det er helt normalt å ønske seg enten det ene eller det andre. Skjønner ikke hvorfor det skal være så tabubelagt å være ærlig om slike ting. Jeg ønsket meg også friske og velskapte barn, den første jenta mi var det, men i andre svangerskap fant de ut at noe ikke var helt som det skulle med den lille jenta i magen. Det var mye fram og tilbake på sykehus fram til igangsettelse 2 uker før termin. Jeg hadde faktisk tanker som at jeg ikke ønsket den lille jenta i magen i en liten periode fordi de ikke klarte å finne ut hva som var galt og jeg var redd for hva de kom til å finne ut da hun kom ut. Ut kom ei bittelita fin og “frisk” jente på 1845 gram og 39 cm, og legene fant ingenting galt. Men hun spiste dårlig og la nesten ikke på seg, så etter 6 mnd fram og tilbake med masse prøver, fant de ut at hun hadde et vekstsyndrom (Silver Russells syndrom). Hun er i dag blitt 2 år og snart 4 mnd og begynte i går på veksthormoner for å hjelpe til å vokse. Hun er nå 8.3 kg og 77 cm og verdens nydeligste og beste datter, hun er som absolutt alle andre 2 åringer bortsett fra størrelsen sin.
Ble nok en veldig rotete kommentar dette, men skulle liksom fram til at jeg er helt enig i at det er normalt å ønske seg det ene eller det andre og et friskt og velskapt barn, men det er heller ikke verdens undergang å få er barn som ikke er helt “friskt og velskapt”. 😊
Jeg øsnket meg alltid en gutt. Og jeg fikk en gutt. Nå håper jeg at hvis jeg blir gravid t det skal bli en jente, så storebror kan passe på lillesøster. Men blir det en gutt til. Vil jeg være like glad i han fordet. Man kan ønske? Og jeg tviler på at om hun rår en gutt igjen at han vil reagere det står rint og klart at hun vil bli like glad uansett kjønn. Må slutte og kritisere alt. Og en dag er det kanskje gutten hennes som ønsker seg en gutt/jente. Må øsnker alltid noe, men uanstt vil man sette like mye stor pris på hvert av barna uansett 🙂
Helt ærlig tenkte jeg at jeg ønsket meg en jente da jeg var gravid. Var livredd på ultralyd, for tenk om det var en gutt. Ville jeg bli skuffa da? “Heldigvis” fikk jeg ei jente. Om jeg blir gravid senere hadde det vært morsomt med gutt, men like greit med jente. Siden jeg vil ha tre barn hadde det vært morsomt med i hvert fall en gutt 🙂
Grunnen til at det er litt tabu å ønske seg kjønn tror jeg, handler nok litt om at foreksempel i Kina der det er ettbarnspolitikk ønsker veldig mange seg gutt, fordi jenter er mindre verdt en gutter. Og der blir jentebabyer både drept og forlatt for å få en sjanse til å få en gutt på forsøk nr 2. Nå er såklart dette ikke tilfelle for deg og de aller fleste andre. Men dette er realiteten for veldig mange i Kina og andre land der kvinnesynet er forferdelig. Så jeg syns det er en uting å ønske seg et kjønn, jeg skjønner virkelig ikke hva forskjellen på en guttebaby og jentebaby er? Gaven å bli mor er stor nok i seg selv. Og barn er fantastisk på hver sin måte uansett kjønn.
Dette er i hvert fall min mening, syntes bloggen din er veldig spennende, selvom jeg er noen år eldre enn deg syntes jeg det er veldig kjekt å følge deg.
Ha en riktig fin lørdag videre.
Haha, så morsomt då! Er jo heilt normalt å ønske seg eit spesielt kjønn. Trur og det er veldig normalt at mammaen ønska seg jente og pappaen ønska seg gut. Folk spør heile tida ka eg håpa på og eg seier eg håpa på jente. Rett og slett fordi det er enklare for meg å relatere meg til ei lita jente som vil prøve å lakke negla og kanskje sjå prinsesse filma f.eks. Også er det så masse søte kle ein kan kjøpe! Og mangen av dei som spør svarar med “ja eg ønskte meg jente eg og”. Heilt normalt jo! Dessuten visst mamma hadde fortalt meg st dei ønskte seg ein gut og eg blei jente trur eg ikkje eg hadde lagt meg ned i fosterstilling og grene akkurat.
Tenker du egentlig over hva Leo og ditt evt neste barn kommer til å føle når de leser bloggen din når de blir eldre?
De fleste jeg vet om ønsker seg et kjønn.
Jeg hadde alltid magefølelsen på jente, så jeg var nesten helt innstilt på at det ble jente. Så jeg tenkte at jeg kom til å bli skuffet hvis det ble noe annet. Nå hadde magefølelsen rett, så vet ikke om jeg hadde blitt skuffet. Men jeg fikk hvertfall masse spørsmål “hva ønsker du deg?” Osv. Så jeg følte aldri det var tabu!
Er sant som du sier, det er mange som har ønsker om hvilket kjønn barnet får. Men grunnen til at man ikke bør snakke for høyt om det, er fordi det sitter mennesker som ikke har muligheten til å få barn som har ett eneste ønske; å få et barn. Disse personene bryr seg nok nada og ingenting om kjønn. Det er ingen selvfølge å kunne få barn, og jeg forstår hvis disse menneskene blir opprørt av å lese slike innlegg. Men når det er nevnt, så vet jeg at du ikke skriver om dette for å fremme negative følelser hos noen 🙂
I starten av min graviditet ønsket jeg meg en jente, jeg kunne dulle opp i kjoler og flette håret til, på ultralyd fikk jeg vite det ble en gutt, bitteliten skuffelse der og da, men så brydde jeg meg ikke om kjønnet alikavel, nå kunne jeg ikke vært mere glad for å få en gutt! Men neste gang ønsker også jeg meg en jente igjen.. Kun fordi det hadde vært gøy å ha en av begge kjønn! Men det betyr ikke at jeg blir lei meg om jeg får en gutt til, tvert imot. Alle håper nok innerst inne på det ene eller andre, de vil bare ikke inrømme det
Jeg er 18 år og gravid for første gang. Skal på oul om bare 3 dager og helt ærlig ønsker jeg meg en gutt. Når jeg fikk vite at hjerterytmen var 150, og mamma fortalte meg at det som blir sagt om hjerterytme og kjønn stemte for henne med både meg og lillebror (han på rundt 130 hele veien og meg på litt over 150) så ble jeg litt sånn “åå men jeg ville jo ha gutt”. Er ikke verdens undergang, og jeg er ikke lei meg eller noe, men jeg håper bare jeg får en gutt først, rett og slett. Er jo ingenting som er sikkert før ul, og kanskje ikke før fødsel heller da! Men som du sier så er det bare eg ønske, noe de fleste har enten det er bevisst eller ikke. MANGE ønsker seg det motsatte kjønn etter sin første, og det er jeg nesten 100% sikker på at jeg også kommer til å gjøre. Stå på fine deg ❤️
Jeg har 1 gutt, og 1 jente (gutten kom først). Syns det var kjempestas, for innerst inne ønsker jeg jente når jeg ble gravid for 2gang. Så kom skyldfølelsen over at “tenk om hun hadde vært gutt hun også, og fy skamme meg som egentlig ønsket en jente, og dermed hadde ikke det vært like stas”. Nå
Når jeg har begge kjønn, er det ikke noe forskjell syns jeg. Begge er barna mine, og jeg ser de som “hele” personer, ikke etter kjønnet de har. Nå venter jeg ei jente til, og gleder meg på lik linje som om det skulle vært gutt. Barn er et barn❤️
enig!
jeg har ikke barn, og har vel i bunn og grunn ikke tenkt meg det heller. men, jeg har vel innerst inne alltid ønsket meg en gutt (om det skulle ha skjedd ofc). jeg vet ikke helt hvorfor, det er vel bare det at jeg allerede har et guttenavn klart (i tilfelle), og fordi jeg alltid har syntes det passer meg best. hver gang jeg nevner det i en samtale, ser folk rart på meg og sier jeg er stygg som kan ønske meg noe sånt. ja, herregud, jeg hadde blitt glad om jeg fikk ei jente i stedet. det er liksom ikke det som er greia. mulig det er fordi jeg er oppvokst med en storebror, og har lyst at mine (kanskje) fremtidige barn skal oppleve det samme. at lillesøster har en storebror som forbilde. vet ikke egentlig, men tabu er det i hvertfall..