Nå har det gått en måned siden jeg gikk ut med nyheten om at jeg skulle bli mamma for andre gang, som 17-åring. Jeg synes det har gått fort, men samtidig er jeg ikke overrasket over at det har gått så mye som en måned allerede.

Over 40% av svangerskapet er allerede forbi, og herregud for en berg- og dalbane det har vært. Jeg har følt meg lettet over at jeg er kommet så langt over abortgrensen som jeg har nå, for da slipper jeg å høre kommentarene om at «Det fortsatt er tid til å ta abort». Det er i grunn veldig trist at den setningen i stor grad symboliserer starten på begge mine svangerskap, men sånn er det vel når man tar valg som strider i mot normen. Jeg liker å ikke ta det så veldig personlig, og heller tenke at de ikke vet bedre og at de genuint tror det ville vært til beste for meg. For det er det helt lov å tro, det er jo jeg som kjenner livet mitt best og som har størst sannsynlighet til å ta avgjørelsen som er mest rett. Min kropp, mitt valg.

Jeg skal ikke lyve, for av og til har jeg fått litt panikk ovenfor hvilken situasjon jeg sitter i. Men nå vet jeg jo at jeg har tatt det rette valget.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hvordan jeg vet jeg det?

Har du noen gang bare visst, uten å ha mulighet til å vite med 100% sikkerhet? 

For jeg vet det bare. Jeg ser det hver gang sønnen min snur seg til meg og smiler.