Husker dere at jeg skrev blogginnlegget om at jeg ikke helt fattet at Leo var vårt barn, og at jeg synes det var så ufattelig rart at vi ikke skulle levere han tilbake noen steder når det hadde gått noen dager siden fødselen? At det var så uvirkelig at han faktisk skal og skulle tilbringe sine neste 18 år med oss? Hos oss?

Den følelsen får jeg fortsatt enda, av og til.

Jeg kommer nok aldri til å kunne klare å fatte 100% at han faktisk er vårt barn. Som vi har skapt. Herrejesus, det er så sinnssykt å tenke på. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nå som Leo ikke lenger er en baby (Ja, det er litt merkverdig å skrive det) har vi fått blitt kjent med ham på en helt ny måte. Og jeg ser så mye av meg selv i ham. Når jeg var liten (Les: Yngre) husker jeg alltid hvilken omsorgsfull jente jeg var, og fortsatt er. Jeg var alltid den som trøstet de andre barna i barnehagen om de hadde slått seg. Fulgte de til de voksne som kunne hjelpe. Jeg var veldig, nesten litt merkelig og ekstremt opptatt av at alle rundt meg skulle ha det bra.

Og akkurat det ser jeg i Leo nå. 

Helt fra vi fikk ham er det en setning som har gått igjen utallige ganger:

“Gud! SÅ lik han er pappaen sin!” Og det er han, det er det ingen tvil om. Like flott og herlig som pappaen sin. Og selv om jeg ser at han ligner på meg av og til, så blir jeg derfor ekstra varm innvendig når jeg ser at han er så lik meg på innsiden på mange områder. En liten mini-utgave av meg!

Nå går jeg bare og gleder meg til han begynner å si lange ord og setninger, og til han begynner i barnehagen og vi må hente og levere ham som “Mammaen og pappaen til Leo”. Da begynner det kanskje å gå opp skikkelig for meg at han er vår gutt. Vår gutt, som er like vakker på innsiden som på utsiden!