I dag kunne jeg selvfølgelig bare logget inn på bloggen og skrevet om den ryddige leiligheten vår. Hvordan det holder på å bli skikkelig fint her, hvordan vi endelig er i gang med å få opp gardiner, lysekroner, og bilder på veggene. Jeg kunne fortalt om og vist frem det nye jeg har kjøpt inn til babyen i magen, og lagt med noen bilder av Leo med et gigantisk smil om munnen på i samme blogginnlegg.

Men vet dere hva? Da ville jeg ikke vært ærlig.

Det er tøft å være mamma. Nei – Det er tøft å være mamma og gravid. Det er tøft å i det hele tatt være en forelder. Og akkurat det har vi kjent på de siste to nettene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg sitter her med den varme kaffen min og heller den nedpå så jeg nesten får brannsår i kjeften av det. Jeg har på meg en rosa morgenkåpe med hjerter på som jeg fikk av Fredrik til jul det samme året vi ble kjærester. Jeg sitter i sofaen og ser rundt meg, og jeg ser ikke ting helt klart, fordi øynene mine er helt tåkelagt fordi jeg er så trøtt. 

Jeg enset at noe kanskje kunne være på fære allerede når gutten vår overhode ikke virket trøtt en halv time før fast leggetid i går kveld.Tenkte ikke så mye mer over det, annet enn at det kanskje kunne hende at han sovnet bittelitt senere enn vanlig. Muligens fordi han ikke hadde fått utløp for all energien sin tidligere på dagen, det er uvisst. Vi synes egentlig at dagen hadde vært akkurat som de pleier å være.

Jeg skal gi dere kortversjonen: Timene gikk, og gutten vår, han var like våken. Klokken bikket tolv (!) og han begynte å hyle. Ustanselig. Men alt var fint, det var absolutt ingenting som skulle tilsi at han ikke skulle sove om natten som vanlig. Han hadde ny bleie (Ikke pysj, for det var det for varmt til, men vi satte på en svak og lydløs vifte på rommet vårt for å gjøre det litt kaldere og mer behagelig for oss alle) Han hadde spist en god porsjon grøt, fått melk på flasken sin, pusset tennene, og han viste null tegn til at han kunne være syk, ingen feber.. Ingenting så ut til å være galt.

Han holder på til klokken halv fem. Gråter non stop, sovner i 3 timer når klokken er halv fem, før det rundt åtte tiden er ny runde. Han hyler ustanselig i 3 timer til, før han lukker øynene og sovner. Vi skjønte i ettertid at det er jekslene hans som kommer frem, og at dette muligens er grunnen til den konstante hylingen i timevis.

For å si det sånn, det er når man er blitt foreldre at man skjønner hvorfor mangel på søvn har blitt brukt som torturmetode.

Det er garantert helt vanvittig mange mennesker som har det «verre» enn oss. Som har barn som aldri sover, eller som har barn som hyler hver eneste natt. Det er vi fullstendig klar over. Men dette er ikke noen konkurranse om hvem som har det mest slitsomt, eller hvem som har det “verst”. Jeg er ikke ute etter å konkurrere med andre foreldre om hvem som har det mest slitsomt, eller hvem som har barn som sover minst og hyler mest. For jeg kan fortsatt synes at to søvnløse netter på rad er slitsomt selv om det finnes mødre der ute som alltid har søvnløse netter.

Jeg klarer meg uansett jeg. Det gjør Fredrik også. Uansett hvor mange søvnløse netter det blir, eller ikke blir – Fremover. Og det er ikke synd på oss, det er heller ikke hvorfor jeg skriver dette blogginnlegget. Men fordi jeg tror at det kan være veldig godt at dere ser litt bak fasaden også.  Det er tøft å være foreldre. Noen ganger mer enn andre. 

Når jeg er ferdig med å skrive dette innlegget skal jeg ikke legge meg ned på sofaen og sippe over at jeg er trøtt og sliten. Jeg skal ut på butikken, kjøpe god lunsj til oss, komme hjem til guttene mine, finne frem noen ekstra leker til Leo, og sørge for at denne dagen blir så bra som den mulig kan bli. For det skylder jeg dem, og det skylder jeg meg selv!