FLYTTE FRA HVERANDRE?

13.02.2017 - 19:08 24 kommentarer

Stadig kommer spørsmålene om det går bra med meg. Det gjør det, men jeg vet ikke om jeg kan si det samme om forholdet til Fredrik og meg.

Jeg synes det er så fryktelig trist at ting er blitt som de er blitt mellom Fredrik og meg, og det var jo ikke slik det skulle bli i det hele tatt. Og det var hvert fall ikke slik som dette at vi på forhånd så for oss at det skulle bli. At det kom til å bli tøft med to barn har vi aldri vært i tvil om en gang, det har vi vært klare over fra dagen vi visste at det kom en til. Men det er ikke barna som gjør vårt forhold vanskelig, det er oss.

Det er ikke lenge siden vi snakket om å flytte fra hverandre for en periode, for å se om vi bare trenger litt tid hver for oss for å få rom og tid til å tenke - samtidig som vi går til parterapi sammen. For meg høres ikke det dumt ut, men samtidig er det et stort steg å ta at vi skal flytte fra hverandre - selv om det da forhåpentligvis bare er for en periode. Jeg skulle ønske jeg hadde en fasit slik at jeg visste hvordan jeg enkelt bare kunne ta valg som senere kom til å vise seg å være til det beste for oss, men det har jeg jo ikke. Men noe må vi i hvert fall gjøre, om vi skal klare å holde sammen. Man må jo bare prøve seg frem med masse tålmodighet og gjøre det vi tror er best for oss som en familie, og oss som par. Å skynde oss sakte.

Hvorfor skriver jeg om dette på bloggen? Jeg deler på godt og på vondt. Ikke alt, men en god del. Jeg tror det kan være lett å sette seg urealistiske forventninger til hvordan forholdet skal være når man har små barn. Det gjorde nok kanskje vi også, selv om vi helt tydelig har vært klar over at det kom til å bli utfordrende.

I vårt samfunn skal alt være så fint og flott hele tiden, og siden vi hele tiden har muligheten til å sammenligne oss selv med andre gjennom sosiale medier, hvor mange bare velger å dele fasaden, tror jeg ikke akkurat det er med å på å gjøre ting bedre. Jeg vet i hvert fall at jeg har følt meg alene om det å ha det slik vi har det nå, og tidligere har hatt det, selv om jeg vet godt at vi ikke er alene om å ha det vanskelig i parforholdet. Jeg vet ikke om det er noe mange anser som "for privat" til å dele med noen. Men for meg er det ikke for privat. Det er bare sånn det er.

Det må være greit å si at det faktisk ikke går så bra, men at man skal gjøre det man kan for å få ting bra igjen. Og går ikke det, så må man ta det derfra.

Det er kanskje tabulagt, men jeg tror ikke det er uvanlig å slite i forholdet slik Fredrik og jeg gjør nå som småbarnsforeldre.

I morgen er det jo valentine's day, og for oss vil det bli en helt vanlig dag. Fredrik og jeg har ingenting planlagt for hverandre, vi skal definitivt ikke på date, og vi skal ikke kjøpe noe greier til hverandre. Det høres jo sikkert helt nitrist ut for utenforstående, men det er ikke det. Det er bare rett og slett sånn det er for oss nå.

24 kommentarer

jennylykkelig.blogg.no

13.02.2017 kl.19:16

Håper ting ordner seg for dere, det er veldig trist når det er slik. Ihvertfall når en har barn sammen.

13.02.2017 kl.19:16

Tror mange har det sånn, men få som deler det med omverdenen. Tøft og modig å sette fokus på noe mange vil kjenne seg igjen i, enten de vil innrømme det eller ei.

ane

13.02.2017 kl.19:32

håper det virkelig order seg <3

13.02.2017 kl.19:40

Vi fikk baby samtidig som dere og har slitt veldig. Vi går også i parterapi, men heldigvis er ikke brudd noe tema. Men er derfor jeg var veldig på å få hjelp. Jeg har ikke fortalt det til noen fordi jeg syns rett og slett det er litt flaut. Desverre..men tror det er mye mer vanlig enn man tror. Men mange syns nok det er både flaut og privat :/ lykke til <3 håper det ordner seg for dere <3

13.02.2017 kl.19:56

Flott at du skriver om dette emnet! Det er vanskelig å være i et forhold som ikke går på skinner, og man føler seg alltid alene. Stå på! <3

Hege Kristin

13.02.2017 kl.19:58

<3

Marin

13.02.2017 kl.20:32

Er gift (2 1/2 år) og har ingen problemer mellom meg og mann men det betyr ikke at vi skal feire Valentine 😁 Så du trenger ikke føle deg trist for det.

Line

13.02.2017 kl.20:36

Å få barn er faen så vanskelig, og å få et kolikkbarn...? Det bringer ikke akkurat frem de beste sidene ved seg selv, for å si det sånn! Det stemmer nok at det ikke er barna som er problemet, men heller de personene dere to har vokst til å bli... Dere har vært et par lenge, og av og til vokser man fra hverandre, sånn er det bare.

Synes dere er flinke som tar tak for å gjøre det best mulig for dere og barna! Dere skal tross alt samarbeide i mange mange år fremover uansett, så stå på. Å bevare vennskapet og kjærligheten (om så platonisk) blir vel det viktigste?

Kristina

13.02.2017 kl.20:49

Syns det er veldig fint at du deler, jeg. Og er det en ting som er sikkert så er det at det å få barn er mer utfordrende enn man klarer å forestille seg. Det betyr ikke at det er kjipt, men min opplevelse er at de første årene er på minussiden, selv om de fine øyeblikkene er helt fantastiske <3

13.02.2017 kl.21:26

Dere er absolutt ikke alene. Jeg og min samboer går gjennom det samme.. vi har 2 barn. En på 2,5 og en som bare er 6 uker.. Det er og har vært kjempe tøft for oss den siste måneden- men nå har heldigvis skuta snudd og ting ser ut til å fikse seg. Stå på!

13.02.2017 kl.21:58

Føler at jeg er i ganske lik situasjon som deg. Fikk barn likt som du fikk Leo, og har en til på 7 uker nå. Godt å vite at man ikke er alene og at det er forholdsvis mer normalt enn man tror. Håper det ordner seg for dere <3 Håper det ordner seg for meg og :)

13.02.2017 kl.23:08

Tusen takk for at du skriver om dette! Min sambo og jeg fikk vårt første barn sammen i desember, og vi angrer ikke. Dette har alikevell gitt en påkjennelse på vårt forhold med mange krangler, diskusjoner og at vi blir ufine mot hverandre... Brudd er heldigvis ikke et tema siden vi er veldig glade i hverandre. Her skal vi prøve å jobbe med oss selv og prøve å svare finere, og hjelpe hverandre der det trengs :-)

Håper dere finner en god løsning og ordner det på best mulig måte for dere <3

Lurte i tillegg på om du ville skrive et innlegg med huskelist, inspirasjon og eller planlegging til dåp? <3

14.02.2017 kl.01:03

Vi gikk i småbarnsfella også, barna her var planlagt da, og er litt større mellomrom mellom våre barn og deres barn. Det ER tøft for forholdet når de er små. Men lover det blir bedre! Når de blir litt eldre er de ikke så avhengig av dere lenger og dere får litt mere tid til hverandre:) Problemet vårt har vært at familien bor langt unna og vi har aldri barnevakt, så vi har hatt 0 egentid sammen. Men nå som de begynner og vokse til har det vært enklere og vi har det veldig godt sammen nå. Bedre enn på mange år faktisk:) Så prøv i det lengste og stå på:):)

Kjetil

14.02.2017 kl.08:29

Problemet i dag er at veldig få i et forhold har bestemt seg for at forholdet aldri skal ta slutt.

Og da er det jo dømt nedenom allerede før det startet.

Karina

14.02.2017 kl.08:42

Hei! Jeg kommenterer aldri men her må jeg!

Fy flate.. du skriver så godt, så ærlig og smart!

Å vi trenger at folk er mer ærlige! DET er tøft

med småbarn for forholdet - vertfall for mange.

Men dere har skjønt det viktigeste, i motsetning

til mange andre- man prøver så langt det går, får

hjelp og prøver alt for å fikse det.

Istedet for å gi opp. Det blir som det blir,

å det ordner seg uansett om dere holder eller

Ikke. Har selv 3 tette gutter og vet at det er

hard jobb å ikke miste seg selv og forholdet

når det står på. Ta tiden til hjelp og lytt til

Hjertet og magen.

Heier på deg og på dere!

Guttene dine er så heldig som

Har en så reflektert og god

mamma! Tenk hadde alle

Mammabloggerene vært ett like

godt forbilde som deg!!

Klem!

Yvonne

14.02.2017 kl.12:23

Takk. Det trengte jeg å høre. Vi har hatt det ekstremt tøfft de siste 2 årene. Det har ikke vært en dag det ikke har vært noe galt og ikke en helg jeg ikke har gruet meg til. Vi har to barn sammen, som også må leve oppi dette. Jeg vet at et brudd hadde vært en stor lettelse, men jeg vet også at samarbeid ikke kommer til å eksistere. Han vil sabotere meg hele veien og alt vil dreie seg om å få straffet meg mest mulig, barn ingen hindring. Jeg vet jeg hadde måtte kjempet meg ut av dette forholdet og jeg har vært så langt nede at jeg bare ikke har følt meg sterk nok til å ta det som jeg vet vil komme, og heller ikke sterk nok til å klare å beskytte barna mot det de vil bli utsatt for. Så jeg blir i et forhold hvor jeg bruker all tid på å bare unngå den andre parten mest mulig, mens jeg håper jeg en dag skal være sterk nok, eller at han skal gå fra meg. Så ikke vær lei deg for at dere ikke skal feire valentine day, det er småsaker i forhold til hvor ille det kan bli hvis det får utviklet seg. Det virker som dere fremdeles tenker på det beste på barna og at dere har en god dialog, så dere er fremdeles på et punkt hvor ting kan ordne seg. Men hvis ikke det gjør det, så håper jeg at dere klarer og ta avgjørelsen om å gå hver for dere, før ting blir for styggt:) Lykke til uansett hva dere velger å gjøre.

På slutten vil jeg påpeke at ingen vet hvordan vi lever. Alle tror vi har det fint, fasade er det viktigste for min motpart. Å gå alene og holde på den byrden uten noen å snakke med er grusomt. Så takk for at du prøver å bryte tabuet. Det hardeste er noen ganger å sette på seg masken.

Vilde Mari

14.02.2017 kl.14:16

Hei kjære dere <3 Jeg skal ikke si hva dere skal gjøre, men jeg kan komme med et forslag: Hva om Fredrik for eksempel bor til foreldrene noen dager i uken? Eller kanskje du kan dra på yogatimer, spatimer eller dra å trene noen dager i uka (gjøre noe du liker) og han det samme.

Yvonne

14.02.2017 kl.16:38

Til Yvonne:

Dette gjorde vondt å lese :( men har du ingen i din familie som du kan stole på? Som du kan være ærlig med og søke trøst og støtte hos? Barn legger jo gjerne merke til mye mer enn vi tror. Moren min var i samme situasjon som deg og det er jammen ikke lett..

Marthine

14.02.2017 kl.17:57

Hei!

Har prøvd å sendt deg melding på facebook og mail, men har ikke fått noe svar enda.. håper du har mulighet til å svare meg snart :) du er utrolig sterk og håper alt ordner seg til å bli best mulig for deg og fredrik, og ikke minst for barnas del! Lykke til videre<3

Yvonne

14.02.2017 kl.21:04

Til Yvonne:

Jeg hadde nok det en gang i tiden, men jeg er ikke så nær med noen lenger. Dessuten er frykten for hva som vil skje hvis han finner ut at jeg har snakket om han såpass stor, at jeg aldri ville turt å prøve engang. Jeg vet godt at barna også lever under dette og det dreper meg innvendig, men en del av frykten er jo også at hvis jeg ikke er tilgjengelig, så vil han la aggresjonen gå utover dem. Da vet jeg jo at de vil være alene med han og at den eneste måten han kan såre meg, vil være igjennom barna. Såklart er det ikke den beste løsningen å legge ut om private ting i kommentar felt, det forstår jeg, men jeg følte bare at dette innlegget kunne gi meg en utblåsning ,samtidig som jeg kunne være såpass anonym:)

Jeg ønsker ingen følelsen av å være fanget i et dårlig forhold, så jeg håper at det ordner seg for dette paret. Ofte gjør det jo det, enten man blir eller går.

Birgitte

14.02.2017 kl.21:38

Kjære Yvonne, det der hørtes da helt forferdelig ut. Er det ikke noe sted man kan oppsøke hjelp? Kanskje få råd om hvordan du på best måte kan komme deg ut av det forholdet.. Huff så fælt. Håper virkelig du kommer deg ut av det med barna 100% hos deg. Prøv å søke hjelp hos profesjonelle som kan hjelpe deg ut på riktig måte ❤❤❤

Yvonne

15.02.2017 kl.23:21

Til Yvonne:

Jeg forstår deg godt. Det å ikke være nær noen er helt typisk i slike situasjoner. Psykopaten (i ditt tilfelle: mannen) isolerer offeret og på den måten kan kontrollere og herske med offeret mye lettere enn hvis noen andre visste om situasjonen. Det er så fryktelig. Men jeg forstår tankegangen din og jeg forstår hvorfor du gjør som du gjør. Håper barna dine ikke er så små slik at det ikke er så mange år til du kan ta de med deg og flytte.

16.02.2017 kl.17:39

YOU GO GIRL! Heier på dere!

Ragnhild

16.02.2017 kl.23:42

Jeg tror absolutt ingen har det særlig glamorøst eller romantisk i småbarnsperioden. Hvertfall ikke her hjemme. Likevel er ikke det å flytte fra hverandre et tema faktisk. Det blir for enkelt. Går man først til et sånn skritt så er det vanskelig å snu. Vi har hatt kolikkbarn, jeg er kronisk syk så mannen har stillt opp mye, vi krangler om alt fra husarbeid til hvem som er mest sliten, hehe. Når man har valgt å få barn så må man bare stå i det. Hvertfall så lenge det ikke er rus, fysisk eller psykisk mishandling inni bildet. Å flytte fra hverandre er ikke en løsning, det er en kjapp utvei spør du meg, hvertfall om man elsker hverandre.

Skriv en ny kommentar

hits