Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hei dere! Nå de siste dagene har jeg vært ganske sliten. Akkurat det føler jeg er et ord som har blitt nevnt her inne en del de siste ukene, kanskje også de to siste månedene, men det er sannheten og sånn er det bare rett og slett. Jeg er og blir heller ikke så lett sliten fysisk, her går det slag i slag og jeg våkner flere ganger om natten på grunn av Noah, som da gjerne ikke vil sove igjen klokken 04:00, eller så våkner begge barna uansett mellom 06-07 om morgenen, og dagene med to barn er alt annet enn late for å si det på den måten. Det er herlig altså, men akkurat nå føler jeg at tre barn hadde vært helt uoverkommelig. Mulig det er vanlig å tenke sånn? Jeg blir heldigvis ikke så sliten fysisk, men heller psykisk. Det er det faktisk en ganske stor forskjell på.

I går sovnet jeg for første gang på sikkert 10 år, på sofaen på kvelden. Fredrik hadde båret meg i seng fordi han ikke ville vekke meg. Jeg pleier å bli kjempestresset fordi jeg ikke har fått ryddet leiligheten, og da spesielt når jeg i går sovnet fra alt jeg skulle ha gjort her hjemme, men akkurat nå får det bare gå.  Leiligheten ser helt bomba ut, så alle dere som lurer på hvordan jeg karer å holde det så ryddig hele tiden: Det er ikke så ryddig hele tiden. Etter vi fikk Noah har jeg virkelig merket en forskjell når det kommer til det å holde helt ryddig her.  Men akkurat nå gir jeg litt faen i det. Rotet går heldigvis ingen steder, i hvert fall ikke til i morgen!

Vel, i morgen drar Fredrik til Liverpool, og jeg til Gjøvik. Neste helg etter det drar jeg også til Gjøvik. Jeg merker at det er godt for meg å komme hjem til familien i en ellers vanskelig tid, og ser frem til de to neste helgene. Vi er begge enige i at vi er kommet dit at vi trenger mer tid fra hverandre, som jeg nevnte i en bisetning dagen før i går. Jeg føler at hver gang jeg virkelig kan tenke og kjenne at jeg ikke kunne hatt det bedre i livet mitt, så dukker det ALLTID opp et eller annet. Akkurat som at noen bare følger med og passer på at du aldri har det for bra. På en måte er det kanskje greit, for da lærer man jo seg å kunne se forbi at livet sjeldent er helt plettfritt, og til å se forbi at det finnes feil og mangler, men at det går bra likevel. Og at man klarer seg. Det tenker jeg er en viktig egenskap å ha for å ha kunne gjøre ting enklere for seg selv i fremtiden. 

Jeg tror de færreste av oss alltid har det helt topp. Det er egentlig ganske skummelt, for man vet virkelig aldri hvordan en person egentlig har det, såfremt man ikke kjenner noen ekstremt godt – og i noen tilfeller – kanskje ikke da en gang. For meg er det en desto større grunn til å være snill og god, for man vet aldri hvor mye det faktisk kan bety for noen.