Klokken er 20.20 lørdag kveld og det er siste gang jeg ser på klokken på mobilen min før jeg sovnet. Noah våknet klokken 01:00 og like før 04:00 i natt. Og det var ikke før jeg våknet første gangen på natten, at jeg innså at hadde sovnet gjennom alarmen min jeg hadde satt på for å huske å blogge enda en gang i løpet av kvelden.

Jeg sto opp i dag og hadde blitt enda sykere, dessuten merket jeg at Noah ikke var helt i slaget han heller. Jeg oppdager at jeg har mistet stemmen og har feber. Etter noen timer klarte jeg i det minste å få frem et ord, sett bort i fra at jeg hørtes ut som en 13 år gammel gutt i den verste fasen av stemmeskifte. Toget vårt går til Larvik klokken 09:30 og søsteren min har ordnet togbilletten, som for øvrig er et ran i seg selv. Jeg har lite god erfaring med NSB, men skal man ta tog har man jo ikke akkurat så mye valg her til lands.

Rett før jeg skal ta med meg Noah ut gå til togstasjonen og toget, så innser jeg at billetten søsteren min har kjøpt til meg, ikke har dukket opp i min NSB-app, men kun hennes. Hun sender meg derfor skjermbilde av billetten og kvitteringen fra NSB, samt referanse-nummer og alt som er av bevis på at billetten er kjøpt – dette har også skjedd tidligere, og det har blitt godtatt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi får satt oss på toget og kjører en god stund før konduktøren kommer. Jeg smiler og prøver å sette i gang med å forklare, men klarer knapt å si noen ord før jeg hoster som en galning og nesten mister stemmen igjen. Jeg har uansett ikke kommet halvveis i forklaringen og med å vise ham referanse-nummer og alt det andre, før han forteller meg at hvis jeg tror jeg kommer meg til Larvik, så tar jeg grundig feil. At nå har jeg satt meg selv i forbanna dårlig situasjon og at det ikke kom til å skje.

Jeg blir veldig frustrert fordi jeg ikke kan forklare meg ordentlig fordi jeg er så syk at jeg knapt har noe stemme i det hele tatt. Jeg prøvde likevel å forklare så godt jeg kunne. Jeg spurte om jeg kunne logge meg inn på hennes mail og vise han kvitteringen slik at han så at det var min billett som søsteren min hadde kjøpt. Jeg kom med så mange gode forslag jeg klarte å si, men jeg slet veldig fordi jeg hadde høy feber og knapt stemme. Men nope, det var helt uaktuelt og jeg forsto raskt at han ikke en gang hørte på hva jeg sa.

Uavhengig av det, så er det selvfølgelig greit nok at NSB har et regelverk de må forholde seg til – men å være litt hyggelig med en passasjer som åpenbart er veldig syk med en urolig baby på fanget, hva koster vel det?

Uansett så ble jeg så frustrert at jeg til slutt bare satt med tårer i øynene for jeg klarte knapt å si noe på grunn av stemmen min og han ville jo uansett ikke høre. Jeg prøvde å forklare hvorfor jeg måtte gjøre det på den måten og han begynte å diskutere høytlytt med meg foran alle på toget, jeg følte meg skikkelig liten når han var så ufin med meg, og jeg fikk jo som sagt ikke til å svare fordi jeg er så syk. 

Nok om det. Han sa jeg kunne prøve å få ut billetten ved hjelp av referanse-nummer når vi kom til Oslo. Det er jeg selvfølgelig med på, jeg vet jo godt at jeg ikke prøver å svindle verken han eller NSB. Jeg kjøper meg kaffe og søler i hele fanget/skrittet mitt og har ikke med noen ekstra bukse. Det ser helt jævlig ut og jeg må derfor knyte jakka mi rundt livet så folk ikke tror jeg har tissa meg ut. Haha. Får etter mye om og men opp billetten på NSB-appen og viser den med stort iver til konduktøren. Takk kjære GUD.

Får ødelagt den ekstra iphone-laderen min, og har under 40% strøm igjen på mobilen når vi kommer til Oslo og må bytte tog. Knuser mobilen min enda mer. Bytter tog, jeg tok faktisk toget tidligere enn jeg vanligvis gjør i dag med hensikt om at det kom til å være mindre folk på de tidligere togene. Jadda. Det har aldri vært så stappfullt før som det var i det toget jeg setter meg på, og jeg tenker at det roer seg nok på veien til Larvik, det er sjeldent så mange igjen når vi kommer dit. Noah vil ikke sove og skriker i kor med en annen baby som er på toget.

Hver gang noen prøver å snakke til meg på toget, altså om noen spør om hvor gammel Noah er, om plassen ved siden av meg er ledig, eller om hva Noah heter, så skvetter de åpenbart av det lille man kan høre av den høyst merkelige stemmen min som høres helt bedriten ut. Noah hyler i kombinasjon med litt klaging sånn av og på de siste 45 minuttene, i det sekundet toget stopper og er fremme i Larvik, hva skjer da? Han sovner.

Da begynner jeg å tenke at det kanskje er håp for meg, at resten av dagen muligens blir litt bedre enn hva det har vært hittil. Jeg må le altså, det er så min flaks. Det pøsregner i Larvik når vi kommer frem, og jeg har ingen ekstra jakke eller genser pakket med som ikke er gulpet ned eller Gudene vet hva. Eller jo, det har jeg. Jeg har en jakke. Men hvor er den? Jo, den måtte jeg jo knyte rundt livet mitt fordi jeg sølte kaffe over hele fanget mitt, hvilket ser forferdelig udelikat ut. Spesielt uten den jakka knytt rundt livet.

Så jeg gikk hjem i pøsregnet uten jakke og ble enda sykere, så nå kan jeg ikke snakke i det hele tatt lenger og er veldig glad for å kunne skrive til dere. Livet ass. Det er så bra i dag.

Så håper jeg dere kan lese dette med litt humor, for jeg gikk ikke gjennom alt dette for at ingen skulle kunne le av det i ettertid! Vi snakkes om ikke så lenge, håper virkelig dere har hatt en bedre dag enn meg ♥