Hei alle sammen!

Hver gang jeg skriver om tiden før jeg fikk barn, så får de blogginnleggene masse oppmerksomhet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Kanskje det er overgangen fra umoden tenåringsjente til mamma noen synes er fascinerende? Jeg vet ikke. Jeg får ofte spørsmål om den tiden, og ofte også om jeg savner tiden da jeg ikke hadde barn.

Jeg skal innrømme det: Jeg kan ta meg selv i å savne varme tekopper og kaffekopper. Jeg savner et hjem som så og si alltid er rent. Jeg savner noen ganger å sove lenge. Å kunne legge meg og våkne igjen opplagt. Å dusje og gå på toalettet helt i fred. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men så innser jeg at de varme kaffe og tekoppene jeg savner, ikke er varme lenger fordi jeg leker litt for lenge med barna og glemmer dem bort.

At det ikke alltid er så veldig rent her hjemme lenger fordi barna leker og utfolder seg, og at det derfor gjerne med fingermerker på veggene våre og klesvask i hele huset. Og at det faktisk er helt OK.

At jeg ikke sover så mye fordi barna trenger meg mer enn jeg trenger søvn. Og at jeg en dag i fremtiden kommer til å savne det når jeg står i dusjen med såperester over hele kroppen, og hører trippende barneskritt bortover gangen og utenfor baderomsdøren, og Leo som banker på og roper “MAMMA? Døra opp mamma!”

At jeg er glad jeg ikke fikk barn enda tidligere enn hva jeg gjorde, men at jeg aldri i hele verden ville vært foruten barna mine og alt de har lært meg. At man alltid vil ha det man ikke kan få, og at den varme kaffekoppen sikkert ikke er så jævlig god uansett.