Hei dere!

Nå kom vi hjem for en stund siden fra en kjempefin tur nede ved havnen sammen med barna. Det har vært så deilig ute i dag, så derfor måtte vi bare benytte anledningen! Tanken på at Fredrik ikke skal på jobb i morgen er ganske god, håper vi kan finne på masse morsomt fremover – både “alene” med bare oss og barna, men også forhåpentligvis mye med familien til Fredrik. Vi har uansett noen herlige uker foran oss!

Jeg husker det var veldig mange som reagerte på at jeg aldri ville skrive om Fredriks familie sin reaksjon på graviditeten, både da jeg ble gravid første gangen, men også andre gangen. Dette tenkte jeg faktisk å si noe om nå. Jeg ble gravid med Leo da Fredrik og jeg hadde vært sammen i kun 8 måneder, selv om vi hadde kjent hverandre lenger. Familien til Fredrik ble fryktelig overrasket over graviditeten (som de fleste andre) og ville helst at vi skulle vente noen år før vi fikk barn sammen. Dette var selvsagt tøft for meg da jeg allerede var blitt gravid og sto i den situasjonen, men jeg klarer selvfølgelig å se deres synspunkt. Det kunne jeg for øvrig den gangen også.

Andre gangen husker jeg det var vanskelig å fortelle det, siden jeg var veldig redd for reaksjonene da jeg allerede var i en sårbar situasjon. Dette gjaldt egentlig med alle jeg måtte fortelle det til. Derfor husker jeg at Fredrik sa det til sin familie, og jeg til min. Det var jo ikke akkurat det Fredrik hadde forutsett at skulle skje igjen heller (altså at jeg var gravid igjen) så jeg tenker også at reaksjonen til noen i familien til Fredrik kom av at de ønsket å støtte han, og det har jeg virkelig full forståelse for – i og med at Fredrik og jeg var ganske uenige om hva vi burde gjøre da jeg ble gravid på nytt. Men moren til Fredrik var en av mine største støttespillere da jeg ble gravid igjen, noe som betydde utrolig mye for meg.

Foreldrene til Fredrik har fortalt oss i ettertid hvordan de synes vi mestrer det å være foreldre, og hvor flinke de synes vi er som har klart dette så fantastisk bra. Jeg skjønner kjempegodt reaksjonen deres første gangen, og det tror jeg de aller fleste oppegående mennesker også klarer å reflektere seg til. Fredrik som var 17 år på tidspunktet kom til foreldrene sine og fortalte at den 16 år gamle kjæresten hans som han ikke hadde vært sammen med i ett år en gang, var blitt gravid. Ikke kjente jeg foreldrene hans spesielt godt heller på det tidspunktet. Nei, jeg bærer virkelig ingen nag! Verken til de i min familie som reagerte med å tenke at vi burde vente med barn, og ei heller noen i Fredriks familie som tenkte det samme.

Det viktigste er hva man mener i dag, ikke hva man mente 2 år tilbake i tid. Jeg har et godt forhold til foreldrene til Fredrik, og de har støttet oss og hjulpet oss når vi har trengt det, og det gjør de fortsatt. De elsker barna våre, nyter å ha muligheten til å tilbringe tid med dem, og er noen fantastiske besteforeldre. Det er så flott å se at da spesielt Leo siden Noah ikke er så stor enda, har et så godt bånd til dem, og noe annet kunne ikke falt meg inn å støtte oppunder heller. Jo flere mennesker barna har rundt seg som er glade i dem, og som barna er glade i, jo bedre!