I går så opplevde jeg et av de fineste øyeblikkene jeg har sett barna i mellom! Noah begynner å bli stor, og er ett år om kun to måneder. Leo er 2 og et halvt år snart. Den kontakten de har er så herlig å være vitne til, og spesielt godt har jeg lagt merke til det den siste måneden. Som utenforstående skulle man kanskje ikke tro at de hadde så mye glede av hverandre allerede når de enda er å anse som ganske små barn – men det ser vi oppriktig selv om man kanskje ikke skulle tro at det var så tydelig enda.

Jeg sitter og gir Noah kveldsgrøten sin på den faste plassen rundt spisebordet vårt i stuen. Leo er underholdningen til maten for Noah sin del, og hopper rundt ham så han ler høyt med munnen full av babygrøt. Og som alltid, når Noah begynner å le, så begynner alltid Leo også. Han ler av latteren til Noah, og så sitter jeg der plutselig som den eneste som ikke er i full latterkrampe. Leo stryker på Noah og noen sekunder etter spør jeg han “Åå, Er du så glad i lillebror, Leo?”

Han er på vei bort til lekene innen jeg er ferdig med å spørre han, men tar en brå sving og kommer løpende tilbake. “Elsker deg Noah” sier han før han gir lillebroren sin en så stor klem at han nesten drar med seg Noah ut av stolen han sitter i. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Å ha små barn er hektisk, travelt og til tider slitsomt. Men i sånne øyeblikk innser man at det ikke har noe å si. Fordi mest av alt, så er det den største gleden som finnes.