I dag har jeg tenkt til å være helt ærlig med dere. Da jeg først laget meg blogg, hadde jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg hadde endt opp hvor jeg er i dag. Jeg visste ikke hva det ville innebære å ha en blogg lest av mange tusen hver dag, og det var heller aldri noen mål for meg. Det eneste jeg ville var å dele det jeg selv skulle ønske jeg kunne lese da jeg ble gravid i ung alder.

Men jeg ble på mange måter kastet ut i det fordi bloggen min vokste i rekordfart. På 1 og en halv måned i starten av 2015 vokste bloggen min fra å ha 1000 lesere daglig, til å ha omkring 10 000 lesere per dag. Dette var etter at Leo kom til verden. Den plassen på topplisten kommer med en del ulemper, og av og til kunne jeg tenke at å opprette bloggen var en eneste stor tabbe. Jeg innrømmer det. Jeg er fra en liten by og verken er eller var vant til at Gud og hvermann skulle fortelle meg akkurat hva de synes om absolutt alt jeg gjorde (har blitt mer vant til det nå da!) og jeg ser nå i ettertid at det nok ikke var så sunt for meg som på samme tidspunkt var 16 år. Jeg vil bare også ha sagt at jeg alltid har opplevd enormt mye støtte gjennom bloggen, og det er også en del av grunnen til at jeg alltid har fortsatt å skrive. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var likevel fortsatt en del perioder hvor det ble tungt å takle alt, hvilket jeg absolutt ikke så for meg at det kunne komme til å bli i forkant av det hele. Hadde ikke Leo sokker på et bilde her på bloggen, så var jeg en dårlig mamma som ikke så hans behov. Hadde Leo vært syk, så var det min feil og jeg hadde garantert ikke hatt på han nok klær. Om Leo datt og slo seg, så var selvfølgelig grunnen til det at jeg var 16 år. Fryktelig logisk, spør du meg. Haha!

Og dermed begynte den evige runddansen med at jeg følte at jeg måtte forsvare meg på forhånd med alt jeg gjorde, for at ingen skulle kunne fortelle meg at jeg var en dårlig mamma. Men det har noe med at du finner det du leter etter. Akkurat som at hvis du leter etter hat, så vil du nok også finne det. 

Det har roet seg veldig nå, og det er så utrolig deilig – men det var også en periode der utseendet mitt var et heftig diskusjonstema. Som tenåringsjente er man kanskje i den mest sårbare perioden av livet med tanke på selvtillit, men jeg har virkelig blitt tykkhudet og alt i alt synes jeg det er en større seier enn de som fikk  glede av å få dratt meg ned en liten stund med hva de kommenterte. 

Etter at jeg i mars åpnet meg veldig her på bloggen i DETTE blogginnlegget, så hadde jeg allerede gått mange runder omkring jeg skulle fortsette bloggingen eller ikke. Men det føltes ikke riktig å slutte, ikke enda i hvert fall. Jeg har kommet dit at jeg bryr meg veldig mye mindre om hva alle måtte mene hele tiden, jeg vil aldri tilbake dit hvor jeg følte jeg konstant måtte unnskylde og forsvare meg selv, og jeg vil aldri tilbake dit hvor jeg blir lei meg og usikker fordi noen skriver at jeg er en dårlig mamma i kommentarfeltet. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette blogginnlegget, det er bare godt å få skrevet alt ut noen ganger. Det er så mange bloggere der ute som virker til å være veldig opptatt av å påpeke at de aldri har brydd seg om stygge kommentarer, men kalles ikke det egentlig bare å være menneskelig? Spesielt når det er et så stort antall av dem, og man i tillegg er rimelig ung.

Jeg er uansett veldig glad for at jeg har kommet hit. At jeg er trygg på valgene jeg tar, og at det faktisk kjennes helt OK ut at alle ikke liker meg, og at det heller ikke er noe jeg strever etter. Jeg vet at jeg er en god kjæreste for Fredrik, en god og støttende venninne, og ikke minst den beste mammaen for barna mine. Det er det ingen som kan ta fra meg ♥

Håper dere får en veldig fin kveld!