“Er det dine barn?” Damen ser spørrende bort på meg i matbutikken.

“Ja, det er det” Sier jeg mens jeg ser ned på Leo og Noah som smiler sjenert bort til damen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Hvor gammel er du? Så søte de er!”

Slik foregikk en samtale mellom meg og en dame på matbutikken på fredag. Tidligere har jeg skrevet mye om motstanden jeg har møtt her på bloggen. De stygge kommentarene som har møtt meg i offentligheten, pekingen, latteren – den ekle fremtoningen. Men jeg innser at jeg har ikke nevnt så mye om disse episodene: hvor jeg får ros, hvor jeg får høre koselige historier om andre som også fikk barn tidlig, eller at de har respekt for meg som har taklet mammarollen så bra.

For tidligere var det utvilsomt en skjev overvekt at negative kommentarer i virkeligheten, og ute i offentligheten for min del. Nå har det egentlig snudd veldig. Selv om jeg vet at jeg var i en veldig sårbar situasjon da gikk på kjøpesenter og ble pekt på og ledd av da jeg var høygravid, så angrer jeg for at jeg ikke så litt større på det. At jeg ikke lot være å ta det så alvorlig! For hva betyr det for meg i dag? Det betyr jo ingen verdens ting. Det er kjipt å tenke tilbake på ja, men er det ikke en del av livet? Man opplever mye bra, og så opplever man det som er kjipt, og det som gjør litt vondt der og da. Men i ettertid innser man at man kan le litt av det likevel.

Kanskje det er ulempen med å være ung? Man er sårbar og man er kanskje ofte litt usikker. Jeg kan kanskje ikke klandre meg selv, men jeg angrer likevel litt for at jeg lot det bety så mye.

Er det en ting jeg har lært, så er det at man kan aldri forandre andre mennesker. Jeg hadde hatt grunn til å være bitter i dag, men jeg er ikke bitter. Jeg bærer ikke nag, og jeg er ikke sint på alle som fortalte meg at Leo ikke ville ha det bra hos meg. Eller de som lo av høygravide meg da jeg gikk en tur på kjøpesenter for å kjøpe babyting.

For 1 år siden nå, så fikk jeg en mail av en av de verste haterne mine som skrev ganske grove ting i kommentarfeltet mitt her på bloggen den perioden Leo var baby. Hun er en voksen dame, og datteren hennes var 18 år og hadde blitt gravid. Hun søkte råd hos meg. Hadde jeg grunner til å ignorere meldingen hennes? Såvisst. Gjorde jeg det? Nei. Selvfølgelig heiet jeg datteren hennes frem, selv om moren hennes aldri gjorde det med meg. Jeg vil heller tilgi.

Hvorfor det? Fordi om man virkelig vil forandre noe, så må man faktisk starte med seg selv.