“Så fin han er!”
“For en tøff og pen gutt!”
Jeg ser deg når du smiler når du får komplimentene, med tennene du fikk så tidlig. Med munnen du samme morgen testet leppestiften til mamma på. For du er snart 3 år, og jeg vet at du liker å høre at du er fin. Og du er fin. Og du er tøff. Men hva tjener du på å bli påminnet dette mange ganger hver eneste dag?
Det er alltid koselig når noen kommenterer barnas utseende når vi er ute i selskaper, på tur, eller på større sammenkomster – det er ikke det. Jeg tror på ingen måte at det er ment som noe annet enn et koselig kompliment. En fin ting å si. Men 3-åringen min, i likhet med så mange andre små barn der ute, er så mye mer enn det.
Han er latter, han er glede, han er smart, han er morsom. Han er en sol på en grå dag, og er i likhet med den kjempefine 4 år gamle jenta med den kjempefine kjolen – så mye mer enn bare “fin”!
OK da – nå tenker du sikkert at jeg ser denne saken i svart hvitt. Jeg gjør ikke det. Jeg blir ikke sint om du kaller sønnen min fin, og selvfølgelig skal man få lov til å kalle andre barn, både gutter og jenter, for både fin og pen. Det er flere nyanser her! Men hvis vi skal bygge barns selvtillit, så vi må se dem for den de er. Gi dem tro på seg selv og den de er, ikke minst gjøre dem trygge på seg selv og den de er – ikke bare på utseendet deres. Utseendet er jo bare et skall.
Det handler om å prøve å gi færre kommentarer som går på utseende, og kanskje komme med flere kommentarer som går på de positive sidene til barnet man ikke kan se med det blotte øyet, istedenfor.
Og misforstå ikke, jeg er på ingen måte uskyldig med å komme med slike kommentarer selv. Når min gutt på straks 3 år har pyntet seg med finskjorten sin helt på egenhånd, så er det lett for meg som hans mamma å fortelle han hvor fin han ble. Veien er ikke lang. Men jeg tar meg selv i det, og prøver heller å si at han ser så stolt ut i finskjorten sin, eller at han ser så lykkelig og fornøyd ut.
Satt på spissen: Noen ganger har jeg lyst til å spørre gutten min om han kanskje føler et press som innebærer ikke vise følelser, åpne seg, eller vise seg sårbar – om han hele oppveksten sin blir fortalt hvor innmari tøff han er. Men han er alt for liten til å svare på det nå, og når han i fremtiden kan svare utfyllende – er det kanskje litt for sent?
Noen ganger tenker jeg bare at vi kanskje skal droppe standardkommentarer som “Hei, for en tøff gutt du er i dag!” eller i små jenters tilfeller: “Så utrolig nydelig du er i kjolen din i dag!”
Jeg vet at de nærmest kan komme automatisk, kanskje nesten uten at vi tenker over det en gang – fordi vi vet at det gleder små gutter å høre at de er tøffe, og fordi vi vet at det gleder små jenter å høre at de er nydelige.
Men kanskje de blir glade, og til og med enda gladere, hvis vi også viser dem at vi ikke bare ser hvordan de ser ut, men hvem de er. Og at vi setter pris på dem som individer.
Inspirasjonskilden min finner du her: https://www.huffingtonpost.com/lisa-bloom/how-to-talk-to-little-gir_b_882510.html
<3
Dette var et godt innlegg som gjorde inntrykk. Jeg er selv pedagogisk leder på en småbarnsavdeling og kan virkelig se for meg deg som det samme! Jeg kjenner deg jo ikke, mens syns du virker reflektert og anerkjennende, og ikke minst varm og grensesettende. Leste også i et annet innlegg at du er av natur den typen som kan ta styringen/ledelsen i et forhold, noe som er en viktig del av en slik jobb der man leder andre voksne. Bare et tips om du ikke vet hva du vil når du skal utdanne deg: kikk på barnehagelærer 😊
<3
Dette er det jeg snakket om! Godt jobba Jessica 💗
Kan jo være litt sånn at folk ikke vet helt hva de skal si til barn, så «fin» og «tøff» er det første som dukker opp. Jeg hadde i hvert fall synes det hadde vært rart å si til en treåring, du er så «morsom!», Hvis jeg ikke kjente han godt nok til å vite at han er morsom. Med mindre han dro Skikkelig god vits.
Synes dette var meget godt skrevet!!
Tror også det bare er en ting man sier hvis man møter på folk i forbifarten, feks et hei på butikken også ser man på barnet og sier så tøff så du ut Idag feks. Man må da ikke reagere på absolutt alt. Hadde skjønt det godt hadde det vært den pedagogiske lederen i barnehagen som kun snakket om hvor fint utsende på barnet var. Personlig tror jeg dette bare er en måte og være hyggelig på mot barnet.
Syns dette er litt teit egentlig. Jeg er FORSÅVIDT enig, men å si at «du ser stolt ut i finskjorta» er ikke akkurat det et barn vil høre. Det ER faktisk lov å si «neimen så fin du er!! Har du pyntet deg helt selv?». Man kan skryte av personligheten hele tiden, men det må da for pokker være lov å si at barn som har pynta seg er fint. Eller at det er fin på håret eller noe. Noe som heter god balanse. Blir litt hysterisk å overveie ordene så nøye.
Blir faktisk mer og mer irritert jo flere ganger jeg leser innlegget. Tenk å i det hele tatt si at man burde kutte ut å si at en jente er fin i kjolen sin. Nei jessica, nå har du nok for lite å blogge om. Husker du skrev et lignende innlegg før også, fordi Leo sa du var fin. Dette blir hysterisk og helt feil.
Anonym: Hei du!
Nå tror jeg du misforstår fullstendig. Mener ikke at man burde kutte ut å si at ei jente er fin i kjolen sin. Dette presiserer jeg jo også faktisk i blogginnlegget, så det er litt rart at du ikke får det med deg om du har lest det flere ganger som du sier. Jeg mener ikke at vi skal forby noen ord, og jeg sier også til barne mine at de er fine.
For jeg sier ingen steder i dette blogginnlegget at man aldri skal kalle barna sine pene eller fine, verken til vanlig eller når de har pyntet seg. Vi trenger selvfølgelig ikke å gå så langt at vi sletter “fin” og “pen” fra ordforrådet vårt. Ofte opplever jeg at det er det folk tror jeg mener når jeg snakker om dette. Det jeg ville forklare her, er at jeg heller ønsker en bedre balanse mellom ros og kommentarer som går på utseendet eller klær, og de som går på viktigere, indre kvaliteter.
Jeg har overhode ikke for lite å blogge om – faktisk har jeg flere ideer om dagen enn noen sinne og knappe 300 blogginnlegg jeg holder på å skrive i utkast 🙂
Minrefleksjon: Tusen takk!
Anonym: Ikke sant, og det tror jeg også. Det er jo bare en typisk ting å si.
Skjønner hva du mener, men istedet for “Hei, neimen så fin/tøff/pen du var i dag da” så kanskje heller si “Hei, så koselig det er å se deg!” eller “Hei du, hvordan har du det?”
Som jeg skriver lenger opp også, så jeg mener jeg selvsagt ikke at vi skal forby ord som pen eller fin. Men verden i dag er blitt ekstremt utseendefiksert, og vi som foreldre tenker kanskje at sånn er det bare blitt, og at det er trist. Men om barn blir fortalt at de er så fine og pene og får komplimenter fra andre som nesten utelukkende går på utseende, så kan vi jo ikke forvente at barna ikke blir utseendefokusert. For jeg opplever nemlig at sønnen min får ekstremt mange kommentarer som går på at han er veldig fin og pen, og det er han selvfølgelig – men om du hadde brukt litt tid på å finne noe annet å komplimentere enn hvor fin han er i finskjorten sin eller at han har tøffe sko, så hadde jeg blitt veldig glad for det. For han er så mye mer enn det. Skjønner du hva jeg mener?
“Så fin du er” er helt greit i ny og ne. Men kanskje bare ikke hele tiden?
Solveig: Kjempeglad for å høre fra deg <3 Takk!
Du sier «kanskje skal vi droppe kommentarer som «så nydelig du er i kjolen din» så jo, det sier du vel??
Det er andre gangen du snakker om det, og du sier jo at man ikke skal si at en jente er fin i kjolen sin og at du ikke skal si til Leo at han er fin i penskjorta si, men at du skal si han ser stolt ut. Det blir i mine øyne hysterisk.
Mulig du mener selv du har mye å blogge om, men halvparten av innleggene dine er slike «meningsinnlegg» eller historier hvor du får skryt av fremmede eller hvor du tror folk stirrer på deg av irritasjon eller hva som helst.
Anonym: Nei, jeg skriver: “Noen ganger tenker jeg bare at vi kanskje skal droppe standardkommentarer som “Hei, for en tøff gutt du er i dag!” eller i små jenters tilfeller: “Så utrolig nydelig du er i kjolen din i dag!”
I den forstand at vi kanskje noen ganger burde droppe det. At vi ikke bare trenger å rose for “Så fin du er i kjolen din” eller “Så fin du er i dag” men at jeg savner en bedre balanse mellom ros og kommentarer som går på utseendet eller klær, og de som går på viktigere, indre kvaliteter.
Slapp av, jeg er ikke hysterisk. Jeg blir aldeles ikke sint om noen kaller sønnen min fin, ei heller sur. Og dette handler ikke bare om min sønn, men om alle små jenter og gutter der ute som får veldig mange komplimenter for utseendet sitt, og at det første andre voksne sier når de treffer dem ofte er “Så fin/pen du er i dag”
Å bli sint ville vært hysterisk, og å bli sur hadde vært hysterisk. Men det hadde vært fint om du ville høre på hvorfor jeg blir bekymret over dette. Jeg har hatt mange samtaler med venninner med små jenter som opplever det samme, at døtrene deres nettopp får massiv ros for å være fine fra andre, måtte det være i selskap eller sammenkomster. Og når små barn begynner å forstå at det er viktig å være fin, så lyser det noen røde varsellamper hos meg.
For når man blir overøst med komplimenter om at man er såå fin og pen med håret sånn eller i den nye kjolen (som et eksempel jeg har brukt) så lærer man jo også at pent ytre = positive reaksjoner fra de rundt seg.
Å si “Så fin du er i kjolen din i dag” når du ankommer en liten jentes bursdagsselskap er ikke en setning jeg mener burde vært bannlyst (på ingen måte!) men at jeg tror det kan være positivt om vi kan være litt bevisste på hvor mye ros vi gir for utseendet – og kanskje heller finne en litt bedre balanse mellom ros for utseende og andre kvaliteter som er viktigere. Små jenter og små gutter og barn egentlig i alle aldre – fortjener at vi ser dem for mer enn et pent ytre, er vel sammendraget.
Jeg er ikke interessert i å sitte og diskuterer med hvorvidt jeg har noe å blogge om eller ikke. Det er trist om du føler at meningsinnleggene mine er ensformige, jeg føler selv at jeg skriver om ganske mye forskjellig når det kommer til meningene mine – men tar det selvfølgelig til meg om du mener dette. Kom gjerne med forslag om det er noe du savner, istedet for å påpeke i en negativ tone at jeg skriver sånn og sånn. Jeg blir alltid glad for tilbakemeldinger på hva leserne mine vil lese om 🙂
Men hvorfor av og til droppe det? Små barn som gleder seg til å pynte seg for å dra i bursdag blir KJEMPEGLAD for å høre at de er fine. Og jeg er bombesikker på at de aller aller aller fleste barn får høre at de er snille, flinke, tålmodige og høflige også. Er så klart helt enig i at man ikke bare skal rose utseende, jeg bare skjønner ikke hvor du har det fra at folk ikke roser det indre hos barn?
Grunnen til at jeg sier det virker hysterisk er fordi du har skrevet dette to ganger nå, derfor må det være veldig viktig for deg. Og fordi du sier at istedenfor å si at sønnen din er fin i skjorta si vil du si «så stolt du er». Det er jo helt tøysete i mine øyne.
Det er også blant annet derfor jeg sier det virker som du sliter med å finne noe å skrive om. Du skriver samme type innlegg flere ganger. Som feks dette, eller innlegg hvor du med vilje gjør leserne nysgjerrige ved å si «åh det er noe ganske privat som skjer nå, jeg skulle ønske jeg kunne fortelle det men det kan jeg ikke». Og hvor du forteller historier fra burikken i novelleformat. Men hei, jeg kan jo bare la vær å lese. Men jeg liker egentlig å lese bloggen din, men nå i det siste syns jeg den har falt enormt. Så ja, hvis jeg skal få ønske meg en ting: skriv ærlige og hverdagslige innlegg. Du trenger absolutt ikke dele alt, men ikke si A når du ikke kan si B!:)
Ja, takk, begge deler 🙂 Viktig å bygge selvtilliten på barna på andre ting enn utseende, så enig med deg! Vi får ofte høre at sønnen vår er smart/geni og synes det er litt kleint, sikkert janteloven som kicker inn…
Det blir jo litt sånn setting-preget synes jeg da. Hvilket kompliment man gir. Møter man noen kjente på 17mai og barna i festdrakt og dress så er det jo ikke naturlig å si “så modig du er”, “så flink du er” osv…
Møter man noen i “farta” så er det jo ikke alltid det passer å si noe som går på personlighet/evner/prestasjoner…
Det må jo falle seg naturlig. Og helt ærlig så har jeg aldri hørt noen jeg kjenner si noe om at dette er et problem eller noe de tenker over i hverdagen. Det jevner seg ut. Det viktigste er jo at vi som står barna nærmest sørger for at barna får det de trenger av støtte og opp-backing. Jeg legger liksom ikke det ansvaret over på kassadama i butikken eller en “tilfeldig” person som kommenterer ungen din.
Enig med personen over her. Dette er foreldrene sitt ansvar, at fokuset ikke skal være på utsendet. Men at fremmede skal tenke over at man ikke skal si at så fin du var idag, blir helt feil i mine øyne. Jeg tror ikke man tar skade av det. Selv liker jeg å høre at jeg er fin når jeg har pyntet meg. Og det gjør mine barn også.
Jeg forstår godt hva du sier ned å få bort det kroppsfiserte fokuset vi har i dag. Men samtidig mener jeg at hver gang jeg tilbringer bare litt tid med småbarn, må man konstant liksom rose dem opp i skyene for de aller minste ting.
For eksempel, barn: «Se nå, se hvor høyt jeg kan hoppe», meg: «oioioi det var jo kjempehøyt! Du burde jo bli med i OL». Barn: «men se hvor fort jeg kan løpe», meg: «oi nå tror jeg du sprang raskere enn skyggen din. Du løper jo kjempefort!». Eller: «oi den tegninga var kjempefin! Så flink du er til å tegne!».
Jeg synes egentlig at man roser barn hele tida, til og med på ting de er dårlige på haha. Og helt ærlig, eg bruker ikke mye tid sammen med barn, så det kan være vanskelig for meg å i det hele tatt finne på noe å snakke om, så legger jeg merke til at barnet gjør noe bra, at det er veldig høflig for eksempel, så er det klart jeg griper sjangsen til å kommentere det.
Jeg tror likevell det er viktig å reflektere over disse tingene, og det gjør jo du utrolig bra! Det er viktig å ta opp ulike samtaleemner og diskusjoner. Og dette er en viktig diskusjon, fordi det i dag er så mye fokus på utseende. Men jeg tror ikke at det er 3 år gamle gutter som sliter mest utseende-press.
Jeg er forsåvidt enig i at det blir litt i overkant mye fokus på utseende, samtidig er det ikke mange prestasjoner man kan kommentere ved et barn på butikken f eks, når man møtes 5 min på butikken. Tenker at det er viktigere at barnet føler seg sett med en kommentar på at barnet var fin i dag, i stede for ingen kommentar. Men jeg forstår hva du tenker og er enig i at spesielt foreldre burde ta den biten hjemme med å fokusere på barnets evner/personlighet. Det er tross alt foreldrene som kjenner barnet best. Jeg for min del kommenterer gjerne hvor flink barnet er å vente mens de voksne prater f eks, med andre ord rose tålmodighet, hvilket er en fin egenskap.
Så over til noe annet, og det er det du skriver om kommentaren at en gutt er “tøff”. Hvorfor trekker du paralleller mellom å være tøff og det å ikke vise følelser. Det er din egen fordom som spiller deg et puss der. Hva med å rose gutten din neste gang han gråter pga f eks redsel/savn eller annen sårbarhet med å si “så tøff du er gutten min, det er viktig å vise at man er lei seg vennen”. Jeg tenker at man bør bruke ordet “tøff” hvor barnet faktisk er tøff, som når barnet står i en ubehagelig setting, viser følelser eller tør å gjøre noe de egentlig er redde for. Men i vårt samfunn er “tøff” parallelt med det å ikke vise følelser/svakhet. Jeg syns den trenden bør snus, for jeg tenker at å vise svakhet er å være sterk, dermed tøff. Håper du forstår hva jeg mener! Syns innlegget ditt var fint! 🙂
ser ikke helt problemet egentlig 🙂