Nå i juni er det pride måned, og flere store aktører har brukt kampanjer og reklame denne måneden til å vise nettopp sin aksept for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. En av dem er finansselskapet DNB.

Følelsesmessig ruinert som jeg er etter jeg ble mamma, måtte jeg nesten grine litt etter å ha sett videokampanjen deres om hvor mye man egentlig vet om et menneske, på bakgrunn av kun ett bilde. Og at familier kommer i alle mulige former, og at ingen former er noe mer riktig enn andre🏳️‍🌈

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I kjølvannet av dette dukker igjen debatten om barn av homofile opp. “Stakkars barn” er en gjenganger når man får høre om foreldre som er av samme kjønn. Noen drar det også så langt at de mener at homofile og lesbiske ikke burde få adoptere fordi barn har rett til både en mamma og en pappa. Men hvor mange barn i dagens samfunn er det ikke som ikke har kontakt med en av sine foreldre? Hvor mange barn er det ikke som har “bare” en mamma eller pappa som aleneforsørger? I disse tilfellene er det aldri snakk om at de ikke burde få ha barn fordi “barn har rett til både en mamma og en pappa”? 

Der hvor barnet får alt det trenger av omsorg og kjærlighet, finnes det trygghet. Og det er det som betyr noe, ikke kjønn og ikke legning.

Når det er snakk om blant annet samlivsbrudd med barn involvert, gjøres det alltid et poeng ut av barna har det bra når foreldrene har det bra og at det er det viktigste. Kanskje vi alle skal begynne å tenke slik når det er snakk om legningen til foreldrene også. En lykkelig forelder er en god forelder, sies det. Burde ikke det gjelde uavhengig av legning? 

Derfor er det akseptabelt om man ønsker å gå fra far til barnet sitt om forholdet ikke fungerer lenger, men det å være sammen med noen og adoptere eller få barn på andre måter med en av samme kjønn – det skal ikke være greit? 

Fordi “stakkars barn”?… Fordi de kan risikere å bli mobbet?

Vi må slutte å tro at bare vi klarer å viske ut alle forskjeller blant barna våre, bare vi klarer å viske ut alt som kan kalles annerledes eller uvant, så vil vi klare å utrydde mobbing. Da tenker jeg at veien å gå heller burde være åpenhet, aksept, og at man snakker om det med barna. Ja, og så kan det jo kanskje være greit å sørge for å lære barna sine at mobbing aldri er greit – kontra å nekte homofile mennesker som meg og deg å få lov til å ha barn. Ganske absurd å tenke på at noen faktisk mener at løsningen her burde være at homofile ikke burde ha barn.

For ja, news flash: Homofile er som meg og deg. 

De er politimenn.

De er dommerfullmektige.

De er butikkansatte.

De er mennesker.

Det er nok av de der ute som ønsker å nedverdige homofile og det å forelske seg i samme kjønn til å handle utelukkende om sex. Noe ala «Dere er homofile ja? Kos dere så mye dere vil dere, bare ikke prøv dere på meg» Derfor tenkte jeg det kanskje var greit med en liten påminnelse om akkurat det. Regner med at kjærligheten du har til din heterofile kjæreste ikke utelukkende handler om det seksuelle, så kanskje vi bare skal slutte å anta at det er tilfelle for homofile også.

Også vil jeg bare sitere Morgan Freeman helt til slutt:

Homofobi er ingen fobi. En fobi er en angstlidelse, og en homofob er derfor ikke redd. Bare en drittsekk.