BARE VENT TIL HAN BLIR TENÅRING!

Jeg er en sånn person som ikke ser noen grunn til å legge skjul på meningene mine om noen spør, og jeg ser heller ingen grunn til å pynte på sannheten sånn ellers. Hvis noen spør meg om jeg er sliten en mandagsmorgen når jeg har sovet 3 timer usammenhengende nattenfør, og skiftet klær på meg selv 5 ganger fordi barna har sølt på både meg og dem selv ørten ganger med banan, smoothies og brødskive med leverpostei samme morgen, ja, da svarer jeg at jeg er sliten. Nettopp fordi jeg er det.

Og da kommer det berømte svaret. Svaret som man alltid får fra mødre som har vært mødre lenger enn deg selv. “Bare vent! Det blir verre!”

Verre?

Verre?!?!

Det blir litt sånn “Du må ikke tro det er ille nå”

Fortell meg heller at jeg kommer meg gjennom det også, akkurat som at jeg på et mirakuløst vis har kommet meg gjennom kolikkbarn, trass og tette barn – som unektelig er tøft i perioder. Gi meg heller et klapp på skulderen og litt støtte.

Det er vel ingen konkurranse om å ha hatt det tyngst, er det vel?

Jeg har sagt det tusen ganger og jeg sier det igjen: Barn er ulike, foreldre er ulike, og hvordan vi takler de forskjellige fasene ved å ha baby eller tenåring, er også individuelt.

Men jeg lever ikke for 1,5 år siden når minstemann var en helt nyfødt baby, ei heller om 14 år – når han i fremtiden er en tenåringsgutt. Jeg lever her og nå.

2 kommentarer
    1. Huff, kjenner meg sånn igjen. Venter ei jente om noen få uker, og så å si alle med barn skal kommentere hvor lite søvn jeg kommer til å få, hvor sliten jeg kommer til å bli, hvor lang fødselen blir osv. Er så møkk lei av å høre det. Jenta vår var veldig planlangt. Vi vet at det ikke blir en dans på roser hele tiden, men det er jo verdt det! Hvorfor kan man ikke heller trekke frem hva vi skal glede oss til?? Jeg har startet å svare folk med at “alle barn er ulike. Jeg sov hela natta gjennom fra vi kom hjem fra sykehuset”. (Noe som fir øvrig stemmer). Da blir de ofte litt tause, og må si seg enig😝 Det er ingen som på forhånd kan si noe om hvordan dine barn blir! 😉

    2. Barn er utrolig forskjellige….min var en engel hele barndommen,men fra ca 12 til 18 et lite helvete, etter det ble vi venner igjen -eg oppdro mine søsken også fordi mamma døde, de var ganske så like segselv hele tiden, ikkje vært spesielt rampete eller vanskelige, hverken i barndommen eller i tenårene. Noen er vaskelig hele tiden, noen er bare søte hele tiden og noen en herlig blanding….eg syns du er flink og eg sysn du gjør en knall jobb. Eg oppdro datteren min alene, kan ikkje forestille meg to stykker, men dobbelt lykke også kanskje ? 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg