God kveld, alle sammen!

Tusen takk for så mye god respons på sist blogginnlegg, samt alle hyggelige god-bedring hilsener jeg har fått i løpet av helgen etter at jeg skrev at jeg var blitt syk. Det er sånt jeg synes er så vanvittig hyggelig! Jeg er ikke 100% frisk enda, men jeg er mye bedre og er definitivt klar for en ny skoleuke i morgen – den siste skoleuken før høstferien min, faktisk. Jeg synes tiden fløy avgårde da jeg gikk hjemme med minstemann, men der tok jeg sannelig feil. Tiden flyr nå som jeg går på skolen, skal jeg love dere. Disse ukene har altså gått SÅ fort! Går resten av semesteret like fort, er jeg vel ferdig med første året mitt fortere enn jeg aner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I kveld ville jeg bare skrive noe om et tema jeg har skrevet om flere ganger tidligere, men som jeg føler er på tide å ta opp igjen ettersom jeg opplever at dette tar litt av. Nemlig bloggerbarn og barn i sosiale medier generelt. Det er mye snakk om eksponering av barn i sosiale medier om dagen. Jeg har så og si vært den eneste mammabloggeren som faktisk har ønsket å stille opp til intervjuer om dette temaet de siste 3 årene – så dere kan tro jeg synes det er fint at så mange har et såpass bevisst forhold til dette nå sammenlignet med tidligere – etter at det periodevis har vært høyaktuelt i media og ellers over en lengre periode.

Følgerne mine har merket en markant endring på bloggen min det siste halvåret. Jeg har ikke vist ansiktene til barna mine og holder det veldig generelt når jeg skriver om hverdagen min som barna mine er en del av, samt at jeg ikke utleverer informasjon om dem slik jeg gjorde tidligere. Når det er sagt – er ikke spørsmålet om eksponering enten/eller og DET er noe jeg savner at noen sier noe om. Jeg kan skjerme barna og samtidig si at det ikke er siste gangen dere vil se ansiktene deres selv om det vil tilhøre sjeldenhetene, og det er også bloggere der ute som påstår at de skjermer barna fordi de ikke legger ut bilder av dem, men som “tar det igjen” i form av massiv utlevering i tekstform.

I dag fikk jeg for første gang høre at jeg var en dårlig mamma fordi jeg drev en mammablogg. Og det er ikke det at en slik kommentar gjør meg usikker på meg selv, ei heller vil jeg ha sympati for å motta slike kommentarer. Jeg bare lurer på om det ikke kanskje har gått litt langt angående eksponering-debatten, dersom man kan konkludere med at noen er en dårlig mamma simpelthen fordi de driver en blogg i foreldrekategorien?

Dårlig mamma = mamma som blogger, uavhengig av hvordan bloggingen foregår og i hvilken grad man velger å skjerme barna.

God mamma = ikke blogger.

Herregud så deilig det må være å leve i en verden som er så sort hvitt!

Fra spøk til alvor, så synes jeg vi bør være ytterst forsiktige med å hive etter hverandre at man er dårlige mødre via internett. Toppen av isfjellet og den pakka der. Pust med magen! Ønsker du å nå inn til en person som bedriver tilsynelatende hensynsløs eksponering av egne barn i sosial medier (hvilket jeg definitivt ikke opplever at jeg er en del av) så er det kanskje uansett en dårlig ide å gå frem ved å fortelle dem at de er grusomme mødre? Ærlig talt, hva vet vel du egentlig om hvilke mødre de er – annet enn at du mener de eksponerer barn sine for mye? Jeg skal for all del ikke bagatellisere tematikken utlevering av barn for jeg har åpenbart en mening om dette selv, ellers ville dere jo ikke sett denne tydelige endringen i bloggingen min og hva jeg deler det siste halvåret. Men skal man følge samme tankegang, blir det jo satt på spissen at «alle mødre som tar andre valg enn meg selv hva angår barna våre og hva jeg mener er riktig, er dårlige mødre»

Hvis det at jeg kan finne på å legge ut bilder hvor ryggen til barna mine er synlige, eller det at jeg kan finne på å “utlevere” en så generell type informasjon som at barna mine og jeg har kost oss på kafe samme dag – i seg selv, gjør meg til en dårlig mamma. Ja, da lurer jeg virkelig på hvilken mamma alt annet jeg foretar meg hver eneste dag, gjør meg til?

Livet er så mye mer enn hva som skjer på Internett. Selv om jeg personlig også synes det er vondt å se når noen legger ut bilder av barna sine nakne og utleverer sykdomshistorie og gudene vet hva offentlig – så kan man i det minste, dersom man ønsker å si ifra, gjøre det på en skikkelig måte.

Dette har jeg vært veldig tydelig på siden jeg sluttet å eksponere dem på måten jeg gjorde før: Men det viktigste for meg da jeg sluttet å eksponere barna mine var ikke at det var fullstendig krise med et ansiktsbilde om det skulle skje en sjelden gang. Jeg tror ikke det er skadelig å legge ut et bilde av barna sine en sjelden gang. Men den daglige eksponeringen, i form av bilder og mye tekst, er jeg mer usikker på. Og den holder jeg meg derfor helt unna.