Helt siden jeg startet på skolen igjen i år så er det en ting jeg har tenkt flerfoldige ganger, og det er: Jeg kan aldri se for meg at noen av de jeg går i klasse med få barn. Det er helt sprøtt, i mangel på bedre ord, å vite at jeg var gravid da jeg var like gammel som dem. Ikke i den forstand at jeg mener at de fremstår umodne eller noe (for å være ærlig er jeg vanvittig overrasket over hvor ålreite og modne de er) men når jeg vet at mange av dem er 16 og innser hvor «små» de er, så klarer jeg ikke tenke annet enn at det er rett og slett er både sprøtt og utenkelig.
Først etter dette, har det begynt å gå opp et lys for meg om hvorfor så mange reagerte da jeg ble gravid. Samtidig er det så lett å dømme med det første – for til tross for at min umiddelbare tanke nå vil være at 16 år er svært ungt, vet jeg åpenbart at det var slik mange så meg den gangen – og at ytringene om at jeg var for ung opplevdes som både irriterende og slitsomme i en ellers vanskelig tid. Likevel er jeg så glad og egentlig også litt takknemlig for at jeg nå i ettertid har innsett hvorfor noen følte for å poengtere dette – for jeg tror ikke det er før nå jeg virkelig innser hvor «liten» jeg var. Og at jeg virkelig forstår at det er lett å tenke at noen på 16 ikke kan ta vare på et barn.
Jeg tror såvisst ikke at det å få barn tidlig er noe for alle, eller i det hele tatt de fleste. Og jeg husker alle gangene under graviditeten jeg tok meg selv i å tenke: Tenk at det kan føles så riktig å gjøre noe som samfunnet mener er så feil?
Fra nå av når jeg ser tilbake vil det alltid være «for ungt» men for meg, i mitt tilfelle, vil det også alltid være det eneste rette.
Så enig med det du skriver. Jeg har følt det likedan. Vi tenker ikke så mye over det da vi sitter i det, men nå som vi blir eldre så er det mye lettere å forstå hva dem egentlig tenkte rundt oss. Nå er jeg 23 år gammel, og jeg skjønner så utrolig godt at folk reagerte på mine graviditeter. Jeg kan nesten ikke se for meg andre på den alderen få barn sånn som meg. Men sånn tenkte ikke jeg den dagen jeg faktisk var i den unge alderen. Jeg ble jo gravid to ganger som alt for ung. Jeg er jo forsåvidt ikke så gammel nå eller, å jeg har allerede tre barn, og det er nesten litt sykt når jeg tenker meg om, hehe.
Uansett, jeg har fulgt med på bloggen din siden dag en, og du har alltid virket veldig modig for alderen din, og du virker som en veldig god mor for de to guttene dine 🙂
Det er rart det, hvordan man plutselig kan se ting fra et annet perspektiv. Nå har jeg ikke barn, men husker jeg følte meg såå moden rundt den alderen selv og så ser jeg tilbake og jeg var jo ikke det. Men at du var ung har ikke noe å si hvor god mor du er, for den rollen har du klart og klarer du helt fint!
Tina, alenemamma til tre som 2: <3 Tusen takk, Tina! Koselig av deg!
Akkurat fylt 15 år selv da jeg ble gravid første gang og min umiddelbare tanke var å beholde barnet, en abort for meg var ikke aktuelt, ikke fordi jeg er imot det, men hva om dette var det ene barnet jeg fikk? Å få barn er ingen selvfølge. Det endte med at jeg droppet ut fra siste året på ungdomsskolen, jeg hadde mer enn nok med meg selv. Var på et besøk til klassen min, og husker så godt læreren min sa til meg før jeg gikk, at om det var noen av hans elever som kunne klare dette så var det meg, og det var gode ord å ta med seg fra en som sjelden var personlig eller nær. Det gikk strålende å være mamma, og med den snilleste jentebabyen en kan tenke seg, så var det enklere enn jeg hadde forventet, men sladder på bygda var det jo, på godt og vondt. Dattera mi er 25 år nå, har fått barn selv, og la meg si at lite er forandret på disse årene. Å bli mamma når man er ung vil alltid få noen til å heve brynene, men det må de bare gjøre. En ung mamma er vel så bra som en eldre, om en tar sitt ansvar, men det gjelder uansett alder.