EGO

DETTE VISSTE DU KANSKJE IKKE OM MEG

Jeg synes det er litt skummelt, og kanskje litt rart å åpne meg sånn som dette. Jeg er veldig trygg på meg selv i mammarollen, men som jeg har sagt til dere tidligere, så er jeg ikke bare mamma - jeg er jo en 18 år gammel jente også. Det hender at jeg får høre at noen av de som leser bloggen min glemmer alderen min, og det velger jeg å ta som et kompliment. Det er faktisk ganske lett for meg å glemme også, spesielt ettersom den jeg er utenom mammarollen gått litt i dvale nå som de siste 6 månedene har vært så preget av at jeg har hatt baby! Nå fremover skal dere også få bli bedre kjent med meg, og ikke bare hvem jeg er som mamma, eller andre ting omkring mammarollen.

2 TING JEG LIKER

Å ha et så behagelig forhold til noen at man kan være helt stille uten at det blir kleint eller ubehagelig.
Å sove til langt på dagen!


2 TING JEG IKKE LIKER

At jeg er så sinnssykt avhengig av mobilen min. Det er nesten skummelt å føle seg så avhengig av noe! Spesielt om du klarer å ødelegge mobilen din annenhver måned, slik som jeg gjerne gjør.
Falske mennesker. Eksempelvis at noen snakker dritt om noen til meg, for å så være bestevenninna til vedkommende dagen etter.



2 FAKTA OM MEG

- Jeg har fregner som jeg sminker vekk hver eneste dag. Når jeg forteller det til folk så tror de ikke på meg, men det er sant. 
- Jeg sier gjerne ting ganske rett ut, er ikke redd for å si i fra, og er ganske utadvendt. Jeg er ikke sånn at jeg snakker fra levra hele tiden, men jeg er ærlig og ikke redd for å stå opp for meg selv.
 

2 TING JEG ØNSKER MEG

- Sydentur. Fredrik vil ikke dra til syden med to små barn (Forståelig nok altså, men det stopper ikke meg) så jeg får dra med meg noen andre familiemedlemmer.
Flere timer i døgnet! Da hadde mye løst seg, eller i hvert fall så hadde nok mye gått utvilsomt lettere i livet mitt.

2 TING JEG BURDE

Ta billappen. Jeg har faktisk tenkt til å begynne så fort som mulig, etter å ha gitt opp å vente på Fredrik som dessverre er like treg som meg. Haha!
Lære meg å gå på høye sko! Er jeg den eneste jenta som ser ut som en nyfødt kalv når jeg skal gå på skikkelig høye sko? Haha, jeg burde kanskje ha lært meg det?

2 TING JEG ER FLINK TIL

Jeg vil påstå at jeg er flink i jobben min, men slik tror jeg det er fordi jeg er så glad i jobben min!
Å gi råd! Hadde jeg bare vært like flink til å følge dem selv. For det er nemlig ikke like lett!


2 TING JEG IKKE ER FLINK TIL

Å rekke tidsfrister, jeg har også en tendens til å være litt sen til avtaler og treg til å svare på meldinger.. Jepp, jeg er en sånn irriterende person. Sorry!
Å legge meg tidlig. Jeg tror aldri jeg har lagt meg tidligere enn klokken 01:00. Like trøtt hver morgen, men jeg lærer tydeligvis aldri. Haha!

2 TING JEG SKAL I SOMMER

Tillate meg ha litt mer fri, og få tatt igjen litt tid til å være meg ved å dra ut med venninner.
Nyte hvert sekund, smile masse, blogge masse, og gjøre det beste ut av hver dag.

3 TING JEG GLEDER MEG TIL

Jeg gleder meg til så utrolig mye. Det er en god egenskap jeg har - jeg gleder meg til små ting som andre kanskje bare ser på som en del av hverdagen. 
Jeg gleder meg veldig mye til kjøpe masse nye klær til sommeren. Kan nesten ikke vente!

2 TING SOM GJØR MEG AVSLAPPET

Trening tidlig om morgenen eller joggeturer ute.
Å se serier i senga på late dager i pysjen.

2 TING SOM STRESSER MEG

At jeg føler jeg holder på å bli gammel. Haha, jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik - men sånn er det i hvert fall.
Alt! En av mine verste sider tror jeg, jeg blir så vanvittig stresset, og får i tillegg helt noia av at jeg blir stresset. Fredrik er en skikkelig rolig type, så han blir jo stresset av meg og prøver å roe meg ned. Dere kan jo egentlig bare se det for dere, haha..

Jeg har hatt en så utrolig god dag i dag, og håper virkelig dere har hatt det samme. Ønsker alle lesere en fin kveld videre!

DETTE VISSTE DERE IKKE OM MEG!

- Jeg blir ikke brun. Jeg er konstant hvit som snøen, året rundt - Og jeg blir ikke brun uansett pokker. Fargen min kan jeg takke selvbruning og spray tan for! Dessuten er jo det mye bedre for huden enn massiv soling som kun fører til at jeg så vidt kan skimte forskjell på hudfargen min. Jeg har prøvd alt, men jeg er ikke villig til å sole meg til hudkreft i solarium, for det er det ikke verdt! Oppfordring til dere andre som ikke blir brune :-)

- Jeg startet med sminke når jeg var 12 år gammel, og føler i dag at det var alt for tidlig.

- Jeg er livredd for å ikke gjøre det bra på skolen! Altså, når jeg starter der igjen. Kjenner at jeg blir helt skjelven og får helt prestasjonsangst bare jeg tenker mye på det. Dette til tross for at jeg er veldig trygg på at det skal gå bra. Det er veldig viktig for meg å gå ut med gode karakterer som jeg kan være trygg på at kan få meg inn på gode høyskoler/universitet, og jeg skal gjøre alt i min makt for å få det til.

- Jeg kan skrive i blinde på pc-tastaturet uten problemer. Haha, lange avsnitt er heller ingen problem! Litt skryt, men det er faktisk noe som kommer svært godt med som småbarnsmamma. Noe godt kommer det i hvert fall ut av å sitte foran pcen hver eneste dag. Jeg kan med andre ord følge med på Leo samtidig som jeg skriver, men jeg foretrekker at Leo leker med pappaen sin mens jeg blogger og skriver.



- Hadde jeg fått en krone for hver gang noen hadde stavet eller uttalt navnet mitt feil, hadde jeg vært rik! Navnet mitt er engelsk, men uttales Jessika, ikke Djessica. Tenkte det var flere av dere som ikke visste dette, så det er jo greit å få med ♥

- Jeg kan være tidenes rotekopp. Er vel også egentlig det, er kjent for det i familien min. Mamma mener det blir rotete bare jeg går gjennom et rom! Men likevel er det jeg som går og rydder her hjemme konstant fordi jeg synes det er rotete - Og nå spesielt de siste månedene har jeg blitt veldig opptatt av at alt skal være strøkent, så jeg har vel lært meg å bli ganske ryddig med tiden! (Jeg får fortsatt alltid skylden for rot når jeg er på besøk hjemme hos familien, da!)

Lillesøster og meg! ♥

Håper dere ble litt bedre kjent med meg. Snakkes igjen snart!

Klem

BRUDDET OG RYKTENE.

Jeg har måtte ta litt avstand fra alt, og det er nok mye av grunnen til at jeg ikke har orket å skrive så mye om alt dette nå den siste tiden. Livet har vært så jævlig de siste månedene. Kanskje ikke konstant, men stort sett. Og mens jeg har kost med Leo og kjempet for å holde tårene tilbake alene med ham på formiddagen, så har meldingene tikket inn. "Hvorfor i helvete faker du et brudd, jævla desperat på lesere"

Hva betyr vel leserantall når du har det vondt? Hva har topplisteplassering å si når du kjenner at det gjør vondt å i det hele tatt puste? 

Jeg har måtte gå ut av soverommet mitt om kvelden fordi jeg har grått så høyt at jeg har vært redd for å vekke babyen min. Jeg har vært nedbrutt, holdt telling på hvor lenge jeg har klart å unngå å gråte. Men hva betyr det vel at det ikke synes at du gråter, når du konstant gråter på innsiden?

I tillegg har jeg så mye ansvar, så å i tillegg ha denne enorme sorgen hengende over meg har bare gjort at jeg til tider ble syk. Ikke syk som i influensa-syk, men syk som i alt for sliten og knust. Jeg gidder ikke å pynte på det, for det har helt ærlig vært jævlig.

Jeg vil heller bli banket opp hver uke resten av livet enn å ha kjærlighetssorg. For når du blir banket opp vet du at smerten kommer til å gå over senere, og hver jævla gang jeg har kjærlighetssorg er jeg i like tvil som alltid om det noen gang kommer til å stoppe å gjøre vondt.

Ingenting av bruddet er så sort hvitt som det kan ha virket ut i fra på bloggen. Det har bare vært så ufattelig vanskelig for meg å skille mellom å få fortalt dere noe, uten å dele for mye.

 

Jeg vil bare at dere skal vite at jeg har det bedre nå. Fredrik og jeg er ikke kjærester, men jeg håper og tror vi kommer dit en dag igjen. Jeg tror vi kan lykkes med å få dette til å fungere, men vi trenger tid. Heldigvis har vi det ikke travelt. Og heldigvis er vi veldig glad i hverandre.

Dette beviser det jeg har sagt hele tiden nok en gang, den du skal stole aller mest på er deg selv. Jeg har stolt på meg selv, jeg flyttet ikke selv når min egen mor fortalte meg at det var det jeg burde gjøre. Jeg blir rådet til å flytte, rådet til å "komme meg videre og fortsette livet" men det fungerer ikke når du vet at det ikke er det riktige å gjøre. Jeg visste at det å gi opp betydde at Leo mest sannsynlig kom til å vokse opp med skilte foreldre. Jeg mener ikke at det er noe galt med å skille vei som foreldre, jeg mener bare at det er galt om du vet at du kunne gjort litt mer, prøvd litt til. Konsekvensene blir så innmari store når det er et lite menneske innblandet som skal vokse opp i to hjem med flere timers mellomrom. Jeg nektet å tro at det kunne være det beste for oss.

Jeg ser det nå. Jeg håper jeg kan fortelle dere om noen måneder at ting er enda bedre enn det er i dag, og at vi kan se en fremtid sammen. Jeg håper, for ingen av oss kan forutse fremtiden.

Og vær så snill dere, ikke tråkk på meg når jeg allerede ligger nede.

HVORDAN VI MØTTES

Det har faktisk vært flere som har lurt på hvordan Fredrik og jeg traff hverandre, så til tross for at det er slutt tenkte jeg å svare dere på det!

Det hele er i grunn fryktelig tilfeldig. Så tilfeldig at det nesten bare er skremmende å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke var pålogget på facebook i akkurat det sekundet. For ja, her har vi tidenes kjærlighetshistorie - vi begynte nemlig å snakke på Facebook. Eller, helt sånn var det ikke. Kusina mi gikk i klasse med Fredrik på ungdomsskolen, og Fredrik facerapet kusina mi akkurat når jeg var pålogget (De var ute på noe sammen med flere venner av dem) og mitt navn dukket opp på sidelinjen i chatten på facebook hvor det sto "pålogget". Derfra begynte han å snakke til meg gjennom hennes konto på tull, og jeg trodde jo at det var kusina mi helt til han sa at det var en venn av kusina mi, og da fortsatte vi bare å snakke fra hans konto, og han la meg til som venn fra sin egen konto.

Vi snakket masse, og etter en god del snakk traff vi hverandre for første gang i januar/februar 2013 sammen med kusina mi og bestevennen hans. Vi snakket enda mer og sommeren nærmet seg. Jeg var i Larvik nesten hele sommeren og vi var masse sammen, vi fire. Fredrik og jeg ble etter hvert bestevenner og var skikkelig nærme. Det var utrolig godt å ha en så nær venn jeg bare kunne snakke med alt om. 

Jeg kunne fortalt mange historier fra den sommeren, men jeg tror ikke alt egner seg helt her inne. Vi hadde det i hvert fall veldig morsomt og det er så utrolig herlig å tenke tilbake på. Litt etter jeg var en tur hjemme kom Fredrik på besøk til meg i Gjøvik, etter jeg fikk kranglet med pappa om at han skulle sove på mitt rom - og ikke gjesterommet! Haha! Vi så filmer, snakket masse, spiste mye god mat og hadde det generelt utrolig koselig. Vi hadde et bånd som var så utrolig sterkt og jeg følte på mange måter at jeg hadde kjent han i flere år allerede. Eller at jeg hadde manglet en slik person i livet mitt.

Vi fortsatte selvfølgelig å holde kontakten, og avtalte at jeg skulle komme i høstferien igjen, samt noen helger før det. Fredrik hjalp meg gjennom utrolig mye når jeg hadde det en del vanskelig i den perioden, og det er jeg evig takknemlig for. 

Utover høsten, nærmere bestemt helgen 20 til 22 september kom Fredrik på besøk til meg igjen. Vi hadde det som vanlig utrolig koselig og lo, var oppe sent, så filmer, spiste godteri og slappet av sammen. Mandagen etter, 23 september, dro jeg på skolen og fikk flere spørsmål fra de i klassen om det var noe mellom oss - noe det på daværende tidspunkt ikke var. Så enda så mye jeg ville si ja, for jeg likte Fredrik utrolig godt, sa jeg nei og blånektet. Jeg ville jo egentlig at de skulle tro at det var noe mellom oss, men jeg kunne jo ikke det. For det var jo ikke det.

Jeg turte jo ikke å si noe til ham om at jeg likte han. Jeg ville jo ikke risikere det utrolig gode vennskapet vårt bare fordi jeg var litt (Veldig) ekstra glad i han og kjente det i magen hver gang han snakket om andre jenter. 

Samme dagen ringte jeg han (vi snakket hver dag) og så klarte jeg ikke å holde det inne lenger. Jeg bare gråt. Fredrik spurte hva det var, og jeg sa bare "gjett da" og jammen klarte han ikke å gjette seg til "Vil du egentlig være noe mer enn bestevenner?" og jeg bare la på. Lå i sengen og hulket og trodde jeg hadde ødelagt alt. Haha, føler meg helt patetisk når jeg tenker tilbake på det.

Han ringte meg opp igjen etter en liten stund og sa at han følte det på samme måte, og at han synes vi burde prøve å være kjærester. Men da var det ingen vei tilbake til bestevenner, og det visste jeg. Det var risiko jeg tok fordi jeg ikke orket å leve med å late som om jeg ikke likte han, når jeg egentlig likte han så utrolig godt.

Så til tross for avstanden, så prøvde vi. Og det funket.

Fredrik og jeg var hos hverandre hver helg. Vi hadde annenhver helg hos hverandre, og gikk på hver vår skole 4 timer unna på hverdagen. Vi hadde et utrolig godt forhold, tross avstanden og utfordringene det hadde. Det har sine ulemper å være i et avstandsforhold, men man vet det inne i seg når man føler at noe er virkelig verdt å satse på. Man må kjenne på det selv.

Kan ikke si jeg angrer på det den dag i dag.

 





- Noen bilder fra perioden når vi var i avstandsforhold

For de som lurer så innrømmer jeg gjerne at jeg fortsatt er veldig, veldig glad i Fredrik. Han har gitt meg den største gaven i livet, sønnen vår, og så mange fine minner. Han er det beste valget jeg har tatt.

MIN STØRSTE FRYKT.

I natt hadde jeg mareritt om fødsel IGJEN. Det er faktisk andre gangen bare denne uken.

Lignende mareritt jeg hadde i svangerskapet når jeg slet som verst. De handler ofte om at jeg er høygravid og at jeg er i Gjøvik (av en eller annen grunn?) og at jeg blir tvunget til føde, så drar jeg ut med mamma og vi kjører land og strand for å finne et sykehus som kan ordne keisersnitt for meg. Både lillehammer, Gjøvik, og andre i nærheten (Toten også, men der er det jo ingen sykehus, haha!) Ingen kan, og jeg blir sinnssykt stressa og jeg griner, griner, og griner enda mer. Ofte er det en eller annen jordmor som forteller meg at "Nå MÅ du bare føde" og jeg kjenner meg så stressa og jævlig, husker at jeg ser på hendene mine i drømmene og at jeg skjelver helt vilt. Har også rier i drømmene og kjenner at hjertet mitt slår så fort at jeg tror jeg skal dø fordi jeg er så redd.

Går det an å ha fødeangst når du ikke en gang er gravid? I så fall må jeg ha det. Tror jeg skal skaffe meg hjelp.

Leo gull 4/5 måneder ♥

NÅ VAR DET PÅ TIDE...

At jeg fikk satt meg ned å laget en kollasj!

Helt fra jeg startet opp bloggen har jeg hørt med jevne mellomrom at jeg (!) faktisk ligner på Jennifer Lawrence! Det kom som et gigantisk sjokk første gangen jeg fikk høre det i kommentarfeltet, men så var det langt fra siste gangen jeg kom til å høre det - noe jeg faktisk trodde. Dere som har fulgt med i kommentarfeltene har jo sikkert også fått med dere at det faktisk har dukket opp en del av disse "Du ligner litt på Jennifer Lawrence" kommentarene. Ikke at jeg har noe i mot det altså, hun er jo bare helt nydelig!!

Bilde fra meg i sommer hvor jeg enda hadde lysere hår!

Nja.. Jeg vet ikke, jeg. Jeg synes egentlig ikke vi ligner så? Hva synes dere da?

JEG ER ET DÅRLIG FORBILDE

Jeg har aldri hatt noe i mot mennesker som har foretatt plastiske operasjoner. Aldri har tanken slått meg at dette er mennesker som er mindre verdt enn meg selv, eller at det er synd på de. Eller jo, det er kanskje synd på dem. Fordi de blir stemplet som mindre intelligente som har tatt et valg de føler er til det beste for seg selv.

Kanskje det har noe med at jeg har blitt oppdratt til å være fordomsfri? Kanskje det har noe med at jeg vokste opp med at det var en del snakk, ikke oppfordringer, om plastiske operasjoner? For det er det jo også en ganske stor forskjell på.

Å si at de som tar silikon oppfordrer til at alle andre skal gjøre det, blir som å si at noen som kjøper seg noe oppfordrer til at alle andre skal kjøpe det samme. 

Hvis du går hele livet og hater noe ved deg selv som begrenser deg fra å gjøre det du vil i livet ditt: Skal du gå hele livet å være ulykkelig med deg selv fordi samfunnet mener at det er galt om du gjør noe med det? Skal det å følge samfunnets normer være viktigere enn at du faktisk har det godt med deg selv og lever et godt liv i en kropp og med et ansikt du har det bra med?

Jeg mener ikke at bare man ikke synes nesen sin er så fin en dag, så skal man løpe ned dørene på fornebuklinikken. Jeg mener bare at vi må ha rom for alle mennesker i samfunnet vårt, og det minste vi kan forvente av hverandre er aksept når noen velger å ta et tungt valg ved å foreta en operasjon fordi man har hatet nesen sin hele livet sitt.

"Men hvis du ikke liker nesen din, da må du bare akseptere deg selv istedenfor å fokusere på det du ikke liker ved deg selv" 

Her snakker vi tidenes mest brukte argument fra de som aldri virkelig har opplevd å være på bunnen fordi de har hatt det vondt med seg selv og slitt med komplekser. Livet har ikke noen one-size fits all løsninger på alt. Noen ganger tror jeg faktisk vi bare må akseptere akkurat det.

Jeg skulle så inderlig ønske at alle mennesker i hele verden bare kunne være fornøyde med seg selv, akkurat slik de er. Da hadde vi nok sluppet unna mye kroppspress som var basert på mennesker som har "fikset på" alle kroppsdelene sine og designet slik de ville ha både rumpe, mage og pupper. Jeg skulle ønske. Men slik er det ikke, og da må vi faktisk forholde oss til dette på den sunneste måten vi kan. 

Jeg har hatt et par hundre diskusjoner med mamma om dette med plastiske operasjoner. Vi er på to forskjellige planeter akkurat der, og mamma mener at det ikke hjelper å fikse på nesen din hvis det er i hodet problemet ligger. Mamma, jeg er helt enig i det. Kunne ikke vært mer enig, faktisk. Men når problemet ligger på nesen din, akkurat der, og du sliter med komplekser på endte året og har det vondt med deg selv: Jo, da vil jeg si meg rimelig sikker på at å operere nesen hadde løst det problemet akkurat der.

Det betyr imidlertid ikke at det er noen "quick fix" og at man skal løpe ned operasjonsbordet bare "fordi"

For det skal aldri handle om at du vil foreta plastiske operasjoner fordi andre har kommentert noe ved deg, selv om man ikke akkurat kan skylde på mobbeofferet som har blitt mobbet på grunn av nesen sin hele livet når hun fyller 18 og velger å operere den. Det er ikke disse menneskene som skal leve ditt liv, det er du. Det hjelper ikke hvor mange som forteller meg at jeg har kjempefin hake hvis jeg gråter meg i søvn hver dag fordi jeg synes den er så stygg selv. 

Jeg oppfordrer på ingen måte noen av dere som leser dette, og da spesielt dere unge jenter, til å begynne å spare til plastiske operasjoner, men hvis du har slitt med komplekser i årevis og har det vondt med deg selv så skal du ikke la noen fortelle deg indirekte at du ikke er verdig et godt liv i en kropp du klarer å leve i. For det er vi alle. 

"Hva skjedde egentlig med deg og Fredrik?"

Får dette spørsmålet så innmari ofte både av kjente og ukjente og selv om jeg forstår at mange fortsatt er nysgjerrig, så vil jeg bare si i fra om en ting.

Selv om jeg er fullt klar over at "jeg har lagt opp til det selv" til en viss grad når jeg utleverer livet (og noen ganger også privatlivet) i det offentlige rom, men det er ikke dermed sagt at det er fritt frem og spørre meg om alt mulig. Det bør, etter min mening, gå en grense for alle mennesker. En grense for hva som er høflig, og hva som er nødvendig å spørre om - spesielt om du har sett eller lest at jeg har gitt beskjed om at det er ett eller flere spørsmål jeg ønsker meg frabedt.

"Men du må jo nesten regne med det når du er toppblogger"

Tja, det kan du jo mene. For meg er jeg bare Jessica. Og selv om jeg elsker å skrive om hverdagen min, tanker og livet vårt sammen på en mammablogg - så betyr ikke det at alle har rett til å spørre meg om alt, uavhengig av hvor personlig det er. 

Det blir jo klart noe annet med venner og familie, og de aller nærmeste  har jo selvfølgelig vite hva som har skjedd. Ikke fordi jeg har følt at jeg måtte ha si det til dem, og heller ikke fordi noen har noe krav på å vite noe, men fordi jeg har følt det har blitt mest riktig når det kom veldig brått på alle sammen.

Jeg vil bare at alle skal vite at selv om du selvfølgelig har muligheten til å spørre meg, i og med at kommentarfeltet er oppe hele tiden og ingenting blir slettet, så ber jeg dere om å vær så snill la være. Jeg synes egentlig det skulle være ganske unødvendig å si i fra om dette, men det ser ut til at jeg blir nødt til det når det kommer inn så mye og jeg begynner å kjenne meg litt lei av det, selv om jeg selvfølgelig forstår nysgjerrigheten og at dere synes det er kjipt at jeg ikke deler det.

Og vær så snill, ikke legg meg til på facebook for å så snakke til meg som en venn i flere minutter før du spør om «Hva som egentlig skjedde med meg og Fredrik?» Det skinner veldig igjennom hvorfor du begynte å snakke til meg i utgangspunktet og det føles veldig leit for meg at noen «bruker» meg på den måten. Hvis dere skjønner?

Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men jeg gleder meg til å finne det ut.

Håper alle leserne mine har en god kveld ♥

Hvordan jeg fikk kroppen min tilbake

Dette er et innlegg som handler om kropp/trening og siden dette har en tendens til få folk til å gå helt bananas t i kommentarfeltet ber jeg dere om å la være å i det hele tatt lese innlegget om det ikke er noe du finner interessant eller om du kjenner at du ikke klarer å se bilder av en kropp uten å måtte seksualisere den eller skrive stygge gloser til meg personlig. Jeg ber dere vennligst scrolle forbi eller klikke dere ut om dere kjenner at dette treffer dere. Dere er herved advart.

Jeg ønsker ikke å oppfordre til vektreduksjon hos mine yngre lesere. Dette innlegget blir skrevet fordi mange mødre som har fått et eller flere barn lurer på hvordan jeg klarte å få min kropp tilbake etter svangerskapet med Leo hvor jeg gikk opp 25 kg til sammen. Etterspørselen har vært såpass stor at jeg har valgt å lytte til hva leserne mine vil ha. (Understreker at jeg ikke er en kostholdsekspert og at jeg heller ikke tror det selv; Men at jeg har gjort mye research i forbindelse med min egen vektnedgang og at jeg har egne erfaringer innenfor dette)

Jeg har blitt skikkelig OBS på skjulte kalorier i matvarer etter perioden hvor jeg gikk ned omtrentlig 15 kg.

Jeg kan først skrive litt om hvorfor jeg valgte å gå ned når jeg enda hadde en liten baby å ta vare på. Når jeg enda ammet var ikke vektnedgang en gang et tema, og jeg råder på ingen måte til å slanke seg når man ammer. Det er ikke bra og bør unngås! Når det var 2-3 måneder siden fødsel hadde jeg "bare" gått ned 10 kilo. Prøvde å ikke tenke noe på det, for alle rundt meg sa at "Det kom til å gå seg til, du må bare gi det litt tid!" når jeg uttrykket min "bekymring". Jada, jeg kommer jo til å gå ned, jeg trenger ikke å bekymre meg.

Men så gjorde jeg ikke det. Og når du er vant til å veie 45 kg, så er det ikke så morsomt å ikke kjenne igjen seg selv når man ser seg i speilet når det har gått noen måneder siden fødsel. Jeg følte meg uvel og ekkel. Det var utrolig skremmende og ukjent for meg å se slik ut. Så da bestemte jeg meg for at det var nok, og jeg fant den motivasjonen jeg trengte. I starten unnet jeg meg ting, jeg utelukket ikke helt matvarer (fordi det for meg handlet om mengde og begrensninger), men i de verste og lengste periodene levde jeg på streng diett og det var hardt. Men når jeg ser tilbake på det nå, og hvordan jeg føler meg kroppslig i dag, så var det absolutt verdt det for meg.

Når jeg nå i ettertid har fått spørsmålet "Hva gjorde du for å klare det?" Så har jeg lurt litt på hva jeg burde svare. Burde jeg pynte på det, slik at ingen føler jeg "oppfordrer" noen til å gå ned i vekt? Burde jeg ikke heller stå på at ingen av dere trenger det, og at alle er fine som de er? 

Jeg har kommet til at alle er fine som de er, selvfølgelig. Men også at det ikke hjalp meg det spor når jeg uttrykket hvor fryktelig jeg følte meg i "den gamle kroppen min". Det hjelper ikke hvor mange det er som forteller deg at du er fin nok som du er, hvis du føler deg helt jævlig og blir smålig deprimert hver gang du ser deg i speilet. Det handler ikke om hva andre sier, men hva man synes selv. Og sånn er det rett og slett bare.


 FØR OG ETTER. Bildet til venstre er fra mai, det andre bildet er tatt i dag. Denne gangen valgte jeg å beskjære vekk puppene fordi jeg får så innmari mye tyn. Jeg vil kun vise hva jeg har oppnådd og forhåpentligvis være en inspirasjon for andre.

Mitt råd til de som ønsker å gå veien jeg har gjort er følgende: 

- Sett deg ett mål av gangen. Hvis du er fryktelig avhengig av lettbrus eller godteri så ikke kutt ut fullstendig i starten, men kutt ned gradvis - da er det større sannsynlig at du klarer å holde deg uten å sprekke. Og noe som virkelig har vært avgjørende for meg: Ikke spis bare for å spise. Jeg elsker mat og kunne spist hver time i løpet av døgnet om jeg hadde mulighet, men det kunne jeg ikke gjøre når jeg skulle nå målet mitt.

- Ikke vei deg hver dag. Det kan bare føre til at du blir skikkelig opphengt i selve vekten, og det er egentlig ikke nødvendig i det hele tatt. For meg hadde ikke selve tallet som kom frem på vekten så mye å si, men hvordan jeg følte meg når jeg så meg i speilet.

- Motivasjon - Denne kan jeg egentlig ikke hjelpe dere så mye med, for det er noe du må finne selv. Du MÅ ha nok av motivasjon. Mange mister motivasjonen etter en stund, fordi vektnedgangen kan stoppe opp etter en stund selv om du ikke endrer de gode vanene dine. Holder du på lenge nok og kommer deg forbi denne "knerka" kan jeg love deg at du kommer lenger.

- Du kommer ikke til å se resultater med en gang, og det må man bare akseptere først som sist. 

- Kosthold er viktigst. Dette overrasket faktisk meg skikkelig når jeg leste et utfyllende innlegg om det på nett, men vektnedgang havner faktisk aller mest om hva du spiser, og ikke hvor mye du trener.

Og noe ganske viktig! Du må ikke leve på treningssenter for å kunne gå ned i vekt. Jeg har aldri satt min fot inne på et treningssenter, men jeg elsker derimot jogging og gjør gjerne hjemmetrening med Leo! Han gjør det tusen ganger morsommere. Det finnes også utrolig mange fine hjemmetreningsvideoer på youtube, og jentene som er i dem er motivasjon bare i seg selv! Haha!

Hvis dere har noen spørsmål er det bare å stille dem. Håper at alle kan holde en saklig tone i dette kommentarfeltet, selv om jeg ser for meg at det blir fryktelig vanskelig.

PS: Hvis du ikke liker å se bilder av kropp/kroppen min så forstår jeg egentlig ikke hvorfor du klikket deg inn, men jeg gjentar: Klikk deg ut eller scroll forbi. Det er ingen som tvinger deg inn på denne bloggen for å se bilder av meg, det velger du helt frivillig.

Tusen takk!

Jeg er helt ferdig...

Dere gjenkjenner kanskje stedet allerede? Haha!

Er helt vilt glad i denne lille gutten ♥

Vi har vært borte på besøk i kveld, så Leo har som vanlig fått masse oppmerksomhet - noe han eeelsker. Jeg har helt ærlig hatt noen fryktelige dager de siste dagene, har vært mye nedfor og følt meg helt på tryne både fysisk og psykisk. Jeg har vært en del lei meg. Jeg har ikke sovnet før klokken 5 på natten og hatt usedvanlig mange mareritt. Har rett og slett vært ganske ferdig og følt meg langt nede, men visste ikke helt om jeg skulle skrive det her inne fordi jeg får så mange beskyldninger om å skrike etter oppmerksomhet og sympati. Er helt ærlig ikke interessert i å få noens sympati, bare forståelse.

Det kan jo mulig forklare hvorfor det har vært litt dårligere innlegg i det siste, men det vet jeg ikke om dere har lagt merke til eller ikke? Da har dere hvert fall en forklaring, for det fortjener dere. Og heldigvis har jeg verdens fineste og beste lillemann som hjelper meg opp hver gang jeg er nede ♥ 

Kvelden i kveld har i hvert fall vært et stort høydepunkt for oss, og vi ser frem til neste uke med utrolig mange nye høydepunkter også!

Klem ♥

5 TING JEG HATER Å HØRE

(Dette er ikke innlegget jeg snakket om i forrige blogginnlegg)

1. Hvis jeg er ute med venner eller generelt ute og koser meg med andre enn Leo, og jeg får spørsmålet "Hvor er babyen da?" i en frekk, spydig tone. Nei, altså, hva tror du da? At jeg har gjemt han i lommen min eller at han har noen til å passe seg et annet sted? 

2. Dette er ikke noe spesifikt jeg ikke liker å høre, men handler mest om hvor falske enkelte mennesker er om dagen. Det viser seg nemlig at noen bekjente av familien min har brukt mye tid og energi på å skrive mye stygt i kommentarfeltet mitt, og jeg ble så forferdelig sjokkert når vi fant det ut. Det morsomme er at innimellom de stygge kommentarene dukker det opp "Åh, for en flink mamma du er! Så utrolig imponert og stolt over deg! Hilsen *fulle navn*" Altså, hvor falsk går det an å være? Det er greit å ikke like meg og det jeg står for, men da må du pokker meg ha baller nok til å stå for det også. Karma, sier jeg bare.

3. "Dumme bloggere som ikke hjelper noe til i samfunnet" Jeg betaler skatt som alle andre som jobber (inkludert andre bloggere) og det at vi ikke gjør noe nytte for samfunnet synes jeg er bare tull. Hvis man har en åpen blogg hvor man skriver om personlige ting som mange kan kjenne seg igjen i nekter jeg å tro at det ikke hjelper noen som helst på noen som helst mulig måte.

4. "Hva tjener du da?" Og enkelte som bare fortsetter å spørre selv om jeg tydelig viser at jeg vil holde det for meg selv. Hva skjedde med høflighet, egentlig? 

5. "Barn skal ikke få barn" Vel.

Barn er ikke ensbetydende med umoden, uansvarlig, og ute av stand til å ta vare på andre enn seg selv. Og ettersom man juridisk sett er barn inntil man er 18, så synes jeg dette taler for seg selv. 

 



Et par dager etter fødsel. <3

Jeg valgte det

"Føler du ikke egentlig at du går glipp av innmari mye når du er mamma?" Akkurat det spørsmålet har jeg fått høre mye i løpet av 2015. Av venner, bekjente, og tilfeldige mennesker.

Jeg føler faktisk ikke at jeg går glipp av egentlig.. Noen ting? Jeg virker sikkert som tidenes mest uvitende menneske for dere som levde ut ungdomstiden til sitt fulle når dere var på min alder, men glem ikke at det har jeg allerede fått mine dose av. Lenge, før jeg ble gravid. På en eller annen syk måte er jeg nesten litt glad for at jeg (blant annet) startet å feste fryktelig tidlig. For hvis jeg ikke hadde gjort det, kan det jo tenkes at jeg ville følt at jeg hadde gått glipp av veldig mye når jeg ble sittende hjemme med en baby etter jeg fikk Leo og vennene mine var alle ute.

Og selvfølgelig er det forståelig at mange tror jeg selv føler at jeg går glipp av mye da, ettersom ytterst få av alle jeg kjenner vet alt jeg har opplevd og vært med på. 

Misforstå meg ikke; Jeg vet jo at disse årene «skal» inneholde (Eller..ikke vet jeg egentlig hva samfunnet forventer om dagen?) mer enn bare festing. Men også studering, reising, finne seg selv-greiene (som jeg i grunn synes blir dumt å begrense til ungdomsårene, da jeg personlig tror det er noe man egentlig gjør underveis hele livet)

Jeg vet at jeg på flere områder har valgt den harde veien. Jeg gruer meg litt til neste år, for jeg kommer ikke til å ha det like lett som de andre på min alder. Jeg må gå på skole, ha Leo, ha et hjem jeg må holde orden på, og i tillegg jobbe. I tillegg kommer tid med de nærmeste, venner, og litt fri (inneklemt med lekser, innleveringsoppgaver, og tid til å leve) Men det var mitt valg, og jeg var bevisst på det. Jeg kommer til å klare det.

Reising har aldri vært noe jeg har savnet. Jeg vet ikke, kanskje jeg bare ikke er et reise-menneske? Jeg mener, jeg drar gjerne til Usa og syden, men om jeg får ha med meg Leo er det kun et stort pluss for meg - og ikke noe som trekker ned. Og om jeg virkelig skulle få lyst til å reise på egenhånd, så har vi så mange som mer enn gjerne vil se til Leo (når han blir litt større, så klart) så derfor er det heller ingen problem.

For å være ærlig? Jeg føler ikke jeg går glipp av noe. Jeg får tid med venninner, jeg får tid til å dra ut, jeg får tid til å gjøre det "alle andre" på min alder gjør. Jeg føler bare jeg har en ekstra bonus: det å komme hjem til den jeg elsker mest, og vite at han er der uansett hva.

Jeg føler jeg får det beste av begge verdener.

10 TING DU IKKE VISSTE OM MEG

DEL2

Jeg har fått noen kommentarer i det siste som går på at jeg ikke er så personlig på bloggen min lenger, og det synes jeg er utrolig synd! Derfor bestemte jeg meg plutselig for å dele litt mer om meg, som dere kanskje ikke visste fra før av. 

 

1. Jeg eeelsker shopping, og da mener jeg elsker. (Okei, når jeg tenker over det så vet dere kanskje dette allerede?) Fredrik mener jeg er Nelly.com's største kunde, men det er jeg ikke helt enig i. Haha!

2. Jeg har en del venner, men det er kun et fåtall jeg faktisk tør å i det hele tatt stole på. Det er fryktelig utmattende å ikke føle at man kan stole på de man burde stole på, men det har jeg ofte store problemer med. Kanskje fordi det har vist seg så utrolig mange ganger, gang på gang, at det er så mange man ikke kan stole på? Likevel vil jeg ikke at det skal gå utover de som faktisk fortjener at jeg stoler på dem.



 

3. Og når vi først er inne på venner..... Jeg setter uendelig stor pris på de jeg har som har støttet meg gjennom alt som har hendt. Jeg er veldig glad for at jeg føler at jeg er den samme i deres øyne, og er veldig takknemlig for de jeg har blitt kjent med.

4. Jeg er fryktelig i mot pels og pelsindustrien og mener det jeg har sett av det her I Norge av programmer/dokumentarer er forkastelig. Sitter egentlig igjen med følelsen av at de som støtter pelsindustrien kun gjør det for å provosere, fordi pels er ikke nødvendig for oss lenger og det gir oss ikke noe mer enn en jakke uten pels (for eksempel) som kan være minst like varm. Tror det er på tide at verden våkner opp litt og forstår at vi ikke trenger pels. Og uavhengig av om at det finnes de som driver innenfor pelsindustrien som ikke bedriver dyreplageri (selv om jeg ikke helt forstår hvordan det går når dyrene er innelåst i små bur) så hjelper det egentlig ikke at de som driver dette på det de mener er en god måte, når det tydeligvis er alt for mange som ikke klarer å gjøre det samme. Nei takk, jeg lever fint med fuskepels istedenfor å ha på meg ting dyr har dødd for at jeg skal kunne føle meg fin i. Ellers tusen takk.



5. Jeg føler selv at jeg er et godt menneske som gjerne vil tro det beste om de fleste, men har lært meg til å ikke være fullt så naiv og godtroende med tiden.

6. Jeg har ei bestevenninne som jeg har hatt siden 4/5 klasse og vi har et veldig godt forhold enda.

7. Jeg har fregner! Veldig få som faktisk tror meg når jeg sier dette, men det har jeg altså. Selv om jeg hadde aller flest når jeg var liten har flesteparten faktisk blitt borte nå. (Kan ikke huske om jeg har nevnt dette tidligere for dere?) 

8. Jeg er veldig glad i Larvik men kunne også tenkt meg å bo i Oslo i fremtiden. Jeg er et skikkelig bymenneske! Men det vil selvfølgelig ikke skje helt enda, da Leo fortsatt er veldig liten og siden jeg vil at han skal føle stabilitet i forhold til hvor hjem er for han.



- Meg som baby ♥

9. Når mamma og pappa valgte at jeg skulle hete Jessica tenkte de først på å kalle meg Vilde. 

10. Jeg er egentlig ganske jente-jente, men samtidig er jeg fryktelig glad i playstation, typiske "gutte-filmer" og bruker gjerne dagen på å sitte inne og spille i joggebukse med pizza på bordet. Haha!

Ønsker dere en super søndag ♥

Hva skjer fremover?

Jeg har mine tvil om dagen. Burde jeg bare flytte? Vil jeg egentlig flytte? Bør vi bare si opp leiligheten?

Jeg tenker alt for mye. Jeg overtenker og lager problemer som egentlig ikke er der i utgangspunktet. Jeg er litt redd for fremtiden og jeg bekymrer meg veldig mye mer enn det de fleste kanskje tror. Jeg må søke barnehageplass til Leo, men da må jeg vite hvor jeg bor om ett år. Jeg har reservert skoleplass her i Larvik, men jeg vet ikke om jeg bor her om ett år, og da må jeg ordne reservert skoleplass til det stedet jeg eventuelt flytter til. Alt er så forvirrende og vanskelig. Jeg har så mange spørsmål, men alt for få svar til dem.

Jeg håper at dere ser at alt ikke er så sort-hvitt som det ser ut til. Og jeg skjønner at det kan se sort hvitt ut, ettersom jeg ikke kan dele absolutt alt.

Jeg skal være ærlig med dere om dette: Livet mitt har forandret seg veldig den siste måneden. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger. 

Jeg begynner å kjenne at alt som har skjedd faktisk har dratt meg langt ned i gjørma. Men jeg nekter å la det skje. Av og til vil jeg bare gjemme meg vekk fra alt og alle, noe som er så ufattelig ironisk når jeg blottlegger så mye av livet mitt her inne samtidig. Men jeg vet at å gjemme meg vekk ikke vil gjøre noe bedre. Jeg vet at Leo ikke hadde fortjent å ha en mamma som gjemmer seg vekk. 

Jeg liker ikke å leve i usikkerhet. Det er vel egentlig det jeg vil frem til. Og det er vel egentlig det jeg føler at jeg gjør nå.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke gruer meg til fremtiden, at jeg bare gledet meg og at alt var kjempeflott, men jeg gruer meg litt. Jeg er litt redd. 

Til du som er feig

Hvordan kjennes det når du trykker på "publiser"? Kjennes det bra?

Vet dere hva jeg har lært det siste året som blogger? At jeg aldri kan være bra nok. Det kan ALDRI være bra nok, og kravene som blir satt til meg er uoppnåelige. 

Nei, jeg holder ikke inne magen min på bildene av meg som jeg stolt postet i går. Ja, jeg har gått ned mye, jeg har jobbet drithardt. Er det så vanskelig å bare si "bra jobba" uten å provosere frem en diskusjon? Går det ikke an å rose andre mennesker lenger, og la det være med det? I så fall har vi kommet til et punkt hvor samfunnet vårt er så trist at jeg bare vil sette meg ned i et hjørne og gråte. Ikke av kommentarene jeg får, men av menneskene som skriver dem. Så forferdelig trist.

Ja, jeg holder armene mine oppe på bilder nummer 1. Og vet dere hvorfor? Fordi sist gang jeg postet et bilde av meg selv lettkledd her inne så hadde jeg armene vanlig ved siden av magen min, og jeg ble beskyldt for å gjemme kroppen min bak armene (jeg sto helt vanlig???) og det faktum at jeg "egentlig er ganske feit". Ja, kjære dere. Jeg er 49 kg og feit. Der har dere meg. Gratulerer. Jammen ikke rart unge jenter lider av spiseforstyrrelser i samfunnet vårt.

Så derfor tenkte jeg denne gangen at okei, da skal ikke armene mine være på bildene i det hele tatt denne gangen - så slipper andre unge jenter å lese i kommentarfeltet mitt at folk synes jeg er feit - og dermed muligens få det samme forskrudde kroppsbildet som noen av dere har. Men det var overraskende nok galt det også. Jeg holder ikke armene mine oppe på bildet nr 2, selv om man kun kan se litt av den ene armen. Hvordan forklarer dere at kroppen min ser lik ut der? Nei, akkurat. Er det så vanskelig å akseptere at det er slik jeg ser ut? 

Er det så grusomt å innse at noen faktisk har trent og jobbet hardt for å nå målet sitt?

Jeg kjenner at jeg blir helt rådvill og bekymret for hvordan samfunnet vårt kommer til å se ut om et par år. Og ja, Leo måtte sitte ute i vognen sin godt pakket inn i de 4 minuttene det tar å gå ned på kjøpesenteret i sentrum. Og vet dere hvorfor? Fordi vi var helt tom for smertestillende, og som dere vet er Leo syk. Helt tomme! Jeg hadde ingen jeg kunne ringe for å passe ham så lenge. Alle venner, bekjente, og familien til Fredrik var enten på jobb, bortreist, eller i egen mammapermisjon, dermed kunne jeg ikke ringe. Noen av de andre har jeg ikke nummeret til, fordi jeg fikk ny mobil for 4 dager siden... Og for å være ærlig så hastet det litt - jeg ville ikke at Leo skullle sitte med feber og ha vondt.

Så ja, jeg, den forferdelige moren som jeg er, pakket Leo godt inn i både ull og dress, for å så gå ned på kjøpesenteret 4 minutter gange unna for å kjøpe mer smertestillende og andre nødvendigheter som har med at han er syk å gjøre. Når jeg først var der og han hadde fått både smertestillende og annet og var på vei inn i drømmeland, så tenkte jeg det var like greit å bare kjøpe de aller siste julegavene. Det ville ikke forandret noe om jeg hadde kjøpt de siste julegavene eller ikke, ned dit måtte jeg uansett. For Leo!!

Det er så ufattelig mye dere ikke ser. Kan dere ikke vente med å dømme før dere i det minste har spurt meg? 

Så du, din lille feiging som sitter å leter etter ting du kan rakke ned på som har med meg å gjøre, hva tjener du på det? Hva vil du oppnå? Hva oppnår du? Er det ikke trist å aldri kunne se noe positivt i noe? Er ikke det et forferdelig trist liv å leve?

Jeg vil takke alle dere som støtter og som forstår. Jeg ser dere, og det betyr faktisk så uendelig mye for meg at dere alltid er der. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg forstår forferdelig godt at flere store bloggere stenger kommentarfeltet sitt, for det er slitsomt med folk som pirker på absolutt alt. Det er ikke til å stikke under stol, enda jeg har valgt å opprette offentlig blogg. Enda jeg har valgt dette helt selv.

Jeg kan ikke tilfredsstille alle. Livet funker ikke sånn. Men ingen kan komme og fortelle meg at jeg ikke har prøvd.

JEG VIL ÅPNE MEG FOR DERE.

Jeg er forberedt på skjellsord, hat og massiv kritikk: Men vet dere hva? I dag har jeg lyst til å ikke bry meg så mye. I dag vil jeg bare gi litt faen, og vise meg frem. I dag fortjener jeg skryt.

Hvis du lett lar deg provosere av nakenhet/kropp må du IKKE lese videre, og hvert fall scrolle deg forbi bilder.

Jeg har tidligere skrevet om strevet etter sommerkoppen. Et helvetes strev som ikke gjør deg noe lykkelig, og det er virkelig sant. Det gjorde meg ikke lykkeligere å se magen min bli flatere og flatere, og til slutt ganske markert. Jeg ble ikke mer glad. Jeg fikk ikke mer livsglede. Jeg fikk en kort "Oi, nå ser jeg bra ut" som ble borte på et blunk. Det er ikke ekte lykke.

Etter det lot jeg være å trene. Jeg hatet trening. Jeg hatet gym. Jeg spiste hva jeg ville, men likevel veide jeg 45 kg. Jeg gikk ikke opp et gram, men jeg spiste masse dritt. Jeg prøvde til og med å legge på meg en periode ved at jeg spiste Mcdonalds i en uke. Resulatet? Jeg gikk ned en kilo. Ned!

Når jeg først ble gravid tok kroppen min til seg alt den kunne av mat/næring siden jeg hadde vært undervektig så lenge. Jeg spiste plutselig døgnet rundt. Det er ikke uten grunn at jeg gikk opp fra 45 til 70 kg. Jeg var SVÆR! Men det var greit, og jeg var glad, endelig la jeg på meg. Om så det var litt for mye, samme det. Da fikk i hvert fall babyen min alt den skulle, og han la på seg kjempefint. Noe han til info fortsatte med etter at han ble født.

Og plutselig så jeg meg i speilet. Jeg kjente ikke meg selv igjen etter fødselen. Det var skummelt og veldig nytt. Jeg hadde alltid hatt den samme kroppen, og plutselig følte jeg meg helt fremmed. Jeg følte meg ikke som meg selv lenger. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i disse tankene som nybakt mor, selv om vi ikke helt tillater oss å si det foran andre enn i hodene våre. For ordens skyld: Jeg nøt barseltiden. Jeg spiste masse påskeegg når påsken kom to uker etter at Leo kom til verden. Jeg koste meg med masse god mat og lot meg IKKE påvirke av kroppshysteriet i tiden rett etter fødsel.

Men når hverdagen etterhvert inntraff ville jeg jobbe litt. Jobbe for å få tilbake kroppen. Ikke like tynn, og ikke 45 kg, men en sunn kropp som jeg faktisk hadde jobbet hardt for å få - ikke bare fått kastet etter meg selv om jeg spiste burger hver dag. Så det er det jeg har gjort.

Ikke har jeg sultet meg, ikke har jeg trent meg i hjel, men folkens: Det går likevel an å få tilbake kroppen sin etter fødsel. 

For jeg var overhode ikke en av de som kunne "hoppe rett i de gamle buksene mine andre dagen på sykehuset" Eh, nei. Absolutt ikke.



Og slik ser jeg ut i dag. Nå tok jeg til og med på meg hipster! Det er altså såvidt litt av rumpa mi dere ser på noen av bildene, og ikke underlivet mitt.:-)

Under her kan dere se mitt før-bilde.

Dere som har lest bloggen min over lang tid vet at jeg ikke er typen til å poste massevis av lettkledde bilder av meg offentlig. Og jeg vet jeg kommer til å få slengt etter meg at jeg bidrar til økt kroppspress nå. Jeg føler ikke at jeg gjør det. Jeg vil at vi skal akseptere hvordan kroppene våre er, selv om jeg personlig ikke følte meg komfortabel med 15 kg ekstra etter endt svangerskap. Da må jeg få lov til å gjøre noe med det. Og jeg skal love dere at det har vært hardt for meg. 

Jeg fortjener også like mye skryt som de som poster bilder av «mammakroppene» sine med mager fulle av strekkmerker. Det er ikke min feil at jeg ikke har fått strekkmerker på magen.

Jeg har jobbet for hvordan jeg ser ut nå, og jeg er veldig stolt av meg selv.

Og det skal absolutt alle mødre være uansett kroppsstørrelse, antall strekkmerker, og klesstørrelse. 

MAMMAKROPPEN SER SLIK UT

Jeg bør vel egentlig skrive om dette når jeg har fått samlet meg litt, men jeg klarer egentlig ikke helt å la være lenger.

Over alt på nettsider ser jeg «Slik er mammakroppen» eller «Slik blir kroppen etter en graviditet» sammen med bilder av overvektige/større damer med strekkmerker og hengemage.

Hvorfor føler jeg at alle er enige om at dette er kroppen du får etter du har fått barn?

Mammakroppen ser ikke ut på en bestemt måte, på samme måte som at en kvinnekropp ikke ser ut på en bestemt måte. Eller en mannekropp, for den saks skyld.


Rotehjemmet og jeg ♥

Det er ikke slik at du må ha hengepupper eller hengemage for å kunne være stolt av at kroppen din har vært gjennom graviditet og fødsel, selv om mange av oss får det.

Jeg skjønner at man skal kunne si seg stolt, men det må man også kunne gjøre selv om man ikke har hengemage. Jeg synes man skal kunne være like stolt av en mage full av strekkmerker, som en mage helt uten strekkmerker.

Kan vi ikke bare la det være med at alle kropper er forskjellige og kommer også til å se forskjellige ut etter fødsel? Må vi stigmatisere at kroppen kommer til å se sånn og sånn ut bare fordi det er slik for mange av oss?

Vi kommer alltid til å være forskjellige, og vi må gjerne benekte det ved og bare poste bilder av gjennomsnittskvinnen, men det endrer fortsatt ikke det faktum at mange av oss ikke har magen full av strekkmerker. 

en slutt på ryktene

Hei dere.

I dag orker jeg ikke flere påminnelser om at «Fredrik og jeg er jo sammen fordi det ser sånn ut på bilder», eller «Hvorfor lager du frokost til Fredrik om dere ikke er sammen?» og tusen andre rett ut teite spørsmål.

Leo er snart 8 måneder gammel, og hele sitt liv har han bodd sammen med mammaen og pappaen sin. Tenk det, hele livet hans. Det er alt han kjenner til. Han liker ikke å være borte fra mammaen og pappaen sin, eller å være borte fra en av oss. Barn merker mer enn vi tror, og jeg kjenner sønnen min inn og ut: Han merker når Fredrik ikke er tilstede. Det ser jeg på det store smilet hans som kommer frem når Fredrik kommer hjem fra jobb, eller når Fredrik kommer tilbake fra et overnattingsbesøk hos noen venner.

Leo trenger at vi tar dette langsomt. Leo trenger å venne seg til at mamma og pappa ikke skal bo sammen i fremtiden. Og da er det ikke til det beste for han at jeg hiver meg på det første toget til Gjøvik av ren egoisme. Det er i grunn ikke så mye å diskutere, ettersom jeg vil si meg rimelig sikker på at jeg vet hva som er best for mitt eget barn i akkurat denne situasjonen. Så hvis du personlig mener at det er rart at jeg spiser ved samme bord som eksen min når vi har et barn sammen, så ja vel. Da får du bare synes at det er rart.

Jeg kan lage frokost til faren til barnet mitt uten at det trenger å bety at vi er sammen igjen.

Jeg kan dra ut å spise med faren til barnet mitt (og Leo da) uten at det trenger å bety at vi er sammen igjen.

Jeg kan til og med være så gærn at jeg kan gi Fredrik en klem uten at det trenger å bety noe som helst.

Husk at man kan skjule mye. Dette er en offentlig blogg, og jeg tenker nøye gjennom hva jeg poster for at ingenting jeg poster her inne skal føre til noe negativt for verken meg selv, Fredrik eller Leo i fremtiden.

Jeg forstår om det blir litt mye brudd-snakk om dagen her inne, og jeg håper at dere ser bort i fra disse innleggene om dere synes det blir litt mye. Jeg tenker det er bra at jeg har bloggen til å få avkreftet alt av rykter og ting som blir sagt, dessuten er det godt for meg å få skrevet ut. Noen ganger føles det veldig nødvendig for meg, slik som i dag.

Jeg håper dere har hatt en fantastisk helg. Jeg gleder meg til den nye uken og alt Leo og jeg skal finne på, og selvfølgelig å få delt alt med dere her inne ♥

3 X OM MEG!

Nå er det mange som har etterlyst å bli hedre kjent med meg, så derfor fikk jeg laget et lite fakta innlegg som har vært en gjenganger på andre blogger den siste tiden. Håper det ble bra!

3 TING JEG LIKER

Gode hårdager!
Shoppingdager i Oslo med Leo og familien
Å sove til langt på dagen.


3 TING JEG IKKE LIKER
Arrogante mennesker som overser deg totalt
Utroskap
Løk


3 FAKTA OM MEG

Jeg har egentlig fregner og skjønnhetsføflekk som jeg sminker vekk hver eneste dag.
Jeg er veldig glad i å diskutere.., noe familien får lide for. Haha!
Jeg elsker skrekkfilmer og er sikker på at jeg har sett absolutt alle på netflix sikkert fem ganger.

 

3 TING JEG ØNSKER MEG

Sydentur!!! Savner sol allerede..
Ismaskin tilgjengelig på kjøkkenet, gjerne der hvor kaffemaskinen er integrert.
Langt og fint hår, som ikke er extensions!

3 TING JEG BURDE

Rydde i det gigantiske klesskapet!! Og hive ut 90% av klærne mine, som jeg faktisk aldri bruker..
Ordne Internett her hjemme.. Hehe
Lære meg å gå skikkelig fint på skikkelig høye heler

 

3 TING JEG ER FLINK TIL

Å ta på meg to forskjellig sokker hver bidige dag
Å knuse iphonenen min.
Og det aller viktigste: Å være mamma <3


3 TING JEG IKKE ER FLINK TIL

Å holde klesskapet ryddig.. Går det egentlig an?
Å holde tidsfrister. Hahah, uff!
Å være tålmodig på dårlige dager.

3 TING JEG SKAL I NOVEMBER

Komme meg mer ut og nyte hvert sekund!
Handle inn til min nye garderobe!
Få svart på den hersens spørsmålsrunden dere dessverre har ventet på i evigheter. Sorry ❤️

3 TING JEG GLEDER MEG TIL

Pinnekjøtt på julaften!
Til Leo reiser seg eller krabber for første gang (han klarte å komme seg bittelitt avgårde for noen dager siden, hilsen stolt!)
Til 18-års dagen min i juni neste år, fy flate det skal bli deilig å slippe å høre at jeg er et barn!

3 TING SOM GJØR MEG AVSLAPPET

Badekar
Musikk (gjerne begge deler samtidig)
Serier i senga på late dager

3 TING SOM STRESSER MEG

Ubesvarte meldinger og mail
At jeg snart er 18!!!! Da er det jo bare 12(!!) år til jeg er 30?!?
At bussen går om en halv time og at jeg enda sitter i sofaen med dyne, gårsdagens sminke og i undertøy. Jepp!!

Stor klem!

20 SPØRSMÅL OG SVAR

1. Kan du beskrive deg selv med 5 ord?
 - Glad og omsorgsfull. Bestemt, engasjert, og godhjertet.



2. Hva har du alltid i vesken?
- Bleier, sinksalve, og morsmelkerstatning går det mye i! Vent, mente du vanlig veske?

3. Hvilke nettsider/apper besøker du daglig?
- babyverden, facebook, instagram, blogg.no (naturligvis) i tillegg til side2.

4. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg? 
- Det kommer litt an på. Som oftest mamma, venner, eller Fredrik.

5. Hva bestiller du på café?
Cappuccino eller frappe med lite sukker. 




6. Hva var det siste du skriblet ned på papir?
- Husker ikke sist gang jeg gjorde det? Litt skremmende egentlig, bruker bare mobilen!

7. Hvilke uvaner har du?
- Jeg er ufattelig sta! 

8. Har du en melding eller beskjed du aldri kommer til å glemme?
- "Du er gravid" !



9. Føler du deg ung eller gammel for alderen?
- Litt begge deler, tror jeg. Jeg føler meg veldig ung fysisk, men psykisk føler jeg meg kanskje litt eldre?

10. Har du en eller flere sanger du aldri går lei?
- Jeg går sjeldent lei sanger som bringer frem gode minner.

11. Har du noensinne vært i en ambulanse?
- Ja, det har jeg, - og det har jeg også skrevet om tidligere her inne.

Når jeg hadde sovnet fra en flaske som tørrkokte (etter jeg hadde kommet meg ut) ringte jeg legevakten og forklarte situasjonen, og de svarte "Eh. Du må ringe 113 nå!" Det var en vilt traumatisk telefonsamtale. Jeg har aldri vært så livredd før! Fikk heldigvis roet meg litt når ambulansen kom.



 

12. Har du noen piercinger?
- Nei, og det vil jeg ikke heller. Jeg har hatt i navlen (Angrer dypt og mye) Og jeg hadde i tungen som 14-åring. Skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det? Jeg angrer ikke like mye på den i tungen ettersom den ikke har gitt noen synlige arr (overfladisk, ja)

13. Hva synestdu om tatoveringer?
- Det er fint på de som kler den type "stil" om jeg kan si det? Jeg vil imidlertid ikke ta noen selv, og er glad jeg aldri har gjort det tidligere når jeg har hatt lyst på.

14. Norge på sitt beste?
- Om sommeren i Stavern kanskje?



15. Hva var det siste du kjøpte?
- Gave til min storesøster som jeg kjøpte i stad!

16. Hva gjør deg trist?
- Mobbing. Mennesker uten evne til å sette seg inn i andres situasjon. Kjenner at jeg også blir fryktelig trist av flyktningsituasjonen. Og kanskje enda tristere av at det må bilder til av en død liten gutt i media før folk forstår at dette er alvor og at vi må hjelpe med det vi har. Tenk så mye vi ikke ser, og som vi aldri kommer til å se heller fordi det ikke gir media klikk?

Folk som ikke bryr seg om det som ikke berører dem selv. Mennesker som uttaler seg om ting de ikke aner noe om.

Jeg kjenner også at jeg blir veldig trist av fordommer, dyreplageri, og pelsindustrien som skulle vært lagt ned for mange år siden. Jeg skal ikke skrive flere tusen avsnitt, men stort sett gjør elendighet meg veldig trist. Fattigdom òg.





17. Hvilke idretter har du vært innom?
- Gud, hvor skal jeg begynne! Ridning, ballett, innebandy, fotball, håndball, turn. Husker ikke resten, men har gått på mye når jeg var yngre! Det var viktig for familien min at jeg var aktiv, og det var jeg også, for å si det på den måten!

18. Hva gjør deg glad?
- Venner, familie, kjæreste. God mat, og gode minner!

19. Om du kunne reist til et land akkurat nå, hvor ville du reist?
- USA. Ville dratt på shopping og ligget på stranda med Fredrik og Leo. Og selvfølgelig gått lange turer med Leo i nye omgivelser!

20. Hvor er dine drømme destinasjoner?
- Det blir det samme som forrige spørsmål!

Spørsmålene hentet jeg fra enmammablogg.blogg.no ♥ Nyt kvelden!

DEN ALLER FØRSTE GANGEN..

Min første kjærlighetssorg...

Hendte da jeg innså at Justin Bieber aldri ville få møtt og blitt sammen med meg. Triste dager i 2009 skal jeg si dere. Jeg gråt sammenhengende i 3 måneder og mamma visste ikke sine arme råd, stakkars.

Jeg må legge til at jeg var tidenes blodfan med veggene på pikerommet dekket av plakater, og at jeg gråt sånn ca daglig fordi "Han var så kjekk at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg"


Min første tatovering...

Har jeg aldri tatt. Og det er jeg egentlig veldig stolt over, for jeg har gjort mye annet som jeg slett ikke fikk lov til av min mor og far. Deriblant å ta piercing i tungen som 14-åring med storesøsteren min sitt pass som legitimasjon. Anbefales IKKE!

Mitt første kyss..

Hadde jeg faktisk allerede i barnehagen med min daværende gutte-bestevenn. Jeg hadde akkurat vinket farvel til mamma før vi sto i vinduet og kysset. Haha!



Min første ordentlige kjæreste...

Hadde jeg i åttende klasse, og forholdet varte vel i 7 måneder. Jeg hadde drevet litt av og på med en fyr en stund før det også, men når vi bestemte oss for å ikke gå videre med det "kjempeseriøse" forholdet vårt gråt jeg en kveld til Beyonce sin "broken hearted girl" før ting var bra igjen. Med andre ord, ikke noe jeg anser som et særlig seriøst kjæresteforhold!

Mitt første møte med sminke..

Hvis du ser bort i fra de gangene jeg som barn tok mamma sin sminke, så begynte jeg å prøve meg i 11-års alderen. Da gikk det i det hviteste pudderet jeg kunne finne i skuffene på badet, og den sorteste eyelineren under og over øynene. Ja, dere kan jo egentlig bare se det for dere. Jeg fikk jo egentlig ikke lov av mamma til å sminke meg, så jeg husker jeg hadde besøk av ei venninne når hun kom inn og kjeftet på meg og ba meg fjerne sminken jeg hadde i ansiktet mitt med en eneste gang! Gjett om jeg ble flau..



Min første flause..

Jeg var vel ikke mer enn 7 (?) år gammel, og jeg gikk på fotball, så denne gangen spilte jeg fotballkamp i en eller annen cup. Jeg følger plutselig ikke helt med, men skyter på målet og tror at jeg scorer. Jeg hopper rundt som en gal og jubler på banen før en lagkamerat kommer bort til meg og sier "Du vet at du ikke scorte?" Husker at jeg bare ville synke ned i jorden!

Jeg hadde egentlig skikkelig mange juicy bilder til dere fra diverse perioder her, både som platinablond og ihjelsminket, uten øyenbryn, og masse annet morsomt.. Men så finner jeg ikke laderen til pcen som bildene ligger på. Jeg fant likevel noen som dere kan se på og le godt til! Det kommer helt sikkert flere fremtidige innlegg hvor de andre bildene passer perfekt inn :-)

VIXEN_NOMINASJON_GIF_2

ÅRHUNDRETS BILDE!

For noen måneder siden skulle jeg ta noen bloggbilder med kameraet mitt. Fredrik var opptatt med Leo, og jeg visste at jeg ikke kunne begynne å mase på om at han skulle ta bilder av meg.

Dermed var det oss to. Selvutløseren og jeg. Vi har ikke sett hverandre siden glansdagene mine i 2009 når jeg brukte makramekjeder og DC t-skjorter i lange baner, og det med god grunn. Men jeg ga det en sjanse.





Tja.. Hva skal man si? Dere ser jo hvordan det gikk. Jeg så at kameraet var på vei ned i bakken, og i det jeg løper mot kameraet for å ta det imot (noe jeg selvsagt ikke rakk!) så går selvutløseren av, og blitsen knipser meg i øynene 5 ganger på rappen. For å si det sånn, det ble ikke mye bloggmateriale den dagen.

Men det ble et fryktelig morsomt bilde, da.

JEG HAR VÆRT UTRO..

Her i huset er det nulltoleranse for utroskap. Kommer Fredrik noen gang til meg og forteller at han har vært utro, så hadde jeg aldri i verden gått videre med ham. Det er et alvorlig tillitsbrudd, og en skikkelig dealbreaker for meg. Jeg vet at jeg aldri hadde klart å kunne stole på ham noen gang igjen. Jeg sier ikke at dette er den rette måten å gjøre det på, men det er sannheten for meg. 

Jeg mener heller ikke at bare det er barn innblandet, så skal man gjøre absolutt alt for å holde sammen. Joda, man skal selvsagt strekke seg langt, det er ikke det jeg mener. Jeg tror barn forstår og merker mer enn vi selv oppfatter, og jeg vet at hadde Fredrik og jeg hatt et elendig forhold, men holdt ut for Leo sin skyld, så tror jeg det til syvende og sist ville gått utover Leo.

Jeg føler også jeg har et stort ansvar ovenfor Leo og hvordan jeg oppdrar ham. Jeg må lære ham at sånn gjør man ikke mot kvinner, og at det ikke er akseptabelt på noen som helst måte. Dette tror jeg også er en medvirkende faktor til hvorfor jeg ikke ville ha tilgitt utroskap.


Jeg har vært sammen med noen som har vært utro mot meg, og det aksepterte jeg ikke. Jeg stakk, og angrer ikke et sekund på det.

Men jeg har også vært på andre siden. Jeg har vært utro selv. Det var ingen barn innblandet (selvsagt) og vi avsluttet etter hendelsen. Jeg tror kanskje jeg ikke hadde noe tro på forholdet i utgangspunktet, så derfor bare lot jeg det skje. Ikke at det er noen unnskyldning i det hele tatt, for det var jeg som hadde gjort noe galt - uansett hvor dårlig forholdet var. Ekstremt dårlig gjort av meg, og jeg skammer meg selvsagt veldig masse. Det er jo ikke verre enn å ende forholdet før du velger å gjøre noe med noen andre. 

Jeg hadde mye skyldfølelse i ettertid. Etterhvert innså jeg at jeg enten kunne fortsette å tenke på det i evig tid, eller prøve å komme meg videre.

Jeg har kommet meg videre. Jeg har forandret meg. Ville aldri i verden gjort det igjen. Og ville aldri, aldri gjort det mot min nåværende samboer. Synes det er så dumt når noen påpeker at man ikke burde stole på noen som har vært utro tidligere, for hvorfor skal man ikke det? Jeg er ikke den samme som jeg var den gang.

Faktisk så tror jeg alle trenger å høre at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden, men heller der du vanner det.

Jeg lærte noe veldig viktig av det også, utroskap er aldri rett, og aldri, aldri verdt det..

JEG HAR INNSETT NOE

Vet dere hva? Jeg er Norges største blogger i aldersgruppen 13-17 år! Jeg har fulgt litt med en stund, men jeg tror ikke jeg har innsett det før nå. Er ikke det ganske stort? Det føles ganske stort for meg.

Jeg har hatt en lang dag, med fryktelig få timer søvn og masse våkentid på Leo. Er det ikke typisk egentlig? De dagene jeg har fått masser av søvn vil han gjerne sove en del på dagtid, men de dagene jeg knapt har fått 4 stakkarslige timer på øyet, da er han lys våken hele tiden. Det skal sies at det er ikke riktig så ille når lillevenn ligger å stirrer og smiler til meg. Da kjenner jeg at søvn, det klarer jeg meg uten. Det går fint. Helt fint, faktisk.







I kveld skal jeg ut å spise på bryggen med ei venninne, det blir kjempedeilig! Fredrik skal være hjemme med Leo og passe på at alt går bra med ham etter en tøff dag for lillemannen vår. Jeg skulle egentlig ha mast litt på ham slik at han ryddet litt på soverommet vårt til vi skal flytte, men i og med at 90% av tingene her inne tilhører meg, er det noe som sier meg at det ikke er den beste ideen. 

5 dager igjen til flytting! Jeg har forresten fått forespørsel fra noen av dere om å ha en video hvor jeg viser frem den nye leiligheten. Har dere lyst til det? Skrik ut ♥ Ønsker dere en fantastisk kveld videre!!

MIN NYE KROPP

Kropp er viktig for oss. De stadig økende tallene på plastiske operasjoner som buk-plastikk og silikon viser dette tydelig. For ikke å snakke om antallet slanke-reklamer på tv og i media.

Og kropp har også vært viktig for meg. Det skal jeg ærlig innrømme. Når jeg hadde blitt gravid og ting hadde sunket litt inn, så kom den tanken som jeg tror ytterst få snakker høyt om. Hvordan kommer kroppen min til å se ut? Kommer den, som mange påstår, til å bli ødelagt? 

Etter hvert som svangerskapet gikk, kom jeg frem til at uansett hvordan kroppen min kommer til å se ut når jeg er ferdig, så er det ikke noe å gjøre med. Det er jo sånn jeg ser ut, og sånn er det bare. Det får jeg bare akseptere. Dessuten, så vil barnet ditt uansett veie opp for hvordan du ser ut. Man har jo tross alt båret frem et helt nytt menneske!



Nei, det er ikke sånn det ser ut til. Bikinitrusen er bare litt stor der!

Nå har det gått (så og si) 3 måneder, og jeg føler at den nye kroppen min begynner å ligne på den jeg hadde tidligere. Jeg bestemte meg egentlig helt for å ikke poste flere bilder av kroppen min, fordi jeg fikk så mye pepper sist gang jeg gjorde det, nettopp fordi jeg kanskje ikke ser ut som gjennomsnittskvinnen 3 måneder etter en fødsel. Men jeg leste gjennom arkivet mitt, og fant et innlegg jeg tror jeg hadde godt av å lese igjen.

"For vi må jo ha rom for alle typer kropper" Og det synes jeg faktisk er veldig sant. Kan vi ikke bare akseptere at alle ser forskjellige ut? Vi må ha rom for alle, og ikke bare gjennomsnittskvinnen.



Jeg ønsker heller ikke å støte eller provosere noen ved å vise hvordan jeg ser ut. Som dere vet la jeg på meg 25 kg i graviditeten, så jeg vet hvordan det er å føle seg stor. Jeg følte meg uvel dagene etter fødsel, og følte at alle så mye bedre ut enn meg. Men så slo det meg at jeg akkurat hadde båret frem et barn, og plutselig føltes det ikke så ille ut allikevel.

Med en gang jeg stoppet opp ammingen med Leo begynte jeg å jogge. Jeg jogger annenhver dag, (Nei, jeg skjønner heller ikke hvordan jeg har tid til det) og det blir ofte veldig, veldig sent. Jeg spiser ikke godteri, heller ikke annen junkfood, og drikker ikke brus. Jeg har sett tilbake på hvor mye dritt jeg spiste under graviditeten, og rister på hodet bare av å tenke på det. Det samme gjorde jeg før jeg ble gravid. Selv om jeg var tynn, betyr ikke det at jeg nødvendigvis var sunn. Nå er jeg sunn, og det føles veldig mye bedre.

Jeg kan ikke love dere at jeg ikke poster flere bilder i fremtiden, men jeg kan love dere at jeg aldri skal poste retusjerte bilder. Det skal være ekte.

I DAG ER DET MIN DAG

Er det obligatorisk å ligge våken til langt på natt til bursdagen sin? Føles slik.

I dag er det min dag! Det betyr; 17 år siden jeg ble født. Bursdag. Fødselsdag. Hva enn du kaller det! Jeg har gledet meg til denne dagen i lang tid, og jeg håper den blir like bra som jeg har håpet på. Dette er den første bursdagen jeg tilbringer i Larvik, uten mamma og pappa, så dere kan tro jeg føler meg voksen! Litt morsomt er det også at det er første bursdagen jeg har Leo, men at det allikevel er et helt år til jeg er myndig!

Hahahha, se på den lille luringen! Ikke helt overbegeistret for bilder ser jeg ♥

Jeg våknet i dag tidlig av at Leo var våken, og hittil har jeg bare ligget i senga med Leo og kost meg. Om en times tid skal vi også ned på lunsj med moren til Fredrik, og så får vi bare se hva resten av dagen bringer. Gratulerer med dagen til meg ♥ Ha en flott dag, alle lesere!

DET ENDTE GODT!

God kveld alle sammen ♥ Og tusen takk for alle fine og oppløftende kommentarer i forrige innlegg! Setter kjempe stor pris på dere, virkelig. Heldigvis endte dagen godt, selv om jeg fortsatt er rimelig sliten! Heldigvis går det jo over, og i morgen er jeg endelig tilbake hos Fredrik i leiligheten vår.

Nå har vi akkurat kommet hjem fra famoren min som bor på toten. Jeg husker når jeg nettopp hadde begynt å snakke med Fredrik, og han lurte på hvor jeg bodde. Jeg svarte Gjøvik, og han ante ikke hvor det var hen, så jeg sa videre at det ikke var langt unna toten. "Åja, bor du på bondegård?" husker jeg han spurte. "Ja, også pleier jeg å sove i fjøset mellom kuene" svarte jeg tilbake. Haha, ikke akkurat!


Det var i hvert fall veldig koselig! Det var hyggelig å se farmor igjen, og hun synes at Leo hadde vokst mye siden sist gang hun så ham.

Ellers har vi bare tatt det helt med ro, Leo roet seg endelig etter en stund og det viser seg at tennene virkelig er på vei ut. Han roer seg hver gang han får noe å tygge på heldigvis! Og dere vet det med at jeg skrev at jeg aldri skulle gi han smokk? Vel.. Jeg prøvde her om dagen for jeg tenkte at det ville være bedre for ham enn at han sitter og klør i "tennene" sine, men han nekter å ta den. Spytter den bare ut igjen! Så da er det vel meningen han ikke skal ha smokk.

Jeg skulle jo egentlig hjem i dag, men da måtte jeg ha sittet på toget i flere timer med drøssevis av saker. Blant annet vogn, to store bagger, og et bilsete. Og det innså jeg at faktisk ikke gikk. Hvert fall ikke med en baby som er utrolig urolig på togturer! Så søsteren min skal kjøre meg i morgen, også blir jeg hentet på halvveien. Før det skal jeg ha besøk av noen venninner, og forhåpentligvis rekker vi innom tipp-oldemoren til Leo på turen til Larvik også.

Håper alle har hatt en flott dag ♥

7 TIPS TIL NYBAKTE MØDRE

... Eller kanskje også kommende mødre? I og med at jeg vet det er en del gravide og kommende mødre som leser bloggen min, tenkte jeg å dele litt av mine erfaringer og tips med dere!

- Klesshopping. ikke kjøp for mye klær til babyen når den er som minst! Jeg gikk i den samme feilen selv, endte opp med 15 kg klær som han ikke rakk å bruke en gang. Det er kjipt det!




-Hårbøyle. Ja, dere vet de med glitter på og digre sløyfer som alle jentene gikk med i 5 klasse? Ja, de. Skal sies at jeg selv foretrekker de som er helt nøytrale og uten masse dilldall da. Genialt når du har en baby som eeelsker å dra i hår, og det skal jeg love dere at Leo gjør! Strikker fungerer jo også utmerket, men jeg er ikke særlig glad i å sette opp håret, så derfor er dette helt topp.

- Prøv ut ting! Jeg har for eksempel hørt om mange som aldri i verden skulle sove sammen med barnet sitt, og gjett hva de endte opp med? Å sove sammen med barnet sitt. Det er lett å si at man ikke skal ditt og ikke skal datt før man har barnet i armene sine, og det er definitivt ingen krise å prøve ut før man finner ut hva som passer deg og ditt barn best! 

- Ikke la deg påvirke av kroppspresset etter fødsel. Vær glad i hvordan du ser ut uansett hvordan det er! Jeg må innrømme at jeg gruet meg litt til å se hvordan jeg selv kom til å se ut etter fødsel, i og med at det florerer av bilder av flotte, veltrente kvinner bare dager etter fødsel på internett og blogger. Alle kropper er forskjellige, og det tar tid før kroppen kommer seg tilbake igjen.

Min kropp 2 måneder etter fødsel. Ting tar tid!

- Ikke stress så! Dette ble jeg selv rådet til på slutten av graviditeten. Ikke avtal milliarder av barselbesøk når dere kommer hjem fra sykehuset. Og det kan jo være lurt å ikke stresse med å komme seg fort ut på både kafè og alt mulig rart. Ta hver dag som den kommer og se an hva du orker, det hjalp meg veldig!

- Dette er noe jeg virkelig skulle ønske at jeg hadde tenkt på selv! Siden jeg alltid ønsket å amme, hadde vi ingen morsmelkerstatning i skapet. Nå oppfordrer jeg ingen til noe som helst for dette er forhåpentligvis sjeldent (?), men noen uker etter fødsel når jeg fullammet, stoppet plutselig produksjonen opp litt (selv om den tok seg opp igjen rimelig raskt noen dager senere!) og jeg hadde plutselig ikke nok melk. Dette var jo litt krise, i og med at vi ikke hadde noe annet å gi ham! Heldigvis kom svigermor så fort hun kunne med med morsmelkerstatning, slik at han fikk mer mat. Og heldigvis var han ikke kjempesulten! Altså, hadde jeg visst dette hadde jeg definitivt kjøpt hvert fall en liten pakke med mme bare for å være på den sikre siden.

- Tørrsjampo. Jeg har nevnt det tidligere, men dette er virkelig livredderen min av og til! Spesielt de dagene jeg ikke rekker å vaske håret. (Som jeg for øvrig må innrømme at skjer en del!)

Min favoritt tørrshampo!

- Stol på at du kjenner ditt eget barn best! Og selv om ting kan kjennes litt håpløst når barnet skriker og er urolig uansett hva du gjør, så kommer du til å klare deg! ♥

HERREGUD, SÅ PINLIG!

Hei alle sammen ♥

 Nå kom vi for ikke så lenge siden hjem fra restaurant, og etter jeg hadde betalt sa hun et eller annet jeg ikke fattet bæret av. Jeg sa "hæ?" gjentatte ganger og skjønte fortsatt ikke hva i alle dager hun mente. Jeg vurderte å bare jatte med, slik jeg bruker å gjøre da jeg ikke skjønner hva noen sier, men noe sa meg at det var et spørsmål, så jeg ville ikke gjøre situasjonen verre heller. Jeg synes sånt er så ufattelig pinlig, og følte meg så hjelpesløs! Haha, herregud. Kom derfor på at jeg kunne dele noen flauser med dere, jeg er jo så fryktelig klumsete at det er ikke måte på!

I femte klasse var jeg for eksempel fryktelig glad i Lady gaga, mamma og jeg elsket all musikken hennes og vi hørte på det hele tiden i bilen, så derfor kom jeg frem til at det ville være en god ide å bruke en av sangene som alarm på mobilen min, slik at jeg alltid kunne våkne blid. Ja, en lang historie kort; Jeg glemte å ta av alarmen, og "Just dance" ble spilt på full guffe i norsktimen. Fikk heldigvis skrudd den av raskt, men husker jeg synes det var så pinlig at læreren tok mobilen min. 

 

Og har vi ikke alle hatt et mareritt om å tryne langflat i klasserommet? Men hvor mange kan si at de faktisk har gjort det da? Det kan (dessverre) jeg.

Det var i en norsktime, jeg skulle på toalettet og var på vei frem til læreren for å spørre, i det jeg var halvveis på veien holder jeg på å tryne i noen skolesekker men fikk febrilsk kavet meg opp på beina igjen, tok deretter to skritt fremover og lå plutselig langflat på det harde gulvet i klasserommet. Og ja, jeg ville bare dø! Jeg husker jeg tenkte "Nei, dette skjer ikke. Det SKJER IKKE" men det gjorde det jo da. For å si det sånn, jeg har hatt en del morsomt med det i ettertid! Bare ikke akkurat da det skjedde.

Dere vet forresten de Heinz ketchup glassflaskene som selges i matvarebutikkene? Gjett hvem som klarte å rive ned omtrent 30 stykker fra butikkhyllene så de knuste som bare rakkern på gulvet, en sen kveld i fjor sommer? Heh...

Sigrid kom for ikke så lenge siden bort for å se hva jeg blogget om, og hadde en ganske herlig flause jeg fikk lov til å dele med dere. Hun og ei venninne var på bussen, og venninnen hennes hadde ikke tatt med seg nok penger til bussen. Sigrid så hvilken bussjåfør det var, og hvisket (Vel, trodde hun hvisket i hvert fall) "Det der er han snille bussjåføren, han slipper deg sikkert på gratis" og sekunder senere svarer bussjåføren uventet "Jeg hørte hva du sa om at jeg var den snille bussjåføren altså" før han lo godt. 

Guud... Jeg hater å være flau! Heldigvis har jeg overlevd hittil, men med min uflaks regner jeg med det blir mange flaue øyeblikk i årene som kommer! Minner forresten om det jeg skrev i forrige innlegget mitt! Jeg har fått mange spørsmål om jeg kan poste bilder av kroppen min etter fødselen, og i dag har jeg postet et bilde av magen min, to måneder etter fødsel, på min instagramkonto! Følg Jessicaener for å se bildet ♥ Vi snakkes igjen i morgen!

 

NÅ ER JEG FAKTISK LEI

Hvorfor i alle dager blir jeg sammenlignet med Anna Rasmussen?

Det er ikke noe personlig ment mot henne spesielt, for jeg liker ikke å bli sammenlignet med noen uansett hvem det er. 

Jeg er meg selv. Ja, vi ble begge gravide i ung alder, ja, vi er på topplisten begge to (selv om hun ligger langt over meg!), men betyr det at vi er like? Og hvorfor blir i så fall ikke absolutt alle unge mammabloggere sammenlignet med henne? Er det bare de som "lykkes" (om jeg kan si det) med bloggen sin som ligner henne? Og er ikke det i så fall litt snodig? Jeg vil si man er ganske korttenkt om man trekker sammenligninger mellom to ukjente mennesker på bakgrunn av to likheter. Alvorlig talt.


Tanken om at jeg i det hele tatt skulle havne på topplisten når jeg startet å blogge var ekstremt fjern. Spesielt ikke med tanke på at det er så fryktelig mange flinke mammabloggere i alle aldre der ute nå! Før bloggen min hadde noe særlig med lesere ble jeg aldri sammenlignet med henne, så hvorfor gjør jeg det nå? Fordi jeg er så heldig å ha fått mange lesere som gjør at jeg kommer lenger opp på listen? Og hvorfor ligner jeg i så fall plutselig på henne etter å ha fått flere lesere? Det er jo litt rart?


Jeg tar det opp fordi jeg synes det er litt trist. Trist at jeg blir sammenlignet med noen når jeg bare prøver å være meg selv, og trist at man aldri kan gjøre noe eller stå for noe lenger uten å bli sammenlignet med andre. Jeg vil faktisk påstå at de som leser bloggene våre ser at vi er to vidt forskjellige mennesker med forskjellige meninger, skrivemåter, og selvfølgelig, blogger. 

DETTE HADDE JEG ALDRI TRODD

Hei alle sammen, og riktig god fredag!!

Jeg kom for en liten stund siden hjem fra frisøren, og ja, wow.... Jeg hadde som jeg skrev i går ganske store forventninger, men klarte etter hvert å snu tankegangen min ganske brått etter ha kommet inn dørene der. Dere skulle sett ansiktetene deres! Sist gang jeg gjorde dette og måtte til frisøren helbleiket hun håret mitt for å få det enda blondere, men det ville de ikke gjøre denne gangen. Da hadde jeg ikke sittet igjen med hår igjen på hodet, sa de. Jeg lurte et øyeblikk på hvordan i alle dager de skulle få håret mitt fint igjen om de ikke skulle helbleke det, men det gikk jammen meg veldig bra!



Nå er det typ askeblondt! Det er en del kaldt i det, og det var det jeg ville også. Men som dere ser er det jo ikke helt ferdig! Nå ble det veldig rart på bildet i forhold til hvordan det er i virkeligheten, men har planer om å la håret få hvile litt før jeg etter hvert skal stripe det. Vil ha det helt kaldt og sølv-aktig. Inntil da må jeg vaske det en del med sølvsjampo og kure det. Er veldig fornøyd hittil, og helt ærlig trodde jeg ikke at jeg skulle bli det når jeg fikk høre at de ikke ønsket å helbleke det.

Som dere kanskje ser ville ikke kameraet spille på lag med meg i dag, og med en gang jeg skulle ta et nytt bilde som det faktisk var god, ordentlig kvalitet på så var det tomt for strøm. Skjønner dere, eller? Typisk.

Men nå er jeg spent, hva synes dere foreløpig? Bør jeg holde meg til min naturlige hårfarge eller det innafor å ha litt lysere? Nå skal jeg løpe ned på togstasjonen for å møte bestevenninnen min, som skal være hos oss noen dager! VI snakkes selvsagt senere i dag ♥

BLI BEDRE KJENT MED MEG

Det er mange som lurer på om jeg kunne skrive et slikt bli-kjent innlegg som dette, så da fikk jeg endelig ordnet det! 

Hater å spare penger

Eller.. Hater blir kanskje feil ord, men jeg kan absolutt bli mye flinkere!

Jeg spiser ikke svin

Det har jeg heller ikke gjort på flere år. Kjøttet er så urent og ekkelt at jeg får ikke meg selv til å spise det, rett og slett. Dessuten svetter ikke svin, og svinet er heller ikke veldig ulikt mennesket når det kommer til anatomisk og biologisk oppbygning. Nei takk til svin!

(Og svinekjøttdeigen jeg la ut bildet av for noen dager siden spiste altså ikke jeg. Det var en del av en hjemmelaget gryte jeg lagde til Fredrik, og han kan bekrefte at jeg ikke rørte maten)

Er svært forfengelig

Og selv om jeg er blitt mamma har det ikke gitt seg! Jeg har så lenge jeg kan huske vært veldig opptatt av utseende, og det er jeg fortsatt. Jeg er jo tross alt 16, selv om jeg er mamma. Jeg tror det er ganske vanlig at tenåringsjenter er opptatt av utseendet..

Jeg er født og oppvokst i Gjøvik, Oppland

Sammen med mine to søstre, min mamma og pappa, og en haug med dyr! Jeg er sikker på at jeg har hatt alle verdens dyr i løpet av oppveksten min. Deguser, rotter, katter, hunder, fisk, hamster, +++. 

Jeg er tidenes største Lana del rey fan

Hun er så dyktig og ekstremt talentfull, har vært helt oppslukt i henne siden sommeren for 4 år siden. Var litt knust når hun spilte i Bergen i 2013 og jeg ikke hadde mulighet til å dra!

Har blogget mye tidligere

På tuusenvis av blogger! Mange av dem var så flaue at jeg sendte mail til blogg.no for et par år siden for å få dem slettet. Det er imidlertid én igjen, men den vil jeg helst holde for meg selv. Haha!

 Jeg er veldig liten

Og med liten mener jeg 1.60 centimeter høy, og jeg har heller aldri veid noe særlig. Jeg husker noen mente at jeg løy om klesstørrelsen min for en stund tilbake, det synes jeg var sårende. Jeg er uansett veldig liten, noe jeg har vært helt sine mine tidligste barndomsår når jeg var ganske så lubben. Fredrik er faktisk 1.86 cm høy, så Leo kommer nok til å vokse fra meg når han blir eldre! 



Jeg er veldig åpen

Men det vet dere jo. Er generelt også veldig imøtekommende og blid. Jeg har sjeldent noen problemer med å være åpen, jeg tror det i vårt samfunn generelt er viktig at vi er mer åpne, og ikke lar være å snakke om viktige ting eller tema.

Jeg er ekstremt ironisk

Dette gjenspeiler også humoren min veldig godt! Mye av den kommer jo ikke frem på bloggen slik jeg vil.

Jeg var inne på tanken om å aldri få barn før jeg ble gravid

...Slik ble det altså ikke. Noe jeg selvsagt er veldig glad for den dag i dag ♥

Er ekstremt empatisk

Og kan, selv om det høres litt sykt ut, gråte og ligge i sengen og ikke få sove om natten på grunn av fæle hendelser som dukker opp i media. Det som har med små barn å gjøre er det som berører meg sterkest. Det går fryktelig inn på meg. Jeg har vært inne på tanken om at jeg bare må kutte ut å se på nyhetene fullstendig, samt å avfølge nyhetskanaler og mediekanaler på Facebook for å unngå å få det med meg siden en så stor andel av det går så sterkt inn på meg.

Men samtidig så kan jeg avfølge så mye jeg vil, de grusomme tingene som skjer rundt om i verden og til og med her i lille Norge, blir jo ikke borte av den grunn. Og selv om det gjør fysisk vondt å høre om enkelte saker, så er det virkeligheten og man må faktisk forholde seg til det. Jeg har prøvd å flytte fokuset til hva jeg kan gjøre for å utgjøre en forskjell. Det har hjulpet litt, men det er fortsatt helt grusomt å måtte forholde seg til det. Annet enn det - Er jeg veldig bekymret for om alle rundt meg har det bra, og har en utrolig evne til å sette meg inn i andres situasjon.

Håper dere ble litt bedre kjent med meg. Alle bildene er forresten hentet fra min Instagramkonto som dere kan følge HER. Nyt kvelden videre, deilig med helg! Vi snakkes som vanlig igjen i morgen, dere!

hits