GJESTEINNLEGG!

Hei dere! Jeg har hatt en strålende tirsdag, og det håper jeg dere også har hatt. Faktisk har denne vært en av mine virkelig gode – tross at jeg omtrent har befunnet meg på det samme stedet i absolutt hele dag – hvor jeg har øvd på den siste prøven jeg har på skolen før jul. Det har jeg gjort (nesten) konstant siden jeg kom hjem fra skolen klokken 12.00 i dag – så jeg skal snart løpe i seng, merker jeg!

For en god stund tilbake, fikk jeg en mail fra en bloggleser.  Den mailen gjorde meg helt målløs. Derfor måtte jeg bare spørre om jeg kunne dele den med dere, noe jeg fikk lov til, så her er den. Jeg er så takknemlig for den støtten dere lesere viser meg, og har vist meg siden jeg startet bloggen. Det har tidvis gått av mye tid fra min side på å forsvare meg ovenfor de som ønsker å dra meg ned, men det er så mange av dere som har trodd på meg og heiet på meg siden dag 1.

Jeg gjorde mailen jeg fikk om til et lite “Gjesteinnlegg” her på bloggen, i og med at det ikke er jeg som har skrevet det. Denne fine mailen tar jeg meg fremdeles i å lese på vanskelige dager, for så mye har det faktisk betydd for meg.

“Hei!

Først av alt – du har en fin blogg. Jeg synes du balanserer godt det du deler og ikke deler, så du beholder integriteten og privatlivet ditt, samtidig som du lar leserene bli kjent med deg.Jeg har lest blogger i blant, og har det med å snuble forbi blogger til mødre med barn på alderen baby til 2-3 år. Selv har jeg en jente på 16 måneder, og jeg tror det er litt naturlig å søke etter andres tanker og erfaringer.

Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg (Eller ikke helt. Jeg er 32). Jeg ble førstegangsmamma et knapt halvår før deg. Jeg var syk i svangerskapet. Det endte med keisersnitt. Det tok meg flere uker før jeg innså at babyen var der for å bli. Jeg klarte ikke å få tid til å spise/sove og talte ned timer til mannen min kom hjem fra jobb. Jeg fikk ikke til å amme. Jeg har grindsengen hennes på vårt soverom fortsatt, til tross for at vi eier et stort hus med flere tomme rom. De tankene du hadde i starten om at dette går aldri i verden å gjøre alene – jeg delte de tankene. Ære være avlastning. Og disse tankene ble da gjerne etterfulgt av dårlig samvittighet fordi jeg ikke fikk til husarbeid, sminke, søvn, middager fra bunnen av og litt scrapbooking med babyen på armen.

Det er helt sikkert mange som har delt dette med deg allerede, men jeg tenkte at det trenger ikke stoppe meg i å dele dette med deg:

Jeg er dobbelt så gammel som deg. Jeg har universitetsutdannelse. Jeg eier hus, dobbel garasje, to biler. Jeg er gift. Barnet var planlagt (flere år i forveien faktisk). Jeg har høy inntekt – så høy inntekt at mannen min kunne ta et ulønnet år hjemme, så jeg er karrierekvinne med husfar og et barn som ikke skal i barnehagen før hun er to år. Også dette planlagt. Vi hadde alt på stell. Ressurssterke. Vi hadde levd i mange år med “når skal dere ha små, da”?-spørsmålet hengende over oss i flere sammenhenger.

Og jeg sleit med alt det du sleit med. Jeg sleit meg gjennom graviditeten. Jeg sleit med tårer. Jeg sleit med tanker om at jeg ikke var bra nok, at jeg ikke skal lære henne opp godt nok. Jeg sleit med tanker om hva andre synes (er jeg for gammel? Burde jeg ikke ha høye hæler på når vi går tur? Synes de jeg tar for mange bilder? Utvikler hun seg riktig? Burde vi øve på noe?). Jeg synes barseltiden var fin – men slitsom. Jeg ble mentalt utmattet.

Men jeg ble fortalt at dette var normalt. Jeg fikk avlastning, forståelse, folk delte historier om egne svakheter. Ingen sa at jeg var for gammel, for ung, en hore, at barnet mitt burde vært abortert, at jeg ikke hadde ting på stell… Min baby hadde bare to dyner. Ingen dagseng. Hun ble født for tidlig, veide omtrent 1500 gram når hun kom til verden. Jeg kostet skattebetaleren i Norge trolig over 2 millioner kroner i operasjon og tre ukers sykehusopphold for meg og datteren min – og ALDRI har noen stilt meg til veggs med dette og anklaget meg for noe annet enn å gjøre mitt beste.

Jeg håper du kan lese dette på en dårlig dag, og at det hjelper på å lette litt på dagen din. Du er en god mor, du er hjertevarm. At du er usikker på om du gjør alt rett, er et tegn på at du er moden og reflektert – ikke arrogant og selvsikker. At du søker informasjon og tips betyr at du utvikler deg. Du lærer. Og du lærer like godt og fort som andre mødre. Du er en god person. Du er ikke din alder. Du er ikke ditt barn. Du er ikke din utdanning eller din jobb. Du er ikke bankkontoen din. Du er ikke pantedokumentet på huset ditt. Du er deg. Du er følelser, du er latter, du er smil. Du er ditt barns omfavnelse og du er deg selv. Du er i stadig endring. Og du er god nok. Du er sterk. Du er svak.

En seksårig utdannelse på universitetsnivå, en karriere omringet av slipstvang – det hadde ikke gjort deg til en bedre mor. Det hadde ikke gjort deg mer selvsikker. Jeg lurer fortsatt på om jeg gjør ting riktig, burde vi dra ut oftere, burde jeg jobbet mindre, burde vi få en til, burde vi flytte for å komme nærmere besteforeldrene, lider hun over å se meg i tre timer før leggetid hver kveld og kun bruke dagene med faren sin… når det var jeg som var hele hennes liv til hun fylte et år?

Penger og eiendom, utdannelse…. hva hjelper det når tenner verker? Når de har slått seg, fått mareritt? Når de lærer seg å reise seg opp, sette ting sammen, drikke selv av glass, gå, klatre opp i sofaen og opp i sengen uten hjelp? Klatre ned trapper og kaste ball? Hva betyr det når de ler, når de ellers er trygge og har det godt?

Du viser mye sunt bondevett. Tanker rundt alkohol, at folk må kunne ta egne valg, vedrørende mobilbruk, at dere ikke røsker alt opp med rota ved et brudd, at du setter sønnen din først men samtidig prøver å beholde litt identitet. Det er ikke alderen din. Det er deg. Og jeg kjenner meg igjen, selv om vi er fra forskjellige stadier i livet så er vi kanskje likevel litt like.

Jeg skriver mye og kanskje litt alvorlig nå. Jeg er ikke så gravalvorlig av meg. Om du noensinne føler for å maile med noen andre som er et par måneder lengre i løypa enn deg selv, enten for råd, meningsutveksling eller hva som helst, så si gjerne i fra.

Jeg håper at mine ord kan veien opp minst tre “Du er for ung!”-kommentarer du måtte få. Helst fire.

13 kommentarer
    1. Flott innlegg. Spot on! Så takk til deg for at du forteller hvordan det er, kjære gjest. Helt enig om at Jessica er en kjempe flink og reflektert blogger. Og en herlig mamma. Hilsen en som faktisk er akkurat dobbel i alder. Koser meg med bloggen.

      1. Så glad jeg blir av det dere skriver! Denne mailen traff meg virkelig, så koselig det er å se at den traff dere også. Dette angår mange av oss. <3 Tusen hjertelig takk, Mette – det varmer!

    2. For en rørende mail. Fikk nesten tårer i øynene her jeg sitter… Alt hun skriver er helt rett! Flott at du deler, denne trenger mange å lese!

      1. Det er rett og slett helt vanvittig fint og ikke minst riktig skrevet – akkurat som du også sier <3 Tenkte at denne angår ikke bare meg, men også så utrolig mange andre der ute – uavhengig av alder. Glad jeg fikk lov av avsender til å dele den med dere!

    3. Fikk også mange kommentarer, men eg svarte igjen med at det har ikke noe om hvor gammel du er når du får barn, det er hvordan du takler en ny plutselig viktig rolle. Fikk første når eg akkurat hadde fylt 18, da hadde jeg ikke utdannelse/jobb eller hus, ikke setvikat eller bil. Nå er jeg 24, vi giftet oss og fikk 2 barn til. Siste barnet kom i oktober, da kjøpte vi oss hus, mnd før der fikk eg tatt lappen og bilen sto klar. I juni var eg ferdig med helsefagarbeideren, mangler bare en eksamen. Dette hadde eg ikke gjort om eg ikke hadde fått barn. Men alt dette betyr ikke at eg e blitt egnet til og være mamma. Det at eg viser kjærlighet til barna mine er nok for mine små, alt det andre som alle vil ha på plass før barn er i bildet er ikke nødvendig, barnet bryr seg ikke om man har leilighet og busskort. Barn vil ha kjærlighet ❤️ syntes du er en god mamma, uansett alder! Du jobber hardt med utdannelse og blogg. Du har skapt deg ett navn, og du har flotte barn,! Når alt kommer til alt er vi alle uerfarne mammaer når vi får barnet i nevene..

      1. Wow, så utrolig imponert jeg er over deg!! Du har jammen meg stått på, all ros til deg for det. Og du har så utrolig rett i det du skriver om hva barn bryr seg om, og ikke! <3

        Tusen hjertelig takk, du. Denne kommentaren var skikkelig koselig lesning!

    4. Dersom dette er noe du kan så innefor så klart, noe jeg regner med du kan, lurte jeg på om du kunne skrive et innlegg hvor du oppfordrer folk til å finne sin lokale “hjelp oss å hjelp” på facebook og bidra der. Selv har jeg kjøpt julemiddag, julegaver og frokost til en alenemor i mitt lokalmijø. Nettopp dette er veldig fint, man hjelper de som faktisk kanskje er naboen din, en forelder i barnehagen etc. vi trenger å få ut budksapet!

      1. Hei hei!

        Det har jeg allerede gjort, jeg nevnte det i dette blogginnlegget i november: https://jessicaenerberg.blogg.no/1541530885_det_viktigste_i_tiden_som_kommer.html

        Jeg tenkte at det var lurt å være tidlig ute med å tipse andre om dette, fordi slike organisasjoner gjerne har en “dead-line” på når man kan levere inn gaver og mat (litt sent å begynne å levere inn slikt på bittelillejulaften, hvis du skjønner) men jeg kan definitivt nevne det en gang til nå før jul – det er utrolig viktig å spre budskapet om å hjelpe de som har mindre – for som du sier: Det kan være naboen eller en mamma/pappa fra barnehagen <3 Tusen takk for en fin og viktig kommentar!

    5. For en fin mail å få! Jeg er helt enig med vedkommende. Du er den beste mammaen dine barn kunne fått❤️ Ønsker dere en god jul!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg