GJESTEINNLEGG

GJESTEINNLEGG AV FREDRIK: PAPPALIVET

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik.

En liten stund siden sist nå. Denne uka har vært litt ekstra tøff med fullt opp både på jobb og hjemme, så nå skal det bli ekstra kos å få slappe av og ta det med ro.

Jeg føler at jeg selv er på et veldig bra sted i livet. Som Jessica skrev til dere for en stund siden, bestod jeg fagprøven i salgs-faget og er klar for å starte det virkelige voksenlivet. Jeg går rundt med et digert smil om munnen for tiden, ikke fordi jeg tenker på hvor ufattelig deilig det var å bestå prøven jeg hadde jobbet meg opp til i 2 år. Men fordi nå kan jeg si at jeg føler meg lykkelig. Det er ikke lenger stress med tanke på jobb, og fremtiden ser veldig lys ut. 

Leo og Noah koser seg, leker sammen, ler MASSE, er begge friske og raske, Noah er kanskje bare ikke like rask, haha. Og de har på en eller annen måte skaffet seg et ordentlig kameratskap. er nesten litt rart, vi ser det så godt på Leo hvor mye Noah betyr. Til og med de ansatte i barnehagen forteller oss at Leo ofte snakker om Noah. Dette varmer pappahjertet mitt! Ja det er tunge og slitsomme stunder der ingen av dem vil sove, de er trassete og umulige, ingenting stemmer, Leo kan være litt for voldsom med Noah uten å skjønne hva han gjør galt og sånt. Når noah bare hyler og mamma sitt fang er det eneste som funker, men når alt kommer til alt så er kjærligheten jeg får av dem det viktigste i livet mitt!  

Jessica og jeg har funnet ordentlig tilbake til hverandre, det er ikke lenger den samme kranglen og hvem sin tur det er til å ta oppvaska eller klesvaska, vi går ikke rund og irriterer oss over hverandre. Føles nesten som at forholdet vårt har fått en ny gnist. Vi er heller ikke dauslitne når kvelden kommer og sovner med en gang ungene er i seng, men nyter alenetiden vi får når ungene sover. Selv om det ikke er mer enn en time eller to så betyr det nesten alt å få være oss to litt. Jeg er ekstremt avhengig av Jessica, kunne aldri se for meg livet uten henne. Elsker henne bare så utrolig mye, vet ikke hvordan jeg skal forklare det på en ordentlig og reflektert måte..

Fremtiden min ser utrolig lys ut! Vi fire koser oss veldig mye sammen og nyter hver dag så mye som mulig! Og hvem vet, kanskje det venter en til...

GJESTEINNLEGG AV FREDRIK

Hei,

jeg tenkte at jeg kunne skrive litt her og oppdatere dere litt på hva som skjer her hjemme. Som dere sikkert vet så jobber jeg en del for tiden, jeg er snart ferdig med fagbrevet og mye av tiden min går til forberedelser til selve prøven. Derfor har det blitt en del mer på Jessica enn vanlig i det siste. Det er absolutt ingen spøk å være alene med to små i mange timer for så å bruke masse tid på egen jobb utover kvelden. Vi har alle en grense. og akkurat nå tror jeg hun har nådd denne grensen. Så nå sendte jeg henne ut på en løpetur for å klarne hodet og få seg litt pusterom. Deretter har jeg "befalt" henne om å ta seg en liten power nap med Noah som allerede har sovnet for kvelden. Vet selv hvor deilig det er med litt alenetid. Og som vi alle vet så er ikke det akkurat noe jessica har masse av. så kan vi heller prøve å sen den komedien vi har snakket om i noen uker nå senere på kvelden, haha.  

Uten om all forberedelsene mine til fagprøven, så er det ikke stort som skjer i hjemmet. vi prøver å få Leo inn i litt rutiner igjen, ettersom at barnehagestart er rett rundt hjørnet. Kan vel ærlig innrømme at i ferien hans så har vi sklidd litt ut haha. sover ikke lenger til 5-6 tiden men 8, sovner rundt halv 9 isteden for 7 på kvelden. Men men, regner med det er flere av dere som har hatt det lignende.

Som mamma sier "er det ferie, så er det ferie. Prøv å ikke stresse så. dere skal jo tross alt slappe litt av dere også" noe jeg vil si meg ganske enig i. Det er jo ikke akkurat slitsomt å legge dem til samme tid, vekke dem til samme tid osv. men det er heller det at du følger en timeplan i hodet til til punkt og prikke. Og det er ganske så deilig å gå litt vekk fra denne timeplanen og bare tenke på å nyte hverandres selskap. Noah har på utrolig vis klart å holde seg til rutinen sin faktisk!


Jeg vet at Jessica kommer snart tilbake, men akkurat i dag trengte hun litt tid. Noe vi alle har godt av innimellom! Jeg støtter deg uansett Jessica, du står alltid på og jeg er veldig stolt av deg. Men akkurat i dag så trengte du en pause, ikke en pause du ville ta men en du trengte.

GJESTEINNLEGG AV FREDRIK: DET ER NOE JEG VIL SI..


Har både hørt og lest at mange tror at Jessica kun beholdt barna våre for å prøve å holde på meg. og at vi er sammen kun pga barna. Det er ikke akkurat helt riktig, hahaha. 

Jeg er like ansvarlig for begge barna våre som det Jessica er. Bare fordi jeg teknisk sett kan stikke av å slippe ansvaret, å "kun" betale ett par tusen i måneden. Syns jeg det verken er riktig eller rettferdig å gjøre. Hu var ikke alene om å bli gravid, man er to om det... Samme om man bruker p- piller, kondomer eller andre midler. Så vil alltid sjansen for å bli gravid være der. Og når da jenta som har rett til å ta den beslutningen velger å beholde det, så syns jeg det kun er på sin plass at vi gutta er der og støtter. Det at Jessica valgte å beholde begge to selv om jeg ikke var gira på barn i starten, gjør ikke at jeg blir tvunget til å bli. Jeg hadde blitt igjen uansett. Grunnen er ganske enkel.:

Jeg elsker henne.

GJESTEINNLEGG: FOR UNG TIL Å VÆRE PAPPA

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

Pappa til 2 som 20. høres ikke akkurat ut som noen med en lys fremtid, gjør det vel? Hva skal det bli av han? Hva tror foreldrene hans om han? Uff og huff, han kommer til å få det tøft... Er det mulig!? Har de ikke hørt om prevensjon? Herregud... stakkars barn... Tenk å få barn som barn da! Hva skal det bli av dem? Leve på nav? De kan jo bare drømme om en utdanning. Det blir heeelt sikkert slutt mellom dem! Han kommer til å gå lei av henne og kroppen hennes etter barn, og ville ha noe nytt! Hvordan skal han klare å oppdra et barn? Gutter er jo så umodne. Ser vi på statistikken så dropper flere og flere ut av videregående og videre utdanning.

Ett ord.... WOW. Jeg blir mer og mer overaska over andre mennesker. Det er så og si null tro på oss unge fedre. Det skal liksom gå til et visst sted uansett. Bare fordi noen er drittsekker og slår opp, bare fordi noen drar fra familien sin og dropper ut av utdanningen sin betyr det IKKE at det er sånn for oss andre! jeg skal bli en mann med stor suksess, ikke av penger, men det som betyr mest her i livet! Mine foreldrene elsker barna mine, de er de stolteste besteforeldrene i verden (ifølge dem da så klart) og hvorfor skal det bli tøft? hva menes med tøft? At jeg blir sliten? Alle med småbarn blir slitne, det er tungt, barn er 24/7 "jobb" men det er ikke "tøft" for meg? Jeg klarer ikke å se forskjellen på meg som 20 og meg selv som 30. Hva er annerledes? At jeg kanskje (forhåpentligvis) har fått meg litt skjegg, ha vært noen flere år i jobb..?

Ikke en gang la meg starte på dette med prevensjon. Alle vet at man aldri kan være 100% sikker! Sånt kan skje hvem som helst. Det at det skjedde oss, ikke bare en gang men to ganger burde vise dere alle at man aldri kan være sikker. Jeg hater å høre at VI gutter er så umodne.. Bare fordi at noen driver bøll, er dumme, sloss og gjør generelt idiotiske ting, betyr ikke det at vi alle er sånn! Føler at det er så lett for folk å dra alle under samme kam og det gjør meg så sint. Jeg beviser hver dag at jeg gjør akkurat det jeg må. Jeg drar på jobb, tjener penger, er snart ferdig med utdanningen min, elsker kjæresten min til verdens ende, og jeg vet at jeg med 100% sikkerhet (kanskje den eneste tinger her i verden jeg kan si at jeg nettopp er 100 % sikker på) kan si at jeg er den beste pappaen til mine barn! De gir meg samme kjærligheten jeg gir dem. Jeg vil gjøre alt for dem! Det å dra fra dem er bare ikke et alternativ.


Dette ble kanskje ikke et kjempe hyggelig innlegg, men dette er ganske personlig og viktig for meg. Skulle ønske det var flere dere ute som ikke skjærte alle over samme kam...

EN LITEN HILSEN


Jessica. Vet du har gitt meg streng beskjed om å ikke logge inn på  bloggbrukern din, men idag klarte jeg ikke å la være å legge igjen en hilsen. Jeg har kjent deg i snart 5 år,  og ikke hos noen annen person har jeg sett en så stor forandring, har ikke ord for hvilken god og fantastisk jente du er, og selvfølgelig mor.Uansett hvor vanskelig vi har det nå ville jeg ikke gått gjennom det med noen andre enn deg. du er alt for meg, jeg elsker deg.

-Fredrik

GJESTEINNLEGG: DET SOM IKKE SKULLE SKJE

Gjesteinnlegg av Fredrik

Påsken vår så langt har vært helt knall. Vi nyter dagene oppe på hytta til Jessica og hennes familie. Været har kanskje ikke vært helt på vår siden. men sånn alt i alt kan vi ikke klage. Hver påske så har min familie og jeg tatt turen opp på min hytte. Så det er veldig koselig å holde tradisjonen tro. (selv om det ikke er min hytte) Jeg digger påsken. Kjenner på hele kroppen at jeg lengter etter snø, hytta, lange skiturer med familien, knuse broren min i alle mulige varianter av kort og andre spill, god mat og påskeegget er selvfølgelig et pluss. Tror ikke barnet i meg forsvinner med det første akkurat. 

For ett år siden var det ikke akkurat enn sånn påske jeg fikk. Vi hadde nesten nettopp fått nyheten om at Jessica var gravid igjen, og i påsken var hun 11 uker på vei med Noah. Ikke akkurat den nyheten man vil ha før en av mine favoritt-tider på året, selv om selvfølgelig jeg ikke ser det som en kjip nyhet i dag. Husker vi satt der og var helt i sjokk.. Og fra før av så var ikke akkurat forholdet mellom meg og Jessica helt på topp, selv om hadde det greit. Vi krangla en del etter det som hadde skjedd tidligere den høsten og det å få denne nyheten rett før påsken var veldig ødeleggende.

Jeg husker vi satt og diskuterte at Jessica hadde blitt gravid igjen i sofaen vår hjemme og hva vi skulle gjøre, Jessica gråt og jeg var ikke klar for å bli pappa igjen. Rett før vi fikk vite at vår vakre Noah var blitt til, følte jeg at livet mitt var komplett. Jessica skulle starte på skole og endelig komme i gang med utdanningen etter at vi hadde fått Leo, Leo skulle i barnehage og jeg var halvveis i lærlingtiden min. Etter en tøff start så det ut som at alt skulle falle på plass. vi hadde vært gjennom fødsel, brudd og det som måtte finnes. Men endelig skulle ting roe seg og det "normale" voksen livet skulle komme.

Men den gang ei. Det slo oss seriøst som et lyn fra klar himmel. Skjebnen ville noe annet. Ikke forstå meg feil, det å få barn er verdens største gave og en stor velsignelse. Men det er ikke akkurat en ønskesituasjon å havne i som to ungdommer for andre gang. Selv om voksenlivet allerede hadde kommet til oss litt kjappere. Så var jeg definitivt ikke klar på barn nr 2 i det hele tatt. Vet jo at man aldri kan forberede seg på å få barn, men det føltes rett og slett umulig. 

Den gangen var det ikke like mye diskusjon som med Leo, etter at vi fikk Leo så var Jessica og jeg begge enige om at hvis vi i en fjern fremtid, skulle bli gravide, så skulle vi velge å beholde. Men at det skjedde så fort var ikke akkurat i planen.

Det var ikke en slik påske jeg så for meg i fjor, men i år kom det ingen overraskende nyheter heldigvis. Ville jo aldri vært foruten vår vakre Noah selv om det kom brått på.

Han, Leo og Jessica er min store kjærlighet i livet og jeg vil alltid ha dem i mitt liv.

Håper dere alle har hatt, har og vil fortsette og ha en god påske.

GJESTEINNLEGG: JEG HAR GLEMT Å FORTELLE DEG NOE

Gjesteinnlegg av Fredrik

Du kan alt du Jessica, du er alt, mitt alt. For en ung og vakker kvinne du er! snart 19 år har du blitt, og av de siste 5 har vi snart vært sammen i 4. For noen turbulente år det har vært, haha. Vi kan vel egentlig si at åra ikke bare har bestått av solskinnsdager. Er en del av de dagene jeg helst bare vil glemme... Legge i en skuff å tenne den på. Men det er vel ikke akkurat slik det funker... Som kanskje verdens mest brukte klisje: kjærligheten overvinner alt. Og elsker man nok, så vil man komme seg over det..


Det er vel kanskje her jeg har skutt gullfuglen. Ting har som regel gått mot oss hele veien. Barn nummer 1 som 16-og 18-åring, og barn nummer 2 som 18-og 19-åring. Leilighet, bor sammen, jobber begge to, brudd osv. Men på en eller annen måte har vi kommet oss gjennom det, og jeg tror at du Jessica er den største grunnen til det!

Du har alltid vært spesiell for meg. Du har vært det siden dag 1 og vil være det til den siste. Uansett hva du føler. Vi har kommet så langt og hvis vi forsetter vil vi nå til det uendelige. Alt handler om hva du ønsker. Jeg har lagt meg flat som en pannekake og sagt at jeg har vært en ordentlig idiotisk drittsekk som kunne tenke tanken på å bo noen andre steder enn her med deg. 

Så det jeg egentlig er ute etter å si er at, jeg elsker deg for alltid.

 

VI HAR SKLIDD VELDIG FRA HVERANDRE

Gjesteinnlegg skrevet av samboeren min, Fredrik.

Har fått en del spørsmål når det kommer til hva jeg synes om det Jessica deler. Og spesielt da med tanke på alt det personlige hun deler om oss. Så nå tenkte jeg å skrive noen ord angående det.

Jessica blogger ærlig og åpent om alt, nesten i alle fall. Til og med personlige ting. Og det er også en av grunnene til at hun har kommet så langt som det hun har gjort idag, fordi hun er ærlig om hvordan hun føler ting. Noen ganger kan det bli litt for privat for meg, Jessica og jeg er veldig forskjellige på akkurat det, haha. Enkelte ting liker jeg mer å holde for meg selv. Jeg blir fort veldig opptatt av hva alle andre mener dessverre. Jeg blir så sykt lett påvirka av hva andre sier og mener. Derfor ville jeg aldri passet som blogger.

Mens Jessica er ganske motsatt, og blir ikke så lett påvirka. Hun liker å snakke om det meste og være åpen. Hun tar alltid hensyn til meg, og hun deler aldri ting som har med vårt liv eller vårt forhold å gjøre før hun har avklart det med meg. Før så var hun veldig kresen på hva hun la ut på bloggen, men nå så bare skriver hun om det som føles riktig å skrive om. Uten å tenke så mye på hva andre mener. Før kunne hun sitte lenge med et tomt arkiv og bli skikkelig frustrert. Ikke fordi hun var tom, men fordi det hun ville skrive var ikke bra nok etter hva hun syntes.

Dere har jo ikke bare fulgt Jessica og hennes liv siden dere begynt å følge denne bloggen, men også mitt og vårt liv sammen. Siden jeg har vært en del av hennes liv siden bloggen ble starta. Og da synes hun at det er helt naturlig at jeg får lov til å være med å bestemme på hva som legges ut, for det er sånn at mye av det angår også meg og oss. Når hun har skrevet ferdig blogginnlegg og det er klart til å postes, så går vi alt gjennom det hun har skrevet. Hun legger aldri ut noe som jeg ikke er enig i. Det skjer sjeldent at hun har lyst til poste noe som jeg ikke føler for å dele på bloggen. Men det er en veldig stor trygghet for meg å vite at hun er veldig fleksibel, og at hun alltid tar hensyn til at selv om hun blogger om vårt liv, så kan hun ikke legge ut ting jeg ikke er enig i. Det er en selvfølge for henne.

Sist brudd kom brått på Jessica, og da kom det ikke noe mindre brått på dere kan jeg tenke meg. Og siden det skjedde så plutselig, så virket det sikkert som at hun skjulte sannheten. Siden ingen trodde at et brudd mellom noen som bor sammen og har barn sammen kunne komme så brått på. Hvis det går mot slutten for oss nå, så vil vi ikke at noen skal tro at Jessica med vilje prøvde å skjule at ting gikk dårlig...

Vi har sklidd veldig fra hverandre, og det har Jessica skrevet om på bloggen. Hun er opptatt av at dere skal være tett på. Det er både overraskende og fint å se at så mange bryr seg. Jeg synes det er spennende og skummelt å tenke på fremtiden og hva som kan skje, jeg har blandede følelser. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan alt endte, noe ingen kan forutse. Sånn er livet på godt og vondt..

- Fredrik

GJESTEINNLEGG: SKREVET AV MIN MAMMA

Å være mor til en mor.


Tenk i dag er det din andre morsdagsfeiering, og du har vært en mor i snart to år.
Tenk at den lille, vevre jenta mi er en mamma til to fantastisk flotte gutter.
Siden vi snakkes daglig, både en og ti ganger, har jeg rimelig grei oversikt over hva du gjør, og hvordan du gjør det.
De sunne holdningene dine, moralen din, verdiene dine, fornuften din, og den enorme kjærligheten du har til guttene dine.
Aldri tvilte jeg på evnene dine, for det hadde jeg aldri noen grunn til.

Selv når jeg tenker tilbake på den veldig spesielle dagen i juli 2014, på legekontoret, hvor du fikk beskjed om at du var gravid, ble jeg ikke bekymret.
Overrasket og sjokkert? Å, ja!
Bekymret? Nei, ikke for annet enn at det for deg ville bli tøft å måtte stå i. Men aldri for at du ikke skulle klare det. Aldri.
Du har måtte tatt vanskelige valg, og være en voksen i en alder av 16 år. For det er ikke for puslinger og barn å klare å ta valg som preger resten av ens liv, og samtidig være bevisst konsekvensene av valgene man tar.


En mor har alltid bekymringer, noe ens egne barn sjelden forstår før de er en mor selv.
Jeg vet ikke om det finnes en bekymring jeg IKKE har hatt etter du og søstrene dine kom til verden.
Er dere mette?
Er dere varme og trygge?
Får dere nok søvn?
Leser jeg nok bøker for dere?
Har jeg lært dere nok om alt dere trenger å vite og kunne?
Forteller jeg dere hvor nok hvor mye dere betyr for meg, og hvor glad jeg er i dere?
Er dere trygge nok i dere selv, og klare nok for et selvstendig liv?
Er dere klare for alt verden byr på av utfordringer?
Og kanskje det viktigste av alt, har dere hatt en god barndom?
Hvordan kan jeg beskytte dere for alt?
Og det kan man jo ikke. Verken mot det uforutsette, kjærlighetssorger, mobbing, eller urettferdighet.

Det gjør ingenting at du er totalt avslappet når ting flyter rundt deg og rotet av og til kan nå nye høyder - bokstavelig talt, for det skal Gudene vite at du er. For de viktigste egenskapene ligger ikke i det, de ligger i deg, den personen du velger å være, og alle valgene du tar for deg.
Og det gjør du så fantastisk bra.


Hver eneste gang du tar et valg, hver eneste dag jeg snakker med deg bekrefter du gang på gang at det ikke er den minste grunn til bekymring. Du klarer, gyver på, og har en ståpåvilje av det helt sjeldne slaget.

Det er fortsatt rart å tenke på at jeg er en mor til en mor, fortsatt rart å ringe deg og gratulerer deg med morsdagen.
At dette skjedde nettopp deg, er faktisk det beste som kunne skje- for ingen jeg vet hadde klart det bedre.
Jeg er uendelig glad i deg, og så stolt av deg at det nesten gjør litt vondt.

Gratulerer med morsdagen, min kjæreste lille, store Jessica!

GJESTEINNLEGG: DU FORTJENER KUN DET BESTE..

Gjesteinnlegg av Fredrik

Som dere alle vet er det morsdag i morgen. Morsdagen i fjor var Jessicas første, og dette blir hennes andre. I den anledning ville jeg bare inn her å si noen par ord. 

Jessica. Vi har i det siste hatt våre ganske kjipe nedturer. Ting går ikke helt som vi hadde håpet. Men hvis vi klarer å se litt fremover og tenke mer positivt så vil vi kanskje komme oss gjennom det.

Jeg fikk sneket meg ut av huset idag tidlig med Leo i vogna, og ned til byen for å kjøpe et par ting til deg. Vi vil gjøre morgendagen så bra som den overhodet kan bli. Du er som jeg har skrevet og sagt sikkert en million ganger før verdens beste mamma. Ingen i hele verden kunne passet bedre på Leo og Noah enn det du gjør eller erstattet deg. Vi alle tre elsker deg over alt og håper du koser deg i morgen på morsdagen din! Du fortjener kun det beste!



GEJSTEINNLEGG: FREDRIK SVARER PÅ NOE JEG HAR LURT PÅ!

Her en kveld for ikke så lenge siden, lå Jessica og jeg i senga. Leo og Noah hadde akkurat sloknet for natten. Verden var tilbake i balanse igjen og Jessica og jeg kunne legge oss etter nok en dag med mye aktivitet, lek og moro!

I det hodet mitt treffer puta så spør Jessica meg om noe.


"Fredrik, jeg må bare spørre om noe jeg har lurt på en stund, men jeg er litt redd for at du skal tolke det feil. Kjenner du på en like ubetinget kjærlighet ovenfor barna som det jeg gjør?" 

Jeg snur meg til Jessica og sier  "Jeg elsker barna over alt på jord. Så snur jeg meg til vinduet ved sengen, før jeg fortsetter: "Synes du ikke det er litt rart hvor mye fokus og snakk det er om morskjærligheten sammenlignet med kjærligheten pappaen føler for barna sine? Jeg skjønner at den er spesiell siden dere går med barnet i magen i 9 måneder, men selv føler jeg ikke at pappakjærligheten er noe mindre. Altså jeg er jo ikke mamma da, og kjenner derfor ikke på morskjærligheten. Jeg kan dermed ikke si for sikkert at pappakjærligheten er den samme. Men hvis man tenker litt på det, så elsker vi begge to barna våre over alt på jord. Leo og Noah er de to vi bryr oss mest om i hele vide verden. Vi gjør begge to alt for barna våre, og ville gått til verdens ende for dem. De gleder oss når vi ser dem smile. De smelter hjertene våre når de ler! Tror du det er stor forskjell på kjærligheten vi føler for dem?

Sekundene gikk uten at jeg hadde fått noe svar.

"Jessica!?" så snur jeg meg tilbake. Gjett hvem som hadde sovna!!

Så jeg ble liggende med tankene i hodet selv. Jeg kom ikke helt frem til et endelig svar, men det er da ingen konkurranse om hva som er sterkest. Vi vet jo at vi begge har barn som er det viktigste i livene våre. Jeg vet at jeg elsker dem betingelsesløst, og jeg ser lett at Jessica gjør det. Så om kjærligheten vi føler for dem ikke føles 100% likt for oss, så kan den jo være like sterk!

- Fredrik

JEG ER SÅ GLAD I DEG!

Gjesteinnlegg skrevet av bestevenninnen min

Jeg ser bestevenninna mi småløpe inn på soverommet fordi sønnen hennes er våken. SØNNEN. og ikke nok med det, men hun har enda en sønn. Det er som om jeg får et sjokk hver gang jeg ser et blogginnlegg eller besøker henne. Det slår meg "Åja, hun er jo tobarns mor hun ja". Det er ennå så ufattelig rart å tenke på, og så surrealistisk at den jenta jeg har hatt som venninne i alle år, er mamma og alt det hører med. Misforstå meg rett, jeg er ufattelig stolt av Jessica og Fredrik. De er alt for dårlige til å skryte av den jobben de gjør daglig, og alt de ofrer for at ungene deres skal ha det best mulig til alle tidspunkt. Det koster. Og det koster nok mer enn det kan se til utad. Min kjære lille Jessica som syns det var ufattelig godt med babymat på glass (sorry Jessica, hehe!) og hørte på Justin Bieber til alle døgnets tider. Hun er mor. Mamma. Og jeg er heldig nok til å være fadder til Leo. Heldige meg.


Jessica er en sånn venn jeg liksom alltid kan ringe hvis det er noe, og en sånn person jeg kan regne med uansett hva. Hun er en sånn slik person som gjør at jeg ikke føler meg alene her i verden. Det er disse menneskene man trenger her i livet. Det kan gå laaang tid mellom hver gang vi sees, rett og slett fordi jeg går på skole som krever mye, og Jessica har nok med sitt (as you know) og det blir ofte ikke igjen mye tid til reising, med tanke på at jeg bor på Gjøvik. Men hver gang vi sees er det som det alltid har vært, så trygt og så utrolig godt. 


Jeg er ingen blogger, merker jeg. Jessica fikser de greiene her så utrolig bra, og her sitter jeg og skal skrive et ektefølt fint innlegg til bestevenninna mi, og lurer på åssen i alle dager hun klarer å skrive opptil flere gjennomførte, interessante blogginnlegg hver eneste dag. I tillegg har hun fine bilder. Jeg forstår godt hvorfor dette er en godt betalt jobb, for det krever. Spesielt når du har to barn og ta vare på, en leilighet og vaske, middag og lage, et forhold og pleie og et liv og opprettholde. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg er så glad i deg!

GJESTEINNLEGG: BAK FASADEN

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

Jeg leser av og til på andre sine blogger som deler det "perfekte" livet... Alt er som en dans på roser, og ting kunne ikke vært bedre. De velger å kun dele det som er bra og positivt. Noe jeg kan forstå veldig godt. Det kan være vondt å åpne seg og man vet aldri hvordan andre folk vil reagere.

Men jeg har lyst til å dele noe av det som ikke er like fint og vakkert med dere. 


Jessica hadde ikke lyst til å skrive noe om dette på bloggen, så da gjorde jeg det. Den siste tiden har vært mer negativ enn positiv for oss. Jessica og jeg har snakket om løsninger, men har ikke kommet på noe som kan hjelpe enda. Alle sliter jo med sitt.. Om det ender med at vi flytter fra hverandre vet vi ikke. Jeg vil jo selvsagt ikke dra fra familien min, men hvis det er og viser seg å være det beste for barna så gjør jeg det. 

Jeg vet at jeg elsker Jessica mer enn noe annet.. Og jeg vet at vi har skapt to helt fantastiske barn sammen, og at vi vil ofre alt for at de skal ha det best mulig. Det er veldig lett å dra det kortet med at vi er unge og det er grunnen til at forholdet vårt ikke går så bra. Men jeg tror alle par kan møte på utfordringer etter de har fått barn. 40-åringer og de under 20. Noen utfordringer er tyngre enn andre og man vet ikke alltid utfallet.

Uansett hva så gjør vi alltid den beste jobben for barna våre. De elsker oss og vi elsker dem.

GJESTEINNLEGG: SVARENE PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN

Hei! Fredrik her. Jessica har jo som dere vet en periode hvor hun ikke oppdaterer så mye pga hun er veldig sliten av Noah. Så nå i dag skal jeg blogge litt. Tenkte å svare på spørsmålsrunden med meg!


Lurer bare på en ting, laget dere Noah den tiden du og Fredrik ikke var sammen?

- Haha, ja, det stemmer. Eller Jessica og jeg var sammen, og hadde bestemt oss for å fortsette forholdet vårt. Men jeg ville ikke at hun skulle gå ut med det med en gang. 

Hvordan synes dere at forholdet har utviklet seg etter dere fikk barn å hvordan er forholdet deres nå?

- Forholdet vårt har utviklet seg kjempe mye! Føler at vi er blitt mye mer voksne. Er litt rart men jeg føler at forholdet vårt gir mye mer mening nå. Det er liksom ikke bare Jessica og meg i dette forholdet lenger, men også våre to nydelige sønner. Forholdet vårt nå er bra. Det er beintøft til tider så klart. Med to barn så blir det ikke akkurat så mye tid til pleie forholdet vårt. Når begge først sover så sovner nesten vi også, haha. Vi får kost oss litt inni mellom. Ting har definitivt endret seg siden vi fikk barn.

Har du en anbefaling til unge som forlater foreldres hjem og begynner et selvstendig liv?

- Behold kontrollen. Det er det viktigste. Har man kontroll på økonomi og hva man kjøper, så kommer man langt. Vær sparsom og ikke kast penger ut av vinduet. Lærte utrolig mye det første året. Hvor mye ting koster og alt man må ha. La nesten ikke merke til det når jeg bodde hjemme. Men når jeg flytta ut så slo det voksne livet meg rett i trynet!

Hva synes du om eksponering av barna på bloggen?

- Jeg mener at man må være obs på hva man legger ut. Ikke post ting du selv ikke ville poste av deg selv. Jeg vet at det er mange sterke og forskjellige meninger om dette temaet. Men det jessica publiserer av Leo og Noah syns jeg er helt greit. 

Hvordan fordeler dere oppgavene hjemme?

- Jessica har lenge tatt seg av det meste, men nå prøver vi ut å fordele litt mer. Jessica tar seg av vasking generelt i leilighet, lager og handler maten. Mens jeg tar meg av søppel og rydding. Selvfølgelig så bytter vi litt og noen ganger så tar Jessica mer enn meg, og andre ganger er det jeg som stepper inn for Jessica. 

Har dere noen fine spare tips? Til feks hus/leilighet. Hvordan gjør dere det med handling av mat i uken?

- Vi er ikke så fine på hvor dyr mat vi kjøper. Handler litt på tilbud også er det viktig å prøve å motstå fristelser som brus og sjokolade i hverdagen. Gjør man det så sparer man mye! Jessica sier at man ikke skal handle når man er sulten, haha. Har ikke så mange gode tips ellers tror jeg. Lag egen konto til sparing, og ikke rør den.

Krangler dere mye? (Når dere krangler hvordan løser dere det på en god måte med tanke på barna?)

- Vi krangler som alle andre vi og. Men når vi først gjør det så prøver vi løse det så fort som mulig. Kan innrømme at når man får lite søvn og er slitne så kan lunta være veldig kort. Men vi krangler aldri foran barna.

Er du ofte med kompiser?

- Nei, det synes jeg ikke. Siden Noah kom så har jeg vært ute en gang tror jeg. Er jo litt kjipt å ikke kunne dra ut når man vil, men vil heller prioritere Noah. Familie er viktig og nå som Jessica er veldig sliten så er det utrolig viktig at jeg stiller opp. 

Syns du det er slitsomt å måtte stå opp hver natt til to små barn og jobbe samtidig?

- Ja, jeg kjenner at det er slitsomt. Men jeg kjenner også at det går bedre nå enn når Noah akkurat hadde kommet. Tror nesten kroppen blir vant til det. 

Skal dere være med på tv igjen snart? 

- Ikke som vi vet om enda. Men hvis det dukker opp noe som høres greit ut så vil vi gjerne bli med.

Hvor ser du for deg at du og Jessica hadde vært i dag dersom dere ikke hadde hatt barn?

- Mest sannsynlig så ville vi hatt hver vår jobb. Bloggen ville ikke eksistert. Jeg hadde ventet på at Jessica skal fulfløre sitt siste år på videregående, så tror jeg vi hadde gjort som ungdommer flest gjør nå til dags. 

Hva synes du er den største utfordringen i den nye hverdagen?

- Tror det må være tiden. Føler at jeg løper for å rekke alt, haha. på morgen på vei til barnehage, bussen til jobben, og når vi først har kommet hjem så er dagen plutselig over.. Så ja. Tiden er nok den største utfordringen. 

Når/hvis du henger med kompiser, kan du ha med Leo? Hva synes de evt om det?

- Det kan jeg absolutt. De syns det bare er koselig, og jeg liker at de har kontakt med han også.

Hvordan synes du det er med en kolikk unge i hus når du i tillegg må stå opp tidlig pga jobb?

- Det er veldig slitsomt... Jeg setter så utrolig mye større pris på en natt med kanskje med noen få timer søvn enn hva jeg gjorde før. Blir ganske trøtt på jobb, men får slengt i meg en red bull og en energi bar så går det seg til. Haha.


Hvor mange barn kunne du tenkt deg i fremtiden?

- Jeg syns det holder i masse nå jeg :-) Jessica vil jo ha enda en i fremtiden, men der må jeg si meg uenig.

Hvordan går det med deg i denne tiden?

- Jo, takk som spør. Jeg har det bra. Er sliten, men veldig lykkelig <3 

Hva gleder du deg mest til i tiden fremover?

- Jeg gleder meg til den tiden når Noah forstår mer. Når han ler og har lært seg å krabbe. Blir så koselig å se de to leke sammen!

Hvordan har dere det? Kan tenke meg at tiden etter fødsel ble tøffere enn forventet, eller?

- Vi har bra mellom oss, selv om vi noen dager sliter oss mye ut. Vi koser oss når muligheten byr seg og vi støtter hverandre hele veien. Ja. tiden etter fødsel ble myyyye tøffere enn det jeg kunne ha forestilt meg. Regna ikke med å få en liten en med kolikk. Jeg selv hadde kolikk og har hørt mange historier fra da jeg var baby.

Hva husker du best fra da du var liten? Hva likte du best å gjøre? hva husker du at du likte best fra juletiden som liten?

- Jeg husker tacofredag. sene fredagskvelder med broren min. lekte på rommet etter at mamma og pappa hadde sagt det var natta. Lørdagene med fotball på skjermen sammen med pappa.

Og om jeg ikke gadd det så var det ut med alle vennene mine og ned på fotballsletta. Spilte til sent på kveld. Sykla hjem med bestekompisene mine. Søndagene var det alltid ut på tur med familien. Ikke alltid like moro men i ettertid er jeg ganske glad for at de tvang meg med ut, har lært mye av det. Har hatt en så bra barndom som jeg kunne ønske meg. Så tusen takk for det, mamma og pappa!

Julen har alltid vært min favoritt tid på året. Ikke på grunn av gavene, men på grunn av hele pakka. Familien samlet, masse god mat og koselig stemning. Kjøpte alltid juletre med pappa rundt 20 desember, så satte vi det opp 22 desember. Pyntet hele huset fullt av nisser, engler og alt annet dere kan tenke dere av julepynt. Juletreet har alltid stått på det samme stedet og strømpene hang på sin rette plass. Lille julaften var det store høydepunktet med mandelen i grøten. På kvelden så var det grevinnen og hovmesteren. Julaften var det opp klokken 7/8 på morgenen., tven på nrk1 og strømpa fylt med godteri, et julehefte, en klementin og en julegave vi fikk pakke opp.


Som dere sikkert skjønner så er jeg veldig glad i tradisjoner. og slik som det hadde jeg det i 15 år. Så når mamma og pappa bestemte seg for å skilles, så var og er fremdeles julen en litt sår tid for meg. MEN! Nå har jeg fått min egen familie og vi får skape våre egne tradisjoner <3

GJESTEINNLEGG AV FREDRIK

DEN STØRSTE FEILEN I MITT LIV?

Jeg har stadig vekk hørt at andre unge snakker om at livet deres hadde gått i grus om de var i samme situasjon som oss. At de sier det er så mye de vil oppleve før de skal bosette seg og «slå seg ned» et sted og stifte familie. Skal jeg være helt ærlig så skjønner jeg det! For guds skyld, ikke tolk meg feil. jeg elsker barna mine over alt,ville aldri byttet det ut mot noe, men tanken på hva jeg hadde gjort uten dem og hvor jeg hadde vært uten dem har jo slått meg. Hva som egentlig hadde skjedd og hvordan livet mitt ville vært om jeg aldri hadde truffet Jessica.

Hvis jeg tenker tilbake i tid, til da jeg begynte å snakke med Jessica når jeg gikk i 10. klasse, så var jeg skikkelig barnslig, umoden og veldig opptatt av damer. Gikk ut med helt midt på treet karakterer, og var veldig klar for videregående. Mulighetenes sted tror jeg lærerne mine kalte det, haha. Jeg husker alt mas om karakterer, fremtiden, jobb.. Alt jeg tenkte på var å bli kjent med folk, få flere venner og leve livet. Hadde ingen plan for hva jeg skulle når jeg var ferdig. 

Jeg har alltid vært glad i å reise. Har alltid sett opp til bestefaren min som døde tidligere dette året, han hadde reiste jorden rundt. Jeg misunnet han for alle stedene han hadde opplevd, og håpet at jeg selv kunne gjøre det samme en dag. Og når jeg starta på videregående så fristet det så sykt å ta 2. året i utlandet, jeg fikk reisefeber. Jeg var rastløs, ville ut og bort. Jeg hadde aldri noe plan for hva jeg skulle gjøre etter videregående. eneste planen jeg hadde var at jeg ville oppleve ting. Reise, feste, leve livet, dame ville jeg ha, men tanken på å få barn tidlig var ikke et alternativ. Det ville jo være sosialt selvmord. Det gikk jo ikke. Livet mitt ville falt sammen. (Og derfor tipper ikke jeg lotto, for ja så feil kan man ta) 

Jeg skulle gjøre alt det andre ungdommer gjorde.  

Den aller største forskjellen måtte ha vært friheten. Det å kunne dratt ut når jeg vil, kommet hjem når jeg vil, og kun ha ansvar for meg og mitt. 

Det er veldig vanskelig å sette seg inn i en annen situasjon enn den man selv befinner seg i. Men tanken på hva jeg ville gjort nå om ikke..... Er rar å reflektere over. Om det verken var for Jessica, Leo eller Noah nå så ville jeg mest sannsynlig hatt en normal ungdomstid og jeg hadde nok ikke fått barn før i "normal" tid.

Er det min største feil? Å ikke få oppleve ungdomstiden? Nei tror jeg. Ja jeg hadde helt sikkert opplevd mye, fått reist mye, fått festet fra meg... Men med barn tror jeg man opplever minst like mye, men på en annerledes måte.

GJESTEINNLEGG: JEG ER BLITT PAPPA TIL TO!

GJESTEINNLEGG SKREVET AV FREDRIK

Nå har jeg vært pappa til to i snart to uker allerede og jeg må si at det går mye bedre enn forventet. Må si at jeg allerede kjenner at forandringen fra en til to er veldig stor. Det går i hundre i hjemmet. Men selv om jeg er litt sliten etter den store forandringen så må jeg si at jeg er mer lykkelig nå. De to guttene gir meg så mye. Mest av alt må være energien, haha. Neida, det er så klart kjærligheten. Når jeg ser hvordan Leo behandler Noah, smelter nesten hjertet mitt. Det virker nesten som at de to har kjent hverandre i flere år. 

Må innrømme at jeg var meget redd for hvordan Leo kom til å reagere på vår nye. Ville leo bli sjalu? Kom han til å oppføre seg dårlig og ikke ville ha noe med lillebror å gjøre? Men han viser så stor glede. Mye mer enn hva jeg kunne forestilt meg. Han koser og klemmer han, og når jeg henter han i barnehagen og spør om vi skal hjem til lillebror så roper han høyt «JAAAAAA!»

Mange jeg kjenner sa at jeg kom til å få lange netter med lite søvn når vi skulle få nummer to. Men hittil er det akkurat som før. Leo sovner til vanlig tid om kvelden og Noah sover stort sett veldig mye, uten om når han er sulten eller vil skiftes på. Det er mest på dagtid at det går litt fort for seg her hjemme. Spesielt når Leo er kommet hjem fra barnehagen. Da er det bleieskift, mat til Leo, bad, vasking, mat til meg og Jessica. Noah skal ha litt trøst, mat eller ny bleie, Leo skal ha oss med på lek og moro. Så når kvelden endelig kommer og våre to nydelige har sovna så er det forferdelig godt å kunne slappe av litt.

Jeg vet at det er mange som mener at livet mitt er ødelagt fordi jeg har to barn som 19 åring. Jeg håper at noen av innleggene jeg skriver er med på å kunne vise at det ikke er verdens undergang. Får man et barn skal man ikke gå i kjelleren og tenke at livet er over. Det er lykke. Det er glede og mest av alt er det kjærlighet. 



GJESTEINNLEGG: STOLT AV DEG!

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

Jessica er så trøtt i dag, så da tenkte jeg at jeg kunne ta meg en liten tid denne sene mandagskvelden å skrive en liten hilsen her inne.


Håper alle som leser det her har hatt en fin helg og fått gjort det de helst ønsket. Vi har kost oss masse her hjemme som dere sikkert har fått med dere. Det går i ett kjør her hjemme og jeg får ikke alltid sagt det Jessica, men jeg er så skikkelig stolt av deg!

Du er den beste moren Leo og Noah kunne ønsket seg. Du er helt perfekt, alt du gjør her hjemme, styrer og ordner. jeg pleier å si at du har støv på hjernen, men selv mener du at du liker å rydde og ordne. Tror det er en god blanding.

Du jobber og står på, har full kontroll over alt, og ingen ting skal skje uten at du vet det. Den største kontrollfreaken av dem alle, haha. Du har alt under kontroll hele tiden. Nesten. Skulle jeg lure på noe så står du allerede klar med svar før jeg får sagt noe :)

Du er den fineste kjæresten og jobben du gjør er outstanding. Vet du kanskje ikke føler det sånn når Leo av og til slår seg vrang og er litt trassete. Men tro meg, det er du. Ikke vær så hard mot deg selv. Jobben du gjør er fantastisk og jeg elsker deg. Gleder meg til å fortsette reisen med deg!

-Fredrik

GJESTEINNLEGG AV MIN MAMMA

Å være en bestemor.

Når du fylles av en enorm lykkerus og uforbeholden kjærlighet til noen som ikke er ditt barn, da er det ditt barnebarn.


Det er vanskelig å glemme den varme sommerdagen i juli 2014, når jeg skulle være med Jessica til legen for å prøve å finne svar på hvorfor magesmertene ikke ville slippe. 

Det er vanskelig å glemme det umiddelbare sjokket, rommet som et øyeblikk gikk rundt, og verden som plutselig ble forandret - for alltid.

Å være en bestemor innebærer nødvendigvis at man allerede er en mor, med alle de gleder, bekymringer og til tider dårlig samvittighet det fører med seg. Så kommer det lille barnebarnet man forelsker seg så dypt og inderlig i, som opptar deg i tanker og handlinger - daglig. Og tro endelig ikke at bekymringene opphører selv om det ikke er ditt eget barn. De blir snarer tvert i mot sterkere! 

Å være en bestemor gir også uante muligheter til å skjemme bort, tolerere rot og matsøl, samt slippe å sette så mange grenser og ikke måtte si nei! Det er noen av de mange bonusene som en bestemor får.

Ulempen er definitivt å bo 24 mil unna både liten og stor, det er utvilsomt en stor frustrasjon i alt det hyggelige. Savnet og lengselen er nesten ikke til å holde ut..

Jeg tar meg i det, hver eneste gang jeg passerer Sandefjord -at jeg ikke får kommet meg fort nok den siste biten inn til Larvik. Savnet blir med ett uutholdelig, og jeg bare må se dem nå, og med en eneste gang!

Men gleden, den enorme gleden når man kommer inn døra og får holde rundt dem begge, kysse, kose og klemme på den lille myke kroppen som smiler til deg og stikker en pekefinger i nesa di - det er det ikke mye som slår. 

Da er det så godt å være bestemor!

GJESTEINNLEGG: LILLESØSTEREN MIN





Gjesteinnlegg av lillesøsteren min

Dette er første gangen jeg skriver på bloggen til Jessica, jeg er 15 år, er lillesøsteren til Jessica, og heter Jennifer. Siden jeg er 15 er det ikke lenge til jeg er like gammel som Jessica når hun ble gravid. Jeg kunne aldri sett for meg å bli gravid i den alderen jeg er i nå, det tror jeg aldri jeg hadde klart. Å være tidlig gravid er nok ganske mye vanskeligere enn man trur. Jeg husker folk stirret og så veldig stygt på søsteren min når hun var gravid sist gang,og bare det hadde jeg synes hadde vært ubehagelig. 

Jeg synes fortsatt det er unormalt og rart at Jessica er mamma,men hun har gjort en god jobb med å være mor for Leo. Jeg tror ikke jeg hadde klart det.

Nå er hun jo gravid på nytt og min reaksjon var egentlig at jeg ble litt sjokkert men, det var fordi jeg trodde hun skulle vente med å få flere barn på noen år. Men jeg var ikke redd liksom fordi jeg visste at hun kommer til å gjøre en like bra jobb med Noah/Oscar/Den nye babyen som hun har gjort med Leo.

Nå har Leo og Jessica vært her på besøk noen dager, og det er ikke lenge til de drar til Larvik igjen. Jeg kommer til å savne Leo kjempemasse, og Jessica litt. Leo kommer noen ganger bort til meg og vil opp, og det synes jeg er koselig. Jeg skal lære ham å si tante og håper jeg blir yndlingstanta hans!

GJESTEINNLEGG AV MIN MAMMA

Kjære Leo
Gratulerer lille venn, du skal bli storebror!
Så skjedde det et fint, stort, sjokkerende mirakel igjen..Akkurat som det gjorde når vi fikk vite at du skulle berike vår familie med din ankomst..
En liten engel, et stort under- deg!
Hva ville den følsomme bestemora di gjort uten deg? Så mye du er, har vært, og vil bli. Noe av det beste som har skjedd oss, på lik linje med våre jenter- din mor og dine tanter.
Jeg har sagt det før, sier det med glede igjen- til det, for andre, kjedsommelige- jeg er så uendelig glad for at du finnes, at du ble valgt til å få leve og gi oss så enormt mye! Jeg får aldri takket din mor og far nok for akkurat det.

Du vil kanskje senere høre og bli fortalt meninger og umeninger, av vilt fremmede, av ukjente, samt rebeller på sosiale medier, at din mor burde gjort ting annerledes, at hun burde prioritere utdanning og livet uten barn til hun ble eldre..Det vil alltid finnes slike mennesker, og det skal den litt slitsomme bestemora di si noen vise ord om.
Drit i disse menneskene!
Lær av og gjør som din mor, se forbi dem, se dem for de svake og uvitende menneskene de er. Forstå dem, men ikke bruk tid på å bekjempe dumheten deres. Gled deg over den enorme styrken som har valgt å gi deg livet, de som har ønsket deg, de som har gitt deg de beste forutsetninger for å vokse opp til å bli det mennesket du er, og kommer til å bli.


Det hadde aldri passet bedre å si nettopp deg disse ordene: " Du skal hedre din far og din mor"....
Du og den litt rare bestemora di er de heldigste i hele vide verden


Jeg elsker deg så høyt lille Leogullet mitt.

GJESTEINNLEGG AV FREDRIK

Hvordan å drikke kaffe  etter du har fått barn:

Varm vann og lag kaffen.

Sett kaffen på bordet og vent på at den skal kjøle seg bittelitt ned for at den skal være mulig å drikke.

Glem kaffen på grunn av barnet.

Kast kaffen i vasken.


-Fredrik

TING ER IKKE ALLTID SOM DET SER UT TIL

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

Jeg blir litt sint når jeg leser i kommentarfeltet til Jessica fordi flere av dere tror at hun prøver å tvinge et forhold på meg. Jeg synes synd på henne som må få høre sånt når det ikke er sannheten i det hele tatt.. Hadde Jessica hatt lyst til å flyttet så hadde hun gjort det og det samme med meg. Jeg kan ikke tvinge Jessica til å være sammen med meg, og Jessica kan ikke tvinge meg til å bli sammen med henne.

Ting er ikke alltid som det ser ut. Hvis det ser ut som Jessica tvinger forholdet på meg så ser det feil ut. Hun gjør sitt beste for å skjerme oss og ting som har skjedd.Vis respekt.

Hun har skrevet om bruddet ja men ikke masse info om det. Jeg tror kanskje at masse folk hadde begynt å spre rykter og lurt på hva som har skjedd med oss to uansett hva, men det er ikke noe kult at dere er slem med Jessica og skriver stygge ting som feks at hun tvinger et nytt forhold på meg. Hun gjør ikke det. 



Vi vil bo sammen og se hva som skjer. Hun har alt skrevet at vi begge håper vi kan ordne alt.. ikke vri om det til noe helt annet...

GJESTEINNLEGG

Heihei! Julie speaking, siden Jessica sitter så fint sammen med Leo nå, så tenkte jeg hun kunne ta en liten pause fra jobben i kveld. Dette er den siste kvelden i Larvik før jeg og mamma drar hjem til Gjøvik, så nå sitter vi bare og koser oss foran tv'en med is og godteri! Leo veksler med å rettere sagt fly over gulvet, gå etter sofaen, opp i sofaen frem til det blir kjedelig, og deretter ned igjen på gulvet. Og så opp igjen, haha. I skrivende stund får jeg også kjenne på det å sitte og skrive på pc'en imens Leo febrilsk prøver å få oppmerksomheten min ved å dra ned pc- skjermen ikke bare èn gang, men gjerne tre, fire ganger. Jeg ler, tar den opp igjen, men da blir han litt småirritert. Han er glad i å få viljen sin for å si det sånn, haha.





Så nå fikk han komme opp til pappaen sin og får litt mat, det er jeg som sover sammen med Leo når jeg er her, så vi skal legge oss veldig snart! Det er så utrolig koselig å våkne opp med en sånn blid gutt om morgenen, det finnes ikke noe som er morsommere enn å se en litt forvirret, bustete, men veldig fornøyd Leo om morgenen. Største smilet som møter meg, beste Leo♥ (Innlegget er skrevet litt tidligere i kveld)

I dag sto jeg opp litt over 10, ganske lenge etter at Jessica og Leo var oppe, og mamma har vært her fram til 15 tida, da dro hun til tante og begynte å lage middag. Så vi var alle på en kjempegod middag i dag, hjemmelaget marokkansk gryte med hjemmelagde nanbrød og couscous. For å si det sånn, vi har kost oss masse siden vi overrasket Jessica i går!

Ha en fin kveld! Hilsen Julie!

GJESTEINNLEGG

God lørdag til alle dere! 

Jeg har hatt en strålende start på helgen, og det håper jeg dere også har hatt. Faktisk har denne vært en av mine virkelig gode. Jeg fikk en mail i går og den rørte meg skikkelig. Jeg ble egentlig ganske målløs. Derfor måtte jeg bare spørre om jeg kunne dele den med dere, noe jeg fikk lov til, så her er den. Jeg gjorde den til et lite "gjesteinnlegg" i og med at det ikke er jeg som har skrevet det.

Jeg er så utrolig takknemlig. ♥


 

Hei!

Først av alt - du har en fin blogg. Jeg synes du balanserer godt det du deler og ikke deler, så du beholder integriteten og privatlivet ditt, samtidig som du lar leserene bli kjent med deg.

Jeg har lest blogger i blant, og har det med å snuble forbi blogger til mødre med barn på alderen baby til 2-3 år. Selv har jeg en jente på 16 måneder, og jeg tror det er litt naturlig å søke etter andres tanker og erfaringer. 

Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg (Eller ikke helt. Jeg er 32). Jeg ble førstegangsmamma et knapt halvår før deg. Jeg var syk i svangerskapet. Det endte med keisersnitt. Det tok meg flere uker før jeg innså at babyen var der for å bli. Jeg klarte ikke å få tid til å spise/sove og talte ned timer til mannen min kom hjem fra jobb. Jeg fikk ikke til å amme. Jeg har grindsengen hennes på vårt soverom fortsatt, til tross for at vi eier et stort hus med flere tomme rom. De tankene du hadde i starten om at dette går aldri i verden å gjøre alene - jeg delte de tankene. Ære være avlastning. Og disse tankene ble da gjerne etterfulgt av dårlig samvittighet fordi jeg ikke fikk til husarbeid, sminke, søvn, middager fra bunnen av og litt scrapbooking med babyen på armen. 

Det er helt sikkert mange som har delt dette med deg allerede, men jeg tenkte at det trenger ikke stoppe meg i å dele dette med deg:

Jeg er dobbelt så gammel som deg. Jeg har universitetsutdannelse. Jeg eier hus, dobbel garasje, to biler. Jeg er gift. Barnet var planlagt (flere år i forveien faktisk). Jeg har høy inntekt - så høy inntekt at mannen min kunne ta et ulønnet år hjemme, så jeg er karrierekvinne med husfar og et barn som ikke skal i barnehagen før hun er to år. Også dette planlagt. Vi hadde alt på stell. Ressurssterke. Vi hadde levd i mange år med "når skal dere ha små, da"?-spørsmålet hengende over oss i flere sammenhenger. 

Og jeg sleit med alt det du sleit med. Jeg sleit meg gjennom graviditeten. Jeg sleit med tårer. Jeg sleit med tanker om at jeg ikke var bra nok, at jeg ikke skal lære henne opp godt nok. Jeg sleit med tanker om hva andre synes (er jeg for gammel? Burde jeg ikke ha høye hæler på når vi går tur? Synes de jeg tar for mange bilder? Utvikler hun seg riktig? Burde vi øve på noe?). Jeg synes barseltiden var fin - men slitsom. Jeg ble mentalt utmattet. 

Men jeg ble fortalt at dette var normalt. Jeg fikk avlastning, forståelse, folk delte historier om egne svakheter. Ingen sa at jeg var for gammel, for ung, en hore, at barnet mitt burde vært abortert, at jeg ikke hadde ting på stell... Min baby hadde bare to dyner. Ingen dagseng. Hun ble født for tidlig, veide omtrent 1500 gram når hun kom til verden. Jeg kostet skattebetaleren i Norge trolig over 2 millioner kroner i operasjon og tre ukers sykehusopphold for meg og datteren min - og ALDRI har noen stilt meg til veggs med dette og anklaget meg for noe annet enn å gjøre mitt beste.

Jeg håper du kan lese dette på en dårlig dag, og at det hjelper på å lette litt på dagen din. Du er en god mor, du er hjertevarm. At du er usikker på om du gjør alt rett, er et tegn på at du er moden og reflektert - ikke arrogant og selvsikker. At du søker informasjon og tips betyr at du utvikler deg. Du lærer. Og du lærer like godt og fort som andre mødre. Du er en god person. Du er ikke din alder. Du er ikke ditt barn. Du er ikke din utdanning eller din jobb. Du er ikke bankkontoen din. Du er ikke pantedokumentet på huset ditt. Du er deg. Du er følelser, du er latter, du er smil. Du er ditt barns omfavnelse og du er deg selv. Du er i stadig endring. Og du er god nok. Du er sterk. Du er svak.

En seksårig utdannelse på universitetsnivå, en karriere omringet av slipstvang - det hadde ikke gjort deg til en bedre mor. Det hadde ikke gjort deg mer selvsikker. Jeg lurer fortsatt på om jeg gjør ting riktig, burde vi dra ut oftere, burde jeg jobbet mindre, burde vi få en til, burde vi flytte for å komme nærmere besteforeldrene, lider hun over å se meg i tre timer før leggetid hver kveld og kun bruke dagene med faren sin... når det var jeg som var hele hennes liv til hun fylte et år?

Penger og eiendom, utdannelse.... hva hjelper det når tenner verker? Når de har slått seg, fått mareritt? Når de lærer seg å reise seg opp, sette ting sammen, drikke selv av glass, gå, klatre opp i sofaen og opp i sengen uten hjelp? Klatre ned trapper og kaste ball? Hva betyr det når de ler, når de ellers er trygge og har det godt?

Du viser mye sunt bondevett. Tanker rundt alkohol, at folk må kunne ta egne valg, vedrørende mobilbruk, at dere ikke røsker alt opp med rota ved et brudd, at du setter sønnen din først men samtidig prøver å beholde litt identitet. Det er ikke alderen din. Det er deg. Og jeg kjenner meg igjen, selv om vi er fra forskjellige stadier i livet så er vi kanskje likevel litt like. 

Jeg skriver mye og kanskje litt alvorlig nå. Jeg er ikke så gravalvorlig av meg. Om du noensinne føler for å maile med noen andre som er et par måneder lengre i løypa enn deg selv, enten for råd, meningsutveksling eller hva som helst, så si gjerne i fra.

Jeg håper at mine ord kan veien opp minst tre "Du er for ung!"-kommentarer du måtte få. Helst fire.

 

Hva ville skjedd?

Jeg har ofte tenkt på hva jeg hadde drevet med, hvis jeg hadde slått opp med Jessica, hvis jeg hadde stukket av når hun ble gravid. Hvordan forholdet til Leo og meg ville vært nå, hadde han kjent meg like godt igjen og smilt hver gang jeg kom for å hente han. Hadde han vært like blid og glad når jeg bærer rundt på han. Og sist men ikke minst, ville jeg følt samme kjærlighet til han?

Shit ass, det er en sykt vanskelig situasjon å sette seg inn i. Forholdet til meg og Jessica kan jo ta slutt en gang (noe jeg seff ikke håper på, eller tror) og da må vi kunne forstå hva det betyr å være aleneforeldre. Og de utfordringene som da vil komme. Det ville virkelig knust hjertet mitt å se Jessica sammen med en annen kjæreste som holder Leo og koser med han. Spesielt det å kun se Leo innenfor en bestemt periode. Jeg elsker jo alt ved det å være far hele tiden, og vil ikke bytte det ut mot noe.

Det er rart å tenke på at jeg ikke kunne hatt samme forhold til Leo. Bare tenk hvis jeg hadde et svakt øyeblikk og stakk. Tenk så mye det hadde forandret..





- Fredrik

GJESTEINNLEGG

Gjesteinnlegg skrevet av søsteren min, Julie

Jeg husker dagen jeg fikk vite at jessica var gravid. Som om det var i forrige uke faktisk. Jeg og kjæresten min skulle dagen etter til syden, og jeg satt i sofaen med mamma og pappa da mamma plutselig sier "Julie, det er en ting jeg må fortelle deg." Det går litt tid, og hun sier "jessica er gravid" med et ansiktsuttrykk jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle tolke. Jeg sa bare "hæ?" Og spurte henne med et smil om hun tulla. Jeg snur meg mot pappa som ligger henslengt på sofaen og egentlig ikke vil høre på. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men etter litt sier pappa "pappa vil ikke høre på." Haha, stakkars pappa.. Mamma hadde akkurat kommet hjem fra Larvik, og jeg lurte fælt på hva jessica tenkte. Jeg fikk så vondt av henne, tenk å bli kastet ut i en sånn situasjon når man nettopp har blitt 16 år. Jeg sendte henne en melding

Ukene går, og hun har bestemt seg for å beholde lille babyen.. Litt tid senere får vi vite at Leo er en gutt. Enda litt senere blir Jessica kjempestor! Wow, ikke noe annet å si enn at kvinnekroppen er på topp i naturens underverker! Jeg husker at da hele familien satt rundt bordet på julekvelden så det allerede ut som Jessica skulle sprenge. Men hey, det var jo 3 måneder igjen? Hæ? Midt under julemiddagen sa pappa noe veldig fint. "Tenk at dette er den siste julen med bare oss rundt bordet. Neste jul er det en liten krabat i tillegg." Jeg syntes det var nærmest uvirkelig rart å tenke på at det kunne gå an. At noe så lite kan skape noe så stort og fint.



Månedene går og plutselig er det mars. 23 mars er jeg fortsatt hjemme pga skole og jobb, og syns det er fryktelig trist å ikke kunne være med familien min som var nede i Larvik på den store dagen. Jessica var (ekstremt) streng på at når jeg fikk bilde av Leo et par timer etter fødselen, så kunne ingen se det. Bare jeg. Jeg setter meg i bilen etter skolen og jeg hører meldingslyden. Der var han. Etter 9 måneder fikk vi endelig se han. Jeg følte meg rimelig dum der jeg satt i bilen, så på telefonen min og gråt som en liten unge.
Et par dager senere kom jeg til Larvik, og jeg, Jennifer og pappa dro til Tønsberg sykehus slik at jeg endelig fikk møte ham. Vi satt i den åpne hallen/ventesalen og jeg var så spent. Jeg hørte en baby gråte høyt oppe der rommene var. Så ser jeg jessica gå med en liten trilleseng bortover korridorene langt det oppe. Jeg pustet dypt, og plutselig var de nede. Mamma, Jessica, Fredrik. Og Leo. Jessica og Fredrik dyttet trillesengen den lange veien fra heisen, og over rommet til der vi satt. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Der kom de, stolte foreldre med et lite barn med seg. Bildet av at dere kommer mot oss, så stolte og fine alle tre, kommer til å være noe jeg aldri vil glemme. Mamma ser bekymret ut mens hun går mot meg og spør småhysterisk "hva er det?!" Jeg fikk ikke fram et ord, og hun sa bare "åja." og smilte. Jeg torde såvidt ta på ham. Jeg torde ihvertfall ikke holde ham! Men det holdt i massevis å bare se han ligge på pappas bryst og se rundt seg. Leo var det fineste jeg hadde sett.
Uansett hvor jeg er, så kan jeg se på bilder av Leo, nye og gamle, og savne han så mye. Jeg savner han så fælt når jeg ikke er i Larvik, og det er så godt når jeg har tid til å komme dit og besøke dere. Tante kommer til å passe på deg for alltid


Jessica har lenge ville hatt meg til å skrive et lite (hehe) innlegg på bloggen hennes om hvordan jeg opplever det hele, men jeg er ikke av typen som liker kliss-klass *fortelle noen hvor glad jeg er i dem* osv osv. Rett og slett litt problemer med å fortelle noen hvor mye de betyr for meg. Men jeg vil at dere, den fine lille familien alltid skal vite at det at Leo kom inn i livet mitt er det fineste som har skjedd meg. Han er så utrolig nydelig, og han er så heldig som har dere som foreldre. Dere er de beste han kunne fått! Jeg håper dere og Leo alltid vil være en del av livet mitt.

Og én liten ting til. Dere vrange og tilsynelatende trangsynte mennesker som mener alle under 20 år er for unge til å oppdra en barn; HUN KLARER DET SÅ JÆVLIG BRA.
Hun "stjeler" ikke skattepengene deres når hun betaler skatt selv, og hun tar vare på Leo slik andre mødre eldre enn henne tar vare på sine barn. Jeg har sett så mange fæle kommentarer, og jeg lurer veldig på hva dere egentlig får ut av det. Men husk Jessica, du sitter der med en nydelig familie som elsker deg, og det får ingen tatt fra deg. Alt "haterne" sitter igjen med er en dårlig personlighet og misunnelse. Det får de ikke gjort noe med.

JEG HAR GLEMT Å FORTELLE NOE

Gjesteinnlegg skrevet av min mor
Tenk at jeg skulle bli en bestemor nå!
Litt tidligere enn jeg hadde trodd..til et velskapt, aldeles fantastisk velskapt lite menneske. Som plutselig tar opp mye av min tid, en jeg setter av tid til, og vil være mye sammen med.
Jeg var overhodet ikke forberedt, ingenting av alt jeg har opplevd siden jeg ble bestemor, har jeg kunne vært forberedt på.
Ved startstreken, når min mellomste datter ble gravid, var vi vel alle like overrasket.
Overrasket er en mild betegnelse.
Jeg var der, før Leo var i mammaens mage, før noen tenkte at der skulle et lite menneske vokse, bli valgt til å leve i vår verden, få lov til å vokse frem.


Jeg skal være ærlig, det kom som et sjokk! Et gedigent, enormt, et realt sjokk!
Men jeg er en mor, tross alt- men dog, kanskje en litt utradisjonell mor.
Jeg har ofte hatt høyrøstede meninger, jeg har ønsket for mine barn at de skal være fordomsfrie, at de skal forstå og leve etter det de tror på, og, ikke minst, kan leve med seg selv etter det.
Jeg har vært tydelig på dette, for alle mine tre døtre.
Jeg har altfor ofte bedt dem dømme selv, kjenne på hva de har tenkt og opplevd, prøvd selv, hva de har klart, hva de har mestret, hva de deretter har opplevd på grunnlag av dette.
Men, når min 16 år unge datter fikk beskjed om, mens jeg satt der på legekontoret sammen med henne, at hun var gravid.. Da var ikke ting så enkelt som jeg trodde.
Jeg ble satt ut.
Ikke fordi jeg var redd for hva hun valgte- heller fordi hva jeg trodde hva alle andre fortalte henne hva hun burde gjøre.
Hvilket valg kom hun til å ta? Og på hvilket grunnlag?
Jeg hadde et håp om at hun tok en avgjørelse på grunnlag av hva hun trodde på og mente var riktig. For seg selv.
Jeg kunne ikke gjøre noe med hennes valg. Jeg kunne være der, jeg kunne være hennes tenkeboks, jeg kunne være den som støttet- uansett utfall av hennes valg.
Jeg kunne bare håpe på at hun gjorde det riktige valget, for seg selv.
Og det klarte denne standhaftige jenta, helt på egenhånd. Så sterk, så inderlig som jeg kjente henne- hun ville ta et riktig valget, det visste jeg.
Så kom Leo!

Vi satt på Tønsberg sykehus, ventet på et et nyfødt barn som skulle bli trillet ut fra operasjonsstua, der min lille Jessica noen timer før hadde blitt trillet inn.
Et morshjerte har ingen begrensninger, og det kjentes nå.
Det var vonde mengder tid, hjertet hadde mer enn nok med å holde seg selv i gang.
Så åpnet døra seg, endelig! Fredrik kom trillende ut av den sotede døra, med sin sønn.
Det var så stort, så vakkert, at jeg hadde mer enn nok med å begrense meg selv, til tårene tok meg.. Så vakkert, en far var han plutselig, en som hadde et så stort ansvar utover seg selv.
Og som han grep det..aldri har jeg sett et menneske ta et sånt ansvar, og det var litt rart, men så naturlig for denne unge, nylige far.
I denne så fantastisk velskapte gutten, som var mitt barnebarn, så jeg også Jessica- som når hun var nyfødt, så like de var. Dette så perfekte mennesket, som ville slå alle hjerter ut.
Har jeg glemt det viktigste, Jessica og Fredrik, å fortelle dere hvor fantastiske foreldre dere er?!
Ja, det har jeg nok. Men det er dere- de beste Leo kunne få♥

GJESTEINNLEGG

'Sigrid, jeg er gravid' hva? min lille, søte uskyldige Jessica på 1.60? skal DU ha barn? og ikke minst, skal et barn få plass inni lille deg? Mange tanker gikk igjennom hodet mitt når min 16 år gamle bestevenninne plutselig skulle bli mamma. Åssen skal det bli med skole, utdanning? Sted å bo? penger? men alle disse tingene ble aldri problemer for deg, for det gikk veldig fint, gjorde det ikke? 


Sommeren 2012

Jeg syns ikke det er lenge siden vi gikk i fjerde klasse, låste oss inne på toalettet hvert eneste friminutt og dreiv med pøbelstreker. Tok masse papir med vann og såpe og kastet de opp i taket så de skulle feste seg. Så kom alltid vaskedamene inn 'Ja, nå er det noen som nok en gang har brukt opp all dopapiret og drevet med søl på doen igjen' og vi latet som ingenting, men lo masse, masse etterpå. Eller når vi ble litt eldre og kom inn i tidenes fjortissperiode? oppi halsen med de verste bombshell bhene fra lindex, brunkrem i 7 nyanser mørkere enn oss selv, og på leppene da så klart, med litt rosa oppå, for ikke å glemme Justin Bieber på volum 100, det tror jeg moren din eller faren din neppe vil glemme, eller for den slags skyld? Huske. Men vi vokste jo opp, litt etter litt, men fant fortsatt på en god del sprell, og jeg kan tro vi var et helvete å være foreldre til i mange situasjoner. 


Høsten 2012


Livet kan bli snudd på hodet på under 10 sekunder, det er så merkelig. Plutselig skulle du ha barn, noe vokste inni deg, og du skulle ha halvparten av deg og halvparten av Fredrik i huset innen ni måneder, får ikke beskrevet hvor utrolig stolt jeg er av deg, virkelig. Det er så nydelig og flott å se hvordan du håndterer Leo, hvordan du alltid vet hva du skal gjøre for å få han til å stoppe å gråte, hva du skal gjøre når han er urolig, hvordan du alltid vet når han er sulten, du er super flink, og du har masse kunnskap, og det er så flott å se. En av de vakreste synene jeg har sett, er deg med Leo i armene, du bør være så forbanna stolt av deg selv.


Sommeren 2012, Igjen

Folk sier at det å ta abort er tøft, men jeg vil si at det å beholde et barn er hundre ganger så tøft. Det jeg beundrer ved deg er styrken din til å se forbi alle de stygge kommentarene, for det har vært noen, av alle slag.Jeg vet ikke hvorfor folk er så frekke, de har tydeligvis behov for å tilfredsstille seg selv gjennom å trykke andre ned, de har en syk fantasi om at det kommer til å heve dem. Slike folk mangler empati, kunnskap og medlidenhet.du er en fantastisk mamma, og Leo kommer til å vokse opp å være en fantastisk gutt som er god mot andre, slik som moren og faren sin. Han kommer også til å ha kjempe gode verdier, og holdninger til gode ting og til andre mennesker, fordi du og Fredrik lærte han det. 

Er så grusomt glad i deg min Kjære Jessica, for at akkurat du er du


Våren 2015

Å VÆRE PAPPA I EN ALDER AV 18

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

 Sykt kult at så mange er nysgjerrig på hvordan graviditeten og hvordan det å få barn har vært for meg også. Det blir jo selvfølgelig mest fokus på mor, men det er ikke bare bare for oss fedre heller.

Det at Jessica ble gravid kom som et stort sjokk! Trodde nesten ikke på ordene som kom ut av munnen hennes. Jeg hadde hørt om mange andre tilfeller der prevensjonsmidler ikke hadde fungert og at det er en risk uansett. Men at det skulle skje oss var helt ubeskrivelig. Husker veldig godt at jeg ble veldig redd og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Tanken på abort slo meg flere ganger (noe jeg nå i etterkant skammer meg fryktelig over) Jeg og Jessica var i flere diskusjoner om hva vi skulle gjøre og veide ting opp mot hverandre. Men til slutt så bestemte Jessica seg for å beholde han, og det er jeg evig takknemlig for. 

Graviditeten til Jessica har dere sikkert hørt litt av hvert om. Kan vel si at det var et rent helvete. Men det var så verdt det! 




Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket når Leo kom til verden. Det er helt klart det vakreste minnet jeg har. Det å bli far snur kanskje livet opp ned og vrir på alt du gjør. Men gud å fantastisk det er. Jeg kan ikke fatte hvorfor fedre stikker av når de får vite at kjæresten eller kona er gravid. Den tanken slo aldri meg, men jeg kan forstå at det blir mye på en gang, det å få beskjed om at du skal bli pappa for resten av livet ditt spesielt hvis man er så ung som meg. Samtidig kan jeg som jeg allerede har skrevet ikke fatte hvorfor noen ønsker å stikke fra ``problemene`` sine på den måten. Jeg kan nå ikke forestille meg et liv uten kidden.

Det kan være utrolig slitsomt, spennende, utfordrende og herlig å være pappa. Selv om jeg er veldig ung tror jeg ikke det hadde vært noe mindre utfordrende om jeg hadde vært 35.

Det er mange som mente at vi var alt for unge og som spurte oss hvorfor vi (Jessica) ikke tok abort. Ja, vi er unge men det i seg selv er ingen grunn til å fjerne et potensielt barn i mine øyne. Vi og alle rundt oss ser hvor bra Leo har det hjemme hos meg og Jessica. Han kunne ikke hatt det bedre. Det viser bare at alderen vår ikke har noen verdens ting med hvordan vi takler foreldrerollen.

Hadde det kun vært meg og Jessica sammen om dette, uten hjelp fra noen andre, så hadde det blitt mye mer utfordrende. Men nå kan vi få hjelp 24/7. Bokstavelig talt. familie, venninner og kompiser stiller opp uansett. Til og med mødrene til kompisene mine ønsker å passe han, så vi er veldig heldige og EKSTREMT takknemlige. 

hits