GRAVIDITETEN

TIL DU SOM ER GRAVID

Ett år siden nøyaktig nå! Utrolig morsomt å se tilbake på bildene og hvor stor magen var. Veldig merkelig å tenke på at på dette tidspunktet for nøyaktig ett år siden så hadde jeg ikke møtt Leo. Jeg var hjemme i Gjøvik når jeg tok disse bildene, lillesøsteren min tok de på det gamle rommet mitt!

Men det er jo et par ting jeg gjerne skulle visst da som gravid, så derfor tenkte jeg å lage en liten liste over de tingene, så kan i hvert fall dere som er gravide nå ha nytte av dem ♥ Vet jo at det er en del av dere som er gravide, og det er utrolig spennende å tenke på!



- SOV. Jeg vet du får høre det hver dag av svigermor, men helt seriøst.. Gjør det. 

- Nyt at måltidene dine blir spist uten avbrytelser eller med en urolig baby hengende på fanget, eventuelt i en av armene dine. Måltidene her i huset er ALT annet enn rolige nå, tro meg.

- Ta bilder, masse bilder! Og om du gjør, legg de over på en egen minnepinn så du ikke risikerer å miste dem. Jeg tok nemlig haugevis med bilder på mobilen min, og.. Ja, la oss si det på denne måten; Jeg ødela to mobiler i løpet av svangerskapet og er FRYKTELIG glad jeg har såpass mange bilder her inne.

- Ta det med ro. Du trenger ikke stresse, det får du nok av tid til å gjøre når babyen kommer. 

- Når termin nærmer seg er det lurt å lage typisk mat du kan fryse ned i porsjoner, slik at du lett kan ta dem opp og tine dem i mikroen i starten av barseltiden når du er hjemme med baby alene. Utrolig kjekt og bra tips! Jeg gjorde dette og angrer ikke et sekund. Når Leo først sov var det så deilig å ikke måtte ta alt husarbeid + lage ordentlig middag. Og så går det jo så fort også!

- Skriv ned ting fra svangerskapet. For du kommer til å glemme!

- Hvis du har en formening om noe som gjelder barselbesøk, bilder av det nyfødte barnet, og så videre: Fortell de nærmeste! Vil du ikke ha barselbesøk de første dagene? Si ifra. Vil du ikke at noen skal legge ut bilder av barnet før du selv ha gjort det? Si i fra på forhånd. Da slipper du å være stresset når babyen endelig har kommet, for da har du gitt beskjed.

God lørdag til dere ♥ Og del gjerne med andre gravide!

DEN STORE HEMMELIGHETEN

For tro det eller ei, det er faktisk ting jeg enda ikke har delt med dere. Men i dag skal jeg det.

Før jeg i det hele tatt "gikk ut" med at jeg var gravid, fortalte jeg den store hemmeligheten til 3 av mine nærmeste jentevenninner i Gjøvik. Jeg hadde akkurat funnet ut at jeg var gravid, i sjokk.

Det skulle jeg aldri i verden gjort! 

Allerede etter et par dager gikk det litt smårykter blant noen vennegrupper i hjembyen min, og noen av mine andre nærmeste fikk spørsmål om jeg var gravid. Den svei skikkelig! Vedkommende påsto at hun hadde gjettet seg frem til at jeg var gravid, men jeg var i mattetimen når vi hadde om sannsynlighetsregning, OG... Jeg er ikke dum som et brød.

Dette resulterte etter hvert i at jeg fikk fryktelig hastverk med å gå ut med graviditeten. Ikke nødvendigvis fordi jeg hadde så fryktelig lyst akkurat på det tidspunktet, men fordi jeg måtte før det eskalerte helt fullstendig. Jeg ville jo mye heller at venner og bekjente skulle få vite den store hemmeligheten fra meg, og ikke fra rykter.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette blogginnlegget. Det er bare godt å få ut. Godt å få skrevet ned. Innimellom er det så deilig bare å blogge for meg, bare å dele ting for min egen skyld. I dag er en sånn dag.

Man tror man kan stole på noen, men kanskje glemte jeg at den jeg stoler på, også stoler på noen andre. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg har større problemer med å stole på andre den dagen i dag på grunn av dette. 

Og det er jo trist at man ikke kan stole på sine nærmeste når det kommer til noe såpass alvorlig også. For å være gravid når man akkurat har fullført ungdomsskolen er jo alvor. Det er ikke morsomt, og heller ikke noe man burde eller skal ta lett på. 

Selvsagt ble jeg sint. Mest fortvilet, men også veldig sint. Skuffet. Men det går jo over det også, etter hvert. Dessuten lærte jeg noe veldig viktig ut av det. Jeg stoler ikke blindt på noen, og selv om jeg kanskje til tider virker som en åpen bok (hvert fall her på bloggen!) så skal det mye til å slippe helt inn på meg.

Jeg vil ikke bruke livet mitt på å være sint, fortvilet, eller skuffet. Jeg vil bruke livet mitt på noe positivt. Jeg vil være glad, og jeg er ikke interessert i å kaste bort tid på å være irritert - selv om jeg kanskje egentlig burde det. Så derfor har jeg lagt det fra meg, og jeg har ikke planer om å bruke et eneste sekund mer på å tenke på det. Ja, etter jeg har postet dette innlegget da. 

For jeg kan velge å irritere meg over det resten av livet, tenke over ting jeg burde sagt eller gjort, og være sterkt plaget av det. Eller, jeg kan komme meg videre og bruke tiden og energien min andre ting. Ting som jeg faktisk får gjort noe med.

- Leo og bestemor -

God kveld til dere! ♥

HELT ÆRLIG

Hei dere, og håper dere har en bra kveld! Jeg får tilsendt mye spørsmål for tiden som omhandler barseltiden/keisersnittet, derfor skal jeg svare på de spørsmålene som går igjen, samt vise dere bilder som jeg aldri har vist tidligere!

Hadde du barseltårer?

- Tre dager etter Leo kom til verden hadde jeg det, ja! Skikkelig også. Fredrik måtte dra tilbake på skolen (Han fikk nemlig ikke fri av skolen når sønnen hans var 3 dager gammel og jeg hadde så vondt i keisersnitt-såret enda at jeg måtte ta det veldig med ro. Takk Gud for flinke jordmødre på barselavdelingen!) og jeg hadde ikke annet valg enn å være alene med Leo. Dagen startet med at det kommer en dame inn som skulle ta en slags type "blødprøve" fra benet til Leo. De slet veldig med å få det til og Leo gråt og gråt, og etter hvert måtte jeg bare gi etter jeg og. Jeg var nedstemt fra før den dagen og følte meg veldig sårbar og lei! Jeg fikk god trøst fra en veldig koselig jordmor senere på dagen, og hun fortalte meg at det kom til å gå bra - det var nemlig det hun kalte "gråtedagen" og det var visst ikke akkurat sjelden kost, i følge henne selv. Jeg gråt av den minste ting den dagen, men det var litt bedre dagen etter.

Jeg ble veldig forvirret av det hele også. Hvorfor var jeg lei meg? Jeg hadde jo akkurat fått en nydelig, velskapt baby! Jeg hadde jo ingen grunn til å være nedstemt? Men slik var det altså, heldigvis hadde jeg lest meg litt opp på forhånd om at det var relativt vanlig, så derfor kom det ikke veldig brått på - og det varte bare disse to dagene.

Hvordan så du ut rett etter fødsel?

- Jeg så rett og slett veldig gravid ut! Jeg husker jeg tok dette bildet på badet og gikk ut til Fredrik på familierommet vårt og sa "Fredrik! Herregud, de må jo ha glemt en der inne?"

Men det var visst bare én liten perfekt gutt. Magen min var bare litt treg med å trekke seg sammen rett etter snittet :-) 

- Og så kommer det jo stadig spørsmål om kroppen min nå. Det virker veldig som at mange er opptatt av kropp, og det er jo helt forståelig. Jeg har tidligere lagt ved link til instagrammen min hvor jeg poster bilder av kroppen min, fordi jeg har en veldig sunn kropp nå og trives med det - det gjenspeiler også livsstilen min og kostholdet mitt, og det motiverer meg til å leve en sunn livsstil - det å ha en sterk og sunn kropp.

Jeg fikk veldig mye pes for at jeg skrev her inne at det kommer kroppbilder på instagram, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Jeg lar i hvert fall være å poste det her inne, og så gir jeg beskjed om at blir postet på instagrammen min slik at de som ønsker det kan klikke seg inn for å se - og så kan de som ikke synes om det bare la være å kikke på det. Tenkte at det var til det beste!

Hvordan så såret ut etter keisersnittet?

Uff, det kan jeg ikke legge ut bilder av! Det så veldig groteskt ut. Jeg hadde et gigantisk blåmerke over hele såret i tillegg, men det grodde veldig raskt på meg. Jeg skvetter fortsatt litt hvis jeg kommer over noen av bildene av såret på mobilen min! 

Hvordan var barseltiden?

- Spennende, fantastisk og veldig skummel. Det var helt nytt, og naturligvis derfor også uvant. Det var slitsomt, men aller mest var det kjempefint og i grunn ganske ubeskrivelig. Man må oppleve det selv for å forstå!

Hvordan ser arret ut nå?

- Jeg synes det faktisk begynner å bli veldig bra! Mye penere enn jeg forventet, i hvert fall. Det er kun en tynn rosa-aktig strek, men den plager meg fortsatt en del når jeg strekker meg eller faller. Da gjør det vondt! Men alt er bra, bare så lenge jeg holder meg på beina og ikke strekker meg så langt etter mobilladeren :-)

 

 - Følg meg på Instagram! @Mammasom16 

GRAVID: ULTRALYD

 

Det har tikket inn mange spørsmål om dette siden jeg gikk gravid, så derfor tenkte jeg at jeg like gjerne kunne svare litt på det som har kommet inn, samt mer generelt om ultralydene jeg var på med Leo. Dette er mine erfaringer.



- Ultralyden jeg delte med dere på bloggen!

Hvor mange ultralyder var du på?

- en i uke 5, hvor da da kun fant plommesekken og ble litt bekymret. Jeg måtte komme tilbake i uke 6, og da så de en bitteliten prikk som visstnok var "Det". Dette var innvendige ultralyder, som høres veldig ille ut, (jeg gruet meg i hvert fall!) men som går overraskende greit. Som regel, i hvert fall!

Jeg kom tilbake i uke 9. Da var den lille enda større, og det var egentlig ikke meningen at jeg skulle tilbake før uke 19 på den ordinære ultralyden som alle gravide skal på. I uke 13 fikk jeg over natten ekstreme smerter nederst i magen, og ble henvist rett til sykehuset som jeg fikk time på samme dagen. Denne gangen ble det endelig utvendig ultralyd, og da var det ekstra spennende. Jeg fikk se en liten som sprellet veldig med armer og ben, og da var det tydelig at det var et lite menneske. 

Så var jeg på den ordinære i uke 19, fikk vite at det var gutt og alt var fint. En ukes tid senere kjente jeg plutselig ingen liv på mange timer, og tok derfor kontakt med legen som jeg fikk time hos med en gang. Jeg fikk litt av et sjokk når jeg så at han hadde ultralydutstyr inne på legekontoret sitt, selv om det var litt mindre innviklet enn hva det som var på sykehuset var. Det sto bra til med den lille, og jeg var en bekymring mindre.

- Bilder fra ultralyden i uke 23, med hånden på siden av ansiktet.

Så var jeg på en i uke 23, denne skrev jeg om på bloggen her, som mange av dere kanskje husker? Da var pappa, mamma, og Fredrik med også. Jordmoren skrudde så vidt på en 3D funksjon på ultralyden slik at vi fikk se litt tydeligere, men advarte oss mot at det ikke var den beste perioden for 3D ultralyd helt enda, dermed kunne det se litt rart og små skummelt ut. Det gikk greit, til tross for at den lille babyen til tider så ut som en eldre mann, haha!

Og helt til slutt så var jeg på en i uke 31, den aller siste ultralyden. Da skrudde også jordmor på 3D funksjon (helt uten at vi spurte!) slik at vi fikk se ham bedre. Og det er jeg veldig, veldig glad for i dag! Når jeg ser på bildene av ham kan jeg se at han ligner, så dette er absolutt noe jeg vil anbefale gravide lesere om å gjøre! Det er såå verdt det.

- Bilder fra ultralyden i uke 31. Disse har dere kanskje sett tidligere? Man ser tydeligere trekk i ansiktet, jeg kjenner godt igjen nesa til Leo på disse bildene!

Hvor mye koster det?

Det varierer nok litt. Men sånn jeg fikk sjekket det opp så koster det rundt 1000,- og da får du bra kvalitet og noen av de jeg har snakket med har også fått med en video av babyen i magen i 3D. Jeg betalte imidlertid ingenting, ettersom jordmødrene fulgte meg ekstra opp på grunn av alderen min, men neste gang jeg er gravid kommer jeg garantert til å ta flere 3D ultralyder.

Dessuten kan man også betale for tidlig ultralyd om man vil ha det, men dette blir vanligvis (?) ikke dekket av offentlig sykehus (ettersom jeg har forstått i hvert fall) og da må man bestille, jeg regner med prisen varierer litt der også. Men det er veldig fint hvis man bekymrer seg litt, noe man kanskje ofte gjør når man går gravid. Det hjalp i hvert fall meg veldig! 

Hva kan jeg forvente når jeg skal på ultralyd i uke 9, som du var på?

- Det er veldig vanskelig å svare på, ettersom svangerskap er forskjellige og i starten ofte er på forskjellige stadier. "Jeg" var tydeligvis litt sent ute ettersom legene ble litt bekymret for at de ikke kunne se annet enn plommesekken i uke 5, men det er forskjell fra person til person. For meg var ultralyden i uke 9 veldig fin, fordi jeg så skille mellom hode og kropp og at det var mer tydelig enn jeg forventet - men for deg kan fosteret være litt mer eller litt mindre utviklet. Det jeg fikk beskjed om fra jordmoren min var at det kan være litt større forskjeller i starten, men at det jevner seg ut etter hvert som tiden i svangerskapet går. 

Så de kjønnet med en gang på ultralyden? Er så redd for å ikke få vite kjønnet!

- Nei, det gjorde de ikke! De måtte lete en god stund, og vi måtte dytte på han inne i magen slik at han flyttet litt på seg :-) Jordmor er faktisk ikke pliktet til å fortelle deg kjønn. Har hørt noen historier om jordmødre som ikke en gang gidder å ta seg tid til å sjekke kjønn, for det aller viktigste er jo å sjekke at barnet er friskt! Om dette skjer kan man jo eventuelt bestille ultralyd og høre om de vil ta seg tid til å gjøre det der (noe de høyst sannsynlig vil gjøre om de får betalt for det) Eventuelt kan man jo spørre pent etter hun har sjekket at barnet er friskt om hun kunne sett om hun så kjønnet, hvis det betyr mye for deg!

Jeg skjønner godt tankegangen til jordmødrene, for det viktigste er jo faktisk å bruke tid og resurser på å sjekke at barnet er friskt, men det er jo veldig stas å få vite kjønn, så jeg forstår godt at man blir redd for å ikke få vite det også! Jeg vet med meg selv at jeg gledet meg veldig til å få vite kjønnet.

- Til sammenligning i forhold til 3D ultralyd: Bilder av Leo på vanlig ultralyd i uke 19.

Likte du innlegget? Trykk på "liker" knappen under! 

LATE GRAVIDE KVINNER!

Jeg trente ikke gjennom en eneste gang gjennom graviditeten. Ikke litt en gang. Tanken på å løpe intervaller slo meg aldri når jeg satt over doskåla 50% av svangerskapet. Og det har jeg jammen meg hatt mye dårlig samvittighet for.

Jeg husker jeg en av få dager var på vei til skolen. Ingen kvalme skulle stoppe meg. Dessuten klarer man jo å gå på skolen selv om man er gravid! Svangerskap er ingen sykdom, og enda mindre dn grunn til å droppe å gå på skolen.
For å si det sånn, etter at jeg hadde spydd to ganger og kun kommet meg 50 meter av gårde på veien, så snudde jeg relativt raskt igjen. Det var den stoltheten, liksom.

Det er så mye press på trening i svangerskapet. #fitmom og #altmuligrart. Jeg følte det i hvert fall sånn. Det er aldri gøy å ikke innfri til forventningene som er satt til deg. Enda vanskeligere er det tydeligvis å fatte og forstå at det finnes gravide som ikke kan trene fordi de er så dårlige.

Jeg husker jeg snakket med noen som sa at jeg måtte da komme meg på skolen. "Svangerskap er ingen sykdom" så derfor ga jeg ikke opp. Jeg dro på skolen, jeg møtte opp. Og etter å ha spydd på toalettet etter 5 minutter i klasserommet smågråt jeg til læreren min og ba på mine knær om at hun kunne forstå at jeg måtte hjem.

Nei, det ble ikke det spor bedre av å gå hjemme. Åpenbart ikke. Plagene var de samme. Men da slapp jeg i det minste publikum.

Jeg unngikk fotballfrue og de bittesmå porsjonene av et eller annet grønt med valnøtter på tallerken som hun postet på bloggen sin som frokost. Jeg unngikk å se treningsblader i butikken med gravide som smilte ned på magen og joggeskoene sine. Jeg orket det ikke.

Spesielt ikke når jeg til tider kun fikk i meg pringles og love hearts herfra og til et visst sted.

Den dagen jeg blir hyllet for å ha overlevd en dag med spy, svette og tårer, på samme måte som en gravid amerikaner får anerkjennelse for å ha løpt maraton i New York, da har vi jammen meg kommet langt!

For jeg bevegde meg jeg, altså. Jeg gikk turer. Fra butikken, og hjem igjen. Fra kjøleskapet, og tilbake i sofaen igjen. Og i dag har jeg ikke dårlig samvittighet lenger.

For svangerskap er ingen sykdom. Nei, svangerskap kan for noen være noe langt verre.



Med vennlig hilsen

Jeg som lar meg provosere av utsagn som "Svangerskap er da ingen sykdom!"

GJØR VI NOE GALT?

I går leste jeg om ei dame som hadde tatt senabort i uke 19. Svangerskaps uke 19.

Når jeg var 19 uker gravid, så hadde jeg kjent spark allerede i 3 uker. Jeg kjente en god del bevegelser, og jeg var nesten halvveis i svangerskapet. Det var praktisk talt umulig å unngå å se at jeg var gravid.

De fleste som har gått gravid er klar over at barnet i magen kan overleve utenfor magen fra uke 23. Men, det kan faktisk overleve tidligere også. Det er tilfeller hvor flere har overlevd i svangerskapsuke 22, og den tidligste fødte babyen var kun 21 uker og 5 dager gammel.

Som jeg har skrevet tidligere så synes jeg abort er et ekstremt vanskelig tema, og jeg har undret at det har vært slik ettersom dette er et valg vi mennesker i utgangspunktet ikke skal ha.

Men hvor går egentlig grensen vår?

Og hva om noen av disse fostrene, mot all formodning, kunne ha overlevd utenfor livmoren når senaborten finner sted? Vi vet at babyene utvikler seg med oss, vi ser for eksempel at babyene har blitt tyngre (og dermed også større) med menneskenes utvikling. Vi ser også at teknologien har gjort at vi hittil har hatt mulighet til å redde fostre født så tidlig som etter 21 uker og 5 dager. Hva om vi etter hvert får mulighet til å redde dem enda tidligere?

Hvor skal da grensen på senabort gå? Og er det da (i så fall) riktig å fremprovosere en abort når fosteret ville overlevd utenfor mors liv? 

Og for all del, det er alltid noen som misforstår hele poenget når man skriver om abort. Som blogger har jeg lært at mennesker leser det de vil, og ikke nødvendigvis det som står i teksten. Jeg er for abort, noe jeg alltid vil være, men tanken på at barnet nesten har mulighet til å overleve når man bestemmer seg for å fremprovosere en abort - den er litt rar. 

Jeg husker i fjor når helseminister Bent høie gikk ut med at absolutte abortgrense er 22 uker i Norge. Men, på den andre siden, blir barn født i uke 22 forsøkt reddet i Sverige.

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig. Jeg vil aldri dømme noen for at de valgte å ta abort, det er ikke min avgjørelse og heller ingenting jeg har noe med. Å være i en situasjon hvor du selv føler at senabort er den eneste uveien må være tøft nok i seg selv. Samtidig synes jeg tanken på å fjerne et foster som ville overlevd utenfor magen er veldig snodig. Det blir liksom noe veldig annet med en gang barnet selv har mulighet til å leve på egenhånd.

 





Hva tenker dere?

DERFOR FØDTE JEG IKKE NATURLIG

Siden dagen jeg fortalte om at jeg skulle ha planlagt keisersnitt, har spørsmålene tikket inn om hvorfor i all verden jeg skulle ha det. Jeg har skjult det hele tiden fordi jeg for det første ikke har følt at noen har noe med det (noe som i grunn er veldig sant) men har bestemt meg for å fortelle det til dere fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste, og da skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal skjule det. Jeg vil ikke legge opp til at noe skal bli mer tabulagt enn det allerede er.

Ja, jeg hadde fødeangst. 

Ikke fortell meg ting som at "Ja, men alle er jo redde for fødselen!" Mulig det, men det er en vesentlig forskjell på det å være redd eller engstelig, og det å ha en angst for noe. Jeg lurer også på hvor mange ganger jeg har hørt at "Men den eneste måten å overvinne angsten på er å bare gjøre det!" Og det er sikkert veldig sant. Det som derimot ikke er like sant, er at det "bare er" å gjøre det. 

Jeg har blitt kalt pysete og svak, og for all del, kjør på med slengbemerkninger. Jeg har fortsatt født barnet mitt ved hjelp av keisersnitt, og det vil ikke gå an å skru tilbake tiden for å gjøre det på en annen måte. Med andre ord; det hjelper fryktelig lite å påpeke at jeg er "pysete" som hadde fødeangst.

Jeg ble heldigvis tatt på alvor. Jeg fikk innvilget planlagt keisersnitt i uke 31, og da kunne jeg endelig slappe av. Nyte svangerskapet. Jeg slapp flere grusomme mareritt, og jeg slapp å våkne av dem gråtende av redsel. Jeg slapp å tenke på dette konstant, 24 timer i døgnet. Jeg slapp at Fredrik bekymret seg for meg siden jeg til tider var utrøstelig på grunn av dette.

Jeg startet med å prøve å få det innvilget allerede i svangerskapsuke 10. En uke etter at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle beholde den lille i magen. Fra uke 10 til 31 er det langt. Spesielt om du har fødeangst. 

Jeg skal ikke oppfordre noen til å ta keisersnitt. Det aller beste er naturlig fødsel, både for mor og barn. Men i noen tilfeller er det nødvendig med keisersnitt, og vi må bare slå oss til ro med at noen behøver det, andre ikke. Sånn er det. Jeg regner med at det sjeldent er en ønskesituasjon for noen å gjennomgå en stor operasjon, men barnet må jo ut på et vis.

Men det ordnet seg. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har grått og vært skuffet og oppgitt over meg selv som har vært så grusomt redd for noe som vi kvinner egentlig er skapt for, men sånn er det bare. Jeg, som andre med fødeangst, kunne ikke styre dette, jeg ønsket aldri å være redd. Jeg ønsket aldri å ha fødeangst. Ingen ønsker vel å være redd 24 timer i døgnet?

 

Jeg vil slutt inkludere at jeg ikke har noen som helst andre psykiske problemer. Sist gang jeg nevnte dette, nesten med en gang bloggen var oppe, fikk jeg nemlig høre at om jeg hadde fødselsangst, ja, da ble det sikkert slik at jeg ikke kom til å klare å ta vare på barnet mitt. For noe tull. Ved mindre jeg skal føde med jevne mellomrom resten av livet har det vel ingenting å si på min omsorgsevne at jeg hadde fødeangst når jeg gikk gravid.

Jeg har hele tiden sagt at jeg skal være åpen i bloggen min, så da velger jeg å være det med dette også. Åpenhet er viktig.

"JA, JEG ER GRAVID"

Det er september. 30 september.

Jeg puster lettet ut før jeg fortsetter skrivingen. "Og ja, det "enkleste" ville vel vært å ta abort, det tror jeg alle skjønner. Hadde det kun vært lagt vekt på hvordan andre skulle reagere eller hva andre skulle tenke når dette kom ut, hadde det ikke vært stor tvil om hva jeg hadde gjort. Men jeg føler ikke jeg kan være så egoistisk at jeg tenker sånn i denne situasjonen. Synes du det er teit at jeg ikke har tatt abort? Helt greit. Tror du at jeg ødelegger fremtiden min? Helt i orden. Alle har rett til å tenke og si nøyaktig hva de mener." jeg sitter lenge og kikker på hva jeg har skrevet i statusoppdateringen på facebook før jeg ser ned på den lille magen min.

Jeg trykker "post" Nå har jeg gjort det, og nå er det ingen vei tilbake. Det føles aller mest godt.

Dette postet jeg på Facebook for 11 dager siden. I dag er jeg 17 uker gravid, og har nå endelig opprettet meg blogg. Det føles veldig rart. Sist gang jeg hadde blogg var jeg vel 11 år gammel, og det var langt fra en mammablogg.



Uke 17

 Fredrik kommer plutselig inn døren. "Hvordan gikk det? Hvordan tok de det?" spør jeg raskt. "Bra, tror jeg" svarer han. I dag fortalte Fredrik det til vennene sine også. Vi bestemte oss for å fortelle "alle andre" det etter 12 uker. Da var liksom den magiske grensen på 12 overgått, og sjansen for å miste er mye mindre. Vi drøyet det allikevel ganske lenge da. Tror vi bare trengte den ekstra tiden til å klargjøre oss.

Jeg tenker mye på hvordan det vil bli om jeg mister. Selv om jeg aldri ønsket å bli gravid så tror jeg nok at jeg ville blitt fryktelig lei meg om jeg skulle mistet nå. Fredrik og jeg har derfor bestemt oss for at hvis jeg mister nå så skal vi prøve å bli gravide når det er trygt igjen. Jeg tror vi bestemte oss for det fordi det ville vært et stort tomrom for oss begge, og noe som kom til å bli ufattelig vanskelig å bare legge bak oss. Spesielt også fordi vi nå begynner å vende oss til omstillingen.

Nå ligger jeg bare og tenker. På den lille jenta i magen (som jeg er helt sikker på at det er, ultralyd om to uker) og på Fredrik. Hvordan han kommer til å takle alt fremover, og hvordan jeg selv kommer til å takle alt. Neste gang jeg er gravid håper jeg det ikke blir sånn som denne gangen. Jeg håper jeg slipper å være så mye lei meg, jeg håper jeg slipper at menneskene rundt meg ser på graviditeten som noe forferdelig, og mest av alt håper jeg Fredrik ønsker barnet fra starten av.

Uke 10/11(?)

23 mars. Da er det termin, hvis ikke den blir justert på den ordinære ultralyden. Jeg gleder meg, men jeg gruer meg også. Vil jeg bli en flink nok mamma? Kommer alt til å gå bra? Er den lille babyen vår frisk?

Jeg har allerede vært på noen ultralyder. Sist for en måned siden tror jeg, når jeg var 13 uker og 3 dager. Jeg fikk time direkte til sykehuset fordi jeg hadde så vondt, men alt var i orden. Den lille sprellet med armer og ben, og det var super spesielt. Skulle ønske Fredrik var med, men han måtte på skolen.. Jeg spurte ikke om de så om det var jente eller gutt, men tror kanskje det var for tidlig uansett. Jeg angret litt for at jeg ikke spurte uansett da.

Fredrik håper at babyen er en jente, men jeg synes ikke det har noe å si. Men jeg vet at det er jente. Hun skal hete Jenna. 


 

Gjett hvem som har ryddet i arkivet sitt?! Jeepp, jeg har. Jeg måtte riktig nok rette opp i grammatikken min her i dette innlegget jeg fant (gud, den har virkelig forbedret seg på disse månedene!) Men jeg kunne ikke la dette stå upublisert lenger, selv etter all tiden. La riktig nok til noen bilder! Håper dere har hatt en bra dag ♥

Husk å følge meg på instagram for videoer av Leo og ytterligere oppdateringer i hverdagen vår! Klikk HER!

10 TING DU IKKE MÅ SI TIL GRAVIDE DEL 2

Husker dere innlegget mitt "10 ting du ikke må si til gravide"? Tenkte å kjøre på med del 2!

1. "Er du egentlig sammen med barnefaren?" Og så da? Har det noe å si om jeg ikke skulle vært det?

2. "Har du ikke lest den artikkelen på VG om at du ikke skal spise for to?" Det verste jeg visste under svangerskapet mitt var at noen prøvde å begrense spisingen min. Du våger ikke å fortelle meg at jeg ikke kan sitte innklemt nede i sofaen med to isbokser, sjokoladesaus, marshamallows og spaghetti bolognese til dessert, altså.

3. "Hva skal den lille hete sa du? Er det et navn!?" Uansett hvor pokkers stygt du synes navnet som den gravide har valgt ut til barnet sitt er, hold det for deg selv. Jeg vet ikke med dere, men det siste jeg vil er å fornærme en gravid kvinne. - Og det med gooood grunn!


4. "Om den kjolen får rumpa di til å se stor ut? Eh..." Denne taler for seg selv. Nå har ikke jeg noe spesielt i mot store rumper (faktisk vil jeg gjerne ha det selv) men dere skjønner tegninga. Det er vanlig å gå opp i vekt, tror den gravide er fullt klar over det om hun har gått opp mye.

5. "Men hvem er egentlig pappaen?" Åh, dette fikk til og med jeg under svangerskapet. Neeei, du vet. Ikke kjæresten min hvert fall!

6. "Skal du beholde eller blir det abort?" Jeg tenkte bare å fortelle deg (og alle venninnene mine og skrive det på facebook) før jeg bestemmer meg for å ta abort jeg! Hva tror du!?

7. "Nå er det bare å vente.. Du kommer til å få masse strekkmerker, revne under fødselen, og kroppen din blir aldri den samme igjen!!" Snakk om å krisemaksimere så til de grader. Ta det litt med ro, da. 

8. "Herregud, skal du ikke føde naturlig? Pyse" Tro det eller ei, men denne fikk jeg også servert i og med at jeg hadde planlagt keisersnitt. Klapp igjen om ting du ikke aner noe om.

9. "Husk at du fortsatt kan miste da." Godt du sa det, for den tanken har virkelig aldri slått meg!

10. "Er ikke magen skikkelig i veien når dere skal ha sex??" Ehh.... Er ikke det litt vel personlig å spørre om?

VELKOMMEN TIL VERDEN, LILLE VENN

I dag kom vår etterlengtede lille sønn, Leo, til verden klokken 11.05

Han veide 3940 g og var 52 cm lang.

 
 I går var det vanskelig å sove. Jeg tenkte på alt som har skjedd de siste månedene, og hvor mye livet mitt var i ferd med å forandre seg. Jeg gruet meg til operasjonen, men gleden var selvsagt større. Gleden over at vi snart skulle treffe deg, den overgikk alt. I 283 dager har vi ventet på deg, lille venn. Endelig er du her! 

Nå sover han søtt og jeg hadde derfor muligheten til å oppdatere dere såpass tidlig i forhold til hva jeg egentlig tenkte at jeg skulle. Operasjonen gikk bra og alt står bra til med oss. Dere aner ikke hvor lenge jeg har gledet meg til dette. Vi er så dødsforelsket, ekstremt stolte, og veldig, veldig lykkelige ♥

SVANGERSKAPSUKE 40

Fredag, dere!

I dag går jeg inn i min siste svangerskapsuke, nemlig uke 40. Helt siden jeg fant ut at jeg var gravid i Juli har jeg skiftet uke hver fredag, og det er ekstremt koselig, men også rart, å tenke på at jeg innen neste fredag har babyen i armene mine, og at han ikke lenger befinner seg i magen.

I dag tidlig var jeg hos jordmoren min, og det gikk veldig fint. Vekten har akkurat rundet 70 kg, hodet er festet (Selv om det egentlig er irrelevant med tanke på operasjonen) og hun tror han er en helt gjennomsnittlig gutt når det kommer til vekt/lengde. Vi gleder oss til å finne det ut!



Magen har sunket helt enormt de siste dagene! Det er så morsomt å se hvordan magen har forandret seg på kun uker. Formen har plutselig bedret seg, så nå har jeg det egentlig ganske bra. Sliten, men veldig lykkelig. 

Fortsatt ingen antydninger til strekkmerker på magen heller, så det ser lyst ut med kun få dager igjen av svangerskapet. Har riktig nok fått strekkmerker bak på leggene? Trodde ikke det var mulig jeg, men der tok jeg altså feil. Når jeg går ser det faktisk nesten litt ut som de stakkarslige korte beina mine skal knekke rett av. Ikke så rart heller, med tanke på hvor mye belastninger beina mine har fått gjennomgå!

Uke 40, og jeg har enda ikke sett noe til den såkalte gravid-gløden. Jeg kan ærlig innrømme at jeg aldri har følt meg verre med tanke på utseende under graviditeten, og det blir veldig godt å få kroppen tilbake! Men selv om svangerskapet har vært tøft både psykisk og fysisk, ville jeg aldri nølt med å gjøre det igjen dersom jeg fikk muligheten til å velge på nytt. Aldri i verden om jeg hadde valgt annerledes. 

Vi gleder oss sånn til å møte deg, lille venn ♥

EN FANTASTISK REISE

Jeg husker jeg fikk spørsmål på ultralyden i uke 9 om jeg ønsket å se embroyet eller ikke. "Ja, det vil jeg" husker jeg at jeg sa. Og det angrer jeg ikke et sekund på, for det var nemlig etter denne ultralyden at ting begynte å gå opp for meg. At jeg forsto hva jeg bar på. Og i ettertid har jeg tenkt mye over dette spørsmålet. Hvorfor skulle jeg ikke se embryoet? Skulle jeg la være å se det fordi da ville det være "enklere" (misforstå meg rett) å gjennomgå en provosert abort? Og i så fall, er det riktig å bare la være å se virkeligheten? Skal man skjermes for virkeligheten fordi det kan vekke følelser man ikke ønsker å vekke? For all del, jeg er absolutt ingen abortmotstander. Langt der i fra, men dette reagerte jeg på.

Tiden gikk, og magen vokste. Babyen ble større for hver uke som gikk, og situasjonen var fortsatt vanskelig å fatte. Tenk at jeg og Fredrik skulle bli foreldre? Det kunne jo ikke stemme. Foreldre heter det jo. "For eldre". Og jeg er jo kun 16 år?

Mini Leo i uke 9 ♥

 

16 uker og 4 dager var jeg når jeg kjente de første sparkene. "Jeg" var ekstremt tidlig ute, både leste og ble jeg fortalt. Jeg husker jeg skvatt til de første gangene det skjedde, og siden det fortsatt var rimelig nytt og ikke særlig synelig enda, ble jeg på en måte minnet litt på at det faktisk var noen der inne hver gang det skjedde. Nå har sparkingen, som forøvrig er gått over til romsteringer, blitt noe jeg er helt avhengig av for å ikke være bekymret. Herregud så rart det må være å ikke ha noen som sparker deg i ribbeina helt plutselig lenger?

 

24 oktober 2014 Fant vi ut at den lille vi hele tiden hadde kalt for "Jenna" faktisk viste seg å være en gutt. Det var så ubeskrivelig koselig å se han ordentlig på skjermen! Jeg og Fredrik var så ekstremt spente på denne dagen, og den levde absolutt opp til forventningene våre. Jeg savner egentlig litt spenningen før denne dagen! Neste gang jeg eventuelt skal være gravid vil jeg ikke vite kjønnet, for da kan jeg ha denne spenningsfølelsen hele svangerskapet.




24 november var også en viktig dato for meg. Etter denne dagen ville nemlig Leo bli forsøkt reddet dersom han bestemte seg for å komme ut. Jeg var faktisk ekstremt bekymret for at han skulle det, og nevnte det til og med gjentatte ganger her inne på bloggen at jeg var helt sikker på at han kom ut i god tid før termin. Vel.. Så sitter jeg her da, i uke 38. Men mulig det stemmer allikevel, om han kommer i løpet av de nærmeste dagene? Får håpe det!

 

1 januar flyttet vi inn i det som skal bli Leo sitt første hjem, altså her vi bor nå. Jeg er blitt så glad i leligheten vår allerede, og jeg er så takknemlig for at vi kan gi sønnen vår et så fint og trygt bosted, med trygge og gode vekstvilkår og foreldre som vil gjøre alt for han. Her får han absolutt alt han har behov for, og enda mer til. Jeg har faktisk kjent en del på hvor mye det betyr at jeg (og Fredrik, selvsagt!) kan gi ham alt han trenger, og hvor heldig vi føler oss som kan det. Det gjør meg vondt å tenke på hvordan andre unge (ikke nødvendigvis unge engang) jenter har det i andre deler av verden. Hvordan de knapt har et hjem selv og plutselig må ha plass til en liten til. Man setter så mye mer pris på de små tingene her i livet om man tenker sånn. Det minste vi kan gjøre er å sette pris på det, og jeg og Fredrik er heldigvis veldig bevisste på dette.




Jeg husker dessverre ikke datoen på akkurat dette, men jeg ville så gjerne få det med i innlegget mitt. Det har også vært noe av det som har satt spor i meg i løpet av graviditeten, og da følte jeg at det var helt på sin plass at jeg fikk det med på et vis. Jeg fikk nemlig en kommentar av en dame som ønsket meg masse lykke til og som fortalte meg at hun var en av de kvinnene som ikke kunne få barn. Her i Norge finnes det faktisk enkelte mennesker som bruker abort som en prevensjonsmetode, og så er det kvinner som på den andre siden må bruke livet sitt på å akseptere at de aldri vil kunne bli mamma. Det river på innsiden, hvert fall for meg. 

Og misforstå meg rett, jeg mener på ingen måte at man aldri skal kunne ta abort siden det finnes mennesker som ikke kan få barn - det blir jo som å si at man ikke kan klage over at man har det vondt, siden det alltid er noen som har det verre. Men allikevel tror jeg vi alle trenger å høre slike ting i blant, for det setter virkelig ting i perspektiv. Jeg føler meg så heldig, og jeg skulle så gjerne ønske det var noe jeg kunne gjøre for at verden ble mer rettferdig.

Jeg føler meg også forferdelig heldig som har fått oppleve bare det å gå gravid. Ikke bare fordi det finnes mennesker som aldri vil kunne oppleve det, men også fordi det faktisk er noe helt unikt. Til tross for strekkmerker, et par (tja, noen-og-tyve) kilo, humørsvingninger, og ja, listen er i grunn endeløs, så har alt vært så ekstremt verdt det. Og det sier jeg allerede før jeg har møtt den lille. Tenk at noen man aldri har møtt før kan bety så utrolig masse?

SVANGERSKAPSUKE 38

God morgen dere!

Ja, da var vi endelig inn i en ny uke i svangerskapet mitt. Dag 267 av 283. Nøyaktig 2 uker og 3 dager til termindatoen, og hele 94% av svangerskapet fullført. Tiden løper fra oss! Men gud som jeg gleder meg til den nye hverdagen med den lille familien vår ♥

 

 

 

 

Formen er i dag helt grei, har hatt veldig mye sterke kynnere og da spesielt i går kveld. Ble faktisk så vondt at jeg gikk å la meg før klokken i det hele tatt hadde blitt tolv, men merket ingenting av det i natt og våknet heller ikke av smerter, - uheldigvis. Jeg skulle virkelig ønske det skjedde noe snart! Denne siste tiden er helt utholdelig!

Jeg lurer så på hvor mye han kommer til å veie og hvor lang han er. Fredrik er jo faktisk 1.86, og var hele 54 cm når han ble født! Mye tyder hvert fall på at babyen er gjennomsnittlig i vekt, og det viktigste er jo uansett lengde og vekt at han er frisk! Han lå hvert fall såvidt under gjennomsnittet på ultralyden i uke 30, da han veide 1,5 kg.

Vil også ønske kvalmen velkommen tilbake! Den er heldigvis ikke like ille som tidligere i svangerskapet, og nå vet jeg jo hvor lenge jeg mulig kan gå med det før Leo er her, så da gjør det på en måte ikke så mye lenger. Det er nesten som at man glemmer hvor ekstremt ille det er å gå kvalm når man ikke er det. Mulig kroppen prøver å fortrenge det siden det er så grusomt? Haha. Ikke vet jeg. Hodepine for eksempel er én ting, da kan man jo bare ta en paracet. Men kvalme? Det er jo ingen utvei, bare å pine seg gjennom det. Nei, huff. La meg slippe kvalmen i eventuelle fremtidige svangerskap!

Jeg har også en helt syk sulthetsfølelse som aldri går bort. Som Fredrik sier "Du spiser oss ut av huset" Og ja, det var også en av de store overraskelsene jeg fikk meg da jeg ble gravid; Du eier ikke metthetsfølelse. Før svangerskapet spiste jeg i grunn ekstremt lite (i hvert fall i forhold til hva jeg spiser nå) og klarte meg fint med to måltider i løpet av dagen pluss kanskje en yoghurt, dette gjenspeiler jo også vekten min som lå på 45 stakkarslige kg. Men tja, det skal sies; det blir godt å kunne spise godteri og kaker i større mengder. Jeg har jo under hele graviditeten vært opptatt av at jeg skal begrense inntaket av sukker og mettet fett. Hysteriske meg har heller ikke turt å spise sushi, og kjære dere, jeg har aldri i livet følt på en slik lyst som jeg gjør med sushi om dagen. Og beef jerky fra Ica! Åh. 

 Så vet dere det, kom ikke på barselbesøk uten sushi altså. Da blir det bråk!

Håper alle får en herlig fredag, vi skal nyte den med halvveis hjemmelaget pizza og prison break på skjermen ♥

SYKEHUSET

Heihei, og håper alle har hatt en flott start på dagen ♥ Her i Larvik er det helt fantastisk vær, og det er så deilig å føle at det går mot vår. Vinteren varer alltid alt for lenge!

..Og neida, vi har ikke fått Leo enda! Men i dag tidlig var jeg oppe klokken 5 for å rekke toget til Tønsberg siden jeg hadde time på sykehuset. Timen gikk veldig bra, og jeg fikk snakket med jordmor som forklarte litt rundt keisersnittet, litt kort hvordan det ble når jeg skal inn, og så snakket vi litt om tankene mine rundt operasjonen. Som jeg nevnte i går er det ikke lenge før vi skal på forundersøkelsen som er neste uke, og jeg gleder meg veldig!

 

Mange lurer fortsatt på grunnen til at jeg skal ha keisersnitt, og det forstår jeg godt at dere gjør - men jeg har som sagt valgt å holde det utenfor bloggen. Jeg har svart på det tidligere, men har nå kommet frem til at jeg føler at dette er noe jeg vil holde for meg selv. Det er til det beste for meg og Leo, og mer enn det ønsker jeg ikke å si.

Til tross for at mange har veldig sterke meninger når det kommer til planlagte keisersnitt, vil jeg bare gjøre alle klar over at ingen (hvert fall når det kommer til sykehuset som jeg har valgt å føde på) får keisersnitt uten at det er helt nødvendig. Det er ei heller et stort ønske for meg å gjennomgå en så stor operasjon i så ung alder, men barnet må ut på et vis.

Jeg både gruer og gleder meg til operasjonen, og gleder meg selvsagt aller mest! Fredrik skal være med, og vi satser på at det blir en fantastisk opplevelse, noe vi selvsagt også tror ♥

Fredrik er hjemme relativt tidlig i dag, så derfor skal jeg om ikke så alt for lenge begynne å lage litt lunsj til oss! Resten av dagen skal gå til avslapning ettersom formen ikke er helt på topp, så legger meg muligens litt for å sove en time eller to etter vi har spist. Vi snakkes hvert fall om ikke så alt for lenge, så håper jeg alle får en riktig flott dag videre ♥

LANG VENTETID

God ettermiddag til dere, alle sammen!

I dag sto jeg opp ikke så lenge etter at Fredrik dro på skolen, og har siden da slappet av og kost meg med synet av solen som har lyst opp leiligheten vår! (Tja, samt litt husarbeid) Det er i hvert fall helt grusomt varmt, typ jeg sitter med vifta på fanget-varmt, men mye heller for varmt enn for kaldt! I hvert fall til en viss grad.

3. Mars allerede! Og 20 små dager igjen til termin. Jeg må tenke slik nå, ettersom gårsdagens handletur resulterte i noe jeg har selvdiagnostisert som bekkenløsning av verste sort. I dag klarer jeg i det minste å stå oppreist uten å ty til tårer (dere skulle sett meg i går kveld, haha!) den lille turen fra sofaen til soverommet ble plutselig endeløs. Jaja, heldigvis har jeg overlevd hittil, og da klarer jeg i det minste noen få uker til!

Det er heller ikke mange dager igjen til jeg og Fredrik skal på forundersøkelse til keisersnitt, og det gleder jeg meg veldig til. Da føles det i grunn enda nærmere! Jeg tror virkelig det begynner å gå opp for oss begge at ventetiden går mot slutten, og jeg er så utrolig spent på hvordan tiden fremover blir. Fødselen kan jo strengt tatt starte når som helst nå, selv om vi da må komme oss så fort som overhode mulig på sykehuset. Jeg lover hvert fall å si ifra om noe skulle skje før det planlagte keisersnittet!

 

 



Jeg har i hvert fall nå sluttet med å svare på ekle kommentarer (Les: drøye hetsende ord og utsagn) og skjønt at å diskutere med mennesker som må ty til personangrep for å ha argumenter i seg selv ikke gjør noe for seg. Kommentarfeltet mitt er åpent for all og en hver, og dette følger med som blogger. Men jeg skal allikevel ikke måtte sitte å forsvare meg og det ufødte barnet mitt ovenfor vilt fremmede mennesker for valgene jeg har tatt og hvorfor, og akter heller ikke å gjøre dette i fremtiden. 

Jeg synes det er oppriktig bekymringsfullt at voksne mennesker (for ja, det er ofte voksne mennesker) hetser mindreårige over Internett. Nå snakker jeg ikke om bare meg selv og gjennom min blogg, men jeg ser stadig at unge mennesker blir hetset av voksne mennesker gjennom både Facebook, nettforum og ja, blogg. Og da er det noe som skurrer noe voldsomt her; Er ikke dette også foreldre? De samme foreldrene som lærer (eller hvert fall skal lære) barna sine at å mobbe skal man ikke gjøre?

Selv om jeg ikke ønsker å ta opp dette gjennom bloggen min, i og med at 90% av leserne mine er flotte mennesker, synes jeg det er viktig å ta opp inni mellom. Vi må huske på at selv om man må regne med drittkommentarer når man blogger (og da snakker jeg ikke om kritikk, men ren hets) Gjør det ikke hets i seg selv noe mer akseptabelt. 

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til tiden fremover, for jeg er virkelig blitt så glad i å blogge for dere. Det er en stor del av hverdagen min, og jeg er utrolig glad for at hver og en av dere er innom. Jeg har lagt stor fokus på å skrive en så positiv som mulig, men samtidig ærlig blogg, og det har jeg tenkt til videre fremover også. Hverdagen min vil jo bli endret ganske fatalt om noen få uker, og jeg lover å være så ærlig som mulig gjennom tiden som nybakt mor med en liten en i hus (og for ikke å glemme Fredrik og hvordan vi begge takler å foreldrerollen i ung alder) 

Vi snakkes om ikke så lenge, dere! Ha en kjempe flott kveld ♥

NAVNEVALG

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor vi valgte Leo som navn til babyen, og tenkte derfor å dele litt tanker rundt hva vi la vekt på når vi skulle velge navn til det nye familiemedlemmet.

Det er en stor forskjell på å tenke "Når jeg en dag får barn, skal jeg kalle h*n det" og det å faktisk sitte i situasjonen hvor du skal velge navnet til barnet ditt som han eller hun skal leve med resten av livet. Jeg og Fredrik begynte å tenke på navn veldig tidlig, og vi fant raskt ut at vi hadde veldig forskjellig smak når det kommer til navn. Jeg var selv overbevist om at babyen var en jente, dermed gikk det mye tid på å finne jentenavn - selv om vi brukte lang tid på å finne noen vi faktisk var enige i. Guttenavn var egentlig mye enklere, men vi var innom både Marco og Axel før vi relativt raskt ble enige om Leo hvis det var gutt. Enkelt og internasjonalt, det var også det vi synes var viktig når vi skulle velge navn.

Jeg husker Fredrik sa "Typisk om babyen viser seg å være en gutt, når vi har brukt så mye tid på å finne jentenavn". Og jeg husker hvor sikker jeg følte meg på at det var ei jente, så det var egentlig en tanke som ikke streifet meg så ofte. Men jammen meg hadde han rett!

Fredrik ønsket navn som Jeanette, Alexandra og Cassandra, jeg likte bedre Adelina og Adriana. Får jeg en datter i fremtiden vil jeg gjerne kalle henne Åshild, men dette er Fredrik absolutt ikke enig i. Jaja, godt vi er forskjellige! Vi fant allikevel noen navn vi var enige om til slutt, noen få dager før vi var på ordinær ultralyd og fikk bekreftet gutt! Dette har vi også fått bekreftet på de andre ultralydene vi har vært på, aldri noen tvil ettersom den lille ikke akkurat er av den sjenerte typen. 

 



 




 

Og ja, håndskriften min er grusom!! Men den er forståelig, eller?..

♥ Vi snakkes senere i dag!!

INGENTING ER BEDRE

..Enn å vite at det er rundt en måned til vi får møte babyen, at vi har alt i orden, og at vi er så lykkelige og spente begge to ♥ I dag har jeg surret litt rundt inne på rommet til Leo og sørget for at absolutt alt i skuffene hans er nyvasket og brettet, og har tenkt til å bruke resten av kvelden på å støvsuge og rydde her hjemme. Det ligger noe i hysteriske førstegangsgravide, eller hva? 

 



Som dere kan se har jeg sluppet billig unna med strekkmerker (og forsåvidt andre fysiske plager), men har fått litt på det ene låret mitt. Sånn er det, og jeg gidder ikke å legge skjul på det. Jeg ser flott ut med tanke på at jeg har lagt på meg over 20 kg de siste månedene, og i tillegg båret frem et barn! Husker jeg prøvde å ta på meg en av skjortene mine for en stund tilbake. Vel, den raknet i det jeg prøvde å ta kneppe den igjen, Fredrik brøt selvfølgelig ut i latter, og jeg forsto at jeg rett og slett bare måtte la de stakkars andre skjortene mine vente til svangerskapet var over.

Håper uansett dere har hatt en OK onsdag hittil! Det er ikke så lenge siden jeg kom hjem, men er nå godt plantet i sofaen med syke Fredrik. Jeg er litt små sliten etter dagen, men har det veldig bra og føler meg i grunn glad og fornøyd! Glemte helt at det kun er 28 dager i Februar, så dermed er måneden snart over, og det føles helt merkelig, og litt godt. Jeg har egentlig litt dårlig samvittighet da jeg ikke har vært hjemme på en stund, og det er alt for lenge siden jeg har truffet vennene mine! Så håper jeg får mulighet til det før lille kommer. 

Ellers ser jeg veldig frem til helgen (regner med jeg ikke er den eneste?) Da jeg har jordmortime på fredag, og mamma kommer senere på kvelden. Har også begynt å tenke på hvor mye jeg gleder meg til sommeren. Sist sommer hadde jo en mildt sagt ganske helomvending allerede i juli da jeg fant ut at jeg var gravid, så det ble liten tid til soling og bare det å nyte solen og det fine været. Denne sommeren skal derfor nytes til de grader!  Vi bor heldigvis ikke så langt fra en fin strand her i Larvik, og jeg gleder meg sånn til vi skal trille ned dit på sommeren for å kose oss alle 3 ♥

Nei, nå skal jeg slutte å drømme om sommeren og få gjort litt her hjemme! Så håper jeg dere har en kjempefin kveld videre ♥

90% FULLFØRT

God ettermiddag ♥

I dag startet Fredrik litt senere på skolen, så vi fikk derfor muligheten til å stå opp sammen, istedenfor at han kaster seg ut døren i det han innser hvor mye klokken er, så det var veldig koselig! Jeg har også vært å handlet, og korttenkt som jeg er tenker jeg ikke over at jeg skal få meg alle varene hjem. Er det mulig. Skulle likt å se meg selv gå der småforbannet med hendene tviholdende i den gigantiske posen samtidig som jeg omtrent blåste over ende. Jaja, jeg kom meg hvert fall hjem - og tok meg en velfortjent iskrem og litt sjokolade. Skummelt å ha dilla på sjokolade!

I dag er også svangerskapet 90% fullført! Mer nøyaktig 90,5 faktisk. Kun 9,5 % igjen, dere!! Åh, det skal bli godt.  Har også oppdaget en ny favoritt av gravidplager, nemlig leggkramper. Fantastisk deilig. Trodde først jeg var i ferd med å stryke med når jeg fikk det istad, før jeg febrilsk fikk googlet meg til at dette var enda et tilfelle av noe som var helt normalt i et svangerskap. Strekkmerker og konstant kvalme kan gå å legge seg, ingen ting er bedre enn leggkramper, det skal jammen meg være sikkert!

Har også fått ryddet litt i leiligheten hittil i dag! Har planer om å rydde i klesskapet mitt og tvinge meg selv gjennom en "hva er det jeg aldri bruker" og "hva er det jeg faktisk bruker"- runde med klærne mine, men spørs om jeg faktisk klarer å kvitte meg med noe, ettersom jeg alltid finner en unnskyldning for å ta vare på hvert eneste klesplagg.

 

 

 

Ellers har jeg fått ringt litt rundt angående vognen vi skal ha til Leo, og fått ordnet det slik at vi kan dra å hente den nå på Lørdag i drammens-området. Gleder meg masse til å vise dere den!  

Ser forresten at jeg får flere og flere lesere for hver dag som går, og tenkte på om dere kanskje ville ha en ny spørsmålsrunde? Skrik ut ♥ Snakkes om ikke så lenge, håper alle får en flott tirsdagskveld! 

1 MÅNED IGJEN

Hei alle sammen ♥

I dag våknet jeg til et ryddig soverom, og det føltes så ekstremt deilig. Ingenting å rydde, ingen tegn til flyttingen vi brukte så hinsides lang tid på å få ryddet vekk, og alt er i skjønneste orden her hjemme. Gud som jeg har lengtet etter denne dagen!

Nå har jeg akkurat kjørt den siste vasken med klærne til Leo (fant nemlig en pose med klær jeg helt hadde glemt å vaske!) Og skal straks spise litt frokost og nyte litt God Morgen Norge på tv. Hverdagene her hjemme er så fredelige og rolige! Tror muligens Fredrik slet litt med å komme seg opp i dag tidlig, men han er nå hvert fall kommet seg på skolen. Godt med litt rutiner igjen den siste tiden før termin!

 

 

 

 Ja, kalenderen min viser i dag 23 Februar, og jeg må nok en gang inn på gravid-appen min for å være helt sikker på at det faktisk er nøyaktig en måned igjen til termindatoen min. Helt merkverdig hvordan månedene føles så langt borte nå! 8 måneder har det gått siden jeg ble gravid, og 7 siden jeg fant det ut i uke 5. Det aller rareste tror jeg er hvor bitteliten Leo var når vi så ham på ultralyd i uke 9, og hvordan han nå iherdig forsøker å sparke seg ut av den trygge magen han har levd hele sitt liv i. 

Våknet også opp til snøstorm ute (som enda ikke har gitt seg) og jeg skal om ikke alt for lenge ut på noen ærend, så håper det i det minste roer seg litt før den tid! Ellers skal resten av dagen gå til bloggplanlegging og muligens en tur til byen. 

Har også fått en ekstrem følelse av at babyen kommer snart, og med tanke på utålmodigheten vår håper vi at denne følelsen stemmer! Vi er hvert fall veldig klare for å møte lille Leo nå ♥ 

DEN VONDE TIDEN

I dag tenkte jeg å skrive litt om reaksjoner rundt graviditeten og graviditeten i seg selv, og selvfølgelig mine tanker rundt dette, ettersom dette er noe mange ønsker å høre mer om. Jeg synes selv jeg har snakket meg litt ferdig rundt reaksjoner og graviditeten, men siden dette er noe såpass mange av dere ønsker å lese mer om så skriver jeg mer enn gjerne enda litt til om det. Hele historien min kan dere som tidligere skrevet lese HER. Ettersom jeg stadig får nye lesere, tenkte jeg at jeg også kunne skrive litt om hvordan jeg ser tilbake på den tiden nå.

Jeg var gravid, hadde bestemt meg for å beholde, og jeg visste at det neste jeg måtte gjøre var å fortelle de nærmeste nyheten. Før eller senere ville de få vite det, og jeg ønsket at alle som betydde noe for meg skulle høre det fra meg, og ikke fra eventuelle rykter. Jeg visste hvordan det ville bli dersom jeg lot være å gå ut med det, så derfor postet jeg en status på Facebook. På den måten kunne alle få vite. Jeg er veldig glad jeg gjorde det, for jeg tror oppriktig på at det er mye av grunnen til at rykter ikke gikk. Snakk ble det uansett, det visste jeg. Så da følte jeg det var bedre at alle fikk vite det fra meg, og ikke minst få vite sannheten. Jeg vil da mye heller at noen skal snakke stygt om meg på grunn av sannheten, enn at de snakker stygt om meg for rykter som ikke en gang stemmer. Jeg legger ikke skjul på at jeg i starten var redd for reaksjoner, redd for hva folk ville si - og tro, forsåvidt. Og det tror jeg også er en helt naturlig reaksjon. Men jeg visste også når jeg tok valget at dette fulgte med. 




Mamma har vært min største støttespiller gjennom det hele, og jeg bare merker ved alt hvor mye jeg ønsker å være som henne. Støttende uansett, uavhengig av situasjonen, for det er det familie er. Jeg hadde nok ikke følt at jeg hadde hatt en familie dersom de ga meg et ultimatum. For jo, det skjer faktisk at unge gravide (og da spesielt like unge som meg) blir kastet ut hjemmefra. Og da sitter jeg igjen litt som et spørsmålstegn, skal ikke familie støtte uansett? Være der uansett? Er ikke familie det ene du skal kunne regne med uansett?

Hva skal man gjøre? Tvinge datteren sin gjennom en abort? Tvinge datteren sin til å beholde et barn hun ikke ønsker? Jeg er bare uendelig takknemlig for at jeg aldri møtte ord som "Du vet hva du har å gjøre" eller "Det eller det blir ikke aktuelt"

Vennene mine ble selvsagt sjokkerte. Noen av dem trodde jeg spøkte når jeg endelig fikk sagt det. Jeg husker også jeg skalv når jeg snakket med dem, og jeg ser nå at det var fullstendig uten grunn. Men man blir jo ekstremt usikker på både seg selv og de rundt seg når man havner i en slik situasjon. Jeg føler ikke at vennene mine ser noe annerledes på meg enn hva de har gjort tidligere, selv om vi er i totalt forskjellige livssituasjoner. Resten av familien min har vært støttende fra dagen jeg bestemte meg for å beholde, selv om pappa til tider ikke helt har likt tanken på at datteren hans på 16 skal få et barn, så har alle akseptert situasjonen, og alle er villige til å hjelpe meg og støtte meg i valget jeg har tatt. Jeg har et fantastisk nettverk rundt meg, og mer takknemlig kunne jeg ikke vært.

Jeg har skrevet tidligere at jeg følte meg presset til abort, og det gjorde jeg også. Ikke nødvendigvis på den måten at absolutt alle rundt meg mente at abort var det riktige å gjøre, men fordi mange på en måte forventet at det var det jeg skulle gjøre, og at det var det som var det riktige for meg. Det er vondt, trist, men kanskje aller mest tungt, å tenke på hvordan jeg følte det slik. Ingen burde gjøre det.

Jeg er heldig som har funnet meg en god kjæreste, og en like god far til barnet mitt. Forholdet har til tider vært turbulent, men det har aldri vært slik at vi har vært sikre på at vi skal gå fra hverandre, og det tror jeg viser hvor langt vi er villige til gå for å få alt til å fungere. Å stå opp mot din nærmeste og tørre å gå din egen vei har heller ikke vært lett, ettersom jeg bestemte meg for å beholde til tross for at Fredrik i begynnelsen ikke ønsket barnet. For Fredrik reagerte ikke med sinne når jeg sa jeg var gravid, men heller sjokk og en følelse av å ikke bli hørt. Og det forstår jeg, og det forsto jeg alltid - men dette er som tidligere sagt et valg man må basere på man selv føler er riktig. Jeg var nok ikke rettferdig som ikke tok hensyn til hva Fredrik ønsket, men så ville det heller aldri vært rettferdig mot meg selv (og barnet i magen) å gjøre noe jeg ikke ønsket overhode, og å ikke lytte til mine egne følelser når den eventuelle aborten skulle bli gjort i min kropp.

Fredrik elsker meg, og jeg elsker han, og vi elsker begge Leo. Klissete og klisjé, jeg vet. Men vi kunne faktisk ikke hatt det bedre slik ting er i dag, så jeg sitter absolutt igjen med følelse av å ha tatt det rette valget.  Jeg vet hva statistikken sier, ekstremt mange som blir foreldre i ung alder går fra hverandre, men uansett hva fremtiden bringer er dette det jeg ønsket å gjøre når jeg havnet i situasjonen, og det vil det nok være uavhengig av om vi gjør det slutt eller ikke. Man vet jo uansett aldri 100% om forholdet tåler et barn, 40 år eller 16 år. Jeg ser selvsagt helt tydelig at mer etablerte mennesker som har vært sammen lenger har større sjanse for å holde ut enn jeg og Fredrik, men vi vil alltid gjøre vårt ytterste for å holde sammen. Og vi håper selvsagt at vi er en av de få som klarer det!

Bilde av meg og Fredrik ♥ Mange av leserne mine som har lurt på om jeg kunne poste bilde av oss to!

Litt av grunnen til at jeg også skriver dette innlegget er at jeg har fått henvendelser fra lesere som mener at det ser så fint ut å være meg. Det ser så fint ut å være gravid som 16-åring. Og ja, per nå er det fantastisk å være meg, men det har ikke alltid vært sånn. Og veien hit har vært lang og tung, og jeg ønsker ikke å fremstille graviditeten jeg har gått igjennom som 16-åring som perfekt. Det har aldri vært perfekt, og det har aldri vært enkelt. Før til kanskje nå, hvor jeg takler alt så mye bedre og kan se tilbake på den vonde tiden og tenke at jeg er en erfaring rikere, og at hele situasjonen, avhengig av hvor vondt og vanskelig det har vært, har lært meg så masse. 

Del gjerne innlegget mitt videre ♥

DU VET DU ER GRAVID NÅR..

- Du sitter å gråter fordi du får så dårlig samvittighet over hver minste ting

- Du minuttet etter å ha kastet opp forteller samboeren din hvor lyst du har på sjokoladeis 

- Du går på jakt i skapene etter noe godt.. HVER KVELD

- Du blir rent oppgitt når du mister ting på gulvet, siden du vet du ikke har sjans til å få det opp igjen

- Du ikke rekker å komme deg ut av badet før du må på toalettet igjen

- Du ser babyer og gravide over alt




- Du ender opp med å kjøpe 1 kg godteri når du egentlig skulle på butikken for å handle middag

- Du gråter av filmen du pleide å le av

- Du må ta pause i trappen etter 3 trappetrinn fordi du blir så tungpustet

- Du ikke rekker å tørke tårene dine før du ler igjen

- Du holder pusten hver gang du åpner kjøleskapet

- Du gråter av 90% av reklamene som går på tv fordi de bare er sååå rørende og/eller triste




Herregud så mye jeg lo da jeg skrev dette innlegget! Så for leserene mine som ikke er gravide, dette er altså en smakebit på hvordan det er å være gravid (Man kan muligens gange det med 1000)

God formiddag, dere ♥ Jeg sto opp i 9-tiden og har nylig dusjet. Fredrik kom for ikke så lenge siden hjem fra butikken, så nå skal jeg snart starte på litt lunsj til oss! Formen i dag er ganske bra, litt småkvalm og plaget med kynnere som stadigere kommer og går, men ellers helt fin! Det er så utrolig deilig med lørdager, og her i Larvik er det nesten en slags vårfølelse ute! Det skulle man jammen ikke tro med tanke på at vi kun er i februar. Været er hvert fall helt nydelig, og jeg ser frem til en koselig dag og en enda koseligere kveld med taco, film og kjærestetid.

 

(Når jeg ser disse bildene innser jeg hvor mye jeg trenger neglelakkfjerner, uff!)

Leo er ellers superaktiv i magen, og ingenting gjør meg mer glad (og for ikke å glemme, mindre bekymret!) enn det, noe som er veldig godt de resterende ukene av svangerskapet. Det er heller ikke til å legge skjul på at magen har vokst noe veldig de siste ukene, og det fikk jeg bekreftet når jeg var ute å handlet litt babyting i går. "Det er bare èn, eller?" spurte butikkdamen meg. Joda, takk for den. Følte meg ikke stor nok fra før, altså!

Håper dere nyter denne lørdagen like mye som meg, så snakkes vi om ikke alt for lenge ♥

UKE 36

God ettermiddag ♥

I dag våknet jeg rundt halv ni, og har siden da blant annet vært i byen og kjøpt litt pynt til hyllene våre i stuen, noe som ble veldig bra! Telenor var også her tidligere i dag for å ordne nettet vårt, da vi måtte bytte fra en annen leverandør, og endelig er det ordentlig i orden. Gud så mye styr! Håper jeg har nevnt at mine yngre lesere bør vente med å flytte ut? haha, neida. Eller joda, delvis. Veldig mye ansvar og du lærer deg virkelig å sette pris på ting (Kjøleskapet fyller seg faktisk ikke opp av seg selv blant annet..) Men angrer ikke et sekund på at jeg flyttet ut i sommer, og det tror jeg ikke at jeg kommer til å gjøre i fremtiden heller!

Jeg er også i uke 36 i dag! SÅ spennende med 31 dager igjen til termin, og hvis tempoet fortsetter slik det gjør nå, vil det nok gå mye fortere enn hva jeg og Fredrik vil klare å følge med på. Men vi koser oss og nyter hver dag, det tror jeg er viktig i tiden før babyen kommer.

 

 






Vi var så heldige å få fine gardiner til soverommet vårt av tanta mi! Men som dere kan se mangler det fortsatt til stuen, så det må jeg få ordnet om ikke alt for lenge. OG sengekant til vuggen i stuen. Haha

Nå lagde jeg middag for en god stund siden, og Fredrik skal om ikke alt for lenge avgårde til noen venner! Jeg skal slappe av, rydde litt og ordne resten av kvelden. Redebyggingen er startet for alvor, og jeg tror faktisk ikke det er så lenge til vi får møte ham. Men det er nå kun magefølelsen min! 

Husk forresten at dere kan følge meg på Mammasom16 på instagram for ytteligere oppdateringer og bilder når nye innlegg på bloggen er ute! Ellers håper jeg alle får en flott fredagskveld! Vinterferien er nå over for Fredrik sin del, men ønsker alle som har fått vinterferie i dag en flott ferie! Så snakkes vi ♥

Å FØLE SEG VEL

Heihei!

I dag sto jeg faktisk opp senere enn klokken 8, og det var utrolig deilig! Jeg startet dagen med å gå ned på bakeriet som kun ligger noen kvartaler unna for å kjøpe meg litt frokost. Ellers har resten av tiden hittil gått til en kamp mot internettet vårt, husarbeid og en god del tid foran speilet (utrolig nok)

Jeg gidder ikke å legge skjul på at jeg føler meg litt uvel i min egen kropp nå, for det gjør jeg. Da tenker jeg ikke spesielt på den store babymagen eller vekt, men at jeg ikke får gjort de "vanlige" tingene som gjør at jeg føler meg vel når jeg ikke går gravid. Solarium, spray tan og tannblekning for å nevne noe. Ja, jeg er veldig forfengelig, og har i grunn ingen problem med å innrømme det. Alle har vel noe de er litt ekstra opptatt av, og for meg gjør det at jeg får gjort disse tingene at jeg føler meg bra med meg selv, noe jeg unner alle og enhver å kunne føle.

Det betyr absolutt ikke at jeg angrer på å ha tatt dette valget, barnet mitt vil jo alltid bli satt foran hvordan jeg føler meg uansett hva, og jeg ville gjort det igjen når som helst, uten den minste tvil. Men det føles ikke godt å ikke kjenne igjen seg selv når man ser seg selv i speilet, og det ville det jo ikke gjort uansett om jeg hadde vært gravid eller ei.

Jeg tror dette er noe andre gravide kan kjenne seg igjen i, på forskjellige måter. Ikke nødvendigvis fordi de ikke tør å ta solarium under graviditeten grunnet en minimal risiko for å skade fosteret (sånn som jeg), men at de får strekkmerker, legger på seg mye, etc. Det er forsåvidt sjeldent jeg leser noe om andre som føler seg uvel under graviditeten, mye mulig fordi det er litt tabulagt..?

Jeg har ingen problem med at jeg har lagt på meg 20 kg blant annet. Det gjør meg ikke noe, og det ville kanskje gjort andre noe, om det var dem det gjaldt. Det er absolutt viktig for meg hvordan jeg ser ut, men det er viktigere hvordan jeg har det med meg selv. Uansett om jeg føler at jeg ikke ser ut, så prøver jeg i hvert fall å gjøre det beste ut av det, for jeg vet jo at dette er et forbigående problem - det vil jo gå seg til igjen når Leo er kommet.




Uansett, i går kveld fikk jeg også bestilt litt interiør samt klær på nettet, det føles også veldig godt. Det føles litt uvirkelig å bestille klær i størrelse XXS og XS som er det jeg bruker til vanlig, og jeg kan ikke vente med å endelig bruke normale klær igjen. Gud som jeg gleder meg! Men neida, jeg kommer sikkert til å savne å gå gravid også, magen, bevegelsene, spenningen og alle forventningene. Og det er jo koselig å gå gravid, jeg var bare veldig uheldig med tanke på formen min, da nesten halve svangerskapet mitt har vært preget av ekstrem kvalme og oppkast.

Reiseseng og uro til Leo er også bestilt, så jeg regner med det er her innen neste uke. Fikk også nylig melding om at skapet og benken vi har bestilt til soverommet har kommet, så da ser det ut til at ting virkelig er i ferd med å komme på plass her.  

 

 

I dag er jeg 33 uker på vei med den lille, og det er merkelig hvor raskt den siste uken har gått. Hele 81% av svangerskapet er fullført. Magen vokser for hver dag som går, og jeg merker at det begynner å bli trangere for han der inne. 52 dager igjen til termin! ♥

Del gjerne videre  ♥

EN NY START

Hei alle sammen ♥

Nå har vi ENDELIG, 27 dager etter å ha flyttet inn, fått oss Internett. Jeg priser Gud og høyere makter for at brebåndet kom i posten i dag, for jeg vet virkelig ikke hvor mye lenger jeg hadde holdt ut. Høres så teit ut, men man vet hvert fall å sette pris på ting når man har gått lenge uten det. Det skal være sikkert!

Jeg har jo blogget litt av og på i flere måneder nå, og det er det endelig stopp på nå! Skal oppdatere mye mer nå, nå som jeg har tid og mulighet til å virkelig la bloggingen bli prioritert. Kjempe koselig å få meldinger fra lesere som har savnet innleggene mine, for det setter jeg så stor pris på, og det gjør meg så glad. Ingenting er bedre enn å høre at dere liker innleggene mine og at dere setter pris på bloggingen min. 

Det er enda litt kaos i leiligheten, vi mangler enda møbler som jeg har bestilt, men som ikke er kommet helt enda. Vi trives veldig godt her vi bor nå, det er nydelig utsikt og god plass (hvilket er litt uvanlig for meg som har bodd på 20 kvadratmeter de 6 siste månedene). Sentrum er kun et steinkast unna, noe som vi også så på som litt viktig ettersom Fredrik ikke er kommet ordentlig i gang med lappen enda. Leo sitt rom er også snart ferdig, og jeg er såå fornøyd! Gleder meg til å vise dere. 

Det er kun 55 dager igjen til termin, noe som er kjempespennende! Under 2 måneder. Jøye meg. Dagene raser forbi nå, og vi gleder oss kjempemasse. Selv om ikke alt er på plass enda så har vi i det minste alt på plass til Leo. Det eneste jeg mangler å bestille nå er reiseseng, og den er strengt tatt ikke nødvendig før han er noen måneder uansett. Føles veldig godt!



32 uker og 4 dager i dag ♥

 

Litt av utsikten på kvelden! Veldig dårlig bilde, jeg vet. Iphone ville ikke samarbeide, så da måtte jeg ta det jeg la ut på insta for en liten stund siden.



Litt av utsikten på morgenen! 

 

Hva synes dere forresten om det nye designet mitt? Dyktige Ida Johanne (Direktelink) som har laget det til meg ♥ Vil råde alle til å ta seg en tur innom bloggen hennes, hun har også flotte gratisdesign til dere som eventuelt skulle mangle det!

 Vi snakkes!

hits