JEG SVARER

20 SPØRSMÅL OG 20 SVAR

Hei dere! Jeg fant en sånn standard 20 spørsmål jeg tenkte å svare på i dag! Jeg synes det var en stund siden jeg hadde en runde med dette, og jeg synes det er så gøy å svare på slike selv også. 

Hvem var din aller første, beste venn? En gutt jeg ble bestevenn med i barnehagen som jeg var bestevenn med alle årene i barnehagen. Er så sprøtt å ha min egen sønn i barnehagen når jeg kan huske så mye av hva jeg selv gjorde i barnehagen! Jeg tror jeg har merkverdig god hukommelse når det kommer til enkelte ting, og det kan være både gøy og litt frustrerende.

Hva var det siste som gjorde deg flau? Det husker jeg faktisk ikke! Jeg blir stort sett aldri flau lenger jeg. Jeg kan bli småklein av ting Fredrik sier og gjør når vi er alene, men da bare ler vi av det sammen, og han gjør det mest sannsynlig bare fordi han synes det er gøy når jeg synes noe han gjør er kleint. Vi ler mye sammen, det er noe jeg verdsetter høyt!


Hvis du kun kunne ta på deg ett sminkeprodukt før du skulle gå ut døren, hva ville det vært? Lipliner. Jeg trives godt uten vipper, men ikke uten noe på leppene. Jeg elsker liplinere og bruker det alltid om jeg skal ut på noe!

Hva skal du i dag? Trene, og spise middag med Fredrik etter at barna har lagt seg! Muligens få sett litt på serier også, og jobbet med bloggen. Leiligheten ser ut som et kaos nå, men å være mamma har virkelig lært meg å prioritere - og rotet går heldigvis ingen steder til i morgen :-)


Største frykt? At noe skal skje barna eller noen av de jeg er glad i! Har også en stor frykt for brann og edderkopper.

Favoritt-blogginnlegg? Åh, det tror jeg må være mamma sitt aller første gjesteinnlegg her på bloggen som du kan lese HER! Jeg synes det er så koselig og fint skrevet ♥


Hvilken film så du sist? "Geralds lek" som ble gitt ut på Netflix på fredag! Bra thriller, vil anbefale dere å se den faktisk.

Hvor går din neste reise? Jeg har veldig lyst til å dra til England en weekendtur med Fredrik i løpet av vinteren! Men vi får se om det blir noe av, livet, hverdagen og barna har en tendens til å komme i veien. Haha!

Hvilket stjernetegn er du? Jeg er født i juni og er dermed tvillingen.

Hva får deg til å gråte? Haha, hvor skal jeg begynne? Det meste som har med barna å gjøre, i hvert fall. Jeg gråter egentlig ikke så mye som noen av dere sikkert har inntrykk av, men jeg blir veldig lett rørt. Det som får meg til å gråte er ofte hvor grusom og brutal verden kan være. 

Hvilket navn ville du fått om du hadde fått bestemme selv? Jeg synes at det er så mange fine jentenavn, men siden jeg er så godt vant til navnet mitt nå så føles det bare ut som at de fleste ikke "passer" meg, så det vet jeg faktisk ikke. Hadde du spurt meg når jeg var yngre hadde jeg garantert visst svaret på dette spørsmålet, jeg hatet navnet mitt en lang periode og bestemte meg for å skifte med en gang jeg fylte 18 år. Jeg ser nå at det aldri kommer til å skje, jeg vil gjerne beholde navnet mitt slik det er. Jeg liker at det ikke er så mange som har samme navn som meg. Det er for øvrig litt morsomt at hvis du googler hva andre synes om navnet Jessica, så skriver veldig mange at de forbinder det med ung mor (og Porno!!) Haha..


Hva har du cravet den siste uken? Sjokolade! Har spist 3 sjokoladeplater alene tror jeg, og drukket typ 20 kopper med kakao. Ops! Når jeg skeier ut så skeier jeg skikkelig ut for å si det sånn. Fredrik blir alltid sur for at jeg har spist all sjokoladen, haha! I går fikk jeg litt kjeft for å ha drukket hele kartongen med kakao. Unnskyld Fredrik!

Det beste du vet å spise? En ordentlig cheeseburger og spaghetti. Separat altså.


Styrketrening eller cardio? Styrketrening helt klart!

Beste årstid? Synes hver sin årstid har sin sjarm, jeg! Jeg elsker varme da, så sommer står nok øverst hos meg. Men høsten, vinteren og vår er også herlige årstider som jeg liker veldig god. Så lenge det ikke blir alt for kaldt på vinteren da!

Hva savner du i livet ditt? Flere barn.


Har du noen gang angret skikkelig på en eks-kjæreste? Ja, det kan man trygt si.

Hva er det første du legger merke til når du møter en ny person? Det tror jeg må være ustrålingen og smilet til vedkommende!

Hvilket av bildene fra din Instagramkonto er du mest fornøyd med?

Jeg er ikke akkurat noen fotograf, men de første bildene jeg tok av begge barna etter de hadde kommet til verden, er nok bildene jeg liker aller best. Men det handler nok mer om følelsene ligger bak, hvor stolt og lykkelig jeg var ♥

Hva ville du sagt til deg selv om du fikk muligheten til å møte deg selv for 5 år siden? Ikke godta så mye og sett foten ned når du blir behandlet dårlig, ro ned brunkrem-bruken, og bruk solkrem. Ta det med ro og slapp av! kjærlighetssorg går over, og det som ikke går bra kommer til å gå over!

Nå skal jeg legge Noah og så endelig få trent og spist litt middag. I dag har jeg hatt det så travelt så spising har gått helt i glemmeboken. Ja, det er faktisk mulig å glemme å spise, før trodde jeg ikke det jeg heller.. Haha! Dessuten har jeg skeiet ut helt med treningen i det siste, og det er ingen bra følelse! Jeg gleder meg til å komme tilbake i gode treningsrutiner nå utover høsten og vinteren. Ellers håper jeg dere nyter kvelden videre, og at dere har det bra :-)

SKAL VI GIFTE OSS?

I dag fikk jeg inn et spørsmål på Snapchat som jeg ville svare på i et eget blogginnlegg. Nemlig om når/om vi tenkte å gifte oss, siden vi i helgen hadde vært sammen i 4 år. Jeg føler meg veldig forelsket om dagen, og det samme gjør Fredrik. Det er nesten som at vi er nyforelsket igjen, egentlig litt rart. Sist gang jeg nevnte giftemål ordentlig på bloggen var Leo kun noen måneder gammel. Den gangen var det kun Fredrik som var myndig, og vi måtte ha søkt fylkesmannen om lov for å gifte oss. Men det var uansett ikke et tema på den tiden og absolutt ikke aktuelt, men det er klart at tanken har slått oss fra tid til annen nå over 2 år senere.

Da jeg var yngre og til dels i senere tid har jeg alltid sagt at jeg ikke trenger å gifte meg. Jeg føler litt på at det forventes at når man har fått barn, så må man gifte seg også. Jeg har aldri sett poenget i det, fordi jeg trenger vel ikke en ring på fingeren for å bevise at jeg elsker noen, eller for å bevise at det er den personen jeg ønsker å leve sammen med resten av livet mitt. Handlinger viser mer enn ord, mer enn et "Ja" på alteret og den pakka der. Selv om jeg selvfølgelig ser at det kan være en romantisk og hyggelig ting å gjøre. 

Jeg har begynt å tenke at det hadde vært koselig å kunne kalle Fredrik for mannen min, og å vite at vi er gift på papiret, at vi står oppført sammen og kanskje det også hadde vært koselig (og betryggende?) for barna i fremtiden å vite at de har gifte foreldre. Ikke vet jeg, men jeg anser det i hvert fall ikke lenger som noe som aldri kommer til å skje. 

Tidligere var det jo den store skammen å få barn med noen uten å være gift med dem. Jeg er glad for at det ikke er slik lenger, selv om jeg kan forbanne meg fra tid til annen over fedre som bare stikker av fra ansvaret sitt når de har fått barn med noen. (Selv om jeg selvfølgelig forstår at det kan være ulike grunner til det, så jeg skjærer absolutt ikke alle over samme kam her) Det finnes jo heldigvis flere mellomting, og man kan fint ta ansvar for barna sine i dagens samfunn uten å nødvendigvis måtte være gift med mor til barna. Og heldigvis for det!

Jeg vil absolutt ikke presse noe giftemål på Fredrik nå, men vi har en åpen dialog om så og si alt. Ingen av oss ser for oss at det blir aktuelt i nær fremtid. Fredrik sier at han ønsker å gifte seg med meg i fremtiden, men ønsker seg et stort bryllup med hele pakka. Men en stor seremoni og å gå opp kirkegulvet og hele pakka er faktisk mitt verste mareritt. Da forblir jeg heller ugift i all fremtid. Jeg er kanskje litt sær akkurat her, men det er helt ærlig slik jeg føler det og det vet han veldig godt. Vi har heldigvis ingen hast.

Men som med det aller meste annet, så kan jeg heller ikke forutse fremtiden når det kommer til giftemål. Kanskje jeg ombestemmer meg om 5 år og plutselig ønsker meg stort slotts-bryllup? Eller kanskje ikke. Kanskje vi finner ut at vi ikke har lyst til å gifte oss i det hele tatt, noen gang. Eller kanskje ikke.

For meg er det uansett ikke noen slags mål i livet mitt, det er heller ikke noe av det viktigste for meg. Det viktigste er for meg at jeg er lykkelig med den jeg er sammen med, ugift eller ei.

AVSLØRER MINE HEMMELIGHETER

God kveld dere! Flere av dere har spurt etter blogginnlegg hvor jeg er mer personlig, siden det er noen av dere som mener jeg skriver mange upersonlige blogginnlegg. Det synes jeg er trist, og jeg ville derfor gjøre noe med det. Jeg vil jo være personlig på bloggen! Derfor tenkte jeg i dette blogginnlegget å åpne meg skikkelig for dere, og fortelle dere noen av mine hemmeligheter.

- Dette er veldig skambelagt og ganske tabu, men jeg velger å være åpen om det likevel. Jeg har tidligere slitt med å være sjalu fordi jeg har opplevd utroskap og hatt noen såkalte "giftige" forhold. Det gjør noe med ens psyke og tankemåte å oppleve det. Man får sår som har veldig vanskelig for å gro når man gir alt av seg selv og elsker noen, og de svikter deg på verst mulig måte.

Jeg var nok ikke egentlig klar for et nytt kjæresteforhold da jeg ble sammen med Fredrik, men nå er jeg selvfølgelig sjeleglad for at jeg gjorde det likevel. For min del så ødela det jeg hadde opplevd i tidligere forhold, for hvordan jeg tenkte i mitt nye forhold. Man går inn i en kjæresterelasjon i forsvarsposisjon, hvor man prøver å forsvare seg selv på best mulig måte for at det ikke skal skje igjen. Det er ikke en god kombinasjon, for den nye partneren din er ikke skyldig i hva som har skjedd i fortiden, men man har alle ulik bagasje. Det er flere måter å være sjalu på. Jeg har aldri vært typen som har nektet kjæresten å dra ut på ting, ha kontakt med andre mennesker, generelt bli med på ting uten meg, og så videre. Jeg har vært typen som har overtenkt for meg selv, hatt dårlig selvbilde (som et resultat av hvordan jeg har blitt behandlet i tidligere forhold), og vært livredd for å bli såret på samme måte igjen. Det er så ødeleggende, og det spiser deg opp innvendig. Til dere som har det slik jeg har hatt det: Du må bestemme deg for at du vil stole på at partneren din er der. Det er vondt å gjøre seg så sårbar når man har blitt sviktet, men du kan ikke si at partneren din må gjøre seg fortjent til din tillit. Du må ville stole på han eller henne, ellers kommer det aldri til å fungere. 

(PS: Fredrik og jeg har det veldig bra sammen)

 

- Jeg har fregner i ansiktet. Dette er ikke en skikkelig hemmelighet, for jeg tror jeg har skrevet det en gang tidligere her på bloggen, men det er lenge siden - og da var det flere som ikke trodde på meg. Men likevel har jeg prøvd å skjule det og holde det hemmelig i alle år. Det har for øvrig skjedd i virkeligheten også, at noen ikke tror på meg når jeg sier at jeg har det. Jeg tar et som et tegn på at jeg er flink til å sminke de vekk. Haha. Jeg kan ærlig innrømme at jeg aldri har ment at det har kledd meg og hvordan jeg ser ut. Det har vært så in med fregner den siste tiden, og det har vært helt sprøtt å se at mens andre begynner å sminke seg fregner, så har jeg alle disse årene gjort alt jeg kan for å sminke dem vekk. Man vil gjerne ha det man ikke har, ligger det kanskje noe i det? Nå begynner det for øvrig å bli vanskelig å skjule selv med dekkende foundation etter sydenferien vår. Her kan dere se:

- Jeg er en person som tenker veldig mye. Å se på nyhetene kan ødelegge dagen eller til og med uken min, om det er "feil" bilder som vises, eller "feil" informasjon som blir lest opp av nyhetsankeren. Barn og babyer som blir misbrukt og drept. Hvordan unge jenter i andre deler av verden må prostituere seg for å forsørge familien sin, og hva slags ettervirkninger det får. Eldre som blir behandlet dårlig på sykehjem. Barn som blir drept i krig fordi voksne ikke er enige om religion. Jentebabyer i Kina som blir kastet i elver og dumpet i søplekasser. Nei, vet dere hva. Jeg blir altså så dårlig at jeg blir fysisk kvalm. Man føler seg så maktesløs når man sitter i Norge med egen familie og ikke vet hva man kan gjøre som kan hjelpe. Jeg vet ikke hvordan andre takler det, jeg har rett og slett måtte kutte det fullstendig ut fordi det tar over livet mitt å tenke på hvor mye grusomt som skjer i verden hver eneste dag. Jeg blir liggende våken om natten mens hjertet mitt blør av å tenke på hva som har ført til at mennesker kan være så ondskapsfulle, og at verden noen steder er et så grusomt sted.

Dette var et utrolig vanskelig blogginnlegg å skrive, jeg tror jeg har sittet her og skrevet i over en time nå. Ha en kjempefin kveld videre!

DERFOR SA JEG IKKE I FRA TIL DEN FULLE MOREN:

Etter jeg skrev DETTE blogginnlegget hvor jeg skriver om at vi så en full mamma komme inn på lekeplassen hvor sønnen min lekte her på utenlandsferie, fikk jeg mange spørsmål om hvorfor jeg ikke sa i fra til vedkommende. Jeg leste til og med i et kommentarfelt på Facebook at jeg var minst like ille som den fulle mammaen, som var for feig til å si i fra. Hallo, folkens! Alvorlig talt?

Jeg vet av flere ulike grunner at denne kvinnen var mamma. (Holder litt tilbake akkurat her av hensyn til personvern) Barna og hennes samboer/mann satt også på et bord et stykke unna. Hennes mann/samboer så ikke full eller overstadig beruset ut, da ville jeg åpenbart sagt i fra umiddelbart.  Jeg ville selvfølgelig også sagt i fra dersom denne fulle mammaen kom gående inn på lekeplassen med barna sine alene, samtidig som hun var full. Dette var altså ikke tilfellet. Hun kom nemlig gående alene.

Jeg synes det var et skikkelig dilemma å finne ut av om jeg skulle si noe eller ikke, og hva jeg i så fall skulle si. Ville det nytte å snakke til et menneske som var så åpenbart dritings? Skulle jeg gå bort til bordet hvor pappaen og barna deres satt, og si i fra? Og hva skulle jeg si? Han var nok klar over at moren til barna hans var full, kanskje han til og med ba henne gå unna siden hun var nettopp det, og at det var derfor hun plutselig snublet inn på lekeplassen hvor vi befant oss.  Kanskje var han fly forbanna på henne fordi hun hadde drukket for mye, og trengte ikke en skjennepreken fra en fremmed mamma oppå det hele.

Jeg var definitivt inne på tanken på å si noe, men samtidig var far til barna sammen med barna deres ved bordet deres, og selv om det ikke gjør valget hennes (les: drikke seg drita full med barna tilstede) noe bedre - så følte jeg også på at det kanskje var å tråkke over en grense å gå bort til en edru mann og belære ham i hvor mye alkohol kona hans skulle drikke.

Jeg ville som sagt aldri gjort noe lignende i halvsøvne en gang, men når far til barna var med dem og jeg følte meg trygg på at jeg kunne konkludere med at han ikke var beruset, så klarte jeg ikke helt å se hvor en eventuell samtale med denne dama skulle føre hen.

Når det er sagt har flesteparten av alle på hotellet her har hatt drinker, øl og vin (gjerne mange av gangen) stående på bordet utover kvelden. Både jeg og mamma er veldig overrasket over hvor mye alkohol som inntas rundt egne og andres barn, uten at det betyr at jeg dømmer noen som velger annerledes enn meg som ikke drikker i det hele tatt på ferie med barna. Skulle jeg sagt i fra til alle vet jeg i hvert fall ikke hvor jeg skulle begynt. 

Dette handler om drikkevaner rundt barn, og det er åpenbart noe vi trenger mer fokus på, og det er også derfor det ble vinklingen på blogginnlegget jeg skrev. Jeg synes det er helt forkastelig om det er noen som mener at det er helt uproblematisk å drikke seg så fulle på ferie med barn tilstede, selv om den ene forelderen er edru. Men uansett hva jeg synes om det, så får jeg ikke forandret andre mennesker. Man skal være en ansvarlig omsorgsperson også på ferie, og da mener jeg at man selv må vite hvor grensen går uten at jeg skal trenge å ta på meg oppgaven å gå rundt til andre foreldre og fortelle dem hvor mye de kan drikke.

Jeg hadde uten tvil sagt i fra dersom det ikke var noen annen omsorgsperson tilstede, og av hensyn til barna ville jeg også sagt i fra dersom de så ut til å være i fare. Man kan selvfølgelig stille spørsmål omkring hvor skremmende det er for et lite barn å se mamma full, men i bunn og grunn handler ikke denne saken om at jeg er feig som ikke sier i fra, den handler om foreldre som ikke er sitt ansvar bevisst.

NÅ REISER VI!

Da er vi omsider på flyplassen! Så herlig å være her. Vi kom frem litt senere enn hva vi kanskje burde ha gjort, så mildt sagt stressede meg hadde katastrofetanker fra ende til annen. Tenkte vi ikke kom til å rekke å spise før måtte spise, at vi først måtte på toalettet med barna og "Hvordan i alle dager skulle vi rekke alt" som endte i at jeg ikke trodde vi kom til å rekke flyet av alle ting.. Dramatisk ja. Fredrik sier alltid at jeg kan være så dramatisk noen ganger, og etter i dag kan jeg ikke si at han ikke har rett. Men vi rakk da alt vi skulle, vi!

Nå holder vi på å spise litt, og skal snart gå på flyet! Jeg er egentlig nødt til å gå nå for å rekke flyet, og etter noen timer på fly gjenstår en busstur på ca 45 minutter. Med andre ord snakkes vi fra Mallorca, fine dere!

HVA VILLE JEG GJORT OM..

God lørdag alle sammen! Nå for tiden ser jeg at mange både Youtubere og bloggere svarer på hva de ville gjort i ulike situasjoner. Tenkte det kunne være morsomt å gjøre det samme her på bloggen, så jeg fant noen typiske Hva-ville-jeg-gjort scenarioer, og tenkte å svare på disse nå ♥ Jeg er kanskje litt sent ute med tanke på de fleste andre, men det gjør vel ikke så mye?

... Blogg.no hadde blitt lagt ned?

- Jeg hadde nok gått til en annen bloggportal om kun blogg.no hadde blitt lagt ned. Hadde alle bloggportalene blitt lagt ned, og fenomenet blogg blitt borte, så hadde jeg satset mer på å skape innhold/bilder på Instagram og Snapchat. Kanskje Youtube også?

... Jeg hadde vunnet i lotto?

- Kommer helt an på hvor mye jeg hadde vunnet! Førsteprioritet hadde vært å sikre barna økonomisk i fremtiden. Hadde helt sikkert investert i eiendom, og har også en stor drøm om å kunne hjelpe barn og babyer som bor på barnehjem i fattige land. Selv om jeg aldri vinner i lotto, så håper jeg at jeg på en eller annen måte kan hjelpe dem på et vis i fremtiden. ♥

.. Jeg fant en tusenlapp på bakken?

- Kommer helt an på hvor! Hadde det vært ute på gaten hadde det vært så og si umulig å finne ut hvem den egentlig tilhørte, hvem er det som ikke vil ha en tusenlapp? "Alle" hadde vel sagt at det var deres om noen ble spurt. Eller? Jeg fant for øvrig en hundrelapp inne på dagligvaren her for et år siden, og da gikk jeg rett til kassen og sa at jeg fant den der inne. Hadde ikke hatt samvittighet til å bruke den uansett, jeg tenker alltid: Hva hvis den tilhører noen som knapt har penger? Noen minutter etterpå hadde det visst kommet en dame til kassen og spurt kassadama om det ikke tilfeldigvis hadde blitt funnet en hundrelapp på gulvet der inne, siden hun hadde mistet sin :-)

... Fredrik fridde til meg?

- Jeg elsker Fredrik og jeg trenger ikke en ring på fingeren som bevis på det. Dessuten har jeg en følelse av at han kommer til å føle et press om jeg skriver ja her. Haha!

... Jeg ble gravid nå?

- Da hadde det blitt baby. Jeg hadde ikke klart å ta abort.

... Jeg måtte velge mellom å være blind eller døv?

- Da ville jeg valgt å være døv. Uten synet tror jeg at jeg ville følt meg rimelig fortapt, jeg er nok som de fleste andre som kan se veldig avhengig av syn. Hadde vært forferdelig trist å aldri kunne høre musikk eller stemmene til de jeg er glad i da!

... Jeg måtte velge mellom å aldri blogge igjen, eller å få blogge men å få mange stygge kommentarer hver gang jeg postet noe?

- Blogge med stygge kommentarer. Bring it on. Haha!

... Vi ikke hadde fått lov å kalle barna våre Leo og Noah?

- Om vi ikke hadde fått lov til det, så hadde de naturligvis hatt andre navn istedenfor. Leo hadde nok hatt navnet Axel/Aksel, og Noah hadde nok fått navnet Oscar.

... Jeg hadde tryna skikkelig i offentligheten?

- Da hadde jeg nok ikke klart å holde latteren tilbake. Haha, det er jo så vondt å falle men samtidig er det vanskelig å ikke le når man tenker seg til hvordan det har sett ut. Fredrik hadde trolig ledd seg halvt i hjel!

Vi har hatt en veldig rolig dag i dag egentlig! Søsteren min har vært ute på lekeland med Leo, mens Noah, Fredrik og jeg ble hjemme for å slappe av. Det ble ikke så mye søvn på meg i natt ettersom jeg ikke sovnet før solen hadde stått opp igjen. Kjipt, men sånn er det bare noen ganger. Vi hadde en liten familiemiddag her istad, og nå føler meg veldig klar for å nyte resten av lørdagskvelden. Håper dere gjør det samme, og håper dere likte blogginnlegget!

Klem

UTRO-RYKTER

Jeg skriver dette nå for å få en slutt på dette en gang for alle. Jeg er så lei, så utrolig lei av å klikke meg inn i kommentarfeltet mitt å se kommentarer dukke opp om at Fredrik er utro. Det har holdt på nå i snart to år nå, det startet da vi gjorde det slutt i 2015, og nå føler jeg at det er på tide å sette foten ned. Jeg må innrømme at jeg har slettet en del av kommentarene som har gått på dette, mens de har tikket inn i løpet av de siste to årene. Flere lesere har selvsagt lagt merke til dette, og bruker det som argument for at det er sannhet i det, og at jeg prøver å skjule sannheten.

Det er veldig mange som vil ødelegge for Fredrik og meg tydeligvis, det er ingen god følelse. Jeg angrer overhode ikke på å ha inkludert Fredrik i bloggen fra så og si dag 1, men det kommer med en stor bakdel og dette er en del av den. Jeg vet at jeg ikke er den første bloggeren som opplever dette, det er mange bloggere der ute som lar være å introdusere kjæresten deres på bloggene deres fordi de vet hva som venter. Mange ser ut til å glede seg over å ødelegge for andre, for meg er det helt absurd. Det kommer for øvrig ikke til å skremme meg fra å inkludere Fredrik i min blogg, fordi han er en stor del av hverdagen min og livet til meg og barna. Alle kommentarer som går på utroskap og Fredrik fremover blir derfor fjernet. Fredrik orker det ikke, og det gjør ikke jeg heller.

Jeg stoler på Fredrik og Fredrik stoler på meg. Det viktigste i et forhold er tillit og det har vi til hverandre. Ingen kommentar kan ødelegge det, så det er ikke derfor jeg velger å fjerne dem fremover. Det handler mer om at man anonymt kan skrive hva man vil på hvilken som helst måte uten at det trenger å få noen konsekvenser. Jeg vil vise at det faktisk ikke er sånn at man kan skrive akkurat hva man vil uten at det får noen følger. Tenk om det var deg som det ble skrevet om? Fredrik har ingen blogg og får ikke forsvart seg. Jeg vil ikke bruke bloggen min til å forsvare meg og kjæresten min i hvert innlegg, for det er ikke derfor jeg opprettet bloggen. Kommentarene er også å regne som offentlig stoff ettersom alt i kommentarfeltene mine kan leses av hvem som helst. Jeg både håper og tror at andre ville reagert på samme måte om de ble spredd løgner om på offentlige sider. Jeg håper dere kan ha forståelse for valget mitt.

Fredrik og jeg har det veldig fint sammen. Vi elsker barna våre og vi elsker hverandre. Ingenting kan forandre det.

Fremover på bloggen har jeg ikke lyst til å ha noe fokus på negativitet og at andre vil ødelegge for meg. Jeg er ikke en negativ person i det hele tatt, jeg elsker livet mitt, familien min, og min evne til å se lyst på ting - og derfor er det den delen jeg vil ha fokus på her. Jeg håper dere har hatt en god tirsdag, så snakkes vi igjen i morgen!

Klem

FIKK VI FEIL SVAR PÅ GRAVIDITETSTESTEN?

God kveld dere! For en dag det har vært, og jøye meg som timene har flydd avgårde. Vi har vært ute i dag i knallfint sommervær alle fire. Det er så koselig å dra sammen hele familien ut på tur, jeg merker hvor mye det betyr at vi finner på ting sammen, og muligheten til å bare nyte tiden vi har sammen nå på sommeren!

Så.. I morgen er det en uke siden jeg la ut blogginnlegget og skrev om at jeg hadde tatt en graviditetstest, sammen med bilde av testen som jeg var helt sikker på at viste negativ. Jeg følte jeg kunne senke skuldrene og bare slappe av etter å ha fått det jeg trodde var negativt resultat. Jeg logget av sosiale medier for et par timer, og da jeg logget på igjen, hadde det kommet inn både kommentarer på Facebook og meldinger på Instagram, Facebook og ja - til og med også mail! 






De gikk hovedsaklig på det var mange som mente at testen så positiv ut likevel, at deres test hadde sett slik ut da de var helt i starten av et nytt svangerskap med barn nummer to og tre, og så videre. Da jeg leste opp et par av alle kommentarene til Fredrik, ble både han og jeg ganske nervøse. Naturlig nok, da vi ikke ser for oss et barn til enda - som jeg har nevnt rimelig ofte.

Nå har vi for øvrig fått et sikkert svar på om jeg er gravid igjen eller ikke. Og vi kan puste ut, for jeg er ikke gravid! Hurra for det! Jeg har begynt å ta en graviditetstest hver måned nå slik jeg gjorde etter svangerskapet med Leo, selv om jeg selvfølgelig gjør det jeg kan for å unngå uønsket graviditet i tillegg (Det har jo ikke for øvrig ikke stoppet kroppen min fra å bli gravid tidligere, men da må man jo benytte seg av andre metoder for å unngå det) 

Jeg ble faktisk skikkelig skuffet da noen kommenterte i forbindelse med blogginnlegget om testen jeg tok nå for en uke siden, at de mente at nå måtte jeg legge ønsket om en ny baby på hylla. At det ikke var noen lek å få barn, at barn fortjener de beste forutsetninger, og en hel rekke andre ting som jeg leste som et stort spørsmålstegn. For, altså, er det ikke akkurat hva jeg har skrevet på bloggen da? Jeg ble ganske skuffet over meg selv og at jeg hadde klart å fremstille ting på den måten at noen kunne tolke det som om at jeg ønsket at testen skulle være positiv, jeg trodde jeg var rimelig tydelig på at vi ønsket at den skulle være negativ.

Jeg ønsker ikke å bli gravid nå eller i nærmeste fremtid. Jeg håper ikke at jeg blir det, og jeg har ikke lyst til å bli det. At det den siste tiden har blitt en del gravid og babysnakk på bloggen, er ikke synonymt med at jeg ønsker et nytt barn nå. Det er vel kanskje bare fordi vi har fått to barn mens jeg har gått på prevensjon tidligere, og at det faktum at jeg kan være gravid igjen derfor er noe som vi aldri kan legge helt fra oss. Altså kan det hende at det i perioder opptar meg en del, og på min blogg er det jo helt naturlig at jeg skriver om det som opptar meg.

Det var egentlig ganske deilig å få skrevet ut dette i et eget innlegg, for da kan vi legge denne saken død. Vi gjør alt vi kan for å unngå et nytt barn nå. Vi vil først og fremst tenke på de barna vi har, og fortsette å gjøre hver eneste dag og fremtiden så bra som vi kan for våre to små. Jeg har også en utdanning som venter på meg, barn krever en hel masse og skal også følges opp skikkelig når de blir større, og som foreldre må vi tenke på hva som er best for familien vår. Og det er ikke et nytt barn akkurat nå.

Klem

10 SPØRSMÅL OG 10 SVAR

1. Fortell én ting leserne dine ikke vet om deg. - Jeg er utrolig surrete og egentlig også ganske fjern. Når jeg går ute i "offentligheten" så er jeg helt i min egen verden, og ofte er jeg så dypt inne i min egen verden at jeg ikke enser det dersom noen jeg kjenner går forbi. Det er faktisk helt sant! Tror grunnen muligens kan være at jeg er så fokusert på barna som jeg alltid/ofte har med meg, eller det at jeg bare følger med rett fremfor meg og det jeg skal, istedenfor å ha mer fokus på det som skjer rundt meg. Det er faktisk skikkelig flaut, og det er også dessverre noen som tror at dette er bevisst, men det er bare sånn jeg er.

2. Hva gjør deg trist? - Når noen smiler til meg når jeg er ute, og jeg ender opp med å bli så forfjamset når jeg først ser det, at det da er for sent til å smile tilbake før de har gått forbi. Dette får jeg så dårlig samvittighet for! Det er en hel haug av ting jeg blir trist over, og etter jeg ble mamma kjenner jeg det ekstra godt dersom det har med barn å gjøre.


3. Hvor høy er du? - Haha, Fredrik og jeg brukte en hel dag forrige uke på å diskutere det, og det endte med at vi snudde leiligheten på hodet for å finne et målebånd så vi kunne måle meg. Fredrik hadde rett, og jeg er 159 cm lav, som han liker å påpeke. Hehe. Kan jo også få med at han er 186 cm. Det første jeg får høre når jeg møter noen er ofte "Oi, du er mye lavere enn jeg trodde!"

4. Har du opplevd svik? - Ja, jeg har opplevd svik. De aller fleste gjør kanskje det i løpet av livene sine? Man kommer uansett ingen vei med å være bitter, og tenker heller at jeg er en erfaring rikere. .

5. Har du et mellomnavn? - Nope! Jeg er såpass kjedelig at jeg bare heter Jessica Enerberg. Det som er så morsomt med fornavnet mitt er at når du Googler på norsk om hva andre synes om navnet, så dukker det opp utallige treff hvor folk skriver at de assosierer det med "ung mor". Det oppdaget jeg da jeg gikk gravid og dere kan tro jeg ble overrasket. Haha! 

6. Ønsker du en dag å gifte deg? - Det er egentlig ikke så nøye for meg. Jeg trenger vel ikke en ring på fingeren for å bevise at jeg elsker noen, eller for å bevise at det er den personen jeg ønsker å leve sammen med resten av livet mitt.


7. Hvor lenge har du blogget? - Jeg opprettet bloggen oktober 2014, men har kun blogget fast fra februar 2015. Føler meg fortsatt relativt ny i bloggverden!

8. Hva bruker du helst penger på? - klær, sko og ting generelt til barna. Elsker også å kunne bruke mye penger på god mat!

9.Hvilke opplevelser husker du best fra livet ditt? - Jeg har veldig god hukommelse fra jeg var liten, og husker utrolig mye fra barndommen og livet mitt generelt frem til nå. Det jeg husker aller best må nok være da barna kom til verden, samt da jeg traff Fredrik, og mange minner med de beste vennene mine som jeg aldri ville vært foruten. Husker også veldig godt tiden da jeg var psykisk syk, men dette har jeg med årene klart å vri om til noe positivt. Jeg tror ikke jeg visste hvordan det virkelig var å ha det bra, før jeg hadde vært på mitt verste. I ettertid når man har blitt frisk, settes alt i perspektiv og man lever på det lenge. Sånn føler i hvert fall jeg det, selv om det nå er mange år siden jeg var psyk

10. Hvilken tid på døgnet liker du best? - Timene på natten, uten tvil! Lar seg ikke akkurat kombinere så lett med barn, men noen ganger det verdt det å være trøtt dagen etter.


Håper dere får en veldig fin kveld videre ♥

ET ORDENTLIG SVAR:

Hei igjen dere! Tror aldri jeg har skrevet et blogginnlegg så kort tid etter et annet tidligere, men i dag har det vært så hektisk at det bare måtte bli sånn. Jeg tenkte jeg skulle svare på en kommentar som jeg fikk her forleden. Jeg ble ganske sjokkert av den, men fremover vil jeg gjerne vri det negative jeg får her inne, om til noe positivt, og noe som forhåpentligvis kan være fint å lese.

Anne skriver "Likte bloggen din før du begynte å skrive om meningene dine. Er uenig i nesten alt, liker deg ikke lenger pga det. Pluss du skriver som om Noah og Leo er guder eller no når de utvikler seg helt normalt. Slapp helt av, tror alle har sett penere barn og vært borti barn som kan både det ene å det andre. Mine krabbet når de var 5 mnd (tvillinger) pleier ikke skryte av det. Synes det blir litt for mye. ALLE mødre tror at AKKURAT dems barn er best og finest, men hallo? Ro ned, har sett bedre selv."


Du skryter kanskje ikke av barna dine, slik at andre ser og hører det? Jeg skryter uhemmet av barna mine, og jeg er så stolt av dem at det faktisk gjør litt vondt. Haha! Det har ikke noe å si for meg hvilket tempo de utvikler seg i. Alle barn fortjener skryt. Jeg tviler på at den stolthets-følelsen jeg kjenner på hadde vært noe mindre om Leo hadde begynt å gå senere enn hva han gjorde, eller om Noah hadde begynt å krabbe noen måneder senere. Jeg håper og tror at de fleste mammaer kan si det samme.

For den enorme kjærligheten man får for sitt barn, og stolthetsfølelsen man sitter på når de klarer noe nytt, sier et nytt ord, eller lærer nye ting - den avhenger ikke av hvor tidlig eller sent ute de er i utviklingen. Jeg elsker dem og er stolt av dem uansett, og det skal de alltid vite ♥

Vet dere hva jeg tror? Jeg tror det er sunt å ikke være enige med alle. Jeg har venninner som mener ting jeg er nokså uenig i, og jeg mener helt sikkert en god del ting som de er uenige i også. Jeg liker dem ikke noe mindre av den grunn, det har faktisk vært utelukkende positivt for meg. Det har lært meg å ikke bare se en vei, men begge. Å klare å se flere sider av en sak, reflektere, og å ikke alltid være så bastant. Verdien av det er stor! Jeg skal gi deg et godt råd, det finnes få mennesker der ute som kommer til å være enige med deg om absolutt alt i fremtiden. Du sparer deg selv for mye irritasjon, og ikke minst så sparer du mange potensielt gode vennskap, om du heller bare velger å akseptere det og se forbi det.

Hvis du vil forandre noe, så må du alltid starte med deg selv. For du kan aldri forandre andre mennesker, utenom deg selv. Jeg håper oppriktig talt at dine tvillinger oppnår mye i livene sine, og ikke minst at de får massevis av skryt. For det fortjener de, på lik linje med alle andre barn. Jeg håper at når de kommer springende til deg for å vise hva de har klart, at de ikke får samme svar som jeg gjorde her: "ro ned, har sett bedre selv" sitert deg.

Ønsker dere alle en fantastisk kveld videre, og "Like" gjerne blogginnlegget på knappen under om du likte det!

10 PERSONLIGE SPØRSMÅL OG SVAR

God kveld dere! Dere som følger meg på Snapchat (@Mammasom16) fikk kanskje med dere at jeg åpnet Snapchatten min litt tidligere i kveld, etter at jeg fikk spørsmål om jeg kunne gjøre et blogginnlegg som dette hvor jeg svarer på personlige spørsmål fra dere. Så da åpnet jeg Snapchatten min, og fikk massevis av spørsmål fra dere. Jeg plukket ut 10 av dem, og her kommer svarene:

1. Har dere noen gang tenkt til å flytte fra Larvik til der hvor familien din bor?

Vi har ingen planer om det, nei. Hehe! Får veldig mange spørsmål om dette fra familien min, som naturlig nok veldig gjerne vil ha både meg, Fredrik (Som de også er veldig glad i) og Leo og Noah selvsagt. Larvik er en fantastisk by og jeg har ingen planer om å flytte. Men flere turer på besøk til familie og venner til Gjøvik blir det nok fremover!

2. Er du og Fredrik skilt?

- Jeg forsto det sånn at det ble noen misforståelser rundt DETTE blogginnlegget, siden jeg også skrev at vi egentlig hadde bestemt oss for å flytte fra hverandre. Vi konkluderte altså med at vi ikke skulle gjøre det likevel, og det var gladnyheten: At Fredrik og jeg er kjærester og håper på å være det i lang tid fremover, og at vi nå har startet på nytt! Vi har altså ikke gjort det slutt eller flyttet fra hverandre, selv om det har vært slutt mellom oss i mellomtiden.

3. Hva er drømmen din om 10 år?

- Det har jeg skrevet litt om HER. Drømmen min er for øvrig å oppleve masse med barna, leve godt, være lykkelig. Mitt eneste ønske er bare å være lykkelig, og nyte livet med familien min!

4. Har Fredrik og et godt forhold nå? Og har dere tid til å ta vare på hverandre? Eller blir det litt glemt med to små barn osv?

- Altså, vi har ikke et perfekt forhold. Men når det er sagt, hva er egentlig "perfekt"? Vi elsker hverandre veldig høyt, og kjærligheten overvinner alt.

5. Kan du en gang legge ut "A day in our lives"-video,  hvordan en vanlig dag er for dere? Og har du noen venner på rundt din alder med barn?

- En slik video har jeg planer om å gjøre! Jeg har mistet kontakten med flere av mine gamle venner, men det er vanskelig å si om det er fordi jeg flyttet fra Gjøvik, eller om det er fordi jeg fikk barn. Jeg har jo fortsatt kontakt med flere av mine gamle venner også, og har den i dag venner både med og uten barn. Eldre mammaer, og jenter som er på min alder og til og med yngre. Jeg setter så pris på de gode vennene mine som har støttet meg fra dag 1, men jeg tror at uansett alder så er det vanlig å miste noen venner på veien når man får barn. Det er hvert fall mitt inntrykk!

6. Ønsker du flere barn i fremtiden?

Først vil jeg bare si at jeg er kjempe takknemlig for barna jeg allerede har. Jeg vet at det ikke er en selvfølge å få barn. Jeg ønsker meg en stor familie og håper jeg får 2 til i fremtiden. Som jeg allerede har sagt, så tar jeg ikke abort om jeg blir gravid, men jeg kommer ikke til å prøve å bli gravid med det første. Dette vet dere jo egentlig allerede :-)  Men først vil jeg gjerne utdannelse, fordi det er noe jeg virkelig vil for min egen del og for barna mine - men også for å vise at å få barn tidlig ikke gjør det umulig å ta seg en skikkelig utdannelse - selv om det utvilsomt kommer til å være tøffere å ta en utdannelse når man har to barn.

7. Tror du at Fredrik og du kommer til å få flere barn i fremtiden?

Det er helt umulig å si. Men Fredrik er klar over at det er en sjanse for at han kan bli pappa igjen, fordi jeg allerede er blitt gravid på prevensjon to ganger. Når det er sagt vil jeg ikke bli gravid så lenge han ikke ønsker flere barn. Vi tar ett år av gangen, og hvis Fredrik noen gang har lyst på en liten baby igjen, så får vi ta det derfra.

8. Hva er din drømmeferie?

- Maldivene med barna hadde jeg virkelig ikke takket nei til! Har lyst til å ta meg en tur dit i løpet av de neste årene, så forhåpentligvis får jeg med noen i familien. Ellers takker jeg ikke nei til en ferie til varmere strøk nå nesten uansett hvor det er, men først skal vi nyte sommeren i Larvik - så får vi se utover høsten!

9. Hva er ditt verste minne?

Det må nok være da jeg nesten ble slått ned av lynet, og da Leo datt på steintrappen vår. Sistnevnte må nok være det aller verste. Takker fortsatt Gudene for at Leo "Kun" slo ut to tenner, det kunne gått så utrolig mye verre.

10. Føler du virkelig selv at du er en genuint god mamma?

- Det kan jeg oppriktig si at jeg føler. Jeg kan se at guttene mine elsker meg, og jeg elsker dem enda mer ♥

OPPMUNTRER JEG BARN TIL Å FÅ BARN?




God kveld! Håper lørdagen deres har vært helt topp.

Dette er en gjenganger jeg har fått helt siden jeg startet opp bloggen min. Jeg oppmuntrer barn til å få barn fordi jeg skriver at det å bli mamma tidlig har vært det beste som har skjedd meg, at jeg elsker å være mamma, eller at jeg rett og slett bare oppfordrer til det fordi jeg blogger om å være ung mor i seg selv. Senest i dag fikk jeg en slik kommentar.

Jeg synes det blir veldig urettferdig å skulle se på disse blogginnleggene om at jeg elsker å være mamma selv om jeg er ung, og kun gå ut i fra dem, for å så konkludere med at jeg oppfordrer til at barn skal få barn. Jeg har jo skrevet sikkert 100 blogginnlegg oppigjennom tidene og siden jeg startet bloggen da jeg var halvveis i svangerskapet med Leo, om hvor tøft og vanskelig det har vært å bli gravid og mamma så tidlig som det jeg ble. Hvorfor er det ingen som husker det de gangene jeg skriver om hvor mye jeg elsker å være mamma, selv om jeg er ung?

Man må jo se på helthetsbildet, og når man gjør det og ser alle blogginnleggene jeg har skrevet om både det negative, men også det positive med å bli mamma så tidlig - så vil jeg faktisk si at jeg ikke synes jeg rosemaler denne situasjonen i det hele tatt. Ja, jeg har et godt liv nå med barna mine, og det er ikke riktig så tøft å være ung mamma lenger som det var da jeg var 16, og nå kan jeg se tilbake på den tøffe tiden og tenke at jeg er en erfaring rikere - men det betyr ikke at det alltid har vært slik, og at jeg alltid har hatt det så bra. Det vet jo også dere som har fulgt meg såpass lenge.

Jeg verken oppfordrer eller fraråder til å få barn tidlig. Jeg skulle ønske jeg kunne gi et fasitsvar på hva som er riktig å gjøre når man blir gravid tidlig, men det finnes ikke. Det som er riktig for meg, er ikke nødvendigvis riktig for andre i samme situasjon der ute. Og det som er riktig for noen der ute, er ikke nødvendigvis riktig for meg. Det blir for enkelt å gi ett fasitsvar, nettopp fordi vi mennesker kan ha et så bredt spekter av ulike livssituasjoner og utgangspunkt.

Som jeg har sagt tidligere så ville jeg ikke blitt gravid med vilje som 16-åring, det skjedde jo fordi prevensjon sviktet. Hadde jeg ikke blitt gravid på p-piller den sommeren, så hadde jeg med andre ord aldri hatt barn nå. Det vil jeg vise med denne bloggen er at man likevel kan leve et fantastisk godt liv, selv om ting ikke går helt etter planen!

PLUTSELIG HELT ALENE


Hei dere!

Jeg tok farvel med Fredrik og barna i dag tidlig, og det var faktisk helt vanvittig tungt å si hade til barna, Fredrik også selvsagt, men dere mødre skjønner sikkert hva jeg mener. Fredrik og jeg har jo godt av noen pauser fra hverandre av og til, det har vi virkelig erfart fra tidligere av. Etter at jeg fikk sagt farvel, dro jeg avgårde til togstasjonen, og er nå i Gjøvik for å treffe venner, uten å ha med meg barna.

Jeg kom frem i 15.00-tiden og har snakket med Fredrik sikkert tusen ganger, og enda mer enn det også. Men det går jo så fint med dem der hjemme, Noah og Leo storkoser seg virkelig med Fredrik og jeg er veldig trygg på at jeg kunne ta meg en tur bort for en gangs skyld. Jeg bryr meg overhode ikke om noen skulle mene noe om at jeg er borte fra barna mine i 1,5 døgn, som forelder så kjenner man barna sine best og jeg hadde aldri dratt om jeg ikke følte meg 100% trygg på at det var riktig å gjøre det. Det som kommer først for meg er barna, og sånn vil det alltid være.

Jeg savner guttene så utrolig mye, men jeg skal prøve å få slappet av og kost meg uansett. Det er jo heldigvis ikke lenge til jeg ser dem igjen, og til tross for at jeg tok beslutningen å reise sammen med Fredrik, så gruet jeg meg veldig i forkant - men som sagt så har alt gått knirkefritt hjemme i leiligheten vår. Jeg er så sjeldent borte fra barna og kan ikke huske sist gang jeg dro på en tur som dette, det må ha vært når Leo var på omtrent samme alder som det Noah var nå. Jeg synes det er helt merkelig og kun skulle tenke på meg selv. Det er jeg overhode ikke vant til! Haha!

Ønsker dere alle kjempefin lørdag, vi snakkes litt senere ♥

GJESTEINNLEGG: SVARENE PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN

Gjesteinnlegg av Fredrik

Må si at det er sykt morsomt å lese hva dere lurer på. håper at noen av dette gir dere svar på det dere lurer på.

Hvordan går det med deg og Jessica?

- Det går veldig opp og ned.

Hva er det egentlig som har skjedd?

- Det er mye som har skjedd når man lever oppå hverandre hele døgnet så og si.Konflikter oppstår. Vi har begge gjort ting vi angrer på.

Kan du skrive gjesteinnlegg en gang i måneden?

- Ja.

Vil du ha flere barn, isåfall når?

- Tanken på barn er veldig hyggelig, jeg elsker de barna jeg har men akkurat nå holder det med de vi har.

Hva er det beste og verste med Jessica?

- det beste med Jessica er personligheten hennes. det at vi klikker så godt sammen. det er så vanskelig å forklare men det er bare noe med Jessica jeg ikke kan få nok av. Det verste med Jessica er noen ganger temperamentet hennes, og at hun er kontrollfrik av en annen verden. Ingenting skjer i hjemmet uten Jessica vet om det og har skrevet liste om det.

Hvorfor jobber du så mye for tiden?

- Fordi jeg gjør meg klar til fagprøven og vil tjene nok av egne penger.

 Ønsker du å gifte deg med Jessica?

- Hvis jeg lever så lenge så ja;) neida. En vakker dag når alt har falt på plass og jeg føler meg klar.

Hvem er "sjefen i forholdet"?

- Ikke meg, det er hvert fall sikkert;) haha

Hva gjør du som regel når du er sammen med vennene dine?

- Ser på fotballkamper sammen, er på kino, spiller fotball.

3 ting du elsker mest med utseende til Jessica?

- Rumpa, lår og ansiktet.

Hva er det verste som kan skje deg?

- At jeg mister barna mine og Jessica.



Hva er deres beste minne sammen?

- Selvfølgelig er det beste minnet vårt da barna våre ble født. men hvis vi skal ta med kun mitt og Jessicas sammen så måtte det blitt en varm sen maikveld i 2014, to måneder før Jessica fant ut at hun var blitt gravid, sola var på vei til å gå ned og Jessica og jeg gikk ned på stranda alene for å bade, vi hadde hele stranda for oss selv. vi vasset ut i det varme deilige sommerværet mens solen gikk ned. Vi var der til langt ut på natt, det var en lidenskapelig kveld.

Hva har dere til felles?

- Vi elsker skrekkfilmer begge to selv om Jessica får mareritt og søvnparalyse av det. Ellers er det ikke så mye men utrolig nok så passer vi jævlig godt sammen.

Hva er det verste som har skjedd i forholdet deres?

- At det ble slutt.

Føler du det er viktigere å være med venner og sette deg og dine behov først? Fremfor familielivet, jenta di og barna?

- Nei, såklart ikke. jeg setter alltid familien min først. 

Jessica uttaler seg veldig ofte om samfunnsmessige ting som det virker som hun ikke helt har peil på. Er hun ofte sta på meningene sine?

- nja, selv om hun vet hva hun prater om, så er hun jævlig sta.

Du, Fredrik nevnte i et innlegg (om ikke flere ganger) at du sover på madrass på Leo sitt rom. Gjør du fortsatt det? Og Jessica er på soverommet med Noah?

Nei, Leo sover nå i egen seng og Jessica, Noah og jeg sammen i sengen vår.


 

Hva er tankene dine om når barna skal begynne på skolen.. Gleder eller gruer du deg mest til den tiden?

- Jeg gleder meg mest, det kommer til å bli en utrolig morsom tid. jeg vil lære Leo og Noah alt jeg kan og følge dem opp så bra jeg kan. selvfølgelig kommer det til å bli utfordringer og det er veldig rart å tenke på at de skal vokse så mye og så fort. men alle år har hver sin sjarm.

Hva slags jobb har Jessica tenkt på, med tanke på at hun ønsker en utdanning? / hva synes du Jessica kunne blitt?

- Jessica har snakket om å bli psykolog helt ærlig må jeg si at jeg synes hun passer det veldig godt. hun er veldig glad i mennesker og hjelpe andre folk, og veldig flink med ord. 

Hvordan går det om dagene?

- Med meg går det helt fint. Jobber og står på. gleder meg til hver dag når jeg kommer hjem til barna.

Hvordan tror du 2018 blir slik ståa er nå?

det er vanskelig å si. Jeg håper at ting løser seg sammen med Jessica. og at vi fortsatt har den fantastiske familien vår samlet..

Hva planlegger du/dere for sommeren?

- jeg skal ha tre uker ferie, har ikke planlagt så mye. Jessica skal kanskje på syden ferie i høstferien men ikke i sommer. jeg skal på en liten hyttetur med kompiser. men utenom det har jeg ingen planer, skal bare kose meg hver eneste dag med familien.

Hva utdanner du deg til?

- Noe innefor salg. jeg har snart fagbrev i salgsfaget.

Kan du fortelle om en morsom historie med deg og jessica?

- når jeg gikk 1 vgs så bodde ikke jeg og Jessica sammen, derfor pleide vi så klart å prate masse på meldinger, men så var det da denne ene gangen. jeg hadde sendt melding til læreren min angående fri dagen etter, samtidig som jeg skrev med Jessica i en annen chat.  Det hadde gått noen timer og jeg begynte å kjede meg, drar opp mobilen å skriver : tenker på deg babe :* <3. jaja veldig søtt, jeg vet. Den melding skulle jo til Jessica. det som ikke er like søtt er at den meldingen ble feilsendt. og jeg tror dere vet hvem den endte opp hos. jepp, den kvinnelige kontaktlæreren min som er 40 år. jeg så dette sekunder senere og sendte fire meldinger med en gang etter hverandre, hvor jeg påpekte at det var feil og at det ikke var meningen å sende den til henne osv.  Alt dette hadde gått fint, om læreren min bare hadde svart. Haha.. 2 dager senere måtte jeg hu i gangene. Må være de mest kleine sekundene i mitt liv. Haha.   

Trykk på "liker" knappen under om du likte innlegget til Fredrik!

"HVORDAN TAKLER DU DET?"

"Alle de stygge kommentarene du får. Hvordan takler du alt det?" Det er et spørsmål jeg ofte får.

Jeg tror det handler om å godta at uansett hva du gjør så vil noen mene det er feil. Noen mennesker ønsker kun å se det negative, selv om det egentlig ikke er noe negativt å se. Hvorfor? Hvorfor er vi slik, og hva i alle dager gir det noen av oss å opptre på den måten?

Det handler også om å akseptere at vi er forskjellige. Noen velger å lese diverse blogger utelukkende for å lete etter feil og mangler, og sånn er det bare. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å godta det.

Jeg synes faktisk dette med anonyme kommentarer er skikkelig snodig. For om jeg kommenterer på noen annens blogg, og om det er kritikk eller ei, så vil jeg alltid signere med navn. Gjerne fullt navn òg. Det gjelder for øvrig andre typer steder man kan velge å være anonym også, jeg gjør det bare ikke. Jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje det bare handler om at jeg liker å stå for det jeg mener.

Jeg leser jo alle kommentarene jeg får inn her på bloggen, også de som er kritiske og kanskje litt på grensen, men jeg legger virkelig ekstra godt merke til de som signerer med navn, kanskje også fordi jeg liker at andre står for det de mener, uansett hva det måtte gjelde. Jeg kan vel si at jeg selv føler at jeg tar det mer inn på meg om noen skriver med navn når det kommer til konstruktiv kritikk. Men det som er så rart, er at hvis jeg leter etter kritiske kommentarer som kommer fra mennesker som ikke er anonyme, så finner jeg ytterst få.


Jeg har lært noe utrolig viktig etter hvert som tiden har gått, og det er at hvis du alltid skal unngå kritikk, så kan du aldri si noe eller mene noe.

Da velger jeg med glede kritikken.

DERFOR POSTET JEG LETTKLEDDE BILDER

Herregud så mye tyn jeg fikk da jeg i forrige uke postet bilde av meg selv fra da Leo var 4 måneder gammel og man kunne se litt av magen min - det var for øvrig mange varmegrader og jeg gikk i shorts og magetopp. Ikke ble det mindre rabalder da jeg postet bilder av meg selv fra 2013, i et blogginnlegg om en samtale mellom Fredrik og meg. På ett av disse bildene kunne man vel så vidt skimte magen min - og siden jeg tidligere har gått hardt ut mot mødre som ved tidligere anledninger har publisert bilder av kroppene sine poserende på barselavdelingen etter å ha nylig fått barn - så er jeg visst vanvittig dobbeltmoralsk. Forstå det den som kan, for det gjør virkelig ikke jeg.

At jeg går hardt ut mot mødre som poserer i undertøy få dager etter fødsel og publiserer bilder av dette på sosiale medier, og med det bidrar til et økt fokus på kropp blant nybakte mødre og gravide, er ikke det samme som at jeg forbyr og hater alle som skulle lagt ut bilde av seg lettkledd. Jeg stiller spørsmål omkring hvor det behovet for bekreftelse kommer fra, men jeg hater ikke. Ikke er jeg sjalu heller. For det går faktisk an å stille seg kritisk til noe uten å være sjalu, jeg tenker egentlig at det er sunt å være litt kritisk.

Det å fjerne det ekstreme fokuset på å være "fit" bokstavelig talt rett etter å ha satt barn til verden er noe jeg virkelig er engasjert i, for jeg vet hvor sårbar man er når man akkurat har fått barn. Jeg vet at det at mange mamma eller livsstil-bloggere har et stort fokus på kropp etter graviditet og fødsel påvirker mødre der ute, enten man som blogger vil innse det eller ei. Og spør du meg er det en helt sinnssykt ting å ha fokus på når du akkurat har fått møte babyen din. Babyen ligger i bakgrunnen mens mamma poserer i undertøy foran speilet for å vise seg frem på sosiale medier, liksom. 

Når det er sagt går det faktisk an å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg mener ikke at vi skal gjemme bort kroppene våre, at bloggere skal tulle seg inn i ullpledd på stranden når de er på ferie fordi de er livredde for å poste bilder av kroppene sine, og at vi aldri skal snakke om kropp, jeg mener bare at jeg ikke tror at å dele bilder av kroppen sin rett etter man har fått barn egentlig bidrar med noe som helst som er positivt.

Når det kommer til det at jeg har blitt kalt dobbeltmoralsk på grunn av de nevnte bildene: Kan et bilde hvor man kan skimte deler av magen min tatt for 3 år tilbake i tid uansett sammenlignes med at nybakte mødre poster helfigur-bilder av kroppene sine hvor de viser seg frem rett etter å ha fått barn? Er det virkelig å være dobbeltmoralsk, og er det sammenlignbart?

Nå har jeg vært 2 år i denne bransjen, og det er ikke rart bloggen min har tatt den retningen den har gjort - med at jeg nesten ikke tør å dele egne meninger lenger. Uansett hva man mener, så er det noen som mener det er feil og at du er dobbeltmoralsk og hyklersk. Legger du ut bilder av deg selv lettkledd? Grusomt. Tar du avstand fra å legge ut lettkledde bilder av deg selv? Ja, da er du hyklersk bare man ser så mye som en centimeter av en arm på et bilde du publiserer i en senere anledning. Grusomt det også. Damned if you dont, damned if you do.

Jeg tror dette skremmer mange fra å tørre å ytre meningene sine, for man kan faktisk ha flere tanker i hodet samtidig til tross for at man har tatt et standpunkt som man står ved. Det betyr ikke at man er dobbeltmoralsk, det betyr bare at man evner å se nyanser og at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre.

NÅR ALT FØLES HÅPLØST..

Jeg er ikke en av de som tror at barn tar skade av å se at foreldrene sine viser følelser. Faktisk, så husker jeg enda at det største sjokket jeg kjente på under oppveksten min da jeg virkelig var i ferd med å vokse opp - var å innse at mine foreldre også bare var mennesker. 

Jeg har dager hvor jeg føler jeg ikke strekker til i det hele tatt, dager hvor alt føles helt håpløst. Jeg kan føle at kjæresteforholdet vårt går til et visst sted, jeg kan føle at jeg ikke rekker alt jeg skal, og at jeg ikke klarer å gjøre ting godt nok.

Dette var en slik dag.

Jeg står på kjøkkenet og puster tungt ut. Jeg vet ikke om Leo lot merke til det eller ikke. Vanligvis pleier jeg aldri å vise tegn til at jeg er sliten eller trist når barna er våkne, men det burde man som forelder kanskje gjøre. For å normalisere de følelsene som strengt tatt er like normale som å være glad og lykkelig. Jeg vet ikke, det har bare ikke falt meg helt naturlig når barna er så små enda. Kanskje jeg bare er redd for at de skal føle at de har et ansvar for sin egen mamma.

Leo kommer i en rasende fart ut til kjøkkenet, og mot meg. Han har den lille gule bilen sin i hånda si. Det er sånn han gjør noen dager, plutselig kommer han bare løpende. "Oppati!" sier han mens han hopper opp og ned foran meg. Jeg løfter han opp og han gir meg verdens beste klem. "Glad i dej" sier den lille stemmen.

Og plutselig er det ikke så håpløst lenger likevel.

TING BLIR IKKE ALLTID SOM MAN TROR...

Hei alle sammen.

Plutselig er det lørdag kveld, og barna er i seng. I helgene merkes det ekstra godt at jeg er mamma synes jeg - jeg ser på Instagram at de aller fleste på min alder, både venner og ukjente, er ute og koser seg. Jeg for min del storkoser meg her hjemme, og må innrømme jeg er veldig glad jeg ikke våkner fyllesyk i morgen! Hehe. Jeg har en rolig og fin kveld hjemme, og slapper av ettersom barna trolig kommer til å våkne klokken 07:00 i morgen også, og da må jeg som mamma være klar!


Det er ingenting som varer evig, ei heller bloggen. Dette blir jeg påminnet ganske ofte, men jeg er også veldig bevisst på det selv. En dag kommer bloggen til å være historie, og barna kommer til å være store. De blir jo større for hvert år som går, og etter at jeg fikk barn føler jeg at tiden går i et veldig mye raskere tempo enn tidligere. Hva tenker jeg om at barna kan komme til å lese alt jeg har skrevet her på bloggen, hvis det fortsatt skulle være mulig å lese det i fremtiden? Hva kommer de til å synes om alt jeg har delt?

Hva kommer de til å synes om at jeg har skrevet om de tøffe graviditetene? At jeg ble presset til abort av mange rundt meg, som igjen gjorde at jeg nesten ga etter for det andre gangen jeg ble gravid, da jeg hadde blitt presset mye første gangen jeg ble gravid også. Hva kommer de til å synes om at jeg var åpen på bloggen min om at jeg bestilte time til abort, selv om jeg ikke dro på den? Jeg har hørt noen har ment at det kommer til å være svært tøft for barna å lese alt jeg har skrevet og delt om den tøffe tiden da de lå i magen min, deriblant også at barna mine ikke var planlagt og at ingen visstnok ønsket dem da jeg ble gravid.

Jeg håper å kunne oppfostre barna mine til å bli selvstendige, reflekterte mennesker som klarer å se flere sider av samme sak. Som klarer å se at verden ikke er svart hvitt, og at det ikke nødvendigvis bare finnes ett enkelt fasitsvar på alle utfordringene og spørsmålene som vi møter på i løpet av livene våre. Jeg vet at det trolig er veldig mye enklere sagt enn gjort når jeg sitter her nå, men jeg skal virkelig gjøre mitt aller ytterste for å klare det.

Jeg for min del tenker at "Hvor mange barn er egentlig nøye planlagte?" Selv var jeg ikke planlagt, og det har aldri hatt noe å si for meg. Jeg var hjertelig velkommen uansett, så da har det ikke noe å si for meg. Jeg har ikke på noen som helst måte merket det i løpet av oppveksten min. Og noe som er vesentlig er jo om det har hatt noe å si, og det har det ikke. Jeg hadde jo ikke en gang kunne gjettet det om jeg ikke hadde blitt fortalt det da jeg var stor nok.

Det i seg selv betyr jo selvsagt ikke at det er dermed sagt at barna mine ikke vil synes at det gjør noe å høre, men jeg tenker som så at uplanlagt ikke er synonymt med ikke velkomment eller ikke ønsket. Uventede ting kan alltids skje, og det kan skje den beste - alt handler om hvordan man håndterer det. Barna mine er fryktelig høyt elsket og høyt ønsket både i fortiden, i nåtiden og i fremtiden, selv om de kom som et sjokk på meg, og til tross for at det ikke var et enkelt valg å finne ut av om jeg var klar for å bli mamma. For nei, det var ikke en enkel avgjørelse å ta som 16 år-åring og på toppen av det et år senere også, som 17-åring. Jeg var per definisjon et barn selv, og det er ingen vanlig eller ingen enkel situasjon og valg å måtte ta stilling til så ung.

Jeg håper også at jeg klarer å oppdra dem til å forstå at jeg vurderte abort på daværende tidspunkt mye på grunn av et stort press fra alle kanter, som jeg likevel sto i mot. Men også at jeg ikke tror noen ønsket å være slem med mammaen deres - men at mange kanskje trodde at jeg ikke var klar til å bli mamma på grunn av alderen min, og at barna ikke ville ha det noe bra hos meg. Jeg skal forklare dem så godt det lar seg gjøre hvordan unge mødre ble satt i bås, og hvordan det av den grunn ble så enkelt å tro at jeg ikke var en egnet omsorgsperson.

For jeg liker å tro at fordommene jeg møtte kom av uvitenhet, og ikke av ondskap. Jeg liker å tro at barnas beste var i tankene til de som tvilte. Jeg kommer til å forklare barna at jeg likevel bestemte meg for å ta på meg den rollen og å gi dem det livet barna mine fortjente. Fordi jeg visste at jeg kunne klare det, og jeg visste at jeg kunne gi dem det livet de fortjente.

I fremtiden håper jeg også at jeg klarer å få dem til å forstå at de selvfølgelig ikke var et uhell, selv om det ikke var meningen at jeg skulle bli gravid. Noen ganger er det de uforutsette tingene som ender med å være til det beste. Det har jeg virkelig erfart og opplevd! Hadde det ikke vært for at jeg fikk barna mine på akkurat det tidspunktet jeg fikk dem, så hadde de jo aldri vært den de er. Da hadde de jo ikke vært Leo og Noah.

Jeg vil tørre å påstå at kjærligheten en mamma føler for sitt barn er like sterk for meg, som det den er for en mamma som hadde planlagt barna sine i aller høyeste grad og som hadde hatt prøveperioder og som i motsetning til meg - hoppet lykkelig da hun så de to strekene på graviditetstesten.

Det er også noe annet jeg vil legge vekt på når jeg en gang forteller barna om det, den dagen de er klare for det. Fordi for meg er det også viktig å ha fokus på hvilket sjokk det var for en jente som akkurat hadde nådd den seksuelle lavalder at hun var gravid, og at jeg til tross for alle oppfordringer om abort fra mennesker rundt meg og i samfunnet ellers - valgte å ofre mitt liv og å sette alt som hadde med meg å gjøre på pause - alt for å gi barna mine det beste livet de kunne få. Barna mine er ønsket selv om de ikke var planlagt, jeg hadde aldri planlagt et barn i så ung alder og det er heller ikke noe jeg anser som normalt!

43 SPØRSMÅL OG SVAR

1. Hva har du på deg nå? Undertøy og singlet. Fredagsantrekket sitt, det!

2. Har du noen gang vært forelsket? Jeg er evig forelsket i mine to nydelige barn.

3. Har du noen gang hatt et fryktelig brudd? Å si at jeg hadde hatt "ett" ville vært en underdrivelse.

4. Hvor høy er du? 160 cm. Flere av leserne mine som møter meg i virkeligheten kommenterer alltid at jeg er såå liten i virkeligheten, haha.

5. Hva var det siste du spiste? Taco laget av Fredrik.

6. Hva var det siste du drakk? Cola zero!

7. Er det noen du savner? Bestevenninna mi. Familien min og vennene mine i Gjøvik.




8. Svart eller hvit? Svart! Jeg elsker svart.

9. Favoritt tv-show? Okei, en liten funfact: Jeg ELSKER matprogrammer! 

10. Favoritt artist? Lana del rey uten tvil. Må jeg velge noen på andreplass blir det Wiz Khalifa og Drake.

11. Har du piercing? Nei, de har jeg heldigvis tatt ut. Angrer så bittert for at jeg tok piercinger da jeg var enda yngre! Har hatt i tungen og i navlen.

12. Hva er din favorittsang? Det endrer seg egentlig hele tiden, men elsker alt av Lana del rey. 

13. Hvor gammel er du? Jeg er 18 år gammel. Begynner å føle meg gammel, haha!

14. Stjernetegn? Tvillingene!



15. Hva ser du etter i en livspartner? En som kan få meg til å le, og en som får meg til å føle meg hjemme bare jeg er med personen.

16. Favorittantrekk? En enkel topp og et halvlangt skjørt.

17. Favoritt skuespiller? Jessica Lange og Leonardo Dicaprio. Alt de er med i av filmer blir nesten automatisk råbra.

18. Favorittfarge? Sort, beige, rosa, grått.

19. Høy eller lav musikk? En mellomting er fint!

20. Hvor drar du når du er trist? Hadde aldri tillatt meg selv til å bare stikke av et sted når jeg blir lei meg eller nedfor når jeg har to barn som jeg har ansvar for. Barna kommer først! Om det er kveld og barna er i seng og sover godt, kan jeg muligens finne på å gå meg en tur om jeg trenger litt tid for meg selv og er veldig nedfor eller deppa. Det er virkelig undervurdert å bare gå en liten tur ut i ro og fred.

21. Hvor lang tid bruker du i dusjen? Om jeg hører Noah våkne når jeg står i dusjen kan jeg bruke nanosekunder på å bli ferdig, for å si det sånn. Haha! Neida, til vanlig bruker jeg vel 5 -10 minutter. Å dusje i fred er luksus, men det skjer sjeldent uten at Leo kommer tassende inn døren og sier "Halloo? Mamma?"



22. Hvor lang tid bruker du på å gjøre deg klar om morgenen? Før jeg ble gravid? 3 timer. Nå? 3 minutter. Ting forandrer seg, gitt. 

23. Har du noen gang vært i en fysisk slosskamp? Ikke direkte slosskamp, men har i mine (enda) yngre dager vært i nærheten.

24. Hva fanger din oppmerksomhet? Mennesker som står for det de sier, og som tør å være seg selv fullt og helt. Mennesker som ikke bare blir en i mengden, og som tørr å stå opp for seg selv og det de tror på.

25. Hva irriterer deg mest? Fremmede gutter som ringer meg på Facebook midt på svarte natta. Det høres helt tåpelig ut, men nå begynner det virkelig å bli et irritasjonsmoment.

26. Hva er det siste som fikk deg til å gråte? Forholdet til Fredrik og meg.

27. Når sa du at du elsket noen sist? Sa til Noah før han sovnet tidligere i kveld at jeg elsker ham ♥

28. Hvilken bok var den siste du leste? Forbilde av Sophie Elise. Råbra, kjente meg igjen i mye av det hun skrev. 

29. Favorittmat? Dere skulle visst hvilket matvrak jeg er. Jeg elsker alt som inneholder ost - og den store favoritten er nok en skikkelig cheeseburger.



30. Hvilken serie så du sist? The 100. 

31. Hvem snakket du med sist? Min samboer Fredrik.

32. Hvilken film var den siste du så? Paper towns.

33. Hvilke destinasjoner ønsker du å dra til? California og Maldivene er begge steder jeg skal dra til innen noen år. Men akkurat nå passer ikke det med to små, så akkurat nå ønsker jeg å dra på et nydelig, barnevennlig hotell i Rhodos med guttene. Det hadde vært noe!

34. Hvor var du sist på reise? Dette er faktisk flaut, men sist gang jeg var i utlandet på ferie var faktisk på Mallorca i 2011. 6 (!) år siden! Hva i alle dager..

35. Hvilken sport gjorde du sist? Jeg er ikke et sportsmenneske akkurat. Jeg trener masse her hjemme, men det regnes kanskje ikke som sport? Hm.


36. Når kysset du noen sist? i går, tror jeg.

37. Når ble du sist fornærmet? Blir veldig lite fornærmet lenger, prøver å ikke ta ting så personlig når jeg er i denne bransjen.

38. Hva er favoritt godteriet ditt? Rosa hodeskaller og lakris.


39. Er foreldrene dine gift eller skilt? Foreldrene mine er gift og har vært sammen i omkring 20 år.

40. Hva er favoritt smykket ditt? Et sølvhjerte jeg fikk av Fredrik da vi hadde vært sammen i noen måneder. Det ligger i nattbordskuffen min.

41. Har du et crush? Ruby rose! Hun er jo rett og slett bare rådeilig. Haha, sorry Fredrik.

42. Når var du med noen sist? Bor med Fredrik, Leo og Noah - så det blir vel dem det da. 

43. Har du en frykt? Edderkopper er min største frykt. Men har også en helt enormt stor frykt for å bli forlatt helt alene uten venner og familie. Jeg kan ikke se for meg et liv uten familien og venner ♥

Å BÆRE PÅ EN SKAM

Da var det endelig tid for et nytt blogginnlegg hvor jeg svarer på mail fra dere åpent her på bloggen! Det kommer jo inn alt mulig rart av spørsmål om tips og råd. Det var så utrolig morsomt at dere likte det forrige blogginnlegget mitt, hvor jeg svarte en leser som hadde en mann som hadde vært utro. Dere kan lese det HER.




"Hei Jessica. 

Jeg må bare starte med å si til deg at du er et stort forbilde for mange. Jeg har ei datter på 7 måneder, og jeg digger bloggen din og har fulgt den lenge før jeg selv fikk barn. Jeg vil gjerne være anonym fordi jeg ikke vil bli gjenkjent.

Problemet mitt er at jeg har noe helt enorme komplekser for arret mitt etter at datteren min kom til verden med keisersnitt.. Det er kanskje litt styggere enn mange andre sånne arr fordi det var katastrofe keisersnitt og datteren min var ute på 5 minutter, de fikk dårlig tid og måtte få henne ut så fort som mulig. Det er litt bøyd og har litt sånn C form, og jeg synes det er mye større enn andre keisernitt arr.. Det er flere som spør om arret og jeg føler mange dømmer meg for det at de mener jeg ikke har født ordentlig. Jeg vil ikke fortelle alle om den traumatiske fødselen og pleier bare ikke svare..

Jeg har prøvd å fortelle mine nærmeste om kompleksene jeg har og kommentarene jeg får, men de mener at det bare er en bagatell..

Jeg misliker arret mitt så mye, og vet at du har hatt keisersnitt to ganger. Har du fått høre noe av det samme og hvordan håndtere det? Jeg klarer ikke å akseptere arret, det er så stygt og jeg er så lei meg for at det alltid skal være der. Jeg er så redd for at andre skal se det og skammer meg mye over hvordan det ser ut!! Har lyst til å fjerne det, men det er vel ikke mulig.. Har du noen gode råd? Er mye deppa over dette.."



Hei du!

Jeg tror det er mange mødre som kan kjenne seg igjen i tankene dine på et generelt grunnlag. At det er enkelte spor etter graviditet(er) og fødsel som mange ikke helt klarer å akseptere. At det for mange også er vanskelig å innse at kroppen på noen områder ikke blir helt lik som tidligere. Og klart kan det være sårt! 

Ut i fra det du skriver får jeg ikke vite noe mer om bakgrunnen til at du ikke liker arret ditt, om det kanskje er noe mer som gjør at du synes arret ditt er stygt og at du skjemmes over det. Det er selvfølgelig helt greit om det er den eneste grunnen også, og like fullt forståelig, men kan det ligge noe mer bak? 

Kan det være at du hadde en annen forventning om hvordan fødselen din skulle bli, som du kanskje gledet deg veldig til, og at du hadde store forventninger om en helt naturlig fødsel, som ufrivillig (i og med at det var katastrofe-snitt) endte i keisersnitt, som kanskje ikke var det du så for deg? Kan det for eksempel være fordi det for deg symboliserer det jeg oppfatter som en forferdelig stressende og traumatisk fødselsopplevelse, som endte i keisersnitt og resulterte i arret ditt? 

Jeg vet jo at området over bikinilinjen min aldri kommer til å se helt lik ut som før jeg ble gravid, ganske enkelt fordi det nå er et arr der etter to keisersnitt - som ikke var der før jeg ble gravid. Arret kan for all del blekne, men jeg vet jo at det ikke vil forsvinne uansett hva jeg gjør. Jeg personlig synes det var veldig rart å se arret mitt i starten, og tenke tanken på at det skal være der hele livet mitt. At det aldri blir borte. Jeg kan gjerne innrømme at jeg ikke alltid har sett like lyst på det, men jeg har klart å innfinne meg med det. 

Du skriver at du opplever at noen er dømmende mot deg på grunn av arret. At andre kan komme med kommentarer til deg som går på at de mener du ikke har født ordentlig. Dette har jeg selv opplevd og jeg vet hvor sårt det er. Hvorfor skal vi på død og liv dømme hverandre etter hvordan vi ble foreldre? Måtte det være via adopsjon, surrogati, gjennom vaginal fødsel eller keisersnitt. Teller det ene mindre enn det andre? Nei, selvsagt ikke. Man er blitt forelder, og jeg kan love dere at det er en stor begivenhet uansett hvordan det skjer. 

Når du selv som får disse kommentarene har vært gjennom et såkalt katastrofe-snitt i all hast for å få jenta di ut så fort som mulig for at ting ikke skulle gå galt, gjør det at disse kommentarene bare blir enda mer usmakelige. At du ikke har lyst til å snakke om den traumatiske fødselen til Gud og hver mann for å forklare hvorfor du tok keisersnitt er fullt forståelig, og historien din er i så måte et prakteksempel på hvorfor man ikke skal dømme andre på den måten. Man vet aldri grunnen, i ditt tilfelle var det trolig ekstremt viktig at det ble keisersnitt. Jeg håper du etter hvert klarer å se forbi kommentarene, og heller prøve å se at legene på sykehuset ditt tok en avgjørelse for å gjøre det beste for deg og datteren din. Og hun ble så absolutt født på ordentlig!

Videre skriver du at dine nærmeste mener at kompleksene dine og kommentarene du får er en bagatell. Det er jo alltid enkelt å ha en mening om noe man ikke opplever selv. Uansett om det for andre virker som om «bare en bagatell», så er det jo uansett et problem som er høyst reellt for deg, og da skal man respektere det. 

Det er så lett for meg som ikke sitter i din kropp og kjenner på den følelsen av å ha slike komplekser for mitt arr, å si at "Det er bare å akseptere det"

Jeg kan ikke lyve på meg at jeg vet hvordan du har det, for jeg vet nok ikke. Men jeg kjenner godt til følelsen av å skamme seg over noe. Det er absolutt ingen god følelse. Derfor vil jeg råde deg til å snakke med noen om dette, slik at du kan få litt hjelp til å akseptere arret eller det som eventuelt ligger bak. Kanskje legen kan være et sted å starte?

Til slutt vil jeg bare si at da jeg har hatt stunder hvor jeg har syntes at det har vært litt kjipt å ha et synlig arr ved bikinilinjen på stranden - så vet jeg at det har hjulpet meg å tenke at arret faktisk er beviset på at jeg har båret frem guttene mine, og på at de har kommet til verden gjennom meg - og jeg vet at det ville jeg aldri vært foruten ♥

HVA GJØR MAN NÅR PARTNEREN ER UTRO?

Her om dagen luftet jeg et forslag til en samling av blogginnlegg jeg kunne publisere i tiden fremover. Jeg fortalte dere at jeg får en del mail og meldinger fra lesere som ønsker råd fra meg - hvilket jeg tar som et stort kompliment. Jeg tenkte at jeg kunne kjøre noen blogginnlegg hvor jeg svarer på disse her på bloggen, og siden det ble så godt tatt i mot at jeg skulle starte med det - så prøver jeg å begynne allerede i dag! Tanken er å fortsette med det hver søndag fremover, og dere kan sende meg mail på mammasom16@hotmail.com om dere vil sende inn noe selv.


«Hei Jessica! Jeg er noen år eldre enn deg, men har fulgt med på bloggen din i lang tid. Jeg begynte å lese den når du gikk gravid med Leo, fordi vi prøvde å få barn selv. 

Jeg trenger råd om hva jeg bør gjøre. Jeg føler ikke at jeg har noen venninner jeg kan snakke med dette om, for jeg skammer meg så over at dette har skjedd meg..

Jeg har ei jente som er nesten ett år yngre enn den eldste gutten din, hun blir ett år nå i februar. Hun var planlagt, og pappaen hennes er en fantastisk mann, vi har vært sammen i 5 år. Vi har alltid hatt et bra forhold og har krangla lite, til og med etter vi fikk jenta vår har vi krangla lite og jeg trodde forholdet vårt bare var bra. Men for noen uker siden oppdaget jeg at han har vært utro mot meg med en annen. Dette har gått veldig inn på meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, med en gang jeg fant ut av det var jeg sikker på at jeg ville gå, men nå vet jeg ikke lenger. Jeg tenker mye på jenta mi som må vokse opp i to hjem... Han sier at han angrer seg for det han gjorde mot meg, og at han aldri skulle ha gjort det. Jeg tror på han når han sier det, men jeg vet fortsatt ikke om jeg vil gå eller om jeg vil bli i forholdet for å starte på nytt. 

Det føles ganske rart å be deg om råd, men alltid når du skriver nye blogginnlegg så synes jeg du er så fornuftig og reflektert i tankene dine. Mye mer enn jeg var da jeg var på din alder. Jeg håper du svarer, det hadde betydd mye i den situasjonen jeg er i nå»

 

Hei!

Først av alt: Jeg kan ikke og jeg vil heller ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Du skriver at du ikke vil fortelle dette til venninnene dine, og det er er fullt og helt din avgjørelse. Men om noen en eller annen gang skulle fortelle deg akkurat hva du bør gjøre, så synes jeg du skal drite i det. Det er ditt liv og du må først og fremst tenke på hva du klarer å leve med og ikke. 

Og det store spørsmålet her er vel egentlig: Klarer du å leve med utroskapen? Tror du at du kan komme deg videre?

Mange sier at om kjæresten eller mannen deres hadde vært utro, ja, da ville de pakket baggen, tatt med seg barna og dratt på flekken. Jeg for min del tror at det er èn ting å si noe om hva man ville gjort i en slik situasjon, og en helt annen ting og faktisk sitte i situasjonen selv.

Jeg tenker at noe vesentlig her er hvordan du fant ut om utroskapen. Du skriver kun at du oppdaget at han hadde vært utro, og at han i tillegg til det har fortalt deg at han angrer veldig på at han i det hele tatt var det. Fortalte han det selv, la det frem ordentlig, og innrømte at han hadde gjort en stor feiltakelse - eller var det slik at du fant det ut på egenhånd eller fra noen andre? 

Jeg tror ikke nødvendigvis at det kun er fæle mennesker som er utro. Jeg tror heller ikke at utroskap er ensbetydende med at partneren ikke elsker deg. Du sier ikke noe om hvordan han har vært utro, og vi har jo alle forskjellige meninger og ulik oppfatning av hva utroskap egentlig er. For noen er det utroskap når partneren sletter meldinger fra telefonen slik at man ikke skal se dem, for andre er det ikke utroskap før man har gjort noe fysisk med noen andre enn partneren. Jeg tror at gode mennesker også kan ta dårlige valg. Det betyr ikke nødvendigvis at man er et dårlig menneske, men at man er menneskelig. Og mennesker gjør noen gang feil.

Når det kommer til det å være utro gjentatte ganger, så tenker jeg at man kan gjøre en feil èn gang. Og så lærer man av det, og gjør ikke samme feilen en gang til. Gjør man det, så er det ikke lenger en feil, men et bevisst valg.

I tillegg tenker jeg at det har litt å si hvem denne andre jenta (?) er, og hvilket forhold han har til henne. Er det snakk om at han har hatt et forhold på si som har foregått over lenger tid, eller var det noen han traff tilfeldig på byen? Noe annet jeg ville ansett som et vesentlig spørsmål som du kan stille han, er hvorfor han gjorde det. Du sier at du hele tiden har følt at forholdet deres har vært bra. Samtidig som du har følt det slik, så har han vært utro mot deg.

Jeg forstår så forferdelig godt at du tenker på jenta di oppe i dette. Men ikke la henne være den eneste grunnen til at du blir. Jeg har en teori om at hvis man kun blir værende i et kjæresteforhold på grunn av barna når man egentlig aldri ville blitt ellers, så vil nok barna (eller i ditt tilfelle: barnet) merke det på et eller annet tidspunkt. Jeg tror barn oppfatter og får med seg mye mer enn hva vi kanskje tror. Det er en flott tanke i seg selv at du tenker på jenta di, og jeg er helt for å jobbe med forholdet hvis man tror man kan få det til å fungere (I en "perfekt" verden, misforstå meg rett, så vil man jo ha foreldre som er sammen) men har han vært utro og du nå kjenner etter hvert at du ikke klarer å fortsette forholdet, at du ikke klarer å stole på ham etter dette, eller om du av en eller annen grunn finner ut at du ikke klarer å leve med at han har gjort dette, så må du huske på en ting: Man skal ikke holde sammen for en hver pris!

Det har skjedd et stort tillitsbrudd her, og jeg tror ikke dette er noen enkel situasjon. Jeg tror heller ikke at det finnes en enkel løsning. 

Jeg skal være helt ærlig med deg, jeg vet ikke en gang hva jeg tenker at jeg ville gjort selv. Det finnes ingen fasitsvar, og aldri la noen fortelle deg at du har tatt feil valg når du har tatt en avgjørelse. For hvis den avgjørelsen er riktig for deg, så er det det som betyr noe. 

God klem

hits