januar 2016

HVORDAN VI MØTTES

Det har faktisk vært flere som har lurt på hvordan Fredrik og jeg traff hverandre, så til tross for at det er slutt tenkte jeg å svare dere på det!

Det hele er i grunn fryktelig tilfeldig. Så tilfeldig at det nesten bare er skremmende å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke var pålogget på facebook i akkurat det sekundet. For ja, her har vi tidenes kjærlighetshistorie - vi begynte nemlig å snakke på Facebook. Eller, helt sånn var det ikke. Kusina mi gikk i klasse med Fredrik på ungdomsskolen, og Fredrik facerapet kusina mi akkurat når jeg var pålogget (De var ute på noe sammen med flere venner av dem) og mitt navn dukket opp på sidelinjen i chatten på facebook hvor det sto "pålogget". Derfra begynte han å snakke til meg gjennom hennes konto på tull, og jeg trodde jo at det var kusina mi helt til han sa at det var en venn av kusina mi, og da fortsatte vi bare å snakke fra hans konto, og han la meg til som venn fra sin egen konto.

Vi snakket masse, og etter en god del snakk traff vi hverandre for første gang i januar/februar 2013 sammen med kusina mi og bestevennen hans. Vi snakket enda mer og sommeren nærmet seg. Jeg var i Larvik nesten hele sommeren og vi var masse sammen, vi fire. Fredrik og jeg ble etter hvert bestevenner og var skikkelig nærme. Det var utrolig godt å ha en så nær venn jeg bare kunne snakke med alt om. 

Jeg kunne fortalt mange historier fra den sommeren, men jeg tror ikke alt egner seg helt her inne. Vi hadde det i hvert fall veldig morsomt og det er så utrolig herlig å tenke tilbake på. Litt etter jeg var en tur hjemme kom Fredrik på besøk til meg i Gjøvik, etter jeg fikk kranglet med pappa om at han skulle sove på mitt rom - og ikke gjesterommet! Haha! Vi så filmer, snakket masse, spiste mye god mat og hadde det generelt utrolig koselig. Vi hadde et bånd som var så utrolig sterkt og jeg følte på mange måter at jeg hadde kjent han i flere år allerede. Eller at jeg hadde manglet en slik person i livet mitt.

Vi fortsatte selvfølgelig å holde kontakten, og avtalte at jeg skulle komme i høstferien igjen, samt noen helger før det. Fredrik hjalp meg gjennom utrolig mye når jeg hadde det en del vanskelig i den perioden, og det er jeg evig takknemlig for. 

Utover høsten, nærmere bestemt helgen 20 til 22 september kom Fredrik på besøk til meg igjen. Vi hadde det som vanlig utrolig koselig og lo, var oppe sent, så filmer, spiste godteri og slappet av sammen. Mandagen etter, 23 september, dro jeg på skolen og fikk flere spørsmål fra de i klassen om det var noe mellom oss - noe det på daværende tidspunkt ikke var. Så enda så mye jeg ville si ja, for jeg likte Fredrik utrolig godt, sa jeg nei og blånektet. Jeg ville jo egentlig at de skulle tro at det var noe mellom oss, men jeg kunne jo ikke det. For det var jo ikke det.

Jeg turte jo ikke å si noe til ham om at jeg likte han. Jeg ville jo ikke risikere det utrolig gode vennskapet vårt bare fordi jeg var litt (Veldig) ekstra glad i han og kjente det i magen hver gang han snakket om andre jenter. 

Samme dagen ringte jeg han (vi snakket hver dag) og så klarte jeg ikke å holde det inne lenger. Jeg bare gråt. Fredrik spurte hva det var, og jeg sa bare "gjett da" og jammen klarte han ikke å gjette seg til "Vil du egentlig være noe mer enn bestevenner?" og jeg bare la på. Lå i sengen og hulket og trodde jeg hadde ødelagt alt. Haha, føler meg helt patetisk når jeg tenker tilbake på det.

Han ringte meg opp igjen etter en liten stund og sa at han følte det på samme måte, og at han synes vi burde prøve å være kjærester. Men da var det ingen vei tilbake til bestevenner, og det visste jeg. Det var risiko jeg tok fordi jeg ikke orket å leve med å late som om jeg ikke likte han, når jeg egentlig likte han så utrolig godt.

Så til tross for avstanden, så prøvde vi. Og det funket.

Fredrik og jeg var hos hverandre hver helg. Vi hadde annenhver helg hos hverandre, og gikk på hver vår skole 4 timer unna på hverdagen. Vi hadde et utrolig godt forhold, tross avstanden og utfordringene det hadde. Det har sine ulemper å være i et avstandsforhold, men man vet det inne i seg når man føler at noe er virkelig verdt å satse på. Man må kjenne på det selv.

Kan ikke si jeg angrer på det den dag i dag.

 





- Noen bilder fra perioden når vi var i avstandsforhold

For de som lurer så innrømmer jeg gjerne at jeg fortsatt er veldig, veldig glad i Fredrik. Han har gitt meg den største gaven i livet, sønnen vår, og så mange fine minner. Han er det beste valget jeg har tatt.

DISSE DAGENE

Åh, nå har jeg faktisk begynt å like søndager. Rar som jeg er. Det er liksom en dag hvor vi alle tre kan slappe av og kose oss. Leo har defintivt fått nok oppmerksomhet i dag, og sovna for en liten stund siden i den fine sengen sin. Elsker forresten at det har vært så fint vær i dag!



Herreguud så blid han er. Er så takknemlig for at jeg har han, og for at Fredrik og jeg kan bo sammen med ham. 









Så flink til å stå!



Nå sover Leo her i sengen sin, har nemlig hatt tidenes storrengjøring på rommet vårt!

Akkurat nå kom Fredrik i døren etter å vært nede i byen for å hente litt take-away til oss. Litt lat, men det er greit siden det er søndag! Fredrik hadde noen venner over på besøk i går, så jeg laget litt god mat og jeg tror de koste seg. Leo har vært supergira helt siden da og har krabbet rundt her som en gal (Gjerne ut på kjøkkenet eller i gangen hvor han vet at han ikke får lov til å være, haha! Jeg har fått ladet ut en del også, Leo og jeg sov til og med til klokken 10 i dag! Med god samvittighet! Takket dere! Tusen takk. Det var faktisk utrolig godt.

Etterpå skal vi nok gå en tur ute, ettersom all snøen plutselig ble borte og da er det mildt sagt ganske mye lettere å trille! Ellers blir det lek og kos med lillegutt. Noen ganger er det så godt å bare sitte hjemme og slappe av med de du er mest glad i.

God søndag til dere alle!

Klem

TENK DET?

Noen ganger tenker jeg mye på at Leo skal bli voksen en dag. Tanken er så fjern, men likevel får jeg hele tiden høre at jeg må nyte tiden så mye som mulig med han nå, fordi «plutselig» er han konfirmant, og så kommer 18-års dagen som kastet på deg.

At Leo skal bli en voksen mann er så rart å tenke på. At han skal få jobb, venner, og gå på skole. At han skal kunne stemme. At han skal kunne gå på vinmonopolet og kjøpe seg en flaske vin. At han skal gå på kafe med kjæresten. 

At han (hvis ting går etter planen, det vet man jo aldri) skal leve når jeg er borte. Uten meg.

Noen ganger tenker jeg på hvor rare vi egentlig er. Vi blir født på samme måte, vi går på skole på samme måte, så går vi ut i jobb, så får vi barn, så pensjonerer vi oss. Og så... Så bare dør vi. Det har generasjonene gjort før oss, og det skal generasjonene etter oss gjøre også. Alt man gjør mellom slagene betyr mye for oss, men vi havner likevel samme sted, alle sammen. Under jorden i en kiste.



 



Det er rart at livet bare er dagene som går. Og at "plutselig" sitter jeg som pensjonist og ser tilbake på livet mitt. Håper jeg kan se tilbake og være stolt av meg selv og alt jeg har fått til.

♥ 

MIN STØRSTE FRYKT.

I natt hadde jeg mareritt om fødsel IGJEN. Det er faktisk andre gangen bare denne uken.

Lignende mareritt jeg hadde i svangerskapet når jeg slet som verst. De handler ofte om at jeg er høygravid og at jeg er i Gjøvik (av en eller annen grunn?) og at jeg blir tvunget til føde, så drar jeg ut med mamma og vi kjører land og strand for å finne et sykehus som kan ordne keisersnitt for meg. Både lillehammer, Gjøvik, og andre i nærheten (Toten også, men der er det jo ingen sykehus, haha!) Ingen kan, og jeg blir sinnssykt stressa og jeg griner, griner, og griner enda mer. Ofte er det en eller annen jordmor som forteller meg at "Nå MÅ du bare føde" og jeg kjenner meg så stressa og jævlig, husker at jeg ser på hendene mine i drømmene og at jeg skjelver helt vilt. Har også rier i drømmene og kjenner at hjertet mitt slår så fort at jeg tror jeg skal dø fordi jeg er så redd.

Går det an å ha fødeangst når du ikke en gang er gravid? I så fall må jeg ha det. Tror jeg skal skaffe meg hjelp.

Leo gull 4/5 måneder ♥

Jeg beklager..

Vet ikke helt hva jeg skal si akkurat nå.. Tror jeg burde skrevet et slikt innlegg som dette for lenge siden. Rart jeg ikke har gjort det før nå.

Jeg ser de siste månedene at jeg har brukt mye tid og energi på å skrive blogginnlegg hvor jeg svarer på stygge rykter og kommentarer. Jeg tror det har vært høyst nødvendig for meg fordi jeg har vært opptatt av å kunne forsvare meg og mine. Det har jo vært en stor overgang for meg å gå fra å aldri ha noen som er kritiske til meg som «vanlig» tenåringsjente, til at hvem som helst kan kommentere og skrive lange kritiske kommentarer til meg flere ganger om dagen. Noen ganger er det litt rart å fatte at noen bruker så mye tid på meg. Jeg synes på mange måter det er litt smigrende. 

Fokuset som har vært på å svare tilbake på stygge utsagn har fått mye mer plass i bloggen enn hva jeg trodde det skulle komme til å få når jeg startet.  Det har nok ikke bare handlet om at jeg har ønsket å forsvare, men kanskje også at jeg har trengt noen "utblasninger" ettersom dette har vært en veldig uvant situasjon for meg å være i. Det har vært godt å kunne skrive fra meg.

 
Jeg vil bare at dere skal vite at jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg har gjort feil i løpet av året som blogger. Har blogget fast i ett år nå, dere! Jeg har lest i arkivet, ristet på hodet. Jeg har lest på svar jeg har skrevet til dere i kommentarfeltene, og ristet på hodet. Det trenger faktisk ikke å være langt tilbake i tid en gang, før jeg rister på hodet av hva jeg har skrevet. Jeg tror det viser at jeg er midt inn i en stor personlig utvikling og jeg prøver å forbedre meg for hver dag som går. Jeg vil jo være den beste versjonen jeg kan være av meg selv, men det har vært vanskelig å komme på rett spor.

Jeg vil at dere skal vite at jeg setter pris på at akkurat dere klikker dere inn på bloggen min hver dag. For å legge igjen koselige tilbakemeldinger, for å legge inn konstruktiv kritikk. Jeg føler på mange måter at jeg har forbedret meg ekstremt på dette med å ta kritikk, og det er en viktig del av å være blogger. Jeg vil at dere skal vite at jeg er fryktelig ydmyk for at dere setter pris på bloggen min og at dere gir meg denne unike muligheten til å skrive og nå ut til så mange. 

Jeg virker kanskje ikke ydmyk når jeg har svart dere som er fryktelig kritiske med å kalle dere "anonyme feiginger" for eksempel. Jeg tror på mange måter det er vanskelig for dere ikke-bloggere å forstå hvordan det kan være. Jeg mener ikke at det unnskylder, men jeg tror det kan være en veldig god forklaring. Jeg vil ikke noen av leserne mine noe vondt, men enkelte dager har jeg rett og slett fått nok - og jeg tror alle har sånne dager. Det er bare sånn at deres dårlige dager ikke ligger offentlig for alle å se og lese. Og det er selvfølgelig et valg jeg har tatt, men fortsatt en ulempe. 

Jeg måtte bare skrive ut litt til dere nå. Er så glad jeg har bloggen. Utrolig merkelig å tenke på at bloggen ble laget ganske tilfeldig og ikke med noen store forhåpninger eller mål.. Og nå sitter jeg her. Superstolt! 

Glad jeg har dere. Håper jeg kan være den beste meg jeg mulig kan være i løpet av 2016, og at dere merker det minst like godt som det jeg gjør.

Klem

DET HAR VÆRT ET HELVETE

Hei alle sammen. I dag tenkte jeg å ta opp noe med dere og være litt ærlig angående noe jeg tror mange kjenner seg igjen i.

Mange har spurt etter jeg en gang nevnte at Leo og jeg sov til klokken 12 på dagen. Jeg fikk høre av kjente at flere skrev stygt om meg andre steder på nettet på grunn av dette, og samtlige av leserne mine ble sjokkert fordi de synes det var så innmari sent.

Jeg har nevnt til dere tidligere at leggingen med Leo har vært et skikkelig styr. Noen av dere har også lurt på hvorfor ikke Fredrik kan ta Leo om natten når han har vært urolig, og her er svaret ganske enkelt: Fredrik skal opp tidlig dagen etter for å dra på jobb, og da må jeg ta meg av det. Uansett om jeg også skal grytidlig opp dagen etter og har hatt en lang dag, så har vi gjort det sånn fordi det er viktigere for meg at Fredrik er opplagt på jobb.

Når vi først fikk Leo stresset vi ikke med leggerutiner. Babyen bør få bestemme, og det fikk han også. Jeg måtte litt opp om natten (2 ganger) de første 2 månedene for å pumpe meg når jeg fortsatt ammet han, fordi ammingen også var et problem som jeg har fortalt dere tidligere HER.  Vi lot han sove og holde på slik han ville, og helsesøster betrygget oss med at døgnrtymen hans helt sikkert kom til å ordne seg og gå av seg selv. Og det gjorde den jo også etter nyfødtperioden. Vi sto opp tidlig og la oss relativt tidlig. 

Så begynte tennene å komme skikkelig frem nede, og da var jeg oppe nesten hele natten flere netter på rad husker jeg. Sto opp grytidlig dagen etter og prøvde å legge han i 8-9 tiden på kvelden ettersom han hadde sovet lite på natten, så da tenkte jeg at det kom til å gå bra. Det gjorde det ikke, og resultatet var at han sov et par timer på kvelden før han våknet igjen når jeg hadde lagt meg, og da var han lys våken. Forsto virkelig ikke at han orket, så lite som han sov akkurat de dagene!

Etter mye byssing og synging og fryktelig lite søvn på både lillemann og meg i en periode gikk det seg til. Han sovnet i halv ni-ni tiden på kvelden og var oppe syv tiden dagen etter. Perfekt! Jeg fikk sove om natten igjen og jeg hadde litt alenetid på kvelden også, som jo er viktig når man så og si aldri er alene ellers.

Og så begynte det å gjøre vondt i tennene hans igjen, samt det jeg tror var en del vondt i magen. Plutselig ville han ikke sove om natten igjen, og jeg var oppe store deler av natten fordi han våknet hvert 15ende minutt. Det varte en god periode og jeg hadde så fryktelig mye å gjøre ellers på dagtid at når jeg ikke fikk søvn i det hele tatt i tillegg ble jeg helt utkjørt. Jeg laget hjemmelaget middag hver dag, prøvde iherdig å holde huset fint og ryddig, jeg jobbet veldig mye, jeg trente, og i tillegg var Leo fryktelig grinete og ville ikke en gang sitte alene i 10 sekunder. Jeg gråt av ingenting, var sur og grinete. En dag når Leo endelig sovnet og jeg hadde fått jobbet en del samt trent, så var klokken 4 på natten og huset så ut som en krigssone.  Da var jeg så sliten at jeg sa natta til rotet, gikk og la meg: Og Leo og jeg sov til 11 og 12 de to, tre neste dagene.

Det trengte jeg. Orket ikke tenke på hva folk ville si. Jeg gjorde så godt jeg kunne og nå var kroppen min så sliten at det sa stopp. 



Etter en periode (igjen!) ordnet det seg og Leo sovnet og sto opp til vanlig tid igjen. Nå har vi vært i en periode hvor Leo ikke har sovnet før elleve om kvelden igjen (mistenker flere tenner som kommer bak), men jeg står opp tidligere og tidligere for hver dag (Nå har jeg stått opp rundt 8 hver dag så lenge jeg kan huske, må stå opp enda tidligere fremover) for jeg skal få til dette. Jeg har fått det til mange ganger før, og jeg kan jo ikke akkurat skylde på Leo fordi han har vondt i tennene eller fordi han er skikkelig overtrøtt.

Så neste gang du blir helt sjokkert fordi du leser om at en mamma sto opp med babyen sin klokken 12 på formidddagen: Vit at det mest sannsynlig ligger mer bak enn at hun «ikke gidder å stå opp»


 

I tillegg håper jeg alle leserne mine ikke ser på dette blogginnlegget som "klaging" for jeg vet at jeg kunne hatt det veldig mye tøffere, og jeg vet at det sikkert er flere av mine lesere som har hatt kolikkbabyer. All respekt til dere. Jeg tror ikke verden sirkulerer rundt meg. Jeg vil bare dele åpent og ærlig, fordi jeg synes det er så alt for få som gjør det.

Når det er sagt håper jeg fredagskvelden blir fantastisk for dere ♥

SÅ FORNØYD!







Var helt sikker på at jeg hadde postet dette innlegget i går, men det hadde jeg jo ikke!

Fredrik tilbrakte en del kvalitetstid med Leo i går ettersom jeg var ute for å endelig få kjøpt nytt stuebord! Er så fornøyd med det. Kommer ikke til å vise stuen vår før den er helt ferdig, men dere kan være sikre på at det blir skikkelig fint her! Ellers laget jeg en nydelig hjemmelaget tacosalat til Fredrik til middag. Tror kanskje jeg burde poste oppskrift på den etter hvert! Dagen i går var faktisk en skikkelig god en, har vært så glad og fornøyd hele uken. Gleder meg sånn til tiden fremover nå. Spesielt den siste sommeren før Leo begynner i barnehagen. Skal søke både barnehageplass og skoleplass til meg selv nå innen de nærmeste dagene. Har jo reservert skoleplass, men må søke som vanlig for å "bekrefte" det. Snakket med rådgiveren på skolen nå i sommer og fikk ordnet alt med skoleplass da. Er skummelt, men ganske spennende.

Ellers har Leo begynt å danse, så han er hvert fall klar for helgen. God helg!

Husk innom senere i dag for å lese et innlegg jeg har jobbet lenge med. Gleder meg til å dele det, vet at mange kommer til å kjenne seg igjen. ♥

MIN ALLER FØRSTE GANG...

Del 2! 

Flere av dere etterspør mer om meg som person og ikke mamma, og flere av dere vil gjerne at jeg skal skrive mer om fortiden. Og derfor synes jeg disse "Min aller første gang"-spørsmålene passet perfekt! Håper dere liker ærligheten, haha!

Mine første karakterer: 

Kan jeg hoppe over dette spørsmålet?

Neida.

Besto stort sett av "ikke vurdering" og 2'ere og 3'ere. Gadd ikke gjøre skolearbeid og gadd til tider heller ikke å gjøre stort når jeg likevel var der. Hadde vel noen 4'ere men det var vel egentlig bare ren flaks ettersom jeg rett og slett ikke brydde meg det spor.

Min første jobb:

Er faktisk denne! Har aldri hatt en ordentlig jobb tidligere. Eller, var på et jobbintervju sommeren 2014 før jeg ble gravid, men ettersom jeg ble gravid ble det ikke aktuelt likevel. Kanskje like greit, har jo faktisk verdens beste jobb nå ♥



Meg og bestevenninna mi sommeren 2012. Her var jeg platina-hvit i håret. Fryktelig pent.

(14 år gammel, og i en rolig periode med brunkremen... Enn så lenge)

Mitt første møte med alkohol:

Oi oi... Var ALT for tidlig. 

Min beste venninne og jeg rotet i barskapet til pappa og mamma når de var ute på byen og husker vi fant noe som het "Veterano" eller lignende. Da var vi tretten år gamle og helt syke i hodet.

Og her var vi utspekulerte hvis vi skulle snike oss ut. Vi handlet inn vannmeloner og nille-extensions og rigget oss til på jenterommet mitt med haugevis av klær jeg ikke brukte, pc og pc lader. Deretter satte vi på "sleeping sounds" på youtube slik at det skulle høres ut som noen sov der, vi brukte vannmelonene som hoder under dyna sammen med klær som vi formet som kropper under dyna, og tok deretter hår-extenstionet over hodet slik at det skulle forestille håret vårt. Og så snek vi oss ut.

For å si det på den måten. Halvveis i sommerferien måtte pappa begynne å sove utenfor rommet mitt på madrass. (Det hjalp forresten bare litt) Har ikke en fortid jeg er spesielt stolt av når det kommer til akkurat det der, men vet at det ikke definerer meg og jeg er glad for alt jeg har opplevd. I dag kan jeg jo faktisk le av det.



8 Klasse bildet mitt.

Min første anmerkning:

Fikk jeg på skolen fordi jeg lo for mye i timen. Nei takk til godt humør, eller? Haha

 

Min første og jævligste kjærlighetssorg:

Jeg gråt konstant i en uke, til tross for at det var jeg som gjorde det slutt. Husker jeg så at han likte et bilde av ei jente med kjempelyst hår på instagram før jeg gråt ut "HVORFOR HAR IKKE JEG OGSÅ LYST HÅR" og hulket som en liten drittunge. Haha, fy. Noen ganger skulle jeg faktisk ønske jeg vokste opp i et samfunn uten instagram og facebook. Ting hadde vært så mye lettere uten av og til. Sorgen varte ikke veldig lenge, før jeg begynte å snakke med en ny og da var det liksom glemt. Der ble det for øvrig ikke et kjæresteforhold, og etter det holdt jeg meg unna gutter for en god stund. Ganske lurt, tror jeg.

Min første piercing:

Tok jeg i navlen som 13/14 -åring og angrer bittert den dag i dag. Fryktelig kjedelig å angre så bittert på noe mamma advarte meg sterkt mot å gjøre. Glad jeg ikke tok den "Hope"-tattoveringen jeg hadde sååå lyst på 8ende klasse, for å si det sånn.

 

("spørsmålene" fant jeg litt rundt på andre blogger, om noen skulle lure på det. Var fryktelig mange blogger de lå på, så fikk ikke lagt meg ordentlig kilde på hvem som skrev dem første ettersom jeg rett og slett ikke har peiling)

HER kan dere for øvrig lese del 1.

DET ER GREIT

Det er greit at du ikke liker meg, og at du hater bloggen min. Det er greit at du ikke takler at jeg poster bilder av Leo, og at du synes jeg er ei forbanna drittkjerring som gjør det når han ikke kan være med å bestemme om han vil at jeg skal poste bilder eller ikke.

Det er greit at du synes er er stygg, at du synes jeg er fæl og at du synes det ser ut som at jeg er overvektig. (Skjønner ikke når det ble en fornærmelse, alle er forskjellige?..) Det er greit at du tror jeg lyver om klesstørrelsen min. Det er greit at du synes jeg bruker for mye penger, selv om du ikke har noe med min privatøkonomi å gjøre. Det er greit at du hater meg av hele ditt hjerte og at du synes jeg er en forferdelig mor, at du ikke synes jeg skriver bra og at du synes jeg er et grusomt menneske som har dårlige verdier, og som ikke burde fått barn. Helt greit, faktisk. For jeg blogger offentlig, og jeg kan ikke forvente at alle skal like meg og det jeg gjør.

 



Den delen skal jeg fint klare å leve med. Det som ikke er greit er at du lar noen av overnevnte grunner gå utover sønnen min som er 10 måneder og som ikke klarer å gå på egenhånd en gang. 

Det er faktisk IKKE greit.

HVA HAR DU GJORT?!

I dag rundt 12-tiden var jeg i byen med lillegull. Vi hadde handlet litt over alt, og jeg skulle bare innom KappAhl før vi skulle dra fra kjøpesenteret, for så se om det hadde kommet noe nytt i newbie-kolleksjonen de har til babyer, fordi jeg synes den er så utrolig fin. Det hadde de, og jeg kikket litt rundt og følte meg litt overskyet innvendig fordi jeg var ganske så trøtt enda. Jeg går rundt å ser litt på diverse bukser og gensere til lillemann, før jeg går videre til en annen avdeling for å se på noe til meg selv.

Jeg finner ikke noe, og setter kursen mot utgangen. Jeg går forbi de andre butikkene før jeg kommer til utgangen, og legger merke til at folk kikker litt rart på meg. Jeg synes det er litt merkelig, men i og med at det ikke er noe som har plaget meg nevneverdig siden jeg gikk høygravid som 16-åring, tenker jeg ikke noe mer over det og fortsetter mot utgangen. Vi har kommet oss ut og er på vei hjem, før jeg kommer på at jeg må ta på Leo vottene sine.

Og da ser jeg det.



Han har på en eller annen måte fått dratt med seg ganske mange fargerike bodyer fra klesbutikken som han ligger å klemmer og sutter på! Herregud, jeg fikk helt panikk og halvløp tilbake til butikken, når jeg kommer frem får jeg stotret frem "Eh.. Han dro med seg de ut, han. Går det bra eller?" Før jeg tar de ut av hendene hans og rekker de til damen som jobbet i butikken. Hun ble ikke kjempe glad, for å si det sånn, men hun virket forståelsesfull, heldigvis!

Haha, herregud som jeg lo av det i ettertid!

ENDELIG SKJER DET NOE..

Selvfølgelig skal kameraet ikke fokusere på akkurat det ene bildet av Leo og meg!

 

Ny pyntepute ♥ Lys-holder ♥ Skjærebrett i mørk marmor ♥ Knagg ♥



Startet å kjøpe inn til ettårsdagen til Leo ♥ VELDIG glad i å planlegge, ja.



Leo har mildt sagt hatt mye energi i dag, og det kunne ikke passet bedre ettersom jeg også faktisk har hatt det! Jeg har vært ute å kjøpt inn litt til leiligheten (ENDELIG!!) og skal på en eller annen måte få kjøpt stuebord denne uken også. Gleder meg mildt sagt til å bli kvitt stuebordet fra IKEA som er ødelagt! Dessuten har jeg sett på tidenes fineste taklampe som jeg skal bestille i dag eller i morgen. Gud, det føles så utrolig godt å endelig få i gang alt som har blitt snakket om de siste månedene. Etterpå skal jeg også innom postkontoret for å hente noe nytt badetøy i tillegg, snakk om å glede seg til sommeren da...

Flere stiller garantert spørsmålstegn rundt hvorfor jeg handler inn ting til et hjem hvor jeg og eksen bor, men så har jeg jo også vært ærlig med dere om at vi skal bo sammen fremover å se hva som skjer. Dette ble Fredrik og jeg enige om for en måneds tid siden, og jeg har vel nevnt det i ett og annet blogginnlegg eller i en bisetning. Uansett om det ender helt med at jeg flytter ut - så har jeg i hvert fall fine møbler og interiør med på reisen. Jeg prøver å se positivt på det og håper dere også kan det.

Ellers kom Fredrik hjem for en liten stund siden og etter vi har ordnet oss nå om ikke så lenge skal vi videre bort på middag. Blir supert! Setter så pris på å få spise hos andre etter jeg flyttet for meg selv og begynte å lage min egen middag. Det kan faktisk være en del styr til tider, og derfor er det så koselig å dra bort av og til.

Håper onsdagen deres er kjempefin! Nå er det jammen ikke lenge til helg heller, synes det går skikkelig fort om dagen jeg! Skal forresten dele en liten flause/morsomhet som jeg hadde med Leo i dag på kjøpsenteret. Haha, gled dere! ♥

VET IKKE HVA JEG SKAL SI.

Jeg sitter og slapper av. Det er sent. Jeg er sliten etter en lang dag med en del trening og alt annet som hører med å være hjemmeværende mamma. Jeg tenker på alt fra hva vi skal ha til middag i morgen, til om jeg egentlig har vasket den genseren som Fredrik spurte om jeg hadde, og som jeg helt påståelig sa at jeg definitivt hadde gjort. Jeg tenker på at jeg egentlig skulle gjort både det ene og det andre, men prøver å ikke la det stresse meg når det likevel er så sent uansett at jeg kan ta det i morgen. Det hjelper selvfølgelig ikke på stress-følselsen av at jeg skulle gjort det for lenge siden - men litt hjelper det. Litt.

Jeg legger meg ned og scroller på facebook. Ser alle som er så glade og lykkelige, og kjenner litt på følelsen av dårlig samvittighet fordi jeg ikke er kjempe-super-lykkelig hele tiden. Jeg vurderer et sekund å gå i seng, - rett før jeg kommer på at jeg ikke kan det, Leo er jo våken og Fredrik skal på jobb i morgen og kan i hvert fall ikke ha ansvar for han da. Jeg tenker igjen på klesvasken jeg skulle ha hengt opp to timer tidligere, og kommer på at jeg ikke har funnet igjen favorittleken til Leo. Den jævla samvittigheten, ass.

 

 

I enden av rommet hører jeg "Skal vi vinke til mamma?" i typen hviske-stemme, trolig har noen visse glemt at jeg hører fryktelig godt. Jeg snur meg mot enden av rommet og der sitter de og vinker til meg. Leo inkludert.

Det er plutselig ikke så jævlig å ikke ha hengt opp den klesvasken lenger, for å si det sånn.

JEG ER FAKTISK IKKE INTERESSERT

Du sender meg melding. Jeg svarer ikke, men ser meldingen din. Du fortsetter å sende meg meldinger på meldinger, og jeg ser meg nødt til å si i fra. Hvorfor i alle dager stopper du ikke å sende meldinger? Hvorfor stopper du ikke å ta kontakt?

Jeg har også vennninner som blir nedspammet av meldinger fra gamle menn enda de blir avvist og pent bedt om å la være å ta kontakt. Altså, alvorlig talt? Hva skjedde med å ta et nei som et nei og ligge unna? Ofte trenger ikke guttene å være menn en gang, men unge menn som bare ikke klarer å ta hintet. Er det så vanskelig å bare innse at vedkommende som aldri svarer deg faktisk ikke er interessert? 

 

Nei, jeg vil ikke se bilder av dine edle deler. Nei, jeg kommer ikke til å sende deg nakenbilder. Nei, jeg vil ikke utveksle nummeret mitt til deg, 55 år gamle Tor, og nei, jeg vil heller ikke møte deg. Og jeg vil så definitivt ikke gifte meg med deg! Jeg er 17! Jeg pleier sjeldent å se meg nødt til å blokkere noen på Facebook, men hvis jeg gjør det - vær sikker på at det ikke er fordi jeg vil at du skal kontakte meg andre steder.

ET LITE SJOKK.

Jeg sitter på pcen i sofahjørnet og har lagt Leo i det andre sofahjørnet omringet av tepper fordi han skal spise maten sin, - han var helt på vei til å sovne. Jeg kikker bort på han og ser at øynene hans er på vei til å lukke seg.

Jeg kan endelig slappe av litt, og kjenner at det var godt at han sovnet nå. Første luren siden vi sto opp i dag tidlig, og det tror jeg han trengte slik som han har lekt og kost seg i dag.

Og plutselig skjer det... Han reiser seg plutselig opp på knærne, tar flaska i begge hendene og putter den i munnen, før han subber på knærne bortover sofaen for å så sette seg rett ved siden av meg på knærne, og spise resten av flaska på egenhånd?...

Altså?

"Hvor gammel var du igjen, lille venn?"



(Nå har han lært seg å klappe også, så det er en del klapping her hjemme om dagen)

KVALMT!

Kanskje det ikke er et så jævlig ræva forslag å måtte ta iq-test for å få barn likevel.





skjerpbildet: Nrk.no

Jeg vet at det er drøyt å legge ut bilder av dette uten noen slags form for advarsel. Men helt ærlig? Vil sette lys på dette og vet at mange bare ville klikket seg ut igjen. Vi trenger at dette blir satt i søkelyset. Vi trenger å ikke få muligheten til å si "Nei, men jeg vil ikke se det fordi jeg blir helt dårlig" det er virkeligheten og vi må faktisk forholde oss til det, uansett hvor jævlig det er. Vi kan se det på den måten og si at vi er heldige som "bare" trenger å lese om det.

Drep barnet ditt, og få 4 år i fengsel for det.

Knekk ben, knus bein og brekk ribbein på den 3 måneder gamle babyen din -

Og du kan ende opp med å få 4 usle år i fengsel.

 

Etter det handler du i samme butikk som alle andre. Etter det handler du klær i samme butikker som alle andre. Jeg blir fysisk kvalm.

Det er rett og slett en vits. En dårlig spøk. 4 år? Det er ingenting. NADA.

 

Vet ikke hvem vi skal skylde på, men håper systemet har sviktet. GROVT. 

 

JEG HAR FÅTT NOK

Hei dere.

Har det veldig vanskelig i dag.

Har vel egentlig hatt det ganske vanskelig over en lengre periode nå, og da sier det litt stopp noen ganger. Orket ikke å sette meg ned å skrive om hvor fin dagen min hadde vært, og om hva hvor morsomt vi har hatt det i dag når jeg egentlig bare har følt meg helt jævlig.

Samtidig vil jeg ikke at bloggen min skal være en arena for negativitet og "syting" som sikkert flere av dere mener dette er. Jeg prøver bare å være ærlig om hvordan jeg har det hele tiden, fordi jeg mener det gir et bedre bilde av virkeligheten enn hva bloggerne «som har det sååå fantastisk» hele tiden gir.

 

Har det ganske tungt nå på grunn av alt som skjer. Ting er ganske komplisert om dagen, selv om vi alt i alt har det veldig koselig sammen her. Fredrik og jeg er veldig glad i hverandre, og det hjelper veldig.

Jeg burde vel ikke utdype noe særlig om hvorfor jeg er nedfor, uansett om det bare er en dårlig dag, depresjon eller at jeg har det vondt på grunn av andre ting som foregår i livet mitt akkurat nå - for da blir jeg vel sammenlignet med en klovn på et sirkus som har forvillet seg bort i blogg-norge bare for å tjene et par ekstra kroner. Haha, alt det rare som blir skrevet om dagen på andre blogger.

Jeg er gjerne en oppmerksomhetssyk klovn hvis det hjelper andre på et eller annet vis. Ga opp å bry meg om hva andre mener i femte klasse en gang. Så mens andre sitter og klager og latterliggjør hva andre velger å skrive på bloggene sine, skal jeg prøve å ordne det i livet mitt som betyr aller mest.

Setter pris på at dere leser♥

FOR EN STYGG UNGE DU HAR

Jeg fatter ikke hvordan noen kan kalle enkelte babyer stygge!

Altså, greit. Jeg skal ikke pakke det inn: Babyer er også mennesker og har forskjellige utseende, og det er ikke til å stikke under en stol at noen babyer er søtere enn andre. Men likevel forstår jeg virkelig ikke at noen kan kalle noen babyer stygge?!

Alle babyer er ikke nødvendigvis helskjønne og fantastisk nydelige, men alle har liksom en egen sjarm. En sjarm og utstråling bare babyer har. De er jo så utrolig små og søte! Helt uvitende om alt som foregår i verden og kjenner kun til sin egne lille verden med mamma, pappa, kos og mating. Klarer ikke å fatte at noen synes enkelte babyer er direkte stygge, og får vondt bare av å tenke på det. Håper aldri noen må oppleve at noen kaller babyen sin stygg, da er jeg i så fall flau på vedkommende som har sagt det sitt vegne. For en grusom ting å si.

 

Leo hos farmoren sin, hvor han faktisk er i kveld og koser seg ♥

Dessuten tenker jeg at et fokus på utseende fra fødselen av umulig kan være særlig sunt. Det er så viktig å rose barna og babyene våre for annet enn "Åh, du er såå søt og fin"

LEO ER 10 MÅNEDER GAMMEL!

Så stolt! Nemlig 10 hele måneder siden Leo kom til verden i dag ♥

Det har virkelig skjedd et gigantisk spring i utviklingen hans nå den siste måneden! Bare denne måneden har han lært å stå helt på egenhånd (Ikke så lenge av gangen, men dog) han har sagt mamm-ma og papp-pa, han har fått smake på masse ny mat, og vi har fått kjenne ekstra godt på personligheten hans og hvem han er.

Det er ingen tvil om at han er en smart liten gutt! Når vi sier "Nei, Leo!" når han er på vei ut av stuen, setter han opp farten og kryper fortere og fortere, og når vi kommer løpende etter han begynner han bare å le og krype enda fortere! Haha! Det har mildt sagt vært en måned med massevis av trim, og jeg tror nok ikke denne måneden blir den siste med mye løping omkring.

Han er litt sjenert når han treffer nye mennesker, og vil aller helst gjemme seg litt hos meg, men er det jenter er han oppe og fremme med en gang. Akkurat DET kan bli morsomt etter hvert!











Når vi holder hendene hans oppe for han vil han gjerne gå, og det er så rart å se den lille babyen min gå! Enda rarere blir det nok når han begynner å gjøre det helt på egenhånd.

Jeg hører ofte her inne at dere synes jeg ligner på ham, men det hører jeg så og si aldri i virkeligheten annet enn av søsteren min! Jeg ser litt av meg i han av og til, spesielt øynene hans, men stort sett synes folk at han er forferdelig lik pappaen sin, Fredrik.

Det blir spennende med de neste ukene og se når han tar sitt første skritt! Vi merker veldig godt at selv om det kun er ett år siden vi ikke hadde møtt han en gang, så klarer vi ikke å se for oss et liv uten han ♥

God lørdag til dere!

DET ER IKKE DIN FEIL

Er så innmari lei av uttalelser fra mennesker høyere opp i systemet om at jenter ikke skal bevege seg ut av sitt eget hjem etter klokken 20:00.

Er så forjævlig lei av å bli fortalt at jeg må "kle på meg, så de ikke mistolker det" og at jeg aaaldri må finne på å gå alene på kvelden. Hvorfor skal jeg måtte begrense hva jeg skal kunne gjøre i livet mitt, fordi andre ikke klarer å begrense seg selv? Du kan ikke kaste deg over meg og så skylde på at det var min feil fordi jeg fristet deg. Jeg er ikke et kjøttstykke. Jeg er et menneske.

Jeg blir fortalt at uansett hvor jeg går hen, må jeg alltid ha med meg noen. Oppe i det hele blir alt skyldt på "våre nye landsmenn" som mange så pent kaller dem. 

Men vet dere hva? 

Selv om folk hyler ut at det er utlendinger som alltid står bak voldtekter når det kommer frem i nyhetsbildet og media, så tro ikke at det ikke finnes norske menn som voldtar! Jeg er så møkk lei av at så mange grer alle utenlandske menn og gutter under samme kam. Selv om mange i en menneskegruppe gjør noe feil, betyr ikke det at alle er på samme måte. Det blir det samme som å si at alle tyskere under krigen var nazister.

Jeg kommer ikke til å slutte å gå lettkledd når jeg føler for det fordi det finnes menn der ute som kan voldta meg. Jeg kommer til å gå akkurat slik jeg vil, akkurat når jeg selv føler for det, fordi det at jeg går lettkledd eller om så naken, er ikke problemet.

Problemet er at disse menneskene (uavhengig av opprinnelse og om etternavnet ditt er Hussein eller Hansen) ikke har lært at et nei er et nei. 

Så istedenfor å gå ut å be meg om å kle på meg, så kan myndighetene lære seg at det ikke blir endring før de tar grep i selve problemet. Og problemet er ikke hvorvidt jeg går naken ute eller ikke, men at menn og gutter tydeligvis ikke har blitt lært at det at jeg går "halvnaken" ikke betyr at han kan kaste seg over meg og at det er fritt frem.

Voldteksmenn kommer alltid til å finne nye unnskyldninger. Vi må sørge for at det ikke finnes unnskyldninger.

Ja, vi forholder oss til forholdsreglene. Ja, kanskje vi burde det!

Men det er ikke der fokuset vårt skal ligge. Vi skal ikke fokusere på å finne flest mulige forhåndsregler! Vi skal jobbe for å finne en langvarig løsning på problemet. Vi skal fokusere på å få skrevet "ET NEI ER ET NEI"  inn i hodene på fremtidige menn, dagens menn, og "våre nye landsmenn"

Ferdig snakka.

HAN ER SÅ FLINK!









I går sa Leo "Pap-pa" for aller første gang, og jeg smeltet helt! Det samme gjorde naturligvis Fredrik!

Og når jeg nå prøver å få han til å si "mamma" eller "ma-ma" så vil han ikke det. Da hvisker han bare "pa-pa" tilbake til meg! Haha!

Jeg fikk faktisk filmet på snapchat rett etter at han sa "pa-ppa" for aller første gang, i håp om at han skulle si det igjen - og det gjorde han!! Hvis dere vil se ligger videoen min på min åpne mystory på snapchat. Dette er snapchatten til bloggen og jeg oppdaterer den så ofte jeg bare kan - @Mammasom16 heter jeg der hvis noen av dere har lyst til å se ♥

Ellers har han fortsatt bare gått rundt å sagt "pa-pa" i dag, kikket ut til gangen og fulgt med på om "pa-pa" snart kommer hjem igjen. Det er jo noen timer til Fredrik kommer igjen enda, men jeg gleder meg til å se hvor glad lille Leo blir når han gjør det!

Håper dere har en strålende dag!!

NÅ VAR DET PÅ TIDE...

At jeg fikk satt meg ned å laget en kollasj!

Helt fra jeg startet opp bloggen har jeg hørt med jevne mellomrom at jeg (!) faktisk ligner på Jennifer Lawrence! Det kom som et gigantisk sjokk første gangen jeg fikk høre det i kommentarfeltet, men så var det langt fra siste gangen jeg kom til å høre det - noe jeg faktisk trodde. Dere som har fulgt med i kommentarfeltene har jo sikkert også fått med dere at det faktisk har dukket opp en del av disse "Du ligner litt på Jennifer Lawrence" kommentarene. Ikke at jeg har noe i mot det altså, hun er jo bare helt nydelig!!

Bilde fra meg i sommer hvor jeg enda hadde lysere hår!

Nja.. Jeg vet ikke, jeg. Jeg synes egentlig ikke vi ligner så? Hva synes dere da?

VÆR LITT GREI

"Åh, er så stolt over min lille i dag! Hun sto for første gang, og er bare 7 måneder gammel!"

"7 måneder? Min sto når hun var 5!!"

I dag må jeg bare få ut litt frustrasjon jeg tror flere av dere deler med meg, nemlig slike tendenser som vist ovenfor. 

For det finnes faktisk mødre som virker mer opptatt av å fremheve seg selv og sine konstant, istedenfor å også kunne bruke muligheten til å rose andre og la det være med det. Jeg får nesten litt sånn dårlig følelse av at man ikke skal kunne skryte av barna sine dersom de ikke løper rundt i huset og prater som en foss når de er 4 måneder gamle. Og det er skikkelig synd - for alle barn er jo flinke, og fortjener med det også masse skryt. Uansett om barnet ditt sto først når han var 10 måneder eller om datteren din løp rundt i hagen allerede når hun var 4 måneder.

Som mor er man selvfølgelig kjempestolt av barnet sitt uansett om han var 6 eller 12 måneder når han først begynte å gå. Vi burde trekke hverandre opp, skryte av hverandre og de små, og ikke snakke om det som om det er en konkurranse om hvem som er tidligst ute. For det er det jo overhode ikke!



LEO SITT ANTREKK #6

Åh, hei dere!

Vi kom hjem fra lunsj for en times tid siden nå og har siden da bare slappet av på sofaen og lekt litt! Søsteren min og moren min er straks på vei ut døren fordi de skal dra hjemover igjen til Gjøvik. Leo var kun ute i ca 10 sekunder fordi vi hadde varmet opp bilen før vi skulle dra, så han trengte ikke noen diger bobledress eller kjempemasse ull på den korte tiden han var ute. Men han var helt klart varm (og fin) nok! ♥











Måtte selvfølgelig vise dere antrekket hans i dag! Utrolig lenge siden sist jeg har gjort det nå! Håper dere liker det!

GJESTEINNLEGG

Heihei! Julie speaking, siden Jessica sitter så fint sammen med Leo nå, så tenkte jeg hun kunne ta en liten pause fra jobben i kveld. Dette er den siste kvelden i Larvik før jeg og mamma drar hjem til Gjøvik, så nå sitter vi bare og koser oss foran tv'en med is og godteri! Leo veksler med å rettere sagt fly over gulvet, gå etter sofaen, opp i sofaen frem til det blir kjedelig, og deretter ned igjen på gulvet. Og så opp igjen, haha. I skrivende stund får jeg også kjenne på det å sitte og skrive på pc'en imens Leo febrilsk prøver å få oppmerksomheten min ved å dra ned pc- skjermen ikke bare èn gang, men gjerne tre, fire ganger. Jeg ler, tar den opp igjen, men da blir han litt småirritert. Han er glad i å få viljen sin for å si det sånn, haha.





Så nå fikk han komme opp til pappaen sin og får litt mat, det er jeg som sover sammen med Leo når jeg er her, så vi skal legge oss veldig snart! Det er så utrolig koselig å våkne opp med en sånn blid gutt om morgenen, det finnes ikke noe som er morsommere enn å se en litt forvirret, bustete, men veldig fornøyd Leo om morgenen. Største smilet som møter meg, beste Leo♥ (Innlegget er skrevet litt tidligere i kveld)

I dag sto jeg opp litt over 10, ganske lenge etter at Jessica og Leo var oppe, og mamma har vært her fram til 15 tida, da dro hun til tante og begynte å lage middag. Så vi var alle på en kjempegod middag i dag, hjemmelaget marokkansk gryte med hjemmelagde nanbrød og couscous. For å si det sånn, vi har kost oss masse siden vi overrasket Jessica i går!

Ha en fin kveld! Hilsen Julie!

HOUSE TOUR VIDEO PÅ VEI





Leo og vårt nye tv-bord!!









Halloo ♥ Da har vi mottatt fem pakker omtrent og jeg er skikkelig klar for å få satt opp blant annet tv-bordet vårt! Har vært et skikkelig styr å få alle de riktige pakkene, så note to my self til neste gang: Ikke kjøp møbler på nett! 

Så selv om vi flyttet hit i juli (!!) har vi fortsatt ikke en fullt møblert leilighet, herregud, jeg er så innmari lei av å skrive det! Men house tour videoen er hvert fall på vei, jeg har ordnet videokamera og tenker å del den i to deler? Eller kanskje bare en? Blir det litt mye film i en video kanskje?

Leo og jeg skal i hvert fall innrede så fint vi bare kan! Akkurat nå har vi nemlig et IKEA bord stående til 39 kr som stuebord, og Fredrik har slått hull i det fordi han tapte i fifa eller noe.. Haha, herregud. 

God tirsdag! Må løpe nå, skal ut på lunsj ♥

Klem

DET LILLE KJÆRESTEPARET



Så på de små skjønningene da! 

Dere husker jo Olivia som er verdens fineste lille jentebaby! Marthe, kjæresten hennes, og Olivia var her på middag forrige uke, og samme dag var Leo og jeg på lunsj hos Marthe og Olivia når både Fredrik pappaen til Leo og kjæresten til Marthe som også heter Fredrik var på jobb. Det var superkos og de små søtingene koste på hverandre og de så ut til å være skikkelig nysgjerrig på hverandre. Leo var veldig opptatt av å peke på Olivia, og hun smilte tilbake.

Av og til var de helt oppe i ansiktene på hverandre! Haha, de er altså så søte ♥

EN STOR OVERRASKELSE!

Herregud for et sjokk jeg fikk meg i dag. Det er mulig derfor dere ikke har hørt fra meg før nå!











Meg til venstre, og Jennifer og Julie til høyre.


I formiddag klokken halv ett banker det på døren. Jeg kommer brått på at hun som skulle kjøpe den ene sengekanten jeg har solgt på FINN.no skulle komme innom, og når jeg daffer rundt toppløs (!) med en shorts på halv tolv får jeg virkelig fart på meg når jeg hører det banker hardt på døren. Musikk hørte jeg også på, og Leo lekte på gulvet med morgenkåpen rundt seg! (Vi har nemlig en tendens til å gå i morgenkåper begge to ganske langt utover dagen når vi likevel sitter inne og koser oss)

Det banker på igjen, enda hardere, og jeg kommer på at jeg har en hettejakke inne på badet i skuffen - så til tross for at jeg ikke har på meg bh slenger jeg den på, og går for å hente Leo før jeg skal åpne døren. Og der får jeg meg tidenes sjokk, for hvem sto der? Hvert fall ikke damen som skulle kjøpe sengekanten!

Mamma og Julie (den eldste av søstrene mine) kom på overraskelsbesøk! Og jeg ble, ja, mildt sagt overrasket. Jeg hadde snakket med mamma på telefonen en time tidligere, og hun hadde selvfølgelig latet som ingenting. Søsteren min filmet det hele, men siden jeg så rimelig gærn ut der jeg sto tror jeg vi skal holde akkurat den filmen innenfor husets fire vegger. Haha!

Så derfor har vi besøkt oldemoren til Leo i dag, vi har kjørt oss noen turer, dratt på butikken og handlet, og selvfølgelig hatt det kjempekoselig ♥

Håper mandagen deres har vært like super!

JEG ER ET DÅRLIG FORBILDE

Jeg har aldri hatt noe i mot mennesker som har foretatt plastiske operasjoner. Aldri har tanken slått meg at dette er mennesker som er mindre verdt enn meg selv, eller at det er synd på de. Eller jo, det er kanskje synd på dem. Fordi de blir stemplet som mindre intelligente som har tatt et valg de føler er til det beste for seg selv.

Kanskje det har noe med at jeg har blitt oppdratt til å være fordomsfri? Kanskje det har noe med at jeg vokste opp med at det var en del snakk, ikke oppfordringer, om plastiske operasjoner? For det er det jo også en ganske stor forskjell på.

Å si at de som tar silikon oppfordrer til at alle andre skal gjøre det, blir som å si at noen som kjøper seg noe oppfordrer til at alle andre skal kjøpe det samme. 

Hvis du går hele livet og hater noe ved deg selv som begrenser deg fra å gjøre det du vil i livet ditt: Skal du gå hele livet å være ulykkelig med deg selv fordi samfunnet mener at det er galt om du gjør noe med det? Skal det å følge samfunnets normer være viktigere enn at du faktisk har det godt med deg selv og lever et godt liv i en kropp og med et ansikt du har det bra med?

Jeg mener ikke at bare man ikke synes nesen sin er så fin en dag, så skal man løpe ned dørene på fornebuklinikken. Jeg mener bare at vi må ha rom for alle mennesker i samfunnet vårt, og det minste vi kan forvente av hverandre er aksept når noen velger å ta et tungt valg ved å foreta en operasjon fordi man har hatet nesen sin hele livet sitt.

"Men hvis du ikke liker nesen din, da må du bare akseptere deg selv istedenfor å fokusere på det du ikke liker ved deg selv" 

Her snakker vi tidenes mest brukte argument fra de som aldri virkelig har opplevd å være på bunnen fordi de har hatt det vondt med seg selv og slitt med komplekser. Livet har ikke noen one-size fits all løsninger på alt. Noen ganger tror jeg faktisk vi bare må akseptere akkurat det.

Jeg skulle så inderlig ønske at alle mennesker i hele verden bare kunne være fornøyde med seg selv, akkurat slik de er. Da hadde vi nok sluppet unna mye kroppspress som var basert på mennesker som har "fikset på" alle kroppsdelene sine og designet slik de ville ha både rumpe, mage og pupper. Jeg skulle ønske. Men slik er det ikke, og da må vi faktisk forholde oss til dette på den sunneste måten vi kan. 

Jeg har hatt et par hundre diskusjoner med mamma om dette med plastiske operasjoner. Vi er på to forskjellige planeter akkurat der, og mamma mener at det ikke hjelper å fikse på nesen din hvis det er i hodet problemet ligger. Mamma, jeg er helt enig i det. Kunne ikke vært mer enig, faktisk. Men når problemet ligger på nesen din, akkurat der, og du sliter med komplekser på endte året og har det vondt med deg selv: Jo, da vil jeg si meg rimelig sikker på at å operere nesen hadde løst det problemet akkurat der.

Det betyr imidlertid ikke at det er noen "quick fix" og at man skal løpe ned operasjonsbordet bare "fordi"

For det skal aldri handle om at du vil foreta plastiske operasjoner fordi andre har kommentert noe ved deg, selv om man ikke akkurat kan skylde på mobbeofferet som har blitt mobbet på grunn av nesen sin hele livet når hun fyller 18 og velger å operere den. Det er ikke disse menneskene som skal leve ditt liv, det er du. Det hjelper ikke hvor mange som forteller meg at jeg har kjempefin hake hvis jeg gråter meg i søvn hver dag fordi jeg synes den er så stygg selv. 

Jeg oppfordrer på ingen måte noen av dere som leser dette, og da spesielt dere unge jenter, til å begynne å spare til plastiske operasjoner, men hvis du har slitt med komplekser i årevis og har det vondt med deg selv så skal du ikke la noen fortelle deg indirekte at du ikke er verdig et godt liv i en kropp du klarer å leve i. For det er vi alle. 

DENNE UKENS...

NEDTUR:

Definitivt kulden! Forferdelig kaldt har det vært denne uken, og kjenner at jeg savner varme! Har kjent litt ekstra på kjærligheten min til sommeren denne uken. Fy søren jeg gleder meg til sommeren.



 

HØYDEPUNKT:

Masse tid med Leo inne i varmen mens det er kaldt ute! Vi har dratt oss litt ekstra i sengen om morgenen denne uken her, men nå er det stopp på det! Opp klokken 07:45 i morgen tidlig og det skal bli godt å komme tilbake til gamle rutiner ♥


TANKE: 

Tanken denne uken har gått mye til de som faktisk sover (!!) ute i denne kulden. Tiggere blant annet. For en stund siden kjørte jeg forbi Sandefjord på natten og så noen uteliggere som sov ute i flere minusgrader med noen fillete klær på seg og noe jeg egentlig ikke vet om jeg kan kalle et teppe en gang. Noe så jævlig. Hadde jeg hatt mulighet skulle jeg kjøpt masse tepper til dem og kakao fra Narvesen.

For noen kvelder siden var jeg nede på en bensinstasjon her i Larvik og det begynte å gå opp mot -14 minusgrader og jeg la merke til at det kjørte forbi en røde kors "varebil" om jeg kan kalle det det. Tenkte ikke noe særlig mer over det før jeg i ettertid ved en tilfeldighet fant ut at det var mange slike røde kors biler ute å kjørte for å passe på at ingen frøs i hjel.. Nei, uff. Ble helt sjokkert.

BESTE INNKJØP:

Har fått en del spørsmål den siste måneden om hva slags sminke jeg bruker og så videre, og det synes jeg er superkoselig! Denne uken har jeg fått bestilt noen av min favoritt-liplinere fra GOSH, ettersom de faktisk ikke selges i butikkene lenger på VITA. Heldigvis fant jeg en nettside som solgte "pakker" med denne og jeg gleder meg som et lite (Eventuelt stort) barn til de kommer frem!!

Uansett! Det er i hvert fall lipliner fra GOSH i fargen 01 som heter Nougat crisp jeg bruker. Har sverget til den siden jeg først oppdaget liplinere, og jeg har prøvd et par hundre stykker - for å si det slik. Likevel er det denne som er fra et typisk "billigmerke" som jeg liker best. Jeg liker aller best leppestifter og liplinere i mørk "gammelrosa" med bruntoner i seg, og det har denne. (Dette er ikke reklame, kun svar på noe mange har lurt på i det siste)

MEST LESTE INNLEGG:

"Hvordan jeg fikk kroppen min tilbake" Som jeg skrev på mandag har blitt mest lest denne uken! Nærmere 20'000 sidevisninger! Ingen tvil om at dette innlegget ble godt tatt i mot og at det var fryktelig etterspurt. Glad jeg skrev det selv om jeg gruet meg veldig til responsen!



Les innlegget HER.

 

CRAVING:

TACO! Tror ikke jeg trenger å si mer. Elsker det ♥



Håper helgen har vært god for dere! Jeg gleder meg til morgendagen og ny uke, igjen. Synes tiden løper så fort om dagen at det å se på kalenderen blir et evigvarende sjokk. Nå er vi snart i februar! Gleder meg til morsdagen! Og for å ikke å glemme ettårsdagen til Leo som nærmer seg for hver dag som går. Ha en flott kveld videre!

DET ER SÅ RART











Jeg bare måtte vise dere dette etter at Fredrik sa følgende i går "Tiden har gått så jævlig fort ass"

Fine lilleLeo♥ Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne spole tiden tilbake

Nyt lørdagen!

VERDENS BESTE LEO

Jeg fikk kanskje ikke ammet deg så lenge, men jeg lover deg at jeg gjorde alt jeg kunne for at du fikk i deg nok morsmelkerstatning hver dag. Jeg lover at jeg gjorde det jeg kunne før jeg måtte avslutte ammingen.

Jeg fikk kanskje ikke født deg på den naturlige måten, men jeg lover at jeg skal gjøre og at jeg har gjort alt hittil for at det ikke skal påvirke deg negativt i fremtiden. Jeg lover at jeg har hatt min del av dårlig samvittighet.

Vi eier kanskje ikke leiligheten vi bor i, men jeg lover deg at vi har funnet et sted hvor vi har en huseier som er ordentlig, og vi er sikre på at vi aldri ville fått en "sjokkbeskjed" hvor huseieren vår plutselig hadde bestemt seg over natten for å selge hjemmet «vårt». Jeg vet at du ikke merker det, men jeg merker den dårlige samvittigheten hver dag.

Vi har kanskje ikke bil, men pappaen din jobber med lappen selv om det tar sin tid på grunn av det du krever og at hverdagen går i ett. Jeg lover at du aldri kommer til å lide for at vi ikke hadde bil når du var under året. Og jeg lover at vi skal skaffe oss bil så fort vi har fått spart opp nok til en trygg og god familiebil. Jeg lover at vi har mange rundt oss som kan kjøre oss og deg når vi trenger det.

Jeg er ikke ferdig med utdanningen min, men jeg har en jobb og en stabil inntekt. Pappaen din er snart ferdig med sin utdanning, og han har virkelig stått på. Snart er det min tur til å stå på for deg og utdanningen.

Til tross for mangelen på dette, vet jeg at du har det best hos oss. Før du kom til verden bestemte jeg meg for å gi deg det beste livet du kunne få, og det har du fått. Jeg vet at livet ditt hadde vært akkurat like bra i dag, som det hadde vært om jeg hadde ventet 15 år ♥

For selv om en baby ikke kan leve på luft og kjærlighet, så vet jeg at det har aller mest å si om du får nok kjærlighet. Å eie en leilighet hadde ikke snudd på det.

KANSKJE NESTE ÅR

Åh, da er det årets prisutdeling for bloggere i kveld da, dere!!

Jeg er ikke nominert i år og det forventet jeg heller ikke første året jeg blogget, men skulle likevel egentlig dit i kveld med ei venninne (Regner med noen av dere vet hvem Celina er?) men det ble ikke noe av likevel.. Men det er kanskje like greit, jeg har jo uansett en lang tur foran meg i morgen når jeg skal til Gjøvik oppe i det hele!

Jeg skal uansett følge med så godt jeg bare kan, jeg synes jo dette er så spennende og heier på alle mine blogg-kollegaer! Blir utrolig morsomt å se hvem som stikker av med de forskjellige prisene! Håper dere har stemt på favorittene deres, det har i hvert fall jeg fått gjort :-)

Og hvem vet, kanskje det blir min tur neste år? Må innrømme at det hadde vært en stor ære å bli nominert en gang! Men nok om det, jeg holder en knapp på styleconnection, sophie elise, annebrith, gilmakeup, rockstarcharlie, og selvfølgelig pappahjerte! Casa kaos er vel også nominert? Heier på henne også. Hva med dere?

Håper dere får tidenes fredag, her skal kose oss til vi stuper ♥ God helg!!

Skal du jobbe, mamma?

"Ville vært synd om noen... Ødela det"

Først skal jeg bare få oppmerksomheten din, for det vet jeg at jeg får. Så skal jeg gå bort til varmepumpa å slå på den så hardt jeg bare kan. Det bråker jo ikke i det heele tatt, heldigvis"


Før du rekker å sette deg ned på stolen din for å jobbe igjen, mamma, så skal jeg krype som et lyn bort til tv-bordet for å rive ned alle dvd og blu-ray cdene! Det er jo bare fjerde gangen i dag, mamma. Håper det ikke bråker eller forstyrrer deg" Etter det skal jeg henge etter beina dine, bokstavelig talt.

 

Jeg rekker å sette meg igjen før jeg innser at Leo ikke befinner seg i samme rom som oss lenger. "Eh, Fredrik? Hvor er egentlig Leo? Du skulle jo se til ham når jeg jobbet" får jeg sagt samtidig som jeg er på vei til å forlate stuen. Og jeg finner han, jeg... I dusjen. ???????                                                                                                                     

Nå forsikret jeg meg en siste gang om at Fredrik holdt et øye med ham. Jada, han gjorde det.                                     

Men like etter er han borte. Igjen. Jeg fatter ikke hvordan den lille ungen der med de små beina klarer å komme seg så raskt bort fra oss, men han klarer det tydeligvis veldig bra. Jeg går forbi kjøkkenet før jeg får øye på noe inne på soverommet vårt. I en diger kleshaug han har revet ut fra klesskapet vårt. Der sitter han, og kikker seg i speilet! Haha!                                                                                                                                                                                                                                                                                            

Så det ble ikke så mye jobb på mamma i dag. Med andre ord.

Men jeg blir nok støl i beina til i morgen, da.

ALDRI IGJEN!

 "ÆÆÆÆÆÆÆ! Jessica, hjelp meg!!" Jeg hører Fredrik gauler fra stuen

"Hva skjer nå da?" Tenker jeg for meg selv før jeg trasker ut av soverommet og ut i stuen. Jeg kommer ikke langt før jeg skvetter av synet som møter meg på veien. Det er Fredrik, men av en eller annen grunn ser jeg ikke ansiktet hans.

For det er nemlig dekket i gulp. Jeg ser bort på Leo som ler i armene hans, akkurat som at han skjønner hva som foregår. Han smiler og gaper til meg, og jeg klarer ikke annet enn å le selv!

Hvordan... Hvordan skjedde det? spør jeg lattermildt, og jeg får det blikket fra Fredrik. Dere vet, det blikket.

 

OK. Lesson learned. Vi herser IKKE med Leo rett etter han har spist!

"Hva skjedde egentlig med deg og Fredrik?"

Får dette spørsmålet så innmari ofte både av kjente og ukjente og selv om jeg forstår at mange fortsatt er nysgjerrig, så vil jeg bare si i fra om en ting.

Selv om jeg er fullt klar over at "jeg har lagt opp til det selv" til en viss grad når jeg utleverer livet (og noen ganger også privatlivet) i det offentlige rom, men det er ikke dermed sagt at det er fritt frem og spørre meg om alt mulig. Det bør, etter min mening, gå en grense for alle mennesker. En grense for hva som er høflig, og hva som er nødvendig å spørre om - spesielt om du har sett eller lest at jeg har gitt beskjed om at det er ett eller flere spørsmål jeg ønsker meg frabedt.

"Men du må jo nesten regne med det når du er toppblogger"

Tja, det kan du jo mene. For meg er jeg bare Jessica. Og selv om jeg elsker å skrive om hverdagen min, tanker og livet vårt sammen på en mammablogg - så betyr ikke det at alle har rett til å spørre meg om alt, uavhengig av hvor personlig det er. 

Det blir jo klart noe annet med venner og familie, og de aller nærmeste  har jo selvfølgelig vite hva som har skjedd. Ikke fordi jeg har følt at jeg måtte ha si det til dem, og heller ikke fordi noen har noe krav på å vite noe, men fordi jeg har følt det har blitt mest riktig når det kom veldig brått på alle sammen.

Jeg vil bare at alle skal vite at selv om du selvfølgelig har muligheten til å spørre meg, i og med at kommentarfeltet er oppe hele tiden og ingenting blir slettet, så ber jeg dere om å vær så snill la være. Jeg synes egentlig det skulle være ganske unødvendig å si i fra om dette, men det ser ut til at jeg blir nødt til det når det kommer inn så mye og jeg begynner å kjenne meg litt lei av det, selv om jeg selvfølgelig forstår nysgjerrigheten og at dere synes det er kjipt at jeg ikke deler det.

Og vær så snill, ikke legg meg til på facebook for å så snakke til meg som en venn i flere minutter før du spør om «Hva som egentlig skjedde med meg og Fredrik?» Det skinner veldig igjennom hvorfor du begynte å snakke til meg i utgangspunktet og det føles veldig leit for meg at noen «bruker» meg på den måten. Hvis dere skjønner?

Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men jeg gleder meg til å finne det ut.

Håper alle leserne mine har en god kveld ♥

VI ER SÅ STOLTE!

Leo og jeg var hos helsesøster i går! Dere som følger meg på snapchat (mammasom16) vet nok allerede det. En litt sen 9 måneders kontroll, men likevel. Veldig koselig å se henne igjen!

Er utrolig vi har den helsesøsteren vi har. Hun er så dyktig, profesjonell og åpen. Leo er i hvert fall veldig glad i henne! 

Han skulle i kjent stil utforske alt som var inne på kontoret hennes når vi var der, så han falt to hele ganger og slo seg litt, men jeg merker at han er veldig tøff. Han gråter i noen sekunder før ting er bra igjen og han vil ned fra fanget for å fortsette å utforske. Mye tøffere enn mammaen sin, i hvert fall!

Han fikk også vist seg litt, og vill prøve å stå litt på egenhånd mens vi var der, men gulvet var ganske glatt så han slet litt. Han krabbet i hvert fall masse, både under benken hennes og bort til speilet, han elsker nemlig speil!











Se hvor stor han har blitt i forhold til "lille" meg! Haha!

Leo veier nå 9650 gram, og er 75,2 centimeter lang - om jeg husker riktig! Jeg hadde faktisk glemt igjen timekortet hjemme, så jeg fikk ikke fylt det på, men det ligger jo inne i systemet deres. Jeg trodde han kom til å veie hvert fall 10 kg nå, fordi jeg trodde at han veide ca det samme sist gang vi var hos helsesøster, men jeg husket tydeligvis helt feil. Han hadde lagt på seg kjempefint og var helt vanlig for alderen. 

Nå gleder meg meg bare skikkelig til han tar sitt første skritt, kan nesten ikke vente ♥ 

Og jeg har faktisk begynt å planlegge ettårsdagen.. Haha! Her er vi tidlig ute, gitt.

Ha en super fin dag!

HVIS DU FÅR LYST TIL Å GI OPP

Alltid når jeg får spørsmålet om hva som er viktig når man er to som venter barn, så svarer jeg "At dere begge er forberedt på at det kommer til å bli tøft" Men det alene er egentlig ikke nok, for uansett hvilke ord jeg hadde brukt, uansett hvor gode formuleringer og hvilket bredt vokabular jeg hadde hatt - Så er det ikke slik at jeg hadde klart å forklare dere det likevel, for det er en sånn ting man må oppleve selv for å kunne forstå.

 

 

Det er ikke lett å bevare kjæresteforholdet når man får barn, og her spiller alder ingen rolle. Man oppdager plutselig sider av hverandre man aldri har sett før. Du kan trygt si at Fredrik så mindre pene sider av meg (Hint: ekstremt lite søvn, joggebukse, melkeflekker, babysikkel, håret mitt som bokstavelig talt sto opp mot taket, og et forferdelig temperament på grunn av dette) og jeg fikk også se sider av han som ikke var fullt så fine. 

Men så er det også litt fint å møte på alt dette, tro det eller ei. Før det er da du faktisk forstår hvor sterkt forholdet er, eventuelt ikke er. Du ser om du er villig til å kjempe uansett pokker hvor tøft det er, for det er det.

Jeg kan gjerne innrømme noe jeg aldri tror jeg har hørt noen har innrømmet før: Men selvfølgelig kan det bli så fryktelig slitsomt at man tenker at man bare vil bort og vekk til helvete og lenger. Slike stunder kan komme. Men det er faktisk greit.

Så lenge du vet at du aldri ville gjort det når alt kommer til alt.

Og kjære alle dere. Når dere krangler så mye og føler at ingenting går veien, når alt føles som verst, vit dette.

I ALLE forhold møter man på utfordringer. Det er ikke til å unngå! Det kommer til en punkt hvor nyforelskelsen går over, og man innser at ingen er perfekte. Ingen kjæresteforhold er heller ikke perfekt. Men hvis man alltid skal gi opp når ting blir vanskelig, så kan man faktisk ikke ha kjæreste. Man må jobbe for å få det til å fungere.

For hvis du tror at kjæresten din og du er de eneste som krangler så og så mye, så tar du feil. Man vil alltid møte på utfordringer, og hvis du velger å gå bort i fra de utfodringene du allerede har, så kommer det til et punkt hvor du møter på nye -  den eneste forskjellen er at du møter de med en annen partner.

Du kommer ikke unna krangling og uenigheter uansett.  Så hvis du gir opp og tror du har vunnet, så har du faktisk egentlig tapt.

MITT LIVS PINLIGSTE ØYEBLIKK

Haha, herregud. Jeg må bare dele en morsom hendelse med dere som hendte for noen år siden, den hjalp meg skikkelig i dag tidlig når jeg kom på den. Holdte på å le meg i hjel i sengen!!

 

For noen år siden når jeg var sånn omkring 10 år hadde jeg akkurat oppdaget at det gikk an å lage sugemerker på seg selv. Ja, allerede her ser dere hvordan denne episoden utarter seg.




Søsteren min synes dette var forferdelig morsomt, og fant ut at hun skulle lage sugemerke på meg (!!) når jeg sov (!!) Det er jo ganske vondt, så jeg våknet i halvsøvne og ble kjempesint på henne! Tenkte egentlig ikke noe mer over det (Gud så fint og bekymringsfritt det livet var) og med halsbetennelse og det hele la jeg meg til å sove igjen med hylende latter i bakgrunnen. Som jeg etter hvert kom til å forstå, var med goood grunn..

For det var liksom ikke ille nok at jeg måtte gå med bandana-skjerf rundt halsen på skolen som et eller annet gang-member som skulle vært i fengsel, men hvordan jeg hadde fått beskjed av mamma at jeg måtte fortelle vennene mine (Hvis de tross bandana-skjerfet) skulle få øye på sugemerket på halsen min, «At jeg hadde falt på støvsugeren»

For å si det sånn, når læreren overhørte den samtalen skjønner jeg den dag i dag hvorfor han smilte. Han kjøpte ikke den, vettu.

Uansett.

For sugemerket det var på halsen.. Halsen.

Og jeg hadde halsbetennelse, som sagt. Den var faktisk ganske ille husker jeg. En sterk 6er i terningkast.

Så gjett hva? Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg endelig hadde fått time til LEGEN. Ja, legen. For å sjekke halsen min? Siden jeg hadde halsbetennelse.

Så da måtte jeg jo til legen da. Med DET sugemerket på halsen, som 10 åring? Fordi han måtte sjekke halsen min.

Siden jeg hadde halsbetennelse.

For å si det sånn..

Nei. Bare nei

Hvordan jeg fikk kroppen min tilbake

Dette er et innlegg som handler om kropp/trening og siden dette har en tendens til få folk til å gå helt bananas t i kommentarfeltet ber jeg dere om å la være å i det hele tatt lese innlegget om det ikke er noe du finner interessant eller om du kjenner at du ikke klarer å se bilder av en kropp uten å måtte seksualisere den eller skrive stygge gloser til meg personlig. Jeg ber dere vennligst scrolle forbi eller klikke dere ut om dere kjenner at dette treffer dere. Dere er herved advart.

Jeg ønsker ikke å oppfordre til vektreduksjon hos mine yngre lesere. Dette innlegget blir skrevet fordi mange mødre som har fått et eller flere barn lurer på hvordan jeg klarte å få min kropp tilbake etter svangerskapet med Leo hvor jeg gikk opp 25 kg til sammen. Etterspørselen har vært såpass stor at jeg har valgt å lytte til hva leserne mine vil ha. (Understreker at jeg ikke er en kostholdsekspert og at jeg heller ikke tror det selv; Men at jeg har gjort mye research i forbindelse med min egen vektnedgang og at jeg har egne erfaringer innenfor dette)

Jeg har blitt skikkelig OBS på skjulte kalorier i matvarer etter perioden hvor jeg gikk ned omtrentlig 15 kg.

Jeg kan først skrive litt om hvorfor jeg valgte å gå ned når jeg enda hadde en liten baby å ta vare på. Når jeg enda ammet var ikke vektnedgang en gang et tema, og jeg råder på ingen måte til å slanke seg når man ammer. Det er ikke bra og bør unngås! Når det var 2-3 måneder siden fødsel hadde jeg "bare" gått ned 10 kilo. Prøvde å ikke tenke noe på det, for alle rundt meg sa at "Det kom til å gå seg til, du må bare gi det litt tid!" når jeg uttrykket min "bekymring". Jada, jeg kommer jo til å gå ned, jeg trenger ikke å bekymre meg.

Men så gjorde jeg ikke det. Og når du er vant til å veie 45 kg, så er det ikke så morsomt å ikke kjenne igjen seg selv når man ser seg i speilet når det har gått noen måneder siden fødsel. Jeg følte meg uvel og ekkel. Det var utrolig skremmende og ukjent for meg å se slik ut. Så da bestemte jeg meg for at det var nok, og jeg fant den motivasjonen jeg trengte. I starten unnet jeg meg ting, jeg utelukket ikke helt matvarer (fordi det for meg handlet om mengde og begrensninger), men i de verste og lengste periodene levde jeg på streng diett og det var hardt. Men når jeg ser tilbake på det nå, og hvordan jeg føler meg kroppslig i dag, så var det absolutt verdt det for meg.

Når jeg nå i ettertid har fått spørsmålet "Hva gjorde du for å klare det?" Så har jeg lurt litt på hva jeg burde svare. Burde jeg pynte på det, slik at ingen føler jeg "oppfordrer" noen til å gå ned i vekt? Burde jeg ikke heller stå på at ingen av dere trenger det, og at alle er fine som de er? 

Jeg har kommet til at alle er fine som de er, selvfølgelig. Men også at det ikke hjalp meg det spor når jeg uttrykket hvor fryktelig jeg følte meg i "den gamle kroppen min". Det hjelper ikke hvor mange det er som forteller deg at du er fin nok som du er, hvis du føler deg helt jævlig og blir smålig deprimert hver gang du ser deg i speilet. Det handler ikke om hva andre sier, men hva man synes selv. Og sånn er det rett og slett bare.


 FØR OG ETTER. Bildet til venstre er fra mai, det andre bildet er tatt i dag. Denne gangen valgte jeg å beskjære vekk puppene fordi jeg får så innmari mye tyn. Jeg vil kun vise hva jeg har oppnådd og forhåpentligvis være en inspirasjon for andre.

Mitt råd til de som ønsker å gå veien jeg har gjort er følgende: 

- Sett deg ett mål av gangen. Hvis du er fryktelig avhengig av lettbrus eller godteri så ikke kutt ut fullstendig i starten, men kutt ned gradvis - da er det større sannsynlig at du klarer å holde deg uten å sprekke. Og noe som virkelig har vært avgjørende for meg: Ikke spis bare for å spise. Jeg elsker mat og kunne spist hver time i løpet av døgnet om jeg hadde mulighet, men det kunne jeg ikke gjøre når jeg skulle nå målet mitt.

- Ikke vei deg hver dag. Det kan bare føre til at du blir skikkelig opphengt i selve vekten, og det er egentlig ikke nødvendig i det hele tatt. For meg hadde ikke selve tallet som kom frem på vekten så mye å si, men hvordan jeg følte meg når jeg så meg i speilet.

- Motivasjon - Denne kan jeg egentlig ikke hjelpe dere så mye med, for det er noe du må finne selv. Du MÅ ha nok av motivasjon. Mange mister motivasjonen etter en stund, fordi vektnedgangen kan stoppe opp etter en stund selv om du ikke endrer de gode vanene dine. Holder du på lenge nok og kommer deg forbi denne "knerka" kan jeg love deg at du kommer lenger.

- Du kommer ikke til å se resultater med en gang, og det må man bare akseptere først som sist. 

- Kosthold er viktigst. Dette overrasket faktisk meg skikkelig når jeg leste et utfyllende innlegg om det på nett, men vektnedgang havner faktisk aller mest om hva du spiser, og ikke hvor mye du trener.

Og noe ganske viktig! Du må ikke leve på treningssenter for å kunne gå ned i vekt. Jeg har aldri satt min fot inne på et treningssenter, men jeg elsker derimot jogging og gjør gjerne hjemmetrening med Leo! Han gjør det tusen ganger morsommere. Det finnes også utrolig mange fine hjemmetreningsvideoer på youtube, og jentene som er i dem er motivasjon bare i seg selv! Haha!

Hvis dere har noen spørsmål er det bare å stille dem. Håper at alle kan holde en saklig tone i dette kommentarfeltet, selv om jeg ser for meg at det blir fryktelig vanskelig.

PS: Hvis du ikke liker å se bilder av kropp/kroppen min så forstår jeg egentlig ikke hvorfor du klikket deg inn, men jeg gjentar: Klikk deg ut eller scroll forbi. Det er ingen som tvinger deg inn på denne bloggen for å se bilder av meg, det velger du helt frivillig.

Tusen takk!

Jeg savner ham!

I går ettermiddag kom faren til Fredrik og hans samboer for å hente Leo for å gi oss litt avlastning. Det har vært en tøff periode med en del nattevåk og døgnrytmen min som jeg allerede har nevnt har vært helt på tryne. Jeg har våknet på natten for å ikke kunne sove igjen før i 6 tiden og jeg har ligget våken hele natten når jeg har prøvd å sove. 

Det er i grunn en stund siden sist vi har hatt noe avlastning over natten, så det var fryktelig godt å få det igjen. Jeg dro til kusina mi og Fredrik hadde noen venner på besøk, og jeg var ikke hjemme før senere på natten. Det første jeg sa når jeg kom inn døren til Fredrik var "Jeg savner Leo så mye nå" og Fredrik sa det samme i neste sekund. Det er så tomt uten han her hjemme!

Jeg tror jeg tenkte det ca tusen ganger når jeg var bortreist også.. "Åh, jeg savner ham så..." Og "Gleder meg til han kommer hjem i morgen" blandet med "Hva hvis det skjer han noe? Neida, de passer jo så godt på ham så det kommer til å gå bra"

Men aller mest kjente jeg på savnet! Tror aldri jeg har savnet han så mye som det jeg gjorde i natt/går kveld og i dag tidlig. Når jeg gikk og la meg var det så rart at sengen hans var tom, og jeg gledet meg enda mer til han skulle komme hjem igjen.

Så når han endelig gjorde det var han i så fryktelig godt humør at det var nesten ikke til å tro! Han lo av nesten alt jeg gjorde, og når vi satt i sofaen alle tre satt han bare å vekslet på å snu seg til meg og Fredrik for å så smile det største smilet han kunne. Han var helt i hundre!



Godt å ha han hjemme igjen♥

JEG ER SÅ JÆVLIG UMODEN

Jeg er så lei av å føle at jeg må overbevise andre om at jeg moden nok til å være mamma gjennom en offentlig blogg. Helt fra starten av har det kortet blitt brukt mot meg (sammen med alderen min) Synes du ikke jeg virker moden? Helt greit. Synes du jeg virker helt forferdelig umoden og uskikket til å ta vare på et barn? Også helt i orden. Alle skal få synes det de vil. For selv om jeg ikke forstår hvorfor du ønsker å skrive det til meg i en stygg kommentar med en spydig tone, så må du gjerne gjøre det om det føles riktig for deg.

For det viktigste for meg er heldigvis ikke å være aller mest moden for mennesker som leser om meg gjennom en blogg. Fokuset mitt ligger ikke der. Jeg klarer fint å ta vare på barnet mitt, jeg gjør alt for familien vår, jeg jobber, jeg lager ordentlig mat, jeg planlegger og ordner, jeg tenker på fremtiden, jeg reflekterer rundt valgene jeg tar for å forsikre meg om at det gjør er til det aller beste for Leo og hvordan han har det, og aller viktigst: jeg tar vare på familien min. Heldigvis er det der fokuset mitt ligger. 

Husk at dere ikke alltid kan se hvorfor jeg velger som jeg gjør. Men vit at det alltid er en gjennomtenkt grunn til at jeg gjør det.

For jeg orker ikke å overbevise lenger. Jeg bryr meg mest om at helsesøster og familien min ser at jeg gjør mitt aller beste for sønnen min, og at det er mer enn godt nok. Og det gjør de.

Så ja vel, om du, Kari Nordmann på 46 år fra Øst-Agder synes jeg er umoden. Del gjerne det med meg og alle andre hvis det er veldig nødvendig for deg. Men det at jeg har en annen mening enn deg om unge foreldre, om asylsøkere, om flyktningdebatten, om en 14-åring har rett til å beholde barnet sitt hvis hun ønsker det eller ikke - Så gjør ikke det meg til umoden. 

Det betyr bare rett og slett at vi ikke har samme mening om alt. Og det er helt OK.



Min største skatt♥

TIL DU SOM ER GRAVID

Ett år siden nøyaktig nå! Utrolig morsomt å se tilbake på bildene og hvor stor magen var. Veldig merkelig å tenke på at på dette tidspunktet for nøyaktig ett år siden så hadde jeg ikke møtt Leo. Jeg var hjemme i Gjøvik når jeg tok disse bildene, lillesøsteren min tok de på det gamle rommet mitt!

Men det er jo et par ting jeg gjerne skulle visst da som gravid, så derfor tenkte jeg å lage en liten liste over de tingene, så kan i hvert fall dere som er gravide nå ha nytte av dem ♥ Vet jo at det er en del av dere som er gravide, og det er utrolig spennende å tenke på!



- SOV. Jeg vet du får høre det hver dag av svigermor, men helt seriøst.. Gjør det. 

- Nyt at måltidene dine blir spist uten avbrytelser eller med en urolig baby hengende på fanget, eventuelt i en av armene dine. Måltidene her i huset er ALT annet enn rolige nå, tro meg.

- Ta bilder, masse bilder! Og om du gjør, legg de over på en egen minnepinn så du ikke risikerer å miste dem. Jeg tok nemlig haugevis med bilder på mobilen min, og.. Ja, la oss si det på denne måten; Jeg ødela to mobiler i løpet av svangerskapet og er FRYKTELIG glad jeg har såpass mange bilder her inne.

- Ta det med ro. Du trenger ikke stresse, det får du nok av tid til å gjøre når babyen kommer. 

- Når termin nærmer seg er det lurt å lage typisk mat du kan fryse ned i porsjoner, slik at du lett kan ta dem opp og tine dem i mikroen i starten av barseltiden når du er hjemme med baby alene. Utrolig kjekt og bra tips! Jeg gjorde dette og angrer ikke et sekund. Når Leo først sov var det så deilig å ikke måtte ta alt husarbeid + lage ordentlig middag. Og så går det jo så fort også!

- Skriv ned ting fra svangerskapet. For du kommer til å glemme!

- Hvis du har en formening om noe som gjelder barselbesøk, bilder av det nyfødte barnet, og så videre: Fortell de nærmeste! Vil du ikke ha barselbesøk de første dagene? Si ifra. Vil du ikke at noen skal legge ut bilder av barnet før du selv ha gjort det? Si i fra på forhånd. Da slipper du å være stresset når babyen endelig har kommet, for da har du gitt beskjed.

God lørdag til dere ♥ Og del gjerne med andre gravide!

Jeg er helt ferdig...

Dere gjenkjenner kanskje stedet allerede? Haha!

Er helt vilt glad i denne lille gutten ♥

Vi har vært borte på besøk i kveld, så Leo har som vanlig fått masse oppmerksomhet - noe han eeelsker. Jeg har helt ærlig hatt noen fryktelige dager de siste dagene, har vært mye nedfor og følt meg helt på tryne både fysisk og psykisk. Jeg har vært en del lei meg. Jeg har ikke sovnet før klokken 5 på natten og hatt usedvanlig mange mareritt. Har rett og slett vært ganske ferdig og følt meg langt nede, men visste ikke helt om jeg skulle skrive det her inne fordi jeg får så mange beskyldninger om å skrike etter oppmerksomhet og sympati. Er helt ærlig ikke interessert i å få noens sympati, bare forståelse.

Det kan jo mulig forklare hvorfor det har vært litt dårligere innlegg i det siste, men det vet jeg ikke om dere har lagt merke til eller ikke? Da har dere hvert fall en forklaring, for det fortjener dere. Og heldigvis har jeg verdens fineste og beste lillemann som hjelper meg opp hver gang jeg er nede ♥ 

Kvelden i kveld har i hvert fall vært et stort høydepunkt for oss, og vi ser frem til neste uke med utrolig mange nye høydepunkter også!

Klem ♥

BARN SKAL IKKE FÅ BARN!

Jeg har snakket frem og tilbake med ei 14 år gammel jente på mail en stund nå. Hun ville ikke at jeg skulle offentliggjøre navnet hennes, og det forstår jeg. La oss kalle henne Lene.

Lene ble for ikke så lenge siden gravid, og hun er bare 14 år - selv om hun fyller femten før hun får barnet sitt. Hun har bestemt seg for å beholde barnet sitt fordi hun føler at det er mest riktig for henne.

Og familien hennes har vendt henne ryggen.

Familien hennes argumenterer med at "barn ikke skal få barn" og at det er uhørt at hun skal få barn så tidlig. Jeg orker ikke nesten ikke å lese om det en gang, enda mindre å høre om det. Jeg blir fysisk uvel og kvalm av tanken på at dette er hvordan noen behandler sin egen datter, kun fordi hun er med barn. 

Hver gang jeg hører "barn skal ikke få barn" så får jeg lyst til å stille vedkommende et knippe spørsmål.

Hva vet vel du om hvordan andre unge jenter takler abort, er en av dem. Hvorfor tror du at hvis noen takler en abort greit, så betyr det automatisk at alle gjør det. Hva vet vel du om hva som er best for andre som har havnet i en vanskelig situasjon? Hvordan vet du, bastant, at abort er beste løsning uansett hva? Jeg sier absolutt ikke at abort aldri er riktig, jeg sier bare at det ikke alltid er det.

Jeg vil legge litt press på deg som forelder, som forteller din 14 år gamle datter som har det vanskeligere enn noensinne, som trenger deg som forelder og støttespiller mer enn noen gang, "at barn ikke skal få barn" når hun sier at hun har bestemt seg. Hun har er blitt gravid, og hun har tatt en avgjørelse. Om hun har brukt prevensjon eller ikke er så relevant lenger når hun har bestemt seg, og jeg tror ikke det hjelper å kjefte henne huden full om hun ikke skulle ha brukt det. 

Det er ikke et alternativ at du drar henne i armene opp på legekontoret og bestiller time til abort. Det kommer ikke til å fungere, og det kommer heller ikke til å skje.

Klart, du kan jo presse henne. True henne, og drive med utpressing. Men hvilket forbilde er du egentlig for datteren din da? Hvilke signaler sender du? Du lærer henne at det er greit å presse andre mennesker til ting de ikke har lyst til, fordi du personlig ikke er enig i valget de planlegger å ta. Det lærer du datteren din at er helt greit.

Kan vi ikke bare legge gjøre ting klinkende klart her: og det er at det på ingen måte er ditt valg å ta. Spesielt ikke når datteren din kommer til deg og forteller deg at hun har bestemt seg. Babyen kommer, og da gjør den det. For sent å snakke om prevensjon. For sent å nekte henne å sove hos kjæresten. Da er det på tide å være den forelderen du hadde ønsket deg om du var i hennes sko. Den forelderen som eier et snev av empati og respekt. Du kan skjerpe deg, svelge fordommene dine, og gi datteren din den støtten hun fortjener.

Og selvfølgelig kan hun klare det. Hun fortjener den sjansen som alle andre mødre får.

For det er ikke det at jeg ikke aksepterer at noen mener at barn aldri skal få barn, det er bare det at jeg er et levende bevis på at det kan gå helt fint.


Så hvis du som forelder kjenner deg igjen i dette, tenk over en ting.

For hvis du forteller en fugl at den ikke kan fly, uansett hva den tror selv, at den aldri kommer til å klare det, så kan den gå hele livet uten å i det hele tatt prøve.

Slik skal det ikke være.

Og kjære deg, Lene, det blir bedre!

Følg Mammasom16 på Instagram HER.

LEO OG PAPPA







Disse to luringene har kost seg så masse med hverandre i dag. Fredrik måtte være hjemme fra jobb på grunn av sykdom (smitteperioden er helt over, altså! Ellers hadde Leo sittet trygt hos meg!) så jeg fikk sovet litt ut, og de hadde lekt og kost seg masse når jeg kom tuslende ut fra soverommet og ble møtt med tidenes smil fra Leo.

Når jeg omsider hadde fått kledd på meg (noe alle kjenner vet at jeg er fryktelig dårlig på) lekte jeg litt med Leo på gulvet med de nye lekene hans. Han er merkelig nok mer opptatt av deodoranten min (???!!), ledninger, og kvitteringer enn de nyeste lekene hans. Haha, barn er noen merkelige skapninger. Etterhvert sa han i fra at han var trøtt, og det gjør han gjerne ved å krype bort til meg å strekke opp armene og at han viser at han vil ligge på fanget. Det er så koselig ♥

Jeg var ute en tur i stad, mens Leo og pappa fikk dobbelt opp med kvalitetstid, og jeg trodde seriøst jeg skulle fryse ihjel! Tror jeg glemmer hver gang vinteren starter igjen hvor kaldt det faktisk blir... Uff.

Så nå har Leo dagens andre og siste hvil før vi skal nyte resten av dagen innendørs med pizza, te, og leking med deodorant eller den nye lekebilen hans, alt ettersom. Haha! God klem!

LESERSPØRSMÅL

Er du og Fredrik sammen? Eller er dere ikke det? Har ikke fulgt så godt med så måtte bare forsikre meg :-)

- Hehe, skjønner at det kan bli forvirrende for deg når det dukker opp bilder av oss sammen her inne i tillegg til at du ikke har fulgt med så mye. Vi er ikke sammen, vi gjorde det slutt i midten av oktober-ish. Men vi har bestemt oss (etter mye betenkningstid) for å bo sammen inntil videre. Vi prater ikke så mye om akkurat dette.. Vi vil bare fokusere på Leo og det at vi har det bra begge to.



Hva synes du om at voksne snakker stygt om deg på nettet? Ser at du har en egen tråd på kvinneguiden, er flere der som skriver mye usaklig og stygt.

- Mine erfaringer med kvinneguiden er at det faktisk er mye saklig og god kritikk som alle bloggere kan ha godt av, men at det er vanskelig å ta alle brukerne der inne seriøst når man i andre forumtråder leser at de samme brukerne skriver mye usaklig og stygt. De utnytter noen ganger det at de forblir anonyme på en negativ måte, noe som er veldig dumt ettersom det kunne blitt veldig mange saklige og interessante diskusjoner dersom alle kunne holde seg saklige og høflige hele veien.
 Det ER jo en vesentlig forskjell på "åh, så umoden!!! Fjortisunge som er oppmerksomhetssyk. Lever på barnet sitt. Kvalmt"
 Og "Jeg mener at måten hun eksponerer barnet sitt i offentligheten er feil fordi etc etc."  

Jeg synes det er dumt at kvinneguiden ikke stenger forumet sitt dersom det er for få moderatorer (eller om de ikke har nok kapasitet) som kan luke ut det stygge som blir skrevet der inne, for det er ingen som fortjener hets eller latterliggjøring rettet mot seg selv som er offentlig stoff, blogger eller ei.

Hvilke blogger leser du?


- Åh, jeg prøver å holde meg oppdatert på de fleste! Jeg har ingen mulighet til å lese fast, men leser venner og bekjentes, andre unge mødre jeg har hatt litt kontakt med, og selvfølgelig leserne mine sine. Sophie Elise sin har jeg lest jevnlig siden hun startet, og pappahjerte og andre foreldreblogger prøver jeg også å følge med på :-) Utrolig mange flinke folk i denne bransjen!



Hei! Ble så glad at da du nevnte at du er imot pelsindustrien! Kan du ikke skrive et innlegg for å belyse dette enda mer? Elsker når du skriver om slike samfunnsengasjerende saker, fordi du skriver utrolig bra. Stå på!

- Så utrolig morsomt å høre! Nå ble jeg glad! Det kan jeg gjerne gjøre, elsker å skrive om samfunnsrelaterte ting, og som dere har lagt merke til er jeg ganske engasjert :-) Pels skal jeg prøve å få til et innlegg om! Hva mer, da? Dere har alltid så gode ideer!

Kan du skrive et blogginnlegg om babyutstyr?

- Dette er faktisk et spørsmål som dukker opp ganske ofte. Jeg har en egen kategori som heter babyutstyr, og her har jeg lagt inn alt som har med det å gjøre! Er faktisk en del innlegg! HER kan du finne det ♥

Når begynner Leo i barnehage?

- Leo kommer til å begynne i barnehage neste høst når jeg begynner på skolen! Da er han ca 16 måneder gammel. Synes kanskje det er litt tidlig? Tror det skal gå greit. Jeg har jo mulighet til å være hjemme med han flere år, men jeg kjenner veldig på presset ved å fullføre skolegangen min (Noe som i grunn ikke er et dårlig press å ha på seg) Gruer og gleder meg på samme tid, og håper jeg klarer å finne en skikkelig god barnehage til han. Det viktigste er jo at han trives der ♥

 Hadde tidenes jævligste dobbelthake her, men bildet ellers var så koos!

Har dere noen spørsmål til neste gang? 

ENDELIG SKJEDDE DET...

Det var i går kveld. Nei, natt faktisk. Jeg hadde egentlig sovnet men Leo våknet og var helt i hundre, så derfor la jeg han ved siden av meg i sengen og bladde gjennom bilder av Leo og meg. Jeg fant et bilde av meg uten sminke med Leo, og pekte sakte på meg selv på bildet mens jeg sa "Mamma" før jeg pekte videre på Leo og sa "Leo"

Leo kikket opp på meg, og ned på bildet av meg igjen før han utbryter "Mammma!"

Jeg ble helt sjokkert!! Herregud! Det var så tydelig og klart at det var ingen tvil. Jeg fikk helt tårer i øynene!!

Utrolig morsomt! Endelig ♥

5 TING JEG HATER Å HØRE

(Dette er ikke innlegget jeg snakket om i forrige blogginnlegg)

1. Hvis jeg er ute med venner eller generelt ute og koser meg med andre enn Leo, og jeg får spørsmålet "Hvor er babyen da?" i en frekk, spydig tone. Nei, altså, hva tror du da? At jeg har gjemt han i lommen min eller at han har noen til å passe seg et annet sted? 

2. Dette er ikke noe spesifikt jeg ikke liker å høre, men handler mest om hvor falske enkelte mennesker er om dagen. Det viser seg nemlig at noen bekjente av familien min har brukt mye tid og energi på å skrive mye stygt i kommentarfeltet mitt, og jeg ble så forferdelig sjokkert når vi fant det ut. Det morsomme er at innimellom de stygge kommentarene dukker det opp "Åh, for en flink mamma du er! Så utrolig imponert og stolt over deg! Hilsen *fulle navn*" Altså, hvor falsk går det an å være? Det er greit å ikke like meg og det jeg står for, men da må du pokker meg ha baller nok til å stå for det også. Karma, sier jeg bare.

3. "Dumme bloggere som ikke hjelper noe til i samfunnet" Jeg betaler skatt som alle andre som jobber (inkludert andre bloggere) og det at vi ikke gjør noe nytte for samfunnet synes jeg er bare tull. Hvis man har en åpen blogg hvor man skriver om personlige ting som mange kan kjenne seg igjen i nekter jeg å tro at det ikke hjelper noen som helst på noen som helst mulig måte.

4. "Hva tjener du da?" Og enkelte som bare fortsetter å spørre selv om jeg tydelig viser at jeg vil holde det for meg selv. Hva skjedde med høflighet, egentlig? 

5. "Barn skal ikke få barn" Vel.

Barn er ikke ensbetydende med umoden, uansvarlig, og ute av stand til å ta vare på andre enn seg selv. Og ettersom man juridisk sett er barn inntil man er 18, så synes jeg dette taler for seg selv. 

 



Et par dager etter fødsel. <3

SNIKTITT!









En liten sniktitt på Leo's utrolig flotte julegaver! Dette er noen av favorittene. Gleder meg til å vise dere resten når jeg får brukt det ordentlige kameraet mitt igjen! 



Leo og pappa som har kost seg masse siden han kom hjem for en liten stund siden! Bursdagen i går var vellykket og vi koste oss masse.

Har ett viktig innlegg liggende i utkastet men vet ikke om jeg tør å poste det.. Hva tenker dere?

Klem

Jeg valgte det

"Føler du ikke egentlig at du går glipp av innmari mye når du er mamma?" Akkurat det spørsmålet har jeg fått høre mye i løpet av 2015. Av venner, bekjente, og tilfeldige mennesker.

Jeg føler faktisk ikke at jeg går glipp av egentlig.. Noen ting? Jeg virker sikkert som tidenes mest uvitende menneske for dere som levde ut ungdomstiden til sitt fulle når dere var på min alder, men glem ikke at det har jeg allerede fått mine dose av. Lenge, før jeg ble gravid. På en eller annen syk måte er jeg nesten litt glad for at jeg (blant annet) startet å feste fryktelig tidlig. For hvis jeg ikke hadde gjort det, kan det jo tenkes at jeg ville følt at jeg hadde gått glipp av veldig mye når jeg ble sittende hjemme med en baby etter jeg fikk Leo og vennene mine var alle ute.

Og selvfølgelig er det forståelig at mange tror jeg selv føler at jeg går glipp av mye da, ettersom ytterst få av alle jeg kjenner vet alt jeg har opplevd og vært med på. 

Misforstå meg ikke; Jeg vet jo at disse årene «skal» inneholde (Eller..ikke vet jeg egentlig hva samfunnet forventer om dagen?) mer enn bare festing. Men også studering, reising, finne seg selv-greiene (som jeg i grunn synes blir dumt å begrense til ungdomsårene, da jeg personlig tror det er noe man egentlig gjør underveis hele livet)

Jeg vet at jeg på flere områder har valgt den harde veien. Jeg gruer meg litt til neste år, for jeg kommer ikke til å ha det like lett som de andre på min alder. Jeg må gå på skole, ha Leo, ha et hjem jeg må holde orden på, og i tillegg jobbe. I tillegg kommer tid med de nærmeste, venner, og litt fri (inneklemt med lekser, innleveringsoppgaver, og tid til å leve) Men det var mitt valg, og jeg var bevisst på det. Jeg kommer til å klare det.

Reising har aldri vært noe jeg har savnet. Jeg vet ikke, kanskje jeg bare ikke er et reise-menneske? Jeg mener, jeg drar gjerne til Usa og syden, men om jeg får ha med meg Leo er det kun et stort pluss for meg - og ikke noe som trekker ned. Og om jeg virkelig skulle få lyst til å reise på egenhånd, så har vi så mange som mer enn gjerne vil se til Leo (når han blir litt større, så klart) så derfor er det heller ingen problem.

For å være ærlig? Jeg føler ikke jeg går glipp av noe. Jeg får tid med venninner, jeg får tid til å dra ut, jeg får tid til å gjøre det "alle andre" på min alder gjør. Jeg føler bare jeg har en ekstra bonus: det å komme hjem til den jeg elsker mest, og vite at han er der uansett hva.

Jeg føler jeg får det beste av begge verdener.

EN STOR DAG!



















Gratulerer så masse med dagen din, Fredrik!

Herregud, nå er du 19 år og dagen jeg møtte deg var du 16. Første gangen jeg snakket med deg var du også 15, om jeg husker riktig. Utrolig morsomt å tenke tilbake på. 

Jeg er veldig glad for at jeg har møtt deg og at jeg har deg i livet ditt! Vi har vært gjennom fryktelig mye sammen, og jeg er veldig glad for at akkurat du er pappaen til barnet mitt. Er veldig stolt av deg og hvordan du har modnet siden vi fikk Leo sammen i mars. 

Det er litt vanskelig å skrive helt åpent her til deg når jeg vet hvor mange andre som leser dette, men vit at jeg er veldig glad i deg og at Leo kommer til å være verdens stolteste gutt når han vokser opp og ser hvilken jobb du har gjort. Alle kompisene dine, vennene dine, og familien din er også kjempestolte av deg - det er jeg helt sikker på.

Så gratulerer så masse! Håper du koser deg utrolig mye og vi skal gjøre alt vi kan for at du får en strålende dag her hos oss.

Det blir spennende og se hva som skjer fremover når vi skal bo sammen, og mitt eneste ønske er egentlig at vi begge har det kjempefint. 

Klem fra Leo og Jessica ♥

DENNE UKENS...

 

Leo gull har brukt dagen på å leke og krype rundt som en gal! Jeg trenger hvert fall ikke noen godtestopp i hele 2016 slik jeg løper rundt etter han, haha ♥

 

HØYDEPUNKT:

Høydepunktene denne uken var definitivt at snøen kom og nyttårsaften! 







Vi hadde, som dere allerede kanskje vet, en nydelig nyttårsmiddag laget av meg! Haha, gjett om jeg var stolt over at jeg fikk det til. Tror Fredrik ble litt stolt også!

NEDTUR:

At kameraladeren min ligger igjen i Gjøvik.. Det gikk fint det, altså. Helt til kameraet ble tomt for strøm. "Heldigvis" hadde jeg et mini speilreflekskamera liggende her, selv om jeg kanskje ikke burde rope hurra for det heller ettersom kvaliteten ikke er særlig å skryte av. Gleder meg til å få igjen laderen nå til uken!

TANKE:

Fy flate, jeg hadde tidenes mareritt her om dagen! Nemlig at jeg havnet i fengsel. Ganske sykt spør du meg. Men har virkelig aldri kjent på en sykere panikkfølelse enn det jeg gjorde da, selv om jeg drømmer bekymrer jeg meg tydeligvis like mye og jeg hylgråt fordi jeg 1. Ikke skjønte hvorfor jeg egentlig var i fengsel, og 2. Fordi jeg ikke fikk se Leo. Jeg skal ALDRI i fengsel! Og da mener jeg aldri..

BESTE INNKJØP:

Definitivt min nye Nike shorts! Elsker den allerede og er sikker på at den kommer til å bli flittig brukt når jeg starter å trene igjen.

MEST LESTE INNLEGG:

"Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette." Som handler om rare/morsomme ting jeg aldri hadde trodd at jeg skulle si før jeg fikk barn har fått flest lesere denne uken! 10 500 norske lesere og en god del flere sidevisninger. Morsomt! Spesielt med tanke på at det ble postet i romjulen!

Fredrik har bursdag i morgen så lurer på hva vi skal finne på! Blir sikkert helt supert. Resten av dagen i dag skal kun brukes til å lade opp, Fredrik skal heller ikke på jobb i morgen så det passer helt perfekt!

Klem

10 TING DU IKKE VISSTE OM MEG

DEL2

Jeg har fått noen kommentarer i det siste som går på at jeg ikke er så personlig på bloggen min lenger, og det synes jeg er utrolig synd! Derfor bestemte jeg meg plutselig for å dele litt mer om meg, som dere kanskje ikke visste fra før av. 

 

1. Jeg eeelsker shopping, og da mener jeg elsker. (Okei, når jeg tenker over det så vet dere kanskje dette allerede?) Fredrik mener jeg er Nelly.com's største kunde, men det er jeg ikke helt enig i. Haha!

2. Jeg har en del venner, men det er kun et fåtall jeg faktisk tør å i det hele tatt stole på. Det er fryktelig utmattende å ikke føle at man kan stole på de man burde stole på, men det har jeg ofte store problemer med. Kanskje fordi det har vist seg så utrolig mange ganger, gang på gang, at det er så mange man ikke kan stole på? Likevel vil jeg ikke at det skal gå utover de som faktisk fortjener at jeg stoler på dem.



 

3. Og når vi først er inne på venner..... Jeg setter uendelig stor pris på de jeg har som har støttet meg gjennom alt som har hendt. Jeg er veldig glad for at jeg føler at jeg er den samme i deres øyne, og er veldig takknemlig for de jeg har blitt kjent med.

4. Jeg er fryktelig i mot pels og pelsindustrien og mener det jeg har sett av det her I Norge av programmer/dokumentarer er forkastelig. Sitter egentlig igjen med følelsen av at de som støtter pelsindustrien kun gjør det for å provosere, fordi pels er ikke nødvendig for oss lenger og det gir oss ikke noe mer enn en jakke uten pels (for eksempel) som kan være minst like varm. Tror det er på tide at verden våkner opp litt og forstår at vi ikke trenger pels. Og uavhengig av om at det finnes de som driver innenfor pelsindustrien som ikke bedriver dyreplageri (selv om jeg ikke helt forstår hvordan det går når dyrene er innelåst i små bur) så hjelper det egentlig ikke at de som driver dette på det de mener er en god måte, når det tydeligvis er alt for mange som ikke klarer å gjøre det samme. Nei takk, jeg lever fint med fuskepels istedenfor å ha på meg ting dyr har dødd for at jeg skal kunne føle meg fin i. Ellers tusen takk.



5. Jeg føler selv at jeg er et godt menneske som gjerne vil tro det beste om de fleste, men har lært meg til å ikke være fullt så naiv og godtroende med tiden.

6. Jeg har ei bestevenninne som jeg har hatt siden 4/5 klasse og vi har et veldig godt forhold enda.

7. Jeg har fregner! Veldig få som faktisk tror meg når jeg sier dette, men det har jeg altså. Selv om jeg hadde aller flest når jeg var liten har flesteparten faktisk blitt borte nå. (Kan ikke huske om jeg har nevnt dette tidligere for dere?) 

8. Jeg er veldig glad i Larvik men kunne også tenkt meg å bo i Oslo i fremtiden. Jeg er et skikkelig bymenneske! Men det vil selvfølgelig ikke skje helt enda, da Leo fortsatt er veldig liten og siden jeg vil at han skal føle stabilitet i forhold til hvor hjem er for han.



- Meg som baby ♥

9. Når mamma og pappa valgte at jeg skulle hete Jessica tenkte de først på å kalle meg Vilde. 

10. Jeg er egentlig ganske jente-jente, men samtidig er jeg fryktelig glad i playstation, typiske "gutte-filmer" og bruker gjerne dagen på å sitte inne og spille i joggebukse med pizza på bordet. Haha!

Ønsker dere en super søndag ♥

TIL MEG SELV

Jeg kunne fortalt deg at du kom til å få det vanskelig i fremtiden.

At du kom til å finne deg selv gråtende en million ganger fordi mennesker suger så jævlig mye noen ganger. At du egentlig ikke har følelser for han fyren, og at han er en drittsekk uansett så han kan du egentlig bare drite i. 

Jeg kunne fortalt deg alt du måtte passe på. At du kom til å bli gravid, hvilke av vennene dine som du kunne stole på, hvilke sanger du burde høre på, og hva du burde si. Jeg kunne fortalt deg svarene på den hersens matteprøven du har snart, og hvilken eksamen du kom til å komme opp i om en god stund. Jeg kunne fortalt deg at han bestevennen din som går i klassen til kusina di kommer til å være faren til barnet ditt om tre år. Men da hadde du nok ikke trodd meg. Det vet jeg at du ikke hadde.

Jeg kunne fortalt deg hvilke valg du egentlig burde ta - kontra de du har tenkt til å ta. Ikke ta den bussen, ikke snakk med han, ikke snakk til hun. Gå på kjøpesenter den dagen, hold deg hjemme akkurat da. Ikke logg deg inn på facebook akkurat da, og ikke lik bildet til hun som er sammen med han som bor der og der.

Jeg kunne fortalt deg nøyaktig hva som kom til å skje om du likevel valgte å gå veien jeg gikk, og at du heller burde gjøre noe annet enn å være hjemme fra skolen akkurat den ene dagen fordi du følte deg litt bedriten.

Men det ville ikke forandret noe.

For det er bare noe med frykt for det ukjente, og at det er så innmari godt å vite akkurat hva som kommer til å skje. Selv om du kanskje vet at det ikke nødvendigvis er det riktige. Noen ganger kan derfor noe som er fryktelig feil føles veldig riktig.

Jeg vet at hvis jeg hadde hatt muligheten til å gå tilbake i tid for å fortelle meg selv èn ting, så hadde det vært: Nyt hvert sekund. Jeg hadde aldri vært meg selv uten alt som har skjedd i fortiden, vondt som godt.

Derfor vet jeg at jeg aldri i verden ville fortalt meg selv alt dette om jeg faktisk hadde fått muligheten. Jeg hadde aldri gitt meg selv fasiten for å gli gjennom livet uten vanskelig valg med, ja, fasiten på hånden. Hvorfor det? For det ville ikke vært å leve.

HVA SKJEDDE?

med den lille gutten min som lå rolig i fanget mitt og kikket på meg?



I går kveld fikk jeg helt sjokk et sekund. Fredrik og jeg hadde allerede sett Leo reise seg opp uten støtte i sofaen flerfoldige ganger. Han var såå flink og jeg kunne til og med se stoltheten i øynene på Fredrik når han plutselig utbrøt "Jessica! Se!" hver gang Leo reiste seg i nærheten av ham.

Og plutselig, når han står i sofaen... Så tar han et skritt?! Altså, herregud! Han er jo "bare" 9 måneder gammel? Han gikk!!!

Jeg fikk helt sjokk. Hva skjedde med den lille gutten min som bare lå stille hele tiden? Som ville sove og kose? Jeg fikk litt panikkfølelse og tenkte at nå begynner han virkelig å bli stor, og det synes jeg helt ærlig er litt skummelt. Fantastisk selvfølgelig, men litt skummelt.

Bittelitt.♥

TOPP 6 HØYDEPUNKTER I 2015

1. Året startet brått men veldig bra! Bloggen var veldig ukjent fremdeles og jeg startet å blogge for fullt igjen etter en lang pause 20 januar. Dere som har fulgt meg siden da vet at jeg var innom av og til for å poste et blogginnlegg i ny og ne før det, og "Har jeg ødelagt livet mitt?" blogginnlegget som er et av mine aller mest leste innlegg ble faktisk postet 10 dager før jeg egentlig startet opp ordentlig igjen. Uansett! Jeg ble side2/nettavisen blogger og er ekstremt glad for at jeg fikk den muligheten. Grunnen var egentlig veldig tilfeldig, jeg ble spurt fra en annen plattform om å bytte til deres fordi de hadde fulgt med en del på bloggen min. Jeg spurte pappa hva jeg burde gjøre og han mente jeg burde sende mail til blogg.no først for å "si i fra" ettersom jeg egentlig hadde bestemt meg for å bytte fra blogg.no, men da ble jeg tilbudt å være side2-blogger og det var skikkelig stort for meg! Det var jo der alle de "store" bloggerne var, og jeg synes egentlig det var litt uvirkelig å i det hele tatt bli spurt. Resten er historie.

Utrolig glad for å være en del av side2-bloggerne den dag i dag, de har virkelig hjulpet meg med å komme skikkelig langt med bloggen på faktisk under ett år. Lurer skikkelig på hvor langt jeg er om ett år fra nå! Blir morsomt å finne ut av i 2016.

- Ett år siden i januar!

2. Leo ble født!

Den kalde mandagen 23 mars skjedde det største i livet mitt; Jeg fikk mitt første barn. Han hadde nesten like mørkt hår som meg, blå øyne og var faktisk ganske mørk i huden også. Jeg husker en eller annen jordmor lurte på om han hadde noen utenlandske gener, haha! Det har han for ordens skyld ikke. Verken Fredrik eller jeg.

Det er helt klart ikke bare det største høydepunktet i 2015, men det største høydepunktet i livet til både Fredrik og meg. Vi har vært så utrolig heldige som har blitt beriket med den lille gutten vår.



 

3. Vi avslørte en stor nyhet i mai; Vi skulle flytte. Og det gjorde vi også, 1 juli! Endelig noe større enn 73 kvadratmeter, noe vi faktisk hadde behov for. Jeg elsker virkelig leiligheten vi bor i nå og kunne ikke tenkt meg noe annet. Den er helt perfekt!





 

4. Jeg fylte endelig 17 år! Det tok sin tid, men det var ufattelig deilig å endelig være ett år eldre. Jeg følte jeg var 16 i evigheter så mye som jeg har skrevet "16 og gravid" over alt.

 

5. Vi feiret Leo's første 17 mai! Nesten 2 måneder gammel koste vi oss i et utrolig flott sommervær ute med venner. Og Leo? Han sov gjennom absolutt alt støyet.

 



6. Selvfølgelig Leo's dåp!





En fantastisk dag med familie og venner, mye stress men ikke noe jeg ville byttet ut for alt i verden. Vi spiste fantastisk mat og Leo var midtpunktet hele tiden, akkurat slik det skal være ♥ Å stelle i stand til dåp er bare helt utrolig koselig!

 

Hva husker dere best fra oss i 2015? God nyttårsklem sendes til dere alle ♥

hits