januar 2017

DET ER BLITT SÅ VANLIG Å SENDE NAKENBILDER..

Etter blogginnlegget jeg skrev i går (Les blogginnlegget HER) har det tikket inn enormt med meldinger fra livredde jenter som er redd det er blitt publisert bilder av dem på appen Discord hvor det er blitt delt tusenvis nakenbilder, primært av norske tenåringsjenter.

Som jeg skrev i går, så kom jeg meg inn på den største serveren med en helt vanvittig mengde nakenbilder i går formiddag, men den serveren er nå blitt utilgjengelig. Om dette er på grunn av mye pågang, eller om det er fordi den er "nede", vet jeg ikke, men jeg frykter for at menneskene som i utgangspunktet brukte denne appen til å dele nakenbilder har laget en ny server som det ikke er like lett å komme seg inn på, og som de har fortsatt å dele nakenbilder på.

Sent i går kveld skrev jeg en kommentar under det forrige blogginnlegget mitt om at jeg kunne sende koden til appen til de som ville ha lyst på den, og at det bare var å sende meg en melding på facebook-siden til bloggen min. Jeg har nemlig brukt mye tid på å sende melding til alle jentene som er avbildet i appen, og holder fortsatt på med dette - da jeg vet jeg ville satt enormt stor pris på å få den beskjeden om det var min kropp som lå ute på en app jeg ikke en gang visste om at eksisterte. Koden jeg sendte var for øvrig koden til en av de andre serverne inne på appen, og ikke den største som fortsatt er utilgjengelig..

Jeg tenkte kanskje at jeg ville få et par spørsmål om hva koden til appen var, max fem. Men det har rett og slett tatt helt av. Jeg har mista tellingen for lenge siden, og det renner enda inn meldinger fra livredde tenåringsjenter som spør om de vær så snill kan få koden til å komme inn på serveren, eller om jeg bare kan sjekke om det ligger nakenbilder av dem ute på appen. I stad tok jeg meg tid til å sjekke litt for noen jenter som selv ikke klarte å komme seg inn på appen, og det var ikke spesielt morsomt å måtte gi beskjed til den ene jenta om at det lå nakenbilder ute av henne med fullt navn under.


Inntrykket mitt om at det er blitt helt vanlig å sende nakenbilder er sterkere enn noen gang, og jeg får så forbanna vondt av disse jentene. Bilder som er blitt lagt ut for så mange mennesker blir sjeldent borte for godt. Som jeg sa i går er det aldri offerets feil at slike bilder blir delt videre, men jeg må innrømme at jeg har kjent på at jeg er veldig glad for at jeg aldri har sendt bilder av meg selv helt naken til noen. Og jeg prøver fortsatt å sende ut koden til den nest største serveren til alle som spør, men bare i dag har jeg mottatt flere hundre meldinger og det går noe tregt.

Jeg håper de ondskapsfulle menneskene som har postet bilder på appen blir tatt, og jeg kjenner at jeg er er redd for at slike saker som dette bare vil fortsette å dukke opp i fremtiden...

JEG HUSKER JEG BRØT HELT SAMMEN

I dag fant jeg igjen en bamse som var den første som ble kjøpt inn til Leo. Den dukket plutselig opp borte ved stelleplassen til Noah, og jeg ble stående lenge å se på den.

Det er juli 2014. Jeg bor på andre kanten av byen i Larvik, i den lille hybelen jeg skulle bo i for meg selv. Det var en ettromsleilighet med sovealkove istedenfor soverom - og på sovealkoven var det ikke mulig å sove om sommeren. Det ble altså så varmt der oppe at det kjentes det ut som at man ble kokt levende om man av en eller annen grunn skulle finne på å legge seg der.

Så Fredrik og jeg fant rett og slett ut at vi skulle flytte madrassen til sengen vår ned, slik at vi kunne sove nede istedenfor i sovealkoven. Det gikk greit det altså, men det var naturligvis vanvittig lite med plass i og med at leiligheten var en bitteliten hybel.

Noen dager tidligere hadde jeg funnet ut av graviditeten, og mamma, som var med meg da jeg fant det ut - hadde nå dratt hjemover til hjembyen min og familien min. Jeg husker godt at jeg egentlig bare hadde lyst til å være med, men jeg ble uansett igjen i Larvik, i mitt nye hjem. Jeg visste jo at ikke hjalp å rømme fra problemene sine, jeg visste jo at de ikke ble borte av den grunn.

Jeg minnes at jeg lå om natten og kikket rundt meg. Fredrik sov ved siden av meg. Det ble liksom aldri helt mørkt der nede i stuen hvor vi sov på madrassene på gulvet. Det var til en viss grad lyst i rommet uavhengig av hva klokka var - kanskje ikke så rart i og med at det var sommer. Jeg ville sikkert overbevise meg selv om at det var grunnen til at jeg ikke fikk sove, men det var det selvfølgelig ikke. Graviditeten holdt meg våken.

Selv om jeg ikke en gang hadde tatt stilling til om jeg verken ønsket eller skulle bli mamma om 9 måneder eller ikke enda, så tok jeg opp mobilen min og klikket meg inn på nettsidene til en av de vanligste kleskjedene. Jeg klikket meg så inn på «Meny» og så undermenyen, hvor jeg trykket på «til baby»

Hvorfor? Jeg aner ikke.

En koseklut-bamse dukker opp på den lille mobilskjermen, og jeg ser på den. Stirrer. Før hormonene mine og jeg bare bryter ut i gråt.

Hvorfor? Jeg aner ikke det heller.

Jeg gråt og hikstet som aldri før. Jeg kikket ned på den fortsatt så og si helt flate nygravide magen min, og så opp på skjermen hvor den lille koseklut-bamsen var. Jeg husker at jeg var så redd for å vekke Fredrik med gråtingen min.

Deretter sendte jeg bilde av den til mamma, og spurte om hun vær så snill kunne kjøpe den til meg. Jeg måtte ha den. Jeg fikk svar neste dag i og med at det var midt på svarte natta da jeg sendte avgårde meldingen, og mamma stilte ingen spørsmål omkring hvorfor i alle dager hun skulle kjøpe den, eller hva det skulle bety at jeg ville ha henne til å kjøpe en koseklut-bamse. Hun bare kjøpte den.

Så nå ligger den her borte ved stelleplassen til Noah, og etter min mening er det den fineste bamsen barna har.

Og det morsomste av alt? Det ble favorittbamsen til Leo etter at han hadde kommet til verden.



FOR SENT Å ANGRE NÅ!

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, men de siste dagene har TV2.no meldt om en app med en eller flere servere med nakenbilder av tusenvis av norske jenter. Jeg sto faktisk og lagde middag i går mens det gikk på nyhetene og Fredrik ba meg om å komme ut til stuen for å se hva som var på nyhetene, og da var det snakk om denne appen. 

I formiddag fikk jeg tilgang på den skjulte serveren med alle bildene på appen, og jeg ble helt overveldet og fikk helt ærlig sjokk av hvor mye som lå der. Mye tyder på at det er blitt utrolig vanlig å sende lettkledde bilder til andre, men det gir selvsagt ikke den parten som mottar bildene rett til å dele bildene videre. Det er nakenbilder og til og med videoer, og bildene inne på appen er fordelt på fylker, og så publiserer disse syke menneskene nakenbilder av jentene etter hvilket fylke de kommer fra. Jentene som er avbildet eller filmet står oppført med fullt navn!! Det finnes ikke sperrer for hva som blir lagt ut, og det er så mye grovt at jeg er egentlig enda litt satt ut, og jeg har trolig ikke sett en brøkdel av det som ligger tilgjengelig der en gang. I tillegg til at bildene som blir lagt ut er fordelt på fylker, er det også en egen server hvor man kan etterspørre nakenbilder av jenter ved å skrive deres fulle navn og/eller linke til facebook-profilen deres, hvorpå de som har bilder av denne personen publiserer bilde av vedkommende under.

Nakenbilder av kjendiser, bloggere, men aller mest av vanlige norske tenåringsjenter, mange av dem vet nok mest sannsynlig ikke at det er blitt lagt ut noe av dem.

Mitt navn var etterspurt flere ganger, utrolig nok. Det finnes ikke bilder av meg naken, men det dukket likevel opp et bilde av meg som var blitt publisert i dag, et bilde jeg tidligere har publisert her på bloggen av meg i en badedrakt fra i fjor. Det var mange av leserne mine som raskt ga meg beskjed om dette. Jeg har jo som dere vet sluttet å publisere bilder av kroppen min, og angrer så fryktelig på at jeg i det hele tatt la ut bildet på bloggen i utgangspunktet. Ville ALDRI i verden gjort det om jeg fikk muligheten til å skru tiden tilbake. Men det er dessverre for sent for meg å angre på det nå.

Jeg ble egentlig veldig lei meg av hele denne appen med alle bildene. Jentene som er avbildet og filmet har også et liv og en familie. De er ikke objekter. Hva om det var din lillesøster som det ble publisert bilder av?

Mange har gått hardt ut mot jentene som har sendt nakenbilder og sagt at "de får skylde seg selv", som har sendt ut nakenbilder i første omgang. Offeret har aldri skylden! Det er oppsiktsvekkende at så mange får seg til å si at jentene har skylden selv, de har vel ikke sagt ja til at bildene skal bli delt med Gud og hvermann fordi de for eksempel velger å sende et bilde av seg selv i fortrolighet til en kjæreste? Ja, jeg er enig i at man burde opplyses om risikoen ved å dele et nakenbilde, men nei, jeg tror ikke alle jentene som har sendt slike bilder er dumme jenter. Press kan også være årsak til hvorfor man sender bilder. Alt bunner i hovedsak i mangel på respekt for andre mennesker. Jeg tror nemlig neppe at noen av jentene ville ha synes at dette var greit om de fikk muligheten til å velge om bildene skulle deles videre eller ikke.

Det virker dessverre som om at de som publiserer bilder og informasjon der inne er fryktelig umodne og ikke helt klarer å se konsekvensen av egne handlinger, og det er alltid lurt å huske på at i det du sender bilder til noen, uansett hva slags type bilder det er, uansett om det er av deg eller noen andre, så er bildet ute av din kontroll!

OM LØGN, GRAVIDITET, OG KJÆRESTETRØBBEL

God kveld! 

Nå i det siste har jeg fått mail fra mange som ønsker råd. Det har egentlig skjedd med jevne mellomrom siden jeg startet bloggen, men jeg har sett en økning nå i det siste og jeg prøver selvfølgelig å svare alle utfyllende og ordentlig. Jeg vet ikke hvorfor så mange vil spørre meg etter råd, men jeg tar det som et stort kompliment, og tar det også veldig på alvor.


Ofte handler det om graviditet, om unge jenter som er blitt gravide og som ikke aner hva de skal gjøre. Som lurer på hvordan de kan og eller om de i det hele tatt skal fortelle foreldrene sine det, og som ikke vet helt hva de vil. Ofte også om hvordan Fredrik og jeg kom oss forbi bruddet vårt for et år siden, eller råd til hvordan man skal klare å holde sammen i småbarnsperioden når man bare føler at ting går nedover. Andre ganger, ganske ofte dette også, er det noen som spør om råd når det kommer til at kjæresten deres lyver og har vært utro, at de har små barn sammen og at de ikke vet hva de skal gjøre, at de ikke vet hva som er «riktig» å gjøre - og noen ganger legger de til at de trenger råd fra noen utenforstående, en nøytral tredjepart.

Andre ganger der igjen er det mer "uskyldige" ting - som hvilke råd jeg ville gitt til en annen førstegangsmamma, om hva jeg ikke hadde klart meg uten av utstyr eller barnerelaterte ting når guttene var nyfødte eller bare babyer, om legging av små barn, og hva slags råd jeg vil gi til noen som skal bli ung mamma.

Jeg setter veldig stor pris på tilliten, og som dere skjønner er det jo faktisk veldig mye forskjellig. Siden det har blitt så mange i det siste tenkte jeg at dette er noe jeg av og til kan svare på i blogginnlegg. Hva tenker dere om det? Det blir selvfølgelig anonymt, og siden flere lesere har savnet noe som fast dukker opp på bloggen i løpet av uken, tenkte jeg at det kunne være noe fint jeg kan bidra med.

Jeg har jo ikke så veldig mye livserfaring, og det legger jeg overhode ikke skjul på - men likevel har jeg jo opplevd litt av hvert, også mye jeg aldri har delt her inne på bloggen, men som jeg gjerne bruker til å gi andre råd om hva som har hjulpet meg i ulike situasjoner. Jeg har jo spesielt fått en del erfaring som mamma! Jeg vil bare legge til at jeg absolutt ikke tror jeg kan og vet alt, men jeg tror jeg har litt jeg kan bidra med på mange områder likevel. Og tror jeg ikke at jeg kan gi noen gode råd, så skriver jeg rett og slett bare det. Jeg er ingen bedreviter og jeg virker heller ikke belærende. Det lover jeg, altså!

Jeg er selvfølgelig spent på hva dere tenker, dette er jo kanskje ikke noe som treffer alle i like stor grad, men. Hvem vet?

God klem. Nyt søndagskvelden!

VERDENS BESTE FØLELSE!

Hei dere! Håper dere har det bra, og at dere har en herlig helg hittil. Det har i hvert fall vi!

Noah blir jo bare større og større nå, han vokser i rekordfart. I dag måtte jeg derfor ut til byen en tur for å kjøpe litt nytt tøy til ham! Størrelse 3 måneder er for lengst blitt alt for lite, og jeg kan bare glemme å få det på ham. Haha, det gjorde meg egentlig litt glad at jeg hadde en unnskyldning til å kjøpe litt babytøy igjen! Lille babyen min som ikke akkurat er så veldig liten, selv om han heldigvis er baby en goood stund til ♥












Nå har jeg også lastet ned en app på telefonen min som gjør at jeg selv kan følge med på kurven hans, og han følger den så fint. Det er virkelig verdens beste følelse at han vokser så fint på det jeg gir ham. Som dere vet fikk jeg jo ikke til ammingen sist når Leo var baby, og måtte kaste inn håndkleet etter 2,5 måned med tårer og mye slit. Det var så sårt at jeg ikke fikk til noe som skulle være så naturlig! Derfor har jeg kjent på en så utrolig stor mestringsfølelse som endelig fikk det til denne gangen. Flere av dere har jo lurt på om jeg i det hele tatt ammer siden jeg kanskje ikke har skrevet om det så mye, så det gjør jeg altså. Likevel har jeg en så utrolig stor forståelse at amming ikke er noe som alle automatisk får til. Det viktigste er jo faktisk at barnet blir mett og vokser slik det skal, og vi skal ikke behøve å kjenne på et press om at man MÅ amme om man simpelthen ikke får det til. Det synes jeg er viktig å understreke!

Nå koser barna seg med pappaen sin, og senere i kveld skal vi videre til fadderen til Noah på middag. Gleder oss til det! Jeg håper dere har en fin lørdagskveld, vi snakkes selvsagt litt senere ♥

TENK OM JEG HADDE TATT ABORT

Det nærmer seg slutten av januar, og nå er det eksakt ett år siden min andre graviditet var et faktum! 



Tenk at den lille nydelige gutten som bare blir mer og mer lik storebroren sin har eksistert i et helt år allerede. For et år siden kunne jeg ikke se for meg et liv med enda et barn, nå kan jeg ikke se for meg et liv uten. Uten deg.

For akkurat som da Leo var på samme alder, tenkte jeg samme tanken. Tenk om jeg hadde fjernet deg. Tenk om jeg hadde tatt abort. Jeg møtte til og med opp på en aborttime i mars i fjor rett før Leo sin bursdag fordi jeg tenkte at jeg ikke kunne fullføre denne graviditeten.  Før det rakk å bli min tur var det en stemme inne i meg som sa meg at jeg skulle dra. Dette skulle jeg klare. Og så bestemte jeg meg for at vi skulle gjøre det sammen. Den lille babyen i magen, og jeg. Og vi gjorde jo det lille gutten min, gjorde vi ikke?

Jeg vet at jeg ikke har vært alene om disse tankene da jeg ble gravid. Jeg vet at mange seriøst vurderer abort, men som til slutt bestemmer seg for å bære frem barnet. Jeg var jo en av dem, og jeg har hatt så grusomt dårlig samvittighet. Akkurat det tror jeg mange av andre mødre som har vurdert samme, kan kjenne seg igjen i. Den forferdelig dårlig samvittigheten ovenfor det perfekte, lille barnet som ligger og pludrer foran deg, når man kommer på at man i det hele tatt vurderte abort. For det har jeg virkelig kjent utrolig mye på. Hvordan kunne jeg tenke tanken, har jeg tenkt. 

Men så er det nå en gang slik at man ikke får forandret fortiden. Det kan ikke jeg gjøre, og det kan ingen andre gjøre heller. Jeg får ikke forandret det at jeg vurderte abort i fortiden. Det eneste jeg kan gjøre er å gjøre ting annerledes i fremtiden. Jeg skal ta det med meg videre, og huske på at den stemmen inne i meg som jeg lyttet til den gang - den skal jeg alltid lytte til. ♥

Å BLI MAMMA TIDLIG ER DET BESTE SOM HAR SKJEDD MEG

Å bli ung mamma innebærer å måtte gi opp og ofre en del. Jeg har gitt avkall på flere ting jeg så for meg at jeg hadde lyst til å gjennomføre i løpet av mine ungdomsår. Jeg så for meg å ta et skoleår i utlandet, gjerne i USA. Jeg skulle dra på festivaler og ta et friår etter jeg var ferdig med videregående. Men når jeg ble gravid, valgte jeg lett bort mine egne ønsker og drømmer. Det var aldri en tanke at jeg ikke skulle beholde fordi barnet og graviditeten ville gå utover mine ungdomsår, det var heller andre ting som abortpress som gjorde det litt vanskelig for meg.

Man er ikke klar over hvilket valg man tar når man velger å få barn, og man aner ikke hva man går til. Jeg som 16-åring ante heller ikke. Jeg hadde nok ikke visst hva jeg hadde gått til uansett hvor gammel jeg hadde vært, fordi det er rett og slett enkelte ting man ikke vet hvordan er, før man opplever det selv. Man tror man har en liten anelse, men så går man gjennom det selv og innser at man tok så til de grader feil. Å få barn er en sånn ting.

Jeg visste også at det trolig var mer jeg måtte gi opp etter som tiden gikk. Det viste seg omsider at jeg også måtte "gi opp" flere venner. Gradvis ble det bare mindre og mindre kontakt med enkelte av vennene mine. Det skal sies at mange av vennene mine alltid har vært der, selv om jeg ble gravid. Selv om jeg ikke kunne prioritere dem på samme måte som tidligere, og selv om det kunne gå måneder mellom hvert møte. Men det at de fortsatt har vært der, sier meg at jeg virkelig stort sett har funnet meg ordentlige venner. 

Men så var det også de som jeg dessverre har mistet helt etter jeg fikk barn. Jeg merket fort at det var vanskelig for noen av vennene mine å forstå at det ikke «bare» var å få barnevakt med en gang samme kveld de tok kontakt for å finne på ting. Etter hvert måtte jeg også avlyse en del avtaler grunnet barna, fordi jeg var dødssliten, eller fordi jeg måtte jobbe. Jeg forstår at det kunne bli et irritasjonsmoment for noen av vennene mine, men det er vanskelig for andre uten barn å sette seg inn i hvordan det er når uforutsette ting dukker opp og når du aldri kan komme tidsnok til en avtale. Jeg forstår det.

Og det er greit, for man lever to forskjellige liv.

Alle valg du tar i livet har fordeler og ulemper. Du vinner litt, og du taper litt. Jeg har aldri angret på å bli mamma så tidlig, men jeg gikk jo ikke på prevensjon på det tidspunktet jeg ble gravid på  fordi jeg ønsket å bli gravid. Jeg liker å tro at ting skjer for en grunn, og jeg liker å tro at det var en grunn til at jeg ble gravid når jeg gjorde det. Og jeg ville gjort alt om igjen, og igjen, og igjen om jeg måtte. For å bli mamma, uansett om det var tidlig, er det absolutt beste som har skjedd meg.



HVA ER DET SOM SKJER MED VERDEN?

Nå har debatten om plastisk kirurgi blusset opp igjen takket være bloggeren Kristin Gjelsvik, som igjen går hardt ut mot kroppsfikseringen og plastiske operasjoner. Jeg synes det er viktig at jeg som blogger tar et standpunkt, og jeg kunne faktisk ikke vært mer enig med henne.

For når man sitter der med egne barn 15 år frem i tid og har operert både her og der, hva skal man egentlig svare på hvordan det da føles at barnet ditt ligner på den du la deg under kniven for å slippe å se i speilet hver dag?


Det er faktisk sånn at om man er blogger, så har man et ansvar. Man har et ansvar ovenfor alle de tusen leserne man har hver eneste dag. Og spesielt når en stor andel av disse leserne er tenåringer, og i sin mest sårbare periode i livet med dårlig selvtillit og et helt enormt press fra mange kanter.

Jeg leste om en sak senest i går, hvor temaet var intimkirurgi. Både jenter, gutter, damer og menn sier seg villig til å operere kjønnsorganene sine, fordi de føler de ikke er fine eller bra nok der nede. Jeg blir helt svett av å tenke på det. Men det er ikke bare kjønnsorganer.

Det er neser, ører, og kinnbein. Det er lår og mager. Vi har gått fra å operere fordi vi må, til å nå operere også bare fordi vi kan. Fordi vi ikke synes vi er fine nok. Kontrastene kjennes sterke når man tenker på at samtidig som du høyst frivillig får lagt inn silikonimplantater i puppene dine i en operasjonssal på Fornebuklinikken i Oslo, ligger Oslo universitetssykehus ikke langt fra. Og der finner vi mennesker som ufrivillig må inn på operasjonssaler fordi de er så syke at de kan dø om de lar være.

Og risikoen med slike operasjoner - den tar vi glatt. Fordi vi ikke er fine nok. Og fordi kroppene våre er ikke bra nok. Og det er det tydeligvis verdt, om noe mot formodning ikke skulle gå etter planen inne på operasjonssalen.

Det er mye som skal opereres, og mye som ikke er bra nok. Men mest av alt er det ikke store nok pupper, og dermed operasjoner med silikon. Ikke stor nok rumpe, ikke bra nok rumpe. Ikke fine nok lepper, ikke fyldige nok, og ikke store nok. Jevnt over er ingenting bra nok.

Nå er det til og med blitt mulig å fettsuge leggene sine. Yes, du leste riktig. Fettsuge. Leggene. Sine.

Jeg er mamma, og etter jeg ble det har jeg vært ekstra ansvarsbevisst. Men jeg har vært der selv, og lest blogger da jeg var yngre enn hva jeg er nå. 14 år gammel leste jeg en rosablogg som jeg så opp til. Jeg kjøpte det hun reklamerte for på bloggen sin, og brukte samme klær som hun kjøpte. Og da hun en dag gikk ut med at hun hadde tatt silikon og postet før og etter bilder, så bestemte jeg meg: Når jeg blir 18 år, så skal jeg ta silikon. Jeg begynte å spare til det.

Du er naiv om du ikke tror at de mest leste bloggerne påvirker. Og jeg vet, for jeg har kjent det på kroppen selv før jeg begynte å blogge.

"Heldigvis" rakk jeg å bli mamma før jeg kom dit. Det vokser man mye på. Til dags dato har jeg ikke operert noe, ikke fylt noe i leppene mine, og ikke tatt botox injeksjoner i ansiktet mitt (Selv om jeg helt sikkert har fått et par rynker av alt stresset etter å ha fått barn)

Verden er blitt syk, og vi bidrar bare til at den skal bli enda sykere ved å normalisere plastiske operasjoner slik bloggere og media gjør nå. Du kan operere deg til det ugjenkjennelige, men den dårlige selvtilliten og det dårlige selvbildet som åpenbart ligger i bunn får du ikke operert vekk. 

JEG GRUET MEG SÅ MYE TIL Å FORTELLE DET

Jeg visste ikke helt om jeg skulle sette meg ned å blogge i dag, men nå endte jeg opp med å gjøre det likevel. Jeg viser jo de fine dagene, så da får jeg vise de dårlige også. 

I utgangspunktet har jeg hatt en veldig fin dag, men når ting går dårlig på enkelte områder så gjør det på en måte at du går med en konstant klump i magen som bare ikke vil forsvinne helt. Jeg er klar over at jeg skriver mye om forholdet til Fredrik og meg om dagen, men det opptar meg jo selvfølgelig mye når vi tenker på å flytte fra hverandre. Og da er det klart at det vil komme frem på bloggen også. Egentlig gruet jeg meg så til det skulle komme frem. Jeg kviet meg for å fortelle det. Men nå er jeg glad jeg gjorde det istedenfor å late som at alt er bra, når det er så langt fra sannheten. Det føltes ikke riktig å ikke si noe om det, selv om vi ikke vet hva vi gjør videre. Da jeg sist gang fortalte at det brått hadde blitt slutt i 2015 fikk jeg en del tyn for det, men nå ser det ut som at jeg har fått en del andre lesere. Jeg ser fort at majoriteten av de som leser bloggen min nå kun vil familien min og meg vel. Og det er så vanvittig koselig å se. Nå skal jeg i hvert fall gjøre mitt beste fremover for å fokusere på det positive som skjer, og så skal jeg oppdatere dere om og når vi finner ut hva vi skal gjøre videre..

Noah og jeg har i hvert fall vært ute med ei venninne av meg i dag! Hun har en sønn som er på Noah sin alder, og han er bare så nydelig! Noah har jo også vokst mye i det siste og blitt så stor som dere ser. Han er skikkelig lubben og god! Haha. Jeg får hver dag høre at han ligner så på meg, noe som er utrolig fint å høre ♥ Han er jo min lille skatt som gjør dagene mine lettere - han og min fineste Leo.

Jeg ville bare oppdatere litt, og jeg skal selvsagt fortsette med å oppdatere som normalt fremover de neste dagene. Jeg tror det er bra at jeg holder meg litt opptatt med ting, også bloggen - når det er ting jeg elsker å drive med. Håper dere har det bra!

Klem

JEG VIL IKKE LYVE FOR DERE

Veldig mange spør hvordan det går med Fredrik og meg, og jeg skulle ønske jeg kunne si at alt var helt bra igjen, men da hadde jeg løyet. Og jeg vil ikke lyve for dere.

Fine Leo som ville prøve å trille lillebroren sin hjem fra barnehagen i dag ♥

Men noe jeg har lagt godt merke til etter Fredrik skrev det første blogginnlegget om at forholdet vårt ikke akkurat er så greit akkurat nå, og at vi har tenkt tanken på å flytte fra hverandre, er at da bryr plutselig "alle" seg. Mennesker jeg ikke har snakket med på veldig lenge finner ut at de vil snakke med meg, og etter den vanlige "hvordan går det med deg"-regla kommer tilfeldigvis spørsmålet om hva som har skjedd med Fredrik og meg. Men det må ikke være mennesker som kjenner meg heller, ukjente spør og graver om hva som har skjedd de også. Og jeg er helt sikker på at mange genuint bryr seg også, og ønsker å vise støtte i en vanskelig og vond tid. 

For jeg liker å tro det beste om folk. Men alle bryr seg ikke, mange er kun ute etter å vite hva som egentlig har skjedd mellom Fredrik og meg. Og det er tungt for meg å i det hele tatt skrive, fordi jeg etter flere år som det sikkert mest naive og godtroende mennesket som finnes har måtte lære det på den harde måten.

Det var mange som mente at man ikke skal gå fra hverandre med så små barn. Eller at man burde vente til det yngste barnet er blitt minst 1 år. I mange tilfeller tror jeg det kan være en god "regel" å forholde seg til, men kanskje ikke i alle tilfeller. Det tenker jeg at kommer helt an på hva som har skjedd. Enkelte ting kan man som par komme seg gjennom om begge er villig til å jobbe for å få alt i forholdet til å fungere, enkelte ting går over når den "verste" småbarnsperideb er over (for det ER tøft med små barn) og enkelte ting er utilgivelig.

God klem.

NÅ HAR DET GÅTT FOR LANGT!

I dag er jeg rett og slett lei meg. De siste dagene har jeg tenkt mye. Vanligvis når barna er lagt og kvelden er kommet, kan jeg slappe helt av. Jeg kan snakke med venner, slenge meg ned på sofaen med en bra film på skjermen, og bare være 18 år gammel.

Men i det siste så har jeg ikke klart det, for tankene mine har vært et annet sted.

For en måned tilbake satt jeg på bussen. De siste julegavene skulle unnagjøres og jeg skulle opp på et kjøpesenter. Det satt ei gravid jente rett bak meg, og Noah sov i vognen som sto foran meg. Det var sjelden kost at han sov, så jeg satt kun og slappet av i setet mitt. Inntil de bak meg begynte å snakke om noe som skremte meg: Slanking under graviditeten.

Jeg er ikke den som sitter og overhører andre i offentligheten, men det var så stille, og de virket ikke akkurat til å skjemme seg over hva de snakket om.

Det knyter seg i magen min når hun sier den første setningen. Den om at hun ønsker seg et barn som veier litt over 2000 gram, fordi de er så søte når de er små. Store babyer var ikke søte. Dessuten ville hun ikke ødelegge figuren sin, og var ekstra nøye med hva hun spiste under graviditeten. Kaloritelling og skryt over at andre mente hun kom til få tilbake kroppen sin med en gang så flott og slank som hun var når hun var gravid.

Rett før jeg går av, snur jeg meg. Jeg hadde så vidt lagt merke til henne da jeg gikk på bussen, men denne gangen la jeg merke til alt. Hårfargen hennes. Klærne hennes. Det fine, hvite smilet. Men viktigst av alt, den lille kulen på magen hennes. 

Hun så ut som en hvilken som helst annen gravid dame i 20-årene. En hvilken som helst dame som snart skulle få barn. Akkurat det gjorde meg egentlig litt skremt, for hvor mange tilsynelatende helt normale, oppegående norske jenter er det egentlig som holder på med denne galskapen?

Å holde seg "fit" når man er gravid, er tydeligvis mye viktigere enn at barnet faktisk vokser slik det skal...? At man har så liten mage som mulig, er tydeligvis viktigere enn at barnet ditt - som DU skal passe på og beskytte, har det optimalt når det ligger i magen din?

Kanskje dama fikk babyen og alt gikk fint både med figuren hennes og barnet, og kanskje ikke. Men altså, en fin kropp til hvilken pris? Helsen til din nyfødte baby?

Og helt siden den dagen, så har jeg angret for at jeg ikke sa noe. For at jeg ikke ga tydelig beskjed om at sånn går det faktisk ikke an å holde på. Noen vil vel kanskje mene at det ville vært å gå for langt å si ifra, fordi det "ikke er andres business" eller fordi "vi burde passe oss selv" 

Men hvem skal passe på disse barna da?

Når ikke en gang deres egen mor gjør det?

Nå er det tydeligvis på tide at noen setter foten ned og gjør det tydelig at dette er galskap!

Mine barn har veid forholdsvis 4000 og 3900 gram. "Flott gutt!" sa de forskjellige jordmødrene etter de kom til verden hver sin gang. Men de er ikke flotte fordi de veide så og si 4 kg hver, men fordi jeg vet at jeg spiste nok, og fordi jeg ikke slanket meg da jeg gikk gravid. 

For man kan selvfølgelig ikke styre hva babyen i magen skal veie når han eller hun blir født. Ingen kan det, og ingen skal forvente at du skal kunne det. Noen føder mindre babyer, andre føder større babyer. Og alle som slanker seg får kanskje små barn, men vi får håpe de tar valget uviten om skadeomfanget. Men selv ikke det er en god nok unnskyldning, nettopp fordi det ikke finnes gode unnskyldninger for å holde på med den slags.

Alle vet det med seg selv om de har slanket seg da de gikk gravide. Jeg har jo venninner som har født barn på 2,5 kg, og de har såvisst ikke slanket seg - men om barnet ditt veier 2,5 kg fordi du slanket deg så er jo selvsagt det en annen sak. Og det er det som er poenget her!

Jeg er faktisk så sint og skuffet over meg selv for at jeg ikke sa noe, selv om det har gått tid. Det hun dama med det fine, hvite smilet sa på bussen har brent seg fast i hodet mitt. Jeg tenker så mye på at jeg ikke sa noe, og hjertet mitt banker så hardt for de små. De små, uskyldige babyene som blir slanket i mors liv før de i det hele tatt er født.

Jeg måtte si noe, og derfor skrev jeg dette blogginnlegget. Jeg håper at de jeg overhørte den gangen, og og alle de andre jeg ikke overhørte leser dette.


Vær så snill, del dette videre. Når slankingen allerede begynner i mors liv, har det faktisk gått for langt.

DÅPEN TIL NOAH: KAKEBORDET

Nå er vi hjemme igjen etter en lang dag og jeg måtte selvfølgelig også vise dere det fine kakebordet vi hadde i dåpen til Noah i dag. Dåpskaken var helt fantastisk, både smaksmessig og utseendemessig. Før trodde jeg at hvis en kake var veldig fint og mye pyntet, så kunne den umulig smake så godt. Men det kan det absolutt, for denne kaken er noe av det beste jeg har smakt! Fyllet hadde Oreo og bringebærsmak. Åh! Jeg fikk dessverre ikke muligheten til å smake litt på alt av hva vi hadde på kakebordet vårt, og jeg angrer som bare det for at jeg ikke gjorde det likevel når jeg ser disse bildene. Haha! Jeg pyntet forresten kakebordet med telysholdere formet som små kroner som sto i hvert sitt hjørne, det sto i stil med serviettene og bordkortene.













Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med dagen. Maten var fantastisk, kakene var fantastisk, det var koselig stemning, gjestene så ut til å kose seg og Leo koste seg. I tillegg fikk lillebror så mange fine dåpsgaver at jeg vet ikke hva jeg skal si en gang! Må si at det har vært litt av en dag, med mange fine nye minner og mye fokus på både Leo og lillebror. Det har uten tvil vært stressende, og det er deilig å være ferdig - men jeg gleder meg til fremtiden når jeg forhåpentligvis får flere barn og skal arrangere dåp igjen. 

Håper dere har hatt en herlig helg! Vi er veldig klare for en ny uke i morgen, og jeg håper dere er det samme ♥

GRATULERER MED DÅPSDAGEN, GUTTEN MIN!

Gratulerer så mye med dåpsdagen, lille, fine, vakre gutten min! 

Nå er Noah døpt! Det var kun Noah som skulle bli døpt i kirken i dag, men det likevel en og en halv time før vi var ferdige i kirken, men tiden gikk i grunn ganske fort, for det var en utrolig fin og koselig gudstjeneste. Jeg hadde ingen grunn til å være småbekymret i forveien for om det kom til å bli mye støy med Noah eller Leo (Eller begge), for det ble det ikke. Leo var litt over alt, men det gikk likevel veldig greit. Vi var i kirken halv elleve i dag tidlig, og det startet elleve, så da fikk Noah i seg litt mat og han fikk også på seg den nydelige dåpskjolen som har gått i arv i Fredrik sin familie. Gjett om han ble fin! 

Presten vi hadde var vikar for en annen, men det fikk vi vite om godt i forveien når vi var på samtale før dåp tidlig i januar. Likevel snakket jeg ikke ordentlig med ham før i går formiddag over telefon når han ringte meg. Han var utrolig dyktig, morsom og ordentlig god, og hadde til og med fått med seg at jeg blogget. Han gjorde rett og slett at gudstjenesten og selve dåpen ble helt uforglemmelig for oss!



























Nå har vi spist mat, åpnet dåpsgaver til Noah, og selveste dåpsbarnet har tatt seg en god lur. Det har hittil vært en herlig dag, og jeg gleder meg til å oppdatere dere mer senere i dag ♥

Klem!

EN LITEN SNIKTITT..

Herregud for et tempo det har gått i idag!  Vi kom hjem for en liten stund siden nå, etter å ha vært i lokalene hvor dåpen skal holdes helt siden i formiddag. Både Noah og Leo var med, og for et styr det har vært, et koselig styr, men likevel! Og vi kom jo i mål til slutt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er dødsfornøyd med hvordan resultatet ble ♥ 

Tenkte å vise dere en liten sniktitt nå!








Selv om det absolutt har vært ganske stressende, så føler jeg at jeg har hatt mye mer kontroll denne gangen enn hva jeg hadde sist når vi skulle ordne og styre til Leo sin dåp. Det har vel kanskje noe å gjøre med at det var vår første gang, og at denne gangen har vi vært gjennom alt en gang tidligere og vet hvordan vi skal få gjort alt på den mest effektive måten.

Pappa og mamma har enda ikke kommet hjem, de har tilbudt seg å stille opp med å lage all maten + en ekstra kake til i morgen, noe som virkelig har vært til stor hjelp. Jeg er utrolig glad for at jeg alltid har så mye støtte i familien min, de stiller alltid opp om vi skulle trenge noe og det setter vi virkelig stor pris på. Mamma sto jo faktisk for all maten sist gang også. Dåpskaken hentet vi også tidligere i dag, og jeg kan ikke annet enn å si at den er helt sinnssykt fin. Fy søren, altså! Jeg ble helt satt ut. Det er hun samme som lagde dåpskaken til Leo, for dere som har fulgt meg helt siden den gang!

Nå skal jeg snart i gang med å svare dere på spørsmålene dere har sendt meg inn på snapchat... En ting kan jeg si: Den mystoryen kommer til å bli LANG. Haha! Jeg heter forresten mammasom16 på snapchat. Nå har jo søstrene mine også kommet hit til Larvik, så resten av kvelden blir nok rolig og veldig hyggelig. Jeg må legge frem bunaden til i morgen, stryke skjorte og få i meg nok søvn - så gleder jeg meg veldig til i morgendagen - den store dagen til minstegutten vår, og til å dele dagen med dere her på bloggen. Ha en fantastisk lørdagskveld, alle sammen ♥

JEG ER SÅ GLAD I DEG!

Gjesteinnlegg skrevet av bestevenninnen min

Jeg ser bestevenninna mi småløpe inn på soverommet fordi sønnen hennes er våken. SØNNEN. og ikke nok med det, men hun har enda en sønn. Det er som om jeg får et sjokk hver gang jeg ser et blogginnlegg eller besøker henne. Det slår meg "Åja, hun er jo tobarns mor hun ja". Det er ennå så ufattelig rart å tenke på, og så surrealistisk at den jenta jeg har hatt som venninne i alle år, er mamma og alt det hører med. Misforstå meg rett, jeg er ufattelig stolt av Jessica og Fredrik. De er alt for dårlige til å skryte av den jobben de gjør daglig, og alt de ofrer for at ungene deres skal ha det best mulig til alle tidspunkt. Det koster. Og det koster nok mer enn det kan se til utad. Min kjære lille Jessica som syns det var ufattelig godt med babymat på glass (sorry Jessica, hehe!) og hørte på Justin Bieber til alle døgnets tider. Hun er mor. Mamma. Og jeg er heldig nok til å være fadder til Leo. Heldige meg.


Jessica er en sånn venn jeg liksom alltid kan ringe hvis det er noe, og en sånn person jeg kan regne med uansett hva. Hun er en sånn slik person som gjør at jeg ikke føler meg alene her i verden. Det er disse menneskene man trenger her i livet. Det kan gå laaang tid mellom hver gang vi sees, rett og slett fordi jeg går på skole som krever mye, og Jessica har nok med sitt (as you know) og det blir ofte ikke igjen mye tid til reising, med tanke på at jeg bor på Gjøvik. Men hver gang vi sees er det som det alltid har vært, så trygt og så utrolig godt. 


Jeg er ingen blogger, merker jeg. Jessica fikser de greiene her så utrolig bra, og her sitter jeg og skal skrive et ektefølt fint innlegg til bestevenninna mi, og lurer på åssen i alle dager hun klarer å skrive opptil flere gjennomførte, interessante blogginnlegg hver eneste dag. I tillegg har hun fine bilder. Jeg forstår godt hvorfor dette er en godt betalt jobb, for det krever. Spesielt når du har to barn og ta vare på, en leilighet og vaske, middag og lage, et forhold og pleie og et liv og opprettholde. Jeg bøyer meg i støvet. Jeg er så glad i deg!

GLEDER MEG LITT TIL DET ER OVER

Hei alle sammen ♥

Til å begynne med vil jeg bare si tusen takk for all omtanke for situasjonen vi er i nå. Dere lesere er så støttende og kommer med så mange fine ord og råd. Tusen takk. Jeg hadde ikke så lyst til å skrive så mye om det i dag, jeg går og tenker på det hele tiden og når jeg blogger er det så deilig å få en liten pause fra det. Jeg kan si at jeg har det ikke noe særlig bra.. Men vi må rett og slett bare se hva vi gjør.

For å prøve å få tankene på andre ting nå i denne ganske tunge tiden, har jeg holdt meg opptatt. Opptatt med barna først og fremst, men også mye som har med dåpen å gjøre! Jeg har vært alene med ungene i dag, Noah og jeg hentet Leo i barnehagen i fire-tiden. Det var plutselig blitt så mildt ute, så det ble en fin og rolig gåtur hjem igjen fra barnehagen. Noah sovnet i vognen, og Leo holdt hånden min og gikk ved siden av meg hele veien hjem. Jeg gikk så og si uten sminke, og både følte meg og så ut som en skikkelig sliten småbarnsmamma, men ikke en gang DET kunne ødelegge en så herlig tur altså. Haha!

Nå kommer familien min nedover til oss på besøk i morgen for å være med, samt hjelpe til med dåpen som er på søndag! Det er jo noe jeg, som dere allerede vet, har sett frem til i lang tid. Men jeg skal ikke lyve for dere heller, for det er jo litt av et styr å få alt på plass før et slikt selskap. Mat, lokaler, bordkort, stoltrekk, gave til dåpsbarnet, kaker, pynt og noen få invitasjoner som ikke hadde blitt sendt ut. Jeg skylder på ammetåka, og heldigvis gikk det fint uansett! 


Så samtidig som det er en stor dag, blir det ikke feil å bli ferdig. Å komme hjem samme dagen på kvelden, legge seg i sengen med Noah ved siden av meg, puste ut og forhåpentligvis ha en veldig flott dag bak oss - og så tenke i mitt stille sinn at det blir en god stund til neste gang.

For det er mye å holde styr på, jeg tror aldri jeg har vært så stresset som det jeg var på Leo sin dåpsdag, og ikke misforstå - for jeg elsker slike dager og det er en viktig dag for oss, men det er også mye man har hengende over seg av ting man må huske på, og jeg kjenner jeg blir stresset og svett bare av tanken på å glemme noe viktig på den store dagen til gutten min. Jeg må nok innrømme at jeg gleder meg litt til det er over også!

God klem

HADDE DET BARE VÆRT SÅ ENKELT..

Sliter du med noe?

Kanskje angst?

"Da er det jo bare å ta seg sammen!"

Føler du deg av og til litt sliten fordi du har små barn som krever mye av deg?

"Det er jo bare å ta seg sammen!"

Sliter du fordi du og kjæresten din går gjennom veldig tøffe tider?

"Det er jo bare å ta seg sammen!"

Svaret på ganske mye her i verden er tydeligvis å ta seg sammen.

Å skjerpe seg litt, slutte å gjøre så mye ut av det. Men hvor enkelt er egentlig det?

Jeg har vært der selv. For noen år siden satt jeg på sidelinjen og hørte om de som slet psykisk. "Er det ikke bare å ta seg sammen litt, da?" tenkte jeg, "SÅ ille kan det vel ikke være" men jeg sa det ikke høyt. Kanskje mest fordi jeg ikke kunne si det i et anonymt kommentarfelt, for om det var en mulighet er jeg rimelig sikker på at jeg hadde gjort det. Og plutselig, for noen år tilbake, så var jeg i den situasjonen selv. Plutselig var det ikke like enkelt å ta seg sammen. Det var tidenes aha-opplevelse. Takket være en fantastisk psykolog som jeg tilbrakte fryktelig mange timer hos, og mye jobbing med meg selv, så kom jeg meg helt ut av det. Men om det bare var å ta seg sammen, så hadde vi ikke hatt noe som het psykisk plager. Da ville jo alle bare tatt seg sammen isteden.

Det ble ikke noe enklere når jeg ble gravid og fikk fødeangst, og fikk beskjed om å ta meg sammen og skjerpe meg. "Herregud da, SÅ ille er det vel ikke?!" Sa de. Deretter når jeg nå har det tøft på kjærestefronten og får samme beskjed at nå må jeg se til å ta meg sammen. Skjerpe meg og snart forstå at hver dag ikke er sol, fryd og gammen. Jeg har vært kjæreste i over 3 år og forelder i over to av dem. Jeg tror jeg er ganske klar over at hver dag ikke er som en skyfri himmel.

Man skal være jævlig forsiktig med å snakke om andres situasjon og ikke minst andres problemer på den måten. "Ta deg sammen, nå må du skjerpe deg." Toppen av isfjellet og den pakka der. Hvor mye ser dere egentlig av det som skjer i vedkommendes liv? Hadde det bare vært å ta seg sammen hver gang man har det vondt, vanskelig, eller sliter med noe, så lover jeg at jeg ville gjort det hver eneste dag.

JEG FIKK IKKE SOVE I NATT

Jeg lå med Noah tett inntil meg i natt. Alle guttene hadde lagt seg til å sove for lenge siden, men jeg lå fortsatt våken og tenkte. Bekymret meg. Det eneste jeg vil er å sove, men tankene tar helt over. Burde jeg flytte fra Larvik? Hvor skal jeg i så fall flytte? Hvordan skulle vi ha gjort det? Burde Fredrik flytte ut for en periode? Er det slemt mot barna at Fredrik flytter ut for en periode? De elsker jo pappaen sin over alt i hele verden.

Merker barna at jeg er lei meg innerst inne? Jeg skjuler det veldig godt. Leo smiler slik han alltid har gjort, og oppfører seg som han alltid har gjort. Han er like fornøyd som han var før alt dette. Men er det egentlig så ille om størstemann kanskje merker av og til at mamma ikke er så glad som hun vanligvis er? Kanskje det er viktig at Leo lærer at det er helt greit å være lei seg av og til. På lik linje med at det er helt greit å være veldig glad og skikkelig frustrert.

Noah åpner øynene sine så vidt, og jeg tar ham opp i armene mine. Han holder i meg, akkurat som at han vet at jeg trenger det. For samtidig som at det er vanskelig å ha barn oppe i dette, så holder de meg oppe. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Jeg har kanskje ikke nevnt det på bloggen tidligere, men jeg kan være ganske engstelig av meg av og til. Kanskje jeg er redd for å ende opp alene? Det burde jeg  jo i grunn ikke være, for jeg er jo aldri alene. Jeg vil jo alltid ha mine to små♥

GJESTEINNLEGG: BAK FASADEN

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

Jeg leser av og til på andre sine blogger som deler det "perfekte" livet... Alt er som en dans på roser, og ting kunne ikke vært bedre. De velger å kun dele det som er bra og positivt. Noe jeg kan forstå veldig godt. Det kan være vondt å åpne seg og man vet aldri hvordan andre folk vil reagere.

Men jeg har lyst til å dele noe av det som ikke er like fint og vakkert med dere. 


Jessica hadde ikke lyst til å skrive noe om dette på bloggen, så da gjorde jeg det. Den siste tiden har vært mer negativ enn positiv for oss. Jessica og jeg har snakket om løsninger, men har ikke kommet på noe som kan hjelpe enda. Alle sliter jo med sitt.. Om det ender med at vi flytter fra hverandre vet vi ikke. Jeg vil jo selvsagt ikke dra fra familien min, men hvis det er og viser seg å være det beste for barna så gjør jeg det. 

Jeg vet at jeg elsker Jessica mer enn noe annet.. Og jeg vet at vi har skapt to helt fantastiske barn sammen, og at vi vil ofre alt for at de skal ha det best mulig. Det er veldig lett å dra det kortet med at vi er unge og det er grunnen til at forholdet vårt ikke går så bra. Men jeg tror alle par kan møte på utfordringer etter de har fått barn. 40-åringer og de under 20. Noen utfordringer er tyngre enn andre og man vet ikke alltid utfallet.

Uansett hva så gjør vi alltid den beste jobben for barna våre. De elsker oss og vi elsker dem.

EN LITEN PAUSE

Hei alle sammen.

Som dere sikkert merket hadde jeg en liten pause fra bloggen i går, beklager det - men jeg håper dere hadde en riktig så fin helg! Helgene er så utrolig fredelige hos oss for tiden, en liten pause fra hverdagen. Vi hadde i hvert fall en flott helg, selv om det fikk en ganske dårlig avslutning for Fredrik og meg. Barna hadde i hvert fall en fin avslutning på helgen i går, og det er jo det som er det aller viktigste. Skal ikke si så mye om akkurat det nå, mulig jeg kommer tilbake til det senere.

Uavhengig av om man har det bra eller kanskje ikke så bra, så stopper ikke tiden opp av den grunn. Dagene går i samme tempo og livet går videre. Sånn er det bare, og godt er vel egentlig det! Denne uken står barnedåpen til Noah for tur, samt 3 måneders-kontroll, og noen forhåpentligvis rolige og fine dager med sol. Det var så herlig når jeg gikk ned med Noah på helsestasjonen tidligere i dag, for selv om gradestokken viser -2, så var det så herlig med litt sol. Gleder meg til våren jeg! Denne mørketiden tar helt knekken på meg. Jeg er ikke spesielt glad i januar, men det blir jo hva man gjør det til!







Fredrik jobber litt overtid denne uken også, men jeg storkoser meg når det kun er guttene og meg her hjemme i noen timer. Det er hektisk altså, men det er noe veldig koselig over det også!

Vi snakkes litt senere i dag. God klem!

DET ER INGEN SKAM!

God kveld! 

Litt sen oppdatering i dag, men sånn er det jo bare av og til. Noen dager er travlere enn andre - dagen i dag har ikke vært spesielt travelt, men jeg er litt treg likevel og fikk ikke ordentlig tid før nå igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor det plutselig har blitt så utrolig fy-fy å skulle si at blogg er mye jobb. Nei, jeg mener selvfølgelig ikke at jeg fortjener lønnen min som blogger like mye som for eksempel hardtarbeidende leger og sykepleiere, men jeg lyver jo om jeg sier at bloggen ikke krever noe av meg. Jeg vet selvsagt ikke hvordan og hvor mye andre bloggere jobber, men jeg legger mye arbeid i det jeg gjør, og sier meg sjeldent fornøyd med å gjøre noe halvveis.

Men samme kan det være, det var jo ikke det jeg skulle skrive om i dag :-)

Leo sover hos farmoren sin i natt - mammaen til Fredrik, min snille "svigermor". Hun ville så gjerne ha litt besøk av han, og jeg vet at han storkoser seg hos henne.  Det sitter så forbanna langt inne for meg å skulle be om hjelp med barna, og det har jeg merket ekstra godt nå etter at Noah sin kolikk ga seg og jeg ser tilbake på den tiden. For meg har det nok i hovedsak handlet om at jeg har vært redd for at andre tror at jeg setter av barna mine hos andre når de er mitt ansvar, når det allerede er ganske "kjent" med den stereotypen med unge foreldre som bare setter av barna sine hos besteforeldre og diverse for å selv dra ut og feste. Men jeg vet jo at vi aldri i verden ville gjort det, og man kan ikke hele tiden gå og være redd for at andre skal tro ting som de ikke en gang har noen grunn til å tro. 

Og den eneste det har gått utover, er jo i grunn meg selv. Det har gjort at jeg har blitt enda mer sliten enn det jeg hadde trengt å bli i en allerede meget fysisk og psykisk krevende periode. For det er absolutt INGEN skam å be om hjelp! Jeg er sikker på at alle en eller annen gang i løpet av livet trenger litt hjelp - enten på den eller på den andre måten. 

Om jeg kunne skru tiden tilbake til rett før han fikk kolikk og vi hadde alle disse grusomme nettene og dagene foran oss, så ville jeg bedt mye mer om hjelp. Ja, kanskje uavhengig av om han hadde kolikk også. Jeg hadde nok uansett blitt sliten, for å ha små barn er i grunn ganske slitsomt (det er jeg også ganske sikker på å ikke føle meg alene om) men å ha små barn som skriker flere timer hver dag, ja, det er hakket verre. Be om hjelp, jeg skulle ønske jeg gjorde mer av det. Jeg er alt for dårlig på det, og jeg tror faktisk at det er enda en ting jeg ikke er alene om.





Så her i kveld har det bare vært Noah, Fredrik og meg - og vi har kost oss som bare det. Kjempekoselig med litt kvalitetstid med bare minstemann også ♥ 

Jeg håper dere også har en fin kveld, og at dere nyter resten av helgen!

Klem!

UANSETT HVA SOM SKJER

Jeg ble rett og slett nesten litt rørt når jeg fant igjen dette bildet av Leo og meg i går. Mulig jeg er ekstremt lettrørt etter jeg ble mamma, men. Det nederste bildet er av oss fra Leo var 3 måneder og jeg fortsatt var 16 år, og det øverste er et bilde av Noah og meg fra i dag, når han nå er på akkurat samme alder.

Uansett hvor store de blir,

uansett om de begynner i barnehagen,

begynner på skolen,

konfirmerer seg, 

og en dag vokser til å bli høyere enn mammaen sin,

uansett hva som skjer,

så vil de alltid være lille guttene mine ♥

NAKENBILDE PÅ AVVEIE

Gjett hva jeg klarte å gjøre i ammetåka her i dag tidlig, da? På fredag den 13?

Jeg har akkurat ammet Noah i sengen vår, og skal sjekke mobilen min. Finner deretter ut at jeg skal filme Noah, og i utgangspunktet bare sende klippet til søsteren og moren min - men kommer borti feil knapp og legger den ut på storyen istedet. Ja ja, tenkte jeg. Hjernen min er nok fortsatt i full feriemodus, for jeg glemte jo tydeligvis at på disse snappene så man puppen min. Jepp, du leste riktig. Haha!

Jeg begynner å gjøre meg klar for dagen, og ca en time senere skal jeg legge ut noe nytt på snapchat - hvor jeg da har fått sikkert over 30 snaps hvor folk sier ifra at jeg har postet puppen min på snapchat. Jeg skjønner ingen ting, og går på storyen min, og jada, det hadde jeg jammen meg klart. Jeg må bare le meg i hjel før jeg fjerner det og legger ut nye snaps. Det var flere som hadde tatt screenshot, så jeg satt bare og lo og lurte på hva i alle dager de skulle med et bilde av Noah og litt av puppen min. Haha, jaja. Sikkert kult å ha puppebilder av andre da, ikke vet jeg? Haha!

Jeg ammer offentlig og hele den pakka der, så for meg gjør det i grunn ingenting og jeg hadde det egentlig bare veldig morsomt med det. Fjernet det jo da selvfølgelig fordi det ikke var meningen å legge det ut, men herregud for et engasjement ene og alene på grunn av en pupp! Fikk mange snaps fra andre som hadde gjort noe lignende og som synes det var så grusomt når det skjedde dem, og fra flere som sa at hvis det hadde skjedd dem hadde de ikke klart å bevege seg ut av døra. Men alvorlig talt da, vi må jo ikke ta helt på vei og tro at livet er over bare fordi man driter seg ut litt. Er det så nøye uansett da? Det er jo bare en pupp!



VERDENS BESTE FØLELSE

En smilende Leo går inn på rommet vårt hvor sengen hans står. Han har pusset tenner og gjort seg klar til å sove, og han har fått på seg den fine pysjen sin med bamser på. Jeg spør om han skal legge seg og sove i sengen sin, og responsen er klar: Nei, sier han - mens han rister på hodet sitt. Joda, sier jeg. Og uten kamp legger han seg faktisk ned i sengen sin, han får koppen sin med vann, og bilene sine som han absolutt skal sove med. Og bamsen hans, lammet. 

"Natta Leo, sov godt!" Jeg gir han en god klem. 

"Na Na!" sier han før han vinker til oss.




Det går omtrent to minutter før han begynner å romstere rundt i sengen sin, og før han prøver å krype ut av sengen sin og ned på gulvet. "Nei, Leo, nå må vi sove" sier jeg. Og han legger seg ned igjen og jeg brer dyna over han.

Jeg tar noen forsiktige steg bort til sengen vår, legger meg ned ved siden av en allerede sovende Noah - før jeg ser bort på Leo som ligger i sengen. "Mamma er glad i deg, Leo" sier jeg.

Og på dette tidspunktet hver kveld, etter at jeg har fortalt Leo at jeg er glad i han, pleier han bare å ligge rolig i sengen sin mens han snakker litt for seg selv på et uforståelig språk. Men ikke denne gangen. Denne gangen svarer han faktisk.

"Glad i dej"

Jeg stoppet opp. Atte hæ? Jeg ble helt sjokkert der jeg lå i sengen min. Sa han faktisk.. At han var glad i meg - for aller første gang? Jeg måtte se bort på Fredrik, og han satt om mulig med like store øyne som meg. Jeg kikket deretter bort på Leo som lå med øynene igjen i sengen sin. Aldri har jeg sovet så godt før, som jeg gjorde når jeg sovnet rett etterpå ♥

EN STOR DAG NÆRMER SEG








Det er 10 dager igjen til dåpen til Noah! Jøye meg, hvor ble all tiden av? Heldigvis fikk jeg unnagjort mye i desember. Kaken er bestilt for lengst, leide lokaler er i orden, pynt, bordkort og blomster er kjøpt, og stort sett alt er egentlig klart. Pynten jeg har går i fargene hvitt, sølv og lys blått, og jeg kjenner meg utrolig fornøyd med alt jeg har kjøpt inn til dåpen! Tror dette blir utrolig fint når jeg har pyntet ferdig lokalene, og dere kan tro jeg gleder meg til å vise dere.

Kusina mi, storesøsteren min og en god venn av Fredrik skal være faddere - vi er veldig glade for at de vi spurte ble så glade og så hadde så lyst til å være faddere for den lille gutten vår. Det betyr mye! 

Jeg kjenner meg egentlig litt spent på hvordan det skal gå å tilbringe 1 og en halv time i kirken med begge barna. Haha! Føler meg trygg på at Noah kommer til å være ganske rolig, kanskje sover han litt til og med - men Leo som springer rundt med et helt sinnssykt energinivå er jeg litt mer usikker på. Han er ikke akkurat verdens mest tålmodige, men vi satser på at det går bra. Han er tross alt snart 2 år og har lov til å ikke være så tålmodig når det i hans øyne alltid er så mye spennende som skjer rundt ham. Jeg glemmer aldri når vi skulle døpe Leo og jeg sto oppe ved døpefonten med ham i armene, hvorpå presten begynner å snakke og Leo gliser seg ihjel mens han ser på presten. Jeg har til dags dato aldri sett Leo smile så bredt, og det er nok et av de fineste minnene jeg har.

Forrige gang hadde vi godt over 30 gjester, men denne gangen har vi valgt å kun invitere de aller nærmeste og de som har mye kontakt med oss og guttene våre. Det føles mest naturlig slik denne gangen, og vi ser frem til en koselig dag med familie og venner hvor Noah skal være i fokus.

Jeg gleder meg så til å se nydelige lille Noah i den fine, samme dåpskjolen som både pappaen hans, og storebroren hans også ble døpt i! ♥

MYE HAR FORANDRET SEG....

Hei alle sammen! Håper dere alle har det bra. Her ble det en sen oppdatering i dag - og jeg kjenner mer og mer på det at jeg gleder meg til å komme ordentlig tilbake til blogg-rutinene mine med to blogginnlegg hver dag. Det overskuddet har jeg ikke hatt så mye av i det siste, men jeg kjenner meg mer klar nå - og godt er det!

De siste morgenene har Noah og jeg ligget og dratt oss lenge i sengen hver morgen. Det har tydeligvis vært en del søvn å ta igjen for oss begge. Hehe! I dag sto vi ikke opp før klokken var 10:35, og jeg var helt forvirret når jeg omsider våknet med Noah liggende ved siden av meg - fortsatt sovende og så utrolig fin der han lå. Hvor var Fredrik og Leo? Hadde jeg virkelig sovet meg gjennom at de dro? Når sovnet jeg egentlig? Etterfulgt av grusom samvittighet og en klump i magen fordi jeg ikke sto i døren og vinket farvel til Leo, ga han en stor klem og ønsket han en fin dag i barnehagen. 

På dager som dette kjenner jeg at jeg er glad for at dette ikke er det første barnet mitt. Jeg tror faktisk ikke at jeg har nevnt det her inne lenger, men jeg hadde ikke tatt i en baby før jeg fikk Leo - og jeg vet at jeg gjorde en veldig god jobb med han når han var baby. Men det var et press fra alle kanter da også, jeg følte alltid at leiligheten måtte være strøken, at middagen måtte stå på bordet når Fredrik kom hjem fra jobb, og at jeg skulle ha laget all maten fra bunnen av. Jeg følte at jeg alltid måtte se fresh og fin ut, ha fine klær, sette sammen fine antrekk. Og tro det eller ei så gjorde jeg også alt dette, i hvert fall en god stund før overskuddet ble byttet ut med følelsen av å være veldig sliten. Og det er jo ikke så rart, kroppen er jo ingen maskin. Leo lot aldri merke til at jeg var sliten noen dager, det sørget jeg alltid for - men jeg minnes veldig mange dager hvor vi sov til 12.00. En gang var jeg riktig nok dum nok til å nevne dette her på bloggen, at vi sov lenge og ikke stresset med å stå opp klokken 07:00 når Leo likevel ville sove i mange timer til, og jeg på min side mer enn gjerne kunne trengt de timene med søvn.

Jeg husker enda kommentaren jeg fikk om at det virkelig måtte være noe galt her hjemme når jeg sov så lenge med ham. Ja, den husker jeg rimelig godt.

Jeg har aldri hatt for vane å ta stygge kommentarer veldig til meg, men når jeg satt der med gutten min på bare noen måneder, med alt presset man kjenner på som usikker førstegangsmamma, og fikk dette rett i trynet så brant kommentaren seg fast i hodet mitt. Gjorde jeg noe galt? Hvordan kunne noen antyde at ting "ikke var helt bra her hjemme", og hva mente personen egentlig med det? Jeg husker den vonde følelsen, og at jeg de neste dagene sto opp så¨tidlig som overhode mulig fordi jeg var redd jeg hadde gjort noe galt ved å sove lenge med ham.

Det er naturligvis mye som har forandret seg siden jeg var førstegangsmamma, og jeg kan virkelig ikke så sagt hvor deilig det er å ha litt mer erfaring slik jeg har i dag. Det å slippe den usikkerheten. Om Noah og jeg nå sover lenge enn periode kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre om noen skulle ha noen kommentarer på det. Jeg tror for all del ikke at jeg vet og kan alt best, for det gjør jeg jo selvfølgelig ikke. Jeg kan gjøre feil jeg også, og da lærer jeg av det. Men man kjenner sine egne barn best, og mange ser utrolig nok ut til å glemme at barn er forskjellige. De er faktisk like forskjellige som det vi voksne er. 




Min fineste Noah!

JEG KOMMER ALDRI TIL Å GLEMME

Husker du at vi satt på sengekanten til langt på natt? Du og jeg. Jeg vugget og trøstet deg. Opp og ned på sengekanten. Konstant. Husker du at pappaen din måtte ta over når jeg var så sliten at jeg måtte løpe på badet i tilfelle jeg kastet opp? 

Husker du det?

Som du gråt. Du gråt, du gråt, og gråt. Du gråt til du ble helt svett i den lille pannen din. Og jeg kan enda høre lyden av den hysteriske gråten din inne i hodet mitt, selv om jeg ikke en gang vil. Hvorfor gråt du sånn, lille venn?

Det spørsmålet stilte jeg meg selv rimelig ofte. Hvorfor. Hvorfor akkurat oss. Hvorfor akkurat deg. Det var vanskelig å akseptere at du gråt så mye. Fryktelig vanskelig.

Når du var på ditt roligste mannet jeg meg opp noen ganger til å gå på butikken med deg i vognen og ba til Gud om at du kanskje, bare kanskje, ikke gråt ustanselig hele turen. "Nyt nyfødt-tiden, det er en herlig tid!" sa de eldre damene til meg når de så at det lå en liten baby i vognen. Men jeg ville bare at det skulle være over. Og at kanskje, bare kanskje, så ville det føre til at du stoppet å gråte.

Jeg gikk mye med deg i bæreselen og i armene mine for å prøve å dempe gråtingen. Vi gikk ut i en ring, ut på stuen, rundt spisebordet vårt, og ut på kjøkkenet. Repeat. Når jeg til slutt fikk lagt meg ned i sengen til å sove sent om natten eller morgenen, fikk jeg ofte kramper i ryggen av all gåingen og vuggingen. Åh, som jeg husker det.

Synet av det lille perfekte ansiktet ditt som bare hylte og hylte uten stopp. Det glemmer jeg aldri. Og jeg som vugget deg og visste at nesten uansett hva jeg gjorde, så kom du fortsatt til å gråte. Beina som krøp seg opp etter magen din. Husker du?

Jeg fikk en klump i halsen når jeg så på klokken at det nærmet seg kveld, for da visste vi at du kom til å gråte enda mer, og enda mer hysterisk og utrøstelig. Jeg ser bort på bæreselen som henger i gangen. Og jeg grøsser av tanken. Av at vi måtte få en slik start på livet sammen med deg, og at du måtte få en slik start på livet sammen med oss. Og for at mammaen din, som alltid skal beskytte deg og trøste deg når du er lei deg og når du har det vondt, ikke fikk gjort noe annet enn å bysse deg sittende på sengekanten, og å gå runder med deg i bæreselen. Noen ganger til litt hjelp, andre ganger til ingen nytte.

Jeg ser bort på lille deg som ligger og utforsker babygymmen din på gulvet. 3 måneder er du blitt.

Og nå gråter du ikke mer, du bare smiler.

JEG GLEMMER ALDRI DET HAN SA TIL MEG

Her for noen måneder siden nevnte jeg for Fredrik at vi nesten aldri sier "Jeg elsker deg" til hverandre lenger. Og det var ikke noe dårlig stemning eller at jeg sa det fordi jeg var litt snurt - For det er jo ikke sånn at vi ikke elsker hverandre, men det å si det går veldig lett i glemmeboken. Det har bare dabbet av sånn gradvis. "Alle" selvutnevnte parforhold-eksperter og familieterapauter mener jo at når man ikke sier det så ofte lenger, så er forholdet på vei til å gå under, varsllampene blinker rødt og det er nesten ikke måte på. Selv om jeg er enig i at man bør si det av og til, så blir det liksom glemt oppe i alt annet med barn og en hektisk hverdag. For det er jo en utrolig fin ting å si til noen når man virkelig mener det.

Men Fredrik var helt uenig. "Vi sier det jo til hverandre mange ganger daglig..?" Svarer han som om at han ikke skjønner helt hvor jeg har vært de siste månedene.

"Nei? Vi gjør jo ikke det?" Svarer jeg raskt.

"Gjør vi vel" svarer han før han setter seg tilbake i sofaen med Noah i armene og stryker han over den lille tusten av hår han har på det lille hodet sitt.

Jeg ser på han tvilende bort på han før han plutselig fortsetter å snakke:

"Du sier det når du står i nattkjolen og ønsker meg en fin dag på jobb før jeg drar avgårde om morgenen. Når du sender meg melding og forteller meg at du lager livretten min til middag til jeg kommer hjem.

Når du ber meg gå forsiktig fordi det er glatt ute."


Han tar en liten pause mens han fortsetter å stryke på hodet til den lille gutten vår, før han ser bort på meg. "Og Jeg sier det når jeg maser om hvor fin du er når du akkurat har våknet om morgenen. Når jeg forteller deg at jeg er så heldig som fikk deg som mamma til barna mine. Når jeg sier at du må huske å ta på deg bilbelte"

"Det er så mange forskjellige måter å si det på! Man må bare lytte."

PERSONLIGE SPØRSMÅL OG SVAR

♥ "Jeg synes du virker som en flink mamma og har ikke noe i mot deg. Men hvorfor hadde du det så travelt med å få barn? Hvorfor hadde du så hastverk at du bare måtte bli gravid to ganger før du i det hele tatt ble myndig?"

- For meg har det ikke handlet om å ha det travelt eller å ha hastverk med å få barn. Det handler om at når man er først er blitt gravid, får man aldri muligheten til å få barnet tilbake dersom man velger det vekk. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet. Du kan ikke få det samme barnet tilbake, men du kan få et nytt.

Første gangen jeg ble gravid og bestemte meg for å beholde fikk jeg høre at «Jeg kunne jo ta abort nå, og vente noen år for å få et nytt barn senere» Men det var jo ikke et annet barn jeg ville ha når jeg hadde bestemt meg for å beholde. Jeg ville ha den lille celleklumpen som lå i magen min akkurat da og som gjorde at graviditetstesten slo ut positivt. Å prøve å fortelle meg selv at jeg kunne få andre barn i fremtiden hjalp ikke meg det spor. Jeg kunne ikke fått det samme om jeg hadde ventet noen år. Barnet i magen venter nemlig ikke. Og det var jo barnet i magen jeg ville ha, ikke et fremtidig barn som ikke en gang eksisterte.


♥ "Har du en privat instagramkonto? Kan jeg i så fall følge den?"

- Jeg har en privat instagramkonto ja. Den har ikke noe med bloggen å gjøre, og er kun for venner/bekjente. Tror jeg har i underkant av 180 følgere der, så den kommer til å forbli privat. Dere må for øvrig gjerne følge meg på @mammasom16 på Instagram. Skal bli flinkere til å oppdatere der fremover!


♥" Jeg synes du er så pen, sånn naturlig pen! Kan du svare ærlig på om du har operert noe på kroppen din etter du ble mamma? Føler du har unngått det spørsmålet litt! Jeg blir ikke overrasket eller skuffet om du har det, siden nesten alle på topplista har gjort det."

- Tusen takk! Jeg har ikke lagt meg under kniven og har heller ikke tatt fillers som botox og lignende. Ikke før jeg ble mamma, og ikke etter jeg ble mamma heller :-) Jeg føler meg nesten unormal i bloggverden som ikke har gjort noen endringer på kroppen eller utseendet mitt. Jeg har selvfølgelig kjent på presset, men jeg har hittil klart å holde meg unna.

Jeg tror ikke at man blir lykkelig av å legge seg under kniven, eller av botox og større lepper. Som jeg skrev i et blogginnlegg til dere i mai "Skjønnhetsoperasjoner og fornektelse får bare tatt deg så langt - Til slutt sitter du igjen med deg selv, og liker du ikke deg selv, så kommer ikke all verdens med plastiske operasjoner til å forandre på det. Jeg skal for øvrig ikke komme med noen moral-preken om hvem som er gode forbilder og ikke, for det å være et godt forbilde handler ikke om valgene du tar og hvordan de ser ut for andre - men hvorfor du tar dem."

♥ "Du må ikke svare på dette altså, men hva slags prevensjon har du tenkt til å begynne på?"

- Det blir litt intimt synes jeg. Haha! Har i tillegg familie og svigerfamilie som av og til leser på bloggen min, så tenker jeg lar være å svare på akkurat dette. Men jeg skal gjøre det jeg kan for å ikke bli gravid igjen akkurat nå. 

.Håper du har en fin helg med dine! Nyt resten av lørdagskvelden, vi snakkes igjen ♥

VIDEO: LEILIGHETEN VÅR!

Endelig!

(Husk å klikke på tannhjulet på videoen for å sette på HD kvalitet før dere ser den!)
 
Her har dere ENDELIG house tour videoen av hjemmet vårt, og selv om jeg nå omsider føler jeg har kommet godt inn i blogging og blogg-verden, så er jeg ikke like dreven med videoblogging eller video-greier generelt. Men det kommer seg nok etter hvert! :-) 

Jeg var oppe klokken 6 i dag tidlig for å rekke alt, og endelig kom jeg i mål. Som jeg har nevnt for dere i korte trekk tidligere så kom ikke Leo sitt rom på denne videoen av den enkle grunn at det er kaos der inne, samtidig som at jeg gjerne ville lage et eget innlegg (evt kortere video) med hans rom. Håper det er OK!

Klem! Ha en fin helg ♥

HVIS DU IKKE FIKK DET MED DEG..

God kveld, dere!

Åh, nå kjenner jeg at jeg er sliten. Glad og sliten! Vi har hatt en fin feiring, fått slappet av, og fikk til og med noen koselige timer i kirken med Noah på dåps-opplegg mens storebror var borte på besøk så lenge. Nå føler jeg meg veldig klar for dåpen, og venter bare på at den siste pynten som jeg har bestilt skal dukke opp. Jeg gleder meg til å begynne å pynte lokaler og å gjøre alt helt klart når den tid kommer, og spesielt til selve dåpen i kirken. Det er så koselig med dåp, og jeg er så glad jeg har valgt å døpe begge barna mine ♥

Men nok om det, jeg skal ikke snakke meg helt bort! Jeg skulle egentlig bare innom bloggen en rask tur nå for å fortelle dere at dere kan se episoden vår fra Kjære Mamma på tv2sumo.no gratis nå. Enda episoden vår ble sendt på tv i starten av oktober har jeg fått mange spørsmål fra utenlandske lesere og norske lesere som har vært bortreist, om jeg ikke vær så snill kan legge ut episoden vår på bloggen.

Det har jeg dessverre ikke rettighetene til, så det kan jeg simpelthen ikke - men nå så jeg at tv2sumo kjørte en kampanje hvor man får den første måneden med tv2sumo abonnement gratis - så da kan dere jo faktisk se den gratis! Bare husk å avslutte abonnementet når dere har sett det dere skal, slik at dere ikke blir belastet for måneden etter den måneden som er gratis, hvis dere skjønner? Hvis dere ikke har lyst til å beholde tv2sumo da, bare være obs på at det koster litt til vanlig.

Dette er forresten ikke reklame, bare en liten hack til dere som har hatt så lyst til å se episoden vår. Er det innafor å skrive dette til dere? Hehe, håper det :-) Håper jeg ikke får noen sint mail fra tv2 nå. Haha!



Vår episode er forresten episode 15 i sesong 3.

Snakkes i morgen! God klem.

EN STOR DAG!

Gratulerer så mye med dagen, Fredrik!

I dag har verdens beste, fineste, snilleste pappa til Leo og Noah 20-års dag, og for min del startet feiringen tidlig. Jeg var oppe klokken halv syv for å stelle i stand frokost, slik at han skulle rekke å spise litt før han dro til barnhagen med Leo og videre på jobb. Når han kom hjem fra jobb sto jeg klar med pizza og cola til han også, med litt kake til dessert ♥ 

Som dere vet elsker jeg jo bursdager, så jeg pleier vanligvis å ta helt av. Det føler jeg ikke at jeg har gjort i dag da, mest fordi jeg følte bursdagen hans kom så brått etter julen med lite tid til å planlegge så mye - men Fredrik er likevel kjempe takknemlig! Det blir uansett en skikkelig feiring med familie og venner her hjemme på fredagen, så det ser vi selvfølgelig veldig frem til.

Jeg hadde egentlig planer om å ta med meg både han og barna ut for å spise på favorittstedet hans, men så kom jeg på at vi har dåps-opplegg i kirken i dag som vi må på, siden det nå kun er litt over to uker igjen til barnedåpen til Noah. Det var kanskje like greit, for ved nærmere ettertanke er jeg ganske sikker på at Fredrik foretrekker middag i kveld alene sammen med meg etter at barna er lagt - fremfor middag ute med begge barna og en Leo som løper febrilsk rundt i lokalene. Haha :-)








Jeg, Leo og Noah skal i hvert fall gjøre alt vi kan for at Fredrik får en veldig fin og minnerik fødselsdag. Vet ikke hva vi skulle gjort uten han, og han fortjener den beste bursdagen han kan få.

Vi snakkes igjen om ikke så lenge, dere ♥ 

DET BESTE VALGET VI HAR TATT

Nå er det to år siden Fredrik og jeg flyttet sammen for alvor. Herlighet, som jeg husker den dagen! Vi hadde fått leiligheten jeg hadde vært på visning på, den lå veldig nært sentrum, var i andreetasje, og hadde verdens fineste utsikt om kvelden. Fredrik samt pappa bar inn alle eskene med tingene våre inn, mens jeg sto høygravid og så på. Haha! 

Dermed har vi vært samboere i to år nå, og det har vært veldig fint. Lærerikt, og fint. Jeg tror ikke helt vi visste hva vi bega oss ut på når vi flyttet sammen. Det sies jo at man ikke kjenner noen før man har bodd sammen, og nå som jeg sitter her 2 år etter, føler jeg at akkurat det stemmer rimelig bra. For jeg kjente jo Fredrik godt før vi flyttet sammen, men vi var jo fortsatt ganske nyforelsket. Vi hadde bare vært sammen i litt over ett år.

Uavhengig av at vi ikke bor i samme leilighet lenger, egentlig uavhengig av alt, så er det å flytte sammen akkurat når vi gjorde det, i akkurat den leiligheten, i akkurat den livssituasjonen vi var i på daværende tidspunkt - det absolutt beste valget vi har tatt.

For om vi ikke hadde gjort det, hadde vi jo ikke flyttet derfra, og funnet et hjem som passet oss enda bedre. Om ikke vi hadde gjort det, så hadde vi jo ikke tatt alle valgene og gjort oss alle erfaringene som har ført oss hit vi er i dag. Det er jo alle de små valgene som er med på å forme livet ditt, og derfor ville jeg ikke vært foruten noen av de jeg har tatt hittil. Det er jo på grunn av de at jeg sitter her i dag med akkurat det livet jeg har. Sammen med Fredrik.












Litt etter litt gikk nyforelskelsen gradvis over, slik den gjør i alle forhold - og i dag har nyforelskelsen lagt seg for lengst. Den ble borte et sted mellom vårt første barn og barn nummer 2. Og det er da man innser om forholdet er noe å satse på eller ikke. 

Jeg ser tydeligere for hver dag som går, at selv om jeg var 16 år når vi sammen tok dette valget, så kjennes det mer og mer riktig for hver eneste dag som går. Jeg føler meg hjemme med Fredrik.

I dag har det ikke noe å si hvor vi bor, så lenge vi bor sammen. Håper vi kan bo sammen og leve sammen til vi blir gamle og grå, og enda lenger enn det.

ALENEMAMMA FOR EN DAG

FOR en dag! 

Min første dag alene med begge barna. Fredrik var ute av dørene klokken åtte, og var tilbake fra jobb klokken 18:15 i dag. Vi har uten tvil hatt en koselig dag, men jeg merker at det definitivt er en forskjell på det å ha ett barn, og det å ha to. Det merker vi nok ikke i like stor grad når både Fredrik og jeg er hjemme, for da kan vi jo fordele litt. Men jeg har absolutt merket det i dag når jeg har vært alenemamma for en dag. Haha!

 Leo er godt inne i 2-års trassen og legger seg ned på gulvet og hyler fordi han ikke får gnage på sofaen. Når han omsider glemmer det og oppdager at han har leker han kan leke med, kommer han etter hvert bort til meg og vil se på en barnesang på mobilen min på youtube. Jeg sier at han kan få lov til å se en video, men bare èn. Når jeg spør han hvilken han vil se, sier han "den!" og når jeg ikke skjønner hvilken "den" er, så er det ikke så greit for Leo det heller, og det ender med litt hyling på gulvet det også. Uff, haha! Det er ikke alltid like lett å være mammaen til en trassig toåring, men det er ikke så lett å være snart 2 år gammel heller, og det å ikke klare å uttrykke seg helt som man selv vil ♥


Dagens antrekk for Leo ♥
Dagens antrekk for Noah ♥

Vi har selvfølgelig også hatt mange fine stunder i dag, og gjett om det var noen som var glade for å se pappaen sin igjen når han omsider kom hjem! Hehe. Alltid så koselig det - å se Leo løpe i armene til Fredrik når han kommer inn dørene her hjemme!

Dagene går helt i surr for meg nå rett etter ferien, men jeg gleder meg til alt kommer i rutine igjen. Det er 20-års dagen til Fredrik allerede på torsdagen, og det blir nok denne ukens høydepunkt. Herregud, som årene flyr. Jeg møtte Fredrik for første gang når han var 16! Dere skulle bare visst hvor mye han har forandret seg siden den gang!

Håper dere har hatt en fin mandag ♥ klem!

TRODDE ALDRI DET SKULLE TA SLUTT..

Mange har lurt på hvordan det går med Noah om dagen, etter jeg skrev blogginnlegget 2. juledag om at han ikke hadde verken grått eller hylt noe særlig siden julaften. I hvert fall sammenlignet med hva han vanligvis har gjort siden han var omkring 3 uker gammel. Nå har det gått ca en uke, og vi føler oss trygge på at vi kan konkludere med at det har gitt seg. Kolikken er faktisk borte. 


Jeg for min del trodde aldri det skulle ta slutt, men det har det altså gjort. For det var sånn det føltes.

Tenk at jeg i starten faktisk vurderte å ikke skrive noe om det på bloggen. Det hadde jo virkelig ikke fungert i lengden. Det har jo blitt en del snakk om det her på bloggen (Selv om jeg har prøvd å ikke skrive om det hele tiden), men jeg er veldig glad jeg har vært åpen om det. Vi har mye å tjene på å være ærlige om at mammarollen, og da spesielt den første tiden som nybakt mamma, ikke bare er kos og kafeturer. For noen blir det faktisk ingen kafeturer i det hele tatt. Det blir bare en baby som gråter og skriker seg svett i timevis hver dag. Man tror nesten man er i ferd med å bli gal.

Noah er tre måneder om 8 dager og er fortsatt rimelig avhengig av kroppskontakt. Og jeg klager overhode ikke, for hva betyr vel det, han er kvitt den helvetes kolikken. Istedenfor å grue meg til at en ny dag skal starte, så gleder jeg meg. På bare noen få dager har vi fått flere smil (og mer søvn, haha!) enn vi har fått i løpet av de første 2 månedene og 2 ukene av livet hans. Å gå inn i det nye året med at kolikken er vekk, er jo faktisk den beste starten på 2017 som vi kunne ha fått!

Dere som står midt oppe i det selv: Dere har min dypeste medfølelse. Det er greit å gråte, det er greit å tenke at du er lei, og det er greit å være så sliten at du bare vil bort og vekk. Det viktige er ikke hva du tenker, men hva du gjør.

I morgen skal Fredrik tilbake på jobb, og det er planleggingsdag i barnehagen til Leo. Derfor skal jeg ha begge barna hjemme, og jeg gleder meg allerede til en koselig dag med mine fine to små.

Håper dere har kost dere i julen og hadde en fin nyttårsfeiring - nå er det tilbake til hverdagen for vår del, men det skal jammen bli godt det også ♥

hits