hits

januar 2018

5 SPØRSMÅL OG SVAR

1. Hva var det siste som gjorde deg skikkelig glad og motivert? - At Facebook-siden til bloggen min har fått over 6000 likerklikk! Altså.. Det er helt ellevilt. Det gjør meg så glad, jeg er så ydmyk! Om du også vil følge den for å få med deg alle nye blogginnlegg, så kan du gjøre det ved å klikke deg inn HER.

2. Hva er den største feilen du har gjort i livet? - At jeg tok piercing i navlen som 13 og 14-åring. Jeg angrer som en hund. Samtidig sier det ganske mye om hvor bra jeg har det, når dette er min største feil i livet. Neida, jeg har nok gjort andre store feil her i livet også. Men jeg prøver å leve med de valgene jeg har tatt så langt det lar seg gjøre, det er jo grunnen til at jeg er den jeg er i dag. Jeg opplever også at det er de største feilene man lærer mest av. Er fortsatt sint på meg selv for å ha tatt den piercingen, da. Under ser dere hvordan arret ette piercingen så ut under graviditeten med Leo!

3. Når kysset du noen sist? - Det tror jeg var i stad da Fredrik hadde kommet hjem fra jobb og var så glad for å se meg igjen. Jeg gleder meg hele dagen til Fredrik kommer hjem fra jobb, så det er veldig hyggelig å vite at han er så glad over å komme hjem til meg igjen også. Og barna, selvfølgelig! De får nok flere klemmer enn jeg får i løpet av en dag av Fredrik, og det synes jeg er så herlig!

4. Hvor mye veier du? - Jeg forstår ikke hvorfor folk lurer på dette. Vi må slutte å bry oss så mye om tallet på vekten, og heller tenke på om vi føler oss komfortable. Dessuten kan mine x antall kilo, se helt annerledes ut på deg. Det hjelper ingen at jeg deler vekten min, og jeg synes det er dumt at andre bloggere gjør denne tabben, som jeg mener det er. Unnskyld, men jeg er bare ærlig. Jeg tror man gjør lurt i å holde snakk om vekt på den måten utenfor bloggen. Jeg føler meg veldig komfortabel og har en sunn vekt - selv om jeg gjerne skulle gått opp litt om jeg kunne velge selv! Men det er vel egentlig et luksusproblem, er det ikke?

5. Hva var det siste bildet du la ut på Instagram? - Det var et lite tilbakeblikk av Noah fra turen vår i Spania - med mitt favorittfilter på Instagram som heter Aden. Ikke at utseendet hans egentlig trenger noen filter i det hele tatt - men det gjør så mye med lyset, og stemningen i bildet! Barna har gjort meg så følsom at når jeg ser på bilder av dem kjenner jeg det helt inn i hjerterota hvor mye de betyr for meg.

Håper dere har hatt en fin kveld, og at dere har det bra!

DET BLIR ALDRI DET SAMME UTEN HAN..

Man kan si hva man vil om halvveis fri og det å bare ha ansvar for ett barn et par dager - men det blir aldri det samme her hjemme uten deg, Leo. Leo kom hjem tidligere i kveld og siden har tiden bare flydd avgårde. Noah er litt ute av rutiner og det samme er Leo, men i morgen er det hverdagen igjen og jeg har faktisk savnet den litt. Akkurat nå skal vi nyte litt tid sammen før det er sengetid for både han og minstemann, jeg ville bare så gjerne oppdatere dere litt.

Det er så godt å ha han hjemme! Vi snakkes senere i kveld ♥

NÅ HAR JEG ENDELIG GJORT DET..

Gjett hva? I dag kan jeg avsløre for dere at jeg endelig har fått søkt skoleplass til neste høst! Herregud, det er så rart. Spennende, skummelt og gøy samtidig. Det som er mest skummelt er at lille Noah skal i barnehagen. Men på dette tidspunktet er han ikke langt unna 2 år, så det går nok fint. Dessuten har jeg jo vært gjennom barnehagestart en gang tidligere med Leo, og da føler jeg meg litt tryggere. Jeg kjenner til noe av det som venter. Likevel er barna såpass ulike at jeg gruer meg litt uansett, siden Noah alltid har vært ekstra knyttet til meg, og i tillegg kommer til å være hjemme med meg litt lenger enn hva Leo var. Og så må jeg jo innrømme at det er litt sørgmodig å ikke skulle tilbringe like mye tid med han lenger, men i det lange løp vet jeg at det beste for Noah er at han også kommer seg i barnehagen og får utviklet og utfoldet seg der.

Jeg kommer høyst sannsynlig til å gå i klasse med mange av de som er født i 2002, året etter at min lillesøster er født. Det er jo litt rart, men det er visst relativt vanlig at det i enhver klasse er noen som er litt eldre. Det gjør i hvert fall ikke meg noe, så lenge jeg får fortsette på utdannelsen min. Det er sikkert noen som vil lure på hvorfor jeg ikke vil satse skikkelig på bloggen istedet for å begynne på skolen, men jeg tenker å fortsette bloggingen min som før mens jeg går på skole. For jeg har lyst til å vise en gang for alle at man definitivt kan få seg en ordentlig utdannelse selv om man får barn tidlig, og at det ikke gjør skolegangen umulig - selv om det blir vanskeligere. Jeg håper dere vil følge med!

Klem

VERDENS BESTE NOAH

I dag har Noah og jeg hatt masse Noah og mamma-tid sammen, noe som alltid er like koselig! Spesielt i så utrolig fint vær! Masse sol, men den største solstråla satt i barnevognen. Blideste, mest fornøyde gutten som finnes er han. Vi gikk en fin trilletur sammen i dag, og var innom noen butikker på veien. Vi startet dagen i 9-tiden i dag, i og med at han sovnet såpass sent i går - en knapp halvtime før jeg selv måtte gå og legge meg. Han får noen nye tenner, så dette er vi kjent med nå. Vi får håpe han får sove bedre til kvelden - vi har i hvert fall hatt en dag med masse aktivitet, moro og mye som har skjedd, så han sover sikkert bedre i natt får vi håpe ♥

Siden jeg såpass ofte får høre at guttene er såå like pappaen sin, så synes jeg det er så utrolig herlig å se på bilder jeg har tatt og se enkelte av mine trekk i ansiktene deres. Her ser jeg spesielt godt de blå øynene til Noah som er veldig like mine. Nå er ikke jeg mest opptatt av at han skal ligne på noen av oss som foreldrene hans, for til syvende og sist så ligner han på seg selv, og han er helt bedårende.

I dag tok Noah også sine første skritt med sko på beina på kjøpesenteret! Det synes han var veldig fascinerende, og han ble så stolt av seg selv da han fikk det til etter at han hadde prøvd et par minutter. Han klappet for seg selv og kom gående bort til meg for å gi meg en stor klem! Ting han sier og gjør smelter meg helt, han er en så omsorgsfull liten gutt full av energi som sprer så mye glede. Det er en fryd å være mamma på dager som dette, ofte tar jeg meg selv i å tenke: Jeg er så heldig som får oppleve dette. Som får se lille deg vokse opp, og som får ta del i alle gledene som følger med!

Nå er det endelig tid for at jeg skal få i meg litt middag, så jeg må avslutte her. Jeg har forresten spist vegansk i en uke nå, og det går strålende. Det føles så bra! Jeg skal ikke si at jeg er veganer for resten av livet nå, for det kan hende at jeg spiser noe av animalske produkter igjen, men akkurat nå trives jeg så godt at jeg skal fortsette slik jeg gjør ved å velge vegansk.

Etterpå skal jeg dele noe på bloggen som jeg har gledet meg veldig over som jeg håper dere vil få med dere, så følg med - så snakkes vi litt senere ♥

MER VENNER ENN KJÆRESTER

Nå skal jeg være helt ærlig med dere her, fordi jeg både håper og tror at jeg ikke er alene: er det bare meg som føler at å være kjærester når man har små barn, enkelte perioder ender opp med å føles mer ut som å være samarbeidspartnere/venner enn kjærester? Litt slik har vi det nå.

Forholdet vårt er ikke på noen måte i noen faresone for brudd, men det har vært så mye i det siste og vi glemmer hverandre litt. Det blir overtidsjobbing på Fredrik, henting i barnehage for meg med 1-åringen på slep, planlegging av ditt og datt, avtale på helsestasjonen med minstemann, og sykdom. Det i god kombinasjon med at minstemann har måtte samsove med Fredrik og meg en stund nå fordi han har vært så syk. Ja, og den lille detaljen: seriøs mangel på tid (vet det er klisje). Vi samarbeider så bra med barna og rekker så vidt alt vi skal, utenom det å ta oss tid til å være kjærester. Og plutselig har det gått godt over en uke uten at vi i det hele tatt har kysset. Når vi da endelig har litt alenetid på kveldene fordi størstemann er på miniferie hos besteforeldrene sine... Så sovner Fredrik på sofaen .. Med kaffen så og si i hånden. Haha!

Men jeg synes ikke det er skummelt å snakke om, og jeg synes heller ikke det er noe å kvie seg for å snakke om med hverandre.  Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre det, for når jeg googler dette får jeg svaret om at forholdet er ved veis ende. Snakk om å krisemaksimere! Det trenger da virkelig ikke nødvendigvis være sånn. Så lenge man er trygge på hverandre og i utgangspunktet har det bra, tror jeg ikke dette er ensbetydende med slutten for parforholdet. Jeg både tror og håper at jeg ikke er den eneste som har kjent på dette i enkelte perioder. Det kan det være mange grunner til. Man vil selvsagt ikke ha det slik som dette over tid, men det betyr ikke at det kan skje uten at det trenger å bety noe mer enn at man er slitne småbarnsforeldre. For etter å ha vært småbarnsmamma i 3 år snart, så vet jeg at små barn ofte betyr unntakstilstand og at ting kanskje ikke alltid går akkurat slik man håper på, men at det går fint likevel!

Klem

JEG ER IKKE BITTER

"Er det dine barn?" Damen ser spørrende bort på meg i matbutikken.

"Ja, det er det" Sier jeg mens jeg ser ned på Leo og Noah som smiler sjenert bort til damen.

"Hvor gammel er du? Så søte de er!"

Slik foregikk en samtale mellom meg og en dame på matbutikken på fredag. Tidligere har jeg skrevet mye om motstanden jeg har møtt her på bloggen. De stygge kommentarene som har møtt meg i offentligheten, pekingen, latteren - den ekle fremtoningen. Men jeg innser at jeg har ikke nevnt så mye om disse episodene: hvor jeg får ros, hvor jeg får høre koselige historier om andre som også fikk barn tidlig, eller at de har respekt for meg som har taklet mammarollen så bra.

For tidligere var det utvilsomt en skjev overvekt at negative kommentarer i virkeligheten, og ute i offentligheten for min del. Nå har det egentlig snudd veldig. Selv om jeg vet at jeg var i en veldig sårbar situasjon da gikk på kjøpesenter og ble pekt på og ledd av da jeg var høygravid, så angrer jeg for at jeg ikke så litt større på det. At jeg ikke lot være å ta det så alvorlig! For hva betyr det for meg i dag? Det betyr jo ingen verdens ting. Det er kjipt å tenke tilbake på ja, men er det ikke en del av livet? Man opplever mye bra, og så opplever man det som er kjipt, og det som gjør litt vondt der og da. Men i ettertid innser man at man kan le litt av det likevel.

Kanskje det er ulempen med å være ung? Man er sårbar og man er kanskje ofte litt usikker. Jeg kan kanskje ikke klandre meg selv, men jeg angrer likevel litt for at jeg lot det bety så mye.

Er det en ting jeg har lært, så er det at man kan aldri forandre andre mennesker. Jeg hadde hatt grunn til å være bitter i dag, men jeg er ikke bitter. Jeg bærer ikke nag, og jeg er ikke sint på alle som fortalte meg at Leo ikke ville ha det bra hos meg. Eller de som lo av høygravide meg da jeg gikk en tur på kjøpesenter for å kjøpe babyting.

For 1 år siden nå, så fikk jeg en mail av en av de verste haterne mine som skrev ganske grove ting i kommentarfeltet mitt her på bloggen den perioden Leo var baby. Hun er en voksen dame, og datteren hennes var 18 år og hadde blitt gravid. Hun søkte råd hos meg. Hadde jeg grunner til å ignorere meldingen hennes? Såvisst. Gjorde jeg det? Nei. Selvfølgelig heiet jeg datteren hennes frem, selv om moren hennes aldri gjorde det med meg. Jeg vil heller tilgi.

Hvorfor det? Fordi om man virkelig vil forandre noe, så må man faktisk starte med seg selv.

VI KOMMER TIL Å SAVNE HAN SÅ MYE!

Nå har Leo dratt fra oss, og det føles så tomt! Han ble hentet og dro sammen med søsteren min og kjæresten hennes for ca en time siden nå. Han kommer garantert til å kose seg med familien min, og Leo kommer jo hvert fall til å få tilstrekkelig med oppmerksomhet og alt som er mens vi er fra hverandre disse dagene, men det er så uvant at han ikke er her. Vi tilbringer jo hver eneste dag sammen, så savnet kommer definitivt til å kjennes. Både hos Fredrik og hos meg. Og Noah selvfølgelig, som er så vant til og alltid ha en lekekamerat!

Leo som sier hade til pappaen sin før han skal reise ♥

Han tok på seg ryggsekken sin med alle lekene han hadde pakket med seg med stort iver, og gledet seg noe enormt til å dra. Leo er veldig sosial og glad i at det skjer mye, så jeg skjønner hvorfor han gleder seg. Han snakket til og med om det i dag tidlig da vi akkurat hadde våknet. Han skal være borte til onsdagen, så i mellomtiden blir det ekstra mye kvalitetstid med Noah, og kanskje litt ekstra tid for Fredrik og meg til å være bare kjærester også? Det har vi virkelig ikke vært flinke til i det siste!

God tur, lille venn! Mamma og pappa tenker på deg ♥

GJESTEINNLEGG: FREDRIK SVARER PÅ NOE JEG HAR LURT PÅ!

Gjesteinnlegg av Fredrik

Jeg har akkurat lagt begge ungene mens Jessica sitter med jobben sin. Jeg trasker ut på kjøkkenet i den fantastiske morgenkåpen min og de nedslitte tøflene. Setter på kaffemaskinen og lager meg et par brødskiver med pålegg. Standar kveldsmat for meg rett og slett. Jeg tar med meg måltidet og faller godt ned i sofaen foran tv-en. Så ut av intet kommer det fra Jessica "Fredrik, føler du at forholdet mellom deg og Noah, likt som Leo og ditt var da han var like liten?"

Først så skvetter jeg til. For når Jessica jobber er det som regel nulltoleranse for snakk og lyder, haha. Da er det stille og rolig. Men så fort jeg har kommet meg litt over sjokket. svarer jeg "Vet du hva Jessica... det er faktisk kjempe ulikt. Jeg mener, for Leo når han var like liten som det Noah er nå, var jeg den største helten hans. Uansett hva som skjedde var det alltid pappa han skulle ha tak i. Selv om du sto i nærheten. Var han sulten, ropte han på meg. Slo han seg, var det kun jeg som skulle blåse eller vugge han. Var det noe morsomt som skjedde var det meg han skule vise det til i full ekstase. Eller alle de gangene han ikke fikk sove pga mareritt, kom gutten krypende opp til pappaen sin i senga. Noah nå er jo helt motsatt. Han skal jo bare opp til deg. Jeg er til nesten ingen hjelp lenger. Haha, er han lei seg og jeg plukker han opp er det nesten som at han skriker enda mer fordi han heller vil til deg og blir skuffa da jeg kommer for å trøste og ikke er deg."

"Jeg skjønner jo at det er sånn. Siden vi ga Leo flaske fra starten av nesten så var han mye mer vant til at jeg også var mat, trygghet og varme, mens Noah har kun opplevd at du har vært den varme trygge havnen og maten han trenger hele tiden, helt siden han lå i magen din" Det er litt trist at det er sånn. Jeg vet at ting blir bedre med tiden, men akkurat nå kan jeg kjenne på at jeg ikke er nok fordi jeg ikke er mamma"

Jeg ser på Jessica som plutselig sitter og halvsover i sofakroken med pcen sin. Tankene spinner videre...

Det er litt vemodig at jeg ikke kan være den samme tryggheten for Noah som det Jessica er. men selv om jeg ikke kan være den samme tryggheten, betyr det at jeg ikke kan være trygghet nok på andre måter? jeg må tenke på at vi fedre og mødre er forskjellige fra naturens side og at det liksom er litt lagt opp til at små barn kan være mer avhengig av mødrene sine fra naturens side.. Kanskje jeg må tenke mer på at jeg som pappa vet at jeg gir dem mitt alt. Kanskje jeg må lære meg til at det er bra nok.

- Fredrik

GULLKORN FRA BARNEMUNN

I dag tidlig våknet jeg opp med barna i sengen til Fredrik og meg. De hadde på en eller annen måte havnet der begge to i løpet av natten, så her var vi hele familien i dobbeltsengen i natt. Haha! Fredrik hadde for lengst dratt på jobb, og jeg åpner øynene mine til strålende sol som skinner gjennom vinduene, og to veldig glade barn. Jeg setter på Peppa Gris på macen for at de skal få sitte litt i sengen og kose seg ved å se noen minutter på favorittprogrammet, mens jeg ligger med trøtte øyne ved siden av og ser på dem.

Etter 20 minutter med Peppa gris, klapper jeg forsiktig sammen pcen mens jeg setter Noah på fanget mitt i sengen. Til Leo sier jeg "Skal vi stå opp nå, eller? Å gå ut i stuen?"

Responsen er klar fra Leo: "Nei!"

Jeg fortsetter: "Men Leo, vi må stå opp, klokken er mye nå"

Leo får furteleppe og ser på meg med de store, blå øynene sine før han svarer: "Men mamma, jeg liker ikke å stå opp!"

/Har aldri kjent meg så igjen i noe han har sagt før 😂

DET HAR VÆRT ET HELVETE

Jeg har gledet meg så til å skrive dette blogginnlegget, for som mange av dere kanskje vet har vi hatt noen strevsomme uker. Jeg føler ikke at jeg har strukket til noen steder, verken med tanke på bloggen, Snapchat, Instagram, eller noen steder utenom det å være mamma. Og i hvert fall ikke på hjemmebane, for her ser det enkelt og greit ut som et kaos nå. Men rotet går heldigvis ingen steder!

Enkelte ganger skulle jeg ønske at blogging også ble ansett som og fungerte som en vanlig jobb, slik at jeg kunne ha tatt noen fridager.. Guttene har vært så syke og jeg har ikke fått sove om natten fordi jeg har vært redd for om feberen skulle bli enda høyere enn den allerede var, omgangssyke og diverse for alle unntatt meg, og ja.. Det har rett og slett vært sykdomsbonanza for de tre andre i husstanden de siste ukene, og jeg har enkelt og greit ikke strukket til på alle plan. Jeg føler jeg har gjort en voldsomt dårlig jobb med bilder på bloggen og bloggingen min i seg selv de siste ukene på grunn av dette, og det går så på samvittigheten min fordi jeg er opptatt av å gjøre en ordentlig god jobb for alle som leser bloggen min ♥

Den gode nyheten er at til tross for at det har vært et helvete (om jeg skal si det rett ut) så er det over. Jeg sitter og gråter av glede nå fordi jeg er så lettet. Jeg er klar over at det høres helt sinnssykt ut, men dere som har vært borti lignende sykdom av alle slag som varer i flere uker vet sikkert hva jeg snakker om. Det føles ut som at det aldri skulle ta slutt. Så Fredrik og jeg feirer helgen i dag som to svært fornøyde foreldre!

Nå kan jeg endelig fortsette der jeg slapp før alt dette startet, og det skal bli veldig godt. Både for dere som leser og for jeg som får så dårlig samvittighet for dårlig blogging. På søndag blir Leo hentet av søsteren min fordi han skal dra noen dager bort på besøk til henne og mine foreldre. Han gleder seg veldig mye, og det jeg tror det kan hjelpe litt på hvor produktive Fredrik og jeg blir her hjemme så lenge også, når vi kun har ett barn å ta hånd om. Nå skal vi jo tross alt begynne  med det etterlengtede prosjektet med å bytte rom med barna! Det blir så koselig å innrede gutterommet deres, og ikke minst at Fredrik og jeg endelig skal få eget rom. Vi har ikke sovet alene sammen til vanlig siden før vi fikk Leo, så det er kanskje på tide? Gøy blir det i hvert fall ♥

God helg alle sammen!

DET VERSTE JEG SER!

Jeg bruker Facebook ganske mye, og nå i det siste har jeg bitt meg merke i at det eksisterer en del dobbeltmoralske mennesker der inne. Jeg har i overkant av 3000 venner på Facebook, og det dukker opp mye rart i feeden min. Og jeg begynner rett og slett og synes at det er litt komisk hvor dobbeltmoralske enkelte er!

Den ene dagen deler de dette bildet på profilen sin:

Den andre dagen går de rabiat i kommentarfeltet på TV 2 Nyhetene sin Facebookside over at Sophie Elise får egen Tv-serie, og at hun åpner seg om at hun er deprimert, med denne kommentaren: "Jeg orker ikke trynet hennes. Hvorfor skal hun ha egen serie? Hvem bryr seg om hva den pr-kåte hora gjør? Mental tilstand som ei lita barbiedokke.. Ikke rart hun er deprimert når hun ser så jævlig ut.."

Og så har vi andre da, som gjerne deler dette bildet fra Visdomshjørnet på Facebook på nyttårsaften:

Noen dager senere skriver vedkommende en status: "Fy faen, nå må Norge se til å stenge grensene sine. Ser dere ikke hva vi slipper inn i landet vårt?!  Er dere helt blinde?! Det er kun voldtektsmenn og terrorister hele gjengen!! Vi må beskytte våre døtre og søstre, hiv dem på hue og ræva ut!!"

Åpent sinn, ja. Men da så.. Da noterer vi oss det!

En annen deler dette bildet fra Facebook-siden visdomsord:

Dagen etter dukker det opp en nyhetsartikkel om statsminister Erna Solberg, og vedkommende ser seg nødt til å kommentere: "Kan hun slanke seg snart? Hodet kan også slankes forresten... Er ingen som er fine med 500 kg ekstra.. Og dette er liksom statsministeren vår? Blir oppgitt!"

Visdomsord er fint og flott det, men det er kanskje greit å ha litt selvinnsikt om man absolutt skal dele dem i hytt og pine?

Hele ideen til dette blogginnlegget all cred går til CasaKaos som jeg minnes skrev noe lignende for noen år tilbake.

SLIK FIKK JEG KROPPEN MIN TILBAKE

Dette er et innlegg som handler om kropp og trening, og ettersom dette har en sterk tendens til å få folk til å gå helt bananas i kommentarfeltet ber jeg dere om å la være å i det hele tatt lese innlegget om det ikke er noe du finner interessant. Det er vanskelig å treffe alle med alt jeg skriver om og deler. Styr også unna dette blogginnlegget om du kjenner at du ikke klarer å se bilder av en kropp uten å måtte seksualisere den eller skrive stygge ting til meg. Jeg ber dere vennligst scrolle forbi eller klikke dere ut om dere kjenner at dette treffer dere. Dere er herved advart.

I dag er det ett år siden jeg gikk i gang med å prøve å gå ned i vekt etter jeg hadde fått den yngste sønnen min i oktober 2016. Jeg valgte den gang å holde det meste utenfor bloggen, jeg skjønte tidlig at skal jeg skrive om kropp på bloggen må jeg tråkke ytterst forsiktig. Jeg forstår at jeg nå beveger meg ut på et minefelt og at dette er et sårt tema for mange - og mitt ønske er aldri å tråkke på noens tær.

Likevel får jeg (uten å overdrive) spørsmål stort sett hver dag om jeg kan skrive om kropp. Om jeg kan vise bilder. Om jeg kan værsåsnill å fortelle hvordan jeg klarte å gå ned babykiloene. Nå er etterspørselen blitt så stor at jeg velger å dele litt. Jeg har gått mange runder med meg selv om jeg skal skrive dette blogginnlegget, til tross for alle som har spurt etter et slikt blogginnlegg. Fordi når jeg har fått spørsmålet "Hva gjorde du for å klare det?" så har jeg lurt litt på hva jeg burde svare. Burde jeg pynte på det, slik at ingen føler jeg "oppfordrer" noen til å gå ned i vekt? Burde jeg ikke heller si at ingen av dere trenger det, og at alle er fine som de er? Burde jeg ikke heller holde fast ved at alle er bra nok som de er? 

Alle er bra nok som de er, og jeg vil ikke at noen skal føle seg presset til å trene ved å lese dette blogginnlegget. Men jeg vet også at de "Du er bra nok som du er"- kommentarene ikke hjalp det spor på min selvfølelse noen måneder etter barna mine hadde kommet til verden, og jeg fortsatt veide 15kg mer enn jeg følte meg komfortabel med. Når jeg følte meg dårlig av å se meg selv i speilet. Det er helt ærlig fra min side. Jeg har kommet til den alderen hvor hva andre synes om meg ikke betyr like mye for meg lenger, men at jeg selv føler meg bra, sprek og fin kommer nok alltid til å ha en viss betydning for meg.

Jeg gikk ned 16 kg fra januar til mai i fjor, nettopp på grunn av trening og strengt kosthold - og har siden det vedlikeholdt vekten min. Jeg forstår at noen kan tenke at det var såå lett for meg som er ung, skal ikke nekte for at det kan ha vært lettere for meg å gå ned enn mødre i 40-årene, men det var likevel tungt for meg og like fullt mye jobb - for øvrig synes jeg faktisk det var enda tyngre da jeg var 16 og gikk ned 15 kg noen måneder etter at jeg hadde fått den eldste sønnen min. 

Jeg kan først skrive litt om hvorfor jeg valgte å gå ned når jeg enda hadde en relativt liten baby å ta vare på. Jeg ammet enda Noah som var 3-4 måneder gammel på denne tiden i fjor da jeg begynte for alvor, så noen slanking har aldri vært tema. Å slanke seg når man ammer bør man aldri gjøre (!) Jeg vil også fraråde nybakte mødre til å bli veldig opphengt i vekt og kropp. Tiden med den lille babyen din får du aldri tilbake, å trene kan du gjøre senere om du føler for det.

(Understreker at jeg ikke er en kostholdsekspert og at jeg heller ikke tror det selv; men at jeg har gjort mye research i forbindelse med min egen vektnedgang og at jeg har egen erfaring)

Slik fikk jeg kroppen min tilbake:

- Styrketrening. Masse styrketrening. Jeg trente mye med barna mine, noe jeg for øvrig gjør fortsatt. Gøy, og samtidig veldig god trening. Jeg hadde hovedfokus på mage, lår og rumpe. Om du er usikker på hvilke øvelser du kan gjøre (både med og uten barna, eller andre vekter) så finnes det veldig mange hjelpsomme treningsvideoer på Youtube - er du usikker på en øvelse kan du også bare google den. Mange tror at man må være på treningssenter for å gå ned i vekt eller nå målene sine, så da kan jeg jo si med en gang at jeg aldri har satt min fot inne på et treningssenter. Jeg kunne sikkert ha gjort det, men med to barn hjemme er det enklere med hjemmetrening og evnt joggeturer.

- Kutte ut sukker. Jeg kuttet ut sukker helt i perioder, men unnet meg noe en gang i blant. Det viktigste er å ikke fråtse, noe jeg har hatt en voldsom tendens til å gjøre tidligere (og noe nå i det siste, haha!) og så er det jo viktig å ta litt hensyn til at vi er ulike. Er du fryktelig avhengig av lettbrus for eksempel, så kan du kutte ned gradvis istedenfor å kutte tvert. Da er det større sjanse for å at du klarer å holde deg.

- Ikke spis bare for å spise. Det samme gjelder småspising generelt. Og aldri gå på matbutikken sulten! Det er likevel utrolig viktig å spise nok mat, så lenge maten faktisk er sunn.

- Ikke vei deg hver dag. Du kommer ikke til å se resultater med en gang, og det er man bare nødt til akseptere. Det kan også hende at det går greit i starten, men at vekten plutselig kan stå stille en stund. Hvis du fortsetter med de gode vanene dine og kommer over denne kneika, så vil vekten gå nedover. Been there, done that.

- Gå. Jeg gikk utrolig mye i denne perioden, omtrent 15 000 skritt hver dag i tillegg til treningen. Jeg synes ikke det er spesielt mye, det er en noen fine gå eller jogge-turer. Jeg gikk både med barna og uten, det kom litt an på. Det viktige er i hvert fall å bevege seg litt, i tillegg til styrketrening.

- Motivasjon. Jeg får ikke hjulpet dere så mye med denne, for den er man nødt til å finne selv. Jeg har alltid hatt enormt med viljestyrke selv,  men jeg vet jo at det er andre der ute som sliter med det. Det er lov å skeie ut og man skal ikke ha dårlig samvittighet for det, jeg mener at gjør man er skikkelig innsats så er det bra. Og så kan man heller ta det i et litt tregere tempo om man sliter med motivasjonen.

Om dere har noen spørsmål omkring dette nå så kan dere stille meg spørsmål i kommentarfeltet! 

Ha en fin kveld videre ♥

ET SPENNENDE PROSJEKT!

Hei alle sammen! Da har jeg endelig begynt å komme meg inn i litt bedre bloggrutiner. Jeg har vært ganske urutinert ganske lenge nå, så det var vel strengt tatt på tide. Haha! Nå er jeg i gang med et spennende prosjekt som jeg tenkte å dele litt med dere underveis. I dag startet jeg å leve som veganer! Det vil si: Jeg spiser ikke noen typer animalske produkter i det hele tatt. Ikke melk, ikke egg, etc. Altså et helt plantebasert kosthold. Jeg har ikke noen store planer for hvor lenge jeg skal holde på, i første omgang har jeg satt meg et mål om 1 uke. Holder jeg på lenger så er det jo bare bra. Både for meg, for miljøet, og for dyrene.

Jeg begynte i dag, så hele dagen har jeg ikke spist noen animalske produkter. Ikke at det er så mye å skryte av egentlig, men jeg merker jo hvor vant jeg egentlig er til å spise alt av animalske produkter. Det var litt vanskelig da jeg gikk forbi sjokoladehyllene på butikken i stad, men ellers går det veldig fint. Det finnes uansett så mange fine erstatningsprodukter for både kjøtt ost, til og med for matfløte. Dessuten blir jeg nesten "tvunget" til å spise ekstra mye grønnsaker nå, og det er jo utelukkende positivt! Jeg tror og håper at jeg får mange nye gode vaner fremover, spesielt med tanke på treningen min. Jeg har tidvis spist alt for mye kjøtt også, så det føles veldig bra å prøve å gjøre noen skikkelige endringer. Og så vil jeg bare si at målet mitt med dette prosjektet ikke er å være veganer for evig og alltid, men å venne og lære meg til å være mer bevisst hva angår mat og dyreprodukter.

Ellers har Fredrik hatt fri i dag, så det har vært deilig å ha han hjemme i dag også! Jeg har spist min første veganske middag i dag som ble kjempegod, og ellers har jeg vært en tur ute i snøstormen helt alene. Ukedagene pleier å være så fine, men akkurat nå kan jeg ikke nekte for at jeg ser frem til varmere tider. Heldigvis er det ikke alt for mange måneder igjen til det er vår!

Leo sprader rundt i pysjen og skal straks legge seg i sengen sin etter en lang dag, og Noah sitter ved siden av meg med søvnige øyne. Ønsker dere en fin kveld videre, så snakkes vi igjen ♥

ENDRING I PLANENE..

I dag eller i går kveld, skulle jeg egentlig dratt til Gjøvik uten barna i anledning min oldemors begravelse. Som dessverre har gått bort. Hun var 100 år gammel, så hun levde gjennom begge verdenskrigene - og hun var nok veldig klar om jeg kan si det. Men jeg synes det er like trist uansett. Hun fikk møtt guttene mine som var noen av tipp-oldebarna sine, og det gjør meg i hvert fall glad. Jeg gleder meg til barna blir større og jeg kan fortelle om henne. Jeg skulle ønske jeg besøkte henne enda mer med barna, men det er lett å være etterpåklok.

Grunnen til at jeg ikke fikk dratt er hvor dårlig Noah er vært, og at det eneste han har fått i seg har vært når jeg har ammet. Han har nektet flaske, kopp, all annen mat. Så her var det eneste riktige jeg kunne gjøre å bli hjemme, selv om jeg virkelig skulle ønske at jeg kunne vært der i dag. ♥

Jeg fant noen bilder som jeg har helt glemt å vise dere. Sistnevnte illustrerer mye av hverdagen min med Noah! Tror jeg har fått skikkelig muskler i armene (til meg å være) etter å ha båret så mye rundt på de barna altså. De veier jo tross alt over 10 kg begge to og det er ikke lite jeg bærer på dem hver dag. Det er veldig koselig da ♥

Så selv om denne dagen ikke ble helt som planlagt, så har det vært en fin dag alt i alt. Håper dere har hatt det samme!

Klem

ER DET VIRKELIG AKSEPTERT Å SLÅ BARN?

I dag leste jeg en artikkel på Tv2.no hvor det kommer frem at amerikanske popstjerne Kelly Clarkson gir den tre år gamle datteren sin jenvlig ris på rumpa. Som mamma til en gutt som blir 3 år i mars var det vanskelig å la den artikkelen forbigå i stillhet uten at jeg skriver akkurat hva jeg synes om det.

I artikkelen kommer det frem at «Kelly understreker at hun ikke slår datteren hardt på rumpa ? og sier at hun synes at det er vanskelig å gi ris ute blant folk.» Men er det egentlig relevant om Kelly Clarkson slår datteren hardt eller ikke? Det forandrer ikke det faktum at du bedriver med fysisk avstraffelse ovenfor dine barn. Og kan det tenkes at hun synes det er vanskelig nettopp fordi det er, vill gjetning her, ikke greit?!

For det som forbauser meg mest med denne saken er at det liksom skal være greit å rise forsvarsløse barn, mens jeg neppe tenker at det ville vært greit dersom det hadde vært snakk om voksne. Vold er vold, og man slår ikke. Det er heller ikke noe mer greit å slå kun fordi man ikke slår hardt, er det vel?

For meg er dette mangel på annen kommunikasjon, og et særs dårlig alternativ til kommunikasjon. En gjenganger blant de som mener dette er helt uproblematisk - i kommentarfeltene hvor denne aktuelle artikkelen er blitt delt, er at de selv fikk ris da de var små - og at de hadde da vitterlig mer respekt for voksenpersoner enn mange andre barn i dagens samfunn, mener de selv. Men hvor kom denne respekten fra? Kom den fra frykt for å bli slått på rumpa, eller kom den fra å oppriktig ha respekt for voksenpersoner som satte grenser og som ikke minst viste barna respekt tilbake?

Det er noe som heter at vold avler vold, for la oss si at du gir datteren din ris. Men du slår ikke hardt, sier du selv. Og det kan godt stemme det. Men hva forteller  du datteren din den gangen hun blir tatt for å slå et annet barn i barnehagen, et annet barn på lekebutikken, eller en annen elev når hun begynner i første trinn? Hvordan skal du forklare henne at dette er galt når du selv har gjort eller fortsatt praktiserer denne typen barneoppdragelse? Hva sier du den gangen hun blir tatt, og hennes respons ender opp med å være: "Men mamma, jeg slår jo ikke hardt!"

Og fra en mamma til en annen: barn er sårbare. Noen er mer såbare enn andre. Glem heller ikke at noen foreldre er mer hardhendte enn andre. Vi er i 2018 nå, og vi vet bedre. La "ris på rumpa" og annen fysisk straff mot barn være noe som tilhører fortiden, sammen med da unger satt i baksetet uten bilsete. Respekt skal ikke komme av redsel!

Hvis du som forelder ikke klarer å sette grenser uten å bli fysisk, kanskje du skal gå litt i deg selv?

UNNSKYLD, MEN DET ER SANT

Det sies at du aldri skal bli så forelsket i noen at du ikke klarer å se for deg et liv uten dem. 

At du aldri skal bli så glad i noen at du er avhengig av dem for å ha det bra, og for å ha et godt liv. 

Det sies at du aldri må la din glede avhenge av noen andre. 

Unnskyld, men jeg ser nå at jeg allerede har begått den feilen.. ♥

UKENS SPØRSMÅL: HUSLEIE, PRIVATLIV, SKATTESMELL ++

Synes leiligheten deres er så fin! Hvor mye betaler dere i husleie? Kan du legge ut bilder av leiligheten før dere flyttet inn?

- Takk! Vi er veldig glad i leiligheten vår, selv om den ikke er 100% vår siden vi leier. Huseieren vår er en veldig koselig fyr som var ute etter langtidsleie, og som leier ut mange fine leiligheter blant annet i Oslo og. Han pusser opp leiligheter og leier dem ut. Det var en trygghet for oss å finne en huseier som var interessert i langtidsleie, og et ekstra pluss at han holder på med dette slik at vi vet at det ikke hadde vært aktuelt at han plutselig bare skulle finne på å selge leiligheten vi bor i med barna. Vi synes det er veldig viktig at barna har det stabilt med tanke på bosted, og jeg sier selvfølgelig ikke at man ikke kan ha det stabilt bare man flytter litt på seg selv med barna sine, men jeg synes det er viktig at barna alltid vet hvor hjem er, og at vi slipper å flytte på dem unødvendige mange ganger. Derfor er planen at vi skal bo her frem til vi har fått spart opp nok til egenkapital, slik jeg har nevnt tidligere. Vi betaler 12 000,- i husleie.

Noen lurer også på om det var lett å få tak i leiligheten siden vi var så unge da vi flyttet inn hit, for jeg har virkelig full forståelse for at noen kan være skeptiske til et så ungt par. Det er jo ikke vanlig å ha fulltidsjobb når du er 17 år, som jeg var på denne tiden. Og selvfølgelig skal huseiere få lov til å være kritiske, det er jo snakk om deres eiendom og selvfølgelig vil man ikke risikere noe! Da må vår oppgave være å bevise at unge mødre og unge foreldre generelt klarer biten med å betale leie og ta vare på leiligheten de leier - slik at de i fremtiden slipper å møte samme fordommer.

Hvorfor lever du ikke i sølibat siden du blir gravid så lett? (Dette har mange spurt om!) Eventuelt hvorfor steriliserer du deg ikke?

- For de aller fleste voksne mennesker i parforhold tror jeg ikke sølibat er noen god løsning, eller noen løsning i det hele tatt. Hadde det ikke vært for at jeg ønsker meg flere barn på et senere tidspunkt i livet, så hadde jeg utvilsomt sterilisert meg. Jeg tror for øvrig ikke dette er mulig å få gjennomført før du er 25, og at man i så fall må søke om lov. 

Jeg husker at du ikke ville si noe om hvorfor du var på ekstra ultralyder med Noah da han var nyfødt, vil du si noe om hva som er grunnen til det nå?

- Nei, det vil jeg holde privat. Det handler om skjerme barnas privatliv på de områdene jeg mener er viktig. Noen dager skriver jeg mer om hverdagen med barna, hva vi har gjort og funnet på, og om vi har funnet på noe hyggelig sammen. Oftest er disse blogginnleggene ganske typisk småbarnsfamilier og en småbarnsfamiliers hverdag - at vi har vært på Kafè, at vi har lekt sammen med barna her hjemme, at vi har vært på trilletur og så videre. Dette synes jeg det er uproblematisk å dele fordi det ikke tar for seg barnas privatliv, men helt vanlige hverdagsaktiviteter for de fleste. Om eller dersom det skjer noe på disse turene som har med barnas privatliv å gjøre, så holdes det utenfor bloggen. Det samme valget har jeg tatt med slike ting å gjøre, som hvorfor jeg måtte på ekstra ultralyder da jeg var gravid med Noah, og hvorfor vi måtte på timer med han på sykehuset da han var liten baby. Det har med hans privatliv å gjøre, og jeg føler verken at jeg har rett til, eller at det er riktig å utlevere det. Det håper jeg er forståelig!

Hei, du sier du ikke har fått skattesmell, men penger igjen på skatten. Ser du nå har nevnt f.eks julegavene til ungene dine i bloggen, du vet at dette da blir skattepliktig?

- Julegavene barna har fått av oldeforeldre og besteforeldre, onkler og tanter og venner skal jeg da ikke skatte av selv om de er blitt avbildet på bloggen. Jeg har ikke fått betalt for å fronte gavene, og barna hadde fått julegavene uavhengig av bloggen og om jeg ønsket å avbilde dem :-) De gangene det er reklame på bloggen min, merker jeg dette tydelig. 

Hvor er de pilotluene til de barna dine fra? De er så fine!

- Ikke sant! Jeg synes også de er helt nydelige. De vi har (en blå og en grå) er hjemmestrikket, som vi har fått fra fadderen til Leo som bor i Gjøvik - hun er også en god venn av familien min som bor i Gjøvik ♥ 80% av det hjemmestrikkede (klær, dresser, luer etc) som vi har til barna, har vi fått fra henne!

Kan du ikke prøve å farge og fikse brynene dine ordentlig med sminke? Tror det hadde sett veldig bra ut på deg!

- Takk for tipset - jeg har fått høre dette ganske mye i det siste. Jeg vet at det er forventet at brynene mine skal være "on point" med masse brynsprodukter, men jeg synes det er finere helt naturlig. Det er min personlig mening. På noen av bildene jeg legger ut her på bloggen ser forresten brynene mine mye lysere ut enn de egentlig er på grunn av justeringer med lysstyrke og filter. Jeg legger ved et bilde under hvor du kan se tydeligere hvordan de ser ut. Jeg er i hvert fall fornøyd og det er det viktigste :-)

Hei! Jeg lurer på litt rundt ferieturen deres til Spania. Hvor dro dere? Var det bra, ville du dratt tilbake? Og har du noen tips til de som gjerne vil dra til syden med barn på samme alder som dine egne?

- Jeg innser at jeg egentlig skrev ganske lite om ferieturen vår, haha! Vi var i Alcudia som ligger i Mallorca den første uken i september. Det var veldig fint, men alt for mange mennesker på hotellet! Stranden var for øvrig perfekt. Vi var på et veldig barnevennlig hotell, som jo egentlig passet perfekt - sett bort i fra et par opplevelser jeg hadde med fulle foreldre som jeg skrev om her på bloggen. Ikke noe koselig i det hele tatt. Jeg ville ikke dratt tilbake på samme hotell. Det var mye mer stress enn jeg hadde sett for meg på forhånd å være der nede (selve reisingen gikk veldig greit for vår del) men alt i alt var det virkelig en kjempekoselig tur. Vi valgte bevisst en feriedestinasjon som ikke var alt for mange timer med fly fra Norge siden det var første gangen barna skulle fly, og jeg lastet også ned mange barnesang-videoer fra Youtube på macen - det kom virkelig godt med underveis! Litt enkel underholdning, rett og slett. Tegnesaker er også et fint tips til flyturen, og jeg hadde også med noe Leo kunne spise på i tilfelle han skulle få dotter i ørene og skulle synes at det var vondt under flyturen. Det - og mengder med solkrem er nok de beste tipsene jeg har :-)

Dere som har fulgt med på Snapchat (@Mammasom16) vet at begge guttene også ble syke i helgen sammen med Fredrik som har kraftig influensa. Jeg takker Gud og høyere makter for det miraklet at jeg fremdeles er så frisk. Det var jammen på tide at immunforsvaret mitt fikk en slik boost etter å ha hatt et barnehagebarn i 1,5 år nå! Haha!

Vi snakkes senere, håper dere har hatt en nydelig helg!

VENNER FØR OG ETTER BARN

Mange av dere er nysgjerrige på vennene mine. Klarer jeg å ha venner på min alder uten barn? Har jeg venner på alderen min med barn? Kjenner jeg mange i samme situasjon som meg?

Bestevenninna mi og meg i dåpen til Leo, høsten 2015.

Jeg har ikke lyst til å utlevere vennene mine så mye, men jeg kan gjerne skrive litt generelt om venner. Noe annet jeg oppdaget mest med overgangen fra 1 til 2 barn, var at egentid til egne interesser og tid til venner også ble godt over halvert. Mange mener kanskje at dette er tull, og at det ikke handler om tid, men at man må prioritere - det tenkte jeg også før jeg fikk barn. Jeg mener ikke at kan ligge litt i det, for man må jo ville prioritere også - men for mange, meg selv inkludert, tror jeg det handler mye om tidsklemma også. At man føler døgnet skulle hatt flere timer, fordi tiden ikke strekker ordentlig til med tanke på alt man ønsker å få tid (og anledning) til.

Jeg kjenner flere som ble gravide som 16-åringer som meg. Det synes jeg er morsomt, at jeg har fått kontakt med flere av de som har vært i samme situasjon som meg. Det betyr jo også at vi har ganske mye til felles, hvilket er både hjelpsomt og fint. Jeg har også venner uten barn også, deriblant bestevenninna mi som bor i Gjøvik. Hun er like gammel som meg, og man skulle kanskje tro hun hadde barn selv, fordi hun er så utrolig forståelsesfull og reflektert rundt så mange situasjoner jeg har vært i med barna, og generelt omkring tema som omhandler barn. 

Jeg håper jeg ikke er alene om å ha følt det sånn som dette noe ganger; men av og til når jeg har hatt venner uten barn, så har jeg opplevd at de ikke helt klarer å forstå hvorfor det for eksempel har hendt at jeg må avlyse avtaler fordi ting med barna kommer i veien. (Jeg har ikke det slik med bestevenninna mi eller andre nære venner) Eller at jeg ikke kan finne på noe og bli med ut på fest på superkort varsel, og så videre. Det er egentlig det eneste utfordringen jeg har opplevd med å ha enkelte venner uten barn som ikke har noen forhold til barn selv, og jeg synes egentlig er det er ganske logisk. Jeg forstår det kjempegodt, for jeg hadde nok ikke forstått det selv om jeg ikke hadde hatt barn. 

Kort forklart har jeg venner uten barn og med barn, både eldre og yngre enn meg selv. Jeg er egentlig ganske sosial av meg og det har jeg alltid vært, men det er ikke til å legge skjul på at å få barn har lagt en liten demper på hvor sosial jeg kan og orker å være. Det synes jeg er helt greit, for det er noe som følger med livet jeg lever. 

Det er litt morsomt, for jeg har sinnssykt mange bekjente, og mange venner - men ikke mange som jeg er veldig nær. Jeg er veldig knyttet til barna mine, og jeg har nok også ganske vanskelig med å slippe andre mennesker ordentlig inn på meg, nettopp fordi jeg vet at de som kommer nær meg, også vil komme nær barna mine. Jeg setter veldig pris på de nære vennene jeg har, de har jeg hatt ganske lenge og det føles veldig bra å vite at de alltid er der - selv om vi ikke nødvendigvis kan møtes 2 ganger i uken.

Jeg synes det er så synd når jeg hører fra mødre på min alder som forteller meg at de mister vennene sine eller at vennene deres ikke er interessert i å ha kontakt lenger. Noen ganger lurer de på hva jeg har gjort for å bevare de vennene jeg har, men jeg tror ikke det er det som har vært utslagsgivende. Jeg har vel bare hatt flaks med å finne meg skikkelige venner.

Jeg håper dere får en fin lørdagskveld videre!

JEG SKAL IKKE LYVE FOR DERE

God kveld. Jeg skal ikke lyve til dere nå, for jeg har hatt tidenes verste dag. Men det går over! Kanskje ikke den beste starten på helgen, men ser man litt stort på det har jeg ikke akkurat mye jeg kan klage over.

Jeg skriver dette blogginnlegget på mobilen min mens minstemann sover på brystet mitt, så beklager på forhånd om jeg har noen skrivefeil. Jeg har vært alene om alt i dag fordi Fredrik er slått ut av influensa. Han har ligget på ca samme sted hele dagen, og er så syk som jeg tror jeg noensinne har sett noen før. Men biten med å ha barna alene går som alltids veldig greit. Det merkes for øvrig at de begynner å bli større og har egne meninger, det skal sies!

Siden jeg har hatt barna alene så betyr det også at jeg også har vært helt alene når barna sover. Ikke at de har sovet så mye, da. Haha! For i og med at jeg har hatt en dårlig dag, så har det vært litt sånn "Det som kan gå galt, vil gå galt" så derfor tok leggingen ganske lang tid, som igjen er grunnen til at jeg skriver til dere først nå.

Jeg skal ikke lyve for dere, for av og til er jeg litt redd for å bli alene. Alene om barn, hus, hjem, og barnehagehenting. Selv om jeg teknisk sett aldri vil bli helt alene igjen, siden jeg alltid vil ha barna mine, så synes jeg det er skummelt å tenke på. At hver dag er en dag hvor jeg har ansvaret for absolutt alt, og hvor jeg er alene om gleden ved barna. Det er ingen ønskesituasjon for meg. Jeg tror ikke det er en situasjonen noen egentlig sitter og ønsker seg, men at livet snur og tar vendinger man ikke alltid kan forutse. Og så gjør man det beste ut av det, for det skylder man seg selv, og det skylder man barna.

Men jeg tror det er sunt at jeg er litt redd. For det viser at jeg ikke tar det for gitt.

Klem

EN STOR DAG!

I dag er det en stor dag her hjemme! Fredrik fyller 21 år i dag, og vi har brukt dagen på å feire bursdagen hans. Jeg startet dagen alene med ungene sammen med frokostlaging, mens Fredrik ble liggende i sengen vår og slappe av. Frokosten jeg lagde bestod av (nesten) hjemmelagde croissanter, jordbær, vannmelon, hvit marengs, og Nutella. Pluss to iskalde cola på glassflaske! Fredrik og jeg er veldig enige om at det er få ting som slår Nutella og jordbær i kombinasjon. Ikke den sunneste frokosten kanskje, men har man bursdag så har man bursdag! Nesten hvert år lager jeg egg og bacon, så i år satset jeg på noe annet. Det falt heldigvis i smak ♥ 

Fine guttene mine som overrasker pappa med bursdagsgave. De har blitt voldsomt flinke til å kjøpe bursdagsgaver altså ;-)

Vi skulle også egentlig ha en liten feiring her hjemme i ettermiddag med familien til Fredrik, men på kun et par timer ble Fredrik gradvis verre og verre i formen, og har trolig fått influensa. Vi måtte derfor avlyse selskapet og må finne en annen dag istedenfor. Haha, snakk om uflaks! Vi håper inderlig at det kun er en kraftig forkjølelse eller et eller annet. Bare. Ikke. Influensa! For øvrig er både barna og jeg i god form, så det er jo virkelig noe å smile for!

Jeg vil forresten takke så mye for den hyggelige responsen jeg har fått på mitt forrige blogginnlegg, det setter jeg enormt stor pris på. Jeg mener ikke at alle nødvendigvis være enig med meg, eller i det hele tatt forstå hvordan det er for meg, men ved å vise hverandre respekt kommer man langt! Det synes jeg er veldig viktig. Nå ser jeg skikkelig frem til helgen som starter i morgen, og så håper jeg at jeg har klart å gjøre denne dagen kjempefin for Fredrik!

GRAVID SOM 16, 17 OG 18-ÅRING

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette blogginnlegget, for akkurat nå er jeg så oppgitt at jeg er på grensa til å bli ordentlig lei meg. Jeg har tenkt på å skrive dette blogginnlegget mange ganger, men det ender alltid med at jeg lar være. Jeg tror jeg har lett for å droppe det fordi jeg ikke orker peset, fordi jeg vet at kommentarfeltet kommer til å se ut som tredje verdenskrig, og fordi jeg skulle ønske jeg lot være å skrive ærlig om dette på bloggen i utgangspunktet. Men nå synes jeg faktisk det er på tide at jeg står opp for meg selv, for jeg orker ikke å gå med denne klumpen i magen lenger.

Jeg er så forbanna lei av å lese «Herregud, gravid som 16-åring OG 17-åring? Hørt om kondom eller?»

Vet du hva, det har jeg faktisk. Høflighet, hørt om det eller?

For dere som ikke har fått det med dere: Den første gangen jeg ble gravid, så ble jeg gravid på en type p-pille som ble tatt av markedet like etter. Fra det jeg har fått med meg, så var det blant annet fordi et stort antall kvinner ble gravide på dem. Den andre gangen jeg ble gravid, ble jeg gravid på en minipille som het Cerazette.

Det var andre gangen jeg ble gravid jeg begynte jeg å ane at det ikke var tilfeldigheter det var snakk om. Å bli gravid èn gang på prevensjon kan vi vel alle være enige om at kan skje om man er riktig "uheldig" alt ettersom hvordan man ser det (jeg anser meg naturligvis ikke som uheldig nå - siden det har gitt meg de nydelige barna mine) men dere skjønner tegninga.

For noen dager siden var jeg så dum at jeg skrev her på bloggen at jeg har hatt en spontanabort for en god stund siden. Her var det for det første noen som trodde at spontanabort og abort er det samme. Det er ikke tilfelle. Spontanabort er en ufrivillig abort som skjer i kroppen din, oftest på et relativt tidlig tidspunkt i graviditeten - og har gjerne noe å gjøre med at fosteret ikke er levedyktig, dermed rydder kroppen opp selv ved å støte det ut. Enkelt forklart.

Abort, eller provosert abort som det egentlig heter, er en frivillig abort man selv gjennomgår på sykehus etter eget ønske. Jeg gjennomgikk altså en spontanabort, det skjedde da jeg var 18 år gammel. Den gangen ante jeg ikke at jeg var gravid før jeg fikk bekreftet av en lege at jeg hadde hatt en spontanabort. Den gangen gikk jeg ikke på noen slags hormon-prevensjon, siden jeg har blitt frabedt å bruke det siden kroppen min ikke tar det opp, og jeg kun ender opp gravid. Jeg brukte riktig nok annen prevensjon.

Det gjør at jeg ble gravid som 16, 17 og 18-åring.

Kan du tenke deg hvor tøft det er å bli gravid i tenårene? Kan du forestille deg hvor mye tøffere det blir når det fortsetter å skje, til tross for at du gjør alt i din makt for at det ikke skal skje?

Attpåtil sitter det et titalls bedrevitere på bloggen min, på Facebooken min, og ja, jeg har til og med fått oppleve å få TEKSTMELDINGER sendt til min private telefon om at "jeg er så jævlig dum som ikke bruker kondom!"

Samtidig som at jeg får de kommentarene, så sitter jeg i sofaen hjemme. Samme dagen har jeg nok en gang vært på sykehuset for samtale og oppfølging og Gudene vet hva jeg ikke har vært på - som har med at jeg blir gravid tross bruk prevensjon å gjøre. Timer og oppfølging hos gynekolog, time på sykehuset på gynekologi-obstetrikk-avdelingen, leger, og igjen - Gudene vet hvem jeg ikke har snakket med! Det har vært mitt ønske å få alle disse timene fordi jeg også ønsker å finne en mulig grunn til hvorfor dette skjer, og hva jeg selv kan gjøre for å unngå å bli gravid i fremtiden.

Det er så frustrerende at jeg blir tom for ord. Derfor gjør det meg så oppgitt og trist at noen ønsker å fremstille meg som uansvarlig, når sannheten er så langt der i fra.

Det er ikke bare èn av gynekologene jeg har truffet på som har fortalt meg at min situasjon er rimelig unik, men det forandrer fortsatt ikke det faktum at dette er høyst reelt. Vi kan tulle med det, og jeg kan le litt av hvor sprøtt det er når jeg prater med familien min om det - men for meg så er det til syvende og sist blodig alvor. For det er ikke bare snakk om en positiv test, det er snakk om barn som fortjener de aller beste oppvekstvilkår, barn som skal vokse opp og trenge ressursene dine. Barn som skal følges opp skikkelig.

Jeg understreker igjen at jeg alle gangene jeg har blitt gravid (og alle gangene jeg ikke har blitt det) har brukt prevensjon etter beste evne etter rådene jeg har fått fra helsepersonell: Når jeg da likevel blir gravid så er det faktisk utenfor min kontroll. 

Slutt å spør meg om jeg "har hørt om kondom" eller om jeg trenger kurs i hvordan å bruke prevensjon. Jeg vil tørre å påstå at jeg etter alle timene og samtalene jeg har vært på med helsepersonell, kan mye mer om prevensjon enn hva majoriteten av befolkningen gjør.

Jeg vet at jeg utleverer mye privat informasjon i dette blogginnlegget, vanligvis ville jeg aldri delt såpass mye. Spesielt ikke om et såpass sårt og privat tema som hva dette er. Men nå har jeg fått så nok at jeg tenkte det var bedre å legge alle kortene på bordet og dele tilnærmet alt - i håp om å møte litt færre dømmende kommentarer. Og kanskje litt mer forståelse, og en liten dose empati. Jeg ønsker ikke å fremstille meg selv om et offer, men dette er virkelig ikke noe gøy. Tvert i mot synes jeg det er skikkelig vanskelig.

Så om du vil dømme meg på grunn av det som er utenfor min kontroll, så er det selvsagt greit. Vil du likevel kalle meg en uansvarlig, umoden drittunge etter å ha lest dette, så er det også OK.

Men det er lurt å tenke litt før man snakker, før man slenger ut kommentarer eller hagler inn med beskyldninger mot noen. Det er lurt å huske på at man ikke burde dømme andre før man har gått i deres sko.

3 ÅR SOM SAMBOERE!

Det gikk meg nesten hus forbi (bokstavelig talt) at jeg for 3 år siden i går, flyttet sammen med Fredrik i den første leiligheten vi flyttet til sammen. Jeg husker følelsen av nervøsitet og glede, men også hvor utrolig spent jeg var! Flytte-esker over alt fylt til randen av klær, småting, pc, tv, sko, babymøbler og babyklær. Og der sto vi to sammen i den fine, lyse leiligheten i andreetasje i Larvik som skulle bli vårt første felles hjem sammen med den lille sønnen vår.

Jeg hadde kun Leo i magen da vi flyttet, og selv om jeg vil påstå at jeg husker mye av det rimelig godt - så føles det på samme måte som en litt fjern drøm. En fin drøm, vel og merke. Jeg følte at livet vårt sammen startet for alvor da vi flyttet inn i den leiligheten, og jeg kan ikke få takket meg selv nok for at vi gjorde det. 16 og 17 år gamle var vi da vi flyttet ut sammen, da hadde jeg allerede bodd alene her i Larvik i et halvt år. Og akkurat nå, 3 år senere, så er jeg i ferd med å innse hvor tidlig det faktisk er. Men vi har stått på egne ben fra starten av, og sånn synes jeg faktisk det skal være når man får egne barn.

Et lite bilde med en nyfødt Leo i den første leiligheten vår!

3 år som samboere. Det er ikke verst! Det er i hvert fall ikke en dårlig start. Å flytte sammen med Fredrik ble definitivt ikke som jeg trodde.

Det ble mye bedre.

2017 DEL 1: GLEDESTÅRER, KJÆRESTETRØBBEL OG BLOGGTOPPEN

Hei dere! I dag tenkte jeg å ha en liten årskvalade her på bloggen, for å oppsummere året som har gått og hva som har skjedd. Jeg har allerede delt noen bilder og minner fra 2017 i korte trekk i dette blogginnlegget, men siden jeg hvert år har pleid å ha en skikkelig oppsummering av året så tenkte jeg å gjøre det i år også. I dette blogginnlegget kommer jeg til å ta for meg del 1 av oppsummeringen som går fra januar til juni i 2017 ♥

Januar 2017:

Januar startet med gledestårer og at Noah var i ferd med å bli kvitt kolikken sin. Vi hadde et par dager der ting var mye lettere, før det ble verre igjen. Men litt ut i årets første måned kunne vi endelig puste lettet ut: Det var over! Det var den beste starten vi kunne fått på 2017, og vi gledet oss over at vi startet med blanke ark. Noah hadde også dåpsdagen sin i januar - som vi alltid vil tenke tilbake på med et smil! Jeg vil alltid være takknemlig ovenfor alle venner og familie som alltid stiller opp for oss og guttene, og som var på å gjøre den store dagen hans så flott.

 Mest leste blogginnlegg i januar: Jeg glemmer aldri det han sa til meg (Link)

Februar 2017:

Februar i fjor (så rart det føles å omtale 2017 som i fjor!) var den måneden hvor jeg begynte å dele mer åpent om at Fredrik og jeg holdt på å gå fra hverandre, og at tiden med et spedbarn med kolikk hadde tatt knekken av mye på forholdet vårt. Jeg skrev mye om dette og fikk utrolig mye ros for å være så ærlig om hvordan vi hadde det. En tøff måned, men hvor vi også hadde utrolig fine dager som for eksempel min første morsdag med begge barna mine. Noah ble dessuten 4 måneder!

Bloggen gikk utrolig bra og jeg hadde 9000 lesere om dagen ca. Dette fordi jeg satset mye denne måneden og hadde hatt en skikkelig god samtale med den ene kontaktpersonen min i Nettavisen i slutten av januar, som gjorde meg veldig inspirert. Det ble også noen clickbait-overskrifter i februar, som flere av dere faste lesere sa i fra om. Når måneden var over husker jeg bare at jeg tenkte at jeg ville ta det mer med ro med bloggingen, for jepp - jeg hadde hatt utrolig gode lesertall, men stresset, alt hatet, og at bloggen ble mer jobb enn gøy - det gjorde at jeg ikke synes det var verdt det. Helt ærlig!

Processed with VSCO with hb1 preset

Mest leste blogginnlegg i februar: Flytte fra hverandre?

Mars 2017:

Mars var stort sett en rolig måned, selv om det fortsatt var turbulent mellom Fredrik og jeg så holdt jeg kortene tettere til brystet enn tidligere. Jeg begynte tidlig å glede meg til Leo sin 2-års dag som var i slutten av mars, og vi hadde en del besøk av søstrene mine og mamma i løpet av måneden. I slutten av mars hadde vi også en helg med bare Noah hjemme, mens Leo var hos mine foreldre i Gjøvik. Jeg husker enda hvor mye jeg savnet han, men også hvor rart og uvant det var å kun våkne opp med ett barn å ta hånd om. Jeg husker enda den lange, fine gåturen Fredrik og jeg hadde nede på bryggen med Noah i dypvognen! Det var skikkelig vår i luften og jeg kunne gå ute i skjørt (!) flere av de siste dagene i mars. Jeg trente også en god del denne måneden, og hadde gode treningsrutiner!

Mest leste blogginnlegg i mars: Når kjæresten din er utro!

April 2017:

Jeg startet april med en skikkelig aprilsnarr, og skrev på bloggen at vi skulle flytte til Oslo! Spøken var rimelig gjennomført, og det var mange av dere som gikk rett på. Det til tross for at jeg skrev på bloggen at bydelen vi skulle flytte til het Balleby. Haha! I april var vi mye ute på tur, og jeg minnes mange trilleturer. Fredrik hadde spørsmålsrunde gående her på bloggen (noe som alltid blir tatt godt i mot) Noah ble 6 måneder gammel og det var skikkelig vår. Vi dro på hyttetur på fjellet med familien min og barna, noe jeg hadde gledet meg til i lang tid - og tilbrakte påsken på fjellet. I slutten av måneden dro jeg alene til Gjøvik for å tilbringe tid med venner, og ble hele helgen!

Mest leste blogginnlegg i april: Gjesteinnlegg fra Fredrik: Svarene på spørsmålsrunden

Mai 2017:

Jeg kom endelig tilbake fra Gjøvik kvelden 1. mai, til glade barn som hadde savnet mammaen sin! Dagen etter ble jeg invitert til intervju med VGTV-panelet Morten angående et blogginnlegg jeg hadde skrevet. Et par dager senere igjen dro jeg tilbake til Gjøvik igjen, denne gangen med Noah på slep - jeg skulle nemlig være enda en helg i Gjøvik - denne gangen for å feire bursdagen til bestevenninna mi den ene kvelden, og bare tilbringe tid med familie den andre kvelden. Noah ble 7 måneder gammel. Jeg ble også veldig syk! Jeg skrev litt om at støtten jeg hadde fått fra leserne mine i forbindelse med å få barn betydde så mye for meg - noe den fortsatt gjør ♥ Vi gjorde også klart til 17. mai med begge barna for aller første gang, som endte opp som en vellykket dag med mange fine minner! Jeg delte også den store nyheten om at Fredrik og jeg hadde startet på nytt, og at selv om vi egentlig hadde hatt et lite brudd etter de tøffe månedene - valgte å bli sammen igjen (til mange av leserne mine sin store glede!)

Mest leste blogginnlegg i mai 2017: Jeg vil ikke se utenlandske flagg på 17.mai!

Juni 2017:

Juni var en fantastisk måned på mange måter. Jeg startet den med en skikkelig (barnefri) date sammen med Fredrik på Farris bad, Fredrik sin tidligere arbeidsplass, og vi hadde den koseligste kvelden noensinne med helt nydelig mat. (Det sier litt om hvor ofte vi drar ut på date når det kommer med på årskvaladen, haha!) Et par dager senere var det endelig duket for min siste dag som 18-åring - og bursdagen min sto for tur! Mamma og pappa overrasket meg på bursdagen min og kom til oss kun for å tilbringe kvelden her. Jeg lagde minnetavle til Noah, og skrev en del temablogginnlegg om mammalivet som slo godt an hos dere. Jeg var dessuten også på mitt aller første bloggermøte med de andre side2-bloggerne, og jøye meg så nervøs jeg var. Noah var med og gråt attpåtil nesten hele møtet, så jeg måtte vugge han utenfor møterommet.

Vi dro også på en liten mini-ferie til Gjøvik i midten av juni, og var hos fotograf med Noah. Jeg var på skoleavslutningen til lillesøsteren min i Gjøvik hvor hun skulle slutte på ungdomsskolen - og møtte flere av lærerne jeg selv hadde på ungdomsskolen - forskjellen var bare at jeg nå hadde Leo i armene mine. Dessuten  havnet jeg på 4. plass på blogg.no etter et blogginnlegg jeg skrev som fikk massiv oppmerksomhet og mange, mange tusen lesere. Det var så gøy!

Mest leste blogginnlegg i juni 2017: Jeg fikk igjen en halv million kroner på skatten!

Dette blogginnlegget tok virkelig et par timer å gjennomføre, men utrolig gøy å se tilbake på alt som har skjedd det første halvåret av 2017. Nå skal jeg lage en etterlengtet middag til en mildt sagt sulten samboer. Jeg håper dere likte blogginnlegget, så snakkes vi igjen litt senere!

God klem

DET ER TØFT Å SNAKKE OM!

Hei alle sammen! På bloggen har jeg en tendens til å være overveldende følsom av meg, jeg skriver, deler, kommenterer og dere sitter kanskje med følelsen av at jeg er veldig styrt av følelser. Det stemmer til en viss grad, men jeg merker selv at jeg ikke er like "klissete" i virkeligheten som jeg av og til kan være på bloggen. Haha! Jeg tror det har litt med at jeg skriver mye om barna her inne og åpner meg om ting som jeg ikke like ofte snakker om i dagliglivet, og at da blir det som det blir. 

I dag er jeg litt sånn. Litt trist, og litt glad. Intervjuet jeg gjorde med VG i forbindelse med at jeg har tatt keisersnitt med barna mine er ute på VG+ Intervjuet handler om fødselsangst og keisersnitt. Jeg tenkte å gjengi noe av det her på bloggen (Vi krysser fingrene for at jeg ikke får VG på nakken!)

«En tykk nål trenger gjennom huden i korsryggen. Operasjonsbordet føles kaldt. Jessica skjelver. Nå begynner bedøvelsen å boble, underkroppen blir nummen. Hun klemmer kjæresten, Fredrik, hardt i hånden.

«Pust dypt», sier legen. Skalpellen glir gjennom Jessicas nedre mage. Menneskene i de grønne draktene river og røsker: «Nå blir det snart baby her, dere». Klokken er 11.05, 23. mars 2015, på Tønsberg sykehus. Leo tar sine første åndedrag av den kjølige luften i operasjonssalen.

Jessica føler mest på gleden over å kunne leve normalt igjen, med sin nye, lille familie. I ni måneder har marerittene om fødestua og angsten for å dø tatt overhånd. Vonde følelser har kvalt gledene over det å gå gravid for første gang. 

Hvordan skulle hun klart dette uten keisersnittet?

Hos psykologen og legen fikk Jessica raskt diagnosen «ekstrem fødselsangst». Psykologens teori var at det kunne ha opphav i dødsangsten Jessica opplevde da hun var ti år. 

? Mange bagatelliserer fødselsangst, og argumenterer med at kvinner er laget for å føde. Men det gjør ikke angsten min noe mindre virkelig. Alle gruer seg litt til en fødsel, men det er ikke det samme som angst. For meg gikk det utover hverdagen. Redselen ble lammende.»

Foto: Roger Neumann

Dette er utvilsomt en av hjertesakene mine, det å kunne gi fødselsangst et ansikt på en måte. Jeg er veldig glad jeg gjorde dette intervjuet selv om det faktisk var overraskende tøft å snakke om. Man river litt opp i gamle sår, på en måte ♥

Nå sitter jeg i stuen og holder på å sovne i sofaen. Det er litt sørgmodig at den fine juleferien vår er over, men jeg tror virkelig det skal bli godt å komme tilbake til hverdagen også! Jeg elsker hverdagen, selv om julen desidert er min favoritt-tid på året. Fredrik og jeg fikk en kjempefin nyttårsaften i går, så den kommer vi til å leve på lenge. Nå i januar er det en del som skjer. Jeg drar blant annet tilbake til Gjøvik neste uke uten barna, dette kommer jeg tilbake til. Vi har en del som skjer her hjemme i form av at barnerommet skal innredes og ordnes - og så har verdens beste pappa til Leo og Noah bursdag innen få dager. Han fortjener en skikkelig fin feiring, noe jeg skal sørge for at vi gir ham! 

Klem

EN FEIL MAN BARE GJØR ÈN GANG!

Annonse: Askeladden navnelapper

Er det en ting vi har merket siden Leo begynte i barnehagen, så er det hvor ekstremt fort barna vokser, hvor ofte de trenger nytt utstyr og klær, og hvor viktig det er å merke med navn på alle eiendeler. Og da mener jeg virkelig alt! Vi merket kun klær og utstyr med penn i starten, og det er en feil man bare gjør en gang for å si det sånn. Haha! Det var til og med enkelte nyinnkjøpte ting vi glemte å merke da vi var ferske barnehageforeldre, og da har man jo virkelig klart det. Da blir tingene borte, akkurat det fant vi ut av ganske fort!

Strykefrie navnelapper fra Askeladden er favoritten vår når det kommer til merking av barnehagetøy, og har de beste merkelappene på markedet. Det er disse vi bruker når vi merker tingene til Leo i barnehagen - og som vi garantert også kommer til å bruke på minstemann sine ting når han begynner i barnehagen neste høst. Merkelappene til Askeladden er som sagt strykefrie, hvilket betyr at du kan feste dem på klær og utstyr like lett som et klistremerke. De kan festes på alt fra matbokser til vinterdresser, det eneste man er nødt til å huske på er at merkelappen  festes på vaskeanvisningen for at den skal sitte ordentlig når det kommer til tøy og sko. Når man har festet dem, kan man etter 24 timer til og med vaske klærne på 60 grader uten at det gjør noe.

Askeladden navnelapper har bredt utvalg av farger og tema på lappene man kan velge fra. Jeg nevner i fleng: Ulike disneyfigurer som Mikke Mus, Vaiana, Frost og Ole Brumm - samt (Båten) Elias, Hello Kitty, og masse mer. Nå har de til og med fått inn i Mummi tema! Leo ble mildt sagt i ekstase da disse kom hjem i postkassen vår, jeg ble nesten litt nostalgisk og tenkte tilbake på min egen barndom og hvor glad jeg var i Mummitrollet selv! Nettsiden deres er forresten veldig oversiktlig og brukervennlig, så det er både enkelt og fort gjort å bestille. Enda enklere blir det også når det kun er 1-3 dager leveringstid. 

Jeg har en liten mistanke om at jeg har snakket litt i overkant mye om merking av klær den siste tiden her hjemme, for da jeg kjøpte ny vinterjakke til Leo for en liten stund tilbake så fant han frem navnelappene våre. "Mamma hjelpe Leo?" spurte han der han satt på gulvet med den nye vinterjakken sin. Barn får med seg mye mer enn man skulle tro altså!

Om du vil bestille dine egne navnelapper så kan du klikke HER for å komme til nettsiden og utvalget deres. Jeg både håper og har stor tro på at dere vil bli like fornøyde som det jeg er! Forresten: Det kommer snart en konkurranse hvor du kan vinne to sett med valgfrie navnelapper på min Instagram @Mammasom16 - så følg med der!

Ønsker dere alle en riktig fin 1. nyttårsdag videre!