februar 2017

JEG GJØR MITT BESTE

Det er helt umulig å ikke smile av denne dagen! Nå ligger jeg i sengen med Noah sovende ved siden av meg. Jeg kan høre Leo og Fredrik leke utenfor, og Noah og jeg har akkurat slappet av litt i sengen vår etter dagen, og så sovnet den lille gutten min etter at han hadde fått litt mat. Jeg ble bare sittende her for å skrive litt til dere, dessuten synes jeg det er best å skrive når jeg kan ligge og slappe av samtidig i sengen!

Noen synes jeg skriver for mye om Fredrik og meg om dagen, og synes jeg sutrer og klager mye - mens andre synes det er fint å se en blogger som skriver om livet med både oppturer og nedturer. Jeg er som dere helt sikkert vet veldig opptatt av at bloggen skal være så ekte som mulig, og at den (til en viss grad selvfølgelig) skal speile livet mitt. Uten at jeg deler for mye selvsagt. For som leser tror jeg at man lett kan føle at jeg deler veldig mye, men jeg deler absolutt ikke alt.

Jeg skriver jo om livet mitt, livet som mamma til to små gutter i en alder av 18 år. Da er det klart at de vil bli avbildet en del ganger, i og med at de er en såpass stor del av livet mitt. For meg er det også åpenbart at det vil være perioder hvor alt går på skinner, og slitsomme perioder. Det vil være perioder som oppleves veldig enkle, og perioder som kan oppleves vanskeligere.

Jeg har oppdaget at om jeg en tidsperiode har veldig mye fokus på det positive i livet mitt, så får jeg gjerne høre at jeg fremstiller livet mitt perfekt og at jeg som ung mor ikke burde gjøre det med tanke på mine yngre lesere. Og om jeg har mer fokus på ting som ikke er så bra en periode, så får jeg høre at jeg syter mye.

Jeg prøver så godt jeg kan å finne den balansen som gjør at ingen synes jeg klager, og at ingen synes jeg fremstiller livet mitt for rosenrødt. Men det er ganske vanskelig, for samtidig skal det jo stemme med hvordan jeg har og hvordan livet mitt er, i og med at bloggen min handler om livet mitt. Og man kan jo ikke alltid styre hvilke vendinger livet tar, og hvilke situasjoner man plutselig kan finne seg i.








Det er helt umulig for meg som både menneske og blogger å tilfredsstille alle, og å gjøre alle til lags. Men jeg gjør mitt beste, som den mammaen og bloggeren jeg er!

EN LITEN PÅMINNER

God kveld alle sammen! Er det ikke helt rart hvor fort helgen går? Det er nesten litt irriterende at det er så kort tid fra fredag til mandag, men så lang tid fra mandag til fredag. Vi har i hvert fall fått mye ut av mandagen alle mann, og Leo er i seng allerede. Noah er enda så vidt våken og er ikke helt inne i rutinene sine, det tar sin tid det gitt. Men det gjør ingenting, for da får han litt ekstra pappakos før han skal i seng han også.


Jeg tenkte bare å legge igjen en liten påminner om hvor dere finner meg på andre sosiale medier! Det er en god stund siden sist, og det er så morsomt å se at det er så mange nye lesere innom bloggen om dagen, så da tenkte jeg at det kunne passe fint.

Facebook: Mammasom16.blogg.no (Klikk HER)

På Facebook skulle jeg starte med konkurranser i fjor sommer, men jeg ser nå at jeg bare rakk en konkurranse før det gikk i glemmeboken. Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg er ganske glemsk av meg, så ikke nøl med å mase på meg om det er noe dere savner. Jeg poster alltid nye blogginnlegg på Facebook først, så det er lurt å like siden min om dere vil få med dere det. Fremover skal jeg også ta i et tak og få ordnet flere konkurranser til dere, uten at det skal gå i glemmeboken! Av og til poster jeg også videoklipp eller bilder.

Instagram: Mammasom16 (Klikk HER)

På Instagram skal jeg gjøre noen endringer fremover. Jeg har allerede gjort kontoen min privat, og det kommer den til å være en god stund fremover nå. Jeg kommer til å publisere videoer og bilder som ikke kommer på bloggen, gjerne av barna eller av ting som skjer her hjemme. Jeg oppdatere ganske hyppig på Instagram!

Snapchat: Mammasom16

Snapchat bruker jeg så ofte jeg husker på det. Her kommer det desidert flest videoblogg og ellers når jeg er ute på farten. Jeg får veldig mange hyggelige tilbakemeldinger fra lesere som synes det er koselig å følge meg der, siden de føler man kommer litt tettere på oss når jeg poster videoklipp. Det er også en veldig fin måte for meg å kommunisere med dere på. Jeg svarer veldig mange på snapchat! Jeg får aldri svart alle, men jeg er absolutt flinkest til å svare på Snapchat. 

I morgen er det sjørøverfest i barnehagen til Leo, og en ny dag med nye overraskelser med Noah venter ♥ Ønsker dere alle en veldig fin kveld!

INGEN KAN NOEN GANG ERSTATTE DEG

{

Det er mange som har fått med seg at forholdet mitt til Fredrik ikke er så bra om dagen. Noen tror tydeligvis at om det skulle vise seg bli slutt mellom Fredrik og meg nå, så kom jeg til å finne meg ny kjæreste veldig fort. Jeg aner ikke hvorfor noen tror det, men noen gjør visstnok det av en eller annen merkelig grunn. Jeg kan komme med en bekreftelse med en gang, og det er at det ikke kommer til å skje om forholdet vårt skulle vise seg å ikke tåle denne tøffe perioden. Om det skulle vise seg å skje, så tror jeg det hadde vært en belastning for Leo allerede nå, Noah er jo litt for liten til å skjønne noe enda. Og det siste han hadde trengt da, er om det kom "nye" fedre inn og ut av livene til barna. Jeg vil ikke det.

Jeg mener ikke at et eventuelt nytt forhold ikke kan holde i mange år fremover, for det kunne det sikkert gjort, men når statistikken er i mot meg vil jeg ikke ta den sjansen når det kan gå utover barna. Hvis det hadde blitt slutt og jeg mot formodning skulle ha truffet noen med tiden, så vet jeg veldig godt med meg selv at jeg ville ha vært sammen med ham i veldig lang tid før han eventuelt skulle hatt noe med barna mine å gjøre. Jeg føler meg veldig sikker på at barna mine trenger stabilitet og trygghet, og jeg vil at de skal kjenne på den følelsen. Derfor er det jo selvfølgelig det aller beste er om vi klarer å holde sammen. For uansett hva som skjer, så vil barna alltid kun ha en pappa, og det er Fredrik!

Det er ingen som noen gang kunne ha erstattet Fredrik. Spesielt ikke som pappa. Det er det veldig viktig for meg at han vet. Han er pappaen til barna uansett om vi velger å gå fra hverandre eller flytte fra hverandre. Den jobben han har gjort med barna kan ingen ta fra han! Han er ikke nødvendigvis pappa fordi han og guttene deler DNA, men fordi han har vært der og stilt opp for barna sine siden dag 1!

Fredrik vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

EN LITEN PAUSE

For noen dager det har vært! Nå er jeg veldig klar for en ny uke og nye tider.

I kveld har jeg tenkt mye på at jeg er glad jeg er så ung, for nå kjenner jeg meg virkelig sliten. Tror ikke jeg hadde orket å sitte her og skrive på bloggen min til dere nå om jeg hadde vært veldig mange år eldre nå altså. Haha! Det skal bli godt med en liten pause nå før jeg selv skal legge meg. Bare litt alenetid før jeg må sove, for å være klar og uthvilt for en ny dag med verdens to fineste gutter. Jeg måtte bare innom en liten tur for å ønske dere en fin start på den nye uken, og for å fortelle dere at jeg setter så stor pris på at dere leser alt jeg legger ut.

Jeg føler det har skjedd mye med bloggen bare den siste måneden, men den største forandringen har egentlig skjedd over tid. Fra jeg ble gravid med Noah og til nå, føler at jeg at det har skjedd mest. Jeg tror bloggen har forandret seg fordi jeg har det. Men i grunn har jeg jo heller ikke forandret meg med vilje, jeg har vel bare vokst litt opp.

GRAVIDITETSTESTEN



 

Ett år siden positiv graviditetstest.

Ett år siden du endelig skulle få vite at jeg lå i magen din.

 

Husker du den dagen?

Gjør du det?

 

Husker du da du lå på benken hos legen

og ønsket beskjeden gravide ikke bør ønske seg?

 

Du hadde tatt en test så mange ganger uten å bekymre deg,

men den dagen gjorde du det.

Testen var positiv, men for deg var det alt annet enn positivt. "Negativ" hadde passet bedre.

 

Men du endret ikke resultatet. Du ville ikke. Testen var fortsatt like positiv mange uker etter. Du gjorde det for meg. Alt for lille meg.

Du passet på meg da, og du passer på meg nå. Ingen kunne gjort det bedre enn deg.

 

Du følte deg alene, men jeg var jo med deg. Hele tiden var jeg der med deg.

 

En dag skal du vite

at jeg elsker deg for det.

 

Og en dag skal jeg bære deg

slik du bar meg.

MAMMA OG UNGDOM PÅ SAMME TID

Hei alle sammen.

Da var det kveld igjen, nok en gang! Jeg er alene med barna i kveld da Fredrik ville ta seg en tur til noen venner. Jeg er veldig glad han fortsatt har gode venner rundt seg etter alt vi begge har opplevd i nokså ung alder, de har alltid stilt opp for han og det er jeg veldig glad for - det vet jeg at han også setter stor pris på. Så når han får muligheten vil jeg gjerne at han skal få tilbringe tid med venner når det uansett passer at jeg har barna alene her hjemme. 

Noen har spurt hvorfor det virker som at Fredrik har mer fri enn meg, og det er jo enkelt og greit fordi han ikke er "låst" til hjemmet på samme måte som jeg er. Jeg ammer jo fortsatt Noah, og Fredrik kan naturligvis ikke det - så når han får muligheten til å dra ut litt så ser jeg ikke noe galt med det kun fordi jeg ikke har muligheten til det. Dette fordi Noah trenger meg hjemme og er veldig avhengig av meg, også med tanke på andre ting enn ammingen.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg de siste månedene har måtte sette alt som har med å være ungdom å gjøre helt på pause. 

For selv om jeg er ungdom, så er jeg jo først og fremst mamma. Selv hvis jeg skulle være borte fra barna, så har jeg på mange sett likevel ikke pause fra mammarollen. Jeg tenker alltid på barna, og hva de gjør, om de koser seg, og så savner jeg dem. Tanken på de er alltid der. Til og med når de ligger og sover, så kjenner jeg på ansvaret og viktigheten av det. De trenger meg, mer enn jeg trenger meg selv!


Selvsagt hender det at det frister å bare dra ut, ha litt fri, og ikke ha ansvar for noe annet enn meg selv. Men jeg elsker mammalivet, og det gjør meg ingenting å ikke kunne gjøre akkurat som jeg vil. Jeg vet jo uansett at det ikke er noe der ute som kan gjøre meg mer lykkelig enn det barna kan!

DET VAR ET SJOKK FOR MEG

Jeg blir helt varm på innsiden hver gang jeg ser gjennom bildene fra babytiden med Leo. Jeg kjenner at jeg blir så glad av å se tilbake på den.










Man venner seg naturligvis til sin egen situasjon.  Det å sammenligne sin situasjon med andres som er mer slitsom, setter kanskje ting i perspektiv - men du er jo fortsatt vant til din egen situasjon og kjenner fortsatt på at det kan være slitsomt. Det til tross for at du selv ikke er alenemor til åtte barn, hvorav tre av dem er spedbarn og skriker 24 timer i døgnet. Skjønner dere hvor jeg vil hen?

For jeg synes det var slitsomt å få barn da Leo kom. Det var våkennetter og den pakka der den første tiden, og som jeg har nevnt til dere tidligere: Når jeg tenker tilbake, kan jeg faktisk minnes at jeg av og til gråt fordi jeg var så sliten.

Men Leo sov natten gjennom fra han var et par måneder gammel, og han sov gjerne til klokken elleve morgenen etter om han fikk lov. Flere ganger måtte jeg vekke ham da han enda ikke hadde våknet og klokken nærmet seg 13:00 på formiddagen. Han pludret og slappet av i babynestet sitt mens jeg ryddet i leiligheten, mens jeg lagde middag kunne han ligge under babygymmen og le for seg selv mens han kikket på de små, fargerike lekene som hang på babygymmen og spilte "Hush little baby" om og om igjen. 

Han underholdt seg selv mer enn gjerne, det elsket han. Han var så rolig. Blid var han også, det også konstant!

Det eneste som var med Leo, var at da han ble større baby, så nektet han å sove om kvelden. Som oftest gråt han ikke da heller, han ville bare ikke sove. Men det er annen sak jeg ikke skal gå nærmere inn på nå.

For jeg skal ikke påstå at Leo aldri gjorde noe ut av seg, at han aldri gråt på grunn av tannfrembrudd, eller at det aldri har skjedd at han som liten baby har holdt et leven om natten. Men de gangene var ingenting sammenlignet med hvor rolig, fredelig og tilfreds han var så og si hele tiden. 

Og så kom jo lillebror Noah da. Like nydelig som storebroren sin, og de første døgnene akkurat like rolig. Lite visste vi hva vi hadde i vente. Allerede på sykehuset, da han hadde kommet til verden for under et døgn siden, så lå han på brystet mitt og sov fredelig. Og da tenkte jeg naturligvis på hvilken fin tid vi hadde i vente, og jeg sammenlignet det åpenbart med den babytiden jeg allerede hadde vært gjennom: Med Leo. Rolige Leo.

GJETT om jeg fikk sjokk! Og ikke et lite et heller, skal jeg si deg. Det var et stort sjokk.

«Er det SÅNN mange opplever å ha baby, ja!» Tenkte jeg i mitt stille sinn da de rolige, første ukene hadde passert. For lillebror var rolig de første ukene han også, han sov mye som nyfødte pleier, men vi merket omsider at noe var annerledes. Vi oppdaget at han var jo faktisk en total motsetning til hvordan Leo var som baby.

Jeg visste at barn kunne være forskjellige, men SÅ forskjellige? Nei, det kunne jeg virkelig ikke ha sett for meg. Jeg har alltid vært klar over at barn er forskjellige, de er små, egne individer som sjeldent er helt like, og som sjeldent krever akkurat det samme. Men kanskje jeg bare ikke hadde reflektert så mye rundt det som jeg kanskje burde ha gjort?

Jeg trodde ikke at det var mulig før jeg opplevde det selv. Plutselig følte jeg meg som en førstegangsmamma igjen på mange områder, for det var så mange nye problemstillinger som aldri fant sted da Leo var baby, som jeg nå måtte ta stilling til og finne ut av. 

Vil han ikke ligge og slappe av under babygymmen mens jeg lager middag? Hæ? Må han bæres på konstant? Vil han ikke ligge og smile i vognen mens jeg handler og går på kjøpesenter?

Vil han ikke underholde seg selv? Blir han ikke rolig og glad av å høre på "Hush little baby"? Liker han ikke babymusikk i det hele tatt? Begynner han å hylgråte når han ligger alene? Vil han kun ligge i armene mine mens jeg går? Sovner han ikke av seg selv på brystet til Fredrik? Kan han ikke ligge og le for seg selv mens jeg er på toalettet?

Da Noah hadde blitt 6 uker gammel hadde han allerede rukket å gråte mer enn det Leo hadde gjort i løpet av hele sitt liv. Og det er ingen overdrivelse, faktisk heller en underdrivelse. Det var også et sjokk for meg. Lillebror fikk jo som dere vet også kolikk, og gråt så mye at jeg nesten ikke klarer å tenke tilbake på den tiden uten å bli fysisk uvel. 

Det er fortsatt like rart å ha opplevd den første babytiden på så forskjellige måter, og nå videre kjenne på hvor forskjellige personligheter de har. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg skulle kjenne så sterkt på kontrastene.

Er det ikke rart? Samme mamma og pappa. Samme forutsetninger. Samme miljø. Samme utgangspunkt. Likevel to så forskjellige barn - som er like perfekte begge to, selv om de er to små vidt forskjellige mennesker.

JEG GLEDER MEG SÅ MYE...




Jeg får nesten sjokk når jeg ser hvordan ukene flyr. I går var det kun en måned igjen til Leo fyller to år, og bare det i seg selv er helt surrealistisk å tenke på. Plutselig er påsken her, så kommer våren, og så er det sommer igjen. Denne sommeren er så fryktelig etterlengtet etter mange tunge måneder med mørketid - Det er jo blitt mørkt som svarte natta klokken tre om ettermiddagen hver dag nå i Gud vet hvor lenge. Nei, fy søren. Godt skal det bli at det snart er vår, og i kombinasjon med Leo sin bursdag får det ikke blitt annet enn bra!

Leo og Noah har vært to engler i dag når jeg nå har hatt dem begge alene siden Leo kom hjem fra barnehagen. Det er utrolig hvor mye som har skjedd på kort tid på den fronten også - Leo kan gå bort til Noah og leke med ham mens han ligger og smiler og ler til ham. Det er så herlig for meg som mamma å se hvor mye de gleder hverandre, enda hvor små de egentlig er enda.

Jeg håper dere har hatt en like fantastisk start på helgen som det vi har! Det er virkelig lenge siden jeg har gledet meg så mye til noe, som det jeg gjør til å ta fatt på denne helgen nå. Ikke at vi har noen store planer egentlig, men bare tanken på at vi får litt fri fra hverdagen nå er bare så deilig. Jeg trenger å få litt tid til å sitte litt i armkroken til Fredrik og til å fortelle ham at jeg er glad i ham. Jeg har egentlig konstant dårlig samvittighet for han hele tiden nå i hverdagen, når vi knapt har ork til å si natta til hverandre før en av oss sovner om kvelden. Haha! Nå håper jeg bare timene går fort til han kommer hjem til oss så vi kan starte helgen skikkelig, for jeg vet at det ikke blir det samme uten han her ♥

SÅ FEIL KAN MAN TA

Jeg går inn på dagligvarebutikken med Noah i vognen. Jeg skal handle inn til helgen, og jeg foretrekker å gjøre det når Leo er i barnehagen ettersom en butikktur med to barn gjerne blir mer sirkus enn handling.

Noah er litt småsutrete, slik kan han ofte være når han må ligge i vognen. Han vil opp og se, og hvert fall ikke ligge nede i dypvognen. Han er absolutt ikke like glad i å ligge i vognen som det storebroren hans var, men om han først sovner i den sover han godt!

Det er formiddag, og det er travelt inne i butikken, flere eldre ektepar og single, og mødre med barnevogn er majoriteten av menneskene i butikken. Jeg kjenner jeg smått begynner å bli litt småstressa for om Noah skal begynne å gråte. Typisk nok skjer det oftest når det er mange mennesker i butikken. Selv om jeg har opplevd det utallige ganger og omsider har lært meg at det er ingenting jeg kan noe for om det skulle skje - og jeg tenker selvfølgelig mest på at lille gutten min er lei seg og at jeg skal gjøre alt jeg kan for å trøste han - men det er unektelig en stressende og ubehagelig situasjon.

En eldre dame passerer meg når vi går forbi noen av de første hyllene inne i butikken. Hun er av den eldre garde. Hun ser på meg med store øyne, og det ser ut som at hun skal si noe - men at hun ikke helt får frem hva hun skal si. Ånei, tenker jeg. Jeg står nærmest og venter på å få høre det. Erfaringen min med å få uhyggelige kommentarer i offentligheten består trist nok av mye vondt, og jeg sukker nesten inne i meg før hun avbryter meg.

"Det skal du jammen meg ha: Jeg ser du er veldig ung. Så flink du er!"

Hun klapper meg på skulderen.

Jeg står der mildt sagt overrasket. Skjedde det her akkurat?


Jeg vet ikke om du har Facebook eller om i det hele tatt leser blogg, enda mindre om du leser min - og jeg skal ikke dømme deg ut i fra alderen din og anta at du ikke har det. For du dømte ikke meg. Tusen takk. Du gjorde meg så vanvittig glad.

JEG BLIR NOK ALENEMOR

Enda hvor mye jeg vil holde dette som en positiv blogg som dere skal bli glade av å lese, så er ikke det alltid like enkelt. Jeg gjør mitt beste, og håper det er godt nok. Det blogginnlegget dere skal få lese nå publiserte jeg først for nesten to år siden, men det er like aktuelt nå i dag. Kanskje spesielt nå som Fredrik og jeg har en svært tøff periode i forholdet vårt, og hvordan jeg merker at enkelte bare vil dra meg enda lenger ned enn hva jeg er akkurat nå.

"Nå blir det garantert slutt snart og så er du alenemor som alle oss andre. Husk jeg sa det"

Jeg rynket litt på nesen før jeg fortsatte lesingen i kommentarfeltet. "Ja, det burde du tenke over. Ikke vær glad for at du og barnefar er sammen akkurat nå, alle vet det blir slutt snart" skrev en annen.

Ja, her er det hvert fall ikke snakk om prøve å støtte andre mennesker når de har det tøft, å være glad på andres vegne, eller å ønske andre godt. Den type mennesker har vel dødd ut i store deler av verden. Den stereotypiske "Kom ikke her og faktisk ha det bra i livet ditt" - attituden er noe jeg støtt og stadig ser på både blogg, Facebook, og andre sosiale medier. Ja, jeg vil tørre å påstå at du ikke en gang trenger å logge deg inn på noen sosiale medier overhode for å merke hvordan mennesker ønsker å dra hverandre ned så langt det lar seg gjøre.

Men det skal sies, det kan jo hende disse menneskene har rett. Jeg er ikke klarsynt, og ikke vil jeg være det heller. Kanskje vi gjør det slutt om 5 år? I morgen? Om 20 år? Neste uke? Eller kanskje ikke i det hele tatt? 


Det kan jo for så vidt også hende at jeg dør i morgen. Eller om 5 år. Eller om 40 år. At jeg skader meg hardt i en ulykke, eller at noe grusomt skjer. Det vet jeg ikke. Jo, så er det vesentlig større sannsynlighet for at det blir brudd mellom Fredrik og jeg, i og med at vi ikke akkurat har statistikken med oss, men likevel: Jeg kan ikke leve livet mitt etter det verst tenkelige scenarioet. Om jeg gjør det kan jeg aldri leve, aldri få meg kjæreste, barn, eller noe i det hele tatt. Og jeg vet ikke med dere, men det er ikke et liv jeg har lyst til å leve.

DETTE ER SLIK JEG SER DET FOR MEG..

Hvordan ser jeg for meg livet om 10 år? Akkurat det spørsmålet har jeg virkelig fått utallige ganger. 



Om 10 år håper jeg først og fremst at jeg er lykkelig. At jeg håper at barna har det bra og er fornøyde er for meg en selvfølge, det er jo aller viktigst - men det later til at veldig mange er overfladiske når de beskriver hvordan de håper av livet deres skal være om ett eller flere tiår frem i tid. Det er klart at jeg har noen forventninger og visjoner om hva jeg håper jeg har av materialistiske goder 10 år frem i tid, men for meg er det også uhyre viktig at jeg er lykkelig. At jeg er genuint tilfreds og at jeg liker livet mitt, akkurat slik det er.

Kanskje har jeg fått flere barn? Kanskje vi har flyttet? Det er så rart å tenke frem i tid, spesielt siden jeg for 10 år siden aldri kunne ha sett for meg livet slik jeg kjenner til det i dag.

Om 10 år er jeg 28 år, og nærmer meg alderen for når gjennomsnittskvinnen får sitt første barn. Leo vil på dette tidspunktet være 12 år og Noah vil være 11. Nå som jeg er vant med at de er så små, er tanken på at de faktisk skal bli så store en dag ganske fjern enda. Men jeg vet det kommer til å gå fort dit - trolig fortere enn jeg aner.

Fredrik vil være omkring 30 år gammel. Om jeg fortsatt er sammen med Fredrik eller ikke, vet jeg jo ikke nå i dag. Om vi er det, så håper jeg at vi 10 år frem i tid har det godt sammen og at vi ikke holder sammen bare fordi vi føler at vi må. Men fordi det er best for barna og best for oss, og fordi vi kjenner at det er rett.

Jeg vil bare gjøre det tydelig at jeg ønsker meg en fremtid sammen med min nåværende samboer, men man vet aldri. Jeg håper uansett at jeg har kjøpt et stort og flott hus innen den tid, uansett om det er med samboer eller ikke. Sett at Fredrik og jeg har holdt sammen og lever godt sammen, så håper jeg at jeg har klart å få tanken på flere barn til å høre fristende ut for han også. For jeg vet med sikkerhet at jeg ønsker meg flere barn i fremtiden, gjerne 2 stykker til. Jeg vil ikke sitte på gamlehjemmet og angre på at jeg ikke fikk barna jeg ønsket meg, så jeg håper det lar seg gjøre på et tidspunkt noen år frem i tid - det er jo heller ikke en selvfølge å kunne bli gravid.

Alt i alt har jeg ikke mange konkrete drømmer eller visjoner om fremtiden, men slik jeg ser det for meg, så vil jeg leve godt. Jeg håper og ser for meg at jeg har fått en god jobb, at jeg har fått utdannet meg, og at jeg lever en hektisk liv. Jeg liker det litt travelt. Hvor vi bor har ikke så mye å si, så lenge vi trives. Måtte det være her i Larvik, i utlandet eller et annet sted i Norge. Jeg vil kunne dra på helgeturer med barna, dra på ferier, være glad, sette pris på livet og hva det gir meg. For det er så alt for lett å ta det for gitt at man lever om 10 år, det er til og med så lett at man gjerne skriver et blogginnlegg om hvordan man ser for seg livet om 10 år, når man egentlig aldri vet hva som kan skje i morgen.

TRIST NÅR DET ENDER SLIK

Har du noen gang opplevd at du blir kuttet helt ut av noens liv, uten å skjønne hva du har gjort galt? At et nært vennskap tar en brå slutt? Jeg forstår faktisk ikke hvordan det går an å bare slutte å bry seg om en person som man har vært nær venn med sånn helt uten videre. Hvordan klarer noen det?

Jeg har full forståelse for at man kan vokse fra hverandre og få andre venner, og det er helt OK. Det er sånt som skjer. Men er det ikke mulig å gjøre det på en litt finere måte enn som så mot noen du har vært så nær?

Før kontakten blir helt brutt så merker du at du blir gradvis satt mer og mer som et andrevalg, kanskje til og med som et sistevalg. Du blir den som blir spurt når alle andre ikke kan, en siste utvei. Jeg vet ikke med dere, men jeg er virkelig ikke interessert i å ha "venner" som kun synes jeg er bra nok når det ikke er noen andre i nærheten. Plutselig svarer de ikke lenger på meldinger, og unngår deg helt. Jeg er jo åpenbart ikke stokk dum, og jeg kan ta et hint jeg altså, men jeg hadde bare forventet mer av noen som har stått meg så nær.

Det er veldig lite jeg angrer på i livet, for jeg prøver å angre så lite som mulig og heller tenke at istedenfor å angre - så kan jeg akseptere valgene jeg har tatt, for det var åpenbart de valgene som føltes mest riktig ut på det tidspunktet jeg tok dem. Men jeg kan ikke lyve heller, og må si at det er vanskelig å ikke angre på å ha brukt så ufattelig mye av min tid på feil folk.

Helt til slutt ender man med å gå gjennom alt man har gjort og prøve å finne ut hvor man har gjort en feil, men man finner ingen.  Man sitter bare igjen og føler seg dum og skjønner ikke hva som har skjedd. Noen ganger tar det tid å forstå at det ikke nødvendigvis er du selv som er problemet, og at et vennskap skal gå begge veier hvis det skal fungere.

TATT PÅ FERSKEN





På lørdag kom jeg endelig hjem igjen til verdens fineste Leo etter at jeg hadde vært i Gjøvik en tur, og det var virkelig helt fantastisk å se ham igjen. Han var så glad for å se meg, og etter å ha snakket med Fredrik hadde de visst hatt det så gøy her mens jeg var avgårde atte hjelp! Det varmer skikkelig å høre slikt når man har vært borte fra de som betyr aller mest ♥

Nå nylig har han lært seg å snakke mye tydeligere, nå er det ordentlig prating og setninger på gang - og mye mindre mumling enn tidligere. Det forandrer seg hele tiden hva han er opptatt av, men nå for tiden går det mye i "der er lillebror!" hvorpå han peker på lillebror, og så gjør han det samme med både Fredrik og meg. Jeg var jo vært hjemme mye med dem alene de siste ukene fordi Fredrik har jobbet en del overtid, og da har jeg spesielt øvd en del på å snakke med Leo. Men i dag klarte jeg ikke å holde latteren tilbake da vi øvde med ham!

Hvor er mamma da Leo? Fredrik ser på Leo når han spør ham.

Leo ser umiddelbart rett på meg. "Der er mamma!" sier han mens han peker på meg med den ene hånden sin og smiler et skjevt smil.

"Og hvor er lillebror da?"

"Der er Noah!" sier Leo mens han forsiktig går bort til Noah og peker på han når han ligger under babygymmen sin.

"Og hvor er pappa da Leo?" spør jeg mens jeg ser spent på han.

Han snur seg mot Fredrik med store øyne og sier "Deeer er Jonas!" før han peker på Fredrik.

Fredrik og jeg bryter ut i latter. "Hvem er Jonas, Leo? Er det han som kommer på besøk når pappa jobber lenge eller?" spør han spøkefullt.

"Jaa!" utbryter Leo entusiastisk.

Akkurat ja. Takk for den Leo :-)

NOEN GANGER ER IKKE KJÆRLIGHET NOK.

I dag har jeg lyst til å ta opp noe som jeg har tenkt litt på den siste tiden.

De siste månedene har det dukket opp mange saker angående barnevernet i Norge, og at de gjør feil ved å frata foreldrene sine barn når de mener at de ikke er egnet omsorgspersoner for barna sine. Det er veldig leit med slike saker når de dukker opp i media, da barnevernet alltid har taushetsplikt og ikke kan gå inn i den enkelte saken og forklare, selv om de personlig skulle ha lyst til det. Det handler om å verne de det omhandler: Nemlig barna.

Jeg skal ikke gå så veldig i dybden når det kommer til det norske barnevernet. Jeg kan si at vi aldri har hatt kontakt med barnevernet, ettersom mange automatisk tenker at det er noe alle unge foreldre har. 

Men jeg ser stadig vekk barnevernshat på Facebook og i sosiale medier. Statuser med bilder av barn i hytt og pine fra både mødre og fedre som mener de har blitt fratatt barna sine på feil grunnlag. Barna det er snakk om er alt fra noen måneder gamle til noen år. Jeg tror ikke jeg er alene om å se disse, da det har dukket opp utallige de siste månedene. På bildene de legger ut sammen med en lang tekst om hvor grusomme barnvernet er som fratok dem barna, så smiler barna. Og da kommer kommentarene tikkende om at "Her har barnevernet garantert gjort en feil, så fornøyd og blid som hun/han er!" eller lignende.

At fordi barnet ser glad ut på bilder, så sier det alt om hvordan barnet har det hos foreldrene sine.

Altså?! Hallo...

Man kan da virkelig ikke se på et bilde av et barn som smiler om foreldrene deres er egnet som omsorgspersoner eller ikke?! Ei heller kan man vite om barnet faktisk har det bra - ut i fra bilder?!

Barnevernet har en eksepsjonelt viktig jobb med mye ansvar, men det er jo fortsatt bare mennesker som jobber i barnevernet, og det ville vært rart om de aldri noen gang gjorde feil. Alle mennesker i alle slags jobber gjør feil. Og det er klart det blir ekstra fatalt om det noen gang forekommer i slike viktige jobber, det er det ingen tvil om. Men når alt kommer til alt er jeg fryktelig glad vi har et barnevern som tar seg av barn som ikke har det noe bra. Mange av de samme som har fått barna sine fratatt mener at det burde avvikles, og det er fullstendig galskap i mine ører. Tenk alle barn som ville lidd i hjem med rus, misbruk, og vold som ikke ville fått den hjelpen de fortjener. Dit vil vi ikke!

Nå er jeg bare så forferdelig lei av å lese at smilende og fornøyde barn på bilder skal være ensbetydende med at barna har det helt topp og at barnevernet har gjort en stor feiltakelse ved å frata foreldrene barna sine. 

Jeg er ikke i tvil om at foreldre som er blitt fratatt barna sine fra barnvernet elsker barna sine. Tvert i mot, tror jeg absolutt at de aller fleste foreldre elsker barna sine veldig høyt.

Men noen ganger er ikke kjærlighet nok.

Det er nesten litt fælt å være så brutalt ærlig som dette, men jeg tror det trengs når jeg ser barnevernshatet har tatt helt overhånd i sosiale medier.

Om barnevernet har gjort en feil ved å frata akkurat deg barnet ditt - det kan jeg ikke si noe om. Jeg regner med det finnes utallige forskjellige situasjoner. Men det jeg kan si er at jeg aldri har hørt noen som har fått barna sine fratatt ha selvinnsikt og innrømme sine eventuelle feil og mangler som forelder.

Å BÆRE PÅ EN SKAM

Da var det endelig tid for et nytt blogginnlegg hvor jeg svarer på mail fra dere åpent her på bloggen! Det kommer jo inn alt mulig rart av spørsmål om tips og råd. Det var så utrolig morsomt at dere likte det forrige blogginnlegget mitt, hvor jeg svarte en leser som hadde en mann som hadde vært utro. Dere kan lese det HER.




"Hei Jessica. 

Jeg må bare starte med å si til deg at du er et stort forbilde for mange. Jeg har ei datter på 7 måneder, og jeg digger bloggen din og har fulgt den lenge før jeg selv fikk barn. Jeg vil gjerne være anonym fordi jeg ikke vil bli gjenkjent.

Problemet mitt er at jeg har noe helt enorme komplekser for arret mitt etter at datteren min kom til verden med keisersnitt.. Det er kanskje litt styggere enn mange andre sånne arr fordi det var katastrofe keisersnitt og datteren min var ute på 5 minutter, de fikk dårlig tid og måtte få henne ut så fort som mulig. Det er litt bøyd og har litt sånn C form, og jeg synes det er mye større enn andre keisernitt arr.. Det er flere som spør om arret og jeg føler mange dømmer meg for det at de mener jeg ikke har født ordentlig. Jeg vil ikke fortelle alle om den traumatiske fødselen og pleier bare ikke svare..

Jeg har prøvd å fortelle mine nærmeste om kompleksene jeg har og kommentarene jeg får, men de mener at det bare er en bagatell..

Jeg misliker arret mitt så mye, og vet at du har hatt keisersnitt to ganger. Har du fått høre noe av det samme og hvordan håndtere det? Jeg klarer ikke å akseptere arret, det er så stygt og jeg er så lei meg for at det alltid skal være der. Jeg er så redd for at andre skal se det og skammer meg mye over hvordan det ser ut!! Har lyst til å fjerne det, men det er vel ikke mulig.. Har du noen gode råd? Er mye deppa over dette.."



Hei du!

Jeg tror det er mange mødre som kan kjenne seg igjen i tankene dine på et generelt grunnlag. At det er enkelte spor etter graviditet(er) og fødsel som mange ikke helt klarer å akseptere. At det for mange også er vanskelig å innse at kroppen på noen områder ikke blir helt lik som tidligere. Og klart kan det være sårt! 

Ut i fra det du skriver får jeg ikke vite noe mer om bakgrunnen til at du ikke liker arret ditt, om det kanskje er noe mer som gjør at du synes arret ditt er stygt og at du skjemmes over det. Det er selvfølgelig helt greit om det er den eneste grunnen også, og like fullt forståelig, men kan det ligge noe mer bak? 

Kan det være at du hadde en annen forventning om hvordan fødselen din skulle bli, som du kanskje gledet deg veldig til, og at du hadde store forventninger om en helt naturlig fødsel, som ufrivillig (i og med at det var katastrofe-snitt) endte i keisersnitt, som kanskje ikke var det du så for deg? Kan det for eksempel være fordi det for deg symboliserer det jeg oppfatter som en forferdelig stressende og traumatisk fødselsopplevelse, som endte i keisersnitt og resulterte i arret ditt? 

Jeg vet jo at området over bikinilinjen min aldri kommer til å se helt lik ut som før jeg ble gravid, ganske enkelt fordi det nå er et arr der etter to keisersnitt - som ikke var der før jeg ble gravid. Arret kan for all del blekne, men jeg vet jo at det ikke vil forsvinne uansett hva jeg gjør. Jeg personlig synes det var veldig rart å se arret mitt i starten, og tenke tanken på at det skal være der hele livet mitt. At det aldri blir borte. Jeg kan gjerne innrømme at jeg ikke alltid har sett like lyst på det, men jeg har klart å innfinne meg med det. 

Du skriver at du opplever at noen er dømmende mot deg på grunn av arret. At andre kan komme med kommentarer til deg som går på at de mener du ikke har født ordentlig. Dette har jeg selv opplevd og jeg vet hvor sårt det er. Hvorfor skal vi på død og liv dømme hverandre etter hvordan vi ble foreldre? Måtte det være via adopsjon, surrogati, gjennom vaginal fødsel eller keisersnitt. Teller det ene mindre enn det andre? Nei, selvsagt ikke. Man er blitt forelder, og jeg kan love dere at det er en stor begivenhet uansett hvordan det skjer. 

Når du selv som får disse kommentarene har vært gjennom et såkalt katastrofe-snitt i all hast for å få jenta di ut så fort som mulig for at ting ikke skulle gå galt, gjør det at disse kommentarene bare blir enda mer usmakelige. At du ikke har lyst til å snakke om den traumatiske fødselen til Gud og hver mann for å forklare hvorfor du tok keisersnitt er fullt forståelig, og historien din er i så måte et prakteksempel på hvorfor man ikke skal dømme andre på den måten. Man vet aldri grunnen, i ditt tilfelle var det trolig ekstremt viktig at det ble keisersnitt. Jeg håper du etter hvert klarer å se forbi kommentarene, og heller prøve å se at legene på sykehuset ditt tok en avgjørelse for å gjøre det beste for deg og datteren din. Og hun ble så absolutt født på ordentlig!

Videre skriver du at dine nærmeste mener at kompleksene dine og kommentarene du får er en bagatell. Det er jo alltid enkelt å ha en mening om noe man ikke opplever selv. Uansett om det for andre virker som om «bare en bagatell», så er det jo uansett et problem som er høyst reellt for deg, og da skal man respektere det. 

Det er så lett for meg som ikke sitter i din kropp og kjenner på den følelsen av å ha slike komplekser for mitt arr, å si at "Det er bare å akseptere det"

Jeg kan ikke lyve på meg at jeg vet hvordan du har det, for jeg vet nok ikke. Men jeg kjenner godt til følelsen av å skamme seg over noe. Det er absolutt ingen god følelse. Derfor vil jeg råde deg til å snakke med noen om dette, slik at du kan få litt hjelp til å akseptere arret eller det som eventuelt ligger bak. Kanskje legen kan være et sted å starte?

Til slutt vil jeg bare si at da jeg har hatt stunder hvor jeg har syntes at det har vært litt kjipt å ha et synlig arr ved bikinilinjen på stranden - så vet jeg at det har hjulpet meg å tenke at arret faktisk er beviset på at jeg har båret frem guttene mine, og på at de har kommet til verden gjennom meg - og jeg vet at det ville jeg aldri vært foruten ♥

JEG BLIR SJALU

Er det bare jeg som føler meg omringet av gravide om dagen? Jeg har egentlig følt det slik helt siden jeg ble mamma selv, og hvert fall i svangerskapene mine. Jeg vet ikke om det var ren tilfeldighet, men jeg følte at jeg så mødre og barnevogner over alt hvor jeg gikk etter at graviditetstestene hadde blitt tatt og viste positivt resultat.

Jeg blir en god blanding av utrolig glad, rørt og rett og slett ganske sjalu når jeg ser andre med babymage. Jeg tenker på hvor magisk det er å få sette et barn til verden, og hvor fantastisk det er å få møte det lille mennesket du har gått med i magen din og ventet på i 9 måneder. Alle forventningene man har og hvor spent man er på tiden som venter.

Jeg blir ikke sjalu som i at jeg skulle ønske det var meg akkurat nå, selv om jeg absolutt anser meg selv som "en av de" som liker å gå gravid.

Men det handler mest om at jeg har hendene ganske fulle akkurat nå. Og til tross for det så kjenner jeg så og si alltid litt på følelsen av at jeg gleder meg til det en gang i fremtiden blir min tur igjen, når jeg ser noen gravide.

Og jeg vet jo godt at det ikke bare er den koselige graviditeten (den også kan være krevende med tanke på plager), men at det også er en hektisk og slitsom babytid i vente, et døgn som blir snudd opp og ned et par titalls ganger, og søvnmangel de luxe. Selv om jeg var i himmelen da barna kom til verden og i tiden etterpå, så var det uten tvil krevende som bare det.





Men kanskje det er slik vi er anlagt? At vi skal glemme fordi det er meningen at vi skal sette flere barn til verden? At uansett hvor tøft det blir, så glemmer man litt og litt for hver uke som går fra barna blir større. Og så sitter man plutselig der, og tenker at man jammen meg kunne tenke seg å gjennomgå det enda en gang til.

DATE NIGHT



Endelig fredag!

Verdens beste følelse at det er helg igjen, selv om det ikke føles som en fredag i det hele tatt. Det er noe som mangler! Jeg henter vanligvis Leo i barnehagen hver fredag, og det har jeg virkelig savnet i dag. Det, og det store smilet han har om munnen sin når jeg kommer inn dørene i barnehagen sammen med Noah for å hente ham. Jeg kjenner godt på savnet, både med Fredrik og Leo. Det at jeg kjenner på savnet etter Fredrik synes jeg er en veldig god ting, for det betyr jo at det definitivt er "noe" å gå videre med i forholdet vårt selv om ting ikke alltid er like lett. Det var jo ikke slik at jeg ikke trodde jeg skulle savne han altså, men jeg savner han på en annen måte enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg kjenner at det oppriktig skal bli godt å komme hjem igjen, selv etter bare noen dager fra hverandre. Savn trenger jo ikke nødvendigvis å være at det må ha vært lenge siden du har sett personen, det er jo nok at du bare finner deg i en situasjon hvor du tenker at du skulle ønske at personen var med deg. Slik kjenner jeg det nå.

Men det er jo ikke akkurat lenge igjen - allerede i morgen drar Noah og jeg hjemover. Men først står en herlig fredagskveld for tur som skal tilbringes her i Gjøvik! Noah er ikke helt i form og jeg er ganske sliten etter uken, ellers skulle jeg gjerne tatt med meg gutten min ut en tur, det har nemlig vært helt fantastisk fint vært i hele dag. Vi får nøye oss med en liten date night hjemme istedenfor med kvalitetstid, og med det ønsker jeg dere alle sammen en riktig god helg ♥

JEG ER SÅ STOLT!

Jeg føler at de to siste årene i livet mitt har gått så fort, og alt har skjedd så fort. Samtidig føles det ut som at livet mitt alltid har vært slik det er nå, men det er jo ikke mer enn to år siden jeg fortsatt bodde alene med Fredrik. Til tross for at jeg hadde en stor gravidmage, så var det jo bare oss to da. Stille i leiligheten vi bodde i, og ingen av babyklærne hadde vært i bruk enda. Bare siden graviditeten med Leo har jeg forandret meg mye, og det er rart å se tilbake. Å tenke tilbake på hvordan jeg tenkte, hvordan jeg reflekterte, og hvordan jeg taklet det som møtte meg. 

Når jeg tenker tilbake kan jeg kjenne meg flau, glad, trist, sint og lei. Noen ganger alt sammen samtidig også. Men jeg er likevel stolt. Over hvordan jeg taklet det å bli mamma, og hvordan jeg har håndtert en situasjon jeg aldri i verden trodde jeg skulle befinne meg i.

Hvordan jeg har taklet å bli undervurdert. Hvordan jeg har taklet folks mange meninger. Hvordan jeg har taklet å få livet snudd på hodet, og hvordan jeg motbeviste alle de som mente at jeg aldri i verden kom til å klare å ta vare på et barn. For jeg vet at mange trodde det slik jeg var før jeg fikk barn.

Aldri har jeg tenkt at jeg ikke kom til å klare det, men det vet jeg at mange andre har tenkt.

Å være mamma, uansett alder, er ingen enkel oppgave og det har vært tøft underveis. Det skal jeg aldri legge skjul på. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne spole tiden tilbake bare for å fortelle den jenta som var 16 år og uviten om alt som ventet og i fullstendig sjokk - at alt kom til å gå bra.

For verden raste aldri sammen, selv om det kanskje føltes litt sånn ut akkurat da. Og jeg ødela aldri fremtiden min. Men jeg fikk en ny fremtid, og jeg gleder meg til å oppleve den.

JEG HAR NOE JEG VIL SI

Etter gårsdagens blogginnlegg hvor jeg fortalte at Leo ble igjen i Larvik med pappaen sin mens lillebror og jeg dro på et lite besøk hos familien min noen timer unna, føler jeg for å skrive noe mer om dette. Da spesielt fordi noen reagerte på at jeg ikke ville ta Leo ut fra barnehagen for noen dager nå.

Leo startet i barnehagen da han var 16 måneder gammel, men hadde ikke ordentlig fulle dager før han var nærmere ett og et halvt år gammel. Det var et bevisst valg fra vår side at han ikke skulle starte før det, og han fikk en tilvenning til barnehagen tilpasset han og hans behov.

Jeg merket det nok ikke med en gang, men etter hvert merket jeg det sakte men sikkert: Det var som et slags press om å hente tidlig i barnehagen - og at det nesten er status å hente tidlig. Og jeg mener ikke at det er noe galt med at noen velger å ofte eller alltid hente tidlig i barnehagen, jeg mener bare at det er noe galt når det «forventes» at alle gjør det fordi det menes at det er mest riktig for alle barn. Sånn er det nemlig ikke.

Jeg har gått flere runder med meg selv om jeg skal skrive om dette her inne,  men velger å si noe om dette da jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har lagt merke til det.

Joda, mange barn har nok godt av fri fra barnehagen en og annen gang. Og Leo har ferie fra barnehagen i hele påsken, julen og andre høytider og ferier. Ikke fordi vi ikke kunne ha hatt han i barnehagen av og til i feriene også, men fordi vi ønsker at han skal skille mellom hverdager og ferie. Og ferie skal bety ferie for han også, synes vi - fordi vi gjerne har masse planer som en familie.

Leo er en svært aktiv liten gutt. Han elsker det sosiale i barnehagen - det å leke med vennene sine. Det å leke ute i snøen, gå på turer og å lære med og fra andre barn. Leo er vanligvis i barnehagen fra 08:30 til ca 15:00 hver dag, og noen ganger opplever jeg at han ikke vil bli med hjem igjen når jeg henter han. Jeg henter han gjerne tidligere en og annen gang om jeg har lagt noen planer for oss, om vi skal noe spesielt, om jeg vil ta med ham ut i parken sammen med Noah, eller om jeg vil ta med ham ut på tur.

Men jeg henter ikke Leo klokken 11 i barnehagen mange dager i uken fordi andre ukjente mener at mitt barn burde ha mer fri fra barnehagen. Om jeg gjør det hadde det jo bare endt med at jeg hadde hatt han hjemme for å lette min egen samvittighet fordi jeg i en travel hverdag tenker at jeg skulle tilbrakt enda mer tid med ham enn hva jeg allerede gjør. Og det skal ikke handle om meg, det skal handle om Leo og hans beste, det han vil ha mest utbytte av. Å se hans behov for å leke, utfolde seg, lære, og utvikle seg sosialt og på andre måter i barnehagen. På måter det blir vanskelig for meg å etterfølge når jeg i tillegg har en baby hjemme på 4 måneder som stort sett ikke vil ligge alene et eneste sekund.

Og alle barn er ikke som Leo, og det er helt greit. Barn har ulike behov. Det er derfor vi som kjenner barna våre best skal ta avgjørelser som er til det beste for dem. Måtte det være å hente tidlig, å hente sent, eller å ha et par fridager i løpet av uken. Hvorfor tenker mange automatisk at å være mindre i barnehagen/ha mer fri fra barnehagen er til det beste for alle barn?

Som sagt så henter jeg han gjerne tidligere i ny og ne, og jeg holder han hjemme en og annen dag også, når vi har lagt planer for dagen eller om han er litt sliten en dag. Men jeg kommer ikke til å hente han bare et par timer etter at Fredrik har levert ham fordi andre mener at det er mest riktig og fordi det er mest akseptert, når han ikke en gang har lyst til å bli med meg hjem når jeg kommer for å hente. Det blir jo bare helt tullete!



Oppe i dette tenker jeg på foreldrene som starter på jobb tidlig på morgenen og som nesten jobber til barnehagen stenger, og som derfor rett og slett ikke har mulighet til å hente tidligere. Jeg håper ikke dere kjenner på dette presset, og om dere gjør det så har dere sikkert dårlig samvittighet. Ikke ha det. Selvfølgelig - om man har mulighet og tid og vet at barnet er sliten, så er det jo bare tipp topp om man kan hente tidligere. Men har du ikke mulighet, så går det nok fint det også, og jeg tror virkelig ikke at det vil skade barnet ditt å være i barnehagen til stengetid.

Jeg vil bare ha det sagt: Jeg er ingen ekspert, men jeg har lyst til å si noe om dette likevel. Jeg husker tilbake til da jeg var liten og ble hentet etter stengetid på SFO stadig vekk - til og med såpass sent at jeg ble med på å låse SFO og sto utenfor med en av de ansatte til jeg ble hentet. Det gikk så fint så, og jeg tenkte aldri over at det var problematisk. Jeg ble bare ekstra glad for å se mamma og pappa igjen, og det var litt ekstra godt å komme hjem igjen, enn om jeg ble hentet tidligere!

FAMILIEN SIN REAKSJON PÅ GRAVIDITETENE

Så gøy det er med så mange nye lesere! Siden det fortsatt blir etterspurt med blogginnlegg om familiens reaksjoner på graviditetene mine, tenkte jeg at jeg kunne lage et eget blogginnlegg om det nå i kveld.

Mammas reaksjon på graviditeten med Leo nevnes i DETTE blogginnlegget.

Pappa sin reaksjon på graviditeten med Leo kan dere lese HER.

Fredriks, Mamma og pappa sin reaksjon på at jeg var gravid med nummer to kan dere lese mer om i DETTE blogginnlegget.

"Pappa ble ganske stille, og så sa han at dette måtte jeg finne ut av selv. Og det hadde han vel egentlig helt rett i, sånn jeg ser det nå. Pappa tok det jo ikke så veldig bra sist, (Forståelig nok, hvilken pappa hopper i taket når han finner ut at datteren hans på 16 er gravid) men jeg tror han har sett nå at jeg klarer det og at jeg er den beste mammaen barnet mitt kunne fått, så han er nok ikke bekymret."

Jeg kan også legge til at jeg følte at mamma ble skuffet over meg når jeg fortalte det. Siden jeg hadde gått mange uker uten å vite at jeg var gravid når jeg fant det ut, ville jeg fortelle det til mamma nesten med en gang. Men jeg avventet for å se om det dukket opp noen mulighet for at jeg kunne dra til Gjøvik for å fortelle det, eller om hun kunne komme hit. Det gikk ikke. Hun var på vei hjem fra Senja når jeg ringte henne og måtte fortelle det, det jeg ikke visste var at hun knapt hadde sovet og at hun var veldig sliten. Jeg misforsto derfor, og ble enda mer nedfor når jeg trodde hun ble skuffet. Hun kom til meg i ettertid og sa at hun selvfølgelig var der, og at hvis det føltes riktig ut for meg å beholde så var nok det riktig.

Hun har sagt følgende i ettertid "Sjokket var mindre når vi fikk vite om at hun ventet nummer to. Ut i fra hva vi har sett og opplevd siden Leo ble født, så er vi ikke bekymret for at hun nå skulle ha sitt andre barn"

Fredrik sa også noe mer om det i DETTE blogginnlegget. Og sa senere i et annet blogginnlegg at "Det at Jessica ble gravid var ingen ønskesituasjon for oss nå ass. Igjen så beskyttet vi oss og vi, eller jeg hvert fall hadde begynt å tenke fremover. Men ting går ikke akkurat alltid som man håper, og livet har en tendens til å ta en annen vending enn det man ser for seg."

Håper dere alle sammen har en kjempe fin kveld videre ♥

PAUSE FRA HVERANDRE

Hei alle sammen!

En liten overraskelse her: Jeg er i Gjøvik nå. Jeg ville overraske mamma med å dukke opp her hjemme med Noah, så jeg har vært på reisefot i mange timer i dag sammen med søsteren min som dro med Noah og meg. Det blir siste gang på veldig lenge at jeg tar tog, for turen var helt pyton, og Noah skrek i to av fire timer. Ikke noe kjekt i det hele tatt, jeg var nesten helt på gråten til slutt. Men alt går jo over, og det gikk jo fint til slutt. Nå er vi jo endelig fremme!

Jeg merker at jeg savner guttene som ble igjen i Larvik. Jeg sto opp like etter Leo og Fredrik i dag tidlig, og i det jeg kommer ut soveromsdørene så kommer Leo løpende mot meg og gir meg verdens beste klem! Fredrik jobber og Leo går jo i barnehagen, og jeg ville ikke ta ham ut derfra bare for å være i Gjøvik i et par dager.  Vi er jo tilbake igjen til helgen, og jeg er ikke i tvil om at han storkoser seg i Larvik med pappaen sin. Selv om jeg synes det er veldig rart å være borte fra han!

Det er også en god stund siden Fredrik og jeg har fått litt pause fra hverandre, så da var dette en fin mulighet til det også. Vi trenger nok kanskje litt pusterom og litt tid fra hverandre. Uavhengig av om man har utfordringer i ulik grad i kjæresteforholdet sitt eller ikke, så tror jeg det er bra med litt tid fra hverandre en gang i blant. Jeg tror det er sunt.

 

 

Selv om det er greit å ha litt tid fra hverandre, så tenker jeg selvsagt masse på Fredrik.  Og hver gang jeg ser på Noah, så ser jeg Fredrik i Noah siden de er så like. Det er fint å se. Det føles litt kjipt å skulle legge seg alene i kveld, men det er jo heldigvis ikke for så veldig lenge uansett! Nå skal Noah og jeg bare ta det med ro de neste dagene sammen med familien min, samtidig som vi tenker på storebror og pappa i Larvik som vi alltid har i tankene uansett hva!

KJÆRLIGHET VED FØRSTE BLIKK

Kjærlighet ved første blikk. Jeg som var helt sikker på at det ikke eksisterte.

Men så møtte jeg dere to. Og da innså jeg raskt hvor feil jeg hadde tatt!


Spre glede og kjærlighet i dag, det er det viktigste vi har. Jeg håper du får en nydelig kveld med hvem enn du skulle tilbringe den med, måtte det være med din sønn, din datter, jentekjæreste, guttekjæreste, mann eller kone. Man trenger jo i grunn ingenting for å feire noe i kveld - det som betyr noe er jo bare at man er sammen!

FLYTTE FRA HVERANDRE?

Stadig kommer spørsmålene om det går bra med meg. Det gjør det, men jeg vet ikke om jeg kan si det samme om forholdet til Fredrik og meg.

Jeg synes det er så fryktelig trist at ting er blitt som de er blitt mellom Fredrik og meg, og det var jo ikke slik det skulle bli i det hele tatt. Og det var hvert fall ikke slik som dette at vi på forhånd så for oss at det skulle bli. At det kom til å bli tøft med to barn har vi aldri vært i tvil om en gang, det har vi vært klare over fra dagen vi visste at det kom en til. Men det er ikke barna som gjør vårt forhold vanskelig, det er oss.

Det er ikke lenge siden vi snakket om å flytte fra hverandre for en periode, for å se om vi bare trenger litt tid hver for oss for å få rom og tid til å tenke - samtidig som vi går til parterapi sammen. For meg høres ikke det dumt ut, men samtidig er det et stort steg å ta at vi skal flytte fra hverandre - selv om det da forhåpentligvis bare er for en periode. Jeg skulle ønske jeg hadde en fasit slik at jeg visste hvordan jeg enkelt bare kunne ta valg som senere kom til å vise seg å være til det beste for oss, men det har jeg jo ikke. Men noe må vi i hvert fall gjøre, om vi skal klare å holde sammen. Man må jo bare prøve seg frem med masse tålmodighet og gjøre det vi tror er best for oss som en familie, og oss som par. Å skynde oss sakte.

Hvorfor skriver jeg om dette på bloggen? Jeg deler på godt og på vondt. Ikke alt, men en god del. Jeg tror det kan være lett å sette seg urealistiske forventninger til hvordan forholdet skal være når man har små barn. Det gjorde nok kanskje vi også, selv om vi helt tydelig har vært klar over at det kom til å bli utfordrende.

I vårt samfunn skal alt være så fint og flott hele tiden, og siden vi hele tiden har muligheten til å sammenligne oss selv med andre gjennom sosiale medier, hvor mange bare velger å dele fasaden, tror jeg ikke akkurat det er med å på å gjøre ting bedre. Jeg vet i hvert fall at jeg har følt meg alene om det å ha det slik vi har det nå, og tidligere har hatt det, selv om jeg vet godt at vi ikke er alene om å ha det vanskelig i parforholdet. Jeg vet ikke om det er noe mange anser som "for privat" til å dele med noen. Men for meg er det ikke for privat. Det er bare sånn det er.

Det må være greit å si at det faktisk ikke går så bra, men at man skal gjøre det man kan for å få ting bra igjen. Og går ikke det, så må man ta det derfra.

Det er kanskje tabulagt, men jeg tror ikke det er uvanlig å slite i forholdet slik Fredrik og jeg gjør nå som småbarnsforeldre.

I morgen er det jo valentine's day, og for oss vil det bli en helt vanlig dag. Fredrik og jeg har ingenting planlagt for hverandre, vi skal definitivt ikke på date, og vi skal ikke kjøpe noe greier til hverandre. Det høres jo sikkert helt nitrist ut for utenforstående, men det er ikke det. Det er bare rett og slett sånn det er for oss nå.

GJESTEINNLEGG: SKREVET AV MIN MAMMA

Å være mor til en mor.


Tenk i dag er det din andre morsdagsfeiering, og du har vært en mor i snart to år.
Tenk at den lille, vevre jenta mi er en mamma til to fantastisk flotte gutter.
Siden vi snakkes daglig, både en og ti ganger, har jeg rimelig grei oversikt over hva du gjør, og hvordan du gjør det.
De sunne holdningene dine, moralen din, verdiene dine, fornuften din, og den enorme kjærligheten du har til guttene dine.
Aldri tvilte jeg på evnene dine, for det hadde jeg aldri noen grunn til.

Selv når jeg tenker tilbake på den veldig spesielle dagen i juli 2014, på legekontoret, hvor du fikk beskjed om at du var gravid, ble jeg ikke bekymret.
Overrasket og sjokkert? Å, ja!
Bekymret? Nei, ikke for annet enn at det for deg ville bli tøft å måtte stå i. Men aldri for at du ikke skulle klare det. Aldri.
Du har måtte tatt vanskelige valg, og være en voksen i en alder av 16 år. For det er ikke for puslinger og barn å klare å ta valg som preger resten av ens liv, og samtidig være bevisst konsekvensene av valgene man tar.


En mor har alltid bekymringer, noe ens egne barn sjelden forstår før de er en mor selv.
Jeg vet ikke om det finnes en bekymring jeg IKKE har hatt etter du og søstrene dine kom til verden.
Er dere mette?
Er dere varme og trygge?
Får dere nok søvn?
Leser jeg nok bøker for dere?
Har jeg lært dere nok om alt dere trenger å vite og kunne?
Forteller jeg dere hvor nok hvor mye dere betyr for meg, og hvor glad jeg er i dere?
Er dere trygge nok i dere selv, og klare nok for et selvstendig liv?
Er dere klare for alt verden byr på av utfordringer?
Og kanskje det viktigste av alt, har dere hatt en god barndom?
Hvordan kan jeg beskytte dere for alt?
Og det kan man jo ikke. Verken mot det uforutsette, kjærlighetssorger, mobbing, eller urettferdighet.

Det gjør ingenting at du er totalt avslappet når ting flyter rundt deg og rotet av og til kan nå nye høyder - bokstavelig talt, for det skal Gudene vite at du er. For de viktigste egenskapene ligger ikke i det, de ligger i deg, den personen du velger å være, og alle valgene du tar for deg.
Og det gjør du så fantastisk bra.


Hver eneste gang du tar et valg, hver eneste dag jeg snakker med deg bekrefter du gang på gang at det ikke er den minste grunn til bekymring. Du klarer, gyver på, og har en ståpåvilje av det helt sjeldne slaget.

Det er fortsatt rart å tenke på at jeg er en mor til en mor, fortsatt rart å ringe deg og gratulerer deg med morsdagen.
At dette skjedde nettopp deg, er faktisk det beste som kunne skje- for ingen jeg vet hadde klart det bedre.
Jeg er uendelig glad i deg, og så stolt av deg at det nesten gjør litt vondt.

Gratulerer med morsdagen, min kjæreste lille, store Jessica!

GRATULERER SÅ MYE MED MORSDAGEN!

I dag ble jeg vekket rundt klokken halv elleve av verdens fineste to gutter, mens den tredje lille fortsatt sov tett inntil meg. Leo kom gående inn med et nydelig morsdagskort i hendene sine, og like etter kom Fredrik! De hadde med seg en pakke sjokoladehjerter, en deilig kopp med te, røde roser og en gave som inneholdt et nydelig bilde som Leo hadde plukket ut til meg. Jeg kjenner at jeg blir rørt til og med bare når jeg ser på bildene Fredrik tok av oss rett etterpå. Gjett om jeg ble glad!!











Dette er jo min andre morsdag noen sinne, men likevel sitter jeg her med to barn! Jeg føler meg velsignet. I dag har jeg tenkt litt ekstra over at jeg er så utrolig heldig som har tre fantastiske gutter i livet mitt, og jeg hadde virkelig ikke forventet noe i dag - ei heller hadde jeg trengt noen gave! Jeg har jo allerede fått verdens beste gave av dem, nemlig det å få være mammaen deres!

Ønsker alle mødre der ute en fantastisk morsdag ♥

DU KOMMER TIL Å ANGRE

Noe jeg har tenkt en del på i det siste, er dette med folk som prøver seg på noen som allerede har en kjæreste. Det kan umulig bare være meg som synes det er helt ubegripelig. Hva er greia? Det finnes jo så mange fine og gode mennesker der ute. Det er faktisk over 7 milliarder mennesker på jorden vår akkurat nå, så hvorfor i alle dager velge noen som allerede har noen?

En gang så ødela jeg et kjæresteforhold. Jeg er ikke akkurat særlig stolt av det, jeg skammer meg faktisk veldig. Og hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg visste at jeg kunne. Kanskje det fikk meg til å føle at jeg var bedre enn jenta hans, og kanskje jeg var så forbanna usikker på meg selv at jeg følte jeg trengte den «bekreftelsen» Grunnen kan egentlig være det samme, for det finnes ikke en eneste god grunn til å gjøre noe sånt mot andre. For å være helt ærlig var jeg ganske idiot.

Mange mener at "Det er den som er i et kjæresteforhold som har ansvaret for å ikke være utro, ikke den parten som er singel!" Og joda, det kan vel ligge noe i det. Men selv om man ikke er i et forhold og er utro mot noen på samme måte som det den andre parten er, så har man vel ansvar for hvilke valg man tar selv, og hva de valgene innebærer.

Hva skjedde med moral? Etikk? 

Kjære deg som er sånn som jeg var. Kjære du som vurderer, eller som har vært inne på tanken om å gjøre det samme. Uavhengig av grunn.

Det er ikke kult å ødelegge andres kjæresteforhold. Uansett hva du tror.

Du kommer ikke til å være stolt av å ha ødelagt noe viktig for andre. Du kommer ikke til å tenke i ettertid at det er noe du er glad du gjorde. 

Du oppnår ingenting. Og hvert fall ikke respekt. Kanskje aller minst for deg selv når du i senere tid innser hva du har gjort, og at du kan være grunnen til at noen har det vondt.

{
Men kanskje aller viktigst av alt, 

Du er ikke bedre enn den andre jenta, du er bare mer spennende.

Akkurat der og da.

GJESTEINNLEGG: DU FORTJENER KUN DET BESTE..

Gjesteinnlegg av Fredrik

Som dere alle vet er det morsdag i morgen. Morsdagen i fjor var Jessicas første, og dette blir hennes andre. I den anledning ville jeg bare inn her å si noen par ord. 

Jessica. Vi har i det siste hatt våre ganske kjipe nedturer. Ting går ikke helt som vi hadde håpet. Men hvis vi klarer å se litt fremover og tenke mer positivt så vil vi kanskje komme oss gjennom det.

Jeg fikk sneket meg ut av huset idag tidlig med Leo i vogna, og ned til byen for å kjøpe et par ting til deg. Vi vil gjøre morgendagen så bra som den overhodet kan bli. Du er som jeg har skrevet og sagt sikkert en million ganger før verdens beste mamma. Ingen i hele verden kunne passet bedre på Leo og Noah enn det du gjør eller erstattet deg. Vi alle tre elsker deg over alt og håper du koser deg i morgen på morsdagen din! Du fortjener kun det beste!



NOAH ER 4 MÅNEDER GAMMEL

Nå har lillemann blitt 4 måneder gammel allerede. Mye har skjedd spesielt den siste måneden, og jeg merker hvor fort han utvikler seg. Både hendene og føttene hans er han blitt veldig interessert i, og alt han får tak i skal inn i munnen. Det er så morsomt, for jeg husker så godt dette stadiet fra Leo var baby også, og på mange områder er de så like, samtidig som de er så ulike også.

Noah er tidenes mammadalt, men har nylig funnet ut at pappa faktisk ikke er så verst han heller - og sitter gjerne på fanget til Fredrik og får kos samtidig som han blir underholdt.  Han vokser i rekordfart og veier nå over 8 kg. Som mamma kjenner jeg meg utrolig stolt over den lille gutten min. For litt over en måned siden hadde han kolikk og skrek mange timer hver dag, og jeg var så skuffet over at den første babytiden ikke ble som jeg trodde. Jeg skulle selvfølgelig helst ha sluppet unna den biten om jeg hadde fått muligheten til det, men samtidig kjenner jeg nå at jeg er glad for at jeg har den erfaringen. For nå merker jeg at jeg setter ekstra stor pris på hvert minste smil han gir oss, og all gleden han viser. For å smile gjør han i hvert fall en hel masse av nå. Han smiler masse, ler masse, og er verdens skjønneste lille baby!




Bare 2 måneder til, så er han et halvt år gammel. Det er litt rart at han aldri kommer til å være så liten igjen som det han er akkurat nå, men jeg gleder meg så til å se han vokse!

JEG LEGGER MEG HELT FLAT!

I dag har jeg innsett noe, og nå har jeg bestemt meg for å legge meg helt flat.

Helt siden jeg ble mamma har jeg vært helt for å amme offentlig. Men i dag slo det meg, hva i alle dager er det jeg har tenkt med?! Jeg har jo virkelig vært helt på jordet!  Dumme, dumme meg som ikke har skjønt dette tidligere! 

For det første er det jo argumentet med at det er ekkelt og fordi noen kan føle seg støtt av å, Gud forby, se en pupp i offentligheten når en mamma ammer barnet sitt! Dette risikerer man nemlig når man nistirrer på en ammende mamma når hun skal gi babyen sin mat. Å løfte blikket og se en annen vei er tross alt helt uaktuelt. Det er jo faktisk en pupp, og det er støtende i aller høyeste grad. Vi har jo aldri sett en pupp før noen av oss, og det kan bli riktig så skummelt. Ekkelt er det også, for det at puppene skal bli brukt til det de i hovedsak er skapt for er jo virkelig i grenseland. Veldig ekkelt og ikke greit, spør du meg!

Altså, hvem tror disse mødrene egentlig at de er?! Gi barna sine mat selv om de er ute på restaurant? Nå får det jammen meg være nok. Kan de ikke bare be babyene om å vente til de har kommet hjem igjen med å bli sultne? Så forbanna vanskelig kan det vel ikke være. De kan vel også bare ta med de sultne babyene sine på toalettet for å så amme på et lite toalett istedenfor, slik at de ikke støter oss som prøver å spise lunsjen vår i fred.

Jeg kunne aldri ha spist lunsj på toalettet, men det kan selvfølgelig babyen gjøre. Det er jo vi som blir støtt av det mest naturlige i hele verden, så da bør babyen flytte på seg. Ikke vi!

For det er så sant som de sier at selv om det er det mest naturlige i hele verden, så er det jo uansett ikke greit å gjøre det i offentligheten! Sex og å gå naken er jo også naturlig, men det betyr jo ikke at man kan gjøre det i offentligheten. Alle skjønner jo det!

For det er jo åpenbart sånn at å gå rundt naken offentlig er like nødvendig som å gi barnet sitt mat når det er sultent. Uten den minste tvil en veldig god sammenligning!

Porno er som den største selvfølge helt, brystvorter og pupper i skjønn forening når man ser på porno er helt greit. Men å risikere og muligens se deler av en pupp i offentligheten når en uskyldig liten baby skal ammes.. Nei, DA ville jeg følt meg støtt! Det gir jo fullstendig mening, og er logisk som bare det. 

For ikke å snakke om hvordan disse ammende mødrene opptrer når de skal til å amme! De kaster av seg toppene sine og slenger puppene sine rundt seg før de begynner å amme. Det er jo ikke sånn at de aller fleste diskré gir barna mat! Selvsagt ikke.

Og så har vi jo alle som mener at man bør kutte ut offentlig amming for å i hovedsak skjerme barna som kan få øye på det når man er ute i offentligheten, på kjøpesenter eller kafé. Jeg er så enig! For tenk om et barn en eller annen gang skulle få sett en pupp i noen sekunder, sånn helt på ekte?! Nei, da kan vi jo faktisk risikere at barn får et normalt forhold til kropp og at de lærer seg at pupper faktisk er til for å gi mat til babyen. Det ville jo vært galskap!

For det er jo ikke akkurat sånn at vi lever i et samfunn hvor det liksom skal være greit å vise deler av puppene dine eller kløften din i offentligheten!


Nei, vet dere hva.. Tenke seg til å gi babyene sine mat selv om man er på farten.. Mødre bør vel egentlig bare holde seg hjemme. Det valget har de jammen meg tatt, når de velger å sette barn til verden! Jeg tolerer det hvert fall ikke. Det er selvfølgelig de som gir barna sine mat i offentligheten som bør få støyten, og ikke de som klarer å se noe seksuelt i at en mamma gir barnet sitt mat. 

Jepp, jeg legger meg fullstendig flat for at jeg noen gang har støttet oppunder denne galskapen med å amme offentlig. Dette må vi rett og slette sette en skikkelig stopper for, og det med en eneste gang!

"HVOR MYE TJENER DU PÅ BLOGGEN?"

Når jeg møter nye mennesker er det spesielt ett spørsmål jeg får, etter at det har kommet frem at jeg jobber som blogger.

"Hvor mye tjener du da?"

Jeg trodde ikke det var noe man spurte andre mennesker om sånn helt uten videre når man akkurat har møtt noen, men det er kanskje bare jeg som er hårsår? Jeg har alltid tenkt at økonomi er en privatsak. Ikke en gang i oppveksten min har jeg visst hva mine foreldre tjener - ikke fordi de ikke hadde fortalt meg om jeg hadde spurt, for det hadde de sikkert - men jeg har aldri kjent på det behovet for å vite.

Da jeg startet å blogge, visste jeg ikke en gang at det var mulig å tjene penger på å blogge i seg selv. I beste fall trodde jeg at man kunne få forskjellige produkter sponset, og at "det var det". Det var aldri min drivkraft. Blogging var bare noe jeg likte å gjøre: Å skrive, og å dele. Tankene mine, hverdagen min, og det som opptok meg. Og det å få respons på det jeg legger ut. Og i dag vet jeg også at det er store penger å hente på en blogg som er mye lest, og at de største bloggerne tjener flere millioner kroner.

Foto: Dagbladet.

Siden starten av 2015 har jo bloggen min faktisk vært min jobb, takket være alle leserne mine. Men jeg ville aldri ha delt her på bloggen hva jeg tjener, for hvorfor skal jeg det? Hva godt kommer ut av det? Jeg vil lære barna mine at du ikke blir lykkelig bare du har en full bankkonto, eller mottar store pengesummer inn på konto hver måned. Det gjør den økonomiske delen av livet ditt enkelt ja, men det betyr ikke at livet automatisk vil bli enklere på alle andre områder.

For å være helt ærlig med dere: Personlig så skjønner jeg bare ikke helt hvorfor noen vil dele hvor mye penger de tjener med offentligheten, eller hvor det behovet kommer fra. Men det er meg, og jeg er kanskje litt gammeldags på det området, men for meg er det privat. Og det går begge veier, for jeg har heller ingen behov for å vite hva andre mennesker tjener.

Alle virker så opphengt i penger og lønn, spesielt blant bloggere. Sikkert fordi det er en ganske ny og uvanlig jobb - ikke vet jeg. Men det har uansett ikke noe å si, for når alt kommer til alt er det ikke det som betyr noe. Å tjene godt er kanskje noe, men å føle seg rik på kjærlighet er tusen ganger bedre. Uten penger og lønn er nok livet ganske kjipt, men jeg vet at uten familien min hadde ikke livet vært verdt å leve.

ER DET GALT Å INNRØMME AT DET IKKE ALLTID ER LIKE LETT?

God torsdag, alle sammen!

Her startet dagen relativt tidlig, og Noah vekte meg med de fine babylydene sine. Jeg vil nok alltid være et B-menneske som er ekstra glad i å ligge lenge å dra meg om morgenen uansett hvor mange barn jeg en dag ender opp med, men det var en herlig start på dagen, og jeg står faktisk gledelig opp tidlig når jeg har en så blid gutt som vekker meg. Heldig var det i hvert fall at dagen startet fint, for nå sitter jeg nemlig her og har blitt syk.Jeg er alene med barna til halv syv både i dag og i morgen, men heldigvis kunne noen hjelpe meg med å hente Leo i barnehagen slik at jeg ikke må gå opp til barnehagen og risikere å bli enda dårligere. Det er flott å ha mange hjelpsomme mennesker rundt seg når man trenger det, heldige oss som har det.




Det går helt fint med meg altså, og Noah og jeg har likevel kost oss mye i dag. Til tross for at jeg ikke er helt i form, er det å bare ha ansvar for ett barn, som det jeg har nå før Leo kommer fra barnehagen, nesten som å ha barnefri. Slik har det føltes helt siden Noah kom til verden. To barn nå som jeg i tillegg er syk, er ikke alltid verdens letteste oppgave. De sover sjeldent samtidig, det er alltid noe å gjøre eller noe som skulle ha vært gjort, og det er full fart fra Leo kommer inn dørene hjemme til det er natta for ham.

Er det galt å innrømme at det ikke alltid er like lett? Jeg føler at hver gang man innrømmer at ting ikke er like lett når man har barn, så får man ofte høre at det er noen som har det verre. Og det er jo i grunn sant. Men det at noen der ute har dobbelt så mange barn som deg selv og i tillegg er alene på heltid med barna, gjør jo ikke ting noe lettere når man står i en utfordrende situasjon, selv om det selvsagt er med på å sette ting i perspektiv.

Jeg håper uansett at jeg alltid klarer å beholde evnen min til å klare å se lyst på ting, for som mamma vil man stadig møte på nye utfordringer, og alt handler om hvordan man takler dem ♥

KJÆRE FREDRIK, JEG ELSKER EN ANNEN

Kjære Fredrik. 

Vi har ikke hatt det så enkelt den siste tiden, har vi vel? Jeg tror du vet hva som har skjedd de siste månedene. Istedenfor å sette av mer tid til deg, som er min kjæreste og samboer, har jeg brukt all den tiden på en annen. En annen gutt.

Unnskyld Fredrik, men jeg tenker på han hele tiden. Jeg klarer ikke å la være, for han er så utrolig fin. I løpet av de siste månedene har han fått meg til å både le og gråte. Men mest av alt får han meg til å smile. Han får meg til å føle meg helt uerstattelig.

Når du drar på jobb hver dag, så tilbringer vi masse tid sammen. Vi finner på alt mulig rart. Han er så herlig på så mange måter, og jeg er så utrolig viktig for han!

Jeg skulle kanskje ha gjort det på en annen måte, Fredrik. Men det er ikke så lett for meg. Fordi til og med når han sover, så tenker jeg på han. Jeg bekymrer meg for han, og lurer på hvordan han har det. Og om det er noe mer jeg kan gjøre for ham, enn hva jeg allerede gjør. Jeg vet at han setter pris på det, selv om han kanskje ikke sier så mye..

Kjære Fredrik, du vet det kanskje allerede, men jeg elsker en annen.


Han kaller deg pappa.

FORDELER OG ULEMPER MED Å VÆRE UNG MAMMA

Det er så utrolig morsomt å se at jeg har hatt så mange mennesker innom bloggen min nå i det siste. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ofte kan kjenne på et press når det er veldig mange innom, for jeg vil jo gjerne skrive ting som er interessant for dere å lese. I dag fikk jeg spørsmål av en leser om jeg kunne skrive noe om fordeler og ulemper med å være ung mamma, og det kan jeg selvfølgelig gjøre! Jeg har jeg jo faktisk ikke skrevet noe om dette siden ganske tidlig i 2015, og jeg har jo erfart en god del mer siden den gang.

Fordeler med å være ung mamma...

- Det er ikke så lenge siden du har vært ung selv, og jeg har en teori om at du kanskje lettere kan relatere deg til ulike situasjoner som oppstår når barnet vokser opp. For når du plutselig bikker 40 så skal jeg love deg at enkelte ting begynner å gå litt i glemmeboka! (Kilde: Mamma) 

- Og noe som har litt med sist punkt å gjøre: Jeg kom i kontakt med noen som selv hadde en ung mamma, men som i dag var 19 år og hadde en mamma som var 40. Hun følte at hun var mye mer på "bølgelengde" med moren sin, enn hvordan venninnene hennes følte forholdet til sine mødre var. Mødrene deres hadde fått barn veldig sent og var i 60-årene når de selv var tyve, og det ble på en måte et stort sprik mellom generasjonene som det var vanskelig å ikke legge merke til. Et ordentlig godt forhold til barna sine må være noe av det beste som finnes, og det kan man selvfølgelig (!) få selv om man får barn sent. Men om det blir slik for oss fordi vi fikk barn tidlig, så vil jo det bare være en fordel.

- Veldig ofte når det har vært for eksempel slitsomme våkennetter her hjemme har jeg tatt meg selv i tenke "Herregud, tenk om jeg hadde vært 40 år nå?" - for det er jo ganske kjent at unge mennesker, uavhengig av om de har barn eller ei, generelt kan ha mer energi enn de som er ett eller flere tiår eldre. Det er selvfølgelig individuelt, men da jeg har følt meg helt utmattet etter slitsomme perioder med barna i en alder av 16, 17 og 18 år, så har jeg omsider skjønt at å få barn ganske sent, kanskje ikke er helt tingen for meg. Jeg setter så pris på at jeg har masse energi nå som jeg er ung mamma!

- Når barna blir store, er man fortsatt relativt ung selv! Jeg kommer jo (forhåpentligvis) til å føle meg sprek i evigheter, jeg er 32 når Leo er 16 år, og Noah er 15. For uansett hvor store barna en dag blir - vil det jo ikke forandre det faktum at det er 16 år mellom Leo og meg.

...Og man får i utgangspunktet et langt liv med barna sine!



Ulemper med å være ung mamma...

- Å bli mamma tidlig er i grunn ikke så veldig sosialt akseptert. Jeg tror dessverre at mange av menneskene i dagens samfunn har skapt seg et veldig ensformig bilde av unge mødre og hvordan de er.

- Det er ikke akkurat til å stikke under en stol at når man får barn veldig tidlig, så vil man noen ganger være nødt til å sette utdanningen på pause. Det vil selvfølgelig være enklere å få unnagjort utdannelse uten barn - enn det vil være å gjøre utdannelsen sin ferdig når man har barn.

- En annen ulempe må være at de færreste av de yngste mødrene har kjøpt hus eller leilighet, og noen er jo også så unge at de ikke har muligheten til å ta førerkortet enda heller. Det er jo ikke sånn at man MÅ ha kjøpt bolig og ha førerkortet når man får barn, men noen ting, deriblant sistnevnte, er absolutt med på å gjøre ting betraktelig enklere når man har satt et barn til verden.

- Mange av de som blir ung mor har kanskje ikke fått reist og opplevd så mye som de skulle ønske, og det kan nok oppleves som en ulempe for noen. Man mister jo friheten sin i veldig ung alder.

- Fordommene. Det finnes nok av de som faktisk mener at man kan si om du er en god eller dårlig mamma ut i fra hvor gammel du er. Det er fortsatt mange fordommer mot yngre mødre, og dette kan utspille seg på veldig mange måter. Noen blir latterliggjort og baksnakket, noen får stygge blikk og uhyggelige kommentarer slengt etter seg både i virkeligheten og på sosiale medier, og andre opplever fordommer på andre måter.

Det er negative og positive sider med alle valg man tar her i livet. En gang i blant har jeg kjent på noen av ulempene, men i min situasjon har jeg definitivt merket fordelene aller mest. Det merker jeg når jeg ser på de lykkelige guttene mine. 



 

Ha en fin kveld videre! ♥

HADDE ALDRI TRODD JEG SKULLE BLI SÅ PERSONLIG..

Hei alle sammen!

Det er så mange av dere som har spørsmål om dagen, og jeg får så dårlig samvittighet når jeg ser at jeg ikke rekker å svare dere i kommentarfeltet. Så nå tenkte jeg at det var på tide å kjøre en vanlig spørsmålsrunde! Dere kan stille spørsmål om hva enn dere måtte lure på i kommentarfeltet, så skal jeg få svart på så mye av det som mulig. I starten av januar viste jeg dere video av leiligheten vår, klikk HER for å se den, og det var så utrolig koselig å se at dere likte den. Jeg hadde jo også en "live" spørsmålsrunde på Snapchat for drøye to uker siden, som ble veldig godt tatt i mot. Mange av dere fikk det med dere, og det var koselig med så mye positiv respons! Jeg må jo si at jeg tidligere har vært veldig ukomfortabel når jeg filmer meg selv, men nå går det mye bedre. Hehe!

Nå som jeg endelig er ordentlig i gang med videoblogging, eller videoer i forbindelse med bloggen generelt, så er det jo med en gang litt lettere å fortsette. Derfor kommer svarene på dette også på video. Jeg kan høre med Fredrik om han vil hjelpe meg med videoen, slik at han kanskje kan lese opp spørsmålene når vi filmer! Vi får se ♥




Selv om jeg tenker mye over hva jeg deler med dere, så skal jeg ikke legge skjul på at jeg har delt mye personlig. Jeg vil selvfølgelig komme til å svare dere på så mye jeg føler er greit. Som jeg leste her om dagen: det er en vesentlig forskjell på privat og personlig. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så personlig som det jeg har vært her på bloggen, men jeg skiller selvfølgelig mellom hva som er personlig, og hva som blir for privat.

Måtte dere ha en fin tirsdag, så gleder jeg meg til å lese spørsmålene deres!

Klem

NÅ ER DET NOK!

Da Fredrik kom hjem fra jobb i dag ble han helt sjokkert da han så hva som møtte han. Jeg tror ikke helt at han trodde at jeg hadde det i meg, men nå er det rett og slett nok for min del!

Det er jo riktig nok mye dere ikke ser når jeg kun deler noen få prosent av hva vi har gjort samme dag her på bloggen. Noen ganger skriver jeg jo heller ikke om hva vi har gjort samme dag, men andre ting. Jeg skal komme med en innrømmelse: Helt siden jeg fikk Noah har jeg hatt et så enormt behov for godteri at det nesten ikke skulle ha vært mulig. Tidligere, før graviditetene, kunne jeg kun spise et par ruter med sjokolade før jeg ble kvalm og ikke taklet tanken på mer - nå er det seriøst ikke grenser. Jeg kan spise to sjokoladeplater på egenhånd og likevel ha lyst på mer... Det er faktisk helt vilt.

Så nå har jeg sagt stopp til Fredrik. Jeg nekter å kjøpe mer godteri, brus og sjokolade. Ikke mer sukker, og ikke mer drittmat. Det er stopp på alt usunt her nå, og jeg skal starte helt på nytt. Jeg er så lei! Ikke noe i helgene heller, for jeg merker at om jeg tillater meg litt, så blir det veldig lett å tillate seg mer når det er hverdag igjen også. Jeg har allerede trent i noen uker, men visste ikke helt om jeg skulle skrive om det på bloggen eller ikke. Jeg vil ikke skape noe press på andre nybakte mødre. Men denne uken blir jo Noah 4 måneder gammel og jeg har ligget på sofaen og spist sjokolade i litt for mange måneder nå. Haha!

Kroppen min har egentlig aldri fått ordentlig tid til å hente seg inn igjen etter svangerskapene. Nå mener jeg ikke på utsiden, men mer på innsiden. Det sies at det tar ett år før kroppen får hentet seg ordentlig inn igjen etter et svangerskap. Siden jeg ble gravid da Leo var rundt 9 måneder, fikk kroppen min aldri hentet meg inn igjen før det var en ny baby på vei. Jeg har mangel på så mange vitaminer atte hjelp, og jeg har følt meg så mye sliten og uopplagt på grunn av alt sammen de siste ukene. Nå har jeg heldigvis såpass mye motivasjon at jeg skal sette en stopper for det, og endelig komme meg tilbake til gode vaner og trening.

Fredrik trodde jeg spøkte med ham da jeg fortalte alt sammen, og han tenker nok at jeg kommer til å spise masse dritt allerede til helgen igjen, men gjett om han skal få merke at jeg mener det. Jeg er i grunn veldig viljesterk, jeg vet at jeg kommer til å klare å holde meg unna, og det er så utrolig godt å være i gang!

Håper dere har hatt en fin mandag ♥

JEG ER SÅ HELDIG!

Lekene ligger strødd utover stuegulvet vårt. Biler, biler og atter biler. Typiske "gutteleker", selv om jeg hater å i det hele tatt bruke det ordet, da jeg synes at alle slags leker bør kunne brukes av begge kjønn. Skuffene med klær til mine to små herligheter er fulle av blått tøy. Blått, hvitt, grått og beige. Haha, hadde det ikke vært for at "alle" tror at barna mine er jenter om jeg noen ganger finner på å bruke andre farger, så hadde de hatt alle mulige slags farger på klærne sine. Når de blir store nok får de selvfølgelig bestemme selv hva slags farger de vil ha på klærne sine, måtte det være rosa, gult, eller hvitt. Jeg er så utrolig stolt av å ha to nydelige gutter, og vil at alle skal se at de er gutter - så inntil det bruker jeg stort sett det som anses som guttefarger.

 Jeg husker fremdeles hva jeg så for meg da jeg var liten. Hvilken type familie jeg ønsket meg. Den typiske A-4 familien. En mamma, en pappa, en jente, og en gutt.
Men en jente og en gutt ble det ikke, til tross for at det er flest jenter på min side av familien. Jeg har to søstre, og min mamma har en søster. Jeg har tre kusiner. På Fredrik sin side er det derimot helt motsatt. Han har en bror, og på hans side av familien er det en del gutter. Jeg husker da vi hadde fått Leo og jeg ble gravid på nytt, at det nesten ble forventet at den nye babyen skulle være jente.

"Ja, nå får vi håpe dere får ei jente da!"

"Nå kommer vel endelig jenta!"

"Nå som dere har gutt får dere vel ei jente?"

Det føltes nesten ut som et slags press. Jeg vet ikke om det bare er small talk eller hva det er for noe, men jeg opplevde det som rart. Det er jo ikke akkurat sånn at man har noen kontroll over hva slags kjønn barnet i magen får.

Når vi da fikk den herlige beskjeden om at vi ventet gutt enda en gang, så sa de samme menneskene at jaja, da vi fikk vi håpe at jenta kom neste gang da. Ikke at vi hadde startet å i det hele tatt tenke på en nummer 3! Jeg har snakket med flere andre som opplever eller har opplevd noe av det samme, og noen av dem som har erfart det motsatte, at andre spør om når gutten kommer - fordi de selv har en eller flere jenter.

Selv hadde jeg en magefølelse på at lille Noah var ei jente før vi fikk vite kjønnet hans, men det var aldri noe jeg hadde mye fokus på, for meg var det helt fjernt å ha fokus på det. Jeg sier overhode ikke at det er galt å ønske seg et spesifikt kjønn, for jeg kan kun snakke for meg selv. Og slik jeg føler det, er jo på ingen måte noen slags fasit. Men for meg var tankene helt andre steder.

I og med at vi fikk ekstra-oppfølging underveis i svangerskapet fordi de fant noen uskyldige, riktig nok, forhøyede verdier på den lille skatten vår i magen min, var jeg heller mye bekymret for om han var helt frisk, og redd for at han måtte komme til å opereres rett etter fødselen. Sjansen var nokså liten, men likevel tilstede, og jeg var like fullt bekymret. Jeg tenkte også mye på de som sliter med å i det hele tatt bli gravide og å få ett barn, og at jeg blir gravid flere ganger uten å i det hele tatt prøve - og urettferdigheten av det. At jeg følte meg heldig, som fikk enda et barn, enda hvor uplanlagt det hele var.

Jeg vet ikke hvordan det er å være jentemamma, og det gjør meg ingenting om jeg aldri får oppleve det. Bare det å bli mamma i seg selv er den største gaven som finnes, og jeg har fått oppleve det hele to ganger. Det er mer enn jeg noen gang kunne ha ønsket meg!

DET BLIR ALDRI DET SAMME UTEN HAN!

Det er fredag kveld. Leo er på overnattingsbesøk hos farmoren sin, så det er bare oss tre. Noah lager babylyder under babygymmen sin som ligger ved siden av sofaen vi befinner oss i. Vi spiser god mat og tven står på bakgrunnen. Endelig er det helg! 

Men det er liksom noe som mangler.

Jeg ser på Fredrik som sitter i andre enden av sofaen. "Nå pleier Leo å stjele en tacolefse av meg før han stikker av med den og ler" sier jeg. "Haha, ja, og så ender det opp med at hele stuegulvet er dekket av små biter av tacolefser" ler han. 


Litt senere får jeg samme følelsen igjen. Det er fortsatt tidlig kveld og vi skal snart i gang med å lete etter en film å se, først skal jeg bare leke med Noah. I mellomtiden rydder Fredrik på kjøkkenet. Jeg hører at han vasker og rydder i bakgrunnen mens jeg sitter ute i stuen med Noah foran meg. Noah kikker opp på meg med de store øynene sine. Han smiler så bredt! Tenk at han har ligget i magen min, tenker jeg. Han er så fin! Noah smiler og viser tydelige tegn til at han koser seg, og etter noen få minutter kommer Fredrik ut på stuen til oss. "Nå pleier Leo å sette seg ned på gulvet ved siden av meg for å kose og stryke på lillebroren sin" sier jeg til Fredrik før jeg smiler. Han smiler tilbake.


Vi hadde sett film i fred, vi hadde spist i fred, vi hadde fått dusjet i fred, og nå skulle vi snart sove. Det var uvant, og jeg følte hele tiden at det var noe som manglet. Jeg lå i sengen i mørket, og det var så stille i leiligheten. Helt rart stille. Vanligvis ville jeg tenkt at Leo var i gang med å gjøre ting han vet han ikke få lov til, siden det var så stille. Men Leo var jo ikke der.

"Jeg savner han" sier Fredrik.

"Jeg også. Jeg gleder meg til han kommer hjem igjen!"

Og hjem kom han! I dag tidlig kom han kom springende inn på soverommet hvor Noah og jeg lå og sov hvorpå han roper "Heeei!" sammen med det blideste lille ansiktet i hele verden. Og det er like godt å få han hjem hver gang, for det blir aldri det samme uten han ♥

DET ER SÅ VIKTIG Å HUSKE PÅ!

Til mammaen som kan ha det rotete hjemme: Barn roter så fælt, og det er så vanskelig å kunne finne tid til å gjøre absolutt alt. Du er en flink mamma!

Til mammaen som alltid har det ryddig og plettfritt hjemme: Å rydde mens barna er våkne er som å måke mens det snør: Så flott at du får det til!

 

Til alenemammaen: Det er ikke alltid til det beste for barna å holde sammen, noen ganger er det best å gå hver til sitt. Du gjør en bra jobb!

Til mammaen som har holdt sammen med barnefar: Godt jobba! Barn kan virkelig tære på kjæresteforholdet!

 

Til mammaen med romslig økonomi: Du har sikkert jobbet veldig hardt for å ha romslig økonomi. Du er en god mamma!

Til mammaen med dårligere råd: Penger er ikke alt, og alt kan ikke kjøpes med penger. Du er en god mamma!

 

Til mammaen som får til ammingen: Det må være så lettvint å alltid ha mat tilgjengelig og at den er perfekt tilberedt. Så utrolig bra!

Til mammaen som ikke ammer: Mamming før amming! Det aller viktigste er jo faktisk at babyen blir mett. Du gjør en veldig god jobb!

 

Til mammaen som samsover med barna sine: Så koselig det må være å sove med barna sine! Du er en god mamma!

Til mammaen med barn som sover i egen seng: Ikke alle barn sover godt i sengen med foreldrene sine! Du er en flink mamma!

 

Til mammaen som ikke fikk barn før i 30-årene: Så deilig det må være å sitte på så mye livserfaring, og å ha utdannelse og jobb på plass- Så bra!

Til mammaen som fikk barn veldig tidlig: Det viktigste er ikke hvor gammel man er, men at man er i stand til å ta vare på barnet sitt. Du er flink!

 

Til mammaen som gir smokk til barnet sitt: Så deilig det må være å kunne gi dem en lyddemper av og til. Noen ganger er det smokken som gjør at man beholder vettet. Du er god!

Til mammaen som ikke gir smokk til barnet sitt: Så deilig å slippe den kampen det kan bli når de må slutte med smokk. Du er flink!

 

Til mammaen som henter tidlig i barnehagen: Så utrolig flott at barnet kan få litt ekstra tid med deg. Herlig!

Til mammaen som henter senere i barnehagen: Barnet ditt koser seg nok masse i barnehagen med de andre barna. Du er en god mamma!


Jeg synes dette var en så flott måte å se ting på og at det hadde et så fantastisk budskap at jeg bare måtte lage min egne vri på det! Inspirert av BeautifullyBellaFaith.

Det majoriteten av alle mødre har til felles, er at vi alle prøver å gjøre det som er best for barna våre! Vi vet ikke alltid hvorfor andre mødre velger som de gjør, og det minste vi kan gjøre er å ikke dømme hverandre ♥

Ha en fin fredagskveld!

JEG VIL IKKE AT DET SKAL ENDE MED BRUDD

Hei alle sammen!

Jeg så at noen ville ha en liten oppdatering om hvordan det går med Fredrik og meg. Jeg har ikke visst helt hva jeg skal svare på det. Jeg har ikke snakket om det på bloggen de siste dagene fordi det kjennes ganske sårt for meg.

Jo eldre jeg har blitt, jo oftere har jeg tatt meg selv i å tenke: Burde jeg dele dette? Er dette å dele for mye? Burde jeg la være? Når jeg deler ganske personlige ting her på bloggen, deriblant denne saken hvor jeg har sagt til dere at vi ikke akkurat har hatt det så greit den siste tiden.

Jeg får ikke så mye tid til meg selv om dagen, og jeg ler litt når jeg må innrømme for dere at jeg ofte dusjer midt på natta for å få alt til å gå opp.


Og det følger med når jeg har tatt valget med å få barn - det er overhode ikke synd på meg, men når jeg ikke en gang har tid til meg selv, så sier det jo seg selv at det blir enda vanskeligere å skulle finne tid til kjæresten min også. Det er selvfølgelig (!) ikke bare mangel på tid til hverandre som har forårsaket hvorfor vi ikke har det noe bra sammen for tiden, "bare" det hadde jo ikke klart å skade vårt forhold slik det er nå. Det er summen av flere ting. Jeg har ikke lyst til å skrive noe mer om det eller å gå nærmere inn på det, men som dere skjønner så er det ikke så lett som det kanskje kan virke.

Jeg har spurt meg selv mye i det siste: Hva er best for barna? Hva er best for meg? Og hva er best for Fredrik? Jeg tror dere begynner å kjenne oss ganske godt nå, og vet at vi ikke ville gått fra hverandre på grunn av ingenting, eller på grunn av en fillesak. For vi har åpenbart ikke kommet helt hit bare for å gi opp på grunn av en og annen bagatell når vi har to små barn som begge under to år. Det er også en fryktelig krevende periode vi er inne i nå, og det er vi også fullstendig klar over.

I morgen er det helg igjen, og vi skal faktisk ha barnevakt. Noah blir naturligvis her hos oss da jeg fullammer han, og ikke føler meg klar i det hele tatt for å overlate ham til noen andre enda, men Leo skal til farmoren sin, og vi må prøve å få tid til å være litt oss. Og ikke bare mamma og pappa.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt lyst til å gi opp, men jeg vil ikke at dette skal ende med brudd.

Hvis det blir brudd i fremtiden, så skal jeg vite med hånden på hjertet at jeg har gjort alt i min makt for å få det til å fungere så lenge det er forsvarlig, og så lenge jeg og vi ser en grunn til å fortsette. Det skylder jeg meg selv, det skylder jeg Fredrik, og mest av alt - det skylder jeg barna. ♥



Jeg ønsker dere alle sammen en riktig god helg!

HVA GJØR MAN NÅR PARTNEREN ER UTRO?

Her om dagen luftet jeg et forslag til en samling av blogginnlegg jeg kunne publisere i tiden fremover. Jeg fortalte dere at jeg får en del mail og meldinger fra lesere som ønsker råd fra meg - hvilket jeg tar som et stort kompliment. Jeg tenkte at jeg kunne kjøre noen blogginnlegg hvor jeg svarer på disse her på bloggen, og siden det ble så godt tatt i mot at jeg skulle starte med det - så prøver jeg å begynne allerede i dag! Tanken er å fortsette med det hver søndag fremover, og dere kan sende meg mail på mammasom16@hotmail.com om dere vil sende inn noe selv.


«Hei Jessica! Jeg er noen år eldre enn deg, men har fulgt med på bloggen din i lang tid. Jeg begynte å lese den når du gikk gravid med Leo, fordi vi prøvde å få barn selv. 

Jeg trenger råd om hva jeg bør gjøre. Jeg føler ikke at jeg har noen venninner jeg kan snakke med dette om, for jeg skammer meg så over at dette har skjedd meg..

Jeg har ei jente som er nesten ett år yngre enn den eldste gutten din, hun blir ett år nå i februar. Hun var planlagt, og pappaen hennes er en fantastisk mann, vi har vært sammen i 5 år. Vi har alltid hatt et bra forhold og har krangla lite, til og med etter vi fikk jenta vår har vi krangla lite og jeg trodde forholdet vårt bare var bra. Men for noen uker siden oppdaget jeg at han har vært utro mot meg med en annen. Dette har gått veldig inn på meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, med en gang jeg fant ut av det var jeg sikker på at jeg ville gå, men nå vet jeg ikke lenger. Jeg tenker mye på jenta mi som må vokse opp i to hjem... Han sier at han angrer seg for det han gjorde mot meg, og at han aldri skulle ha gjort det. Jeg tror på han når han sier det, men jeg vet fortsatt ikke om jeg vil gå eller om jeg vil bli i forholdet for å starte på nytt. 

Det føles ganske rart å be deg om råd, men alltid når du skriver nye blogginnlegg så synes jeg du er så fornuftig og reflektert i tankene dine. Mye mer enn jeg var da jeg var på din alder. Jeg håper du svarer, det hadde betydd mye i den situasjonen jeg er i nå»

 

Hei!

Først av alt: Jeg kan ikke og jeg vil heller ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Du skriver at du ikke vil fortelle dette til venninnene dine, og det er er fullt og helt din avgjørelse. Men om noen en eller annen gang skulle fortelle deg akkurat hva du bør gjøre, så synes jeg du skal drite i det. Det er ditt liv og du må først og fremst tenke på hva du klarer å leve med og ikke. 

Og det store spørsmålet her er vel egentlig: Klarer du å leve med utroskapen? Tror du at du kan komme deg videre?

Mange sier at om kjæresten eller mannen deres hadde vært utro, ja, da ville de pakket baggen, tatt med seg barna og dratt på flekken. Jeg for min del tror at det er èn ting å si noe om hva man ville gjort i en slik situasjon, og en helt annen ting og faktisk sitte i situasjonen selv.

Jeg tenker at noe vesentlig her er hvordan du fant ut om utroskapen. Du skriver kun at du oppdaget at han hadde vært utro, og at han i tillegg til det har fortalt deg at han angrer veldig på at han i det hele tatt var det. Fortalte han det selv, la det frem ordentlig, og innrømte at han hadde gjort en stor feiltakelse - eller var det slik at du fant det ut på egenhånd eller fra noen andre? 

Jeg tror ikke nødvendigvis at det kun er fæle mennesker som er utro. Jeg tror heller ikke at utroskap er ensbetydende med at partneren ikke elsker deg. Du sier ikke noe om hvordan han har vært utro, og vi har jo alle forskjellige meninger og ulik oppfatning av hva utroskap egentlig er. For noen er det utroskap når partneren sletter meldinger fra telefonen slik at man ikke skal se dem, for andre er det ikke utroskap før man har gjort noe fysisk med noen andre enn partneren. Jeg tror at gode mennesker også kan ta dårlige valg. Det betyr ikke nødvendigvis at man er et dårlig menneske, men at man er menneskelig. Og mennesker gjør noen gang feil.

Når det kommer til det å være utro gjentatte ganger, så tenker jeg at man kan gjøre en feil èn gang. Og så lærer man av det, og gjør ikke samme feilen en gang til. Gjør man det, så er det ikke lenger en feil, men et bevisst valg.

I tillegg tenker jeg at det har litt å si hvem denne andre jenta (?) er, og hvilket forhold han har til henne. Er det snakk om at han har hatt et forhold på si som har foregått over lenger tid, eller var det noen han traff tilfeldig på byen? Noe annet jeg ville ansett som et vesentlig spørsmål som du kan stille han, er hvorfor han gjorde det. Du sier at du hele tiden har følt at forholdet deres har vært bra. Samtidig som du har følt det slik, så har han vært utro mot deg.

Jeg forstår så forferdelig godt at du tenker på jenta di oppe i dette. Men ikke la henne være den eneste grunnen til at du blir. Jeg har en teori om at hvis man kun blir værende i et kjæresteforhold på grunn av barna når man egentlig aldri ville blitt ellers, så vil nok barna (eller i ditt tilfelle: barnet) merke det på et eller annet tidspunkt. Jeg tror barn oppfatter og får med seg mye mer enn hva vi kanskje tror. Det er en flott tanke i seg selv at du tenker på jenta di, og jeg er helt for å jobbe med forholdet hvis man tror man kan få det til å fungere (I en "perfekt" verden, misforstå meg rett, så vil man jo ha foreldre som er sammen) men har han vært utro og du nå kjenner etter hvert at du ikke klarer å fortsette forholdet, at du ikke klarer å stole på ham etter dette, eller om du av en eller annen grunn finner ut at du ikke klarer å leve med at han har gjort dette, så må du huske på en ting: Man skal ikke holde sammen for en hver pris!

Det har skjedd et stort tillitsbrudd her, og jeg tror ikke dette er noen enkel situasjon. Jeg tror heller ikke at det finnes en enkel løsning. 

Jeg skal være helt ærlig med deg, jeg vet ikke en gang hva jeg tenker at jeg ville gjort selv. Det finnes ingen fasitsvar, og aldri la noen fortelle deg at du har tatt feil valg når du har tatt en avgjørelse. For hvis den avgjørelsen er riktig for deg, så er det det som betyr noe. 

God klem

GEJSTEINNLEGG: FREDRIK SVARER PÅ NOE JEG HAR LURT PÅ!

Her en kveld for ikke så lenge siden, lå Jessica og jeg i senga. Leo og Noah hadde akkurat sloknet for natten. Verden var tilbake i balanse igjen og Jessica og jeg kunne legge oss etter nok en dag med mye aktivitet, lek og moro!

I det hodet mitt treffer puta så spør Jessica meg om noe.


"Fredrik, jeg må bare spørre om noe jeg har lurt på en stund, men jeg er litt redd for at du skal tolke det feil. Kjenner du på en like ubetinget kjærlighet ovenfor barna som det jeg gjør?" 

Jeg snur meg til Jessica og sier  "Jeg elsker barna over alt på jord. Så snur jeg meg til vinduet ved sengen, før jeg fortsetter: "Synes du ikke det er litt rart hvor mye fokus og snakk det er om morskjærligheten sammenlignet med kjærligheten pappaen føler for barna sine? Jeg skjønner at den er spesiell siden dere går med barnet i magen i 9 måneder, men selv føler jeg ikke at pappakjærligheten er noe mindre. Altså jeg er jo ikke mamma da, og kjenner derfor ikke på morskjærligheten. Jeg kan dermed ikke si for sikkert at pappakjærligheten er den samme. Men hvis man tenker litt på det, så elsker vi begge to barna våre over alt på jord. Leo og Noah er de to vi bryr oss mest om i hele vide verden. Vi gjør begge to alt for barna våre, og ville gått til verdens ende for dem. De gleder oss når vi ser dem smile. De smelter hjertene våre når de ler! Tror du det er stor forskjell på kjærligheten vi føler for dem?

Sekundene gikk uten at jeg hadde fått noe svar.

"Jessica!?" så snur jeg meg tilbake. Gjett hvem som hadde sovna!!

Så jeg ble liggende med tankene i hodet selv. Jeg kom ikke helt frem til et endelig svar, men det er da ingen konkurranse om hva som er sterkest. Vi vet jo at vi begge har barn som er det viktigste i livene våre. Jeg vet at jeg elsker dem betingelsesløst, og jeg ser lett at Jessica gjør det. Så om kjærligheten vi føler for dem ikke føles 100% likt for oss, så kan den jo være like sterk!

- Fredrik

hits