mars 2017

HAN VIL ALLTID VÆRE PAPPA TIL BARNA MINE..





Jeg tror ikke det finnes en bedre følelse enn det å se Fredrik når han kommer hjem og skal si hei til barna. De blir jo så glade at jeg blir helt varm når jeg ser det. Leo er jo bortreist nå, så det blir masse kvalitetstid på både Fredrik og meg alene, og oss alle tre sammen. Noah sovner vanligvis relativt tidlig på kvelden, så det å ha de timene alene på kvelden med bare tid sammen som kjærester er fryktelig uvant, men også veldig kjekt.

Jeg hadde helt glemt hvordan det var å bare ha ansvar for et barn, spesielt nå som den første natten uten Leo er forbigått og han fortsatt er bortreist. Det føles ut som at jeg konstant har glemt noe, selv om det selvsagt ligger i bakhodet at Leo ikke er her hjemme i det hele tatt. Jeg får nesten en litt nostalgisk følelse tilbake til da Fredrik og jeg var ny-innflyttet i denne leiligheten med lille Leo på 4 måneder i 2015. Det var sommer, og de to siste dagene her i Larvik har også vært som to deilige sommerdager. Derfor blir følelsen nesten litt forsterket!

Akkurat nå hører jeg skikkelig babylatter fra den andre enden av rommet, det er virkelig den herligste lyden i hele verden! Fredrik sitter nemlig med Noah på fanget, snakker til ham og får han til å le ustanselig. På en måte jeg vet at jeg ikke får ham til å le. Det er noe helt eget ved så se hvor mye barna betyr for Fredrik. For det ser man nemlig utrolig godt, man trenger ikke en gang kjenne Fredrik for å se det. Når han pakker Noah inn i et pledd og holder ham tett inntil seg før han smiler, og når han henter den lille brune bamsen til Noah og legger den ved siden av ham når han har sovnet i sengen sin, før han brer dynen hans over han. Uansett hva som skjer i fremtiden, så vil han alltid være pappa til barna mine. Barna våre. Jeg ser at han ville gjort alt for dem. Ikke minst så er det så utrolig vakkert for meg å se at han elsker barna så utrolig høyt. Han elsker dem uten tvil akkurat like høyt, som det jeg gjør!

DET MÅ TA EN SLUTT..

Hei dere!

Nå tenkte jeg bare å skrive akkurat hva jeg tenker, og noe jeg har tenkt på en god stund allerede. Man kan ikke få alle til å like seg, og det har tatt litt tid for meg å akseptere. Jeg har unngått å smile med tennene fordi jeg har synes at jeg er stygg når jeg smiler med tennene, selv om den usikkerheten bunner i at jeg har fått høre at jeg er stygg når jeg smiler på den måten. Jeg har alltid vært redd for å ta i mot barnevakt og hjelp med barna fordi jeg er redd for at andre skal tro at jeg setter bort barna mine for å være ungdom, jeg har vært redd for å kle meg i noe annet enn skjorter og sorte bukser fordi jeg er redd for at noen skal mene at det jeg kler meg i ikke er fint, at jeg kler meg feil til å være mamma, og så videre..




Så i dag når Fredrik skulle ta bildene av meg, tenkte jeg bare at nå må jeg gi faen. At nå må dette faktisk ta en slutt! Å bare smile med tennene uten å tenke, og å fortelle dere at Leo skal være borte fra oss i 2 fulle dager nå, fordi vi har hatt en så vond periode i forholdet vårt nå at vi sårt trenger litt ekstra tid sammen for å finne tilbake til hverandre. 

Det må ta en slutt at jeg bryr meg så mye om hva andre skal tenke, og at jeg hele tiden skal ta hensyn på forhånd for å forsvare meg selv - ved at jeg ikke kan gjøre enkelte ting eller kle meg på en annen måte fordi det er "feil". Å holde på slik jeg har holdt på alt for lenge nå, ved å alltid skulle ta hensyn til hva andre tenker istedenfor å bare være meg selv, er jo faktisk litt som å si "Unnskyld for at jeg er ekte". Jeg gjør feil og jeg er menneskelig. Det er så slitsomt å hele tiden føle at jeg må unnskylde, forklare, eller ta hensyn til hva alle andre synes hele tiden. Jeg må jo kunne være meg selv.

I dag kledde jeg meg i akkurat det jeg hadde lyst til å ta på meg, uten å tenke på at noen ville synes at jeg så horete ut. Jeg har smilt masse med tennene, og jeg turte å ta imot hjelp med barna og la mamma få låne Leo 2 dager for aller første gang. Ikke minst turte jeg å skrive dette, uten å være redd for kommentarene jeg kunne komme til å få. Det er tøft for meg å være så ærlig med dere, men jeg orker det rett og slett ikke lenger. Jeg vil ikke at bloggen skal være en arena for sutring, men jeg følte det var på tide å bare si i fra nå. Jeg er jo en veldig positiv og glad jente, men jeg føler det kanskje ikke har kommet så godt frem på bloggen, og tror at ting vil bli mye bedre fremover nå! Ønsker dere alle en fantastisk søndagskveld!

MIN LILLE FAMILIE

God ettermiddag, alle sammen! Her i Larvik er det et helt nydelig vær i dag, og nyter vi. Det var virkelig helt herlig å våkne opp til det, spesielt etter at Noah ikke ville sove før det ble ganske sent i går kveld. Han har veldig snart fått begge tennene nede, og det har skjedd på så utrolig kort tid! Begge barna sover stort sett natten gjennom nå, og det er veldig fint. Jeg må jo si at jeg føler vi har hatt vår andel våkennetter, så det føles litt godt at de begge er inne i en god rutine enn så lenge hvert fall!

Det var noen lesere som ville se flere familiebilder, så vi tok et sammen i går. Min lille familie som jeg er så glad i!


Så, ellers har vi kost oss mye i dag. Startet dagen med verdens herligste smil fra lille Noah også, så dagen alt i alt kunne ikke blitt så mye bedre! Fredrik var ute et tur i går kveld med noen venner, så akkurat nå ligger han og sover litt samtidig med Noah. Haha, de var så fine der de lå mens jeg kikket inn til dem i stad. Vi skal gå en tur ned på bryggen litt senere i dag, noe som blir helt herlig i dette fine været! 

Jeg tenker egentlig at vi kan gjøre det nå snart, så jeg bør vel snart vekke Fredrik, så kan Noah sove videre i vognen sin mens vi går! Ønsker alle en flott dag, vi snakkes igjen snart ♥

DERFOR POSTET JEG LETTKLEDDE BILDER

Herregud så mye tyn jeg fikk da jeg i forrige uke postet bilde av meg selv fra da Leo var 4 måneder gammel og man kunne se litt av magen min - det var for øvrig mange varmegrader og jeg gikk i shorts og magetopp. Ikke ble det mindre rabalder da jeg postet bilder av meg selv fra 2013, i et blogginnlegg om en samtale mellom Fredrik og meg. På ett av disse bildene kunne man vel så vidt skimte magen min - og siden jeg tidligere har gått hardt ut mot mødre som ved tidligere anledninger har publisert bilder av kroppene sine poserende på barselavdelingen etter å ha nylig fått barn - så er jeg visst vanvittig dobbeltmoralsk. Forstå det den som kan, for det gjør virkelig ikke jeg.

At jeg går hardt ut mot mødre som poserer i undertøy få dager etter fødsel og publiserer bilder av dette på sosiale medier, og med det bidrar til et økt fokus på kropp blant nybakte mødre og gravide, er ikke det samme som at jeg forbyr og hater alle som skulle lagt ut bilde av seg lettkledd. Jeg stiller spørsmål omkring hvor det behovet for bekreftelse kommer fra, men jeg hater ikke. Ikke er jeg sjalu heller. For det går faktisk an å stille seg kritisk til noe uten å være sjalu, jeg tenker egentlig at det er sunt å være litt kritisk.

Det å fjerne det ekstreme fokuset på å være "fit" bokstavelig talt rett etter å ha satt barn til verden er noe jeg virkelig er engasjert i, for jeg vet hvor sårbar man er når man akkurat har fått barn. Jeg vet at det at mange mamma eller livsstil-bloggere har et stort fokus på kropp etter graviditet og fødsel påvirker mødre der ute, enten man som blogger vil innse det eller ei. Og spør du meg er det en helt sinnssykt ting å ha fokus på når du akkurat har fått møte babyen din. Babyen ligger i bakgrunnen mens mamma poserer i undertøy foran speilet for å vise seg frem på sosiale medier, liksom. 

Når det er sagt går det faktisk an å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg mener ikke at vi skal gjemme bort kroppene våre, at bloggere skal tulle seg inn i ullpledd på stranden når de er på ferie fordi de er livredde for å poste bilder av kroppene sine, og at vi aldri skal snakke om kropp, jeg mener bare at jeg ikke tror at å dele bilder av kroppen sin rett etter man har fått barn egentlig bidrar med noe som helst som er positivt.

Når det kommer til det at jeg har blitt kalt dobbeltmoralsk på grunn av de nevnte bildene: Kan et bilde hvor man kan skimte deler av magen min tatt for 3 år tilbake i tid uansett sammenlignes med at nybakte mødre poster helfigur-bilder av kroppene sine hvor de viser seg frem rett etter å ha fått barn? Er det virkelig å være dobbeltmoralsk, og er det sammenlignbart?

Nå har jeg vært 2 år i denne bransjen, og det er ikke rart bloggen min har tatt den retningen den har gjort - med at jeg nesten ikke tør å dele egne meninger lenger. Uansett hva man mener, så er det noen som mener det er feil og at du er dobbeltmoralsk og hyklersk. Legger du ut bilder av deg selv lettkledd? Grusomt. Tar du avstand fra å legge ut lettkledde bilder av deg selv? Ja, da er du hyklersk bare man ser så mye som en centimeter av en arm på et bilde du publiserer i en senere anledning. Grusomt det også. Damned if you dont, damned if you do.

Jeg tror dette skremmer mange fra å tørre å ytre meningene sine, for man kan faktisk ha flere tanker i hodet samtidig til tross for at man har tatt et standpunkt som man står ved. Det betyr ikke at man er dobbeltmoralsk, det betyr bare at man evner å se nyanser og at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre.

LEO 2 ÅR: SELSKAPET

Hei dere! Nå har alle gjestene dratt, og vi sitter igjen med en rimelig fornøyd 2-åring som har fått alt han kunne ønske seg og litt til i dag. Det er så fint å se at han blir så glad for selv den minste lille ting, som i dag da han ble så glad for et bursdagskort med en bil på.

Vi har hatt en så fin feiring i dag! Leo har kost seg masse med kaker, gaver og kjente fjes - og det samme har vi. Vi ble ferdige i siste liten med all pyntingen, men det gikk akkurat, og jeg synes det ble veldig fint! Leo var spesielt begeistret for alle ballongene! Foreldrene mine og en av søstrene mine kom til Larvik i går og var selvfølgelig også med på feiringen, det var noen fra familien til Fredrik og min som ikke kunne komme i selskapet i dag, men vi har allerede hatt en liten feiring med de i forkant av 2-års dagen til Leo som også var vellykket!

Jeg legger ved bilder av det flotte selskapet vi har hatt i dag, og ønsker dere alle sammen en riktig fin lørdagskveld!

























LEO GLEDER SEG TIL I MORGEN!




For en start på helgen! Nå er alt klar til den fine dagen i morgen - og bursdagsselskapet til Leo. Leo har fått så mye fint allerede i anledning 2-års dagen sin, senest i dag fikk han ny seng av mine foreldre. En utrolig heldig liten gutt er han uten tvil, og det skal vi selvsagt lære ham å verdsette!

Jeg er helt sikker på at om han hadde forstått at vi skal feire ham i morgen, så hadde han gledet seg noe helt utrolig. Han er veldig sosial av seg og glad i at det skjer ting. I den alderen han er i nå, så er det nemlig litt vanskelig å begripe rekkevidden av hvor mye han forstår, selv om han snakker mye og er veldig «med» - men jeg vet at han trolig skjønner mye mer enn hva vi kanskje tror. Han overrasker oss stadig vekk! Han er så glad i alle menneskene han har rundt seg, og viser det på så mange fine måter. Jeg har ordnet og planlagt en god stund, og både Fredrik og jeg har sett frem til selskapet hans. Nå håper vi bare den lille sjarmøren får et flott selskap, omringet av mennesker som er glade i han!

Ønsker dere en nydelig helg. Klem ♥

JEG HAR GJORT NOE JEG ANGRER PÅ



Noen ganger får jeg litt sjokk av innse at dette er livet mitt nå - og at jeg har to egne barn. Det høres sikkert helt sprøtt ut for dere som har fulgt meg lenge og gjerne også gjennom begge graviditetene mine. Men av og til kan jeg faktisk få den følelsen. Det føles nesten ut som om at jeg henger litt etter, og at det ikke har gått helt opp for meg enda. Og eldstemann fylte jo 2 år i går, så det sier jo i grunn sitt. Haha! Jeg er ikke bare blitt mamma, jeg er det for resten av livet mitt også. For alltid!

Dere vet at jeg prøver så godt jeg kan å ikke angre på så mye ting jeg har gjort, eller ting som på grunn av mine valg har hendt tidligere. Her om dagen fikk jeg nemlig spørsmål om det er noe jeg angrer veldig på. Og det er det faktisk, for jeg som alle andre har gjort ting jeg angrer på. 

Det er mye jeg kunne tenkt at jeg angrer på - men det jeg kanskje har konkludert med at jeg har angret aller mest på er å tillate meg å bli overkjørt av andre, og det å la andre menneskers meninger få innvirkning i hvordan jeg har det. Det at jeg lot meg påvirke av andre, og resultatet av det noen ganger kunne være at jeg følte meg som en dårlig mamma, fordi jeg var ung. Man kan si mye rart om meg, men en dårlig mamma har jeg aldri vært.

Jeg sier "Angret" fordi jeg ikke gjør det lenger nå. Jeg fortjener å leve uten anger, det burde alle - selv om det er mye enklere sagt enn gjort. Jeg tror at når man sitter i den situasjonen at man angrer veldig på noe, så har man i hovedsak to muligheter. Man kan tenke at det er kjipt at man gjorde det, men at det er i fortiden, og deretter komme seg videre. Eller man kan dvele over fortiden og stadig vekk tenke over det du angrer på.

For til tross for at jeg også har gjort noe jeg angrer på i dag, faktisk opp til flere ting, så kan jeg ikke tenke på det i all evighet. Man må komme seg videre. Det er i fortiden, og noen ganger kan fortiden være både kjip og vond - men det er fortsatt i fortiden, og fortiden får man aldri gjort noe med. Det er kun fremtiden man kan forandre!

VONDT I HJERTET MITT

Hei dere. Nå går bursdagen til Leo mot slutten, og vi har hatt en fantastisk dag med ham. Vi har lekt masse, Leo har fått mange fine gaver, men viktigst av alt masse kjærlighet, kos og vi har skapt gode minner. Han har vært så glad og fornøyd, og det er ingenting som betyr noe mer for meg som mamma enn å se akkurat det. Han sovnet rett og slett på et blunk da han ble lagt i sengen sin, like etter lillebror. Så han var nok ganske sliten etter dagen også, og etter alle morsomheter.

Til tross for at det har vært en så fin dag, kan jeg likevel si at det har gjort vondt i hjertet mitt i dag - etter terrorangrepet i London ble kjent. Det gjør fysisk vondt, det stakk i brystet mitt da det dukket opp på nyhetene, og tårene sitter litt løst når jeg kjenner hvor urettferdig verden er. Tidligere i dag da Leo var i barnehagen, dukket det opp en artikkel i feeden min på Facebook. En tobarnsmamma som var på vei til å hente barna sine på skolen, var en av de drepte etter terrorangrepet. Hva skal man egentlig si til noe sånt? Jeg blir helt tom for ord, for det er ingen ord som er dekkende nok. Ordene kan aldri måle seg med følelsene man sitter med.


Oftere og oftere blir jeg påminnet om hvor lite som skal til for å endre alt. Livet er så utrolig skjørt, bare det å være vitne til det er så vondt. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan etterlatte og berørte må føle det. Men vondt gjør det, så vondt at det konstant ligger i bakhodet, selv når man ikke en gang er involvert selv.

I dag har jeg kjent på mye glede på grunn av Leo sin fødselsdag. Smilet hans har fått meg til å smile. Men tankene har vært der, for jeg har også kjent på en helt enorm følelse av urettferdighet, og hatt en forferdelig klump i magen. For i England så er det to barn som har en mamma som aldri kommer hjem igjen.

GRATULERER MED DAGEN, LEO!

Gratulerer så masse med dagen til verdens beste og fineste gutt, storebror og gledesspreder! Leo er 2 år i dag, og vi har sørget for at han fikk den beste starten på dagen som han kunne ha fått. Jeg stelte i stand en skikkelig bursdagsfrokost bestående av hvetebolle med nonstop og melisglasur, kanelknute, og en liten juiceboks med sugerør. Leo var strålende fornøyd, og smilte og koste seg masse der han satt!

For to år siden ble jeg mamma for aller første gang til denne gutten. Akkurat nå for 2 år siden var ikke Leo 30 minutter gammel en gang. Jeg husker det virkelig som om det skulle vært i går! Den nydelige lille babyen, har blitt til nydelige Leo som er så full av energi og glede. Han er så stor, men samtidig så liten.















Det var tydelig at Leo synes det var veldig stas å ha bursdag, og han trippet fryktelig fornøyd avgårde til barnehagen med pappaen sin i dag tidlig etter den lille feiringen vår. Han har allerede fått mange fine gaver, selv om jeg er veldig bevisst på at det selvfølgelig ikke er det som betyr mest - og han synes det var over gjennomsnittet morsomt å åpne gavene og å rive av papiret. Haha!

Vi er så stolte over den fine gutten vår. Vi har allerede planlagt litt av resten av dagen, vi skal dra å hente han litt tidligere i barnehagen for å ta ham med på lekeplassen, og spise bursdagsmiddag sammen. Vi skal gjøre dagen hans fantastisk for ham.

Mamma og pappa elsker deg, Leo!

DETTE VISSTE DU KANSKJE IKKE OM MEG

Jeg synes det er litt skummelt, og kanskje litt rart å åpne meg sånn som dette. Jeg er veldig trygg på meg selv i mammarollen, men som jeg har sagt til dere tidligere, så er jeg ikke bare mamma - jeg er jo en 18 år gammel jente også. Det hender at jeg får høre at noen av de som leser bloggen min glemmer alderen min, og det velger jeg å ta som et kompliment. Det er faktisk ganske lett for meg å glemme også, spesielt ettersom den jeg er utenom mammarollen gått litt i dvale nå som de siste 6 månedene har vært så preget av at jeg har hatt baby! Nå fremover skal dere også få bli bedre kjent med meg, og ikke bare hvem jeg er som mamma, eller andre ting omkring mammarollen.

2 TING JEG LIKER

Å ha et så behagelig forhold til noen at man kan være helt stille uten at det blir kleint eller ubehagelig.
Å sove til langt på dagen!


2 TING JEG IKKE LIKER

At jeg er så sinnssykt avhengig av mobilen min. Det er nesten skummelt å føle seg så avhengig av noe! Spesielt om du klarer å ødelegge mobilen din annenhver måned, slik som jeg gjerne gjør.
Falske mennesker. Eksempelvis at noen snakker dritt om noen til meg, for å så være bestevenninna til vedkommende dagen etter.



2 FAKTA OM MEG

- Jeg har fregner som jeg sminker vekk hver eneste dag. Når jeg forteller det til folk så tror de ikke på meg, men det er sant. 
- Jeg sier gjerne ting ganske rett ut, er ikke redd for å si i fra, og er ganske utadvendt. Jeg er ikke sånn at jeg snakker fra levra hele tiden, men jeg er ærlig og ikke redd for å stå opp for meg selv.
 

2 TING JEG ØNSKER MEG

- Sydentur. Fredrik vil ikke dra til syden med to små barn (Forståelig nok altså, men det stopper ikke meg) så jeg får dra med meg noen andre familiemedlemmer.
Flere timer i døgnet! Da hadde mye løst seg, eller i hvert fall så hadde nok mye gått utvilsomt lettere i livet mitt.

2 TING JEG BURDE

Ta billappen. Jeg har faktisk tenkt til å begynne så fort som mulig, etter å ha gitt opp å vente på Fredrik som dessverre er like treg som meg. Haha!
Lære meg å gå på høye sko! Er jeg den eneste jenta som ser ut som en nyfødt kalv når jeg skal gå på skikkelig høye sko? Haha, jeg burde kanskje ha lært meg det?

2 TING JEG ER FLINK TIL

Jeg vil påstå at jeg er flink i jobben min, men slik tror jeg det er fordi jeg er så glad i jobben min!
Å gi råd! Hadde jeg bare vært like flink til å følge dem selv. For det er nemlig ikke like lett!


2 TING JEG IKKE ER FLINK TIL

Å rekke tidsfrister, jeg har også en tendens til å være litt sen til avtaler og treg til å svare på meldinger.. Jepp, jeg er en sånn irriterende person. Sorry!
Å legge meg tidlig. Jeg tror aldri jeg har lagt meg tidligere enn klokken 01:00. Like trøtt hver morgen, men jeg lærer tydeligvis aldri. Haha!

2 TING JEG SKAL I SOMMER

Tillate meg ha litt mer fri, og få tatt igjen litt tid til å være meg ved å dra ut med venninner.
Nyte hvert sekund, smile masse, blogge masse, og gjøre det beste ut av hver dag.

3 TING JEG GLEDER MEG TIL

Jeg gleder meg til så utrolig mye. Det er en god egenskap jeg har - jeg gleder meg til små ting som andre kanskje bare ser på som en del av hverdagen. 
Jeg gleder meg veldig mye til kjøpe masse nye klær til sommeren. Kan nesten ikke vente!

2 TING SOM GJØR MEG AVSLAPPET

Trening tidlig om morgenen eller joggeturer ute.
Å se serier i senga på late dager i pysjen.

2 TING SOM STRESSER MEG

At jeg føler jeg holder på å bli gammel. Haha, jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik - men sånn er det i hvert fall.
Alt! En av mine verste sider tror jeg, jeg blir så vanvittig stresset, og får i tillegg helt noia av at jeg blir stresset. Fredrik er en skikkelig rolig type, så han blir jo stresset av meg og prøver å roe meg ned. Dere kan jo egentlig bare se det for dere, haha..

Jeg har hatt en så utrolig god dag i dag, og håper virkelig dere har hatt det samme. Ønsker alle lesere en fin kveld videre!

JEG BÆRER PÅ EN HEMMELIGHET

Deler du alt som skjer i livet ditt med de rundt deg? Jeg gjør ikke det. Det er mye jeg holder for meg selv, og mange hemmeligheter jeg holder for meg selv som jeg aldri kommer til å dele med noen. Noen ting er rett og slett best å holde for seg selv.. Jeg bærer til og med på hemmeligheter som ikke en gang angår meg, men som jeg likevel alltid kommer til å holde tett om. Jeg synes det er så utrolig viktig at de rundt meg føler at de kan stole meg. Og så synes jeg det er minst like viktig å understreke at det er veldig mye som enten tidligere har skjedd, eller som skjer i mitt liv, som aldri kommer ut her på bloggen. 

For jeg skjønner at det kanskje ikke ser sånn ut ved første øyekast når noen leser bloggen min. Jeg vil jo gjerne at dere skal bli kjent med meg og familien min, men jeg vil også kunne kjenne tydelig hvor grensa går. Noen ganger trenger jeg til og med kanskje litt tid til å reflektere og tenke rundt hva jeg kjenner at er greit å dele, og hvorfor. Akkurat det har jeg faktisk tenkt på mye i dag.


Fredrik og jeg har nemlig vært på vår første time sammen med å få hjelp til forholdet vårt i dag. Det gikk bra, men jeg føler meg likevel litt trist. Kanskje jeg bare er trist fordi jeg aldri trodde at det skulle gå så langt? Jeg vet ikke. Men det føles godt samtidig. Litt sånn vondt og godt på samme tid. Jeg er glad vi kan få hjelp, og jeg er glad for at Fredrik var like enig med meg om at det var lurt. Vi vil gjøre så godt vi kan for fikse det som har blitt ødelagt, men varige endringer skjer ikke over natten. Det kommer i så fall til å ta tid. Jeg føler ikke for å utdype så mye mer enn det, men vi vil ikke gi opp uten å ha prøvd skikkelig.

Ønsker dere alle sammen en fin kveld videre ♥

JEG FØLER MEG IKKE KLAR!

Hei dere! Leo sin 2-års dag nærmer seg virkelig nå. Selskapet blir jo holdt til helgen, men Fredrik, Noah og selvsagt bursdagsbarnet skal ha en liten feiring med bare oss på dagen hans. Pannekaker står på menyen, og jeg har planlagt bursdagsfrokost til den lille, store (snart) 2-åringen!

Dere vet jo allerede at jeg tar bursdager veldig høytidelig. Jeg tenkte å vise dere en liten sniktitt på pynten til bursdagsselskapet hans. Fredrik og jeg gleder oss veldig mye til å feire Leo med venner og familie, og jeg gleder meg også til å vise og dele dagen med dere. Tenk at det er et helt år siden 1-års dagen hans, da var jeg jo gravid - og i år skal lillebror også få være med på feiringen.














Alt er faktisk i skjønneste orden. Ikke at det er noen bombe at jeg har planlagt en god stund allerede, men jeg pleier vanligvis å mangle et par ting som jeg ikke kjøper før selskapet er rett rundt hjørnet, men det har jeg unngått denne gangen! Kake er bestilt for lengst, ballonger, bursdagshatt, pynt og gaver ligger klart. Det er litt rart å innse at Leo begynner å bli så stor nå.. Den eneste tingen som ikke er klar for fødselsdagen hans, er nok meg!

NÅR ALT FØLES HÅPLØST..

Jeg er ikke en av de som tror at barn tar skade av å se at foreldrene sine viser følelser. Faktisk, så husker jeg enda at det største sjokket jeg kjente på under oppveksten min da jeg virkelig var i ferd med å vokse opp - var å innse at mine foreldre også bare var mennesker. 

Jeg har dager hvor jeg føler jeg ikke strekker til i det hele tatt, dager hvor alt føles helt håpløst. Jeg kan føle at kjæresteforholdet vårt går til et visst sted, jeg kan føle at jeg ikke rekker alt jeg skal, og at jeg ikke klarer å gjøre ting godt nok.

Dette var en slik dag.

Jeg står på kjøkkenet og puster tungt ut. Jeg vet ikke om Leo lot merke til det eller ikke. Vanligvis pleier jeg aldri å vise tegn til at jeg er sliten eller trist når barna er våkne, men det burde man som forelder kanskje gjøre. For å normalisere de følelsene som strengt tatt er like normale som å være glad og lykkelig. Jeg vet ikke, det har bare ikke falt meg helt naturlig når barna er så små enda. Kanskje jeg bare er redd for at de skal føle at de har et ansvar for sin egen mamma.

Leo kommer i en rasende fart ut til kjøkkenet, og mot meg. Han har den lille gule bilen sin i hånda si. Det er sånn han gjør noen dager, plutselig kommer han bare løpende. "Oppati!" sier han mens han hopper opp og ned foran meg. Jeg løfter han opp og han gir meg verdens beste klem. "Glad i dej" sier den lille stemmen.

Og plutselig er det ikke så håpløst lenger likevel.

BLANDEDE FØLELSER..

I dag tok jeg et nydelig bilde av Noah (Til venstre) rett etter at han hadde våknet. Han hadde det luret smilet sitt og jeg klarte ikke å tenke annet enn "Herregud, nå ligna du på storebroren din!"

Ikke slik Leo ser ut akkurat nå da, men slik Leo så ut da han var på ca samme alder. Akkurat den tanken har jeg hatt en god del ganger tidligere også i det siste, for av og til når jeg ser på Noah, så kan det et sekund føles ut som at tiden blir skrudd tilbake til da Leo var baby. Det er helt sprøtt! Jeg har egentlig aldri syntes at de har vært helt sinnssykt like på hverandre, men spesielt når Noah ligger på ryggen og smiler det fine smilet sitt, så er han veldig lik på storebroren sin synes jeg. 

Så jeg gikk gjennom minnekort og i bildearkivet mitt her på bloggen, og fant omsider et bilde fra den tiden da Leo var omkring 5-6 måneder. Ikke at det tok så veldig mye tid eller krefter altså, det er jo fordelen med å være blogger! Man har alltid bildene og minnene tilgjengelig fra veldig mange måneder tilbake. Og jeg må jo si at jeg synes det er utrolig morsomt å se at de faktisk ligner en hel del! Bildet av Leo er jo tatt med speilreflekskamera da, og det av Noah er tatt av Iphone-kamera, og så er det litt forskjell på vinklene bildene er tatt i. Men når man ser på trekkene i ansiktet - spesielt øynene og nesen, så synes jeg det absolutt er synlig at de er søsken. Og det er jo så koselig!

Jeg får likevel litt blandede følelser når jeg ser på bildene, for da blir det så alt for synlig at tiden bare raser forbi og at Noah snart løper rundt her hjemme han også. Jeg vet hvor fort det gikk fra Leo bikket 6 måneder, og frem til nå. Det er en skikkelig klisjé - og det vet jeg, men noen klisjeer stemmer jo faktisk. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne stoppe tiden litt. Det hadde vært fint, det!

JEG VIL HA EN BABY TIL

Jeg savner babymagen, og til tross for at starten på svangerskapet med minstemann også var rimelig tøff, så var resten av svangerskapet en utrolig fin tid som jeg virkelig kan se tilbake på med et stort smil. Det er egentlig litt sykt å si det når jeg har en baby som akkurat har blitt 5 måneder gammel - men ja, jeg savner å være gravid, og jeg vil uten tvil ha en baby til i fremtiden, som jeg har snakket om her inne tidligere. Alle tankene og forventningene man har, og det å glede seg til å møte han eller hun, i tillegg all spenningen rundt at man ikke har møtt babyen sin enda.

Men det er ikke grunnen til at jeg ikke går på prevensjon nå.

Jeg fikk noen reaksjoner på at jeg ikke går på prevensjon akkurat nå, etter å ha svart på spørsmålet i DETTE blogginnlegget. Jeg skrev det selvsagt ikke for å få reaksjoner, men jeg ble ikke kjempeoverrasket over at noen reagerte. Det virker som at noen ikke tror at jeg er ansvarsbevisst i det hele tatt, og det er jeg selvfølgelig. Jeg behøver ikke gå på prevensjon akkurat nå, og da lar jeg være det. Det er jo ikke noe vits i å gjøre det uten mål og mening. Det er mitt valg, og det valget er tatt med tanke på ulike grunner, en medvirkende faktor er jo at Fredrik og jeg har vært på kanten av et brudd en god stund nå.

Men det er ikke alt - så istedenfor å tenke at jeg ikke finnes ansvarsbevisst og at jeg er dum som ikke går på noe, så kan det jo heller være lurt å tenke at det stort sett alltid er en grunn til at noen velger som de gjør. Og at selv om det ikke nødvendigvis gir mening for alle bloggleserne mine, så er det jo ikke sikkert at jeg vil dele absolutt alt på bloggen min og at det ligger ting bak. Likevel forstår jeg selvfølgelig spørsmålene og hvorfor de kommer, og det er også derfor jeg valgte å skrive noe om det til dere nå!

Håper dere alle har hatt en nydelig søndag!

JEG KOMMER ALDRI HELT OVER DET..

Det å presse noen til å avbryte svangerskapet sitt, er noe jeg aldri kunne gjort selv. Leo er 2 år neste uke, og det er dermed 2 år siden jeg nå gikk gravid med ham. Han er en lykkelig gutt, og jeg vet at disse to første årene av livet hans har vært fylt av lykke, glede, og latter. Men jeg kan fortsatt få vondt inne i meg av tanken på graviditeten. Akkurat det vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å komme helt over.

Selv om ting roet seg mot slutten, så var størsteparten av svangerskapet preget av drittsnakk og vonde hendelser som gjorde at det som skulle være en lykkelig tid for meg, ble det stikk motsatte. Når jeg ser tilbake på alt så klarer jeg kun å tenke at det er rart jeg ikke ble dypt deprimert. Det klarte jeg heldigvis å unngå, selv om det stadig dukket opp veldig mye negativt. 

Jeg vet ikke hvorfor det enda kjennes slik ut, men jeg lyver om jeg sier at det ikke har satt sine spor. Det er vel kanskje litt sånn det er, enkelte hendelser og perioder av livet er så vanskelige at arrene etter dem alltid vil være der på en måte - selv om man lever godt, har det bra, og til tross for at «alt gikk bra til slutt»

16 år og nybakt mamma.

Jeg hadde gjort så mye for at graviditeten skulle vært annerledes, jeg hadde egentlig gjort hva som helst for å slippe unna det. Hva som helst, bort sett fra å ta abort. Man er utrolig sårbar når man er gravid, å være en tenåringsjente i tillegg var ikke med på å gjøre det lettere. Jeg kan i grunn ikke minnes å bli gratulert noe særlig med graviditeten, og det synes jeg er trist. Det var mest spørsmål om det virkelig var sant at jeg var gravid, og tidligere venner av meg som hadde hørt rykter om at jeg var gravid og som lurte på om det stemte. Det trodde de nemlig ikke på. Alt fordi jeg betrodde meg til tre av de nærmeste venninnene mine og fortalte at jeg var det. Det var alt som skulle til for at det kom ut.  Jeg er ikke bitter, men jeg synes det er trist å tenke på at selv når jeg var i en såpass alvorlig og vond situasjon, så fantes det noen i min nærmeste vennekrets som ikke klarte å holde på hemmeligheten min.

Jeg trakk meg veldig unna alt, og holdt meg mye for meg selv store deler av den første tiden i graviditeten. Jeg ble sittende inne i den bittelille leiligheten min, og jeg fikk ikke sove om natten. Av og til kunne jeg tenke "Hva er det jeg har gjort nå?"

Jeg lå våken, så døgnrytmen min ble helt snudd om til slutt, og jeg sov til langt på ettermiddagen hver eneste dag. For når jeg sov kunne ingen stirre stygt på meg, eller å gjøre narr av meg åpenlyst. Da kunne ingen kalle meg hore. Når jeg sov slapp jeg å forholde meg til alt det vonde, og jeg fikk en pause fra virkeligheten min, enda hvor trist det høres ut.

Jeg prøvde alt jeg kunne å ta en dag av gangen, men når jeg endelig kom forbi grensen på senabort må jeg innrømme at jeg pustet lettet ut. Dessverre endret ikke det så veldig mye før jeg var enda litt lenger ut i svangerskapet. Det kom enda påminnelser om at jeg fortsatt kunne ta abort, tiden var ikke ute helt enda, og at hvis jeg bare fortet meg veldig, så kom jeg sikkert til å få en senabort godkjent siden jeg var så ung. Den følelsen var ubeskrivelig vond, da jeg samme dagen hadde kjøpt inn babytepper og bodyer. Etter slike hendelser kunne jeg gå litt i kjelleren igjen, men jeg reiste meg igjen. Noe av det viktigste jeg lærte var at om man tror man kan komme seg gjennom det, og er sterk - så klarer man det. Selv om jeg falt mange ganger under graviditeten, så reiste jeg meg alltid. Og jo nærmere jeg kom dagen hvor jeg skulle få møte babyen min, jo lettere ble det. 

Det er over to år siden jeg ble gravid og siden de verste periodene i svangerskapet med Leo var over, men sporene er der enda. Det vil de muligens alltid være. Men når jeg ser på Leo, så vet jeg at jeg ville gått gjennom alt for ham igjen om jeg måtte. Koste hva det koste vil. 

Jeg sitter ved siden av sengen hans og ser på ham når han sover. Av alle mulige personer, så er Leo den som har minst skyld i at jeg ble gravid ung. Man kan ikke velge foreldrene sine, det kunne ikke han heller. Likevel vil jeg si at han har vært utrolig heldig, for han har fått en mamma og pappa som elsker han mer enn noe annet.  Han har alltid fortjent å leve selv om jeg ble gravid så ung. Han er en fantastisk gutt, og hvis du mener at en så uskyldig, herlig og godhjertet 2-åring ikke burde vært født fordi moren hans var ung når hun ble gravid, så er det du som er problemet. Ikke jeg, og ikke Leo.

Del gjerne innlegget videre. 

DE VANSKELIGE INNLEGGENE.

Hei dere! Vet at noen av dere ønsker flere hverdagsinnlegg. Egentlig så synes jeg det er så vanskelig med hverdagsinnlegg om dagen. Synes i grunn at det er vanskelig å skrive så mye i det hele tatt, for jeg har så mange tanker. Men jeg synes det er så utrolig kjedelig å høre at noen synes det er en så deprimert stemning her inne, at jeg skal selvsagt gjøre det jeg kan for å lette den. I dag tenkte jeg derfor å vise dere antrekket til Noah! Jeg synes det er så koselig å vise dere hva barna har på seg, spesielt nå som det går mot lysere tider.



♥ Lyseblå ulldress ♥ Tøffel-sko ♥ Bamselue ♥ Bukse med fot ♥ Body ♥

Jeg kjenner på en enormt stor glede av å se at barna kan ha på seg litt lettere klær nå, enn bare lag på lag med ull, sammen med minusgrader på gradestokken før vi går ut på tur med vognen - for det betyr jo at vinteren går mot slutten og det er absolutt ikke feil synes jeg!
I forbindelse med at noen mente det var en litt deprimert stemning her inne, så vil jeg bare si at jeg er ikke deprimert, og jeg er heller ikke konstant trist selv om alt ikke går helt som det skal for oss, og hver dag er overhode ikke kjip og vond. Faktisk så føler jeg at til tross for at en del ting ikke er helt bra, så har jeg det ganske fint innerst inne!

Jeg har så mye fint i livet mitt, og jeg har så mye å smile for. Jeg har dere fine lesere, jeg har to verdens fineste gutter, jeg har mange mennesker som er glade i meg, og jeg har så mye fint jeg kan glede meg til i tiden fremover. Det er ikke alltid like lett å se slikt på livet når man møter motstand, og noen dager er det greit å sette seg ned og tillate seg selv å være litt lei seg. Det jeg imidlertid synes er viktig, er at man ikke setter seg ned og er lei seg for den samme tingen, om og om igjen!

ALENE IGJEN!

Hei alle sammen!


Nå har endelig Noah sovnet. Jeg sier "endelig" fordi jeg virkelig har slitt med å få han til å sove i dag. Han er en stor gutt nå, og som jeg har nevnt i korte trekk i et blogginnlegg for ikke så lenge siden, så begynner han å få tenner nå. Derfor er det litt trøblete å få han til å sove om dagen (Les: natten) for han blir fort litt sutrete. Ikke så rart det, stakkars lille gutten min. Det at han ikke sovnet før nå, er naturligvis grunnen til en litt sen oppdatering. Barna kommer selvfølgelig alltid først, men vanligvis er jeg ganske flink til å planlegge og har gjerne et ganske ferdig blogginnlegg som jeg har skrevet ferdig på forhånd som jeg kan publisere. Det hadde jeg ikke denne gangen, gitt! 

Vi har vært alene igjen i dag, faktisk helt frem til nå nylig. Nå begynner jeg egentlig å bli vant til å være alene med begge barna, og det går veldig fint. Det er travelt, og noen dager er definitivt mer hektiske enn andre, men sånn er det jo. I starten synes jeg tanken på å skulle være alene med begge i mange timer var litt skummel, det er jo tross alt dobbelt så mye som et barn! Men det er en vanesak, og nå synes jeg ikke nødvendigvis det å ha de alene må være så stressende som hva jeg kanskje synes i starten. Men jeg merker godt hvis noen passer Leo, når Fredrik også er hjemme - for da føler jeg nesten at vi ikke har noe å gjøre med «bare» ett barn. Haha!

I dag har jeg for øvrig kun vært alene hele dagen med minstemann, og vi har som dere sikkert har skjønt storkost oss. Tross tenner på vei og at det utvilsomt har vært en lang dag da Noah bestemte seg for at det var morgen ganske tidlig i dag. Han sprer så mye glede, og jeg kunne ikke ha fått en bedre start på helgen. Jeg ønsker dere alle en riktig fin helg! 

DET BLE ALDRI DET SAMME

"Husker du det?"

Fredrik har funnet igjen den gamle pcen fra han gikk første året på videregående. Da vi bare var kjærester, og ikke foreldre. 

Jeg får øye på bildene han vil vise meg, der jeg sitter småstresset med Leo løpende frem og tilbake på gulvet for å vise meg noe, og babyen min rett foran meg. Jeg skvetter litt når jeg får øye på 15 år gamle meg i en fryktelig liten bikini, sammen med øvrige bilder av meg med puppene bokstavelig talt oppe i halsen. "Ja, men jeg vil helst glemme det" ler jeg.




"Husker du at jeg så sånn ut?" Spør jeg Fredrik mens jeg samtidig følger med på hva Leo har lyst til å vise meg.

"Ja, jeg husker det godt.

Husker alt veldig godt. Livet før barn, og livet før alt det her. Sene sommerkvelder alene med deg, og.. Følelsen av å være fri på en måte. Husker best at det bare var oss. Det er så rart, litt fjern nesten" han har blikket sitt festet på bildene mens han skroller fra bilde til bilde.

Hjertet mitt går plutselig en del raskere der jeg sitter etter at han fullførte den siste setningen sin. Hva er det han vil frem til, egentlig? Jeg sier det ikke høyt.

"Det ble bare aldri det samme igjen. Skjønner du hva jeg mener?"

Jeg ser tvilende bort på ham i det han spør meg. Hva er det han mener? Han avbryter meg nesten i tankene mine da han plutselig utbryter:

"Kanskje det aldri ble det samme, fordi jeg før kun hadde deg å smile for. Nå har jeg jo faktisk to ting til."

"GÅR DU PÅ PREVENSJON?" ++

Hallo alle sammen!

Endelig torsdag. Jeg er alltid litt ekstra glad når jeg står opp om morgenen på torsdager! I morgen er det helg igjen, til tross for at det faktisk føles ut som at det var helg i går. Jeg gleder meg som alltid, jeg vet vi har noen koselige dager i vente.

Noen synes sikkert at bloggen er litt annerledes for tiden (?) Jeg har vært og kommer alltid til å være meg selv gjennom bloggen, men jeg har kommet et steg videre. Jeg har brukt så mye tid av min blogg-karriere på å prøve å få alle til å like meg.

Jeg har lyst til åpne meg mer, og bry meg mindre om hva andre skulle mene. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om ting som ikke bare innebærer mammarollen også. Jeg har glemt meg selv litt oppe i alt. Jeg er ikke mammarollen, selv om den rollen er en utrolig stor del av livet mitt! Men nok om det. I dag tenkte jeg å svare på spørsmål jeg aldri har svart på tidligere.

Processed with VSCO with f2 preset
Går du ikke på prevensjon? 

- Jeg kan gjerne avsløre at det gjør jeg ikke nå nei.

Hvorfor stenger du kommentarfeltet under noen blogginnlegg? 

- Først og fremst vil jeg bare avklare at det kun er noe jeg har gjort på et par blogginnlegg nå i det siste, men at det ikke er noe jeg gjør eller vil gjøre fast. Og så vil jeg bare understreke at jeg tåler kritikk, men at jeg ikke forstår hvorfor noen skal kritisere meg for at Fredrik og jeg sliter i forholdet vårt, eller at noen lager spekulasjoner på ingenting, eller "koke suppe på spiker" som det så fint heter. Som drar ting helt ut av proporsjoner som for eksempel å få et blogginnlegg som handler om utroskap på generelt grunnlag, til å handle om at Fredrik er utro mot meg nå. 

Jeg orker ikke å sitte og grue meg til å lese kommentarfeltet, og det gjør jeg vanligvis aldri selv om jeg kan få en del kritikk. Jeg er jo tross alt en av få bloggere som har åpent kommentarfelt uten at jeg må godkjenne kommentaren din før den blir publisert! Men et sted går min grense også og det håper jeg dere har forståelse for.

Hvor skal barna bo om dere flytter fra hverandre?

- Uff, jeg må bare fortelle dere at jeg fikk en stor klump i magen første gangen noen spurte meg om det. Jeg blir faktisk litt uvel av tanken.. Noah er jo enda så liten og fryktelig avhengig av meg.. La oss håpe at det ikke ender med at vi virkelig må ta ta stilling til det spørsmålet, det vil jo vi for alt som er unngå. Vanskelig spørsmål. Jeg tror vi rett og slett bare måtte sett an hva som hadde vært best for barna. Det er uansett der vårt fokus alltid vil ligge: Ikke på oss selv, men på hva som er best for barna. Ikke noe krig her om hvem som eventuelt skulle hatt barna mest, men hva som er best for de. Ikke hva som er best for egoet vårt. Det tenker jeg er viktig. Man vet aldri hvorfor noen velger som de gjør med tanke på hvem som skal ha barna mest når et par går fra hverandre, men for meg er det en stor selvfølge at det skal handle om de nydelige guttene våre. 

Klikk på "liker" knappen under om du vil at jeg skal filme resten av svarene på spørsmålrsunden og legge det ut på bloggen. På den måten er det mye lettere for meg å se om det er noe dere vil at jeg skal gjøre, eller ikke!

HVORFOR MÅ DET ALLTID FØLES SÅNN?



Hei dere!

I dag var det som vanlig morgen klokken 06:30, og jeg ble vekt av en lykkelig Noah som lugget meg smilende mens han sprellet med armer og bein og var helt i hundre. Veldig klar for en ny dag, med andre ord! Samtidig som Leo hoppet i sengen og Fredrik snorket med øynene halvveis igjen i andre enden av sengen. Haha! Akkurat sånn det skal være, morgenene er ikke det samme uten!

Jeg har hatt noen fine dager nå hvor jeg har planlagt bursdags-selskapet til Leo, som vi skal ha her hjemme lørdag neste uke. Jeg har prøvd å forberede han litt på at han snart er bursdag, og jeg tror faktisk han har plukket med seg ganske så mye! Jeg spurte han nemlig i stad om hvor gammel han ble, og da svarte han "Tooooo år" samtidig som han smiler stort, akkurat like entusiastisk hver gang jeg spør. Det er så herlig!

Jeg må innrømme at hverdagen er travlere enn noen sinne nå som Noah er mer "med" også. Noah blir et halvt år i april, med andre ord 6 måneder, og både Leo og Noah krever mye, men på forskjellige måter. Jeg skal være helt ærlig med dere, for jeg kjenner veldig ofte på den dårlige samvittigheten om kvelden etter de har lagt seg. Innerst inne vet jeg utmerket godt at jeg gjør en veldig god jobb med barna, og at de får rikelig med tid og oppmerksomhet, faktisk gjør jeg mitt alt for dem på alle plan, og jeg vet at det er godt nok.

Til tross for det, så kan jeg oppleve å ha dårlig samvittighet for å ikke strekke til, for å ikke ha ryddet nok i løpet av en dag, eller for om jeg var for snill med Leo når han trasset og ikke ville legge seg, om jeg var for streng, eller om jeg var for ettergivende. Jeg kan med hånden på hjertet si at siden jeg ble mamma, så har den dårlige samvittigheten til tider nådd nye høyder. Selv med ting som ved nærmere ettertanke egentlig er ganske ubetydelige.. Jeg har så mye dårlig samvittighet at dere skulle bare visst!

Likevel tror jeg det er ganske normalt at man som mamma har dårlig samvittighet for alt og ingenting. Jeg tror jeg tidvis har satt ganske strenge og høye krav til meg selv, i tillegg til at jeg av og til glemmer at jeg faktisk bare er et menneske jeg også. Vi er jo ikke roboter heller. Jeg er ingen supermenneske, og jeg kan ikke forvente å rekke alt, og å få tid til absolutt alt, i tillegg til hus, barn og hjem.

Jeg tror jeg rett og slett bare må bli flinkere til å tenke at barna mine faktisk ikke trenger et supermenneske eller en supermamma for å være de gode, lykkelige barna de er, men at de rett og slett bare trenger meg, og den jeg er.

NÅR KJÆRESTEN DIN ER UTRO...

Hei alle sammen. Beklager for litt sen oppdatering i dag, men dagen har gått i ett og de stundene jeg har kunne sitte litt, har tankene vært helt andre steder!

Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. Jeg kom over noe i dag på Facebook, som handlet om det å si ifra til den andre parten i et forhold, om man oppdager at den ene parten er utro. Jeg klarte ikke la være å stille meg selv spørsmålet, om jeg ville visst det om Fredrik hadde vært utro. Jeg har kommet frem til at det ville jeg så absolutt. Ville du ha visst det? Om du levde med en mann eller kone, kjæreste eller samboer, og ante fred og ingen fare. Ville du ha visst om det var tilfelle at vedkommende var utro mot deg?

Og så til det viktigste: skal man si i fra til den ene parten i forholdet om man oppdager at den andre parten er utro? Det spørsmålet måtte jeg faktisk ta stilling til for en god stund tilbake.


Jeg har hørt og sett flere av de som ikke ville ha sagt i fra fordi «man skal ligge unna andres business» og jeg har også hørt om de som ikke ville ha visst det om det gjaldt deres kjæreste. Fordi de mener at det er bedre om de ikke fikk vite det og at man heller er "lykkelig uviten". Men hva slags signaler sender du egentlig da? At det i praksis er greit å være utro mot deg så lenge du slipper å få vite det?

Jeg ga beskjed til jenta om at samboeren hennes hadde vært utro, med sikre kilder som ikke kunne misforstås. Jeg står for det jeg gjør og hadde ingen behov for å være anonym for mannen i forholdet, og han kunne gjerne få vite at hun hadde hørt det fra meg. Såpass synes jeg at man bør gjøre om man skal "slippe bomben" i en familie med barn involvert. Faktisk ga jeg han muligheten til å si det selv først, slik at den stakkars kjæresten hans slapp å høre det fra en bekjent. Men det gjorde han ikke, så da ga jeg henne beskjed. Hun ble så glad for at jeg sa i fra, hun satte så utrolig stor pris på jeg ikke bare lot det gå, men at jeg ga beskjed. Hun gikk fra ham, og har etter hva jeg har fått med meg, aldri sett seg tilbake.

Jeg er ingen moralens vokter, men jeg følte et ansvar og hadde en enorm medfølelse med denne jenta. Litt som når man har sett noen stjele. Du har kanskje ikke noe med det, det er kanskje ikke din business og du kan la det forbigå i stillhet. Men personen som blir tatt kan ikke skylde på at det var du som gjorde en feil som fikk vedkommende tatt, for situasjonen ville ikke oppstått i første omgang om det ikke hadde vært for at han eller henne tok et dumt valg bevisst. Et valg som de likevel valgte å ta, til tross for den store risikoen som fulgte med. Alle som stjeler vet at det er en risiko for å bli tatt, og alle som er utro vet at det er en risiko for at deres kjære finner ut av det. Det er ikke noe nytt.

Gud forby at jeg noen gang må gå uviten i en by hvor "alle" vet at min kjæreste er utro mot meg, og at ingen har baller nok til å si ifra. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Ville jeg ha visst? Og selv om svaret på det er ganske klart for min del i hvert fall, så var det et ganske vanskelig valg å ta om jeg skulle si noe i første omgang eller ikke. Man tar jo et valg uansett hva man velger i en slik situasjon, måtte det å være å si noe eller å ikke si noe.

Det som er skummelt med utroskap er jo at noen vil vite, andre vil ikke. Kan jeg ta den avgjørelsen for noen andre? Jeg mener både ja og nei. I mange tilfeller hvor den ene parten er utro åpenlyst for andre mennesker, eller slik at andre får det med seg, men ikke du selv - så vil det stille den trofaste parten i fryktelig dårlig lys. Det er selvsagt bedrageren som er den som vil bli ansett som en idiot, men tenk hvor liten du selv ville følt deg - ikke nok med at du blir bedratt, det er ingen som sier i fra! Om det er en affære, vil det i så fall bare fortsette, og om du ikke finner det ut på egenhånd risikerer du å kaste bort mange år av livet ditt på en idiot. Livet er for kort til å være sammen med drittsekker!

Om jeg noen gang får tydelig bevis som ikke kan misforstås nok en gang, om at en bekjent av meg har en kjæreste som er utro, så ville jeg gitt beskjed igjen. Jeg synes man har rett til å vite, og rett til å ta et valg. Vedkommende kan selv avgjøre hva han eller hun vil gjøre videre med den informasjonen. Å leve på en løgn er grusomt.

Jeg tror på at uansett om man lar være å si fra, så kommer sannheten for en dag. Jeg tror at personen i mange tilfeller vil finne ut av det på et eller annet tidspunkt. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv - men om det noen gang i fremtiden skulle skje med meg, så ville jeg ha visst!

ET LESERSPØRSMÅL SOM GÅR IGJEN..

Hei alle sammen.

Håper dere har hatt en veldig fin helg! Det hadde jammen meg vi, barna har storkost seg og det er virkelig ingen bedre måte å avslutte helgen på, enn ved å vite akkurat det. Mamma og søstrene mine dro hjemover igjen tidligere i går på søndagen, og de lurer stadig vekk på om jeg ikke kunne tenkt meg å flytte nærmere dem. Vi bor jo flere timer fra hverandre, og har jo gjort det siden jeg flyttet hit.

Dette med flytting er faktisk et leserspørsmål som har gått igjen også, siden min familie bor såpass langt unna hvor vi bor, og siden jeg bor veldig langt unna det som for ikke så lenge siden var hjemme for meg, og som i tillegg er hvor jeg har vokst opp selv.

Det er helt uaktuelt for meg å flytte tilbake. Som med alt annet her i livet, så kan jeg jo selvfølgelig ikke si at jeg med sikkerhet aldri i verden ville ha flyttet tilbake uansett hva som hadde skjedd. Så bastant har jeg lært at jeg ikke burde være. Men jeg kan likevel si at det ikke er aktuelt for meg nå. Om omstendighetene tilsier at jeg av en eller annen grunn må flytte i fremtiden, så vet jeg ikke om Gjøvik vil være så langt oppe på den listen. Det er jo uansett så uendelig mange muligheter! 

Det er ikke det at jeg ikke hadde en god oppvekst i Gjøvik, for det hadde jeg utvilsomt. Men nå som jeg har skapt meg et liv her, og ikke minst med tanke på hvor viktig det er med stabilitet for barna. Nå mener ikke jeg ved å flytte en gang, så vil det gjøre at barna ikke kjenner på følelsen av stabilitet. Jeg tenker mer på at det er en fin regel å forholde seg til, at det skal være en grunn til at man skal flytte og at ikke bare blir gjort for moroskyld, eller fordi det er spennende for meg. Det er barna det handler om, og som mamma lærer man seg raskt å sette barna før sine egne behov og eventuelle ønsker.

Barna og jeg har jo alt vi trenger her i Larvik, selv om det selvsagt er trist av og til å bo langt unna min familie. Bare tanken på å ta Leo ut av barnehagen med alle vennene sine og alle menneskene han er så glad i, gjør at jeg nesten får litt vondt. Min tid i Gjøvik er virkelig forbi. Det føles ikke ut som hjemme for meg i det hele tatt nå, nå er det Larvik som er hjemme. Derfor skal det nok veldig mye til for at jeg skulle ha flyttet tilbake dit nå!



Søsteren min og Noah ♥

SANNHETEN OM FORHOLDET VÅRT

Hvorfor står jeg oppført som singel på Facebook? Hvorfor er ikke Fredrik like delaktig i bloggen som tidligere? Er jeg alene med barna hele tiden nå?

Jeg føler egentlig at Fredrik er like delaktig i bloggen som tidligere jeg, da. Og jeg er kun helt alene med barna de dagene Fredrik jobber sent, og de dagene han er ute med venner.

Jeg har stått oppført som singel på Facebook siden november, og det ligger ikke en mer dramatisk grunn bak enn at vi en dag skulle fikse at det sto vi var i et forhold med hverandre, og ikke bare "I et forhold" på hver og en av profilene våre. Men så kom vi ikke lenger, mest sannsynlig fordi vi glemte det. Ikke tro på alt dere leser på Facebook er vel egentlig det man kan konkludere med.

Ingenting varer evig, har jeg hørt. Derfor vil jeg at Fredrik skal være min "Ingenting" - for da varer vi visst evig. Mange misforstår og tror at Fredrik ikke elsker meg, eller at jeg ikke elsker Fredrik fordi ting er turbulent og vanskelig. Til det har jeg lyst til å svare at det er ikke nødvendigvis enten eller.

Vi skal begynne i parterapi nå om veldig kort tid, for å få forhåpentligvis se hvorfor problemene oppstår og hva vi kan gjøre. Både jeg og han fortjener bedre enn hvordan vi til tider har hatt det. Hva er den bakenforliggende grunnen til at ting blir som det blir, og kan forholdet bli så bra som det en gang var? Og før noen spør: Nei, jeg synes ikke det er flaut. Jeg synes ikke det er flaut å si at forholdet ikke er bra til alle de som leser bloggen min, og nei jeg synes ikke det er flaut å måtte gå til parterapi. Hvorfor skal det være flaut?

Men forholdet vårt har vært turbulent veldig lenge nå, det kan vi ikke nekte for, og det er på tide å finne ut av hvordan ting skal bli fremover.

KUN DET BESTE ER GODT NOK!

Annonse

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tror vi har forsøkt alle bleietypene som finnes på markedet i dag. Jeg tror mange småbarnsforeldre der ute kan kjenne seg igjen i akkurat dét. En bleietype er for kort i ryggen, den andre holder ikke tett nok, og den tredje har dårlig passform. Etter å ha oppdaget Libero Touch, har vi aldri gått tilbake til noe annet. Ingen flere lekkasjer! Bleien gir til og med en like god passform til den utforskende og nysgjerrige babyen, som til den aktive to-åringen. 

Det er hverdager det er flest av, og ingen dager er like. Virkeligheten til småbarnsforeldre preges av at hver dag er ulik - alt avhengig av barna og alt de rare de kan finne på. Som mamma bekymrer jeg meg i overkant mye om alt og ingenting - og i en travel hverdag med små barn skal man ikke trenge å bekymre seg for om bleien holder tett, eller om bleien fungerer optimalt. Libero sine bleier gjennomgår strenge kvalitetskontroller og er av kvalitet du kan stole på. Libero Touch er en bleie som virkelig holder det den lover, og som derfor er med på å gjøre hverdagen som småbarnsforeldre litt enklere!


Hverdagen og virkeligheten er full av utfordringer for småbarnforeldre og de små barna. Nettopp derfor hjelper det med produkter til barna som skal gjøre hverdagen litt bedre. Libero Touch er Libero sin premium bleie, blant annet den mykeste bleien de har. Les gjerne mer om bleien ved å klikke HER Bleien er unik på markedet, og er utviklet med tanke på barnets behov. Den er silkemyk, pålitelig og høyst funksjonell, og passer perfekt for følsom og sart barnehud som kun fortjener det aller beste.


Libero hadde i høst Nordens største bleietest med Libero Touch. Foreldre fra hele Norden fikk teste Libero Touch i sin hverdag og i sin virkelighet. Resultatet av denne testen er nå klar, og 56918 av 63078 foreldre i Norden anbefaler Libero Touch! Som Nordens største bleietest viser, er vi ikke alene om å sverge til Libero touch. Du kan lese mer om resultatet av testen, og hvorfor så mange som 9 av 10 foreldre anbefaler Libero Touch, ved å klikke HER!

TING BLIR IKKE ALLTID SOM MAN TROR...

Hei alle sammen.

Plutselig er det lørdag kveld, og barna er i seng. I helgene merkes det ekstra godt at jeg er mamma synes jeg - jeg ser på Instagram at de aller fleste på min alder, både venner og ukjente, er ute og koser seg. Jeg for min del storkoser meg her hjemme, og må innrømme jeg er veldig glad jeg ikke våkner fyllesyk i morgen! Hehe. Jeg har en rolig og fin kveld hjemme, og slapper av ettersom barna trolig kommer til å våkne klokken 07:00 i morgen også, og da må jeg som mamma være klar!


Det er ingenting som varer evig, ei heller bloggen. Dette blir jeg påminnet ganske ofte, men jeg er også veldig bevisst på det selv. En dag kommer bloggen til å være historie, og barna kommer til å være store. De blir jo større for hvert år som går, og etter at jeg fikk barn føler jeg at tiden går i et veldig mye raskere tempo enn tidligere. Hva tenker jeg om at barna kan komme til å lese alt jeg har skrevet her på bloggen, hvis det fortsatt skulle være mulig å lese det i fremtiden? Hva kommer de til å synes om alt jeg har delt?

Hva kommer de til å synes om at jeg har skrevet om de tøffe graviditetene? At jeg ble presset til abort av mange rundt meg, som igjen gjorde at jeg nesten ga etter for det andre gangen jeg ble gravid, da jeg hadde blitt presset mye første gangen jeg ble gravid også. Hva kommer de til å synes om at jeg var åpen på bloggen min om at jeg bestilte time til abort, selv om jeg ikke dro på den? Jeg har hørt noen har ment at det kommer til å være svært tøft for barna å lese alt jeg har skrevet og delt om den tøffe tiden da de lå i magen min, deriblant også at barna mine ikke var planlagt og at ingen visstnok ønsket dem da jeg ble gravid.

Jeg håper å kunne oppfostre barna mine til å bli selvstendige, reflekterte mennesker som klarer å se flere sider av samme sak. Som klarer å se at verden ikke er svart hvitt, og at det ikke nødvendigvis bare finnes ett enkelt fasitsvar på alle utfordringene og spørsmålene som vi møter på i løpet av livene våre. Jeg vet at det trolig er veldig mye enklere sagt enn gjort når jeg sitter her nå, men jeg skal virkelig gjøre mitt aller ytterste for å klare det.

Jeg for min del tenker at "Hvor mange barn er egentlig nøye planlagte?" Selv var jeg ikke planlagt, og det har aldri hatt noe å si for meg. Jeg var hjertelig velkommen uansett, så da har det ikke noe å si for meg. Jeg har ikke på noen som helst måte merket det i løpet av oppveksten min. Og noe som er vesentlig er jo om det har hatt noe å si, og det har det ikke. Jeg hadde jo ikke en gang kunne gjettet det om jeg ikke hadde blitt fortalt det da jeg var stor nok.

Det i seg selv betyr jo selvsagt ikke at det er dermed sagt at barna mine ikke vil synes at det gjør noe å høre, men jeg tenker som så at uplanlagt ikke er synonymt med ikke velkomment eller ikke ønsket. Uventede ting kan alltids skje, og det kan skje den beste - alt handler om hvordan man håndterer det. Barna mine er fryktelig høyt elsket og høyt ønsket både i fortiden, i nåtiden og i fremtiden, selv om de kom som et sjokk på meg, og til tross for at det ikke var et enkelt valg å finne ut av om jeg var klar for å bli mamma. For nei, det var ikke en enkel avgjørelse å ta som 16 år-åring og på toppen av det et år senere også, som 17-åring. Jeg var per definisjon et barn selv, og det er ingen vanlig eller ingen enkel situasjon og valg å måtte ta stilling til så ung.

Jeg håper også at jeg klarer å oppdra dem til å forstå at jeg vurderte abort på daværende tidspunkt mye på grunn av et stort press fra alle kanter, som jeg likevel sto i mot. Men også at jeg ikke tror noen ønsket å være slem med mammaen deres - men at mange kanskje trodde at jeg ikke var klar til å bli mamma på grunn av alderen min, og at barna ikke ville ha det noe bra hos meg. Jeg skal forklare dem så godt det lar seg gjøre hvordan unge mødre ble satt i bås, og hvordan det av den grunn ble så enkelt å tro at jeg ikke var en egnet omsorgsperson.

For jeg liker å tro at fordommene jeg møtte kom av uvitenhet, og ikke av ondskap. Jeg liker å tro at barnas beste var i tankene til de som tvilte. Jeg kommer til å forklare barna at jeg likevel bestemte meg for å ta på meg den rollen og å gi dem det livet barna mine fortjente. Fordi jeg visste at jeg kunne klare det, og jeg visste at jeg kunne gi dem det livet de fortjente.

I fremtiden håper jeg også at jeg klarer å få dem til å forstå at de selvfølgelig ikke var et uhell, selv om det ikke var meningen at jeg skulle bli gravid. Noen ganger er det de uforutsette tingene som ender med å være til det beste. Det har jeg virkelig erfart og opplevd! Hadde det ikke vært for at jeg fikk barna mine på akkurat det tidspunktet jeg fikk dem, så hadde de jo aldri vært den de er. Da hadde de jo ikke vært Leo og Noah.

Jeg vil tørre å påstå at kjærligheten en mamma føler for sitt barn er like sterk for meg, som det den er for en mamma som hadde planlagt barna sine i aller høyeste grad og som hadde hatt prøveperioder og som i motsetning til meg - hoppet lykkelig da hun så de to strekene på graviditetstesten.

Det er også noe annet jeg vil legge vekt på når jeg en gang forteller barna om det, den dagen de er klare for det. Fordi for meg er det også viktig å ha fokus på hvilket sjokk det var for en jente som akkurat hadde nådd den seksuelle lavalder at hun var gravid, og at jeg til tross for alle oppfordringer om abort fra mennesker rundt meg og i samfunnet ellers - valgte å ofre mitt liv og å sette alt som hadde med meg å gjøre på pause - alt for å gi barna mine det beste livet de kunne få. Barna mine er ønsket selv om de ikke var planlagt, jeg hadde aldri planlagt et barn i så ung alder og det er heller ikke noe jeg anser som normalt!

DEN JÆVLA MAMMAKROPPEN

I dag leste jeg en artikkel på tv2.no som omhandlet en småbarnsmor fra Usa. Hun fikk for ikke så mange måneder siden sitt første barn - og i barseltiden fikk hun sjokk av hvordan kroppen hennes så ut, og skjønte ikke hvorfor hennes kropp var så ulik de kroppene hun hadde sett av andre nybakte mødre på sosiale medier.

I et Instagram-innlegg hvor hun har publisert bilde av magen sin med strekkmerker og arr, forteller hun gråtkvalt om hvor tøft det kjentes ut med alt kroppspresset under og etter graviditeten, og at hun endte opp med depresjon som et resultat av at hun ikke følte at kroppen hennes tilsvarte forventningene og presset som er satt til nybakte mødre. Etter å ha sett hva kjendiser og modeller poster av bilder av seg selv etter graviditet og fødsel i sosiale medier - trodde hun at kroppen raskt ville bli som før. Det ble den ikke.

Hun forteller at hun kunne ligge på badegulvet og gråte over at kroppen hennes ikke lignet slik alle andres kropper på sosiale medier så ut etter graviditeten. Jeg kjenner at jeg blir så forjævlig forbanna etter å ha lest saker som denne. Dette er en sak jeg virkelig brenner for, og nå kjenner jeg at det er så NOK.


Våkn opp, for faen!

Når småbarnsmødre fra ulike land oftere og oftere står frem i media og forteller at de ender opp med depresjon i det som skal være den første tiden med det nyfødte lille barnet ditt, på grunn av at det eneste bildet de får av kroppen til den nybakte mammaen gjennom sosiale medier (som vi utvilsomt påvirkes av!) er markerte magemuskler og thigh gap, ja da er det på tide å våkne opp som blogger og mediepersonlighet.

Hvorfor i svarte er det så viktig å poste bilder av seg selv i kun påført undertøy eller bikini når man akkurat er blitt mamma for å vise frem kroppen sin? Hvorfor i alle dager gjør vi det? Men kanskje viktigst av alt, hvorfor gjør bloggere og store navn det? De vet jo at mennesker påvirkes av dem når det kommer til reklame og spons, tror de at bilder av kroppene deres er helt annerledes og at det ikke påvirker eller hva er egentlig greia? Gjør vi det for å få komplimenter? Holder det ikke at man synes at man er selv fin, MÅ det på død og liv dokumenteres og vises frem til alle følgere?

Totalt uavhengig av hvorfor man velger å gjøre det: Sover du godt om natten når du vet at du er med på å bidra til at andre mødre skal føle seg dritt i den mest sårbare perioden av livet sitt?

Jeg har aldri fått et ordentlig saklig svar på hvorfor noen likevel velger å gjøre det når de innerst inne vet at det påvirker. "Jeg er stolt!" er en gjenganger. Og det har du din fulle rett til å være - kvinnekroppen er fantastisk som kan bære frem et barn, uansett hvordan kroppen ser ut i ettertid. Men må man vise seg frem for å være stolt?

Nå er det selvsagt relevant i denne saken at det kun er en viss kroppstype som vises frem og som får plass i sosiale medier - men å poste bilder av kroppen sin rett etter en graviditet i seg selv er en uting! Uansett hvordan du ser ut. Høy, lav, slank, eller overvektig.

Ja, det er et enormt kroppspress spesielt rettet mot gravide og nybakte mødre i samfunnet vårt - men vi kan ikke skylde på samfunnet når vi ER samfunnet. Jeg synes det er så forbanna ironisk når flere av de som poster bilder av kroppene sine etter svangerskapet sitt, for å vise seg frem, er de samme som av og til kan nevne at det er et så enormt press. Hvis du synes det er så slitsomt med presset, hvorfor i alle dager bidrar du til det da?

Mens kjente profiler i media og bloggere blir skrytt opp i skyene av «hvor flinke og fine de er» når de poster bilder av de sylslanke kroppene sine i speilet på barselavdelingen, sitter det en stor gruppe nybakte mødre som får dårlig selvtillit og depresjon som publikum til dette syke sirkuset. Egoismen lenge leve...

EN FIN OVERRASKELSE!

Vi fikk oss en herlig overraskelse i går da jeg skulle legge meg sammen med Leo og Noah. Om de er litt umulig å legge, hjelper det å legge seg sammen med dem. Jeg var i tillegg fryktelig trøtt og sliten, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne gjøre det. Noah hadde vært utrolig sutrete og hadde skreket mye på grunn av at han har tannfrembrudd, så da det banket på døren kunne jeg ikke la være å tenke at det var en nabo av oss som lurte på hva i alle dager som foregikk. Men der tok jeg ganske feil!

Jeg går i undertøy ut soveromsdøren med Noah på armen når jeg hører at Fredrik roper inn at det ikke var noen, samtidig som jeg leier Leo ved siden av meg. Og der står plutselig søsteren min! Det er lenge siden jeg har vært så overrasket, og Leo ble kjempeglad for å se henne igjen!

I dag kom min mamma også på besøk hit, og skal være her i helgen for å tilbringe tid med oss og barna. I dag er jo faktisk Noah fem måneder også, og jeg går snart i bakken over hvordan månedene flyr avgårde. Tenk at han snart er et helt, halvt år gammel! Nå ligner han bare mer og mer på storebroren sin - med fine blå øyne og verdens fineste lille smil. De er så like, men samtidige så forskjellige. 


Ha en fantastisk helg alle sammen! Her er den allerede godt i gang, og jeg gleder meg til nok en fin helg med mine to små!

BABY RYKTER

Det er stadig vekk spørsmål om jeg har en liten på vei, eller når baby nummer tre kommer. Jeg skjønner at jeg er utsatt for slike spekulasjoner og rykter når jeg er blitt gravid to ganger tidligere uten å planlegge det, men det er uansett like rart hver gang å høre ting om seg selv som jeg ikke en gang visste! 

I dag fikk Fredrik plutselig spørsmål om han skulle bli pappa igjen av en venninne av seg, og så fikk umiddelbart både han og jeg meldinger hvor vi ble gratulert med graviditeten, og at det var morsomt og koselig at vi skulle ha en til. Når i alle dager skulle dette barnet jeg visstnok er gravid med, blitt til? Det er det spørsmålet jeg sitter igjen med. Haha!


Noen overanalyserer alt jeg legger ut for å så konkludere med at jeg er gravid, andre har kanskje bare hørt et rykte som har blitt spredd på en eller annen måte, og som tror på at ryktet stemmer. Sistnevnte har nok skjedd denne gangen.

Akkurat nå har jeg nok med guttene mine, og jeg har ikke planer om å bli gravid. Men uansett om jeg har hendene fulle og ikke ser for meg flere barn før om noen år, så kan jeg ikke stoppe kroppen min fra å bli gravid om den skulle bli det. Baby-rykter er kanskje noe jeg bare må bli vant med så lenge jeg blogger og utleverer livet mitt gjennom bloggen min, i tillegg til at jeg allerede har fått to barn - men likevel synes jeg det er riktig å avkrefte når det kommer dit at Fredrik og jeg blir gratulert med en graviditet som ikke en gang eksisterer!

SÅ LENGE VARTE DET...





Hei alle sammen!

Jeg har sjeldent vært så trøtt som det jeg var da jeg våknet i dag tidlig. Av ulike grunner, deriblant jobb, var jeg ikke i seng før litt over 02:00 natt til i dag - og Leo våknet første gangen rundt klokken 05:00 i dag tidlig med å hoppe på meg og hviske "Mamma? Mamma?!" konstant i ørene på meg. Herregud, jeg var så trøtt at det føltes som at øynene mine var limt igjen! Hadde det bare vært denne ene dagen, så hadde det selvsagt vært noe annet, men det blir veldig lite søvn om dagen, og det merkes godt. Selv om jeg sjeldent har vært like trøtt, så var det faktisk godt å komme i gang med dagen når jeg først klarte å tvinge meg selv opp av sengen! Det er jo tross alt helg i morgen og alt, og søvnen kan jeg jo uansett ta igjen når barna er eldre. Haha!

Noah og jeg har vært ute på litt forskjellig allerede tidligere i dag, og i og med at han sov da vi kom hjem i 11-tiden (Til en stor forandring!) så tok jeg meg 5 ekstra minutter til å lage en skikkelig brunch til meg selv. Ofte blir det bare til at jeg må kaste i meg noe fryktelig lettvint med ham sittende smilende på armen, så nå trodde jeg at jeg hadde en gylden mulighet ved at han kom til å sove en stund. Og i det jeg skal sette meg ned og spise - så hører jeg latter fra vognen hans, han er plutselig våken og ligger og ler, og er i tillegg veldig klar for at jeg skal løfte ham opp. Haha, så lenge varte det! Noah er veldig sånn, han vil knapt sove noe på dagen om han ikke ligger tett inntil meg, og flytter jeg på meg, så våkner han! Så da ble det en liten lunsjdate istedenfor, og det gjør selvsagt ingenting - sånn er det å være mamma, man får ikke akkurat lunsjpause!

Jeg ønsker dere en veldig fin torsdag! 

BABYEN DIN BLIR IKKE BORTSKJEMT!

Har du noen gang fått høre at du ikke burde ta opp babyen din med en gang han gråter, fordi de har "godt av å gråte litt" - eller fordi "det styrker lungene, og er bare bra"? Har du kanskje fått høre at du ikke burde amme barnet ditt i søvn, eller at du skjemmer bort barnet ditt med kroppskontakt, nærhet, mating eller samsoving?

Jeg har vært mamma i så og si 2 år nå, og det har vært to år fullt av utfordringer, glede, lykke og dårlig samvittighet. Ikke minst har det vært 2 år fylt av den type råd. Velmenende råd fra andre mennesker, alt fra øvrige familiemedlemmer til fremmede, om hva jeg ikke burde gjøre med barnet mitt. Måtte det være vedrørende samsoving, å ikke amme barnet i søvn, eller å la være å løfte opp babyen med en gang babyen begynner å gråte når den ligger i vuggen sin.

Det er enkelte ting jeg har aldri har skjønt, og det handler mye om forventningene som er satt til babyen allerede når den nyfødte kommer hjem fra sykehuset med foreldrene sine.

Hva med å lytte til babyen?

Det er en slags automatikk i at babyer skal sove i egen seng på eget rom fra fødselen av, og faste rutiner skal innføres fortere enn svint. Er dette en realistisk forventning til et nyfødt barn? Glemmer vi at disse små babyene har ligget i magen i hele 9 måneder, hvor de har kjent på følelsen av nærhet og trygghet konstant? Trygt i magen til mamma, hvor de har fått alt av næring, og alt de trenger så lenge de har eksistert? Så lenge de kan huske? Når babyen er kommet ut i den store, skumle verden og har en person som er selve symbolet på trygghet for ham eller henne - så skal barnet forventes å sove i egen seng, helt alene? Uten tryggheten som babyen kjenner så godt til? 

Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her? Er dette virkelig logisk å forvente av et lite barn, en relativt fersk verdensborger som ikke har kjennskap til livet utenfor magehulen sin?

Det er flere aspekter av denne saken som jeg ikke forstår. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg synes det er skummelt å sove alene, og hvert fall helt alene på et rom! Om jeg kan, så vil jeg veldig gjerne helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 18 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent at jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen?

Og om barnet da skulle begynne å gråte, så skal babyen bare gråte seg selv i søvn? Fordi "det har den godt av" og "lungene blir styrket av det"? Jeg bare lurer, altså..

Jeg hører også om de som blir frustrerte fordi barna deres ikke vil sove på eget rom fra fødselen av. "Babyen min har fått ren bleie, er mett i magen sin, har fått nok stimuli og lek i løpet av dagen, og har ingen fysiske plager. Jeg vet jo at det ikke er noe som tilsier at babyen min ikke får sove, så derfor lar jeg han bare ligge og gråte."

Og de blir støttet av de som kommer med alle rådene. "De kan fint gråte litt, de skal jo ikke skjemmes helt bort heller"

Babyer blir ikke bortskjemte!

Jeg er av den oppfatning at jeg ikke tror babyer gråter fordi de har lyst. Og jeg tror definitivt ikke at de gjør det fordi de er utspekulerte små vesner som ikke vil at du skal sove om natten. Babyens gråt er språket deres, den eneste måten de kan kommunisere med deg for å gi beskjed om noe. Jeg tror det med få unntak alltid er en grunn til at babyer gråter. Hva om babyen har behov for nærhet? Litt ekstra kos? Trygghet - som babyen ikke finner på samme måte alene i sin egen seng?

Mammarollen kommer uten bruksanvisning, og det er slett ikke enkelt å være nybakt mamma med alle menneskene som skal komme med så mange råd hele tiden. Det har jeg selv kjent på kroppen. Spesielt når jeg fikk beskjed om at jeg ikke burde amme babyen min i søvn, fordi "babyen burde lære seg å sovne på egenhånd"

Om babyen min vil ammes i søvn, så skal den få lov til det. Hvis babyen har behov for det, så kan jeg ikke forstå hvordan det skal ende i noe negativt. Mitt andre barn var en kolikk baby, og hadde ikke jeg ammet ham i søvn de kveldene han var noe roligere enn vanlig og det derfor var mulig å praktisere, så hadde jeg trolig sittet og bysset på ham enda.

I vårt samfunn har vi fått så mye kontroll over ting, at jeg tror det for noen kan føles som et nederlag at babyen ikke "gjør som den skal" ved at babyen plutselig kan finne på å ikke følge tidsskjemaet man har sett for seg. Både med tanke på søvn, mating, og måltider. Jeg tror vi kommer langt med å senke skuldrene, og la babyen styre showet. 

Aldri har jeg hørt om tenåringer som ammes, og aldri har jeg hørt om tenåringer som fortsatt samsover med foreldrene sine. Eller som i det hele tatt ønsker å sove i foreldrenes seng. Jeg tror alle oppegående foreldre gjør så godt de bare kan, og jeg er ikke ute etter å sverte noen. Men kanskje hvis vi bare lytter litt mer til babyen? Disse små barna er prisgitt at vi tar godt vare på dem, og at vi lytter til dem. Man skal selvfølgelige gjøre det man tror er til det beste for sitt barn, men jeg tror også at så lenge babyer får tid og tålmodighet, så vil ting gå seg til. Og jeg lover deg, babyen din blir ikke bortskjemt!

HAN SYNES DET ER LIKE VIKTIG SOM MEG!

Hei dere, og gratulerer så mye med kvinnedagen!

Mange setter spørsmålstegn til om vi egentlig trenger denne dagen. Det kan jeg faktisk ikke helt forstå at noen mener. Jeg skulle for øvrig ønske at vi ikke trengte den, det hadde jo vært det aller beste.

Menn og kvinner vil aldri bli helt like - og det i seg selv er greit. Vi er forskjellige fra naturens side og kommer aldri til å bli 100% like. Det kan vi like gjerne akseptere først som sist. Men det betyr ikke at vi ikke skal ha helt like muligheter og at vi ikke skal være like mye verdt, for det er vi alle sammen, uavhengig av kjønn.

Jeg skjønner for det første ikke hvorfor feminist skal være et negativt ladet ord? Det betyr jo faktisk i grove trekk at man er opptatt av likeverd og likestilling mellom menn og kvinner. Hvordan får det blitt noe galt? Er ikke det egentlig utelukkende en god ting?

Hvor ofte kalles ikke kvinner for horer av ulike absurde grunner, sammenlignet med hvor mange menn som blir kalt "mannehorer" av samme grunner? Hvorfor er det sosialt akseptert at menn kan fortelle at de har hatt flere sexpartnere, mens ofte når en jente gjør det, så blir hun kalt for løs og billig? Hvor ofte skjer det at kvinner blir undertrykket og trakasserte, sammenlignet med hvor ofte det samme skjer med menn? Og hvorfor er det slik?


Samboeren min hadde fått med seg at det var kvinnedagen, og tok seg bryet med å overraske meg skikkelig med blomster i dag! I en perfekt verden er alle menn i hele verden opptatt av likestilling og at kvinner er like mye verdt som menn - men slik er dessverre ikke virkeligheten. Det er grunnen til at, til tross for det egentlig bør være en selvfølge, jeg setter pris på at samboeren min også stiller spørsmål omkring hvorfor i alle dager vi ikke er likestilte i 2017.


For kvinnedagen er vel og bra, så lenge den bidrar til at vi blir mer bevisste på dagligdagse situasjoner som undertrykker kvinner, og ikke bare klikker "Liker" på de artiklene som deles i dag om hvorfor vi trenger kvinnedagen. For den trengs!

OG SÅ BLE LIVET SNUDD PÅ HODET

Her om dagen kom jeg til å tenke på noe jeg egentlig helt hadde glemt. Jeg scrollet på Netflix, og kommer plutselig over en serie jeg helt hadde glemt. Navnet lyste mot meg og jeg ble bare sittende og smile for meg selv. Den serien så jeg på sammen med Fredrik noen måneder før jeg ble gravid for aller første gang.

Det var en av de helgene da jeg bodde i Gjøvik og han bodde i Larvik. Det var vinter, nærmere forklart vinteren 2014. Vi var i avstandsforhold på dette tidspunktet, og besøkte hverandre hver helg. Jeg husker hvor fælt jeg savnet ham på ukedagene, men i gjengjeld fikk vi jo faktisk se hverandre hver helg.

Jeg var hos han en helg, og så var han hos meg neste helg, og slik byttet vi på. Denne helgen var det "min" helg, og jeg ventet på Fredrik. Etter 4 timer med tog rett etter at han hadde vært på skolen, sent på fredagskvelden, så kom han endelig frem. Jeg husker at gleden var like stor hver gang!

Det er rart å tenke tilbake på denne tiden, da det bare var oss og vi var «vanlige» tenåringer som ikke hadde noen forpliktelser. Ikke rart fordi jeg savner det, for det gjør jeg ikke, men rart fordi jeg ikke kan tenke meg tilbake til et liv uten barn. Da kvelden kom så vi alltid på serier eller en film før vi skulle legge oss. Og noen helger før det, hadde vi tilfeldigvis bare startet å se en serie, som vi så på den amerikanske versjonen av Netflix. Den handlet om en 15-åring som ble gravid, og som fikk barn. Faktisk også en sønn.

Jeg husker spesielt godt, faktisk kommer jeg aldri til å glemme, kommentaren til 16 år gamle Fredrik som satt ved siden av meg og så på da barnefaren også dukket opp i serien.

"Glad det der ikke er meg ass"

JEG KOMMER IKKE TIL Å TA ABORT!

"Du tar vel abort om du skulle bli gravid igjen nå?" Nei, det føler meg jeg faktisk ganske sikker på at jeg ikke ville gjort

Det er enkelte kommentarer som jeg begynte å få høre en del etter jeg ble gravid for andre gang, og som jeg synes veldig lite om. At man må passe seg, og holde seg unna meg så jeg ikke blir gravid, ikke se på meg for lenge for da blir jeg gravid, og at jeg snart kan starte min egen barnehage bestående av egne barn. At ingen skjønner hvorfor noen av den motsatte kjønn tør å være sammen med meg når jeg blir så lett gravid, og at de ikke hadde turt å være i nærheten av meg. 

Vet dere, det tyder jo faktisk på at han som er sammen med meg nå, og eventuelle fremtidige kjærester virkelig elsker meg og aksepterer at jeg kan bli gravid lett. Det skal også mer til enn å bare se på noen før de blir gravide, dette regner jeg med at egentlig er allmennkunnskap, men noen ser ikke ut til å ha problemer med å være spydig og ekkel fordi jeg har fått to barn veldig ung og relativt tett etter hverandre.

Jeg har lært at man aldri skal si aldri. Man kan aldri vite, og før man er i situasjonen kan man ikke si med 100% sikkerhet hva man ville ha gjort, det vil naturligvis også gjelde meg. Men siden jeg allerede har befunnet meg i den situasjonen det er å bli uplanlagt gravid to ganger, så føler jeg meg ganske trygg på hva jeg ville gjort. Og det innebærer ikke å ta abort.

Hadde det vært mitt første barn så ville det vel kanskje vært "lettere" for meg å ta abort, selv om jeg ikke har tatt abort tidligere, og heller ikke før jeg fikk Leo. Det er bare synsing fra min side, men jeg tror det. Nå som jeg har to barn og vet hva det innebærer, så tror jeg faktisk aldri i verden at jeg hadde klart det. Ikke om jeg virkelig hadde hatt lyst en gang, jeg er nemlig nesten helt sikker på at jeg hadde angret veldig. Det strider i mot hva jeg tror jeg kan leve godt med. Jeg mener overhode ikke at det nødvendigvis er noe galt med å ta abort, for jeg er helt for abort. Men det er jo ikke dermed sagt at det er noe som vil føles riktig for meg. Noen vil sikkert mene at det er bra jeg har tatt konsekvensene for handlingene mine ved å ikke ta abort da jeg ble gravid med Leo og Noah, men for meg har det egentlig aldri handlet om å ta konsekvensene. 

Jeg må bare gå med hodet hevet og ikke la andre mennesker få dra meg ned. Jeg kommer mest sannsynlig ikke til å ta abort i fremtiden uansett hva andre mener om det, fordi jeg personlig tror at jeg vil kunne leve mye bedre med et barn ekstra, enn jeg ser for meg at jeg kan leve med en abort. 

JEG ELSKER DEG







Jeg kjenner meg så hinsides forelsket i denne herlige lille gutten, som startet dagen med å ligge og bable i sengen ved siden av meg. Når du våkner med et smil, da vet du at dagen blir bra. Ikke minst kjenner jeg meg lykkelig over hverdagen vår sammen, og de fine dagene våre. Så heldig du er som har meg lille venn, og så heldig jeg er som har deg. Noah har smilt fra øre til øre i hele dag, og jeg har innsett at den lille babyen min holder på å bli stor. Neste uke er han hele 5 måneder gammel!

Du har gjort sparekontoen mindre, nettene lengre, dagene kortere, fortiden glemt, og fremtiden verdt å oppleve. Jeg elsker deg så masse, vakre lille hjerteknuseren min.

JEG KAN NESTEN IKKE VENTE..

Hei dere! Håper helgen deres har vært strålende ♥

Barna er i seng for lengst, og det er like rart hvor stille det blir hver eneste kveld når de sover søtt i sengene sine. Det er så rart å sitte oppe alene etter at de er lagt, fordi det er blitt så unaturlig for meg å være helt alene. I løpet av dagen dusjer jeg ikke alene, jeg går ikke på toalettet alene, jeg spiser ikke alene, og jeg lager ikke mat alene. Haha! De er jo alltid der, og av og til kan jeg lure på hvordan 5 minutter i dusjen uten barn hadde vært. Men når jeg først har litt alenetid, så savner jeg dem jo, og vil egentlig bare sove slik at jeg er klar til en ny dag med dem.

Jeg har lagt noen planer for tiden fremover som jeg tenkte jeg kunne dele med dere, tross mitt ganske turbulente forhold til Fredrik for tiden. Alt kan ikke planlegges uansett, men jeg er så klar for vår og sommer og har store forventninger til tiden som kommer. Denne sommeren som kommer er det hele 4 år siden jeg pusset opp jenterommet mitt hjemme hos mamma og pappa, og 3 år siden jeg ble gravid og flyttet til Larvik. Kontrasten kjennes sterk i forhold til den sommeren jeg har i vente med guttene. Jeg vet at det trolig vil bli en travel tid fremover da jeg mest sannsynlig kommer til å være en del alene med guttene i sommer, fordi Leo skal ha en god del fri fra barnehagen, men jeg skal nyte hvert eneste sekund av det! 

♥ Leo 2 år

Storebror Leo blir jo som dere vet 2 år innen noen uker nå. Dette er noe jeg synes er veldig stort, vemodig, og helt fantastisk på samme tid. I år kommer jo naturligvis Leo til å forstå mer av det enn hva han gjorde i fjor, og selv om han kanskje ikke vil huske så mye av det når han blir eldre - så skal vi i hvert fall sørge for at det blir en dag vi som familien hans sent vil glemme. Jeg har allerede gått i gang med bursdagsplanlegging og forberedelser, og jeg gleder meg veldig til å dele den store dagen med dere. 

♥ Påske på fjellet

Til påsken drar vi avgårde på en aldri så liten ferie, ganske langt hjemmefra! Det er virkelig noe eget med å tilbringe påsken på fjellet synes jeg. Det har skjedd med jevne mellomrom siden jeg var liten at familien min og jeg har dratt på familiehytta på fjellet i påsken, og jeg minnes mange fine turer dit fra da jeg var liten selv. Det blir derfor veldig spesielt for meg å ta med meg mine egne barn dit, for å nyte påsken med familien.

♥ Den første ferieturen 

Dette er riktig nok ikke helt sikkert enda, men jeg skal gjøre det jeg kan for å få det til. Jeg vil gjerne ta med meg barna til syden til våren, og jeg har sett for meg den siste uken i mai. Det blir jo i så fall den første ferieturen for Leo, og i hvert fall for Noah. Jeg vil ikke dra helt alene med barna, men så er det jo ikke alle rundt meg som har mulighet til å fri fra jobb på det tidspunktet heller, så vi får vente og se. Forhåpentligvis går det, hvis det ikke lar seg gjøre blir det til høsten igjen. Vi skulle jo egentlig dra høsten 2015, så nå har vi virkelig ventet lenge nok synes jeg! 

♥ Sommer i Larvik

Jeg vet ikke om jeg har nevnt det her inne for dere tidligere, men Larvik er den skikkelig sommerby. Det er ganske mørkt, trist og kaldt her på vinteren - men i gjengjeld er det virkelig helt fantastisk her på sommeren. Jeg håper været blir ekstra bra nå til sommeren, og ser for meg mange fine kvelder i hagen med barna, strandturer, og masse kos.

♥ Helgeturer

I løpet av sommeren vil Noah være 8, 9 og 10 måneder gammel - og jeg har jo enda ikke vært borte fra ham i det hele tatt. Dette fordi det ikke har føltes rett enda, da han er veldig avhengig av meg enda, og det er jo noe man må se an med hvert enkelt barn - når de er klare for å være litt borte fra mammaen sin. I sommer blir det trolig en helgetur på meg til Stavanger alene om Noah er klar, men før det blir det en helgetur til Gjøvik i mai hvor minstemann skal være med da Fredrik drar på fotballtur til England.

Jeg skulle gjerne hatt enda mer satt opp slik at jeg kunne glede meg til det, men som sagt så blir det vanskelig å legge alle planer nå. Det er jo også mange andre happenings fremover, som 17 mai og bursdagen min, som jeg også ser frem til. Men det er nok av tid til å planlegge enda, vi er jo enda bare i mars selv om våren nærmer seg. Jeg legger med et herlig bilde av Leo fra sommeren i fjor! Ønsker dere en veldig fin start på den nye uken som starter i morgen!

DAGENS TENÅRINGER ER DUMME OG GRAVIDE

Denne overskriften kom jeg over i dag.

Av en eller annen merkelig grunn er det blitt slik at mange tror at det er blitt vanlig å bli tenåringsmamma, og at det i tillegg er blitt populært! For nei, dagens unge er utvilsomt ikke dumme, og de er hvert fall ikke gravide.

Det kan muligens se ut som om det er blitt vanlig å bli gravid når man såvidt er blitt tenåring når man logger seg på Facebook, blogg eller Instagram - fordi alt har blitt så mye mer tilgjengelig for oss gjennom sosiale medier, men det er det nok langt i fra realiteten. I hvert fall om man skal tro det nyeste av statistikk og tall som viser at det er omtrentlig 1300 nye tenåringsmødre i året.

Antall tenåringsmødre har faktisk sunket med 80% siden 70-tallet, så det er lite tvil om at det var mye mer vanligere før enn det er nå. Forskjellen er kanskje bare at det blir mye mer synlig nå i dagens samfunn nettopp på grunn av sosiale medier og at det alltid er en viss sjokk-faktor knyttet til gravide tenåringer, som igjen fører til at det gjerne blir spredt når det først skjer.

Det var egentlig ganske deilig å lese at statistikken over gravide tenåringer ikke har skutt i været, ikke fordi jeg nødvendigvis ikke synes noe om at jenter som vil bli gravide, skal bli mødre i tenårene (Jeg ønsker jo kun at man skal kunne ta et valg man med størst sannsynlighet kan leve godt med resten av livet) men med tanke på hvor ofte det hender at jeg blir beskyldt for å oppfordre tenåringer til å få barn ved bare å skrive en blogg om det. 

Som jeg har sagt tidligere til dere så har jeg faktisk aldri møtt eller snakket med noen som har ønsket å havne i den situasjonen med å bli gravid i tenårene. Aldri. Generelt sett kan man vel også si at det ikke er noe de aller fleste tenåringer ønsker seg. At det er populært å bli mamma tidlig synes jeg er en helt merkelig påstand å komme med, og det er virkelig ikke min opplevelse.

Jeg synes på en måte det er litt vanskelig å skrive om dette, for samtidig som at jeg ikke vil romantisere det å være tenåringsmamma, så elsker jeg barna mine over alt på jord, og jeg ville aldri vært den samme uten dem. Jeg vil ikke legge skjul på at jeg elsker å være mamma. Samtidig, vil jeg jo ikke oppfordre noen som kanskje er i en vanskelig situasjon som tenåring og som tror at å bli mamma og å skape sin egen familie vil gjøre lykken komplett, eller at det vil løse alle problemer ved å skape seg en slik ny tilværelse. Jeg vet jo at jenter i tenårene, spesielt de første årene, kanskje kan være lettere påvirkelig enn eldre jenter.

Jeg oppfordrer ingen til å bli gravide i tenårene, men jeg fraråder heller ikke. Jeg har ikke ett fasitsvar å gi alle. Vi kan være så forskjellige og ha så forskjellige utgangspunkt, det som er riktig i min situasjon er ikke nødvendigvis mest riktig i din situasjon. Men uavhengig av det er jeg slett ingen til å dømme andre for valgene de tar. En ting er imidlertid helt sikkert, og det er at det ikke kryr av, dumme, gravide tenåringer der ute, snarere tvert i mot!



 

VI HAR SKLIDD VELDIG FRA HVERANDRE

Gjesteinnlegg skrevet av samboeren min, Fredrik.

Har fått en del spørsmål når det kommer til hva jeg synes om det Jessica deler. Og spesielt da med tanke på alt det personlige hun deler om oss. Så nå tenkte jeg å skrive noen ord angående det.

Jessica blogger ærlig og åpent om alt, nesten i alle fall. Til og med personlige ting. Og det er også en av grunnene til at hun har kommet så langt som det hun har gjort idag, fordi hun er ærlig om hvordan hun føler ting. Noen ganger kan det bli litt for privat for meg, Jessica og jeg er veldig forskjellige på akkurat det, haha. Enkelte ting liker jeg mer å holde for meg selv. Jeg blir fort veldig opptatt av hva alle andre mener dessverre. Jeg blir så sykt lett påvirka av hva andre sier og mener. Derfor ville jeg aldri passet som blogger.

Mens Jessica er ganske motsatt, og blir ikke så lett påvirka. Hun liker å snakke om det meste og være åpen. Hun tar alltid hensyn til meg, og hun deler aldri ting som har med vårt liv eller vårt forhold å gjøre før hun har avklart det med meg. Før så var hun veldig kresen på hva hun la ut på bloggen, men nå så bare skriver hun om det som føles riktig å skrive om. Uten å tenke så mye på hva andre mener. Før kunne hun sitte lenge med et tomt arkiv og bli skikkelig frustrert. Ikke fordi hun var tom, men fordi det hun ville skrive var ikke bra nok etter hva hun syntes.

Dere har jo ikke bare fulgt Jessica og hennes liv siden dere begynt å følge denne bloggen, men også mitt og vårt liv sammen. Siden jeg har vært en del av hennes liv siden bloggen ble starta. Og da synes hun at det er helt naturlig at jeg får lov til å være med å bestemme på hva som legges ut, for det er sånn at mye av det angår også meg og oss. Når hun har skrevet ferdig blogginnlegg og det er klart til å postes, så går vi alt gjennom det hun har skrevet. Hun legger aldri ut noe som jeg ikke er enig i. Det skjer sjeldent at hun har lyst til poste noe som jeg ikke føler for å dele på bloggen. Men det er en veldig stor trygghet for meg å vite at hun er veldig fleksibel, og at hun alltid tar hensyn til at selv om hun blogger om vårt liv, så kan hun ikke legge ut ting jeg ikke er enig i. Det er en selvfølge for henne.

Sist brudd kom brått på Jessica, og da kom det ikke noe mindre brått på dere kan jeg tenke meg. Og siden det skjedde så plutselig, så virket det sikkert som at hun skjulte sannheten. Siden ingen trodde at et brudd mellom noen som bor sammen og har barn sammen kunne komme så brått på. Hvis det går mot slutten for oss nå, så vil vi ikke at noen skal tro at Jessica med vilje prøvde å skjule at ting gikk dårlig...

Vi har sklidd veldig fra hverandre, og det har Jessica skrevet om på bloggen. Hun er opptatt av at dere skal være tett på. Det er både overraskende og fint å se at så mange bryr seg. Jeg synes det er spennende og skummelt å tenke på fremtiden og hva som kan skje, jeg har blandede følelser. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan alt endte, noe ingen kan forutse. Sånn er livet på godt og vondt..

- Fredrik

43 SPØRSMÅL OG SVAR

1. Hva har du på deg nå? Undertøy og singlet. Fredagsantrekket sitt, det!

2. Har du noen gang vært forelsket? Jeg er evig forelsket i mine to nydelige barn.

3. Har du noen gang hatt et fryktelig brudd? Å si at jeg hadde hatt "ett" ville vært en underdrivelse.

4. Hvor høy er du? 160 cm. Flere av leserne mine som møter meg i virkeligheten kommenterer alltid at jeg er såå liten i virkeligheten, haha.

5. Hva var det siste du spiste? Taco laget av Fredrik.

6. Hva var det siste du drakk? Cola zero!

7. Er det noen du savner? Bestevenninna mi. Familien min og vennene mine i Gjøvik.




8. Svart eller hvit? Svart! Jeg elsker svart.

9. Favoritt tv-show? Okei, en liten funfact: Jeg ELSKER matprogrammer! 

10. Favoritt artist? Lana del rey uten tvil. Må jeg velge noen på andreplass blir det Wiz Khalifa og Drake.

11. Har du piercing? Nei, de har jeg heldigvis tatt ut. Angrer så bittert for at jeg tok piercinger da jeg var enda yngre! Har hatt i tungen og i navlen.

12. Hva er din favorittsang? Det endrer seg egentlig hele tiden, men elsker alt av Lana del rey. 

13. Hvor gammel er du? Jeg er 18 år gammel. Begynner å føle meg gammel, haha!

14. Stjernetegn? Tvillingene!



15. Hva ser du etter i en livspartner? En som kan få meg til å le, og en som får meg til å føle meg hjemme bare jeg er med personen.

16. Favorittantrekk? En enkel topp og et halvlangt skjørt.

17. Favoritt skuespiller? Jessica Lange og Leonardo Dicaprio. Alt de er med i av filmer blir nesten automatisk råbra.

18. Favorittfarge? Sort, beige, rosa, grått.

19. Høy eller lav musikk? En mellomting er fint!

20. Hvor drar du når du er trist? Hadde aldri tillatt meg selv til å bare stikke av et sted når jeg blir lei meg eller nedfor når jeg har to barn som jeg har ansvar for. Barna kommer først! Om det er kveld og barna er i seng og sover godt, kan jeg muligens finne på å gå meg en tur om jeg trenger litt tid for meg selv og er veldig nedfor eller deppa. Det er virkelig undervurdert å bare gå en liten tur ut i ro og fred.

21. Hvor lang tid bruker du i dusjen? Om jeg hører Noah våkne når jeg står i dusjen kan jeg bruke nanosekunder på å bli ferdig, for å si det sånn. Haha! Neida, til vanlig bruker jeg vel 5 -10 minutter. Å dusje i fred er luksus, men det skjer sjeldent uten at Leo kommer tassende inn døren og sier "Halloo? Mamma?"



22. Hvor lang tid bruker du på å gjøre deg klar om morgenen? Før jeg ble gravid? 3 timer. Nå? 3 minutter. Ting forandrer seg, gitt. 

23. Har du noen gang vært i en fysisk slosskamp? Ikke direkte slosskamp, men har i mine (enda) yngre dager vært i nærheten.

24. Hva fanger din oppmerksomhet? Mennesker som står for det de sier, og som tør å være seg selv fullt og helt. Mennesker som ikke bare blir en i mengden, og som tørr å stå opp for seg selv og det de tror på.

25. Hva irriterer deg mest? Fremmede gutter som ringer meg på Facebook midt på svarte natta. Det høres helt tåpelig ut, men nå begynner det virkelig å bli et irritasjonsmoment.

26. Hva er det siste som fikk deg til å gråte? Forholdet til Fredrik og meg.

27. Når sa du at du elsket noen sist? Sa til Noah før han sovnet tidligere i kveld at jeg elsker ham ♥

28. Hvilken bok var den siste du leste? Forbilde av Sophie Elise. Råbra, kjente meg igjen i mye av det hun skrev. 

29. Favorittmat? Dere skulle visst hvilket matvrak jeg er. Jeg elsker alt som inneholder ost - og den store favoritten er nok en skikkelig cheeseburger.



30. Hvilken serie så du sist? The 100. 

31. Hvem snakket du med sist? Min samboer Fredrik.

32. Hvilken film var den siste du så? Paper towns.

33. Hvilke destinasjoner ønsker du å dra til? California og Maldivene er begge steder jeg skal dra til innen noen år. Men akkurat nå passer ikke det med to små, så akkurat nå ønsker jeg å dra på et nydelig, barnevennlig hotell i Rhodos med guttene. Det hadde vært noe!

34. Hvor var du sist på reise? Dette er faktisk flaut, men sist gang jeg var i utlandet på ferie var faktisk på Mallorca i 2011. 6 (!) år siden! Hva i alle dager..

35. Hvilken sport gjorde du sist? Jeg er ikke et sportsmenneske akkurat. Jeg trener masse her hjemme, men det regnes kanskje ikke som sport? Hm.


36. Når kysset du noen sist? i går, tror jeg.

37. Når ble du sist fornærmet? Blir veldig lite fornærmet lenger, prøver å ikke ta ting så personlig når jeg er i denne bransjen.

38. Hva er favoritt godteriet ditt? Rosa hodeskaller og lakris.


39. Er foreldrene dine gift eller skilt? Foreldrene mine er gift og har vært sammen i omkring 20 år.

40. Hva er favoritt smykket ditt? Et sølvhjerte jeg fikk av Fredrik da vi hadde vært sammen i noen måneder. Det ligger i nattbordskuffen min.

41. Har du et crush? Ruby rose! Hun er jo rett og slett bare rådeilig. Haha, sorry Fredrik.

42. Når var du med noen sist? Bor med Fredrik, Leo og Noah - så det blir vel dem det da. 

43. Har du en frykt? Edderkopper er min største frykt. Men har også en helt enormt stor frykt for å bli forlatt helt alene uten venner og familie. Jeg kan ikke se for meg et liv uten familien og venner ♥

EN LYKKELIG SLUTT

Endelig helg!

Her har det gått i ett hele dagen. Det har vært planleggingsdag i Leo sin barnehage i dag, så han har tilbrakt fredagen hittil sammen med Noah og meg i dag. Fredrik jobber sent i dag, og skal også være borte deler av morgendagen - så guttene og jeg får mye kvalitetstid om dagen. Det setter jeg pris på, jeg elsker hvert minutt jeg får tilbrakt med dem, og selv om det er litt travelt når jeg er alene så gjør ikke det noe. Vi har lekt, spist og kost oss og slappet av - og guttene har forhåpentligvis kost seg med mammaen sin.












Jeg tenkte egentlig ikke å nevne det, men det føles så feil å skrive at dagen vår bare har vært fint når den startet alt annet enn fint. Dagen i dag startet på verst tenkelige vis. Jeg vil ikke gå i detaljer, men det var fryktelig traumatisk for meg og noe som virkelig har satt sine spor. Det var ambulanse innblandet og jeg har virkelig aldri kjent meg så redd før.

Når ting føles som verst, så kan det heldigvis bare bli bedre. Denne dagen er virkelig et godt eksempel på det, for selv om den startet helt forferdelig, har den utviklet seg bra, og fått en lykkelig slutt. Jeg var redd den ikke skulle ende slik den har gjort. Nå har vi det heldigvis veldig bra alle mann. Selv om jeg fortsatt kan kjenne meg litt skjelven, så vet Leo og Noah å muntre meg opp.

Ønsker dere alle sammen en fantastisk helg!

18 år og mamma til en 2-åring

Nå er vi for alvor inne i mars måned, og jeg klarer kun å tenke: Hvor har disse to årene blitt av?! Leo blir 2 år denne måneden!


Leo har jo blitt så stor nå, han er ikke lenger den lille babyen jeg møtte på sykehuset for to år siden, men en liten gutt som har sine egne sterke meninger og personlighetstrekk. Han er en gutt som viser utrolig mye godhet til de rundt seg, han er alltid i godt humør, og er en gutt som bryr seg veldig om andre. Han har vist meg hva livet handler om, og hvor heldig jeg er som får dele store deler av mitt liv med akkurat ham. Det har ikke gått en dag uten at du har gitt meg noe å smile for, Leo!

De siste 2 årene av livet mitt er desidert de to beste årene av livet mitt, og de årene med mest mening. Leo har gledet meg så mye i løpet av denne tiden, og han har lært meg så mye. Det gjør meg stolt og rørt å se at den lille babyen min blir så stor. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk han inn i livet mitt, han har gitt meg så mye som jeg aldri ville vært foruten. 

Jeg er kjempe stolt over deg Leo, og jeg er så stolt over å få være mammaen til akkurat deg. Du vokser til, og jeg blir stadig noen år eldre jeg også. Jeg var ung da jeg fikk deg, og det kommer jeg nok alltid til å få høre. Men det at vi møttes litt tidligere, betyr også at jeg får elske deg litt lenger.

MAN HAR RETT TIL Å VELGE

Hvis du som gravid kvinne fikk muligheten til å få utført en test som kunne avdekke downs syndrom hos fosteret, ville du tatt den?

Hvis denne testen i tillegg kunne avdekke dødelige sykdommer, andre typer kromosomavvik, eller store misdannelser - ville du tatt den da?

Helseministeren vår har nylig avgjort å godkjenne en slik type test, nærmere forklart en blodprøve, for gravide kvinner som får tilbud om fostervannsprøve og morkakeprøve, som også er tester utviklet for å avdekke kromosomavvik. Men begge disse innebærer en risiko for spontanabort, i motsetning til den nye blodprøven.


Det er vanskelig å si noe om hva man ville valgt i en slik situasjon. Jeg tror det oppleves så vanskelig, fordi det er et valg vi i utgangspunktet ikke får.

Nå har vi kommet så langt med teknologien vår, at vi har muligheten. Og vi kan i tillegg få testen utført uten risiko for spontanabort.

Jeg tenker at uavhengig av om denne testen hadde blitt godkjent eller ei, så vil fortsatt fostervannsprøven være et faktum. Det samme med morkakeprøven. Disse benyttes i dagens samfunn, men har en betydelig risiko for spontanabort. Når man utfører en fostervannsprøve, og det ender med en spontanabort - kan man risikere å miste et barn som i utgangspunktet var helt friskt. Det alene synes jeg er en grunn til at vi skal takke ja til en ny type blodprøve som kan avdekke kromosomavvik, uten å potensielt miste ønskede, friske barn.

Jeg mener ikke at friske fostere nødvendigvis er mer verdt enn fostere med kromosomavvik, jeg mener bare at det vil være naturlig for oss mennesker å ønske oss friske barn. 

Enkelte mener at dette vil medføre flere aborter, at veien til abort vil bli kortere, og at vi med det skaper et sorteringssamfunn, samt at denne type sortering vil undergrave holdninger som inkluderer mangfold. 

For meg handler det ikke om at vi skal skape et sorteringssamfunn, for vi skal ha rom for alle typer mennesker. Men man skal ikke føle seg tvunget til påta seg et ansvar for et barn man ikke tror man kan gi et godt liv med riktig og nok oppfølging. Selv om det selvfølgelig er individuelle forskjeller inne i bildet, så er det ikke til å stikke under en stol at et barn med downs syndrom ofte vil være et enormt ansvar livet ut, sammenlignet med hvordan en barn uten dette kromosomavviket vil være. 

For ikke å snakke om at man uten denne type tester vil kunne oppleve at det forekommer tilfeller hvor gravide kvinner går med fostre som verken er levedyktige eller som har sjeldne kromosomavvik i magen i lang tid. Barnet man har gått med i magen i 9 måneder, barnet man har knyttet et bånd til og sett for seg en fremtid med, vil dø i løpet av svangerskapet eller den første tiden etter at barnet er kommet til verden. Dette er tilfeller med tragiske utfall som kunne vært unngått. Denne testen vil gjøre det enklere å oppdage, uten den nevnte risikoen for spontanabort av et foster som for alt vi vet kan være 100% friskt.

For meg handler denne saken om at man som kvinne har rett til å velge om man vil bære frem et potensielt sykt barn, eller et barn som med sikkerhet vil dø i løpet av svangerskapet eller det første leveåret. Denne muligheten har vi jo allerede med forstervannsprøver og morkakeprøver. Dette er ikke en test man er tvunget til å benytte seg av, men som man får tilbud om - slik de samme kvinnene får tilbud om fostervannsprøven i dag. Jeg mener man har rett til å vite om det eventuelle fremtidige barnet ditt har alvorlige kromosomavvik om man ønsker å vite dette, og at man har rett til å ta et valg. På samme måte som at man alltid har rett til å bestemme selv om man ønsker å bære frem barnet i magen, eller om man ønsker å fremprovosere en abort.

SØSKENKJÆRLIGHET

Noe av det fineste jeg som mamma kan se, er kjærligheten mellom barna sine. Jeg synes faktisk det er noe helt unikt over det.

Plutselig kan Leo komme bort til Noah og kysse han på hodet og stryke på ham, og så smiler Noah tilbake. Jeg hadde virkelig aldri trodd at det skulle bli så utrolig fint! Leo er veldig påpasselig med at hvis han får snacks, så skal lillebror også ha. Han skjønner ikke helt at lillebror ikke har tenner enda og at han derfor ikke kan spise vanlig mat enda, slik Leo kan.

Jeg var kanskje forberedt på mer sjalusi og skepsis fra Leo sin side, men det har vi sett svært lite til siden Noah meldte sin ankomst. Leo vil dele alt, til og med favorittlekene sine. Det beste er stundene hvor Leo begynner å le av Noah, og så har de latterkramper sammen. Da kan jeg sitte å bare se på dem mens jeg tenker "Så heldig jeg er". Jeg nyter alle de fine stundene jeg ser guttene har sammen nå, for jeg vet at det vil komme tider med krangling og uenigheter i bøtter og spann. Og jeg ser allerede nå at Leo gleder seg til Noah blir enda litt større, slik at han alltid har en lekekamerat her hjemme ♥


JEG BLIR HELT SATT UT

Hei alle sammen.

Jeg (sammen med alderen min, selvfølgelig) har ved flere anledninger den siste tiden blitt samtaleobjektet i diskusjoner på Facebook blant 13 år gamle gutter som er fryktelig store i kjeften. Det har skjedd så ofte siden jeg startet bloggen at jeg nesten ikke blir overrasket lenger, og det i seg selv er jo egentlig bare jævlig trist. Folk eier faktisk ikke skam og i dag tenkte jeg å vise dere et eksempel. Det er dessverre alt for mange å velge fra, så det er mer der det kommer fra. Men jeg tenkte jeg likevel kunne vise dere en enkelt kommentar, for at dere skal få en liten anelse av hvordan disse diskusjonene utarter seg.


Ja, det er meningen at navnet hans ikke skal være sensurert. Noen mener sikkert at jeg burde ha gjort det, men helt ærlig er jeg lei av å skulle beskytte mennesker som det her. Hvis han kan skrive det offentlig på Facebook så alle i utgangspunktet kan se det, så kan vel jeg poste det på bloggen min også. Jeg tok meg derimot friheten til å sensurere navnet til de som hadde vett nok til å se at dette var noe som var langt fra greit å skrive til et annet menneske over nett. 

Jeg skriver ikke dette for å høste sympati - eller å få medfølelse eller støtte - det trenger jeg for øvrig ikke da jeg tror alle oppegående mennesker ser at det er folk som kommenterer sånt som dette som er det store problemet her. Samt at de virkelig tilhører andelen av befolkningen vår som kunne trengt seg et skikkelig langvarig kurs i folkeskikk, og gjerne også en leksjon i «Hvordan oppføre seg på Internett»

Som sagt skjer det dessverre ofte, og for en stund tilbake fant jeg et grovt tilfelle som jeg tilfeldigvis ble tagget i på Facebook. Jeg synes det er vanskelig å få med meg alt, men dette er jeg glad jeg fikk med meg. Han skrev noe sånt som at jeg var tilbakestående og mongolid, og at jeg burde dra meg bort på "strikkepinne-klinikken" så jeg ble kvitt ungen jeg gikk gravid med for godt. Dette var da jeg gikk gravid med Noah. Jeg sendte like så godt en melding til moren hans jeg, som ikke akkurat virket umiddelbart stolt av sønnen sin, og som kunne fortelle meg at hun skulle ta det opp med ham.


Det er rart det der, det er liksom ikke så morsomt lenger for guttene når jeg kontakter mødrene deres. Mon tro hvorfor? ;-)

Del gjerne dette blogginnlegget videre.

hits