mai 2017

JEG FORTJENER BEDRE ENN HAN!


Hei alle sammen! Tusen takk for all hyggelig respons på det siste blogginnlegget mitt om at vi har bestemt oss for å starte på nytt, og ikke flytte fra hverandre. Det er så koselig å se all støtten vi møter! Vi har hatt en veldig flott dag sammen både i går og i dag! I går fikk vi endelig gjort hagen litt mer klar for sommeren, og grillet i samme slengen. Vi er jo så heldige og har en stor hage som barna kan leke og kose seg i hele sommeren, så nå er hagemøblene og alt på plass og barna storfornøyde.

I går fikk jeg for øvrig høre at jeg fortjener bedre. Bedre enn hva? Haha, Fredrik kan nok være en tulling av og til, men jeg er ganske sikker på at jeg også kan være ganske krevende, for å si det på den måten. Tror virkelig ikke alle gutter hadde klart å holde ut med meg slik Fredrik gjør, for dere må ikke tro at jeg alltid gjøre alt ting riktig heller. Helt ærlig så skulle jeg ofte ønske at dere i større grad fikk se hverdagen her hjemme helt uten filter, og kanskje utenom bloggen også. Det hadde vært morsomt å få til på en eller annen måte. Jeg vet at mange av dere kun mener jeg fortjener det aller beste, og herregud så koselig det er at dere synes det, men det er jo akkurat det jeg har.

Fredrik har garantert skiftet flere bleier i løpet av disse årene enn hva jeg har. Er jeg trøtt og sliten en dag han har fri, så er det en selvfølge for han at han står opp med barna, lage frokost til dem og leke med dem, og at jeg kan gå og legge meg igjen. Det er sikkert hundre ting jeg kunne ha nevnt. JA, han er irriterende når han glemmer å tømme filteret i oppvaskmaskinen for endte gang, men hvor irriterende er ikke jeg når jeg har glemt å vaske jobb-buksen hans for endte gang også? Ingen er perfekte. Det virker kanskje sånn når man er nyforelsket, men når man flytter sammen og har bodd sammen en stund, så innser man raskt det. Det gjelder å finne noen som får deg til å smile og le selv på dine verste dager, og selv om vi mildt sagt har hatt våre kamper, så kan jeg si at jeg har funnet den personen!

Ønsker dere en fantastisk søndagskveld!

EN GOD NYHET


Hei alle sammen! Tenkte å komme med en liten gladnyhet her på bloggen nå. Jeg føler at det har vært en del negativitet på bloggen den siste tiden, og slik vil jeg jo egentlig ikke at det skal være. Men livet går jo opp og ned, og i det siste har det gått mye ned. Sånn er det vel for de fleste i perioder. Egentlig er jeg en veldig blid og glad jente, men føler kanskje ikke at det har kommet så veldig tydelig frem på bloggen, da spesielt ikke nå i det siste

Fredrik og jeg har nå tatt et vanskelig valg, og er sikre på at vi har kommet til den riktige beslutningen. Det har vært mye frem og tilbake de siste to ukene, det kan jeg på ingen måte legge skjul på. Dette har jeg for øvrig ikke skrevet om her inne, fordi jeg selvfølgelig har behov for litt privatliv jeg også, selv om jeg i perioder kan dele ganske mye med dere.

Nå hadde vi bestemt oss for at vi egentlig var ved vår veis ende. Fredrik skulle flytte ut. Det var nok. Vi grublet mye over om det var det rette å gjøre. Hva enn det "rette" betyr. Ja, det har vel egentlig vært slutt mellom oss. I størsteparten av forholdet vårt har vi hatt det vi begge anser som et stabilt forhold, det er jo spesielt de siste 6 månedene hvor vi mildt sagt har hatt et turbulent forhold som ikke vært noe bra, og det har jeg vært veldig ærlig om.

Jeg stilte meg selv mange spørsmål når vi omsider kom frem til den beslutningen. Hva med barna? Hvem skal ha barna når, og hvordan skal vi fordele samvær? Jeg fikk en vond følelse av å tenke tankene, men det var høyst aktuelle tanker med tanke på fremtiden. Uunngåelige tanker. Jeg tenkte på hva som hadde vært problemene i forholdet vårt, og har reflektert mye over dette. Og har tidvis også sammenlignet det litt med når du kjører deg fast i gjørme. Fortsetter du i samme spor, så vil du bare synke dypere og dypere. Om du skal komme deg noe videre, så må du starte på nytt. Jeg vet ikke om det gir noen mening for noen av dere, men det har i hvert fall gitt mening for meg.

Nesten 4 år har vi vært kjærester. Dette tenkte jeg også mye over. Det er lang tid. Hvis vi ønsker å gi opp nå, hva var det da som holdt oss gående så lenge? Helt hit. Vi har satt en strek nå, og det er gladnyheten jeg kan dele med dere. Istedenfor å måtte dele at det er slutt, så kan jeg endelig dele med dere at vi har startet på nytt med blanke ark, og vi skal ikke tilbake hvor vi har vært nå. Det høres kanskje ut som at det har vært enkelt, men det har det ikke på noen som helst måte. 

Men  når alt kommer til alt, så har det vært verdt det. Vi håper for Guds skyld at vi forblir kjærester i lang, lang tid fremover og at vi nå aldri ser oss tilbake. For det synes jeg virkelig at vi fortjener nå♥

EN STOR KLUMP I MAGEN

Jeg har vært alene med barna i dag fra Fredrik dro på jobb i dag tidlig, fordi det var planleggingsdag i barnehagen til Leo. Vi har egentlig hatt en kjempekoselig dag sammen, Leo, Noah og jeg - men det har vært en hendelse i dag som dessverre har tatt litt over tankene mine i dag.

Jeg har skrevet om tilfeller som kan minne om lignende opplevelser tidligere. Da Leo ikke en gang var rukket å bli 1 måned gammel ble jeg for første gang ropt etter på gaten, og valgte å skrive om dette HER på bloggen. En tid senere var det noen som snakket høytlytt om unge "evneveike" mødre på butikken, og tilfeldigvis også at jeg var en av dem, og at det var "sånne som meg" som stjal skattepengene deres.  I tillegg til ganske mange andre episoder jeg har nevnt i bisetninger her på bloggen, men dette var to av de jeg kom på i farten. Det morsomme er jo at 90% av tiden når jeg opplever sånne ting, så skriver jeg ikke om det på bloggen.

Noen mener at dette er episoder jeg finner på for å få lesere på bloggen min (?) og at «sånt garantert ikke skjer i dagens samfunn» Vet du hva? Jeg skulle så inderlig ønske du hadde rett. Jeg skulle ønske jeg hadde trengt å finne opp sånne historier, men det gjør jeg dessverre ikke. For det er nok av dem. 

Det er ikke sånn at jeg ønsker sympati på grunn av dette. Jeg vil jo ikke at bloggen skal være en arena for sutring. Jeg er ikke ute etter å få høre at det er stakkars meg, buhu, at det er synd på meg som opplever ting som det. Jeg trenger dessuten ingens sympati for å vite at dette er galt, for det vet jeg utmerket godt at det er.

Jeg vil skrive om ting som dette for å bevisstgjøre. Jeg tror det hadde sjokkert mange om dere faktisk fikk se hvordan enkelte mennesker er, og hvor nedlatende og ufine enkelte er mot meg utelukkende fordi jeg har to barn og er ung. Det er lett å bagatellisere ting man ikke opplever selv, hendelser som dette inkludert - fordi man gjerne må oppleve ting selv for å forstå hvordan det føles og hvordan det er.

Jeg kan heller ikke late som at jeg ikke synes det er vondt noen ganger. Jeg er ingen kald person, og kan ikke velge å bare skru av alle følelser. Bak bloggen er jeg en person med følelser som alle andre mennesker.  Jeg gråter når barna mine tar sine første skritt. Jeg sitter oppe om natten og får ikke sove fordi jeg er bekymret for dem når de er syke. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg ikke synes det gjør noe å høre folk snakke stygt om meg anonymt på Internett, men når disse anonyme får et ansikt,  og står rett foran meg i virkeligheten, så blir det litt noe annet.

Noah ligger rett foran meg i vognen. Det er 22,5 varmegrader ute. Han er veldig varm av seg, og når temperaturen ute i tillegg var så høy, så merket jeg fort at han svettet i den kortermede, tynne bodyen sin. Jeg tok den av og pakket han heller inn i et par helsetepper. Etter et par minutter, så merker jeg allerede at han er mer komfortabel. Han smiler og ler til Leo som står på søskenbrettet og ser rett inn på Noah som ligger i dypvognen.

Jeg må på apoteket for å spørre om solkrem til barn og litt annet. Jeg blir møtt av noen som snakker til meg som at jeg er et lite barn som går tur med dukkevognen sin. Jeg får kommentarer som ligner "Men kjære lille jenta mi, dette er jo ikke noen dukke da" før hun ser ned på babyen min. Jeg får helt vondt inne i meg og vil bare ta med meg barna mine og gå, jeg kjenner at jeg bare har lyst til å gråte. Hvorfor fortjener ikke jeg også å bli behandlet på lik linje med andre mødre?

Det var godt å komme hjem igjen etter den turen, selv om jeg klarte å kose meg med barna mine resten av byturen før vi begynte på veien hjemover. Men det å komme hjem var virkelig godt. Det var det jeg trengte. Jeg vil at du skal vite at jeg bærer ikke nag. Jeg tilgir deg heller, for jeg vet at man må være den endringen man vil se her i verden. Jeg ser verken deg eller oppførselen din når jeg er hjemme. Jeg ser bare de lykkelige barna mine, og den kjærligheten de viser meg, og det er den eneste bekreftelsen jeg trenger.

10 TING DU IKKE VISSTE OM LEO OG NOAH!

1. Leo kan byttelåne noen plagg av Noah! Det skiller kun ca 2kg mellom dem i vekt nå, det vil si Leo er ca 2 kg tyngre enn Noah. Det til tross for at det er en aldersforskjell på 1,5 år mellom dem. Haha! 

2. Noah er av den roligere typen, mens Leo på sin side er veldig aktiv og det gjenspeiler oss hans personlighet godt. Likevel er de like glade i oppmerksomhet begge to!

3. Både Leo og Noah har verdens herligste latter. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg får høre den herlige latteren deres så ofte som det jeg gjør!


4. Begge to er født på en mandag! De har også ganske likt tidspunkt de kom til verden på. Leo var født 11:05, og Noah var født 11:04.

5. Leo er veldig beskyttende ovenfor lillebroren sin, og går stadig vekk bort til han for å klemme, stryke og kose på ham. Dere som følger meg på Snapchat (@Mammasom16) har jo fått se det opp til flere ganger i det siste. Han skal også alltid være med når vi steller Noah. Samtidig har han begynt å bli ganske sjalu nå, noe som aldri har vært et problem tidligere. Jeg har en sterk mistanke om at akkurat det har en sammenheng med at Leo nå begynner å bli så stor, og at han dermed forstår mer. Sitter Noah på fanget mitt, kommer Leo plutselig bort og vil sitte på fanget mitt også. Har Noah Fredriks og min oppmerksomhet, vil Leo prøve å fange interessen vår samtidig. Hehe! Det er ikke noe voldsom sjalusi i det hele tatt altså, og jeg føler på ingen måte at de kjemper om vår oppmerksomhet.

6. Det er ingen som er blidere enn Leo og Noah om morgenen! Virkelig INGEN! Det er den herligste starten man kan få på dagen å være i nærheten av de.

7. Noah er veldig opptatt av hår og lugging, og det samme var Leo da han var baby. Tør ikke en gang tenke på hvor mye hår de har revet ut, haha! Noen ganger våkner jeg av at Noah lugger meg om morgenen, mens han smiler som en gal.

8. Dette gjelder også de begge, men de er av en eller annen grunn merkverdig opptatt av alt som ikke er lekene vi har kjøpt til dem. Jeg nevner eksempelvis hårbørstene mine, Gif-moppen til å vaske gulvene med, capsene til Fredrik og så videre er derimot fryktelig interessant og kan lekes med i all evighet om de får muligheten. Lekene fra leketøysbutikken blir lett byttet ut med, uten den minste tvil! Haha!

9. De har begge gått fra å hate å pusse tennene, til å synes det er blitt gøy! Leo hatet det definitivt mest, og han elsker det nå. Det var en kamp å få det til en periode husker jeg. Men jeg har alltid sagt at jeg mye heller vil holde han fast mens vi pusser tennene hans hjemme, enn å måtte holde han fast hos tannlegen for å borre om et par år. Det er så viktig!

10. Vi får mye skryt av at de er veldig trygge barn, og det må jeg bare si meg enig i. De er selvsagt ulike personlighetsmessig, men de er veldig trygge og uten tvil to veldig lykkelige barn - det håper jeg også at kommer like tydelig frem her på bloggen, som hva det gjør for de som kjenner oss!

Ønsker dere en kjempefin helg! Og klikk gjerne på "Liker"-knappen under blogginnlegget om du likte det!

"DET HADDE JEG ALDRI KLART!" (MAMMA SOM 16)





"Hæ?! Har DU to barn? Det hadde jeg aldri klart!" Den jevnaldrede jenta ser på meg med store øyne. Jeg synes alltid det er like morsomt å se at noen blir overrasket over at jeg har barn, ikke fordi det er overraskende at det ikke vet det i seg selv - men fordi det er jo så naturlig og vant for meg nå. Det er jo livet mitt dette nå, og det har jo allerede vært det en god stund.

Selv om det av og til er litt rart å tenke skikkelig over at jeg faktisk har to egne barn nå, så er det jo en tanke jeg begynner å bli vant til. Så det er gøy når jeg møter venners venner og de blir overrasket over at jeg har barn. Litt rart er det for øvrig når jeg møter noen som i samme slengen sier at de aldri i verden hadde klart det. 

Men samtidig så er det jo sånn at om de hadde sagt at "Åh! Jeg ønsker meg også barn" hvilket jeg faktisk også har opplevd som en reaksjon flere ganger fra ulike personer, så aner de jo ikke som tenåringer hva de sitter og ønsker seg. Jeg kan si at de jeg møter på min alder som ønsker seg barn, med ganske stor sannsynlighet ikke aner hva det innebærer. Jeg skal ikke undervurdere noen, men slik jeg ser det er det sånn med de jeg har snakket med. Hva angår andre mennesker, skal jeg ikke si noe om. På generelt grunnlag kan jeg for øvrig si at jeg tror det er virkelig få som aner nøyaktig hva de går til, når de får barn. Når det er sagt gjorde jeg heller ikke det, og jeg vil jo likevel si at jeg klarte det.

Men når du sier at "Jeg hadde ikke klart det" eller "Det hadde ALDRI jeg klart" når du får vite at jeg har barn, det vet jeg ikke helt. Jeg tror at majoriteten av oppgående mennesker hadde klart å ta vare på en baby eller to, men at det er utenkelig for de på min alder har jeg likevel ingen problem med å forstå!

HADDE ALDRI TRODD JEG SKULLE SI DETTE..

Det er mildt sagt mye jeg aldri trodde jeg kom til å si, som jeg daglig sier til ett eller begge av barna. Haha! Det hender at Fredrik og jeg bare må se på hverandre og riste litt på hodene våre, og så ler vi mye av det i ettertid. For det blir altså så mange morsomme setninger. Ikke så merkelig egentlig, når de små tullingene våre gjør så utrolig mye rart!


"Nei Noah, du kan ikke spise bleia di eller våtserviettene"

"Nei Leo, vi kan ikke bare gå i bleie, vi må ha på oss klær når vi skal gå til barnehagen" (Hvorpå han hyler og kaster seg i gulvet, en helt vanlig morgen her hjemme, haha!)

"Leo, du kan ikke sleike på tven!"

"Du kan ikke sleike på gulvet i gangen heller, Leo"

"Noah, ikke spis på armen til broren din"

"Nei Leo, du kan ikke sove med femten pinner fulle av småkvister og løv fra hagen i senga di"

"Ikke stikk tannbørsten din i toalettskålen, Leo!"

"Noah, ikke bit i pappa sin nese fordi du tror det er mat!"

"Leo, du får ikke lov til å vekke mamma klokken 06:00 om morgenen ved å slå tomme colaflasker fra kjøkkenet i hodet på henne" Sitat Fredrik.

TRIST, MEN SANT..

"Er det virkelig over allerede?" Sier jeg for meg selv, mens jeg ser bort på Fredrik. Babytiden! Åh. Det er faktisk i ferd med å være helt over. I dag har nemlig Noah krøpet for aller første gang. Han klarte så vidt å dra den 10 kg's lille kroppen sin bortover gulvet og det er jo bare så herlig å se. Jeg liker for øvrig å kalle barna babyer frem til de er mellom 1 og 1,5 år - men likevel. Det merkes når de små lenger. Liten, men samtidig stor.

Den tiden hvor han lå på gulvet og bablet og pludret i vei for seg selv, den er helt klart forbi! Når du merker at den lille babyen din trenger deg mer enn det du trenger deg selv. Jeg vet ikke hva det er med de første månedene med ny baby i hus, men bare det å være så viktig for noen at de er helt fortapt uten deg... -Akkurat det er jo ikke direkte det fine ved det da, det fine er å kunne gi barna all tryggheten og all kjærligheten de trenger. Å vite at man er en god forelder. En god mamma. En god pappa. En som den lille vet at alltid er der, og som babyen stoler så mye på at tar godt vare på seg ♥

Den lille babyen din som du vet at elsker deg ubeskrivelig høyt, selv om han eller hun ikke kan si det med ord. Jeg har alltid vært veldig omsorgsfull, så det å være mamma kunne i grunn ikke passet meg bedre.





For å være helt ærlig så synes jeg det er litt vemodig, og når jeg tenker tilbake så syntes jeg det da Leo kom i den alderen også. Det er litt vemodig at Leo ikke vil ha noe hjelp fra meg lenger også i den alderen han er i nå. Trist, men sant! Likevel er det en herlig alder Noah er i ferd med å gå inn i nå også, og jeg tror vi har veldig mange fine måneder foran oss med alt han skal lære seg. Og jeg elsker jo å se at Leo blir så stor, og hvordan han utvikler seg. Men det er noe som skjer når man innser at barna ikke er babyer lenger altså, selv om jeg fortsatt føler Noah er en baby, så er han ikke skikkelig baby-baby. Det er jo så rart når de vokser så mye at man ikke helt klarer å følge med selv!

Jeg har hatt en strålende (bokstavelig talt) solfylt dag med barna i dag! Fredrik har jobbet overtid igjen, og vi er tilbake til hverdagen etter helgen. Som de har kost seg da! Både med hverandre og med meg. En av de store fordelene med å at barna vokser, er jo at de knytter et så herlig søskenbånd seg i mellom! Jeg gleder meg til flere slike dager fremover, men akkurat nå er jeg så sliten og trøtt at jeg vurderer og snart gå og legge meg.. Gleder meg til å oppdatere dere mer i morgen!

DEN FØRSTE TOBARNSMAMMAEN PÅ PARADISE HOTEL?

God kveld dere! Haha, en liten fun fact jeg må dele med dere: I fjor så vi ikke på Paradise hotel her hjemme i det hele tatt, jeg tenkte gjentatte ganger at nå har jeg vel vokst fra det også. I år derimot! Jeg tror jeg har gått glipp av max 5 episoder til sammen i løpet av hele sesongen. Haha! Jeg vet ikke hvorfor, Fredrik og jeg bestemte oss aldri for at NÅ skulle vi jammen meg få med oss Paradise hotel, men på kvelden har det bare blitt til at vi har fått det som vane. 

Jeg synes det er litt komisk at så mange har så mye fordommer mot deltakerne i dette programmet da.  Altså, om du hadde blitt filmet 24 timer i døgnet i en periode på 2 måneder, ville du aldri sagt noe dumt? Det skal jo ikke så mye til, og selv om du ikke nødvendigvis sier så mye dumt, så kan tingene du sier bli klippet og du kan bli fremstilt på en annen måte enn hvordan du egentlig er. Er ikke det noe folk egentlig tenker over? Og når produksjonen i tillegg klipper det deltakerne sier med formål om at det skal være bra underholdning og bra tv, så er det jo ikke akkurat så rart?.. Det er jo bare unge, normale mennesker. Det finnes sikkert dumme mennesker på Paradise hotel, men det finnes jo over alt ellers i samfunnet også. Haha, jeg skjønner ikke helt oppstyret rundt med at så mange mener at det er utelukkende hjernedøde mennesker som er med på det programmet. Jeg ville nok ikke blitt med selv - men det er en annen sak. Er jo ikke dermed sagt at deltakerne er dumme som brød.

Fredrik tullet faktisk litt med at jeg skulle ha meldt meg på for å være den første tobarnsmammaen (Eller mammaen i det hele tatt?) som har vært med på programmet, men det er altså helt uaktuelt, så ikke bekymre dere. Haha! Han har jo som sagt bare tullet med det da. Mon tro om jeg hadde kommet med da? Jeg hadde aldri klart å være borte fra barna mine så lenge, så jeg får nøye med å følge med litt fra sofaen her i Norge, med barna i umiddelbar nærhet - akkurat slik jeg trives best ♥



Jeg har for øvrig sagt til Fredrik at han mer enn gjerne kan få melde seg på, og at det ikke gjør meg noen ting - så lenge han kommer hjem med pengepremien. Haha!

Ha en herlig kveld videre dere, vi snakkes i morgen ♥

GUTTENE I MITT LIV

Tidligere i dag lå Noah og jeg i sengen. Vi hadde egentlig vært oppe i mange timer allerede, men la oss i sengen til å slappe av litt senere. Jeg kikket lenge på han, han smilte så hele det trøtte ansiktet hans lyste opp, før han helt plutselig ble gravalvorlig. Jeg begynner å le av han, og når han ser det smiler han så bredt at de fire bittesmå tennene hans kommer helt til syne. 


Tenk det at det ikke er lenge siden han ikke eksisterte en gang. For 1,5 år tilbake var det ingen Noah. Det var ikke en gang en antydning til lille Noah. Han fantes ikke. Er det ikke helt merkelig hvordan et nytt menneske kan bli til på egentlig så kort tid? Altså, jeg må innrømme at det kjentes fryktelig, nei, uendelig lenge ut da jeg gikk gravid, men likevel. Ser man stort på det er ikke 9 måneder spesielt lang tid, spesielt ikke på å skape et helt nytt liv!

Noah fortsetter smilingen, men starter nå å bable som bare det i tillegg. Lurer egentlig litt på hva han prøver å fortelle meg. "Mamma, jeg gidder ikke ligge her lenger nå, flytt meg da! eller kanskje "Herregud, melk nå igjen?!"

Av og til undrer jeg litt over hva han tenker på også. Merker han på noen vis at jeg er ung? Hva drømmer han om når han sover? Hva har han mareritt om når han våkner av det om nettene, og jeg trøster ham tilbake i søvn?


Fredrik kommer endelig inn døren fra jobben. Han kommer ruslende inn dørene til soverommet, og setter seg på sengen med oss. Leo kommer springende etter, mens han overivrig sier hei, og kommer bort for å gi klem til Noah. Noah koser seg tydelig og blir umiddelbart glad når Fredrik og Leo kommer inn i rommet. Det slår meg igjen hvor ekstremt mye de faktisk ligner, og jeg blir sittende litt forbauset over det et par sekunder. Noah smiler som aldri før når vi sitter og kikker på ham begge alle tre, og nå går det nesten over til gaping.

"Jepp. Jeg valgte definitivt rett" tenker jeg for meg selv, og ser bort på den lille familien min.

ET PAR INNRØMMELSER JEG VIL KOMME MED..

- Bildet jeg la ut i går av meg selv i "Mammakroppen"-blogginnlegget mitt la jeg KUN ut fordi jeg har blitt blackmailed. Altså forsøkt utpresset av mennesker jeg ikke aner hvem er. For etter at private bilder av meg ble misbrukt på sex-treff og datingsider som jeg skrev om til dere forrige uke, så var det flere som fikk tak i disse bildene av meg, som de har brukt som middel for å utpresse meg til å betale dem diverse pengebeløp. Hvis jeg ikke har gjort det, så har de truet meg å publisere bildene "offentlig" eller "lekke" dem. Hva enn det skulle bety. Jeg ville uansett ikke at andre mennesker skulle ha den kontrollen over meg. Så derfor valgte jeg å publisere et av de bildene her på bloggen for å ta tilbake kontrollen. Dere kan synes hva dere vil om det, men det ble min løsning på en mildt sagt ganske forskrudd situasjon, som jeg aldri trodde jeg kom til å finne meg selv i. Jeg har ikke lest kommentarfeltet under det blogginnlegget og kommer heller ikke til å gjøre det, fordi jeg vet akkurat hva som venter meg. Jeg tenkte egentlig heller ikke å skrive eller innrømme dette til dere, men nå gjør jeg det likevel. Familien min vet om dette da jeg fortalte dem det i forkant av at jeg publiserte bildet.

- Jeg savner å gå gravid nå som det blir varmere tider igjen! Men vil ikke ha enda en baby nå altså, det er alltid noen som tror det om jeg skriver at jeg kan føle meg babysyk/eller savner graviditeten. Nei, jeg bare savner magen og spenningen i graviditeten noe voldsomt. Det er jo så koselig ♥

- Vi har jo sluttet i parterapi som jeg skrev til dere for noen uker siden, men jeg har ikke hatt lyst til å svare på hvorfor. Jeg har unngått spørsmålene med vilje. Det har seg slik at Fredrik ikke ønsket å fortsette, og det respekterer jeg. For meg er nok respekt noe av det viktigste man har i et forhold, så når Fredrik ikke ønsket å fortsette mer så ble det slik!

- Før så følte jeg alltid at jeg_måtte_ svare på alle kommentarer i det de ble publisert her på bloggen, jeg var som en hauk over kommentarfeltene og følte jeg måtte forsvare meg og svare på alt som kom inn. Det hadde vært helt urealistisk å fått til nå, men jeg klarte det på den tiden - selv om det var psykisk utmattende. Slik er jeg ikke lenger nå og det er så forbanna deilig. Jeg kommer selvfølgelig til å svare på kommentarer fra lesere i tiden fremover og helt til jeg en dag slutter å blogge, men jeg slipper å våkne på natten fordi jeg føler jeg må svare på kommentarer, og være redd for at det har dukket opp masse kritikk som jeg ikke får svart på med en gang, hvis dere skjønner? Jeg har det så mye bedre nå som jeg bare kan smile og ikke bry meg så mye om hva andre tenker hele tiden. Det har tatt lang tid å komme dit, for å si det sånn.


Ønsker dere en herlig søndagskveld videre!

DETTE HAR JEG VENTET PÅ!






Hei dere!

For et herlig vær vi har hatt denne helgen. I går kunne jeg nesten gå i shorts ute på kvelden, og det har virkelig vært et savn. Et skikkelig savn! Jeg har ventet så forferdelig lenge på at varmen skal komme for fullt, og nå ser det virkelig ut til at det begynner å løsne for alvor. Denne vinteren og mørketiden som omsider er forbi nå, har vært den verste noensinne. Mulig det hadde noe med at den kom i kombinasjon med kolikken til Noah, som gjorde at vi i vintermånedene fikk en fryktelig tung tid. Jeg har skrevet mye om den tiden her på bloggen, på et vis tror jeg det ble en slags mini-terapi for meg oppe i det hele også. Men det er ikke før i ettertid at man innser hvor mye et kolikkbarn har tatt på deg. For å være helt ærlig med dere i dag, så tror jeg faktisk at jeg var i ferd med å bli deprimert da det sto på som verst. Sommer, lyse dager, varme, herlig familietid og en smilende, lykkelig baby var en helt fjern tanke, men jeg holdt fast ved den, og nå er vi endelig der. Dere aner ikke hvor bra det føles!

Jeg har valgt å ta Leo helt ut av barnehagen hele juli, samt at han skal være borte fra barnehagen de 3 ukene Fredrik har ferie i tillegg. Vi ønsker at han skal merke forskjell på ferie og hverdag, jeg tenker at det er viktig at Leo får en ferie fra barnehagen også, enda hvor tydelig godt han trives i den flotte barnehagen sin. Så kan vi heller treffe andre barn på stranda i ferien!

Håper dere har hatt en fin dag, og ikke minst en fin helg! Vi har vært på grillmiddag i dag, og er veldig klar for ny uke alle fire. Den siste fulle uken i mai står for tur nå, det skal bli så fint å komme inn i juni hvor det skal skje masse morsomt. For en fantastisk tid vi har i vente nå!

OPPMUNTRER JEG BARN TIL Å FÅ BARN?




God kveld! Håper lørdagen deres har vært helt topp.

Dette er en gjenganger jeg har fått helt siden jeg startet opp bloggen min. Jeg oppmuntrer barn til å få barn fordi jeg skriver at det å bli mamma tidlig har vært det beste som har skjedd meg, at jeg elsker å være mamma, eller at jeg rett og slett bare oppfordrer til det fordi jeg blogger om å være ung mor i seg selv. Senest i dag fikk jeg en slik kommentar.

Jeg synes det blir veldig urettferdig å skulle se på disse blogginnleggene om at jeg elsker å være mamma selv om jeg er ung, og kun gå ut i fra dem, for å så konkludere med at jeg oppfordrer til at barn skal få barn. Jeg har jo skrevet sikkert 100 blogginnlegg oppigjennom tidene og siden jeg startet bloggen da jeg var halvveis i svangerskapet med Leo, om hvor tøft og vanskelig det har vært å bli gravid og mamma så tidlig som det jeg ble. Hvorfor er det ingen som husker det de gangene jeg skriver om hvor mye jeg elsker å være mamma, selv om jeg er ung?

Man må jo se på helthetsbildet, og når man gjør det og ser alle blogginnleggene jeg har skrevet om både det negative, men også det positive med å bli mamma så tidlig - så vil jeg faktisk si at jeg ikke synes jeg rosemaler denne situasjonen i det hele tatt. Ja, jeg har et godt liv nå med barna mine, og det er ikke riktig så tøft å være ung mamma lenger som det var da jeg var 16, og nå kan jeg se tilbake på den tøffe tiden og tenke at jeg er en erfaring rikere - men det betyr ikke at det alltid har vært slik, og at jeg alltid har hatt det så bra. Det vet jo også dere som har fulgt meg såpass lenge.

Jeg verken oppfordrer eller fraråder til å få barn tidlig. Jeg skulle ønske jeg kunne gi et fasitsvar på hva som er riktig å gjøre når man blir gravid tidlig, men det finnes ikke. Det som er riktig for meg, er ikke nødvendigvis riktig for andre i samme situasjon der ute. Og det som er riktig for noen der ute, er ikke nødvendigvis riktig for meg. Det blir for enkelt å gi ett fasitsvar, nettopp fordi vi mennesker kan ha et så bredt spekter av ulike livssituasjoner og utgangspunkt.

Som jeg har sagt tidligere så ville jeg ikke blitt gravid med vilje som 16-åring, det skjedde jo fordi prevensjon sviktet. Hadde jeg ikke blitt gravid på p-piller den sommeren, så hadde jeg med andre ord aldri hatt barn nå. Det vil jeg vise med denne bloggen er at man likevel kan leve et fantastisk godt liv, selv om ting ikke går helt etter planen!

SLIK SER MAMMAKROPPEN UT:

Jeg bør vel egentlig skrive om dette når jeg har fått samlet meg litt, men jeg klarer egentlig ikke helt å la være lenger!

Over alt på nettsider ser jeg «Slik er mammakroppen» eller «Slik blir kroppen etter graviditet» sammen med bilder av overvektige/større damer med strekkmerker og hengemage. Hvorfor føler jeg at alle er enige om at dette er kroppen du får etter du har fått barn? Slik er det jo ikke nødvendigvis.

Mammakroppen ser ikke ut på en bestemt måte, på samme måte som at en kvinnekropp ikke ser ut på en bestemt måte. "Mammakroppen" er jo simpelthen en betegnelse på kroppen til en mamma.


Det er ikke slik at du må ha hengepupper eller hengemage for å kunne være stolt av at kroppen din har vært gjennom graviditet og fødsel, selv om mange mødre får det.

Jeg skjønner at man skal kunne si seg stolt, og det burde man også etter min mening, men det må man også kunne gjøre selv om man ikke har hengemage. Jeg synes man skal kunne være like stolt av en mage full av strekkmerker, som en mage helt uten strekkmerker.

Kan vi ikke bare la det være med at alle kropper er forskjellige og kommer også til å se forskjellige ut etter fødsel? Må vi stigmatisere at kroppen kommer til å se sånn og sånn ut bare fordi det er slik for mange av oss?

Vi kommer alltid til å være forskjellige, og vi må gjerne benekte det ved og bare poste bilder av gjennomsnittskvinnen, men det endrer fortsatt ikke det faktum at mødre ser ulike ut og har forskjellige kropper, og at det ikke er noen fasit på hvordan "mammakroppen" ser ut!

FORELDRE OG KJÆRESTER PÅ SAMME TID


God kveld! Endelig fredag! Her er jeg bare en rask tur innom for å ønske dere alle en herlig kveld. Her skal vi snart spise en litt forsinket middag, mens barna sover i sengene sine. Jeg har hatt en veldig lang dag som startet for første gang klokken 04:00 i natt/grytidlig på morgenen, så jeg kjenner at det blir veldig godt med en rolig kveld. Haha, sånn er det med små barn!

Kvelden skal bli brukt på litt kjærestetid med Fredrik som ikke akkurat har fått mye oppmerksomhet i det siste. Vi har vært veldig dårlige til det den siste tiden, han har sovnet samtidig med barna hver kveld og jeg har sittet oppe med jobb til alt for sent på natta. Vi har i det store og det hele kun vært "Mamma og pappa", mer som et team eller kolleger som bor sammen, på en måte. Bare et raskt "Elsker deg" som kommer automatisk hver gang en av oss går ut døren på butikken med barna eller på jobb. Ikke noe mer enn det.

Derfor skal det bli koselig med litt tid sammen, som noe mer enn bare foreldre. Vi er jo som alle andre unge par - vi har bare to veldig blide, nydelige små barn som våkner tidlig i morgen, veldig klare for en ny dag med foreldrene sine ♥

Ønsker dere en fantastisk fredagskveld!

DET KOM IKKE SOM NOEN OVERRASKELSE!

Hei dere! Jøye meg så mye kritikk jeg fikk etter jeg publiserte bilde av meg selv i en topp med Noah på søndag. Mange har klaget fordi jeg ikke har svart i kommentarfeltene, men jeg har ikke hatt anledning i det hele tatt. Da jeg logget meg inn på bloggen i går hadde jeg ikke sjekket kommentarfeltet mitt på noen dager, og jeg hadde voldsomt mange uleste kommentarer, så det å begynne å svare på alle da har jeg ikke kapasitet til i det hele tatt. Det er som alltid like forferdelig at jeg kler av meg, og at det attpåtil blir synlig at jeg har pupper er jo tydeligvis ikke greit - men jeg er en 18 år gammel jente og det burde jo streng tatt ikke komme som noen overraskelse. Haha! Når det er sagt forstår jeg at kritikken har sammenheng med at jeg skrev at man burde tenke over hvilke bilder man deler, men jeg tror mange blogglesere undervurderer meg og tenker at jeg er dummere enn jeg er. Hvilket jeg egentlig la opp til selv i det tilfellet her, så det tar jeg på min kappe.

SELVSAGT visste jeg i det jeg klikket på "publiser"-knappen at det ville hagle inn slike kommentarer. Det var overhode ingen overraskelse, jeg visste at det ville komme. Jeg sa det til og med til Fredrik da jeg viste ham bildet på forhånd. Noen synes det var ironisk at jeg la ved et bilde av meg i en liten topp når jeg skrev at man burde tenke over hvilke bilder man legger ut, og det er jeg helt enig i. Det var unødvendig å legge ved det bildet, men akkurat da var jeg så lei av å få kritikk uansett hva jeg sa eller gjorde, at jeg tenkte at det ikke hadde noe å si, siden noen finner noe å pirke på uansett.



Jeg har for øvrig ikke tenkt til å slutte å poste vanlige bilder av meg selv fordi noen kan finne på å legge bildene ut på datingsider. Skal man følge den logikken hele tiden kan man jo ikke gå ut døren til slutt, fordi det alltid kan skje noe. Det betyr jo ikke at man ikke skal tenke over hvilke bilder man deler, men jeg tenker at det finnes en hårfin balansegang her, og at jeg burde finne den. Når alt kommer til alt er det umulig å beskytte seg mot alle uhyggelige ting uansett om man er blogger eller mannen i gata.

Og så vil jeg bare legge til en ting: Jeg kan fortsatt ikke fatte hvorfor motstandere av mammablogger og eksponering av barn, velger å følge min mammablogg. Det er kanskje bare meg, men jeg pleier aldri og bevisst oppsøke ting jeg ikke liker/er i mot, og skjønner ikke helt hva det er godt for. Men for all del, altså! Når noen klikker seg inn på bloggen min så setter jeg pris på det uavhengig av om du liker meg og bloggen eller ikke, det mener jeg oppriktig. De fleste bloggleserne mine er jo heldigvis fine mennesker.

Som dere ser har jeg en veldig blid gutt i dag her hjemme i dag, Leo er en tur hos farfar og "Mimmi", og jeg gleder meg noe voldsomt til helg. Har dere hatt en fin uke hittil? Jeg håper det ♥ Kos dere og nyt starten av helgen, så snakkes vi litt senere i dag!

GJESTEINNLEGG: FOR UNG TIL Å VÆRE PAPPA

Gjesteinnlegg skrevet av Fredrik

Pappa til 2 som 20. høres ikke akkurat ut som noen med en lys fremtid, gjør det vel? Hva skal det bli av han? Hva tror foreldrene hans om han? Uff og huff, han kommer til å få det tøft... Er det mulig!? Har de ikke hørt om prevensjon? Herregud... stakkars barn... Tenk å få barn som barn da! Hva skal det bli av dem? Leve på nav? De kan jo bare drømme om en utdanning. Det blir heeelt sikkert slutt mellom dem! Han kommer til å gå lei av henne og kroppen hennes etter barn, og ville ha noe nytt! Hvordan skal han klare å oppdra et barn? Gutter er jo så umodne. Ser vi på statistikken så dropper flere og flere ut av videregående og videre utdanning.

Ett ord.... WOW. Jeg blir mer og mer overaska over andre mennesker. Det er så og si null tro på oss unge fedre. Det skal liksom gå til et visst sted uansett. Bare fordi noen er drittsekker og slår opp, bare fordi noen drar fra familien sin og dropper ut av utdanningen sin betyr det IKKE at det er sånn for oss andre! jeg skal bli en mann med stor suksess, ikke av penger, men det som betyr mest her i livet! Mine foreldrene elsker barna mine, de er de stolteste besteforeldrene i verden (ifølge dem da så klart) og hvorfor skal det bli tøft? hva menes med tøft? At jeg blir sliten? Alle med småbarn blir slitne, det er tungt, barn er 24/7 "jobb" men det er ikke "tøft" for meg? Jeg klarer ikke å se forskjellen på meg som 20 og meg selv som 30. Hva er annerledes? At jeg kanskje (forhåpentligvis) har fått meg litt skjegg, ha vært noen flere år i jobb..?

Ikke en gang la meg starte på dette med prevensjon. Alle vet at man aldri kan være 100% sikker! Sånt kan skje hvem som helst. Det at det skjedde oss, ikke bare en gang men to ganger burde vise dere alle at man aldri kan være sikker. Jeg hater å høre at VI gutter er så umodne.. Bare fordi at noen driver bøll, er dumme, sloss og gjør generelt idiotiske ting, betyr ikke det at vi alle er sånn! Føler at det er så lett for folk å dra alle under samme kam og det gjør meg så sint. Jeg beviser hver dag at jeg gjør akkurat det jeg må. Jeg drar på jobb, tjener penger, er snart ferdig med utdanningen min, elsker kjæresten min til verdens ende, og jeg vet at jeg med 100% sikkerhet (kanskje den eneste tinger her i verden jeg kan si at jeg nettopp er 100 % sikker på) kan si at jeg er den beste pappaen til mine barn! De gir meg samme kjærligheten jeg gir dem. Jeg vil gjøre alt for dem! Det å dra fra dem er bare ikke et alternativ.


Dette ble kanskje ikke et kjempe hyggelig innlegg, men dette er ganske personlig og viktig for meg. Skulle ønske det var flere dere ute som ikke skjærte alle over samme kam...

GRATULERER MED DAGEN, NORGE!

Hipp, hipp hurra! Håper dere koser dere masse, og helt ærlig så håper jeg ikke så mange av dere er innom bloggen min i dag. 17 mai er nok kanskje den ene dagen i året hvor jeg håper dere koser dere så mye med venner og familie, at dere glemmer å lese bloggen min. Haha! Håper selvfølgelig dere husker det de andre dagene i året da ;-)

Her la jeg meg like etter klokken 02:00 i natt etter å ha strøket bunadskjorter og duker, samt ryddet og vasket leiligheten. Og dagen startet mildt sagt brått igjen i dag tidlig klokken 06:55. Noah var våken og jeg måtte i gang med å bake Pavlova, og lage mat til vi skulle få noen venner på brunsj. En veldig fin start på dagen!














Leo og Noah var helt nydelige i antrekkene sine, og Noah sovnet da vi ca en halvtime senere skulle gå ned til byen. Der kjøpte vi litt is til Leo, han lekte på den lille lekeplassen der, og så trasset han litt (Les: en del) da jeg prøvde å forklare han at ikke kunne gå i selve fontenene på torget, enda hvor mye han hadde lyst til det. Haha! Fredrik blir vanligvis ganske stresset når Leo trasser og hyler når vi er ute i offentligheten, og jeg forstår ham - men samtidig så får man ikke gjort så mye med det. Jeg kan innrømme at jeg tidligere synes det var litt ubehagelig, men hva får man gjort? Det er sånn det er i den alderen han er i nå, det er jo også et resultat av han ikke får uttrykt seg slik han ønsker med tanke på kommunikasjon og ordforråd. Her om dagen hylte og skrek han mens han prøvde å løpe fra Fredrik - fordi han ikke fikk lov til å ta med en pinne inn i barnehagen da Fredrik skulle levere ham, for eksempel. Haha! 

Det har i hvert fall vært en strålende dag, og vi kom for en god stund siden hjem fra oldeforeldrene til barna med flere av Fredriks familiemedlemmer, hvor vi var bedt på mat og kake. Nå har vi to slitne, men veldig lykkelige barn som veldig snart er klar for å legge seg, og vi kan trygt si at vi har hatt en vellykket 17-mai feiring! Hurra for det flotte landet vi bor i!

MAN VET ALDRI

Da Fredrik og jeg gjorde det slutt for første gang, så var det mange lesere som reagerte på at det var så rart, fordi "alt så jo så bra ut". Helt ærlig da.. News flash: Det er ikke alt man kan se. Som en leser skrev til meg for et par uker siden: «Flere jeg kjenner som har vært i forhold som har virket veldig gode og stabile, har tilsynelatende brått og helt ut av intet tatt slutt. Det betyr ikke nødvendigvis at en eller begge partene i forholdet gir opp for lett, men at det er mye som ligger bak som ikke har vært synlig for menneskene rundt dem»

Det er mye snakk om at foreldre gir opp for lett, egentlig også at par generelt gir opp for lett. For meg blir det fryktelig arrogant og ikke minst generaliserende å skulle si noe som det. Verken alle kjærestepar eller alle foreldre er samme person, så hvorfor skal de bli skjært over samme kam? Om kun noen i en bestemt gruppe av mennesker gjør noe, er det dermed sagt at alle gjør det? Selvfølgelig ikke. 

Man kan aldri utelukke at det finnes foreldre der ute som kanskje i ettertid innser at de ikke kjempet nok for å holde sammen. Likevel synes jeg det er er en nokså arrogant ting å si, jeg føler ikke at jeg er i en posisjon hvor jeg kan si det fordi jeg ikke vet nok om hvert enkelt forhold til å kunne si om hvert forhold separat gikk fra hverandre for lett, uten å kjempe. Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli kalt naiv nå, men jeg tror oppriktig at de aller fleste foreldre ønsker å se barna vokse opp i samme hjem, selv om det på ingen måte burde være noe nederlag når det ikke skjer, om det føles nødvendig for de involverte at man må flytte fra hverandre.

Det er når man går ut i fra at det gjelder alle foreldre som går fra hverandre, at det blir generaliserende, og i mine øyne veldig feil. Å bruke at "forholdet så jo så veldig bra og fint ut i forkant" av et eventuelt brudd, som et argument for at paret gikk fra hverandre for lett - er for meg fryktelig sneversynt. Kan man faktisk se på noens forhold som utenforstående og dermed vite hvordan forholdet er? Jeg mener, et inntrykk er èn ting, men for meg er det helt åpenbart at det er mye man ikke kan se, enda hvilket ekte og ordentlig inntrykk man selv føler man har. Du ser gjerne fasaden, det du ikke ser er gjerne det folk flest ikke ønsker at andre skal vite så mye om. Og det er jo i tilfeller som dette både logisk og fullt forståelig!

Jeg føler at jeg ofte merker denne tendensen i samfunnet vårt, og jeg prøver å tenke på hvordan jeg ville håndtert det dersom andre stile spørsmål rundt om jeg hadde gitt opp for lett om Fredrik og jeg skulle gått fra hverandre. Jeg vet at vi har kjempet som bare det, det vet trolig også alle leserne mine som har fulgt oss i denne perioden, men det er jo fordi jeg valgte å være åpen om det. For jeg vet også at hvis jeg aldri hadde snakket om den kampen vi har hatt og fortsatt har, så kunne jeg heller bare pyntet fasaden litt ekstra, og latt som at vi hadde det veldig bra. Og da ville vel kanskje de aller fleste trodd at alt bare var bra...

Akkurat derfor dømmer jeg aldri foreldre som går fra hverandre, for jeg vet som utenforstående faktisk aldri hva de kan ha strevd med!

BARNAS 17. MAI ANTREKK!

Hei dere!

I dag har jeg endelig blitt ferdig med 17. mai antrekkene til barna! I år har jeg faktisk kun kjøpt to ting helt nytt, og det er skoene til Leo og skjorten hans. Det måtte jeg, i og med at han har vokst ut av alle skjorter og pensko han har. Det ble 390,- til sammen. Resten av antrekkene til guttene har jeg faktisk funnet rundt i skuffer og skap her hjemme. Man må ikke ha alt helt nytt til barna til en hver anledning, noen ganger holder det å se i skuffer og skap, rydde litt på rommene deres og plutselig blir man overrasket over at man har klær man for eksempel har glemt,  som har ligget innerst i klesskapet, eller klær man finner igjen etter man ikke har sett dem på lenge.

Er det uansett noen som ikke bryr seg om de har på nye klær, gamle klær, arvet klær eller brukte klær - så er det jo faktisk barna! Det er jo så supert med gjenbruk, og se så fint da - Noah sitt antrekk er til venstre, og Leo sitt er til høyre. Jeg ble kjempefornøyd, og er helt sikker på at guttene kommer til å stråle i antrekkene sine på den store dagen ♥





Jeg hadde helt glemt hvor stressende tiden før 17. mai er. Haha! Men det er jo bare en så herlig tid. Jeg gleder meg stort til vår først 17. mai med begge barna. På denne tiden i fjor var jeg jo gravid! Jeg håper vi får en herlig feiring, noe jeg absolutt tror vi får. Ønsker dere en kjempefin kveld videre!

BILDER AV MEG ER BLITT MISBRUKT!

Jøye meg... Jeg har så uflaks at det skulle nesten ikke vært lov! Nå har kameraladeren min tatt kvelden nok en gang, jeg er blitt syk igjen etter at jeg endelig hadde blitt bra igjen, og jeg begynner virkelig å bli ekspert på å lære meg å se på den lyse siden av livet, enda hvor mørkt det kan kjennes ut. Haha! Denne måneden har vært ekstrem altså, her snakker vi uflaks de luxe på alle mulige plan..

Nå har jeg helt nylig funnet ut at bilder av meg fra bloggen og fra min private Instagramkonto er blitt misbrukt på dating og sex-treff sider på nett. Herregud altså, hva er det som feiler folk som gjør sånt? Det var altså flere brukere, jeg mistenker for øvrig at det var en og samme person som sto bak, som hadde utgitt seg for å være meg og brukt mine bilder på flere slike nettsteder..

Vedkommende hadde som sagt registrert seg på flere forskjellige dating og sex sider på nett, sammen med fornavnet mitt og diverse bilder av meg. Hvordan fant jeg det ut? Jo, det dukket opp et par mildt sagt sinna meldinger i mailboksen min fra flere damer som var fly forbanna fordi de hadde oppdaget mennene sine snakke med "meg" via disse nettstedene, og at de kjente meg igjen på bildene.

Siden det også er blitt brukt bilder fra min private Instagramprofil, så er det sannsynlig at det er noen jeg kjenner som står bak, om ikke bildene mine fra den private kontoen min har blitt sendt videre av noen som følger den. 

Jeg har ingen bruker på sex treff eller datingsider, bare så det er helt klart og tydelig!  Jeg måtte for øvrig opprette en bruker med tullenavn ala Abc123 for å gi beskjed til vedkommende som brukte meg som profilbilde at jeg kom til å anmelde om det ikke forsvant fortere enn svint. Jeg ser at flere av de falske profilene/brukerne er borte nå, men så har jeg heller ikke saumfart Internett og alle disse slibrige nettstedene, så hvem vet egentlig. Æsj, altså. Jeg tør ikke tenke på hvor mange brukeren med bilder av meg og mitt fornavn har vært i kontakt med, og ikke minst hvordan disse samtalene har utartet seg.

Jeg fikk jo helt vondt av de stakkars damene i 40-årene som prøvde å få kontakt med meg, for selv om de skjelte meg og tydelig var ganske på forbanna meg, uten at det er jeg som står bak selvsagt, så er det nok ingen morsom oppdagelse å finne ut at mannen deres oppholder seg på slike nettsteder, og at han i tillegg snakker med jenter som det står at er nede i 18-års alderen (!) Samtalene på sex-treff sider handler nok ikke om været og den slags, heller. 

Nei, vet dere hva.. Jeg er enda ganske satt ut av hele greia, og i tillegg se at private bilder av meg har blitt delt gjorde ikke at jeg fikk en mindre klump i magen akkurat. Ønsker dere alle en veldig fin kveld, jeg vil oppfordre dere til å tenke over hvilke bilder dere deler av dere selv. Uansett hvor uskyldige bildene egentlig er, så kan de misbrukes og bli tatt fullstendig ut av kontekst.

JEG HAR GLEMT Å FORTELLE DERE..

.. At Noah var 7 måneder gammel på onsdag!! Hodet mitt er helt tåkete om dagen, jeg som var helt overbevist og fullstendig sikker på at jeg hadde skrevet et blogginnlegg om dette samme dagen han var 7 måneder, altså den 10 mai. Men neida! Jeg er helt borte vekk, blir jeg egentlig noen gang mindre surrete? Virker ikke sånn. Haha!




                    

Jeg la faktisk ut bilde på Instagram i går (@Mammasom16). Herregud så mye han har forandret seg siden han ble født for 7 måneder siden.  Nå har han lært seg å sitte litt på egenhånd også, i en alder av 7 måneder. Bare to måneder senere enn storebror, hehe! Det er virkelig så morsomt og givende å få ta del i hvor forskjellige de er, og hvor like de kan være på noen områder også. Jeg sammenligner de aldri, for de er to herlige, unike mennesker - men det er likevel uunngåelig å ikke legge merke til likheter og forskjeller ettersom tiden går og jeg mimrer fra tiden da Leo var baby, og nyter nåtiden når jeg har baby nummer to.

Jeg ser allerede nå, og har vel egentlig allerede sett en stund at Noah får samme øyne som Leo - som de begge har fra meg. Lyseblå! Men jeg må innrømme at jeg fortsatt lurer på hvor det mørke håret deres blir av, haha! Fredrik er mørk blond og var platinablond i håret sitt da han var liten, og jeg har hatt mørkebrunt nesten så mørkt som sort helt siden jeg ble født. Rart, men gøy å se at begge guttene er nokså lyse i håret. Verdens fineste er de begge i hvert fall uansett! 

Oftere og oftere nå får jeg høre at vi har fått «en av hver» og at Leo ligner mest på Fredrik, og at Noah ligner mest på meg. Jeg får høre daglig at Noah ligner så mye på meg, og det er jo så utrolig koselig! Noah er så blid om dagen at det skulle nesten ikke vært mulig, og det er så gøy å få kjenne mer og mer på personligheten hans og hvordan han er. Det er utrolig mye som skjer i den alderen han er i nå, og jeg mistenker at det blir rimelig travelt fremover! Hvilket bare er utrolig gøy, selvfølgelig!

 Herregud så heldige vi er som fikk akkurat deg inn i den lille familien vår, du er unik og vi elsker deg ubeskrivelig mye ♥

EN LITEN ALVORSPRAT

Nå følte jeg at det var på tide at jeg kom med en liten oppklaring til dere.

I fjor skrev jeg et blogginnlegg om at jeg ikke ønsket å se utenlandske flagg på 17. Mai. Det er blogginnlegget som har blitt likt flest ganger noensinne på min blogg, og det var tydelig at jeg traff noe i veldig mange som mange mennesker kjente seg enige i. Les blogginnlegget ved å klikke HER.

Nå som det nærmer seg 17. Mai igjen, re-publiserte jeg dette blogginnlegget i mediene mine med linken til blogginnlegget jeg skrev i fjor, og det har i skrivende stund blitt likt på Facebook 9,5 tusen ganger. I kjølvannet av dette blogginnlegget har jeg fått utrolig mange reaksjoner. Mange er veldig enige med meg, og noen er uenige. Hvilket jeg til alles informasjon selvfølgelig synes er greit. Her på min blogg får alle si meningen sin, men det er uhyre viktig at det blir gjort på en fin og høflig måte. 

Jeg tror veldig mange kvier seg for å si ting som at de ikke ønsker å se utenlandske flagg på Norge sin nasjonaldag, fordi de er redd for å få rasisme-kortet slengt etter seg.  I kjølvannet av blogginnlegget har jeg også fått høre at jeg er rasist. Det er jeg på ingen måte, og alle oppegående mennesker som forstår innholdet i blogginnlegget kan lett se at dette ikke handler om rasisme i det hele tatt.

Det handler bare enkelt og greit om at det er Norge sin nasjonaldag. Ikke Sverige sin, ikke Danmark sin, ikke Pakistan sin. Når jeg sier at jeg ikke vil se utenlandske flagg på 17. Mai, så er det like mye ment mot svenske flagg som mot pakistanske flagg. Det er selvsagt ingen forskjell der, utenlandsk er utenlandsk - og jeg står mer enn gjerne og veiver og feirer med både det svenske og det pakistanske flagget på deres nasjonaldager, men på 17. Mai, så er det Norges grunnlov vi feirer og da må det være lov til å si at jeg synes vi skal veive med det norske flagget.

Det er ikke noe morsomt å bli kalt rasist, og spesielt ikke på et grunnlag som dette - men jeg vet utmerket godt med meg selv at jeg ikke er noen rasist, og det er jo det som betyr noe.

Under denne flagg-debatten har jeg også fått spørsmålet "Men er det så nøye da? Det er jo bare en fillesak!"

Jeg synes Norge generelt er et land som er flink til å ta imot mennesker som flytter hit fra utlandet. Man kan alltids bli bedre på integrering, Norge inkludert, og det er jo sikkert uansett enkelt for meg å si som ikke er en av dem som styrer landet vår. Ofte synes jeg også Norge er utrolig fleksible og villig til å lage massevis av rom for annen kultur enn bare den norske, i noen tilfeller til og med villige til å la noe norsk kultur vike for at nye landsmenn skal føle seg imøtekommet og velkomne i landet vårt.

Men hvis vi alltid skal tenke at det «Ikke er så nøye» og at det bare er en fillesak med alt som har med landet vårt, nasjonaldagen vår og flagget vårt å gjøre - hva vil vi egentlig sitte igjen med av norsk kultur til slutt da?

Det må være lov å stille disse spørsmålene, og vi skal ikke la være å ytre oss i frykt for å bli kalt rasister. Jeg synes virkelig at det er helt fantastisk at vi har fått et såpass mangfoldig og flerkulturelt samfunn, og jeg håper at Norge i fremtiden også kan være et land spekket av forskjellige kulturer og med respekt for hverandre og for forskjellene våre. Men akkurat på 17. Mai, den ene dagen i året når det er Norges nasjonaldag - er det Norge sin grunnlov som feires, og jeg mener at det mest naturlige valget må være å veive med det norske flagget!

DET BURDE ALDRI SKJE

Hver gang det dukker opp voldtektssaker i media, så faller tankene mine automatisk på foreldrene til overgriperen. Jeg forstår at foreldrene ikke automatisk trenger å være ansvarlig for alt det grusomme barna deres eventuelt måtte finne på, men samtidig har man et meget stort ansvar som forelder - og alle foreldre er ansvarlige for hvordan de oppdrar barna sine og hvilke verdier de viderefører.

Jeg har en sønn på 2 år, og han vet hva jeg mener når jeg sier ja, kontra når jeg sier nei. Det har han gjort siden han var 1,5 år gammel - trolig også enda tidligere enn det også. Barn vet forskjellen på ja og nei, så sier det jo sitt om at de som er eldre enn barn - I hvert fall burde klare å forstå det. Det er ikke hjernekirurgi, akkurat.


Jeg har mange venninner som er blitt voldtatt, og jeg tør nesten ikke å tenke på tallet over hvor mange unge jenter/gutter som blir voldtatt her i Norge totalt. Eller verden, for den saks skyld. Jeg forstår selvfølgelig at antallet av mine venninner ikke nødvendigvis (og forhåpentligvis) er representativt i det hele tatt for resten av befolkningen med tanke på tallene over voldtekt, men èn voldtekt er faktisk en for mye. Voldtekt er en absurd handling, så absurd at det aldri burde skje, for det burde aldri ha vært et tema i det hele tatt, og enda mindre et alternativ. Noe det dessverre er. På blogger. I media. År etter år. Det dukker stadig opp nye saker.

Hvis samboeren min spør meg om jeg vil ha mat, så kan jeg si ja. La oss si at jeg sier ja. Når han da serverer meg maten, uansett hvor mye tid han har brukt på å lage den - er jeg på ingen måte pliktet til å spise den. Kanskje har jeg funnet ut at jeg ikke er så sulten likevel. Kanskje har jeg mistet matlysten, eller kanskje jeg rett og slett bare har ombestemt meg. 

Han skulle virkelig likt og sett ansiktet mitt om han da likevel skulle forsøke å tvinge maten inn i munnen på meg. Man gjør jo ikke sånt mot andre mennesker, det er jo noe alle egentlig vet. Så hvorfor blir dette så forbanna vanskelig når det er andre ting enn mat det er snakk om?!

Du ville vel ikke tvunget noen som sover til å spise mat heller, ikke sant? For hvis noen sover eller er kanskje til og med er bevisstløse, så er de jo ikke i stand til å fortelle deg om de vil ha mat eller ikke. Stemmer? Selv om de var riktig så sultne før de sovnet. Selv om de tidligere på kvelden til og med sa at de var veldig sultne og at de  hadde lyst på mat.

Ja? Akkurat.

UTEN DEG...

Hei alle sammen!

Natt til i går kom Fredrik hjem igjen fra England. Jeg har savnet han, men det er godt å få litt tid fra hverandre også synes jeg. Det er sunt. Jeg hadde aldri i livet orket det om Fredrik for eksempel ikke var ute i jobb, for jeg trenger litt pusterom og det samme gjør han. Han jobber jo, og tidvis ganske mye også, og dere må ikke misforstå meg. Jeg synes jo naturligvis det er kjempekoselig å tilbringe tid med ham, men jeg hadde ikke taklet om vi ikke hadde noe tid for oss selv i det hele tatt. Vi har jo en hektisk hverdag som vi tilbringer mye tid sammen i, noe jeg selvfølgelig også er glad for. Men det er jo opp til hver enkelt om man kjenner behov for tid fra hverandre eller ikke.

Han hadde storkost seg, men gråt nesten av glede da han kom hjem og så meg igjen, og de to sovende barna sine som lå i sengene sine, og som han elsker så utrolig høyt. Haha, forhåpentligvis blir han ikke sur for at jeg røpte gledestårene til dere.

Jeg kan si mye rart om hvor mye han kan irritere meg. Og jeg kan nok ikke en gang forestille meg hvor irriterende jeg også kan være noen ganger.. Muligens ganske ofte også.. Haha!  Men det er jo ikke det samme her uten han da, det kan jeg jo bare innrømme. Barna, eller Leo da, spurte etter pappa da han kom hjem til Noah og meg, og Fredrik enda ikke hadde kommet hjem. Utrolig hvor mye han får med seg, Noah er jo litt liten enda men herregud så glad han ble da han så Fredrik dagen etter, i og med at han kom hjem da de hadde lagt seg for flere timer siden.

Det er godt å ha han hjemme igjen og det samme synes garantert barna også, det blir så utrolig tydelig hvor glade de er i han og hvor glad han i er dem når de har vært borte fra hverandre ♥

STØTTEN HAR BETYDD ALT!

Jeg sitter i morgenkåpen foran pcen. Øyelokkene mine er tunge, men i kveld kan jeg ikke annet enn å smile.

Denne sommeren er det 3 år siden jeg flyttet til Larvik og ble gravid som 16-åring. Det er under en måned til min 19-års dag - jeg blir 19 år gammel i år, og akkurat det har jeg ikke så veldig lyst til å forholde meg til. Haha! Jeg liker ikke å bli eldre. Men jeg likte ikke å være 16 år heller, så. Hva skal man gjøre med det, det er jo ikke akkurat så mye å få gjort. Jeg begynner å føle meg gammel, men jeg vet jo at livet bare så vidt har startet.

Hvor mye kan egentlig skje på bare 3 år? 3 år er ikke spesielt mye tid. Det går fort, nesten litt for fort. Jeg husker detaljert hva jeg spiste til kveldsmat hjemme i Gjøvik kvelden før jeg flyttet og kjørte med flyttelasset mitt for 3 år siden. Likevel kan det skje så store endringer i løpet av den tiden. Det skal ikke mer enn en kjæreste og 9 måneder til, for å forandre livet for alltid. Noen ganger ikke en kjæreste en gang. Haha!

Jeg har vært høyt og lavt i løpet av denne tiden, og i tillegg til å ta vare på et lite menneske og å oppdra det lille mennesket - og med tiden ett til, så har jeg måtte finne meg selv, og samtidig per definisjon bli ansett som et barn av samfunnet rundt meg når jeg har hatt barn selv. Jeg har hatt barnet mitt i vognen mens jeg ikke har fått lov til å få kjøpe et flaxlodd når jeg har stått i køen på butikken, og jeg har gått på Statoil med høy feber og en sønn hjemme, og blitt nektet å kjøpe Paracet.





Støtten jeg har fått i forbindelse med å få to barn så ung har betydd alt for meg. Jeg har trengt den støtten, og den har vist meg at man kan få til akkurat det man vil. Vel, i hvert fall nesten.

Nær familie som har vært der for meg siden første stund, venner, min samboer og kjæreste som aldri dro enda hvor mye han fikk høre at han kom til å gjøre det, familien til Fredrik, blogglesere, helsestasjonen vår, og øvrige kjente og ukjente mennesker. Det er skummelt å flytte til et nytt sted, enda mer skummelt er det om du blir gravid og akkurat har feiret 16-års dagen din.

I dag vil jeg bare si tusen takk. Jeg skulle gjort det for lenge siden, så derfor gjør jeg i dag. Jeg er heldig, privilegert, og jeg vet at alle ikke er like heldige. Jeg vet også at det ikke er alle som har møtt eller som i det hele tatt møter så mye støtte som jeg har, og jeg tar det ikke for gitt. Jeg har klart dette selv, men jeg tror ikke jeg hadde taklet alt på langt nær så bra om jeg ikke hadde hatt støtten. For støtten har rett og slett betydd alt. 

HELT ALENE I KVELD

Jeg ser på klokken. Den er 20:00, og barna sover søtt i sengene sine. Noah ligger rolig og sover i vognen sin, og Leo like ved. Leo la seg uten en eneste protest i kveld, han spurte bare pent om han kunne sove i min seng, og i dag sa jeg ja for første gang på en stund. Jeg vil ikke gjøre det til en vane, men så lenge det kun er en gang i blant så synes jeg bare det er koselig. Når han til og med legger til et iherdig forsøk på å si "vær så snill mamma" så måtte jeg si ja altså. Herlige Leo! Vanligvis er jeg nok en del strengere som mamma enn mange av leserne mine tror. Altså, jeg er ikke for streng heller - jeg tror på at det finnes enn mellomting. Jeg er ikke redd for å sette grenser, og er mykere de dagene det trengs. Fleksibel, kanskje? Alt i alt anser jeg meg selv som en veldig omsorgsfull men rettferdig mamma.

Det er rart å sitte her helt alene med barna sovende på rommet ved siden av meg. Ansvaret jeg har for dem forsvinner aldri, selv ikke når de sover. Jeg kjenner på det hele tiden. Når jeg er borte fra dem så kjenner jeg også på det. Jeg bombaderer mobiltelefonen til Fredrik med meldinger om alt han må huske på som har med barna å gjøre, samt en hel rekke andre unødvendige ting som jeg vet at hen egentlig vet, og han svarer overraskende nok også at han allerede vet. Når man ser meg sitte alene på toget slik jeg gjorde helgen for litt over en uke siden, uten barn - så tror jeg ikke jeg ser ut som det allmennheten assosierer med "en mamma" men igjen, definisjonen på en mamma har jo ikke noe med utseendet å gjøre.

Jeg fikk spørsmål på togturen til Gjøvik på fredag da jeg hadde med meg Noah om det var jeg som var mammaen hans. For "jeg så jo så ung ut!" De spørsmålene begynner jeg å bli godt vant til, men likevel blir jeg litt overrasket hver gang det skjer. Jeg er jo mammaen hans, og han er ikke lillebroren min som jeg går tur med, eller i dette tilfellet kjører tog med. Men hver gang jeg er uten barn så føler jeg at andre ser meg slik jeg alltid føler meg. Jeg er ikke bare mamma. Jeg er kjæreste, venninne, nabo, søster, datter, venn. Jeg har bare to herlige små barn som venter på meg når jeg kommer hjem igjen!


Jeg tok meg en dusj istad når barna nylig hadde sovnet, og egentlig trodde jeg at jeg kom til å måtte løpe ut av dusjen med såperester over hele kroppen 2 minutter etter at jeg hadde kommet inn i den, slik som jeg vanligvis alltid må gjøre om jeg finner på å gå i dusjen etter at de er lagt for kvelden - måtte det være 5 timer eller 30 minutter etter at de er lagt. Men i dag lå de like fredfullt og sov da jeg kom tilbake. Fredrik er tilbake om et par timer og jeg gleder meg til å se han igjen, så får søvn som vanlig bare vente til jeg blir gammel. Haha! Ha en veldig fin kveld ♥

SVAR PÅ SPEKULASJONER

"Vi skal flytte til Oslo og har kjøpt leilighet sammen" - Dette er vel den ene spekulasjonen jeg kan ta 100% ansvar for at jeg har lagt opp til selv. Haha! Dette skrev jeg nemlig på bloggen 1.april i år, og det var årets aprilspøk fra min side. Jeg ser at flere tror at dette stemmer, og jeg beklager til dere som tror at vi skal det, jeg la jo inn en del i det blogginnlegget for at det skulle bli troverdig men jeg skrev også at vi skulle flytte til en bydel som ikke eksisterer. Vi har ikke kjøpt leilighet noen steder sammen, heller ikke i Oslo.

"Jeg skriver om forholdet mitt til Fredrik for å melke det mest mulig for å tjene penger" - Jeg har ikke skrevet om forholdet vårt og at vi har våre problemer for å "melke det" for å tjene penger på det. Hva slags mager trøst skulle det uansett vært i et kjæresteforhold som holder på å rakne? Ja, dette er jobben min og jeg tjener penger på bloggen. Men det er ikke ensbetydende med at alt jeg skriver her inne, skriver jeg om fordi jeg vil tjene mest mulig penger på det. Som jeg har sagt så uendelig mange ganger så er det så ufattelig mye jeg kunne skrevet om på bloggen om hovedformålet var å tjene mest mulig penger. Men det gjør jeg ikke, så da har dere jo egentlig svaret deres. 

"Fredrik er borte fra meg og barna hver helg" - Fredrik er ikke borte fra oss hver helg. Nå de siste helgene er det jo jeg som har valgt å reise bort. Denne helgen er han borte men dette var en tur han har planlagt i lang tid!

"Jeg sier at vi har sluttet i parterapi fordi vi egentlig aldri gikk til parterapi" - Jeg lyver ikke på bloggen, nei. Vi har gått til parterapi men gjør ikke det nå lenger. Det er det jeg kan si om den saken. Jeg har ikke tenkt til å utdype dette da jeg eventuelt måtte ha diskutert det med Fredrik først, og han er for øyevblikket i Liverpool. Om det er noe som føles litt personlig for oss som handler om han/oss som et par, så snakker vi om dette og blir enige om hva vi synes er greit at jeg skriver. Slik beholder vi privatlivet vårt og verken han eller jeg skal føle oss presset til å dele ting vi simpelthen ikke ønsker å dele.

Nå skal jeg straks gå og legge meg med minstemann, føler meg helt dødssliten etter dagen! Gleder meg veldig til å legge meg nå, det er så herlig å våkne opp til at Noah er så glad for at jeg er våken. Mandag i morgen, og jeg gleder meg til ny uke!

FOR EN DAG...

Klokken er 20.20 lørdag kveld og det er siste gang jeg ser på klokken på mobilen min før jeg sovnet. Noah våknet klokken 01:00 og like før 04:00 i natt. Og det var ikke før jeg våknet første gangen på natten, at jeg innså at hadde sovnet gjennom alarmen min jeg hadde satt på for å huske å blogge enda en gang i løpet av kvelden.

Jeg sto opp i dag og hadde blitt enda sykere, dessuten merket jeg at Noah ikke var helt i slaget han heller. Jeg oppdager at jeg har mistet stemmen og har feber. Etter noen timer klarte jeg i det minste å få frem et ord, sett bort i fra at jeg hørtes ut som en 13 år gammel gutt i den verste fasen av stemmeskifte. Toget vårt går til Larvik klokken 09:30 og søsteren min har ordnet togbilletten, som for øvrig er et ran i seg selv. Jeg har lite god erfaring med NSB, men skal man ta tog har man jo ikke akkurat så mye valg her til lands.

Rett før jeg skal ta med meg Noah ut gå til togstasjonen og toget, så innser jeg at billetten søsteren min har kjøpt til meg, ikke har dukket opp i min NSB-app, men kun hennes. Hun sender meg derfor skjermbilde av billetten og kvitteringen fra NSB, samt referanse-nummer og alt som er av bevis på at billetten er kjøpt - dette har også skjedd tidligere, og det har blitt godtatt.

Vi får satt oss på toget og kjører en god stund før konduktøren kommer. Jeg smiler og prøver å sette i gang med å forklare, men klarer knapt å si noen ord før jeg hoster som en galning og nesten mister stemmen igjen. Jeg har uansett ikke kommet halvveis i forklaringen og med å vise ham referanse-nummer og alt det andre, før han forteller meg at hvis jeg tror jeg kommer meg til Larvik, så tar jeg grundig feil. At nå har jeg satt meg selv i forbanna dårlig situasjon og at det ikke kom til å skje.

Jeg blir veldig frustrert fordi jeg ikke kan forklare meg ordentlig fordi jeg er så syk at jeg knapt har noe stemme i det hele tatt. Jeg prøvde likevel å forklare så godt jeg kunne. Jeg spurte om jeg kunne logge meg inn på hennes mail og vise han kvitteringen slik at han så at det var min billett som søsteren min hadde kjøpt. Jeg kom med så mange gode forslag jeg klarte å si, men jeg slet veldig fordi jeg hadde høy feber og knapt stemme. Men nope, det var helt uaktuelt og jeg forsto raskt at han ikke en gang hørte på hva jeg sa.

Uavhengig av det, så er det selvfølgelig greit nok at NSB har et regelverk de må forholde seg til - men å være litt hyggelig med en passasjer som åpenbart er veldig syk med en urolig baby på fanget, hva koster vel det?

Uansett så ble jeg så frustrert at jeg til slutt bare satt med tårer i øynene for jeg klarte knapt å si noe på grunn av stemmen min og han ville jo uansett ikke høre. Jeg prøvde å forklare hvorfor jeg måtte gjøre det på den måten og han begynte å diskutere høytlytt med meg foran alle på toget, jeg følte meg skikkelig liten når han var så ufin med meg, og jeg fikk jo som sagt ikke til å svare fordi jeg er så syk. 

Nok om det. Han sa jeg kunne prøve å få ut billetten ved hjelp av referanse-nummer når vi kom til Oslo. Det er jeg selvfølgelig med på, jeg vet jo godt at jeg ikke prøver å svindle verken han eller NSB. Jeg kjøper meg kaffe og søler i hele fanget/skrittet mitt og har ikke med noen ekstra bukse. Det ser helt jævlig ut og jeg må derfor knyte jakka mi rundt livet så folk ikke tror jeg har tissa meg ut. Haha. Får etter mye om og men opp billetten på NSB-appen og viser den med stort iver til konduktøren. Takk kjære GUD.

Får ødelagt den ekstra iphone-laderen min, og har under 40% strøm igjen på mobilen når vi kommer til Oslo og må bytte tog. Knuser mobilen min enda mer. Bytter tog, jeg tok faktisk toget tidligere enn jeg vanligvis gjør i dag med hensikt om at det kom til å være mindre folk på de tidligere togene. Jadda. Det har aldri vært så stappfullt før som det var i det toget jeg setter meg på, og jeg tenker at det roer seg nok på veien til Larvik, det er sjeldent så mange igjen når vi kommer dit. Noah vil ikke sove og skriker i kor med en annen baby som er på toget.

Hver gang noen prøver å snakke til meg på toget, altså om noen spør om hvor gammel Noah er, om plassen ved siden av meg er ledig, eller om hva Noah heter, så skvetter de åpenbart av det lille man kan høre av den høyst merkelige stemmen min som høres helt bedriten ut. Noah hyler i kombinasjon med litt klaging sånn av og på de siste 45 minuttene, i det sekundet toget stopper og er fremme i Larvik, hva skjer da? Han sovner.

Da begynner jeg å tenke at det kanskje er håp for meg, at resten av dagen muligens blir litt bedre enn hva det har vært hittil. Jeg må le altså, det er så min flaks. Det pøsregner i Larvik når vi kommer frem, og jeg har ingen ekstra jakke eller genser pakket med som ikke er gulpet ned eller Gudene vet hva. Eller jo, det har jeg. Jeg har en jakke. Men hvor er den? Jo, den måtte jeg jo knyte rundt livet mitt fordi jeg sølte kaffe over hele fanget mitt, hvilket ser forferdelig udelikat ut. Spesielt uten den jakka knytt rundt livet.

Så jeg gikk hjem i pøsregnet uten jakke og ble enda sykere, så nå kan jeg ikke snakke i det hele tatt lenger og er veldig glad for å kunne skrive til dere. Livet ass. Det er så bra i dag.


Så håper jeg dere kan lese dette med litt humor, for jeg gikk ikke gjennom alt dette for at ingen skulle kunne le av det i ettertid! Vi snakkes om ikke så lenge, håper virkelig dere har hatt en bedre dag enn meg ♥

EN GOD OG EN DÅRLIG NYHET

God lørdag alle sammen!







Gjett hva da?! Jeg har blitt ordentlig syk! Jeg er så hes at man hører knapt hva jeg sier når jeg snakker, og jeg merker at jeg ikke er i form i det hele tatt. Det er passe typisk når jeg er i Gjøvik med Noah, men det får bare gå! Litt kjedelig er det jo selvsagt, det er virkelig ganske kjipt å merke at du er i gang med å være skikkelig dårlig når det er på verst tenkelige tidspunkt. Vel, egentlig er det sånn at det aldri passer å bli syk når man er mamma. Hehe! Men heller meg enn et av barna, det skal være helt sikkert. Når vi kommer hjem i morgen er jeg jo alene med barna frem til natt til lang etter at barna er lagt på mandagskvelden.. Akkurat det er jo ingen sak i seg selv, men alt blir jo verre og tyngre når man er syk. Slik er det jo for alle, uten og med barn.

Jeg har for øvrig en god nyhet til dere, i tillegg til den dårlige! Det lille intervjuet jeg hadde tidligere denne uken angående et blogginnlegg jeg skrev for en liten stund siden er ute nå. Med Morten fra vgtv Panelet. Utrolig herlig og morsom fyr! Hvis dere vil se det kan dere bare klikke HER.

Nå står litt tid med minstemann på planen, før han skal i seng om ikke så alt for lenge for å være klar for hjemreise i morgen tidlig. Vi snakkes!

ENDELIG FREMME!









Hei alle sammen! Håper dere har hatt en herlig start på helgen.

Fredrik dro hjemmefra i går kveld rundt klokken 22.00, fordi han skulle dra til England med faren sin tidlig i dag og da ble det enklere sånn. Jeg snakket med ham etter at han hadde landet i England og han gledet seg veldig til turen, det skjønner jeg veldig godt og jeg håper han koser seg. Jeg koser meg i hvert fall veldig!

Jeg var derfor alene med barna i natt og i dag tidlig, og fikk levert Leo avgårde i barnehagen før jeg dro til Gjøvik med kusina med og Noah. Vi hadde en lang, men helt OK togtur! Noah var veldig energisk og blid hele turen, fineste lille skatten min. Dessuten sov han en del også, og storkoste seg nede i vognen sin og på fanget mitt.

Det har vært helt fantastisk vær i dag også, og jeg finner ikke ord dekkende nok til hvor deilig det er. Jeg har tatt inn på hotell nå med noen venninner, min fineste bestevenninne blir 19 år i dag og det var i den anledning at jeg kom nedover til Gjøvik, sammen med at det er godt å komme hit til familie og venner nå. I morgen blir det grilling hos søsteren min og samboeren hennes sammen med Noah, og det ser jeg veldig frem til. Jeg oppdaterer dere litt senere i kveld, og ønsker dere en like herlig start på helgen som det jeg har fått ♥

EN VANSKELIG TID..







Hei dere! Nå de siste dagene har jeg vært ganske sliten. Akkurat det føler jeg er et ord som har blitt nevnt her inne en del de siste ukene, kanskje også de to siste månedene, men det er sannheten og sånn er det bare rett og slett. Jeg er og blir heller ikke så lett sliten fysisk, her går det slag i slag og jeg våkner flere ganger om natten på grunn av Noah, som da gjerne ikke vil sove igjen klokken 04:00, eller så våkner begge barna uansett mellom 06-07 om morgenen, og dagene med to barn er alt annet enn late for å si det på den måten. Det er herlig altså, men akkurat nå føler jeg at tre barn hadde vært helt uoverkommelig. Mulig det er vanlig å tenke sånn? Jeg blir heldigvis ikke så sliten fysisk, men heller psykisk. Det er det faktisk en ganske stor forskjell på.

I går sovnet jeg for første gang på sikkert 10 år, på sofaen på kvelden. Fredrik hadde båret meg i seng fordi han ikke ville vekke meg. Jeg pleier å bli kjempestresset fordi jeg ikke har fått ryddet leiligheten, og da spesielt når jeg i går sovnet fra alt jeg skulle ha gjort her hjemme, men akkurat nå får det bare gå.  Leiligheten ser helt bomba ut, så alle dere som lurer på hvordan jeg karer å holde det så ryddig hele tiden: Det er ikke så ryddig hele tiden. Etter vi fikk Noah har jeg virkelig merket en forskjell når det kommer til det å holde helt ryddig her.  Men akkurat nå gir jeg litt faen i det. Rotet går heldigvis ingen steder, i hvert fall ikke til i morgen!

Vel, i morgen drar Fredrik til Liverpool, og jeg til Gjøvik. Neste helg etter det drar jeg også til Gjøvik. Jeg merker at det er godt for meg å komme hjem til familien i en ellers vanskelig tid, og ser frem til de to neste helgene. Vi er begge enige i at vi er kommet dit at vi trenger mer tid fra hverandre, som jeg nevnte i en bisetning dagen før i går. Jeg føler at hver gang jeg virkelig kan tenke og kjenne at jeg ikke kunne hatt det bedre i livet mitt, så dukker det ALLTID opp et eller annet. Akkurat som at noen bare følger med og passer på at du aldri har det for bra. På en måte er det kanskje greit, for da lærer man jo seg å kunne se forbi at livet sjeldent er helt plettfritt, og til å se forbi at det finnes feil og mangler, men at det går bra likevel. Og at man klarer seg. Det tenker jeg er en viktig egenskap å ha for å ha kunne gjøre ting enklere for seg selv i fremtiden. 

Jeg tror de færreste av oss alltid har det helt topp. Det er egentlig ganske skummelt, for man vet virkelig aldri hvordan en person egentlig har det, såfremt man ikke kjenner noen ekstremt godt - og i noen tilfeller - kanskje ikke da en gang. For meg er det en desto større grunn til å være snill og god, for man vet aldri hvor mye det faktisk kan bety for noen.

DERFOR HAR IKKE FREDRIK PAPPAPERMISJON

Siden Noah ble født, har jeg fått noen spørsmål om når Fredrik skal ut i pappapermisjon. Fredrik har dessverre ikke krav på pappapermisjon. Grunnen? Fordi jeg ikke har opparbeidet meg retten til foreldrepenger. Det idiotiske her er jo at jeg egentlig har det siden jeg både har hatt og fortsatt har egen inntekt som selvstendig næringsdrivende, det har jeg hatt siden februar 2015, men siden jeg har en jobb som er utenfor A4-boksen, så får jeg ikke det.

Dette er komplisert, og jeg skal ikke gå så veldig inn på det for det er helt ærlig ikke så veldig relevant for saken. Poenget er jo at fordi jeg ikke mottar foreldrepenger, så har ikke Fredrik krav på pappapermisjon. Men hadde jeg vært borte i "mammapermisjon" fra bloggen, er det meget sannsynlig at jeg ikke hadde hatt noen jobb å komme tilbake til, så det kan jeg ikke gjøre. Blogger-yrket er enda veldig nytt og jeg håper at det kan gjøres noen endringer i fremtiden. Verden forandrer seg og jeg synes systemet burde gjøre endringer slik at det også henger med, på den måten vil det bli mest mulig rettferdig for alle som jobber, uansett hvilken jobb de skulle ha. Enkelt forklart hadde jeg ikke noen valg, og ble "tvunget" til å motta engangsstønad istedenfor å få foreldrepenger, for det var ingen andre muligheter om jeg skulle ha bloggen å komme tilbake til da permisjonen var over.

Jeg kan ikke risikere å miste jobben min, jeg tror med svært høy sannsynlighet at det er få mødre som ville risikert det. Det som er så på trynet her, uavhengig av hvorfor jeg ikke får mammapermisjon, er at Fredriks alenetid i pappapermisjon med sønnen sin, skal avhenge av om jeg har mottatt foreldrepenger eller ikke. Hva slags tull er det?!

Fredrik kan for øvrig være så arbeidsledig han vil, og jeg vil likevel få min mammapermisjon. Jeg skjønner selvfølgelig at mamma aldri vil kunne likestilles 100% med pappa den aller første tiden etter at babyen er blitt født, dette fordi en pappa og en mamma ikke er lik fra naturens side og at fedre for eksempel ikke produserer mat til babyen. Likevel skal det vel være mulig at pappa har rett på pappapermisjon uavhengig av mors situasjon?

Jeg tenker med urettferdighet tilbake på dagen etter vår førstefødte hadde kommet til verden. Da var Fredrik student og gikk andre året på videregående. Og da sønnen vår var 3 dager gammel og jeg fortsatt lå på sykehuset og kom meg etter keisersnittet, fikk Fredrik beskjed om at han måtte på skolen. I starten trodde jeg det var en spøk. Riktig nok en dårlig spøk, men en spøk. Det var det ikke, og Fredrik måtte pent dra fra Tønsberg sykehus, meg, som var totalt avhengig av hjelp på grunn av smerter, og den tre dager gamle sønnen sin. Etter hvert konkluderte skolen med at Fredrik skulle få to uker fri fra skolen etter fødselen, slik som fedre normalt sett har fra jobb. Den gang visste vi at han ikke kom til å få pappapermisjon, men så ble jeg jo gravid igjen året etter.

Fredrik har jobbet som lærling i to år til høsten, og da er han ferdig med utdannelsen sin. Han hadde jobbet i litt over ett da vårt barn nummer to ble født høsten 2016. Han har i utgangspunktet like rettigheter som andre fedre som er ute i jobb, men fordi jeg ikke har mottatt foreldrepenger, så får han ikke pappapermisjon.

Det snakkes mye om likestilling i dagens samfunn... Derfor må jeg bare spørre, hvor er likestillingen her?

ET KOSELIG INTERVJU!

Hei dere!

Herregud, jeg tror jeg har veldig mange sinnatagger innom bloggen min nå om dagen. Jeg hater at jeg lar meg provosere, men det forundrer meg at det ikke er mulig å oppføre seg normalt på Internett, det er da en selvfølge i dagliglivet. Jeg har vært "the bigger person" og svart høflig uansett hvor ufine lesere har vært med meg i Gudene vet hvor lang tid nå, så nå er jeg kommet dit at jeg tenker at respekt bør gå begge veier.  Jeg ville egentlig si tusen takk til de av dere som klarer å være høflige til tross for at dere kommer med kritikk eller kritiske spørsmål, men helt ærlig burde det jo være en selvfølge at alle klarer å oppføre seg normalt, selv når man kan være anonym! Synes jeg da.

Jaja, tusen takk for at dere er innom til tross for dårlig oppdateringer de siste dagene!  I dag har Noah og jeg vært i Oslo en tur for et lite intervju med VGTV og et besøk hos Nettavisen. Jeg sier i fra når intervjuet er ute så dere kan få det med dere, jeg tror det blir veldig gøy. Fra Larvik er det så og si to timer med tog inn til Oslo, så 4 timer av dagen vår har gått av til reising i dag, men jeg synes det har vært verdt det - for vi har hatt en skikkelig koselig morgen og formiddag i hovedstaden.


Jeg møtte også på flere lesere i dag som kom bort, det var kjempehyggelig! Det har med andre ord vært lite negativt med denne dagen, altså. Kanskje sett bort i fra at lille Noah ville ikke sove så mye i dag, siden han ville få med seg alt som skjedde rundt oss. Oslo er jo så travelt! Det er så herlig å se hvor mye han utvikler seg fra dag til dag nå, i dag var han ikke like skeptisk til fremmede som han har vært tidligere, og det er jo kjempegøy å se!

Ønsker dere en kjempefin onsdag videre, og klikk gjerne på "liker" knappen under om du skal få med deg intervjuet ♥

DET VAR IKKE SÅNN DET SKULLE BLI

Hei alle sammen! Åh, det føles godt å være tilbake. Jeg kan virkelig ikke lyve til dere, bloggingen min har vært meget dårlig de siste dagene og jeg har egentlig vært ganske fraværende på sosiale medier - men så har jeg jo også hatt litt fri på andre plan, så derfor ble det sånn, selv om jeg egentlig skulle ha prioritert dere helgen også. Heldigvis har jeg mange trofaste lesere ser jeg! Setter jo kjempestor pris på dere alle sammen. Det skal ikke skje igjen!

Det har vært opp mot 20 grader i Larvik i dag, så dere kan tro jeg var fornøyd da jeg hentet Leo i barnehagen. Og varm! Jeg har ryktet på meg om å ofte har på meg for lite klær når det kommer til hva temperaturen tilsier, men i dag har det vært helt motsatt. Jeg hadde på meg jeans og til og med jakke da jeg hentet han, og ble mildt sagt ganske varm. Heldigvis skal det herlige været holde så og si hele uken, så jeg gleder meg veldig til noen forhåpentligvis veldig herlige dager her.  Eller, Fredrik har jobbet overtid både i dag og det skal han i morgen også., så barna og jeg får i hvert fall nyte dagene. Jeg er så glad i Larvik altså, det er virkelig en by som er noe helt annet enn byen jeg kommer fra. Det skillet blir så tydelig nå som jeg kom fra Gjøvik i går tidlig!

Det er ganske deilig at denne uken blir kortere enn vanligvis, men jeg liker hverdagene også jeg. Jeg har så mye morsomt planlagt fremover også, og jeg elsker virkelig tanken på at det er mai. Nå står det litt trening på planen min, men vi snakkes litt senere i dag. Fredrik og jeg skal ha en pause fra hverandre snart, vi har en del tid fra hverandre om dagen. Kan forklare det litt senere i dag! Håper dere har hatt en herlig tirsdag ♥

EN LITEN FORKLARING

I dag har jeg sittet på toget i alt for mange timer kjenner jeg, jeg var fremme i Larvik i 13.00 tiden i dag,  og det var så utrolig godt å komme frem til Noah og Leo. Jeg har viet nesten all tiden min til de to siden jeg kom frem, så derfor har jeg ikke rukket å oppdatere dere før nå. Så det er altså forklaringen! Leo lå og sov da jeg kom hjem, men Noah var våken og var rett og slett kjempeglad for å se meg. Utrolig herlig! Jeg savner dem jo alltid så utrolig mye bare jeg har vært borte en liten stund fra dem, så har virkelig savnet dem noe voldsomt.  Dette var jo første gangen jeg var ordentlig borte fra Noah, forutenom noen timer. Er så glad for at alt gikk bra og for at de begge hadde kost seg så masse hjemme da jeg var avgårde.


Det ble bare en kort oppdatering fra meg.. Kan skrive mer om hvorfor senere. Håper dere nyter fridagen.

hits