november 2015

FOR NØYAKTIG ET ÅR SIDEN...

Nå har jeg rotet litt i arkivet igjen, og fant faktisk et slikt innlegg som dette som jeg skrev for (nøyaktig) et år siden! Derfor tenkte jeg at jeg måtte gripe sjansen nå som jeg har den, og skrive et i år også. HER kan dere lese det jeg skrev i fjor, det jeg skrev om i dette innlegget er altså hva som hadde skjedd for to år siden. (Haha, dette var forvirrende?..)

Jeg var hjemme i Gjøvik på besøk! Gravid i uke 24 var jeg også, hadde nettopp gått inn i min 24 uke! Vi skulle snart på den årlige hotellweekenden som faktisk er nå til helgen også. Forskjellen er imidlertid at jeg ikke skal dra i år, men at vi dro i fjor.

Husker til og med at Fredrik, pappa, lillesøsteren min og jeg satt og snakket i bilen på vei hjem fra hotellet om hvor rart det var at om nøyaktig et år så skulle det være med en liten en også. Morsomt å tenke tilbake på!

Åh, som jeg savner magen min når jeg ser disse bildene! Og jeg må beklage den forferdelige kvaliteten, jeg var av og på -blogger for et år siden og hadde ikke ordentlig kamerautstyr eller noe. Morsomt å se alle forandringene som skjer på et år! Det får meg til å lure på hvor jeg er neste år, hva jeg holder på med, og hva som skjer i livet mitt.



Jeg skrev et innlegg som omhandlet hvordan jeg skulle jobbe hardt for å få tilbake kroppen min etter graviditeten, og at jeg synes det var veldig rart å se hvordan kroppen min forandret seg så mye, at det var uvant. Jeg husker til og med hvilke kommentarer jeg fikk. "Haha, du tror du kommer til å få kroppen tilbake...jaja" og lignende. Men se på meg nå! Jammen klarte jeg ikke det også. 

 

Jeg fant også igjen en innlegg om mine tanker vedrørende fremtiden og situasjonen jeg satt opp i. Og måtte selvfølgelig dele litt av det med dere nå også! Jeg har jo garantert flere lesere nå enn det jeg hadde for ett år siden, men kanskje noen av dere husker dette likevel?

"Tenk at lille meg, 1.60 høy, og bare 16 år, er så langt frem i livet i forhold til hva alderen min tilsier. Hvordan vil det bli? Hvordan kommer Fredrik og jeg til å takle alt? Jeg kan faktisk ikke stolt fortelle dere at jeg har innsett at jeg er gravid, og at det har virkelig har gått opp for meg at jeg bare i løpet av noen måneder skal bli mor. Det er så ufattelig vanskelig å forstå. Det er som å leve i en drøm, du vet at du våkner snart, men du vet aldri når. Og det er sånn det føles for meg, enda jeg er over halvveis i svangerskapet. Enda jeg kjenner den lille sparke hver eneste dag, enda jeg mottar gaver til lille Leo. Enda jeg ser på ting til han på nettet og planlegger hva jeg skal kjøpe og ikke. Livet mitt føles ikke virkelig.

Om noen få måneder er det ikke bare meg lenger. Det er en til også. Da har Fredrik og jeg et lite barn sammen, og store deler av begge våres vennekretser har ikke engang kjæreste. Rart? JEPP. Men det føles ikke galt, overhode ikke, det føles bare veldig, veldig snodig. Jeg var bare 16 år og knapt en måned gammel når jeg ble gravid. Og nå kan jeg se slutten av svangerskapet, selv om det enda er noen måneder igjen. Noen dager vil jeg bare ønske at jeg er gravid for alltid, og noen dager vil jeg ha Leo i armene mine med en gang. Hvorfor føler jeg meg ikke klar?

Kanskje man aldri blir 100% klar? Kanskje man aldri egentlig er ordentlig forberedt på ansvaret det er å ha et barn?"

Ønsker dere en suuper mandagskveld videre! ♥

TIL MIN LILLE...











Tøffelsko i ull ♥ Kosedress i mykt stoff med ører ♥ koseteppe/klut ♥ Ny uro ♥

Jeg eelsker den nye uroen jeg har kjøpt til Leo! I dag har vi vært og småshoppet en del han trengte nå til vinteren, nå mangler vi bare noen skikkelig votter og en skikkelig vinterdress. Ja, samt en del nye bodyer, ettersom han vokser ut av de fortere enn jeg rekker å skrive et blogginnlegg ferdig.

Vi startet dagen med å bade han, det var koselig og vi hørte på musikk i bakgrunnen. Etter hvert pakket jeg ham inn i et godt pledd og så la vi oss under dynen i senga for å se på favorittmusikken hans på youtube fra en amerikansk barneserie. Dagen har gått i ett og jeg lyver faktisk ikke når jeg sier at jeg føler tiden løper helt fra meg!

Vi har i tillegg funnet juleantrekket til Leo, og dere... Gled dere. Det er så fantastisk fint! Skal legge det ut før jul slik at dere som har gutter der ute kanskje kan bli litt inspirert? Jeg er hvert fall strålende fornøyd, og jeg er sikker på at dere kommer til å like det minst like mye som det jeg gjør!

Stor klem

ALENEKVELD MED LEO

 Hei alle!

Enda en innedag i dag, men sånn er det når lillemann enda ikke er heeelt frisk. Kommer ikke til å risikere at han plutselig blir verre igjen, det er det siste jeg vil!

Akkurat nå sitter jeg i senga på soverommet mens Leo sitter ved garderobeskapet med speil og slår på og ler av sitt eget speilbilde. Vet ikke heelt hvordan jeg skal tolke det, men han har det i hvert fall bra og er blid og fornøyd. Tror det er umulig å bli mer glad enn det Leo er!

Vi har spist biffmiddag i dag og ellers ligget en del på sofaen. Jeg har også startet å rydde igjennom skikkelig her hjemme, så derfor er det ganske rotete i stuen nå! Det ser dere kanskje i bakgrunnen på det ene bildet, haha. Uansett, det har jo vært første søndagen i advent i dag og julereklamene har for alvor begynt å gå på tv, så jeg kjenner at jeg gleder meg utrolig mye til jul! Gleder meg utrolig mye til neste år også, for da skjønner Leo litt mer av hva som foregår (forhåpentligvis?)

Nå dro Fredrik for litt over en time siden, så derfor er det bare Leo og meg i kveld også. Men det blir koselig, vi har planer om å leke og kose. Vi gleder oss masse til ny uke i morgen! Bestemoren til Leo ville komme på besøk til uken også, så det tenker jeg blir bra ♥

Klem

Hva skjer fremover?

Jeg har mine tvil om dagen. Burde jeg bare flytte? Vil jeg egentlig flytte? Bør vi bare si opp leiligheten?

Jeg tenker alt for mye. Jeg overtenker og lager problemer som egentlig ikke er der i utgangspunktet. Jeg er litt redd for fremtiden og jeg bekymrer meg veldig mye mer enn det de fleste kanskje tror. Jeg må søke barnehageplass til Leo, men da må jeg vite hvor jeg bor om ett år. Jeg har reservert skoleplass her i Larvik, men jeg vet ikke om jeg bor her om ett år, og da må jeg ordne reservert skoleplass til det stedet jeg eventuelt flytter til. Alt er så forvirrende og vanskelig. Jeg har så mange spørsmål, men alt for få svar til dem.

Jeg håper at dere ser at alt ikke er så sort-hvitt som det ser ut til. Og jeg skjønner at det kan se sort hvitt ut, ettersom jeg ikke kan dele absolutt alt.

Jeg skal være ærlig med dere om dette: Livet mitt har forandret seg veldig den siste måneden. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger. 

Jeg begynner å kjenne at alt som har skjedd faktisk har dratt meg langt ned i gjørma. Men jeg nekter å la det skje. Av og til vil jeg bare gjemme meg vekk fra alt og alle, noe som er så ufattelig ironisk når jeg blottlegger så mye av livet mitt her inne samtidig. Men jeg vet at å gjemme meg vekk ikke vil gjøre noe bedre. Jeg vet at Leo ikke hadde fortjent å ha en mamma som gjemmer seg vekk. 

Jeg liker ikke å leve i usikkerhet. Det er vel egentlig det jeg vil frem til. Og det er vel egentlig det jeg føler at jeg gjør nå.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke gruer meg til fremtiden, at jeg bare gledet meg og at alt var kjempeflott, men jeg gruer meg litt. Jeg er litt redd. 

MIN STØRSTE GLEDE



Jeg ser bort på den lille kroppen som sitter på fanget til Fredrik. Han har fått så mye hår! Og jeg synes fortsatt det er like rart at det ikke er like mørkt som mitt. 

Han hoster litt før pappa trøster han og stryker på ham. Plutselig får han øye på en colaflaske som han griper fatt i og slår rundt seg med, akkurat som han skjønner nøyaktig hva han holder med på. Jeg sier navnet hans, og han snur seg nesten i samme nanosekund som jeg avslutter. Han kaster fra seg flasken og reiser seg opp i sofaen, før han smiler det største skjeve smilet jeg har sett i løpet av mine 17 år. 

Jeg lurer på hva han tenker når han hører at jeg sier navnet hans. Mat? Glede? At han er lei av at jeg snakker til han og at han egentlig bare vil leke med colaflasken sin i fred?

Tenker han noen ganger at han er glad i meg? Kan han i det hele tatt tenke det? Han ser opp på meg med de blå øynene sine. Hvordan i alle dager har jeg fått en så nydelig baby? 

Nå vil han ned på gulvet og det skal skje pronto. Leo har ingen tid å miste, og når han først bestemmer seg for noe skal det skje med en gang. Helst i går. Han fyker bortover på gulvet og jeg rekker ikke å blunke før han er ute av synet. Jeg hører "dada" fra naborommet og skjønner plutselig fort hvor han er hen. Liggende på badegulvet med en sokk i munnen, ja. Lurer på om det finnes en eneste ting i verden den babyen ikke har smakt på.

Nei, jeg runder av her før dette blir fryktelig så klissete. Men vi har hatt en strålende dag og kost oss masse. En skikkelig familielørdag! Håper dere har hatt det samme, familie betyr alt. ♥




Her på dette bildet kom virkelig øynene hans frem, og de har han i hvert fall fra mammaen sin! Selv om han prikk lik pappaen sin ellers, hehe!

HILS PÅ LEO!

Endelig! Jeg har fått laget en mini-videoblogg til dere ♥

Kvaliteten ble... sånn, egentlig ganske dårlig! Og den er ikke akkurat veldig lang, men heldigvis lang nok til at dere får hilst ordentlig på Leo! Måtte bare lage en liten en nå ettersom jeg vet dere har ventet dødslenge på video nå.

 

Føler meg skikkelig amatør! Men så husker jeg hvordan det var i starten når jeg begynte å blogge også, man er aldri best helt i starten. Blir enda morsommere  neste gang! ♥

Stor klem

Til du som er feig

Hvordan kjennes det når du trykker på "publiser"? Kjennes det bra?

Vet dere hva jeg har lært det siste året som blogger? At jeg aldri kan være bra nok. Det kan ALDRI være bra nok, og kravene som blir satt til meg er uoppnåelige. 

Nei, jeg holder ikke inne magen min på bildene av meg som jeg stolt postet i går. Ja, jeg har gått ned mye, jeg har jobbet drithardt. Er det så vanskelig å bare si "bra jobba" uten å provosere frem en diskusjon? Går det ikke an å rose andre mennesker lenger, og la det være med det? I så fall har vi kommet til et punkt hvor samfunnet vårt er så trist at jeg bare vil sette meg ned i et hjørne og gråte. Ikke av kommentarene jeg får, men av menneskene som skriver dem. Så forferdelig trist.

Ja, jeg holder armene mine oppe på bilder nummer 1. Og vet dere hvorfor? Fordi sist gang jeg postet et bilde av meg selv lettkledd her inne så hadde jeg armene vanlig ved siden av magen min, og jeg ble beskyldt for å gjemme kroppen min bak armene (jeg sto helt vanlig???) og det faktum at jeg "egentlig er ganske feit". Ja, kjære dere. Jeg er 49 kg og feit. Der har dere meg. Gratulerer. Jammen ikke rart unge jenter lider av spiseforstyrrelser i samfunnet vårt.

Så derfor tenkte jeg denne gangen at okei, da skal ikke armene mine være på bildene i det hele tatt denne gangen - så slipper andre unge jenter å lese i kommentarfeltet mitt at folk synes jeg er feit - og dermed muligens få det samme forskrudde kroppsbildet som noen av dere har. Men det var overraskende nok galt det også. Jeg holder ikke armene mine oppe på bildet nr 2, selv om man kun kan se litt av den ene armen. Hvordan forklarer dere at kroppen min ser lik ut der? Nei, akkurat. Er det så vanskelig å akseptere at det er slik jeg ser ut? 

Er det så grusomt å innse at noen faktisk har trent og jobbet hardt for å nå målet sitt?

Jeg kjenner at jeg blir helt rådvill og bekymret for hvordan samfunnet vårt kommer til å se ut om et par år. Og ja, Leo måtte sitte ute i vognen sin godt pakket inn i de 4 minuttene det tar å gå ned på kjøpesenteret i sentrum. Og vet dere hvorfor? Fordi vi var helt tom for smertestillende, og som dere vet er Leo syk. Helt tomme! Jeg hadde ingen jeg kunne ringe for å passe ham så lenge. Alle venner, bekjente, og familien til Fredrik var enten på jobb, bortreist, eller i egen mammapermisjon, dermed kunne jeg ikke ringe. Noen av de andre har jeg ikke nummeret til, fordi jeg fikk ny mobil for 4 dager siden... Og for å være ærlig så hastet det litt - jeg ville ikke at Leo skullle sitte med feber og ha vondt.

Så ja, jeg, den forferdelige moren som jeg er, pakket Leo godt inn i både ull og dress, for å så gå ned på kjøpesenteret 4 minutter gange unna for å kjøpe mer smertestillende og andre nødvendigheter som har med at han er syk å gjøre. Når jeg først var der og han hadde fått både smertestillende og annet og var på vei inn i drømmeland, så tenkte jeg det var like greit å bare kjøpe de aller siste julegavene. Det ville ikke forandret noe om jeg hadde kjøpt de siste julegavene eller ikke, ned dit måtte jeg uansett. For Leo!!

Det er så ufattelig mye dere ikke ser. Kan dere ikke vente med å dømme før dere i det minste har spurt meg? 

Så du, din lille feiging som sitter å leter etter ting du kan rakke ned på som har med meg å gjøre, hva tjener du på det? Hva vil du oppnå? Hva oppnår du? Er det ikke trist å aldri kunne se noe positivt i noe? Er ikke det et forferdelig trist liv å leve?

Jeg vil takke alle dere som støtter og som forstår. Jeg ser dere, og det betyr faktisk så uendelig mye for meg at dere alltid er der. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg forstår forferdelig godt at flere store bloggere stenger kommentarfeltet sitt, for det er slitsomt med folk som pirker på absolutt alt. Det er ikke til å stikke under stol, enda jeg har valgt å opprette offentlig blogg. Enda jeg har valgt dette helt selv.

Jeg kan ikke tilfredsstille alle. Livet funker ikke sånn. Men ingen kan komme og fortelle meg at jeg ikke har prøvd.

JEG GJØR MITT BESTE.



Endelig er det fredag!

Jeg sitter i en nedslitt joggebukse (nei, jeg tuller faktisk ikke) med en svart stor genser og ingen sminke igjen i ansiktet etter dagen. Leo har hatt en slitsom dag med feber og hosting, men vi har likevel fått unnagjort en del julegaver. Jeg er faktisk nesten helt sikker på at jeg kunne sovnet her jeg sitter akkurat nå hadde det ikke vært for at jeg har gledet meg sånn til å skrive til dere igjen.

Leo er blitt veldig klengete nå som han er syk, så det tok oss faktisk nøyaktig 1 time og 45 minutter å komme oss ut døren tidligere i dag. Umulig? Det hadde jeg kanskje trodd hvis du hadde spurt meg for et år siden! Gleder meg til Leo blir frisk... Er så vondt å se at han er syk. Men jeg gjør alltid mitt beste, selv om jeg ikke har vært i min beste form selv i dag.

Jeg tok meg selv i å tenke på hvilken fantastisk jobb alle mødre der ute gjør med barna sine. Faktisk tenkte jeg på det når jeg trillet ned fra byen og opp til leiligheten vår, mens jeg kikket frem og tilbake på Leo som lå halvsøvnig i vognen med en leke han nesten har tygd i stykker (haha, med andre ord: han har fått et par ekstra tenner) 

Det er så lett å tenke at bare fordi det er vanlig å være mamma, så er det enkelt. Jeg kan forstå at de som ikke er mødre selv, eller de som ikke ser den jobben det faktisk er med små barn, ikke forstår hvilken jobb og hvor mange utfordringer det finnes.. Men fy flate. Det er så mange flinke mødre der ute. Hadde jeg hatt to syke Leo'er i dag tenker jeg at jeg hadde nok vært helt utslitt og på bånn, men et eller annet sted der ute i Norge sitter det en tvillingmor med to syke barn som garantert føler det samme om hun hadde bare hatt èn liten til. Vi er så flinke til å orke mer når vi må.

I dag fortjener vi en ekstra klapp på skulderen. Håper dere blir rost for jobben dere gjør, akkurat som jeg blir av dere gjennom bloggen.

Stor klem

JEG VIL ÅPNE MEG FOR DERE.

Jeg er forberedt på skjellsord, hat og massiv kritikk: Men vet dere hva? I dag har jeg lyst til å ikke bry meg så mye. I dag vil jeg bare gi litt faen, og vise meg frem. I dag fortjener jeg skryt.

Hvis du lett lar deg provosere av nakenhet/kropp må du IKKE lese videre, og hvert fall scrolle deg forbi bilder.

Jeg har tidligere skrevet om strevet etter sommerkoppen. Et helvetes strev som ikke gjør deg noe lykkelig, og det er virkelig sant. Det gjorde meg ikke lykkeligere å se magen min bli flatere og flatere, og til slutt ganske markert. Jeg ble ikke mer glad. Jeg fikk ikke mer livsglede. Jeg fikk en kort "Oi, nå ser jeg bra ut" som ble borte på et blunk. Det er ikke ekte lykke.

Etter det lot jeg være å trene. Jeg hatet trening. Jeg hatet gym. Jeg spiste hva jeg ville, men likevel veide jeg 45 kg. Jeg gikk ikke opp et gram, men jeg spiste masse dritt. Jeg prøvde til og med å legge på meg en periode ved at jeg spiste Mcdonalds i en uke. Resulatet? Jeg gikk ned en kilo. Ned!

Når jeg først ble gravid tok kroppen min til seg alt den kunne av mat/næring siden jeg hadde vært undervektig så lenge. Jeg spiste plutselig døgnet rundt. Det er ikke uten grunn at jeg gikk opp fra 45 til 70 kg. Jeg var SVÆR! Men det var greit, og jeg var glad, endelig la jeg på meg. Om så det var litt for mye, samme det. Da fikk i hvert fall babyen min alt den skulle, og han la på seg kjempefint. Noe han til info fortsatte med etter at han ble født.

Og plutselig så jeg meg i speilet. Jeg kjente ikke meg selv igjen etter fødselen. Det var skummelt og veldig nytt. Jeg hadde alltid hatt den samme kroppen, og plutselig følte jeg meg helt fremmed. Jeg følte meg ikke som meg selv lenger. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i disse tankene som nybakt mor, selv om vi ikke helt tillater oss å si det foran andre enn i hodene våre. For ordens skyld: Jeg nøt barseltiden. Jeg spiste masse påskeegg når påsken kom to uker etter at Leo kom til verden. Jeg koste meg med masse god mat og lot meg IKKE påvirke av kroppshysteriet i tiden rett etter fødsel.

Men når hverdagen etterhvert inntraff ville jeg jobbe litt. Jobbe for å få tilbake kroppen. Ikke like tynn, og ikke 45 kg, men en sunn kropp som jeg faktisk hadde jobbet hardt for å få - ikke bare fått kastet etter meg selv om jeg spiste burger hver dag. Så det er det jeg har gjort.

Ikke har jeg sultet meg, ikke har jeg trent meg i hjel, men folkens: Det går likevel an å få tilbake kroppen sin etter fødsel. 

For jeg var overhode ikke en av de som kunne "hoppe rett i de gamle buksene mine andre dagen på sykehuset" Eh, nei. Absolutt ikke.



Og slik ser jeg ut i dag. Nå tok jeg til og med på meg hipster! Det er altså såvidt litt av rumpa mi dere ser på noen av bildene, og ikke underlivet mitt.:-)

Under her kan dere se mitt før-bilde.

Dere som har lest bloggen min over lang tid vet at jeg ikke er typen til å poste massevis av lettkledde bilder av meg offentlig. Og jeg vet jeg kommer til å få slengt etter meg at jeg bidrar til økt kroppspress nå. Jeg føler ikke at jeg gjør det. Jeg vil at vi skal akseptere hvordan kroppene våre er, selv om jeg personlig ikke følte meg komfortabel med 15 kg ekstra etter endt svangerskap. Da må jeg få lov til å gjøre noe med det. Og jeg skal love dere at det har vært hardt for meg. 

Jeg fortjener også like mye skryt som de som poster bilder av «mammakroppene» sine med mager fulle av strekkmerker. Det er ikke min feil at jeg ikke har fått strekkmerker på magen.

Jeg har jobbet for hvordan jeg ser ut nå, og jeg er veldig stolt av meg selv.

Og det skal absolutt alle mødre være uansett kroppsstørrelse, antall strekkmerker, og klesstørrelse. 

LEO'S ØNSKELISTE TIL JUL

Hei alle dere ♥

Tusen takk for kjemperespons på sist innlegg! Dere er så flotte, tusen hjertelig takk.

Jeg har jo spurt dere litt tidligere om hva vi skal kjøpe til Leo til jul, fordi vi har vært veldig usikre. Heldigvis fikk jeg god hjelp av dere, så nå har vi orden på hva vi skal kjøpe til Leo til jul! Gleder meg til å vise dere. Jeg har i tillegg laget en kollasj med en del stæsj som vi ønsker oss til Leo, en god blanding av mye forskjellig, og selv om det ikke sånn sett er ting verken han eller vi trenger, så elsker jeg å se på ting til han og det finnes jo så innmari mye fint! Håper dere liker den. Jeg la med linker med tanke på at bildene ikke er mine, men ingenting her er sponset sånn sett - da ville dere fått beskjed.



Lær-deg-å-gå vognA-B-C bilde PengerUllsokker med vingerDress med skjorte Leke klosserLeketeppeLekegrindOppbevaringskurver 

 

My first christmas body ♥ Blått koseteppe ♥ Baby Armani sko ♥

 

OOOG.. Jeg måtte selvfølgelig lage et par kollasjer med bilder av Leo fra han var nyfødt og til nå i samme slengen. Fint, sant?

 



Stor klem

17 og mislykka

Jeg trenger ikke flere påminnelser om at jeg ikke har utdanning utover ungdomsskolen når jeg har dårlig samvittighet hver bidige dag for at jeg ikke bare prøvde enda mer når jeg gikk på første skoledag her i Larvik. Gravid og dødsdårlig.

Selvfølgelig skal jeg få meg en utdanning. Det må jeg før eller siden. Men utdanning definerer ingen som person. Og at det at jeg per nå ikke har utdannelse utover ungdomsskolen definerer dermed heller ikke meg som person. Jeg er ikke mer enn 17 år gammel, jeg har så mange år på meg! 

Livet er så mye mer enn utdannelse. Selv om utdannelse definitivt er veldig viktig, så er den ikke viktigere enn absolutt alt i livet. Det er ikke kjempemange gode unnskyldninger for å sette utdanningen på pause over flere år, men å få et barn vel være en av dem?..



Jeg lover dere at pappa aldri hadde godtatt at datteren hans ikke hadde fått seg en skikkelig utdannelse! Det har vært viktig i familien min, og tro det eller ei: det kan fortsatt være viktig for meg selv om sønnen min blir prioritert aller først.





 Kan jeg ikke bare få nyte mammapermisjonen uten mas om utdanning med min lille jeg også, som alle andre mødre?

God bedring, lille venn

Såå.. i dag har det vært minimalt med blogging. 

Som jeg nevnte i går er Leo i dårlig form, hvilket er grunnen til at jeg har sovet 2 timer i natt. Får så vondt av ham, stakkars! Det er så fryktelig når de små blir syke. Spesielt ettersom man vet at de ikke får sagt i fra på andre måter enn ved å gråte og prøve å si ting som "mamma" får så vondt langt inne i hjertet mitt av han.

Jeg er overbekymret og overbeskyttende (i hvert fall til en viss grad) og er livredd for at det skal skje den lille gutten min noe, så derfor er det ekstra ille for meg i og med at dette er første gangen han er ordentlig syk.. Jeg må seriøst prøve å roe meg ned. Det går jo bra, men man føler seg så hjelpesløs som mamma!

 











Derfor skal Leo få ekstra opp med alt i dag. Han har allerede fått et deilig bad og skal snart prøve å legge seg litt. God bedring til lille gutten min!

Klem til deg

 

Lett å være rebell i kjellerleiligheten

Det har vært ekstremt rart og uvant for meg å se at vilt fremmede mennesker ønsker å bruke tiden sin på å diskutere og kritisere meg. Det er jo åpenbart en del av pakken man bare må tåle når man utleverer seg offentlig, men likevel. Det er nok ikke noe jeg kommer til å bli vant med.

Jeg leser ikke tråder om meg selv. Om jeg har lest noe tidligere? Ja, klart det. Men det har jeg stoppet med. Om noen ønsker å gi meg konstruktiv kritikk for å gi meg noe å jobbe videre på gjennom bloggen så er det selvsagt helt supert, men jeg skjønner ikke helt hva jeg skal med kritikk som jeg ikke får noe ut av. Skjønner dere hva jeg mener? Kritikk som er godt ment, og som ikke blir skrevet for å skape negativitet og dårlig stemning.

Dessverre har jeg veldig mange som minner meg på at det finnes voksne mennesker som skriver om meg på for eksempel kvinneguiden. Det gidder jeg ikke vie et sekund engang å sjekke. Det krever ingen karakter og ingen ryggrad å sitte hjemme i kjellerleiligheten å spy ut kritiske syn på absolutt alt som er mulig å kritisere. Det er noe alle kan gjøre. Jeg kan opprette meg en brukerkonto på nettforum, du kan, naboen kan. Hva som faktisk krever noe er å stå for det man skriver. Noe ingen av disse menneskene egentlig kan skryte på seg, og da er det kanskje like greit at noen har ordnet en anonym plattform for dem hele gjengen.

Jeg ser at dere sender meg meldinger om dette, jeg ser støtten dere gir meg, og dere må vite at jeg setter veldig stor pris på det. Men greia er, at jeg klarer bare ikke bry meg om utsagn til mennesker som ikke har baller nok til å stå for det de skriver en gang. Det blir bare så fryktelig dumt. Så ja, jeg får med meg at voksne snakker stygt om meg i åpne, offentlige forum - jeg bare bryr meg ikke.

Når du faktisk må stå for det du skriver så krever det noe mer av deg. Alle kan være rebell i leiligheten sin, det er så utrolig lett. Det er så enkelt.

 

For hvis du må gjemme deg for å tørre å si meningen din.. Ja, da har vi nok ikke så mye å snakke om uansett.

LEO ER 8 MÅNEDER GAMMEL!

I dag er det 8 måneder siden Leo kom til verden ♥

 

- Her var han omkring 6 måneder! Tiden har flydd!

Nå er, som helsesøster har nevnt til oss flere ganger, Leo kommet til en fase hvor han utvikler og lærer veldig mye på svært kort tid. Det har vi fått merke skikkelig godt, ettersom han kryper, reiser seg med støtte, reiser seg på alle fire uten støtte, og en hel masse som han ikke kunne for en liten måned siden. Det er utrolig gøy å se!

Han vil gjerne smake på absolutt alt, om det er mat eller ikke stopper ikke han, så det har blitt en lang måned med å babysikre hjemmet vårt! Det har vært en ny tid for oss, men samtidig har vi lært mye om Leo og ser stadig mer av hvordan personligheten hans er. Han er dessverre like glad i å få viljen sin som det jeg er :-)

Han lærer oss så mye, enda han er så liten. Og ja, det er dager hvor jeg enda ikke kan tro det når han kryper bort og prøver å si «mamma» til meg. Det må jeg bare innrømme. Det synker sakte men sikkert inn, men jeg skvetter fortsatt litt av tanken på at jeg er mammaen hans. Selv om det faller meg helt naturlig, så er det veldig rart å venne seg til det.

Det at han er 8 måneder.. Det er egentlig litt utenkelig. Klarer bare ikke skjønne hvor all tiden har blitt av! Enda mindre klarer jeg å tro at det er 4 måneder igjen til ettårsdagen hans.. Herregud, nei, jeg må bare stoppe å tenke på det. Får heller bare nyte tiden ♥

DAGEN VÅR I BILDER



















Åh, det har vært en lang dag!

Leo gull har vært dårlig i går, og det merket eg godt i dag tidlig - derfor fikk han lov til å sove ekstra i dag, ettersom vi vanligvis står opp klokken 8. Han trengte den ekstra hvilen og var lys våken og kjempeblid når han sto opp med meg litt senere! Det er faktisk første gangen han er "ordentlig" syk, selv om han ikke egentlig er så veldig dårlig. Mye vondt i tennene gjør ikke akkurat ting bedre heller da, stakkars. Vi satser på at feberen blir mindre og mindre etter hvert som dagen går mot slutten.

Søsteren min kom hit i går kveld! Hun savnet Leo så fælt, og ettersom hun også har en jobb hvor hun kan styre litt som hun vil gikk det helt fint at hun kunne komme hit for å bli her til tirsdag. Er kjempekoselig å ha henne her! Jeg skal få henne til å logge inn på snapchatten min (@Mammasom16) slik at hun også kan oppdatere dere inne! Følger dere med oss på snapchat?

Resten av dagen har gått til småshopping og innekos. Det er så kaldt ute at det er helt vilt, så nå som Leo er dårlig blir det litt innetid i frykt for at han skulle bli verre. Det blir godt å bruke resten av dagen med leking, kakao, og pledd. Nyt mandagen!

Klem

TING JEG SKULLE GJORT FØR JEG FIKK BARN

"Angrer du ikke på at du ventet? Det er jo så mye du går glipp av. Hadde ikke livet vært enklere uten barn?" Livet hadde absolutt vært mye enklere uten barn, det er det ingen tvil om og det er heller ikke noe jeg kommer til å lyve om. Det folk kanskje ikke tenker på er at «enklere» ikke er synonymt med bedre.

 Klart er det mye lettere å feste, leve livet, reise uten barn enn med. Men aldri om jeg angrer på gutten min. Her er likevel en liten liste på hva jeg skulle ønske at jeg gjorde før jeg fikk barn!

- Spist meg mer fordervet på sjokolade, burger king, og annen usunn (men fantastisk god) mat! Før jeg ble gravid var jeg en av de fryktelig irriterende jentene som aldri la på seg et gram uansett hvor mye dritt de spiste. Nå? Nå spiser jeg en burger og legger på meg 2 kg før jeg rekker å fullføre den.

- Jeg skulle ønske jeg sa mer ja. Ikke at jeg ikke sa mye ja, for det gjorde jeg - men det er gjerne sånn man ser på ting i ettertid. At man gjerne skulle gjort enda mer av det man egentlig allerede gjorde mye av. Jeg startet fryktelig tidlig med ungdomstiden min, så det er ikke den jeg i utgangspunktet tenkte på, men det å bare dra ut og ikke tenke på at man må være hjemme innen da og da.

- Sett flere triste filmer om historie eller babyer/barn inne i bildet. Nå gråter jeg bare av tanken, og det funker bare ikke lenger! Haha!

- Spart penger fra jeg var veldig liten slik at jeg kunne kjøpt meg noe helt eget når jeg ble gravid.

- SOVET mye mer. Helst i flere uker, dag og natt.

God søndag til deg ♥

GJESTEINNLEGG

God lørdag til alle dere! 

Jeg har hatt en strålende start på helgen, og det håper jeg dere også har hatt. Faktisk har denne vært en av mine virkelig gode. Jeg fikk en mail i går og den rørte meg skikkelig. Jeg ble egentlig ganske målløs. Derfor måtte jeg bare spørre om jeg kunne dele den med dere, noe jeg fikk lov til, så her er den. Jeg gjorde den til et lite "gjesteinnlegg" i og med at det ikke er jeg som har skrevet det.

Jeg er så utrolig takknemlig. ♥


 

Hei!

Først av alt - du har en fin blogg. Jeg synes du balanserer godt det du deler og ikke deler, så du beholder integriteten og privatlivet ditt, samtidig som du lar leserene bli kjent med deg.

Jeg har lest blogger i blant, og har det med å snuble forbi blogger til mødre med barn på alderen baby til 2-3 år. Selv har jeg en jente på 16 måneder, og jeg tror det er litt naturlig å søke etter andres tanker og erfaringer. 

Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg (Eller ikke helt. Jeg er 32). Jeg ble førstegangsmamma et knapt halvår før deg. Jeg var syk i svangerskapet. Det endte med keisersnitt. Det tok meg flere uker før jeg innså at babyen var der for å bli. Jeg klarte ikke å få tid til å spise/sove og talte ned timer til mannen min kom hjem fra jobb. Jeg fikk ikke til å amme. Jeg har grindsengen hennes på vårt soverom fortsatt, til tross for at vi eier et stort hus med flere tomme rom. De tankene du hadde i starten om at dette går aldri i verden å gjøre alene - jeg delte de tankene. Ære være avlastning. Og disse tankene ble da gjerne etterfulgt av dårlig samvittighet fordi jeg ikke fikk til husarbeid, sminke, søvn, middager fra bunnen av og litt scrapbooking med babyen på armen. 

Det er helt sikkert mange som har delt dette med deg allerede, men jeg tenkte at det trenger ikke stoppe meg i å dele dette med deg:

Jeg er dobbelt så gammel som deg. Jeg har universitetsutdannelse. Jeg eier hus, dobbel garasje, to biler. Jeg er gift. Barnet var planlagt (flere år i forveien faktisk). Jeg har høy inntekt - så høy inntekt at mannen min kunne ta et ulønnet år hjemme, så jeg er karrierekvinne med husfar og et barn som ikke skal i barnehagen før hun er to år. Også dette planlagt. Vi hadde alt på stell. Ressurssterke. Vi hadde levd i mange år med "når skal dere ha små, da"?-spørsmålet hengende over oss i flere sammenhenger. 

Og jeg sleit med alt det du sleit med. Jeg sleit meg gjennom graviditeten. Jeg sleit med tårer. Jeg sleit med tanker om at jeg ikke var bra nok, at jeg ikke skal lære henne opp godt nok. Jeg sleit med tanker om hva andre synes (er jeg for gammel? Burde jeg ikke ha høye hæler på når vi går tur? Synes de jeg tar for mange bilder? Utvikler hun seg riktig? Burde vi øve på noe?). Jeg synes barseltiden var fin - men slitsom. Jeg ble mentalt utmattet. 

Men jeg ble fortalt at dette var normalt. Jeg fikk avlastning, forståelse, folk delte historier om egne svakheter. Ingen sa at jeg var for gammel, for ung, en hore, at barnet mitt burde vært abortert, at jeg ikke hadde ting på stell... Min baby hadde bare to dyner. Ingen dagseng. Hun ble født for tidlig, veide omtrent 1500 gram når hun kom til verden. Jeg kostet skattebetaleren i Norge trolig over 2 millioner kroner i operasjon og tre ukers sykehusopphold for meg og datteren min - og ALDRI har noen stilt meg til veggs med dette og anklaget meg for noe annet enn å gjøre mitt beste.

Jeg håper du kan lese dette på en dårlig dag, og at det hjelper på å lette litt på dagen din. Du er en god mor, du er hjertevarm. At du er usikker på om du gjør alt rett, er et tegn på at du er moden og reflektert - ikke arrogant og selvsikker. At du søker informasjon og tips betyr at du utvikler deg. Du lærer. Og du lærer like godt og fort som andre mødre. Du er en god person. Du er ikke din alder. Du er ikke ditt barn. Du er ikke din utdanning eller din jobb. Du er ikke bankkontoen din. Du er ikke pantedokumentet på huset ditt. Du er deg. Du er følelser, du er latter, du er smil. Du er ditt barns omfavnelse og du er deg selv. Du er i stadig endring. Og du er god nok. Du er sterk. Du er svak.

En seksårig utdannelse på universitetsnivå, en karriere omringet av slipstvang - det hadde ikke gjort deg til en bedre mor. Det hadde ikke gjort deg mer selvsikker. Jeg lurer fortsatt på om jeg gjør ting riktig, burde vi dra ut oftere, burde jeg jobbet mindre, burde vi få en til, burde vi flytte for å komme nærmere besteforeldrene, lider hun over å se meg i tre timer før leggetid hver kveld og kun bruke dagene med faren sin... når det var jeg som var hele hennes liv til hun fylte et år?

Penger og eiendom, utdannelse.... hva hjelper det når tenner verker? Når de har slått seg, fått mareritt? Når de lærer seg å reise seg opp, sette ting sammen, drikke selv av glass, gå, klatre opp i sofaen og opp i sengen uten hjelp? Klatre ned trapper og kaste ball? Hva betyr det når de ler, når de ellers er trygge og har det godt?

Du viser mye sunt bondevett. Tanker rundt alkohol, at folk må kunne ta egne valg, vedrørende mobilbruk, at dere ikke røsker alt opp med rota ved et brudd, at du setter sønnen din først men samtidig prøver å beholde litt identitet. Det er ikke alderen din. Det er deg. Og jeg kjenner meg igjen, selv om vi er fra forskjellige stadier i livet så er vi kanskje likevel litt like. 

Jeg skriver mye og kanskje litt alvorlig nå. Jeg er ikke så gravalvorlig av meg. Om du noensinne føler for å maile med noen andre som er et par måneder lengre i løypa enn deg selv, enten for råd, meningsutveksling eller hva som helst, så si gjerne i fra.

Jeg håper at mine ord kan veien opp minst tre "Du er for ung!"-kommentarer du måtte få. Helst fire.

 

En liten oppklaring

Hei alle sammen, og håper fredagen deres er kjempefin hittil ♥

Jeg tenkte bare å dele litt med dere angående hvordan ting er her hjemme. Mange spør om hvor vi skal feire jul, om vi skal feire jul sammen i år eller ikke, og det vet jeg ikke hvordan blir enda. Men i og med at jeg lovde familien at vi skulle feire Leo sin første jul I Gjøvik, så holder jeg det uansett om Fredrik og jeg ikke er kjærester lenger. Han er selvsagt hjertelig velkommen, og det er bare koselig om han vil være med, men vi har ikke bestemt det helt enda. Jeg vil jo veldig gjerne for Leo sin skyld at vi skal feire hans første jul sammen. Avtalen var egentlig at vi skulle feire jul hos foreldrene våre annenhvert år, men hvem vet hvordan det blir nå.

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til jul uansett hvordan det blir. Jeg skal gjøre alt for at Leo sin første jul blir flott.

- Slik feiret jeg jul i fjor ♥

Og så er det litt angående med flere som ønsker at Fredrik vil skrive et innlegg her inne for å skrive "sin side av saken" når det kommer til bruddet. Når jeg spør om han vil skrive et innlegg på bloggen min, så pleier han å spøke litt med hvis han skal gjøre min jobb, så må jeg bli med ham dagen etter for å gjøre hans jobb. Haha! Neida, men helt alvorlig. Jeg føler ikke at jeg har delt så mye at det synes å være to sider av denne saken. Det er slutt, og sånn er det. Ferdig med den saken, så om jeg hadde spurt han om han ville skrive et innlegg på bloggen min om hans side av saken er jeg ganske sikker på at han bare ville sett rart på meg. Han har sett alt jeg har lagt ut om dette før jeg har postet det, og vi har vært enige om hva vi ønsker å dele omkring det og ikke. 

Jeg har det faktisk ganske bra om dagen. Det vil jeg at dere skal vite fordi bildene av at jeg poster her inne av at jeg smiler bare ikke er falskt og tull, men at det faktisk er ekte. Det er kanskje mange bloggere som klarer å gjøre slikt, - jeg er ikke en av dem. Jeg kan ikke bare ta på meg en maske og late som at alt er fint og flott når det egentlig ikke er det - og jeg tror ikke at det er sunt å gjøre det heller.

Jeg vil egentlig ikke skrive så mye mer om dette nå, så det er veldig fint om vi bare kan la det ligge alle sammen. Jeg blir veldig glad om jeg slipper å få kommentarer omkring det hver dag, selv om jeg egentlig ikke forventer noe annet når jeg har gått ut med dette offentlig.

Jeg kan ikke se inn i fremtiden og fortelle dere hva som skal skje dag for dag fremover, men vi gjør så godt vi kan og jeg er glad for at jeg har han som støtte. (For ordens skyld: Vi er ikke sammen igjen)

Klem til deg!

DAGER SOM DETTE

Jeg hadde den sykeste drømmen i natt. Jeg drømte at jeg plutselig var gravid igjen og at jeg skulle få en jente! Jeg husker til og med at jeg skulle ha keisersnitt igjen (det inkluderer at jeg drømte om selve operasjonen) og at jeg fikk hun i armene mine. Det må være noe av det mest livaktige og rareste jeg har vært med på, herregud så snodig.

Men jeg må innrømme noe... Akkurat nå, og delvis tidligere i dag, skulle jeg ønske jeg hadde to barn! Da kunne de lekt sammen på stuegulvet og ledd sammen mens jeg hadde ryddet leiligheten som har fått lide for at jeg har vært skikkelig lat i det siste. 

De kunne ha underholdt hverandre. Jeg kunne ha gått på kjøkkenet og laget middag uten at den brenner seg og blir ødelagt fordi det sitter en ensom liten gutt i stuen med Disney junior på skjermen som ikke skjønner hvor mamma er. Eller at han løper febrilsk rundt på kjøkkengulvet med meg rett etter fordi han er på leting etter noe morsomt å leke med. Men det får bli med tanken :-)







- Mimrer tilbake til den tiden han faktisk lå eller satt i ro i mer enn 2 minutter av gangen! Haha!

Men i natt, når vi ikke sovnet før fryktelig, fryktelig sent og vi var fryktelig, fryktelig slitne, så var jeg egentlig veldig glad for at jeg "bare" har ett ♥ Å bli mamma er tross alt det beste som har hendt meg.

God fredag og god helg til dere!! Lov meg at dere nyter den like mye som vi ♥

INNEDAG MED LILLEMANN!















I dag kom snøen!

Fredrik vekte meg i det han sto opp og skulle dra på jobb. Han romsterte ute i stuen før jeg hørte at han var på vei inn på soverommet hvor Leo og jeg sov. "Jessica, det er snø ute!" husker jeg at han sa. Og så husker jeg så vidt at jeg så noe som "Mhm, så fint" i halvsøvne før jeg sovnet med lillemann i sengen med meg igjen. 

Jeg sto i verandadøren tidligere i dag med Leo på armen. Vi så ut på snøen og han synes det var kjempespennende. Om han synes det var det fordi han synes nesten alle ting er spennende om dagen, eller om det var spennende fordi det faktisk var snø, - det vet jeg ikke. Men samme kan det være. Det var likevel superkos! Vi har for første gang på lenge tilbrakt dagen inne med levende lys, pepperkaker, leking, tv-titting, og fin musikk. Leo har krabbet etter meg rundt i hele huset når jeg har gjort husarbeid og strekt seg etter meg mens han har sagt "amma" så... For å si det på den måten, det er fortsatt en del husarbeid igjen ♥

Nå kom nesten akkurat Fredrik inn døren, like glad for å se Leo som alltid! Vi skal spise middag alle tre og senere skal Leo få et lite bad!

Håper dagen deres blir super :-) Og håper dere satt pris på at jeg sto opp grytidlig for å ta bilder til dere, mørketiden er helt fryktelig som blogger! Haha!

Klem! Og lik gjerne siden min på Facebook for å bli oppdatert med nye innlegg aller først! HER ♥

DET SISTE JEG HAR Å SI

 Hei dere!  

Nå har det vært mye greier og veldig mange som har lyst til å si meningen sin, og det er selvsagt helt i orden. Noen kom med beskyldninger om at jeg har slettet kommentarer, og det har ikke skjedd. Dere vet at jeg aldri sletter kommentarer. Bort sett fra drapstrusler, de er jeg faktisk pliktet til å slette. Om du ikke finner kommentaren din så prøv å post den igjen flere ganger. Det har hendt at mine kommentarer ikke har blitt postet så jeg har måtte skrive dem igjen, så ikke vet jeg.

Jeg har fått mye stygt etter jeg sa i fra i går, men det var jeg egentlig forberedt på. Jeg regnet med kritikken, noe jeg var klar over at kom til å dukke opp. Jeg respekterer fullt og helt at noen mener det var feil måte å gjøre det på ved å skrive om det offentlig, men da forventer jeg også at det blir respektert at jeg ville si noe om at jeg følte meg urettferdig behandlet.

Ja, jeg har sett statusen hennes som noen postet i kommentarfeltet. Jeg forstår godt at Anna har noen til å "sile" ut stygge og nedsettende kommentarer, for det regner jeg også med at hun som alle andre bloggere får mye av. Greit nok at hun fjernet linken jeg kommenterte av mitt innlegg hvis hun ikke vil "Reklamere" for noen andre bloggere. Men det var fortsatt flere som skrev konstruktive kommentarer og skrev at det var en del likt i innleggene våre på en ordentlig og høflig måte. Disse ble også slettet og blokkert på sekundet, da jeg har snakket med flere av dem og sett kommentarene selv, som mange andre. Dette er ikke hets, det er å si ifra. Likevel blir det slettet og blokkert?

Hvorfor reagerer jeg? Fordi jeg jobber beinhardt med innleggene jeg skriver. Når det plutselig dukker opp et veldig likt et blant Norges største blogger, som garantert blir sett av titalls tusen flere enn de som leser innlegget som jeg skrev først, så vil man jo gjerne si i fra. Men så får verken jeg eller andre gjort det, fordi hun har gitt beskjed til de som sletter ting fra siden hennes at saklig kritikk skal fjernes.

 



Fikk tilsendt screen shot av vedkommende som skrev kommentaren. Screen shot av Mamma til Michelle sin status på Facebook og en kommentar som er slettet. Besøk gjerne bloggen hennes også, jeg reklamerer mer enn gjerne for min blogg-kollega! :-)

 

Jeg føler ikke at jeg henger ut noen, og som sagt er det heller ikke poenget mitt. Da henger jeg i så fall ut saken, og ikke Anna. Poenget er bare å få sagt i fra, for sånn ting er nå blir alle som vil si i fra på siden hennes blokkert.

Hvis du leser dette: Hei Anna!

Jeg synes du har en super blogg og at du virker som en skikkelig sprudlende og koselig jente. Du trenger ikke reklamere for bloggen min, og det har jeg heller ikke bedt om. Hvis du henter en god idé fra bloggen min og skriver et ganske likt innlegg så er det veldig fint om du kan i hvert fall nevne mitt navn på en eller annen måte. Håper du får en kjempe fin dag, og håper det ikke er noen sure miner mellom oss :-)

Nå vil jeg bare legge dette dødt og ha en hyggelig ettermiddag med familien min. Og så til dere: Ha en flott onsdag!! 

MORGENTUR

WOW! Dette tok jo litt av dette. Men det er fint med engasjement, og det liker jeg jo. Jeg må bare presisere at jeg på ingen måte ønsket å henge ut noen (og jeg følte heller ikke at jeg angrep Anna som person her, men saken i seg selv) og at jeg innrømmer at det mulig ikke var den aller beste måten å gjøre det på ved å skrive om det på bloggen min, men at det er vanskelig å få sagt i fra på andre måter når man blir blokkert. Jeg angrer ikke på at jeg la det ut, fordi jeg sier i fra og står opp for meningene mine. Det synes jeg er viktig.

Men nok om det! Nå har vi i hvert fall fått oppklart det.

Leo og jeg var på morgentur i dag tidlig. Det var utrolig koselig å gå ute selv om det virkelig begynner å bli forferdelig kaldt ute! Ble nesten litt misunnelig på lille Leo som lå nede i vognen sin inntullet i masse ull og tepper, når jeg selv gikk i kåpe og sneakers. Åh!









- Stakkar, her begynte jeg å ta bilder av ham litt etter han våknet! Litt trøtt bare ♥

Vi var på helsestasjonen for en samtale med helsesøster i forhold til alt med bruddet og alt ellers som skjer om dagen, og samtidig fikk jeg vist hvor flink Leo er blitt til å krype og fikk skrytt masse av ham! Helsesøster har virkelig vært en god hjelp for oss på alle områder i forhold til Leo. Er utrolig glad jeg har helsesøsteren som jeg har!

Når vi kom hjem ble det rydding og leking her hjemme! Leo og jeg så på hooplakidz på youtube (noe han absolutt ELSKER) og han holdte på å le seg i hjel av det. Det er så fantastisk å høre på den nydelige latteren hans! Jeg fikk laget middag til Fredrik var hjemme litt over 3, og så spiste vi middag sammen mens Leo sovnet underveis. Alt i alt en veldig god tirsdag, vi har virkelig kost oss! Ja, sånn sett bort i fra at jeg kjenner meg rimelig sliten om dagen! I kveld skal jeg legge meg tidlig.

Klem!

JEG SIER I FRA.

Hei alle blogglesere.

Nå har det vært litt smådrama etter at jeg skrev blogginnlegget om mammakroppen i går kveld. I dag tidlig fikk jeg flere meldinger på facebook, og flere kommentarer her på bloggen om at mammatilmichelle hadde kopiert eller blitt veldig inspirert av innlegget mitt. Noen var uenige, men leser man innlegget er det jo ingen tvil om at hun har lest mitt innlegg. Noe av det var mine tanker og refleksjoner, og det er jo begrenset hvor tilfeldig noe kan være, spesielt ettersom hun postet sitt 10 timer etter mitt.

Dette ble hun gjort oppmerksom på i dag tidlig en times tid etter hun postet det på facebook ved at noen kommenterte at det lignet veldig på mitt. Da slettet hun hele facebook-innlegget, og postet det på nytt litt senere. Da bestemte jeg meg for å kommentere selv, ved at jeg linket til mitt blogginnlegg. Dette svarte hun ikke på, og nå er min og andres kommentarer fjernet, og jeg er blokkert fra å kommentere på facebook-siden hennes. 

Jeg vet ikke med dere, men jeg ble med en gang veldig sjokkert. Jeg tenker at det må kunne gå an å takle dette på en litt mer voksen måte. Jeg ønsket bare å si i fra om at det lignet på mitt innlegg.

Og nå kommer det jo garantert til å hagle inn beskyldninger om at jeg er sååå sjalu på Anna, og da kan jeg bare si med en gang at det er jeg ikke. Jeg unner henne og barna hennes alt det beste, og jeg synes hun virker som en utrolig flott jente og unner henne alle leserne hun har fått. Man ligger ikke på 1. plass i Norge i blogg verden for ingenting, og sånn er det jo bare. Jeg har med andre ord aldri hatt noe i mot henne, og det har jeg heller ikke nå.

Men likevel reagerer jeg på det å blokkere noen vekk fra å kunne si sin egen mening, istedenfor å bare svare.

Og så kommer sikkert noen til å reagere på at jeg ikke bare snakker til hun istedenfor å skrive et innlegg på bloggen min. Det skulle jeg gjerne gjort, men som sagt er jeg blitt blokkert fra å si i fra. Dessuten er det slik jeg er, føler jeg meg urettferdig behandlet så sier jeg i fra. 

Og sånn er det.

MAMMAKROPPEN SER SLIK UT

Jeg bør vel egentlig skrive om dette når jeg har fått samlet meg litt, men jeg klarer egentlig ikke helt å la være lenger.

Over alt på nettsider ser jeg «Slik er mammakroppen» eller «Slik blir kroppen etter en graviditet» sammen med bilder av overvektige/større damer med strekkmerker og hengemage.

Hvorfor føler jeg at alle er enige om at dette er kroppen du får etter du har fått barn?

Mammakroppen ser ikke ut på en bestemt måte, på samme måte som at en kvinnekropp ikke ser ut på en bestemt måte. Eller en mannekropp, for den saks skyld.


Rotehjemmet og jeg ♥

Det er ikke slik at du må ha hengepupper eller hengemage for å kunne være stolt av at kroppen din har vært gjennom graviditet og fødsel, selv om mange av oss får det.

Jeg skjønner at man skal kunne si seg stolt, men det må man også kunne gjøre selv om man ikke har hengemage. Jeg synes man skal kunne være like stolt av en mage full av strekkmerker, som en mage helt uten strekkmerker.

Kan vi ikke bare la det være med at alle kropper er forskjellige og kommer også til å se forskjellige ut etter fødsel? Må vi stigmatisere at kroppen kommer til å se sånn og sånn ut bare fordi det er slik for mange av oss?

Vi kommer alltid til å være forskjellige, og vi må gjerne benekte det ved og bare poste bilder av gjennomsnittskvinnen, men det endrer fortsatt ikke det faktum at mange av oss ikke har magen full av strekkmerker. 

SVAR PÅ SPØRSMÅL DEL 1

Hvordan er det og ha en blogg + Leo i tillegg?

- Det er slitsomt! Men slett ikke umulig. Jeg koser meg veldig med jobben jeg har samtidig som Leo og jeg går hjemme. Hadde jeg ikke hatt den måtte jeg nok ha funnet meg en annen hobby for å ikke ha gått på veggen! Haha!

Svarer du når folk sender email til deg?
-Jeg prøver! Selv om tiden ikke alltid strekker til så gjør jeg virkelig så godt jeg kan.

Er Fredrik flink til å hjelpe til med Leo?
- Ja.
Kan du legge ut en video av Leo der han gjør forskjellige ting?
- Det kan jeg helt sikkert! Hva ønsker dere å se? 

Har du et godt forhold til familien din?
- Ja, det har jeg!


Anbefaler du jenter på din alder til å bli gravid?
- Dette har jeg skrevet om en god del ganger før, men jeg vil verken anbefale eller fraråde. Når man blir gravid ung kan man være i totalt forskjellige livssituasjoner, og det å ha en fasit som er rett for absolutt alle fungerer bare ikke. Man må kjenne på hva man ønsker for seg selv og fremtiden sin, men vite at det er fordeler og ulemper med alt.
Det er i hvert fall viktigst at man tar et valg man kjenner at man kan leve med i mange år fremover. Jeg har tidligere skrevet at jeg synes man skal være litt egoistisk i slike situasjoner, og det står jeg inne for den dag i dag også. Man kan ikke leve livet sitt etter å forsøke å tilfredsstille alle andre og hva de mener er riktig, det vil aldri fungere - for det finnes ingenting som alle i hele verden er 100% enige i. Det hjelper ikke deg å ta et valg som er rett for naboen din. Hvis du ønsker barnet, så beholder du det - ønsker du det ikke, så tar du abort. Det høres enkelt ut, og det er det ofte ikke, men det er likevel sånn det er. 

 

 
Har du noen favoritt jentenavn hvis du skulle fått en jentebaby?
- Alma og Åshild er favorittene her!

 

Hva er ditt drømmehjem?
- Det føler jeg egentlig at jeg bor i akkurat nå! Jeg elsker leiligheten og synes det er så trist at jeg må komme til å flytte herfra etter hvert..

Er du en person som stresser mye, i hvilke tilfeller?
- Haha, gjett om jeg er! Om jeg ikke får blogget innen klokken fem på ettermiddagen løper jeg rundt som en gal og stresser. Det samme om jeg ikke har fått laget middag til Fredrik er hjemme, eller det å ha dårlig tid, det er virkelig helt pyton. Noen ganger blir jeg så stresset at jeg ikke klarer annet enn å le av meg selv, dere skulle ha sett meg da!

Hvordan tror du fremtiden til Leo kommer til å bli?
- Den ser i hvert fall fryktelig lovende ut. Moren til Fredrik sparer til han, og det gjør også vi. Han har alt han trenger og to foreldre som elsker han mer enn absolutt alt. Jeg gleder meg til å se han vokse opp og til å lære han en hel masse. Det er spesielt viktig for meg at han får gode verdier og at han har respekt for andre mennesker. Jeg vet at vi kan gi ham den beste fremtiden han kunne ha ønsket seg, og når han blir voksen håper jeg at han kan si at han er stolt over jobben Fredrik og jeg har gjort med ham.

Hvilken størrelse bruker Leo i klær nå og hvor lang og tung er han nå?

- Leo bruker 74, jeg pleier noen ganger å kjøpe størrelse 80 fordi det holder lenger og man kan bare brette opp på armer og ben. Det er en stund siden vi har vært på kontroll nå, men jeg oppdaterer dere med vekt og lengde så fort vi har vært der!

Beklager for kvaliteten for noen av bildene her, foreldrene og søstrene mine går ikke akkurat rundt med speilreflekskamera i lomma slik som jeg :-)

Hvor mange tenner har Leo fått? 

- Akkurat nå har han fire oppe og to nede, i tillegg til at det er to nede på vei :-)

Har du noen tips til andre som skal bli mamma i en tidlig alder? Isåfall, hvilke tips?

- Drit i hva andre tenker. Ikke la deg tråkke på.

Elsker dette bildet fra mai ♥

Hvordan går det med dere?

- Det går vel helt greit. Ting er veldig komplisert men vi gjør det beste ut av det. Takk for at du spurte, forresten!

Når begynte du å kjøpe babyting under svangerskapet?
- Tidlig!! Etter jeg bikket 14 uker tok det helt av, vanskelig å la være når man er så spent!

Har du planer om å gå tilbake å studere? Eventuelt ha leo i en barnehage når han blir 1 år?
- Selvfølgelig! Jeg har reservert skoleplass til neste år, og barnehageplass skal søkes asap!!

Hadde du mye smerter under svangerskapet
- Både ja og nei. Kanskje mest psykisk? Jeg tror det. Jeg slet ikke fryktelig mye med bekkenløsning annet enn helt på slutten, men det å kaste opp så mye som jeg gjorde var i grunn ganske smertefullt. Ellers mener jeg å huske at jeg hadde en del smerter nederst i magen de første månedene, noe som egentlig er ganske vanlig.

Del 2 kommer på video i løpet av måneden!!! ♥ Dere har vært så tålmodige at herregud, endelig video igjen!!!

Klem

DENNE UKENS...

BESTE INNKJØP:

Åh, jeg har kjøpt så utrolig mye fint denne uken! Jeg har storhandlet på Nelly både en og to ganger, kjøpt litt til Fredrik, og mye, mye annet. Men det må nok bli Leo's og mine egne nye sko! Elsker dem. 

MEST LESTE INNLEGG:

"En slutt på ryktene" som jeg skrev tidligere denne uken. Klikk HER for å lese det! Et veldig godt innlegg å få skrevet ut, og på toppen av det hele veldig godt tatt i mot! Jeg har fantastiske lesere ♥

HØYDEPUNKT:

At Leo begynte å krype denne uken, for alvor! Det har vært starten på en ny tid for oss og et symbol på at han virkelig begynner å bli stor gutt nå. Nå har han i tillegg begynt å reise seg helt selv opp ved sengen og med den som støtte. Det samme gjør han ved sofaen, bordet, osv. Det ser virkelig ut som han har knekt koden og jeg gleder meg til å skryte av ham på helsestasjonen på tirsdag!!

CRAVING:

Pepperkaker!!! Herregud, jeg må ha glemt helt hvor godt det er. Jeg må innrømme at jeg synes de jeg kjøper i butikken er bedre enn hjemmelagde, men det er kanskje bare fordi jeg virkelig ikke er flink til å bake egentlig noe som helst? Haha!

VERSTE: Tidligere denne uken ville jeg nok skrevet at det verste som har skjedd denne uken var at mobilen min hadde gått i stykker, men der kan dere se hvor heldige vi i Norge er. Jeg har åpenbart (og selvfølgelig) fått med meg det som skjedde i Paris, og det er virkelig helt forferdelig rystende. Det er i sånne stunder man ser hvilket samhold et land har, og det er virkelig utrolig godt å se all kjærligheten fra hele verden som sendes til Paris. Jeg kjenner at jeg blir helt rørt.

Når det kommer til Paris og all oppmerksomheten denne forferdelige hendelsen har fått, så kommer også en del klager fra de som synes det er urettferdig at denne hendelsen får så mye oppmerksomhet i forhold til alt det grusomme som skjer i verden hver eneste dag, og det kan jeg til dels forstå. Jeg tror det er viktig å huske på at det er vanskelig for oss å sette oss nøyaktig inn i alt det grusomme som skjer på andre siden av jordkloden, selv om vi ser det tydelig på nyhetene, og at det kanskje blir mer virkelig for oss når det skjer i Europa og på steder vi nordmenn muligens har et  forhold til. Det viktigste vi kan gjøre er uansett å vise samhold og å ta vare på hverandre. Det er så mange grusomme mennesker der ute, men sammen står vi sterkere.



 

PÅ DENNE DAGEN I FJOR: 

Hadde jeg for to dager siden gått inn i min 22 svangerskapsuke og tenkte mye på at jeg akkurat var over halvveis i svangerskapet og at Leo snart kunne overleve utenfor magen. Få visste om bloggen enda, og jeg levde et "vanlig" liv. Det ble eksepsjonelt mange turer på butikken i denne perioden da vi bodde i en liten hybel og hadde Meny som nærmeste nabo. Fredrik gikk på skolen hver dag og jeg kjedet meg nok en del når jeg gikk hjemme, men hverdagen sammen var kjempekoselig og jeg har mange gode minner fra denne perioden.

Og hva tenker dere om "Denne ukens" fremover? Ser andre bloggere har det og det virker jo litt kjekt?

God søndagsklem, nyt dagen!

DEN VANSKELIGE TIDEN.

Jeg er en sånn person som klager mye.

Egentlig har jeg ikke så mye å klage over. Eller har jeg kanskje det? Nei, mest sannsynlig ikke. For jeg har jo «en stor leilighet og har råd til å dra på kafe hver dag» ergo må livet mitt være helt perfekt.

Jeg er så glad. Eller er jeg egentlig det? Jeg smiler på bildene jeg tar til bloggen. Jeg sier jeg har det fint hvis noen spør. Nei, av og til gjør jeg faktisk ikke det en gang. Jeg har tatt avstand fra den egentlig obligatoriske «Det går fint» greia som de fleste jenter har. Jeg kan si at jeg har det helt jævlig, og at jeg helst bare vil være i fred. Jeg anbefaler det til alle andre jenter der ute.

Men kanskje er det måten å takle vanskelige ting for noen? Å fortelle seg selv og alle rundt seg at «det går fint» selv om man ligger våken hele natten? Ikke vet jeg.

Jeg hater å være i situasjoner hvor jeg føler meg hjelpeløs. Jeg hater å ikke ha kontroll. Men man kan ikke alltid ha kontroll, og sånn er det bare. Det har jeg virkelig fått kjenne på de siste ukene. Det er en del av det å leve.

Av og til føler jeg at den største feilen jeg har gjort i livet er å stole på andre enn meg selv. Men så synes jeg det er urettferdig fremfor de menneskene jeg kommer til å møte i fremtiden, for de skal ikke måtte lide på grunn av mennesker jeg har møtt i fortiden.

De siste dagene har jeg hørt mye om at det er mange som synes synd på meg fordi jeg har en sønn oppe i det hele, og at det må gjøre ting vanskeligere. Men det gjør det i grunn ikke. Hvis jeg våkner og føler meg helt nede, kan jeg kikke på sprinkelsengen borte i hjørnet og på det lille hodet som stikker opp bak sengekanten. Jeg prøver å tenke på hva Leo ville sagt til meg om han kunne snakke. Noe sånn som "Ey, du er mamma og du kan ikke bare gjemme deg bort fordi du er lei deg. Du har et ansvar, og du har meg. Ta deg sammen" Og da føles det kanskje litt bedre. Ikke alltid, men noen ganger. Og noen ganger er bedre enn aldri.




 Jeg takler sorg på en bisarr måte. Jeg vet at den er der, men jeg vil bare ikke tenke på den. Litt som når jeg gikk på skolen og skulle ha matteprøve dagen etter.

Jeg liker ikke å innta en form for offerrolle, og det er egentlig ganske åpenbart med tanke på hvordan jeg formulerer innleggene mine om denne vanskelige tiden. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Jeg vil ikke at du som leser dette, akkurat nå, skal synes synd på meg i det hele tatt. Jeg vil bare at du som leser dette setter ekstra pris på det du har i dag, for i morgen kan det faktisk være borte. ♥

JULESTEMNING

Lille pepperkakemannen ♥













 

Vi har kost oss så mye i kveld! Det er kanskje litt veeel tidlig å bake pepperkaker i og med at vi egentlig ikke er kommet lenger i november enn til 13, men jaja! Man får aldri nok julstemning.

Leo synes det hele var superspennende, kikket nøye på hva vi holdt på med og prøvde selvfølgelig å få tak i en del av det også. Det er så koselig å gjøre slike ting med de små, enda han ikke forsto en eneste ting av hva vi gjorde. Det blir om mulig enda koseligere neste år, når han faktisk kan delta i tillegg!

Jeg kan ikke fatte at vi allerede er i november, men jeg gleder meg veldig til jul. Det blir vår første jul med lillegutt, og det er så utrolig koselig å tenke på! Dessuten er det enda en måned nærmere Leo sin ettårsdag, som jeg gleder meg enda mer til!

God fredag!

FØRST OG FREMST..







Hei alle sammen ♥

Først og fremst: Jeg er ikke gravid og Fredrik og jeg er fortsatt ikke sammen. Føler de samme spørsmålene går igjen og igjen i kommentarfeltet, men nå har dere hvert fall fått et endelig svar av meg i et blogginnlegg.

Og hei til helgen! Fy flate så deilig det har vært med fredag i dag. Jeg er i skikkelig julestemning og skal ut på shopping med lillesøsteren min om ikke så lenge. Apropos lillesøsteren min så har familien kommet til Larvik i helgen, så vi var "som vanlig" ute for å spise lunsj i dag. Haha, jeg ser at dere nevner at jeg er mye ute og spiser, og jeg prøver å skjerpe meg litt.. Men det er så koselig!

Fredrik og jeg har det utrolig koselig sammen, men det er godt å ha familien i nærheten av og til også! Lillesøsteren min vurderer faktisk å flytte hit om et og et halvt år for å gå på skole, får se om jeg fortsatt bor her da. Det som er så fint med fremtiden er at man aldri vet hva som kan skje. Håper uansett dere har en strålende helg! I kveld hører dere nok fra oss igjen, Leo skal være med å bake pepperkaker med tantene sine og jeg ♥ 

Stor klem

EN OPPVEKKER!

 



Jeg husker når jeg var på siste samtale med jordmor på sykehuset før keisersnittet med Leo. Jeg tror faktisk jeg husker hvert eneste ord i den samtalen. "ikke bli for opphengt i mobilen når barnet kommer, det tristeste jeg ser er nybakte mødre som sitter oppslukt i mobilen for å vise frem, i stedenfor å faktisk leve i øyeblikket og tilbringe det med det nyfødte barnet"

Og det er så forbanna sant. 

Men det er ikke bare på sykehuset det er slik, og det gjør det hele nesten enda tristere. Som dere vet gikk mobilen min i stykker for noen dager siden, og jeg har kjent det godt. Jeg er avhengig, uten tvil, og det er fryktelig uvant å ikke ha den tilgjengelig hele tiden. Samtidig har det åpnet øynene mine litt, for det er så lett å tenke at man "bare skal sjekke noe på Facebook" og kanskje blir man sittende en god del mer enn det man egentlig tenkte at man skulle. Det er jo ikke så viktig for de uten barn, men for oss med barn er det så utrolig viktig at barnet føler at det blir sett og at det får ros og oppmerksomhet. Slik har i hvert fall alltid jeg tenkt, men enda mer har jeg tenkt det de siste dagene.

Jeg prøver alltid å ikke sitte med mobilen masse foran Leo. Selv om det faktisk er jobben min å dele øyeblikk med dere på snapchat og instagram, så prøver jeg å begrense det - noe jeg har følt at jeg har fått til. Jeg ser masse andre mødre på snapchat som oppdaterer absolutt hele tiden, og jeg mener ikke at det er noe galt med det - men her i huset skal ikke Leo føle at mamma ikke er tilstede fordi snapchat, instagram og bloggen ikke er blitt oppdatert på et par timer.

HJELP?!

I dag innså jeg hvor heldig jeg var. Fredrik og jeg diskuterte julegave til Leo, før vi kom frem til at det faktisk ikke er eneste ting han mangler eller behøver som vi ikke allerede har. Lekegrind skal jeg kjøpe om noen dager, det samme med nytt leketeppe og flere sokker (han river dem nemlig av seg over alt!!)

Han har leker i alle farger og fasonger, han har tonnevis med klær han ikke rakk å bruke når han var mindre, og enda flere som venter på å bli brukt når han er stor nok til det.

Vi vet ikke hva vi skal kjøpe til han, og det er klart ? vi finner jo på noe. Men det at det i det hele tatt er et tema og et problem, sier veldig mye om hvor heldig man er. Hvor heldig Leo er. 





Vi har snakket om å feire jul sammen i år, det er jo tross alt Leo's første jul! ♥ Men så trenger jeg litt hjelp fra dere da... Hva skal vi kjøpe til han? 

Ps: loooover å ikke vise ham dette innlegget :-)

 

kommer aldri til å gjøre det..

 

Nå for tiden er Leo i en fase hvor han hater å sitte alene. Om jeg setter han ned på gulvet på leketeppet sitt, så kan han begynne å hyle på få sekunder. Jeg klarer selvfølgelig ikke å la han gråte, så jeg tar han opp og han får sitte med meg. For det er det han vil, absolutt hele tiden - sitte ved meg. Da skal han få lov til det.

Helt fra dagen han ble født har jeg vært ekstremt opptatt av en ting; det at han aldri skal ligge alene og gråte. Noen vil kanskje si at jeg skjemmer han bort, men... Jeg vil mye heller ha et bortskjemt barn, enn et barn som er utrygt og redd.

 

 

Dessuten klarer jeg faktisk ikke å si nei til han når jeg setter han på gulvet og jeg går bort til sofaen for å sette meg ned selv, før han begynner å gråte litt og kommer krypende bort til meg og sier "amma" Herregud, jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen klarer å la barnet sitt ligge å gråte. Han sier jo med sitt språk at han trenger nærhet og at han ikke vil sitte alene. Jeg tar det som et tegn på at han allerede er trygg på meg at han søker meg for å få trøst, og da vil jeg jo i hvert fall ikke skuffe han. Han trenger meg jo.



- Et gammelt bilde jeg helt har glemt å vise dere ♥

 

Akkurat nå skal vi snart trille hjem igjen, for Leo skal ta en liten lur. Fredrik kommer jo også hjem om ikke så lenge, så nå tenker jeg Leo gleder seg til å se pappaen sin igjen. Senere skal vi ut å spise! ♥

EN GOD START PÅ UKEN!

Hei dere!

Vi har hatt en råbra start på uken så langt! Leo og jeg har kost oss i hele dag og gått lange turer! Vi kom hjem for en liten stund siden fra den siste turen i dag, så vi har mildt sagt fått mye frisk luft i løpet av dagen.

Leo har vært ganske rolig i hele dag! Vi sto opp 08:00, så vi fikk kost oss med litt tv før vi dro ut på den første turen vår. Jeg elsker de rolige morgenene vi har her i huset, selv om de er litt sjeldne. De mindre rolige er det mange av, men jeg klager absolutt ikke! Det er jo fantastisk det også! Det er morsomt med en så aktiv baby, og jeg vet at jeg må nyte hvert sekund før han plutselig springer rundt her!

Uansett. Deretter skjedde det forferdelige? Mobilen min gikk i stykker. Igjen.  Jeg tror nesten ikke på det selv, og at jeg klarer det hver bidige gang! Det forklarer i hvert fall fraværet mitt på instagram og snapchat, men jeg kommer selvfølgelig sterkere tilbake om kort tid! Det har for øvrig påvirket bloggingen min også, men det regner jeg med dere har lagt godt merke til.

 

Leo er som vanlig kjempeblid og stopper ikke å smile før han sovner om kvelden, og det er nesten helt uuumulig å ikke smile selv når man ser på smilet hans. Fikk tatt dette blinkskuddet i stad, selv om det ikke akkurat var vanskelig når han smiler så mye <3

Ellers har jeg fått kjøpt verdens fineste (og første) par med ordentlige sko til Leo! Litt store enda, men fungerer helt fint. Denne uken kommer familien min kommer en tur på torsdag, ellers er det stort sett veldig lite som skjer. Og noen ganger er det faktisk helt OK det også!

HVOR SKAL VI BO?

Noe jeg har tenkt en del på i det siste er hvor Leo og jeg skal flytte etter hvert. Selv om vi ikke stresser med det, og heller ikke har sagt opp leiligheten (noe vi ikke skal på en god stund) så har jeg fortsatt brukt en del tid på tenke på fremtiden og bosted. Gjøvik?

Gjøvik er kjedelig. Men samtidig, så er det der all familie og venner bor. Jeg vil helst ikke flytte frem og tilbake, så jeg vil bestemme meg for hvor Leo og jeg kan bo i lang tid fremover. Jeg ville jo helst bo her fremover i mange, mange år ? for jeg liker virkelig Larvik skikkelig godt, men livet er uforutsigbart og det er umulig å styre absolutt alt.

Det siste jeg vil er at Leo skal måtte flytte utallige ganger i løpet av de første leveårene sine, og det er noe jeg kommer til å strekke meg langt for å unngå. Han skal vite hvor hjem er, og han skal føle en trygghet i at han vet at vi bor fast et sted. Det, og at han skal ha masse plass til å leke og utfolde seg.

Hvis jeg skulle være egoistisk hadde jeg hatt lyst til å fortsette å bo i Larvik, men det kan jeg ikke være. Jeg ønsker at familien min skal se mer til Leo også. Jeg har sett på Oslo, og det er virkelig noe jeg kunne sett for meg at hadde funket.  Men da skulle vi selvfølgelig ha bodd i et ordentlig og barnevennlig område.

Noen lurte på hvem av oss som skulle ha Leo, og det blir meg. Det er mye uvisst enda, men så lenge jeg har Leo ser fremtiden alltid lys ut!





 

Stor klem herfra, håper tirsdagen deres har vært super!

HAN KRYPER!

Dere husket jeg skrev her inne at Leo kom seg litt og litt avgårde her om dagen? Han stoppet opp litt igjen etter det og beveget seg plutselig ingenting, for å så nå plutselig krype avgårde bortover hele gulvet (gjerne under spisestuen et par hundre ganger også!) Nå er det virkelig ingen tvil lenger, han kryper! Fort, i grunn alt for fort. Etter all løpingen i dag har jeg sikkert gått ned 10 kg.

I tillegg har jeg brukt natten på å bære ham rundt og bysse ham på grunn av de nye fortennene hans. Nå ser han ut som en liten mini Fredrik! Haha! Bilder kommer når de er litt mer synlige når han smiler. Gleder meg til dere får se! Han er bare helt nydelig!





Jeg har følt at Leo har vært tidlig ute med mye helt siden han ble født. Han fikk tannfrembrudd i 2,5-måneders alderen, lærte seg å sitte når han var 5 måneder og 2 uker, og sto alene og støttet seg på sofaen når han var 6 måneder, før han nå begynner å krype halvgærn rundt på gulvet når han er 7 måneder og snart 20 dager gammel! Hvor gammel var ditt barn? Morsomt å høre hvor forskjellige barna er ♥

Stor klem! 

en slutt på ryktene

Hei dere.

I dag orker jeg ikke flere påminnelser om at «Fredrik og jeg er jo sammen fordi det ser sånn ut på bilder», eller «Hvorfor lager du frokost til Fredrik om dere ikke er sammen?» og tusen andre rett ut teite spørsmål.

Leo er snart 8 måneder gammel, og hele sitt liv har han bodd sammen med mammaen og pappaen sin. Tenk det, hele livet hans. Det er alt han kjenner til. Han liker ikke å være borte fra mammaen og pappaen sin, eller å være borte fra en av oss. Barn merker mer enn vi tror, og jeg kjenner sønnen min inn og ut: Han merker når Fredrik ikke er tilstede. Det ser jeg på det store smilet hans som kommer frem når Fredrik kommer hjem fra jobb, eller når Fredrik kommer tilbake fra et overnattingsbesøk hos noen venner.

Leo trenger at vi tar dette langsomt. Leo trenger å venne seg til at mamma og pappa ikke skal bo sammen i fremtiden. Og da er det ikke til det beste for han at jeg hiver meg på det første toget til Gjøvik av ren egoisme. Det er i grunn ikke så mye å diskutere, ettersom jeg vil si meg rimelig sikker på at jeg vet hva som er best for mitt eget barn i akkurat denne situasjonen. Så hvis du personlig mener at det er rart at jeg spiser ved samme bord som eksen min når vi har et barn sammen, så ja vel. Da får du bare synes at det er rart.

Jeg kan lage frokost til faren til barnet mitt uten at det trenger å bety at vi er sammen igjen.

Jeg kan dra ut å spise med faren til barnet mitt (og Leo da) uten at det trenger å bety at vi er sammen igjen.

Jeg kan til og med være så gærn at jeg kan gi Fredrik en klem uten at det trenger å bety noe som helst.

Husk at man kan skjule mye. Dette er en offentlig blogg, og jeg tenker nøye gjennom hva jeg poster for at ingenting jeg poster her inne skal føre til noe negativt for verken meg selv, Fredrik eller Leo i fremtiden.

Jeg forstår om det blir litt mye brudd-snakk om dagen her inne, og jeg håper at dere ser bort i fra disse innleggene om dere synes det blir litt mye. Jeg tenker det er bra at jeg har bloggen til å få avkreftet alt av rykter og ting som blir sagt, dessuten er det godt for meg å få skrevet ut. Noen ganger føles det veldig nødvendig for meg, slik som i dag.

Jeg håper dere har hatt en fantastisk helg. Jeg gleder meg til den nye uken og alt Leo og jeg skal finne på, og selvfølgelig å få delt alt med dere her inne ♥

GRATULERER MED FARSDAGEN!

I dag har Leo og jeg ordnet til farsdagen for Fredrik! Vi lagde sjokolademelk, halvveis engelsk frokost med egg, bacon og tomatbønner, og hadde kjøpt inn verdens kuleste kort med tilhørende gave. Alt ble selvfølgelig servert på senga! Fredrik ble kjempe fornøyd!











Å være pappa betyr ikke nødvendigvis å være biologisk pappa. Du kan ha biologiske barn men likevel ikke stille opp, og da er du ingen pappa i mine øyne. En pappa stiller opp og er der for barna sine for alltid! Jeg blir litt irritert når jeg ser flere feire farsdagen som aldri før for fedre som stakk av når barnemoren ble gravid. Nei, nei, nei... Hva med å feire de som faktisk gjør en utmerket jobb med barna, og ikke bare av den ene grunnen at de har gjort noen gravide?

En god pappa er det beste forbilde en sønn kan ha! Gratulerer til alle flotte fedre der ute! ♥

HJEMMET VÅRT..







- Enda en liten sniktitt til dere ♥

Nå har jeg bestemt meg for å ha stolene på soverommet istedenfor kjøkkenet, som egentlig var planen fremover. Synes de passet så mye bedre der inne! Og fikk laget et lite koselig hjørne som dere som følger meg på instagram (KLIKK HER FOR Å FØLGE MEG) allerede har sett!

Vi har slappet av og kost oss masse med biff i kveld! Leo har også lekt masse på gulvet og sett på skal vi danse med oss. Jeg har gått med en sterk søndagsfølelse i hele dag, så det var veldig godt å sjekke kalenderen for å se at det faktisk er lørdag! Dessuten har jeg fått ryddet leiligheten, og det passet jo perfekt i og med at jeg vet mange av dere savner bilder herfra.

Ha en fantastisk lørdag! Det skal i hvert fall vi ♥

BARNEFRI!

Husker dere denne morgenkåpen fra graviditeten kanskje? ♥

Gullet mitt ♥



I går kveld hadde jeg barnefri! Det var litt deilig, men også veldig kjedelig uten Leo. Han var på overnattingsbesøk hos farfaren sin, og Fredrik var borte hos kompisene sine. Jeg ble sittende helt alene i stuen mens jeg så på en særdeles dårlig episode av norske talenter, og for å være helt ærlig så kjedet jeg meg skikkelig. Men samtidig var jeg alt for sliten til å finne på noe, - trodde jeg.

Det fikk meg igjen til å tenke på hvordan livet hadde vært uten Leo, og det hadde vært helt fryktelig... tomt? Man føler liksom at noe mangler, og det gjør det jo også. Når alt kommer til alt så ser man hva som virkelig betyr noe, og det er absolutt ingenting som kan måle seg med hvilken glede barn gir. Men uansett vet jeg at han har hatt det kjempefint, og man skal unne seg avlastning av og til, det er veldig viktig uansett alder.  Jeg dro likevel ut og bort til ei venninne senere på kvelden, så det ble en morsom kveld!

 Så dere... I morgen er det jo farsdag! Jeg har planlagt og kjøpt inn, dere vet jo hvordan jeg er! Elsker å styre og ordne med sånt og tar alle sånne dager skikkelig høytidelig. Gleder meg allerede! ♥

Kommer til å vise dere noen fine bilder jeg har tatt av deler av leiligheten senere i dag, så følg med! 

Stor klem

Å tvinge noen til å bli pappa

Etter jeg avslørte graviditeten og bloggen hadde vært oppe å gå en stund fikk jeg en del reaksjoner på at jeg beholdt til tross for at Fredrik ikke ville bli pappa. Noen mente at jeg «tvang han til å bli pappa» og stilte spørsmålstegn rundt hvorfor kvinner skal kunne bestemme om de vil beholde barnet i magen, om ikke barnefaren kan gjøre det samme.

Disse menneskene mener at mannen som har gjort en kvinne gravid skal kunne bestemme om hun skal ta abort eller ikke, på lik linje med kvinnen selv som bærer barnet - på grunn av likestilling. Jeg sitter kun og lurer på når det ble greit å bruke likestilling som et argument for å kreve å bestemme over andre menneskers kropp...?

Personlig synes jeg dette er veldig interessant, fordi jeg tenker på en helt annerledes måte enn hva mange gjør i denne diskusjonen. På en måte synes jeg det er merkelig hvordan noen kan sammenligne menn og kvinner på denne måten, da menn aldri har eller aldri kommer til å kunne gå gravide og føde barn, slik som kvinner kan.

Jeg sier ikke at det er 100% rettferdig at man ikke skal kunne bestemme på lik linje, selv om det er begges barn. For hvis vi snur på det, og mannen hadde blitt gravid - så hadde det nok ikke føltes helt rettferdig for meg at jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt om han skulle sette vårt barn til verden. Men det er virkelig få ting i livet som er 100% rettferdig. Naturen er ikke rettferdig.

Jeg kjenner også et lite snev av irritasjon når jeg blir kritisert for at jeg beholdt babyen når barnefar ikke ville at jeg skulle gjøre det på daværende tidspunkt. Var det rett at jeg skulle ta abort fordi barnefar ville det, til tross for at det var fullstendig mot min vilje? For hvis han skal kunne bestemme det alene fordi det «også er hans barn» så skal vel jeg også kunne bestemme det motsatte?

Hvorfor er det feil at barnefar skal kunne bestemme at jeg skal foreta en abort?

Fordi aborten vil skje i min kropp, og ikke hans.

Fordi aborten som blir foretatt kan få konsekvenser psykisk for meg senere, det ville det aldri gjort for han.

 

Og fordi livet er urettferdig, og fordi noen ganger må man bare akseptere at ting er som de er uten å kverulere bare fordi det ikke alltid er til din egen fortjeneste akkurat da.

JEG GLEDER MEG!

For et døgn! Nå er det virkelig slutt på å slappe av her hjemme på sofaen for min del, Leo har nemlig begynt å komme seg rundt omkring! Han klarer ikke å krabbe ordentlig, men det stopper ikke han. Han kommer seg faktisk likevel rundt på hele lekeområdet sitt på gulvet! (Og dukker plutselig opp på helt andre steder!) Jeg har løpt etter han som en gal i dag for å rydde av veien for han, fjerne alt fra småting på gulvet til ledninger! Så fort gikk det altså.

Jeg kommer til å bli fryktelig travel fremover ser jeg! Bare jeg snur meg vekk et sekund for å sjekke mobilen ligger han og småtygger på et dvd-cover borte i hjørnet. Haha!







Det gleder meg å se utviklingen til Leo og hvor fort han lærer nye ting! Sist uke lærte han seg å holde flasken sin også, men det var riktig nok når det ikke var så mye melk igjen for da var den lettere å holde for han. Denne måneden blir han jammen meg 8 måneder og mye nytt står for tur. Gleder meg masse til tiden fremover♥♥

HVA SKAL VI GJØRE?

Jeg skal bare gå rett på sak, jeg har ikke orket å skrive dette innlegget før nå. 

Tanken på å flytte fra Larvik er veldig tung, men jeg har vært forberedt på det etter bruddet. Jeg visste jeg kom til å måtte gjøre det etter hvert, og da var det liksom ikke noe annet å gjøre enn å akseptere det.

Planen var egentlig å si opp leiligheten i slutten av oktober, men vi har sammen blitt enige om at ingen av oss ønsker å flytte, i hvert fall ikke enda. Vi tar en dag av gangen og skal bare kose oss med Leo fremover. Vi er ikke sammen, men vi skal se hva som skjer med tiden og ikke ta noen forhastede beslutninger.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive så mye mer om dette fremover, det får tiden vise. Men jeg orker ikke at folk kaster etter meg at dette bare er et pr stunt når ingen aner hvor tungt dette har vært. Husk at det er utrolig mye dere ikke ser. Jeg blir rett og slett rimelig provosert når jeg akkurat har snakket med søsteren min i telefonen fordi jeg har det tungt pga bruddet, før jeg logger inn på bloggen og ser hvor mange som skriver at de ikke tror på at bruddet er et faktum. Jeg hadde aldri klart å lyve om noe såpass alvorlig for å få lesere, og livet mitt sirkulerer ikke rundt lesertall og de få ekstra kronene det hadde medført. Absolutt ikke.



Leo og jeg skal ha en kosekveld i kveld, og håper dere har det fint. Jeg setter virkelig stor pris på hver og en av  dere, og det er mye av grunnen til at jeg åpner meg såpass mye for dere ❤️

stor klem 

HVA SKJEDDE MED Å VÆRE LITT GREI?

Når jeg startet opp bloggen var jeg virkelig ikke forberedt på hvor mye dritt som følger med tittelen "blogger". Eller toppblogger, for den saks skyld.

Og da snakker jeg om de som hetser meg gjennom bloggen. Noen få ganger har jeg brukt et sekund eller to på å tenke tanken på hvem disse menneskene er.

Og neida, jeg har ikke brukt innmari mye tid på den tanken - for 90% av gangene går tankene mine til de som kommenterer mye fint, gir meg konstruktiv kritikk, og de som skryter av meg som mamma og blogger. Men selvsagt hender det at den slår meg. Hvem er disse menneskene? Og hvor i alle dager er foreldrene? Foreldrene som er ansvarlige for (den svært mislykkede) oppdragelsen deres.

Jeg har innsett for lenge siden at det ikke hjelper å skrive eller argumentere mot disse idiotene. Men jeg har ikke gitt opp håpet enda med å hjelpe dem å forstå hvilken skade de kan påføre andre mennesker. For hvis det virkelig gir deg masse å skrive at jeg burde henge meg i kommentarfeltet på mammabloggen min, så skal ingen stoppe deg fra å gjøre det.

Men jeg vil at du skal vite at selv om jeg har laget meg blogg, selv om jeg er en "oppmerksomhetssyk fjortisdrittunge" og selv om du mener at jeg har bedt om å bli hetset og bedt om å få drapstrusler fordi jeg skriver en offentlig blogg - så har ikke familien min bedt om det samme. Familien min har ikke bedt om å lese at datteren eller søsteren deres skal henge seg fordi hun skriver en mammablogg.

Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at folk kunne bli så engasjerte av ting jeg skriver at de føler seg nødt til å drapstrue meg fordi vi ikke er enige. Men det er altså slik verden har blitt, enda hvor sykt det er.

Veldig mange bloggere tåler ikke kritikk, og det er én ting. Hets er noe helt annet, og på ingen måte det samme som kritikk. Jeg ser andre bloggere som skriker ut "Nettroll" så fort de får et snev av kritikk, og det er i grunn bare veldig rart. Jeg er forferdelig sikker på at alle som har vært innom bloggen min ser at jeg ikke har noe problem med kritikk. Det har jeg for øvrig ikke med hets heller, for jeg har heldigvis selvtillit nok til å se forbi det - men jeg skjønner bare ikke helt poenget. 

Mest av alt skjønner jeg bare ikke hvorfor det er så vanskelig å være litt grei. Man trenger ikke være enig med alle, og man trenger heller ikke å like alle. Det kommer man heller ikke til å gjøre. Men det betyr ikke at man skal drapstrue vedkommende av den grunn. Og ordet "nettroll"? Det hater jeg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men i min verden finnes det ikke nettroll - bare mennesker som ikke eier medfølelse, evne til refleksjon, eller empatiske evner. Noe som etter min mening er mye verre enn alle verdens skjellsord til sammen.

Så det at jeg er så innmari feit og så stygg at jeg burde «henge meg selv i taket» er greit nok. Jeg kan slanke meg, jeg kan operere ansiktet mitt, og jeg kan sminke meg til det ugjenkjennelige. Men hva i alle dager skal disse menneskene gjøre med sin forferdelige personlighet? 

 

LEO SITT ANTREKK #5













God kveld til dere!

Jeg måtte selvsagt innom for å vise dere det fine antrekket Leo hadde på seg i dag, han fikk nemlig genser, bukse og dress av farfaren og ste-farmoren sin i går kveld! Superfint var det, alt fra newbie ♥

Jeg må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag som går nå å ta bilder av lille Leo. Han vil jo helst gjøre alt annet enn å sitte rolig og bli tatt bildet av! Han kom seg faktisk en del fremover i stad, så nå tenker jeg å kjøpe lekegrind om ikke så lenge. Dessuten har vi vært på enda mer shopping i dag! Herremin som vi shopper om dagen, men det trengs faktisk litt også. Jeg har kjøpt en god del nye sokker til Leo med anti-slip. Da er det lettere for han å reise seg på knærne som han også holder på med om dagen! Flinkeste.

Håper dere har hatt en god tirsdag, vi snakkes i morgen ♥

3 X OM MEG!

Nå er det mange som har etterlyst å bli hedre kjent med meg, så derfor fikk jeg laget et lite fakta innlegg som har vært en gjenganger på andre blogger den siste tiden. Håper det ble bra!

3 TING JEG LIKER

Gode hårdager!
Shoppingdager i Oslo med Leo og familien
Å sove til langt på dagen.


3 TING JEG IKKE LIKER
Arrogante mennesker som overser deg totalt
Utroskap
Løk


3 FAKTA OM MEG

Jeg har egentlig fregner og skjønnhetsføflekk som jeg sminker vekk hver eneste dag.
Jeg er veldig glad i å diskutere.., noe familien får lide for. Haha!
Jeg elsker skrekkfilmer og er sikker på at jeg har sett absolutt alle på netflix sikkert fem ganger.

 

3 TING JEG ØNSKER MEG

Sydentur!!! Savner sol allerede..
Ismaskin tilgjengelig på kjøkkenet, gjerne der hvor kaffemaskinen er integrert.
Langt og fint hår, som ikke er extensions!

3 TING JEG BURDE

Rydde i det gigantiske klesskapet!! Og hive ut 90% av klærne mine, som jeg faktisk aldri bruker..
Ordne Internett her hjemme.. Hehe
Lære meg å gå skikkelig fint på skikkelig høye heler

 

3 TING JEG ER FLINK TIL

Å ta på meg to forskjellig sokker hver bidige dag
Å knuse iphonenen min.
Og det aller viktigste: Å være mamma <3


3 TING JEG IKKE ER FLINK TIL

Å holde klesskapet ryddig.. Går det egentlig an?
Å holde tidsfrister. Hahah, uff!
Å være tålmodig på dårlige dager.

3 TING JEG SKAL I NOVEMBER

Komme meg mer ut og nyte hvert sekund!
Handle inn til min nye garderobe!
Få svart på den hersens spørsmålsrunden dere dessverre har ventet på i evigheter. Sorry ❤️

3 TING JEG GLEDER MEG TIL

Pinnekjøtt på julaften!
Til Leo reiser seg eller krabber for første gang (han klarte å komme seg bittelitt avgårde for noen dager siden, hilsen stolt!)
Til 18-års dagen min i juni neste år, fy flate det skal bli deilig å slippe å høre at jeg er et barn!

3 TING SOM GJØR MEG AVSLAPPET

Badekar
Musikk (gjerne begge deler samtidig)
Serier i senga på late dager

3 TING SOM STRESSER MEG

Ubesvarte meldinger og mail
At jeg snart er 18!!!! Da er det jo bare 12(!!) år til jeg er 30?!?
At bussen går om en halv time og at jeg enda sitter i sofaen med dyne, gårsdagens sminke og i undertøy. Jepp!!

Stor klem!

MYE Å GJØRE!











Hallo dere ♥

For en dag vi har hatt! Det har vært helt fantastisk vær og utrolig varmt, det ble nesten bare helt utenkelig at det faktisk er november allerede! Kun to måneder igjen av året, det er helt sinnssykt rart.

Vi har trillet en laaang tur i dag, shoppet en del, lekt, spist sammen, sovet litt, og nå sitter vi bare og slapper av hjemme i stuen! Og i natt fikk faktisk både Fredrik og jeg en del søvn, for Leo våknet ikke en eneste gang. Jeg ville nesten feire når jeg våknet! Neida, jeg skal ikke overdrive. Men man merker hvor utrolig nødvendig det er med søvn når det er så mye som skjer for tiden i tillegg. Jeg fikk i hvert fall en gledelig overraskelse når jeg sto opp i dag tidlig! De to fortennene til Leo er nesten helt fremme allerede. Fine, store gutten vår!

For første gangen i historien har jeg slettet noen kommentarer her på bloggen også den siste tiden. Ja, jeg har gått en del ned i vekt den siste tiden. Ufrivillig, vel og merke. Jeg vil være et godt forbilde og jeg ønsker ikke å fremme en livsstil med et dårlig forhold til mat. Jeg er frisk og jeg har det helt fint, men å være en del alene med Leo og tanker har gjort at matlysten har vært på bånn. Nå sier vi oss ferdig med det.

Det har i hvert fall vært en flott start på uken for vår del, og jeg håper dere har hatt en like god en ♥ Snakkes senere!

NY KJÆRESTE

Siden det er veldig mye uklart rundt bruddet mellom Fredrik og jeg så er det alltid noen som skal sette ut rykter og spekulere, og det kan jeg forstå til en viss grad.

Jeg har ikke ny kjæreste, og jeg ønsker ikke å få en ny kjæreste på veldig, veldig lenge. Selv om jeg bretter ut om livet mitt offentlig mener tydeligvis mange at jeg skal måtte tåle å bli skjært under samme kam som mange av de som befinner seg i samme situasjon som meg, som gjerne finner ny kjæreste kort tid etter brudd med barn inne i bildet. Vi må prøve å huske på at selv om man er i samme livssituasjon, så trenger man ikke nødvendigvis å ta samme valg på alle områder. Man er forskjellige og tenker forskjellig.

Mange tar utgangspunktet i hva andre gjør, og er skråsikre på at jeg kommer til å gjøre nøyaktig det samme som dem. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår tankegangen. Fordi det finnes andre unge mødre som raskt får seg ny kjæreste, så kommer garantert jeg også til å gjøre det..? 

Jeg mener selvfølgelig ikke at det alltid er galt å finne seg ny kjæreste etter et brudd med barn innblandet. Jeg mener ikke at det må være galt noen gang overhode. Jeg mener bare at jeg ikke ønsker å gjøre det.

Jeg ønsker at Leo får en fantastisk oppvekst, noe jeg vet at jeg kan gi ham. Men jeg vet også at eventuelle fremtidige kjærester som blir inkludert i hverdagen vår også vil påvirke Leo, og vi vet jo alle hvor stor sjansen er for at et kjæresteforhold jeg har nå som 17-åring vil holde livet ut. Jeg vil ikke utsette Leo for mange forskjellige gutter når han vokser opp. Jeg vil at han skal føle trygghet og stabilitet.

For jeg skulle gjerne ha tatt den sjansen. Om jeg hadde visst at det hadde vært varig. Men det vet man ikke, og da kan jeg ikke ta den sjansen. Ikke nå.

Fra dagen man får barn skal man alltid sette barnets beste først. Det kommer jeg til å gjøre nå, i morgen, om et år, og for alltid. ♥

hits