hits

desember 2017

GODT NYTTÅR FRA OSS!

Herregud for en dag! Jeg har løpt rundt som en gal og ryddet, vasket og gjort klar leiligheten til i dag sammen med Fredrik - og i tillegg laget nyttårsmiddag, kledd på ungene (som jo tar en del tid med barn som løper rundt og ikke vil kle på seg, haha!) og ordnet meg selv. Vi har spist en nydelig nyttårsmiddag sammen og dagen har gått over all forventning. Noen nyttårsbilder måtte også tas, hvor vi alle sammen var med på bildene! Nå sover barna, så jeg måtte bare en rask tur innom bloggen for å ønske dere alle et riktig godt nyttår! 

Nyt kvelden videre, jeg håper dere får en fantastisk start på det nye året!

DET HAR VÆRT ET FANTASTISK ÅR!

Endelig er det lørdag, og i morgen er det nyttårsaften! På slike dager merker jeg ekstra godt at vi er mamma og pappa blant jevnaldrende venner, siden så og si alle vennene våre uten barn skal ut på fest i morgen. Haha! For oss betyr nyttårsaften familie, filmer på tv, og en nydelig nyttårsmiddag. Slik har det vært for oss de to siste årene også, og jeg ville ikke byttet ut morgendagens kveld med barna for hvilken som helst fest i hele verden. I år skal vi ikke en gang ha noen på besøk i motsetning til de to siste årene, så dermed blir det bare oss. Barna kommer trolig til å sove når vi går inn i det nye året - hvilket betyr at Fredrik og jeg går inn i det nye året sammen alene. Og det synes jeg faktisk høres helt perfekt ut!

Her kommer et par glimt fra 2017 som jeg aldri kommer til å glemme:

Første 17. mai feiring med begge barna våre!

Søskenbilde tidlig i 2017 

Den utrolig fine dåpen til Noah i januar i år, får tårer i øynene av å se dette bildet!

Våren 2017 da jeg endelig kunne gå i skjørt igjen etter å ha vært gravid fjorårets sommer og vår. Haha!

En av utallige kvelder hvor guttene leker og koser i sengen til Leo.

En god klem til pappa!

Noah 6 måneder sommeren 2017 ♥

Tidlig i 2017 slet Fredrik og jeg veldig forholdet vårt, men vi kom oss ut av det og startet med blanke ark våren 2017. Sommeren var travel, men veldig fin - og siden har vi opplevd så utrolig mye sammen som familie. Det har skjedd så mye gøy i 2017, men likevel synes jeg ikke 2017 var like bra som 2015 og 2016. Derfor kjenner jeg at det blir så gøy å gå inn i et nytt år som jeg allerede vet kommer til å bli et av de mest innholdsrike årene i livet mitt! Tusen takk for følget dette året, og tusen takk for at dere leser ♥

God klem

SKULLE ALDRI HA GJORT DET...

I dag, for et par timer siden denne ettermiddagen, så skulle jeg for en gangs skyld gå på toalettet helt alene. Ja, jeg vet, helt alene - det virker jo nesten for godt til å være sant. Og det ble det også, for å si det sånn. 

Jeg skulle kanskje ha begynt å fatte mistanke da det ble helt stille i stuen. For andre mennesker uten barn er stillhet kanskje et godt tegn, om du har to barn derimot.. 

For om du tror det går bra den ene gangen du snur ryggen til..

Haha! NEI!

SVARENE DERE HAR VENTET PÅ!

Hei dere! Nå kommer endelig svarene på gårsdagens leser-quiz som du finner HER. Dagens blogginnlegg ble litt senere enn vanlig fordi vi har hatt noen venner av Fredrik på middag, og i tillegg har hatt to barn som har krevd sitt. Jeg håper det går bra, jeg gleder meg i hvert fall veldig til å dele fasiten med dere nå!

Påstand nummer 1: "Etter det første året mitt som blogger i 2015, da jeg var 16 og helt ny i bloggverden, endte jeg opp med en skattesmell på 70 000 kr da året var omme."

= FLEIP. Jeg har aldri fått noen skattesmell, jeg har derimot fått igjen penger nesten hvert år. Det var merkverdig mange som trodde denne stemte, virker jeg sånn gjennom bloggen? Haha!

Påstand nummer 2: "Leo skulle egentlig vært storebror på nytt, og Noah skulle egentlig ha blitt storebror for første gang, for jeg hadde en spontanabort for en stund tilbake"

= FAKTA. Dette stemmer faktisk. Det er for øvrig en god stund siden, Noah var enda en relativt liten baby, og jeg visste ikke en gang at jeg var gravid før kroppen hadde ryddet opp mye selv. Litt rart å tenke på, men jeg liker å tro at ting skjer for en grunn.

Påstand nummer 3: "De to første årene på ungdomsskolen skulket jeg og dro hjem, sov, festet, ga faen i skolen og hadde 2,3 i karaktersnitt. Jeg hatet skolen. Det siste året derimot gikk jeg ut av ungdomsskolen med ca 5 i karaktersnitt."

= FAKTA. Jeg brydde meg ikke noe om skolen de to første årene på ungdomsskolen, og gjorde en del ting jeg angrer på i dag. Det siste året derimot tok jeg meg skikkelig sammen, og det gav virkelig resultater. Dette er så morsomt å tenke tilbake på! Jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt karaktersnittet mitt jeg hadde det siste skoleåret en gang tidligere her på bloggen.

Påstand nummer 4: "Sommeren 2012 gikk jeg opp 15 kg fordi jeg hadde min aller første kjærlighetssorg. Det var helt jævlig og jeg kommer aldri til å glemme det."

= FLEIP. Jeg klarte aldri å gå opp noe særlig i vekt før jeg ble gravid, så dette stemmer ikke.

Påstand nummer 5: "Jeg gav Fredrik FIFA 18 i julegave, men siden jeg er så glad i fotball ender det oftest med at jeg spiller det selv."

= FLEIP. Denne skjønte heldigvis mange av dere, dere kjenner meg jo godt på mange områder! Jeg kan ikke fordra verken fotball eller Fifa, til min samboers store fortvilelse.

Påstand nummer 6: "Jeg tok tungepiercing på et tatovering og piercing-studio med legitimasjonen til storesøsteren min da jeg var 14 år gammel, uten at hun visste det"

= FAKTA. Jeg husker enda at jeg stjal passet til storesøster før jeg dro avgårde sammen med ei venninne for å ta tungepiercing. Jesus Kristus! Tungepiercing av alle ting. Hva tenkte jeg med? Forstå det den som kan.. Haha!

Påstand nummer 7: "Enkelte av vennene mine ville ikke ha noe mer med meg å gjøre da jeg ble gravid, og noen av dem har jeg enda ikke snakket med etter det."

= FLEIP. Skjønner at noen av dere trodde denne stemte, siden det er ganske "kjent" at mange som får barn tidlig mister venner og ikke minst har venner som slutter å bry seg. Forståelig nok, man har jo totalt ulike livssituasjoner og lever jo tross alt helt ulike liv. Men tross dette er det ingen av vennene mine som jeg hadde før jeg ble gravid som ikke ønsket noe mer kontakt med meg etter jeg slapp den nyheten. 

Påstand nummer 8: "Jeg elsker mat og spiser alt for mye. Jeg kan spise en langpannepizza alene og spiser tidvis mer enn samboeren min. Familien min forstår ikke hvordan jeg kan spise så mye i og med at jeg er så liten."

= FAKTA. Jeg kan spise helt utrolige mengder mat og elsker mat høyere enn dere aner. Venner og familie fatter ikke at jeg kan spise så mye og likevel ikke legge på meg noe særlig. Det må være all løpingen etter barna som gjør opp for at jeg kan spise så mye, tror jeg. Hehe!

Påstand nummer 9: "Jeg har begynt å spise svin igjen etter at jeg i nesten 6 år holdt meg borte fra den type kjøtt, og alt som har med svin å gjøre."

= FLEIP. Jeg spiser fortsatt ikke svin og har ikke gjort på det snart 6 år.

Påstand nummer 10: "Da Fredrik og jeg nesten akkurat hadde blitt sammen, så skulle jeg ut med bestevenninna og kusina mi her i Larvik. Det ender med at jeg blir så full at noen må kjøre meg hjem til Fredrik, og at faren til Fredrik nesten måtte bære meg i seng. Veldig morsomt møte med svigers, ja."

= FAKTA. Dette var den pinligste å svare på merker jeg, men ja ja. Det verste er at da jeg våknet opp dagen etter hadde Fredrik invitert bestekompisen sin på besøk, mens jeg lå fyllesyk og kastet opp i sengen hans. Og med tidenes fylleangst. Grøss!

Ønsker dere alle en kjempefin helg, og håper dere koser dere resten av kvelden!

Klem

FLEIP ELLER FAKTA OM MEG

Hei dere, håper dere har det bra! Jeg kom på noe jeg kunne gjøre her på bloggen som jeg ikke har gjort på 2 år. Dette blir et litt personlig blogginnlegg, men det passer jo bra i og med at noen av leserne mine har fortalt meg at jeg har vært litt upersonlig på bloggen den siste tiden.

 Dette er altså en type leserquiz, så kan vi se hvor godt dere kjenner meg! Jeg kommer med 10 ulike påstander i dette blogginnlegget, hvorav 5 av dem er fleip og 5 av dem er fakta - og så kan dere gjette i kommentarfeltet under dette blogginnlegget hvilke som er fakta, og hvilke som bare er oppspinn. Her vil jo dere som har lest bloggen lengst og mest kanskje få mest riktig, men jeg tenkte uansett at det kunne være morsomt, og at det muligens også kunne gjøre at dere blir litt bedre kjent med meg!

Påstand nummer 1: "Etter det første året mitt som blogger i 2015, da jeg var 16 og helt ny i bloggverden, endte jeg opp med en skattesmell på 70 000 kr da året var omme."

Påstand nummer 2: "Leo skulle egentlig vært storebror på nytt, og Noah skulle egentlig ha blitt storebror for første gang, for jeg hadde en spontanabort for en stund tilbake"

Påstand nummer 3: "De to første årene på ungdomsskolen skulket jeg og dro hjem, sov, festet, ga faen i skolen og hadde 2,3 i karaktersnitt. Jeg hatet skolen. Det siste året derimot gikk jeg ut av ungdomsskolen med ca 5 i karaktersnitt."

Påstand nummer 4: "Sommeren 2012 gikk jeg opp 15 kg fordi jeg hadde min aller første kjærlighetssorg. Det var helt jævlig og jeg kommer aldri til å glemme det."

Påstand nummer 5: "Jeg gav Fredrik FIFA 18 i julegave, men siden jeg er så glad i fotball ender det oftest med at jeg spiller det selv."

Påstand nummer 6: "Jeg tok tungepiercing på et tatovering og piercing-studio med legitimasjonen til storesøsteren min da jeg var 14 år gammel, uten at hun visste det"

Påstand nummer 7: "Enkelte av vennene mine ville ikke ha noe mer med meg å gjøre da jeg ble gravid, og noen av dem har jeg enda ikke snakket med etter det."

Påstand nummer 8: "Jeg elsker mat og spiser alt for mye. Jeg kan spise en langpannepizza alene og spiser tidvis mer enn samboeren min. Familien min forstår ikke hvordan jeg kan spise så mye i og med at jeg er så liten."

Påstand nummer 9: "Jeg har begynt å spise svin igjen etter at jeg i nesten 6 år holdt meg borte fra den type kjøtt, og alt som har med svin å gjøre."

Påstand nummer 10: "Da Fredrik og jeg nesten akkurat hadde blitt sammen, så skulle jeg ut med bestevenninna og kusina mi her i Larvik. Det ender med at jeg blir så full at noen må kjøre meg hjem til Fredrik, og at faren til Fredrik nesten måtte bære meg i seng. Veldig morsomt møte med svigers, ja."

Sist gang jeg gjorde dette fikk det helt utrolig god respons, så da tenkte jeg det var på tide å gjøre det for andre gang. Jeg deler svarene med dere i morgen, og gleder meg til å se om noen får alt riktig! Ha en herlig torsdagskveld videre, så snakkes vi snart igjen♥

Å MISTE FRIHETEN

Nå er det et allerede gått noen timer siden jeg kom hjem fra en liten handletur, og det var utrolig koselig å trille litt. Leo var med og sov hele turen i vognen. 

Da jeg gikk gravid husker jeg så mange nevnte det at man mistet all frihet når man får barn, og jeg merket allerede da vi kom hjem fra sykehuset med Leo at jeg ikke kunne gjøre hva jeg ville lenger. Jeg visste det jo i graviditeten også, men noen ganger følte jeg at graviditeten i seg selv var litt surrealistisk selv om det var hverdagen min. Selv om jeg så gravidmagen min i speilet hvor morgen på badet. Jeg husker jeg ble litt skremt av at alle fremstilte det så negativt at man mistet all frihet, for jeg merket jo fort at det ikke nødvendigvis var det.

Jeg trives veldig godt med å sette barna foran meg i enhver situasjon. De er totalt avhengig av meg, de trenger meg mer enn jeg trenger meg selv, og for å være helt ærlig så liker jeg det veldig godt. Å passe på dem, å gi dem et godt liv. Jeg tenker noen ganger på hvordan ungdomstiden min ville sett ut dersom barna aldri ble født, som mange også spør om. Men det å kunne være der for Leo og Noah hele tiden når de trenger meg, 24 timer i døgnet og i alle mulige situasjoner, det er for meg viktigere enn all frihet og spontanitet i hele verden.

Selv om det aldri var planen at jeg skulle tilbringe ungdomstiden min hjemme med barn, mine egne barn faktisk, så merker jeg mer hvor riktig alt føles i takt med at årene går. Til sommeren er det 4 år siden jeg ble gravid, og til høsten begynner jeg på videregående og jeg blir trolig den eneste tobarnsmammaen på første videregående - for å si det på den måten. Men jeg er stolt av meg selv og det jeg har fått til. Jeg går med hodet høyt, og jeg er glad for at livet mitt tok den vendingen, selv om mange mente jeg var alt for ung.

Jeg er glad for at jeg ble gravid selv om jeg akkurat hadde gått ut av ungdomsskolen. Det føles helt sykt å skrive det ned, for tenk å føle at noe er så riktig, når samfunnet mener at det er så feil?

Hadde jeg aldri blitt gravid, så hadde vel situasjonen jeg er i nå vært helt utenkelig og fjern. Kanskje hadde jeg vært student, kanskje hadde jeg bodd i kollektiv. Kanskje hadde jeg vært singel, kanskje hadde jeg reist verden rundt. Kanskje hadde jeg bodd i et annet land. Hvem vet. Jeg tror mange av oss velger å gjøre det beste ut av situasjonen man er i, og at det kan være noe av grunnen til at det føles helt greit å ikke ha en ungdomstid som "alle andre" i min situasjon. Ikke misforstå, for jeg ville aldri i verden byttet ut det å være mamma for noe i hele universet. Men det er vel ikke akkurat til å legge skjul på at jeg for lengst har akseptert at jeg aldri vil ha en normal ungdomstid. Og det er greit, for det var prisen jeg måtte betale for å få barna mine så tidlig.

Jeg ønsket ikke at det skulle skje da jeg sto i situasjonen, jeg hoppet på ingen måte av glede da jeg fant ut at jeg var gravid - ei heller ønsker jeg at andre sekstenåringer skal ønske seg til å bli gravide. Men i kjølvannet av alt, kan jeg ikke nekte for at jeg i dag er utrolig glad for at det skjedde. Tross alt. For barn er fortsatt den største gaven man kan få i livet, og jeg kan skrive under på at den ikke føles noe mindre kun fordi du er under 18 år. ♥

DET VERSTE SOM FINNES

Hei alle sammen, og god kveld! Vi fikk en litt mer dramatisk 2. juledag enn hva vi så for oss på forhånd. Som jeg har fortalt dere så har minstemann vært syk i 1,5 uke nå, og det merkes på det meste hos Fredrik og meg. På søvnen, på bekymringene, på samvittigheten, og ikke minst hvor slitne vi merker at vi er. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det finnes ikke noe verre enn å ha syke barn. Det gjør vondt helt inn i margen å kjenne og se hvor dårlig det mest dyrebare du har - har det, spesielt når den lille skatten din verken kan snakke, fortelle hvordan det går, eller hvor det gjør (mest) vondt.

Tidligere i dag ble jeg så redd som jeg ikke har vært på lenge, jeg fikk nesten ikke kontakt med Noah, og jeg har aldri sett et av barna mine så syk før. Bare sånn at ingen tror at jeg ikke gjorde noe på 1,5 uke før han ble så dårlig som han har vært i dag - så var jeg hos legen med han i Larvik før vi dro til Gjøvik for julen. Der fikk vi beskjed om at det kun var et virus og at han fort ville bli bra igjen. Som dere skjønner har ikke det akkurat vært tilfelle. I dag endte det med legevakten i hui og hast på Gjøvik og vi fikk sjekket at han ikke var alvorlig syk. Medisiner har han også fått! Men jeg har ikke vært så grusomt redd på lang tid. Heldigvis er den lille gutten min veldig tøff ♥

Nå har vi for ikke så lenge siden kommet hjem til leiligheten vår i Larvik og det er veldig godt å være hjemme. Barna har sett litt på en film og vi har fått pakket ut, vi hadde jo også med oss en haug med julegaver så dere kan tro vi hadde mye bagasje. Vi skal bruke resten av kvelden på filmer og kos, og siden barna sovnet på veien hjem i bilen kommer de nok ikke til å sovne med det første heller. Haha! Men det gjør ingenting, det er jo tross alt juleferie ♥

Klem

EN VELLYKKET FEIRING

Åh, barna fikk så mange koselige gaver i går! De merket på ingen som helst måte at de ikke fikk noen gaver av oss i år, for å si det på den måten. De fikk helt utrolig mye, og så mye fint! Sølvskjeer, klær, ullklær, togbaner, lekebiler, bamser, elektrisk motorsykkel, penger og masse mer. Jeg er så takknemlig for alt de har fått. Både Leo og Noah var med på julemiddagen, gaveåpningen, samt litt av kosen foran tven etterpå i går kveld før de sovnet. Det har med andre ord vært en vellykket julefeiring, og vi gleder oss allerede til neste år ♥

Noen av gavene barna fikk i år!

I dag er jeg egentlig ganske sliten, og det er jo ikke så veldig rart etter noen intense dager med både julefeiring og reising med syke barn. Men jeg synes alt har vært verdt det! I morgen reiser vi tilbake til Larvik allerede, det føles litt merkelig siden det føles som at vi akkurat kom hit - selv om vi allerede vært her noen dager. Likevel tror jeg det blir veldig godt å komme hjem igjen, selv om det helt sikkert kommer til å føles litt sørgmodig når vi drar. Vi har jo virkelig kost oss ihjel her!

Kos dere resten av kvelden! Dagene mellom julaften og nyttårsaften er så avslappende og herlige. Og jeg kommer selvfølgelig til å oppdatere dere som før nå i romjulen!

God klem

GOD JUL FRA OSS!

God kveld alle sammen! Jeg er bare innom for å dele årets julebilde minus en sovende Noah som gikk glipp av bildet i år - og for å ønske dere en fantastisk jul og et riktig godt nytt år ♥ 

Hjertet mitt gråter litt i dag for dere som kjenner savnet etter noen litt ekstra i dag, for dere som tilbringer julen alene, og for dere som ikke har det så greit i dag. Du er ikke alene og det skal du alltid vite.

Jeg er så takknemlig for å ha min lille familie i denne høytiden og det kjennes ekstra godt hvor mye de betyr for meg. Barna mine og Fredrik er virkelig den eneste julegaven jeg trenger, jeg elsker den lille familien min over alt på jord!

DEN STORE DAGEN!

Hei dere! Endelig er den store dagen her som vi har gledet oss så mye til!  I dag startet vi dagen relativt sent siden barna sovnet litt senere i går, så klokken 9 satt vi nede i stuen alle fire - da hadde vi vært våkne i en times tid. Resten av huset lå fortsatt og sov da vi hadde stått opp, men foreldrene mine sto opp ikke så veldig lenge etter oss. Et par timer senere da Noah sovnet, spiste vi julefrokost, som Leo koste seg noe voldsomt med! Siden det har vi vel egentlig bare ligget på sofaen og slappet av med barna og familien, samt drukket mengder med kakao og spist masse sjokolade. Haha! Akkurat slik julaften skal være!

Vi har hatt en strålende julaften hittil, vi har sett samtlige Disney julefilmer som har gått på TV sammen med barna som har sett på skjermen med store øyne. Det er så koselig at de julefilmene jeg har sett i oppveksten min nå, har barna mine sett litt på i dag. Jeg gleder meg så til resten av dagen og håper dere koser dere! Jeg skal oppdatere dere litt senere i dag også. Til tross for at jeg egentlig håper at dere ikke sjekker bloggen i dag, men heller bruker tiden på å nyte julaften med familien og venner ♥

God klem!

JULEBESØK

Hei alle sammen! Håper dere har hatt en strålende lillejulaften hittil, det har i hvert fall vi! Vi har vært på julebesøk hos oldeforeldrene til barna som bor på Toten idag, og vi skulle også egentlig innom barnas tipp-oldemor som er 100 år gammel. Tenk det, Noah er straks ett og et halvt år mens hun er 100. Det er så morsomt å tenke på alt hun har opplevd, og alt både Leo og Noah vil oppleve i fremtiden og hvor stor forskjell det vil være på livene deres og tidsepoken de lever i. 

Dessverre er ikke tipp-oldemoren til barna så bra, så derfor var det beste å la være å besøke henne.. Vi har tenkt på henne i dag. Det er veldig trist, og jeg har så dårlig samvittighet fordi jeg ikke har vært der oftere i fortiden, tatt med meg barna og besøkt henne - selv om hun bor langt unna. Besøk familie og de dere er glade i, en dag kan det faktisk være for sent. ♥

Vi har i hvert fall hatt det veldig koselig hos oldeforeldrene til barna, det er jo som dere sikkert har skjønt ikke så altfor ofte at vi får besøkt familien her på Toten, men det er utrolig hyggelig når det skjer. Og se så fint det er på Toten nå på disse bildene, masse snø og nydelige omgivelser. Ellers har jeg vært ute en liten tur med søstrene mine i dag, vi har spist julegrøt med barna, og nå er juletreet her i barndomshjemmet mitt oppe, og holder på å bli pyntet. I skrivende stund holder begge barna på å legge pakker under juletreet. Det er så herlig å se på!

Nå gleder vi oss bare voldsomt til i morgen alle sammen! Nyt de resterende timene av lillejulaften, så snakkes vi igjen om ikke så lenge ♥

HJEM TIL JUL! ♥

Hei alle sammen!

Endelig er vi fremme! Vi kom frem i 7-tiden, så det har mildt sagt vært en lang tur - men herregud så deilig det var å komme "hjem" igjen. Larvik vil jo alltids være hjemme for meg, men det er ekstra koselig å komme "hjem" til hjembyen i høytider, til familien og til venner. Kjøreturen gikk dessuten veldig bra, barna sov nesten hele turen så Fredrik og jeg sovnet litt i setene våre vi også. Det trengtes nok, vi er som de fleste andre småbarnsforeldre ikke bortskjemte på søvn. Haha!

Da vi kom frem etter 3 timer i bil så jeg rimelig sliten ut for å si det på den måten, så da var det veldig godt å få ordnet meg litt ordentlig før jeg dro ut med søsteren og moren min for å være med dem på en liten shoppingrunde. Det er det virkelig lenge siden jeg har gjort, og det var litt stressende men veldig hyggelig. Jeg synes alltid det er like rart å dra ut på ting uten barna, sikkert fordi jeg er så vant til å ha dem rundt meg til en hver tid. De siste dagene med syke barn har vært krevende, så det var godt med et lite avbrekk. Fredrik var hjemme i barndomshjemmet mitt med pappa og barna så lenge, og det hadde gått kjempefint, tross formen deres. Nå krysser jeg bare fingrene for at guttene mine blir litt bedre før julaften - de fortjener en jul uten å være syke ♥

I morgen er det lille julaften og vi har flere planer, jeg gleder meg allerede til morgendagen. Vi skal blant annet besøke oldeforeldrene til barna som bor på Toten. Det blir gøy! Jeg håper dere også koser dere i kveld, hva enn dere finner på!

Klem

NÅ PAKKER VI SAMMEN OG REISER!

Hei alle sammen, og god torsdagskveld ♥

Nå er jeg egentlig ganske stressa, men jeg måtte selvsagt innom for å oppdatere dere litt likevel! Vi reiser nemlig til Gjøvik i morgen relativt tidlig på dagen, så her går det i pakking og JØYE meg så mye man trenger å ta med seg når man har med to små! Det har i tillegg vært en interessant dag (kan man vel si) med syke barn. Nå har barn nummer 2 blitt bra igjen, så nå er det bare en igjen. Haha, uff altså. Mitt verste mareritt er å bli smittet nå rett før jul, men er vel ikke så mye jeg får gjort med det nå. Det hjelper når man lærer seg å slutte å bekymre seg for ting man ikke får gjort noe med! Jeg glemmer i tillegg alltid noe når vi skal ut på tur, enda hvor mye jeg prøver å helgardere meg - men jaja, hva er det verste som kan skje? Vi drar jo til mine foreldre som er besteforeldrene til barna, så glemmer vi noe blir det nok ingen krise uansett :-)

Nå var det uansett veldig på tide at vi kommer oss avgårde på besøk til familien igjen, det er virkelig en stund siden sist! Tror det er over ett år siden vi alle sammen dro dit. Nå kommer jo familien min hit til oss relativt ofte da, men det er utrolig hyggelig å dra på besøk til dem en gang i blant også. Er jo ikke bare et besøk heller, vi skal jo faktisk tilbringe julen der!

Leo når han var på ca samme alder som Noah er nå. NÅ skjønner jeg virkelig hva dere mener med at de er søskenlike, men ikke mer enn det. Så heldig jeg er som har fått to barn som er så nydelige på innsiden. Og på utsiden, selvsagt!

Jeg skal fortsette med pakke-kaoset mitt nå, så vi snakkes igjen i morgen. Jeg gleder meg til å dele julen vår med dere, og ønsker dere en kjempefin torsdagskveld videre ♥

HAN VET AKKURAT HVA HAN SKAL SI

Det er onsdag morgen. Jeg sitter og ammer Noah fredelig og rolig i sofaen, mens Leo sitter i morgenkåpen sin i andre enden av sofaen. Plutselig, helt fra intet, går 1-åringen min fra å være den helskjønne og nydelig gutten han er, til å bli en hai med et par (eller ti) mildt sagt sylskarpe tenner i gapet sitt. Han glefser før han tar skikkelig tak med tennene sine og biter meg under ammingen så jeg nesten ser livet mitt passere i revy.

Av ren refleks utbryter jeg "Auuuuu" rimelig høyt. Ikke så høyt at barna skvetter eller noen ting altså, men høyt nok til at jeg blir overrasket over min egen stemme.

Jeg ser ned på det smilende ansiktet til Noah som gliser mot meg akkurat som at han vet hva han har gjort - og akkurat det får jeg mine tanker om at han faktisk gjør før Leo forsiktig sier:

"Mamma? Noah mente det ikke, Noah er baby."

Min herlige skatt!

ENDELIG ER JEG FERDIG!

En lykke brer seg i kroppen min, endelig er jeg ferdig! Denne følelsen har jeg lengtet etter lenge, for i dag er jeg endelig ferdig med alle julegavene. ALLE sammen! Det er ikke det at selve julegavene er så ille å få kjøpt, det er bare det å ha noe du egentlig skulle ha gjort for en stund siden hengende over deg. Nå er det 20 desember og kun få dager igjen til julaften, så jeg er jo litt i siste liten. Men heller sent enn aldri, er det ikke det man sier? Hvordan ligger dere an, da?

Jeg har ordnet noen skikkelig fine julegaver i år som jeg gleder meg til å gi fra oss til familie og venner. Innholdet i gavene altså, ikke innpakningen. Haha!

♥ Fra Leo og Noah ♥

Fredrik kom hjem til vanlig tid og sett bort i fra det at barna har tilbrakt dagen hjemme med meg på grunn av sykdom, så har dette vært en helt vanlig hverdag. Dager hvor det ikke skjer så mye er godt innimellom det også! Vi skal kose oss med litt god mat litt senere, og Noah skal straks ta sin siste lille lur før vi legger han i syv tiden i kveld. Døgnrytmen hans har igjen vært litt opp og ned nå som han har vært syk og slitt med nattesøvnen. Det løser vi nok helt fint ♥

God klem 

UKENS SPØRSMÅL: VIDEOBLOGG, BABYKLÆR, SILIKON ++

Hei dere, og riktig god kveld. I dag ble det visst en relativt sen blogg-oppdatering siden begge barna har blitt syke. Rett før jul. Jadda... Haha! Fredrik måtte derfor bli hjemme fra jobb i dag, så vi har brukt hele dagen vår på å gjøre det så komfortabelt som mulig for dem, kost litt ekstra, og tatt ekstra godt vare på guttene våre. Så bloggen ble litt bortprioritert, barna trengte min fulle oppmerksomhet i dag. Legger derfor ikke ut bilder av dem nå som de er syke, noe jeg håper dere forstår!

Jeg tenkte derfor å svare på de siste to ukenes mest stilte spørsmål, siden jeg i tillegg glemte denne faste spalten min forrige uke. Typisk meg, men her kommer den i hvert fall ♥

Hvor kjøper du barne og babyklær? Synes du har så god smak! - Tusen takk, det var hyggelig sagt av deg! Ulike merker jeg liker er Hust&Claire, Memini, Newbie, og Fixoni. Men hvilket merke det er betyr egentlig ingenting for meg, om noe er av grei kvalitet og jeg liker hvordan det ser ut så betyr ikke det noe. Jeg kjøper mest på nett, men også noe i fysiske butikker.

Kan du ha videoblogg snart? - Veldig morsomt hvor mye jeg får dette spørsmålet. I dag har jeg faktisk filmet litt til videoblogg. Så svaret på det er med andre ord ja. Men! Det er utrolig mye å sette seg inn i med tanke på videoredigering og hele pakka, jeg har jobbet en stund allerede med å sette meg inn i alt, og ordne litt på kanalen min. Jeg hadde blitt så glad om dere ville abonnere på Youtube-kanalen min så lenge, den finner dere HER. Det er på Youtube jeg kommer til å legge ut videoene mine fremover - så vil dere få det med dere først er det lurt å abonnere på kanalen min. I mellomtiden kan dere se videoen av at Noah tar sine første skritt ved å klikke HER.

Hvilket filter bruker du på bildene dine? - Jeg bruker appen VSCO og filteret A5 på de aller fleste av mine bilder. Jeg redigerer også kontrast, lysstyrke og temperatur, og andre filtere jeg liker er HB1 og A6.

Hei Jessica! Kanskje litt rart spørsmål men hva er du minst fornøyd med på deg selv? - Jeg har selvfølgelig mine ting som jeg ikke er kjempefornøyd med, men det har jeg ikke lyst til å skrive noe om. Det fører ingenting positivt med seg, tenker jeg! Det jeg kan si er at det som irriterer meg mest ved utseendet mitt akkurat nå (men som vil bli borte etterhvert, da) er håret mitt siden jeg har så mye ammehår som stikker ut over alt foran ved pannen min. Haha! Til dere andre mødre som har det så har jeg forresten et lite mammatips som hjelper med å få det mindre synlig: Kjøp en tannbørste og spray litt hårspray på den, og kam ammehåret inntil håret ditt. Da står det ikke ut til absolutt alle kanter i det minste!

Hva bruker du på leppene dine? Har spurt flere ganger tidligere men ikke fått svar! - Beklager for at jeg ikke har svart tidligere. Jeg er veldig glad i mellomrosa farger med brun undertone. Mest av alt bruker jeg liplinere (Feks Gosh sin i fargen Nougat crisp, den er nydelig på!) ellers er den jeg bruker mest mac sin leppestift i fargen Velvet Teddy.

Når skal du begynne å innrede rommet til barna? Kan du blogge om det og vise oss underveis? Hilsen noen som liker bloggen din. - Det har jeg absolutt planer om å blogge en del om, jeg begynner på rommet til barna en gang på nyåret. Jeg elsker jo sånt så dere kan tror jeg gleder meg!

// Fra Leo sitt første barnerom. Så mange gode minner jeg tenker på når jeg ser på bildene fra det ♥

Kan du legge ut bilde av deg selv uten sminke? - Ja, her er et jeg har lagt ut tidligere i forbindelse med at jeg reklamerte for en hudrens. Haha! Hadde gammel mascara på men fullstendig sminkeløs ellers, og ingen fillers eller selvbruning.  Fregnene mine syntes nesten ikke på dette bildet da, noe som er rart da jeg har ganske mange fregner.

Har du tatt silikon etter ammeperioden(e) med guttene dine? På bildene du legger ut i feks topper så ser de plutselig mye større ut enn tidligere. Hadde ikke hata deg for det men synes i så fall du kan innrømme det. - Nei, jeg har ikke silikon i brystene mine. Jeg har alltid hatt den størrelsen jeg har nå. Dette har jeg sagt flere ganger, men siden spørsmålet dukker opp igjen og igjen tenkte jeg å svare en siste gang.

Hva heter du på Snapchat? Jeg trodde du het Jessicae men du legger jo aldri ut noe? - Min gamle snapchatbruker het Jessicae. Jeg lagde meg ny for en god stund tilbake, og heter nå Mammasom16 som på de fleste andre sosiale medier :-)

God klem!

LIVET FØR BARN

Før jeg fikk barn, var det mye jeg lovde meg selv å ikke gjøre. Jeg skulle aldri bli en kjedelig mamma, jeg skulle aldri snakke om barna mine hele tiden og jeg skulle selvsagt fortsatt være morsom og gøy å ha med å gjøre! Det blir hva du gjør det til. Tenkte jeg.

I et intervju jeg gjorde med lokalavisen i starten av 2015, like før eldstemann kom til verden, uttalte jeg til og med at jeg skulle fortsette livet som før så godt det lot seg gjøre:

Vel vel. Fortsette livet som før?... Du vet virkelig ikke hva du har begitt deg ut på, jenta mi.

For jeg husker minnes at jeg har vært en morsom person en gang i tiden, at jeg var spontan, at jeg ikke snakket om hvor forbanna trøtt jeg er til hver bidige person jeg møter på - og at jeg ikke sovnet på sofaen på kvelden enda jeg lovde samboeren min å holde meg våken til Nytt på nytt var ferdig. Og nå? Nå krangler jeg med en liten miniversjon av meg selv om hvordan dusjen ikke er farlig og om hvordan man skal bruke toalettet riktig.

Jeg var ikke så bekymret, og jeg var definitivt ikke så redd for ting. Jeg var avslappet! Hva skjedde med det? Nå bruker jeg store deler av dagen på å saumfare gulvet og alle synlige overflater i leiligheten vår, på desperat jakt etter ting som barna muligens kan stappe inn i de små munnene sine mens jeg sitter i sofaen og blunker litt for lenge og øynene mine klistrer seg sammen fordi jeg er så trøtt. (Skjønner dere problemet jeg har med at jeg snakker om forbanna trøtt jeg er hele tiden eller? Haha!)

"Hva har dere to små gjort med morsomme meg?"

Jeg vil kanskje aldri kjenne på følelsen av å være avslappet noen gang for resten av livet mitt, jeg er kanskje blitt litt kjedelig, og jeg lider kanskje av kronisk søvnmangel. Men jeg er lykkelig da. Forstå det eller ei!

Og det skal sies: Jeg smiler på utsiden og ler fortsatt litt innvendig når jeg hører kommende mødre snakke om alt de ikke skal gjøre eller bli når de får barn!

DIY: JULESNACKS MED BARNETEMA

Hei alle sammen! I dag er det mandag og vi er for alvor inne den siste uken før jul, i og med at julaften finner sted allerede på søndag. Tenk så fort desember har gått! I dag tenkte jeg i den anledning å vise dere noen enkle julegodterier med barnetema som passer fint nå som julen endelig er her ♥

Leo som synes julekakene (julegodteriet? Julesnacksen? Haha, vet ikke helt hva jeg skal kalle det) ble kjempefine og fortalte meg at de var sååå fine.

Dette trenger du:

Brownies eller en type sjokoladekake, enten ferdigkjøpt eller hjemmelaget. Jeg prøvde meg på hjemmelaget brownies to ganger før jeg kastet inn håndkleet fordi begge ble en fiasko, så her jukset jeg i dag med kjøpekake (brownies) Haha!

Valnøtter

Kakepynt i diverse julefarger

Marsipan

Marsipankuler

Pynteglasur i grønn / eventuelt smørkrem med grønn konditorfarge

Røde nonstop til Rudolf sin nese

Pepperkakeformer

Kniv

Vaniljepaste (som "lim") eller melis.

Denne utstyr/ingredienslisten blir litt rotete, men det er fordi det kommer an på hva du skal pynte og hvilke former du bruker. Du kan bruke hvilke som helst pynteglasurer og hva slags kakepynt eller godteri du ønsker.

Slik gjør du:

Bruk kniv til å skjære ut diverse juleformer i kaken, feks hjerter, eller en triangel som juletre, dersom du ikke har pepperkakeform i juletre. Ellers kan du bare gjøre det enkelt som meg å bruke pepperkakeformene etter eget ønske. Jeg hadde kniv tilgjengelig uansett selv om jeg bruke pepperkakeformene, for det gjorde jobben med å få dem ut av formene mye enklere.

Trykk formene helt ned og ta dem deretter forsiktig ut, mine småkaker holdt på å falle fra hverandre mange ganger så her gjelder det å være forsiktig og nøye. Deretter: pynt i vei! Det ble for øvrig kun jeg som pyntet i dag fordi jeg hadde så lyst til å lage slike med gjennomført barnetema. Så her ble det juletre med grønn pynteglasur og kakepynt, Rudolf med valnøtter som revir, non stop nese, og marispanøyne - og en engel med marsipanlokk og glorie av kakepynt. Veldig kreativt og gøy, og supert å gjøre sammen med barna for dere som er litt lei av å pynte pepperkaker.

Nå skal vi straks spise en ørlite forsinket middag alle mann her hjemme, i mellomtiden håper jeg dere har hatt en fin start på den nye uken. Og klikk gjerne på "liker"-knappen under om du likte blogginnlegget!

Klem

GLEDER MEG LITT TIL DET ER OVER

God søndag, dere! Her har vi tilbrakt dagen hos farmoren til barna, og jøye meg som vi har kost oss! Vi har spist pinnekjøtt, bakt pepperkaker, pyntet pepperkaker, og nå er Leo og farmor i full sving med å pynte juletreet her. I dag har jeg virkelig gått helt berserk, og til og med latt barna spise uante mengder med både pepperkakedeig og pepperkaker - men av og til må det være lov! De synes utvilsomt det var veldig gøy, for litt kos må de jo få unne seg i denne førjulstiden selv når de har fått en anti-sukker mamma ;-)

Minstemann i full gang med å spise pepperkakedeig ♥

Jeg fikk helt vanvittig blå øyne på disse bildene, tror det har noe med kontrasten til huden min å gjøre siden jeg har på meg selvbruning + det faktum at jeg bruker et filter som fremhever fargen på øynene mine. Haha! Nå har jeg jo som dere allerede vet lyseblå øynene, men så ekstremt som det er på disse bildene er det ikke i virkeligheten altså.

I morgen starter den siste uken før jul, og vi har en skikkelig travel uke i vente. Vi drar avgårde til Gjøvik på fredagen, så jeg må begynne å tenke på pakkingen og alt vi skal ha med til barna. Frem til det er det masse som skjer på hjemmebane, julegaver som må kjøpes inn, et kaoshjem som må ryddes og vaskes, og Fredrik som jobber hver dag.

Det er altså et så stort stress i forkant av julehøytiden at jeg blir helt svett av å tenke på det! Er det innafor å si at jeg gleder meg litt til det er over? Ikke misforstå altså - for det er lite som slår roen på julaften, spise nydelig julemat med familien, koselige julefilmer og julestemning med de aller nærmeste. Men veien dit er ikke akkurat avslappende, ei heller rolig - og bare tanken på å gå på kjøpesenterene stappfulle av mennesker som også skal unnagjøre de siste julegavene, og få med seg de beste tilbudene, gjør meg litt sprø. Når det er sagt er det vel ikke det som er det som stresser meg mest av alt, for denne førjulstiden eier ikke mangel på stress og mas sånn jevnt over. Jeg vet at om jeg ser litt stort på det, så har jeg ingenting å klage over - og det er jo selvfølgelig koselig også. Men jeg håper likevel jeg ikke er den eneste som føler det litt slik. Haha!

Nå skal vi først og fremst nyte de siste timene av helgen, og det håper jeg dere også gjør! Vi snakkes senere ♥

LITE VISSTE JEG..

Dere vet når dere hører en sang, ser et bilde, kjenner en lukt dere ikke har hørt, sett eller kjent på kjempelenge - og så kommer bare minnene strømmende på fra tiden du forbinder det fra? Et slikt øyeblikk hadde jeg i dag.

Jeg fant igjen dette bildet av meg selv fra juni 2014, da jeg akkurat hadde flyttet til Larvik. Jeg husker lukten fra den lille hybeleiligheten jeg bodde i. Jeg husker middagene jeg lagde. Jeg husker varmen, jeg husker alle sommerklærne jeg hadde som lå i klesskuffene mine, jeg husker den gode stemningen da Fredrik var hos meg. Jeg husker magesmertene. 

Det er helt latterlig å sitte her noen år senere og huske tilbake på alle tingene jeg overså og tenkte at «sikkert kom til å gå over» og innse at det faktisk var symptomer på at jeg var gravid!

Akkurat 16 år gammel og lykkelig uviten.

Lite visste jeg hva som ventet meg. ♥

ER DET SÅ FORBANNA VANSKELIG?

Jeg skriver ikke dette blogginnlegget for å rakke ned på noen, men jeg må bare si noe om noe jeg mener begynner å bli for dumt. 

De største bloggerne i Norge tjener penger på sin blogg, det vet du, det vet jeg, og det vet forhåpentligvis de fleste. Vi som er bloggere ønsker at blogging som yrke skal bli tatt seriøst, fordi det krever mye mer jobb enn de fleste kanskje tror. Fredrik som har en "vanlig" jobb, fortalte meg her for en stund siden at han trodde blogging bare var å sitte i sofaen og slenge ut et par blogginnlegg i løpet av dagen. Det var helt til jeg plutselig levde av bloggen min, og han så hvor mye som krevdes hver eneste dag, hele året. Det ser ut som lettjente penger, men det ligger en del jobb bak en god blogg. Jeg setter det på ingen måte opp mot andre viktigere jobber, men om det kun er de aller viktigste jobbene i samfunnet vårt som skal kunne få tittelen "jobb", så vil det jo være en del andre yrker enn blogger som også ryker.

Jeg er også en av dem som mener at de som jobber i barnehage og med eldreomsorg burde tjene mer enn de største bloggerne, men det er en annen sak. Verden er dessverre veldig urettferdig.

Men uansett: Det som da gjør meg ganske sint, er at det finnes store bloggere der ute som gang på gang ikke merker reklamen på bloggene sine riktig. Etter flere runder med advarsler fra forbrukerombudet, får mange av de samme bloggerne bare fortsette med feilmerking av reklame. Jeg vil bare understreke at jeg på ingen måte er ute etter å angripe noen, da angriper jeg i så fall saken. For dette handler ikke om å "ta" noen blant de andre bloggerne i Norge eller angripe noen av dem personlig, men at jeg finner det fryktelig frustrerende at enkelte bloggere ser ut til å jobbe mot det at blogging skal bli sett på som et ordentlig yrke. Du blir ikke tatt alvorlig om du ikke klarer å følge reglene som følger med jobben din. Sånn er det bare. Og ærlig talt, er det så forbanna vanskelig å merke reklamen sin?

Enkelte bloggere skylder på at det er så vanskelig å forstå seg på reglene til forbrukerombudet. Jeg har lest dem en gang, og jeg forsto dem. Mener ikke at det nødvendigvis betyr at alle skjønner dem. Men er man usikker, så kan man jo bare gjøre det man ellers ville gjort og heller (merke) en gang for mye, enn en gang for lite? Eventuelt kontakte dem og stille de spørsmålene man ønsker svar på for å kunne gjøre jobben sin ordentlig.

Jeg er dessuten stolt av de jeg inngår bloggsamarbeid med, og merker det tydelig. Skulle da bare mangle. Jeg vet selv hvor mange tilbud jeg takker nei til, fordi jeg for det første ikke vil ha en blogg fullstappet av reklame, og for det andre ikke gidder å fronte ting jeg ikke kan stå for.

Personlig synes jeg ikke dette burde være et tema en gang, for er det ikke bare å følge reglene? Skulle likt å se at man i andre yrker satte seg på bakbeina og ikke ville følge reglene. Det blir rett og slett for dumt. Det er greit å glemme - jeg har selv glemt og rettet opp så fort jeg har fått beskjed. Men når det skjer igjen, igjen, og igjen og man i tillegg får flere advarsler, så har jeg liten tro på at det er hukommelsen det er noe galt med. Da er det vel heller viljen.

En liten alvorsprat fra meg i dag, men måtte bare få det ut.

Klem

VELDIG SPENT OG LITT NERVØS

God fredag! Her har vi tilbrakt ettermiddagen i julepysjer hele gjengen (minus Leo). Ørlite glade i førjulstiden denne familien her! Haha, jeg synes virkelig at julehøytiden er blitt så mye rikere etter at jeg fikk egne barn - ikke at den egentlig var noe mindre rik før jeg fikk barna mine altså, men den er så mye mer betydningsfull nå. Jeg kan ikke få sagt hvor spent jeg er på julen vi skal tilbringe i min hjemby i år! 

Jeg er kanskje spesielt spent på hvordan Leo vil oppleve den, siden han i år vil være nærmere 3 år gammel og forstå så mye mer enn de seneste årene. Det er alltid godt å komme "hjem" til Gjøvik så den biten er jeg naturligvis også ganske spent på. Nyttårsaften burde jeg ikke begynne å snakke om en gang! For første gang på mange år er jeg faktisk nervøs i forkant av et nytt år. Jeg tror det har noe med at det skjer så mye i 2018 som jeg både gleder og gruer meg til. Det blir et viktig år for oss alle fire!

Her har vi i likhet med å droppe å kjøpe julegave til barna våre, i år også droppet både pakkekalender og sjokoladekalender til barna. Og alle slags julekalendere egentlig. Vet det ikke er snakk om så mye sjokolade hver dag i de sjokoladekalenderene, men jeg ser ikke poenget med å gi verken Leo eller Noah litt godteri hver dag frem til jul. Det blir nok godteri til jul uansett. Dessuten har jeg (hittil i desember, hvert fall!) vitterlig klart å glede dem på andre måter enn ved å gi dem godteri eller 1 gave hver dag frem mot jul.

Etter at jeg skrev om at vi ikke skulle kjøpe julegaver til barna i år, og som jeg sikkert også kommer til å få høre nå som jeg skriver at de ikke har fått julekalender heller, fikk jeg høre at «Men man er jo nødt til å markere julen!»

Og akkurat dette er noe jeg synes er så forbanna viktig å lære barna mine: for julen er så mye mer enn bare julekalendere og gaver!

Nok juleprat for i dag! Hvordan har deres start på helgen vært? Fredrik og jeg er veldig fornøyde med at denne uken snart er over, men vi rakk ikke å glede oss til helgen før den plutselig var her! Dagene går helt i surr for meg, jeg er helt fjern om dagen. Vi skal i hvert fall bruke kvelden på taco og serier, jeg vet ikke hvor lenge vi tør å sitte oppe før vi stuper i seng vi også, barna våkner nemlig om mulig enda mer grytidlig i helgene enn i hverdagene. Å sitte oppe lenge er en ting jeg gleder meg til å gjøre når barna blir større, for det har vi (dessverre) prøvd med to små som våkner tidlig og for å si det sånn så lærte vi fort at det var en stor tabbe. Den største man kan gjøre, faktisk. Haha! Håper jeg ikke er den eneste småbarnsmammaen som har begått den tabben...

God helg dere! Kos dere og nyt fredagskvelden ♥

JEG HAR VÆRT HELDIG..

Jeg har snakket med ei 16 år gammel gravid jente på mail nå i noen uker, og jeg glemmer nok litt at alle ikke er like heldige som jeg var den gangen jeg sto i samme situasjon. Jovisst ble jeg kastet ut i voksenlivet jeg også, men jeg var aldri helt alene. Jeg hadde familien min, jeg hadde kjæresten min, jeg hadde vennene mine og jeg hadde mange mennesker rundt meg. Jovisst var jeg ensom av og til, men jeg trengte aldri å stå helt alene.

Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for akkurat det. At jeg kunne lene meg på familien min og vennene mine, at de kom på besøk, at de ville hjelpe meg, at de viste meg at det ikke endret synet deres på meg. At jeg fortsatt var den samme. At jeg ikke ble utstøtt. Det føles litt sprøtt å si, men det skjer. Og det er ikke første gangen jeg snakker med noen som har blitt utstøtt av familien. Jeg skal ikke gå så veldig i dybden på dette akkurat nå, men jeg ville bare dele det med dere. Jeg måtte bare skrive det ned. Noen tror nemlig at dette ikke skjer i dagens samfunn. Vel, det trodde jeg også i første omgang. Men det gjør det, og det synes jeg vi trenger å vite om.

Jeg har så mye medfølelse og tyr så lett til tårene etter at jeg ble mamma at det nesten ikke skulle gått an. Følelsesskalaen min er skrudd opp femti hakk i begge ender, for å si det på den måten. På akkurat dette punktet tror jeg nok jeg aldri vil bli den samme som jeg var før jeg fikk barn. Men det er greit, for det er prisen det koster å elske noen så betingelsesløst.

God klem

GJESTEINNLEGG AV FREDRIK: DET ER IKKE SANT..

Jessica får nesten daglig kommentarer og meldinger på at jeg prater med andre jenter, flørter med dem, spør om nummeret deres. Alt hva enn dere kan tenke dere av ulike måter på hva som kan tyde på utroskap. "Fyfader Jessica, du burde seriøst ta en prat med typen din. Så han stod å snakka med ei annen jente! Hvordan kan du være sammen med han?"  var en episode på jobben der ei kollega av meg var trist på grunn av noe som hadde skjedd. Selvfølgelig gir jeg henne en klem! Trøster henne. Tror dere ikke det tikket inn en melding samme dag om at jeg var tydeligvis utro...

Jeg tar det ikke så alvorlig, skjønte fort det at ikke alle er like fan av hva Jessica driver med, men det har gått litt for langt nå. Heldigvis gjør det ikke noe inntrykk på Jessica. Hun vet at jeg er trofast, og at ingen kan komme i mellom oss. Ja vi har vår historie, men slik jeg ser det har dette kun gjort oss sterkere! Bare fordi jeg er hyggelig mot deg, svarer på en melding, prater med deg eller godtar en venneforespørsel. Så betyr ikke det at jeg flørter! Er det blitt så sjeldent å være hyggelig at det forveksles med flørting??

Må si jeg sliter litt med å finne en god grunn til at noen gjør dette. Er de sjalue på oss?? Ønsker de å spolere forholdet vårt?? Har jeg noen hemmelige beundrere? (i så fall veldig koselig altså og smigrende, men jeg er på en slags måte litt opptatt, dere vet... 2 barn.... Drømmedama osv) haha greit, fra spøk til alvor, uten om å være et dårlig menneske å ønske andre vondt, så ser jeg ingen grunn... 

Ja, jeg snakker med jenter. Er litt vanskelig i et serviceyrke å ikke gjøre det, haha. Jeg svarer hyggelig og er imøtekommende, men jeg er ikke utro, jeg flørter ikke.

Fordi jeg ville aldri byttet ut Jessica med noen i hele verden..

-Fredrik

JEG ER IKKE BARE MAMMA

God kveld alle sammen! Nå har jeg gledet meg til å oppdatere dere med et hverdagsinnlegg. Det er forresten fortsatt et nydelig hvitt lag med snø utenfor vinduene våre her hjemme, så hurra for det. Fredrik sa det var tvilsomt at snøen holdt helt til julaften, men jeg krysser fingrene likevel jeg. Nå har det likevel ikke fullt så mye å si for oss i år siden vi reiser bort i julen, men når vi kommer hjem andre juledag hadde det vært ekstra koselig å komme hjem til snø!

I dag ble jeg så glad da Fredrik kom hjem fra jobb, jeg hadde savnet han så mye at jeg bare ville kaste meg rundt han da han kom inn dørene. Haha! Noah og jeg har hatt en innedag i dag hvor vi har sett på julefilmer og slappet av, siden han ikke er helt i form - uten at jeg ønsker å utbrodere om det her på bloggen. Jeg har lyst til å skjerme barnas privatliv i større grad fremover, selv om jeg ikke akkurat føler at jeg deler så mye fra privatlivet deres fra før av. Jeg gjør hele tiden vurderinger omkring dette og føler at det er riktig å ta et steg videre når det kommer til å skjerme dem i større grad.

Dette er jo en mammablogg og da vil jeg selvsagt ha fokus på meg som mamma, samt også generelt om mammarollen. Men jeg er ikke bare mamma, jeg er Jessica også. Jeg er 19 år gammel og jeg er i det mange kanskje vil kategorisere som en utfordrende og veldig morsom del av livet. Dette føler jeg at jeg har hatt lite fokus på det siste året jeg har blogget, og i 2018 kan jeg garantere dere at dere vil bli bedre kjent med hvem jeg er bak mammasnakket.

Det å bli mamma er rimelig altoppslukende, som dere som er mødre selv sikkert kan kjenne dere litt igjen i, men nå har barna vokst litt til og jeg har kommet meg mer ut av babybobla - jeg rakk jo knapt å komme ut av den før jeg ble gravid på nytt sist gang. Jeg synes det er litt på tide at dere får se litt mer varierende innhold på bloggen min! Håper dette høres spennende ut for dere også ♥

God klem

SANNHETEN OM MAMMALIVET

I dag har jeg dårlig samvittighet fordi jeg var så utslitt i natt ettersom det var den andre natten på få dager at 1-åringen bare gråt og ikke ville sove før morgengry. Og jeg er så sliten. Enda. Helt hinsides sliten!

Jeg har venninner som ikke blir så slitne som meg, som står opp etter våkennetter med et smil, som lager seg en kopp kaffe mens de plystrer og som tåler disse nettene imponerende bra. Gjør det at de er en bedre mamma enn meg av den grunn? Nei.

Leiligheten vår er ofte helt kaotisk, med klær og leker over alt. I senga, på spisestuen, på badet. You name it! Soverommene våre er et kapittel for seg selv, og det er sjeldent helt ryddig her. Jeg kjenner flere mødre som alltid har det strøkent hjemme hos seg, det til tross for at de til og med har ett eller flere barn enn meg selv. Er de bedre og mer suksessfulle mødre enn meg? Nei, det er de ikke.

Helt siden jeg fikk barna mine, har jeg vært opptatt av å lage hjemmelaget mat, og vi spiser sjeldent Toro. Barna mine får hjemmelaget havregrynsgrøt til kveldsmat nesten hver kveld i tillegg til hjemmelaget middag. Gjør det meg til en bedre mamma enn mammaen som serverer helfabrikat og Toro? Nei!

Jeg ammer. Er jeg en bedre mamma enn de som ikke ammer? Nei. Keisersnitt hadde jeg også med barna mine, er jeg en dårligere mamma av den grunn? Er de som har tatt epidural under fødselen sin en dårligere mamma av den grunn? Er det kun de som har født vanlig helt uten noen typer smertelindrende i det hele tatt, som kan skryte på seg å være en god mamma og superkvinne? Nei, for ingen av oss er bedre enn den andre!

Jeg er veldig streng med tanke på å ikke gi barna mine mye sukker eller godteri. Jeg har venner som gir barna lørdagsgodt hver lørdag og som generelt har et mer avslappet forhold til sukker. Er noen av oss bedre enn den andre? Nei!

Hva med de økologiske, BPA-frie, E-stoff-frie, mødrene som gror egne ikke-sprøytede grønnsaker i bakgården sin? Er de bedre mødre enn oss?

Nei!

Hva med mødrene som alltid henter først i barnehagen? Er de bedre enn mødrene som henter sent? Nope! Hva med å, Gud forby, sende barna sine i barnehagen et par dager romjulen, da? Gjør det deg til en dårligere mamma enn om du ikke gjør det?

NEI!

Hva med oss mødre som velger å gå hjemme med barna våre ett ekstra år, før vi begynner på jobb igjen eller studier? Er vi dårligere enn de som går tilbake i jobb etter endt permisjonstid? Nei!

Motsatt da?

Fortsatt nei!

Vi som er sammen med barnefar er ikke bedre enn single alenemødre. Jeg som sukkerfri-tilhenger er ikke noe bedre enn mammaen som sender med sjokoladepålegg til sønnen sin noen dager i barnehagen, og hun er ikke noe bedre enn meg.

Hvis vi slutter å sette hverandre i bås, så innser vi kanskje at vi egentlig er ganske like når alt kommer til alt. Vi gjør alle så godt vi kan. Hva med å være litt grei? Hva med å tenke at vi alle er mødre og at vi bare vil det beste for barna våre.

Det samme gjelder selvsagt for fedre, men de har utrolig nok ikke den samme tendensen til å kritisere hverandre selv om de er ulike.

Hva med at vi begynner å tenke at mammalivet kan være tøft nok i seg selv, uten at vi trenger å dra hverandre ned i tillegg?

DET BESTE VALGET JEG HAR TATT

Det har faktisk vært flere som har lurt på hvordan Fredrik og jeg traff hverandre, og ikke minst hvordan vi gikk fra å være venner til å bli kjærester, så i dag tenkte jeg å skrive om det.

Det hele er i grunn fryktelig tilfeldig. Så tilfeldig at det nesten bare er skremmende å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke var pålogget på facebook i akkurat det sekundet. For ja, her har vi tidenes kjærlighetshistorie - vi begynte nemlig å snakke på Facebook.

Året var 2012. Kusina mi gikk i klasse med Fredrik på ungdomsskolen, og Fredrik var pålogget på kusina mi akkurat når jeg var pålogget siden de samlet var ute på noe sammen, med bestekompisen til Fredrik som var sammen med kusina mi på denne tiden. Når han er på Facebook-kontoen hennes, dukker mitt navn opp på sidelinjen i chatten på facebook hvor det sto at jeg var, ja, "pålogget". Fredrik har fortalt meg i ettertid at han valgte den peneste jenta fra chatten til kusina mi, men dette har jeg litt vanskelig for å tro på. Haha! Derfra begynte han altså å snakke til meg gjennom hennes konto på tull, og jeg trodde at det var kusina mi helt til han sa at det var en venn av kusina mi. Derfra la han meg til som venn på sin Facebook, og det er vel sånn det hele startet.

Vi snakket masse, og etter en god del snakk traff vi hverandre for første gang helt i starten av 2013. Jeg var på besøk i Larvik for helgen og skulle tilbringe den sammen med kusina mi og min tante. Denne helgen skulle vi samles hos bestekompisen til Fredrik, sammen med kusina mi som var sammen med han - og Fredrik og jeg skulle møtes for aller første gang. Jeg husker at Fredrik hadde på seg Uggs og lik jakke som ekskjæresten min, akkurat det glemmer jeg aldri. Og så vil jeg bare understreke at vi fra starten av kun hadde en vennskapelig tone, vi startet aldri som noe mer enn bare venner.

Etter det første møtet så snakket vi bare mer og mer, vi hadde god kjemi og fant fort tonen. Etter denne helgen måtte jeg selvfølgelig dra tilbake til Gjøvik. Jeg var 14 år og gikk naturligvis på ungdomsskole, men vi snakket hver dag og holdt kontakten. Jeg fikk meg etter hvert en som jeg ble litt ekstra glad i som bodde i Gjøvik, og som ville at jeg skulle kuttet ut kontakten med Fredrik. Fredrik var min beste venn og det var uaktuelt for meg, men ikke lenge etter ble det uansett ikke noe mer mellom meg og han som bodde i Gjøvik.

Det er 2013, og våren nærmer seg. Fredrik og jeg møttes de gangene jeg var i Larvik, men det var ikke veldig ofte. Da sommeren kom var jeg i Larvik nesten hele sommeren. Jeg var mye sammen med Fredrik, vennene hans og kusina mi som bor her i Larvik. Jeg har så utrolig mange gode minner fra denne sommeren, da ble Fredrik og jeg ordentlig kjent med hverandre og hadde skikkelig mye tid sammen. Vi var skikkelig nærme venner, og det var utrolig godt å ha en så nær venn jeg bare kunne snakke med alt om. Likevel kan jeg ikke nekte for at jeg merket at jeg begynte å få følelser for Fredrik som ikke var så vennskapelige som jeg skulle ha det til, da andre rundt meg spurte om "hva som var greia med oss"

Jeg kunne fortalt mange historier fra den sommeren, men jeg tror ikke alt egner seg her inne. Vi hadde det i hvert fall veldig morsomt og det er så utrolig herlig å tenke tilbake på. Litt senere den sommeren kom Fredrik på besøk til meg i Gjøvik, etter jeg fikk kranglet med pappa om at han skulle sove på mitt rom - og ikke gjesterommet! Haha! Vi så filmer, snakket masse, spiste mye god mat og hadde det generelt utrolig koselig. Vi hadde et bånd som var så utrolig sterkt og jeg følte på mange måter at jeg hadde kjent han i flere år allerede. Eller at jeg hadde manglet en slik person i livet mitt.

Vi fortsatte selvfølgelig å holde kontakten, og avtalte at jeg skulle komme i høstferien igjen, samt noen helger før det. Fredrik hjalp meg gjennom utrolig mye når jeg hadde det en del vanskelig i den perioden, og det er jeg evig takknemlig for.

Utover høsten, nærmere bestemt helgen 20 til 22 september kom Fredrik på besøk til meg igjen. Vi hadde det som vanlig utrolig koselig og lo, var oppe sent, så filmer, spiste godteri og slappet av sammen. Mandagen etter, 23 september, dro jeg på skolen og fikk flere spørsmål fra de i klassen om det var noe mellom oss - noe det på daværende tidspunkt ikke var. Jeg sa nei, men ingen trodde meg. Jeg ville jo egentlig at de skulle tro at det var noe mellom oss, men jeg kunne jo ikke det. For det var jo ikke det.

Jeg turte ikke si til Fredrik at jeg likte han, for jeg ville ikke risikere det utrolig gode vennskapet vårt.

Samme dagen ringte jeg han (vi snakket hver dag) og så klarte jeg ikke å holde det inne lenger. Jeg bare gråt. Fredrik spurte hva det var, og jeg sa bare "gjett da" og jammen klarte han ikke å gjette seg til "Vil du egentlig være noe mer enn venner?" og jeg bare la på. Lå i sengen og hulket og trodde jeg hadde ødelagt alt. Haha, føler meg helt patetisk når jeg tenker tilbake på det.

Han ringte meg opp igjen etter en liten stund og sa at han følte det på samme måte, og at han synes vi burde prøve å være kjærester. Men da var det ingen vei tilbake til bestevenner, og det visste jeg. Det var risiko jeg tok fordi jeg ikke orket å leve med å late som om jeg ikke likte han på den måten, når sannheten var at jeg faktisk gjorde det.

Så til tross for avstanden, så prøvde vi. Og hva kan jeg si? Det fungerte!

Vi ble kjærester, og Fredrik og jeg var hos hverandre hver helg. Vi hadde med andre ord annenhver helg hos hverandre, og gikk på hver vår skole 4 timer unna hverandre i hverdagen. Slik blir det tillit av. Vi hadde et utrolig godt forhold, tross avstanden og utfordringene det hadde. For det har utvilsomt sine ulemper å være i et avstandsforhold, men man vet det inne i seg når man føler at noe virkelig er verdt å satse på. 

Jeg begynte så å tenke på hva jeg skulle gjøre etter ungdomsskolen, siden 2013 nærmet seg slutten. Vi hadde det fortsatt bra sammen, men vi drømte begge om tanken på å bo nærmere hverandre. Så jeg luftet tanken om å kanskje flytte for meg selv i Larvik når sommerferien 2014 skulle starte, hvor han bodde. For å gå på videregående i Larvik, siden jeg uansett var så lei av hjembyen min. Mamma og pappa var litt skeptiske i starten, men har alltid vært veldig støttende. Jeg hadde jo tross alt en del familie i Larvik, og har tilbrakt mange somre i Larvik i løpet av oppveksten min. Jeg kjente byen godt. Jeg husker godt at mamma sa: Det verste som kan skje, er at du må flytte hjem igjen.

Så flyttet gjorde jeg, hvilket Fredrik ble rimelig glad for etter å ha hatt en kjæreste som bodde langt unna i det som føltes ut som evigheter. Og jeg trengte som dere sikkert skjønner aldri å flytte tilbake.

Resten er historie. En historie jeg tror dere kjenner ganske godt, da jeg plutselig ble gravid!

Fredrik er det beste valget jeg har tatt i livet mitt, ikke bare fordi han har gitt meg to nydelige barn, men fordi han også har vist meg at kjærligheten overvinner alt.

Et lite uperfekt familiebilde ♥

FAMILIETID OG EN LITEN OVERRASKELSE

I går fikk jeg med meg Fredrik og barna ut på kafe og trilletur, jeg er blitt helt avhengig av å komme meg ut hver dag. Jeg takler virkelig ikke å sitte inne og stirre i veggen. Nei, jeg vil ut og finne på ting og gjøre noe. Jeg var aldri slik før jeg fikk barn, men nå kan jeg virkelig ikke tenke meg en dag uten å komme meg litt ut. Jeg beveger meg faktisk latterlig mye, tror det har en del med at vi ikke har bil å gjøre.

Da blir det en del gåing, noe som egentlig er uproblematisk ettersom vi bor kun et par minutter gange fra sentrum og alt vi behøver - men jeg merker det spesielt godt når jeg har besøk av familie og venner som har bil, og vi skal dra til ulike steder her i Larvik for finne på noe. Jeg er vant til å gå ganske mye og ser ingen problemer i måtte gå i en halvtimes tid eller mer for å komme meg dit jeg skal. Jeg elsker å gå! Men forslaget med å gå dit vi skal støtter sjeldent familiemedlemmer og venner akkurat, spesielt ikke når de har bilen sin lett tilgjengelig på gårdspassen vår. Haha!

Og i dag var altså snøen endelig tilbake også, og det var jo litt av en overraskelse! Jeg var fullt og helt innstilt på at julen og førjulstiden her i Larvik ville bli uten snø i år som i fjor - men nå er den altså her igjen og det er jo så morsomt for barna! Det gleder meg skikkelig å våkne opp til at det er hvitt ute, det gjør så mye for julestemning synes jeg. Vi får satse på at den ikke blir borte igjen nå, og at den heller ikke blir til speilglatt is. Det har jeg nemlig merket at den har en tendens til å bli, og det kan jo være så skummelt! Jeg blir rett og slett et levende nervevrak fordi jeg er så redd for å falle med ett av barna, tror det er et lite traume fra da jeg falt på isen på steintrappa vår med Leo da han var baby. Min verste opplevelse noensinne, jeg skrev om den på bloggen HER om jeg har noen nye lesere som ikke fulgte bloggen på denne tiden.

Noah har også begynt å si så mange ord nå, og jeg er like spent hver dag på hva som blir det neste. I dag da vi to var ute i snøen, ser han den og utbryter raskt "Oi" før han kikker bort på meg og smiler. Haha, noe så herlig. Like etter sa han «snø» også, og da kan dere tro det var en stolt mamma som sto der i snøen ved siden av han ♥

Ha en fin mandagskveld, vi snakkes igjen om ikke så lenge!

NOEN PERSONLIGE SPØRSMÅL OG SVAR

God søndag dere! I dag fant jeg igjen verdens herligste bilde av Leo fra i sommer, bildet av meg var ikke like heldig men jeg er ikke så nøye på det i dag - jeg ville bare så gjerne dele det med dere siden jeg ble så glad av å se det. Og så tenkte jeg at jeg i samme slengen kunne svare på noen spørsmål og bemerkninger som jeg har fått i det siste. Håper dere er fornøyde med svarene! Om ikke, har jeg som alltid åpent kommentarfelt og jeg har virkelig blitt flink og aktiv i kommentarfeltet den siste tiden. Føler jeg selv, da! 

"Du vet at hjernen din ikke er ferdig utviklet? Burde kanskje vente til det har skjedd før du får barn"

Det at hjernen min ikke er ferdig utviklet er blitt brukt mot meg i alle år - uavhengig av hvor underutviklet min hjerne er påstått å være, så må jeg innrømme at jeg aldri har hørt noen av de rundt oss si at jeg verken er preget av det, eller at det er noen direkte negative virkninger av det som de gjenkjenner hos meg. Siden hjernen ikke er ferdig utviklet før man er 25 år, sies det også at man før man når denne alderen, i stor grad styres av impulser. Jeg kan ikke si at det er noe jeg kjenner meg igjen i, med tanke på det livet jeg lever. Uansett så hevder også en rekke forskere på motsatt side at hjernen begynner å svikte fra man fyller 25 år. Med fare for å få forsvarstale-stemplet på meg, så vil jeg jo gjerne også få med at Leo (i følge ansatte i den fine barnehagen han går i) er en omsorgsfull gutt som utvikler seg akkurat slik han skal, og ikke er noe annerledes enn andre barn i barnehagen på samme alder. Jeg er lei av å forsvare barna mine med tanke på alderen min, de er flotte gutter som ikke har tatt noen skade av at de vi er unge (og den underutviklede hjernen min som enkelte kritikere påstår at jeg har). Haha!

"Det må være vanskelig at alle skal en mening om alt som skjer med deg og alt du gjør."

- For meg var det vanskelig det første året som blogger, jeg har lært meg å ikke ta ting så personlig nå. Det hjalp å innse at jeg ikke kan tilfredsstille alle mennesker uansett hvilke valg jeg ville tatt i livet mitt. Det er jo så mange ulike meninger der ute, og det er klart man utsetter seg for disse når man skriver om livet sitt offentlig! Når man innser det, så forstår man at det viktigste man kan gjøre er å ta de valgene man tror er til det beste for seg selv. 

"Hva tenker du om at barna kan lese alt du har skrevet om dem på bloggen om noen år?"

- Det har jeg skrevet et blogginnlegg om HER. Dessverre synes jeg eksponering av barn-diskusjonen begynner å ligne en heksejakt mot bloggere. Det er så mye ukritisk eksponering der ute at diskusjonen heller burde gjelde foreldre generelt. Det er åpenbart at mange ikke tenker over hva de legger ut på sosiale medier, noe jeg som mammablogger derimot er nødt til å reflektere rundt daglig.

"Jeg vet at det har gått noen rykter om at Fredrik har vært sammen med ei annen jente, at han har blitt sett med ei annen jente osv. Kan tenke meg at det ikke er så gøy."

- Jeg vet ikke hva slags rykter som går og orker ikke å utsette meg selv for akkurat det, men det stemmer ikke at Fredrik har vært sammen med ei annen jente. Det kjenner i hvert fall ikke jeg til, og for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke når han skulle fått tid til det. Det er ikke noe morsomt når andre prøver å ødelegge forholdet vårt - Det har vi merket en del, og det er også en av ulempene ved å være så åpne om forholdet vårt som jeg har vært på bloggen. Når det er sagt så er et forhold ingenting uten tillit. Fredrik gjør meg trygg, jeg gjør han trygg, og vi har ingenting å skjule for hverandre.

"Vær helt ærlig, hvordan har du det egentlig?"

Jeg setter så stor pris på at dere bryr dere såpass mye at dere stiller dette spørsmålet. Jeg har det kjempefint! Så klart, det er alltid noe som skjer i livet mitt som ikke er fullt så gøy, men det er så viktig for meg å holde fast ved de tingene som faktisk er bra. Jeg har det topp akkurat nå og kan ikke vente med å se hva som skjer i 2018 ♥

Klem

EN VIKTIG PÅMINNELSE

"Herregud, jeg får altså helt angst og indre uro av å høre på den bankingen der" sier jeg til Fredrik og sikter til bråket til de som bor over oss. Bankingen som holder på for ørtende gang som kan få en hver person til bli sprø. Men jeg hører egentlig med en gang jeg er ferdig med å snakke at jeg har sagt noe feil.

Fredrik ser rart på meg og sier "Eh, er ikke det litt dumt å si med tanke på de som faktisk har angst?"

Jeg føler meg litt dum der jeg sitter. For han har jo helt rett, og det vet jeg jo. "Eh, jo. Det er kanskje det" svarer jeg rolig.

"Du må slutte å si at får angst av sånne ting, for du får ikke angst, og du har ikke angst. Du blir kanskje urolig, du blir kanskje irritert, men du får ikke angst. Tenk på hvordan det må føles for de som faktisk sliter med angst og har den diagnosen" sier han bestemt.

Jeg ser på Fredrik med oppsperrede og overraskede øyne. "Det har du faktisk helt rett i, Fredrik" svarer jeg før jeg blir sittende å tenke for meg selv. Ironisk nok så er jeg en av de som har hatt angst tidligere, og likevel sitter jeg her. I sofaen, i pysjamasen min og sykeliggjør ren irritasjon!

Kanskje det er en talemåte, ikke vet jeg. For jeg vet hva angst er, og det er ikke den følelsen du kjenner når naboen banker og bråker - selv om det er for ørtende gang det siste kvarteret. Alle vi som kanskje både bruker og har brukt diagnoser og store ord på helt menneskelige, naturlige reaksjoner må rett og slett kutte ut! 

Kanskje blir du også irritert av bankingen til naboen. Men du får ikke angst av det, og det gjør ikke jeg heller. Kanskje gjør tanken på mørketiden deg litt nedfor, og kanskje blir du litt lei deg av å tenke på at det er mange måneder til sol og sommer. Men det gjør deg ikke deprimert. Derfor burde vi slutte å snakke som at vi er det.

Som Fredrik sa til meg: Tenk på hvordan må føles for de som faktisk sliter med dette! 

DET VAR IKKE SÅNN DET SKULLE BLI!

Vi har nesten akkurat kommet inn dørene etter å ha vært på middagsbesøk i dag, hos pappaen til Fredrik, og kjæresten hans - "Mimmi" som Leo kaller henne. Haha! Vi har hatt en superhyggelig ettermiddag og kveld og virkelig kost oss masse med god mat og hyggelig selskap. Jeg føler at denne dagen er blitt over på et blunk, jeg pleier sjeldent å poste blogginnlegg såpass sent som dette - det har virkelig ikke gått slik det skulle gå i dag. Jeg har lagt bort mobilen og macen i lange tider, og tok meg vel litt pause i dag for å sette familien først, og når vi er borte på besøk så vil jeg helst ikke sitte alt for mye på mobilen. Så de to blogginnleggene jeg hadde halvveis klare får heller komme ut i morgen, det håper jeg dere vil få med dere ♥

Det ble en litt senere kveld på barna enn vanlig, men siden både barna og vi hadde det så koselig så kunne vi drøye leggingen litt ekstra akkurat i dag.  De sovnet godt da vi kom hjem og la dem, og siden har de sovet søtt begge to. Det er jo ikke barnehage i morgen heller for Leo sin del, så i dag kunne vi slakke litt på rutinene som ellers sitter så godt i dem.

Nå har Fredrik dratt  bort til en kompis så det blir en rolig kveld for meg. Håper dere har kost dere i dag!

Klem

EN FANTASTISK START PÅ HELGEN..

Hei dere, og riktig god fredag ♥ I dag har jeg gått med skikkelig god følelse hele dagen! Jeg tror ikke det er fordi det er fredag i seg selv, men fordi jeg enkelt og greit har hatt en helt herlig start på helgen. Noah og jeg sovnet litt i sengen i stad da Fredrik var på jobb og Leo var i barnehagen - og da jeg våknet opp følte jeg meg så utrolig rolig og tilfreds. Noah sov enda og jeg kikket forsiktig på mini-øyevippene og de lukkede øynene hans. Jeg føler meg så bra om dagen, og det gjør nok ganske mye for hvordan man har det. Jeg kan ikke akkurat si at jeg følte meg noe mindre bra etter å ha lest flere av kommentarene og meldingene deres fra de siste blogginnleggene mine. Haha, tusen takk. Jeg blir så glad av å høre fra dere!

Leo har vært et eneste stort smil i hele dag, og han har til og med begynt å legge seg uten den minste protest. Stolt mamma! Jeg savner han til og med litt akkurat nå, selv om han ligger og sover i rommet ved siden av. Jeg simpelthen elsker de dagene jeg får masse tid med barna, det gir meg så mye. Med en vanligvis ganske travel hverdag med jobb, barnehagen, middagslaging og diverse så ønsker jeg ofte å ha enda mer tid med dem. Men jeg innser sakte men sikkert at jeg har veldig mye tid med barna mine, så jeg tror nok jeg ville følt det slik uansett. Her er uansett noen bilder fra dagen. Leo reiste seg opp på stolen sin mens vi skulle leke, da så benyttet vi anledningen til å ta noen bilder.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ser dere at Noah fikk sneket seg med på det siste bildet av meg? Jeg lo skikkelig godt da jeg så det! Jeg elsker denne buksen jeg har på meg på disse bildene, derfor er det så synd at den er gjennomsiktig herfra og til et visst sted. Haha! Det fikk jeg høre av Fredrik da jeg i sommer hadde brukt den da jeg hadde vært en tur på butikken.. Rimelig flaut, men både han og jeg fikk oss i det minste en god latter i etterkant.

Nå står taco på planen her hjemme, så jeg får avslutte før min kjære samboer sulter ihjel (i følge han selv) God helg til dere!

BARNA ER KLARE TIL JUL

God kveld! I dag tenkte jeg å vise dere noe jeg har gledet meg til å vise dere: Nemlig juleantrekkene til guttene mine. Det er så koselig å finne frem hva de skal ha på seg på julaften, og desember de siste to årene har jeg vist dere juleantrekkene deres, så i år blir intet unntak. Det er jo nesten blitt en slags liten tradisjon for bloggen, og kanskje et lite inspirasjonsinnlegg for dere som har små gutter selv ♥ 

I år som i fjor prøvde jeg å kjøpe minst mulig, og finne mest mulig klær her hjemme som vi kunne bruke. Det fordi jeg helst vil kjøpe så lite som mulig av klær når de har så mye - en annen ting blir selvsagt med ting de oppriktig trenger av klær. En ordentlig finskjorte til Leo var for øvrig noe han trengte nå, så den jeg har kjøpt i dag - resten har jeg funnet her hjemme og satt sammen selv. Den rutete buksen Noah skal bruke i år, brukte Leo julen 2015. Oppfordrer dere andre der ute også å ta en titt i klesskap og skuffer om dere skal ha juleantrekk til barna deres - man har så mye mer enn man kanskje tror!

Nå sitter Leo ved siden av meg og spiser kveldsmat mens han forteller meg om dagen sin, så derfor tar dette blogginnlegget litt ekstra tid å skrive for min del. Barna kommer jo alltids først. Jeg som trodde det skulle begynne å gå opp for meg at jeg faktisk har to egne barn når de begynte å snakke, og ikke minst når de kunne snakke til meg. Men neida. Det kommer kanskje som en overraskelse for noen av dere, men for meg er det fortsatt litt snodig å tenke på at jeg har egne barn.. At jeg har vært med å skape to så herlige små. Og at jeg som ikke en gang likte barn før jeg fikk barn selv, nå elsker barn. Det tar nok noen år før det synker inn for alvor. Haha!

Ha en fin kveld videre!

Klem

"AMMER DU VIRKELIG ENDA?!"

"Ammer du fremdeles?! Skal du ikke slutte snart?"

"Er han ikke litt for stor til det nå da?"

"Han trenger jo ikke puppen nå lenger..!"

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått disse unødvendige bemerkningene etter at jeg har vært åpen om at jeg fortsatt ammer Noah litt selv om han er over 1 år gammel. Det er helt greit å stille spørsmål, men jeg opplever at det blir sagt på en nedlatende måte, og det synes jeg ikke er noe koselig. 

Jeg skrev for en liten stund tilbake at jeg skulle gå i gang med avvenning av puppen, men det var jammen meg lettere sagt enn gjort. Haha! Derfor har jeg bestemt meg for å ta det i hans tempo, når den kosen er så viktig for ham som jeg opplever at den er. Hvorfor skal jeg egentlig stresse så fryktelig med å slutte helt hvis det er bra for gutten min, sunt for han, og vi begge trives med det?

Jeg begynte å få disse kommentarene relativt tidlig, da han var omkring 8 måneder gammel om jeg husker riktig. Og selvfølgelig har en 8 måneder gammel baby behov for morsmelk! I Norge anbefales det at man fullammer til 6 måneder samt delammer til 1 år, og WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler amming i tillegg til annen mat frem til 2-års alder. Så lenge mor og barn trives, så ser jeg ikke hvordan ammingen på noen som helst måte kan føre til noe negativt. Så hvorfor skal da andre utenforstående legge seg opp i hvor lenge en mamma velger å amme barnet sitt? Det burde virkelig være helt opp til en selv!

Det er helt greit om noen ikke vil amme like lenge som jeg har gjort, det har jeg virkelig full forståelse for. Jeg har også full forståelse for om du av andre grunner ikke kan eller av andre ulike årsaker har valgt å ikke amme i det hele tatt. Det respekterer jeg, og det forstår jeg. Ikke alle kan amme heller, og du skal aldri føle at du er en dårligere mamma av den grunn. Aldri!

Men siden jeg begynner å bli litt lei av disse kommentarene nå, så tenkte jeg å ta det opp. Kanskje det hjelper, og kanskje ikke. Det er uansett mitt valg hvor lenge jeg vil amme barnet mitt, og ditt valg om du velger å legge deg borti ting du ikke har noe med.

Les også: Amming og hengepupper

Og: Derfor ammet jeg ikke førstemann

JEG HADDE GLEMT HVOR VONDT DET KUNNE GJØRE..

I dag opplevde jeg at min største frykt ble sann.

Det er så mange år siden sist, men jeg aldri helt glemt den grusomme smerten du føler.. Det eneste jeg har glemt er hvor ille det faktisk er. Jeg har en og annen gang tenkt tilbake og spurt meg selv "Men.. Var det virkelig så ille da?" For når du får det på avstand og det er lenge siden sist, så kan det være lett å glemme. Man kommer seg videre og livet går sin gang. For ja, så smertefullt er det faktisk - at jeg tenker at det er like greit at man ikke husker det så godt. For å være helt ærlig så tror jeg ikke jeg er alene om å føle at man et lite sekund rett og slett er i ferd med å stryke med.

Men i dag skjedde det altså igjen. Og det møtte meg som et slag i trynet.

Jeg har hørt at den verste smerten er den du ikke kan se, men i dag er jeg litt skeptisk til akkurat det. Jeg tror nemlig det var godt synlig (og ikke minst fullt mulig å høre på mange mils avstand)

Den jævla legoklossen som lå på gulvet.

VERDENS BESTE STOREBROR!

Det er endelig kveld, og Fredrik har tatt med seg Leo inn på badet for å gjøre kveldsstellet. Jeg sitter med en søvnig og sliten Noah på fanget i stuen, og jeg kan høre Leo ler den trillende latteren sin fra badet vårt når Fredrik pusser tennene hans og samtidig synger.

Plutselig hører jeg noen små bein som løper ut fra badet og i retning stuen. Han har på seg stjernepysjen sin som plutselig er blitt litt for liten for han, den også. I den ene hånden holder han drikkeflasken med vann som skal være med i sengen, og i den andre har han den lille lekebilen sin som alltid må være med.

Han venter på at Fredrik skal komme ut fra badet før han kommer helt bort til Noah og meg for å si natta. Han klemmer og koser, jeg forteller han at han skal dra i barnehagen i morgen, og hele ansiktet hans lyser opp. Jeg sier at han må sove godt og at mamma er glad i han, det vanlige når han kommer for å si natta. Men akkurat denne kvelden så skjer det noe som ikke har skjedd før:

For etter at han har gitt nattaklem til lillebroren sin, når han snur og egentlig er på vei til soverommet sammen med pappaen sin stopper han plutselig opp, snur seg til meg med Noah på fanget, og sier:

Elsker deg Noah!

Før han springer ut for å legge seg.

Verdens beste storebror ♥

HVA SKAL BARNET HETE?

Spesielt Unge mødre blir stadig kritisert for sine nytenkende og kreative navnevalg. Her sitter navne-mafiaen på sidelinjen og kritiserer alle som ikke velger å kalle barna sine Oddbjørg og Ola, alle som går utenfor A4 boksen, og alle som våger å tenke nytt. Og jeg synes det begynner å bli ganske smålig nå.

Okei, jeg ser den. Nytt og ukjent er skummelt - Det er greit. Men må absolutt alle hete Astrid fordi du mener at den type navn er de fineste? Hadde ikke det blitt helt grusomt kjedelig i lengden?

Liker du ikke ikke navnet Leo? Liker du ikke at noen velger å kalle datteren sin Eleah? Da er det jammen meg bra at du har fri vilje og ikke er tvunget til å kalle barna dine det andre foreldre velger. Da er det jammen godt du kan velge å la være, og heller gå for et navn du selv liker godt.

Ettersom vi er forskjellige og med det også har ulik smak når det kommer til for eksempel navnevalg, så er det jo forståelig at vi alle sammen ikke kan være fullstendig enige om hvilke navn som er fine og ikke. Uansett hvilket navn du ville valgt, så er det noen der ute som ikke synes det er det fineste navnet. Men det betyr vel ikke at man skal måtte ta hensyn til hva andre mener? Da får man jo til slutt aldri valgt noen navn!

Jeg skal ikke lyve, jeg synes ikke absolutt alle navn er like fine. Men jeg klarer å beherske meg, og jeg skriker ikke ut at et navn er "white trash" bare fordi det er et navn jeg personlig ikke kunne ha valgt til mitt barn. Det er lov å bruke hodet!

Jeg har med tiden blitt mer glad i tradisjonelle navn, slik som Astrid, Åshild, og så videre. Det betyr ikke at jeg dømmer foreldre som kaller barna sine Leander eller Maria Jeanette. La oss legge fra oss å snakke stygt om andres navn, vi som er voksne må huske på at barna følger med og tar etter oss. Det er uansett ikke verre enn å la være å si det høyt om du kommer over et navn du ikke synes er verdens vakreste. Ærlig talt!

Navnet skjemmer ingen. Men hva du sier om navnet kan gjøre nettopp det. Det er noe å tenke over!

Klikk gjerne på "liker"-knappen under blogginnlegget om du er enig ♥

ET HYGGELIG BESØK AV VG!

God mandag! En journalist fra VG og en fotograf har vært her en tur i dag for å lage en sak om keisersnitt. Jeg har hørt mange skrekkhistorier om journalister fra andre bloggere, men jeg har bare møtt hyggelige og imøtekommende journalister hittil, og det begynner jo å bli en del nå. Jeg har heller aldri (bank i bordet!) opplevd at det jeg sier har blitt vridd om på, eller at noen prøver å fremstille meg på en annen måte enn jeg er. Og det er jeg så glad for, for under de første intervjuene jeg gjorde noensinne var jeg så redd for det. Hun som var her i dag var for eksempel kjempeherlig!

Vi snakket som sagt om keisersnitt, som var tematikken, grunner til hvorfor man tar keisersnitt - og mye om grunnen til at jeg tok keisersnitt med mine barn. Det i seg selv er noe som engasjerer noe helt vanvittig, så jeg skjønner hvorfor de lager sak om det for å si det sånn. Haha! Fra spøk til alvor: Jeg er kjempeglad for at de ønsket å snakke med meg om dette, for det er så viktig å snakke om. Jeg valgte å være åpen om fødselsangsten min på bloggen og det er jeg veldig glad for, til tross for at det har hatt sine ulemper. 

Etter at jeg selv valgte å være åpen og skrive om det, skjønte jeg fort hvorfor mange velger å la være. Ikke misforstå, for jeg har møtt mye støtte og forståelse også, både her på bloggen - men også hele tiden blant helsepersonell. Det sender et viktig signal at helsepersonell tar dette så på alvor, det gjør meg ordentlig glad. Når jeg ser tilbake på mine to svangerskap, ser jeg at det var helt riktig beslutning at det ble keisersnitt - men det betyr ikke at jeg ønsker at keisersnitt skal være valgfritt. Jeg synes det bør være tungtveiende grunner til at man må gjennom keisersnitt kontra vanlig fødsel, fordi vanlig fødsel i utgangspunktet er best for både mor og barn. Jeg sier "i utgangspunktet" fordi det selvsagt finnes grunner til at vanlig fødsel ikke blir til det beste likevel!

Det blir spennende å lese saken selv og å vise den til dere, i mellomtiden ønsker jeg dere en veldig fin mandag!

Klem

HUSKER DU DET, LILLE VENN?

Du sitter så fint i vognen din, kikker nysgjerrig rundt deg og klemmer rundt den lille kosebamsen din før du ser bort på meg. Du smiler, og jeg kan ikke annet enn å smile selv når jeg ser på deg. Jeg fortsetter å trille deg videre inn i kjøpesenteret. 

Plutselig hører jeg det, babyskrikingen. Lyden som får det til å vrenge seg på innsiden av meg, lyden som gjør det umulig for meg å ikke tenke tilbake på da du var liten baby. Det lille, illrøde, perfekte ansiktet ditt som bare skrek uten stans. Husker du noe av det, uskyldige lille deg?

Husker du at vi satt på sengekanten og jeg vugget deg konstant? Husker du at pappaen din måtte ta over da jeg var så sliten at jeg måtte løpe på badet i tilfelle jeg kastet opp?

Beina dine som krøp seg opp etter magen din. Husker du det? Jeg kan enda høre lyden av den hysteriske gråten din inne i hodet mitt, selv om jeg ikke en gang vil. Hvorfor gråt du sånn? Det spørsmålet stilte jeg meg selv rimelig ofte. Hvorfor. Hvorfor akkurat oss, og hvorfor akkurat deg.

Når du var på ditt roligste mannet jeg meg opp noen ganger til å gå på butikken med deg i vognen og ba til Gud om at du kanskje, bare kanskje, ikke gråt ustanselig hele turen. "Nyt nyfødt-tiden, det er en herlig tid!" sa de eldre damene til meg på butikken når de så at det lå en liten baby i vognen. Men jeg ville bare at det skulle være over. Og at kanskje, bare kanskje, så ville det føre til at du stoppet å gråte.

Husker du bæreselen jeg bar deg i? Husker du all vuggingen, husker du all byssingen? Husker du gråten din som overdøvet gråten min. Gjør du det?

Jeg fikk en klump i halsen når jeg så på klokken at det nærmet seg kveld, for da visste vi at du kom til å gråte enda mer, enda mer hysterisk, og enda mer utrøstelig. Jeg ser bort på bæreselen som henger i gangen. Og jeg grøsser av tanken. Tanken på at vi måtte få en slik start på livet sammen med deg, og at du måtte få en slik start på livet sammen med oss.

Jeg husker det fortsatt, gutten min, og det vil jeg alltid gjøre. At mammaen din, som alltid skal beskytte deg og trøste deg når du er lei deg og når du har det vondt, ikke fikk gjort noe annet enn å bysse deg sittende på sengekanten, og gå runde på runde med deg i bæreselen. Noen ganger til noe hjelp, andre ganger til ingen nytte.

Jeg ser bort på lille deg som er blitt over 1 år gammel. Du står foran meg før du tar noen skritt og setter deg ned.

For du gråter ikke nå, du bare smiler.

JEG HOLDER KORTENE TETT TIL BRYSTET

Hei dere, og god søndag alle sammen! Nå har bestevenninna mi dratt fra oss her til Larvik og tilbake til hjembyen sin (og min, haha!). Vi har hatt en utrolig morsom helg sammen. Fredrik var dessuten ute på julebord i går kveld, så vi har fått litt tid "alene" også, mens Leo sov godt og Noah var på overnattingsbesøk hos farmoren sin i natt.

 Jeg merker at jeg har litt vanskelig for å slippe dere ordentlig inn når det kommer til venner og familie og det skal jeg bli flinkere til. Jeg har holdt kortene tett til brystet ganske lenge når det kommer til det med å skrive om venner og slike ting. Hvilket også er grunnen til at jeg får spørsmål om jeg ikke noen gang er sammen med venner, for det er jeg jo - men jeg har ikke skrevet noe særlig om det på bloggen sånn bort sett i fra kanskje helt i starten da bloggen var relativt ny.  Uansett! Jeg er så glad jeg har henne og vi rakk og spise middag sammen før hun dro tidligere i dag. Noe av det koseligste jeg vet er å spise god middag samlet! Vi har kjent hverandre siden 5 klasse, og i går konkluderte vi med at vi begynner å dra på årene. Jepp, jeg begynner faktisk å føle meg gammel. Haha!

Noah kom også hjem fra overnattingsbesøk for et par timer siden nå, så nå er hele den lille familien min samlet hjemme i leiligheten vår igjen. Det er godt! Det er jo til og med første søndag i advent i dag. Jeg har tatt på meg julepysjen min og vi skal tilbringe resten av dagen inne. I morgen kommer VG en tur for et intervju også, det blir gøy! Det er ca 1 år siden de var her sist nå for å snakke med meg om sviktende prevensjon. Hva tror dere vi skal snakke om? Det blir gøy å fortelle dere om besøket i morgen!

Klem

ER DETTE SLUTTEN?

Hei dere!

Det går litt tid mellom hver oppdatering nå. Og forståelig nok så er det flere som lurer på hvorfor jeg ikke oppdaterer like ofte som tidligere, hvor jeg postet minst to blogginnlegg hver dag. Senest i dag fikk jeg spørsmål om det var slutten for bloggen min snart. Nei, nei, nei! Det er det absolutt ikke. Jeg tror faktisk (og håper) at jeg skal klare å komme meg 100% tilbake på bloggen om ikke lenge. For jeg slutter definitivt ikke å blogge, og jeg skal prøve å la være å komme med for mange dårlige unnskyldninger til at bloggingen min ikke har vært på topp i det siste. Haha!

Familie kommer alltid først, og det vil den alltid gjøre. Jeg er så takknemlig for at dere likevel klikker dere inn og leser det jeg skriver - For tydeligvis (og heldigvis) har jeg utrolig trofaste og fine lesere som har full forståelse for at livet kommer i veien noen dager. Det tror jeg er noe mange småbarnsmødre kan kjenne seg igjen i. Barna vokser også til og krever sitt! Livet mitt er veldig givende, men jeg har helt ærlig vært inne i en dårlig periode med bloggingen den siste tiden, det må jeg bare få sagt.

Den siste tiden har det kommet inn ganske mye drittkommentarer, hvilket aldri er noe særlig morsomt - så kanskje det er noe av grunnen til at jeg har hatt lettere for å finne unnskyldninger for bloggen. Jeg har jo egentlig masse jeg kan skrive om og vise dere, men jeg merker jeg at ubevisst holder litt tilbake siden jeg har opplevd at jeg får kritikk uansett hva jeg gjør, og da virker det litt demotiverende hvis dere skjønner. Jeg tåler selvfølgelig at andre mener noe annet enn meg, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig - men når alt du gjør og sier blir feil, så blir jeg litt oppgitt. 

For eksempel dette med videregående, som jeg skal begynne på til høsten og som jeg har skrevet litt om i det siste. Det blir morsomt å dele hvordan det er å gå på skole som tenåringsmamma til to, med bloggen og alt! Det blir veldig spennende. Men så er det enkelte som mener at det aldri kommer til å skje fordi jeg valgte vekk videregående da jeg hadde blitt gravid for andre gang, og da Leo var 6 måneder gammel. Jeg forstår at noen mener at jeg skulle valgt annerledes og satt skole foran alt, men der er ikke jeg. Og det er tross alt min avgjørelse. Men jeg skal jo begynne til høsten, og da har noen bestemt seg på forhånd for at det visstnok (?) aldri kommer til å skje. 

Haha, jeg trøster meg litt med at det ville vært galt uansett hva jeg hadde gjort! Hadde jeg latt være å starte på videregående (det har aldri vært et alternativ altså!) så hadde det vært galt, og når jeg nå har bestemt meg for å starte, er målrettet og gleder meg - så er det også galt. Jeg synes det er litt latterlig. Jeg får vel bare gå med hodet høyt og vise at de tok feil, akkurat som at de som mente jeg aldri kom til å klare å ta vare på Leo tok feil. Jeg er veldig spent på tiden fremover, og jeg må bli flinkere til å se den fine tilbakemeldingen jeg får på det jeg legger ut, og dere som gir meg litt velfortjent kritikk når det trengs. Haha!

Og den dagen jeg føler meg ferdig med bloggen kommer nok, men den dagen er ikke i nærmeste fremtid. Jeg føler jeg har mye mer å komme med, og håper dere vil følge med videre! ♥

INGEN DANS PÅ ROSER

I dag startet Fredrik og jeg dagen med å krangle om søvn og jobb - kanskje ikke den beste starten på dagen, men vi er ikke akkurat langsinte noen av oss og kan fort le av det igjen. Det har ingenting for seg å krangle om hvem som har gjort mest husarbeid, hvem som har sovet minst timer, eller hvem som er mest sliten. Det bidrar ikke med noe, og det kommer ingenting ut av det. Vi vet jo egentlig det. Men det er ikke en dans på roser hele tiden å være småbarnsforeldre akkurat. Men selv etter over 4 år sammen, to barn, og krangling som alle andre par - så er jeg så forelsket i han enda at det nesten ikke skulle vært mulig. Haha! Jeg sier det kanskje ikke så ofte, men jeg håper at vi alltid klarer å holde sammen gjennom det som møter oss i fremtiden. Hver gang jeg ser på barna, så ser jeg ham.

I dag var jeg innstilt på at Fredrik skulle ha fri fra jobb, som jeg kort nevnte i går, og da satt jeg litt for lenge oppe i går kveld siden jeg trodde jeg hadde noen å dele ansvaret med i dag - i og med at Leo også måtte være hjemme fra barnehagen i dag fordi han ikke er i form, sammen med Noah som alltids går hjemme med meg. Men plutselig ringte sjefen til Fredrik i dag tidlig like etter vi våknet, og han måtte dra avgårde på jobb likevel. Og jeg måtte plutselig ta med meg Leo til legen en time etter og, og da måtte jo Noah også med. Ikke noe gøy med syke barn! Men sånn er det, og vi har heldigvis hatt en veldig fin fredag alt i alt. Det var så herlig å se bestevenninna mi igjen, så nå håper jeg bare Leo blir helt frisk så fort som mulig ♥

God bedring, lille vennen min!

Ønsker alle sammen en god helg, tusen takk for at dere leser ♥

ALDRI IGJEN!

"ÆÆÆÆÆÆÆ! Jessica, hjelp meg!" Jeg hører Fredrik gauler fra stuen mens han ler ustoppelig.

"Hva skjer nå da?" Tenker jeg for meg selv før jeg trasker ut av soverommet og ut i stuen i pysjen min. Jeg kommer ikke langt før jeg skvetter noe voldsomt av synet som møter meg på veien. Jeg ser Fredrik, men av en eller annen grunn ser jeg ikke ansiktet hans!

For det er nemlig dekket i gulp. Jeg ser bort på Noah som ler i armene hans, akkurat som at han skjønner hva som foregår. Han smiler og gaper til meg, og jeg klarer ikke annet enn å le selv!

Hvordan... Hvordan skjedde det? spør jeg lattermildt, og jeg får det blikket fra Fredrik. Dere vet, det blikket.

 

OK. Lesson learned. Vi herser IKKE med Noah rett etter han har spist!