MAMMA

JEG KOMMER ALDRI TIL Å GLEMME

I dag tenkte jeg å fortelle dere om noe jeg aldri trodde jeg skulle fortelle noen.

Det er en søndag i desember måned 2016. Min yngste gutt er litt over 2 måneder gammel og han gråter, gråter og gråter. Han har fått påvist kolikk, og har grått seg gjennom den siste måneden. Kvelden nærmer seg, og jeg gruer meg. At det ikke er ille nok å sitte og grue seg til kvelden med din egen sønn fordi du vet at han kommer til å gråte seg gjennom den også, så ble det ekstremt ille akkurat denne kvelden. Samvittigheten min kunne ikke føltes verre.

Jeg ser trøtt på klokken på mobiltelefonen min noen timer senere. Jeg sitter på sengekanten og vugger den hylskrikende lille babyen min på fanget, for heller ikke i dag fikk jeg han til å stoppe. Tårene sitter løst hos meg, og når jeg sjekker klokken viser den 03:00 på natten. Det knyter seg i magen min før jeg sier til pappaen til guttene våre med gråt i stemmen at jeg ikke orker mer. Fredrik tar over og jeg kjenner på en stor følelse av håpløshet før jeg forlater rommet og går i retning badet vårt. Jeg må bare ha en pause fra gråtingen.

Jeg orker ikke se på meg selv i speilet når jeg kommer inn på badet. Jeg vet at jeg mildt sagt både er og ser preget ut av situasjonen. Håret mitt er i en dott på hodet og jeg sklir sakte ned inntil baderomsveggen og setter meg ned inntil den. Jeg kan fortsatt høre babygråt i det fjerne. Jeg tar opp mobilen i ren desperasjon og Googler. Jeg ender opp på en engelsk side hvor det står noe som «hvordan få babyen din til å stoppe og gråte»

En video fra et barnehjem i Kina dukker opp midt på siden omringet av tekst, og jeg trykker play. 

Jeg leser som en desperat på siden mens videoen spiller av i bakgrunnen. Et rom fullt av barnesenger, hvorav det er en baby i hver av dem. Rommet virker endeløst, for det er så mange. Jeg prøver å skru opp lyden på mobilen min, men så oppdager jeg at den allerede er på fullt. For det er så stille, så stille. I et rom fullt av babyer.

Noe virker ikke helt riktig.

Jeg leser videre og finner grunnen. Det er ikke noe galt med lyden på mobilen min. Det er så stille fordi babyene slutter å gråte, de slutter å lage lyd når de etter en eller flere uker med intens og sår gråt innser at det ikke kommer noen for å trøste dem.

Nå kan jeg føle hjertet mitt briste der jeg sitter på baderomsgulvet som et totalvrak. Jeg brast ut i gråt.

Det er så tøft å være forelder noen ganger, og man kan bli så desperat og utslitt at man til slutt ikke vet hva man skal gjøre. Men den kvelden gjorde noe med meg, enda hvor utslitt og preget jeg var. Jeg skal alltid være der og trøste og passe på, og babyen min skal aldri måtte være i tvil om han skulle få den trøsten et hvert barn fortjener.

For gråt er babyens språk, og jeg skal alltid komme når babyen min roper på meg.

LA BARN FÅ VÆRE BARN

God kveld alle sammen! I dag har jeg hatt noen timer alene med barna mens Fredrik var hos en kompis. Vi hadde noen veldig fine timer sammen, selv om barna ble så glade og fornøyde da pappaen deres endelig kom hjem igjen etter timene hadde gått. Tiden gikk veldig fort i dag, men det gjør den også når det går i ett. Barna har lekt masse med hverandre og har løpt/krabbet i alle retninger, så jeg satte meg rett og slett ned med dem med en koselig Disney-film på skjermen. Da ble det rolig en liten stund i hvert fall, de lo og koste seg, helt til Leo fant ut at å hoppe i sofaen var hakket morsommere enn å sitte rolig og se på film. Haha!

Han elsker å hoppe i sofaen, og jeg må innrømme at han også får lov til det en og annen gang. Da han var yngre og ville hoppe i sofaen, så var jeg så redd for at han skulle slå seg at jeg ikke turte han få lov. Denne tendensen har jeg lagt merke til blant andre foreldre, ikke nødvendigvis med å få hoppe i sofaen selvfølgelig, men dere skjønner sikkert hvor jeg vil. Etter at han fikk lov har han faktisk falt ut et par ganger. Da reiser han seg opp igjen, spretter opp i sofaen igjen, og fortsetter med et stort smil om munnen sin.

Det har noe med hvordan øynene hans lyser opp når han får hoppe høyt, løpe fort, og utfolde seg - spesielt når vi er ute og leker.

Jeg er nok kanskje vært veldig hønemor av meg tidligere, men har vært bevisst på det og reflektert mye rundt det. Og jeg synes at barn før få være barn. Barn bør få leke, klatre, løpe, og slå seg.

Nå mener jeg ikke brekke armer og ben, men å få skrubbsår på knærne fordi de har løpt ute i hagen, noen blåmerker her og der etter å ha falt ned under lek og moro - det er ikke farlig og går helt fint. Det er viktig for meg at barna alltid skal få lov til å utfolde seg, klatre og løpe så mye de bare vil. Ja, de kommer til å slå seg en og annen gang. Barn leker og barn slår seg - sånn er det bare. Jeg kommer alltid til å være der og trøste og passe på, men jeg tror ikke den morsomste leken for barna er når de knapt får utfolde seg en gang fordi mamma og pappa er livredde for at de skal falle og slå seg. 

Håper dere får en kjempefin avslutning på helgen!

HVA I ALLE DAGER ER DET SOM SKJER?

Tidligere i dag fikk jeg nesten sjokk! Jeg våknet opp i formiddag, og klokken var 13.00. Jeg hadde riktig nok vært våken i mange timer før jeg la meg igjen ca 2 timer før jeg våknet opp, men likevel. Det knøt seg i hele magen min da jeg ser i sengen til Noah og at den er tom. Jeg reiser meg opp i all hast før jeg endelig våkner ordentlig opp i hodet mitt også. Jeg må ta meg sammen for å ikke le av min egen reaksjon på at sengen hans er tom, når jeg kommer på at Noah ble hentet for flere timer siden, og at han er på besøk hos farmoren sin. Borte fra meg på ordentlig for andre gang over flere timer! Jeg har alltid vært ganske fjern med en gang jeg våkner om morgenen og ellers, men i dag nådde det nye høyder synes jeg. Haha! Jeg er så vant til at Noah alltid ligger i sin seng etter at jeg har sovet eller vi har sovet sammen så jeg ble jo faktisk oppriktig redd et sekund.

Jeg har derfor gått med følelsen av at jeg er glemt noe i hele dag. Når jeg spiste lunsj helt alene og uten en baby på fanget følte jeg at jeg hadde glemt noe, og for ikke å snakke om når jeg var på butikken! Jeg følte meg helt naken uten vognen og Noah på butikken. Nei, det har rett og slett vært så rart at han ikke har vært med meg i hele dag slik han pleier. Jeg merket det nok spesielt godt når jeg sto i dusjen og så av ren vane skrudde av dusjen etter et par minutter der inne fordi jeg trodde jeg hørte en baby som gråt.. Jaja, det er heldigvis innafor å være litt fjern når man sover veldig lite til vanlig og man fortsatt kan skylde på ammetåka, noe jeg virkelig håper.

Nå sover Noah søtt i sengen sin, og jeg føler meg faktisk for første gang på flere år som noe som kan minne om å være opplagt og uthvilt? Haha, denne følelsen skal virkelig nytes! Håper dere får en fin tirsdagskveld, så snakkes vi litt senere!

BARNEFRI!

Hei dere!

I dag har Fredrik og jeg litt barnefri. Eller, ikke helt barnefri da - vi har fortsatt lille Noah her hjemme, men med kun ett barn her føles det sannelig ut som barnefri. Når han sover så kan vi sitte og gjøre ingenting, og det er vi ikke helt vant til for å si det sånn. Jeg har sovet litt ekstra, dusjet litt og prøvd å lade opp litt til den nye uken vi har foran oss. I tillegg var jeg en tur ute i stad for å kjøpe norske jordbær. Da jeg kom hjem spiste Fredrik og jeg jordbær med fløte og belgiske vafler med sjokolade. Noah fikk smake litt jordbær (Han likte det selv om det ikke ser slik ut på bildet av han, haha!) før han var nede på gulvet igjen for å leke.

Som dere kanskje allerede vet så begynte Noah å krype for en god stund siden allerede, men nå har han også begynt å krabbe smått! Det er så gøy!! Jeg er så stolt av han nå, og det samme er Fredrik. Nå ligger han hos Fredrik og slapper av før han skal ha sin andre lur i dag. Han har vært en stor solstråle i hele dag, han er altså så glad. Det smitter veldig, og jeg tror vi kommer til å få en veldig fin søndag videre.

Leo har vært borte et par timer nå, men herregud som jeg savner han allerede. Det føles så tomt ut her hjemme uten han, og det merkes godt at vi mangler noen! Men han koser seg nok veldig mye, så vi får bruke tiden til å slappe av og ha litt egentid enn så lenge. Nå sovnet akkurat Noah på Fredrik sitt bryst, så jeg skal gå og legge han i sengen sin så han kan sove godt videre. Vi snakkes igjen litt senere i dag, jeg håper dere får en like fin søndag som oss ♥

Klem

"TENK OM HAN BLIR HOMO!"

Det er så mye snakk om alt det små jenter må vokse opp med i dagens samfunn. Men i dag vil jeg si noe om hva små gutter må vokse opp med.

For jeg opplever nemlig at det er veldig lite spillerom hva angår kjønnsrammene våre, når det kommer til gutter. Jenter derimot? Vil du være en liten prinsessejente, så er det helt greit. Vil du være en liten guttejente, så er det også helt toppers. Men gutter? De blir så og si begrenset til å være små tøffe gutter. For gutter kan da ikke leke med dukker, snikprøve sminken til mamma, eller få lov til å kle seg i rosa? Disse frasene mottas gjerne med advarsel fra fremmede eller bekjente og avsluttes med setningen: "For tenk om han blir homo!"

For ja.. Tenk om en av mine små gutter skulle vise seg å være homofile. Hva da? Ja, det ville jo forandret sånn ca.. Ingen verdens ting!

Jeg elsker ikke klærne guttene mine har på seg eller det faktum at størstemann elsker å leke med biler og traktorer. Jeg elsker det mennesket de er. Om det skulle vise seg å være homofil, heterofil, bifil, transseksuell - det er virkelig ikke av betydning! Jeg har aldri forstått meg på de som kaster ut barna sine i tenårene når barnet over lang tid har oppdaget at det ikke er jente slik det ble født som, men en gutt. Kjære mamma som har et transseksuelt barn som du har kastet ut. Husker du ikke at du satt spent og gravid på legekontoret når du skulle ta ultralyd, mens du klemte din kjære hardt i hånden fordi du var nervøs? Kjønnet betydde ingenting, sa du. Du ville bare ha et friskt barn. Jeg har et spørsmål til deg. Når sluttet det å være det viktigste?

2-åringen min har sett meg sminke meg en del ganger nå, og i dag tidlig var han nok en gang oppe i sminkebagen min. Han hadde bommet litt med leppestiften i ansiktet sitt, men kom i en rasende fart bort til meg for å forsøke igjen på mammaen sin. "Tenk om han blir homo!" er det sikkert noen som tenker. Vel, jeg håper ikke det kommer som en stor overraskelse på særlig mange at man ikke blir homo av å sminke seg. Små barn bryr seg ikke om "gutteting" og "jenteting". Ikke i utgangspunktet. I hvert fall ikke før de blir oppdratt med holdninger som går på nettopp dette!

I oppveksten sin så skal begge mine gutter alltid få lov til å kle seg i de klærne de vil, måtte det være rosa eller blått, eller begge deler. I oppveksten sin skal de få leke med sminke, dukker, biler, lego, hva enn de har lyst til. Fordi begge sønnene mine er den de er, og den de er, er god nok. Ingen rosa leker, rosa blinkesko eller legning kan forandre på det.

Jeg vil ikke ha skryt for å mene dette. Hvorfor? Fordi du aldri ville skrytt til en jentemamma som lot datteren sin bruke blå blinkesko og leke med blå leker. Derfor.

LIVET FØR OG ETTER BARN

En tur på butikken før barn:

Spaserer rolig inn i butikken og plukker med meg en og annen vare. Møter på noen jeg kjenner, snakker med dem. Går deretter rolig til kassen, betaler, og mot utgangen igjen. The end.

Etter barn:

Jeg kommer løpende så fort beina mine klarer inn etter 2-åringen som løp fra meg og vognen med babyen i rulletrappen opp til selve butikken. 2-åringen synes det er hysterisk morsomt at jeg løper etter han og ler så han nesten ikke får puste. Jeg får omsider tak i han før han løper avgårde igjen, og jeg skimter kun toppen av hodet hans bak alle radene av varer og frysedisker der inne mens han løper. Jeg sprinter forbi radene og røsker meg med meg det jeg skal ha med babyen på armen før jeg bestemt får kommet meg (med barna i behold) ut til å betale. Babyen hylgråter og er utålmodig i vognen, og 2-åringen kaster seg på gulvet i trass fordi han må vente med å få smoothien sin til de har skannet den i kassen. Forståelig nok, det tar jo tross alt 2 sekunder. Kommer levende ut og takker Gud. Kommer hjem og innser at jeg har glemt å kjøpe det jeg i første omgang dro på butikken for å kjøpe..

Se på tv med kjæresten før barn:

Ser to filmer på en kveld, sett ferdig 10 serier, påbegynt 3 nye, og lest manuskriptet til alle sammen.

Etter barn:

"Du Fredrik? Vi skulle ikke sett den skrekkfilmen vi snakket om her om dagen, som skulle gå på tv nå snart? Det var vel i kveld, var det ikke?"

"Jessica, den gikk på tv for TRE uker siden!"

En vanlig morgen før barn:

Jeg strekker ut armene og setter meg opp i sengen rolig i flanellpysjen min. Jeg gjesper litt før jeg ser på klokken og oppdager at den er 11.30.

Etter barn: 

Jeg våkner opp av et brak fordi lekebilen til barna går i gulvet. Den lå sikkert i sengen i løpet av natten og har falt ut, jeg har garantert ligget på den og det er nok også derfor jeg har så forbanna vondt i ryggen. Jeg åpner de trøtte øynene mine som føles som klistret igjen, men vent? Det er fremdeles helt sort. Det tar meg et par sekunder før jeg innser at 2-åringen sitter på ansiktet mitt. "Mammaaa!" roper han ut. Jeg setter meg opp og samboeren min sover enda som en stein, klokken viser 05:30 og babyen smiler som aldri før mens han iherdig prøver å spise opp håret mitt.

Lage avtaler med venner før barn: 

Sender melding og spør om vi skal dra ut og spise samme kveld. Drar deretter ut og spiser samme kveld.

Etter barn:

"Kan dere treffes neste uke på torsdag? Vi kan spise lunsj og-"

"- Nei, det går ikke, da drar vi bort. Men neste helg der igjen da?"

"Det passer ikke for oss.. Hva med 10 mars 2021?"

Alenekveld med kjæresten før barn:

Stearinlysene blafrer på bordet og belysningen er dempet. Maten står ute på kjøkkenet og gjør seg selv, og filmen står på i bakgrunnen. Vi starter å kysse før samboeren min spør meg "Sikker på at du ikke vil se, det er jo favorittfilmen din?"

"Samme det vel, har sett den tusen ganger før uansett" svarer jeg.

Etter barn:

Vi ligger i hver vår ende av sofaen. Jeg kan skimte at samboeren min har øynene igjen liggende på sofaen i den andre enden, og med trøtt stemme spør han meg: "Sikker på at du ikke se, det er jo favorittfilmen din?"

"Samme det vel, har sett den tusen ganger før uansett" sier jeg sekundet før jeg sovner på sofaen.


Klikk gjerne på "liker" knappen under dette blogginnlegget om du likte det!

JEG GLEDER MEG SÅ MYE!

Hei alle sammen! 

I dag tenkte jeg å avsløre hvor og når vi skal på ferie! Det blir (som en av dere også forutså) ikke Fredrik som blir med oss, men min mamma. Fredrik har ikke flere ferieuker heller, men han synes det er helt greit for han, han ville helst vente med utenlandsferie til neste sommer igjen så det passer jo veldig greit egentlig. Det har hele tiden vært opp til han - og jeg synes det bare er kjempekoselig å reise med mamma og barna, og at hun får oppleve deres første ferie sammen med oss.

Vi reiser allerede om 51 dager, den første uken i september. Vi skal til Alcudia som ligger i Spania på et kjempefint og veldig barnevennlig hotell! Jeg gleder meg altså så mye, og det blir jo første gangen jeg blogger fra utlandet også, så det kommer til å bli gøy å ta med dere på det. Jeg gruer meg litt til flyreisen siden jeg aldri har reist med barn før på fly, men jeg satser på at det går greit med litt barneserier, noen morsomme leker, og masse tålmodighet. Jeg tror at spesielt Leo vil få mye glede av denne turen, og jeg føler meg også faktisk veldig sikker på at vi skal klare å gjøre det helt herlig for Noah å være på ferie også. 




Vi har hatt en dag med veldig vekslende vær i dag. Fredrik har jobbet sent de to siste dagene, så jeg er ganske sliten nå og veldig klar for å legge meg så fort jeg kan. Haha! Først står en liten treningsøkt for tur for min del, det skal faktisk bli godt etter en lang dag. Ha en fin onsdagskveld videre!

DET VIL ALDRI BLI DET SAMME IGJEN.

For en fantastisk dag vi hadde med barna i går. Den beste på lenge! Det var så nydelig her i Larvik, som dere kan se på bildene, og søsteren min og mamma kom i tillegg på nok et overraskelsesbesøk kvelden før, så vi tilbrakte hele dagen i går med dem. Fredrik var hjemme deler av dagen alene så han fikk litt fred, han har stått opp tidlig flest dager denne uken allerede, så det var nok godt for han å få litt ro, selv om han hadde savnet oss da vi kom hjem igjen!

Noen ganger går det litt opp for meg at jeg aldri kommer til å være "alene" igjen, og at barna alltid vil være med meg. Om ikke fysisk, så er de alltid i tankene og bekymringene mine - og det vil de nok trolig alltid være. Det vil aldri bli "bare meg" igjen, slik det var da jeg var 14 og 15 år, og slik mange har de i de fleste årene sine frem til de i voksen alder får barn. Livet slik jeg kjente det for et par år siden vil aldri være det samme noen gang igjen, og det er en så merkelig tanke! Samtidig synes jeg det er rart bare å tenke på at det kun har vært meg en gang også, og at den plassen som barna har i tankene mine nå, tidligere kun ble fylt opp av meg selv, sminke, og enda mer om meg selv.





Det snakkes mye om at man "burde leve livet litt" før man får barn. For alle skal dø en dag, men det er ikke dermed sagt at alle lever. Når man får barn får man høre at livet er over, men jeg føler at livet mitt først startet da jeg fikk barna mine!

SER JEG GRAVID UT?

Hei alle sammen! Noe av det verste med å blogge, er at man alltid vil få noens meninger som ikke er skrevet på en spesielt hyggelig måte, slengt i ansiktet selv om man ikke ber om det. Jeg har begynt å kjenne igjen dette godt nå etter et par år som blogger, men noe av det jeg har opplevd mest er kanskje å få bemerkelser på at jeg ser gravid ut på enkelte bilder, eller spørsmål om jeg er det fordi bildet det gjelder kanskje er tatt i en uheldig vinkel eller at jeg er veldig oppblåst. Jeg tror jeg er litt yrkesskadet, fordi det første jeg tenkte da jeg så bildet under av meg, var at jeg kom til å få denne kommentaren etter jeg hadde publisert dette blogginnlegget. Haha!

Sånn er det kanskje gjerne når man er mammablogger og har flere barn også da, da er det nesten ingen overraskelse om man blir gravid på nytt for leserne. Eller tar jeg feil? Selvsagt er det sånn at alle bilder ikke blir like bra og heldige, det kan ha mange årsaker. Og sånn er det selvfølgelig også for meg! Men jeg velger på tross av dette fortsatt å poste de bildene, fordi jeg er trygg på meg selv.









Vi har hatt noen fine sommerdager de siste dagene her i Larvik og nyter all tiden vi har sammen, og sammen med de nydelige barna våre. I dag startet dagen klokken halv seks på morgenen, og med kun tre timer på øyet kan man si at jeg var ganske trøtt. Men barna får meg likevel i verdens beste humør, og vi har hatt en kjempefin dag hittil sammen. De første timene lot jeg være å vekke Fredrik også, slik at han fikk litt søvn - noe jeg vet han trengte!

Fordelen med å stå opp så tidlig er at man får veldig mye ut av dagen, noe jeg har lagt godt merke til. Derfor gleder jeg meg veldig til resten av denne torsdagen, rett før helg! Vi snakkes senere i dag!

ET STORT SJOKK!

Det er juni 2014. Slutten av måneden nærmer seg med stormskritt, og juli er kun et par dager unna. Jeg dro fra å feire 16 års-dagen min med en avskjedsfest med vennene mine i Gjøvik, til å flytte til Larvik på under en uke.

Sommeren var i gang og sommerfuglene i magen var større enn noensinne. Tenk, nå hadde jeg flyttet helt for meg selv. Jeg som aldri trodde jeg kom til å få lov til det, så streng som mamma og pappa hadde vært tidligere. Jeg trodde de tullet da de sa ja til at jeg skulle få flytte til en ny by, tre timer unna hjembyen min. "Det verste som kan skje er at du må flytte tilbake igjen" sa mamma.

Jeg hadde kommet inn på linjen jeg ønsket på videregående, og skulle endelig få gå på samme skole som kjæresten min. For en lettelse det var, etter 8 måneder i et avstandsforhold. Noe som definitivt tar på et ferskt forhold. Men hva betydde vel anstanden, når noen betyr så mye?

Jeg husker følelsen når kjæresten min og jeg satt i den lille leiligheten min. Jeg husker alle klærne jeg ikke hadde pakket ut av flyttesakene enda. Jeg husker varmen, hva vi spiste til middag, hvilken shorts jeg hadde på meg. Vi så på utallige tv-serier hjemme hos meg, jeg var på shopping med kusina mi, og vi spiste haugevis av taco. Livet var så fint! 

Det var bare èn ting som plaget meg: De rare magesmertene.

Men dette var ikke ordinære magesmerter. Ei heller var det menssmerter.

Det var du!

 



Kjære lille toåringen min, nå har det gått tre år siden den gang. Du er det største sjokket jeg har opplevd, og det mest fantastiske som kunne skjedd meg♥

FOR FØRSTE GANG PÅ LENGE..


God kveld dere! I dag har vi vært på sommeravslutning i barnehagen til Leo, hvilket var veldig hyggelig. Vi måtte for øvrig dra litt tidligere enn først antatt da Leo og spesielt Noah begynte å bli slitne begge to, vi kom dessuten en del før tiden, så vi fikk en fin sommeravslutning alt i alt. Nå er det kun to dager igjen til Fredrik og Leo har fri - Fredrik fra jobben sin, og Leo fra barnehagen. Det er så gøy å tenke på!

For første gang på lenge trenger jeg litt hjelp av dere i dag. Jeg har så utrolig mye morsomt planlagt fremover på blogg-fronten, men i dag vil jeg stille dere noen spørsmål likevel. Hvorfor følger akkurat du bloggen min? Har dere forslag til spesifikke innlegg dere savner på bloggen? Hvilke innlegg liker dere best, og hvilke vil dere se flere av? Jeg vil kun at bloggen min skal bli bedre, og da trenger jeg jo deres hjelp ♥

Nå skal barna legge seg og sove, så dette ble bare en liten bloggoppdatering. Jeg skriver til dere litt senere i kveld, og håper dere har kost dere like mye i fint vær som det vi har i dag!

MITT NESTE KAPITTEL

Hei alle sammen.

Det er litt skremmende å tenke på noen ganger, men bloggen min har jo blitt en utrolig stor del av livet mitt og hverdagen vår. Ikke i den forstand at jeg deler alt vi gjør og alt som skjer her hjemme, men i den forstand at den er blitt en stor del av meg. Jeg gleder meg til å skrive til dere hver dag, jeg er glad og gleder meg til å dele gode nyheter med dere, og jeg gruer meg og er trist når jeg må dele dårlige nyheter her på bloggen.

For meg er det kanskje lett å glemme at hvem som helst faktisk kan lese alt jeg skriver. Jeg ser hvor mange som er innom bloggen min hver dag, men samtidig blir det enkelt for meg å bare tenke at tallene over hvor mange som har vært innom, bare er tall. Jeg klarer ikke helt å forstå at de samme tallene er mennesker, at de tallene er dere lesere, og jeg blir så ydmyk og takknemlig når jeg virkelig tenker over at dere leser det jeg skriver hver dag, og at dere klikker dere inn på bloggen min og følger livet mitt som mamma sammen med barna.

Jeg har nok delt mye som jeg aldri trodde jeg kom til å dele med så mange, spesielt når jeg ikke en gang aner hvem mange av dere er. Jeg har skrevet veldig mange personlige blogginnlegg siden jeg startet opp bloggen, og jeg har vært åpen om mye helt fra start. Det er litt rart å tenke på at dere vet så mye om meg, men at jeg vet ganske lite om hver og enkelt av dere. Jeg kjenner gjerne igjen navn som går igjen i kommentarfeltene her på bloggen og i "likes" på Instagram, men jeg kjenner jo ikke dere på den måten dere kjenner meg.

Jeg ser på bloggen min som en dagbok, selv om den har tilskuere som følger med, så er jeg fortsatt ærlig om hvordan jeg har det, hvordan jeg føler ting, hva jeg tenker, og gjerne også hva jeg har gjort samme dag, eller hva jeg har planer om i fremtiden. Livet mitt endrer seg, og jeg har vært gjennom mange kapitler som dere også har fått ta del i. Mye har endret seg siden den gangen jeg startet bloggen, og livet mitt endrer seg stadig enda mer. 

Jeg skal begynne på skolen igjen neste år, og er ganske bitter over at jeg ikke fikk gått ferdig første videregående da jeg var gravid og 16. Jeg spurte faktisk rådgiveren min på skolen om jeg hadde mulighet til å ta skoleåret på deltid eller ha hjemmeundervisning til formen ble bedre, siden jeg var så utrolig dårlig da jeg gikk gravid med Leo. Men det var det visst ingen muligheter for i det hele tatt, enten måtte jeg starte på fulltid på skolen, eller så måtte jeg gå ut i tidlig permisjon fra skolen eller bare droppe ut. Jeg ble fortalt at det ikke var noen andre muligheter.

Nå i ettertid har jeg fått vite at det er fullt mulig å dele opp et skoleår, og/eller i tillegg få noe hjemmeundervisning. Alt kommer an på grunnen, og om den er god nok til å få det. For å være helt ærlig, så vil jeg faktisk si at å være nesten 3 måneder gravid når man starter første året på videregående - og i tillegg være så dårlig at man kaster opp på vei til skolen når man prøver å dra flere dager på rad, virkelig er en godkjent grunn i mitt hode. Jeg var i tillegg på flere møter med rådgivere og andre på skolen, siden jeg så gjerne ville fortsette selv om formen min var elendig. Så jeg skal ikke legge skjul på at det er veldig bittert. Men det er ikke noe å gjøre med det nå, det er for sent dessverre.

Skolen gleder jeg meg veldig til, jeg savner faktisk å gå på skolen. Jeg må jo også si at selv om jeg mest gleder meg for min egen del, så gleder jeg meg litt til å bevise en gang for alle at jeg selvfølgelig skal ta meg en utdannelse. Uansett vet jeg at det er mye annet som kommer til å skje i livet mitt fremover før den tid også, og jeg har mange kapitler foran meg som jeg nesten ikke kan vente på. Vi skal også kjøpe hus etterhvert, vi skal oppleve ting sammen, dra på ferier, og kanskje en dag gifte oss også. Det stresser vi for øvrig ikke med. 

For aller først skal vi nyte her og nå. Det er ikke en uke en gang siden jeg fylte 19 år, og jeg synes livet på mange måter går veldig raskt. Jeg får mange spørsmål om fremtiden, hva planene mine er, og hvor jeg ser meg selv om 5 eller 10 år. Jeg har ambisjoner og mål jeg skal nå, men sannheten er også at alt kan skje. Livet kan bli snudd på hodet før du vet ordet av det. Det har jeg jo til og med fått erfare fra før av! Men jeg vet at selv om jeg ikke aner hva som kommer til å skje i mitt neste kapittel, eller hva det innebærer - så er jeg klar for det. Og jeg gleder meg til å la dere ta del i det også.

KJÆRE DÅRLIGE MAMMA

Kjære dårlige mamma. Jeg så deg da du plukket opp Iphonen i barnehagen da du skulle hente 4-åringen din, og hun ivrig prøvde å fortelle deg noe mens du irritert fortalte henne at "Mamma er opptatt". Du var nemlig for opptatt med å sjekke mail og svare på tekstmeldinger. Jeg så deg da du gav etter for ditt hylskrikende barn i dagligvarebutikken og kjøpte en iskrem til han rett før middagstider, og jeg så deg da du mistet besinnelsen da han maste om flere etter å ha spist den opp. Jeg så deg da du lot barnet ditt se på en eller annen dum og mange minutter lang barnesang-video på Iphonen din om og om igjen på bussen helt jeg gikk av på mitt stopp 30 minutter senere, mens du selv satt og slappet av med øynene igjen i nabosetet. Jeg så deg da du sint dro barnet ditt til side mens folk snudde seg, fordi hun ikke ville høre på deg da du sa nei til at hun kunne få den store, rosa prinsessedokka i lekebutikken.

Jeg vet at du så meg også, jeg vet at du lot merke til at jeg så deg. Men det er ting du må vite. For jeg aner ikke hvem du er, jeg kjenner deg ikke, ikke kjenner jeg historien din, og ikke kommer jeg til å dømme deg.

For jeg så deg ikke da du vugget den minste babyen din i søvn til klokken 04.00 i natt, og spratt opp med 4-åringen da hun våknet klokken 06:00, lagde frokost og smurte matpakker. Jeg ser ikke at du er alenemamma og at du ikke har sovet en natt sammenhengende på 3 år. Jeg så deg ikke da du dro fra barnehagen, la fra deg mobiltelefonen, tok med deg alle barna dine i parken og lekte mens mobiltelefonen din lå igjen trygt i bilen din resten av kvelden.

Kanskje jobber du hjemmefra og det dukket opp en veldig viktig mail akkurat da du skulle i barnehagen for å hente datteren din. Jeg ser deg ikke alle de andre timene i løpet av dagen som utelukkende går av til lek med barna dine. Kanskje er et familiemedlem sykt, og du måtte lese en viktig beskjed du fikk akkurat da datteren måtte fortelle deg noe på vei ut fra barnehagen. Kanskje har det minste barnet ditt kolikk og du gjør så godt du kan for å ikke la søvnmangelen og utslittheten gå utover de andre barna - men fikk nok da du var på lekebutikken med den eldste datteren din da hun maste om den store, rosa prinsessedokka.

Du kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke deg. Men jeg så deg da det skjedde, og jeg har ingen rett til å dømme deg ut i fra noen få øyeblikk, når jeg ikke ser deg de resterende øyeblikkene samme dag, samme uke, og samme år.

Med vennlig hilsen,

mammaen som også har en Iphone som er flittig brukt, som også har gitt sønnen sin is før middagstider fordi hun var utslitt samme dag, og ikke orket å ta opp kampen, og som ønsker at vi skal slutte å rulle med øynene til hverandre og dømme hverandre. For helt avhengig av hvilket øyeblikk du ser meg i løpet av en dag, så kan jeg være en dårlig mamma jeg også!


Klikk gjerne på "liker" knappen under for å spre blogginnlegget videre. Inspirasjonskilde HER.

SANNHETEN OM KEISERSNITT

Det at jeg har hatt to keisersnitt, sier veldig mye om meg. Alle vet jo at kvinner som blir gravide, de kan også føde. Unntak finnes ikke. Kvinner har født i tusenvis av år, helt siden tidenes morgen - så det er en selvfølge at alle som blir gravide også kan føde naturlig. For det er jo heldigvis ikke sånn at kvinner har dødd under fødsel siden tidenes morgen også, fordi man ikke har hatt noe alternativ til vaginal fødsel.

Jeg er en av de svake kvinnene, en av de som tok "den lette utveien". For ekte kvinner føder selvsagt naturlig, det er jo noe alle vet. Det var akkurat det jeg tenkte da jeg lå og ble skåret opp i bukveggen min på operasjonssalen mens jeg fikk ekstra oksygen fordi jeg var i ferd med å besvime "Dette er jammen meg en enkel utvei!"

Ikke fikk jeg se mitt første barn på flere timer etter keisersnittet heller. Det var virkelig så enkelt og behagelig og ligge uten babyen min i flere timer, de første timene av min sønns liv. Superenkelt! Men sånn er det når man tar den letteste utveien. Å være en ekte kvinne er derfor definitivt veien å gå! Dumt at alle tusen kvinner der ute som ufrivillig eller frivillig tar keisersnitt ikke tenker på det. Hvorfor trosser de ikke bare anbefalinger fra overleger og leger som naturligvis ikke har peiling på hva de snakker om? Kan de ikke bare fortelle hodet til babyen sin at det ikke kan være for stort, eller at skuldrene deres ikke får lov til å vokse seg så brede slik at de kommer seg ut den naturlige veien.. Hvor vanskelig kan det være?


Dette er arret mitt. Jeg ville i utgangspunktet aldri ha noe arr, men jeg er likevel veldig stolt av det. Fordi jeg har født, og jeg feirer FØDSELSdagen til barna mine selv om de kom ut av magen min istedenfor den naturlige veien. Jeg følte meg som påkjørt av fem busser rett etter hverandre, og var i store smerter flere dager etter at magen min ble skåret opp og det ble dratt ut et menneske av åpningen. To ganger. Håper det høres enkelt ut, for det var jo som dere skjønner akkurat som å være på ferie. Jeg ble fysisk tvunget ut av sykehussengen fordi jeg på grunn av smertene ikke klarte å stå på beina mine. Men jeg har tatt den letteste utveien, må vite.

Så kjære kvinner dere ute, hvis dere i likhet med meg også tok den lette utveien med å ta keisersnitt, vi er blitt avslørt. Vi er ikke ekte kvinner og kan vel like gjerne lære oss og leve med det.

FAMILIEFORØKELSE?







God kveld alle sammen!

Aller først, nei, det er ikke en baby til på vei (enda) 

Men Fredrik og jeg har snakket om at vi ønsker at barna skal vokse opp med dyr, ettersom vi selv gjorde dette begge to, men nå som vi leier har vi ikke muligheten til å skaffe oss noen. Da jeg enda bodde hjemme hos mamma og pappa hadde vi to katter, og jeg synes faktisk det er utrolig mye selskap i dyr. Det er vel noe av det jeg har savnet mest etter jeg flyttet hjemmefra!

Fredrik vokste opp med hunder, og vil derfor ha hund, men jeg synes hund virker som så utrolig mye mer ansvar enn hva en katt gjør. Vi var vel egentlig enige om at vi ville ha en katt som skulle hete lunsj, men det var før vi fikk barn så nå er jeg veldig usikker. Det blir vel uansett en stund til, men av og til frister det så mye at jeg bare får lyst til å dra og hente en liten katt på et omplasseringsenter eller lignende, det å kunne gi en katt som har hatt en tøff start på livet et godt liv må jo bare være helt utrolig givende.

Jeg husker en gang at noen jeg snakket med sammenlignet det å ha barn/baby med å ha en katt. Altså, jeg har hatt begge deler og klarer ikke å se sammenligningen i det hele tatt, et barn er da åpenbart noe annet enn et dyr. Men det betyr jo ikke at en katt eller andre ikke kan være mye ansvar. Det blir vel uansett en stund til uansett, så det meste slipper jeg å tenke på allerede nå! Og så må vi jo tenke oss veldig nøye om før det eventuelt skjer at vi tar en slik avgjørelse. Men jeg vet allerede at dyret ville fått det godt hos oss, og spesielt med Leo som hadde passet på! Haha, han er allerede skikkelig opptatt av dyr, han elsker alle slags dyr. Han begynte faktisk å hylgrine her om dagen da Fredrik måtte drepe en gigantisk edderkopp som hadde kommet seg inn på kjøkkenet vårt. Haha!

Men tenk det da, enda et lite familiemedlem! Det får holde med tanken enn så lenge, men da hadde jo virkelig familien vært komplett ♥ Ha en god helg da dere, vi snakkes litt senere!

HADDE ALDRI TRODD JEG SKULLE SI DETTE..

Det er mildt sagt mye jeg aldri trodde jeg kom til å si, som jeg daglig sier til ett eller begge av barna. Haha! Det hender at Fredrik og jeg bare må se på hverandre og riste litt på hodene våre, og så ler vi mye av det i ettertid. For det blir altså så mange morsomme setninger. Ikke så merkelig egentlig, når de små tullingene våre gjør så utrolig mye rart!


"Nei Noah, du kan ikke spise bleia di eller våtserviettene"

"Nei Leo, vi kan ikke bare gå i bleie, vi må ha på oss klær når vi skal gå til barnehagen" (Hvorpå han hyler og kaster seg i gulvet, en helt vanlig morgen her hjemme, haha!)

"Leo, du kan ikke sleike på tven!"

"Du kan ikke sleike på gulvet i gangen heller, Leo"

"Noah, ikke spis på armen til broren din"

"Nei Leo, du kan ikke sove med femten pinner fulle av småkvister og løv fra hagen i senga di"

"Ikke stikk tannbørsten din i toalettskålen, Leo!"

"Noah, ikke bit i pappa sin nese fordi du tror det er mat!"

"Leo, du får ikke lov til å vekke mamma klokken 06:00 om morgenen ved å slå tomme colaflasker fra kjøkkenet i hodet på henne" Sitat Fredrik.

TRIST, MEN SANT..

"Er det virkelig over allerede?" Sier jeg for meg selv, mens jeg ser bort på Fredrik. Babytiden! Åh. Det er faktisk i ferd med å være helt over. I dag har nemlig Noah krøpet for aller første gang. Han klarte så vidt å dra den 10 kg's lille kroppen sin bortover gulvet og det er jo bare så herlig å se. Jeg liker for øvrig å kalle barna babyer frem til de er mellom 1 og 1,5 år - men likevel. Det merkes når de små lenger. Liten, men samtidig stor.

Den tiden hvor han lå på gulvet og bablet og pludret i vei for seg selv, den er helt klart forbi! Når du merker at den lille babyen din trenger deg mer enn det du trenger deg selv. Jeg vet ikke hva det er med de første månedene med ny baby i hus, men bare det å være så viktig for noen at de er helt fortapt uten deg... -Akkurat det er jo ikke direkte det fine ved det da, det fine er å kunne gi barna all tryggheten og all kjærligheten de trenger. Å vite at man er en god forelder. En god mamma. En god pappa. En som den lille vet at alltid er der, og som babyen stoler så mye på at tar godt vare på seg ♥

Den lille babyen din som du vet at elsker deg ubeskrivelig høyt, selv om han eller hun ikke kan si det med ord. Jeg har alltid vært veldig omsorgsfull, så det å være mamma kunne i grunn ikke passet meg bedre.





For å være helt ærlig så synes jeg det er litt vemodig, og når jeg tenker tilbake så syntes jeg det da Leo kom i den alderen også. Det er litt vemodig at Leo ikke vil ha noe hjelp fra meg lenger også i den alderen han er i nå. Trist, men sant! Likevel er det en herlig alder Noah er i ferd med å gå inn i nå også, og jeg tror vi har veldig mange fine måneder foran oss med alt han skal lære seg. Og jeg elsker jo å se at Leo blir så stor, og hvordan han utvikler seg. Men det er noe som skjer når man innser at barna ikke er babyer lenger altså, selv om jeg fortsatt føler Noah er en baby, så er han ikke skikkelig baby-baby. Det er jo så rart når de vokser så mye at man ikke helt klarer å følge med selv!

Jeg har hatt en strålende (bokstavelig talt) solfylt dag med barna i dag! Fredrik har jobbet overtid igjen, og vi er tilbake til hverdagen etter helgen. Som de har kost seg da! Både med hverandre og med meg. En av de store fordelene med å at barna vokser, er jo at de knytter et så herlig søskenbånd seg i mellom! Jeg gleder meg til flere slike dager fremover, men akkurat nå er jeg så sliten og trøtt at jeg vurderer og snart gå og legge meg.. Gleder meg til å oppdatere dere mer i morgen!

SLIK SER MAMMAKROPPEN UT:

Jeg bør vel egentlig skrive om dette når jeg har fått samlet meg litt, men jeg klarer egentlig ikke helt å la være lenger!

Over alt på nettsider ser jeg «Slik er mammakroppen» eller «Slik blir kroppen etter graviditet» sammen med bilder av overvektige/større damer med strekkmerker og hengemage. Hvorfor føler jeg at alle er enige om at dette er kroppen du får etter du har fått barn? Slik er det jo ikke nødvendigvis.

Mammakroppen ser ikke ut på en bestemt måte, på samme måte som at en kvinnekropp ikke ser ut på en bestemt måte. "Mammakroppen" er jo simpelthen en betegnelse på kroppen til en mamma.


Det er ikke slik at du må ha hengepupper eller hengemage for å kunne være stolt av at kroppen din har vært gjennom graviditet og fødsel, selv om mange mødre får det.

Jeg skjønner at man skal kunne si seg stolt, og det burde man også etter min mening, men det må man også kunne gjøre selv om man ikke har hengemage. Jeg synes man skal kunne være like stolt av en mage full av strekkmerker, som en mage helt uten strekkmerker.

Kan vi ikke bare la det være med at alle kropper er forskjellige og kommer også til å se forskjellige ut etter fødsel? Må vi stigmatisere at kroppen kommer til å se sånn og sånn ut bare fordi det er slik for mange av oss?

Vi kommer alltid til å være forskjellige, og vi må gjerne benekte det ved og bare poste bilder av gjennomsnittskvinnen, men det endrer fortsatt ikke det faktum at mødre ser ulike ut og har forskjellige kropper, og at det ikke er noen fasit på hvordan "mammakroppen" ser ut!

DET KOM IKKE SOM NOEN OVERRASKELSE!

Hei dere! Jøye meg så mye kritikk jeg fikk etter jeg publiserte bilde av meg selv i en topp med Noah på søndag. Mange har klaget fordi jeg ikke har svart i kommentarfeltene, men jeg har ikke hatt anledning i det hele tatt. Da jeg logget meg inn på bloggen i går hadde jeg ikke sjekket kommentarfeltet mitt på noen dager, og jeg hadde voldsomt mange uleste kommentarer, så det å begynne å svare på alle da har jeg ikke kapasitet til i det hele tatt. Det er som alltid like forferdelig at jeg kler av meg, og at det attpåtil blir synlig at jeg har pupper er jo tydeligvis ikke greit - men jeg er en 18 år gammel jente og det burde jo streng tatt ikke komme som noen overraskelse. Haha! Når det er sagt forstår jeg at kritikken har sammenheng med at jeg skrev at man burde tenke over hvilke bilder man deler, men jeg tror mange blogglesere undervurderer meg og tenker at jeg er dummere enn jeg er. Hvilket jeg egentlig la opp til selv i det tilfellet her, så det tar jeg på min kappe.

SELVSAGT visste jeg i det jeg klikket på "publiser"-knappen at det ville hagle inn slike kommentarer. Det var overhode ingen overraskelse, jeg visste at det ville komme. Jeg sa det til og med til Fredrik da jeg viste ham bildet på forhånd. Noen synes det var ironisk at jeg la ved et bilde av meg i en liten topp når jeg skrev at man burde tenke over hvilke bilder man legger ut, og det er jeg helt enig i. Det var unødvendig å legge ved det bildet, men akkurat da var jeg så lei av å få kritikk uansett hva jeg sa eller gjorde, at jeg tenkte at det ikke hadde noe å si, siden noen finner noe å pirke på uansett.



Jeg har for øvrig ikke tenkt til å slutte å poste vanlige bilder av meg selv fordi noen kan finne på å legge bildene ut på datingsider. Skal man følge den logikken hele tiden kan man jo ikke gå ut døren til slutt, fordi det alltid kan skje noe. Det betyr jo ikke at man ikke skal tenke over hvilke bilder man deler, men jeg tenker at det finnes en hårfin balansegang her, og at jeg burde finne den. Når alt kommer til alt er det umulig å beskytte seg mot alle uhyggelige ting uansett om man er blogger eller mannen i gata.

Og så vil jeg bare legge til en ting: Jeg kan fortsatt ikke fatte hvorfor motstandere av mammablogger og eksponering av barn, velger å følge min mammablogg. Det er kanskje bare meg, men jeg pleier aldri og bevisst oppsøke ting jeg ikke liker/er i mot, og skjønner ikke helt hva det er godt for. Men for all del, altså! Når noen klikker seg inn på bloggen min så setter jeg pris på det uavhengig av om du liker meg og bloggen eller ikke, det mener jeg oppriktig. De fleste bloggleserne mine er jo heldigvis fine mennesker.

Som dere ser har jeg en veldig blid gutt i dag her hjemme i dag, Leo er en tur hos farfar og "Mimmi", og jeg gleder meg noe voldsomt til helg. Har dere hatt en fin uke hittil? Jeg håper det ♥ Kos dere og nyt starten av helgen, så snakkes vi litt senere i dag!

BARNAS 17. MAI ANTREKK!

Hei dere!

I dag har jeg endelig blitt ferdig med 17. mai antrekkene til barna! I år har jeg faktisk kun kjøpt to ting helt nytt, og det er skoene til Leo og skjorten hans. Det måtte jeg, i og med at han har vokst ut av alle skjorter og pensko han har. Det ble 390,- til sammen. Resten av antrekkene til guttene har jeg faktisk funnet rundt i skuffer og skap her hjemme. Man må ikke ha alt helt nytt til barna til en hver anledning, noen ganger holder det å se i skuffer og skap, rydde litt på rommene deres og plutselig blir man overrasket over at man har klær man for eksempel har glemt,  som har ligget innerst i klesskapet, eller klær man finner igjen etter man ikke har sett dem på lenge.

Er det uansett noen som ikke bryr seg om de har på nye klær, gamle klær, arvet klær eller brukte klær - så er det jo faktisk barna! Det er jo så supert med gjenbruk, og se så fint da - Noah sitt antrekk er til venstre, og Leo sitt er til høyre. Jeg ble kjempefornøyd, og er helt sikker på at guttene kommer til å stråle i antrekkene sine på den store dagen ♥





Jeg hadde helt glemt hvor stressende tiden før 17. mai er. Haha! Men det er jo bare en så herlig tid. Jeg gleder meg stort til vår først 17. mai med begge barna. På denne tiden i fjor var jeg jo gravid! Jeg håper vi får en herlig feiring, noe jeg absolutt tror vi får. Ønsker dere en kjempefin kveld videre!

JEG HAR GLEMT Å FORTELLE DERE..

.. At Noah var 7 måneder gammel på onsdag!! Hodet mitt er helt tåkete om dagen, jeg som var helt overbevist og fullstendig sikker på at jeg hadde skrevet et blogginnlegg om dette samme dagen han var 7 måneder, altså den 10 mai. Men neida! Jeg er helt borte vekk, blir jeg egentlig noen gang mindre surrete? Virker ikke sånn. Haha!




                    

Jeg la faktisk ut bilde på Instagram i går (@Mammasom16). Herregud så mye han har forandret seg siden han ble født for 7 måneder siden.  Nå har han lært seg å sitte litt på egenhånd også, i en alder av 7 måneder. Bare to måneder senere enn storebror, hehe! Det er virkelig så morsomt og givende å få ta del i hvor forskjellige de er, og hvor like de kan være på noen områder også. Jeg sammenligner de aldri, for de er to herlige, unike mennesker - men det er likevel uunngåelig å ikke legge merke til likheter og forskjeller ettersom tiden går og jeg mimrer fra tiden da Leo var baby, og nyter nåtiden når jeg har baby nummer to.

Jeg ser allerede nå, og har vel egentlig allerede sett en stund at Noah får samme øyne som Leo - som de begge har fra meg. Lyseblå! Men jeg må innrømme at jeg fortsatt lurer på hvor det mørke håret deres blir av, haha! Fredrik er mørk blond og var platinablond i håret sitt da han var liten, og jeg har hatt mørkebrunt nesten så mørkt som sort helt siden jeg ble født. Rart, men gøy å se at begge guttene er nokså lyse i håret. Verdens fineste er de begge i hvert fall uansett! 

Oftere og oftere nå får jeg høre at vi har fått «en av hver» og at Leo ligner mest på Fredrik, og at Noah ligner mest på meg. Jeg får høre daglig at Noah ligner så mye på meg, og det er jo så utrolig koselig! Noah er så blid om dagen at det skulle nesten ikke vært mulig, og det er så gøy å få kjenne mer og mer på personligheten hans og hvordan han er. Det er utrolig mye som skjer i den alderen han er i nå, og jeg mistenker at det blir rimelig travelt fremover! Hvilket bare er utrolig gøy, selvfølgelig!

 Herregud så heldige vi er som fikk akkurat deg inn i den lille familien vår, du er unik og vi elsker deg ubeskrivelig mye ♥

HELT ALENE I KVELD

Jeg ser på klokken. Den er 20:00, og barna sover søtt i sengene sine. Noah ligger rolig og sover i vognen sin, og Leo like ved. Leo la seg uten en eneste protest i kveld, han spurte bare pent om han kunne sove i min seng, og i dag sa jeg ja for første gang på en stund. Jeg vil ikke gjøre det til en vane, men så lenge det kun er en gang i blant så synes jeg bare det er koselig. Når han til og med legger til et iherdig forsøk på å si "vær så snill mamma" så måtte jeg si ja altså. Herlige Leo! Vanligvis er jeg nok en del strengere som mamma enn mange av leserne mine tror. Altså, jeg er ikke for streng heller - jeg tror på at det finnes enn mellomting. Jeg er ikke redd for å sette grenser, og er mykere de dagene det trengs. Fleksibel, kanskje? Alt i alt anser jeg meg selv som en veldig omsorgsfull men rettferdig mamma.

Det er rart å sitte her helt alene med barna sovende på rommet ved siden av meg. Ansvaret jeg har for dem forsvinner aldri, selv ikke når de sover. Jeg kjenner på det hele tiden. Når jeg er borte fra dem så kjenner jeg også på det. Jeg bombaderer mobiltelefonen til Fredrik med meldinger om alt han må huske på som har med barna å gjøre, samt en hel rekke andre unødvendige ting som jeg vet at hen egentlig vet, og han svarer overraskende nok også at han allerede vet. Når man ser meg sitte alene på toget slik jeg gjorde helgen for litt over en uke siden, uten barn - så tror jeg ikke jeg ser ut som det allmennheten assosierer med "en mamma" men igjen, definisjonen på en mamma har jo ikke noe med utseendet å gjøre.

Jeg fikk spørsmål på togturen til Gjøvik på fredag da jeg hadde med meg Noah om det var jeg som var mammaen hans. For "jeg så jo så ung ut!" De spørsmålene begynner jeg å bli godt vant til, men likevel blir jeg litt overrasket hver gang det skjer. Jeg er jo mammaen hans, og han er ikke lillebroren min som jeg går tur med, eller i dette tilfellet kjører tog med. Men hver gang jeg er uten barn så føler jeg at andre ser meg slik jeg alltid føler meg. Jeg er ikke bare mamma. Jeg er kjæreste, venninne, nabo, søster, datter, venn. Jeg har bare to herlige små barn som venter på meg når jeg kommer hjem igjen!


Jeg tok meg en dusj istad når barna nylig hadde sovnet, og egentlig trodde jeg at jeg kom til å måtte løpe ut av dusjen med såperester over hele kroppen 2 minutter etter at jeg hadde kommet inn i den, slik som jeg vanligvis alltid må gjøre om jeg finner på å gå i dusjen etter at de er lagt for kvelden - måtte det være 5 timer eller 30 minutter etter at de er lagt. Men i dag lå de like fredfullt og sov da jeg kom tilbake. Fredrik er tilbake om et par timer og jeg gleder meg til å se han igjen, så får søvn som vanlig bare vente til jeg blir gammel. Haha! Ha en veldig fin kveld ♥

ENDELIG FREMME!









Hei alle sammen! Håper dere har hatt en herlig start på helgen.

Fredrik dro hjemmefra i går kveld rundt klokken 22.00, fordi han skulle dra til England med faren sin tidlig i dag og da ble det enklere sånn. Jeg snakket med ham etter at han hadde landet i England og han gledet seg veldig til turen, det skjønner jeg veldig godt og jeg håper han koser seg. Jeg koser meg i hvert fall veldig!

Jeg var derfor alene med barna i natt og i dag tidlig, og fikk levert Leo avgårde i barnehagen før jeg dro til Gjøvik med kusina med og Noah. Vi hadde en lang, men helt OK togtur! Noah var veldig energisk og blid hele turen, fineste lille skatten min. Dessuten sov han en del også, og storkoste seg nede i vognen sin og på fanget mitt.

Det har vært helt fantastisk vær i dag også, og jeg finner ikke ord dekkende nok til hvor deilig det er. Jeg har tatt inn på hotell nå med noen venninner, min fineste bestevenninne blir 19 år i dag og det var i den anledning at jeg kom nedover til Gjøvik, sammen med at det er godt å komme hit til familie og venner nå. I morgen blir det grilling hos søsteren min og samboeren hennes sammen med Noah, og det ser jeg veldig frem til. Jeg oppdaterer dere litt senere i kveld, og ønsker dere en like herlig start på helgen som det jeg har fått ♥

ET KOSELIG INTERVJU!

Hei dere!

Herregud, jeg tror jeg har veldig mange sinnatagger innom bloggen min nå om dagen. Jeg hater at jeg lar meg provosere, men det forundrer meg at det ikke er mulig å oppføre seg normalt på Internett, det er da en selvfølge i dagliglivet. Jeg har vært "the bigger person" og svart høflig uansett hvor ufine lesere har vært med meg i Gudene vet hvor lang tid nå, så nå er jeg kommet dit at jeg tenker at respekt bør gå begge veier.  Jeg ville egentlig si tusen takk til de av dere som klarer å være høflige til tross for at dere kommer med kritikk eller kritiske spørsmål, men helt ærlig burde det jo være en selvfølge at alle klarer å oppføre seg normalt, selv når man kan være anonym! Synes jeg da.

Jaja, tusen takk for at dere er innom til tross for dårlig oppdateringer de siste dagene!  I dag har Noah og jeg vært i Oslo en tur for et lite intervju med VGTV og et besøk hos Nettavisen. Jeg sier i fra når intervjuet er ute så dere kan få det med dere, jeg tror det blir veldig gøy. Fra Larvik er det så og si to timer med tog inn til Oslo, så 4 timer av dagen vår har gått av til reising i dag, men jeg synes det har vært verdt det - for vi har hatt en skikkelig koselig morgen og formiddag i hovedstaden.


Jeg møtte også på flere lesere i dag som kom bort, det var kjempehyggelig! Det har med andre ord vært lite negativt med denne dagen, altså. Kanskje sett bort i fra at lille Noah ville ikke sove så mye i dag, siden han ville få med seg alt som skjedde rundt oss. Oslo er jo så travelt! Det er så herlig å se hvor mye han utvikler seg fra dag til dag nå, i dag var han ikke like skeptisk til fremmede som han har vært tidligere, og det er jo kjempegøy å se!

Ønsker dere en kjempefin onsdag videre, og klikk gjerne på "liker" knappen under om du skal få med deg intervjuet ♥

PÅ DATE...

På date er jeg... Haha, aldri? Jeg har aldri vært på en ordentlig date utenom med kjærester når vi først har blitt sammen. Har aldri tenkt at det er typisk norsk å date, men håper at det blir det i fremtiden. Jeg føler kanskje bare at det er en koseligere måte å bli kjent på enn ved å sveipe på Tinder? Ikke vet jeg!

På stranden er jeg... Også ganske sjeldent! Okei, nå høres jeg jo ut som en megakjedelig person som aldri er noen steder, men sånn er det når man bor i Norge og går glipp av den ene ordentlige sommerdagen i året. Haha!


Hos tannlegen er jeg... Helt avslappet. Jeg har ingen skrekk mot tannleger og synes egentlig bare det er en eneste stor lettelse å ha vært der.

Akkurat nå er jeg... Opplagt etter en barnefri natt og hadde nesten sjokk når jeg våknet og så på klokken da den viste 12.00!

På Snapchat er jeg... Veldig frem og tilbake! Jeg elsker egentlig Snapchat, og kan være dårlig i noen dager med å oppdatere, for å så bli kjempeflink til å oppdatere. Haha, jeg må få orden på det der altså. Følg meg gjerne, Mammasom16 heter jeg - er veldig morsomt å kommunisere med dere der inne, jeg svarer så godt jeg kan.

På kjøkkenet er jeg... veldig ofte, flere timer om dagen! Det er kjempekos, selv om det noen dager når jeg er trøtt og sliten kan føles ut som et slit, så er det virkelig noe helt herlig ved å samle familien rundt bordet for å spise middagen sammen. Åh! Når vi først har vært innom Snapchat for så snakke om kjøkkenet, så la jeg faktisk ut bilde i går på Snapchat av den hjemmelagde Cæsarsalaten min for å se om noen ville ha oppskrift på bloggen i løpet av den kommende uken - og det var det mange som ville! Oppskrift kommer derfor neste uke. Jeg er blitt såå glad i å lage mat, da fra bunnen av, både til barna og til Fredrik og meg. Men det betyr ikke at jeg nekter å spise frossenpizza fra frysedisken en og annen gang altså. Jeg er veldig matglad!


Bak rattet er jeg... Fraværende. Jeg har satt krav til Fredrik nå, om han ikke har begynt på lappen til sommeren så går jeg i gang. Vi har jo egentlig ingen hastverk med å skaffe oss billappen (Selv om mange tror at det er nødvendighet man bare MÅ_HA, selv om jeg på ingen måte benekter at det kan gjøre noen ting enklere) siden vi bor såpass sentralt og med alt i umiddelbar nærhet. Men så vokser jo barna til, og jeg vil ha derfor ha det på plass snart. Fredrik begynte jo egentlig når Leo hadde blitt født, så ting har jo mildt sagt stått stille i perioder. Jeg får komme i gang da, og jeg er er heldigvis ikke riktig like treg som Fredrik når det kommer til sånne ting. Ulempen er for øvrig at Fredrik har kommet et stykke, og at jeg må begynne helt fra starten av med trafikalt grunnkurs. Fun fact: Det fikk vi tilbud om å få gratis på ungdomsskolen mot at vi meldte oss på og kom litt tidligere på skolen hver dag. Jeg prioriterte å få sove litt lenger, og takket nei. Herregud som jeg angrer..

På treningsstudio er jeg... Ikke. Jeg har aldri satt min fot inne på et treningsstudio, og det har egentlig ikke skjedd med vilje, men det er en del enklere å trene hjemme når man har små barn, så det gjør jeg masse av og trives veldig godt med det. For alle som skulle være i tvil: Det går FINT an å trene hjemme og å få mye utbytte av det (I tillegg til å se gode resultater) så lenge man har fokus og er motivert. I tillegg er jeg stor tilhenger av å trene ute, så når barna sovner om kvelden og jeg har litt ekstra tid så vil jeg gjerne gjøre det istedenfor å skulle dra på et treningsstudio. Mamma og pappa kjøpte seg faktisk en tredemølle for en stund tilbake, og jeg synes det virket så dumt, vi har jo verdens beste tredemølle rett utenfor døren.. Synes jeg da :-)


I klesskapet har jeg... ALT for mye klær. Jesus så mye klær jeg har... Det er ikke en overdrivelse en gang, jeg har så mye klær og er det en ting jeg virkelig ikke klarer så er det å kvitte meg med klær. Jeg klarer på en eller annen måte å forbinde alle klesplagg jeg eier og har med minner jeg fikk da jeg hadde på meg plagget... Og jeg har jo så mange fine minner. Haha!

På møter er jeg... Engasjert og lyttende. 


På matbutikken er jeg... Fornøyd og blid! Jeg elsker å dra på matbutikken, og vet som oftest akkurat hva jeg skal kjøpe inn. 

På skolen er var jeg... Vanvittig trøtt, men flink i fagene som ikke hadde med matte og gjøre, haha!

På fest er jeg... I veldig godt humør!

På Internett er jeg... Mammasom16. Haha! 

Hei fine dere! I morgen tidlig drar jeg tilbake til guttene mine i Larvik, toget mitt går egentlig veldig tidlig, så jeg får hele helligdagen med dem i morgen. Herregud som jeg gleder meg til å se dem igjen, jeg savner dem så mye at det gjør vondt. Men i mellomtiden skal jeg nyte den siste kvelden her i Gjøvik. Ønsker dere en kjempefin avslutning på en veldig god helg ♥

ALT ER IKKE SOM DET SER UT TIL..

Som ung mammablogger får jeg mange meldinger fra yngre jenter, særlig nede i 12 og 11 års alderen som også er blogglesere. Noen av dem ønsker seg en baby fordi de er så søte. Og det ser jo så enkelt ut når jeg holder Noah i armene mine og smiler, gjør det ikke? Jeg forstår veldig godt at det kan virke sånn, men alt er ikke alltid som det ser ut til.

Jeg må innrømme at jeg av og til under graviditeten tenkte "Men hvor mye kan egentlig en liten baby kreve, da?"  Når enkelte så stort på meg og snakket om hvor krevende deres barn og babyer hadde vært, når de så at jeg var gravid. Jeg skjønte jo ikke hvor tøft det ville bli da, eller hvor mye en baby faktisk kunne kreve -  noe jeg i grunn er rimelig sikker på at ingen førstegangsfødende skjønner før de opplever det selv, men nå skjønner jeg jo hva de siktet til.

Alle opplever det å ha barn forskjellig. Dessuten er det noen som har barn som krever mindre, andre har barn som krever mer. Det er veldig forskjellig fra person til person hva vedkommende opplever som slitsomt, og babyer er i likhet med alle andre mennesker veldig forskjellige. Noen sover natten gjennom fra tidlig alder og våkner ikke før dagen etter, andre kan være våkne hele natten, andre kan gråte mange timer i løpet av natten, andre gråter natten gjennom, og noen babyer kan sove mange timer bare de får mat en eller et par ganger. Det er selvfølgelig mange nyanser her, men jeg tror det skjønner hva jeg vil frem til.

Poenget er for øvrig at det tross alt er en stor endring i livet som man ikke bør ønske seg som 11-åring, og da især ikke fordi "babyer er søte". Alle opplever det å bli mamma forskjellig også, men jeg tror alle som har fått barn, uansett hvor gamle de var når de fikk barna, merket en vesentlig forskjell på livet med barn, og livet uten. 

For selv om det kanskje ser enkelt ut, så er det mye man ikke ser. Jeg tror at om noen skaffer seg en baby fordi "babyer er så søte og fordi man vil kle dem opp, så kommer man til å få seg et sjokk. Ikke fordi babyer ikke er søte, men fordi babyer er så mye mer enn bare det!

VI GLEDER OSS!

Hei dere!

Åh, er det en dag i uken jeg virkelig elsker, så er det torsdager - så gjett om jeg har kost meg hittil i dag! Jeg vet faktisk ikke 100% hvorfor det er blitt sånn, det har bare vært en skikkelig god dag i uken for meg i lange tider nå, så kan jeg ikke annet enn å smile når det endelig er torsdag igjen. Kanskje fordi helgen er så kort unna, samtidig som det ikke er helg riktig enda, slik at jeg går og gleder meg til Fredrik og Leo skal ha helg sammen med oss? Jeg vet ikke, ikke er det egentlig så nøye hvorfor det er slik heller. For det finnes uansett lite som slår følelsen av å våkne opp om morgenen og bare vite at man har en fantastisk dag i vente ♥

I dag har jeg handlet inn litt sommertøy til Noah! Det var så herlig å gå i butikkene i dag og se at så mange butikker hadde fått inn en del sommertøy, da vet man liksom at det virkelig begynner å nærme seg varmere tider. Jeg har naturligvis også kjøpt inn en del til Leo, men det har jeg gjort på nett - og det har ikke kommet i posten enda. Jeg har alltid hatt følelsen og oppfatningen av at det er mer utvalg i jentetøy til babyer og små barn, enn det er utvalg i klær til gutter - men etter i dag skal jeg virkelig ikke klage. Jeg fant så utrolig mye fint og tenkte derfor at jeg kunne dele noen bilder av noe av det jeg har kjøpt i dag med dere! 











Jeg må si at jeg faktisk har funnet minst like mye fint til Leo. Det skal bli så herlig og endelig kunne kle dem opp i litt lettere tøy enn lag på lag med ull og merinoull, og dette blir jo også Noah's aller første sommer! Rart å tenke på at han aldri har opplevd en sommer, og vi skal gjøre den så fin som overhode mulig. Vi gleder oss så mye alle sammen her hjemme! Det skal bli så fint å få dele denne sommeren med dere og ikke minst alt det koselige vi skal finne på! Håper dere har en like herlig torsdag som meg,  så snakkes vi igjen litt senere i dag ♥

KLE PÅ DEG, DU ER MAMMA!

Helt siden jeg startet opp bloggen min, så har jeg ofte fått en del bemerkelser på at jeg burde kle på meg. Spesielt da i løpet av sommermånedene,  når jeg har lagt ut bilder av meg selv med mindre klær enn heldekkende burka sammen med barna.

Dumme meg skjønner jo ikke at jeg ikke burde gå lettkledd med barna i nærheten! Tenk om de skulle se mammaen sin om morgenen i, Gud forby, undertøy?!  Mammaen deres som har satt dem til verden, og det skjedde ikke med et fulldekkende plagg for å si det sånn. Nei, herregud, det er jo faktisk helt krise! Kan jo ikke akkurat risikere at de får et sunt forhold til kropp, eller at de lærer seg at man ikke MÅ seksualisere kroppen hele tiden i alle mulige settinger.

For det er nemlig slik at i det du blir mamma, så kan du tydeligvis ikke kle deg som du vil lenger.  "Du kan ikke kle deg sånn, du er jo mamma!" Hva med det? Hvorfor er det at jeg er mamma relevant i den saken? Er det sånn at jeg plutselig må kle meg på en spesiell måte fordi jeg har barn? Jeg sprader ikke rundt på kjøpsenter med rumpe og kjønnsorgan som detter ut av klærne mine, men det hadde jeg da ikke gjort uavhengig om jeg hadde hatt barn eller ikke. Alvorlig talt, jeg er da ikke helt blottet for sosiale antenner heller.

Jeg er mamma, men jeg kler meg faktisk i akkurat det jeg vil og føler for. Om jeg vil gå med topper som viser litt av magen min, en shorts hvor man kan se beina mine, eller en kjole som viser at jeg har former, så er det mitt valg. Forandrer det hvilken mamma jeg er for barna mine? Blir jeg en bedre mamma om jeg aldri går lettkledd?

Hva jeg ønsker å gå kledd i er mitt valg. Det samme med hva du ønsker å kle deg i. Om du synes man aldri kan gå lettkledd når man er er blitt mamma, så er det faktisk ditt problem, og heldigvis ikke mitt.


En måned etter jeg hadde blitt mamma for første gang.

JEG ER FORELSKET PÅ NY

God kveld alle sammen!

Jeg fant igjen noen av de første bildene jeg tok av Fredrik og Leo sammen. Herregud så rørt jeg blir! Jeg forelsker meg på nytt hver gang jeg ser bildene av dem. Det samme gjør jeg selvfølgelig når jeg ser bilder av Noah og Fredrik. Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tar meg selv i å sitte å se på dem sammen mens jeg tenker det samme som jeg gjorde da jeg så dem sammen for aller første gang.

Det er litt morsomt hvor like barna blir på mange av bildene jeg tar av dem, noen ganger når jeg har tatt bilder av Fredrik og Noah i sengen om morgenen eller i sofaen når de leker senere på dagen - for å så vise Fredrik i det i etterkant, så tror han noen ganger at det er han og lille Leo. Haha, ops! Litt morsomt er det jo da. På noen bilder kan til og med jeg ha vanskeligheter med å se om det er Leo eller Noah som baby, selv om de ikke er kjempelike i virkeligheten, så synes jeg ofte det kan bli sånn på bilder. Og selv om det ofte avslører seg i form av andre detaljer på bildene, hvor bildene er tatt, eller noe så enkelt som datoen bildet ble tatt på.



Jeg håper dere har hatt tidenes helg! Nå er vi snart i mai, og jeg har hatt noen dager i det siste som virkelig bare har vært helt supre. Resten av min kveld skal bli brukt på min kjære Fredrik. Kos dere masse i kveld, vi snakkes igjen om ikke så lenge ♥

DETTE ER SANNHETEN

Er du alenemor, så er du et dårlig forbilde for barna dine. Mor og far bør være sammen, og det nesten for en hver pris.
Er du sammen med barnefar, så vil det nok bli slutt uansett. Ikke noe å glede seg over.

Har du god økonomi, så kommer du til å skjemme bort barnet ditt så det blir en bortskjemt drittunge.
Har du ikke god råd, så skulle du aldri fått barn fordi penger er nøkkelen til alt.

Hvis du er hjemmeværende snylter du på samfunnet og er en byrde.
Hvis du jobber fulltid setter du alltid karrieren din foran barna dine og burde skamme deg.

Har du barnefri er du en dårlig mor som aldri burde hatt barn.
Har du ikke barnefri noe gang er du en freak uten venner som ingen liker.

Får du barn i det hele tatt tar du et egoistisk valg og tenker ikke på deg selv fordi jorden er overbefolket.
Får du ikke barn vil alle mase på deg om når du skal få det.

Folk vil snakke uansett hva du gjør i livet ditt. Du kan like gjerne gi dem noe å snakke om.

ET ONE NIGHT STAND

Vakre lille toåringen min! Jeg begynner virkelig å føle meg gammel nå som jeg er 18 og snart fyller 19 år. Det er litt flaut å si det, men jeg føler meg nesten litt redd for å bli gammel. Haha! For to år siden akkurat nå, satt 18-årige Fredrik, og 16 år gamle meg sammen med babyLeo i den 70 kvadratmeter store leiligheten vår rett ved Bøkeskogen her i Larvik. Jeg ser tilbake på den våren med så mange fine minner som jeg virkelig smiler av å tenke tilbake på, og håper denne våren og starten på sommeren blir like bra som den.

Før jeg ble gravid, var jeg mer sånn at jeg kunne virke veldig sjenert helt til du ble kjent med meg, men etter jeg fikk barn, har jeg bare blitt mer og mer utadvendt. Jeg er veldig glad i å treffe nye mennesker, og kommer stadig vekk i snakk med folk, selv om det kun er på bussturen hjem til Larvik, eller på toget hjem fra en shoppingtur i Tønsberg.

Da jeg var 16 år var jeg på en slik tur, hjem til Larvik. Jeg tok toget og det hele startet med at jeg spurte konduktøren som skulle ta i mot billettene, om jeg måtte ha barne eller voksenbillett når jeg var 16 år. 

"Du er vel ikke 16 år uansett, så hvilken rolle spiller det" Sier konduktøren og ser rart på meg.

"Eh, jo." Svarer jeg før jeg drar opp bankkortet mitt som jeg hadde fått året tidligere. Der sto det klart og tydelig, fødselsdato: 07.06 1998. Men samme kan det være, fortsetter jeg. "En voksenbillett da"

Jeg får billetten og konduktøren går videre. Noen jenter på min alder som sitter bak meg har overhørt samtalen vår. "Herregud, alle konduktørene på NSB er sånn som det der, de er så frekke" hører jeg bak meg. Så enig har jeg aldri vært mer noen tidligere, så plutselig er jeg i snakk med noen jenter, jeg får navnene deres og vi snakker egentlig ganske mye på den togturen. Hadde dette vært før jeg ble gravid hadde jeg nok ikke vært så trygg på meg selv at jeg hadde turt å fortsette samtalen.

Livet er så mye morsommere når man tør å åpne seg litt og gå litt ut av komfortsonen - gi komplimenter til fremmede og smile til de rundt seg. Plutselig har man kommet i kontakt med noen man aldri ville snakket med ellers. Jeg er ikke en av de som sitter og prøver å få kontakt med alle rundt meg på toget mens jeg snakker i ett kjør altså, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Vi er kommet til Sandefjord da en bekjent av meg går forbi inne på toget. Hun var på det tidspunktet 2 år eldre enn meg, gravid og 18 år gammel. Siden jeg var ung, kom jeg ofte i kontakt med andre som var i samme situasjon og jeg har fortsatt en del venner av meg som også er unge mødre. Jeg verdsetter dem veldig høyt og har en stor respekt for dem.

For jeg hadde jo på dette tidspunktet lille Leo hjemme i Larvik med pappaen sin, men dette visste ikke de to jentene jeg snakket med på toget. Det er på ingen måte sånn at jeg prøvde å skjule at jeg hadde barn, men jeg snakker jo ikke om barna mine, eller i dette tilfellet om Leo, til alle jeg kommer over - spesielt ikke halvveis fremmede jeg kun har snakket med på toget i en og en halv time. Og noen ganger kommer man bare ikke inn på temaet - ikke så rart egentlig, hvor mange 16-17 åringer snakker om barn helt ut av ingenting. De trodde vel jeg var en helt alminnelig 16-åring som bodde i Larvik, og det var jeg jo - men jeg hadde en baby ventende på meg hjemme.

Når hun hadde gått forbi, spør de raskt om hvor gammel hun var, om hun var 16 år sånn som meg, og om jeg kjente henne godt - hun unge gravide som gikk forbi. De virket helt ærlig egentlig litt sjokkerte.

"Nei, jeg bare vet hvem hun er og hun vet hvem jeg er" sier jeg mens jeg tar opp mobilen min for sjekke klokken. Vi er straks fremme i Larvik.

"Vet hun hvem faren til ungen er eller? Jeg føler alle tenåringer blir gravide på one night stand og ikke aner hvem faren til ungen sin er" sier hun og ser på venninnna si som allerede smiler til henne. Det går noen sekunder før hun svarer. "Må være jævlig pinlig å vite at man er et resultat av et one night stand, men sånn er det med tenåringsjenter som absolutt skal ha unge"

Vel, de hadde ikke barn, for å si det sånn. Ikke at det var noe stor overraskelse da, og det gjorde jo heller ingenting - jeg hadde den gang og har fortsatt mange venner som ikke har barn. Dessuten var jo disse jentene oppriktig hyggelige med meg. De hadde vært på shoppingtur til Oslo og skulle hjem til Skien, som var siste stopp på toget. To stopp etter Larvik, hvor jeg skulle av og hjem til den lille familien min.

Jeg merker at toget er i ferd med å stoppe når en damestemme over høytalleren forteller oss at vi er fremme i Larvik, og at avgang skjer på høyre side. Minuttene fra Sandefjord gikk merkverdig raske, og på det tidspunktet kjenner jeg at det egentlig er helt OK.

Jeg pakker forsiktig sammen sakene mine før den ene jenta spør:

"Går du på skole i Larvik også eller?" sier hun mens hun smiler til meg. Hun andre sitter på mobilen sin og tekster, men ser opp på meg i det hun spør.

Jeg trekker remsen til baggen min over skulderen min. "Nei, jeg hadde visst et one night stand jeg også, så nå går jeg hjemme i mammapermisjon med sønnen min, sier jeg spøkefullt. Det var virkelig veldig hyggelig å treffe dere, god tur til Skien!" sier jeg mens jeg smiler til dem, snur meg, og ler litt inne i meg før jeg går til utgangen.

DET VERSTE EN MAMMA KAN FÅ HØRE

Hei alle sammen.

Håper alle har fått en god start på uken! Jeg ville ikke skrive om dette på bloggen egentlig, for jeg hater at jeg lar meg provosere av slike ting som dette. Men enkelte ting som angår barna velger jeg å si noe om, fordi det gjør veldig vondt som mamma å høre ting som omhandler barna som ikke stemmer. Det er ting som jeg føler meg pliktet til å svare på, selv om jeg vet at jeg sitter på sannheten. Bare fordi hvis andre skal skrive ting som ikke stemmer på bloggen min, så skal jeg i hvert fall sørge for at jeg har skrevet sannheten klart og tydelig.

Jeg trenger ikke å gå så veldig inn på det, men noen mener tydeligvis at siden Leo ikke er blitt avbildet så veldig ofte på bloggen min den siste tiden, sammenlignet med lillebroren sin, så er han ikke like viktig for meg eller så jeg er mer glad i babyen min enn jeg er i han. Dette er helt på trynet tankegang som jeg ikke finner det snev logisk, ei heller finnes det noe sannhet i det. Det er klart jeg går i forsvarsmodus når jeg hører sånt, barna mine er det viktigste i livet mitt og mammarollen min er den viktigste rollen jeg har. 

Dette er en blogg som gir et innblikk i mitt liv, det vil være umulig å få inkludert alt - nå er ikke jeg en av dem som ønsker å dele absolutt alt, og det trenger jeg jo heller ikke for å gi dere et innblikk i livet mitt som tenåringsmor, men det er umulig å inkludere alt som skjer i livet mitt her på bloggen, til og med om jeg hadde forsøkt.

Jeg elsker barna mine like høyt selv om Noah kanskje oftere er avbildet for tiden! Det er helt rart at noen finner det logisk at jeg ikke er like glad i dem bare fordi det tidvis er flere bilder av minstemann.

Livet mitt sirkulerer jo ikke rundt bloggen, selv om den er blitt en del av hverdagen vår. Leo er en travel liten gutt med masse energi og jeg vil ikke ta han ut av lek og moro for at han skal stille opp på bilder til bloggen. Derfor liker jeg også best å ta hverdagslige bilder som ikke alltid er like arrangerte eller oppkonstruerte. Uansett har vi jo også et privatliv alle sammen her hjemme, og det er ikke i alle situasjoner og settinger jeg føler for å dra frem kameraet for å ta bilder av Leo til bloggen. Ikke av Noah heller, bare så det er sagt.

Uansett tror jeg at alle som har fulgt bloggen min en stund enkelt kan se at jeg elsker guttene mine like høyt. Jeg vet at jeg er en like god mamma som for dem begge to, og akkurat det kan ingen forandre. Ingen kan heller noen gang få meg til å tro noe annet. Jeg tror det er veldig mange som glemmer noe veldig viktig så fort de kan skrive noe på anonymt på en blogg, og det er at om du ikke har noe fint å si, hva med å ikke si noe i det hele tatt?

Klikk gjerne på liker-knappen under blogginnlegget for å spre innlegget videre ♥

TRODDE ALDRI DETTE SKULLE SKJE...

I dag har jeg startet med å gå gjennom med en anmeldelse av en kommentar jeg har fått i forbindelse med bloggen. Denne kommentaren har vært det verste jeg har lest i løpet av min tid som blogger.

Det sies at man "skal tåle litt" som blogger, at man skal da kunne takle litt stygge kommentarer. Det synes ikke jeg, for vi er da også mennesker på lik linje med alle andre. Ja, vi utsetter nok oss selv for mer kritikk enn mennesker uten offentlige blogger - men jeg synes likevel ikke at man på noen som helst måte kan gjøre seg fortjent til, eller at noen skal kunne rettferdiggjøre at man blir slengt dritt til. For øvrig er det nok mange bloggere som ikke ser ut til å klare å skille det som faktisk er stygge kommentarer, og det som er kritikk. 

Jeg kan ikke akseptere alt, og man skal ikke akseptere alt. Jeg er ikke bare en blogger, jeg er også mamma. Å være mamma er den viktigste rollen jeg har. Barna mine er det mest dyrebare jeg har, og jeg elsker dem til døden akkurat som alle andre mødre. Jeg vil gjøre alt i min makt for å beskytte dem. Jeg fikk en grusom kommentar her om dagen, som handlet om seksuelle overgrep mot barnet mitt. Jeg får vondt langt inne i hjertet mitt når jeg skriver det.

Noen vil sikkert mene at jeg skulle helst bare latt det gå, og ikke gi disse menneskene oppmerksomhet. "Det var sikkert bare en spøk" Ja vel, men det gjør det ikke greit. På ingen måte! Jeg har nulltoleranse for denne typen kommentarer, og det kommer jeg til å ha i fremtiden også. 

Ved å ikke gjøre noe med en kommentar som denne, så sender jeg ut signaler om at dette er greit, og det er ikke greit på noen som helst måte. Som jeg sa til politiet i dag da jeg var innom for å snakke med dem, jeg føler meg faktisk pliktet til å anmelde en sak som dette. For det er å gå langt, langt over streken uansett om det er ment som en eller annen syk spøk eller ikke. Det er uansett ikke morsomt. Overgrep er ikke gøy! Hva slags syke mennesker er det i så fall som synes det?! Jeg vet ikke 100% hva kommentaren var ment som, og ikke har jeg tenkt til å analysere det heller. Den delen tenker jeg nemlig å la politiet ta seg av.


Men jeg er ganske sikker på at de uansett, i likhet med meg, ikke finner dette det snev artig.

JEG ER LIKE NERVØS HVER GANG

Hei alle sammen! Håper dere har en fin torsdag hittil!

Her har dagen gått som vanlig, Noah og jeg har hatt en veldig strevsom dag i dag fordi han ikke har hatt lyst til å ligge for seg selv i det hele tatt, og armene mine er muligens litt slitne etter å ha båret på en baby på over 9 kg i hele dag - men som alltid så løser det meste seg om man er positiv og prøver å gjøre det beste ut av alle situasjoner som oppstår. Han trengte meg nok litt ekstra mye i dag, og jeg kommer alltid til å gjøre det jeg kan for at han er tilfreds og fornøyd. Jeg våknet første gangen til vanlig tid, 06:30 i dag, og Noah var veldig klar for å starte en ny dag. Han er jo bare verdens herligste baby.

Det var noen av dere som lurte på om jeg fortsatt tar graviditetstester titt og ofte, og det gjør jeg hver måned nå uten unntak. Er jo blitt helt paranoid av å bli gravid to ganger så tett, så jeg er fortsatt rimelig skrekken og livredd for at den testen skal lyse positiv - selv om jeg vet at det er umulig nå ved mindre jeg plutselig skulle blitt jomfru Maria.

Nei da, haha! Men jeg tar faktisk fortsatt tester hver måned altså, noen ganger flere ganger hver måned selv om jeg VET at det er unødvendig når det ikke er en eneste sjanse for at jeg er blitt gravid. Det er blitt en helt latterlig irrasjonell frykt for meg! Jeg kan gjerne spøke rundt det, mamma gjør også det stadig vekk når jeg prater med henne i telefonen. Jeg snakker med mamma hver eneste dag i telefonen eller på Facetime med barna, og når hun ser at barna er høy og lavt, eller om jeg en dag skulle finne på å være litt sliten og ha sovet minimalt de seneste nettene, så spør hun gjerne "Ja, Jessica, når kommer tredjemann da?" eller "Var det til vinteren igjen du skulle få enda en?" Haha. For det i seg selv, at jeg blir gravid så lett - er jo faktisk som å få enveisbillett til paranoid-land, men jeg må innrømme at jeg ler litt når de rundt meg spøker med det. Det å være så redd en liten test er jo egentlig litt morsomt i seg selv, men dere vet jo hvorfor jeg er redd. Fordi jeg vet hvor innmari mye de to strekene innebærer. 

Jeg gleder meg faktisk skikkelig til å gå sommeren i møte uten gravidmage, og det skal faktisk bli litt deilig kjenner jeg! Nå skal jeg få tilbrakt litt tid med de barna jeg allerede har, og glede meg over at det er helg allerede i morgen. Ønsker dere en fin kveld videre!

IKKE GJØR DETTE!

Nå går det nok en gang mot sommer - og det har vært utrolig fint vær i deler av Norge de siste dagene. Det fine været kommer forhåpentligvis bare til å fortsette, og i den anledning vil jeg skrive en liten påminner. Det til tross for at jeg virkelig skulle ønske at å skrive dette blogginnlegget var helt unødvendig, så er det dessverre ikke det. Jeg har sett mødre som dekker til barnevognene sine med tepper flere ganger hver eneste sommer siden jeg fikk barn, og lurer på hvorfor dette enda skjer.

For jeg lurer på hvor mange nyhetssaker og artikler jeg har lest som advarer mot dette på det sterkeste, og det har i tillegg kommet frem at en barnevogn som er dekket til blir som en badstue for barnet som sitter eller ligger i vognen. Temperaturen stiger raskt, og barnet blir døsig, slapt, og overopphetet og de videre konsekvensene av dette er virkelig ikke noe hyggelige å snakke om. Før jeg leste mer om det, visste jeg ikke at konsekvensene kunne bli så store. Men små barn kan faktisk i verste fall dø.

Jeg mener ikke at noen mødre vel viten om konsekvensene dette kan medføre legger teppe over vognen til barnet sitt i sommervarmen, men det at det fortsatt skjer betyr jo åpenbart at vi trenger å snakke enda mer om det. Ikke minst trenger vi å si i fra. De små barna kan jo ikke akkurat si ifra selv.


Jeg vet at mange nordmenn kanskje vil føle at det ikke er deres business, og jeg vil overhode ikke være noe mammapoliti, men jeg vil virkelig oppfordre alle mine lesere til å si ifra på en OK måte om dere ser noen som dekker til vognen med teppe i tiden fremover og mot sommeren! Konsekvensene kan bli så alt for store om man lar være..

Klikk gjerne på liker knappen under innlegget for å spre blogginnlegget videre!

BLANDEDE FØLELSER..

I dag tok jeg et nydelig bilde av Noah (Til venstre) rett etter at han hadde våknet. Han hadde det luret smilet sitt og jeg klarte ikke å tenke annet enn "Herregud, nå ligna du på storebroren din!"

Ikke slik Leo ser ut akkurat nå da, men slik Leo så ut da han var på ca samme alder. Akkurat den tanken har jeg hatt en god del ganger tidligere også i det siste, for av og til når jeg ser på Noah, så kan det et sekund føles ut som at tiden blir skrudd tilbake til da Leo var baby. Det er helt sprøtt! Jeg har egentlig aldri syntes at de har vært helt sinnssykt like på hverandre, men spesielt når Noah ligger på ryggen og smiler det fine smilet sitt, så er han veldig lik på storebroren sin synes jeg. 

Så jeg gikk gjennom minnekort og i bildearkivet mitt her på bloggen, og fant omsider et bilde fra den tiden da Leo var omkring 5-6 måneder. Ikke at det tok så veldig mye tid eller krefter altså, det er jo fordelen med å være blogger! Man har alltid bildene og minnene tilgjengelig fra veldig mange måneder tilbake. Og jeg må jo si at jeg synes det er utrolig morsomt å se at de faktisk ligner en hel del! Bildet av Leo er jo tatt med speilreflekskamera da, og det av Noah er tatt av Iphone-kamera, og så er det litt forskjell på vinklene bildene er tatt i. Men når man ser på trekkene i ansiktet - spesielt øynene og nesen, så synes jeg det absolutt er synlig at de er søsken. Og det er jo så koselig!

Jeg får likevel litt blandede følelser når jeg ser på bildene, for da blir det så alt for synlig at tiden bare raser forbi og at Noah snart løper rundt her hjemme han også. Jeg vet hvor fort det gikk fra Leo bikket 6 måneder, og frem til nå. Det er en skikkelig klisjé - og det vet jeg, men noen klisjeer stemmer jo faktisk. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne stoppe tiden litt. Det hadde vært fint, det!

JEG SVARER PÅ BABY-RYKTENE

Det er stadig vekk spørsmål om jeg har en liten på vei, eller når baby nummer tre kommer. Jeg skjønner at jeg er utsatt for slike spekulasjoner og rykter når jeg er blitt gravid to ganger tidligere uten å planlegge det, men det er uansett like rart hver gang å høre ting om seg selv som jeg ikke en gang visste! 

I dag fikk Fredrik plutselig spørsmål om han skulle bli pappa igjen av en venninne av seg, og så fikk umiddelbart både han og jeg meldinger hvor vi ble gratulert med graviditeten, og at det var morsomt og koselig at vi skulle ha en til. Når i alle dager skulle dette barnet jeg visstnok er gravid med, blitt til? Det er det spørsmålet jeg sitter igjen med. Haha!


Noen overanalyserer alt jeg legger ut for å så konkludere med at jeg er gravid, andre har kanskje bare hørt et rykte som har blitt spredd på en eller annen måte, og som tror på at ryktet stemmer. Sistnevnte har nok skjedd denne gangen.

Akkurat nå har jeg nok med guttene mine, og jeg har ikke planer om å bli gravid. Men uansett om jeg har hendene fulle og ikke ser for meg flere barn før om noen år, så kan jeg ikke stoppe kroppen min fra å bli gravid om den skulle bli det. Baby-rykter er kanskje noe jeg bare må bli vant med så lenge jeg blogger og utleverer livet mitt gjennom bloggen min, i tillegg til at jeg allerede har fått to barn - men likevel synes jeg det er riktig å avkrefte når det kommer dit at Fredrik og jeg blir gratulert med en graviditet som ikke en gang eksisterer!

SØSKENKJÆRLIGHET

Noe av det fineste jeg som mamma kan se, er kjærligheten mellom barna sine. Jeg synes faktisk det er noe helt unikt over det.

Plutselig kan Leo komme bort til Noah og kysse han på hodet og stryke på ham, og så smiler Noah tilbake. Jeg hadde virkelig aldri trodd at det skulle bli så utrolig fint! Leo er veldig påpasselig med at hvis han får snacks, så skal lillebror også ha. Han skjønner ikke helt at lillebror ikke har tenner enda og at han derfor ikke kan spise vanlig mat enda, slik Leo kan.

Jeg var kanskje forberedt på mer sjalusi og skepsis fra Leo sin side, men det har vi sett svært lite til siden Noah meldte sin ankomst. Leo vil dele alt, til og med favorittlekene sine. Det beste er stundene hvor Leo begynner å le av Noah, og så har de latterkramper sammen. Da kan jeg sitte å bare se på dem mens jeg tenker "Så heldig jeg er". Jeg nyter alle de fine stundene jeg ser guttene har sammen nå, for jeg vet at det vil komme tider med krangling og uenigheter i bøtter og spann. Og jeg ser allerede nå at Leo gleder seg til Noah blir enda litt større, slik at han alltid har en lekekamerat her hjemme ♥


EN LITEN PÅMINNER

God kveld alle sammen! Er det ikke helt rart hvor fort helgen går? Det er nesten litt irriterende at det er så kort tid fra fredag til mandag, men så lang tid fra mandag til fredag. Vi har i hvert fall fått mye ut av mandagen alle mann, og Leo er i seng allerede. Noah er enda så vidt våken og er ikke helt inne i rutinene sine, det tar sin tid det gitt. Men det gjør ingenting, for da får han litt ekstra pappakos før han skal i seng han også.


Jeg tenkte bare å legge igjen en liten påminner om hvor dere finner meg på andre sosiale medier! Det er en god stund siden sist, og det er så morsomt å se at det er så mange nye lesere innom bloggen om dagen, så da tenkte jeg at det kunne passe fint.

Facebook: Mammasom16.blogg.no (Klikk HER)

På Facebook skulle jeg starte med konkurranser i fjor sommer, men jeg ser nå at jeg bare rakk en konkurranse før det gikk i glemmeboken. Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg er ganske glemsk av meg, så ikke nøl med å mase på meg om det er noe dere savner. Jeg poster alltid nye blogginnlegg på Facebook først, så det er lurt å like siden min om dere vil få med dere det. Fremover skal jeg også ta i et tak og få ordnet flere konkurranser til dere, uten at det skal gå i glemmeboken! Av og til poster jeg også videoklipp eller bilder.

Instagram: Mammasom16 (Klikk HER)

På Instagram skal jeg gjøre noen endringer fremover. Jeg har allerede gjort kontoen min privat, og det kommer den til å være en god stund fremover nå. Jeg kommer til å publisere videoer og bilder som ikke kommer på bloggen, gjerne av barna eller av ting som skjer her hjemme. Jeg oppdatere ganske hyppig på Instagram!

Snapchat: Mammasom16

Snapchat bruker jeg så ofte jeg husker på det. Her kommer det desidert flest videoblogg og ellers når jeg er ute på farten. Jeg får veldig mange hyggelige tilbakemeldinger fra lesere som synes det er koselig å følge meg der, siden de føler man kommer litt tettere på oss når jeg poster videoklipp. Det er også en veldig fin måte for meg å kommunisere med dere på. Jeg svarer veldig mange på snapchat! Jeg får aldri svart alle, men jeg er absolutt flinkest til å svare på Snapchat. 

I morgen er det sjørøverfest i barnehagen til Leo, og en ny dag med nye overraskelser med Noah venter ♥ Ønsker dere alle en veldig fin kveld!

EN LITEN PAUSE

For noen dager det har vært! Nå er jeg veldig klar for en ny uke og nye tider.

I kveld har jeg tenkt mye på at jeg er glad jeg er så ung, for nå kjenner jeg meg virkelig sliten. Tror ikke jeg hadde orket å sitte her og skrive på bloggen min til dere nå om jeg hadde vært veldig mange år eldre nå altså. Haha! Det skal bli godt med en liten pause nå før jeg selv skal legge meg. Bare litt alenetid før jeg må sove, for å være klar og uthvilt for en ny dag med verdens to fineste gutter. Jeg måtte bare innom en liten tur for å ønske dere en fin start på den nye uken, og for å fortelle dere at jeg setter så stor pris på at dere leser alt jeg legger ut.

Jeg føler det har skjedd mye med bloggen bare den siste måneden, men den største forandringen har egentlig skjedd over tid. Fra jeg ble gravid med Noah og til nå, føler at jeg at det har skjedd mest. Jeg tror bloggen har forandret seg fordi jeg har det. Men i grunn har jeg jo heller ikke forandret meg med vilje, jeg har vel bare vokst litt opp.

DET VAR ET SJOKK FOR MEG

Jeg blir helt varm på innsiden hver gang jeg ser gjennom bildene fra babytiden med Leo. Jeg kjenner at jeg blir så glad av å se tilbake på den.










Man venner seg naturligvis til sin egen situasjon.  Det å sammenligne sin situasjon med andres som er mer slitsom, setter kanskje ting i perspektiv - men du er jo fortsatt vant til din egen situasjon og kjenner fortsatt på at det kan være slitsomt. Det til tross for at du selv ikke er alenemor til åtte barn, hvorav tre av dem er spedbarn og skriker 24 timer i døgnet. Skjønner dere hvor jeg vil hen?

For jeg synes det var slitsomt å få barn da Leo kom. Det var våkennetter og den pakka der den første tiden, og som jeg har nevnt til dere tidligere: Når jeg tenker tilbake, kan jeg faktisk minnes at jeg av og til gråt fordi jeg var så sliten.

Men Leo sov natten gjennom fra han var et par måneder gammel, og han sov gjerne til klokken elleve morgenen etter om han fikk lov. Flere ganger måtte jeg vekke ham da han enda ikke hadde våknet og klokken nærmet seg 13:00 på formiddagen. Han pludret og slappet av i babynestet sitt mens jeg ryddet i leiligheten, mens jeg lagde middag kunne han ligge under babygymmen og le for seg selv mens han kikket på de små, fargerike lekene som hang på babygymmen og spilte "Hush little baby" om og om igjen. 

Han underholdt seg selv mer enn gjerne, det elsket han. Han var så rolig. Blid var han også, det også konstant!

Det eneste som var med Leo, var at da han ble større baby, så nektet han å sove om kvelden. Som oftest gråt han ikke da heller, han ville bare ikke sove. Men det er annen sak jeg ikke skal gå nærmere inn på nå.

For jeg skal ikke påstå at Leo aldri gjorde noe ut av seg, at han aldri gråt på grunn av tannfrembrudd, eller at det aldri har skjedd at han som liten baby har holdt et leven om natten. Men de gangene var ingenting sammenlignet med hvor rolig, fredelig og tilfreds han var så og si hele tiden. 

Og så kom jo lillebror Noah da. Like nydelig som storebroren sin, og de første døgnene akkurat like rolig. Lite visste vi hva vi hadde i vente. Allerede på sykehuset, da han hadde kommet til verden for under et døgn siden, så lå han på brystet mitt og sov fredelig. Og da tenkte jeg naturligvis på hvilken fin tid vi hadde i vente, og jeg sammenlignet det åpenbart med den babytiden jeg allerede hadde vært gjennom: Med Leo. Rolige Leo.

GJETT om jeg fikk sjokk! Og ikke et lite et heller, skal jeg si deg. Det var et stort sjokk.

«Er det SÅNN mange opplever å ha baby, ja!» Tenkte jeg i mitt stille sinn da de rolige, første ukene hadde passert. For lillebror var rolig de første ukene han også, han sov mye som nyfødte pleier, men vi merket omsider at noe var annerledes. Vi oppdaget at han var jo faktisk en total motsetning til hvordan Leo var som baby.

Jeg visste at barn kunne være forskjellige, men SÅ forskjellige? Nei, det kunne jeg virkelig ikke ha sett for meg. Jeg har alltid vært klar over at barn er forskjellige, de er små, egne individer som sjeldent er helt like, og som sjeldent krever akkurat det samme. Men kanskje jeg bare ikke hadde reflektert så mye rundt det som jeg kanskje burde ha gjort?

Jeg trodde ikke at det var mulig før jeg opplevde det selv. Plutselig følte jeg meg som en førstegangsmamma igjen på mange områder, for det var så mange nye problemstillinger som aldri fant sted da Leo var baby, som jeg nå måtte ta stilling til og finne ut av. 

Vil han ikke ligge og slappe av under babygymmen mens jeg lager middag? Hæ? Må han bæres på konstant? Vil han ikke ligge og smile i vognen mens jeg handler og går på kjøpesenter?

Vil han ikke underholde seg selv? Blir han ikke rolig og glad av å høre på "Hush little baby"? Liker han ikke babymusikk i det hele tatt? Begynner han å hylgråte når han ligger alene? Vil han kun ligge i armene mine mens jeg går? Sovner han ikke av seg selv på brystet til Fredrik? Kan han ikke ligge og le for seg selv mens jeg er på toalettet?

Da Noah hadde blitt 6 uker gammel hadde han allerede rukket å gråte mer enn det Leo hadde gjort i løpet av hele sitt liv. Og det er ingen overdrivelse, faktisk heller en underdrivelse. Det var også et sjokk for meg. Lillebror fikk jo som dere vet også kolikk, og gråt så mye at jeg nesten ikke klarer å tenke tilbake på den tiden uten å bli fysisk uvel. 

Det er fortsatt like rart å ha opplevd den første babytiden på så forskjellige måter, og nå videre kjenne på hvor forskjellige personligheter de har. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg skulle kjenne så sterkt på kontrastene.

Er det ikke rart? Samme mamma og pappa. Samme forutsetninger. Samme miljø. Samme utgangspunkt. Likevel to så forskjellige barn - som er like perfekte begge to, selv om de er to små vidt forskjellige mennesker.

SÅ FEIL KAN MAN TA

Jeg går inn på dagligvarebutikken med Noah i vognen. Jeg skal handle inn til helgen, og jeg foretrekker å gjøre det når Leo er i barnehagen ettersom en butikktur med to barn gjerne blir mer sirkus enn handling.

Noah er litt småsutrete, slik kan han ofte være når han må ligge i vognen. Han vil opp og se, og hvert fall ikke ligge nede i dypvognen. Han er absolutt ikke like glad i å ligge i vognen som det storebroren hans var, men om han først sovner i den sover han godt!

Det er formiddag, og det er travelt inne i butikken, flere eldre ektepar og single, og mødre med barnevogn er majoriteten av menneskene i butikken. Jeg kjenner jeg smått begynner å bli litt småstressa for om Noah skal begynne å gråte. Typisk nok skjer det oftest når det er mange mennesker i butikken. Selv om jeg har opplevd det utallige ganger og omsider har lært meg at det er ingenting jeg kan noe for om det skulle skje - og jeg tenker selvfølgelig mest på at lille gutten min er lei seg og at jeg skal gjøre alt jeg kan for å trøste han - men det er unektelig en stressende og ubehagelig situasjon.

En eldre dame passerer meg når vi går forbi noen av de første hyllene inne i butikken. Hun er av den eldre garde. Hun ser på meg med store øyne, og det ser ut som at hun skal si noe - men at hun ikke helt får frem hva hun skal si. Ånei, tenker jeg. Jeg står nærmest og venter på å få høre det. Erfaringen min med å få uhyggelige kommentarer i offentligheten består trist nok av mye vondt, og jeg sukker nesten inne i meg før hun avbryter meg.

"Det skal du jammen meg ha: Jeg ser du er veldig ung. Så flink du er!"

Hun klapper meg på skulderen.

Jeg står der mildt sagt overrasket. Skjedde det her akkurat?


Jeg vet ikke om du har Facebook eller om i det hele tatt leser blogg, enda mindre om du leser min - og jeg skal ikke dømme deg ut i fra alderen din og anta at du ikke har det. For du dømte ikke meg. Tusen takk. Du gjorde meg så vanvittig glad.

DATE NIGHT



Endelig fredag!

Verdens beste følelse at det er helg igjen, selv om det ikke føles som en fredag i det hele tatt. Det er noe som mangler! Jeg henter vanligvis Leo i barnehagen hver fredag, og det har jeg virkelig savnet i dag. Det, og det store smilet han har om munnen sin når jeg kommer inn dørene i barnehagen sammen med Noah for å hente ham. Jeg kjenner godt på savnet, både med Fredrik og Leo. Det at jeg kjenner på savnet etter Fredrik synes jeg er en veldig god ting, for det betyr jo at det definitivt er "noe" å gå videre med i forholdet vårt selv om ting ikke alltid er like lett. Det var jo ikke slik at jeg ikke trodde jeg skulle savne han altså, men jeg savner han på en annen måte enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg kjenner at det oppriktig skal bli godt å komme hjem igjen, selv etter bare noen dager fra hverandre. Savn trenger jo ikke nødvendigvis å være at det må ha vært lenge siden du har sett personen, det er jo nok at du bare finner deg i en situasjon hvor du tenker at du skulle ønske at personen var med deg. Slik kjenner jeg det nå.

Men det er jo ikke akkurat lenge igjen - allerede i morgen drar Noah og jeg hjemover. Men først står en herlig fredagskveld for tur som skal tilbringes her i Gjøvik! Noah er ikke helt i form og jeg er ganske sliten etter uken, ellers skulle jeg gjerne tatt med meg gutten min ut en tur, det har nemlig vært helt fantastisk fint vært i hele dag. Vi får nøye oss med en liten date night hjemme istedenfor med kvalitetstid, og med det ønsker jeg dere alle sammen en riktig god helg ♥

JEG HAR NOE JEG VIL SI

Etter gårsdagens blogginnlegg hvor jeg fortalte at Leo ble igjen i Larvik med pappaen sin mens lillebror og jeg dro på et lite besøk hos familien min noen timer unna, føler jeg for å skrive noe mer om dette. Da spesielt fordi noen reagerte på at jeg ikke ville ta Leo ut fra barnehagen for noen dager nå.

Leo startet i barnehagen da han var 16 måneder gammel, men hadde ikke ordentlig fulle dager før han var nærmere ett og et halvt år gammel. Det var et bevisst valg fra vår side at han ikke skulle starte før det, og han fikk en tilvenning til barnehagen tilpasset han og hans behov.

Jeg merket det nok ikke med en gang, men etter hvert merket jeg det sakte men sikkert: Det var som et slags press om å hente tidlig i barnehagen - og at det nesten er status å hente tidlig. Og jeg mener ikke at det er noe galt med at noen velger å ofte eller alltid hente tidlig i barnehagen, jeg mener bare at det er noe galt når det «forventes» at alle gjør det fordi det menes at det er mest riktig for alle barn. Sånn er det nemlig ikke.

Jeg har gått flere runder med meg selv om jeg skal skrive om dette her inne,  men velger å si noe om dette da jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har lagt merke til det.

Joda, mange barn har nok godt av fri fra barnehagen en og annen gang. Og Leo har ferie fra barnehagen i hele påsken, julen og andre høytider og ferier. Ikke fordi vi ikke kunne ha hatt han i barnehagen av og til i feriene også, men fordi vi ønsker at han skal skille mellom hverdager og ferie. Og ferie skal bety ferie for han også, synes vi - fordi vi gjerne har masse planer som en familie.

Leo er en svært aktiv liten gutt. Han elsker det sosiale i barnehagen - det å leke med vennene sine. Det å leke ute i snøen, gå på turer og å lære med og fra andre barn. Leo er vanligvis i barnehagen fra 08:30 til ca 15:00 hver dag, og noen ganger opplever jeg at han ikke vil bli med hjem igjen når jeg henter han. Jeg henter han gjerne tidligere en og annen gang om jeg har lagt noen planer for oss, om vi skal noe spesielt, om jeg vil ta med ham ut i parken sammen med Noah, eller om jeg vil ta med ham ut på tur.

Men jeg henter ikke Leo klokken 11 i barnehagen mange dager i uken fordi andre ukjente mener at mitt barn burde ha mer fri fra barnehagen. Om jeg gjør det hadde det jo bare endt med at jeg hadde hatt han hjemme for å lette min egen samvittighet fordi jeg i en travel hverdag tenker at jeg skulle tilbrakt enda mer tid med ham enn hva jeg allerede gjør. Og det skal ikke handle om meg, det skal handle om Leo og hans beste, det han vil ha mest utbytte av. Å se hans behov for å leke, utfolde seg, lære, og utvikle seg sosialt og på andre måter i barnehagen. På måter det blir vanskelig for meg å etterfølge når jeg i tillegg har en baby hjemme på 4 måneder som stort sett ikke vil ligge alene et eneste sekund.

Og alle barn er ikke som Leo, og det er helt greit. Barn har ulike behov. Det er derfor vi som kjenner barna våre best skal ta avgjørelser som er til det beste for dem. Måtte det være å hente tidlig, å hente sent, eller å ha et par fridager i løpet av uken. Hvorfor tenker mange automatisk at å være mindre i barnehagen/ha mer fri fra barnehagen er til det beste for alle barn?

Som sagt så henter jeg han gjerne tidligere i ny og ne, og jeg holder han hjemme en og annen dag også, når vi har lagt planer for dagen eller om han er litt sliten en dag. Men jeg kommer ikke til å hente han bare et par timer etter at Fredrik har levert ham fordi andre mener at det er mest riktig og fordi det er mest akseptert, når han ikke en gang har lyst til å bli med meg hjem når jeg kommer for å hente. Det blir jo bare helt tullete!



Oppe i dette tenker jeg på foreldrene som starter på jobb tidlig på morgenen og som nesten jobber til barnehagen stenger, og som derfor rett og slett ikke har mulighet til å hente tidligere. Jeg håper ikke dere kjenner på dette presset, og om dere gjør det så har dere sikkert dårlig samvittighet. Ikke ha det. Selvfølgelig - om man har mulighet og tid og vet at barnet er sliten, så er det jo bare tipp topp om man kan hente tidligere. Men har du ikke mulighet, så går det nok fint det også, og jeg tror virkelig ikke at det vil skade barnet ditt å være i barnehagen til stengetid.

Jeg vil bare ha det sagt: Jeg er ingen ekspert, men jeg har lyst til å si noe om dette likevel. Jeg husker tilbake til da jeg var liten og ble hentet etter stengetid på SFO stadig vekk - til og med såpass sent at jeg ble med på å låse SFO og sto utenfor med en av de ansatte til jeg ble hentet. Det gikk så fint så, og jeg tenkte aldri over at det var problematisk. Jeg ble bare ekstra glad for å se mamma og pappa igjen, og det var litt ekstra godt å komme hjem igjen, enn om jeg ble hentet tidligere!

GRATULERER SÅ MYE MED MORSDAGEN!

I dag ble jeg vekket rundt klokken halv elleve av verdens fineste to gutter, mens den tredje lille fortsatt sov tett inntil meg. Leo kom gående inn med et nydelig morsdagskort i hendene sine, og like etter kom Fredrik! De hadde med seg en pakke sjokoladehjerter, en deilig kopp med te, røde roser og en gave som inneholdt et nydelig bilde som Leo hadde plukket ut til meg. Jeg kjenner at jeg blir rørt til og med bare når jeg ser på bildene Fredrik tok av oss rett etterpå. Gjett om jeg ble glad!!











Dette er jo min andre morsdag noen sinne, men likevel sitter jeg her med to barn! Jeg føler meg velsignet. I dag har jeg tenkt litt ekstra over at jeg er så utrolig heldig som har tre fantastiske gutter i livet mitt, og jeg hadde virkelig ikke forventet noe i dag - ei heller hadde jeg trengt noen gave! Jeg har jo allerede fått verdens beste gave av dem, nemlig det å få være mammaen deres!

Ønsker alle mødre der ute en fantastisk morsdag ♥

ER DET GALT Å INNRØMME AT DET IKKE ALLTID ER LIKE LETT?

God torsdag, alle sammen!

Her startet dagen relativt tidlig, og Noah vekte meg med de fine babylydene sine. Jeg vil nok alltid være et B-menneske som er ekstra glad i å ligge lenge å dra meg om morgenen uansett hvor mange barn jeg en dag ender opp med, men det var en herlig start på dagen, og jeg står faktisk gledelig opp tidlig når jeg har en så blid gutt som vekker meg. Heldig var det i hvert fall at dagen startet fint, for nå sitter jeg nemlig her og har blitt syk.Jeg er alene med barna til halv syv både i dag og i morgen, men heldigvis kunne noen hjelpe meg med å hente Leo i barnehagen slik at jeg ikke må gå opp til barnehagen og risikere å bli enda dårligere. Det er flott å ha mange hjelpsomme mennesker rundt seg når man trenger det, heldige oss som har det.




Det går helt fint med meg altså, og Noah og jeg har likevel kost oss mye i dag. Til tross for at jeg ikke er helt i form, er det å bare ha ansvar for ett barn, som det jeg har nå før Leo kommer fra barnehagen, nesten som å ha barnefri. Slik har det føltes helt siden Noah kom til verden. To barn nå som jeg i tillegg er syk, er ikke alltid verdens letteste oppgave. De sover sjeldent samtidig, det er alltid noe å gjøre eller noe som skulle ha vært gjort, og det er full fart fra Leo kommer inn dørene hjemme til det er natta for ham.

Er det galt å innrømme at det ikke alltid er like lett? Jeg føler at hver gang man innrømmer at ting ikke er like lett når man har barn, så får man ofte høre at det er noen som har det verre. Og det er jo i grunn sant. Men det at noen der ute har dobbelt så mange barn som deg selv og i tillegg er alene på heltid med barna, gjør jo ikke ting noe lettere når man står i en utfordrende situasjon, selv om det selvsagt er med på å sette ting i perspektiv.

Jeg håper uansett at jeg alltid klarer å beholde evnen min til å klare å se lyst på ting, for som mamma vil man stadig møte på nye utfordringer, og alt handler om hvordan man takler dem ♥

NÅ ER DET NOK!

Da Fredrik kom hjem fra jobb i dag ble han helt sjokkert da han så hva som møtte han. Jeg tror ikke helt at han trodde at jeg hadde det i meg, men nå er det rett og slett nok for min del!

Det er jo riktig nok mye dere ikke ser når jeg kun deler noen få prosent av hva vi har gjort samme dag her på bloggen. Noen ganger skriver jeg jo heller ikke om hva vi har gjort samme dag, men andre ting. Jeg skal komme med en innrømmelse: Helt siden jeg fikk Noah har jeg hatt et så enormt behov for godteri at det nesten ikke skulle ha vært mulig. Tidligere, før graviditetene, kunne jeg kun spise et par ruter med sjokolade før jeg ble kvalm og ikke taklet tanken på mer - nå er det seriøst ikke grenser. Jeg kan spise to sjokoladeplater på egenhånd og likevel ha lyst på mer... Det er faktisk helt vilt.

Så nå har jeg sagt stopp til Fredrik. Jeg nekter å kjøpe mer godteri, brus og sjokolade. Ikke mer sukker, og ikke mer drittmat. Det er stopp på alt usunt her nå, og jeg skal starte helt på nytt. Jeg er så lei! Ikke noe i helgene heller, for jeg merker at om jeg tillater meg litt, så blir det veldig lett å tillate seg mer når det er hverdag igjen også. Jeg har allerede trent i noen uker, men visste ikke helt om jeg skulle skrive om det på bloggen eller ikke. Jeg vil ikke skape noe press på andre nybakte mødre. Men denne uken blir jo Noah 4 måneder gammel og jeg har ligget på sofaen og spist sjokolade i litt for mange måneder nå. Haha!

Kroppen min har egentlig aldri fått ordentlig tid til å hente seg inn igjen etter svangerskapene. Nå mener jeg ikke på utsiden, men mer på innsiden. Det sies at det tar ett år før kroppen får hentet seg ordentlig inn igjen etter et svangerskap. Siden jeg ble gravid da Leo var rundt 9 måneder, fikk kroppen min aldri hentet meg inn igjen før det var en ny baby på vei. Jeg har mangel på så mange vitaminer atte hjelp, og jeg har følt meg så mye sliten og uopplagt på grunn av alt sammen de siste ukene. Nå har jeg heldigvis såpass mye motivasjon at jeg skal sette en stopper for det, og endelig komme meg tilbake til gode vaner og trening.

Fredrik trodde jeg spøkte med ham da jeg fortalte alt sammen, og han tenker nok at jeg kommer til å spise masse dritt allerede til helgen igjen, men gjett om han skal få merke at jeg mener det. Jeg er i grunn veldig viljesterk, jeg vet at jeg kommer til å klare å holde meg unna, og det er så utrolig godt å være i gang!

Håper dere har hatt en fin mandag ♥

JEG ER SÅ HELDIG!

Lekene ligger strødd utover stuegulvet vårt. Biler, biler og atter biler. Typiske "gutteleker", selv om jeg hater å i det hele tatt bruke det ordet, da jeg synes at alle slags leker bør kunne brukes av begge kjønn. Skuffene med klær til mine to små herligheter er fulle av blått tøy. Blått, hvitt, grått og beige. Haha, hadde det ikke vært for at "alle" tror at barna mine er jenter om jeg noen ganger finner på å bruke andre farger, så hadde de hatt alle mulige slags farger på klærne sine. Når de blir store nok får de selvfølgelig bestemme selv hva slags farger de vil ha på klærne sine, måtte det være rosa, gult, eller hvitt. Jeg er så utrolig stolt av å ha to nydelige gutter, og vil at alle skal se at de er gutter - så inntil det bruker jeg stort sett det som anses som guttefarger.

 Jeg husker fremdeles hva jeg så for meg da jeg var liten. Hvilken type familie jeg ønsket meg. Den typiske A-4 familien. En mamma, en pappa, en jente, og en gutt.
Men en jente og en gutt ble det ikke, til tross for at det er flest jenter på min side av familien. Jeg har to søstre, og min mamma har en søster. Jeg har tre kusiner. På Fredrik sin side er det derimot helt motsatt. Han har en bror, og på hans side av familien er det en del gutter. Jeg husker da vi hadde fått Leo og jeg ble gravid på nytt, at det nesten ble forventet at den nye babyen skulle være jente.

"Ja, nå får vi håpe dere får ei jente da!"

"Nå kommer vel endelig jenta!"

"Nå som dere har gutt får dere vel ei jente?"

Det føltes nesten ut som et slags press. Jeg vet ikke om det bare er small talk eller hva det er for noe, men jeg opplevde det som rart. Det er jo ikke akkurat sånn at man har noen kontroll over hva slags kjønn barnet i magen får.

Når vi da fikk den herlige beskjeden om at vi ventet gutt enda en gang, så sa de samme menneskene at jaja, da vi fikk vi håpe at jenta kom neste gang da. Ikke at vi hadde startet å i det hele tatt tenke på en nummer 3! Jeg har snakket med flere andre som opplever eller har opplevd noe av det samme, og noen av dem som har erfart det motsatte, at andre spør om når gutten kommer - fordi de selv har en eller flere jenter.

Selv hadde jeg en magefølelse på at lille Noah var ei jente før vi fikk vite kjønnet hans, men det var aldri noe jeg hadde mye fokus på, for meg var det helt fjernt å ha fokus på det. Jeg sier overhode ikke at det er galt å ønske seg et spesifikt kjønn, for jeg kan kun snakke for meg selv. Og slik jeg føler det, er jo på ingen måte noen slags fasit. Men for meg var tankene helt andre steder.

I og med at vi fikk ekstra-oppfølging underveis i svangerskapet fordi de fant noen uskyldige, riktig nok, forhøyede verdier på den lille skatten vår i magen min, var jeg heller mye bekymret for om han var helt frisk, og redd for at han måtte komme til å opereres rett etter fødselen. Sjansen var nokså liten, men likevel tilstede, og jeg var like fullt bekymret. Jeg tenkte også mye på de som sliter med å i det hele tatt bli gravide og å få ett barn, og at jeg blir gravid flere ganger uten å i det hele tatt prøve - og urettferdigheten av det. At jeg følte meg heldig, som fikk enda et barn, enda hvor uplanlagt det hele var.

Jeg vet ikke hvordan det er å være jentemamma, og det gjør meg ingenting om jeg aldri får oppleve det. Bare det å bli mamma i seg selv er den største gaven som finnes, og jeg har fått oppleve det hele to ganger. Det er mer enn jeg noen gang kunne ha ønsket meg!

Å BLI MAMMA TIDLIG ER DET BESTE SOM HAR SKJEDD MEG

Å bli ung mamma innebærer å måtte gi opp og ofre en del. Jeg har gitt avkall på flere ting jeg så for meg at jeg hadde lyst til å gjennomføre i løpet av mine ungdomsår. Jeg så for meg å ta et skoleår i utlandet, gjerne i USA. Jeg skulle dra på festivaler og ta et friår etter jeg var ferdig med videregående. Men når jeg ble gravid, valgte jeg lett bort mine egne ønsker og drømmer. Det var aldri en tanke at jeg ikke skulle beholde fordi barnet og graviditeten ville gå utover mine ungdomsår, det var heller andre ting som abortpress som gjorde det litt vanskelig for meg.

Man er ikke klar over hvilket valg man tar når man velger å få barn, og man aner ikke hva man går til. Jeg som 16-åring ante heller ikke. Jeg hadde nok ikke visst hva jeg hadde gått til uansett hvor gammel jeg hadde vært, fordi det er rett og slett enkelte ting man ikke vet hvordan er, før man opplever det selv. Man tror man har en liten anelse, men så går man gjennom det selv og innser at man tok så til de grader feil. Å få barn er en sånn ting.

Jeg visste også at det trolig var mer jeg måtte gi opp etter som tiden gikk. Det viste seg omsider at jeg også måtte "gi opp" flere venner. Gradvis ble det bare mindre og mindre kontakt med enkelte av vennene mine. Det skal sies at mange av vennene mine alltid har vært der, selv om jeg ble gravid. Selv om jeg ikke kunne prioritere dem på samme måte som tidligere, og selv om det kunne gå måneder mellom hvert møte. Men det at de fortsatt har vært der, sier meg at jeg virkelig stort sett har funnet meg ordentlige venner. 

Men så var det også de som jeg dessverre har mistet helt etter jeg fikk barn. Jeg merket fort at det var vanskelig for noen av vennene mine å forstå at det ikke «bare» var å få barnevakt med en gang samme kveld de tok kontakt for å finne på ting. Etter hvert måtte jeg også avlyse en del avtaler grunnet barna, fordi jeg var dødssliten, eller fordi jeg måtte jobbe. Jeg forstår at det kunne bli et irritasjonsmoment for noen av vennene mine, men det er vanskelig for andre uten barn å sette seg inn i hvordan det er når uforutsette ting dukker opp og når du aldri kan komme tidsnok til en avtale. Jeg forstår det.

Og det er greit, for man lever to forskjellige liv.

Alle valg du tar i livet har fordeler og ulemper. Du vinner litt, og du taper litt. Jeg har aldri angret på å bli mamma så tidlig, men jeg gikk jo ikke på prevensjon på det tidspunktet jeg ble gravid på  fordi jeg ønsket å bli gravid. Jeg liker å tro at ting skjer for en grunn, og jeg liker å tro at det var en grunn til at jeg ble gravid når jeg gjorde det. Og jeg ville gjort alt om igjen, og igjen, og igjen om jeg måtte. For å bli mamma, uansett om det var tidlig, er det absolutt beste som har skjedd meg.



EN LITEN SNIKTITT..

Herregud for et tempo det har gått i idag!  Vi kom hjem for en liten stund siden nå, etter å ha vært i lokalene hvor dåpen skal holdes helt siden i formiddag. Både Noah og Leo var med, og for et styr det har vært, et koselig styr, men likevel! Og vi kom jo i mål til slutt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er dødsfornøyd med hvordan resultatet ble ♥ 

Tenkte å vise dere en liten sniktitt nå!








Selv om det absolutt har vært ganske stressende, så føler jeg at jeg har hatt mye mer kontroll denne gangen enn hva jeg hadde sist når vi skulle ordne og styre til Leo sin dåp. Det har vel kanskje noe å gjøre med at det var vår første gang, og at denne gangen har vi vært gjennom alt en gang tidligere og vet hvordan vi skal få gjort alt på den mest effektive måten.

Pappa og mamma har enda ikke kommet hjem, de har tilbudt seg å stille opp med å lage all maten + en ekstra kake til i morgen, noe som virkelig har vært til stor hjelp. Jeg er utrolig glad for at jeg alltid har så mye støtte i familien min, de stiller alltid opp om vi skulle trenge noe og det setter vi virkelig stor pris på. Mamma sto jo faktisk for all maten sist gang også. Dåpskaken hentet vi også tidligere i dag, og jeg kan ikke annet enn å si at den er helt sinnssykt fin. Fy søren, altså! Jeg ble helt satt ut. Det er hun samme som lagde dåpskaken til Leo, for dere som har fulgt meg helt siden den gang!

Nå skal jeg snart i gang med å svare dere på spørsmålene dere har sendt meg inn på snapchat... En ting kan jeg si: Den mystoryen kommer til å bli LANG. Haha! Jeg heter forresten mammasom16 på snapchat. Nå har jo søstrene mine også kommet hit til Larvik, så resten av kvelden blir nok rolig og veldig hyggelig. Jeg må legge frem bunaden til i morgen, stryke skjorte og få i meg nok søvn - så gleder jeg meg veldig til i morgendagen - den store dagen til minstegutten vår, og til å dele dagen med dere her på bloggen. Ha en fantastisk lørdagskveld, alle sammen ♥

EN LITEN PAUSE

Hei alle sammen.

Som dere sikkert merket hadde jeg en liten pause fra bloggen i går, beklager det - men jeg håper dere hadde en riktig så fin helg! Helgene er så utrolig fredelige hos oss for tiden, en liten pause fra hverdagen. Vi hadde i hvert fall en flott helg, selv om det fikk en ganske dårlig avslutning for Fredrik og meg. Barna hadde i hvert fall en fin avslutning på helgen i går, og det er jo det som er det aller viktigste. Skal ikke si så mye om akkurat det nå, mulig jeg kommer tilbake til det senere.

Uavhengig av om man har det bra eller kanskje ikke så bra, så stopper ikke tiden opp av den grunn. Dagene går i samme tempo og livet går videre. Sånn er det bare, og godt er vel egentlig det! Denne uken står barnedåpen til Noah for tur, samt 3 måneders-kontroll, og noen forhåpentligvis rolige og fine dager med sol. Det var så herlig når jeg gikk ned med Noah på helsestasjonen tidligere i dag, for selv om gradestokken viser -2, så var det så herlig med litt sol. Gleder meg til våren jeg! Denne mørketiden tar helt knekken på meg. Jeg er ikke spesielt glad i januar, men det blir jo hva man gjør det til!







Fredrik jobber litt overtid denne uken også, men jeg storkoser meg når det kun er guttene og meg her hjemme i noen timer. Det er hektisk altså, men det er noe veldig koselig over det også!

Vi snakkes litt senere i dag. God klem!

NAKENBILDE PÅ AVVEIE

Gjett hva jeg klarte å gjøre i ammetåka her i dag tidlig, da? På fredag den 13?

Jeg har akkurat ammet Noah i sengen vår, og skal sjekke mobilen min. Finner deretter ut at jeg skal filme Noah, og i utgangspunktet bare sende klippet til søsteren og moren min - men kommer borti feil knapp og legger den ut på storyen istedet. Ja ja, tenkte jeg. Hjernen min er nok fortsatt i full feriemodus, for jeg glemte jo tydeligvis at på disse snappene så man puppen min. Jepp, du leste riktig. Haha!

Jeg begynner å gjøre meg klar for dagen, og ca en time senere skal jeg legge ut noe nytt på snapchat - hvor jeg da har fått sikkert over 30 snaps hvor folk sier ifra at jeg har postet puppen min på snapchat. Jeg skjønner ingen ting, og går på storyen min, og jada, det hadde jeg jammen meg klart. Jeg må bare le meg i hjel før jeg fjerner det og legger ut nye snaps. Det var flere som hadde tatt screenshot, så jeg satt bare og lo og lurte på hva i alle dager de skulle med et bilde av Noah og litt av puppen min. Haha, jaja. Sikkert kult å ha puppebilder av andre da, ikke vet jeg? Haha!

Jeg ammer offentlig og hele den pakka der, så for meg gjør det i grunn ingenting og jeg hadde det egentlig bare veldig morsomt med det. Fjernet det jo da selvfølgelig fordi det ikke var meningen å legge det ut, men herregud for et engasjement ene og alene på grunn av en pupp! Fikk mange snaps fra andre som hadde gjort noe lignende og som synes det var så grusomt når det skjedde dem, og fra flere som sa at hvis det hadde skjedd dem hadde de ikke klart å bevege seg ut av døra. Men alvorlig talt da, vi må jo ikke ta helt på vei og tro at livet er over bare fordi man driter seg ut litt. Er det så nøye uansett da? Det er jo bare en pupp!



MYE HAR FORANDRET SEG....

Hei alle sammen! Håper dere alle har det bra. Her ble det en sen oppdatering i dag - og jeg kjenner mer og mer på det at jeg gleder meg til å komme ordentlig tilbake til blogg-rutinene mine med to blogginnlegg hver dag. Det overskuddet har jeg ikke hatt så mye av i det siste, men jeg kjenner meg mer klar nå - og godt er det!

De siste morgenene har Noah og jeg ligget og dratt oss lenge i sengen hver morgen. Det har tydeligvis vært en del søvn å ta igjen for oss begge. Hehe! I dag sto vi ikke opp før klokken var 10:35, og jeg var helt forvirret når jeg omsider våknet med Noah liggende ved siden av meg - fortsatt sovende og så utrolig fin der han lå. Hvor var Fredrik og Leo? Hadde jeg virkelig sovet meg gjennom at de dro? Når sovnet jeg egentlig? Etterfulgt av grusom samvittighet og en klump i magen fordi jeg ikke sto i døren og vinket farvel til Leo, ga han en stor klem og ønsket han en fin dag i barnehagen. 

På dager som dette kjenner jeg at jeg er glad for at dette ikke er det første barnet mitt. Jeg tror faktisk ikke at jeg har nevnt det her inne lenger, men jeg hadde ikke tatt i en baby før jeg fikk Leo - og jeg vet at jeg gjorde en veldig god jobb med han når han var baby. Men det var et press fra alle kanter da også, jeg følte alltid at leiligheten måtte være strøken, at middagen måtte stå på bordet når Fredrik kom hjem fra jobb, og at jeg skulle ha laget all maten fra bunnen av. Jeg følte at jeg alltid måtte se fresh og fin ut, ha fine klær, sette sammen fine antrekk. Og tro det eller ei så gjorde jeg også alt dette, i hvert fall en god stund før overskuddet ble byttet ut med følelsen av å være veldig sliten. Og det er jo ikke så rart, kroppen er jo ingen maskin. Leo lot aldri merke til at jeg var sliten noen dager, det sørget jeg alltid for - men jeg minnes veldig mange dager hvor vi sov til 12.00. En gang var jeg riktig nok dum nok til å nevne dette her på bloggen, at vi sov lenge og ikke stresset med å stå opp klokken 07:00 når Leo likevel ville sove i mange timer til, og jeg på min side mer enn gjerne kunne trengt de timene med søvn.

Jeg husker enda kommentaren jeg fikk om at det virkelig måtte være noe galt her hjemme når jeg sov så lenge med ham. Ja, den husker jeg rimelig godt.

Jeg har aldri hatt for vane å ta stygge kommentarer veldig til meg, men når jeg satt der med gutten min på bare noen måneder, med alt presset man kjenner på som usikker førstegangsmamma, og fikk dette rett i trynet så brant kommentaren seg fast i hodet mitt. Gjorde jeg noe galt? Hvordan kunne noen antyde at ting "ikke var helt bra her hjemme", og hva mente personen egentlig med det? Jeg husker den vonde følelsen, og at jeg de neste dagene sto opp så¨tidlig som overhode mulig fordi jeg var redd jeg hadde gjort noe galt ved å sove lenge med ham.

Det er naturligvis mye som har forandret seg siden jeg var førstegangsmamma, og jeg kan virkelig ikke så sagt hvor deilig det er å ha litt mer erfaring slik jeg har i dag. Det å slippe den usikkerheten. Om Noah og jeg nå sover lenge enn periode kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre om noen skulle ha noen kommentarer på det. Jeg tror for all del ikke at jeg vet og kan alt best, for det gjør jeg jo selvfølgelig ikke. Jeg kan gjøre feil jeg også, og da lærer jeg av det. Men man kjenner sine egne barn best, og mange ser utrolig nok ut til å glemme at barn er forskjellige. De er faktisk like forskjellige som det vi voksne er. 




Min fineste Noah!

ET LITE JULEMIRAKEL

Det er julaften. Vi har fått lite søvn natten som var, men spretter opp likevel. Lite søvn fordi Leo våknet mye i løpet av natten, og fordi han ikke ville sove før klokken var godt over 03:00. Jeg ba en liten bønn tidligere på kvelden når jeg så hvor det kom til å ende, når jeg forsto at dette kom til å bli en lang natt. "Bare Noah sover, så går det bra. Vær så snill, bare Noah sover."


Og han sov. Han våknet for å få litt mat ca annenhver time, men jøssenavn, det er jo faktisk som en eneste stor ferie i forhold til hvordan Noah har holdt på de siste månedene. Dette skal jeg ikke gnåle så mye om, for det vet dere jo. Men forskjellen var: han skrek ikke. Han gråt ikke hysterisk. Jeg måtte ikke gå runde på runde med Noah i armene mine eller bæreselen rundt stuebordet vårt time etter time. Jeg så ikke solen gå ned om kvelden, og så opp igjen tidlig om morgenen før han stoppet å gråte. For denne kvelden begynte han aldri å gråte hysterisk i armene mine. Ikke slik han pleide.

Så kom gårsdagen, 25 desember, 1. juledag. Kommer han til å gråte i dag, da? Jeg turde ikke håpe på for mye. Ikke Fredrik heller. Timene går. Formiddagen og tiden for det som vanligvis er en av de verste gråtetoktene hans kommer. Ingen gråt. Ikke et eneste hikst. Klart, han er litt urolig og finner ikke helt roen. Han lager lyder som antyder at han ikke har noe lyst til å ligge alene i sengen mens jeg henger opp klær, men helt ærlig så skjønner jeg jo det. Det er dritkjedelig å ligge alene i sengen. Ikke en gang jeg liker det.

Nesten som å skru av en bryter. Helt stille. Stillhet. Var det sånn den føltes, ja.

Jeg må stoppe opp for å puste lettet ut. Er det faktisk i ferd med å gi seg?

Skal jeg få slippe å gå på butikken med en hylskrikende baby med tilhørende voksne mennesker som slenger ut motbydelige kommentarer? Og desidert viktigst av alt: Skal den lille, nydelige gutten min endelig få litt ro?

For jeg har stått i utallige køer på matbutikken og hørt andre snakke høytlytt om unge mødre som stjeler skattepenger, og nå de siste to månedene: "tilfeldigvis" snakkende så høyt at de vet jeg får det med meg; om unge mammaer med skrikende babyer på matbutikken og stakkars babyer som har mødre som ikke får dem til å stoppe å gråte. Og så videre.

Med fare for at det høres ut som at jeg prøver å fremstille meg selv som et offer, så har det også vært en stor belastning oppe i en allerede jævlig situasjon. Å gå og grue seg til man skal gå på butikken med barnet sitt fordi man vet at man må kjøpe mat. Folk kan være så forbanna frekke, og det har skjedd både en og to ganger at jeg har forbannet en og annen i hodet mitt på vei ut av butikken for hva de har sagt. Før jeg kommer på at jeg burde være et større menneske og bare smile og forbipassere dem. For man kan ikke forvente at alle skal forstå hvordan det er å ha kolikkbaby, og disse menneskene, de forstår ikke.

Det føles så rart, for det føles ut som at jeg har gått på autopilot de to siste månedene. "Overlever jeg dette, så overlever jeg alt" har jeg tenkt. Og nå har jeg planer om å prøve å fortrenge hele greia. Det er rett og slett noe av det jævligste jeg har vært med på.  

Jeg våknet opp til en kjempeblid liten gutt i dag tidlig som lå ved siden av meg. Han smilte, smilte, og smilte. Og jeg lå bare der og fikk ikke frem et eneste ord. Nå skal vi ta igjen all kosen vi har mistet, og jeg gleder meg så mye til tiden fremover ♥

ENDELIG ER DET PÅ PLASS!

Nå måtte jeg bare en rask tur innom til dere. Jeg har nemlig ordnet et nytt forsidebilde til bloggen! 


Nå var det virkelig på tide, var det ikke? Det kan jo ikke stå "18 år og snart tobarnsmamma" på forsidebildet mitt når jeg har vært så heldig å være tobarnsmamma i 2 og en halv måned nå ♥

Jeg er ikke 100% fornøyd, men det blir jeg sjeldent med bilder av meg selv. Barna mine derimot, de er det aldri noen sak å ta bilde av. Alltid like nydelige, og jeg er like stolt over å vise dem frem hver eneste gang jeg gjør det. Når det er sagt hadde det vært fint å få et forsidebilde hvor begge barna ser på kameraet og kanskje til og med smiler litt - men det får bli en drøm enn så lenge! Hehe.

ER DETTE SLUTTEN?

Hei dere!

Det går noen dager mellom hver oppdatering nå. Og forståelig nok hadde ikke alle lesere fått med seg hvorfor. Senest i dag fikk jeg spørsmål om det var slutten for bloggen min. Nei, nei, nei! Det er det aldeles ikke. Noah sine dager går veldig opp og ned for tiden, og det svinger veldig. En dag er han verre enn noen gang, andre dagen er han mye bedre. Men nå har han i det siste gitt oss mange smil og til og med litt latter! Jeg tror faktisk (og håper) at jeg skal klare å komme meg 100% tilbake på bloggen om ikke lenge. For jeg slutter definitivt ikke å blogge!

Familie kommer alltid først, og det vil den alltid gjøre. Og heldigvis har jeg utrolig trofaste og fine lesere som har full forståelse for det. Mellom slagene har jeg forsøkt å gjøre ting klart til jul, som oppe i det hele er rett rundt hjørnet nå. Vår egen jul med barna våre! I går kjøpte vi til og med juletre, og vi ble ferdig med pyntingen tidligere i dag. Leo synes det er så stas med juletre, men var litt ekstra interessert og nysgjerrig på julegavene som ligger under treet i år. Alle julegavene unntatt en er kjøpt inn, og hjemmet vårt er veldig snart klar for jul. Det skal bli så godt!

Den dagen jeg føler meg ferdig med bloggen kommer nok, men den dagen er ikke i nærmeste fremtid. Jeg føler jeg har mye mer å komme med, og håper dere vil følge med videre! ♥

Klem

ALT ER IKKE SÅ PERFEKT SOM DET SER UT TIL

Endelig fikk jeg litt tid til å ordne meg. Med lille Noah som aldri vil ligge alene tok det omtrent 2 og en halv time før jeg hadde sminket meg ferdig - sånn kan det gå! Det er så deilig og rart samtidig å sminke seg og kunne bruke klær som ikke er forbeholdt gravide. Jeg tar meg fortsatt i å ta på meg strechy gensre og bukser fordi jeg automatisk tenker at jeg må få plass til magen.. Som ikke er der. Haha. Tar sin tid å bli vant til å ikke gå gravid også.

Fredrik tok i hvert fall noen bilder av meg, og jeg prøver å ta til meg rådet jeg har fått fra lesere om å smile mer på bilder. Og jeg ser gjennom bildene og ser at jeg ser glad ut. Jeg tenker at om jenta på bildene ikke var meg, ville jeg aldri tenkt at noe var i veien om jeg hadde sett henne. Jeg så jo glad og fornøyd ut.

Og så går det igjen opp for meg hvor lite som skal til for å skjule at man ikke har det bra. For man kan ikke se på noen om de har det bra eller ikke. Jeg har det ikke sånn veldig bra akkurat nå. For å være helt ærlig har Fredrik og jeg hatt det litt tøft de siste dagene. Vi har jo i utgangspunktet det veldig fint, men når man har kjæreste over flere år kommer man til å oppdage at det finnes gode og dårlige dager. Man har oppturer, og nedturer. Det handler om hvordan man håndterer dem.


Det er så viktig å tenke på at man ikke vet hvordan noen har det på bakgrunn av om de ser glade ut. Om det ser ut til at de har det bra. Jeg er sikker på at jeg kunne fremstilt livet mitt helt perfekt uten at noen av leserne mine ville ha tenkt tanken på at noe kanskje ikke var helt bra. For hver dag, og hver gang man blogger så tar man et valg: Man velger hvordan man ønsker å fremstille livet sitt.

Alt kan se helt perfekt ut. Hjemmet kan se plettfritt og perfekt ut. Det kan se ut som man har det perfekte kjæresteforholdet. Det kan se ut som at man lever problemfritt. Det er så enkelt å fremstille livet sitt perfekt. Alle kan gjøre det. Det vanskelige er å innrømme at alt ikke er så perfekt som det kanskje ser ut til.

NOE SÅ PINLIG...

I dag var Noah og jeg på helsestasjonen igjen, hvor vi er hver eneste uke nå på grunn av kolikken. Vi ble en god stund, og fikk også veid han for å forsikre meg om at han ikke hadde gått ned noe i løpet av helgen. Det hadde han heldigvis ikke, og før vi dro fikk jeg ammet han litt. Tenkte ikke noe mer over det, og dro videre til et lite kjøpesenter som ligger i sentrum som jeg måtte innom.

Leo manglet nemlig litt barnehageklær, så jeg måtte finne litt nytt tøy til ham. Inne på slike sentre synes jeg alltid det er så himla varmt, så jeg tar av meg jakka. Noah sovner (!) faktisk i vognen sin for en liten stund, og jeg får kikket på klær til Leo uten en baby på armen. Surrealistisk, men koselig også - og godt for han at han fikk sove litt. Jeg fant en del fint til Leo og er superfornøyd når jeg går fra den ene kassen til den andre i de forskjellige butikkene for å betale. Jeg var nemlig innom flere butikker, og det var en del mennesker. Men jeg synes liksom de kikket litt rart på meg. For å være helt ærlig, så tenkte jeg først at de kanskje synes jeg hadde skummelt store ringer under øynene så lite søvn som jeg har fått i det siste, og at det var derfor så mange kikket litt rart. Typ "Stakkars, hun så sliten ut" Samtidig har jeg jo også fått en del blikk oppigjennom de to siste årene når jeg har gått gravid som tenåring, så jeg prøver som tidligere å ikke tenke så mye over det.

Men så feil kan man altså ta. Mørke ringer under øynene, du liksom.

Jeg skal gå inn på siste stopp på matbutikken før jeg skal reise hjem til den syke samboeren min som synes umåtelig synd på seg selv hjemme i sengen, og begynner egentlig å kjenne meg litt sliten etter all gåingen inn og ut av butikker på kjøpesenteret. Jeg har naturligvis tatt på meg jakken når jeg gikk ut av kjøpesenteret, så når jeg kommer inn på butikken tar jeg den av igjen.

Og så ser jeg det.

Skjorta mi jeg hele tiden har hatt på meg er så og si helt kneppet opp og amme bhen er fullt synlig, sammen med store deler av magen min. Så slår det meg: Jeg GLEMTE å kneppe den opp når jeg ammet Noah når vi var på helsestasjonen..

NÅ PRØVER JEG NOE NYTT!

Hei dere!

Dagene mine går jo alt annet enn tregt akkurat nå, og bloggingen min krever mye planlegging i forkant. Og jeg får jo ikke akkurat så godt tid til å tenke gjennom å planlegge velformulerte og gode blogginnlegg om dagen. Noen dager har jeg faktisk endt opp med å ligge i sengen om kvelden og fundert over hvordan i alle dager jeg egentlig rakk å blogge samme dag. Haha!

Men det gjelder å gjøre det beste ut av det. Jeg vil jo være fornøyd med alt jeg poster her inne når jeg vet hvor mange som kommer til å lese det. Og ikke minst prøve nye ting og komme opp med nye ideer! Så i dag skal jeg vise dere hvordan en liten handletur ser ut for meg ♥



                                    



Nå som jeg på grunn av kolikken til Noah lever på fullstendig melkefri-kost kan jeg love dere at det har blitt utfordrende å finne middager, eller bare enkle mellommåltider. Det er jo faktisk melk i.. ALT?! Nesten, i hvert fall. Det føles litt ut som å gå på en ufrivillig slankekur. Haha! Jeg spiser så mye mat om dagen atte hjelp (ELSKER mat) men det skal jo faktisk en del tallerkener med rene grønnsaker og rent kjøtt/kylling til før det blir nok med kalorier. Favorittrettene mine om dagen er pitabrød med kylling og grønnsaker med hjemmelaget guacamole og spaghetti bolognese. Taco er liksom ikke det samme uten osten, synes jeg. Haha!

Fredrik og Leo er egentlig begge ganske altetende og de kan jo i motsetning til meg akkurat nå spise melk. så dere kan tro jeg er misunnelig når de storkoser seg med noen melkesjokolade-ruter, risgrøt eller yoghurt! Mange har lurt på hva som er Leo sine favorittmåltider og det er spaghetti, hjemmelaget potetmos, brødskiver med smøreost, grøt, yoghurt.. Ja - jeg kunne nevnt i fleng. Vi har en gutt som er glad i mat, for å si det sånn. Jeg prøver jo å lage all mat fra bunnen av, men jeg innrømmer gjerne at jeg ikke alltid rekker. Når alt kommer til alt har døgnet bare 24 timer og de må man fordele selv og bruke med omhu, ikke minst må man prioritere slik man selv synes blir mest mulig riktig. Vi bytter litt på alt etter hvor god tid jeg har samme dag, ofte spiser han det samme som vi spiser til middag, andre dager får han egne hjemmelagde måltider, og innimellom får han middagsglass. Det aller viktigste er jo faktisk at han blir mett og fornøyd!

Nå skal vi straks spise en rimelig sen middag sammen her hjemme, håper dere har hatt en fin tirsdag i dag. Vi snakkes senere i dag ♥

DET STORE SPØRSMÅLET

Herregud som tiden flyr fra meg. I dag var Fredrik og jeg sikre på at vi var blitt syke igjen, så vi sendte Leo avgårde til farmoren sin her i Larvik - men så gikk det gradvis over og vi sitter igjen takknemlige som aldri før. Det er virkelig ingen spøk å være skikkelig dårlig når man har små barn, altså. Når jeg i tillegg har vært så syk i helgen mistet jeg masse melk, og har brukt de siste døgnene på å få til ammingen igjen. Ble så fortvilet at jeg faktisk gråt litt når jeg så hvor mye det hadde gått ned. Men nå er det på alvor på vei opp igjen, og så skal jeg en liten tur på helsestasjonen i morgen i tillegg.

"Lille" Leo hadde i hvert fall kost seg masse i dag hos farmoren sin, mens vi lå rett ut i sengen og var livredd for å bli syke igjen - Og har jeg forresten glemt å fortelle dere at han har begynt å snakke? Han sa sin første setning her om dagen i barnehagen, og nå kommer det bare flere og flere ord og han prøver så godt han bare kan og sette dem sammen til setninger. Han prøver også å synge barnesanger og lærer mye av det også. Haha! Stolt mamma ♥


Men over til overskriften her. For nå har jeg unngått det store spørsmålet (Ubevisst, vel og merke) lenge! Har egentlig bare glemt å ta det skikkelig opp. For "Når kommer egentlig house-tour videoen?" Tror jeg har fått det spørsmålet hver eneste uke siden første gang jeg lovde at jeg skulle legge den ut. Men dere som har fulgt meg lenge vet jo at jeg er elendig til å få ting gjort, hvert fall når det kommer til sånt. Det er mye snakking og lite som skjer, for å si det på den måten.

Den jævla house-tour videoen altså. Hvor jeg endelig skulle vise frem hele hjemmet vårt til dere ordentlig. Når skulle den komme ut egentlig? Lovde jeg ikke det egentlig i februar i år? Jeg blir rett og slett flau. Pinlig berørt. Så nå som vi faktisk er ferdig her hjemme med alt (!) har jeg lovet Fredrik at jeg skal legge den ut før julaften. Så nå kan dere som har lurt på hva i alle dager jeg har holdt på med når det kommer til den videoen, endelig begynne å glede dere - jeg gjør i hvert fall det ♥ 

Så denne gangen kommer det faktisk til å skje altså. Tør ikke annet når jeg til og med har lovet Fredrik. Godt at jeg har noen som presser meg litt, for det trenger jeg virkelig av og til! Jeg lover at selv om videoen kom 10 måneder for sent, så kommer den til å bli råbra ♥

Kos dere i kveld! God klem.

HAN HOLDER OSS SAMMEN!

Fredrik og jeg har på ingen slags tenkelige måter et perfekt forhold. Som "alle andre" småbarnsforeldre også gjør, hender det at vi krangler om husarbeid, og hvem sin tur det er til å vaske yttergangen. Vi lever ikke i en perfekt liten boble, og har gode og dårlige dager - Akkurat som alle andre.

Jeg ville aldri holdt sammen med barnefar ene og alene fordi vi hadde hatt barn sammen - Så det er ikke det jeg mener når jeg sier at Leo holder oss sammen - Men etter å ha kranglet om hvem som skal ta den jævla oppvasken som har stått på kjøkkenbenken hele dagen, så klarer jeg sjeldent være sint på Fredrik lenge når Leo kommer mot oss med tidenes smil samtidig som han ler, smiler, og utbryter «mamma og pappa» med den herlige, lille guttestemmen sin.

Det er akkurat som at han har det beste fra oss begge, og han viser det for oss hver eneste dag. Jeg knekker jo selvsagt helt sammen og tar gjerne oppvasken. Og yttergangen. Og badet. Som for øvrig ser ut som den tredje verdenskrig.


Og det samme gjør Fredrik ♥

Nå sitter vi godt plantet på soverommet. Vi dro tidligere i kveld ut på butikken for å kjøpe inn kakao og litt godt til kvelden, og kjenner jeg oss rett - Så kommer vi til å sitte å snakke MYE om Leo. Og konkludere med at vi savner ham så fælt, selv om han ligger på soverommet sitt noen meter fra soverommet vårt. Det er litt rart. 

Men veldig fint.

MEST STILTE SPØRSMÅL OG SVAR!

Når kommer svarene på spørsmålsrunden? 

- Svarene på spørsmålsrunden jeg hadde i april kommer i løpet av sommeren.. På video! Med tekst :-) Gled dere!


Kan du ha videoblogg?

- Det skal jeg faktisk ha så fort jeg har fått kjøpt videokamera i juli. Som sagt, gled dere! Det kommer video av rommet til Leo også!

Er soverommet til Leo et kott? 

- Haha, nei! Det var noen spekulasjoner rundt dette for en stund siden, men dette stemmer altså ikke. Soverommet til Leo er et godkjent soverom, på lik linje med vårt, har store, flotte vinduer, og helt OK størrelse - Litt lite for min smak, men så er det jo Leo sitt rom, og jeg tror ikke han kunne brydd seg mindre om at det ikke er gigantisk.


Fra i fjor! Leo på 6 måneder sammen med meg på rommet hans.
 

Har dere bestemt navnet til lillebror nå?

- Ja. Nei. Vet ikke :-) Fredrik har bestemt seg, men ikke jeg. Uff, for et styr!

Hva mangler dere til babyen nå?

Dette mangler vi til lillebror i skrivende stund:

  • Bilsete
  • Tripp trapp stol
  • Dundyne
  • Et par tepper (Har 2 fra før av)
  • Kluter
  • Sengekant
  • Ammepumpe
  • Tåteflaske (Sånn i tilfelle)
  • Vognpose
  • Ulldresser
  • Sengetøy
  • Madrass
  • Seng

Hvor skal du kjøpe sengen til babyen?

- Den skal jeg kjøpe på en amerikansk nettside for babymøbler. Jeg gleder meg så til å bestille den, og ikke minst til å få den, at jeg nesten ikke klarer å vente. Finere babyseng skal du lete lenge etter!



Føler du selv at du har et overforbruk?

Nei. Mulig det kan se slik ut, men det har jeg ikke. Jeg fikk slakt for en stund tilbake fordi jeg ønsket å kjøpe ny seng til Leo, og jeg fikk slakt når jeg gikk ut med hvilke møbler jeg hadde sett på til leiligheten. Det dere kanskje ikke vet, er at vi sist svangerskap med Leo fikk arvet både seng, bilstol, bæresæle, stellematte, og badebalje. I tillegg en god del klær. Vi kunne fint kjøpt alt vi arvet selv, men tingene var så fine at vi mer enn gjerne tok i mot fra de snille menneskene som ville gi det til oss. 

Ting er ikke alltid slik det ser ut til. Jeg er nok en del mer økonomisk av meg enn det kan se ut til gjennom bloggen!



 

Når kommer episoden av «Kjære mamma» dere skal være med på, på tv?

- Til høsten eller til vinteren. Jeg kommer selvfølgelig til å gi beskjed nærmere!

Gleder du deg til å bli tobarnsmamma?

- Jeg skvetter fortsatt like mye hver gang jeg leser ordet "Tobarnsmamma" - Det skal jeg virkelig love dere! Men jeg gleder meg selvfølgelig. Gleden over å skulle få et søsken til gutten vår blir større for hver dag som går, og for hver dag nærmere termin vi kommer. Jeg tror nok jeg kommer til å få meg et like sjokk igjen over hvordan det er å bli mamma, til tross for at det er andre gang. Og jeg kommer nok ikke til å klare å fatte at jeg har fått enda en liten velskapt gutt, som Fredrik og jeg har sammen.

Kort fortalt: JA. Jeg gleder meg, Fredrik gleder seg, og hadde Leo visst hva som foregikk hadde han gledet seg masse han også. Tøft blir det garantert, og jeg er veldig glad for at Fredrik er så ærlig på akkurat det. "Det BLIR tøft" sier han alltid. Han vet det, og jeg vet det. Men det blir fantastisk også. Den nye gutten vår er like høyt elsket som Leo, og han er i veldig gode hender ♥


Hva het prevensjonen du gikk på når du ble gravid denne gangen?

Dette må være tidenes mest stilte spørsmål den siste tiden. Jeg gikk på cerazette når jeg ble gravid i januar i år. Mange har kommet til meg og sagt at "Men man kan jo ikke stole på p-piller eller minipiller!"  Altså. I utgangspunktet er vel begge deler rimelig trygt, ellers ville vel ikke legen skrevet ut disse til meg. Pilleprevensjon i seg selv er jo rimelig trygt, ellers ville det vel ikke vært en av prevensjonsmetodene vi har i dagens samfunn. Men så må vi huske på at ingen prevensjonsmetoder er 100% sikre uansett hvor nøye du er med å ta dem, og at vi også bor i en verden med ekstremt mange mennesker, og at noen av disse menneskene vil bli gravide uansett pokker. Noen vil ikke ha virkning av pilleprevensjon, eller annen prevensjon, for øvrig.

Hva heter du på andre sosiale medier?

Snapchat: Mammasom16

Instagram: Mammasom16

Facebook: Mammasom16.blogg.no (Og hvis dere også har lyst, kan dere følge meg på min private Facebookprofil! Jeg heter Jessica Enerberg på Facebook)

Youtube: JessicaEnerberg (Dette er kanalen min som dere kan følge!)

Ønsker dere en herlig kveld videre ♥

MIN HERLIGE LILLE FAMILIE!

For en fin dag jeg har fått! 

Jeg ble vekt på senga med god frokost i dag tidlig, og en kosete liten Leo! Jeg hadde jo egentlig handlet inn både vannmelon, sjokolademelk, yoghurt, ostebriks med pålegg og hele pakken slik at jeg kunne spise det til frokost, men nei, det fikk jeg ikke lov til å ordne til meg selv! Dermed ble det en rimelig utradisjonell frokost som familien hadde ordnet fra Mcdonalds, med sjokolademelk og sjokolademousse på siden!

Ellers har vi spist litt lunsj samlet, og jeg har fått så mye fint fra familien! Dessuten er vi nå straks på vei ut døren igjen for å spise bursdagsmiddag nede på bryggen, og været er helt perfekt. Kjempedeilig blir det!





Må også takke så uendelig mye for alle gratulasjoner jeg har fått! Tusen hjertelig takk, verdens beste lesere.

Nyt resten av dagen dere også ♥ Det skal virkelig jeg og! Måtte selvfølgelig legge med noen fine bilder av den lille familien min som vi tok i dag. Så stolt over guttene mine og så takknemlig for at jeg har dem. Jeg er heldig altså♥

Klem

JEG ER SÅ SPENT!

Hei dere!

Nå sitter vi trygt plassert i setene våre på toget hjem til Larvik, og vi har hatt en innholdsrik dag i Oslo med god mat og prøveinnspillingen som jeg snakket om i går. Jeg føler selv at det gikk veldig bra i dag på prøveinnspillingen, så det er jo bare positivt! Men man vet jo aldri, jeg får bare vente spent på svar som kommer i mai ♥ Får krysse fingrene frem til det!



Leo har vært verdens blideste gutt i hele dag, så det har vært en superkoselig tur for oss begge! 

Men nå kjenner jeg at det likevel blir veldig godt å komme hjem til Fredrik, og for Leo å komme hjem til pappaen sin, for jeg merker at han savner ham fælt nå ♥

HUSK!

Herregud, i dag er jeg i skikkelig skrivehumør merker jeg! Men dere synes kanskje det er greit med noen dager hvor det er litt flere oppdateringer enn vanlig? Jeg tenkte bare å skrive et kort blogginnlegg hvor jeg forteller dere hvor dere kan finne meg på andre sosiale medier, jeg ser jo at jeg har fått veldig mange nye lesere de siste dagene og det er jo bare SÅ gøy!

INSTAGRAM

På Instagram heter jeg Mammasom16

På Instagram poster jeg små øyeblikk fra hverdagen som oftest ikke blir postet på bloggen i det hele tatt eller før inntil senere. I tillegg deler jeg også gjerne når jeg har oppdatert bloggen, slik at det er enkelt for dere å være oppdatert. De fineste blinkskuddene av Leo kommer alltid på Instagram først, samt koselige videoer en gang innimellom ♥

Klikk HER for å følge meg på Instagram!

Noen glimt fra Instagramkontoen min ↑

SNAPCHAT

På Snapchat heter jeg Mammasom16

På Snapchat poster jeg mye videoer! Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger fra lesere som liker mystoryen min på snapchat så godt fordi det ofte ligger ute videoer av Leo og hverdagen vår som gjør at dere kommer litt tettere på oss enn hva dere gjør på bloggen, på en litt annen måte!

Noen glimt fra snapchatkontoen min ↑

FACEBOOK

Siden min på Facebook heter Mammasom16.blogg.no og er enkel å søke opp! Her oppdaterer jeg først når nye blogginnlegg er ute på bloggen, og nå utover i svangerskapet kommer jeg til å begynne med konkurranser, så det blir nytt og veldig spennende for min og sikkert deres del også! Jeg kommer i hovedsak til å prøve å ha konkurranser der du kan vinne fine produkter som jeg tror når alle i målgruppen min. Jeg vet jo at jeg har flest mødre som leser bloggen min, så derfor vil det være naturlig for meg å dele ut barnerelaterte produkter, men også gavekort som kan være kjekt for alle uansett om de er mødre eller ikke ♥

Lik Facebook-siden min HER!



Nå skal Fredrik, Leo, og jeg kose oss med Idol og god mat! Det er så deilig med den rolige helgen som avslutningen på en slitsom uke, både for liten og stor ♥

EN VELDIG UNG, MEN FLINK MAMMA

Jeg sitter alene og spiser lunsj med Leo på en koselig restaurant. Vi har akkurat satt oss ned og jeg har med en smoothie jeg rekker over til han. Han lyser opp og lager lyder som gir ekko i hele restauranten. "Oi da, Leo" sier jeg litt roligere, før jeg ler litt med ham.

Han spreller med ben og armer når han sitter i den typiske hvite-plast stolen de har på alle restauranter. Han smiler. Etter jeg har bestilt mat legger jeg merke til noen eldre damer som kikker veldig mot meg. Jeg ser at de snakker med hverandre i sidesynet mitt, og en gang når jeg møter blikket til den ene damen smiler jeg. Jeg gjør stort sett alltid det når jeg får øyekontakt med andre. Jeg tror et smil kan forandre dagen for de som har det helt for jævlig, og da risikerer jeg heller at jeg blir stirret dumt tilbake på enn at noen skal få øyekontakt med enda et menneske som bare gir dem et tomt blikk. Jeg vet hvor mye det har betydd for meg de dagene jeg har hatt det verst.

Maten vår kommer, og Leo ser ut til å bli sulten han også - til tross for brødskiven med leverpostei han spiste en time tidligere. Heldigvis hadde jeg en ferdigpakning med melk liggende i stellevesken! Jeg spør servitøren om hun kan komme med litt kokende vann slik at jeg kan varme den opp til riktig temperatur. Jeg løfter Leo ut av stolen sin og setter han på fanget for å gi han melken. Damene kikker bort på meg igjen nå.

 

(Sminkefritt bilde av meg fra i sommer! Hadde aldri trodd jeg skulle poste det. På kafe.)

Jeg kunne tenkt så mye. Vært redd for at de tenkte at jeg var en dårlig mor som ikke ammet, undret meg, vært bekymret. Men jeg tenker ikke sånn. Ikke nå lenger. Jeg har opplevd så mange stirre-og snakke stygt-så-jeg-hører-det-tydelig episoder at jeg vil ikke tenke at de snakker negativt om meg lenger.

Jeg vil heller tenke at de synes jeg var en veldig ung, men flink mor.

Og hvorfor skulle de uansett snakket om meg? De kjenner meg jo ikke, det blir jo bare tomme ord. Jeg vet jo at alderen min ikke plager Leo, så hvorfor skal den da plage andre...?

EN GOD MORGEN ♥

Hallo!

I dag tidlig sto jeg opp litt ekstra tidlig for å lage meg en skikkelig god frokost! Det ble hjemmelaget iskaffe og verdens beste brød fra Meny med egg. Leo fikk smake på brødet og likte det minst like godt som jeg gjør! Jeg merker veldig godt på kroppsspråket hans om dagen om han vil ha mer eller om det er nok mat, og han sier gjerne i fra dersom han vil smake på noe som Fredrik eller jeg sitter og spiser. Han har i grunn blitt veldig flink til å si ifra generelt!











Dessuten har vi vært på kontroll hos Leo sin favoritt-helsesøster, altså vår helsesøster. Noen påpekte sist gang jeg nevnte at vi var der at det var bra jeg fikk ekstra oppfølging siden jeg var så ung, og at de måtte "passe" på meg, og jeg satt som et spørsmålstegn når jeg leste det. Jeg går i utgangspunktet ikke mer til helsesøster enn vanlige mødre og fedre, men i forhold til alt som har skjedd i det siste har jeg ønsket å komme litt oftere - også fordi jeg faktisk synes det er skikkelig koselig.

Jordmoren min jeg hadde under svangerskapet var også innom for å hilse på Leo og meg igjen, ettersom hun egentlig jobber på samme helsestasjon og var der inne på besøk. Utrolig kjekt og morsomt at hun har "kjent" Leo så lenge, helt siden første gang jeg var der i uke 11 i graviditeten! Tenk, første gang hun traff meg var jeg litt over 16 år... Nå er jeg atten om 4 måneder!

Leo veier nå ca 10 kg, og selv om jeg gjerne skulle sett at han hadde vokst enda litt til så betrygget helsesøster meg med at kurven hans var kjempefin og at han vokser helt perfekt. Leo hater middagsglass kjøpt i butikken og spiser det aldri de få gangene jeg har kjøpt det, så nå går det mest i brødskive med leverpostei, og eksempelvis mat vi har til middag som ikke er saltet eller som har ingredienser som barn under ett år ikke skal ha i seg. Derfor har jeg nå bestemt meg for å begynne å lage en del hjemmelaget babymat, og jeg tenker også å dele oppskriftene med dere! Jeg har laget flere oppskrifter helt selv allerede, og gleder meg til å vise dere. 

Nå kom Fredrik hjem for et lite kvarter siden, og det øyeblikket når han kommer inn døren og Leo snur seg vekk fra hva-enn han driver med for å løpe-krabbe bort til pappaen sin er bare så utrolig fint. Det gleder meg hver eneste dag!

 

10 TEGN PÅ AT DU ER MAMMA!

1. Om kvelden når lille er lagt og du egentlig skal sitte og slappe av i sofaen, ender det med at du løper inn og ut på soverommet for å sjekke at alt er bra. Minst 5 ganger per minutt.

2. Du ser plutselig skikkelig annerledes på livet. Begynner å bry deg mer om hva som foregår i verden. Begynner å pante flasker fordi du får dårlig samvittighet om du ikke gjør det. Blir plan-fadder og regnskog-vokter.

3. Du elsker barnet ditt høyere enn alt i hele verden, og hvis du er gravid og venter nummer to fatter du ikke hvordan du skal klare å elske enda ett menneske så høyt. Klisje, jeg vet - men det er faktisk sant!

4. Du får dårlig samvittighet for alt, og da mener jeg alt! At du sov litt lenger enn vanlig på lørdagsmorgenen så du ikke fikk brukt tiden med barnet ditt, at du må jobbe overtid så du ikke får hentet barnet ditt så tidlig i barnehagen, og at du glemte å gi med eple i matpakken. Ja, samt andre tusen andre egentlig ganske ubetydelig ting.

5. Du hører et gigantisk dunk, kjenner at det stikker og gjør vondt innvendig i hele kroppen din og kjenner at livet ditt helt seriøst går i revy, snur deg for å se om det gikk bra med barnet ditt - før du innser at det bare var noen bøker som datt ned fra bokhyllen. 



6. Du sitter ikke i fred på do en gang. Og sengen din har liggemerker i midten etter mini som absolutt ikke har lyst til å sove i egen seng om natten.

7. Du skjønner ikke hva du brukte tiden din på før du ble mor, og skjønner ikke hvordan du kan ha vært sliten tidligere. Ordet sliten har en ny betydning.

8. Du kan alle introene på barneseriene på disney junior, og skvetter noen ganger av deg selv når du plutselig begynner å synge på dem.

9. Du føler at du har glemt noe når du ikke har med deg barnet ditt når du drar på butikken eller andre steder.

10. Du våkner alltid om barnet gråter eller hoster, mens pappaen ligger og snorker ved siden av deg gjennom absolutt alt.

Del gjerne om du kjenner deg igjen! ♥

42 ÅR OG BESTEMOR

I dag har mamma bursdag, og da må jeg jo skrive et lite blogginnlegg siden hun er min nr.1 fan!!

Mamma var den aller første som fikk vite at jeg var gravid, og hun har virkelig hjulpet meg gjennom graviditeten med Leo på utrolig mange måter. Haha, husker den gangen jeg var på min andre tidlige ultralyd og en litt eldre mann var han som skulle gjennomgå ultralyden med meg. Når vi var ferdige spurte han hva jeg ville gjøre, og jeg sa tydelig at jeg nok kom til å beholde. Da ble han veldig rar og spurte igjen om hva jeg virkelig skulle gjøre var, og da avbryter mamma med "Men hørte du ikke hva hun sa da? Hun sier hun tror hun vil beholde"

Da ble han stille. Haha! Det symboliserer kanskje litt hvordan mamma alltid tok meg i forsvar slik og har beskyttet meg så godt hun har kunnet, og ikke minst stått ved siden min hele tiden. Jeg har satt utrolig stor pris på det! Det har på mange måter vist meg hvilken mamma jeg vil være for mitt barn også, ved å være streng når det trengs, men å alltid så ved siden og støtte opp de som betyr aller mest. 

Men nå skal ikke dette innlegget handle om svangerskapet! Jeg ville bare få med hvor mye hun har støttet og hjulpet meg gjennom det, siden det har vært en av de vanskeligste periodene i livet mitt. 

Hun og resten av familien bor jo fortsatt 4 timer unna, så jeg har ikke fått feiret dagen sammen med de i dag, men jeg vet at de har kost seg masse. Jeg regner med at begge søstrene mine har brukt dagen med henne og pappa i dag, så hun har nok hatt det kjempefint selv om Leo og jeg ikke hadde mulighet til å komme. Hun skal facetime med Leo etterpå uansett, så det er nok et lite plaster på "såret"!

 Nå har hun vært bestemor siden mars, og i dag fyller hun 42 år! Gjett om Leo er heldig med den spreke bestemoren sin. Ung og sprek enda! Når Leo er 16 er hun jo 57 år!

Håper mamma har hatt en strålende dag og jeg vet hun gleder seg masse til å se barnebarnet sitt igjen snart! Vi er kjempe glade i deg! ♥

ER KROPPEN MIN ØDELAGT?

Kroppshysteriet som er om dagen har fått enkelte til å se rødt når det kommer til det å i det hele tatt bli gravid. Flere sitter med inntrykket om at hvis du blir gravid og får barn, så blir kroppen din automatisk ødelagt. Mange er livredd for at kroppen deres skal «ødelegges», og jeg har lest om flere tilfeller hvor man lar være å få barn fordi man er så redd for at kroppen ikke blir den samme.

Først av alt: Hvis all din selvtillit og tryggheten på deg selv kun ligger i hvordan kroppen din ser ut, så er noe riv ruskende galt allerede der. Du er ikke kroppen din. Det er bare skallet ditt.

 Det betyr for øvrig ikke at jeg ikke kan forstå tankene i vårt helt sinnssykt utseendefiksert samfunn. Kropp betyr mye, utseende betyr mye. Det er et helt vilt press.

Men hva betyr det egentlig å få kroppen sin ødelagt? Jeg husker jeg leste om ei jente en gang som hadde fått kastet syre over hele kroppen sin og som slet fra sykehuset for å overleve. Da kan vi snakke om å få kroppen sin ødelagt.

At du bærer frem et nytt menneske, hvilket kroppen vår faktisk er skapt for, er ikke å ødelegge deg selv. Det kalles å bruke kroppen for det den er skapt for. Rett og slett. Og hva så om du får strekkmerker? Hva betyr vel det, sammenlignet med gaven det er å få og bære frem et nytt menneske?

Som jeg har skrevet tidligere om her på bloggen min har jeg jobbet meg tilbake utgangspunktet mitt når det kommer til kroppen min etter svangerskapet. Dessuten har jeg ikke lengre stort med strekkmerker, annet enn et lite på mitt venstre lår. Men hvis jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte fått masse strekkmerker og hengemage for å få barn, hadde jeg aldri tvilt om å gjøre det for å få muligheten til å få barn. Looks fade, vet du. Barn er for alltid.

Jeg forstår likevel at de som er dekket i strekkmerker etter endt svangerskap synes det er kjipt og urettferdig fordi det finnes andre som ikke har et eneste merke etter graviditeten sin - men kroppen din er ikke ødelagt. Den er merket. Noen kropper, faktisk de aller fleste, trenger å bli merket for å kunne bære frem et barn. Og det er helt greit selv om det ikke er synlig i reklamer og magasiner. Det er sånn virkeligheten er.

(Scroll forbi bildet om du ikke liker at jeg har postet det. Jeg bruker bildet fordi det er relevant for innlegget)

Kroppen din blir ikke ødelagt av å gjøre det kroppen din er ment til å gjøre. Det gir jo faktisk ingen mening. Jeg elsker kroppen min. Ikke nødvendigvis for hvordan den ser ut, fordi jeg definerer ikke meg selv ut i fra hvordan kroppen min ser ut, men fordi jeg er så jævlig stolt av hva den har klart.

SÅ FORNØYD!







Var helt sikker på at jeg hadde postet dette innlegget i går, men det hadde jeg jo ikke!

Fredrik tilbrakte en del kvalitetstid med Leo i går ettersom jeg var ute for å endelig få kjøpt nytt stuebord! Er så fornøyd med det. Kommer ikke til å vise stuen vår før den er helt ferdig, men dere kan være sikre på at det blir skikkelig fint her! Ellers laget jeg en nydelig hjemmelaget tacosalat til Fredrik til middag. Tror kanskje jeg burde poste oppskrift på den etter hvert! Dagen i går var faktisk en skikkelig god en, har vært så glad og fornøyd hele uken. Gleder meg sånn til tiden fremover nå. Spesielt den siste sommeren før Leo begynner i barnehagen. Skal søke både barnehageplass og skoleplass til meg selv nå innen de nærmeste dagene. Har jo reservert skoleplass, men må søke som vanlig for å "bekrefte" det. Snakket med rådgiveren på skolen nå i sommer og fikk ordnet alt med skoleplass da. Er skummelt, men ganske spennende.

Ellers har Leo begynt å danse, så han er hvert fall klar for helgen. God helg!

Husk innom senere i dag for å lese et innlegg jeg har jobbet lenge med. Gleder meg til å dele det, vet at mange kommer til å kjenne seg igjen. ♥

JEG ER SÅ JÆVLIG UMODEN

Jeg er så lei av å føle at jeg må overbevise andre om at jeg moden nok til å være mamma gjennom en offentlig blogg. Helt fra starten av har det kortet blitt brukt mot meg (sammen med alderen min) Synes du ikke jeg virker moden? Helt greit. Synes du jeg virker helt forferdelig umoden og uskikket til å ta vare på et barn? Også helt i orden. Alle skal få synes det de vil. For selv om jeg ikke forstår hvorfor du ønsker å skrive det til meg i en stygg kommentar med en spydig tone, så må du gjerne gjøre det om det føles riktig for deg.

For det viktigste for meg er heldigvis ikke å være aller mest moden for mennesker som leser om meg gjennom en blogg. Fokuset mitt ligger ikke der. Jeg klarer fint å ta vare på barnet mitt, jeg gjør alt for familien vår, jeg jobber, jeg lager ordentlig mat, jeg planlegger og ordner, jeg tenker på fremtiden, jeg reflekterer rundt valgene jeg tar for å forsikre meg om at det gjør er til det aller beste for Leo og hvordan han har det, og aller viktigst: jeg tar vare på familien min. Heldigvis er det der fokuset mitt ligger. 

Husk at dere ikke alltid kan se hvorfor jeg velger som jeg gjør. Men vit at det alltid er en gjennomtenkt grunn til at jeg gjør det.

For jeg orker ikke å overbevise lenger. Jeg bryr meg mest om at helsesøster og familien min ser at jeg gjør mitt aller beste for sønnen min, og at det er mer enn godt nok. Og det gjør de.

Så ja vel, om du, Kari Nordmann på 46 år fra Øst-Agder synes jeg er umoden. Del gjerne det med meg og alle andre hvis det er veldig nødvendig for deg. Men det at jeg har en annen mening enn deg om unge foreldre, om asylsøkere, om flyktningdebatten, om en 14-åring har rett til å beholde barnet sitt hvis hun ønsker det eller ikke - Så gjør ikke det meg til umoden. 

Det betyr bare rett og slett at vi ikke har samme mening om alt. Og det er helt OK.



Min største skatt♥

DÅRLIG MAMMA

I dag er en sånn dag hvor jeg bare føler meg som tidenes mest elendige mor. Jeg er sliten, eier ikke overskudd, og har klart å ødelegge middagen to ganger på en halvtime.

Kort fortalt alt som har gått galt i dag: Glasset mitt med oboy klarte Leo å helle utover hele gulvet tidligere i dag. Vi forsov oss. Mobilen min har nå offisielt tatt kvelden for godt. Jeg har hodepine. Den ene av de to ødelagt middagene havnet på kjøkkengulvet. Jeg brant hånden min på kokende vann.

Og: Et innlegg jeg brukte to timer på å skrive er forsvunnet helt plutselig.

Artig, altså.



Jeg har brukt litt tid på å kunne le av meg selv i dag, mest fordi jeg er så sliten, men nå kan jeg prøve. Jeg sitter i en oversized hettegenser med en dott på hodet uten sminke og har ikke en gang på meg bukse. Og sokkene mine? De er egentlig Leo sine. Eller, hvert fall den ene..?

Jeg vil tørre å påstå at pulsen min har nådd et nytt nivå som jeg aldri har opplevd tidligere, selv ikke når jeg løp intervaller for et par måneder siden for første gangen etter svangerskapet. Og jeg får så skyldfølelse. Vondt i hjertet. Vondt for om Leo har merket at jeg har vært sliten når jeg lekte med han tidligere i  dag, og bekymret for at han føler at han har gjort noe galt om han merker at jeg har vært sliten. Ikke misforstå: Jeg har selvfølgelig gjort alt for å dekke over det, men likevel... Kan han ha merket noe?

Bør jeg egentlig være sliten? Eller er det slik at jeg tillater meg å være det? 

I dag var aller første gangen jeg gråt i det Fredrik kom hjem fra jobb.

Og jeg vil ikke klage. Det er heller ikke intensjonen med dette blogginnlegget. Jeg vet veldig godt at andre mennesker har det tusen ganger verre enn meg akkurat nå, og jeg er glad for at jeg kun er sliten av massivt husarbeid, jobb, rydding, og lite søvn. Jeg er veldig glad for at det kun er det jeg er sliten av. Det kunne tross alt vært tusen ganger verre, og tro meg: Det er jeg fullstendig klar over.

Men når jeg først har lovet dere å vise hvordan mammalivet (for meg) er, på godt og vondt, så må jeg faktisk gjøre det også.

For i dag føler jeg meg som tidenes dårligste mamma. Selv om jeg vet at jeg ikke er det.

UNG OG ALENEMAMMA

"Alenemor" det ordet er så rart for meg. Det er så uvant.

Jeg føler meg ikke som en alenemor, selv om jeg egentlig er det nå. Eller "føler"? Jeg vet jo ikke hvordan det føles å være alenemamma. Ikke enda.

Det tok veldig mye av meg å skrive innlegget om at det var slutt mellom Fredrik og meg. Hvorfor? Fordi jeg har fått høre fra dagen jeg ble gravid og sammen med barnefar at det garantert kom til å bli slutt en dag. Jeg ville motbevise de som sa det, fordi jeg visste hvor langt jeg var villig til å gå  - jeg visste hele tiden hvor mye jeg var villig til å kjempe for å få det til å fungere. Kanskje glemte jeg midt oppe i det hele at man ikke kan kjempe for et forhold alene.

At jeg har vært bastant føler jeg ikke at stemmer. Jeg har understreket i hvert innlegg jeg har skrevet om at jeg håpet Fredrik og jeg kom til å være sammen i mange, mange år fremover at jeg har vært fullstendig klar over hva statistikken tilsier. Unge foreldre går svært ofte fra hverandre. Men, jeg har avklart det når det har gått rykter om at det har vært slutt når det ikke har stemt overens med virkeligheten på daværende tidspunkt. Om noen føler at jeg med det har vært bastant og ment at Fredrik og jeg garantert alltid kom til å være sammen så kan jeg ikke helt forstå det med tanke på hva jeg har skrevet her inne, men beklager selvfølgelig om noen virkelig føler det sånn. Som sagt: Jeg føler jeg har understreket det veldig godt i hvert innlegg jeg har skrevet om dette tidligere at man aldri vet hva som kan skje. Man tror kanskje bare aldri det skjer deg.

Jeg gruer meg litt med tanke på når jeg må flytte. Hvordan vil det bli? Kommer jeg til å klare det? Joda, selvfølgelig gjør jeg det. Men likevel, man får litt panikk fordi man blir satt i en situasjon som har vært utenkelig for veldig lenge. For selv om det er vanligst at det blir slutt med barnefar når man får barn tidlig, så har jeg alltid vært så trygg på at dette skulle gå rette veien. 

Kommer Leo til å savne pappaen sin veldig mye? Kommer jeg til å merke det godt at han savner ham? Og hva gjør jeg i så fall da?

Mange har lurt på om det ikke er noe håp for et forhold mellom oss i fremtiden, og det kan jeg ikke svare dere på. Det kan ingen svare på, egentlig. Det blir og er ikke noe forhold nå i hvert fall.

Men jeg er fortsatt den samme jeg alltid har vært, og det kommer jeg til å fortsette å være. Alenemor eller ikke! ♥

FOR NØYAKTIG ET ÅR SIDEN...

Nå har jeg rotet litt i arkivet igjen, og fant faktisk et slikt innlegg som dette som jeg skrev for (nøyaktig) et år siden! Derfor tenkte jeg at jeg måtte gripe sjansen nå som jeg har den, og skrive et i år også. HER kan dere lese det jeg skrev i fjor, det jeg skrev om i dette innlegget er altså hva som hadde skjedd for to år siden. (Haha, dette var forvirrende?..)

Jeg var hjemme i Gjøvik på besøk! Gravid i uke 24 var jeg også, hadde nettopp gått inn i min 24 uke! Vi skulle snart på den årlige hotellweekenden som faktisk er nå til helgen også. Forskjellen er imidlertid at jeg ikke skal dra i år, men at vi dro i fjor.

Husker til og med at Fredrik, pappa, lillesøsteren min og jeg satt og snakket i bilen på vei hjem fra hotellet om hvor rart det var at om nøyaktig et år så skulle det være med en liten en også. Morsomt å tenke tilbake på!

Åh, som jeg savner magen min når jeg ser disse bildene! Og jeg må beklage den forferdelige kvaliteten, jeg var av og på -blogger for et år siden og hadde ikke ordentlig kamerautstyr eller noe. Morsomt å se alle forandringene som skjer på et år! Det får meg til å lure på hvor jeg er neste år, hva jeg holder på med, og hva som skjer i livet mitt.



Jeg skrev et innlegg som omhandlet hvordan jeg skulle jobbe hardt for å få tilbake kroppen min etter graviditeten, og at jeg synes det var veldig rart å se hvordan kroppen min forandret seg så mye, at det var uvant. Jeg husker til og med hvilke kommentarer jeg fikk. "Haha, du tror du kommer til å få kroppen tilbake...jaja" og lignende. Men se på meg nå! Jammen klarte jeg ikke det også. 

 

Jeg fant også igjen en innlegg om mine tanker vedrørende fremtiden og situasjonen jeg satt opp i. Og måtte selvfølgelig dele litt av det med dere nå også! Jeg har jo garantert flere lesere nå enn det jeg hadde for ett år siden, men kanskje noen av dere husker dette likevel?

"Tenk at lille meg, 1.60 høy, og bare 16 år, er så langt frem i livet i forhold til hva alderen min tilsier. Hvordan vil det bli? Hvordan kommer Fredrik og jeg til å takle alt? Jeg kan faktisk ikke stolt fortelle dere at jeg har innsett at jeg er gravid, og at det har virkelig har gått opp for meg at jeg bare i løpet av noen måneder skal bli mor. Det er så ufattelig vanskelig å forstå. Det er som å leve i en drøm, du vet at du våkner snart, men du vet aldri når. Og det er sånn det føles for meg, enda jeg er over halvveis i svangerskapet. Enda jeg kjenner den lille sparke hver eneste dag, enda jeg mottar gaver til lille Leo. Enda jeg ser på ting til han på nettet og planlegger hva jeg skal kjøpe og ikke. Livet mitt føles ikke virkelig.

Om noen få måneder er det ikke bare meg lenger. Det er en til også. Da har Fredrik og jeg et lite barn sammen, og store deler av begge våres vennekretser har ikke engang kjæreste. Rart? JEPP. Men det føles ikke galt, overhode ikke, det føles bare veldig, veldig snodig. Jeg var bare 16 år og knapt en måned gammel når jeg ble gravid. Og nå kan jeg se slutten av svangerskapet, selv om det enda er noen måneder igjen. Noen dager vil jeg bare ønske at jeg er gravid for alltid, og noen dager vil jeg ha Leo i armene mine med en gang. Hvorfor føler jeg meg ikke klar?

Kanskje man aldri blir 100% klar? Kanskje man aldri egentlig er ordentlig forberedt på ansvaret det er å ha et barn?"

Ønsker dere en suuper mandagskveld videre! ♥

JEG GJØR MITT BESTE.



Endelig er det fredag!

Jeg sitter i en nedslitt joggebukse (nei, jeg tuller faktisk ikke) med en svart stor genser og ingen sminke igjen i ansiktet etter dagen. Leo har hatt en slitsom dag med feber og hosting, men vi har likevel fått unnagjort en del julegaver. Jeg er faktisk nesten helt sikker på at jeg kunne sovnet her jeg sitter akkurat nå hadde det ikke vært for at jeg har gledet meg sånn til å skrive til dere igjen.

Leo er blitt veldig klengete nå som han er syk, så det tok oss faktisk nøyaktig 1 time og 45 minutter å komme oss ut døren tidligere i dag. Umulig? Det hadde jeg kanskje trodd hvis du hadde spurt meg for et år siden! Gleder meg til Leo blir frisk... Er så vondt å se at han er syk. Men jeg gjør alltid mitt beste, selv om jeg ikke har vært i min beste form selv i dag.

Jeg tok meg selv i å tenke på hvilken fantastisk jobb alle mødre der ute gjør med barna sine. Faktisk tenkte jeg på det når jeg trillet ned fra byen og opp til leiligheten vår, mens jeg kikket frem og tilbake på Leo som lå halvsøvnig i vognen med en leke han nesten har tygd i stykker (haha, med andre ord: han har fått et par ekstra tenner) 

Det er så lett å tenke at bare fordi det er vanlig å være mamma, så er det enkelt. Jeg kan forstå at de som ikke er mødre selv, eller de som ikke ser den jobben det faktisk er med små barn, ikke forstår hvilken jobb og hvor mange utfordringer det finnes.. Men fy flate. Det er så mange flinke mødre der ute. Hadde jeg hatt to syke Leo'er i dag tenker jeg at jeg hadde nok vært helt utslitt og på bånn, men et eller annet sted der ute i Norge sitter det en tvillingmor med to syke barn som garantert føler det samme om hun hadde bare hatt èn liten til. Vi er så flinke til å orke mer når vi må.

I dag fortjener vi en ekstra klapp på skulderen. Håper dere blir rost for jobben dere gjør, akkurat som jeg blir av dere gjennom bloggen.

Stor klem

17 og mislykka

Jeg trenger ikke flere påminnelser om at jeg ikke har utdanning utover ungdomsskolen når jeg har dårlig samvittighet hver bidige dag for at jeg ikke bare prøvde enda mer når jeg gikk på første skoledag her i Larvik. Gravid og dødsdårlig.

Selvfølgelig skal jeg få meg en utdanning. Det må jeg før eller siden. Men utdanning definerer ingen som person. Og at det at jeg per nå ikke har utdannelse utover ungdomsskolen definerer dermed heller ikke meg som person. Jeg er ikke mer enn 17 år gammel, jeg har så mange år på meg! 

Livet er så mye mer enn utdannelse. Selv om utdannelse definitivt er veldig viktig, så er den ikke viktigere enn absolutt alt i livet. Det er ikke kjempemange gode unnskyldninger for å sette utdanningen på pause over flere år, men å få et barn vel være en av dem?..



Jeg lover dere at pappa aldri hadde godtatt at datteren hans ikke hadde fått seg en skikkelig utdannelse! Det har vært viktig i familien min, og tro det eller ei: det kan fortsatt være viktig for meg selv om sønnen min blir prioritert aller først.





 Kan jeg ikke bare få nyte mammapermisjonen uten mas om utdanning med min lille jeg også, som alle andre mødre?

TING JEG SKULLE GJORT FØR JEG FIKK BARN

"Angrer du ikke på at du ventet? Det er jo så mye du går glipp av. Hadde ikke livet vært enklere uten barn?" Livet hadde absolutt vært mye enklere uten barn, det er det ingen tvil om og det er heller ikke noe jeg kommer til å lyve om. Det folk kanskje ikke tenker på er at «enklere» ikke er synonymt med bedre.

 Klart er det mye lettere å feste, leve livet, reise uten barn enn med. Men aldri om jeg angrer på gutten min. Her er likevel en liten liste på hva jeg skulle ønske at jeg gjorde før jeg fikk barn!

- Spist meg mer fordervet på sjokolade, burger king, og annen usunn (men fantastisk god) mat! Før jeg ble gravid var jeg en av de fryktelig irriterende jentene som aldri la på seg et gram uansett hvor mye dritt de spiste. Nå? Nå spiser jeg en burger og legger på meg 2 kg før jeg rekker å fullføre den.

- Jeg skulle ønske jeg sa mer ja. Ikke at jeg ikke sa mye ja, for det gjorde jeg - men det er gjerne sånn man ser på ting i ettertid. At man gjerne skulle gjort enda mer av det man egentlig allerede gjorde mye av. Jeg startet fryktelig tidlig med ungdomstiden min, så det er ikke den jeg i utgangspunktet tenkte på, men det å bare dra ut og ikke tenke på at man må være hjemme innen da og da.

- Sett flere triste filmer om historie eller babyer/barn inne i bildet. Nå gråter jeg bare av tanken, og det funker bare ikke lenger! Haha!

- Spart penger fra jeg var veldig liten slik at jeg kunne kjøpt meg noe helt eget når jeg ble gravid.

- SOVET mye mer. Helst i flere uker, dag og natt.

God søndag til deg ♥

HELT PERFEKT









Ble den ikke fin?!

I dag har jeg ordnet en helt perfekt barselgave! Gleder meg så til å få gitt den ♥ Og Gud, som jeg elsker å handle rosa! Jeg måtte bare vise dere denne, det er jo også en litt mer kreativ side av meg som dere ikke har sett så mye til her inne enda. Ble suuuperfornøyd!

3 strikker med sløyfe på (den ene er synlig) ♥ rosa og hvite ullsokker ♥ rosa hårbørste, kam, og tannbørste ♥ babydrøm magasin ♥ rosa babyservietter ♥ rosa kaninbamse ♥ et lite rosa håndkle ♥ rosa smokk ♥ rosastripete lue ♥ body med ugler på i strl 62 ♥ beigerosa gulpeklut ♥ Ulldress i hvit og grå med lignende mariusmønster (pakket inn) ♥ Og en "mammas prinsesse" -smekke (også pakket inn) ♥ Og kort da, selvfølgelig!

Ha en nydelig kveld!

EN DÅRLIG NYHET..

Hei dere!

Jeg tenkte bare å stikke innom for å dele noe med dere, som jeg synes jeg skulle dele ettersom jeg har nevnt og hintet litt i et par innlegg om at dere snart blir bedre kjent med oss som en familie på et annet plan.

Jeg skulle nemlig egentlig være med i en dokumentarserie på den nye TV2 kanalen på tv, og det skulle være innspilling nå, men jeg har nylig fått beskjed om at det ikke ble noe av likevel. Men det gjør jo ingen verdens ting! Det dukker helt sikkert opp nye muligheter, så vi får se :-)



Så selv om dette egentlig er en litt dårlig nyhet, vil jeg gjøre det om til noe positivt! Jeg tenkte å gjøre noe til gjengjeld for dere, for jeg vet jo at veldig mange av dere gjerne vil se oss på skjermen! Så fort jeg har fått kjøpt videokamera tenkte jeg å lage noen videoblogger. Jeg tenkte en videoblogg hvor dere sender inn spørsmål, og så leser Fredrik opp og jeg svarer? Leo må jo også være med på et vis! Hva tenker dere om det?

Jeg er i hvert fall veldig positiv og det hadde jo vært supert å slippe dere enda litt mer inn på oss, så det er det jeg skal prøve å få til nå fremover!

Stor klem, håper lørdagen deres er super!

GOD NATT, LILLE VENN



- Nå har vi flyttet inn den ordentlige sengen hans på rommet vårt, ettersom han veier for mye for vuggen nå! Og vi er ikke helt klare for at han skal sove på eget rom enda.








Merk at innlegget er skrevet for en stund siden.

Da er Leo lagt! Han pleier vanligvis å sovne rundt 20:30, men i dag ble det litt senere fordi Leo sliter med tannfrembrudd. Nå får han nemlig enda to tenner oppe! Det merker vi godt, stakkars lille gutten vår.

Som jeg har nevnt her tidligere så har vi slitt med legging tidligere, når Leo var mindre. Det har vært tungt for oss begge, men nå begynner det virkelig å gå riktig vei her! Helt siden fødsel lot vi han bare sove når han følte for å sove, for i starten er det som kjent ingen særlige rutiner, og ofte en del nattevåk.

Vi snakket med helsesøster om det, og spurte etter råd og om hva vi kunne gjøre for å hjelpe ham. Hun sa at dette slett ikke var uvanlig, og ga oss tips til hvordan vi kunne ordne det. Stå opp tidligere gradvis for hver dag som går, og det å legge han litt tidligere for hver dag inntil man har nådd tidspunktet som er best for den lille. Jeg vet ikke om det er vanlig å snakke om eller ikke, for det kommer vel an på omgangskretsen til vedkommende, men jeg har følt at det er noe man kanskje ikke snakker så høyt om? Ikke vet jeg. Jeg følte meg hvert fall litt alene, spesielt med tanke på at ingen jeg hadde snakket med hadde hatt det på samme måte. Og ettersom de fleste jeg hadde snakket med bare nevnte at det gikk seg til etter hvert, når jeg ga uttrykk for at jeg var redd for at det ikke skulle ordne seg med tiden. "Noen babyer må man hjelpe og justere litt, andre babyer justerer seg selv" husker jeg helsesøsteren vår sa. Det var veldig betryggende å høre at vi ikke var alene!

Men nå er jeg så glad for at vi har kommet så langt! Leggingen er virkelig som en drøm nå, og ingenting er bedre enn det! Før vi legger han får han en flaske med mme, tran, og så pusser vi tennene hans på badet - da vet han at det er natta veldig snart :-)

Nå skal vi ha litt alenetid før vi legger oss litt senere! Håper helgen deres har vært suuper! ♥

MAMMAGLEDE














Heihei!

I dag har dagen vært veldig bra, Leo utvikler seg virkelig fra dag til dag nå og i dag presterte han å kaste en leke i ansiktet på meg, haha! Da har han i hvert fall lært seg hvordan man kaster, og det i seg selv er jo noe positivt (eller, er det?)

Det gleder meg sånn å se hvor stor han har blitt. I går kikket jeg litt i arkivet mitt her på bloggen, og forskjellen fra de første bildene som ble postet av ham og hvordan han ser ut nå er helt enorm! Men, jeg skal spare det snakket der til han blir 5 måneder på søndag :-)

Fredrik var hjemme til vanlig tid i dag og siden har vi kost oss en del ute i solen og fått slappet mye av. Det er noe med varme som bare gjør meg så ufattelig lat! Jeg orker ingenting, men det skal jeg, og det må jeg. Soverommet vårt trenger en real opprydning, og det samme gjør kjøkkenet! Siden skal jeg en tur ut for å jogge før vi drar videre på butikken for å handle litt før vi drar hjem for å starte helgen skikkelig. 

God helg til alle sammen! Og klikk gjerne på "liker" knappen under innlegget!

 

OM MEG

«Åh. Enda en ung mammablogger!» Tenkte du kanskje i det du trykket deg inn på bloggen min.

Jeg lover, jeg er ikke helt lik som "de andre"

Jeg heter Jessica Enerberg, og jeg kommer opprinnelig fra en liten by i Oppland som heter Gjøvik. Der vokste jeg opp sammen med mine to søstre, og mine veletablerte foreldre.

I 2012 ble jeg, ved en rekke tilfeldigheter, godt kjent med en gutt som bodde i Larvik. Han gikk i samme klasse som kusina mi, og dermed holdt vi kontakten. Vi ble veldig nære venner, og i september 2013 valgte vi å ta steget videre som kjærester. Vi levde i et avstandsforhold i mange måneder, med en avstand på 4 timer med tog. Vi traff hverandre hver helg, men ellers gikk vi begge på skole og var opptatt med vårt. Jeg gikk siste året på ungdomsskolen, og våren 2014 bestemte jeg meg for å flytte for meg selv til Larvik, hvor han bodde, for å starte på videregående til høsten igjen.

Kort fortalt: Jeg fylte 16 år. Jeg flyttet for meg selv i Larvik. Til en koselig hybel på 20 kvadratmeter - Jeg forberedte meg på det første året på videregående og i samme by som min kjære. Og nøyaktig en måned etter, så skjedde det som ikke skulle skje. Jeg fikk nyheten slengt i ansiktet og den slo meg rett i bakken.

Jeg var gravid.

Mange ville mene noe, og jeg satt plutselig i en situasjon hvor jeg ikke ante hva pokker jeg skulle gjøre. Abort var vel mest rett, jeg kan jo ikke være 16 år og gravid? Eller var det egentlig det? Hva var mest riktig for meg?

Jeg innså etter hvert at å tilfredsstille alle andre, det er ikke mulig. Det går ikke. Jeg skjønte at siden det ikke nytter å gå hele livet å forsøke å tilfredsstille alle andre, så burde jeg jo fokusere på å gjøre det som er mest mulig rett for meg. Hva jeg kan leve med og ikke.

Fordommene har ikke vært få, og episoder hvor samfunnets sneversynte og trangsynte syn på unge mødre har kommet tydelig frem, har heller ikke vært få. Jeg har gjennomgått mye siden jeg ble gravid den sommeren og siden jeg bestemte meg for å gå mot A4 malen ved å beholde barnet i magen. Mange fordommer, mange "Dette kommer du aldri til å klare", mange uvitende mennesker som snakker om situasjoner de ikke vet noen verdens ting om. Fordi de ikke har vært der selv.

Det er alt for mange «Teen mom» og «16 og gravid» serier hvor malen er at barnefar er i fengsel, mor driver med dop, og hjemmet deres er i falleferdig trailerpark i Detroit. Jeg tror samfunnet vårt trenger å se at det ikke alltid er realiteten.

Samboeren min og jeg fikk vår førstefødte sønn i mars 2015. Jeg var da 16 år gammel, og samboeren min hadde for to måneder siden fylt 18. Vi tok rollen som foreldre på strak arm. Og vi gjorde det på egenhånd. Ingen ønskesituasjon, ingen ideell situasjon, og jeg har til dags dato aldri møtt eller snakket med noen 16-åringer som ønsker å havne i situasjonen jeg var i. Jeg har hele tiden vært veldig opptatt av at jeg verken oppfordrer eller fraråder andre unge jenter til å gå samme vei som jeg har gjort. Jeg oppfordrer til å finne ut hva man klarer å leve med selv.

Jeg ønsker å vise at hvis man mot formodning skulle bli gravid i tenårene, så kan det gå fint. Du er ikke dømt til et ødelagt liv. Du er ikke dømt til en mørk fremtid. Og du kan selvfølgelig (!) bli en like god forelder som de som er 15 år eldre enn deg. Ung er ikke synonymt med "Ikke i stand til å være en god forelder". Mennesker er forskjellige, tenåringer like så.

Da jeg var 17 år gammel, så skjedde det samme igjen. Sjokket var like stort. Prevensjonssvikt gjorde nok en gang at jeg endte opp gravid.

Denne gangen var det vanskeligere. Jeg sto i stormen og valgte den samme tøffe veien ved å beholde barnet i magen, fordi jeg visste innerst inne at det var rette å gjøre. Jeg klarte ikke å ta abort av den ene grunnen at jeg var 17 år, selv om jeg var 17 år og gravid med mitt andre barn. Spesielt ikke når alt lå til rette for at vi fint skulle klare å ta vare på enda et barn. Samfunnet får mene hva pokker de vil, men jeg kan faktisk ikke leve mitt liv etter hva som er sosialt akseptert og ikke, spesielt ikke hvis det strider i mot hva jeg tror jeg kan leve godt med resten av livet.

I dag er jeg 18 år gammel, og jeg lever sammen med mine veldig uplanlagte, men hjertelig velkomne gutter Leo og Noah, og pappaen deres Fredrik som har vært min kjæreste i over 3 år.

Denne bloggen ble opprettet i oktober 2014. Jeg var da omkring 17 uker på vei med min første sønn. Jeg startet bloggen i utgangspunktet fordi jeg ønsket å hjelpe andre unge jenter i samme situasjon, ved å dele helt ærlig hvordan det hadde vært å gå gravid så ung, og hvordan livet mitt som 16 år gammel mor var. Jeg har delt, ærlig og helt usensurert, og det har jeg planer om å fortsette å gjøre. I januar 2015, startet jeg med bloggen for fullt. Og responsen var overveldende!

Her inne deler jeg tanker, hverdagen, refleksjoner, og engasjement. Alt ettersom. Og jeg elsker det.

Følg gjerne min lille familie videre på reisen!

TIL ALLE MØDRE!

Til mammaen som kan ha det litt rotete hjemme: Barn roter så fælt, og det er så lite å gjøre med det! Du er en god mamma!

Til mammaen som alltid har det ryddig og plettfritt hjemme: Det er litt av en jobb du gjør! Du er en god mamma!

 

Til alenemoren: Det er ikke alltid det beste for barna å holde sammen. Du er en god mamma!

Til mammaen som har holdt sammen med barnefar: Godt jobba! Barn kan virkelig tære på forholdet og familien. Du er en god mamma!

 

Til mammaen med romslig økonomi: Du har sikkert jobbet veldig hardt! Du er en god mamma!

Til mammaen med dårligere råd: Penger er ikke alt. Barn merker kun om de har det de trenger eller ikke. Du er en god mamma!

 

Ammer du barnet ditt? Da er du en god mamma.

Ammer du ikke barnet ditt? Da er du en god mamma.

 

Ble barnet ditt født ved vanlig fødsel? Da er du en god mamma.

Ble barnet ditt født med keisersnitt uavhengig av grunn? Da er du en god mamma.

 

Er du 45 år gammel men nylig fått ditt første barn? Ting kan ta tid! Hvis man ønsker å bli gravid så betyr det ikke noe når du blir det, men at du faktisk blir det. Du er en god mamma.

Er du 16 år og nylig fått ditt første barn? Jaja, livet kommer ikke med bruksanvisning, og uforutsette ting kan oppstå. Du også en god mamma.



 

Jeg synes dette var en så flott måte å se ting på og et så fantastisk budskap at jeg bare måtte lage min egne vri på det. Tusen takk til amerikansk mammablogger BeautifullyBellaFaith (direktelink) for inspirasjon.

Vi vet så lite om hvorfor noen velger som de gjør. Når vi ser mødre på butikken som gir etter for barnas mas etter en snickersjokolade klokken 11 om morgenen så er det lett å tenke sitt. Men det er viktig å tenke på at vi kun ser hva som skjer utenpå, og ikke alt som skjer på innsiden.

God helg til dere alle, flotte mødre!

FORELSKET I TO GUTTER

Helt siden Leo kom til verden har jeg kjent på en følelse av å elske noen like høyt som jeg elsker samboeren min. Det er så rart hvordan det kan komme så raskt. Er jeg rar om jeg sier at jeg føler meg betatt og småforelsket i babyen min? Når han har lagt seg så savner jeg han, og når han ser bort på ham så undres jeg ofte om hva han tenker på. Hjertet mitt synker litt når jeg kommer på at han ikke kommer til å huske alle de øyeblikkene som vi har sammen i hverdagen nå når han er baby.

Jeg kjenner det så godt når han har vært borte fra meg, og det å se hvor glad han blir når han ser meg kan virkelig ikke beskrives. Tenk at noen kan være så glad for å se meg, liksom? Det er jo bare meg. Ikke en gang Fredrik spreller med alle armer og ben når han ser jeg kommer hjem fra byen på ettermiddagen.

Når jeg setter Leo hos Fredrik og er på vei ut av rommet, så snur Leo seg etter meg og kikker etter meg. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes det er så himla fint, men jeg tror bare det er godt å vite at noen trenger deg og behøver deg mer enn noe annet.

Det er så sterke følelser som settes i sving når man får babyen sin. Eller, for meg var det i hvert fall sånn. Jeg gråt fra øyeblikket Leo var født til magen min var ferdig sydd sammen etter keisersnittet. Og for å si det sånn, - det tok sin tid.

Med en gang han gjør noe nytt, så vil jeg egentlig bare rope det ut til alle jeg ser og fortelle dem hvor stolt jeg er over den lille gutten min. Jeg har virkelig fått kjenne på at klisjeene ikke bare er klisjeer, men så mye mer enn det. Det var ikke før jeg møtte babyen min jeg faktisk forsto det.

Og ingenting, og da mener jeg absolutt ingenting, slår å se Leo med pappaen sin. Det er så fantastisk å ha noen å dele alle gledene og alle de store øyeblikkene med. Jeg vet at veldig, veldig mange velger å få barn i løpet av livet sitt og at det er relativt "vanlig" (misforstå meg rett her) Men allikevel føles det så unikt.

Så på en måte kan jeg si at jeg er forelsket i to gutter, bare på forskjellige måter. Min kjære lille sønn, og min flotte kjæreste ♥

TING JEG IKKE VISSTE FØR JEG FIKK BARN!

- At det gikk an å gå hele dagen uten å spise, men å likevel ikke synes at det gjør noe når man ser bort på den lille bylten som smiler i armene dine.

 - At babyer lukter så himla godt. Kan ikke noen lage en parfyme?


 

- At jeg er mye flinkere til å multitaske enn hva jeg trodde. Amming, å snakke i telefonen, og delvis skrive på pcen samtidig var null problem. Enn så lenge, hvert fall..

- At det var fysisk mulig å få strekkmerker bak på leggene! Really?!?! 

- At legging skulle være SÅ vanskelig. Det ser jo så lett ut når foreldrene bare legger babyen på film før de lager seg romantisk middag og hører på musikk og Gudene vet hva resten av kvelden. I natt, for eksempel, sang jeg en eller annen gammel Demi Lovato låt 5 ganger før Leo sovnet. 5 minutter senere våknet han, igjen! Så sovnet han igjen.. 2 timer senere.

- At dusjing og alenetid med samboeren kom til å bli luksus. Virkelig!

- At jeg kom til å gjøre ting som jeg sa jeg aaaldri i liiiivet skulle gjøre når jeg kom til å få barn. For eksempel.. Ja, gi morsmelkerstatning. Hvorfor skulle jeg behøve det?! Jeg skulle jo amme.. Og det tok jeg som en selvfølge at jeg kom til å få til, hvilket jeg med Leo ikke gjorde. Eller gi smokk (det ville han jo ikke ta da, selvfølgelig, men jeg gav opp til slutt og prøvde)


 

- Klisje, men at det gikk an å bli så glad i et annet lite menneske. Dette var spesielt rart under graviditeten, for da hadde man jo ikke møtt den lille en gang! Likevel blir man så redd om man får mistanke om noe skulle være galt, og man blir så glad over hver bevegelse, når man får se 

- At man faktisk kan leve på 3 timer med (usammenhengende) søvn i perioder men likevel være i live (selv om det til tider ikke har føltes slik)

- At ammingen skulle være så vanskelig! Det hadde aldri streifet tankene mine før vi fikk Leo at det var en av tingene som jeg ikke kom til å få til. Det ser jo så enkelt ut!

- At tid er det mest verdifulle vi har. Hva i alle dager gjorde jeg egentlig før jeg fikk barn uansett? 

- At guttebabyer gjerne begynner å tisse med en gang de får av seg bleien på stellebordet. For å si det sånn, når jeg hadde vært mamma i en ukes tid oppdaget jeg det.

Likte du innlegget? Trykk på liker-knappen under!

I DAG INNSÅ JEG DET

 

Det var i dag jeg innså det.

Jeg sto i køen på apoteket for å kjøpe salve og q tips. Jeg drar opp vesken men finner verken kortet eller pengene mine. Det jeg derimot finner er bleier, våtservietter, biteringer i alle størrelser og fasonger og  sinksalve fra neutral. Jeg er sikker på at det tok hvert fall 4 minutter før jeg omsider fant en tohundrelapp. Jeg pustet lettet ut. Det var altså ingenting som hadde blitt borte, bare gjenglemt blant alle babyartikler som eksisterer på planeten vår.

Plutselig stemmer alt!

Hvordan jeg til tider helt uforventet kan snakke med babystemme til frysedisken og spørre ting som "Hva skal vi ha til middag i dag da, lille venn?" når jeg drar alene på butikken

Hvorfor skittentøyskurven aldri, og da mener jeg aldri, blir tom.

Og hvorfor jeg annenhver dag har hoppet ut dørene hjemme for å rekke ting, så stresset at jeg har glemt å ta på meg undertøy!

Jeg kommer inn døren hjemme og ser at rotet flyter utover gulvet vårt. Jakker i størrelse mini strødd utover gulvet og Fredrik møter meg med et fryktelig slitent blikk i gangen med en sovende liten gutt tett inntil seg.

Det stikker inni meg. Sånn type stikking som treffer deg når du nesten tryner i trappen på vei ned, vet du. Eller sånn type stikking som du får når du har glemt å innse noe du skulle innsett for lenge siden. Jeg er jo småbarnsmor!!

 

 

DET ER TØFT Å VÆRE MAMMA

Kvelden i går tilbrakte jeg med familie i leiligheten de leier her i Larvik nå i juli. Vi spiste taco, slappet av, og koste oss. Etter hvert måtte jeg jo hjem, og fordi Fredrik var på lan for å spille med kompisene sine, dro jeg med meg kusina mi hjem i leiligheten vår i stede. Jeg er nemlig ikke veldig glad i å sove alene!

Uansett. Leo sovnet merkelig tidlig i går, noe som er litt rart da vi pleier å legge han klokken 12, og da sovner han vanligvis tvert. Han sovnet i halv ti tiden, og våknet når vi var på vei hjem til leiligheten i 12 eller 1 tiden. Han virket urolig og jeg ble litt bekymret for at han ikke skulle sovne igjen, og med det ikke ivareta de gode rutinene vi har på leggingen hans. 

Når vi kom hjem forsøkte jeg å legge han, han lukket øynene sine og tenkte at "Jøss, det var jo overraskende lett?.." men den gang ei. Det tok ikke mange minuttene før jeg hørte han lagde lyder og han ga uttrykk for at han definitivt ikke ville sove. Nei, tvert i mot, faktisk! Så da tok vi med ham ut i stuen, trillet med vognen inne, vugget han, gikk med ham, men nei. Nope! Hodet verket, og det eneste som fungerte optimalt var hendene og føttene til Leo som sprellet rundt til alle kanter. Lille luringen min, som jeg veldig gjerne ville at skulle sove. 

Jeg ga ikke opp, og ti over 3 i natt kastet han inn håndkleet. Jeg pustet lettet ut og tenkte at jeg endelig kunne gå og legge meg, men ettersom blodsukkeret mitt sang på sitt absolutte siste vers etter en veldig lang kveld, måtte jeg bare koke meg litt pasta før jeg la meg. Klokken ble altså over halv 4 før jeg kom i seng.

06:00 Jeg hører Leo romsterer i vuggen sin, og jeg ber til Gud om at han sovner igjen. Jeg har med tiden oppdaget at jeg er fryktelig avhengig av nattesøvnen min, men det kan ikke gå først når jeg har en liten gutt. Han begynner å gråte, og jeg løper opp for å hente han. Jeg vugger han, går med ham, og roer han ned og han sovner endelig etter 2 timer, altså klokken 8. Igjen tenker jeg at jeg endelig kan sove. Himmel og hav, takk kjære Gud! Jeg sender en liten bønn med en medfølgende takketale før jeg ser på klokken og den viser 08:14. Og gjett hvem som våkner igjen? (Hint: Det er ikke kusina mi)

Jeg hopper opp av sengen, lager mat, gir ham mat, og trøster han. Igjen sovner han, og denne gangen sov han faktisk i 2 timer! klokken ti på 10 våknet han, og jeg skjønte at denne gangen var det jeg som kom til å måtte kaste inn håndkleet. Jeg la han mellom meg og kusina mi i sengen, og tenkte at han sikkert kom til å sovne snart. Han måtte jo det, han hadde jo knapt sovet i hele natt?!

"Leo, du skal ikke sove litt snart da? Mamma er veldig, veldig sliten. Og veldig, veldig trøtt." spør jeg det lille smilende ansiktet som ligger ved siden av meg. Han svarer med å gulpe meg og lugge meg i håret. "Ikke det, nei."

Jeg ser på ham og alt han gjør er å smile. Man kan jo ikke være sint når han er så glad, så jeg prøvde heller å bare lukke øynene et øyeblikk. Jeg våkner av at dyna nesten er nede på knærne mine og jeg kikker rart bort på Leo. "Hvordan i alle dager klarte du det?" spør jeg, selv om jeg vet jeg ikke vil få noe svar annet enn små lyder og smil. Jeg trekker dyna langt over oss begge og innser at Leo har oppdaget at han har føtter.

Han finner ut at han veldig gjerne vil leke "Hvor fort klarer jeg å sparke av dyna til mamma"-leken. Og for å si det sånn, så vant han var bidige gang. Jeg prøver å kave til meg litt mer plass i sengen ettersom rumpa mi omtrent er nede på gulvet, og legger derfor Leo nærmere kusina mi. Det skulle jeg heller aldri gjort. Han begynner å lugge henne, og alt jeg klarer å få frem er "nei nei nei nei nei nei nei! Vi må ikke gjøre det, det er vondt vet du" selv om jeg er veldig viten om at han heller ikke forstår hva jeg sier denne gangen. Jeg skjønner at det ikke går å få mer plass i sengen, så jeg tyr til mer alternative løsninger. Jeg rydder av nattbordet mitt og ligger med rumpa mi på den, samt deler av underkroppen. Det hjalp litt. 

Så kommer jeg på at jeg bor alene og at jeg ikke bor i underetasjen til foreldrene mine. Nei, det har jeg faktisk aldri gjort, så etter 4 og en halv usammenhengende søvn kommer jeg frem til at jeg bare har en utvei: Jeg må ringe Fredrik. Jeg forteller om hvor sliten jeg er, hvor elendig jeg føler meg og at jeg tror jeg kan sovne når som helst siden jeg er så utmattet. Jeg har en anelse av gråt i halsen. Så hører jeg en rullende latter, og den kommer fra den lille babyen ved siden av meg. Han lo av meg! Haha, Fredrik måtte le selv. Jeg også.

 



 
Om du er som meg og kanskje scrollet deg rett ned hit fordi du er sliten i dag, lat, eller et eller annet, så skal jeg oppsummere kort for deg: Det er tøft å være mamma.

Jeg har hatt mange episoder som disse, men til slutt ender jeg bare med å le av meg selv, for ting kunne vært så mye mer slitsomt,  og så uendelig mye tøffere!

ALT ER IKKE SOM DET SER UT TIL

I dag vil jeg ta opp noe veldig viktig med dere. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere.

Som ung mammablogger får jeg mange meldinger fra yngre jenter, særlig nede i 12 og 11 års alderen. Mange ønsker seg en baby fordi de er så søte. Og det ser jo så enkelt ut når jeg holder Leo i armene mine og smiler, gjør det ikke? Jeg forstår det veldig godt at det kan virke sånn, men alt er ikke alltid som det ser ut til.

Jeg må innrømme at jeg av og til under graviditeten tenkte "Men hvor mye kan egentlig en liten baby kreve, da?" Når enkelte så stort på meg og sa ting som "Oi, dette blir tøft!" når jeg fortalte at jeg var gravid. Jeg skjønte jo ikke hvor tøft det ville bli da, noe jeg i grunn er rimelig sikker på at ingen førstegangsfødende skjønner, men nå skjønner jeg jo hva de siktet til. Det visste jo hvor tøft det var, nettopp fordi de hadde vært gjennom det selv.

Å ha barn er mye jobb. Å være mamma i seg selv vil jeg faktisk kalle fulltidsjobb. Den letter jo med årene, ettersom barnet vokser og blir mer selvstendig, men du er jo taxi, servitør, sykepleier og vaskehjelp. Alt ettersom. Men selv om det kan sammenlignes med en jobb, så ser jeg ikke på mammarollen som en jobb.

Til tross for at det er en fulltidsjobb og vel så det, så elsker jeg hvert sekund av det. Tja, kanskje ikke helt de gangene hvor vi har glemt å bære ut posen med bleier fra varmekablene på badet, men ellers, absolutt! Ingen tvil!

(Jeg er fullt klar over at fingrene mine ser KNALLoransje ut på dette bildet, det er ikke nødvendig å kommentere det)



,For selv om det kanskje ser enkelt ut, og selv om babyer er så søte (Ekstremt søte, faktisk!), så er det så utrolig mye jobb bak disse små. De trenger oppmerksomhet hele tiden, mat, rene bleier, kjærlighet, og store deler av tiden din. De er avhengig av deg. De krever virkelig sitt!

Alle opplever det å bli mamma forskjellig, men jeg tror alle som har fått barn, uansett hvor gamle de var når de fikk barna, merket en vesentlig forskjell på livet med barn, og livet uten. Noe slit vil i hvert fall jeg gjette at det er for alle! Det er en helomvending.

Jeg tror man blir veldig skuffet om man skaffer seg baby kun fordi de er søte og fordi man vil kle dem opp. Ikke fordi babyene ikke er søte, men fordi de er så mye mer enn bare det. Dessuten er ikke babyen en baby for alltid ♥

HVORFOR VENTE MED BARN?

I dag leste jeg denne artikkelen på side2: førstegangsfødende har aldri vært eldre. Som videre viser til at  gjennomsnittet på førstegangsfødende i Oslo er 30,8 år. I 2011 var samme gjennomsnitt på 28,4.

Hvis jeg hadde fulgt gjennomsnittet (Noe jeg åpenbart ikke gjorde, ref: min bloggadresse) hadde det altså vært 13 år til jeg får mitt første barn. 13 år!

Det er jo en åpenbar grunn til at det er nettopp slik, fordi vi ønsker at alt skal være helt på stell. I dagens samfunn forventes det at du skal være over 25 (For da er du nemlig moden, mennesker under denne alderen regnes ikke som modne) du skal ha fast jobb (og helst en litt lenger utdanning) stor familiebil, rekkehus (eventuelt enebolig) og god forby om dere leier bolig! Hytte og båt er også en stort pluss i boken. 

Og sånn er det blitt, fordi vi tror at disse materialistiske godene betyr alt. At det betyr at du er og blir en vellykket forelder. Noe det egentlig ikke gjør. Ja, og misforstå meg rett, selvsagt må man ha et sted å bo. Et trygt sted, og et sted som er egnet for barn - og selvsagt er det aller best om du har alt på stell. At alt er perfekt til barnets ankomst.

Som jeg tidligere har skrevet om, så er ikke samfunnet lagt opp til at det skal lønne seg å få barn når man er ung, og da spesielt med tanke på utdanning. Og på den andre siden bruker vi enormt med ressurser fra reproduksjonsteknologien nettopp fordi eldre par sliter med å bli gravide. Jeg vet ikke helt, jeg?...

Kanskje samfunnet vårt heller burde legge opp til at man skal få barn når man selv føler for det, og at det å bli ung forelder ikke skal være enda en byrde med tanke på utdanning? 

Jeg for min del synes utdanningspresset er stort nok som det er, og det at flere dropper ut av videregående tror jeg også ikke er rent tilfeldig.

I tillegg vil jeg si meg rimelig sikker på at mange av oss er redd for å gå en annen vei, fordi det kan få oss til å skille oss ut. Noe svært mange av oss ikke higer etter, for å si det sånn.  Når hele vennekretsen ventet med å bikke 30 før de fikk barn, tror jeg det er vanskeligere å være en av de som er tidligere ute. Spesielt også hvis hele vennekretsen har en lang og tidskrevende utdanning.

Men det skal sies; mange ønsker å vente på grunn av utdanningen. Andre ønsker ikke å vente, men har ikke annet valg. Nettopp fordi samfunnet er lagt opp slik. 

Noen setter karrieren først, andre setter barn først. Heldigvis jeg ikke velge, selv om samfunnet ofte kan få det til å høres sånn ut.

SNART MAMMA

Mange av mine gravide lesere lurer på hva vi har brukt av utstyr til Leo, hva vi anbefaler, hva vi hadde behov for, og så videre. Jeg lovde flere av dere i kommentarfeltet å komme med et slikt innlegg som viste dette, så nå har jeg endelig fått gjort det!

Jeg understreker at dette er våre erfaringer, og hva vi har følt at vi har hatt behov for. Det er selvsagt forskjellig hva man føler man har behov for selv, og jeg tror man må prøve seg litt frem.

Klær

Jeg visste allerede 30 uker ut i svangerskapet at Leo kom til å ha alt for mye klær. Men det er virkelig vanskelig å la være! Jeg elsker å kjøpe babyklær, og det gjorde jeg også da. Jeg skulle allikevel visst litt mer om hvilke klær vi kom til å ha mer nytte av. 

Bodyene med åpning på siden er gull verdt! Jeg kjøpte knapt 3 stykker til å ha fra starten av, og det må ha vært det dummeste jeg har hørt. Det er nemlig åpning på siden i tilfelle babyen har et lite uhell, tisser seg gjennom eller verre. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at det er veldig lite kjekt å dra en body full av kroppsvæsker over hodet på babyen. Så derfor, gå for åpning på siden! 

Sokker var noe herk i starten med Leo. Han sparket de av seg uansett hva, og det ble en evig kamp. Plutselig så jeg at de solgte bukser med ben på. Nå sparker han ikke av seg sokkene like mye som før, men buksene med ben er like gode å ha uansett! Og ikke kjøp for mye. De vokser så fort ut av det! Kjøp gjerne i en størrelse større også, klærne varer lenger og så lenge barnet ikke svømmer i klærne går det fint an å brette det litt opp på ben og armer. Kommoden til Leo som vi kjøpte på Ikea er vi også strålende fornøyd med. Masse plass, og han vil kunne bruke den i mange år før vi trenger å kjøpe en ny. 

Ellers vil jeg si det er lurt å kjøpe inn en del pysjer, det har kommet godt med her. Bomull og ull er selvsagt best.



Stelle utstyr

Når jeg skulle begynne å handle inn stell utstyr var jeg veldig forvirret. Hvilke kremer trengte vi? Salver? Trenger vi pudder? Hvilke bleier skal vi gå for? Men selv om det var vanskelig å vite før Leo kom, fant vi det rimelig fort ut når vi hadde begynt å skifte på ham.

Jeg kjøpte en god del salver, og fikk en god del i gaver. Det vi har fått mest bruk for er sinksalve, pudder, og selvsagt babyolje (alt fra Natusan). Det meste andre har knapt blitt brukt! Vi valgte også å ha stellematte på gulvet (i frykt for å miste barnet i gulvet, da vi har fliser på badet) men jeg tror egentlig det ikke er nødvendig å måtte ha stellematte så lenge man alltid følger med, aldri går fra barnet når han eller hun ligger på stellebordet (uansett om barnet ikke har lært seg å rulle over eller krype, plutselig skjer det!) og holder i barnet hvis man skal strekke seg etter bleier etc.

I starten brukte vi Libero sine bleier, men vi gikk over til pampers sine etter å ha prøvd dem 1 gang! Men det er smak og behag, selv om vi føler at bleiene til Libero lekker en del.



Soveutstyr

Jeg tror vi har fire dyner til Leo. To som vi egentlig ikke bruker, men som vi har i tilfelle noe skulle skje med de to andre, og en vi bruker i vognen, og en vi bruker i sengen hans. Nå sier ikke jeg at det er nødvendig med fire dyner, men vi har fått noen i gaver også, så da ble det bare slik!

Vi har også to senger. En på rommet hans, og en med hjul som vi bruker aller mest, dagsengen hans. Han sover oftest i den, også når vi legger ham om kvelden. Det har virkelig vært nyttig for oss å ha den ekstra vuggen i tillegg til sprinkelsengen hans. Men om man ikke ønsker å kjøpe to senger (som for så vidt er fullt forståelig) Går det jo fint an å bare kjøpe en med hjul på som man kan ha på rommet, men samtidig flytte litt rundt i huset der den trengs. 

Mange har lurt på hvor jeg kjøpte Uroen min, og den kjøpte jeg faktisk på amazon. Men den heter "Obaby uro" og er i fargen beige. Jeg anbefaler alle å kjøpe en med lyd i, for når jeg for eksempel skal ta på meg klær, gå på toalettet, eller lage med en brødskive (når jeg er alene med ham, riktig nok) så legger jeg ham i sengen på rommet under uroen, og han ligger å koser seg der til jeg er ferdig. Det har hjulpet oss veldig! 

Ellers har babynestet vårt vært helt nødvendig for oss. Spesielt med tanke på samsoving!

Vi har også en hel haug med tepper, og det har også kommet godt med. Vi har noen i fleece, men jeg liker de i bomull definitivt best. De har mange fine på for eksempel KID og princess!




Vogn og reiseutstyr

Vognen vår har jeg skrevet et eget innlegg om som du kan lese HER, men jeg kan jo forklare litt kort. Vi valgte å gå for Emmaljunga mondial de luxe i fargen paris, den har relativt store hjul som gjør at den er lett å trille, den er romslig, moderne og selvsagt superlekker! Vi har også fått så utrolig mange komplimenter på hvor fin den er når vi har gått trilletur, og det av vilt fremmede mennesker. Men, utseendet er selvsagt ikke alt! Vi er kjempefornøyde med den, og jeg vil si at dette er den perfekte vogn for oss.

Som dere vet holder Fredrik på med lappen, det har aldri vært noen problem at han ikke har lappen hittil, men det tror jeg kanskje har noe med at vi bor såpass sentralt. Uansett, vi fikk i hvert fall en bilstol, men vi er ikke superfornøyd med den. Jeg vet dessverre ikke hva den heter, men om det er noen oppdaterte mødre her så må dere gjerne kommentere det slik at jeg kan fylle det inn i innlegget. Den er fryktelig tung, og det har vært veldig negativt for oss. Det har også vært litt trøblete å montere den av og til.

Reisesengen vår har ikke blitt så flittig brukt, og jeg har ikke følt at det var nødvendig å ha kjøpt den. Overdelen på vognen funker helt fint som seng hvis man er bortreist noen dager, og det har aldri vært noen problem. Men det skal sies at jeg er fornøyd med den selv om den ikke har vært så fryktelig nødvendig for oss! 






Puh... Har jeg glemt noe nå? Skrik ut! Ha en flott dag, vi snakkes senere i dag ♥

JEG BLE GRAVID SOM 16 FOR Å BLOGGE

For ja, selvfølgelig ble jeg gravid i første omgang for å blogge! Jeg tenkte jo selvsagt "bloggen min kommer helt sikkert til å gå bra, så da kan jeg jo bare bli gravid med det første" det er jo ingen i hele Norge som ønsker å bli toppblogger, så det blir null stress. Sannsynligheten for at bloggen min skulle gå bra så bra som den gjør er jo selvsagt skyhøy, så det tvilte jeg aldri på. Ikke et sekund!

Nei nei nei nei. Nei. Bare nei. Nope!


Nå skal det sies at de som har fulgt meg vet at jeg startet denne bloggen i svangerskapsuke 17, og at det derfor er veldig tvilsomt at jeg skulle bli gravid for å blogge.

Men fra spøk til alvor... Jeg som alle andre ser at mammabloggere dukker opp som aldri før. 16, 17, og 15 åringer er gravide og ønsker å blogge om det. Jeg for min del synes det er helt tipp topp, men det er det langt fra alle som synes.


Det jeg derimot ikke synes er like topp, er om disse menneskene blir gravide med mål om å blogge om det. Med en plan om å bli toppblogger. Da får du, etter min mening, barn på helt feil grunnlag. Det er ingen lek å få barn. Ei heller er det noe man skal bruke som grunn til å starte en karriere av noe slag på den måten. Man skal få barn fordi man ønsker det, men ikke fordi man ønsker å bli toppblogger.

Jeg håper leserne mine tenker seg godt om før de eventuelt blir gravide med planer om å bli toppblogger. Det er ingen enkel sak å bli toppblogger, og ikke bare det, men barnet fortjener bedre enn å komme til verden som et middel i din plan på vei til å bli blogg-kjendis.

DET VERSTE MED Å VÆRE UNG MOR

- Folk dømmer deg i hjel. Du blir bare automatisk plassert i en bås sammen med alle andre unge mødre og unge gravide, og du er plutselig ikke et individ lenger, - bare én av mange.

- Andre mennesker bruker alderen din som unnskyldning hvis det skjer uhell eller ulykker med deg og/eller barnet. Datt barnet ditt ned fra sengen sin når det skulle leke? Åja, det er nok sikkert fordi du er 16 år gammel. Kyss meg i ræva.



- De aller, aller færreste har gjort ferdig utdannelsen, og det vil naturligvis bli tøffere med et lite barn på slep!

- Hvis du har barnefri en helg blir du omtrent skreket "dårlig mor" etter, mens eldre mødre sjeldent hører at de er dårlige mødre i denne sammenhengen, selv om de også trenger avlastning av og til. Verden er urettferdig, folkens.

- Og det jeg kanskje synes er mest latterlig av alt, folk som er så fryktelig sjokkerte at det ikke er måte på. "Er du bare x år gammel?! Men hvordan skal barnet overleve?! Herregud, dette kan du ikke mene?!" og med de mest sjokkerte ansiktene som eksisterer på denne planeten. Akkurat som at man setter barn til verden uten å ha noen som helst plan på hvordan man skal få det til. Kjære Gud, gi meg styrke.

- Stirring, latter, peking etc. Dette gjelder vel mest når man går gravid, for når jeg går ute med vognen nå tror jeg det er et fåtall som faktisk tror jeg er mammaen (men det er en annen sak) Vet ikke helt hva som er greia, men tror kanskje enkelte glemmer at selv om man er gravid og ung så har man fortsatt synet og hørselen i behold! Vi ser deg.

- Det er ikke sosialt akseptert

Nå senere skal jeg en tur til min venninne Marthe! Håper alle sammen får en herlig dag ♥ Vi snakkes senere i kveld!

FORDELER VED Å VÆRE UNG MOR

- Man får (i utgangspunktet) et langt liv med barnet sitt. Hva er vel egentlig bedre? For ikke å snakke om spreke, 40 år gamle bestemødre som mer enn gjerne stiller oppe en natt eller to når mini er litt umulig!

Bestemoren til Leo, min mamma, og Leo ♥

- Det er ikke så lenge siden du har vært ung selv, og dermed kan du lettere relatere deg til ulike situasjoner som oppstår når barnet vokser opp. Når du plutselig bikker 40 så skal jeg love deg at enkelte ting begynner å gå litt i glemmeboka! (Kilde: Mamma)

- Du er ung og sprek! I følge forskning vil det (høyst sannsynlig) være lettere for deg å sprette opp av sengen om natten når barnet er urolig og skriker når du er ung, enn om du hadde vært 40 år. Leo våknet mye om natten i starten, og jeg synes naturligvis det var slitsomt og uvant, og jeg er jo ung som bare det og har masse energi! Jeg er nok litt glad jeg ikke er 40 år, selv om jeg ikke på noen måte kritiserer de som velger å vente så lenge med barn.

- Du er enda ung når barnet vokser opp! Når Leo begynner på skolen er jeg kun 22 år gammel. Når Leo er like gammel som det jeg er akkurat nå, altså 16 år gammel, er jeg kun 32 år! Kommer til å føle meg ung og sprek i evigheter, og hvem liker vel ikke det?

- Jeg har snakket med jordmødre som hevder at unge mødre oftere har lettere fødsler, sånn på generell basis. Ikke vet jeg om dette bare er oppspinn eller myter, men hvem takker vel uansett nei til en lettere fødsel? 


...Dessuten kan du kjøpe klær på samme butikk som ditt eget barn. CHECK POINT!

Skal jeg skrive et ulempe-innlegg også? Skrik ut ♥

MAMMA OG PAPPA SOM TENÅRINGER

Jeg skal ikke gjøre dette til et klissete og kleint innlegg, men mange spørsmål tikker inn om min samboer Fredrik, så jeg tenkte derfor å svare dere på de spørsmålene som blir stilt oftest! Både om oss, forholdet vårt og han.

Kan Fredrik skrive flere innlegg på bloggen?

- Det kan han helt sikkert! Jeg skal smiske litt med ham, så blir han nok med på det! Haha.

(Jeg la på filter på bildene, håret mitt ser derfor ikke så oransje ut i virkeligheten)

Hvordan klarer dere alt økonomisk?

- Ettersom dere kan sjekke på nettet hva jeg har krav på og ikke, så kan jeg likevel svare dere. Jeg får en sum fra lånekassen fordi jeg var gravid student, og ikke hadde jobb under svangerskapet på grunn av min elendige form (denne blir begrenset da jeg har egen inntekt) også har jeg jo bloggen, da. Fredrik har også en ekstrajobb, og leter etter fast jobb. Til høsten er han lærling i salgsfaget! Og med det klarer vi oss superbra.

Hvordan traff dere hverandre?

- Vi traff hverandre gjennom kusina mi! Som dere kanskje vet har jeg en del familie her i Larvik, deriblant tanten og kusina mi. Kusina mi, Nadine, gikk i klasse med Fredrik noen år på ungdomsskolen, og Fredrik snakket tilfeldigvis med meg fra hennes facebook-konto sent i 2012. Derifra snakket vi en del, ble etter hvert bestevenner, og jeg traff han for første gang i Januar/Februar 2013.

Vi var bestevenner helt inntil dagen vi ble sammen, faktisk. Jeg hadde fortalt alle rundt meg at vi "bare var venner", og det var vi jo faktisk bare også. Nesten i hvert fall..



Hvordan er Fredrik som pappa?

- Han er en fantastisk pappa. Leo kunne helt ærlig ikke fått en bedre pappa!

Har forholdet deres forandret seg etter dere fikk Leo?

- Definitivt. Men til det bedre, faktisk. Det er mye sterkere, og vi er mer knyttet til hverandre og selvsagt Leo.

Når ble dere sammen?

- 23 september 2013. Til høsten har vi vært sammen i 2 år, og i dag har vi faktisk jubileum! Litt morsomt er det også at Leo ble født når vi hadde vært sammen i et og et halvt år, 23 mars.


I dag er det fantastisk vær ute og vi har hittil slappet av og kost oss! Håper alle får en fantastisk lørdag ♥

SJOKKERT

I dag gikk det opp for meg. 

I går ville jeg legge meg frivillig klokken 9. Jeg fant ut at det var verdens beste idè å skrive opp hva vi skulle ha til middag hver eneste dag neste uke, og jeg brukte de resterende timene av kvelden på å skrive handlelister i notatene mine på telefonen. Når jeg etter hvert begynte å bli sliten av middagsplanleggingen, sjekket jeg skapet for noe å spise. I skapet møtte synet meg. To pakker med potetmel. POTETMEL. Dette kan bare bety en ting; Jeg begynner å bli voksen. 


Hva har du gjort med meg, lille venn?

Okei da, det er mulig tanken har streifet meg tidligere. For eksempel når jeg har tatt meg selv i å google ting som "gode tips til renere oppvask" eller "hvordan få babyen til å sovne". Ja, og de kveldene jeg har brukt på å betale regninger og nrk lisens. Da har jeg også tenkt tanken.

Siden i går har det bare eskalert fullstendig. Det er akkurat som at Gud så meg når jeg fant det jævla potetmelet i skapet. Plutselig ser jeg hvitvinseddikken stå på benken, og jeg blir stående lenge å kikke på den. Når i alle dager kjøpte jeg den? Og ikke minst, hvorfor?

I dag tidlig fant jeg dessuten meg selv sittende i dusjen med klær. Nei, ikke fordi det har rabla fullstendig for meg, men fordi jeg fant ut at jeg skulle vaske den. Altså dusjen.

Men hvorfor i alle dager har ikke dette gått opp for meg tidligere? Tja.. Jeg vet i hvert fall at jeg har følt meg alt annet enn "snart voksen" når jeg har stått i køen på butikken med Leo i vognen sin på slep, vel viten om at jeg har et lite barn, og ikke hvilket som helst barn heller, MITT barn, liggende i vognen ved siden av meg, men at jeg vil bli nektet å kjøpe et flaxlodd når det er min tur i køen.

DET ER JO IKKE SLITSOMT Å HA BARN

Jeg sitter og leser i et foreldreforum, som jeg noen ganger titter innom. Foreldreforumet, som visstnok skal bestå av foreldre, og foreldreblogger, som visstnok også skal bestå av foreldre. For her mener hele gjengen at det å ha barn, det er slett ikke slitsomt. Synes du det er slitsomt om du ikke er alenemor, ja, da er du jammen meg pysete. Skikkelig pysete.

Og ikke nok med det. Leser jeg andre emner eller foreldreblogger om hva de for eksempel skal spise til middag er det gjerne gourmetmiddager som selvsagt er laget fra bunnen av, og bildene av disse middagene er ikke annet en tilsvarende Gordon Ramsey sine retter på Masterchef. De har det aldri rotete hjemme, men de prøver ikke å holde det ryddig, - i følge dem selv. Det blir bare sånn, helt av seg selv.

Ja, og i løpet av én dag rekker disse mødrene (som det hovedsaklig gjelder) gjerne å følge 6-åringen på fotballtrening og hockeytrening, gå lang tur med hundene, lage koldtbord av økologiske matvarer til middag (gjerne med en fristende dessert òg) en tur i svømmehallen med alle barna, og en lang joggetur, sånn bare for å holde seg i form.

Skittentøys-kurven hjemme hos disse menneskene er alltid tom. Alle håndklærne ligger alltid pent og pyntelig i skapene på badet, huset lukter rent og intet annet enn rent, og soverommene (inkludert de til barna) kunne ikke vært mer strøkne og plettfrie. Kildesortering gjør forresten disse familiene gjerne som en søndagsaktivitet som de koser seg med. Bøkene i bokhyllen deres er satt i alfabetisk rekkefølge, og hybelkaniner er et totalt ukjent fenomen.

Vi klager på at det ikke er nok åpenhet rundt det å ha barn. At så få snakker høyt om at det kan være så forferdelig slitsomt, og at man noen dager til og med kan oppleve å ikke rekke å verken spise eller gå på toalettet, og i hvert fall ikke å lage middag annet en posesuppe fra Toro eller grandiosa. Men når noen spør oss, da er alt flott og fint. Barna sover hele natten, og det å ha barn? Det er overhode ikke annet enn fryd og gammen. Hvorfor det?

 
Kreve mye? jeg?

Å MISTE FRIHETEN

Hei dere, og håper dere har en flott torsdag!

Guud så varmt det har vært i dag! Dagen vår startet med en ganske urolig Leo i dag tidlig, ikke ville han sove eller spise, men likevel var han urolig. Jeg mistenkte litt magesmerter, så klokken halv seks i dag tidlig badet jeg ham og etter det bar jeg Leo rundt i leiligheten til han . Deretter la jeg meg selv, og vi sov til 11 tiden.

Helsesøster var også på besøk i dag i 3 tiden, og det fordi jeg har vært litt bekymret for om Leo får i seg nok mat. Hun var i området fra før, så derfor kom hun innom så vi fikk veid ham. Jeg var selvsagt livredd for at den lille gutten vår hadde gått ned i vekt, men det hadde han definitvt ikke! I dag veide han 5410 gram, og for åtte dager siden når vi var på helsestasjonen veide han 4910! Utrolig fin vektøkning, så dere kan si jeg var rimelig lettet når vi så hvor mye han hadde lagt på seg. Store gutten!

Nå er det ikke lenge siden vi kom hjem fra nok en handletur, og det var utrolig koselig å trille litt i det fine været. Leo sov hele turen, så det var også veldig greit. Når jeg gikk gravid husker jeg så mange nevnte det at man mistet all frihet når man får barn, og jeg merker jo at jeg ikke kan gjøre alt jeg vil lenger, - jeg kan jo for eksempel ikke dra ut når det passer meg uten å vite at jeg får med meg Leo. Jeg husker jeg ble litt skremt av at alle fremstilte det så negativt, for jeg merker jo nå at det ikke nødvendigvis er det.

Jeg trives veldig med å sette han foran meg selv i en hver situasjon. Han er totalt avhengig av meg, og for å være helt ærlig så liker jeg det veldig godt. Jeg tenker noen ganger på hvordan ungdomstiden min ville sett ut dersom Leo ikke ble født. Men det å kunne være der for Leo hele tiden når han trenger meg, 24 timer i døgnet og i alle mulige situasjoner, det er for meg viktigere enn all frihet og spontanitet i hele verden. Det tror jeg en hver mamma (eller hvert fall de fleste?) tenker også, selv om jeg selvsagt forstår at alle ikke tenker som meg.

Selv om det aldri var planen at jeg skulle tilbringe ungdomstiden min hjemme med en baby, min egen lille baby, så er jeg jo veldig glad det ble sånn. Og hadde jeg aldri blitt gravid, så hadde vel situasjonen jeg er i nå vært helt utenkelig og fjern. Jeg tror mange av oss velger å gjøre det beste ut av situasjonen man er i, og at det kan være noe av grunnen til at det føles så utrolig greit å ikke ha en ungdomstid som "alle andre". Ikke misforstå, for jeg ville aldri i verden byttet ut det å være mamma for noe i hele universet! 

Dessuten er jeg ikke noe særlig glad i være mye alene. Sånn sett er det jo veldig greit, for nå er det virkelig sjeldent jeg er alene. Haha!

Leo ble så fin i den nye jakken sin! Herregud som jeg lo når jeg så det bildet her, ser jo ut som han svømmer og er helt borte i den på bildene, men det er ikke helt slik i virkeligheten altså.

Senere i kveld kommer moren min helt fra Gjøvik, så det blir utrolig hyggelig! Vi snakkes senere ♥

HELT PORNO

Jeg har fått en del bemerkelser på at jeg burde kle på meg her på bloggen. Dumme meg forstår jo ikke at Leo ikke kan sitte på fanget mitt når jeg sitter i en hipster og skjorte, det er jo helt grusomt. Jeg mener, tenk om han i verste fall skulle se meg naken? Det er jo helt forferdelig! Jeg får bare avslutte ammingen jeg da, før dette går riktig så galt.

For dere skjønner, når man blir mamma kan man nemlig ikke gå slik man vil lenger. Kall det en uskreven regel eller noe. Det er ikke snakk om å vise hud av noe slag, og hvert fall ikke foran barna! Vi vil jo ikke at de skal ende opp med å få traumer for resten av livet heller, eller hva?




Mulig noe av dette skyldes at enkelte mødre av forskjellige årsaker ikke ønsker å gå lettkledd, og dermed vil gjør det til en uskreven regel at ingen skal det. Typ "Om ikke jeg kan, skal HVERT FALL ikke du"

Vi må jo heller ikke glemme at dette også gjelder unge mennesker, og det er vel derfor det er ekstra ille med meg, med tanke på at jeg er både ung OG mamma. Så derfor var det helt  grusomt om jeg skulle finne på å ta på meg magetopp i månedene før jeg ble gravid også. Det er jo åpenbart ikke menneskene som seksualiserer magen til en 15 år gammel jente det er noe galt med, men 15-åringen selv.

Så, hvis noen av dere tilfeldigvis skulle passere Larvik i sommer, og ser noen som ligner på meg i heldekkende dress og tullet inn i et ullpledd på stranden - ta det helt med ro. Det er bare jeg som passer på at Leo ikke ser meg når jeg går lettkledd. 

FORVENTNINGER VS VIRKELIGHET

Hvordan du tror det blir å sove ved siden av babyen din



Hvordan det faktisk blir 

Noen som kjenner seg igjen? Haha... Håper det! Fant et slikt bilde på Facebook, og måtte bare dele egne bilder med dere.

Vi kom hjem for en stund siden, og har siden da egentlig bare slappet av (ikke likt oss overhode, sant?) Leo holder på å tre inn i drømmeland igjen på brystet til Fredrik etter en innholdsrik, flott og travel dag. Jeg skal snart gå igjennom mailen min (som jeg helt hadde glemt at jeg hadde..) og jeg vet ikke helt hva Fredrik og jeg skal bruke resten av kvelden på om Leo sovner nå om ikke så lenge, men mest sannsynlig bare en film eller litt serier. Og avslapning!! Til de grader også.

Vet ikke helt hva vi skal vi imorgen heller, men tror vi bare skal nyte den siste dagen før hverdagen er tilbake igjen. Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen - tiden løper så fryktelig fra oss om dagen! Håper jeg føler at jeg får litt mer ut av søndagen i morgen enn det jeg pleier å gjøre, når timene flyr avgårde er det vanskelig å få gjort så mye.

Ha en kjempefin lørdagskveld ♥

 

EN STOR DAG

Hei, og god dag fra kaoshjemmet!

Her har vi hatt den travle dagen i dag! Vi sto opp i 12 tiden i god tro om at vi hadde rikelig med tid, og det hadde vi jo egentlig. Men så klarte vi selvsagt å surre litt før vi kom oss avgårde, slik at vi var på vei bort på kjøpesenteret i 2 tiden, og blir hentet her hjemme igjen klokken halv 5. I mellomtiden måtte vi rekke innom kjøpsenteret for å finne konfirmasjonsgave, antrekk til meg, litt mat som vi kunne spise oppe i kaoset, og en bursdagsgave til en av kompisene til Fredrik. For å si det sånn, det gikk unna!

Nå har jeg akkurat kastet på meg antrekket og sminken, og vi skal straks avgårde på broren til Fredrik sin konfirmasjon! En stor dag for familien til Fredrik, så jeg gleder meg masse og det blir nok kjempekoselig.





Se så fin Leo ble i antrekket sitt! Åh ♥

Nå må jeg løpe! Ønsker alle en fin lørdag videre! For ytterligere oppdateringer kan dere forresten følge på jessicaener på instagram! 

DET SOM IKKE SKULLE SKJE

I det siste har jeg fått mange spørsmål om hvordan jeg tror livet mitt hadde sett ut dersom jeg ikke fikk Leo, for det at jeg ble gravid var vel en av de tingene som aldri skulle skje meg. Og hvis det allikevel gjorde det? Ja, da var jeg rimelig klar på hva jeg skulle gjøre med den saken.

I 10 klasse fikk vi en skoleoppgave. Vi skulle ha en debatt foran klassen, og i mitt tilfelle ble det angående abort. Jeg var (og er, vel og merke) for abort, og det var jeg også i debatten. Jeg la ikke det minste skjul på at om jeg noen gang skulle bli gravid (akkurat som at det skulle skje, liksom) før jeg var voksen og etablert, ja, da skulle jeg ta abort. Det var ingen tvil, og det trodde jeg virkelig på selv også. Det kunne da umulig være så vanskelig?

Som dere vet, så skjedde det som egentlig ikke skulle skje. Jeg tror egentlig alle jeg kjenner var mer overrasket enn det jeg var, for jeg fattet det ikke riktig. Men hva gjør du da? Når du sitter på sykehuset. På skjermen ser du et hjerte som slår og en kropp som beveger seg. Du innser sakte men sikkert at det er ekte, at det ikke er en drøm.

Jeg tror ingen i hele vide verden kunne gjettet seg til at dette skulle skje. At jeg, som var så fryktelig klar på at jeg aldri skulle bli noen ung mor, ble det. Jeg gikk vel på den berømte "det skjer hvert fall ikke meg"-smellen. 

 '

 

 Ting blir så annerledes når du står oppe i det selv.

Og når jeg en gang blir gammel kommer jeg sikkert til å se tilbake på denne tiden og tenke at ungdomstiden min definitivt ikke ble som jeg trodde. Og det ble den jo heller ikke, selv om det ikke nødvendigvis er noe negativt. Men det gjør ingenting, så lenge jeg selv kan si at det var verdt det. Så jeg vet ikke hvordan livet mitt ville sett dersom jeg ikke fikk Leo. Mest sannsynlig totalt annerledes. Men aller viktigst; mye fattigere.

EN HYLLEST TIL ALENEMØDRE

Som dere sikkert vet, er jeg alene med Leo fra klokken 8 til klokken 1600 hver dag foruten lørdag og søndag, ikke at det på noen som helst måte kan sammenlignes med det å være aleneforelder, men å si at jeg ikke legger merke til at jeg er alene, det blir for dumt. Å stå opp alene, passe på alene, og være i nærheten av barnet konstant. Noen dager rekker jeg ikke gå på do en gang, fordi Leo kan være så urolig. Så hvordan dere, aleneforeldre, klarer å være alene om omsorgen for et eller flere barn, store deler av året, eller kanskje for noen av dere 365 dager i året, ja, det er for meg et mysterium. Et stort et.

Fredrik er naturligvis sliten etter en lang skoledag, ettersom Leo ikke helt har lært seg klokken enda, og gjerne våkner (les: skriker) to-tre ganger i løpet av natten i forveien. Så når Fredrik kommer hjem etter skolen sitter jeg ofte i nattkjolen min i sofaen med sminkerester fra dagen før i ansiktet, og håret mitt i en diger dott på hodet. Ja, og Leo i hendene mine og med et blikk som skriker "LA MEG SOVE". For når Fredrik kommer hjem kan jeg jo faktisk gå å gjøre nettopp det, å legge meg litt. Men dere? For dere har dagen da kanskje akkurat startet. 


Når barnet skriker hele natten og dere har en til som skal opp klokken 7 for å bli kledd på, stelt, gitt mat, og kjørt i barnehagen; hvordan løser dere det? Hvordan i alle dager klarer dere det? Jeg har prøvd å forstå, men jeg klarer virkelig ikke. 

For ikke å snakke om de av dere som vet dere blir alenemødre, men som allikevel beholder og går mot en totalt ukjent fremtid; dere er noen tøffinger. Man vet aldri hva man går til første gangen man får barn, alenemor eller ikke, man vet bare at om man er alene om omsorgen blir det tøffere. Ikke vet dere om barnet får kolikk eller ikke, ikke vet dere om det er tvillinger eller ikke, dere står bare der med åpne armer, kaster dere i det og ønsker alle utfordringer velkommen. Og det, det står det pokker meg respekt av.

Jeg skal innrømme noe her; Etter vi fikk Leo kommer vi ofte for sent til ting og avtaler, og er generelt ofte sent ute. Men jeg er ikke en gang alene. Rekker dere alt dere skal? Når handler dere middag, og når lager dere den? Når dusjer dere? Når spiser dere? Spiser dere i det hele tatt? I så fall, når? Jeg har rimelig mange spørsmål til dere, noen funderer jeg på mer enn andre.

Dere skal vite at jeg sliter, nei, strever med å forstå hvordan noen kan se ned på dere. Kanskje det er fordi enkelte enda lever i 1950 hvor mor går hjemme med barna, og det er en skam at man får barn med noen man ikke var eller er sammen med. Ikke vet jeg, for dere er i mine øyne noen reelle helter. 

NYTT I LEO'S GARDEROBE

Hei dere!

I dag har Leo og jeg kun slappet av, det ble en veldig rolig og grei natt, men jeg har likevel ikke sovet så mye. Legger merke til at de power-napene jeg alltid skal ta på ettermiddagen/tidlig kvelden sjeldent blir noe av.. Jeg husker helt ærlig ikke når jeg våknet, jeg husker bare at Leo lå og stirret meg i senk, helt rolig da vel og merke. Er så koselig å våkne sånn ♥

Uansett, jeg har nylig kommet hjem fra byen hvor jeg var en liten tur mens Fredrik var hjemme med Leo og koste seg. Jeg måtte ha noen småting til meg selv, men dro i hovedsak fordi Leo har vokst fra så mange bodyer i 56 at jeg måtte kjøpe noen nye i størrelse 62.









Ble ikke så mange siden jeg hadde smålig dårlig tid, og skulle gjerne fått tid til å lage middag også, som forøvrig blir en grandiosa i dag, HURRA for lettvinte løsninger noen dager! Her i huset er det veldig lite tid til å lage luksusmiddag fra bunnen av om dagen, for å si det sånn. To av dem er forresten fra Haust & Claire, og de andre er fra Kappahl.

Jeg hadde helt glemt dåpen, så tenkte å forberede såvidt i kveld med Fredrik! Vi tenkte å ha den i Juni, og har egentlig en god del som må gjøres. Må også bestille nyfødtfotografering (Som muligens blir bare fotografering, haha) til Leo! Og rydde i klærne mine, som Fredrik mener jeg burde gjort for lenge, lenge siden. Bestilte den svære pakken fra Nelly i går, og burde vel strengt tatt ha kvittet meg med hvert fall en tredjedel av det tonnet av et klær jeg har som jeg ikke en gang bruker. Hadde det ikke bare vært for at jeg hater å kaste eller kvitte meg med klær.. Kommer til å ende opp på ekstreme samlere på TLC.

Nå lovde jeg Fredrik å prøve å få middagen ferdig før klokken halv 2 om natten, så da må jeg nok starte snart! Ønsker alle en flott dag, vi snakkes om ikke så lenge ♥

UKENS LESERSPØRSMÅL #2

Kan du spre/linke til bloggen min?

- Jeg kan dessverre ikke linke og spre bloggen til alle som spør, da hadde det vært lite annet her inne! Håper dette er forståelig.

Kan jeg lage fanpage til deg på instagram?

- Om dere vil det så er jo det bare koselig, så ja, det kan du!

Kan du noen ganger sette opp håret ditt?

- Haha, vil helst slippe! Trives definitivt best med håret mitt nede. Men tja, kanskje etter hvert!



Kan du dele fødselshistorien?

- Det har jeg allerede gjort, og den kan dere finne HER

Hvor har dere kjøpt sleepyheaden hen?

- Regner med du tenker på babynestet? Det fikk jeg for en stund siden av en bedrift som heter Mynte, og du kan finne dem HER. Jeg lagde også et eget innlegg om tingene jeg fikk der fra, som du kan lese HER.



Kan du skrive et innlegg om hva du synes om vaksinemotstandere? I og med at du skal vaksinere Leo?

- Tja, kanskje det! Jeg tror det er veldig viktig at man følger vaksinasjonsprogrammet som er anbefalt, og som er testet ut i mange, mange år.

Hvor langt var du på vei første gangen du kjente Leo sparke?

- Jeg var 16 uker og 4 dager, så var rimelig tidlig. Men det var veldig svakt i starten, og jeg tror ikke det er vanlig at førstegangsgravide kjenner det så tidlig

Kan du be Fredrik skrive et gjesteinnlegg om hvordan det er å være pappa i ung alder?

- Jeg har spurt, men har hittil kun fått et nei! Skal mase litt for dere, men kan ikke love noe.

Hvorfor bruker ikke Leo smokk til vanlig?

- Fordi vi ikke ønsker at han skal det, rett og slett! Tenker også at så lenge han ikke har et sinnsykt sugebehov (noe han ikke har) så er det en mindre bekymring i forhold til at han en dag må slutte med det. 



Håper dere fikk svar på det dere lurte på, hvis ikke kan dere gjerne kommentere! Nå har Leo sovnet igjen, Fredrik er på kino med kompisene sine, og jeg slapper av og nyter varmen. Tulla. Jeg kreperer i varmen og tar en iskald dusj med jevne mellomrom, jeg holder seriøst ikke ut. Hvor er jeg? Syden? Å flytte inn i toppetasjen uten å ha balkong var visst ikke den beste idèen. Jaja, jeg lærer vel til neste gang, for da skal vi ha balkong. 

Har forresten innsett at nettshopping er guds gave for nybakte mødre, jeg kan kjøpe inn klær som passer meg etter graviditeten, og jeg trenger ikke dra med meg Leo ut på et gigantisk kjøpesenter. Trenger ikke forlate sofaen en gang! Nå skal jeg endelig få ryddet litt her, vi snakkes ♥

VEIEN VIDERE

Hei, og god formiddag dere ♥

I dag har jeg og Leo vært på helsestasjon og veid ham, samt hatt en samtale med helsesøster, og det gikk veldig bra. Han følger kurven sin helt perfekt, og veier nå 4980 gram! Herregud, han begynner å bli stor allerede. 

Det var min første trilletur helt alene med Leo, og han var en liten engel hele tiden. Lå bare stille og sov så og si hele tiden! Det er forresten helt fantastisk vær i Larvik, så det gjorde jo ikke akkurat turen noe verre. Ellers har det vært en litt småhektisk, men superfin dag hittil. Nå er Fredrik på kjøretime, og jeg skal straks innta det første måltidet mitt i dag. 

Det er veldig mange som lurer på hva som skjer videre med utdanningen min, og det forstår jeg veldig godt, for det finnes unge foreldre som ikke klarer å fullføre utdanningen sin - noe som er veldig synd. Men er det en ting jeg skal fullføre, så er det den. Jeg starter allerede til høsten, jeg har søkt meg inn til videregående og vil høyst sannsynlig komme inn siden jeg har rimelig gode karakterer fra ungdomsskolen. 

Jeg er litt usikker på om jeg bør starte på videregående eller ta året som privatist, selv om jeg heller litt mot privatist Jeg vet veldig godt at jeg ville klart det på begge måter, men jeg tenker på hva som er best for Leo og ikke minst for oss. Om jeg starter på videregående vil jeg helt sikkert få den sosiale delen, som jeg har hatt utrolig lite av i graviditeten, ettersom jeg måtte gå ut i veldig tidlig permisjon som jeg tidligere har nevnt her inne. Jeg føler vel at jeg stengte meg litt inne i graviditeten, jeg tok jo kontakt med noen av vennene mine, men vi traff hverandre sjeldent. Om jeg tar året som privatist vil jeg jo ha den "friheten" jeg har nå, ingen skole som må rekkes, og jeg kan legge opp til læringen på egenhånd. Men jeg vil ikke få den sosiale delen på samme måte. Starter jeg på videregående vil også bloggen definitivt få mindre tid - med tanke på at jeg da har skole som tar store deler av dagen, i motsetning til å ta året som privatist, hvor jeg kan styre litt selv.

Det var forresten en del som lurte på om jeg kunne begynne å skrive hvor klærne til Leo er fra! I dag har han på en body fra kappahl, og sokker vi fikk i barselgave. Super fint!


Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at jeg starter til høsten. Utdanning er for meg superviktig, og den er kun blitt enda mer viktig etter at Leo kom til verden!

Nå står nettshopping for tur, vi snakkes ♥

JEG ER LEI ALLEREDE

Hei dere!!

Guud som varmen tar knekken på meg. Syk + ekstremt sommervær og varme er ingen god match! Jeg elsker egentlig varme, men herremin så slitsomt det kan være! Håper jeg blir bedre innen de neste dagene så jeg kan nyte det fine været jeg også. Blir smålig sjalu på de som orker å ligge ute å sole seg, for å si det sånn!

I dag startet jeg dagen med jordbær og litt annet, og var hjemme alene til klokken 12, da kom søsteren min hjem her og kunne hjelpe meg litt med Leo, som forresten er en hel måned i dag! Tiden går så fort at jeg klarer ikke helt henge med selv merker jeg. Men jeg merker godt at han er blitt større, han er mer "med" på alt som skjer og det er så fint å se hvordan han utvikler seg. Gleder meg sånn til han blir enda større!

Ellers har jeg bare prøvd så godt jeg kan å slappe av, til tross for den ekstreme varmen. Ville så gjerne gå en liten trilletur i det fine været, men vet ikke helt om jeg bør når jeg enda er såpass dårlig. Men det kommer jo alltids nye muligheter!

Nå venter jeg besøk og Leo sover godt i sofaen ved siden av meg, så vi snakkes senere dere ♥

TENK DEG OM

Jeg får stadig nye lesere, og ofte spørsmål om hvorfor det ikke er ansiktsbilder av Leo her på bloggen. Derfor spurte jeg ham om han ikke kunne stille opp på et bilde i dag, og fikk denne responsen;




En som ikke er så fryktelig interessert i å være på bloggen her altså. Nei, men fra spøk til alvor; det er veldig mange som lurer, til tross for at jeg har skrevet flere innlegg om dette tidligere. Jeg synes ikke det er riktig at jeg skal poste bilder av ham i hytt og pine, og det føles ikke rettferdig. Han er en baby, og kan ikke velge selv om han ønsker å bli eksponert eller ikke.

Jeg hadde en ganske ekkel episode når det kommer til dette med bilder for en liten stund siden. Ei jente på min alder (som selv har barn) hadde postet et bilde av Leo (hvor kun siden hans var synlig, vel og merke) på hennes egen instagramkonto. Dette var et bilde som kun hadde blitt postet her på bloggen. Under skrev hun en tekst som antydet at dette var hennes barn. Jeg fikk en skikkelig klump i magen og prøvde så godt jeg kunne å kontakte denne jenta, både på facebook, instagram, og alle sosiale medier jeg kunne finne henne. Men hun blokkerte meg bare, og det var umulig for meg å komme i kontakt med henne. Takket være venner og bekjente slettet hun det til slutt, men det var en ekkel episode og det fikk meg til å tenke litt ekstra over at alle bilder jeg legger ut forblir på nettet for alltid, og at hvem som helst kan stjele dem og legge dem ut selv, til tross for at dette faktisk er ulovlig.

ALT SOM KAN GÅ GALT, VIL GÅ GALT

Hei dere!

Det er så rart det der, altså. Med en gang ting ser bra ut, så kommer det alltid noe i veien. Er det en forbannelse kanskje? Haha, ikke vet jeg. Men jeg følte meg hvert fall passe forbannet når jeg sto opp i dag tidlig og innså at jeg hadde fått brystbetennelse. Jippi! Noe så fantastisk deilig. For ikke å snakke om hvor herlig det var at vinduet på soverommet var igjen og det var omtrent 50 milliarder varmegrader der inne, så i havet av feber og sykdomsfølelse kokte jeg nesten ihjel i det jeg våknet. Det er så typisk meg å få det på verst tenkelige tidspunkt. Jaja, jeg har i hvert fall fått antibiotika etter en formiddag som ble tilbrakt på legevakten, så ting blir jo bra igjen. Og godt er det!

 


Nå skal Fredrik hjem på grunn av skolen i morgen, Leo og jeg kommer til å savne han så masse. Men det er jo bare snakk om to dager, så det går jo greit!

Ellers venter jeg besøk i morgen av ei venninne, så det blir utrolig koselig. Resten av dagen her blir veldig rolig, ikke bare fordi Fredrik har dratt, men også fordi jeg er et par (hundre) timer på etterskudd med tanke på søvn. Godt jeg ikke har en skikkelig dårlig dag ellers, for selv om jeg sitter her med brystbetennelse og noe jeg tror er en begynnende halsbetennelse, er jeg hvert fall i godt humør. Hilsen hypokonderen.

Uansett, ønsker alle en fin dag videre, så snakkes vi senere i dag ♥

EDIT: Vi var ute i nøyaktig 20 sekunder for å ta et bilde, Leo ble ikke kald. Det var godt og varmt ute i tillegg.

DET FØRSTE MØTE

Hei alle sammen ♥

I dag har vi hatt det rimelig travelt! Fredrik er fortsatt ganske syk, derfor sto jeg opp med Leo i 9-tiden i dag tidlig for å avlaste ham litt. Tror virkelig han trengte det, spesielt etter den lange natten vi har hatt her. Leo nektet å sove i reisesengen etter han hadde fått mat i 5-tiden i natt, og den lille sengen på gjesterommet her hos foreldrene mine hadde ikke plass til ham i mellom oss, derfor sov han på Fredrik, og Fredrik fikk ikke sove så mye når han gjorde det, naturligvis.

Etter det dro Leo, moren min og jeg på kafeen til mamma, hvor vi koste oss med kake og litt drikke, og den ene fadderen til Leo fikk møte ham for første gang. Det var superkoselig, og fikk meg til å tenke på at vi må starte dåps planleggingen! Uansett, litt senere dro vi på kjøpesenter en tur hvor jeg egentlig skulle kjøpe meg litt klær, men Leo var så urolig at vi etter hvert bare måtte dra hjem. Så da tilbrakte han litt tid med Fredrik mens mamma og jeg fikk handlet det siste.

Nå har venninnene mine dratt for en liten stund siden, de var her for å treffe meg og ikke minst Leo, og det var kjempekoselig. Det var så utrolig godt å se dem igjen, men samtidig veldig uvant å ha Leo med. Å se Leo og venninnene mine sammen tror jeg fikk det til å gå litt mer opp for meg.

Mia, Mari og Leo ♥

Utrolig koselig første møte! Det føles så utrolig rart at det bare er et år siden jeg gikk på skolen med dem alle sammen, og hadde samtaler om alt annet enn barn, bleier og gulp. Føles faktisk ikke helt ekte at det kun er et år siden!

Nå senere i kveld skal vi kose oss med god middag, og muligens litt film. Ønsker alle en flott lørdag videre, og lover dere bedre oppdatering i morgen ♥

AVREISE

God dag til dere ♥

Da har jeg akkurat blitt ferdig med å pakke, og skal veldig snart lage meg litt mat og slappe av før mamma kommer for å hente oss. I går skrevet jeg tidenes to-do liste, og jeg har jammen meg klart å bli ferdig med.. Tja, hvert fall 2 punkter. Sier meg storfornøyd!



Leo klar til avreise i det fine antrekket sitt!



Jeg har gledet meg utrolig lenge til denne turen! Jeg har ikke vært i Gjøvik siden uke 26 i svangerskapet, det vil si rundt juletider. Samme med Fredrik! Gleder meg så utrolig masse, og skal selvsagt få tid til å oppdatere dere masse også.

Jeg merker at det er tungt at familien min ikke bor i samme by, eller i hvert fall nærmere enn de gjør akkurat nå. Ikke fordi jeg ville lagt ansvaret mitt over på dem (som mange hevder at alle unge foreldre gjør) men fordi det hadde vært så godt å ha dem i nærheten. Jeg ser de jo relativt ofte nå også, hver andre eller tredje uke, men jeg må innrømme at det hadde vært mye bedre om vi bodde i samme by. Jeg trives veldig godt i Larvik, men noen ganger frister det å bare flytte. Ville aldri flyttet tilbake til Gjøvik, men kanskje et sted midt i mellom? Det kan jeg forøvrig bare glemme, da Fredrik aldri i verden hadde blitt med på det. Vi får se med tiden! Mulig han blir lettere å overtale med årene?

I og med at det er såpass lenge siden jeg var i Gjøvik, har jeg selvsagt lagt noen planer. På lørdagen får jeg besøk av noen venninner som jeg ikke har sett på år og dag, og det skal bli SÅ hyggelig! Gleder meg sånn til de får treffe Leo også. På søndagen skal jeg også treffe ei venninne, og mest sannsynlig få litt familiebesøk av de som ikke har truffet Leo enda. Jeg vil uansett prøve å ta ting litt med ro, for det er viktig at jeg ikke stresser for mye heller. Men det skal nok gå greit, og det skal bli godt å komme "hjem" igjen ♥

FULLSTENDIG KAOS

Hei dere ♥ Og beklager for sen oppdatering i dag!

Fredrik var ikke bedre i dag heller, så da ble han dessverre hjemme fra skolen i dag også. Håper virkelig han blir bedre til imorgen når vi skal dra hele veien til Gjøvik!

Denne uken har igjen gått utrolig fort, fikk helt sjokk når jeg i dag så at det var torsdag. Trodde oppriktig at det var tirsdag eller kanskje onsdag! Pakkingen har vi derfor ikke kommet så langt med, og for ikke å glemme å gjøre det rent her før vi drar avgårde! For å si det sånn, soverommet vårt trenger meg sårt. Er jeg den eneste som river ut hele klesskapet hver gang jeg skal finne noe å ha på meg? Eller når jeg skal pakke? 


Her ser dere både kaoset OG hva jeg synes om at jeg klarte å rote så usannsynlig mye når jeg skulle starte pakkingen. Så typisk meg..



Så, jeg har ikke mangel på ting å gjøre i dag. Soverommet må ryddes, badet må vaskes, og så står pakkingen for tur.

Husker dere forresten at jeg fortalte dere at jeg rakk å veie 70 kg før fødsel? I går fikk jeg veid meg, og jeg har rast ned i vekt. 12 kg på 3 uker, og det uten å i det hele tatt prøve. Amming er magi!! Vil allikevel poengtere at jeg ikke stresser med vektnedgang, men ville dele det med dere siden jeg selv ble rimelig overrasket. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så fy-fy å ønske seg tilbake til kroppen man hadde før graviditeten. Jeg ville aldri i verden slanket meg eller gjort drastiske tiltak for å gå ned i vekt, men det gjør meg jo glad at jeg er på vei til å bli "gamle meg" hvis dere skjønner? 

Uansett. Nå skal middagen lages og rydding straks begynne! Ønsker alle en flott torsdag videre ♥ (nå holdte jeg faktisk på å skrive onsdag.. Skjønner dere eller? haha)

JEG BLIR NOK ALENEMOR

"Fredrik kommer til å slå opp med deg, og så er du alenemor som alle oss andre. Husk jeg sa det"

Jeg rynket litt på nesen før jeg fortsatte lesingen i kommentarfeltet. "Ja, det burde du tenke over. Ikke vær så jævlig glad for at du og barnefar er sammen" skrev en annen.

Ja, her er det hvert fall ikke snakk om å være glad på andres vegne, eller å ønske andre godt. Den type mennesker har vel dødd ut i store deler av verden. Den stereotypiske "Kom ikke her og faktisk ha det bra i livet ditt, altså" -attituden er noe jeg støtt og stadig ser på både blogg, facebook, og andre sosiale medier. Ja, jeg vil tørre å påstå at du ikke en gang trenger å logge deg inn på noen sosiale medier overhode for å merke hvordan mennesker ønsker å dra hverandre ned så langt det lar seg gjøre.

Men det skal sies, det kan jo hende disse menneskene har rett. Jeg er ikke klarsynt, og ikke vil jeg være det heller. Kanskje vi gjør det slutt om 5 år? I morgen? Om 20 år? Eller kanskje ikke i det hele tatt? 

Det kan jo forsåvidt også hende at jeg dør i morgen. Eller om 5 år. Eller om 40 år. At jeg skader meg hardt i en ulykke, eller at noe grusomt skjer. Det vet jeg ikke. Jo, så er det  vesentlig større sannsynlighet for at det blir brudd mellom Fredrik og jeg, i og med at vi ikke akkurat har statistikken med oss, men allikevel; Jeg kan ikke leve livet mitt etter det verst tenkelige scenarioet. Om jeg gjør det kan jeg aldri leve, aldri få meg kjæreste, barn, eller noe i det hele tatt. Og jeg vet ikke med dere, men det er ikke et liv jeg har lyst til å leve.

EN NY HVERDAG

Heihei, og god ettermiddag til dere ♥

I dag fikk jeg sove litt lenger, ettersom Fredrik var utrolig dårlig og måtte holde seg hjemme i dag. Derfor sto han opp med Leo relativt tidlig og lot slitne meg få sove litt, det var godt!! Neste gang blir det hans tur. Ellers har jeg vært en liten tur i byen i dag, fikk kjøpt meg litt klær (hvilket var SÅ gøy) og litt mat og diverse. Dette var den første gangen jeg var i byen alene uten verken Leo, vognen, eller gravidmagen, og det var så uvant. Ingen som stirrer? Ingen som peker og tror jeg ikke ser dem? Fy flate så rart, haha! Selv om jeg i grunn bryr meg null og nada om hva folk synes om at jeg var gravid i så ung alder, må jeg innrømme at det er deilig å gå ute å vite at folk faktisk ser deg og ikke bare magen. Det skal sies.

Har vist denne minneboken tidligere her inne på bloggen, og det var utrolig mange som lurte på hvor jeg hadde kjøpt den! Den heter "Minner fra mitt første år" og er kjøpt på notabene. Utrolig fin og nyttig bok, hvor du kan fylle inn informasjon fra både svangerskapet og tiden etterpå (derav navnet)





Ser at både undertøy og strekkmerker er på avveie her, men tenkte det ikke var så nøye. Dessuten, strekkmerkene er faktisk på god vei vekk allerede! Trodde ikke de skulle blekne så raskt?

Nei, nå er jeg lei av å sitte å trøkke i meg cola og søtsaker, jeg innså det for noen dager siden når Fredrik spurte meg hvor de to sjokoladeplatene hadde blitt av, og hodet mitt nektet for at det var jeg som hadde spist dem begge to. Men det var det, gitt! Så nå har jeg overbevist meg selv om at jeg skal bli et nytt og bedre menneske med tanke på kosthold, og klarte til og med å gå på butikken i stad uten å dra med meg verken iskrem, krem, eller smågodt. - Og det skal godt gjøres! Jeg er hvert fall i gang med et desperat forsøk på å spise sunnere, selv om tiden ikke alltid strekker til den heller. Middagene her noen dager blir faktisk sjokoladeboller fra fryseren som mamma bakte i mars en gang. Ja, jeg vet.

Nå skal Leo få litt mat, og så skal vi ut på tur til tanta mi! Ønsker alle fin Onsdag ♥

FAMILIE ER IKKE VIKTIG

... Det er alt ♥



Hei dere!

Håper dere har hatt en fin start på uken! Vi startet den med avslapning og familiekos i går, og har egentlig ingen planer for i dag heller. Kan hende vi drar ut en tur på butikken litt senere, ellers må jeg rydde litt og lage sen middag.

Dagene går veldig mye lettere nå, til tross for at jeg er alene. Jeg vet ikke helt hvorfor det går lettere, mulig jeg bare begynner å bli mer vant til det, og har kommet mer inn i rollen, og det er jo bare utelukkende positivt. I starten føler jeg det var mye mer slitsomt, og det tror jeg er mye på grunn av smertene som da kom i tillegg til det andre, men nå koser vi oss med God Morgen Norge på tv-skjermen, fint vær som lyser opp leiligheten (ja, sett bort i fra i dag, da det faktisk snødde) og alenetid sammen. Det er veldig godt å føle at ting plutselig ble så mye lettere, og at smertene nå er så og si borte. Jeg nyter i hvert fall timene Leo og jeg har alene på dagtid nå, og vi koser oss masse!

Leo har også vært ekstremt snill og rolig med meg i dag, tror faktisk ikke han har skreket annet enn 1 gang såvidt når han var litt sulten. Han begynner også å holde øyekontakt med oss lenger, og det er så utrolig koselig å se! Som jeg allerede har nevnt her inne så føler jeg at han vokser for hver dag som går, og det fikk jeg bekreftet i dag tidlig når jeg skulle kle på ham og innså at flere av bodyene hans ikke passer lenger! Det er til og med bodyer vi ikke har rukket å bruke enda, så det var ganske overraskende. Da fikk jeg hvert fall bekreftet at de definitivt vokser fort. Alt for fort! Nå trenger Leo og Fredrik meg her, så vi snakkes senere ♥

HJELP, JEG ER MAMMA!

"Neste gang forventer jeg at du gror pupper. Og en vagina. Og hele pakka du trenger for å bære frem OG føde et barn. Og mate, for ikke å glemme. Neste gang er det pokker meg din tur" hveser jeg til Fredrik. "Hvis det blir noen neste gang" avbryter ham meg med.

Og det gjør nok det altså. Jeg må bare vente til den lille bylten kan snakke, kan klokka (!!), har lært seg litt manerer (han har tisset på meg i dag også) og det at han har fylt 16. Nei, kanskje 20. Eller muligens eldre.

I dag er den ikke-lenger-så-kjempe-lille Leo 3 uker gammel. 3 Uker, altså! Tiden har løpt, og vi er selvsagt sprekkfulle av stolthet hver gang Leo gjør en ny bevegelse. Nå er jeg jammen meg på god vei til å bli en av de småbarnsforeldrene som løper ned på torget og stolt roper ut hver gang barnet gjør noe, om det så bare er at barnet raper, smiler, eller klarte å ikke skrike gjennom hele natten. Jeg skal prøve å beskytte dere fra stolthetspraten her på bloggen, men jeg lover ingenting.

Jeg har nylig fått en god del meldinger fra mennesker jeg ikke har snakket med på ekstremt lang tid, og som er litt i sjokk over at jeg faktisk er blitt mamma. Og det er ikke det at jeg ikke er i sjokk over det selv, for det er jeg. Men det blir bare litt mer virkelig når andre påpeker det. Hvorfor skvetter jeg fortsatt litt til hver gang noen kaller meg "en mamma"?

Jeg fatter fortsatt ikke at "lille Leo" skal bli stor, hvilket han (til vår store forferdelse) allerede er på god vei til å bli. Jeg vil si meg rimelig sikker på at jeg kommer til å bli dødsbekymret med årene som kommer, ettersom jeg allerede våkner omtrent hver andre time (ufrivillig) om natten for å sjekke pusten hans, om han har på seg nok, om han har på seg for lite, ja, eller om han bare har sparket av seg sokkene i søvne. Det høres rimelig sykt ut når jeg skriver det her, men når du blir mamma selv tror jeg du forstår. (Og det høres kanskje enda sykere ut?..)

Det er forresten én ting som ikke har forandret seg siden graviditeten. Å bli mamma innebærer også at du må leve med å være ekstremt lettrørt, og det å se barn med familiene sine løpende rundt med et smil om munnnen på diverse tv-reklamer. Ja, det er (av en eller annen grunn) bare forferdelig rørende. Rett og slett.  

Så kan jeg jo gjerne fortelle dere vordende foreldre som leser bloggen min det samme som deres familie og venner mest sannsynlig allerede har fortalt dere; det er tøft å være mamma, men at det er såååå verdt det. Og så tror vi gjerne at vi er litt bedre forberedt enn hva vi var før vi fikk høre det. Og det er kanskje like greit..?

BESØKSTID

 God kveld dere!

Dagen i dag startet ganske sent, i hvert fall for meg. Fredrik startet dagen med Leo allerede klokken halv elleve, fordi Leo var sulten og litt urolig. Jeg hadde sagt noe som "Kan du vær så snill å ta med Leo ut i stuen? Jeg eeer såå trøtt, vær så snill da" hvilket jeg helt ærlig ikke husker selv, men jaja! Jeg virket i følge Fredrik ganske desperat, så jeg regner med jeg trengte den ekstra søvnen. Deilig var det i hvert fall!

 Nå er vi hos moren til Fredrik, hvor vi har spist middag og kost oss masse. Leo har vært veldig rolig helt siden vi kom hit, og har nå sovet en times tid i sofaen etter at han fikk mat. Jeg tror det er fint for Leo at det skjer litt noen dager! Vi har jo siden vi kom hjem fra sykehuset vært flinke med å komme oss ut, og i går kveld var vi jo også hos noen venner av Fredrik. Vi ble uansett hentet hjemme rundt klokken 6, og bilturen gi overraskende greit den også. Jeg merker veldig godt hvor rolig han blir i både bil og vogn! Om han skriker litt når vi skal ut på butikken eller bare ut på en bytur, blir han helt rolig i det vi begynner å trille vognen.





Senere skal vi naturligvis hjem, og forsøke å ikke legge oss så alt for sent ettersom Fredrik skal på skolen i morgen. Jeg og Leo har ikke egentlig lagt noen spesielle planer for uken, så vi tar det litt som det kommer. Håper i hvert fall at arret blir såpass bra at jeg etter hvert får kommet meg ut på noen trilleturer på dagtid! Håper dere har en koselig søndag, vi snakkes!

16 ÅR OG MAMMA

Etter å ha ufrivillig sett litt på diverse MTV programmer som "16 and pregnant" og "Teen mom" begynner jeg sakte å innse hvorfor mange av reaksjonene er som de er når noen forteller at det skal bli mor som 16 åring. Trailer-park miljøer, lite resurssterke familier, og generelt ekstremt få oppegående tenåringsjenter er vel stikkordene i disse seriene. Jeg har fortsatt til gode å se noen som faktisk ikke har en kjæreste eller mann som er preget av rusmisbruk eller som ikke sitter inne i fengsel. Men dette er vel ikke slik det er for de fleste her i Norge som blir ung mor, eller bommer jeg stygt nå?

Jeg fikk en kommentar her om dagen hvor noen fortalte meg at jeg burde reflektere litt mer rundt det å være ung mor. At jeg ikke bare burde se det positive. Men gjør jeg det da? Jeg føler ikke det selv. Har da skrevet et titalls innlegg om det mindre positive, det slitsomme, og det vonde ved å både være mor og gravid i en alder av 16 år. Jeg synes jo det er ufattelig kjipt at jeg ikke kunne være ferdig med utdanningen min først, og at jeg ikke har fått kjøpt meg et hus. Men så tenker jeg samtidig at så lenge vi har nok penger, så lenge vi har et sted å bo som er trygt, hva har vel det å si?

Er det noen grunn til å gråte i hysteri og å legge seg i fosterstilling i dusjen av den grunn? Nei, det vil i hvert fall ikke jeg påstå. 

 


Leo vil ikke merke at jeg er 16 år. Leo vil kun merke om han har det han trenger eller ikke. Og slik er det med andre barn også. Hvis ikke barna selv tar skade av alderen, hvorfor skal vi?

ORD STREKKER IKKE TIL

God kveld!!

Åh, så deilig med lørdager! haha, bare tuller. Merker ikke forskjell på om det er onsdag eller søndag her lenger, dagene går bare i ett og det er egentlig ikke noe spesielt med helg lenger. Det hørtes skikkelig nitrist ut, men det er det ikke. Føler hver dag er som helg, og nyter hver dag med Leo og bare det å se han vokse. Føler virkelig han blir større for hver dag som går nå, og gleder meg så ufattelig mye til han kan være litt mer med på alt som skjer rundt ham.

Når jeg leser saker i media om syke barn og foreldre som mister barna sine tenker jeg bare på hvor heldig jeg føler meg. Kommer aldri til å ta for gitt at Leo er frisk. Eller ta han for gitt overhode. Tror det er viktig å tenke på slikt av og til, for da blir "problemene" våre med nattevåk og skriking plutselig så ufattelig små. 

Er det bare meg, eller ser jeg fortsatt litt gravid ut?

Nå har uansett Leo funnet en ny favoritt-ting, nemlig lugging. Jeg overdriver ikke når jeg sier at han har revet av meg halve håret de siste dagene! Gjør forsåvidt ingenting, da håret mitt er så ødelagt og slitt og hele pakke at det rett og slett behøver å klippes (eller lugges av, det går for det samme) Men drar jeg til frisøren? Ikke pokker. 

Vi skal nå bort til noen venner av Fredrik, så de får truffet Leo for første gang! Senere tenker jeg det blir avslapning og film på tv. Og rydding av rom! Ønsker alle en flott kveld ♥

HVA I ALLE DAGER ER DET SOM SKJER?

Jeg er litt i sjokk i dag. For nå har jeg faktisk sittet ute i sofaen i en times tid, alene. Ja, uten Leo, som forøvrig ligger trygt på rommet og sover med Fredrik. Men det er liksom... Helt stille? Nesten for stille?

For første gang på flere år (mulig det bare føles ut som flere år, med tanke på at Leo snart er knappe 3 uker gammel) føler jeg meg opplagt. Det er rart bare å skrive det. Jeg er ikke så trøtt at jeg nærmest svimer av hver gang jeg reiser meg. Jeg er ikke ned-dusjet i gulp og melk eller gud vet hva for noe. Jeg har til og med faktisk rukket å spise frokost i dag (og det, folkens, det er sjeldne greier) fått på meg ordentlige klær, det vil si, uten å hive på meg det første og beste som ligger nærmest innenfor rekkevidde, OG jeg har rukket å sminke meg. 




Og dusje! Ikke trengte jeg å løpe ut av dusjen med såperester over hele kroppen og klissvått hår heller. 

Jeg føler meg jo faktisk.. Bra?? Nei, dette skal rett og slett nytes. Hvem vet hvor lenge det blir til neste gang? Vi snakkes senere ♥

NOK ER NOK

Jeg blir egentlig litt overrasket når jeg leser om unge foreldre som ikke anbefaler noen andre å bli unge foreldre. Ikke fordi jeg selv oppfordrer leserne mine til å bli gravide som 16-åringer, men fordi jeg rett og slett lurer på om vi ikke heller kan oppfordre til at unge mennesker skal tenke selv? Og handle deretter? Oppfordre til at unge jenter skal finne ut hva de kan leve med selv, dersom de havner i den situasjonen at de blir gravide?

Vi har vel kommet såpass langt her i verdens rikeste land at vi har lært at unge foreldre ikke er noen verdens undergang? Og at unge foreldre stort sett klarer seg mye bedre enn hva de fleste av oss har inntrykk av? 

For all del, det er vel ingen ønskesituasjon - i så fall for de færreste av oss, men jeg reagerer allikevel på at jeg aldri har opplevd å bli fortalt nettopp det, "Legg bort alderen din for noen minutter, tenk på hva du kan leve med og ikke" For er det ikke det som er viktigst da? 

Ved å være såpass åpen og ærlig i bloggen min om både graviditeten og tiden nå, etterpå, håper jeg at jeg kan hjelpe til med nettopp det. At alle som blir gravide i ung alder kan ta et valg de tror blir mest riktig for dem, et valg de kan stå inne for i ettertid, uavhengig av hva utfallet av valget blir. Jeg har siden jeg startet opp denne bloggen opplevd å få overraskende mange meldinger fra lesere som har fortalt meg at de har blitt gravide, men at de endte opp med abort fordi presset fra alle kanter om abort ble for stort. Jeg har kjent på presset med å ta abort selv, og det at det påvirker så mange fordi man ikke står opp for seg selv, at redselen for reaksjoner er større enn viljen til å ville ta et valg man tror er best for seg selv, ja, det er ikke annet enn ufattelig trist. Grusomt trist.


(Ser nå i ettertid at Anna Rasmussen uttalte seg om dette nylig, men sikter selvsagt ikke direkte til henne. Har hørt dette utallige ganger, og nå følte jeg for å dele hva mine tanker rundt dette er)

ØYEBLIKK

Hei dere ♥

I går kveld opplevde jeg mitt livs morsomste øyeblikk (eller, kanskje ikke livs morsomste. Kan være at jeg synes det var så morsomt på grunn av ekstrem søvnmangel. Samme kan det uansett være!) Jeg hadde endelig satt meg litt med bloggen utover kvelden, og Leo var helt rolig, så Fredrik forteller meg at han skal gå å skifte på ham på badet mens han er så rolig. Leo hater nemlig å bli skiftet på, og selv om han skriker relativt lite, hender det han gjør det når han blir skiftet på. Det går litt tid, og det er så ufattelig stille. Jeg tenker litt for meg selv at det er for stille, ettersom jeg vet hvor lite Leo liker å bli skiftet på. Helt plutselig (og uventet) hører jeg Fredrik utbryte "NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI" Jeg ante jo ikke hva som hendte der inne, men hele situasjonen var så komisk at jeg satt lenge å lo for meg selv ute i stuen. Det viste seg imidlertid at Leo hadde tisset utover badegulvet og til dels på Fredrik i det han hadde fått bleien av ham. Jaja!! 

Uansett, i dag tidlig våknet jeg opp med brystskjold og Leo om hverandre, for jeg sovnet nemlig midt oppe i nattammingen (og det gjorde tydeligvis også Leo) Vi sto i hvert fall opp i 9 - tiden, slappet av med God Morgen Norge, og jeg nøt den fantastiske utsikten vi har her fra leiligheten vår. Klokken 14.00 fikk vi besøk av helsesøster og det var utrolig koselig! Leo har lagt på seg godt over fødselsvekten, og det var utrolig betryggende og ikke minst godt for oss å høre. Jeg er jo, som de fleste som akkurat har blitt foreldre for første gang, bekymret for stort sett det meste. Fikk også time til den første vaksinen han skal få som er om noen uker, og etter å ha forhørt meg med de fleste foreldre er ikke det noe særlig koselig. Men viktig er det! Så det blir greit å få det overstått. 

Forresten! Etter å ha lest (ja, når jeg omsider fikk lest da, mellom alle de ekstreme latterkrampene) flause-innleggene til Kristin Gjelsvik og Anniken, tenkte jeg å dele noe lignende selv her på bloggen, ettersom jeg er så ekstremt klossete av meg har jeg noen grufulle flauser. Hva tenker dere? Håper i hvert fall alle får en flott dag videre, vi snakkes nok om ikke så lenge ♥

MIN LILLE FAMILIE

God ettermiddag alle! 

Her har det gått i ett i dag også, til tross for at Fredrik var hjemme allerede klokken 14:00. Jeg har ikke kommet i gang med middagen en gang enda, så dere kan vel si vi er litt på etterskudd her. (Rettere sagt; jeg er)

Leo var veldig rolig og snill i natt, så det var deilig etter natten til i går! Våknet selvsagt et par ganger i natt også, men var mye roligere og greiere å ha med å gjøre. Det er jo sånn Leo pleier å være, og vi håper selvsagt han holder seg slik. Nok om det! Mange har etterspurt familiebilder (dette er rart å skrive!) Dermed fikk jeg tvunget med Fredrik på et som jeg fikk tillatelse til å dele med dere ♥

(Ja, etter et par forsøk fikk jeg ENDELIG på meg skjorta mi. Ja, altså, den er jo litt stram da. litt.)

Så!! Ellers i dag har Leo og jeg bare kost oss! Dagen min startet rundt 8 i dag tidlig, da jeg våknet av at Leo våknet og når han omsider sovnet etter en ny runde med mat fikk jeg ikke sove selv. Lå bare og tittet på ham og ordnet litt med bloggen. Veldig fin start på dagen da, til tross for at jeg nå er så trøtt at jeg nesten svimer av her! Tror jammen jeg må få tatt meg en lur i løpet av ettermiddagen for å være klar til i natt. 

Siden været er så fantastisk her i Larvik for tiden pleier jeg å sprade rundt i magetopper og gud-vet-hva når jeg er alene her på dagtid, og fikk i dag tidlig øye på arret mitt som hadde blitt så utrolig fint! Så det var noen som etterspurte bilder, og det kan jeg sikkert få til. Hevelsen har gått betraktelig ned det siste døgnet også, men ser allikevel at det er relativt hovent. Men jaja! Det går jo over etter hvert det også. Forhåpentligvis?..

Nå ligger Leo for øyeblikket og sover på Fredrik igjen, så tenker jeg at vi legger ham i dagsengen hans veldig snart. Ønsker alle en flott dag videre, vi snakkes ♥

JEG HAR EN INNRØMMELSE Å KOMME MED

"Hva i alle dager er det jeg har gjort?" Var noe av det første jeg tenkte når jeg omsider fikk åpnet øynene mine i dag tidlig etter jeg og Leo hadde lagt oss igjen etter tisse-episoden. Jeg så bort på den lille kroppen som stirret intenst på meg med store øyne, før jeg lukket øynene mine noen sekunder, og åpnet dem igjen. Nei, han er der fortsatt. Det er ikke tull det greiene her, gitt. Dere skjønner, nå som Leo er over 2 uker gammel, begynner den slitne hjernen min sakte men sikkert å forstå at Leo faktisk tilhører oss, og at vi ikke skal levere han tilbake noen steder. Han skal ikke tilbake på sykehuset eller tilbake i magen. Han skal jo faktisk bo her, i gud vet hvor mange år fremover? For noen skumle greier. Jeg vil gjerne fortelle dere at det har gått opp for meg, men da hadde jeg nok løyet.


"Hva mener du med at du ikke skal tilbake i magen???"

Jeg trenger nok bare et par uker (måneder? år?) ekstra med bleieskifting til alle døgnets tider (og utider) gulping og flere tisse-ned-meg-episoder. Eller kanskje det setter litt fart i ting når han begynner å plapre. Ja, det er jeg rimelig sikker på. Gleder meg til det.

NÅR LIVET DITT BLIR SNUDD PÅ HODET

Mye har skjedd på to uker!

Jeg har sett mye nytt, lært mye, kjent på følelser og tanker jeg aldri tidligere har kjent på, samt at jeg har hørt ting jeg aldri trodde min 18-år gamle kjæreste skulle si. Ja, som for eksempel "Jessica kjapp deg hit, han bæsja på meg!!!"

Det er rart å tenke på at det er 2 hele uker siden han kom til verden Jeg synes jo allerede det har gått fort? Jeg veksler mellom å ha lyst til å ha en liten baby for alltid, og det å tenke at det er helt OK at han blir større for hver dag som går. Allikevel har vi noen øyeblikk sammen når Leo sover og vi kikker på han, og en av oss sier "Herregud, tenk at han skal bli en voksen mann?" For det er jo helt ufattelig rart, er det ikke? At noe så lite skal bli noe så stort?

Når jeg gikk gravid ble jeg sånn ca hver bidige dag fortalt hvor mye av ungdomstiden jeg kom til å miste. Store deler av tiden forsto jeg ikke helt hva mange snakket om. Vel, nå gjør jeg det. Jeg kan ikke reise spontant til Gjøvik, eller til noen steder i det hele tatt. Alt må planlegges, Leo må ha alt han trenger, og jeg kommer i bakerste rekke, hvilket jeg for ordens skyld synes er helt på sin plass.

Det jeg allikevel ikke helt forstår, er hvordan noen kan mene at spontanitet, fest og alt det andre som følger med en normal ungdomstid, kan være viktigere for meg enn å gi barnet mitt det beste livet han kan få. Hvordan egoistiske gleder kan være avgjørende. Men det er meg, altså. Og jeg har forstått at det er langt fra mange som er av samme oppfatning.

Jeg tok forferdelig feil når jeg sa at jeg følte livet mitt ble snudd på hodet når jeg fant ut at jeg var gravid. Nei, for det er først nå jeg sakte men sikkert forstår at jeg har dette ansvaret for resten av livet. Jeg tror ikke en gang jeg fattet det når jeg så meg, en halvfeit veldig høygravid tenåringsjente med håret oppsatt og ekstreme ringer under øyene på grunn av den elendige søvnen, i speilet i uke 39 i svangerskapet. Du bare fatter det ikke. Ikke fatter jeg enda hvordan Leo fikk plass der inne heller, for den saks skyld..

Men en ting skal dere ha, dere som advarte meg om hvor mye jeg kom til å angre; dere tok selvsagt rett. For det er jo definitivt ikke slik at livet mitt har fått en ny betydning. En ny mening. Og at jeg er mer motivert enn noen gang til å oppnå noe i livet mitt, for om jeg tidligere ikke har hatt noe eller noen å oppnå noe for, har jeg det jo i hvert fall ikke nå. Mulig det er klisje de luxe, men du forstår det ikke før du har din egen i armene dine. Slik ble det for meg òg.

Jeg fyller forresten 17 år om ca 2 måneder, så da må vi vel straks i gang med nummer 2 da? Begynner jo tross alt å dra på årene!

JEG ELSKER Å VÆRE MAMMA

Hei, og god dag alle sammen! Håper dere har hatt en fin start på påsken ♥

Angående påsken, jeg ser at det er flere og flere saker i media hvor enkelte hevder at påsken er blitt en unnskyldning for å trøkke i seg mest mulig godteri. Men blir vel strengt tatt ikke mange av høytidene brukt som en unnskyldning til kos, da? Det er vel relativt få mennesker som står opp om morgenen på julaften for å så skrike ut "GRATULERER MED DAGEN, JESUS!"

Samme kan det være. I dag sto vi i hvert fall opp ganske sent, og det var skikkelig deilig å få litt ekstra søvn. For å si det sånn; det trengtes! Vi begynner smått å få rutiner inn her hjemme, eller tja, hvert fall noe lignende..?. Leo er enda den roligste og snilleste gutten i hele verden, og det nyter vi så til de grader. For en grei baby vi har fått! Jeg vet at han fortsatt kan få kolikk, for han er jo enda ikke 2 uker gammel en gang, og det var jeg jo faktisk litt redd for også ettersom Fredrik hadde kolikk når han var liten. Fant allikevel ingenting om at det er arvelig på nett(?) Uansett så elsker jeg å være mamma, med alt det innebærer! Jeg er så glad i den lille familien vår.

I går tok jeg meg den friheten å ta meg en solariumstime mens Fredrik var hjemme med Leo, med besøk av moren og faren min. Jeg merker at jeg savner han bare jeg er borte fra ham en time jo!  Hvordan i alle dager skal jeg klare å la ham dra på overnattinger når han blir eldre? Leirskole? Hva med Ferie? Neida. Jeg følte meg hvert fall som et nytt menneske når timen var over, til tross for solbrenthet og litt bitterhet ovenfor hun som sang så ekstremt høyt i naborommet. 

 


Nå skal jeg endelig få spist frokosten min, ja, når det egentlig er tid for middag! Sånn blir det noen dager, men det gjør ingen verdens ting. Ønsker alle en flott påske videre ♥ Snakkes!!

DU VET DU HAR BLITT MAMMA NÅR...

- Du ikke trenger noen vekkerklokke lenger, ettersom du allerede har en liten som vekker deg minst 4 ganger om natten/morgenen. Minst.

- Frokosten gjerne blir inntatt etter klokken 1 om dagen, eller ikke i det hele tatt

- Du egentlig har planer om å kjøpe noe til deg selv, men ender opp med å handle inn et drøss av ting til barnet i stedet

- Du rekker å dusje, sminke deg, og ordne deg på under 10 minutter (og det skal godt gjøres..!)

- Samtaler om avføring, gulp og andre kroppsvæsker blir dagligdags


- Du (frivillig) bestemmer deg for å gå legge deg klokken 20.00 en lørdagskveld

- Du flere ganger daglig må overføre bilder fra både kamera og mobil fordi du tar så ekstremt mange bilder. Hele tiden

- Du takker gud og høyere makter for 3 timer sammenhengende søvn

- Du gir "jeg vet så godt hvordan det er"-blikket og smiler medfølende til andre mødre som har skrikende barn med seg på butikken

- Du rett og slett føler deg naken når du forlater hjemmet ditt uten barnet, barnevognen eller stellevesken

- Du etter få minutter i dusjen kaster deg ut og senere innser at du fortsatt har såperester i håret

- Vesken som før inneholdt sminke og mobillader er byttet ut med bleier, flasker og kluter

- Du slutter å lage deg te, kaffe eller kakao, for du rekker aldri drikke det før det er kaldt uansett. 

- Skittentøykurven er blitt en endeløs lang tunnel som aldri blir tom

hits