hits

PERSONLIG

NÅ HAR JEG ENDELIG GJORT DET..

Gjett hva? I dag kan jeg avsløre for dere at jeg endelig har fått søkt skoleplass til neste høst! Herregud, det er så rart. Spennende, skummelt og gøy samtidig. Det som er mest skummelt er at lille Noah skal i barnehagen. Men på dette tidspunktet er han ikke langt unna 2 år, så det går nok fint. Dessuten har jeg jo vært gjennom barnehagestart en gang tidligere med Leo, og da føler jeg meg litt tryggere. Jeg kjenner til noe av det som venter. Likevel er barna såpass ulike at jeg gruer meg litt uansett, siden Noah alltid har vært ekstra knyttet til meg, og i tillegg kommer til å være hjemme med meg litt lenger enn hva Leo var. Og så må jeg jo innrømme at det er litt sørgmodig å ikke skulle tilbringe like mye tid med han lenger, men i det lange løp vet jeg at det beste for Noah er at han også kommer seg i barnehagen og får utviklet og utfoldet seg der.

Jeg kommer høyst sannsynlig til å gå i klasse med mange av de som er født i 2002, året etter at min lillesøster er født. Det er jo litt rart, men det er visst relativt vanlig at det i enhver klasse er noen som er litt eldre. Det gjør i hvert fall ikke meg noe, så lenge jeg får fortsette på utdannelsen min. Det er sikkert noen som vil lure på hvorfor jeg ikke vil satse skikkelig på bloggen istedet for å begynne på skolen, men jeg tenker å fortsette bloggingen min som før mens jeg går på skole. For jeg har lyst til å vise en gang for alle at man definitivt kan få seg en ordentlig utdannelse selv om man får barn tidlig, og at det ikke gjør skolegangen umulig - selv om det blir vanskeligere. Jeg håper dere vil følge med!

Klem

MER VENNER ENN KJÆRESTER

Nå skal jeg være helt ærlig med dere her, fordi jeg både håper og tror at jeg ikke er alene: er det bare meg som føler at å være kjærester når man har små barn, enkelte perioder ender opp med å føles mer ut som å være samarbeidspartnere/venner enn kjærester? Litt slik har vi det nå.

Forholdet vårt er ikke på noen måte i noen faresone for brudd, men det har vært så mye i det siste og vi glemmer hverandre litt. Det blir overtidsjobbing på Fredrik, henting i barnehage for meg med 1-åringen på slep, planlegging av ditt og datt, avtale på helsestasjonen med minstemann, og sykdom. Det i god kombinasjon med at minstemann har måtte samsove med Fredrik og meg en stund nå fordi han har vært så syk. Ja, og den lille detaljen: seriøs mangel på tid (vet det er klisje). Vi samarbeider så bra med barna og rekker så vidt alt vi skal, utenom det å ta oss tid til å være kjærester. Og plutselig har det gått godt over en uke uten at vi i det hele tatt har kysset. Når vi da endelig har litt alenetid på kveldene fordi størstemann er på miniferie hos besteforeldrene sine... Så sovner Fredrik på sofaen .. Med kaffen så og si i hånden. Haha!

Men jeg synes ikke det er skummelt å snakke om, og jeg synes heller ikke det er noe å kvie seg for å snakke om med hverandre.  Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre det, for når jeg googler dette får jeg svaret om at forholdet er ved veis ende. Snakk om å krisemaksimere! Det trenger da virkelig ikke nødvendigvis være sånn. Så lenge man er trygge på hverandre og i utgangspunktet har det bra, tror jeg ikke dette er ensbetydende med slutten for parforholdet. Jeg både tror og håper at jeg ikke er den eneste som har kjent på dette i enkelte perioder. Det kan det være mange grunner til. Man vil selvsagt ikke ha det slik som dette over tid, men det betyr ikke at det kan skje uten at det trenger å bety noe mer enn at man er slitne småbarnsforeldre. For etter å ha vært småbarnsmamma i 3 år snart, så vet jeg at små barn ofte betyr unntakstilstand og at ting kanskje ikke alltid går akkurat slik man håper på, men at det går fint likevel!

Klem

JEG ER IKKE BITTER

"Er det dine barn?" Damen ser spørrende bort på meg i matbutikken.

"Ja, det er det" Sier jeg mens jeg ser ned på Leo og Noah som smiler sjenert bort til damen.

"Hvor gammel er du? Så søte de er!"

Slik foregikk en samtale mellom meg og en dame på matbutikken på fredag. Tidligere har jeg skrevet mye om motstanden jeg har møtt her på bloggen. De stygge kommentarene som har møtt meg i offentligheten, pekingen, latteren - den ekle fremtoningen. Men jeg innser at jeg har ikke nevnt så mye om disse episodene: hvor jeg får ros, hvor jeg får høre koselige historier om andre som også fikk barn tidlig, eller at de har respekt for meg som har taklet mammarollen så bra.

For tidligere var det utvilsomt en skjev overvekt at negative kommentarer i virkeligheten, og ute i offentligheten for min del. Nå har det egentlig snudd veldig. Selv om jeg vet at jeg var i en veldig sårbar situasjon da gikk på kjøpesenter og ble pekt på og ledd av da jeg var høygravid, så angrer jeg for at jeg ikke så litt større på det. At jeg ikke lot være å ta det så alvorlig! For hva betyr det for meg i dag? Det betyr jo ingen verdens ting. Det er kjipt å tenke tilbake på ja, men er det ikke en del av livet? Man opplever mye bra, og så opplever man det som er kjipt, og det som gjør litt vondt der og da. Men i ettertid innser man at man kan le litt av det likevel.

Kanskje det er ulempen med å være ung? Man er sårbar og man er kanskje ofte litt usikker. Jeg kan kanskje ikke klandre meg selv, men jeg angrer likevel litt for at jeg lot det bety så mye.

Er det en ting jeg har lært, så er det at man kan aldri forandre andre mennesker. Jeg hadde hatt grunn til å være bitter i dag, men jeg er ikke bitter. Jeg bærer ikke nag, og jeg er ikke sint på alle som fortalte meg at Leo ikke ville ha det bra hos meg. Eller de som lo av høygravide meg da jeg gikk en tur på kjøpesenter for å kjøpe babyting.

For 1 år siden nå, så fikk jeg en mail av en av de verste haterne mine som skrev ganske grove ting i kommentarfeltet mitt her på bloggen den perioden Leo var baby. Hun er en voksen dame, og datteren hennes var 18 år og hadde blitt gravid. Hun søkte råd hos meg. Hadde jeg grunner til å ignorere meldingen hennes? Såvisst. Gjorde jeg det? Nei. Selvfølgelig heiet jeg datteren hennes frem, selv om moren hennes aldri gjorde det med meg. Jeg vil heller tilgi.

Hvorfor det? Fordi om man virkelig vil forandre noe, så må man faktisk starte med seg selv.

DET HAR VÆRT ET HELVETE

Jeg har gledet meg så til å skrive dette blogginnlegget, for som mange av dere kanskje vet har vi hatt noen strevsomme uker. Jeg føler ikke at jeg har strukket til noen steder, verken med tanke på bloggen, Snapchat, Instagram, eller noen steder utenom det å være mamma. Og i hvert fall ikke på hjemmebane, for her ser det enkelt og greit ut som et kaos nå. Men rotet går heldigvis ingen steder!

Enkelte ganger skulle jeg ønske at blogging også ble ansett som og fungerte som en vanlig jobb, slik at jeg kunne ha tatt noen fridager.. Guttene har vært så syke og jeg har ikke fått sove om natten fordi jeg har vært redd for om feberen skulle bli enda høyere enn den allerede var, omgangssyke og diverse for alle unntatt meg, og ja.. Det har rett og slett vært sykdomsbonanza for de tre andre i husstanden de siste ukene, og jeg har enkelt og greit ikke strukket til på alle plan. Jeg føler jeg har gjort en voldsomt dårlig jobb med bilder på bloggen og bloggingen min i seg selv de siste ukene på grunn av dette, og det går så på samvittigheten min fordi jeg er opptatt av å gjøre en ordentlig god jobb for alle som leser bloggen min ♥

Den gode nyheten er at til tross for at det har vært et helvete (om jeg skal si det rett ut) så er det over. Jeg sitter og gråter av glede nå fordi jeg er så lettet. Jeg er klar over at det høres helt sinnssykt ut, men dere som har vært borti lignende sykdom av alle slag som varer i flere uker vet sikkert hva jeg snakker om. Det føles ut som at det aldri skulle ta slutt. Så Fredrik og jeg feirer helgen i dag som to svært fornøyde foreldre!

Nå kan jeg endelig fortsette der jeg slapp før alt dette startet, og det skal bli veldig godt. Både for dere som leser og for jeg som får så dårlig samvittighet for dårlig blogging. På søndag blir Leo hentet av søsteren min fordi han skal dra noen dager bort på besøk til henne og mine foreldre. Han gleder seg veldig mye, og det jeg tror det kan hjelpe litt på hvor produktive Fredrik og jeg blir her hjemme så lenge også, når vi kun har ett barn å ta hånd om. Nå skal vi jo tross alt begynne  med det etterlengtede prosjektet med å bytte rom med barna! Det blir så koselig å innrede gutterommet deres, og ikke minst at Fredrik og jeg endelig skal få eget rom. Vi har ikke sovet alene sammen til vanlig siden før vi fikk Leo, så det er kanskje på tide? Gøy blir det i hvert fall ♥

God helg alle sammen!

SLIK FIKK JEG KROPPEN MIN TILBAKE

Dette er et innlegg som handler om kropp og trening, og ettersom dette har en sterk tendens til å få folk til å gå helt bananas i kommentarfeltet ber jeg dere om å la være å i det hele tatt lese innlegget om det ikke er noe du finner interessant. Det er vanskelig å treffe alle med alt jeg skriver om og deler. Styr også unna dette blogginnlegget om du kjenner at du ikke klarer å se bilder av en kropp uten å måtte seksualisere den eller skrive stygge ting til meg. Jeg ber dere vennligst scrolle forbi eller klikke dere ut om dere kjenner at dette treffer dere. Dere er herved advart.

I dag er det ett år siden jeg gikk i gang med å prøve å gå ned i vekt etter jeg hadde fått den yngste sønnen min i oktober 2016. Jeg valgte den gang å holde det meste utenfor bloggen, jeg skjønte tidlig at skal jeg skrive om kropp på bloggen må jeg tråkke ytterst forsiktig. Jeg forstår at jeg nå beveger meg ut på et minefelt og at dette er et sårt tema for mange - og mitt ønske er aldri å tråkke på noens tær.

Likevel får jeg (uten å overdrive) spørsmål stort sett hver dag om jeg kan skrive om kropp. Om jeg kan vise bilder. Om jeg kan værsåsnill å fortelle hvordan jeg klarte å gå ned babykiloene. Nå er etterspørselen blitt så stor at jeg velger å dele litt. Jeg har gått mange runder med meg selv om jeg skal skrive dette blogginnlegget, til tross for alle som har spurt etter et slikt blogginnlegg. Fordi når jeg har fått spørsmålet "Hva gjorde du for å klare det?" så har jeg lurt litt på hva jeg burde svare. Burde jeg pynte på det, slik at ingen føler jeg "oppfordrer" noen til å gå ned i vekt? Burde jeg ikke heller si at ingen av dere trenger det, og at alle er fine som de er? Burde jeg ikke heller holde fast ved at alle er bra nok som de er? 

Alle er bra nok som de er, og jeg vil ikke at noen skal føle seg presset til å trene ved å lese dette blogginnlegget. Men jeg vet også at de "Du er bra nok som du er"- kommentarene ikke hjalp det spor på min selvfølelse noen måneder etter barna mine hadde kommet til verden, og jeg fortsatt veide 15kg mer enn jeg følte meg komfortabel med. Når jeg følte meg dårlig av å se meg selv i speilet. Det er helt ærlig fra min side. Jeg har kommet til den alderen hvor hva andre synes om meg ikke betyr like mye for meg lenger, men at jeg selv føler meg bra, sprek og fin kommer nok alltid til å ha en viss betydning for meg.

Jeg gikk ned 16 kg fra januar til mai i fjor, nettopp på grunn av trening og strengt kosthold - og har siden det vedlikeholdt vekten min. Jeg forstår at noen kan tenke at det var såå lett for meg som er ung, skal ikke nekte for at det kan ha vært lettere for meg å gå ned enn mødre i 40-årene, men det var likevel tungt for meg og like fullt mye jobb - for øvrig synes jeg faktisk det var enda tyngre da jeg var 16 og gikk ned 15 kg noen måneder etter at jeg hadde fått den eldste sønnen min. 

Jeg kan først skrive litt om hvorfor jeg valgte å gå ned når jeg enda hadde en relativt liten baby å ta vare på. Jeg ammet enda Noah som var 3-4 måneder gammel på denne tiden i fjor da jeg begynte for alvor, så noen slanking har aldri vært tema. Å slanke seg når man ammer bør man aldri gjøre (!) Jeg vil også fraråde nybakte mødre til å bli veldig opphengt i vekt og kropp. Tiden med den lille babyen din får du aldri tilbake, å trene kan du gjøre senere om du føler for det.

(Understreker at jeg ikke er en kostholdsekspert og at jeg heller ikke tror det selv; men at jeg har gjort mye research i forbindelse med min egen vektnedgang og at jeg har egen erfaring)

Slik fikk jeg kroppen min tilbake:

- Styrketrening. Masse styrketrening. Jeg trente mye med barna mine, noe jeg for øvrig gjør fortsatt. Gøy, og samtidig veldig god trening. Jeg hadde hovedfokus på mage, lår og rumpe. Om du er usikker på hvilke øvelser du kan gjøre (både med og uten barna, eller andre vekter) så finnes det veldig mange hjelpsomme treningsvideoer på Youtube - er du usikker på en øvelse kan du også bare google den. Mange tror at man må være på treningssenter for å gå ned i vekt eller nå målene sine, så da kan jeg jo si med en gang at jeg aldri har satt min fot inne på et treningssenter. Jeg kunne sikkert ha gjort det, men med to barn hjemme er det enklere med hjemmetrening og evnt joggeturer.

- Kutte ut sukker. Jeg kuttet ut sukker helt i perioder, men unnet meg noe en gang i blant. Det viktigste er å ikke fråtse, noe jeg har hatt en voldsom tendens til å gjøre tidligere (og noe nå i det siste, haha!) og så er det jo viktig å ta litt hensyn til at vi er ulike. Er du fryktelig avhengig av lettbrus for eksempel, så kan du kutte ned gradvis istedenfor å kutte tvert. Da er det større sjanse for å at du klarer å holde deg.

- Ikke spis bare for å spise. Det samme gjelder småspising generelt. Og aldri gå på matbutikken sulten! Det er likevel utrolig viktig å spise nok mat, så lenge maten faktisk er sunn.

- Ikke vei deg hver dag. Du kommer ikke til å se resultater med en gang, og det er man bare nødt til akseptere. Det kan også hende at det går greit i starten, men at vekten plutselig kan stå stille en stund. Hvis du fortsetter med de gode vanene dine og kommer over denne kneika, så vil vekten gå nedover. Been there, done that.

- Gå. Jeg gikk utrolig mye i denne perioden, omtrent 15 000 skritt hver dag i tillegg til treningen. Jeg synes ikke det er spesielt mye, det er en noen fine gå eller jogge-turer. Jeg gikk både med barna og uten, det kom litt an på. Det viktige er i hvert fall å bevege seg litt, i tillegg til styrketrening.

- Motivasjon. Jeg får ikke hjulpet dere så mye med denne, for den er man nødt til å finne selv. Jeg har alltid hatt enormt med viljestyrke selv,  men jeg vet jo at det er andre der ute som sliter med det. Det er lov å skeie ut og man skal ikke ha dårlig samvittighet for det, jeg mener at gjør man er skikkelig innsats så er det bra. Og så kan man heller ta det i et litt tregere tempo om man sliter med motivasjonen.

Om dere har noen spørsmål omkring dette nå så kan dere stille meg spørsmål i kommentarfeltet! 

Ha en fin kveld videre ♥

VENNER FØR OG ETTER BARN

Mange av dere er nysgjerrige på vennene mine. Klarer jeg å ha venner på min alder uten barn? Har jeg venner på alderen min med barn? Kjenner jeg mange i samme situasjon som meg?

Bestevenninna mi og meg i dåpen til Leo, høsten 2015.

Jeg har ikke lyst til å utlevere vennene mine så mye, men jeg kan gjerne skrive litt generelt om venner. Noe annet jeg oppdaget mest med overgangen fra 1 til 2 barn, var at egentid til egne interesser og tid til venner også ble godt over halvert. Mange mener kanskje at dette er tull, og at det ikke handler om tid, men at man må prioritere - det tenkte jeg også før jeg fikk barn. Jeg mener ikke at kan ligge litt i det, for man må jo ville prioritere også - men for mange, meg selv inkludert, tror jeg det handler mye om tidsklemma også. At man føler døgnet skulle hatt flere timer, fordi tiden ikke strekker ordentlig til med tanke på alt man ønsker å få tid (og anledning) til.

Jeg kjenner flere som ble gravide som 16-åringer som meg. Det synes jeg er morsomt, at jeg har fått kontakt med flere av de som har vært i samme situasjon som meg. Det betyr jo også at vi har ganske mye til felles, hvilket er både hjelpsomt og fint. Jeg har også venner uten barn også, deriblant bestevenninna mi som bor i Gjøvik. Hun er like gammel som meg, og man skulle kanskje tro hun hadde barn selv, fordi hun er så utrolig forståelsesfull og reflektert rundt så mange situasjoner jeg har vært i med barna, og generelt omkring tema som omhandler barn. 

Jeg håper jeg ikke er alene om å ha følt det sånn som dette noe ganger; men av og til når jeg har hatt venner uten barn, så har jeg opplevd at de ikke helt klarer å forstå hvorfor det for eksempel har hendt at jeg må avlyse avtaler fordi ting med barna kommer i veien. (Jeg har ikke det slik med bestevenninna mi eller andre nære venner) Eller at jeg ikke kan finne på noe og bli med ut på fest på superkort varsel, og så videre. Det er egentlig det eneste utfordringen jeg har opplevd med å ha enkelte venner uten barn som ikke har noen forhold til barn selv, og jeg synes egentlig er det er ganske logisk. Jeg forstår det kjempegodt, for jeg hadde nok ikke forstått det selv om jeg ikke hadde hatt barn. 

Kort forklart har jeg venner uten barn og med barn, både eldre og yngre enn meg selv. Jeg er egentlig ganske sosial av meg og det har jeg alltid vært, men det er ikke til å legge skjul på at å få barn har lagt en liten demper på hvor sosial jeg kan og orker å være. Det synes jeg er helt greit, for det er noe som følger med livet jeg lever. 

Det er litt morsomt, for jeg har sinnssykt mange bekjente, og mange venner - men ikke mange som jeg er veldig nær. Jeg er veldig knyttet til barna mine, og jeg har nok også ganske vanskelig med å slippe andre mennesker ordentlig inn på meg, nettopp fordi jeg vet at de som kommer nær meg, også vil komme nær barna mine. Jeg setter veldig pris på de nære vennene jeg har, de har jeg hatt ganske lenge og det føles veldig bra å vite at de alltid er der - selv om vi ikke nødvendigvis kan møtes 2 ganger i uken.

Jeg synes det er så synd når jeg hører fra mødre på min alder som forteller meg at de mister vennene sine eller at vennene deres ikke er interessert i å ha kontakt lenger. Noen ganger lurer de på hva jeg har gjort for å bevare de vennene jeg har, men jeg tror ikke det er det som har vært utslagsgivende. Jeg har vel bare hatt flaks med å finne meg skikkelige venner.

Jeg håper dere får en fin lørdagskveld videre!

JEG SKAL IKKE LYVE FOR DERE

God kveld. Jeg skal ikke lyve til dere nå, for jeg har hatt tidenes verste dag. Men det går over! Kanskje ikke den beste starten på helgen, men ser man litt stort på det har jeg ikke akkurat mye jeg kan klage over.

Jeg skriver dette blogginnlegget på mobilen min mens minstemann sover på brystet mitt, så beklager på forhånd om jeg har noen skrivefeil. Jeg har vært alene om alt i dag fordi Fredrik er slått ut av influensa. Han har ligget på ca samme sted hele dagen, og er så syk som jeg tror jeg noensinne har sett noen før. Men biten med å ha barna alene går som alltids veldig greit. Det merkes for øvrig at de begynner å bli større og har egne meninger, det skal sies!

Siden jeg har hatt barna alene så betyr det også at jeg også har vært helt alene når barna sover. Ikke at de har sovet så mye, da. Haha! For i og med at jeg har hatt en dårlig dag, så har det vært litt sånn "Det som kan gå galt, vil gå galt" så derfor tok leggingen ganske lang tid, som igjen er grunnen til at jeg skriver til dere først nå.

Jeg skal ikke lyve for dere, for av og til er jeg litt redd for å bli alene. Alene om barn, hus, hjem, og barnehagehenting. Selv om jeg teknisk sett aldri vil bli helt alene igjen, siden jeg alltid vil ha barna mine, så synes jeg det er skummelt å tenke på. At hver dag er en dag hvor jeg har ansvaret for absolutt alt, og hvor jeg er alene om gleden ved barna. Det er ingen ønskesituasjon for meg. Jeg tror ikke det er en situasjonen noen egentlig sitter og ønsker seg, men at livet snur og tar vendinger man ikke alltid kan forutse. Og så gjør man det beste ut av det, for det skylder man seg selv, og det skylder man barna.

Men jeg tror det er sunt at jeg er litt redd. For det viser at jeg ikke tar det for gitt.

Klem

GRAVID SOM 16, 17 OG 18-ÅRING

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette blogginnlegget, for akkurat nå er jeg så oppgitt at jeg er på grensa til å bli ordentlig lei meg. Jeg har tenkt på å skrive dette blogginnlegget mange ganger, men det ender alltid med at jeg lar være. Jeg tror jeg har lett for å droppe det fordi jeg ikke orker peset, fordi jeg vet at kommentarfeltet kommer til å se ut som tredje verdenskrig, og fordi jeg skulle ønske jeg lot være å skrive ærlig om dette på bloggen i utgangspunktet. Men nå synes jeg faktisk det er på tide at jeg står opp for meg selv, for jeg orker ikke å gå med denne klumpen i magen lenger.

Jeg er så forbanna lei av å lese «Herregud, gravid som 16-åring OG 17-åring? Hørt om kondom eller?»

Vet du hva, det har jeg faktisk. Høflighet, hørt om det eller?

For dere som ikke har fått det med dere: Den første gangen jeg ble gravid, så ble jeg gravid på en type p-pille som ble tatt av markedet like etter. Fra det jeg har fått med meg, så var det blant annet fordi et stort antall kvinner ble gravide på dem. Den andre gangen jeg ble gravid, ble jeg gravid på en minipille som het Cerazette.

Det var andre gangen jeg ble gravid jeg begynte jeg å ane at det ikke var tilfeldigheter det var snakk om. Å bli gravid èn gang på prevensjon kan vi vel alle være enige om at kan skje om man er riktig "uheldig" alt ettersom hvordan man ser det (jeg anser meg naturligvis ikke som uheldig nå - siden det har gitt meg de nydelige barna mine) men dere skjønner tegninga.

For noen dager siden var jeg så dum at jeg skrev her på bloggen at jeg har hatt en spontanabort for en god stund siden. Her var det for det første noen som trodde at spontanabort og abort er det samme. Det er ikke tilfelle. Spontanabort er en ufrivillig abort som skjer i kroppen din, oftest på et relativt tidlig tidspunkt i graviditeten - og har gjerne noe å gjøre med at fosteret ikke er levedyktig, dermed rydder kroppen opp selv ved å støte det ut. Enkelt forklart.

Abort, eller provosert abort som det egentlig heter, er en frivillig abort man selv gjennomgår på sykehus etter eget ønske. Jeg gjennomgikk altså en spontanabort, det skjedde da jeg var 18 år gammel. Den gangen ante jeg ikke at jeg var gravid før jeg fikk bekreftet av en lege at jeg hadde hatt en spontanabort. Den gangen gikk jeg ikke på noen slags hormon-prevensjon, siden jeg har blitt frabedt å bruke det siden kroppen min ikke tar det opp, og jeg kun ender opp gravid. Jeg brukte riktig nok annen prevensjon.

Det gjør at jeg ble gravid som 16, 17 og 18-åring.

Kan du tenke deg hvor tøft det er å bli gravid i tenårene? Kan du forestille deg hvor mye tøffere det blir når det fortsetter å skje, til tross for at du gjør alt i din makt for at det ikke skal skje?

Attpåtil sitter det et titalls bedrevitere på bloggen min, på Facebooken min, og ja, jeg har til og med fått oppleve å få TEKSTMELDINGER sendt til min private telefon om at "jeg er så jævlig dum som ikke bruker kondom!"

Samtidig som at jeg får de kommentarene, så sitter jeg i sofaen hjemme. Samme dagen har jeg nok en gang vært på sykehuset for samtale og oppfølging og Gudene vet hva jeg ikke har vært på - som har med at jeg blir gravid tross bruk prevensjon å gjøre. Timer og oppfølging hos gynekolog, time på sykehuset på gynekologi-obstetrikk-avdelingen, leger, og igjen - Gudene vet hvem jeg ikke har snakket med! Det har vært mitt ønske å få alle disse timene fordi jeg også ønsker å finne en mulig grunn til hvorfor dette skjer, og hva jeg selv kan gjøre for å unngå å bli gravid i fremtiden.

Det er så frustrerende at jeg blir tom for ord. Derfor gjør det meg så oppgitt og trist at noen ønsker å fremstille meg som uansvarlig, når sannheten er så langt der i fra.

Det er ikke bare èn av gynekologene jeg har truffet på som har fortalt meg at min situasjon er rimelig unik, men det forandrer fortsatt ikke det faktum at dette er høyst reelt. Vi kan tulle med det, og jeg kan le litt av hvor sprøtt det er når jeg prater med familien min om det - men for meg så er det til syvende og sist blodig alvor. For det er ikke bare snakk om en positiv test, det er snakk om barn som fortjener de aller beste oppvekstvilkår, barn som skal vokse opp og trenge ressursene dine. Barn som skal følges opp skikkelig.

Jeg understreker igjen at jeg alle gangene jeg har blitt gravid (og alle gangene jeg ikke har blitt det) har brukt prevensjon etter beste evne etter rådene jeg har fått fra helsepersonell: Når jeg da likevel blir gravid så er det faktisk utenfor min kontroll. 

Slutt å spør meg om jeg "har hørt om kondom" eller om jeg trenger kurs i hvordan å bruke prevensjon. Jeg vil tørre å påstå at jeg etter alle timene og samtalene jeg har vært på med helsepersonell, kan mye mer om prevensjon enn hva majoriteten av befolkningen gjør.

Jeg vet at jeg utleverer mye privat informasjon i dette blogginnlegget, vanligvis ville jeg aldri delt såpass mye. Spesielt ikke om et såpass sårt og privat tema som hva dette er. Men nå har jeg fått så nok at jeg tenkte det var bedre å legge alle kortene på bordet og dele tilnærmet alt - i håp om å møte litt færre dømmende kommentarer. Og kanskje litt mer forståelse, og en liten dose empati. Jeg ønsker ikke å fremstille meg selv om et offer, men dette er virkelig ikke noe gøy. Tvert i mot synes jeg det er skikkelig vanskelig.

Så om du vil dømme meg på grunn av det som er utenfor min kontroll, så er det selvsagt greit. Vil du likevel kalle meg en uansvarlig, umoden drittunge etter å ha lest dette, så er det også OK.

Men det er lurt å tenke litt før man snakker, før man slenger ut kommentarer eller hagler inn med beskyldninger mot noen. Det er lurt å huske på at man ikke burde dømme andre før man har gått i deres sko.

3 ÅR SOM SAMBOERE!

Det gikk meg nesten hus forbi (bokstavelig talt) at jeg for 3 år siden i går, flyttet sammen med Fredrik i den første leiligheten vi flyttet til sammen. Jeg husker følelsen av nervøsitet og glede, men også hvor utrolig spent jeg var! Flytte-esker over alt fylt til randen av klær, småting, pc, tv, sko, babymøbler og babyklær. Og der sto vi to sammen i den fine, lyse leiligheten i andreetasje i Larvik som skulle bli vårt første felles hjem sammen med den lille sønnen vår.

Jeg hadde kun Leo i magen da vi flyttet, og selv om jeg vil påstå at jeg husker mye av det rimelig godt - så føles det på samme måte som en litt fjern drøm. En fin drøm, vel og merke. Jeg følte at livet vårt sammen startet for alvor da vi flyttet inn i den leiligheten, og jeg kan ikke få takket meg selv nok for at vi gjorde det. 16 og 17 år gamle var vi da vi flyttet ut sammen, da hadde jeg allerede bodd alene her i Larvik i et halvt år. Og akkurat nå, 3 år senere, så er jeg i ferd med å innse hvor tidlig det faktisk er. Men vi har stått på egne ben fra starten av, og sånn synes jeg faktisk det skal være når man får egne barn.

Et lite bilde med en nyfødt Leo i den første leiligheten vår!

3 år som samboere. Det er ikke verst! Det er i hvert fall ikke en dårlig start. Å flytte sammen med Fredrik ble definitivt ikke som jeg trodde.

Det ble mye bedre.

DET ER TØFT Å SNAKKE OM!

Hei alle sammen! På bloggen har jeg en tendens til å være overveldende følsom av meg, jeg skriver, deler, kommenterer og dere sitter kanskje med følelsen av at jeg er veldig styrt av følelser. Det stemmer til en viss grad, men jeg merker selv at jeg ikke er like "klissete" i virkeligheten som jeg av og til kan være på bloggen. Haha! Jeg tror det har litt med at jeg skriver mye om barna her inne og åpner meg om ting som jeg ikke like ofte snakker om i dagliglivet, og at da blir det som det blir. 

I dag er jeg litt sånn. Litt trist, og litt glad. Intervjuet jeg gjorde med VG i forbindelse med at jeg har tatt keisersnitt med barna mine er ute på VG+ Intervjuet handler om fødselsangst og keisersnitt. Jeg tenkte å gjengi noe av det her på bloggen (Vi krysser fingrene for at jeg ikke får VG på nakken!)

«En tykk nål trenger gjennom huden i korsryggen. Operasjonsbordet føles kaldt. Jessica skjelver. Nå begynner bedøvelsen å boble, underkroppen blir nummen. Hun klemmer kjæresten, Fredrik, hardt i hånden.

«Pust dypt», sier legen. Skalpellen glir gjennom Jessicas nedre mage. Menneskene i de grønne draktene river og røsker: «Nå blir det snart baby her, dere». Klokken er 11.05, 23. mars 2015, på Tønsberg sykehus. Leo tar sine første åndedrag av den kjølige luften i operasjonssalen.

Jessica føler mest på gleden over å kunne leve normalt igjen, med sin nye, lille familie. I ni måneder har marerittene om fødestua og angsten for å dø tatt overhånd. Vonde følelser har kvalt gledene over det å gå gravid for første gang. 

Hvordan skulle hun klart dette uten keisersnittet?

Hos psykologen og legen fikk Jessica raskt diagnosen «ekstrem fødselsangst». Psykologens teori var at det kunne ha opphav i dødsangsten Jessica opplevde da hun var ti år. 

? Mange bagatelliserer fødselsangst, og argumenterer med at kvinner er laget for å føde. Men det gjør ikke angsten min noe mindre virkelig. Alle gruer seg litt til en fødsel, men det er ikke det samme som angst. For meg gikk det utover hverdagen. Redselen ble lammende.»

Foto: Roger Neumann

Dette er utvilsomt en av hjertesakene mine, det å kunne gi fødselsangst et ansikt på en måte. Jeg er veldig glad jeg gjorde dette intervjuet selv om det faktisk var overraskende tøft å snakke om. Man river litt opp i gamle sår, på en måte ♥

Nå sitter jeg i stuen og holder på å sovne i sofaen. Det er litt sørgmodig at den fine juleferien vår er over, men jeg tror virkelig det skal bli godt å komme tilbake til hverdagen også! Jeg elsker hverdagen, selv om julen desidert er min favoritt-tid på året. Fredrik og jeg fikk en kjempefin nyttårsaften i går, så den kommer vi til å leve på lenge. Nå i januar er det en del som skjer. Jeg drar blant annet tilbake til Gjøvik neste uke uten barna, dette kommer jeg tilbake til. Vi har en del som skjer her hjemme i form av at barnerommet skal innredes og ordnes - og så har verdens beste pappa til Leo og Noah bursdag innen få dager. Han fortjener en skikkelig fin feiring, noe jeg skal sørge for at vi gir ham! 

Klem

DET HAR VÆRT ET FANTASTISK ÅR!

Endelig er det lørdag, og i morgen er det nyttårsaften! På slike dager merker jeg ekstra godt at vi er mamma og pappa blant jevnaldrende venner, siden så og si alle vennene våre uten barn skal ut på fest i morgen. Haha! For oss betyr nyttårsaften familie, filmer på tv, og en nydelig nyttårsmiddag. Slik har det vært for oss de to siste årene også, og jeg ville ikke byttet ut morgendagens kveld med barna for hvilken som helst fest i hele verden. I år skal vi ikke en gang ha noen på besøk i motsetning til de to siste årene, så dermed blir det bare oss. Barna kommer trolig til å sove når vi går inn i det nye året - hvilket betyr at Fredrik og jeg går inn i det nye året sammen alene. Og det synes jeg faktisk høres helt perfekt ut!

Her kommer et par glimt fra 2017 som jeg aldri kommer til å glemme:

Første 17. mai feiring med begge barna våre!

Søskenbilde tidlig i 2017 

Den utrolig fine dåpen til Noah i januar i år, får tårer i øynene av å se dette bildet!

Våren 2017 da jeg endelig kunne gå i skjørt igjen etter å ha vært gravid fjorårets sommer og vår. Haha!

En av utallige kvelder hvor guttene leker og koser i sengen til Leo.

En god klem til pappa!

Noah 6 måneder sommeren 2017 ♥

Tidlig i 2017 slet Fredrik og jeg veldig forholdet vårt, men vi kom oss ut av det og startet med blanke ark våren 2017. Sommeren var travel, men veldig fin - og siden har vi opplevd så utrolig mye sammen som familie. Det har skjedd så mye gøy i 2017, men likevel synes jeg ikke 2017 var like bra som 2015 og 2016. Derfor kjenner jeg at det blir så gøy å gå inn i et nytt år som jeg allerede vet kommer til å bli et av de mest innholdsrike årene i livet mitt! Tusen takk for følget dette året, og tusen takk for at dere leser ♥

God klem

SVARENE DERE HAR VENTET PÅ!

Hei dere! Nå kommer endelig svarene på gårsdagens leser-quiz som du finner HER. Dagens blogginnlegg ble litt senere enn vanlig fordi vi har hatt noen venner av Fredrik på middag, og i tillegg har hatt to barn som har krevd sitt. Jeg håper det går bra, jeg gleder meg i hvert fall veldig til å dele fasiten med dere nå!

Påstand nummer 1: "Etter det første året mitt som blogger i 2015, da jeg var 16 og helt ny i bloggverden, endte jeg opp med en skattesmell på 70 000 kr da året var omme."

= FLEIP. Jeg har aldri fått noen skattesmell, jeg har derimot fått igjen penger nesten hvert år. Det var merkverdig mange som trodde denne stemte, virker jeg sånn gjennom bloggen? Haha!

Påstand nummer 2: "Leo skulle egentlig vært storebror på nytt, og Noah skulle egentlig ha blitt storebror for første gang, for jeg hadde en spontanabort for en stund tilbake"

= FAKTA. Dette stemmer faktisk. Det er for øvrig en god stund siden, Noah var enda en relativt liten baby, og jeg visste ikke en gang at jeg var gravid før kroppen hadde ryddet opp mye selv. Litt rart å tenke på, men jeg liker å tro at ting skjer for en grunn.

Påstand nummer 3: "De to første årene på ungdomsskolen skulket jeg og dro hjem, sov, festet, ga faen i skolen og hadde 2,3 i karaktersnitt. Jeg hatet skolen. Det siste året derimot gikk jeg ut av ungdomsskolen med ca 5 i karaktersnitt."

= FAKTA. Jeg brydde meg ikke noe om skolen de to første årene på ungdomsskolen, og gjorde en del ting jeg angrer på i dag. Det siste året derimot tok jeg meg skikkelig sammen, og det gav virkelig resultater. Dette er så morsomt å tenke tilbake på! Jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt karaktersnittet mitt jeg hadde det siste skoleåret en gang tidligere her på bloggen.

Påstand nummer 4: "Sommeren 2012 gikk jeg opp 15 kg fordi jeg hadde min aller første kjærlighetssorg. Det var helt jævlig og jeg kommer aldri til å glemme det."

= FLEIP. Jeg klarte aldri å gå opp noe særlig i vekt før jeg ble gravid, så dette stemmer ikke.

Påstand nummer 5: "Jeg gav Fredrik FIFA 18 i julegave, men siden jeg er så glad i fotball ender det oftest med at jeg spiller det selv."

= FLEIP. Denne skjønte heldigvis mange av dere, dere kjenner meg jo godt på mange områder! Jeg kan ikke fordra verken fotball eller Fifa, til min samboers store fortvilelse.

Påstand nummer 6: "Jeg tok tungepiercing på et tatovering og piercing-studio med legitimasjonen til storesøsteren min da jeg var 14 år gammel, uten at hun visste det"

= FAKTA. Jeg husker enda at jeg stjal passet til storesøster før jeg dro avgårde sammen med ei venninne for å ta tungepiercing. Jesus Kristus! Tungepiercing av alle ting. Hva tenkte jeg med? Forstå det den som kan.. Haha!

Påstand nummer 7: "Enkelte av vennene mine ville ikke ha noe mer med meg å gjøre da jeg ble gravid, og noen av dem har jeg enda ikke snakket med etter det."

= FLEIP. Skjønner at noen av dere trodde denne stemte, siden det er ganske "kjent" at mange som får barn tidlig mister venner og ikke minst har venner som slutter å bry seg. Forståelig nok, man har jo totalt ulike livssituasjoner og lever jo tross alt helt ulike liv. Men tross dette er det ingen av vennene mine som jeg hadde før jeg ble gravid som ikke ønsket noe mer kontakt med meg etter jeg slapp den nyheten. 

Påstand nummer 8: "Jeg elsker mat og spiser alt for mye. Jeg kan spise en langpannepizza alene og spiser tidvis mer enn samboeren min. Familien min forstår ikke hvordan jeg kan spise så mye i og med at jeg er så liten."

= FAKTA. Jeg kan spise helt utrolige mengder mat og elsker mat høyere enn dere aner. Venner og familie fatter ikke at jeg kan spise så mye og likevel ikke legge på meg noe særlig. Det må være all løpingen etter barna som gjør opp for at jeg kan spise så mye, tror jeg. Hehe!

Påstand nummer 9: "Jeg har begynt å spise svin igjen etter at jeg i nesten 6 år holdt meg borte fra den type kjøtt, og alt som har med svin å gjøre."

= FLEIP. Jeg spiser fortsatt ikke svin og har ikke gjort på det snart 6 år.

Påstand nummer 10: "Da Fredrik og jeg nesten akkurat hadde blitt sammen, så skulle jeg ut med bestevenninna og kusina mi her i Larvik. Det ender med at jeg blir så full at noen må kjøre meg hjem til Fredrik, og at faren til Fredrik nesten måtte bære meg i seng. Veldig morsomt møte med svigers, ja."

= FAKTA. Dette var den pinligste å svare på merker jeg, men ja ja. Det verste er at da jeg våknet opp dagen etter hadde Fredrik invitert bestekompisen sin på besøk, mens jeg lå fyllesyk og kastet opp i sengen hans. Og med tidenes fylleangst. Grøss!

Ønsker dere alle en kjempefin helg, og håper dere koser dere resten av kvelden!

Klem

FLEIP ELLER FAKTA OM MEG

Hei dere, håper dere har det bra! Jeg kom på noe jeg kunne gjøre her på bloggen som jeg ikke har gjort på 2 år. Dette blir et litt personlig blogginnlegg, men det passer jo bra i og med at noen av leserne mine har fortalt meg at jeg har vært litt upersonlig på bloggen den siste tiden.

 Dette er altså en type leserquiz, så kan vi se hvor godt dere kjenner meg! Jeg kommer med 10 ulike påstander i dette blogginnlegget, hvorav 5 av dem er fleip og 5 av dem er fakta - og så kan dere gjette i kommentarfeltet under dette blogginnlegget hvilke som er fakta, og hvilke som bare er oppspinn. Her vil jo dere som har lest bloggen lengst og mest kanskje få mest riktig, men jeg tenkte uansett at det kunne være morsomt, og at det muligens også kunne gjøre at dere blir litt bedre kjent med meg!

Påstand nummer 1: "Etter det første året mitt som blogger i 2015, da jeg var 16 og helt ny i bloggverden, endte jeg opp med en skattesmell på 70 000 kr da året var omme."

Påstand nummer 2: "Leo skulle egentlig vært storebror på nytt, og Noah skulle egentlig ha blitt storebror for første gang, for jeg hadde en spontanabort for en stund tilbake"

Påstand nummer 3: "De to første årene på ungdomsskolen skulket jeg og dro hjem, sov, festet, ga faen i skolen og hadde 2,3 i karaktersnitt. Jeg hatet skolen. Det siste året derimot gikk jeg ut av ungdomsskolen med ca 5 i karaktersnitt."

Påstand nummer 4: "Sommeren 2012 gikk jeg opp 15 kg fordi jeg hadde min aller første kjærlighetssorg. Det var helt jævlig og jeg kommer aldri til å glemme det."

Påstand nummer 5: "Jeg gav Fredrik FIFA 18 i julegave, men siden jeg er så glad i fotball ender det oftest med at jeg spiller det selv."

Påstand nummer 6: "Jeg tok tungepiercing på et tatovering og piercing-studio med legitimasjonen til storesøsteren min da jeg var 14 år gammel, uten at hun visste det"

Påstand nummer 7: "Enkelte av vennene mine ville ikke ha noe mer med meg å gjøre da jeg ble gravid, og noen av dem har jeg enda ikke snakket med etter det."

Påstand nummer 8: "Jeg elsker mat og spiser alt for mye. Jeg kan spise en langpannepizza alene og spiser tidvis mer enn samboeren min. Familien min forstår ikke hvordan jeg kan spise så mye i og med at jeg er så liten."

Påstand nummer 9: "Jeg har begynt å spise svin igjen etter at jeg i nesten 6 år holdt meg borte fra den type kjøtt, og alt som har med svin å gjøre."

Påstand nummer 10: "Da Fredrik og jeg nesten akkurat hadde blitt sammen, så skulle jeg ut med bestevenninna og kusina mi her i Larvik. Det ender med at jeg blir så full at noen må kjøre meg hjem til Fredrik, og at faren til Fredrik nesten måtte bære meg i seng. Veldig morsomt møte med svigers, ja."

Sist gang jeg gjorde dette fikk det helt utrolig god respons, så da tenkte jeg det var på tide å gjøre det for andre gang. Jeg deler svarene med dere i morgen, og gleder meg til å se om noen får alt riktig! Ha en herlig torsdagskveld videre, så snakkes vi snart igjen♥

Å MISTE FRIHETEN

Nå er det et allerede gått noen timer siden jeg kom hjem fra en liten handletur, og det var utrolig koselig å trille litt. Leo var med og sov hele turen i vognen. 

Da jeg gikk gravid husker jeg så mange nevnte det at man mistet all frihet når man får barn, og jeg merket allerede da vi kom hjem fra sykehuset med Leo at jeg ikke kunne gjøre hva jeg ville lenger. Jeg visste det jo i graviditeten også, men noen ganger følte jeg at graviditeten i seg selv var litt surrealistisk selv om det var hverdagen min. Selv om jeg så gravidmagen min i speilet hvor morgen på badet. Jeg husker jeg ble litt skremt av at alle fremstilte det så negativt at man mistet all frihet, for jeg merket jo fort at det ikke nødvendigvis var det.

Jeg trives veldig godt med å sette barna foran meg i enhver situasjon. De er totalt avhengig av meg, de trenger meg mer enn jeg trenger meg selv, og for å være helt ærlig så liker jeg det veldig godt. Å passe på dem, å gi dem et godt liv. Jeg tenker noen ganger på hvordan ungdomstiden min ville sett ut dersom barna aldri ble født, som mange også spør om. Men det å kunne være der for Leo og Noah hele tiden når de trenger meg, 24 timer i døgnet og i alle mulige situasjoner, det er for meg viktigere enn all frihet og spontanitet i hele verden.

Selv om det aldri var planen at jeg skulle tilbringe ungdomstiden min hjemme med barn, mine egne barn faktisk, så merker jeg mer hvor riktig alt føles i takt med at årene går. Til sommeren er det 4 år siden jeg ble gravid, og til høsten begynner jeg på videregående og jeg blir trolig den eneste tobarnsmammaen på første videregående - for å si det på den måten. Men jeg er stolt av meg selv og det jeg har fått til. Jeg går med hodet høyt, og jeg er glad for at livet mitt tok den vendingen, selv om mange mente jeg var alt for ung.

Jeg er glad for at jeg ble gravid selv om jeg akkurat hadde gått ut av ungdomsskolen. Det føles helt sykt å skrive det ned, for tenk å føle at noe er så riktig, når samfunnet mener at det er så feil?

Hadde jeg aldri blitt gravid, så hadde vel situasjonen jeg er i nå vært helt utenkelig og fjern. Kanskje hadde jeg vært student, kanskje hadde jeg bodd i kollektiv. Kanskje hadde jeg vært singel, kanskje hadde jeg reist verden rundt. Kanskje hadde jeg bodd i et annet land. Hvem vet. Jeg tror mange av oss velger å gjøre det beste ut av situasjonen man er i, og at det kan være noe av grunnen til at det føles helt greit å ikke ha en ungdomstid som "alle andre" i min situasjon. Ikke misforstå, for jeg ville aldri i verden byttet ut det å være mamma for noe i hele universet. Men det er vel ikke akkurat til å legge skjul på at jeg for lengst har akseptert at jeg aldri vil ha en normal ungdomstid. Og det er greit, for det var prisen jeg måtte betale for å få barna mine så tidlig.

Jeg ønsket ikke at det skulle skje da jeg sto i situasjonen, jeg hoppet på ingen måte av glede da jeg fant ut at jeg var gravid - ei heller ønsker jeg at andre sekstenåringer skal ønske seg til å bli gravide. Men i kjølvannet av alt, kan jeg ikke nekte for at jeg i dag er utrolig glad for at det skjedde. Tross alt. For barn er fortsatt den største gaven man kan få i livet, og jeg kan skrive under på at den ikke føles noe mindre kun fordi du er under 18 år. ♥

LITE VISSTE JEG..

Dere vet når dere hører en sang, ser et bilde, kjenner en lukt dere ikke har hørt, sett eller kjent på kjempelenge - og så kommer bare minnene strømmende på fra tiden du forbinder det fra? Et slikt øyeblikk hadde jeg i dag.

Jeg fant igjen dette bildet av meg selv fra juni 2014, da jeg akkurat hadde flyttet til Larvik. Jeg husker lukten fra den lille hybeleiligheten jeg bodde i. Jeg husker middagene jeg lagde. Jeg husker varmen, jeg husker alle sommerklærne jeg hadde som lå i klesskuffene mine, jeg husker den gode stemningen da Fredrik var hos meg. Jeg husker magesmertene. 

Det er helt latterlig å sitte her noen år senere og huske tilbake på alle tingene jeg overså og tenkte at «sikkert kom til å gå over» og innse at det faktisk var symptomer på at jeg var gravid!

Akkurat 16 år gammel og lykkelig uviten.

Lite visste jeg hva som ventet meg. ♥

DET BESTE VALGET JEG HAR TATT

Det har faktisk vært flere som har lurt på hvordan Fredrik og jeg traff hverandre, og ikke minst hvordan vi gikk fra å være venner til å bli kjærester, så i dag tenkte jeg å skrive om det.

Det hele er i grunn fryktelig tilfeldig. Så tilfeldig at det nesten bare er skremmende å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke var pålogget på facebook i akkurat det sekundet. For ja, her har vi tidenes kjærlighetshistorie - vi begynte nemlig å snakke på Facebook.

Året var 2012. Kusina mi gikk i klasse med Fredrik på ungdomsskolen, og Fredrik var pålogget på kusina mi akkurat når jeg var pålogget siden de samlet var ute på noe sammen, med bestekompisen til Fredrik som var sammen med kusina mi på denne tiden. Når han er på Facebook-kontoen hennes, dukker mitt navn opp på sidelinjen i chatten på facebook hvor det sto at jeg var, ja, "pålogget". Fredrik har fortalt meg i ettertid at han valgte den peneste jenta fra chatten til kusina mi, men dette har jeg litt vanskelig for å tro på. Haha! Derfra begynte han altså å snakke til meg gjennom hennes konto på tull, og jeg trodde at det var kusina mi helt til han sa at det var en venn av kusina mi. Derfra la han meg til som venn på sin Facebook, og det er vel sånn det hele startet.

Vi snakket masse, og etter en god del snakk traff vi hverandre for første gang helt i starten av 2013. Jeg var på besøk i Larvik for helgen og skulle tilbringe den sammen med kusina mi og min tante. Denne helgen skulle vi samles hos bestekompisen til Fredrik, sammen med kusina mi som var sammen med han - og Fredrik og jeg skulle møtes for aller første gang. Jeg husker at Fredrik hadde på seg Uggs og lik jakke som ekskjæresten min, akkurat det glemmer jeg aldri. Og så vil jeg bare understreke at vi fra starten av kun hadde en vennskapelig tone, vi startet aldri som noe mer enn bare venner.

Etter det første møtet så snakket vi bare mer og mer, vi hadde god kjemi og fant fort tonen. Etter denne helgen måtte jeg selvfølgelig dra tilbake til Gjøvik. Jeg var 14 år og gikk naturligvis på ungdomsskole, men vi snakket hver dag og holdt kontakten. Jeg fikk meg etter hvert en som jeg ble litt ekstra glad i som bodde i Gjøvik, og som ville at jeg skulle kuttet ut kontakten med Fredrik. Fredrik var min beste venn og det var uaktuelt for meg, men ikke lenge etter ble det uansett ikke noe mer mellom meg og han som bodde i Gjøvik.

Det er 2013, og våren nærmer seg. Fredrik og jeg møttes de gangene jeg var i Larvik, men det var ikke veldig ofte. Da sommeren kom var jeg i Larvik nesten hele sommeren. Jeg var mye sammen med Fredrik, vennene hans og kusina mi som bor her i Larvik. Jeg har så utrolig mange gode minner fra denne sommeren, da ble Fredrik og jeg ordentlig kjent med hverandre og hadde skikkelig mye tid sammen. Vi var skikkelig nærme venner, og det var utrolig godt å ha en så nær venn jeg bare kunne snakke med alt om. Likevel kan jeg ikke nekte for at jeg merket at jeg begynte å få følelser for Fredrik som ikke var så vennskapelige som jeg skulle ha det til, da andre rundt meg spurte om "hva som var greia med oss"

Jeg kunne fortalt mange historier fra den sommeren, men jeg tror ikke alt egner seg her inne. Vi hadde det i hvert fall veldig morsomt og det er så utrolig herlig å tenke tilbake på. Litt senere den sommeren kom Fredrik på besøk til meg i Gjøvik, etter jeg fikk kranglet med pappa om at han skulle sove på mitt rom - og ikke gjesterommet! Haha! Vi så filmer, snakket masse, spiste mye god mat og hadde det generelt utrolig koselig. Vi hadde et bånd som var så utrolig sterkt og jeg følte på mange måter at jeg hadde kjent han i flere år allerede. Eller at jeg hadde manglet en slik person i livet mitt.

Vi fortsatte selvfølgelig å holde kontakten, og avtalte at jeg skulle komme i høstferien igjen, samt noen helger før det. Fredrik hjalp meg gjennom utrolig mye når jeg hadde det en del vanskelig i den perioden, og det er jeg evig takknemlig for.

Utover høsten, nærmere bestemt helgen 20 til 22 september kom Fredrik på besøk til meg igjen. Vi hadde det som vanlig utrolig koselig og lo, var oppe sent, så filmer, spiste godteri og slappet av sammen. Mandagen etter, 23 september, dro jeg på skolen og fikk flere spørsmål fra de i klassen om det var noe mellom oss - noe det på daværende tidspunkt ikke var. Jeg sa nei, men ingen trodde meg. Jeg ville jo egentlig at de skulle tro at det var noe mellom oss, men jeg kunne jo ikke det. For det var jo ikke det.

Jeg turte ikke si til Fredrik at jeg likte han, for jeg ville ikke risikere det utrolig gode vennskapet vårt.

Samme dagen ringte jeg han (vi snakket hver dag) og så klarte jeg ikke å holde det inne lenger. Jeg bare gråt. Fredrik spurte hva det var, og jeg sa bare "gjett da" og jammen klarte han ikke å gjette seg til "Vil du egentlig være noe mer enn venner?" og jeg bare la på. Lå i sengen og hulket og trodde jeg hadde ødelagt alt. Haha, føler meg helt patetisk når jeg tenker tilbake på det.

Han ringte meg opp igjen etter en liten stund og sa at han følte det på samme måte, og at han synes vi burde prøve å være kjærester. Men da var det ingen vei tilbake til bestevenner, og det visste jeg. Det var risiko jeg tok fordi jeg ikke orket å leve med å late som om jeg ikke likte han på den måten, når sannheten var at jeg faktisk gjorde det.

Så til tross for avstanden, så prøvde vi. Og hva kan jeg si? Det fungerte!

Vi ble kjærester, og Fredrik og jeg var hos hverandre hver helg. Vi hadde med andre ord annenhver helg hos hverandre, og gikk på hver vår skole 4 timer unna hverandre i hverdagen. Slik blir det tillit av. Vi hadde et utrolig godt forhold, tross avstanden og utfordringene det hadde. For det har utvilsomt sine ulemper å være i et avstandsforhold, men man vet det inne i seg når man føler at noe virkelig er verdt å satse på. 

Jeg begynte så å tenke på hva jeg skulle gjøre etter ungdomsskolen, siden 2013 nærmet seg slutten. Vi hadde det fortsatt bra sammen, men vi drømte begge om tanken på å bo nærmere hverandre. Så jeg luftet tanken om å kanskje flytte for meg selv i Larvik når sommerferien 2014 skulle starte, hvor han bodde. For å gå på videregående i Larvik, siden jeg uansett var så lei av hjembyen min. Mamma og pappa var litt skeptiske i starten, men har alltid vært veldig støttende. Jeg hadde jo tross alt en del familie i Larvik, og har tilbrakt mange somre i Larvik i løpet av oppveksten min. Jeg kjente byen godt. Jeg husker godt at mamma sa: Det verste som kan skje, er at du må flytte hjem igjen.

Så flyttet gjorde jeg, hvilket Fredrik ble rimelig glad for etter å ha hatt en kjæreste som bodde langt unna i det som føltes ut som evigheter. Og jeg trengte som dere sikkert skjønner aldri å flytte tilbake.

Resten er historie. En historie jeg tror dere kjenner ganske godt, da jeg plutselig ble gravid!

Fredrik er det beste valget jeg har tatt i livet mitt, ikke bare fordi han har gitt meg to nydelige barn, men fordi han også har vist meg at kjærligheten overvinner alt.

Et lite uperfekt familiebilde ♥

NOEN PERSONLIGE SPØRSMÅL OG SVAR

God søndag dere! I dag fant jeg igjen verdens herligste bilde av Leo fra i sommer, bildet av meg var ikke like heldig men jeg er ikke så nøye på det i dag - jeg ville bare så gjerne dele det med dere siden jeg ble så glad av å se det. Og så tenkte jeg at jeg i samme slengen kunne svare på noen spørsmål og bemerkninger som jeg har fått i det siste. Håper dere er fornøyde med svarene! Om ikke, har jeg som alltid åpent kommentarfelt og jeg har virkelig blitt flink og aktiv i kommentarfeltet den siste tiden. Føler jeg selv, da! 

"Du vet at hjernen din ikke er ferdig utviklet? Burde kanskje vente til det har skjedd før du får barn"

Det at hjernen min ikke er ferdig utviklet er blitt brukt mot meg i alle år - uavhengig av hvor underutviklet min hjerne er påstått å være, så må jeg innrømme at jeg aldri har hørt noen av de rundt oss si at jeg verken er preget av det, eller at det er noen direkte negative virkninger av det som de gjenkjenner hos meg. Siden hjernen ikke er ferdig utviklet før man er 25 år, sies det også at man før man når denne alderen, i stor grad styres av impulser. Jeg kan ikke si at det er noe jeg kjenner meg igjen i, med tanke på det livet jeg lever. Uansett så hevder også en rekke forskere på motsatt side at hjernen begynner å svikte fra man fyller 25 år. Med fare for å få forsvarstale-stemplet på meg, så vil jeg jo gjerne også få med at Leo (i følge ansatte i den fine barnehagen han går i) er en omsorgsfull gutt som utvikler seg akkurat slik han skal, og ikke er noe annerledes enn andre barn i barnehagen på samme alder. Jeg er lei av å forsvare barna mine med tanke på alderen min, de er flotte gutter som ikke har tatt noen skade av at de vi er unge (og den underutviklede hjernen min som enkelte kritikere påstår at jeg har). Haha!

"Det må være vanskelig at alle skal en mening om alt som skjer med deg og alt du gjør."

- For meg var det vanskelig det første året som blogger, jeg har lært meg å ikke ta ting så personlig nå. Det hjalp å innse at jeg ikke kan tilfredsstille alle mennesker uansett hvilke valg jeg ville tatt i livet mitt. Det er jo så mange ulike meninger der ute, og det er klart man utsetter seg for disse når man skriver om livet sitt offentlig! Når man innser det, så forstår man at det viktigste man kan gjøre er å ta de valgene man tror er til det beste for seg selv. 

"Hva tenker du om at barna kan lese alt du har skrevet om dem på bloggen om noen år?"

- Det har jeg skrevet et blogginnlegg om HER. Dessverre synes jeg eksponering av barn-diskusjonen begynner å ligne en heksejakt mot bloggere. Det er så mye ukritisk eksponering der ute at diskusjonen heller burde gjelde foreldre generelt. Det er åpenbart at mange ikke tenker over hva de legger ut på sosiale medier, noe jeg som mammablogger derimot er nødt til å reflektere rundt daglig.

"Jeg vet at det har gått noen rykter om at Fredrik har vært sammen med ei annen jente, at han har blitt sett med ei annen jente osv. Kan tenke meg at det ikke er så gøy."

- Jeg vet ikke hva slags rykter som går og orker ikke å utsette meg selv for akkurat det, men det stemmer ikke at Fredrik har vært sammen med ei annen jente. Det kjenner i hvert fall ikke jeg til, og for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke når han skulle fått tid til det. Det er ikke noe morsomt når andre prøver å ødelegge forholdet vårt - Det har vi merket en del, og det er også en av ulempene ved å være så åpne om forholdet vårt som jeg har vært på bloggen. Når det er sagt så er et forhold ingenting uten tillit. Fredrik gjør meg trygg, jeg gjør han trygg, og vi har ingenting å skjule for hverandre.

"Vær helt ærlig, hvordan har du det egentlig?"

Jeg setter så stor pris på at dere bryr dere såpass mye at dere stiller dette spørsmålet. Jeg har det kjempefint! Så klart, det er alltid noe som skjer i livet mitt som ikke er fullt så gøy, men det er så viktig for meg å holde fast ved de tingene som faktisk er bra. Jeg har det topp akkurat nå og kan ikke vente med å se hva som skjer i 2018 ♥

Klem

EN VIKTIG PÅMINNELSE

"Herregud, jeg får altså helt angst og indre uro av å høre på den bankingen der" sier jeg til Fredrik og sikter til bråket til de som bor over oss. Bankingen som holder på for ørtende gang som kan få en hver person til bli sprø. Men jeg hører egentlig med en gang jeg er ferdig med å snakke at jeg har sagt noe feil.

Fredrik ser rart på meg og sier "Eh, er ikke det litt dumt å si med tanke på de som faktisk har angst?"

Jeg føler meg litt dum der jeg sitter. For han har jo helt rett, og det vet jeg jo. "Eh, jo. Det er kanskje det" svarer jeg rolig.

"Du må slutte å si at får angst av sånne ting, for du får ikke angst, og du har ikke angst. Du blir kanskje urolig, du blir kanskje irritert, men du får ikke angst. Tenk på hvordan det må føles for de som faktisk sliter med angst og har den diagnosen" sier han bestemt.

Jeg ser på Fredrik med oppsperrede og overraskede øyne. "Det har du faktisk helt rett i, Fredrik" svarer jeg før jeg blir sittende å tenke for meg selv. Ironisk nok så er jeg en av de som har hatt angst tidligere, og likevel sitter jeg her. I sofaen, i pysjamasen min og sykeliggjør ren irritasjon!

Kanskje det er en talemåte, ikke vet jeg. For jeg vet hva angst er, og det er ikke den følelsen du kjenner når naboen banker og bråker - selv om det er for ørtende gang det siste kvarteret. Alle vi som kanskje både bruker og har brukt diagnoser og store ord på helt menneskelige, naturlige reaksjoner må rett og slett kutte ut! 

Kanskje blir du også irritert av bankingen til naboen. Men du får ikke angst av det, og det gjør ikke jeg heller. Kanskje gjør tanken på mørketiden deg litt nedfor, og kanskje blir du litt lei deg av å tenke på at det er mange måneder til sol og sommer. Men det gjør deg ikke deprimert. Derfor burde vi slutte å snakke som at vi er det.

Som Fredrik sa til meg: Tenk på hvordan må føles for de som faktisk sliter med dette! 

"AMMER DU VIRKELIG ENDA?!"

"Ammer du fremdeles?! Skal du ikke slutte snart?"

"Er han ikke litt for stor til det nå da?"

"Han trenger jo ikke puppen nå lenger..!"

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått disse unødvendige bemerkningene etter at jeg har vært åpen om at jeg fortsatt ammer Noah litt selv om han er over 1 år gammel. Det er helt greit å stille spørsmål, men jeg opplever at det blir sagt på en nedlatende måte, og det synes jeg ikke er noe koselig. 

Jeg skrev for en liten stund tilbake at jeg skulle gå i gang med avvenning av puppen, men det var jammen meg lettere sagt enn gjort. Haha! Derfor har jeg bestemt meg for å ta det i hans tempo, når den kosen er så viktig for ham som jeg opplever at den er. Hvorfor skal jeg egentlig stresse så fryktelig med å slutte helt hvis det er bra for gutten min, sunt for han, og vi begge trives med det?

Jeg begynte å få disse kommentarene relativt tidlig, da han var omkring 8 måneder gammel om jeg husker riktig. Og selvfølgelig har en 8 måneder gammel baby behov for morsmelk! I Norge anbefales det at man fullammer til 6 måneder samt delammer til 1 år, og WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler amming i tillegg til annen mat frem til 2-års alder. Så lenge mor og barn trives, så ser jeg ikke hvordan ammingen på noen som helst måte kan føre til noe negativt. Så hvorfor skal da andre utenforstående legge seg opp i hvor lenge en mamma velger å amme barnet sitt? Det burde virkelig være helt opp til en selv!

Det er helt greit om noen ikke vil amme like lenge som jeg har gjort, det har jeg virkelig full forståelse for. Jeg har også full forståelse for om du av andre grunner ikke kan eller av andre ulike årsaker har valgt å ikke amme i det hele tatt. Det respekterer jeg, og det forstår jeg. Ikke alle kan amme heller, og du skal aldri føle at du er en dårligere mamma av den grunn. Aldri!

Men siden jeg begynner å bli litt lei av disse kommentarene nå, så tenkte jeg å ta det opp. Kanskje det hjelper, og kanskje ikke. Det er uansett mitt valg hvor lenge jeg vil amme barnet mitt, og ditt valg om du velger å legge deg borti ting du ikke har noe med.

Les også: Amming og hengepupper

Og: Derfor ammet jeg ikke førstemann

HUSKER DU DET, LILLE VENN?

Du sitter så fint i vognen din, kikker nysgjerrig rundt deg og klemmer rundt den lille kosebamsen din før du ser bort på meg. Du smiler, og jeg kan ikke annet enn å smile selv når jeg ser på deg. Jeg fortsetter å trille deg videre inn i kjøpesenteret. 

Plutselig hører jeg det, babyskrikingen. Lyden som får det til å vrenge seg på innsiden av meg, lyden som gjør det umulig for meg å ikke tenke tilbake på da du var liten baby. Det lille, illrøde, perfekte ansiktet ditt som bare skrek uten stans. Husker du noe av det, uskyldige lille deg?

Husker du at vi satt på sengekanten og jeg vugget deg konstant? Husker du at pappaen din måtte ta over da jeg var så sliten at jeg måtte løpe på badet i tilfelle jeg kastet opp?

Beina dine som krøp seg opp etter magen din. Husker du det? Jeg kan enda høre lyden av den hysteriske gråten din inne i hodet mitt, selv om jeg ikke en gang vil. Hvorfor gråt du sånn? Det spørsmålet stilte jeg meg selv rimelig ofte. Hvorfor. Hvorfor akkurat oss, og hvorfor akkurat deg.

Når du var på ditt roligste mannet jeg meg opp noen ganger til å gå på butikken med deg i vognen og ba til Gud om at du kanskje, bare kanskje, ikke gråt ustanselig hele turen. "Nyt nyfødt-tiden, det er en herlig tid!" sa de eldre damene til meg på butikken når de så at det lå en liten baby i vognen. Men jeg ville bare at det skulle være over. Og at kanskje, bare kanskje, så ville det føre til at du stoppet å gråte.

Husker du bæreselen jeg bar deg i? Husker du all vuggingen, husker du all byssingen? Husker du gråten din som overdøvet gråten min. Gjør du det?

Jeg fikk en klump i halsen når jeg så på klokken at det nærmet seg kveld, for da visste vi at du kom til å gråte enda mer, enda mer hysterisk, og enda mer utrøstelig. Jeg ser bort på bæreselen som henger i gangen. Og jeg grøsser av tanken. Tanken på at vi måtte få en slik start på livet sammen med deg, og at du måtte få en slik start på livet sammen med oss.

Jeg husker det fortsatt, gutten min, og det vil jeg alltid gjøre. At mammaen din, som alltid skal beskytte deg og trøste deg når du er lei deg og når du har det vondt, ikke fikk gjort noe annet enn å bysse deg sittende på sengekanten, og gå runde på runde med deg i bæreselen. Noen ganger til noe hjelp, andre ganger til ingen nytte.

Jeg ser bort på lille deg som er blitt over 1 år gammel. Du står foran meg før du tar noen skritt og setter deg ned.

For du gråter ikke nå, du bare smiler.

ER DETTE SLUTTEN?

Hei dere!

Det går litt tid mellom hver oppdatering nå. Og forståelig nok så er det flere som lurer på hvorfor jeg ikke oppdaterer like ofte som tidligere, hvor jeg postet minst to blogginnlegg hver dag. Senest i dag fikk jeg spørsmål om det var slutten for bloggen min snart. Nei, nei, nei! Det er det absolutt ikke. Jeg tror faktisk (og håper) at jeg skal klare å komme meg 100% tilbake på bloggen om ikke lenge. For jeg slutter definitivt ikke å blogge, og jeg skal prøve å la være å komme med for mange dårlige unnskyldninger til at bloggingen min ikke har vært på topp i det siste. Haha!

Familie kommer alltid først, og det vil den alltid gjøre. Jeg er så takknemlig for at dere likevel klikker dere inn og leser det jeg skriver - For tydeligvis (og heldigvis) har jeg utrolig trofaste og fine lesere som har full forståelse for at livet kommer i veien noen dager. Det tror jeg er noe mange småbarnsmødre kan kjenne seg igjen i. Barna vokser også til og krever sitt! Livet mitt er veldig givende, men jeg har helt ærlig vært inne i en dårlig periode med bloggingen den siste tiden, det må jeg bare få sagt.

Den siste tiden har det kommet inn ganske mye drittkommentarer, hvilket aldri er noe særlig morsomt - så kanskje det er noe av grunnen til at jeg har hatt lettere for å finne unnskyldninger for bloggen. Jeg har jo egentlig masse jeg kan skrive om og vise dere, men jeg merker jeg at ubevisst holder litt tilbake siden jeg har opplevd at jeg får kritikk uansett hva jeg gjør, og da virker det litt demotiverende hvis dere skjønner. Jeg tåler selvfølgelig at andre mener noe annet enn meg, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig - men når alt du gjør og sier blir feil, så blir jeg litt oppgitt. 

For eksempel dette med videregående, som jeg skal begynne på til høsten og som jeg har skrevet litt om i det siste. Det blir morsomt å dele hvordan det er å gå på skole som tenåringsmamma til to, med bloggen og alt! Det blir veldig spennende. Men så er det enkelte som mener at det aldri kommer til å skje fordi jeg valgte vekk videregående da jeg hadde blitt gravid for andre gang, og da Leo var 6 måneder gammel. Jeg forstår at noen mener at jeg skulle valgt annerledes og satt skole foran alt, men der er ikke jeg. Og det er tross alt min avgjørelse. Men jeg skal jo begynne til høsten, og da har noen bestemt seg på forhånd for at det visstnok (?) aldri kommer til å skje. 

Haha, jeg trøster meg litt med at det ville vært galt uansett hva jeg hadde gjort! Hadde jeg latt være å starte på videregående (det har aldri vært et alternativ altså!) så hadde det vært galt, og når jeg nå har bestemt meg for å starte, er målrettet og gleder meg - så er det også galt. Jeg synes det er litt latterlig. Jeg får vel bare gå med hodet høyt og vise at de tok feil, akkurat som at de som mente jeg aldri kom til å klare å ta vare på Leo tok feil. Jeg er veldig spent på tiden fremover, og jeg må bli flinkere til å se den fine tilbakemeldingen jeg får på det jeg legger ut, og dere som gir meg litt velfortjent kritikk når det trengs. Haha!

Og den dagen jeg føler meg ferdig med bloggen kommer nok, men den dagen er ikke i nærmeste fremtid. Jeg føler jeg har mye mer å komme med, og håper dere vil følge med videre! ♥

AMMING OG HENGEPUPPER

Var det noe jeg aldri trodde jeg skulle få problemer med da jeg hadde fått mitt første barn, så var det ammingen. Det tror jeg var min siste og minste bekymringen, om det i det hele tatt var en bekymring. For la oss være ærlige her: Det SER jo så enkelt ut?

Jeg husker enda den konstante klumpen i magen da jeg hadde fått Leo, og etter 2 og 1/2 måned måtte si slaget tapt og gi opp ammingen. Dette høres sikkert helt latterlig ut, men den dagen gråt jeg til Fredrik fordi jeg var så lei meg over å måtte gi opp. Jeg sto også opp hver eneste natt for å pumpe meg i tillegg til det Leo våknet på natten, jeg hadde vært gjennom en rekke brystbetennelser og Gudene vet hva. For et sabla styr, og herregud som jeg slet! Jeg får jo bare lyst til å skru tiden tilbake og gi meg selv en stor klem! Og kanskje be meg selv ta meg litt sammen, for det er ikke verdens undergang selv om jeg skjønner at jeg ble lei meg fordi det var viktig for meg å få til dette. Noen spurte meg til og med om jeg sluttet å amme fordi jeg var redd for om brystene jeg hadde som tenåring skulle bli stygge (?) og vel, da så jeg rødt altså. Mest fordi jeg visste at jeg ikke hadde fått den kommentaren om jeg hadde vært 15 år eldre.

Nå har jeg ammet Noah i over ett år, og det har gått ganske så knirkefritt faktisk. Noe jeg er veldig glad for. Helt inntil nå nylig i hvert fall, for nå er jeg i gang med avvenning fordi han biter meg til blods og jeg til tider har blitt bekymret for om han er i stand til å bite brystene mine i stykker. Jepp, du leste riktig. Faktisk føles det ut som å amme en hai med fullt tannsett, om jeg skal være helt ærlig med dere. 

Kan vi forresten bare ta den diskusjonen med at man får stygge pupper av å amme, slik at vi har gjort det en gang for alle? 

1. Det er ikke ammingen alene som i så fall gjør at puppene dine vil henge eller bli "stygge". Dette er det blitt gjort diverse undersøkelser rundt, og det er ingenting som tyder på at du vil unngå hengepupper dersom du lar være å amme! Det er for øvrig i hovedsak graviditeten i seg selv, samt en rekke andre faktorer som avgjør hvordan brystene dine blir seende ut etter svangerskap og fødsel: hormonene i graviditeten, vektoppgang, alder, hvor mange barn du har fått, og forskning viser også at det har en del å si om du røyker eller ikke. Røyking er nemlig en versting på dette området (også).

2. Det er ikke sikkert man får hengepupper eller "stygge" pupper eller hva enn du er redd for å få etter graviditeten heller. Dette er veldig individuelt.  Jeg har fått to barn og ammet 2,5 måned med førstemann og over ett år med andremann, og puppene mine er veldig langt fra stygge. Har venninner som har fått større pupper etter graviditet og amming, og noen som har fått mindre. Noen som har fått annerledes form (uten heng), og andre som har fått litt heng. Jeg forstår jo at mange kanskje ikke synes det mest estetisk tiltalende er å ha pupper som man kan slenge over skulderen om man vil holde dem på plass, men jeg tror helt ærlig at det er fåtallet som får hengepupper i den graden. Dessuten er ikke amming synderen i seg selv.

3. Folk må for all del droppe å amme om de ikke skulle ha lyst til det, jeg har forståelse for at det kan finnes mange grunner til at noen kvinner velger å ikke amme. Men om du på blodig alvor mener at du skal la være å amme barnet ditt fordi du ikke vil risikere at puppene dine skal bli "stygge" eller fordi du er redd for å få hengepupper, så har jeg en ting å si til deg: Ta deg sammen. Og les punkt nr. 1!

Klem

#METOO

Jeg har lurt veldig lenge på om jeg skulle skrive dette blogginnlegget, men nå bestemte jeg meg bare for å hoppe i det.

#MeToo Kampanjen har gått som en farsott på nettet i flere uker allerede, og er heldigvis fortsatt like aktuelt enda. Dette er en kampanje som ble startet på Twitter med hensikt om å vise omfanget av seksuell trakassering mot kvinner. Budskapet var: «Hvis alle kvinner som er blitt utsatt for overgrep eller opplevd seksuell trakassering skriver MeToo i statusen sin, så ser kanskje folk omfanget av problemet»

Jeg kan dessverre også skrive #MeToo, men istedet for å skrive en Facebookstatus eller en twitteroppdatering, så ønsket jeg å utdype mine erfaringer. Jeg blir sint av å snakke om dette, men det betyr ikke at jeg burde la være. Tvert i mot så trenger vi, som oppfordringen lyder, å se omfanget av problemet - og da er man nødt til å snakke ut selv om det er både vanskelig og sårt. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker at du skal tenke at det er synd på meg, men fakta er at det er synd at så mange kvinner skal måtte oppleve ting som dette.

Jeg kan huske at jeg har blitt seksuelt trakassert helt ned til fjortenårsalderen. Spesielt ille har det vært med menn som klapser på rumpa og plystrer på deg. Ser jeg ut som en jævla kjøter som du kan plystre på?

Jeg blir ordentlig kvalm når jeg tenker tilbake på en kveld for noen år siden da jeg var ute på fest med bestevenninna mi. Jeg ble litt for full og hadde tydelig ikke kontroll. Dette så venninna mi som ikke drakk så mye denne kvelden. Jeg vet ikke om jeg endte opp med å sovne eller om jeg rett og slett bare blacket ut, men det var tydelig at jeg ikke var ved bevissthet. Venninnen min oppdager at jeg ligger slik på gulvet, og at noen eldre gutter på festen begynte å ta på meg. Og nå skal jeg komme dere kritikere i forkjøpet: Nei, så skulle jeg kanskje ikke drukket så mye da - men jeg har da ikke bedt om å bli befølt bare fordi jeg ikke er i stand til å motsi meg den handlingen? Jeg var ikke en gang ved bevissthet!

Venninna mi fikk meg ut av festen og fikk kjørt oss til en god kompis av henne hvor vi kunne legge oss. Hun sa hun var redd for hva som hadde skjedd om hun ikke hadde vært der og fått meg bort derfra.

Jeg kunne dessverre nevnt mange episoder, dog ikke like ille som overnevnte  - men absolutt "ille nok" til å kunne kalles seksuell trakassering. Tidligere i år var jeg på fest hos ei venninne av meg og hadde kun tatt meg et par glass vin, og en mann vi ikke kjente var også tilstede på festen siden vi hadde blitt en litt større gjeng. Da jeg skulle gå på toalettet tok han tak i rumpa mi, og jeg spurte han rett ut hva i alle dager han holdt på med. Han svarte med at han kom "borti", mens han smilte lurt. Da fortalte jeg han høylytt at han skulle være voldsomt forsiktig med å "komme borti" igjen.

Det er helt uakseptabel oppførsel og jeg blir flau på vegne av menn som holder på slik. Jeg er veldig tydelig med å si i fra nå selv om jeg kanskje ikke turte det like mye da jeg var yngre, og dette vet dessverre slike menn å utnytte seg av. 

Nei, jeg vil ikke en gang kalle dem "menn". Menn plystrer ikke på ukjente damer på gata eller på kjøpesenter. Menn klapser ikke vilt fremmede jenter på rumpa. Menn beføler ikke overstadige berusede kvinner som ikke er ved bevissthet - ordentlige menn ville sørget for at vedkommende kom seg trygt hjem for å sove!

Og ekte menn seksuelt trakasserer ikke og overgriper seg ikke på kvinner.

/ Del gjerne 

Følg meg på Facebook her!

KROPPEN MIN ETTER Å HA FÅTT TO BARN

Inneholder en reklamelenke

Det er jammen ikke ofte jeg skriver noe om kropp lenger, og for å være helt ærlig håper jeg at jeg ikke er den eneste som synes det er litt deilig og befriende. For meg er det deilig å ikke skrive så mye om det, og for dere (som sikkert leser flere blogger enn bare min) er det helt sikkert deilig å ikke lese så mye om det på i hvert fall min blogg. Det kommer ikke til å forandre seg det altså, men jeg tenkte bare å si noen ord om det i dag når jeg skulle vise dere julekjolen min for i år.

For er det ett spørsmål jeg har fått mye siden jeg fikk mitt andre barn, så er det "kan du vise bilder av kroppen din?" sammen med "har du gått ned alt du gikk opp i svangerskapet?" og videre oppfølgingspørsmål om kropp, og om den forandrer seg mye etter to graviditeter.

Hvorfor er dette så viktig? Hvorfor etterspør folk bilder av kroppen min for å se hvordan den ser ut etter at jeg har fått to barn? Er det så vedkommende kan sammenligne seg selv med meg? Fordi det mener jeg i så fall er veldig feil. Vi er alle forskjellige og har forskjellige utgangspunkt, og derfor burde man aldri sammenligne seg selv med andre. Aldri!

Jeg vet jeg postet bilder av meg selv i undertøy etter at jeg fikk Leo, men det kommer aldri til å skje igjen. Jeg hadde aldri gjort det igjen om jeg hadde fått valget. Jeg hadde dårlig selvtillit. Men det jeg enda stusser over er at så mange mente at det måtte være verdens enkleste ting å gjøre for meg siden jeg var slank. Siden jeg hadde pupper. Siden jeg var tynn. Det handler ikke om hvordan man ser ut, det handler nok mest om hvordan man føler seg. Og jeg følte meg ikke bra eller fin, så da hjalp det ikke hva andre mente.

Jeg husker enda den dagen jeg gikk på butikken med Noah da han var omkring to uker gammel. Jeg hadde på meg en av de gamle buksene mine som overraskende nok passet, og en tettsittende genser. Jeg tenkte ikke noe videre over det, kropp hadde jeg ikke en gang viet en tanke enda da barna tok all min tid og de var det eneste jeg hadde ordentlig fokus på. I løpet av handleturen kom jeg i snakk med en dame som spurte om hun kunne få se den lille nyfødte som lå i vognen sin. Selvfølgelig, sa jeg. Hun spurte deretter hvor gammel han var, hvorpå jeg svarte som sant var at han var litt over to uker gammel. "Og så har du ikke mage lenger i det hele tatt? Wow, så flink du har vært!" utbryter hun.

Mange ville kanskje bare følt seg bra etter å ha fått en slik kommentar, og jeg tror på ingen måte at damen mente det noe annet enn godt, men jeg fikk en skikkelig dårlig smak i munnen. Flink? Jeg hadde ikke vært flink, jeg hadde ligget på sofaen og spist sjokolade fordi ammingen gjorde at jeg fikk et søtsug helt ut av denne verden! Flaks og gener - ja, kanskje. Men flink? Overhode ikke. Det er mye man kan kontrollere - men hvordan kroppen ser ut etter man har født barn - det kan ikke alle kontrollere. Enda hvor mye de spiser sunt og trener.

Herregud.. I dette blogginnlegget skulle jeg i utgangspunktet kun vise dere min julekjole som dere kan kjøpe HER, men så ble jeg litt vel engasjert. Haha, det har en tendens til å skje ganske ofte. Jeg elsker virkelig denne kjolen og ble helt i ekstase da jeg fikk den i posten tidligere i dag. Den blir forresten utsolgt veldig fort, men nå har de den endelig inne i alle størrelser igjen!

Jeg kjøper så og si aldri ting til meg selv lenger, og nå har jeg ikke kjøpt julekjole på to år - så da var det vel på tide med en ny en. For de som måtte lure på det så trives jeg godt i min egen kropp nå, men det har jeg på ingen måte alltid gjort. Jeg er så glad for at jeg aldri har lagt meg under kniven, selv om jeg på ingen måte mener at de som har gjort det er mindre verdt som mennesker, ei heller dømmer jeg deg om du har lagt deg under kniven. Men jeg synes unektelig det er ganske absurd å tenke på at jeg er en av få andre bloggere som ikke har operert meg. Jeg får litt vondt av de jentene som legger seg under kniven gang etter gang. Jeg tenker at skjønnhetsoperasjoner og fornektelse bare får tatt deg så langt - til slutt sitter du igjen med deg selv, og liker du ikke deg selv, så kommer ikke all verdens med plastiske operasjoner til å forandre på det.

Ha en kjempefin kveld videre!

Klem

JEG HAR EN INNRØMMELSE Å KOMME MED..

Jeg elsker å dykke ned i bloggarkivet mitt og å se tilbake på hva jeg gjorde for både ett og to år siden. Det er noe av det mest positive med å ha en blogg, jeg vet akkurat hva jeg gjorde alle dagene i alle månedene flere år tilbake i tid - og jeg tar meg selv stadig vekk i å mimre litt tilbake i tid. Dessuten får jeg litt inspirasjon videre til bloggen av det også.

November 2015 er nøyaktig to år siden nå, og da kikket jeg på nye leiligheter i Oslo. For det var slutt med Fredrik, og før eller siden måtte jeg ta med meg Leo og ikke bare flytte fra Larvik, men fra pappaen hans også. Så rart det er å se alt jeg skrev, tenkte og reflekterte rundt. Hvis du vil lese litt av det du også, så finner du arkivet mitt fra den tiden ved å klikke HER. Fremtiden så nok helt annerledes ut for meg den gang, enn hva den gjør nå!

 Vet dere hva jeg ikke turte å innrømme i etterkant av den perioden? At jeg i etterkant slet veldig lenge med bruddet og at jeg gikk til psykolog. Det kom ikke frem på bloggen, nei. Det burde ikke være noe flaut lenger å si at man går eller har gått til psykolog. Men da vet dere det, jeg kan kjenne litt på frykten jeg har for å miste Fredrik noen ganger nå også, men det er veldig mye bedre. Uforutsette og vonde ting kan skje hver eneste dag. Det vil alltid være mye man ikke har makt eller kontroll over.

Men det betyr ikke at man skal leve i frykt for at noe fælt skal skje. At man skal leve etter verst tenkelige situasjon. Jeg har vært redd for å miste Fredrik. Og det kommer jeg nok alltid til å være til en viss grad. Så lenge følelsen ikke vokser seg stor, så tenker jeg at det er et sunnhetstegn å være redd for å miste den man er glad i. Og jeg vet at han er redd for å miste meg også. Man kan ikke droppe å ha kjæreste i frykt for at det kan bli slutt. Man kan ikke slutte å leve og bure seg inne i frykt for at noe fælt kan skje. Da lever man jo strengt tatt ikke heller!

Apropos Fredrik. I morgen er det endelig farsdag og jeg har selvfølgelig fått unnagjort alt som skal være klart til i morgen tidlig. Gaven ligger pent pakket inn på soverommet sammen med farsdagskortet, og både kake og pappa-frokost er i hus. Jeg gleder meg sånn! Jeg håper dere har hatt en fin lørdag hittil, og gleder meg til å oppdatere dere senere ♥

Klem

Å ADOPTERE BORT BARNET SITT

"Har du noen gang vurdert å adoptere bort barnet?" Dette spørsmålet fikk jeg flere ganger første gang jeg ble gravid. Jeg vet at flere av de andre venninnene mine som ble mamma tidlig også har fått det samme spørsmålet.

Tanken på å adoptere barna mine har aldri vært tilstedet, og da jeg først fikk det spørsmålet synes jeg egentlig det var et ganske frekt å spørre om - selv om jeg føler meg ganske sikker på at det ikke var stygt ment. Det første året jeg blogget var også det året jeg fikk Leo, pluss det året jeg fikk dette spørsmålet - og jeg var så og si konstant i forsvarsposisjon, med tanke på alle de stygge kommentarene jeg fikk på bloggen synes jeg ikke det er veldig rart at jeg ble sånn etter hvert. Noe som har hjulpet meg veldig i ettertid er å reflektere ordentlig rundt spørsmålene jeg får, selv om de kanskje noen ganger er ment stygt, og å tolke ting i beste mening. Det har man alt å tjene på! Kanskje vedkommende bare spurte om det fordi hun tenkte på barnet mitt i magen, Leo, sitt beste - og at hun var redd for at jeg ikke kom til å være en god nok omsorgsperson for han siden jeg var så ung? Det er helt greit om hun tenkte det, det har jo uansett vist seg å ikke stemme. Men hun hadde i så fall kun mitt barns beste i tankene, og det er jo egentlig bare fint tenkt!

Jeg så på en dokumentar om mødre som adopterer bort barna sine i tidligere i dag, og hva kan jeg si? Det endte ikke bra for min del, jeg ble veldig rørt. Hiksting og tårer er stikkord. Da jeg ble gravid visste jeg at jeg aldri i verden hadde klart å adoptere bort barnet mitt. Jeg kjente en tilknytning til det som vokste i magen min fra veldig tidlig av i svangerskapet, spesielt etter å ha sett hjerteslagene på ultralyd. Jeg har aldri klart å fatte hvordan noen kan være så mentalt sterke at de klarer å gi fra seg barnet sitt frivillig, for det strider jo faktisk i mot alle morsinstinkter. Jeg antar at man er sterk når det er det eneste alternativet, og at man virkelig er villig til å gjøre alt for de man elsker, og for at de skal ha det best mulig. Likevel klarer jeg på ingen måte å sette meg inn i smerten de må kjenne på selv.

Jeg tror ingen av oss kan fatte hvor vondt det er å ikke kunne se andre muligheter enn å måtte gi fra seg barnet sitt. Selv om jeg ikke valgte den retningen selv, har jeg virkelig stor respekt for de foreldrene som selv har såpass med selvinnsikt at de selv også ser at det er til det beste for barnet sitt at det blir adoptert bort. Det er så beundringsverdig å ta et så tungt og stort valg, og det viser at man virkelig har barnets beste i tankene. Det må være helt vanvittig tøft, og det er virkelig hva jeg kaller en god forelder!

JEG GIKK PÅ BARBIE-DOP

I dag tenkte jeg å åpne meg om noe jeg kun har sagt til et par personer noen gang. Jeg har alltid vært lys i huden, noe som kanskje vil overraske noen av dere som har fulgt meg på bloggen en stund. Jeg får overraskende ofte spørsmål om jeg er helt norsk, og bemerkninger på at jeg er så "brun og fin". Det er så klart ikke naturlig. Jeg tar solarium og bruker selvbruning, jeg har aldri opplevd å bli ordentlig brun naturlig fra solen ute.

Det var vel en periode jeg var yngre, hvor noen tullet litt med at jeg hadde så lys hud. Jeg husker enda de gangene enkelte tullet litt med dette, og selv om det bare var ment som tull, så tok jeg meg nær av det. Kanskje noe de fleste unge, usikre mennesker ville gjort - ikke vet jeg. Jeg har aldri vært noe blekere enn den typiske Kari eller Ola Nordmann med nordisk hud.

Dette endte rett og slett med at jeg ble så usikker at jeg begynte å bokstavelig talt grille meg i solarium. Jeg tok solarium hver dag i en periode på ca 2 måneder, i 40 minutter av gangen, og fikk faktisk en ganske fin farge til slutt. Jeg hadde skikkelig skille, men følte meg fortsatt ikke brun nok. Da saumfarte jeg Google, og fant ut at det fantes noe som heter Melanotan - mest kjent som barbiedop. La meg bare påpeke at dette ikke er et dop per definisjon, det er et syntetisk fremstilt hormon som i all hovedsak skal gjøre deg veldig brun - men det er kalt barbiedopet fordi det også skal gjøre deg slank fordi du mister matlyst. Dette bestilte jeg meg fra en utenlandsk nettside, sammen med sprøyter og det jeg trengte for å sette sprøyten på meg selv. Jeg injiserte dette stoffet på meg selv i 30 dager, men merket lite forskjell. Jeg følte meg bare voldsomt uvel mye oftere, og fant i etterkant ut at stoffet jeg hadde fått, ikke var barbiedop.

Gudene vet hva jeg hadde sprøytet inn i kroppen min, og hva det var som hadde fått meg til å føle meg så dårlig i en hel måned. Jeg får helt vondt i magen av å tenke tilbake på dette, og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget. For å advare dere der ute mot dette. Det stoffet jeg sprøytet inn i magen min som jeg hadde bestilt på nettet, kunne for alt jeg visste vært fullt av bakterier som i verste tilfelle kunne tatt livet av meg. Det kunne også vært et helt annet stoff enn det jeg bestilte.

Jeg hadde flaks, og med hjelp av noen jeg kjente fant jeg ut at det mest sannsynlig var saltvann jeg hadde sprøytet inn i kroppen min, og at jeg hadde blitt svindlet. Men det stoppet ikke meg som ville bli brun, så jeg prøvde på nytt. Bestilte nytt barbiedop fra en annen nettside, og denne gangen fikk jeg nok det jeg bestilte siden jeg merket forskjell og i tillegg fikk de typiske bivirkningene. Etter det møtte jeg min nåværende kjæreste, og sluttet relativt fort. Mest fordi det gikk opp et lys for meg om hvor farlig det jeg hadde holdt på med faktisk var!

Dette føles helt sykt å tenke tilbake på, og jeg forstår virkelig ikke hvordan jeg turte å holde på med dette. Det er flere år siden i dag, og jeg ville aldri i verden gjort det igjen. Aldri! Siden det ikke er lovlig å kjøpe eller selge, så vet man aldri hva man får hvis man først får tak i det. Det finnes ikke noen eller noe som kontrollerer det som blir solgt, og for alt du vet kan det du skal sprøyte inn i kroppen din ha blitt laget på en skitten benk i et annet land, hos noen som er desperate etter å tjene penger. Å bruke dette stoffet er som å spille russisk rullett med helsen din!

Å være brun er en del av dagens skjønnhetsideal, og det var nok også litt av grunnen til at jeg startet med det. Jeg skjønner at man ønsker å være brun, for min del handlet det også om å passe inn. Men vet dere hva? Da får man heller ta spray tan eller bruke selvbruning. Eventuelt reflektere litt over hvorfor det er så forbaska viktig. Jeg har hørt om flere som har havnet i koma etter å ha injisert barbiedop fullt av bakterier inn i kroppen sin i desperat forsøk på å bli brune. Ingen brunfarge er verdt å risikere livet sitt for!

Del gjerne denne advarselen videre med vennene dine.