hits

PERSONLIG

JEG KLARER IKKE SE DET FOR MEG

Helt siden jeg startet p skolen igjen s er det en ting jeg har tenkt flerfoldige ganger, og det er: Jeg kan aldri se for meg at noen av de jeg gr i klasse med f barn. Det er helt sprtt, i mangel p bedre ord, vite at jeg var gravid da jeg var like gammel som dem. Ikke i den forstand at jeg mener at de fremstr umodne eller noe (for vre rlig er jeg vanvittig overrasket over hvor lreite og modne de er) men nr jeg vet at mange av dem er 16 og innser hvor sm de er, s klarer jeg ikke tenke annet enn at det er rett og slett er bde sprtt og utenkelig.

Frst etter dette, har det begynt  g opp et lys for meg om hvorfor s mange reagerte da jeg ble gravid. Samtidig er det s lett dmme med det frste - for til tross for at min umiddelbare tanke n vil vre at 16 r er svrt ungt, vet jeg penbart at det var slik mange s meg den gangen - og at ytringene om at jeg var for ung opplevdes som bde irriterende og slitsomme i en ellers vanskelig tid. Likevel er jeg s glad og egentlig ogs litt takknemlig for at jeg n i ettertid har innsett hvorfor noen flte for poengtere dette - for jeg tror ikke det er fr n jeg virkelig innser hvor liten jeg var. Og at jeg virkelig forstr at det er lett tenke at noen p 16 ikke kan ta vare p et barn. 

Jeg tror svisst ikke at det f barn tidlig er noe for alle, eller i det hele tatt de fleste. Og jeg husker alle gangene jeg tok meg selv i tenke: Tenk at det kan fles s riktig  gjre noe som samfunnet mener er s feil?

Fra n av nr jeg ser tilbake vil alltid vre for ungt men for meg, i mitt tilfelle, vil det ogs alltid vre det eneste rette.

JEG M VRE RLIG

God kveld dere! Hjelp, for en hektisk dag. Jeg har hatt full skoledag og vel s det i dag. Jeg stresser jo som en grning med karakterene mine og denne uken er den uken hittil hvor jeg har hatt flest skoletimer totalt. I tillegg til mye som har skjedd ellers med bde barn og jobb, er det ubeskrivelig godt med en liten helg n for det er tilbake til skolen p mandag! Jeg er alts s glad og lettet over at jeg kan puste ut et par dager n. 

De som sa de ikke skjnte hvorfor jeg var sliten fordi jeg "ikke en gang gr fulltid p skolen" - skulle nske dere hadde rett! Sitter du med ekstra skolearbeid hver dag fordi du er ndt til ha toppkarakterer i 3 av de 4 fagene du tar om du i det hele tatt skal komme inn p studiene du vil videre... S skal jeg ikke en gang g inn p alt som skjer i lpet av en vanlig dag med skole og barna og alt annet. Tro meg, vi mennesker er ikke roboter. Man blir sliten. Det jeg vil f frem er vel kanskje at jeg virkelig str p og gjr mitt aller beste for det skulle pokker meg bare mangle ovenfor barna mine. Jeg mener helt rlig at jeg skylder dem det, at det er det minste jeg kan gjre. Guttene mine betyr hele verden for meg. Akkurat det er en ting som aldri vil forandre seg.

Jeg skal rlig innrmme at jeg ikke hadde noen ting planlagt for bloggen i dag - planen var gi beskjed p Insta og Snapchat at jeg ikke kom til publisere noe i dag - men at det gr over et dgn uten at bloggen blir oppdatert blir rett og slett for grent for meg. Derfor tenkte jeg at i det minste kunne komme med en liten oppdatering. Kvelden min blir tilbrakt med min kjre, og det skal bli riktig s koselig.

Jeg er kanskje i ferd med sovne foran pcen. Igjen.

Jeg har kanskje ikke spist middag enda i dag. Sfremt ikke en mslibar teller, da.

Jeg har kanskje grunn til klage over at jeg er sliten, og vre gretten p grunn av svnmangelen.

Men mest av alt har jeg grunn til vre takknemlig, og grunn til vre glad. S da velger jeg det.

nsker at dere fr en skikkelig fin helg ❤️

EN DAG ER DET NOK

Nr jeg leser kommentarer fra lesere, prver jeg alltid tenke at jeg tror ikke at det er veldig mange der ute som vet hvordan det fles f kommentarer p alt du gjr og alle valg du tar. Ned til den minste detalj. Glemt vaske av bordet i bakgrunnen fr du tok et bilde av deg selv og la det ut, kanskje? Synd for deg! Gjr deg klar for en tirade fra et eller flere vilt fremmede mennesker om hvor uegnet du er som mor. Fordi du ikke har vasket bordet ditt en enkelt gang, og det kunne skimtes i bakgrunnen p et bilde. Forst det den som kan, for Gudene skal vite at det gjr ikke jeg.

La du barnet ditt litt senere enn vanlig en kveld fordi dere hadde fri dagen etter? Kanskje p grunn av besk av familie som hadde kjrt mange timer for se dere, eller fordi dere var bortreist? Kanskje p ferie? Nevnte du det tilfeldigvis i en bisetning i et ellers langt blogginnlegg? Synd for deg! Gjr deg klar for hre hvordan du delegger barnet ditt ved at leggetid utsettes et par ganger i ret. 

Tok du deg en 15-minutters time out hvor du s p litt serie etter du hadde laget kveldsmat til snnen din, mens han satt og spiste pent og pyntelig og koste seg tydelig ved spisebordet? Vr klar for hre fra alle som visstnok aldri tar seg noen minutter hvor de setter seg ned i lpet av dagen. Spiller ingen rolle om det er frste gangen det skjer!

Helt rlig er jeg ganske sikker p at mange av dere som kanskje vet med dere selv at dere legger igjen kommentarer som kanskje ikke er s hyggelige, ikke vet hvordan det fles nr man til stadighet mottar slike. Hvordan det fles at noen pirker p hver minste lille ting du gjr, og hvor sliten du blir av fle at du aldri kan vre et menneske. Et menneske som blir bde sliten, trist og lei seg.

Jeg har ingen offer-mentalitet, men en dag er det nok og for meg er vi kommet dit n. Hva skjedde med vre litt grei med andre mennesker? Hva skjedde med gi folk the benefit of the doubt? Vre litt grei, hflig til og med? 

Jeg vet at det er mange av leserne mine som er mdre selv. Om du ikke er mamma, s kan du jo bare forestille deg. Hvordan ville du flt deg om noen fortalte deg til stadighet at de er glade for at de ikke har foreldre som deg? Og at bakgrunnen for det er fordi du tok deg en 15 minutters pause etter en dag med to aktive barn. Eller fordi man kunne skimte at du ikke hadde vasket bordet ditt i bakgrunnen p et bilde du la ut?

Det er lett tenke at man ville ristet p hodet av slike bemerkelser og s ville det vrt borte fra verden. Man er ganske lei av riste p hodet etter den tusende gangen det skjer.

Tenk deg selv nr du ser bort p barna dine, nr du sitter i sofaen hjemme og de leker foran deg p gulvet. Du tenker p alt du gjr for dem hver eneste dag, og hvor mye du elsker dem med hvert eneste fiber i kroppen din. Og s mener noen p blodig alvor at man ikke burde vrt foreldre til dem, fordi man ikke har et strkent hjem til en hver tid. Fordi man noen ganger trenger sette seg ned litt, etter en lang dag med barna.

Spr du meg er det sjokkerende se.

For noen dager siden publiserte jeg nemlig et lite hverdagsinnlegg om en kort samtale jeg hadde med Leo. Hvor jeg akkurat hadde kommet ut av dusjen, og Leo hadde badet. At jeg hadde lagd kveldsmat til han, og han satt fornyd borte ved spisebordet og spiste mens jeg satt p sofakanten og s en episode av en Youtube-serie i 15 minutter. Et kvarter, alts. Fr jeg avsluttet, lekte litt med han og gjorde nattastellet med han fr jeg la ham. Slik jeg alltid gjr.

Hele kommentarfeltet under dette blogginnlegget valgte jeg stenge i dag. En diskusjon hadde gtt over styr, sammen med et par andre kommentarer som hadde dukket opp i dag. Jeg fikk ogs meldinger hvor noen fortalte meg at noen til og med tok seg bryet med tipse Bloggomtoppbloggere om at jeg tok meg denne 15 minutter lange pausen med litt serie p sofaen.

Skal man le eller grte?

Kanskje det er p tide g litt i seg selv dersom man fler et behov for bryte ned en sliten mamma fordi hun for frste gang satte seg ned i 15 minutter p sofaen mens snnen hennes spiste kveldsmat i fred og ro?!

Stopp verden, n vil jeg av!

Og til alle dere mdre som tidvis har glemt vaske av spisebordet, som kanskje til og med har opplevd ha et rotete hjem og fle et behov for slappe av noen minutter p sofaen i en ellers hektisk smbarnstid: En god mor mles i de nre tingene. Det ingen andre ser. Det du ikke kan legge ut p Facebook eller blogg, men som du kjenner p ovenfor barna dine hver eneste dag.

God helg!

JEG VIL IKKE AT DET SKAL TA SLUTT

Jeg har akkurat dusjet og laget kveldsmat til Leo, fr jeg setter p en serie p pcen min og setter meg ned i sofaen i joggebukse, hettegenser og sminkels.

Leo sitter borte ved middagsbordet og spiser kveldsmaten sin pent og ordentlig. Jeg husker at jeg raskt s bort p han og bare prvde ta det innover meg at hans neste fdselsdag er 4-rs dagen. 4 r. 2 r til skolestart, med andre ord. 

Jeg henter et teppe, setter meg ordentlig ned med pcen min foran meg og skrur opp lyden p serien - fr jeg merker at Leo ser forbauset bort p meg.

"Mamma! Hysj!" 

Jeg ser tilbake p han som et stort sprsmlstegn fr han svarer meg: "Det er hy lyd! Noah sover mamma, kan ikke vekke Noah n!"

Jeg blir litt overrasket over at han er den som tenker over dette og sier at det str kanskje litt hyt, og at det sikkert er lurt av meg  skru litt ned.

S hvisker han flgende og ser gravalvorlig bort p meg: "Stolt av deg mamma, du klarte det! Noah er sliten etter barnehagen vet du mamma. M sove n han."

Noen ganger tenker jeg at jeg vil at han skal vre 3 r for alltid, for jeg vil aldri, aldri, aldri at disse yeblikkene skal ta slutt.

"HAN LIGNER P PAPPAEN SIN!"

Helt fra jeg fikk guttene mine er det spesielt en setning jeg har ftt hre mye: ", de ligner p pappaen sin" eller "prikk like pappaen sin, jo!"

Kjempekoselig er det. Oppriktig talt! Jeg ser det jo selv, hvor like de faktisk er. Samtidig er det litt rart (i mangel p bedre ord)  ha barn som ikke ligner noe srlig p en selv. Tross at det selvflgelig kommer an p yet som ser, s opplever jeg ikke at barna ligner veldig mye p meg utseendemessig. Jeg har spurt flere av mine nre om hva de helt rlig synes, og ingen av de synes barna er spesielt lik meg. Haha, her sitter jeg med det naturlige mrkebrune hret mitt og fr overraskende ofte sprsml om jeg er utenlandsk - og s er det yngste snnen min blond! ynene deres har de fra meg, da.

Av og til synes jeg det er litt srt at de ikke ligner p meg. Dette fler jeg er veldig tabu si noe om. Det kan hende noen av dere synes jeg er skikkelig barnslig nr jeg sier det, og at jeg fr litt kjeft i kommentarfeltet n. Men jeg tror kanskje det kan bunne i at det ikke er penbart for alle at jeg er mammaen deres p andre mter. Og at jeg svrt ofte blir tatt for vre storessteren deres eller barnevakten - og at da ville det i det minste vrt godt for meg at jeg visste at barna lignet p meg og at det p den mten var helt tydelig at jeg var mammaen deres eller i det minste at vi var i slekt! Jeg vil naturligvis at det skal vre tydelig, nettopp fordi jeg er voldsomt stolt over vre mammaen deres. Som forhpentligvis de fleste andre mdre.

I mellomtiden gleder det meg se at de har tatt med seg gode egenskaper fra begge foreldrene sine personlighetsmessig, og at nr alt kommer til alt - s spiller det ingen rolle hvem barnet ligner p og ikke av foreldrene utseendemessig. For mest av alt, s ligner de p seg selv og den de er.

2 R MED DEG

Gjett hvem som fyller 2 r veldig snart?!

At det veldig snart er 2 r siden jeg delte nyheten om at mitt yngste barn hadde kommet til verden, er litt vanskelig tro. Det er tft ha sm barn, men jammen gr det unna ogs.

Det var en omveltning f barn nummer to for min del fordi jeg har to vidt forskjellige barn. Jeg fler ikke for utbrodere eller utlevere personlighetene deres i seg selv og hvordan de er ulike hverandre - jeg nsker at de skal ha sitt privatliv. Samtidig vil jeg gjerne dele litt om hvordan jeg som mamma opplevde f to s ulike barn.

Er det SNN mange opplever ha baby, ja! Tenkte jeg i mitt stille sinn da de rolige, frste ukene hadde passert med lillebror i hus. For lillebror var rolig de frste ukene han ogs, han sov mye som nyfdte pleier, men vi merket omsider at noe var annerledes. Vi oppdaget at han var jo faktisk en total motsetning til hvordan Leo var som baby.

Jeg visste at barn kunne vre forskjellige, men S forskjellige? Nei, det kunne jeg virkelig ikke ha sett for meg. Jeg har alltid vrt klar over at barn er sm, egne individer som sjeldent er helt like, og som sjeldent krever akkurat det samme. Men kanskje jeg bare ikke hadde reflektert s mye rundt det som jeg kanskje burde ha gjort?

Jeg trodde ikke at det var mulig fr jeg opplevde det selv. Plutselig flte jeg meg som en frstegangsmamma igjen p mange omrder, for det var s mange nye problemstillinger som aldri fant sted da Leo var baby, som jeg n mtte ta stilling til og finne ut av. 

Vil han ikke ligge og slappe av under babygymmen mens jeg lager middag? H? M han bres p konstant? Vil han ikke ligge og smile i vognen mens jeg handler og gr p kjpesenter?

Vil han ikke underholde seg selv? Blir han ikke rolig og glad av hre p "Hush little baby"? Liker han ikke babymusikk i det hele tatt? Begynner han hylgrte nr han ligger alene? Vil han kun ligge i armene mine mens jeg gr? Sovner han ikke av seg selv p brystet til Fredrik? Kan han ikke ligge og le for seg selv mens jeg er p toalettet? Jeg var nok ikke forberedt p kjenne s sterkt p kontrastene. Det var en omveltning ja, men jye meg s bra jeg har taklet den.

Jeg er evig takknemlig for at det ble akkurat Noah. Jeg har et unikt og veldig fint forhold til begge guttene mine - og Noah fant fort sin plass her hjemme. Det at de er ulike var kanskje uvant i starten, men jo eldre de blir jo mer merker jeg at ulikhetene deres gjr at de bringer ut det beste av hverandre. Samt bringer det med seg litt krangling av og til, ogs. Haha!

Min lille (snart) 2-ring er vanvittig godhjertet, omsorgsfull, smiler dagen lang og tar etter sin storebror som, heldigvis, er et veldig godt forbilde. Det er veldig stort for meg at han snart er 2 r, og det betyr alt i verden for meg f vre hans mamma.

ANGENDE MIN NYE KJRESTE

"Hvorfor i alle dager fant du ut at du skulle lete etter ny kjreste akkurat n?

Skulle du ikke vente?"

Jeg lette aldri etter noen. Aldri har jeg lastet noen dating-apper eller dratt ut p ting med intensjoner om finne meg kjreste i lpet av denne tiden. Ingen planlegger forelske seg i noen, det skjer bare. P samme mte hadde jeg aldri noen sterkt nske om at det mtte skje akkurat n, men det skjedde bare og jeg kommer ikke til  lyve for dere og si at jeg ikke er glad for at det gjorde det.

P forhnd var jeg ganske tydelig med de rundt meg at jeg ville vente s lenge som mulig med kjreste. Jeg var s sliten, og jeg gikk til psykolog for f litt orden i flelseslivet mitt. Jeg trengte f alt som hadde med kjrester gjre p avstand.

Jeg lette aldri etter noen, men vi fant hverandre. Og jeg klarte ikke tanken p hvor mye jeg ville angre om jeg ventet enda lenger og i verste fall mistet det. Derfor holdt jeg ikke fast ved at jeg skulle vente og holde meg unna alt som hadde med kjrester gjre. Fordi jeg visste at jeg kom til angre. Og fordi jeg tenker at hvis du ikke klarer f noen ut av hodet ditt uansett hva du gjr, s er det kanskje fordi de er ment til vre der.

GLAD JEG IKKE VISSTE HVA JEG HADDE I VENTE!

Gjett hva? Helt borte vekk som jeg er om dagen, inns jeg i dag at det n nrmer seg fire r siden jeg opprettet bloggen n. Herregud. 4 r. Litt morsomt er det jo at jeg opprettet den helt tilfeldig i bilen til moren min da jeg var p besk hos henne i Gjvik. Det er ogs litt morsomt tenke p hvor mye som ville vrt annerledes, dersom jeg aldri opprettet den. Hvordan et egentlig s lite valg som jeg nesten ikke tenkte over i det jeg gjorde det - kan forandre livet ditt spass mye.

Da jeg var i slutten av graviditeten med Leo, l bloggen min p topp 10 hver dag. 6 mneder etterp var bloggen min den strste i aldersgruppen 10-17 r. Frstnevnte nsker jeg meg virkelig ikke tilbake til, men det er utrolig gy se tilbake p. Jeg trives litt lenger ned p listen, hvor jeg slipper unna de verste drittkommentarene som flger med ligge veldig hyt oppe, og samtidig har god kontakt med alle mine faste lesere.

Bloggen ble faktisk opprettet nyaktig 11 oktober 2014. Nrmere forklart: En dag etter at det ville vrt 2 r til Noah skulle komme til verden. Takk Gud for at 16-rige meg nesten halvveis i graviditeten med Leo, ikke visste hva jeg hadde i vente de neste to rene. For hadde jeg visst, er jeg faktisk ikke sikker p om jeg ville opprettet bloggen. I dag er jeg selvflgelig sjeleglad for at jeg gjorde det ♥

Jeg er ikke bitter p de menneskene som har prvd gjre ting vanskelig for meg, etter at jeg gjorde meg ekstra synlig og utsatt ved opprette bloggen som ung gravid. vre bitter kommer man aldri noen vei med. Jeg ser kun tilbake p tiden hvor jeg har blogget som en tid hvor jeg har lrt en hel masse, og jeg hper at jeg har muligheten til skrive i flere r i fremtiden!

JEG KOMMER ALDRI TIL NEKTE MINE BARN EN FAR

Jeg har merket det av og p helt siden samlivsbruddet var et faktum i mars i r. Folk har blitt overrasket over at vi samarbeider s godt om barna vre. Nr forholdet tok slutt, var vi raskt i gang med  snakke om hvilket samarbeid vi nsket oss videre. Vi skal feire julaften sammen med barna vre, og nr et av barna har hatt bursdag s har vi jammen feiret den sammen ogs. For vi ser at det gjr barna vre lykkelige, og vrt felles nske er penbart at barna skal ha det s godt som mulig.

Om det er noe spesielt som skjer i byen eller nromrdet som pappaen til barna mine nsker ta dem med p, kan han selvflgelig gjre det til tross for at de i utgangspunktet er hos meg den aktuelle dagen. Det handler om sette egne behov til side. Skal jeg liksom si at nei, det kan du ikke - fordi n er barna hos meg, punktum. Enda vi ikke hadde lagt noen planer en gang, og jeg innerst inne vet at barna gjerne vil bli med? Selvflgelig ville jeg aller helst hatt barna mine hos meg hele tiden. Men allerede her er det noen som glemmer det vesentlige - det handler ikke om meg eller mine egoistiske behov for se barna hele tiden. Det handler om at barn skal ha bde mor og far, og at min tid med barna ikke er mer verdt enn fars.

Den gangen vi tok valget om bli foreldre og sette barna vre til verden, s fikk vi med det tildelt en like stor rolle begge to. Barn trenger begge foreldrene sine, mtte det vre to mdre, to fedre, eller i vrt tilfelle: Bde mammaen og pappaen sin. Hvorfor er det noen som tenker at det er en automatikk i at mdre er bedre og mer egnede omsorgspersoner enn fedre? Det finnes mange udugelige mennesker der ute, og jeg kan love dere at de finnes totalt uavhengig av kjnn.

Jeg vet godt at det dessverre finnes mennesker der ute som ikke nsker vite av noe srlig om barna sine, eller som av ulike grunner ikke kan eller fr tillatelse av utenforstende instanser til  ha noe med barna sine gjre. Jeg tror for vrig at det jevnt over finnes flest oppegende foreldre som kun nsker barnas beste, men i enkelte tilfeller er jeg usikker p om de forstr hvor deleggende det er for et barn vokse opp med noen som snakker nedlatende om den andre forelderen, eller som er vanskelig nr det kommer til samvr. 

Uansett om du er mor eller far, s eier du ikke barnet ditt.

S hvorfor er det s mange som reagerer snn p at vi samarbeider. Er det ikke normalt? Er normen vre egoistisk, sette seg p bakbeina og vre vanskelig? De eneste det hadde gtt utover dersom jeg hadde valgt vre egoistisk, er jo faktisk barna mine.

Ikke bli overrasket over at vi samarbeider godt nr alt ligger til rette for det. Det skulle rlig talt bare mangle!

DERFOR STENGER JEG IKKE KOMMENTARFELTET MITT

God kveld alle sammen! I dag tenkte jeg skrive litt om kritikk av bloggere og hvorfor jeg ikke stenger kommentarfeltet mitt. Det er tydeligvis noe flere lurer p, siden det kommer en del rart i perioder. Mye kritikk, men det synes jeg er helt greit. Det har skjedd flere ganger i lpet av de siste rene at jeg har sagt meg enig i kritikken som har blitt rettet mot meg ogs. For meg er selvinnsikt viktig, muligheten til se ting og seg selv utenfra, og det ikke ta ting s personlig. 

Jeg har skrevet tidligere om at jeg synes det er noe merkverdig og nesten litt morsomt ved store profiler som velvillig deler bde det ene og det andre, men som samtidig skal ha seg frabedt all kritikk for valgene de tar. Beklager, men etter min mening er det faktisk ikke snn det fungerer. 

Som blogger har jeg flere ganger hatt lyst til stenge kommentarfeltet mitt, men samtidig tenker jeg at jeg kan stenge dere fra fysisk kommentere p bloggen - men jeg kan ikke stenge dere fra ytre dere. Og fra ha en mening. 

Jeg synes faktisk det fles veldig greit ha et kommentarfelt hvor noen kan si i fra hvis jeg skriver eller ytrer meg p en mte som er ugrei, for jeg er selvflgelig mottakelig for kritikk nr det gjelder egentlig alt av innholdet p bloggen min. Jeg har flere ganger mtte ta til meg kritikk for ulike valg og utallelser jeg har delt p bloggen, og s har jeg lagt meg flat i de tilfellene hvor jeg har sett at jeg har ftt berettiget kritikk. Helt fair, synes jeg det er.

Det fles litt urettferdig at dere som leser bloggen min ikke skulle hatt noe dere skulle sagt, s kommentarfeltet mitt fr alltid st pent. Jeg sletter ytterst f kommentarer, og da av grov hets eller av typen ryktespredning. Tenk det, i skrivende stund har jeg hittil ftt 28 961 kommentarer totalt p bloggen min. Det er jo egentlig helt vilt!

Og s er det en viktig ting som jeg opplever at noen blogglesere misforstr, som jeg nsker dele med dere.

Hvis du kommenterer noe kritisk her inne, og fr et saklig motsvar tilbake, s er ikke det ensbetydende med at jeg ikke tler kritikk. Det betyr simpelthen at jeg er uenig i den aktuelle kritikken som blir gitt til meg. Og det m jeg f lov til vre, selv om du mener at det du skriver er helt p sin plass og 100% korrekt. Det m kunne vre lov vre uenig og dermed stille kritiske sprsml tilbake, uten at det blir oppfattet som at man ikke tler kritikk. Hvis jeg kommer med et svar tilbake med kritiske sprsml, kan du gjerne prve forklare ordentlig hva du mener, istedenfor "h, du takler ikke kritikk du" og kun det. Tler man ikke kritikk tr man i hvert fall ikke ha et kommentarfelt spekkfullt med kritikk pent for alle som vil se, og det har jo faktisk jeg. Jeg har ogs hatt veldig mye i lpet av rene ogs.

Men om jeg ikke fler kritikken er fortjent p noen som helst mte, s m jeg vel kunne si ifra uten bli stemplet som en idiot og "enda en blogger som ikke tler kritikk?" Hvis ikke ender det jo bare med at jeg blir en nikkedukke som ikke str opp for meg selv p en saklig og ordentlig mte nr det skjer at jeg fr ufortjent kritikk. Og det er jo ikke helt rettferdig ovenfor verken meg selv eller dere, eller hva?

God helg ❤️

15 SPRSML, 15 SVAR

1. Din favorittalder i livet s langt? - Jeg har litt motstridende flelser nr det kommer til alderen jeg er i n (20) Jeg liker definitivt livet mitt best i den alderen jeg er i n, men jeg synes 18 r var en fin alder om jeg kun skal tenke p tallet (og at jeg ikke flte meg eldgammel) 

2. Hvilken film s du sist? - The Nun p kino p fredag. En skrekkfilm, med andre ord. Jeg skvatt spass at jeg hoppet i kinosetet mitt. Mildt sagt ganske pinlig da fyren i setet ved siden av meg ble sur hver gang det skjedde. Veldig bra film da!

3. Nr sto du opp i dag tidlig? - I dag slumret jeg helt til 07.00 og hadde bare en halv time p ordne meg og barna til vi skulle g. Hjelpes meg, siste gangen jeg gjr det for si det snn!

4. Hva gjr du akkurat n? - Jeg sitter og blogger ved spisestuen og er spass syk at jeg kaldsvetter og hakker tenner selv om det er 20 grader her og jeg sitter med vifteovnen omtrent opp fanget mitt. Men det stopper ikke meg, s jeg sitter og blogger for dere og ver til matteprven jeg skal ha i morgen. Og kommer til sitte til sent om jeg skal f vd nok. Snn er det bare, jeg har faktisk ikke tid til vre syk!

5. Hva er typisk deg si? - Vel vel og Jaja, snn fr det g

6. Hva irriterer deg? - Nr postdamen/postmannen eller hva enn som er riktig si stapper hele postkassa s full av reklame (ikke regninger, KUN reklame) at jeg m demontere hele greia for f reklamen ut! HVA er greia med det? La n den stakkars postkassa mi f slippe om du ser at den er stappfull! Gjerrige mennesker irriterer meg ogs grenselst. Sammen med folk som sniker i k! Sistnevnte opplever jeg flere ganger i uken, og jeg tror de topper lista. Jeg er (dessverre) alt for godt oppdratt til si ifra, for jeg tenker at det er smlig ppeke at noen sniker - men det er jo ganske smlig snike ogs. Det er jo ikke snn at verden gr under for min del om jeg m st litt lenger i k, jeg synes bare det er vanvittig uhflig og vitner om mangel p folkeskikk. Det kan da ikke bare vre jeg som tenker snn?

7. Verste og beste fag p skolen? - Mitt verste fag er matte. Alt annet gr veldig fint.

8. Hva drikker du helst p Kafe? - Frappe med kaffe laget p soyamelk med vaniljesmak! Jeg tror nok aldri jeg kommer til bli en av de som drikker sort kaffe - det smaker jo hgg? 

9. Nr ble du sist fornrmet? - Jeg blir vel egentlig veldig lite fornrmet lenger, prver ikke ta ting s personlig nr jeg er i denne bransjen.

10. Hvor mange steder har du bodd? - Jeg har bodd tre steder i Gjvik, og tre steder i Larvik. Vi flyttet to ganger fr jeg var 4 (eller 5?) r gammel i Gjvik, s jeg bodde p samme sted fra jeg var 4 (eller 5) og helt til jeg flyttet ut som 16-ring. Det var veldig stabilt og godt at jeg alltid visste hvor hjemme var, s det nsker jeg for barna mine ogs. Da jeg var 16 flyttet jeg til hybelen p 23 kvadratmeter her i Larvik, videre til leiligheten som var litt strre p 73 kvadratmeter, og n p 120. Husker overraskende mye fra jeg var veldig liten faktisk - og fra de stedene jeg bodde med sstrene mine og foreldrene mine fr vi flyttet til barndomshjemmet mitt, som foreldrene mine for vrig fortsatt bor i. Det er s gy tenke p tatt i betraktning at Leo nrmer seg 4, og at han derfor ogs kan huske ting fra det som skjer n - nr han en gang blir stor.

11. Har du noen gang ftt en beskjed du aldri kommer til glemme? - JA. Legen min som fortalte meg at jeg var gravid, frste gangen jeg ble det. Jeg glemmer aldri mamma sin umiddelbare reaksjon som var: Dette er frste gangen jeg trenger rdvin fr klokken er rukket bli 11 om morgenen!

12. Hva mener du er den perfekte aldersforskjellen mellom ssken? - Jeg tror ikke det finnes noe snt som den perfekte alderforskjellen mellom ssken, men at det er fordeler og ulemper med s og si alle ulike aldre. Med det sagt, det kan godt hende det er noen aldersforskjeller som er mer ideelle enn andre. Jeg er veldig glad jeg fikk guttene mine med 18 mneders mellomrom - og ser at de har et sterkt sskenbnd allerede. Men jeg tenker ogs at det kan vre fint med 3 og 4 rs mellomrom, nr storebror eller storesster kan hjelpe litt til ogs (som sikkert er stor stas!) 

13. Hva er det rareste du har spist? - Under graviditeten da jeg fikk helt ville cravings spiste jeg mengder brdskive med brun saus, samt r (ikke-kokt) pasta med masse Melange p. Blir kvalm bare av tanken nr jeg skriver dette! sj.

14. Hva spiser du helst til frokost? - Jeg spiser helst ikke frokost, ettersom jeg alltid er kvalm om morgenen! (Nei, jeg er ikke gravid) men et par timer etter jeg har sttt opp spiser jeg gjerne helst fruktsalat eller havregrt som det frste mltidet mitt. Og smoothie.

15. Hva gruer du deg aller mest n? - selge vognen jeg har brukt til begge guttene mine. Det fles feil og river litt i hjertet, men det tror jeg det ville gjort uansett. Det er rart, men Noah sluttet bruke den for 6 mneder siden s det er vel p tide. Antar jeg... 😭❤️

Hper dere alle fr tidenes start p helgen i morgen! N skal jeg tilbake til matte og naturfag fr jeg gr i seng. Snakkes mer i morgen!

TATT P FERSKEN

Her om dagen sto jeg ute p kjkkenet. Jeg har et vanvittig stsug om dagen, s for f litt ekstra livsglede har jeg derfor hatt litt godteri liggende p kjkkenet. Av og til har jeg gtt ut for ta en bit i smug mens barna leker, og en og annen gang har de tatt meg p fersken. Morsomt det der - de har til tider vanskelig for hre nr jeg sier nei til noe nr jeg er i umiddelbar nrhet, men  hre at jeg pner et sjokoladepapir p kjkkenet - det gjr de. Forst det den som kan.

Her om dagen gjorde jeg det. pnet noe godteri mens jeg sto p kjkkenet fordi jeg rett og slett ikke klarte holde meg unna og sikkert hadde vrt villig til gjre nesten hva som helst for litt godteri. Plutselig hrer jeg en stemme bak meg:

- Hvorfor deler du ikke mamma? Vi m alltid dele med andre.

Leo har alts oppdaget meg og ser tilsynelatende ut til bruke mine egne metoder for  stille meg til veggs. For han prver deretter  formidle og sprre meg om hvordan jeg ville flt meg om jeg var den eneste som ikke fikk nam-nam

Jeg blir s tatt p senga av min egen 3-ring at jeg bare smiler og sier at han at har helt rett i at man burde dele med andre. S gir jeg han et par godteribiter, og han lper rett ut for dele med sin lillebror. 

Etterp fler jeg meg som en halvshitty mamma med drlig samvittighet for ikke klare begrense eget godterinntak. Men det som opptar tankene mine mest, er gleden over f bekreftet at det jeg faktisk prver lre dem dag inn og dag ut - faktisk gr inn. Eller, hvert fall noe av det 😂

Og det er en meget god flelse ❤️ 

DET KOMMER SIKKERT IKKE TIL VARE

For noen dager siden delte jeg noe jeg var veldig glad for kunne si noe om. Et blogginnlegg om at grunnen til at jeg er litt ekstra glad om dagen, er fordi jeg er forelsket. Du kan lese blogginnlegget HER.

Jeg er evig takknemlig for alle lykkenskninger og koselige kommentarer. Som alltid er det noen som mener at man ikke burde rope hurra for tidlig, fordi det sikkert ikke kommer til vare

Uansett om det er Linni meister eller Justin Bieber som er nyforelska, s er de lykkelige, og det kunne vre glad p andres vegne er en s utrolig viktig og givende egenskap. En egenskap jeg er uendelig takknemlig for at jeg har, og for at foreldrene mine alltid var opptatt av at jeg skulle ta med meg videre i livet. Derfor synes jeg kanskje det er ekstra kjipt se andre som ikke evner vre glade p andres vegne. Ikke fordi kommentarene har hensikt om  dra meg ned eller vre ufin mot meg og fordi jeg tar det noe srlig tungt (for det kan jeg ikke akkurat si at jeg gjr) - men fordi det gjr meg trist tenke p all den gleden de gr glipp av, fordi de ikke kan tillate seg vre glad p andres vegne.

Processed with VSCO with a5 preset

Jeg kan ikke leve livet mitt etter det verst tenkelige scenario. Ingen burde det. Om man aldri skal trre ta noen sjanser med tanke p eksempelvis kjrester fordi det kan hende det ikke varer og unngr nye vennskap av samme grunn, unngr prve noe nytt fordi det kan hende det ikke gr, eller unngr gjre det man vil fordi det kan hende noen ikke synes om det - s vil man jo ikke leve noe til slutt. Da vil man jo bare eksistere da.

Om jeg lever etter verst tenkelige scenario kan jeg aldri ta noen store avgjrelser, f meg kjreste, barn, eller egentlig noen ting i det hele tatt. Og jeg vet ikke med dere, men det er ikke et liv jeg har lyst til leve.

FORELSKET

Jeg er ikke 100% klar for dele alt. Noen mener sikkert at jeg br dele alt nr jeg frst skal hinte til noe snt som dette, men dette er jo min blogg, og det er i grunn opp til meg bestemme. Det betyr ikke at jeg venter med si noe mer fordi jeg nsker "melke" dette for hva det er verdt - en snn blogger er jeg enkelt og greit ikke. Det handler om at jeg vil at det skal g lenger tid og at jeg skal vre s sikker som jeg kan bli p at dette gr riktig vei. Det er greit om dere ikke forstr og respekterer valget mitt, alle har rett til si og mene akkurat hva de vil.

Jeg har for vrig selvflgelig lyst til dele litt med dere, selv om jeg ikke er klar for dele alt.

 Dette er grunnen til at jeg er litt ekstra glad om dagen ❤️

SPRSML JEG EGENTLIG IKKE VIL SVARE P

Hei dere! I dag har vi hatt tidenes fineste dag som stort sett har blitt tilbrakt i Sandefjord. Jeg startet dagen med vre p skolen frem til lunsj, og etter det hadde jeg fri resten av dagen - s derfor fant vi ut at vi skulle dra en tur til Sandefjord ettersom min mor og sster fortsatt var p besk hos oss og hadde barna hjemme mens jeg p var p skolen. Jeg trives alts s godt i Larvik som jeg fler er i perfekt avstand fra s mange fine byer - Oslo, Tnsberg og Sandefjord for nevne noen. Jeg synes ogs det er fint i Porsgrunn og Skien, men der er jeg litt sjeldnere. Skulle bare nske at hjembyen min var litt nrmere, s jeg fikk sett familien min og vennene jeg har der litt oftere!

Men nok om det - i dag tenkte jeg svare p noe som har vist seg vre ganske populrt blant bloggere den siste tiden: Sprsml jeg egentlig ikke vil svare p.

Hva bruker du mest penger p? - Nr det kommer til generelt s bruker jeg mest penger p barna. Nr det kommer til hva jeg bruker mest penger p av ting til meg selv, s er det klr, sminke, og s videre.

Hvor mye veier du? - Hadde det ikke vrt for at jeg vet at det er veldig mange unge mennesker som kan finne p sammenligne seg selv med andre, s kunne jeg gjerne delt akkurat hva jeg veier. Men det er alts grunnen til at jeg ikke svarer p dette nr dere spr - ikke at jeg helt kan si at jeg forstr hvorfor noen synes det er s interessant vite hvor mye jeg veier, men jeg nsker ikke legge oppp til at de eventuelle veldig unge leserne jeg har skal sammenligne seg med andre. Det jeg imidlertid kan si er at jeg de siste to mnedene har lagt p meg 5 kilo og jeg trives s godt med det! Jeg har en sunn vekt. Nr jeg endelig kommer tilbake til gode treningsrutiner n fremover s hper jeg at jeg kan legge p meg litt mer.

Hvordan har du s ren hud? Redigerer du det? Vet du om snne "blogger-piller" fungerer mot uren hud? - Grunnen til at jeg ikke har svart p dette tidligere, er fordi jeg har vrt litt redd for trkke noen p trne. Jeg redigerer aldri huden min spesifikt, men jeg legger jo p filter p alle bildene mine - ikke at det ville ftt huden min til se plettfri ut dersom den ikke var det i det hele tatt, da. Jeg har stort sett alltid ren hud, det er selvflgelig perioder hvor huden min definitivt kunne vrt finere, men jeg har aldri mye urenheter eller lignende. Jeg har aldri brukt noen spesielle hudprodukter og bruker jo hudsminke stort sett hver dag, s det er jo litt rart at huden min ikke er verre - nr jeg tenker over det. Jeg har vel sikkert bare hatt flaks? Jeg tror ikke blogger-pillene du snakker om vil gjre underverker for deg dersom du har uren hud, og det er ogs derfor jeg takker nei til samarbeidsforesprsler fra annonsrer som vil at jeg skal markedsfre slike produkter. Jeg gidder ikke anbefale dere masse piss, bare fordi jeg kan f penger for det. Enkelt og greit: Hadde jeg slitt med uren hud, ville jeg gtt til en hudpleier eller lignende - og ftt informasjon og kanskje noen gode produkter der ❤️

Hva er helt rlig den strste forskjellen du opplever fra nr du gikk p skolen da du var 16 r, og n som du er litt eldre? - Definitivt at jeg bryr meg mye mindre om hva andre tenker om meg. Alts, jeg nsker jo at de jeg liker skal like meg ogs - men jeg gr ikke og tenker over og/eller bekymrer meg for hva andre fremmede eller bekjente tenker om meg, eller om jeg har de "riktige" klrne eller snt - som jeg kan huske at jeg brydde meg i mye strre grad om tidligere, bde da jeg prvde meg p skolen sommeren 2014 da jeg var heeelt i starten av graviditeten med Leo, og p ungdomsskolen. Fr brydde jeg meg ogs veldig om at jeg alltid ville g sammen med venninnegjengen min inn p skolen og lignende, fordi jeg var redd for at noen skulle tro at jeg var "loner" og ikke hadde venner 😂 Det er ogs snt jeg ikke tenker over lenger i det hele tatt, jeg mter venninnene mine nr jeg gjr det og s er jeg jo i mye strre grad selvstendig og mye tryggere p meg selv n enn hva jeg var da jeg var yngre.

Dette er ikke frekt ment - men er du en snn mamma som snakker om barna dine hele tiden, selv nr du er uten dem? - Jeg er i grunn ingen fan av plassere folk i bs som "en som gjr snn og snn" - men jeg forstr sprsmlet ditt og nei, det er jeg ikke. Kommer det naturlig opp og noen lurer p ting om meg, hvorfor jeg ventet 4 r med begynne p videregende etc, s svarer jeg som sant er at jeg ble gravid og mtte vente med utdanning. Men jeg er ikke "snn" at jeg snakker om barna mine hele tiden, det ser jeg heller ikke grunnen til gjre da jeg ikke bare er mamma, men like mye meg selv som fr jeg fikk barn ogs. Selv om barna mine er en naturlig del av hverdagen min og livet mitt, s identifiserer jeg meg ikke knallhardt som bare mamma. Sikkert ironisk med tanke p bloggnavnet mitt, men dere skjnner forhpentligvis greia, haha!

Har du noen gang vrt deprimert? Sikter spesielt til da du ble gravid med eldste gutten din. - Jeg synes dette er et veldig personlig sprsml egentlig, men nei, det har jeg nok ikke. Det var veldig tft ja, men ha en tff periode er ikke det samme som vre deprimert.

Kommer du til holde et potensielt nytt forhold for deg selv, og ikke skrive noe om det p bloggen? - Nei. Jeg kommer til skrive om det nr tiden er inne for det🙌

nsker dere en fin uke videre! Det er onsdag allerede og jeg er heldigvis ikke s alt for sliten i dag. Jeg tror jeg endelig begynner nrme meg det komme inn i nye vaner, og det synes jeg er skikkelig fint. Vi snakkes igjen i morgen!

EN KJEMPEFIN OVERRASKELSE!

Hei alle sammen, og beklager en veldig sen oppdatering i dag. Jeg skulle gjerne oppdatert bloggen tidligere, men i dag prioriterte jeg litt ekstra tid med barna og familien fr jeg satte meg ned med bloggen! Jeg var ikke ferdig p skolen fr 15:30 i dag (tross for flere frikter i lpet av skoledagen) s i mellomtiden fikk barna overraskelsesbesk av bestemoren sin, alts min mamma, og ssteren min som hadde kommet fra hjembyen min for se dem litt! De hentet barna i barnehagen i dag og barna hadde blitt helt i ekstase av se dem igjen, det var s koselig hre om hvor glade de hadde blitt. En skikkelig fin overraskelse!

Deretter dro vi ut sammen for spise middag i dag etter at jeg hadde kommet hjem fra skolen og barna hadde blitt hentet i barnehagen, ut p litt vanlige hverdagsrender, og p slutten av denne kvelden endte vi opp p det lokale kjpsenteret fordi jeg skulle kjpe litt nytt til barna og meg. Det er alltid litt ekstra hektisk p slike dager hvor vi finner p mye med barna, men det er i gjengjeld gy gjre noe litt utenom det vanlige - slik som vi pleier nr litt av familien min er p besk hos oss!

N str noen timer med skolearbeid for tur for min del. Jeg glemmer litt at det er mandag i dag, fordi jeg fler av en eller annen grunn at det er tirsdag - aner ikke hvorfor. Jeg skal dele litt forskjellig p bloggen denne uken som jeg gleder meg til, men jeg er ikke helt klar for dele absolutt alt om kjreste-greiene og sprsmlene som s mange spr om, selv om det kommer et lite blogginnlegg om det snart. Haha! Jeg kan si at jeg har det veldig fint om dagen, da. Men det tror jeg faktisk dere som har fulgt bloggen min veldig lenge merker - at jeg har det fint alts, for jeg blogger naturligvis best nr jeg er lykkelig.

Ha en veldig fin mandagskveld videre!

DET GIKK IKKE HELT SOM PLANLAGT

Hei dere! Jeg startet denne lrdagen med at barna vekket meg, og det var fryktelig deilig vkne til noe annet enn den grusomme mobilalarmen min som jeg er vant til hver dag ellers. Heldigvis er det litt forskjell p hverdag og helg. Ellers lekte de for seg selv mens jeg brukte litt tid p vkne opp, og s begynte jeg lage litt frokost. Litt senere var vi ute p en gtur, fr vi kom hjem igjen og jeg lagde lunsj til dem bestende av vegetarpizza (frossenpizza, alts - ikke hjemmelaget. Haha! Grenser for hva man orker en lrdagsmorgen) og appelsiner.

Planen litt senere var at jeg skulle ha litt alenetid med Leo og ta han med p barnekino - jeg tror han hadde elsket det, og s har jeg ikke hatt fullt s mye tid med han i det siste som jeg fler at jeg burde ha. Men filmen som jeg planla at vi skulle se, som for vrig var av typen "tillatt for alle", gikk ikke i dag - og barnevakten til Noah mtte p jobb likevel - s dagen ble ikke helt som planlagt. Jeg hadde jo gledet meg til dra p kino for frste gang med Leo - men det ser alts ut til at vi blir ndt til ta det igjen. Og n som vi har hatt en skikkelig koselig hjemmedag i dag, kjenner jeg at det egentlig fles helt greit at det ble snn p denne fine lrdagen!

Angende at jeg fler at jeg ikke har ftt like mye alenetid med Leo i det siste som jeg kanskje skulle nske, s "advarte" rdgiveren min p skolen meg om at det var ganske vanlig at mdre som tok p seg for mye skole, lett kunne ende opp med en del drlig samvittighet for at man ikke helt strekker til spesielt med tanke p barna sine. Jeg fler ikke at jeg ikke strekker til og at jeg har tatt p meg alt for mye alts, men selvflgelig har jeg ogs drlig samvittighet som mamma. Skulle hentet tidligere i barnehagen, skulle levert senere, skulle dratt ut og funnet p mer, skulle ditt og skulle datt.

Jeg prver trste meg med at jeg trolig ville hatt drlig samvittighet uansett hva, og da fles det litt bedre. Jeg vet jo at jeg sett utenfra fr tilstrekkelig med tid med barna mine, og jeg vet jo innerst inne at det jeg gjr er godt nok.

Hper dere har en fin lrdag videre, s snakkes vi litt senere!

DET BESTE MED VRE MAMMA

"Mamma? Jeg er ikke glad i deg." sier snnen min mens ser bort p meg fra sofaen.

"Er du ikke det, alts?"

"Nei." Han tar en liten pause fr han begynner smile og fortsetter: "Jeg er ikke glad i deg, fordi jeg elsker deg faktisk mamma."

Det morsomste, herligste, og beste med vre mamma fint oppsummert i en liten samtale 😂

DU KAN LIKE GJERNE GI OPP!

Er det en ting jeg har lrt de siste rene, s er det at det ikke er noen enkel oppgave gjre alle til lags. Det gr nemlig ikke. Det har tatt meg litt tid innse det, men det gr ikke.

For om du er pen om at barna dine fr se p nettbrett eller telefonen din mens du handler, fr du hre fra eldre generasjoner hvor trist de synes det er at barn sitter foran en skjermbruken nr de "egentlig burde leke ute" og hvordan de kommer til ta skade av skjermtiden.

Om du derimot ikke lar barna dine se p nettbrett, fr du hre at du risikerer at barna dine vil henge etter nr de begynner snakke om nettbrett, telefoner og apper p barneskolen. Og s legger du opp til et press om at man barn ikke trenger nettbrett, og fr andre mdre til fle seg utilstrekkelige nr de bruker det til barna sine selv.

Skriver man "for perfekt" om tilvrelsen som alenemamma, rosenmaler man tilvrelsen.

Skriver man mer hvor slitsomt man synes det er og om de negative sidene, har man et negativt fokus. "Man har da selv valgt f barn!" og den pakka der.

Legger man ut bilder p sosiale medier av det store, fine bursdagsselskapet med bl- og slvdetaljer man har ordnet i stand for barnet sitt - bidrar man til et press blant andre mdre om at det er slik man burde gjre det hver bursdag.

Gjr man ikke det, burde man ikke hatt barn om man ikke en gang kan stelle i stand noe ordentlig p bursdagen deres.

Legger man ut bilde av kroppen sin og den er tynn og veltrent etter man har ftt barn, bidrar man til et kt kroppsfokus og uoppnelige idealer og forventninger til kroppen etter man har ftt barn.

Er man litt strre og veier noen kilo ekstra etter man har ftt barn og legger ut bilder av kroppen sin, bidrar man til usunne idealer, samt normaliserer overvekt.

Det skal ikke vre lett alts. 

Uansett hva man velger gjre som mamma og som forelder ville det uansett vrt noen som ville mene at man gjr noe feil. innse dette har hjulpet meg forst at siden man ikke kan tilfredsstille alle, br man vel i hovedsak fokusere p ta de beslutningene i livet som man selv mener er riktig. For nr det alltid er noen som fler seg krenket eller som mener det man gjr er feil, s er det jo ikke akkurat snn at man har s mye tape p gjre det som fles riktig uansett.

JEG SVARER P RYKTER OM MEG SELV

I dag la jeg ut p bde Insta og snapchat-story at jeg har ftt sprsml om jeg kan ha et "svarer-p-rykter"-blogginnlegg siden det er populrt om dagen og har vrt etterspurt i det siste. Jeg er jo ikke s glad i rykter (og glemte kanskje litt at rykter sjeldent er av den positive sorten, haha!) men prver lytte til hva leserne mine vil lese og hre mer om. Derfor ba jeg dere sende inn rykter eller andre ting dere har hrt - slik at jeg kunne svare p dem her p bloggen.

"Ryktes at du dater noen fra Gjvik"

- Nei, jeg dater ingen fra Gjvik. Men gy at vi har begynt si "date" - hres s mye bedre ut enn norske fraser som "holder p" som i "holder p bli kjrester." Haha!

"Jeg har hrt at du er gravid p nytt"

- Nei, jeg er ikke gravid.

"Har hrt at du er sleip og at du ikke er noe hyggelig i virkeligheten kontra p bloggen"

- Haha! Jeg har ufrivillig "resting bitch face" som det heter, det er overhode ikke meningen det er bare snn jeg ser ut fr du begynner snakke med meg. Jeg er hyggelig mot de som er hyggelig med meg, og ekstra hyggelig med de som ikke er hyggelig med meg. Vet ikke hva som legges i at jeg er sleip, om du mener utspekulert s var jeg veldig utspekulert da jeg var yngre - s kanskje litt? M vel ikke vre negativt.

"Ryktes at du er forelsket i ******?"

- Ja, det er sant. Men jeg skriver ikke navnet hans her, s det fr vre vr hemmelighet.

"Jeg hrte at du tok snn alt for mye silikon, 800 gram eller mer."

- Nei, er du gal! Det hadde jeg aldri gjort. 

"Har hrt at du kuttet ut ei god venninne ut av livet ditt fordi hun visstnok fortalte videre at du var gravid da du var det frste gangen, og at du ringte henne og skjelte henne ut"

- Dette var litt overdrevent, men stort sett er det sant ja. Jeg kuttet ut ei venninne som ikke klarte holde det hemmelig at jeg var gravid frem til jeg selv nsket g ut med det frste gangen jeg ble gravid, noe som frte til at det gikk noen rykter om at jeg var gravid fr jeg var klar for "g ut med det". Jeg var ganske forbanna p vedkommende ja. Jeg gav henne tydelig beskjed om at det var veldig stygt gjort, men da Leo var 1 mned gammel ringte hun meg og beklaget seg og jeg beklaget meg. Har (s og si?) ikke snakket med henne siden, men hper hun har det bra. Man kommer ingen vei med vre bitter.

"Har hrt at du har vurdert operere andre ting som feks nesa di?"

- Da jeg var yngre sa jeg alltid at jeg ville operere den ja, men det har jeg ikke lyst til lenger. I dag ser jeg at Leo har ftt samme nese som jeg hadde da jeg var liten - alts at han har ftt min nese. Jeg synes han er den nydeligste i hele verden, og ville selvflgelig aldri i verden forandret noe med ham om jeg fikk muligheten til det. Og siden jeg vet hvor nydelig jeg synes han er med den akkurat den nesa han har, s vil jeg ikke gjre noen verdens ting for forandre min.

"At du og Fredrik hadde pent forhold da dere var kjrester"

- Nei, det stemmer ikke. pent forhold er sikkert fint for de liker det p den mten og som trives med det, personlig kjenner jeg at det hadde vrt veldig ugreit. Har jeg en kjreste vil jeg at vi skal vre eksklusive.

"At du noen ganger p bloggen later som at du har det s fint, nr du egentlig ikke har det"

- Nei, jeg er bare rlig om det dersom jeg ikke har det s bra jeg. Uten la det ta for mye plass, selvflgelig. Jeg vil jo at leserne mine skal synes det er koselig lese bloggen min, men det betyr ikke at jeg er villig til lyve for utelukke at noen kan synes det er mindre koselig lese bloggen min en gang i blant. Jeg tror det at jeg viser at jeg ogs har drlige dager og drlige perioder er med p vise leserne mine at jeg er akkurat som alle andre, hvilket jeg er, og at det er med p gjre meg mer troverdig siden jeg ikke later som at alt er fint om det ikke er det.

Enkelte andre rykter var spass drye at jeg lot vre svare p dem, men jeg hper dere som nsket dette blogginnlegget likte hvordan det ble ❤️

ET VIKTIG MTE!

Hei dere! I dag har jeg ENDELIG vrt p mte med skolen jeg begynner p til hsten. Det var virkelig etterlengtet! Det gikk veldig bra, og jeg fikk veldig mye god hjelp fra flinke rdgivere. N har jeg en plan for skoleret mitt. Jeg gr under det som heter 23/5-regelen, og trenger derfor bare fullfre og best de 6 studiekompetansefagene for f nettopp studiekompetanse. Derfor har jeg 4 fag som m fullfres dette skoleret, jeg skal muligens gjre 5, og s har jeg ett skoler til p videregende neste r hvor jeg m fullfre to av fagene som er torige - men dette kan jeg ogs velge gjre som privatist.

 Etter de 2 rene mine er fullfrte, er jeg ndt til vente ett r, alts til jeg er 23 r, frem til jeg kan ske meg inn videre for studere etter videregende med karaktersnittet mitt fra disse to rene. Og dette karaktersnittet vil alts vre like mye verdt som om jeg skulle hatt absolutt alle fagene man vanligvis har p videregende.

Veldig flaks at jeg har norsk, samfunnsfag, historie, engelsk og naturfag som er de beste fagene mine. Matematikken er jeg bare ndt til sette meg inn i, og jeg har satt meg et realistisk ml om klare f snittet mitt opp til 5. Da skal jeg si meg fornyd, og jeg vet at jeg kan klare det om jeg bare fr jobbet nok med matten - som trolig vil vre det ene faget som trekker ned om jeg ikke fr jobbet nok med det.

Jeg er utrolig fornyd med utfallet av mtet og skal n de siste ukene fr skolestart f klargjort alt. Skoleukene mine vil komme helt an p timeplanen min, men jeg skal tilbringe 18 timer p skolen i uken, 22 timer om jeg velger ta et ekstra fag dette ret. Jeg har ikke bestemt meg 100% for om jeg skal g 22 timer i uken enda, eller om jeg skal g for 18, men jeg har enda litt tid til bestemme meg.

Jeg skal innrmme at jeg var redd for om det ble vanskelig legge tilrette for meg, og at det eneste alternativet skulle vre full skoleuke med alle fagene + begge barna og i tillegg bloggen (jobben min som jeg er s glad i) for da kan jeg virkelig tenke meg at det ville blitt betydelig vanskeligere f de karakterene jeg vet at jeg egentlig kan f. For da ville nok tid blitt det strste problemet mitt, f tid til jobbe nok med skolearbeid nr barna krever s mye av meg, i tillegg til at jeg ikke har lyst til "gi opp" bloggen min som jeg har jobbet med i s mange r n. Men heldigvis finnes denne regelen, og det er jeg utrolig glad for n. Snn jeg ser det n s har jeg ingen unnskyldninger for ikke gjre det bra p skolen, til tross for at jeg har to sm barn. Det gjr selvflgelig at jeg kjenner p et visst press, men jeg tror ogs at det srger for at jeg presterer!

JEG HAR ALLTID SATT DERE FRST

Dere skal aldri tro at dere ikke var nsket inn i mitt liv, bare fordi dere overhode ikke var planlagt. Uplanlagt er ikke ensbetydende med unsket, selv om det var helt forferdelig tft se de to strekene p testen da jeg fant ut at dere l i magen min.

Kanskje dere aldri fr lest alt det jeg skrev p bloggen min da jeg var gravid med dere. Kanskje dere aldri fr lest dette en gang, fordi elektronikk og Internett er helt annerledes i fremtiden nr dere har lrt  lese og skrive. Det vet jeg ikke noe om n. Men det er uansett verdt det.

Jeg tror ikke det er noen verdens ting som kunne forberedt meg p det bli mammaen deres. Ikke all verdens bker, foreldreartikler, samtaler og velmente rd. Jeg tror ingen ting kunne forberedt meg p hvilken stor rolle det er, og alt den innebrer. Alt det fantastiske bde mammarollen og dere brakte med dere. Men ogs den forferdelige samvittigheten over hver minste, lille ting. Drlig samvittighet fordi jeg har vrt redd for at du og broren din skal lese bloggen min i fremtiden og fle at dere ikke var nsket inn i mitt liv kun fordi jeg var totalt rlig om at det var det strste sjokket jeg kunne tenke meg nr jeg fant ut at dere hadde blitt til. 

Drlig samvittighet fordi jeg ikke grt av glede nr jeg fant ut om graviditetene, men av sjokk.

Drlig samvittighet fordi jeg er redd for at dere en gang vil lese uhyggelige ting om meg, moren deres, andre steder p Internett. Noen ganger fr jeg skyldflelse for det. Er det min egen feil at dere kan komme til lese enkelte ukoselige ting skrevet av ukjente mennesker - i og med at jeg startet bloggen min selv, eller m alle ta ansvar for sine egne ord?

Jeg tok et valg nr jeg startet bloggen, uten forst det og omfanget av det. Og det er at du slipper alle inn. De som nsker deg vondt, de som liker deg, de som ikke har noen spesiell mening om deg, de som ikke liker deg  - og de som leser hvert eneste innlegg og bare nsker deg godt. Jeg forsto det ikke p davrende tidspunkt, men jeg ser det n.

Dere skal alltid vite at jeg har satt dere frst. Jeg er s forbanna stolt over meg selv for ha taklet mammarollen slik jeg har gjort. Nr jeg tenker tilbake til da dere var bittesm, og til da jeg fortsatt var gravid med dere. For jeg vet med hele mitt hjerte at dere alltid har kommet frst - det har vrt en selvflge for meg, og akkurat det er ikke noe jeg nsker skryt for. Dere har alltid hatt rene bleier, en god seng sove i, trygge armer som holdt dere. Aldri har dere manglet noe.

Noen mennesker har stilt sprsml omkring hva jeg egentlig har "klart" som er s voldsomt stort - nr jeg bare har gtt hjemme med dere to, forelpig ikke ftt meg utdannelse og samtidig skrevet denne bloggen. Det har jeg lyst til svare p n, til alle andre som kommer til lese det i tillegg til forhpentligvis ogs dere.

Jeg har ftt barn og jeg har sttt p egne ben siden jeg var 16 r. konomisk og p alle andre mter - til tross for at jeg var heldig konomisk. Pappaen deres og jeg tok vare p dere p egenhnd, i et eget hjem, langt borte fra mine egne foreldre og min hjemby som jeg for vrig akkurat hadde flyttet fra. Men det kanskje vanskeligste av alt var gjre det i et samfunn hvor noen konstant fortalte meg at jeg aldri kunne bli en god nok mamma for dere, og som konstant prvde trykke meg ned. Blikk, kommentarer, og hat. Jeg valgte det selv, ja - men det betyr ikke at det var lett.

Og det er jeg stolt av.

For meg er det stort, fordi jeg vet hvor tft det var. Jeg forventer ikke at alle skal forst det.

Jeg s aldri for meg livet mitt slik det er n, men likevel takker jeg meg selv hver eneste dag for det.

Jeg valgte dere, guttene mine, og det ville jeg gjort igjen og igjen om jeg mtte.

TIL DEG SOM TRENGER DET

N er det snart tid for barnehagestart for mange. Og jeg husker enda den vonde klumpen i magen jeg hadde da jeg leverte den eldste snnen min i barnehagen for akkurat 2 r siden n. Han var 16 mneder og klamret seg fast til beina mine som en liten apekatt. Jeg var hygravid, sliten og svett av sen-sommersolen - og livredd for at han skulle grte nr jeg mtte g og at jeg mtte trke mine egne trer hele veien hjem denne dagen ogs.

Men han sluttet grte etter hvert, og det gikk jo fint til slutt. Heldigvis gjr det som oftest det. Men for det hygravide flelsesregisteret mitt gjorde det fysisk vondt i hjerterota mi da den lille gutten min ropte etter meg nr det var tid for g. Nei, jeg skal ikke en gang skylde p at jeg var hygravid - for trolig ville det vrt like vondt uansett.

Alle barn er ulike og takler barnehagestart forskjellig. Snnen min elsket det den frste uken, selv om jeg gikk vinket han og sa hade til meg fra vinduet med et stort smil. Og s snudde det plutselig etter en ukes tid, og han fant ut at han ikke synes det var s voldsomt morsomt at mamma mtte dra likevel. Jeg fikk hre at dette var ganske vanlig.

Men han sluttet  grte etter noen ganger, og s lrte han at selv om mamma ikke alltid er der for trste, s finnes det s mange fantastiske barnehageansatte som kan trste og passe p de ogs. De vet hva de gjr, og de er vanvittig flinke mennesker. Det m vi stole p.

Det tok litt tid, og plutselig snudde det til at han nesten begynte grte da jeg kom for hente han i barnehagen - fordi han aller helst vil vre der mye lenger. For leke med vennene han hadde ftt seg, kose seg med lunsj og ettermiddagsfrukt, synge sanger og lese bker. S her i huset kan man mildt sagt si at vi har kjent p ytterpunktene.

Men jeg husker fremdeles alt for godt da jeg var hygravid og leverte den lille gutten p 16 mneder i barnehagen de frste gangene. Med den lille, nye genseren sin med lve p. Jye meg s vondt det kunne vre g fra han. Jeg tenkte: Sender jeg han i barnehagen for tidlig? Er jeg en drlig mamma? - for det fles feil g fra han nr han grter. Gjr jeg det rette? 

Ingen kan love eller garantere deg en barnehagestart uten bekymringer, uten grubling, uten tanker om du sender for tidlig eller om du har ventet for lenge med sende i barnehagen. Ingen kan love deg en barnehagestart uten trer og grt ved levering. For barnehagestart handler om at flere mennesker skal bli trygge p hverandre. Og noen ganger kan det ta litt tid.

Derfor vil jeg bare fortelle deg n, du som skal gjennom barnehagestart n med din datter eller din snn - bidra til at det kommende barnehagebarnet fr en fin start p dagen fr barnehagen, bidra til et godt mte mellom barnet ditt, de andre barna og de flinke barnehageansatte p tilvenningsdagene, og vr tilstede nr du er der for hente og levere. Dette kommer til g bra. Og gr det ikke bra fra frste stund, eller andre, eller sjette - s kommer det til g bra etter hvert! Tid er det du og barnet ditt trenger, og det kan ingen rd gi deg.

Fr du vet ordet av det leverer du i barnehagen og barnet ditt er lpt avgrde for leke fr du i det hele tatt har ftt sagt hade!

HETSET FOR KOSMETISK INNGREP

S her kommer innlegget mange har ventet p da. Helst ville jeg unng dette for en hver pris, men akkurat n er jeg faktisk ganske sint. Bare i gr slettet jeg 20 kommentarer av rimelig stygg karakter. Her snakker vi skjellsord og trusler i skjnn forening, alt fordi jeg har valgt gjennomg et kosmetisk inngrep. Den siste uken har jeg opplevd en helt sinnssyk hatstorm p grunn av dette, og tidvis har det fristet mest stenge kommentarfeltet. Men p samme tid fles det ikke rettferdig ovenfor alle leserne jeg har som alltid klarer formulere kritikken sin p en saklig og ordentlig mte om de frst kritiserer meg, samt de som skriver mye opplftende og hyggelig. Jeg tenker ogs at jeg kan stenge dere fra kommentere p bloggen, men jeg kan ikke stenge dere fra ytre meningene deres. Og da fles det litt som at jeg er like langt. Hadde det bare ikke i s stor grad vrt hatytringer, s hadde jo det vrt greit. Men jeg har alts likevel bestemt meg for fortsette ha pent kommentarfelt, fordi nr alt kommer til alt er det mest rettferdig.

Jeg tler vanligvis f litt dritt, men jeg har lyst til si ifra at det er nok n. Jeg setter ikke pris p det i det hele tatt.

En ting hadde vrt dersom jeg frontet inngrepet mitt, la ut fr og etter bilder (JA, det er mange bloggere som har gjort dette - tro det eller ei) og hadde et massivt fokus p det, men det har jeg bevisst latt vre. Sprsmlene har stort sett sttt ubesvarte, sett bort i fra en instastory hvor jeg her om dagen bekreftet at jeg hadde gjennomfrt inngrepet - og at jeg nsket at dette skulle vre et ikke-tema. Jeg vil bare fortsette bloggingen min som fr, skrive om det som engasjerer og opptar meg, og om det vre mamma. Jeg hadde aldri frabedt meg all kritikk dersom jeg faktisk hadde hatt mye fokus p dette, men det har jeg som sagt bevisst unngtt nettopp fordi jeg mener det ikke er relevant for bloggens innhold, og fordi jeg angrer for at jeg sa noe om at jeg skulle gjre noe i frste omgang.

Jeg fler meg helt ndt til si noe n fordi jeg synes det har gtt alt for langt. Jeg hper at det er mulig ha forstelse for det. Jeg er ikke noen sinna-blogger, men jeg skal rlig innrmme at jeg er litt sint akkurat n, kanskje mest oppgitt fordi noen tror de har rett til kommentere kroppen min etter inngrepet mitt og hvorvidt inngrepet ble vellykket eller ikke. rlig talt, det er spass barnslig at man kan jo begynne lure. Det er, unnskyld meg, ikke snn at kun fordi jeg skriver en offentlig blogg, s gir det deg som leser rett til kommentere alt du vil - i sr nr det er snakk om ting jeg forsker holde utenfor bloggen.

Du kan skrive utallige blogginnlegg som viser at du er et oppegende menneske som har gode verdier. Du kan skrive om flyktningskrisen og hva du personlig gjr for hjelpe, du kan skrive om oppdra barna dine til bli fordomsfrie og reflekterte mennesker, du kan skrive om vre veganer og andre gunstige valg du tar for miljet. Men gjennomfrer du en plastisk operasjon - og attptil ligger veldig lavt hva angr snakke om inngrepet, s er det det som snakkes om..

Unnskyld at jeg sier det, men det synes jeg er forbanna trist. 

Men det skal sies at det er veldig mange som har tatt hensyn til at jeg vil holde det utenfor, selv om det for meg kanskje blir mest synlig med de som ikke tar samme hensyn - p grunn av stygge kommentarer og meldinger.

nsker alle leserne mine en fin helg, og jeg hper alt dette kan tilhre fortiden n. Jeg gleder meg oppriktig til blogge fremover og til alt som skal skje.

VIDEO: SVAR P SPRSML

Endelig er videoen klar! Husk trykke p tannhjulet og endre kvaliteten til HD for best kvalitet. Hper dere liker den og at dere ikke synes det ble i overkant amatrmessig - jeg har jo masse lre nr det kommer til Youtube til tross for at jeg er blitt dreven p blogg etter s mange r med det. Lyset kommer garantert til vre i orden til neste gang.

Kom gjerne med forslag til fremtidige videoer ved kommentere under videoen, du kan abonnere p kanalen min ved klikke deg inn HER s du fr med deg videoene fr de eventuelt kommer p bloggen ❤️

DET SKAL DE ALLTID VITE

I anledning pride-uken og paradensom fant sted i gr, har jeg bare et par ting jeg har lyst til si. Jeg har to barn som skal vokse opp i denne verden, og det er et par ting de alltid skal vite.

Jeg har aldri forsttt meg p de som kaster ut barna sine i tenrene nr barnet over lang tid har oppdaget at det ikke er jente slik det ble fdt som, men en gutt. 

For kjre mamma som har et transseksuelt barn som du har kastet ut. Husker du ikke at du satt spent og gravid p legekontoret nr du skulle ta ultralyd, mens du klemte din kjre hardt i hnden fordi du var nervs? Kjnnet betydde ingenting, sa du. Du ville bare ha et friskt barn. Jeg har et sprsml til deg: Nr sluttet det  vre det viktigste?

Jeg elsker ikke klrne guttene mine har p seg eller det faktum at strstemann elsker leke med biler og traktorer. Jeg elsker ikke det faktum at jordmoren sa "Det er en gutt" nr de ble fdt. Jeg elsker det mennesket de er. Om det skulle vise seg vre homofil, heterofil, bifil, transseksuell - hvilken rolle spiller vel det.

De skal alltid vite at det som betyr noe - er at de vet at de kan vre hvem enn de er, og at de kan elske hvem pokker de vil.

HUN BLOGGEREN

Det er ikke veldig lenge til jeg kan dele en stor nyhet p bloggen, og jeg skal ikke bruke dette blogginnlegg for melke det for alt det er verdt annet enn nevne det i en bisetning i det som kommer til bli et ellers langt blogginnlegg - men jeg vil faktisk heller bruke dette blogginnlegget til  pne meg.

Eksponering av barn og kritikk

Jeg har tidligere nevnt at jeg har sluttet eksponere barna mine p sosiale medier. Jeg kommer nok til la noen babybilder av dem ligge ute p Instagram og bloggen - det fordi de uansett er rimelig ugjenkjennelig p disse bildene n som de er eldre, og fordi et og annet gammelt babybilde ikke er problemet: Problemet er ukritisk eksponering. Jeg har hatt et bevisst forhold til eksponering fra starten, nettopp p grunn av kritikken jeg har mottatt p grunn av dette, men jeg ser selv at jeg har endt opp med dele mange flere bilder enn jeg tenkte jeg skulle gjre fra starten av. Ett og ett bilde i seg selv er kanskje ikke s mye tenke p, siden jeg alltid har hatt fokus p at bildene skal vre anstendige og fine, men summen av s mange bilder til sammen er noe annet.

Noe jeg synes er forbanna viktig som blogger, er at man m vre mottakelig for kritikk og tilbakemeldinger. Noe jeg prver leve etter - selv om det er satt litt p spissen - er at om alle andre alltid tar feil og du selv alltid har rett, s kan det vre lurt g litt i seg selv. I dette tilfellet sikter jeg da til eksponeringen av barna mine og at jeg har sttt hardt p at jeg mener jeg kan eksponere barna mine og at det er uproblematisk s lenge man flger forholdsregler man har satt, mens det har vrt en del blogglesere som har kritisert meg for dette og pminnet meg om hvorfor de mener det har vrt kritikkverdig. Jeg flte meg etter hvert litt alene om meningen min om at eksponeringen var helt innafor, og da m man kunne vre voksen nok til se seg selv fra utsiden og revurdere valget sitt. Jeg synes det er viktig kunne innrmme egne feil og mener det var feil av meg legge ut s mange bilder av barna mine gjennom de siste rene, selv om bildene var "fine" i den forstand. Det skader dem nok aldri, men det gagner dem heller ikke.

Noe jeg finner litt frustrerende er for vrig at jeg fortsatt blir kritisert for eksponeringen av barna selv etter jeg har sluttet. Jeg har satt i gang en prossess hvor bilder skal fjernes bde fra bloggen og Google, men dette er ikke gjort over natten. Hadde jeg kunne skrudd tiden tilbake og ikke lagt ut den mengden bilder, ville jeg selvsagt latt vre - men det er ikke fysisk mulig. Jeg har gjort en feil og gjr n det jeg kan for rydde opp igjen, og det hper jeg dere kan forst.

Penger og topplisten

Noen ganger blir jeg litt lei av  fle at jeg ikke blir sett i havet blant bloggere som er ute etter provosere og komme med uttalelser som kanskje ikke er helt det jeg ville definere som innafor, og at jeg blir satt i samme bs som enkelte bloggere som ikke takler kritikk eller at noen er uenige.

"INGEN bloggere tler kritikk!"

"ALLE bloggere er narsissister"

"Bloggere selger sjela si for et par ekstra klikk og kroner"

Jye meg s mye dumt jeg fr tilbud om reklamere for i uken! Ville jeg tjent dobbelt s mye av det jeg tjener n dersom jeg hadde takket ja til alt? Jepp! Betyr det at jeg kommer til takke ja til alt? Nei. Vi bloggere som ikke tenker at penger er det aller, aller viktigste - vi finnes faktisk vi ogs. Og det er trist at noen antar at vi ikke finnes. Som jeg skrev for et par uker siden: Det er ikke allverdens med penger som kan f meg til reklamere for plastisk kirurgi, forbruksln (Fikk mail om dette forrige uke og jeg fikk hakeslepp!) spill/casino-nettsider, pels eller annet som strider i mot mine verdier og prinsipper. Jeg er enormt takknemlig for hva bloggen og leserne mine har gitt meg, skrivingen og responsen jeg fr p den og blogginnleggene mine betyr noe for meg. Litt klisje kanskje, men det betyr faktisk mer enn penger.

Tross at jeg synes det er ganske rart vre vitne til bloggere som fjerner alle kommentarer som ikke er utelukkende positive og som kanskje ikke takler det s greit bli kritisert - savner jeg likevel flere refleksjoner og mer forstelse rundt hvorfor noen kan synes det er s uforstelig at enkelte bloggere kan synes det er vanskelig bli kritisert. Som blogger deler mange veldig mye av livet sitt. Jeg gjr ogs det, selv om jeg prver begrense. Nr man da blir kritisert p en krass mte, kan jeg forst at det kan vre lett ta det personlig. For i motsetning til mange andre bedrifter, s er blogging, bloggere og deres bedrifter livene deres. Det handler i mange tilfeller om livene deres. fle at noen gr til "angrep" p livet sitt og valgene man tar for seg selg og i noen tilfeller egne barn, tror jeg kan oppleves vanskelig. Her er det veldig lett sitte p sidelinjen og si at man br tle kritikken nr man har valgt gjre bedrift ut av livet sitt, men jeg tror det er enklere sagt enn gjort. Personlig mener jeg at det er essensielt kunne tle kritikk i bloggeryrket, men det er alltid viktig at man i det minste kan forske sette seg inn i andres situasjon. Det tror jeg man har alt tjene p.

Privat 

"Hun bloggeren" har jeg ftt hre s mye om meg selv de siste rene. Jeg skal ikke slutte blogge med det frste.

Det har skjedd s mye annet i livet mitt de siste rene enn at jeg har blitt mamma og at jeg har drevet en blogg. Ikke at det er en liten jobb, men etter jeg ble mamma flte jeg ofte at andre tenkte at det var det eneste jeg var.  vre mamma er en stor del av meg, men langt i fra alt. Noen ganger har jeg synes at det har vrt vanskelig skulle balansere rollene som mamma, tenring og blogger. Og jeg lurer p hvor mange runder jeg har gtt med meg selv om hva jeg vil skrive om p bloggen, og hvordan jeg nsker at livet mitt skal bli fremstilt. Og ikke minst, hvordan jeg nsker fremstille meg selv. Det er jo en makt man har p godt og vondt nr man blogger.

Vet dere hva jeg synes er trist? Bloggere som skriver uten substans. Uten vise at de tenker, uten vise at de reflekterer, og stille sprsml rundt ting. Hvor alt handler om det overfladiske. Jeg har aldri blitt misunnelig p et slikt liv, eller rettere sagt en slik fremstilling av livet.

Det eneste jeg nsker er  fortsette skape et godt liv for barna mine og meg selv - og skrive mer om det som betyr noe. For selv om du klikker deg inn p bloggen min og leser om hva jeg synes om en debatt eller om de nye barneklrne jeg har kjpt, s er det jo ikke det jeg tenker p fr jeg skal legge meg om kvelden.

ETTER ET SAMLIVSBRUDD

Jeg har ei venninne som gikk gjennom et samlivsbrudd omtrent p samme tid som jeg gjorde det. Det var litt godt ha noen som kunne forst de tingene som de fleste andre ikke forsto.

Jeg har faktisk hatt flere venninner som har vrt gjennom et samlivsbrudd med barn involvert de siste rene, og er det en gjenganger jeg har ftt hre, s er det bekymringen om at de ikke kommer til f seg ny kjreste p grunn av "all bagasjen" man tar med seg inn i et nytt forhold nr man har ftt barn med en annen mann.

Snn tenkte jeg ikke selv, men da jeg var langt nede etter bruddet kunne nok jeg forst tankene til tross for at jeg fremdeles mente at det ikke var noe bekymre seg for. Jeg tror nok ogs at det er lettere tenke slike destruktive tanker nr man er veldig langt nede etter en slikt brudd, og det vet jeg at flere av mine venninner var. Jeg var ogs langt nede, men jeg var ikke helt knust. Jeg hadde nok kanskje bare lettere for akseptere bruddet p grunn av vr historie.

Jeg er veldig tydelig p at hvis jeg noen gang hadde mtt noen som hadde sett barna mine som bagasje, s hadde jeg aldri vrt interessert i vedkommende. S det er det jeg har sagt til venninnene mine ogs.

Jeg forstr at det kanskje blir mer komplisert f seg ny kjreste etter man har ftt barn med noen andre, men barn i seg selv er aldri bagasje. Barn er jo tvert i mot det som gjr bagasje lettere bre.

ALENEMAMMA, MEN IKKE ALENE

Etter jeg ble alenemamma har jeg opplevd av og til at det er noen som synes synd p oss alenemdre. Noen ganger kan jeg til og med fle at at jeg gr rundt med en merkelapp i panna, og jeg kan kvie meg litt for si at ja, jeg er alenemamma. Men jeg har ikke lyst til det lenger.

Alenemdre er ikke alle i en bestemt situasjon, i en bestemt sinnstemning og med ett bestemt liv. Det kan godt vre at det er mange alenemdre i den kategorien som ikke trives s godt i tilvrelsen og som helst skulle nske at det var annerledes, men jeg tror ogs det kan vre en del som er som meg.

"Uff, du m ha det slitsomt" opplever jeg ofte bli fortalt etter det kommer frem at jeg er alenemor. S klart er det slitsomt ha barn, det var ogs slitsomt da jeg var sammen med barnas pappa. ha barn br nesten vre litt slitsomt, for da vet man at man gjr sitt ytterste. Men det er en vanesak tilvenne seg vre alene om omsorgen. S klart var det en overgang g fra vre vant til vre to om gjre alt, til bare vre en person. Men det meste gr seg til, s lenge man er positiv og kreativ med lsningene sine nr det trengs.

Jeg vil ikke at du skal synes synd p meg. Til tross for at noen liker tro det. Selv om jeg er alenemamma og vet at det er noe flere kan forbinde med noe negativt. Selv om ting ikke fungerte med barnets pappa. Det er ikke synd p meg. Jeg har det veldig fint.

Det heter "alenemamma" og selv om jeg egentlig er alene om omsorgen med barna mine, s er jeg ikke helt alene likevel. Jeg har mange gode venner, og en fantastisk familie. Jeg har ogs et velfungerende samarbeid med barnets far. Jeg vet ikke om det egentlig er helt innafor si dette, men jeg stortrives som alenemamma. Og det siste jeg vil, er at noen skal synes at det er synd p meg.

DET SISTE JEG HAR SI

Hei dere! N har det vrt veldig mye styr de to siste dgnet rundt blogginnlegget mitt om kopiering. Jeg tenkte jeg bare skulle avslutte hele saken ved skrive dette blogginnlegget.

Frst av alt vil jeg bare si at jeg har ftt beskjed om at vedkommende har ftt trusler og drapstrusler. Dette har jeg privat gitt henne beskjed om at jeg tar fullstendig avstand fra, og jeg har allerede gjort det i kommentarfeltet, men jeg vil ogs gjre det i et eget blogginnlegg for gjre det helt tydelig for alle lesere at det er noe jeg tar fullstendig avstand fra

Jeg har ogs rdet vedkommende til g til politiet med de aktuelle truslene. Her burde det bli vist nulltoleranse, for det er p ingen mte greit. Selv om man har begtt flere tabber. Jeg ble oppriktig skuffet nr jeg s det - om noen av mine flgere har funnet p gjre dette hper jeg det blir sendt en real beklagelse til vedkommende. Jeg trodde vi kunne ha en saklig diskusjon om hvorvidt denne type kopiering er greit eller ikke (noe ndsverkloven sier den ikke er) uten trusler involvert. At noen vil si noe om at dette ikke er greit, burde jo vre forstelig - men trusler og mobbing er jo noe helt annet og det er uforsvarlig uansett hva vedkommende skulle ha gjort i forkant.

Det var aldri min intensjon henge noen ut (da ville jeg jo bare navngitt selv, noe jeg fra et juridisk ststed hadde rett til - men bevisst valgte la vre) mitt nske var for alle som er i tvil  belyse plagiat-problematikken som er svrt deleggende for oss som lever av skrivingen. For sette det p spissen: vi kan jo ikke unng ta ubehagelige debatter og diskusjoner i frykt for at det skal finnes enkeltpersoner som finner p  dra det alt for langt og velger drapstrue andre mennesker. Da m vi heller sl hardt ned p de som faktisk drar det s langt, for det er rett ut uakseptabelt.

Vedkommende sier at jeg ikke gjorde noe for kontakte henne i forkant av blogginnlegget jeg publiserte her om dagen om kopieringen. Dette er feil. Jeg kommenterte under to av delingene til det aktuelle blogginnlegget p Facebook som hun hadde lagt ut 19 juni. Hun slettet unna begge kommentarene mine tvert (som for vrig var under to ulike delinger av innlegget hennes) Og med tanke p at hun gjorde akkurat det samme (bare flere ganger fordi jeg prvde si ifra flere ganger i disse kommentarfeltene, samt i kommentarfeltet hennes p bloggen) sist gang ogs - sammen med hvordan hun responderte p privat melding sist gang dette skjedde og jeg prvde si i fra der, s jeg virkelig ikke poenget med begynne ta det opp p privat melding igjen etter at hun allerede hadde slettet to av kommentarene mine rett fr. 

Jeg mener det er grunn til tro at det ikke hadde vrt annerledes om jeg hadde kontaktet henne via privat melding denne gangen. Derfor gjorde jeg ikke det. P dette tidspunktet var jeg ogs utrolig frustrert. Jeg tenker at har du ingenting skjule, s sletter du heller ikke kommentarer fra noen som prver si i fra p sosiale medier. Kommentarene mine hadde ingen uhyggelig tone - jeg sa i fra p en ryddig mte.

Jeg har snakket med vedkommende p privat melding, hun har beklaget seg og lagt seg flat. Det setter jeg virkelig stor pris p.

Med alt det sagt - det er trist hre om vedkommende ikke har det noe bra og at det er litt trblete i flere aspekter av livet hennes, personlig nsker jeg vedkommende ingenting vondt. Men det er ikke lov kopiere andres verk p den mten, selv om man skulle ha det tft. Da m man bruke egne ord, eller s m man merke kilden sin. Snn er det for alle som er p Internett.

Takk for sttten, jeg trengte si i fra denne gangen og hper jeg aldri opplever noe lignende igjen. ❤️

AVLYST INTERVJU OG FERIE MED BARNA

God tirsdag alle sammen!

For et morsomt dgn jeg har hatt. I gr ble blogginnlegget mitt publisert p Tv2.no og de lurte p om de kunne komme hit og intervjue meg p dagen i gr. Dessverre passet ikke det s veldig bra for min del, og de skulle derfor forske f det til i dag formiddag istedet - men s fant de ut at det ikke gikk an f til for de som skulle komme. Litt kjedelig, men snn er det jo bare ☺️

Uansett gy med engasjement rundt blogginnlegget mitt - jeg har aldri sagt at det er riktig fremgangsmte av bloggere og influencere gi direkte rdgiving som gr p kosthold til unge mennesker, men igjen s har jeg aldri sett et slikt tilfelle hvor en blogger anbefaler alle andre g samme vei som dem - enten de er altetende, vegetarianere eller veganere. Samtidig som alle har rett til si noe om hva de nsker spise, s er det klart at det er viktig at bloggere reflekterer rundt hvordan de snakker om mat og kosthold p bloggene sine - og at de er sitt ansvars bevisst de ogs, i likhet med hva alle som er rundt unge mennesker m og burde gjre. 

N har eldstemann ferie fra barnehagen, og det synes jeg er s herlig! Det er viktig for meg n som han gr i barnehagen fast, og ettersom min yngste gutt starter der til hsten, at de kan f kjenne p forskjellen mellom hverdag og ferie. Vi har storkost oss med god middag i dag, og fra i gr til i dag har barna ogs har vrt litt hos pappaen sin. Siden han ogs har ferie fra jobb denne uken, s tenker jeg at det er bde viktig og riktig at de fr s mye tid sammen som de vil denne uken. Med min jobb glemmer jeg litt at det vanlige er ha "bare" 5 uker ferie i ret. Jeg synes det virker som utrolig lite - men jeg er kanskje litt yrkesskadet av ha jobbet hjemmefra i flere r, samt vrt hjemmevrende med barna. Haha!

N er det natta for barna, og s skal jeg bruke resten av kvelden min fornuftig med trening og jobb. Ha en fin kveld videre!

"ER BARNA DINE S STYGGE AT DU IKKE VIL LEGGE UT BILDER AV DEM?"

God fredag alle sammen! De siste ukene har det skjedd mer med bloggen enn det har gjort p veldig lenge. Jeg flte lenge at bloggen sto stille fordi jeg var p et vanskelig sted i livet, og bloggen var ikke s lett  prioritere. N fler jeg at jeg har begynt litt p nytt, og snart skal jeg ta det steget enda litt lenger ogs. Men nok om akkurat det n. 

Jeg gruer meg aldri til logge inn p bloggen lenger, jeg gruer meg aldri til sjekke kommentarfeltet lenger, og jeg fler at jeg har kommet meg litt tilbake til den bloggeren jeg var fr. Jeg hper det ikke bare er jeg som sitter med den oppfatningen, selv om det har tatt litt tid for meg "komme tilbake". Jeg vil ikke drive noen shady blogg, jeg har lyst til vre oppriktig og ordentlig. Akkurat som jeg er ellers i livet.

De siste ukene har det vrt en del nysgjerrighet rundt at barna har gtt over til vre en s liten del av bloggen og at de ikke blir eksponert lenger. "Er barna dine s stygge at du ikke vil vise bilder av dem lenger?" var det noen som kommenterte her om dagen. Det er greit at du av en eller annen grunn ikke liker meg, men hold barna mine utenfor. kommentere andres utseende er for vrig en uting, og er man et oppegende voksent menneske br det vre undvendig at noen skal mtte fortelle deg det. Tenker jeg, da.

Selvflgelig er jeg uendelig stolt av barna mine, akkurat som (forhpentligvis?) de fleste andre foreldre. Jeg synes barna mine er nydelige, unike og herlige sm mennesker. De er trygge og livlige. De stoler p meg og de er prisgitt at jeg tar gode valg for dem.

Jeg kan vre stolt av barna mine uten legge ut flere bilder av dem. Jeg kan ogs vre stolt av dem uten at jeg m legge ut alt de gjr, sier og lrer seg. Jeg kan synes at de er verdens nydeligste barn uten at jeg er ndt til dokumentere det med ste bilder av dem.

Det er kanskje litt ironisk at jeg som blogger skriver akkurat det jeg skal skrive n, men forandrer ikke at det er sannheten:

Alt m ikke deles.

Jeg nsker dere en kjempefin helg og fredagskveld videre!

VI GJR ALLE FEIL

Det sies at enhver alder har sin sjarm. Det kan nok stemme, men akkurat n kjenner jeg at det er enkelte faser hva angr alderen til barna som det kanskje hadde vrt greit spole litt forbi noen ganger. Litt raskt.

Jeg har nemlig ftt meg et nytt kjledyr. En papegye. Aka snnen min p 3 r. Han har mildt sagt lange rer og gjentar hvert eneste ord jeg sier. Jeg er derfor ndt til veie mine ord for tiden, og merker tidvis at jeg holder p bli litt smgal!

Jeg roper ut: N er det middag.

og 3-ringen gjentar med hy stemme: N er det middag, alle sammen! (Enda det bare er meg og lillebroren hans i leiligheten vr da😂)

Jeg forteller barna at jeg skal en liten tur p toalettet, og at de kan kose seg med smrbrdet jeg har laget til dem s lenge.

Og 3-ringen roper ut: Mamma skal p toalettet! Jeg skal spise smrbrdet mamma har laget s lenge!

Og en liten bekjennelse.. Her om dagen satt gutten min s fint i sofaen. Han smdanser sittende til Mikkes klubbhus-musikken som kommer ut av tven p et lavt volum, mens han kikker spent p meg som kommer gende ut fra kjkkenet.

Nr jeg tar raske, bestemte skritt ut til sofaen hvor 3-ringen befinner seg - klarer jeg p veien sl den forbanna ta mi i bordkanten p stuebordet. Jeg tror vi alle har opplevd det og vet hvor grufullt vondt det faktisk er. Man tror jo faktisk man er i ferd med svime hen der man str. Av refleks skyter jeg bare ut: Faen.

Jeg angrer i det ordet kommer ut av munnen min, for det var selvflgelig ikke meningen. Nr jeg pner ynene mine igjen ser jeg raskt at 3-ringen min kikker rart p meg, fr det brer seg et lurt smil over hele ansiktet hans. Jeg vet hva som venter meg n, for si det snn.

3-ringen: Faen, mamma!

Jeg: Nei nei, snn kan vi ikke si. Det er ikke noe pent, mamma mente ikke si det. Mamma gjorde en feil.

3-ringen: Mamma? 

Han fr plutselig en seris mine n.

Jeg: Ja, vennen min?

3-ringen: Faen!

....

Mom of the year. 

Der har du meg.

OM JEG VIL HA EN TIL?

Barna mine er det aller viktigste for meg. Jeg stiller meg selv en milion sprsml i lpet av en vanlig uke. Fr de sunn nok mat? Spiser de nok grnnsaker? Mangler de noe? Sover de godt i sengene sine om natten hjemme i leiligheten vr? Vet de at jeg sjekker dem med jevne mellomrom gjennom kvelden nr de sover, for srge for at de alltid har det bra?

Burde jeg vre enda mer ute med dem? Burde jeg spare mer penger til dem? 

En ting jeg har tatt meg selv i tenke p mange ganger, er om de egentlig kan merke at jeg er 19?

{

Det er ikke rent sjeldent at jeg fr sprsml bde p bloggen og i virkeligheten om jeg vil ha flere barn. Mange blir litt sjokkerte nr jeg svarer JA. Men jeg vil da for Guds skyld ikke ha noen flere barn akkurat n, selv om jeg svarer at jeg vil ha en til. I utgangspunktet har jeg tenkt hele livet mitt at nr jeg en gang skal ha barn, s holder det i massevis med to stykker. Som dere allerede vet har jeg jo to stykker, men jeg fler meg absolutt ikke ferdig.

Etter jeg har svart fr jeg gjerne et nytt sprsml: "Men du m jo vre spik, spenna gal som i det hele tatt kan tenke tanken p flere barn n?!"

Ja, kanskje jeg er det? Men ikke still sprsml du ikke vil ha svar p da 😂  Om du spr en 13-ring om hvor mange barn vedkommende nsker seg i lpet av livet sitt, s regner jeg med at ganske mange vil si at de nsker seg X antall barn nr de en gang blir voksne og har etablert seg - men det betyr da for pokker ikke at de nsker seg X antall barn pronto!

Akkurat det samme gjelder meg. 

Et veldig viktig r starter snart, hvor jeg skal begynne p utdanningen min. Jeg gleder meg til dele hvordan det blir g p skole med to barn - jeg er forberedt p at det blir ekstremt tft, men jeg er ikke i tvil om at jeg kommer til klare det. Jeg har gode forutsetninger og fler meg sikker p at jeg vil kunne ske de studiene jeg nsker etter at jeg er ferdig med videregende.

Underveis hper jeg at jeg kan vre med p vise at utdanne seg med barn ikke er umulig, men vanskeligere enn uten barn. Jeg er ekstremt glad og takknemlig for at jeg bde har hatt muligheten, men ogs at jeg tok valget med vente til denne hsten med begynne - fordi barndommen og de frste rene til barna mine, fr jeg aldri tilbake. Det har vrt helt fantastisk kunne prioritere det i den graden jeg har gjort. Videregende har heldigvis ikke forsvunnet eller vokst opp siden jeg tok det valget ;-)

I oktober er min yngste snn rukket bli 2 r gammel - det er en ekstremt travel periode n, og det krever mye av meg. vre smbarnsforelder generelt krever mye. Det er lping etter barna, sene sommerkvelder med jobben min, og mye planlegging.

Savner jeg noen ganger vre gravid? Absolutt! nsker jeg ikke at Noah skal bli storebror en dag? Jo, svisst.

Men alt til sin tid! Fokuset mitt n er utdanning, og barna mine. Og bloggen, som betyr mye for meg.

f barn er det fineste jeg har opplevd - men nr man har tatt p seg ansvaret med f barn, m man prioritere barna man har - og livet man nsker leve sammen med de. Selvflgelig kunne jeg satset alt p bloggen og helt sikkert levd veldig bra en god stund fr jeg strengt tatt hadde vrt ndt til tenke p skaffe meg en utdanning. Men det handler ogs vel s mye om hvilke signaler jeg nsker sende andre unge jenter som fr barn tidlig.

Og for aller frste gang tr jeg si p forhnd at jeg vet at jeg kommer til bli en fantastisk mamma for enda et barn OM det blir en realitet en dag. Akkurat slik jeg har vrt for de to jeg allerede har ♥

DET SITTER VELDIG LANGT INNE INNRMME

Det sitter utrolig langt inne innrmme hvor ubekvem jeg alltid har flt meg uten sminke. For venninner har det vrt naturlig g usminket, for min del har jeg gruet meg flere dager i forveien om jeg har visst at jeg har vrt ndt til  g uten sminke. Dette har naturligvis vrt vanskeligst i sommerhalvret.

Jeg vet ikke hva som har gjort at jeg har flt s ekstremt p dette - tidvis har jeg ikke en gang klart tenke tanken p g p butikken uten sminke. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vrt snn, men jeg vet at det vre ekstremt utseendefiksert kun bidrar til en evig ond sirkel om at man alltid skal ta seg best ut, som igjen kun bidrar til at flere jenter fler det p samme mte. Jeg opplever at i de generasjonene fr min - s har det vrt nok ha p seg litt mascara p fredagene. N skal man alltid vre p sitt beste konstant, hver eneste dag - og jeg fler at jeg sliter meg ut ved alltid mtte ha perfekt sminke, hr og klr. Jeg M jo selvflgelig ikke ha det i den forstand, men jeg fler at jeg m - og det er det som er problemet.

Jeg vet at det er mange som gruer seg til g i bikini p stranda i sommer, og kanskje er det ogs en del jenter som fler det p samme mte som jeg har gjort det med g sminkefri. Jeg vet hvor vanskelig det kan vre. Men hvordan skal vi egentlig lre barna vre vre trygge p seg selv og den de er, om vi selv er avhengig av ha p sminke for i det hele tatt g ut dren og mte andre mennesker? Eller om vi ikke en gang vil bade sammen med barna vre i sommer fordi vi ikke fler at vi har en bra nok kropp til at vi skal kunne vise oss i offentligheten?

Barna gjr som du gjr, og ikke som du sier.

Nr jeg har fortalt dette til de jeg kjenner, er det alltid noen som sier til meg at det er lett for meg si. Men ingen vet hvordan noen fler seg p innsiden, ved se p dem fra utsiden.

Jeg har droppet sminken oftere og oftere i det siste i det fantastiske vret vi har hatt de siste dagene, og selv om jeg har kviet meg i flere timer for legge ut disse bildene - s gjr jeg det likevel. Fordi jeg vet at jeg er s mye mer enn den sminken jeg har p meg til vanlig, og den sminken jeg ikke har p meg p disse bildene. 

SVAR P SPRSML

Er operasjonen du skal gjennomg sponset?

- P absolutt ingen mte. Dette betaler jeg for helt selv og ville aldri i verden gtt med p reklamere for plastiske inngrep. Jeg fikk faktisk foresprsel om f sponset operasjon dersom jeg reklamerte om det p bloggen og andre sosiale medier (det er for vrig ikke fra den samme klinikken jeg har valgt  operere meg p) og da skrev jeg en sint mail tilbake hvor jeg fortalte akkurat hvor uaktuelt det er. Er det i det hele tatt lov?! Ikke at det spiller noen rolle, for det hadde aldri vrt aktuelt, men det er lenge siden jeg har blitt s sjokkert. Et valg om gjennomfre et slikt inngrep br jo i en ideell verden ikke tas i det hele tatt, men om det frst skal tas, br det vre helt uten innblanding fra andre og HVERT FALL ikke fra reklame! Fr helt vondt i magen av hele greia. Skjnner jo at unge jenter med en del flgere p Instagram og blogg kan falle for den fristelsen selv om de i utgangspunktet ikke er misfornyd med noe - men nr man fr det gratis mot promotering p sosiale medier forstr jeg at det kan bli enklere finne "feil" ved seg selv som man vil fikse p. Her mener jeg faktisk at klinikkene som tilbyr dette har et ansvar. Men pengene rr, selvflgelig. Trist!

Jeg skjnner p en mte at du ikke spiser kjtt, men hvorfor drikker du ikke melk? Hva er det som er s galt med det?

- Jeg drikker ikke kumelk fordi jeg er ikke en babyku. Rett og slett. Haha! Det er s rart  se hvor dypt matvaner og matkultur sitter i oss, kanskje spesielt nr det kommer til oss nordmenn og melkeprodukter/melk i seg selv, brunost, melkesjokolade osv. Kuer m som de fleste andre pattedyr vre gravide for at de skal kunne produsere morsmelken sin, og jeg personlig finner det vanskelig forsvare at melkekyrene skal bli kunstig inseminert og bli gjort konstant gravide for at jeg skal f drikke melken deres. Det er flere aspekter av dette som jeg personlig finner uetisk og problematisk, men det blir fort avsporinger til en strre diskusjon om veganisme og det er jo ikke det dette sprsmlet gikk ut p.

For avslutte svaret mitt synes jeg et viktig poeng er at dersom kuene fikk velge selv - tror jeg neppe de hadde nsket vre konstant gravide for donere bort all morsmelken de hadde produsert - og i tillegg bli fratatt kalvene sine noen dager etter hver fdsel. Jeg er ikke en av de som mener at mennesker og dyr er likestilte - selvflgelig mener jeg at et menneskebarn er mer verdt enn en kalv! Men jeg mener at levende vesner med hjerte og hjerne - som kan fle redsel, frykt, og kjrlighet - har rett til leve, og det uten bli utnyttet bare fordi de ikke kan motsette seg handlingen. S blir det kanskje et sprsml om hvor grensa skal g og hvilke levende vesner som har rett til det og ikke, i den grad noe kan kalles et levende vesen, blant annet er det noen som argumenterer med at: Det er blitt forsket p at planter ogs fler smerte, s hva skal du spise til slutt da? jeg rister litt p hodet av slike sammenligninger, men jeg regner med at de fleste er enige med meg om at det er en viss forskjell p en plante og en ku 💚🐮

Jeg synes bloggen din er blitt kjedeligere etter du sluttet eksponere barna. Mener du at du ikke skal eksponere dem noe mer i det hele tatt?

- Dette er selvsagt kjedelig hre! Jeg har faktisk ftt ganske mange tilbakemeldinger som gr p det motsatte, og kun et par om at den er blitt kjedeligere. Jeg fler at jeg har mer motivasjon og blogglyst enn jeg har hatt p veldig lenge - noe jeg synes lesertallene mine i det siste har vist godt ogs. Om lesertallene har noen sammenheng med at jeg har sluttet eksponere barna, er jo selvflgelig vanskelig si - men jeg liker tro (og hper?) at de fleste trofaste lesere ikke slutter lese fordi jeg velger skjerme barna. Nr det kommer til sprsmlet om jeg aldri skal eksponere dem igjen, s er det mulig at dere vil se ansiktene deres igjen - men det vil tilhre sjeldenhetene. Informasjon om dem og bilder av dem p daglig basis vil ikke finnes her inne lenger, og jeg har en god flelse p at det er det riktige.  Noen skrev en veldig fin og nyansert kommentar til meg da jeg luftet tankene mine med dere om slutte eksponere dem - den gikk ut p at "Istedenfor ha fokus p om det direkte skader, s kan man sprre seg selv: Gagner dette barnet mitt?" 👍

Har du tenkt litt p f ny kjreste siden du allerede har gjort deg opp s mange tanker om nr en eventuell ny partner skal f treffe barna dine? Refererer til flere av blogginnleggene dine den siste tiden.

- Er det en ting jeg har innsett den siste tiden, s er det at jeg ikke er klar for noen ny kjreste i det hele tatt etter mitt forrige forhold. Jeg orker ikke lenger en gang tanken p noe nytt 🙅‍♀️ Jeg klarer meg bedre p egenhnd!

N som du har vrt alenemamma en stund - kjenner du deg fremdeles like sikker p at du ikke vil flytte tilbake til hjembyen din hvor du har store deler av familien din?

- Haha, synes det er litt morsomt at s mange av dere spr om dette. Jeg kommer nok aldri til flytte tilbake til Gjvik, hele byen gir meg litt snn drlige vibber. Har jo ikke hatt en drlig oppvekst der eller noen ting, men jeg vil aldri tilbake. N har jeg jo uansett litt familie her i Larvik, og jeg har ftt mange nye venner her som jeg ikke vil flytte fra. Barna, eller da spesielt Leo - har barnehage og venner her. Nei, det fr nok holde med noen besk p helger til hjembyen min!

Hvis Leo og Noah hadde vrt jenter, hva ville du ha kalt dem da? 

- Haha, morsomt sprsml! Leona og Norah? 😂 Neida - hvis det KUN var opp til meg ville det nok endt med jentenavnene Alma og Astrid - kanskje?

Beklager en litt sen oppdatering i dag! Jeg er ikke helt i form, men forhpentligvis er jeg bra igjen til i morgen. Det hper jeg i hvert fall! N str regnskap for tur for min del, fr jeg skal prve ikke legge meg alt for sent i dag. Hper dere alle har hatt en fin mandag!

En vanskelig innrmmelse

Hei dere. I dag skal jeg skrive om noe jeg vet vil f reaksjoner, og jeg gruer meg allerede til lese kommentarfeltet.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke si noe om operasjonen. Men siden jeg fler at operasjonen endret synet mange hadde p meg, synes jeg det har endt opp med fles litt urettferdig nr jeg ikke har fortalt hele historien. Det er ogs mange som har rdet meg til  fortelle og s la det vre med det - for slippe at lesere fortsetter gjette hva jeg skal operere. Jeg tar ansvar for at jeg p sett og vis har lagt opp til det (som mange ogs mener) min intensjon var for vrig bare slippe undig fokus p det, jeg ville at relevansen skulle vre typ: Jeg skal legge meg under kniven og det vil jeg at dere skal vite, for jeg vil ikke lyve - men mer fler jeg at er undvendig si. Det er lett vre etterpklok, og jeg skulle nske jeg visste det jeg vet i dag for da ville jeg fortalt dere dette og lagt ballen fullstendig dd etter det. Jeg er ordentlig lei meg for det.

Jeg fler imidlertid fremdeles ikke at jeg kan ta 100% ansvar for at enkelte blogglesere sitter i et kommentarfelt og indirekte forteller meg flere ting jeg burde operere nr jeg gjorde det ganske tydelig at jeg skal gjennom n operasjon. Ikke 3. Jeg kan leve med at noen synes jeg har stygge rer og at jeg har grunn til operere nesa mi, men hva om jeg hadde vrt en annen 19 r gammel jente som ikke hadde vrt s trygg p seg selv ellers som hva jeg er? Enkelte av de kommentarene der kunne garantert satt griller i hodet p andre unge jenter, og jeg tror det er lurt vre litt obs p det, ikke bare for meg som bloggeier - men for dere som leser blogger og kommenterer ogs.

Jeg fikk pupper veldig tidlig. Fr jeg ble gravid med Leo hadde jeg D/E cup naturlig. Likevel har jeg aldri vrt fornyd, og jeg kan huske at da jeg ble tenring, fortalte jeg mamma at jeg skulle ta silikon nr jeg ble 18 r gammel. Sykt? Mulig. Normalt? Forhpentligvis ikke. Hun ble for vrig forbanna, noe jeg vil si er en ganske naturlig reaksjon. Tankene om operasjonen dukket naturligvis ikke opp da 18-rs dagen min nrmet seg, i og med at jeg tilbrakte 18-rs dagen min gravid med mitt andre barn. Graviditene og barna mine fikk meg til unng tenke p operasjonen, eller at jeg p noen som helst mte trengte den. Egentlig trengte jeg den jo heller ikke p det tidspunktet, men jeg fler at jeg gjr det n.

Siden det er s ekstremt mange som er opptatt av utdele skyld nr det er snakk om plastiske operasjoner, s kan vi godt kjre i gang det i mitt tilfelle ogs. Er det sosiale medier sin feil? Er det reklame og media? Er det rosabloggerens feil?

Er det min egen feil som har latt meg pvirke? Hvordan lar man i s fall noe pvirke seg, er det jeg som er for svak?

Eller er det en god blanding? 

Brystene mine hadde fortsatt grei strrelse da jeg ammet, men da jeg sluttet for godt hadde jeg s og si ingen pupper igjen. Puppene mine ble ikke stygge eller hengete. Men jeg flte at jeg hadde mistet en del av meg selv og en del av formene mine som kvinne. 

Jeg m virkelig si at jeg har mye lettere for forsvare mitt inngrep, som i utgangspunktet gr ut p at jeg nsker se ut som jeg egentlig gjr fra naturens side fr jeg fikk to barn, enn om jeg for eksempel skulle gjennomfrt en neseoperasjon. Forskjellen mener jeg ligger i at jeg ikke endrer noe med meg selv som alltid har vrt snn og som er noe jeg arvet etter foreldrene mine. De s og si ikke-eksisterende puppene mine jeg har n, fikk jeg jo ikke utdelt p grunn av genene til foreldrene mine. Tvert i mot er det vel heller brystene jeg hadde fr jeg ble gravid - som er de jeg vil ha tilbake, og grunnen til at jeg har valgt gjennomfre dette.

Jeg synes det er litt spesielt se hvordan det at jeg valgte fortelle om denne operasjonen gjorde at s mange plutselig dmte meg. Jeg vet ikke om dette innlegget forandrer det, men jeg hper litt at dere som leser bloggen min kanskje fr strre forstelse for hvorfor - og at det kanskje ikke er s "ille" som dere trodde - selv om jeg for all del ikke bagatelliserer et slikt inngrep.

gjennomfre denne operasjonen handler p ingen mte om gjre meg lykkeligere. Jeg har venner som har gjennomfrt slike operasjoner og jeg vet utmerket godt at man ikke ndvendigvis blir lykkeligere. Men dersom det kan f meg til fle meg mer som meg selv igjen, s er jeg fornyd med det.

"HAR DU TRUFFET EN NY?"

God kveld alle sammen! I dag trenger jeg bare f avklart en ting kjapt siden det har gtt litt over styr n med hatmeldinger og en del annet som ikke har vrt s hyggelig lese. Helt siden jeg la ut bilde hvor man s vidt kunne skimte Fredrik p bloggen p 17. Mai - og ikke minst et bilde av en god venn som holdt Noah p Snapchat (han er forresten ogs fadderen til Leo og en god venn av Fredrik) s har jeg ftt sprsml om jeg har truffet en ny mann. For det frste s feiret Fredrik sammen med oss p 17 mai ja, og vi kommer ogs til feire julaften sammen. Dette fordi vi enkelt og greit nsker det for barna vre.

For det andre ble jeg ganske satt ut da jeg frst fikk sprsmlene fordi jeg aldri hadde introdusert en eventuell ny kjreste s raskt for barna og dermed hvert fall ikke lagt ut bilde av han p bloggen. Derfor var det helt utenkelig for meg at noen kom til tenke at jeg hadde ny kjreste av overnevnte bilder som jeg har lagt ut.

Jeg har noen mer i tankene enn andre om dagen, men introdusere barna for noen er helt uaktuelt p en veldig god stund. S vet dere det. ❤️

ET STORT SJOKK

Siden det n er mai mned, er det kun en knapp mned igjen til det er 4 r siden jeg ble gravid for frste gang. 

4 r. Hvor mye kan egentlig skje p 4 r? Jeg tror jeg har svaret p det.

Det er morsomt tenke tilbake p da jeg satt i sykehussenga mi og blogget med den tykke skole-pcen til Fredrik, med et knapt 8 timer gammelt operasjonsarr etter keisersnitt med Leo fra tidligere samme dag, og med Fredrik sovende i stolen ved siden av - med en sovende Leo p fanget.

"Jeg er sliten" skrev jeg.

"Er du sliten N? Da lover det ikke godt for deg, for bare vent til du kommer hjem fra sykehuset..." ld det i kommentarfeltet. Jeg visste nok ikke helt hva jeg gikk til med dele s mye, og det  pne meg for s mange tusen mennesker om noe s srbart som det bli mamma som frste gang i tenrene. Men dette er ikke noe "stakkars meg, jeg har ftt stygge kommentarer"-opplegg, for jeg vet en ting, og det er at det har gjort meg hardhudet og sterk. Det har gjort meg trygg, og ironisk nok tror jeg at det derfor har gjort meg til enda bedre mamma. 

Da jeg fikk Leo hadde jeg aldri s mye som tatt i en baby fr. Men fordi han var min, s lrte jeg fort hvordan jeg skulle vre mammaen hans. Han var bare en baby, men likevel lrte han meg s mye om bde meg selv, om han, og om mammarollen. Jeg lrte han snu seg, si tusen takk og gi klemmer. Han lrte meg le nr jeg hadde det som verst, at man alltid vil komme litt for sent til avtaler etter man har ftt barn, og at man tler veldig mye mer enn man kanskje tror.

Noe jeg alltid har nsket med bloggen er vise at man kan vre en oppegende jente med gode verdier selv om man fr barn veldig tidlig. Fordi livet er ikke enten eller. Jeg hper at jeg har vrt med p, og ikke minst at jeg kan fortsette  vre med p bidra til at unge jenter som blir gravide i fremtiden mter litt frre fordommer og litt mindre motstand. Fordi alle fortjener en sjanse.

Jeg tror faktisk at denne tiden av ret alltid vil vre litt spesiell for meg fordi den minner meg s om hva som skjedde for 4 r siden, og fordi det endret livet mitt for alltid. Det vil alltid vre det strste sjokket jeg har opplevd, og det vil alltid vre det beste som har skjedd meg.

DERE HAR RETT

Hei alle sammen! De siste dagene har jeg vrt i ganske hardt vr, som man sier. Men jeg mener at mye av kritikken jeg har ftt i det siste har vrt berettiget. Derfor vil jeg bare skrive et blogginnlegg hvor jeg legger meg litt flat for dere. Det er mange som har en opplevelse av at bloggere aldri kan innrmme feil og at de heller velger slette, blokkere og fjerne kommentarer p Facebook og andre steder hvor blogglesere ikke er enig med dem. Det stemmer ikke med meg. Jeg mener at alle som leser bloggen min har like mye rett til ytre seg s lenge det er saklig. Jeg har aldri blokkert noen for si meningen sin, og snn liker jeg ha det selv om jeg har mtte st i stormen den siste tiden. Mye har vrt min egen feil, og det m jeg bare ta ansvar for. Jeg har ingen problemer med innrmme egne feil, jeg gjr heller det jeg kan for ikke gjre samme feil flere ganger.

Jeg skal ikke legge skjul p at jeg ikke har vrt helt meg selv p bloggen den siste tiden, siden bruddet og alt annet som har skjedd i livet mitt. Jeg skal ikke bruke det som noen unnskyldning, for det er det ikke - men jeg tror det kan vre en del av en forklaring.

N skal jeg gjre alt jeg kan for og finne tilbake til den bloggeren jeg var fr - minus eksponeringen av barna. Det tror jeg at jeg trenger n ❤️

Klem

10 DUMME TING JEG INNRMMER AT JEG GJR

1. Jeg fr en melding, ser p den, og tenker at "den svarer jeg bare p etterp" - sammen med alt annet jeg tenker at jeg skal gjre "etterp" eller "i morgen" blir den selvflgelig glemt - og jeg er dermed stort sett verdens tregeste menneske til svare p en melding. Snn ca!

2. Jeg sovner med sminke. Ja, jeg vet det - det er ikke bra og noe av det verste man kan gjre for huden. Det er heller ikke snn at det skjer veldig ofte, men noen ganger har jeg bare p meg litt pudder og s glemmer jeg fjerne sminken og kommer p det i det jeg holder p sovne i sengen min. S da blir det som det blir. Haha!

3. Jeg gr p butikken for ha noen spesifikt - la oss si jeg har glemt kjpe bleier eller vtservietter. De rundt meg foreslr at jeg skriver opp ting slik at jeg ikke glemmer det, handlelister inkludert - men jeg bare ler og svarer at jeg glemmer da ikke det, og at S glemsk er jeg ikke. En halvtime senere kommer jeg hjem fra butikken med full pose, men har selvflgelig glemt det jeg i utgangspunktet dro for kjpe - jeg lrer aldri 🤦‍♀️

4. Jeg utsetter ting i all evighet, jeg vet det er dumt men jeg gjr det likevel. Kanskje er jeg bare ufattelig lat? Jeg har lenge visst at jeg m levere inn regnskapet mitt n i mai, og nr begynte jeg jobbe med det? For typ 2 uker siden, og ikke et minutt tidligere. Blir helt oppgitt over meg selv noen ganger for hvor i siste liten jeg stort sett er. Untatt med regninger da - der er jeg helt ekstremt punktlig, faktisk.

5. Jeg setter noen ganger vaskemaskinen p skylling for andre gang fordi jeg bare ikke orker henge det opp akkurat da. 

6. Jeg gr p butikken sulten.

7. Jeg tar helt av nr jeg ute og spiser. Kjper 3 forskjellige retter (etter mye om og men siden jeg er ekstremt ubesluttsom), og ender opp med bestille dessert, brus, kaffe, alts jesus kristus. Jeg kan aldri bare dra ut og bokstavelig talt ta n kaffe.

8.. Og nr vi frst er inne p det ta av. Nr jeg frst skeier ut, s tar jeg fullstendig av. Jeg spiser jo stort sett ekstremt mye, men jeg spiser veldig sunt  - det blir jeg jo p mange mter tvunget til nr jeg er veganer ogs. Men nr jeg frst skeier ut, da er det ikke snakk om en sjokoladeplate alts. Da snakker vi to flasker brus, to bokser med is, godteri, kjeks, usunn mat +++ nr folk legger ut bilde av at de skeier ut med ha sukker i havregrten sin, m jeg alts le litt.  🍧🍫

9. Dette har jeg blitt ekstremt mye flinkere til n det siste ret hvor jeg har blitt bevisst p forbruket mitt - men fr skjedde det titt og ofte at jeg kjpte meg klr i butikkene som jeg bare flte at jeg mtte ha. Deretter fant jeg klrne igjen med lappen hengende p i klesskapet mitt noen mneder senere og stilte meg selv sprsmlet om hva i alle dager jeg tenkte p da jeg kjpte plagget. Ikke bra! 🙅‍♀️

10. De kveldene jeg har anledning til det, pleier jeg se p serier p senga. Og det er aldri en god ide for min del - for nr jeg frst begynner p en bra serie, klarer jeg nesten ikke stoppe meg selv. Jeg tenker at "jeg skal bare se en episode til" og plutselig har jeg sett en sesong, klokken er blitt 03:00 og jeg er ddsens trtt dagen etterp 😂

JEG M TENKE MEG OM

Hei dere!

Helt siden jeg startet bloggen, har jeg med jevne mellomrom ftt hre at jeg tror jeg vet alt best selv. Da jeg de frste gangene skrev om at jeg ikke kom til eksponere barna mine p bloggen, husker jeg enda kommentaren jeg fikk om at jeg var s forbanna veslevoksen. Jeg kan garantere dere at jeg har gjort flere feil siden jeg startet blogge, men jeg har alltid prvd gjre mitt beste og ta gjennomtenkte avgjrelser. Jeg tror ikke jeg har gjort noen flere feil enn andre p min alder, men jeg vet at de kan gjre feil og at det samtidig gr ubemerket hen. Det gjr det ikke for meg, og det er ogs en del av valget jeg har tatt ved fortsette skrive bloggen min selv om jeg har visst at det har hatt sine ulemper - sammen med fordelene den gir meg.

Har jeg endt opp med legge ut flere bilder av barna, enn jeg trodde p forhnd? Ja. Eksponeringen av barna er noe jeg tenker p daglig, og selv om dere gjerne fortsatt ser bilder av barna ofte og leser at vi "har kost oss i dag" eller at jeg har hentet Leo i barnehagen, s begynte jeg for en stund siden og kutte ned gradvis her p bloggen om hva jeg skriver om dem - for ekponeringen handler om veldig mye mer enn bare bilder. Vi kan diskutere opp og ned i mente om det er OK eller ikke at jeg legger ut bilder av dem i utgangspunktet, men jeg tror (hper?) at de fleste vil vre enige med meg om at bildene jeg legger ut av barna er uskyldige.

Nr jeg ser tilbake p de siste rene, er jeg veldig glad for at jeg alltid har holdt meg til legge ut fine og anstendige bilder av barna. Jeg har aldri lagt ut nakenbilder av dem, jeg har aldri lagt ut bilder av dem nr de har vrt skitne, slitne eller lei seg. Det har for vrig vrt en eneste stor selvflge for meg, s det er ikke noe jeg nsker skryt for - bare en bemerkelse p at jeg har hatt et bevisst forhold til eksponeringen helt fra start.

Synes jeg det noen dager er rart at jeg startet bloggen fullt innstilt p ikke dele et eneste ansiktsbilde, og at jeg har endt opp med legge ut mange ansiktsbilder av begge barna? Utvilsomt! Og da m jeg stoppe meg selv noen dager, og tenke p om jeg vil at det skal fortsette snn. Hva gr greit, og hvor gr grensa? For meg hadde det ikke gjort noe om min mamma hadde hatt en blogg hvor hun hadde delt bilder og den informasjonen jeg har delt om mine barn. Men det er det som er vanskelig, for jeg er jo ikke barna mine. Jeg tror ikke at jeg har lagt ut noe som kan f skadet dem p noen som helst mte - men kan jeg garantere for at de vil synes at det er 100% greit at jeg har delt mange bilder av dem, selv om bildene er bde delikate og uskyldige? Nei, det kan jeg ikke - og derfor er jeg ndt til tenke meg skikkelig om fremover.

NR LIVET FORANDRER SEG

I dag har jeg helt rlig hatt verdens verste dag og jeg bare gleder meg til den er helt over. Som dere sikkert har merket i det siste, s har jeg flt meg mye bedre enn p lenge store deler av tiden. Men jeg har fortsatt noen lange dager her og der hvor jeg merker hvor mye livet mitt har forandret seg den siste tiden. Jeg hater disse dagene, men jeg vet at jeg klarer meg.

I morgen skal jeg inn til Oslo med Noah for mte foreldrene mine - jeg skal ogs p to mter, s det blir spennende. Blant annet skal jeg treffe min kjempekoselige kontaktperson i Egmont (som jeg n blogger for). Det blir ikke noe annerledes i negativ retning med bloggingen min fremover, snarere tvert i mot. Men Egmont kjpte opp blant annet Side2 tidligere i r, og siden jeg er side2blogger s har jeg valgt skrevet ny bloggkontrakt med Egmont n. Jeg tror det kommer til gjre at bloggen min blir mye bedre enn tidligere, s etterhvert som tiden gr gleder jeg meg til hre hva dere synes.

Det er ganske mange som har spurt meg om hvordan man blir Side2blogger, men dette m man alts f tilbud om. Da jeg startet blogge for fullt i februar 2015, fikk jeg 2 tilbud om plattformbytte mot slutten av samme mned, siden bloggen vokste utrolig raskt og ting gikk egentlig over all forventning - og s ble jeg i hui og hast invitert til mte hos Side2/Nettavisen - og valgte etter det mtet  bli hos Blogg.no. Jeg kan nesten ikke f sagt hvor glad jeg er for at jeg gjorde det. Tenk om jeg aldri hadde gjort det? Da tror jeg ting hadde sett ganske annerledes ut i dag for bloggen min.

N har jeg enda ikke spist middag og selv om ingenting egentlig frister og jeg helst vil legge meg og synes synd p meg selv, s skal jeg trene og jobbe med bloggen, og gjre det beste ut av de resterende timene av kvelden. Hper dere har det bra, s snakkes vi ❤️

LIVET P STELL

"Herregud Jessica, noen ganger synes jeg det er helt rart tenke p at du har to barn... Se p lille deg, liksom" kom det fra lillessteren min i helgen.

Lille meg. Er jeg egentlig s liten? Jeg fler meg faktisk ganske gammel. N er det kun litt over en mned til bursdagen min og jeg fr helt hetta av tanken. Tenrene mine er over og n er jeg voksen. N m jeg ha livet mitt p stell. Teknisk sett har jeg vel egentlig levd et voksent liv og hatt en voksen hverdag samt livet p stell, ganske lenge allerede - med barn og baby, regninger, barnehage og jobb - s ikke forstr jeg hvorfor jeg blir s stressa. Jeg vet ikke om det er nettopp det, eller alderen min som fr meg til fle meg s forbanna gammel. Kanskje er det barna, og at de ogs begynner bli store?

Ofte opplever jeg at mange tenker at det er synd p meg som ikke fikk en ungdomstid siden jeg ble gravid da jeg akkurat hadde ndd seksuell lavalder - og begrunner det at jeg fler meg gammel med at det er fordi jeg fler jeg gikk glipp av ungdommen min. Men jeg gjorde ikke det, selv om jeg unektelig gikk glipp av noe. Det er nemlig den eneste fordelen med vre en idiot og begynne feste nr du er 13.

Da jeg tok toget hjem p sndag kom jeg i snakk med noen, og de gjettet at jeg var 16 r. Jeg lo, men innvendig ble jeg mest lettet over at jeg ikke s spass utslitt ut at de gjettet p 35. Selv om jeg har hatt barn i over 3 r, s er det fremdeles like morsomt se at fremmede fr hakeslepp nr de fr vite at jeg har barn og nekter tro p det. For meg er det jo det mest naturlige i hele verden.

Noen ganger tenker jeg litt p at jeg er s langt fremme i livet p mange mter, men samtidig henger s langt etter med for eksempel utdannning. Det forventes at man skal f seg utdanning, s f seg kjreste, s flytte sammen og kjpe hus, gifte seg og deretter f barn. Jeg gjorde det jo nesten stikk motsatt. Hva gjr jeg nr barna er blitt tenringer, jeg har gjort ferdig utdannelsen min og jeg svidt har rukket fylle 30?

Jeg fler at mange mener at barn er meningen med livet. Jeg sier ikke at det ikke stemmer, jeg sier bare at jeg hper jeg kjenner p hva meningen med livet er om ogs 15 r - selv om guttene mine ikke vil vre noen barn lenger. Selv om utdannelsen min vil vre ferdig, og at jeg garantert har kjpt meg hus.

FR JEG BLE GRAVID..

Gjett hva jeg fant her for noen dager siden? Et 5 r gammelt minnekort. Jepp. Nr jeg omsider fikk koblet det opp til macen, inns jeg fort at jeg kanskje ville hatt det bedre om jeg ikke fikk sett bildene igjen og blitt pminnet hvordan jeg sminket meg og s ut for bare noen r tilbake. Jeg skjems, virkelig! Det er s flaut og morsomt og flt p samme tid atte hjelp. I det minste har jeg ftt meg en skikkelig god latter, s jeg tenkte jeg kunne dele noen bilder med dere.

Dette er alts en god stund fr jeg ble gravid. Disse bildene er fra 2012/tidlig 2013, s jeg var alts 14 r gammel.

Kan vi snakke om yenbrynene mine, vr s snill?

Jeg kjenner at jeg ikke en gang kan begynne skrive om det blonde hret mitt 😂 Herregud, jeg dr av skam. Jeg husker faktisk at mamma prvde si noe, men det hjelper ikke stort nr man er 14 r og vet alt best selv, for si det snn.

KAN VI FINNE TILBAKE TIL HVERANDRE?

-- Det har jeg ftt mange sprsml om. Er det noen sjanse for at Fredrik og jeg finner tilbake til hverandre?

Bilder av Fredrik og Leo fra sist gang han var her for tilbringe tid med barna.

Om jeg skal svare p dette i dag s vil svaret vre nei, og at det er veldig lite sannsynlig at vi finner tilbake til hverandre. Som jeg allerede har nevnt flere ganger for dere s fler vi oss sikre p at vi har tatt den rette beslutningen med g fra hverandre. Jeg forstr selvflgelig at det kan vre rart se for lesere som har fulgt bloggen min fra start, fordi jeg var jo sammen med Fredrik lenge fr jeg startet bloggen og han har jo vrt med p ekstremt mye av "blogg"-karrieren min. Man vet selvflgelig aldri hva som kan skje i fremtiden, om 1, 5 eller 10 r. Jeg vet ikke selv, ingen vet det. Kanskje vi etter noen r for oss selv finner ut at vi vil prve p nytt? Vi har ingen avtale om dette, men det kan jo aldri utelukkes 100% - det er det i grunn lite som kan her i livet. Eller kanskje vi finner ut at dette var det riktige og at vi aldri tenker tanken p at vi skal prve p nytt.

Jeg er ikke en av dem som mener at det finnes en "den rette" der ute, jeg tror ikke p at det kun finnes ett menneske som passer hver og en av oss nr det kommer til kjrlighetsrelasjoner. Men jeg tror at hvis det er meningen at man skal vre sammen, s ender man opp sammen p en eller annen mte til slutt.

DET VERSTE MED VRE SINGEL

God kveld alle sammen! Denne dagen har blitt brukt mye p reising for min del, men likevel har jeg hatt en fin dag. N er jeg hjemme igjen og det fles veldig godt. Bde vre hjemme hos guttene mine, og det komme tilbake til hverdagen og vanene mine igjen. I dag tenkte jeg skrive litt om det jeg ser p som det verste med vre singel, etter at jeg tidligere denne uken skrev et blogginnlegg om fordelene med vre singel som fikk veldig god respons av dere.

😨 vkne opp om natten etter ha hatt mareritt uten ha noen man kan legge seg inntil. Jeg har ofte mareritt og til tross for at jeg ikke er husredd i det hele tatt, s er det helt fryktelig vkne opp slik p natten og i tillegg vre helt alene.

🏡 At man m gjre alt p egenhnd - husarbeid spesielt. Nr man er samboer med noen har man gjerne en viss fordeling av oppgaver, og det mister man nr man blir singel, dermed m man gjre alt selv. 

🙅‍♀️ Ingen kose med eller dele kveldene sammen med etter at barna har sovnet

💑 Kjresteparene som er over alt kan vre litt slitsomt/trist se nr man gr gjennom et brudd og plutselig er singel, selv om jeg personlig selvflgelig gleder meg p andres vegne s kan det vre litt srt

👩‍👦‍👦 Alle som spr deg om nr du skal finne en ny, hvordan det gr med kjrlighetsslivet ditt, maser p at du m laste ned Tinder og s videre. Jeg har det ikke travelt, jeg er 19 r, og akkurat n tror jeg at jeg trenger vre singel litt, og f den erfaringen ogs nr jeg har vrt i et forhold i nesten 5 r. Jeg er ikke avhengig av vre i et forhold for vre lykkelig, selv om det har opplevdes litt srt se alle kjresteparene i tiden rett etter jeg ble singel. En litt motsetning til sist punkt, men hper dere skjnner hva jeg mener likevel.

😞 Det kan bli litt ensomt om man ikke er flink til dra ut med venner og familie - dette har for vrig heldigvis ikke jeg kjent noe srlig p siden jeg har barna rundt meg store deler av tiden!

⛔ Ingen som lfter deg opp p litt tyngre og drlige dager, og som du alltid kan sttte deg p.

HEMMELIGHETER JEG ALDRI HAR DELT FR

- Jeg henger ikke med p hvem ulike youtubere er, og tror ikke jeg kan si navnet p en eneste av verken norske eller utenlandske. Venninnene mine blir jo helt oppgitt av meg som aldri aner hvem de snakker om nr de nevner ulike navn! Haha. Snapchat i bruk med venner og folk jeg kjenner har ogs vrt ukjent for meg helt inntil nylig. Har ikke hatt tid eller ork til sette meg inn i det, rett og slett. Dessuten foretrekker jeg faktisk ringe, Facetime og snakke p meldinger nr jeg snakker med vennene mine. Jeg har skjnt at dette kanskje er litt av ulempen med jobbe p sosiale medier - det blir "bare" jobb. N er riktig nok min jobb, bloggen, snapchat, instagram osv mer enn "bare" en jobb for meg. Den betyr mer enn det. Men like fullt er det jobb og da gjr jeg ikke det p fritiden min, og da har jeg heller ikke pleid bruke de plattformene nr jeg har "fri".

- Jeg skal p konsultasjon i starten av mai etter ha snakket ganske mye med klinikken jeg skal operere meg p, og kommer mest sannsynlig til og opereres helt i starten av juni. Jeg gleder meg men gruer meg veldig p samme tid.

- Jeg har s mye klr at det faktisk er helt ekstremt n. Jeg har i utgangspunktet tidenes strste garderobeplass men jeg har ingen mulighet til f plass til alt nr jeg i tillegg har s mye andre ting jeg m f plass til i skapene mine. Og n er jeg ndt til ta noen grep alts! Jeg har litt vanskelig for kvitte meg med ting, s det er klr fra jeg var typ 13 r og til n. Vet at jeg trolig aldri kommer til bruke enkelte (Les: de fleste) plagg igjen, enda synes jeg det er vanskelig! Er jo helt hplst. Jeg bruker kun typ 10% av alle klrne mine. Jeg vet at det er tidenes luksusproblem, men hvor kan jeg egentlig gi bort/kvitte meg med klrne mine?

-  Min beste lnning jeg har hatt fra ha blogget bare en mned (i lpet av rene jeg har blogget) har vrt p 65 000,- Synes det er ganske vanvittig at det kan ligge s mye penger i blogg. Husker at jeg den mneden fikk ganske drlig samvittighet fordi jeg tenkte p de som jobber rva av seg som ansatte i barnehagen og sykepleiere. Jeg jobber jo ikke rva av meg, selv om det definitivt er litt gjre med bloggen. Vet at det er ekstremt mange som lurer p nettopp dette rundt penger, lnn og blogging - s ville bare ta med dette punktet av den grunn. Jeg er helt rlig ikke s opptatt av penger s lenge jeg har det barna og jeg trenger, og det har jeg heldigvis alltid hatt ❤️ Jeg tror ikke at allverdens med penger kan gjre meg lykkelig.

- Barn og familie er det viktigste i mitt liv og er noe jeg alltid kommer til sette frst. Jeg fler at nr man en dag ligger i graven s er det de tingene som betyr noe  - hvilke mennesker du har omgitt deg selv med og som har spilt en rolle i lpet av livet ditt, familien din/nre venner og eventuelt barna dine. Jobb, penger, materialistiske goder er kanskje ting som er fint ha nr man er i live - men nr alt kommer til alt s betyr det jo ingenting.

- Jeg elsker g i kjoler og skulle nske jeg kunne gjort det hver dag, men det er ikke helt sosialt akseptert og det er kanskje like greit. Ellers ville jeg nok sett ut som at jeg var p vei til en galla-middag hver dag. Haha!

DE VANSKELIGE SPRSMLENE

Hei dere! h, jeg har ikke ftt s mye ut av dagen p kjempelenge. I dag startet jeg dagen med trene, fr jeg spiste frokost med barna, barna lekte og jeg kunne jobbe litt, fr de sovnet litt p sofaen og vi spiste lunsj, og s tok vi en lang tur ut. Jeg hadde rett og slett ikke samvittigheten til bli sittende inne nr det var 16-17 grader ute i dag. Vi gikk en tur ned til byen og ned til havnen, sistnevnte er Leo voldsomt begeistret for, og de lekte litt p en lekeplass i nrheten fr vi gikk en lang tur videre. Vi ble ute i flere timer faktisk, noe jeg er veldig glad for n - barna hadde det s koselig, og det er det som virkelig betyr noe for meg❤️

I dag fikk jeg forresten et veldig vanskelig sprsml fra Leo som lurte p hvor pappa var. Den kjente jeg stakk inni meg ganske godt, selv om jeg selvflgelig visste at det ville komme fr eller siden. S uviten og uskyldig. Nei, jeg fr helt vondt💔 Men snn er det bare, og selv om jeg flte det slik p innsiden s smilte jeg og svarte han rolig. Pappa er p jobb, sa jeg. Fr jeg la til: Men pappa bor ikke her med oss lenger, han skal bo et annet sted. Men du og Noah skal se masse til pappa likevel - og mamma og pappa elsker deg kjempehyt.

Dette er jo min frste helg med barna alene siden vi ordnet samvrsavtalen for hvordan fordelingen av barna skulle bli. Tanken p akkurat det er jo litt rar, men ellers fles det hittil som en helt vanlig, fin helg.

SVARER P KRITIKKEN

Hei dere! Ettersom jeg lovde dere et svarinnlegg i dag angende kritikken som har dukket opp den siste tiden og spesielt med tanke p operasjonen min, s kommer det n.

"Hvorfor velger du prioritere en plastisk operasjon ovenfor ta lappen, kjpe leilighet etc? Siden du fortsatt leier og ikke har tatt lappen!"

- Det er vel ikke enten eller? Jeg kan vel foreta en operasjon og samtidig fortsette sparingen til kjpe leilighet/hus, og begynne med lappen? Dette skriver jeg med all respekt alts - men jeg m f lov til svare saklig p det jeg mener blir feil kritisere meg for.

Jeg synes det begynner bli litt dumt hvordan enkelte virker s forferdet over at jeg ikke har kjpt leilighet/hus. Jeg er fortsatt 19 r, og selv om jeg har barn s klarer jeg ikke helt se at barna skulle merket at vi bor i en leid leilighet kontra en som er kjpt. Vi har bodd p samme sted i 3 r n, stortrives i denne fine leiligheten og kommer trolig til bo her helt frem til jeg en gang i fremtiden kjper meg noe eget. Fordelen med langtidsleie er jo nettopp det! Det er et norskt fenomen at man M ha kjpt leilighet nr man fr barn. Spiller det egentlig noen stor rolle? S lenge man ikke flytter rundt som en gal med barn p slep s ser jeg ikke problemet med leie frem til man kan kjpe seg noe ordentlig. Jeg vil heller vente til jeg kan kjpe meg et hus eller en leilighet jeg ser for meg at jeg kan bo mange r i, istedenfor bare kjpe noe asap fordi det M man nr man har ftt barn Det tenker jeg er best med tanke p stabilitet for barna ogs - s slipper man flytte mer enn det som strengt tatt er ndvendig.

Nr det kommer til lappen hadde jeg tatt den for lenge siden hadde det ikke vrt for at Fredrik kun manglet velseskjre + selve oppkjringen og teorien nr vi var sammen.  Jeg synes det var dumt om jeg skulle begynne helt fra starten av med trafikalt grunnkurs nr han likevel var kommet dit i prosessen. Men den desidert strste grunnen til at jeg ikke har tatt lappen er at vi bor 2 minutter gange fra sentrum og har alt av legekontor, apotek, butikker, barnehagen, togstasjon og s videre i kort gangavstand - s for vre fullstendig rlig med dere har vi egentlig aldri flt noen behov for ha lappen og det er nok ogs grunnen til at Fredrik dryet g i gang med det han manglet for f tatt lappen ferdig da vi var sammen. Er det ikke viktigst at vi kjenner p hva vi trenger og ikke, ikke hva andre mener at vi skal behve? Jeg forstr selvflgelig at behovet for billappen kommer til melde seg fr eller siden - spesielt nr barna begynner med aktiviteter og blir litt eldre, og det er ogs grunnen til at jeg skal begynne med den snart😊 Det er ikke enten operasjon eller lappen, eller enten sparing til leilighet eller operasjon - jeg hper virkelig jeg har vist meg spass oppegende for dere at dere vet at jeg aldri ville prioritert en operasjon foran alt annet om jeg var ndt til velge!

"Hvorfor kan du ikke bare si hva du skal operere?"

- Jeg kunne sagt det, men jeg valgte la vre fordi jeg tenkte at det var det lureste gjre om jeg frst skulle skrive at jeg skulle gjennomfre en slik operasjon - s tenkte jeg at det var av liten betydning s lenge dere visste om det. Jeg ville bare spille med pne kort, og samtidig gjre det jeg trodde var riktig med tanke p pvirkningen som potensielt kunne ligge i fortelle eksakt hva jeg skulle operere - og fordi jeg ville ikke ha fokuset p hva jeg skulle operere. Jeg tror at det hadde vrt galt uansett hva jeg hadde valgt gjre og at dersom jeg hadde valgt si hva jeg skulle operere, s hadde jeg endt opp med bli kritisert for det ogs. For min del var det ikke noen god flelse lese kommentarfeltet og se at enkelte gjetter p hva jeg skal operere - alts indirekte forteller meg ting ved meg selv som jeg ikke burde vre fornyd med. rene, puppene og nesa mi er noen av de tingene folk har gjettet p. Noen mener sikkert at jeg la opp til det selv - men jeg holdt da virkelig ikke tilbake informasjonen om hva jeg skulle operere for min egen del, men med tanke p mine yngre lesere.

"Du rosemaler hvordan det er vre alenemor til to barn"

- Synes dere det? Det er et oppriktig sprsml alts - personlig mener jeg at jeg er flink til skrive om de drlige dagene, men jeg tar det selvsagt til meg dersom dere mener dette. Jeg prver mitt beste skrive akkurat hvordan jeg opplever ting - og samtidig holde fast ved privatlivet vrt. Jeg ble singel mamma, som jeg liker si kontra alenemamma for en mned siden - og selvsagt er det tft vre alene med to relativt sm barn. Men jeg fikser det, og det gr fint. Jeg har det bra selv om noen dager er vanskeligere enn andre, jeg liker livet mitt og og jeg prver sette pris p alt jeg har og fokusere p det positive. Det er bare snn jeg er som person. 

"Hvorfor har du sagt tidligere at du er i mot operasjoner, om du n skal gjennom en selv?"

- Fordi jeg i lpet av alle disse rene hvor tanken p operasjonen har vrt tilstede, underveis tenkte at jeg kanskje kunne klare leve med det. S skrev jeg blogginnlegg om temaet som jeg kanskje ikke burde gjort, men leser dere tilbake i arkivet mitt fra 2016 s skrev jeg aldri da at jeg var i mot operasjoner. Bare at jeg stiller meg kritisk til de som mener at flerfoldige operasjoner kommer til endre et delagt selvbilde, for det skjnner jo jeg ogs at det ikke gjr. Og s ble det jo ekstremt utelukket f gjennomfrt noen operasjoner i lpet av de rene hvor jeg gikk gravid, ammet og fikk barna, s kanskje det forsterket det hele siden jeg visste at det uansett ikke var mulig f gjennomfrt p spass lang tid? Jeg vet ikke. Men tanken p gjennomfre dette har vrt tilstede siden jeg var 11-12 r, s det sitter ganske dypt. Jeg er villig til g til psykolog som flere av dere tipser meg om, men jeg har ikke noen delagt selvbilde selv om jeg nsker gjennomfre n operasjon. Skal ikke bagatellisere det for det er i grunn "ille nok" og jeg er klar over det, men jeg opplever at mange tenker at jeg har serise problemer med mitt eget selvbilde - for meg handler det mest om det komplekset som sitter s dypt i meg, og ikke bildet jeg har av meg selv i helhet.

Jeg er forresten flink til svare p Instagram meldinger om dere har andre sprsml som dere vil stille - det gjelder spesielt dere som ikke nsker kommentere med navn (eller bare i det hele tatt) her p bloggen - for vet det er noen av dere. Jeg heter Mammasom16 p Instagram. I kveld fr jeg besk av ei venninne, s det gleder jeg meg til. Ellers er det jo faktisk torsdag allerede i morgen! Jeg hper dere synes jeg svarte greit p kritikken jeg har ftt, og vil at dere skal vite at jeg setter pris p leserne mine selv om jeg skjnner at denne avgjrelsen kom overraskende p mange av dere som har fulgt meg lenge. ❤️

JEG LEGGER MEG UNDER KNIVEN

Jye meg s lenge jeg har prvd skrive dette blogginnlegget.

Jeg har gtt mange runder med meg selv og tenkt p om jeg skulle si noe eller ikke, for litt frem i tid skal jeg gjennom en kosmetisk operasjon. Som jeg skrev i et blogginnlegg her om dagen om temaet p generelt grunnlag, s fler jeg at det blir galt uansett hva jeg gjr n. "Om jeg ikke sier noe om operasjonen, s er det bare et tidssprsml fr spekulasjonene dukker opp nr jeg har operert noe - og ikke minst s fremstiller man ogs noe som er falskt som noe ekte - og er dermed ogs med p bidra til et urealistisk kroppsideal.

Sier man noe om hva man har operert, s er man med p normalisere disse inngrepene og bidrar til kt interesse rundt det og muligens ogs til at andre flger ditt eksempel ved operere." Det er litt snn damned if you dont, damned if you do.

Jeg har ikke tenkt til si noe om hva jeg kommer til operere, det tror jeg nok dere kommer til oppdage nr inngrepet er utfrt uansett. Jeg vil bare ikke at dere skal tro at jeg deler dette bare for dele, men fordi jeg tror det er mest riktig vre rlig, men samtidig ikke utlevere undvendig informasjon. For jeg gidder faktisk ikke lyve til dere, selv om jeg sikkert tar et valg som i mange av deres yne er dumt. Jeg fler jeg skuffer mange av leserne mine bare ved skrive om dette, og det er ingen god flelse. Men jeg vil heller vre rlig og et drlig forbilde, enn lyve og vre et godt et. ikke fortelle om operasjonen min og dermed etterhvert fortsette motta skryt for at jeg er en av f bloggere her i Norge som ikke har endret p utseendet mitt, ville fltes litt som f gode karakterer som ikke var mine.

Jeg vet nemlig at jeg kommer til bli stemplet som et drlig forbilde, men jeg synes samtidig det er litt trist at ett valg skal definere meg - for om ikke alle de bra tingene jeg bde gjr og skriver om kan definere meg, s synes jeg ikke dette valget alene kan gjre det heller.

De f menneskene jeg har fortalt dette til har svart meg med at jeg ikke trenger operasjonen og at jeg er fin som jeg er. Men det hjelper ikke meg at venninnen min hadde vrt kjempefornyd om hun hadde sett ut som meg, for hun er ikke meg og jeg er ikke henne. Hun kjenner ikke p de flelsene jeg har kjent p i mange r, og det er tross alt jeg som skal leve med hvordan jeg ser ut. Ikke venninnen min, og ikke noen andre familiemedlemmer, venner, eller bekjente. 

Det er lett tenke at jeg heller burde jobbe med kompleksene mine og ikke ta en quick-fix med operere. Jeg vil understreke at dette ikke er noen quick-fix for min del, dette er noe jeg har tenkt mye p helt siden jeg var veldig ung. Jeg har veid for og i mot, og forskt jobbe med meg selv. Jeg har heller ingen planer om gjennomfre flere operasjoner enn denne - for jeg forstr at veien kan vre kort til at man havner ut p kjret nr man frst er i gang med begynne "fikse" p seg, men dette er noe jeg er veldig bevisst p unng. Jeg tror dessuten at familien min hadde satt meg kraftig p plass dersom jeg bare hadde tenkt tanken p gjennomfre flere.

operere seg er ikke alltid lsningen, snarere tvert i mot - og det er p ingen mte noe jeg tar lett p. Det er en risiko med alle slike operasjoner, selv om den selvsagt er lav her i Norge s er en risiko fremdeles en risiko.

Og til tross for at jeg p ingen som helst mte forventer at alle skal forst valget mitt, s forventer jeg faktisk at det blir respektert.

NY KJRESTE?

Tenkte jeg skulle svare p en kommentar fra en leser i dag! Jeg gjr ikke det s ofte lenger, siden de fleste sprsmlene som kommer inn blir besvart i ukens-sprsml blogginnleggene mine. Akkurat dette sprsmlet har jeg ftt flere steder allerede, s derfor tenkte jeg at jeg kunne svare i eget innlegg i dag!

"Vet det sikkert virker veldig fjernt n, men hvordan tenker du forholde deg til prevensjon nr du mter en ny mann? Mtp at du jo blir gravid til tross for prevensjon, kommer du til ta sjansen p bli gravid med en du ikke er sammen med/nettopp blitt sammen med? Og hvordan TROR du at du vil forholde deg til den nye kjresten til Fredrik nr han fr det? (Selv om det sikkert ogs er fjernt n)"

- Jeg hadde aldri tatt sjansen med  bli gravid med hvem som helst uansett, det handler vel s mye om mine verdier her i livet som det faktum at jeg tidligere har blitt gravid p prevensjon. Dette er jo noe jeg er helt pen om, at jeg blir veldig lett gravid alts, s det er jo noe en fremtidig mann er ndt til ta i betraktning dersom han skal vre sammen med meg. Jeg var jo sammen med far til barna mine 1 r og noen mneder etter at min yngste snn ble fdt uten at jeg ble gravid, s vi fr hpe at den lsningen jeg har funnet underveis er en som fungerer p sikt ogs. Det er jo ikke akkurat ideelt at jeg skal f et nytt barn med det frste, det nsker jeg virkelig ikke.

Vi har ellers snakket ganske mye om, og er heldigvis helt enige om at det er fullstendig uaktuelt introdusere eventuelle nye kjrester for barna fr det har gtt rimelig lang tid. Dette fordi barn knytter seg lett til nye mennesker og hadde man visst at et nytt forhold skulle vare for resten av livet - s kunne vi tatt den sjansen med introdusere. Men det vet man aldri, og da er ikke det noe vi nsker utsette barna for. Vi mener bestemt at det beste for barna ikke er  vokse opp med X antall stefedre/stemdre i lpet av oppveksten sin.

Nr det kommer til den biten med nye kjrester ellers samt hvordan jeg hadde taklet at eks-samboeren min hadde ftt ny kjreste etter hvert, og han dermed hadde introdusert henne for barna, s tenker jeg at desto flere som er glad i barna mine og som kan glede dem nr jeg ikke er der, desto bedre er det. Det viktige er jo at hun (fjernt skrive dette!) har respekt for at Fredrik og jeg m omgs fordi vi har barna sammen, og at de alltid m komme frst. Det samme gjelder med eventuell ny kjreste for min del.

 Jeg unner Fredrik finne noen han kan dele livet med og som kan gjre han lykkelig - selv om den personen ikke er meg.

KJRLIGHETSSORG..

Jeg har ftt en del foresprsler om skrive et blogginnlegg om kjrlighetssorg helt fra jeg startet blogge, og n fler jeg meg klar for gjre det.

Jeg har hatt kjrlighetssorg flere ganger. Nr det fles ut som verden raser sammen og man gleder seg til sove fordi man kan f en rliten pause fra det evige tankekjret. De som har opplevd kjrlighetssorg selv vet at det fles s jvlig bedritent at man helst ikke vil tenke p morgendagen, eller p hvordan man skal komme seg gjennom det helvete som venter.

Sist gang jeg hadde skikkelig kjrlighetssorg, noen r siden n, lovde jeg meg selv at jeg aldri skulle gi meg selv s hen til noen igjen. For da jeg hadde kjrlighetssorg var jeg s langt nede som jeg aldri hadde trodd at var mulig, og dit skulle jeg ikke tilbake. For tenk om jeg endte opp med bli s delagt igjen - den tanken orket jeg rett og slett ikke. Det kunne jeg ikke risikere. Jeg tror det er problemet mange har, for man nsker et forhold. Derfor gir man litt av seg selv, men ikke i nrheten av alt.

Man pner seg opp nok, men ikke s mye at man setter seg selv p spill. Du vil ha noen som holder deg, men du vil ikke at de skal ha muligheten til sre deg.  Man vil ha hva det koster, men man er ikke villig til betale for det.

Jeg vet s inderlig godt hvordan det fles vre s delagt av kjrlighetssorg, likevel gikk jeg inn i et nytt forhold med det som skulle bli mine barns far etter en stund. Det tok lang tid fr jeg klarte gi litt slipp og la han komme ordentlig inn p meg - og vi hadde en runde med et brudd i desember 2015 hvor jeg var helt knust. Etter hvert gikk det som det mtte g, og det ble slutt for godt. Det valget var det jeg som tok, men det betyr ikke at det var lett eller at det ikke gjorde vondt. P mange mter hadde det vrt slutt en stund allerede. Mange ganger tenkte jeg at jeg hadde gitt alt for mye av meg selv til at jeg noen gang kunne klare g. Men jeg sitter her n, singel og vet at valget jeg tok var rett. Det dela meg dessuten ikke.

Jeg vet at jeg i fremtiden trolig alltid kommer til vre redd for  bli s delagt igjen, som det jeg en gang var. Men sannheten er at man aldri har noen garantier. Det er prisen man kan komme til og mtte betale for elske noen, ikke halvveis, ikke mens man prver unng bli sret, eller nr man holder en viss avstand.

Men fullstendig.

MIN EGEN LILLE FAMILIE

Hei alle sammen! N har jeg gledet meg til blogge igjen - til tross for at dette neppe blir et veldig langt blogginnlegg, jeg tenkte nemlig skrive et litt lenger senere i dag. 

Jeg er n tilbake hjemme i leiligheten min i Larvik. Det har vrt en lang dag - jeg dro fra Gjvik klokken 07:00 i dag tidlig og dro rett videre til Oslo p en mini-bloggsamling samt et mte i dag, s det var veldig hyggelig. Deretter fikk jeg endelig ta turen hjemover til barna! Jeg har gledet meg s masse til se dem igjen n som de har vrt med pappaen sin i helgen. Alt hadde som vanlig gtt veldig fint, og de var overlykkelige over se meg igjen. Haha, det er s glede komme hjem til to som er s uendelig glade for se deg igjen alts 😍 Siden har jeg laget en skikkelig god kveldsmat til dem, og n er de litt forsinket p vei i seng. Trtte og kjempefornyde etter dagen, heldigvis!

Denne uken blir helt "vanlig" eller, helt vanlig blir det vel aldri - men jeg gleder meg til tilbringe masse tid med dem og hper vi kan finne p noe gy de neste dagene. Vi er tross alt vr egen lille familie n ❤️

GRUNNEN TIL BRUDDET

De siste ukene har jeg ftt veldig mange sprsml om hva som var rsaken til at Fredrik og jeg gikk fra hverandre. De jeg har ftt her p bloggen, har jeg for en gangs skyld blokkert fordi jeg rett og slett bare ikke har orket. Det jeg fr p Snapchat og Facebook er det "heldigvis" bare jeg som ser, jeg tror p ingen mte at noen mener noe vondt ved sprre om det - men det gjr fortsatt vondt bli pminnet bruddet hele tiden. 

Sannheten er at jeg aldri vil kunne (eller ha lyst til) fortelle dere hele grunnen. Av hensyn til barna er det ting man er ndt til holde for seg selv. For hva om barna kommer til lese det i fremtiden? Hva vil de tenke, hva vil de tro? Det fles ikke riktig i det hele tatt, og derfor kommer jeg enkelt og greit ikke til gjre det.

Det jeg imidlertid kan si er at vi hadde et forhold som var veldig bra nr det var bra, men som var bnn i btta nr det var drlig. Det var ingen mellomting. Fredrik og jeg har og har hatt ulike syn p en del viktige ting, og vi var grunnleggende forskjellige - uten at jeg fler for utdype det. Ikke misforst - for vi har hatt uendelig mange fine perioder og ikke minst stunder, det tror jeg ogs dere som har fulgt med p bloggen har sett ogs - men utfordringene ble til slutt alt for store og det mest riktige ble g - istedenfor delegge meg selv i forsk p prve enda mer.

Jeg hper dette ga litt mer svar p sprsmlene noen av dere sitter igjen med, selv om jeg ogs tror at en del av dere s dette bruddet komme - s kan jeg selvflgelig ogs forst at noen er nysgjerrig p hva som egentlig var rsaken.

Jeg har ingenting vondt si om Fredrik, og han vil alltid vre spesiell for meg.

VI ER IKKE UVENNER

God kveld!

Det er noen som har spurt meg hvorfor jeg tilbringer tid med Fredrik etter at vi gjorde det slutt, i anledning Leo sin fdselsdag i gr blant annet - som vi kun feiret litt her hjemme. Grunnen til det er flgende: Barna vre har hele sitt liv vrt vant til at mamma og pappa bor sammen. At vi alltid er tilgjengelige og tilstede begge to. Slik er det ikke lenger, og som dere vet er det er kun barna og jeg som bor igjen i leiligheten. Men det er en helomvending for barna, og vi prver gjre det vi kan for at det skal bli en god overgang for dem at vi ikke bor sammen lenger.

Men fredrik og jeg er ikke uvenner. Jeg er veldig glad i Fredrik, og jeg vet at Fredrik er veldig glad i meg. Men som jeg har fortalt dere tidligere, s er ikke alltid kjrlighet nok. Selv om vi ikke fikk dette til fungere, s har vi fortsatt to sm barn som trenger bde mamma og pappa. Og det koster meg helt rlig s lite ha Fredrik p besk p for eksempel fdselsdagen til Leo, nr jeg vet at Leo helst vil ha bde mamma og pappa hos seg! For min del handler om sette sine egne flelser til side om det gagner barna.

Barna vre bor jo fortsatt her i leiligheten med meg - og Fredrik kommer hit flere dager i uken for tilbringe tid med Leo og Noah, eller for for eksempel ta de med ut p ting. Vi har en fin balanse med hvor mye tid de fr med oss, og hvor mye tid de fr med med hver og en av oss alene. Det er ikke noen drlig tone mellom Fredrik og meg selv om det er vondt og vanskelig at forholdet vrt ikke fungerte.. Vi vil uansett alltid mtte ha kontakt p grunn av barna vi har ftt, og jeg hper vi alltid kan ha den gode tonen vi har n. Det fortjener vi, og det fortjener barna vre ❤️

TING BLIR IKKE ALLTID SOM MAN TROR

Mamma og pappa elsker dere hyere enn alt, og kommer alltid til sette dere frst. Men det knuser fortsatt hjertet mitt litt vite at dere kanskje aldri vil vokse opp med foreldrene deres i samme hjem. ❤️

UNG OG ALENEMAMMA

"Alenemamma" det ordet er s rart for meg. Det er s uvant.

Jeg fler meg ikke som en alenemor, selv om jeg egentlig er det n. Eller "fler"? Jeg vet jo ikke hvordan det fles vre alenemamma. Ikke enda. Jeg fikk en kommentar fra en bloggleser som sa at "s lenge barnefar er delaktig s ville jeg kalt meg singel mamma, jeg" og den tanken likte jeg. For jeg er jo ikke alene. Jeg har familie og venner rundt meg, Fredrik fordi vi har barna sammen, og ikke minst de to sm guttene mine - de vil jeg jo alltid ha. Uansett hva.

Dagen i dag har faktisk vrt ganske fin, tross at jeg hadde en mildt sagt ganske hektisk natt og 1,5 timer svn p meg p grunn av urolige barn og at de sm sjefene mine i tillegg bestemte seg for at det var morgen allerede halv seks i dag tidlig. Det er rart sove alene p natten n, og alt ansvaret om morgenene og kveldene som jeg har vrt vant til dele med Fredrik, tar jeg n p egenhnd. Det er slitsomt per n, men det er en vanesak og jeg vet at det blir bedre etterhvert. Det viktigste for meg er at jeg alltid holder motet oppe, og at jeg tenker fine tanker istedenfor destruktive tanker. Enklere sagt enn gjort, men om man lrer seg det over tid - s gjr man seg selv en stor tjeneste❤️

Beklager at dere ikke har hrt noe fra meg tidligere denne helgen, jeg er ndt til ta ting litt i mitt eget tempo i denne perioden. Det er veldig mange forandringer i livet mitt p kort tid, s det er mange tanker og slitsomt psykisk. Derfor har jeg tatt meg litt mer fri fra bloggen enn jeg vanligvis ville gjort, jeg har vel bare trengt en liten pause innimellom. Jeg er bare et menneske jeg ogs. 

Hper dere har en veldig fin lrdagskveld, vi snakkes mer i morgen.

Klem

JA, JEG LEVER

Hei dere. Da hadde det plutselig gtt 2 dgn siden jeg blogget sist. Jeg har bodd alene med barna siden jeg oppdaterte dere sist gang, men Fredrik er selvsagt innom noen timer i lpet av dagen. Det er litt vanskelig, for samtidig som at vi begge hadde hatt godt av ha mer tid fra hverandre - s synes jeg ikke det blir riktig at det skal p bekostning av tiden barna fr med pappaen sin - hvert fall ikke n i starten av alt dette. 

Barna kommer alltid frst.

Jeg gruet meg s til dele dette med dere i forkant at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjre av meg. Derfor vil jeg si tusen takk for opplftende ord og oppmuntringer. Jeg hadde sett for meg et hav av drittkommentarer, men det har knapt vrt noen i det hele tatt. Jeg setter stor pris p at dere tar hensyn til meg i denne vanskelige tiden. ❤️

N er jeg glad for at jeg har delt spass mye av forholdet vrt den siste tiden selv om det tidvis har vrt litt utfordrende, nettopp fordi dere av den grunn har ftt et lite innblikk i hvordan vi har kjempet for f det til fungere. Det vil aldri vre snn at jeg kan dele alt av hva som er grunnen til at ting ikke har gtt vr vei, bde p grunn av personvern, men ikke minst ogs det faktum at det rett og slett er langt fra alt som egner seg p en offentlig blogg - men jeg har lenge skrevet om hvordan vi har slitt i forholdet og det har vrt en lang kamp.

Mamma og pappa har vrt sammen i 25 r, s tro meg nr jeg sier at det sitter langt inne skulle ta et slikt steg med samboeren min gjennom flere r, og far til mine barn..

JA, HAN SKAL FLYTTE UT..

Dette er vanskelig for meg, men jeg skjnner at det ikke er noen vei utenom fortelle dere det ogs. Fra i dag skjer det en stor endring i livet mitt. Fredrik flytter ut. Jeg skal vre spass rlige med dere at jeg kan si at det er eneste lsning akkurat n. Det har vrt noen vanskelige dager for oss begge to, og n jeg har jo ogs tatt et valg om holde mye av dette borte fra bloggen den siste tiden.

ta denne avgjrelsen nr man har barn involvert fles utrolig vanskelig. Nesten umulig. Jeg fler det litt som leve i et mareritt og vente p vkne fra det. Men s innser man at man ikke vkner. Er det riktig bli boende sammen kun for barnas skyld? Jeg mener nei. Har man gjort alt man kan, s er det lov g inn for akseptere at noe er delagt. Jeg vet med mitt hjerte og mitt sinn at jeg har gjort alt i min makt for f dette til g.

Jeg elsker Fredrik hyere enn dere aner, men noen ganger er ikke kjrlighet nok.

SIST GANG JEG GRT

Jeg fant denne listen p bloggen til den fine side2blogger-kollegaen min Andrea, og jeg synes alltid det er s gy lese slike selv - s jeg mtte bare lne den! Hper dere liker det like godt som meg 🙌

Siste...

Personen du snakket p telefonen med? Fredrik! Jeg facetimet han i formiddag og fikk sagt hei til bde han og Noah. Slik teknologi er s herlig nr man er borte fra hverandre.

Personen du savnet? Leo og Noah n som jeg er borte fra dem ♥

Opptur?  se bestevenninna mi i gr kveld da jeg endelig kom frem hit! Det var s utrolig koselig, skikkelig gjensynsglede.

Nedtur? Togturen hit til Gjvik i gr.. Den gikk jo fint helt til Oslo slik jeg fortalte dere i grsdagens blogginnlegg, men turen fra Oslo til Gjvik var helt grusom. Det ble alternativ transport og masse styr, ordentlig stressende tur og mange forsinkelser. Jeg kom for vrig heldigvis frem til slutt, men da var klokken blitt 22.00. Jeg reiste alts fra leiligheten vr i Larvik klokken 16.00 - s dere kan jo bare tenke dere.. Haha!

Ble Starstrucked? Tror aldri jeg har vrt starstrucked fr??

Klesinnkjp? En gr t-skjorte jeg kjpte i stad! Det gr en stund mellom hver gang jeg kjper noe slikt til meg selv, egentlig. 

Grt? Forrige uke da Fredrik og jeg hadde en prat p kvelden. Ikke s koselig, men helt ndvendig.

Dans? P den siste festen jeg var p, som er en liten stund siden n. Men jeg kan virkelig ikke danse, det er helt krise faktisk. Haha!

Du gjorde fr du gikk hjemmefra idag? N er jeg jo p besk da, men det siste jeg gjorde fr vi dro herfra istad var ta p meg leppestift. Jeg kan fint g uten vipper og hudsminke, men jeg er helt avhengig av ha noe p leppene.

Karaokeopptreden? Haha, karaoke er kjempegy. Jeg husker ikke helt eksakt sist gang, men jeg tror det var en kveld sammen med bestevenninna mi og en litt vin.

Skjnnhets-produktet du kjpte? Falske yevipper, som jeg bruker stort sett hver dag. Mange lurer p hvilke jeg bruker, og de kjper jeg vanligvis p VITA. De  er fra merket Revlon og heter "volumizing" ?

Bildet du lika p instagram, og hvorfor? 

Fordi jeg elsker kontoen hennes!

Googlesk? "Hva skjer om man fr 2 barn i Kina?" Hahaha!

Serien du s? The 100.

Lta du hrte p? Drake - Gods plan

Reise? Reisen til Spania i september i fjor med barna og min mamma. Tenk at det er s lenge siden allerede, fltes nesten ut som det var forrige mned.

Processed with VSCO with a5 preset

Skuffelse? Det var en ganske stor skuffelse at den grusomme togturen fra Oslo og hit til Gjvik i gr frte til at jeg ble s forsinket som jeg ble. Men det er ikke alt man kan styre, og snn er det bare!

Drinken du bestilte i baren? Haha, det tror jeg faktisk aldri at jeg har gjort🤔

SMS-en du har mottatt? "❤️"

SMS du sendte? Noe s lite spennende som "Oki" da ssteren min skrev at hun ikke kunne snakke p telefonen etter at jeg hadde prvd kontakte henne.

Ha en fin lrdagskveld videre, s snakkes vi senere i kveld!

JEG SOM TRODDE JEG VAR KLAR..

I april er Noah 1,5 r og ammingen med han gikk over all forventning, i motsetning til hvordan det var for meg med frste. Faktisk har han trives s godt med det at vi ammet helt til for en liten stund tilbake. Da var det plutselig slutt. En og annen gang da vi fortsatt ammet kunne jeg tenke at det kanskje hadde vrt deilig f litt frihet tilbake, nettopp ved  trappe ned ammingen litt eller kanskje tenke p slutte. Ikke misforst - for amme har alltid vrt noe jeg har synes har vrt superkoselig. Men n som ammeslutt er et faktum, synes jeg det har gtt alt for fort og jeg innser at jeg faktisk ikke var helt klar. Jeg er plutselig s trist over at det er helt over! 

Jeg trodde aldri at ammingen kom til bety s mye for meg som det den har gjort. Nr jeg ser tilbake p ammeperioden med Noah tenker jeg at jeg skulle satt mer pris p alle de koselige yeblikkene enn hva jeg gjorde - for nr jeg ser tilbake p dem n innser jeg at det er noen av de koseligste minnene jeg har fra hans frste lever. Noen vil kanskje mene at det burde vre en lettelse for meg at jeg har sluttet siden jeg ammet relativt lenge, men det fles trist og litt rart! Jeg prver tenke at jeg ikke skal vre trist over at det er over, men heller prve  sette pris p alle de koselige stundene jeg har hatt med gutten min. Vi hadde jo ftt oss skikkelige ammerutiner i hverdagen ogs, det fr man jo etterhvert nr man ammer godt over ett r!

Jeg er heldig som endelig fikk til ammingen denne gangen, og jeg hper jeg fr det til like bra neste gang ♥

SIER JEG NOE ANNET, S LYVER JEG

Hei dere!

Jeg beklager at jeg ikke oppdaterte bloggen i gr. Planen var selvsagt en annen, men slik ble det dessverre ikke. Jeg ble ganske deppa utover kvelden fordi jeg har ftt s mye kritikk i det siste.

Jeg prver alltid tenke at jeg tror ikke at det er veldig mange der ute som vet hvordan det fles f kommentarer p alt du gjr og alle valg du tar. For helt rlig s er jeg ganske sikker p at mange av dere som kanskje vet med dere selv at dere legger igjen kommentarer som kanskje ikke er s hyggelige, ikke vet hvordan det fles nr man til stadighet mottar slike.

Jeg har ingen offer-mentalitet, bare s det er sagt. Jeg pvirkes ikke av at noen kaller meg stygg, hore eller lignende lenger. Utseendet mitt er jeg trygg p, og n er det vel snart p tide slutte bruke hore som et skjellsord. Jeg har jo blitt vant til bli kalt disse tingene, si noe annet blir lyve. Derfor har det vrt ekstra viktig for meg vre trygg p meg selv, ellers ville jeg nok ikke taklet akkurat den delen spass bra som jeg gjr. Det er ikke disse kommentarene jeg synes er vanskelig f.

Jeg vet at det er mange av leserne mine som er mdre selv. Om du ikke er mamma, s kan du jo bare forestille deg. Hvordan ville dere flt om noen fortalte deg til stadighet, at det er synd p barna dine? At de er glade for at de ikke har foreldre som deg? Nr jeg hrer snt blir jeg lei meg, og jeg tror ikke jeg er den eneste som hadde blitt det.

Tenk deg selv nr du ser bort p barna dine, nr du sitter i sofaen hjemme. Du tenker p alt du gjr for dem hver eneste dag, og hvor mye du elsker dem med hvert eneste fiber i kroppen din.

En ting hadde vrt om jeg levde et ekstremt ustabilt liv, og at det virket som at barna er skadelidende av det. Jeg ville aldri forsvart ordbruken av "det er synd p barna dine" eller "glad for at jeg aldri fikk kjenne p hvordan det er ha deg som forelder" simpelthen fordi jeg ikke snakker snn til andre, men da kunne det i minste vre mulig forst hvorfor noen velger skrive det. Barna vre har to foreldre som har slitt med forholdet sitt sitt ja, og de har to foreldre som fortsatt strever med f ting til fungere. Men om det er synd p alle barn der ute som har eller har hatt foreldre som har strevd med forholdet sitt - ja, da blir det jo ganske mange barn synes synd p til slutt.

Dessuten synes jeg ordbruken er helt feil. Nei, det er ikke ideelt ha et forhold hvor man sliter, nr man i tillegg har slitt tidligere. Men jeg synes ikke synd p barn av foreldre som sliter. Personlig krangler vi aldri foran barna, det styrer vi helt unna. Det blir alltid sagt at barn merker at noe er annerledes om mamma og pappa har det litt vanskelig. Jeg tviler p at barna vre som i tillegg er spass sm har merket noe siden vi er spass bevisste p at det ikke skal g utover dem p noen mte - men om de mot formodning skulle merket noe p en eller annen mte, s tenker jeg at det er bedre enn at de vokser opp i to hjem nr mamma og pappa hadde klart jobbe seg gjennom utfordringene om de bare hadde ftt litt mer tid. 

Og bare s det er sagt: Jeg fr veldig mange skarpe kritiske kommentarer bde her p bloggen og andre steder uten at jeg skriver blogginnlegg om dem. Men det gjr vondt nr noen drar inn barna mine, selvsagt gjr det det. S istedenfor stenge kommentarfeltet, som jeg egentlig ikke fler at lser noe annet enn utsette selve problemet - s tenkte jeg at det kunne vre en bedre lsning forklare litt rundt hvordan det er for meg lese slikt. Det jeg kanskje synes er mest negativt med sosiale medier, er at mange slipper ta konsekvensene for hva de skriver til andre. Man trenger ikke se at noen blir lei seg nr man skriver srende ting til dem, man kan bare lukke igjen pcen eller mobilen. S derfor vil jeg jo at dere skal vite at jeg ogs blir lei meg, nr noen snakker negativt om barna mine. Hvilken mamma ville ikke blitt lei seg?

Tusen takk for at dere leser og klikker dere inn her hver dag! Klikk gjerne p "liker"-knappen under dette blogginnlegget. Jeg gleder meg til fortsette bloggingen min og til dele enda mer av livet mitt fremover ♥

HER KOMMER SANNHETEN..

Hei! Jeg fikk veldig mange tilbakemeldinger p at jeg skriver mye som er forvirrende om dagen, og det tynger meg veldig nr jeg fr hre det fra dere. Derfor tenkte jeg kjre et blogginnlegg hvor jeg svarer p noen spekulasjoner, snn at dere kanskje sitter med en litt bedre forstelse av bloggen min den siste tiden.

Frste spekulasjon:

Jeg dro hjem til Larvik fordi Fredrik nsket at vi skulle komme hjem til valentines, men Fredrik var ikke hjemme

Litt feil og litt riktig. Jeg dro hjem delvis fordi Fredrik nsket oss hjem, og p grunn av en annen ting som jeg er ndt til holde privat av hensyn til barna mine. Da jeg skrev DETTE blogginnlegget i gr hvor jeg skrev om turen vr hjem og at vi hadde kommet frem til Larvik, nevnte jeg at vi hadde vrt alene hjemme i mange timer allerede. Det skulle jeg aldri ha nevnt, for da misforsto mange og trodde at Fredrik aldri kom hjem den dagen og at jeg derfor ly da jeg sa at vi dro hjem p grunn av Fredrik. Sannheten er at Fredrik mtte gjre seg ferdig p jobb fr han kunne komme hjem til oss. Og siden Fredrik s gjerne nsket oss hjem da jeg snakket med han da jeg var i Gjvik, s bestilte jeg derfor togbillett p et relativt tidlig tidspunkt p hjemreisedagen og tenkte ikke p at Fredrik kanskje jobbet da toget vrt var fremme i Larvik. Jeg regnet med at han ikke gjorde det siden han s gjerne ville at vi skulle komme hjem, men det gjorde han. Jeg er ikke av typen som kaster penger ut av vinduet, s derfor tok vi like s greit toget med billettene jeg hadde bestilt - selv om det betydde at vi mtte vre hjemme alene i ganske mange timer fr han kom hjem.

Ikke noe koselig hre at noen mener at jeg er lite troverdig p grunn av dette, jeg har aldri lyet til dere p bloggen. Hele denne saken handler jo i bunn og grunn om en misforstelse. Jeg tar penbart selvkritikk, men jeg hadde aldri forventet den stormen som kom etter at blogginnlegget ble publisert, da hadde jeg penbart formulert meg annerledes i det aktuelle blogginnlegget. Jeg synes aldri det er gy nr dere sitter igjen med mange sprsml og ikke forstr, ei heller nr jeg blir kalt dum i eget kommentarfelt.

Spekulasjon nummer to:

Jeg dro hjem fordi jeg har lyet om at vi sliter med forholdet vrt og fordi vi derfor ville ha valentinsdagen sammen. Og for klikk p bloggen

Feil. Jeg dro hjem fordi Fredrik ville ha oss hjem, samt av en annen rsak som jeg av hensyn til barna ikke kan dele p en offentlig blogg. Nr jeg frst var ndt til reise hjem igjen med barna av overnevnte grunn(er), s tenkte jeg at Fredrik og jeg like gjerne kunne gjre det beste ut av situasjonen og "feire" dagen med tilbringe tid sammen. Det ble uansett ikke noe srlig feiring, vi brukte grsdagen p diskutere forholdet vrt - som for vrig ikke gr srlig bra. Uansett hva jeg skriver p bloggen s fr jeg kommentaren "Dette gjr du bare for klikk" men alts... penbart blogger jeg for f lesere, hva er vitsen med skrive om ingen leser? Alle bloggere nsker lesere, men jeg er ikke villig til gjre ALT for f lesere. Og i motsetning til andre fr jeg drlig samvittighet om jeg gjr en drlig jobb med bloggen, om et blogginnlegg blir tolket feil og om noen ender opp med sitte igjen med et inntrykk av at jeg er en lgner nr jeg ikke er det.

Spekulasjon nummer tre:

Jeg hopper nr Fredrik sier hopp, fordi jeg kom hjem da Fredrik nsket det

- Feil. Jeg er ganske alfa av meg nr det kommer til hvem jeg er i et kjresteforhold, og hopper p ingen mte bare Fredrik sier hopp. Jeg skjnner for vrig at det kan virke snn i dette tilfellet, fordi jeg fortalte dere at Fredrik ville ha oss hjem og at vi da endte med dra hjem igjen selv om vi absolutt kunne hatt veldig godt av en lenger pause. Men ikke glem at det at Fredrik ville ha oss hjem, ikke er den eneste grunnen til at vi dro. Det er ingenting i veien for at vi kan f en ny pause fra hverandre igjen snart, og det trenger vi nok. Men da fr vi heller bytte p vre her hjemme med barna, for jeg vil ikke at barna skal mtte reise med s kort mellomrom som vi mtte denne gangen, og jeg vil heller ikke at de skal mtte reise p en stund n.

Spekulasjon nummer fire:

Jeg er blitt singel og str oppfrt som singel p Facebook

Jeg er fortsatt sammen med Fredrik selv om det uten tvil har vrt et veldig slitsomt dgn, bde bloggmessig og p privaten. Jeg str oppfrt som singel og har gjort det veldig lenge, det er ikke noe som har skjedd i det siste. Som jeg har sagt tidligere, s fr dere vite det tidsnok dersom jeg blir singel.

Ha en fin kveld videre ♥

ALENE P VALENTINES?

I morgen er det jo valentine's day, og den skulle jeg egentlig tilbringe alene - i den forstand at jeg ikke skulle tilbringe den med Fredrik. For nr vi frst har dratt helt til Gjvik, s hadde det vrt greit bli noen dager ekstra. Men Fredrik ville gjerne at vi skulle tilbringe dagen sammen, og jeg har ogs en del som m gjres fr helgen - s da ble det slik. Jeg kommer nok til dra hit igjen om ikke s lenge, men da blir nok kun et av barna med meg. Foreldrene mine er veldig takknemlige for at vi kom p besk i det hele tatt, s om det ikke ble det lengste besket s fr det g for denne gang.

Jeg har for vrig ingen planer for kjrlighetsdagen i morgen utover at vi skal dra hjem igjen. Jeg kommer ikke til kjpe gave til Fredrik og han kommer ikke til kjpe til meg - ei heller blir det noen romantisk middag. Det hres sikkert nitrist ut for noen, men snn er det og det gr helt fint for min del. Haha, faktisk tror jeg det nrmeste jeg kommer en "date" i morgen er togturen min hjem med barna mine. S den skal jeg bruke til tenke p hvor mye jeg setter pris p all kjrligheten de viser meg hver eneste dag!

"N M DU VEL BLI GRAVID IGJEN, FOR BLOGGENS SKYLD?"

Om jeg skal vre helt rlig med dere s er det ikke s mye av kommentarer som sjokkerer meg lenger. Om det er mest trist eller mest bra, kan man jo lure p. Haha! Neida, men fra spk til alvor: det er vel ingen der ute som serist tror at det finnes bloggere som fr barn for ha noe blogge om? Jeg har ftt denne kommentaren lenge, men det overrasket meg litt at den fortsatt dukker opp etter at jeg fortalte dere at Fredrik og jeg var p kanten av et brudd.

Det er noen som synes at bloggen min er ganske deprimerende om dagen, og noen synes ogs at jeg virker deprimert. Jeg skal ikke akkurat legge skjul p at bloggen har sett sine bedre dager for si det snn, men snn er det nr jeg har valgt blogge om livet mitt og skrive om hverdagen min. Jeg blogger definitivt best nr jeg er lykkelig, og det er jeg heldigvis oftest - takket vre nre venner, familie, og barna mine.. Jeg er alts ikke deprimert, jeg er nok bare litt trist. Det er menneskelig vre trist. Ikke er det farlig, og det gr over. Garantert! Men jeg har ikke s lyst til skrive s mye om forholdet mitt n fremover. Blir det slutt og vi flytter fra hverandre, s kommer dere uansett til f vite det fr eller siden. Men akkurat n er jeg ndt til  slutte dyrke sorgene mine, og ha s mye fokus p dette, for det gagner ingen. Spesielt ikke meg selv.

Og nei: jeg m ikke bli gravid, jeg begynner tross alt p skolen til hsten ogs.  f baby hres derfor ikke som en srlig god id som de fleste av dere naturligvis vil ha forstelse for. Isr ikke for "bloggens skyld". Alvorlig talt, det er faktisk barn vi snakker om her, ikke pyntedukker. Jeg tror at siden jeg har gtt s hardt ut tidligere og sagt at jeg beholder dersom jeg skulle bli gravid, s vil noen aldri slutte spekulere i dette. Jeg str for det jeg sier, spesielt det jeg har sagt om skolegangen min.

N har jeg akkurat trket noen trer etter ha lest gjennom alle hjertevarme meldinger jeg har ftt av blogglesere de siste dagene p Snapchat, Facebook, og mail angende den siste tiden min. Jeg skal trke trer for siste gang p en god stund n, og bare gjre mitt ytterste for  nyte hver eneste dag som venter fremover. Det fortjener jeg, og det fortjener de herlige barna mine ♥

God klem fra meg

JEG HAR LYST TIL GI OPP

God kveld dere! Her gr dagene i surr for meg alts. Tror jeg har sagt til meg selv minst fem ganger i dag at det er mandag, enda tenker jeg automatisk at det er en annen dag. Noah vknet klokken 06.00 i dag, og siden han vknet spass tidlig sovnet han igjen i 10-tiden - s da la vi oss sammen. Det var s herlig sovne til den lille kroppen ved siden av meg, og bare det legge seg til sove midt p dagen er jo ren luksus. Jeg nt det, og han (les: vi to) sov faktisk i 2 timer uten at det pvirket svnrutinene hans n i kveld. Snakk om flaks!

Min fineste lille skatt♥

Ellers her s gr dagene tregt for min del. Jeg har mye tid med barna, og jeg skriver ganske mye. Tenker ganske mye. Etter at jeg begynte blogge skriver jeg en del fordi det er s godt skrive ut for sortere tankene litt. Bde nr jeg er veldig glad, men ogs nr jeg er det stikk motsatte. Men jeg kan nok aldri publisere blogginnleggene jeg skriver om dagen, de er mest for min egen del og er ikke ment som blogginnlegg som skal legges ut.

N i det siste har jeg tenkt p om jeg kanskje burde dratt en tur til familien min i Gjvik for f en liten pause fra forholdet til Fredrik. Men jeg tror ikke jeg kan gjre det, for barna trenger meg. Noah er s avhengig av meg enda. Og jeg klarer ikke ha det p samvittigheten min at jeg i s fall skal ta Leo ut av barnehagen som han er s glad i, for at jeg skal f et avbrekk og ta begge med meg til Gjvik. Han kunne selvflgelig blitt igjen her med Fredrik ogs, men jeg liker ikke holde guttene borte fra hverandre siden de betyr s mye for hverandre. De har jo allerede hatt litt tid fra hverandre sist uke. Og mamma-samvittigheten min klarer ikke dra uten Leo heller, spesielt ikke n.

Jeg forstr forferdelig godt at dere er nysgjerrige p hva som egentlig skjer med oss, og om hva som har skjedd. Det hadde garantert jeg ogs vrt. Jeg kunne gjerne skrevet om alt som har skjedd. Men jeg har et ansvar. Hvem kan komme til lese hva jeg har skrevet i ettertid? Kan jeg komme til angre p hva jeg eventuelt skriver? Er det moralskt riktig? Jeg har et ansvar. Og det ansvaret vil alltid vre strre enn min egoistiske lyst til fortelle omverdenen om hva som skjer.

God klem

FUN FACTS OM MEG

- Jeg har skrevet og publisert 1891 blogginnlegg p denne bloggen, og ftt 26 622 kommentarer totalt. Er jammen ikke rart jeg kan lure litt p hva jeg skal skrive om noen dager, for jye meg s mange blogginnlegg jeg allerede har skrevet!

- Nr jeg er hjemme gr jeg stort sett alltid i underty, shorts, eller jumpsuit/kjole. ret rundt! Derfor har vi det utrolig varmt her hjemme, og det er s deilig. Jeg skrur opp varmen, og Fredrik skur den ned og snn gr n dagene. En gang sto jeg opp og hadde kun p meg underty, jeg spaserte ut i stuen med Noah i armene mine og vi lekte litt i stuen - fr jeg skvetter noe helt vanvittig fordi jeg oppdager at huseieren vr har bestilt noen til vaske vinduene vre utenfra i stuen og p soverommet vrt. Jeg kastet meg ned foran sofaen for gjemme meg, og nr jeg etterp hadde kledd p meg og kommet ut i stuen igjen - s kunne jeg se at de som vasket vinduene vre lo. Flotters det. Haha!

- Jeg har en drm om barbere av meg alt hret jeg har p hodet. Fredrik forbyr meg gjre dette, og det hres sikkert helt sykt ut at jeg har lyst, men langt hr er nesten fulltidsjobb. Neida, men det er s mye styr! Dessuten hater jeg g med hret oppsatt ogs.

- Jeg kan ikke knipse og har aldri ftt det til.  

- Jeg ble 1.60 centimeter hy i ttende klasse og har ikke vokst i hyde siden det. Jeg har en drm om bli 165 cm, men jeg fler meg ganske sikker p at det blir med drmmen n som jeg er blitt 19 r gammel.

- Jeg er helt vanvittig redd for lyn og torden fordi jeg nesten har blitt sltt ned av lynet, noe som var ganske traumatiserende. Hver gang jeg hrer antydning til lyn eller torden lper jeg derfor rundt i hele leiligheten og napper ut alle kontaktene som str i, og legger meg under dyna i sengen min sammen med Fredrik - som for vrig synes det er latterlig og ler av meg nr jeg stresser rundt p desperat jakt etter stikkontakter.

- Jeg har en forkjrlighet for skrekkfilmer (og dokumentarfilmer) og har mer enn gjerne film-maraton med de verste skrekkfilmene nr jeg er helt alene hjemme. Jeg er med andre ord ikke spesielt husredd.

- Jeg har noen rare uvaner, deriblant at jeg aldri klarer ta den frste av en ting nr jeg pner en ny pakke med for eksempel noe mat - plegg, brdskiver, osv. Jeg fler at den brdskiven eller plegget som er verst er skitten og takler det bare ikke!

- Noen ganger tenker jeg at verden er for brutal for meg, og at jeg takler ting som de fleste takler helt fint, veldig drlig rett og slett. Haha! Jeg tror jeg innerst inne er ganske skjr.

Tenkte det kunne vre morsomt dele noen fun facts med dere i dag! Det er s gy skrive slike blogginnlegg som dette synes jeg. For noen av dere er det kanskje noe her dere har hrt fr, ellers prvde jeg tenke meg godt om for kunne fortelle dere om ting jeg ikke har nevnt tidligere ♥ Hper jeg lykkes om ikke helt, s i hvert fall litt. Vi snakkes allerede litt senere i dag!

FLYTTE FRA HVERANDRE?

Hei dere. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle f s mye sttte som jeg har ftt p de siste blogginnleggene mine, og jeg er s takknemlig for det. Jeg synes det er litt ironisk hvordan noen av dere synes jeg er s modig og sterk som sier noe om dette, nr jeg aldri tror jeg har flt meg s liten og svak som det jeg har gjort n i det siste. Likevel vil jeg bare ppeke at mitt nske ikke er f sympati for situasjonen vr - jeg nsker jo ikke at noen skal synes synd p meg eller oss. Jeg fr nesten litt vondt i magen for om noen om noen skulle trodd det. Jeg skulle for vrig nske at alle som sliter i forholdet sitt kunne mte den samme sttten som jeg gjr ♥

Jeg er klar over at bloggen min ikke har sin beste periode akkurat n p grunn av dette: men som flere av dere ogs skriver, s kommer jeg sterkere tilbake. Akkurat det innrmmer jeg gledelig at jeg ser veldig frem til :-)

Flere lesere har kommet med forslag om at Fredrik og jeg kanskje burde flytte fra hverandre for en periode med tanke p hvordan ting er n. Se om vi savner hverandre, eller om det kanskje er til det beste. Det forslaget skal dere ikke se bort i fra at vi kan prve. Samtidig synes jeg det er vanskelig om vi skulle bodd en uke hver for oss fordi barna er spass vant til alltid ha oss rundt seg. Hvordan kommer det til fles for dem om det kun er en av oss som er sammen med dem, og ikke begge to slik vi pleier? Kommer de til savne forelderen som ikke er der, og kommer de til bli lei seg? 

Jeg synes selvsagt at det er verdt et forsk om det skulle vise seg hjelpe p en eller annen mte, men som med alt annet her i livet s har man ingen garantier for det. P en annen side, s vil jo scenarioene jeg nevner bli hverdagen vr om det skulle ende med at vi gr fra hverandre for godt, s kanskje vi ikke har noe tape p det?

Hverdagen med to barn er utvilsomt hektisk og travel - og om vi skulle flyttet fra hverandre for en periode slik som dette, er det en kanskje en mulighet for at vi bare ville sklidd enda mer fra hverandre ogs? Eller kanskje jeg bare er redd for gi slipp.

Ellers har jeg ligget p nesten samme sted siden Fredrik kom hjem fra jobb i dag, fordi jeg har flt meg s innmari drlig og veldig kvalm (Jeg er ikke gravid for dere som skulle tro det) s her skjer det ikke store greiene ellers. Mobilen min har vrt avskrudd siden i dag tidlig ogs, og selv om jeg kanskje burde skru den p, s er det litt godt bare late som at den ikke eksisterer akkurat n. Barna har i hvert fall hatt en fin dag, og det gjr dagen min mye lettere enn en bedre form ville gjort :-)

Ha en fin kveld videre.

Klem

HOLDE SAMMEN FOR BARNAS SKYLD

Jeg har litt blandede flelser nr det kommer til hvor mye jeg nsker dele om forholdet mitt n. For det er vondt og skrive om det, for det minner meg p at det er snn. Samtidig er det godt skrive litt ut. Det er mange som lurer p om det er slutt, om vi er over og om Fredrik har flyttet ut - men det er ikke tilfelle. Det er ikke over. Men det har vrt og er nrme, for si det p den mten. Selv om det ikke er noe gy  skrive det ned, s er jeg samtidig lettet over at jeg ikke trenger  skjule det.

Selv om det ikke er slutt n, s kjenner jeg p en kjrlighetssorg likevel. Jeg tenker p det ofte, en skuffelse ovenfor at vi har endt opp her igjen. Jeg stiller meg sprsml om hvorfor det skal vre s vanskelig for oss? Kan jeg gjre noe annerledes? Er det jeg som er problemet? Hva kan jeg gjre for bedre situasjonen?

Jeg har ligget vken mange netter og tenkt: Burde vi gi opp? Burde vi ikke? Hva er best for oss, og hva er best for barna?

Jeg fr ofte hre: Dere m ikke holde sammen kun for barna! Jeg er i utgangspunktet helt enig i det, men hvis dette skulle bli bedre og vi skulle klare jobbe oss tilbake til hvor vi var, s kan jeg godt bo sammen med pappaen til barna mine og holde sammen for kun barnas skyld en stund. Men jeg er enig i at det ikke er en langvarig lsning, det er bde Fredrik og jeg ganske klare p.

Noen er veldig nysgjerrige p akkurat hva som gjr at vi sliter igjen, og det er det flere grunner til. Jeg tror for vrig at jeg gjr lurt i  holde de grunnene innenfor husets fire vegger, fordi det ikke fles like riktig dele absolutt alt. Jeg husker i starten av forholdet vrt, s synes jeg at det var s gy at vi var s like. Men vi er jo ikke like i det hele tatt. Vi er veldig ulike, kanskje nettopp litt for ulike. Jeg tror det kan forklares med at nr man er veldig forelsket i hverandre, s har man lett for se likhetene. De kommer tydeligere frem. Nr hverdagen kommer og man fr kjenne p alle sidene av hverandre, s innser man kanskje at man er ganske ulike likevel. 

Jeg vet ikke hva som skjer fremover, s de sprsmlene deres kan jeg heller ikke svare p enda. Flytting, hvem som eventuelt skal ha barna, og s videre - er sprsml jeg fr helt vondt av tenke p og som jeg helst ikke vil tenke p fr bruddet eventuelt er et faktum. Akkurat n prver vi bare leve som normalt.

Enda s vondt det er oppleve dette nok en gang, s hjelper det meg forst hva livet faktisk handler om. Hva som betyr noe, og hvorfor. Fr verdenen min raser litt sammen igjen, hjertet fles litt knust, og jeg ligger vken klokken 03:00 p natten og tenker p alt jeg kunne gjort annerledes.

NY KJRESTE

God kveld.

N er det en liten stund siden sist, grunnen til fravret mitt er forhpentligvis ganske penbart og forstelig for dere. Nr det er sagt skal jeg bli flinkere de neste dagene til oppdatere dere hver dag, spesielt nr jeg ser dere er innom og leser selv om jeg ikke publiserer noe nytt. Jeg har mtte ta pause fra alt av sosiale medier fordi det har blitt s mye, jeg merker at jeg takler situasjonen vr ganske drlig n. Men jeg prver ikke se s svart p ting, det gjr jeg i grunn sjeldent. N er i hvert fall barna i seng og jeg skal straks trene litt, s jeg ville gjerne oppdatere dere litt p hvordan det gr ♥

Det er flere som lurer p om det er noen ny kjreste inn i bildet for Fredrik eller meg, og det vil jeg bare avkrefte med en gang. Det er i tillegg dukket opp en falsk profil p Tinder med et bilde av meg (Som kaller seg "Amalie" og "er" 26 r) som noen gav meg beskjed om tidligere i dag med screenshot, og n i kveld har jeg ftt melding av mange flere - for noen lurer p hvorfor jeg har laget meg Tinder-profil nr Fredrik og jeg ikke har flyttet fra hverandre eller noen ting. Den Tinder-profilen tilhrer ikke meg, jeg har aldri hatt Tinder, vet ikke hvordan det fungerer eller noen ting - og det gjr meg forbanna at noen har stjlet bildet mitt. Gjett om det er frustrerende, men det er ikke mitt strste problem n.

Verken Fredrik eller jeg har funnet oss noen ny kjreste, det er kun vi to som har problemer og det er ingen andre involvert. Jeg synes det var ganske viktig f oppklart med en gang det sprsmlet dukket opp. Det er jo ingen av oss som vil ha noen andre heller, men som flere av dere ogs skriver s kan man faktisk ikke holde sammen for en hver pris. Jeg tenker ikke si s mye mer om hvorfor vi har det vanskelig, og skulle ogs gjerne blogget om litt hyggeligere ting akkurat n - men for vre helt rlig er dette ganske altoppslukende for meg.

De siste dagene med barna har i hvert fall vrt koselige, tross alt. Jeg fikk kjpt litt nye klr til guttene i gr og i dag, og jeg var p 15-mneders kontroll med Noah i gr - og selv om det betydde vaksine, s gikk det ogs overraskende fint. Han utvikler seg akkurat slik han skal, og er like glad i f viljen sin som jeg er. Haha! Leo og Noah er veldig gode venner om dagen ogs, det er som alltids noen episoder i lpet av en dag hvor de er uvenner og krangler litt om leker, men n de siste dagene har det vrt mye latter og glede.

Mange tror at det g gjennom tffe stunder med barn gjr ting verre. For meg har det gjort det motsatte. De holder meg oppe. Setter ting i perspektiv. Noah og Leo fr meg til huske p at uansett hva som skjer, s gr det bra til slutt.

Og at hvis det ikke gr bra enda, s er det ikke slutt enda heller.

P KANTEN AV ET BRUDD

Jeg har prvd starte dette blogginnlegget i to timer n, men jeg blir bare sittende og trykke p slett-knappen. Jeg har knapt orket svare p noen meldinger det siste dgnet, og heller ingen kommentarer. Jeg klarte ikke noen bloggoppdatering i gr, men det kommer en liten n.

Det er veldig mange som lurer p hva som skjer, og i dag har jeg ikke energi til takle spekulasjoner, s jeg vil heller vre personlig og pen med dere. Kort forklart er det mitt forhold til Fredrik som skranter veldig. Akkurat n vet vi ikke helt hva som skjer fremover.

Det som er vanskelig for meg ved pne seg slik som dette, annet enn hvor tungt det er st i dette i seg selv, er alle de undvendige kommentarene som jeg vet dukker opp. "Uff stakkars barn, foreldre med et s ustabilt forhold" -  for la oss for Guds skyld ikke tenke p hvor stabilt det har vrt nr det ikke har vrt drlige perioder..? Det har skjedd mye for oss de siste rene, ikke bare med tanke p barna, men for oss to. Parterapautene vi har gtt til, har sagt rett ut at de ikke kjenner til noen andre par som har kjempet som oss. Det er ikke ment som skryt, det sier jeg kun for gi dere et lite bilde av hvor mye vi har mtte takle mye som par som aldri har blitt delt. Istedenfor bruke det som en unnskyldning for g fra hverandre, s har vi valgt jobbe med det. For de nydelige barna vre, for oss selv, og fordi vi vet at nr ting er bra (Merk: som det uten tvil oftest har vrt) s har vi det veldig bra. Men nr ting er drlig, s er det rett og slett bunnen.

Og s skal noen liksom presse p oss at det er synd p barna vre fordi forholdet skranter, uten vite noe av grunnen til det? Det er ikke noen god flelse. Jeg forstr og respekterer at alle ikke liker meg, men det er kanskje lurt huske litt p toppen av isfjellet og den pakka der. Du ser litt, og s er det enormt under overflaten som du ikke ser. Som du kanskje til og med aldri hadde gjettet at var der.

Det er enkelte ting som er utenfor kontrollen vr som mennesker, og det er hva andre velger  gjre. Fredrik og jeg er i bunn og grunn ekstremt ulike, har ulike syn p en del, og ulike holdninger p noen omrder. Jeg prver ikke fraskrive ansvaret mitt for at dette forholdet skal overleve, men som dere skjnner fler vi begge to at vi gjr det vi kan.

Jeg er knust, men barna holder meg alltid oppe. Jeg har aldri lekt s mye med barna fr som hva jeg har gjort i dag. Selv om jeg kanskje burde tillate meg vise meg trist foran barna, s gjr jeg det fortsatt ikke. Jeg vet at man kanskje burde normalisere alle flelser fordi det vre trist er like naturlig som vre glad og lykkelig, men jeg er nok bare redd for at de skal fle at de har et ansvar for sin egen mamma.

Jeg er lei, men jeg er nok ikke den eneste.

Og jeg vet ikke om vi overlever dette, men jeg skal ta en dag av gangen.

DET GR IKKE LENGER

Jeg lovde meg selv at jeg ikke skulle poste s mye her inne som er s privat som dette, men jeg greier ikke holde maska. Jeg synes det er s trist at jeg ikke bare kan fortsette vre positiv, men jeg antar at det bare er vre menneskelig. Jeg gr stort sett rundt med et smil uansett hva jeg gjr, men her inne tr jeg pne meg mer en gang i blant. Jeg tror egentlig det er en god ting s lenge det ikke hadde vrt konstant klaging fra min side, men jeg er nok bare redd for at noen skal synes at jeg sutrer mye eller fokuserer mye p det negative. Bloggen og leserne mine betyr s utrolig mye for meg, og derfor er det vanskelig akseptere at jeg enkelte dager ikke er i stand til leve opp til forventningene og levere for leserne mine.

Jeg sliter veldig p privaten n og har det veldig vondt. Jeg kommer nok tilbake til hva det gjelder, men akkurat n trenger jeg litt tid til komme meg p beina igjen.

Tusen takk for sttten dere alltid viser meg.

N HAR JEG ENDELIG GJORT DET..

Gjett hva? I dag kan jeg avslre for dere at jeg endelig har ftt skt skoleplass til neste hst! Herregud, det er s rart. Spennende, skummelt og gy samtidig. Det som er mest skummelt er at lille Noah skal i barnehagen. Men p dette tidspunktet er han ikke langt unna 2 r, s det gr nok fint. Dessuten har jeg jo vrt gjennom barnehagestart en gang tidligere med Leo, og da fler jeg meg litt tryggere. Jeg kjenner til noe av det som venter. Likevel er barna spass ulike at jeg gruer meg litt uansett, siden Noah alltid har vrt ekstra knyttet til meg, og i tillegg kommer til vre hjemme med meg litt lenger enn hva Leo var. Og s m jeg jo innrmme at det er litt srgmodig ikke skulle tilbringe like mye tid med han lenger, men i det lange lp vet jeg at det beste for Noah er at han ogs kommer seg i barnehagen og fr utviklet og utfoldet seg der.

Jeg kommer hyst sannsynlig til g i klasse med mange av de som er fdt i 2002, ret etter at min lillesster er fdt. Det er jo litt rart, men det er visst relativt vanlig at det i enhver klasse er noen som er litt eldre. Det gjr i hvert fall ikke meg noe, s lenge jeg fr fortsette p utdannelsen min. Det er sikkert noen som vil lure p hvorfor jeg ikke vil satse skikkelig p bloggen istedet for begynne p skolen, men jeg tenker fortsette bloggingen min som fr mens jeg gr p skole. For jeg har lyst til vise en gang for alle at man definitivt kan f seg en ordentlig utdannelse selv om man fr barn tidlig, og at det ikke gjr skolegangen umulig - selv om det blir vanskeligere. Jeg hper dere vil flge med!

Klem

MER VENNER ENN KJRESTER

(Redigert inn 21.01. 2017 - Dette blogginnlegget l en god stund i mitt bloggarkiv sammen med andre ferdigskrevede, upubliserte blogginnlegg - fr det ble publisert 15.01 2017)

N skal jeg vre helt rlig med dere her, fordi jeg bde hper og tror at jeg ikke er alene: er det bare meg som fler at vre kjrester nr man har sm barn, enkelte perioder ender opp med fles mer ut som vre samarbeidspartnere/venner enn kjrester? Litt slik har vi det n.

Forholdet vrt er ikke p noen mte i noen faresone for brudd, men det har vrt s mye i det siste og vi glemmer hverandre litt. Det blir overtidsjobbing p Fredrik, henting i barnehage for meg med 1-ringen p slep, planlegging av ditt og datt, avtale p helsestasjonen med minstemann, og sykdom. Det i god kombinasjon med at minstemann har mtte samsove med Fredrik og meg en stund n fordi han har vrt s syk. Ja, og den lille detaljen: seris mangel p tid (vet det er klisje). Vi samarbeider s bra med barna og rekker s vidt alt vi skal, utenom det ta oss tid til vre kjrester. Og plutselig har det gtt godt over en uke uten at vi i det hele tatt har kysset. Nr vi da endelig har litt alenetid p kveldene fordi strstemann er p miniferie hos besteforeldrene sine... S sovner Fredrik p sofaen .. Med kaffen s og si i hnden. Haha!

Men jeg synes ikke det er skummelt snakke om, og jeg synes heller ikke det er noe kvie seg for snakke om med hverandre.  Jeg tror det er viktig ufarliggjre det, for nr jeg googler dette fr jeg svaret om at forholdet er ved veis ende. Snakk om krisemaksimere! Det trenger da virkelig ikke ndvendigvis vre snn. S lenge man er trygge p hverandre og i utgangspunktet har det bra, tror jeg ikke dette er ensbetydende med slutten for parforholdet. Jeg bde tror og hper at jeg ikke er den eneste som har kjent p dette i enkelte perioder. Det kan det vre mange grunner til. Man vil selvsagt ikke ha det slik som dette over tid, men det betyr ikke at det kan skje uten at det trenger bety noe mer enn at man er slitne smbarnsforeldre. For etter  ha vrt smbarnsmamma i 3 r snart, s vet jeg at sm barn ofte betyr unntakstilstand og at ting kanskje ikke alltid gr akkurat slik man hper p, men at det gr fint likevel!

Klem

JEG ER IKKE BITTER

"Er det dine barn?" Damen ser sprrende bort p meg i matbutikken.

"Ja, det er det" Sier jeg mens jeg ser ned p Leo og Noah som smiler sjenert bort til damen.

"Hvor gammel er du? S ste de er!"

Slik foregikk en samtale mellom meg og en dame p matbutikken p fredag. Tidligere har jeg skrevet mye om motstanden jeg har mtt her p bloggen. De stygge kommentarene som har mtt meg i offentligheten, pekingen, latteren - den ekle fremtoningen. Men jeg innser at jeg har ikke nevnt s mye om disse episodene: hvor jeg fr ros, hvor jeg fr hre koselige historier om andre som ogs fikk barn tidlig, eller at de har respekt for meg som har taklet mammarollen s bra.

For tidligere var det utvilsomt en skjev overvekt at negative kommentarer i virkeligheten, og ute i offentligheten for min del. N har det egentlig snudd veldig. Selv om jeg vet at jeg var i en veldig srbar situasjon da gikk p kjpesenter og ble pekt p og ledd av da jeg var hygravid, s angrer jeg for at jeg ikke s litt strre p det. At jeg ikke lot vre  ta det s alvorlig! For hva betyr det for meg i dag? Det betyr jo ingen verdens ting. Det er kjipt tenke tilbake p ja, men er det ikke en del av livet? Man opplever mye bra, og s opplever man det som er kjipt, og det som gjr litt vondt der og da. Men i ettertid innser man at man kan le litt av det likevel.

Kanskje det er ulempen med vre ung? Man er srbar og man er kanskje ofte litt usikker. Jeg kan kanskje ikke klandre meg selv, men jeg angrer likevel litt for at jeg lot det bety s mye.

Er det en ting jeg har lrt, s er det at man kan aldri forandre andre mennesker. Jeg hadde hatt grunn til vre bitter i dag, men jeg er ikke bitter. Jeg brer ikke nag, og jeg er ikke sint p alle som fortalte meg at Leo ikke ville ha det bra hos meg. Eller de som lo av hygravide meg da jeg gikk en tur p kjpesenter for kjpe babyting.

For 1 r siden n, s fikk jeg en mail av en av de verste haterne mine som skrev ganske grove ting i kommentarfeltet mitt her p bloggen den perioden Leo var baby. Hun er en voksen dame, og datteren hennes var 18 r og hadde blitt gravid. Hun skte rd hos meg. Hadde jeg grunner til ignorere meldingen hennes? Svisst. Gjorde jeg det? Nei. Selvflgelig heiet jeg datteren hennes frem, selv om moren hennes aldri gjorde det med meg. Jeg vil heller tilgi.

Hvorfor det? Fordi om man virkelig vil forandre noe, s m man faktisk starte med seg selv.

DET HAR VRT ET HELVETE

Jeg har gledet meg s til skrive dette blogginnlegget, for som mange av dere kanskje vet har vi hatt noen strevsomme uker. Jeg fler ikke at jeg har strukket til noen steder, verken med tanke p bloggen, Snapchat, Instagram, eller noen steder utenom det vre mamma. Og i hvert fall ikke p hjemmebane, for her ser det enkelt og greit ut som et kaos n. Men rotet gr heldigvis ingen steder!

Enkelte ganger skulle jeg nske at blogging ogs ble ansett som og fungerte som en vanlig jobb, slik at jeg kunne ha tatt noen fridager.. Guttene har vrt s syke og jeg har ikke ftt sove om natten fordi jeg har vrt redd for om feberen skulle bli enda hyere enn den allerede var, omgangssyke og diverse for alle unntatt meg, og ja.. Det har rett og slett vrt sykdomsbonanza for de tre andre i husstanden de siste ukene, og jeg har enkelt og greit ikke strukket til p alle plan. Jeg fler jeg har gjort en voldsomt drlig jobb med bilder p bloggen og bloggingen min i seg selv de siste ukene p grunn av dette, og det gr s p samvittigheten min fordi jeg er opptatt av gjre en ordentlig god jobb for alle som leser bloggen min ♥

Den gode nyheten er at til tross for at det har vrt et helvete (om jeg skal si det rett ut) s er det over. Jeg sitter og grter av glede n fordi jeg er s lettet. Jeg er klar over at det hres helt sinnssykt ut, men dere som har vrt borti lignende sykdom av alle slag som varer i flere uker vet sikkert hva jeg snakker om. Det fles ut som at det aldri skulle ta slutt. S Fredrik og jeg feirer helgen i dag som to svrt fornyde foreldre!

N kan jeg endelig fortsette der jeg slapp fr alt dette startet, og det skal bli veldig godt. Bde for dere som leser og for jeg som fr s drlig samvittighet for drlig blogging. P sndag blir Leo hentet av ssteren min fordi han skal dra noen dager bort p besk til henne og mine foreldre. Han gleder seg veldig mye, og det jeg tror det kan hjelpe litt p hvor produktive Fredrik og jeg blir her hjemme s lenge ogs, nr vi kun har ett barn ta hnd om. N skal vi jo tross alt begynne  med det etterlengtede prosjektet med bytte rom med barna! Det blir s koselig innrede gutterommet deres, og ikke minst at Fredrik og jeg endelig skal f eget rom. Vi har ikke sovet alene sammen til vanlig siden fr vi fikk Leo, s det er kanskje p tide? Gy blir det i hvert fall ♥

God helg alle sammen!

SLIK FIKK JEG KROPPEN MIN TILBAKE

Dette er et innlegg som handler om kropp og trening, og ettersom dette har en sterk tendens til f folk til g helt bananas i kommentarfeltet ber jeg dere om la vre i det hele tatt lese innlegget om det ikke er noe du finner interessant. Det er vanskelig treffe alle med alt jeg skriver om og deler. Styr ogs unna dette blogginnlegget om du kjenner at du ikke klarer se bilder av en kropp uten mtte seksualisere den eller skrive stygge ting til meg. Jeg ber dere vennligst scrolle forbi eller klikke dere ut om dere kjenner at dette treffer dere. Dere er herved advart.

I dag er det ett r siden jeg gikk i gang med prve  g ned i vekt etter jeg hadde ftt den yngste snnen min i oktober 2016. Jeg valgte den gang holde det meste utenfor bloggen, jeg skjnte tidlig at skal jeg skrive om kropp p bloggen m jeg trkke ytterst forsiktig. Jeg forstr at jeg n beveger meg ut p et minefelt og at dette er et srt tema for mange - og mitt nske er aldri trkke p noens tr.

Likevel fr jeg (uten overdrive) sprsml stort sett hver dag om jeg kan skrive om kropp. Om jeg kan vise bilder. Om jeg kan vrssnill fortelle hvordan jeg klarte g ned babykiloene. N er ettersprselen blitt s stor at jeg velger dele litt. Jeg har gtt mange runder med meg selv om jeg skal skrive dette blogginnlegget, til tross for alle som har spurt etter et slikt blogginnlegg. Fordi nr jeg har ftt sprsmlet "Hva gjorde du for klare det?" s har jeg lurt litt p hva jeg burde svare. Burde jeg pynte p det, slik at ingen fler jeg "oppfordrer" noen til g ned i vekt? Burde jeg ikke heller si at ingen av dere trenger det, og at alle er fine som de er? Burde jeg ikke heller holde fast ved at alle er bra nok som de er? 

Alle er bra nok som de er, og jeg vil ikke at noen skal fle seg presset til trene ved lese dette blogginnlegget. Men jeg vet ogs at de "Du er bra nok som du er"- kommentarene ikke hjalp det spor p min selvflelse noen mneder etter barna mine hadde kommet til verden, og jeg fortsatt veide 15kg mer enn jeg flte meg komfortabel med. Nr jeg flte meg drlig av se meg selv i speilet. Det er helt rlig fra min side. Jeg har kommet til den alderen hvor hva andre synes om meg ikke betyr like mye for meg lenger, men at jeg selv fler meg bra, sprek og fin kommer nok alltid til ha en viss betydning for meg.

Jeg gikk ned 16 kg fra januar til mai i fjor, nettopp p grunn av trening og strengt kosthold - og har siden det vedlikeholdt vekten min. Jeg forstr at noen kan tenke at det var s lett for meg som er ung, skal ikke nekte for at det kan ha vrt lettere for meg g ned enn mdre i 40-rene, men det var likevel tungt for meg og like fullt mye jobb - for vrig synes jeg faktisk det var enda tyngre da jeg var 16 og gikk ned 15 kg noen mneder etter at jeg hadde ftt den eldste snnen min. 

Jeg kan frst skrive litt om hvorfor jeg valgte g ned nr jeg enda hadde en relativt liten baby ta vare p. Jeg ammet enda Noah som var 3-4 mneder gammel p denne tiden i fjor da jeg begynte for alvor, s noen slanking har aldri vrt tema. slanke seg nr man ammer br man aldri gjre (!) Jeg vil ogs frarde nybakte mdre til bli veldig opphengt i vekt og kropp. Tiden med den lille babyen din fr du aldri tilbake, trene kan du gjre senere om du fler for det.

(Understreker at jeg ikke er en kostholdsekspert og at jeg heller ikke tror det selv; men at jeg har gjort mye research i forbindelse med min egen vektnedgang og at jeg har egen erfaring)

Slik fikk jeg kroppen min tilbake:

- Styrketrening. Masse styrketrening. Jeg trente mye med barna mine, noe jeg for vrig gjr fortsatt. Gy, og samtidig veldig god trening. Jeg hadde hovedfokus p mage, lr og rumpe. Om du er usikker p hvilke velser du kan gjre (bde med og uten barna, eller andre vekter) s finnes det veldig mange hjelpsomme treningsvideoer p Youtube - er du usikker p en velse kan du ogs bare google den. Mange tror at man m vre p treningssenter for g ned i vekt eller n mlene sine, s da kan jeg jo si med en gang at jeg aldri har satt min fot inne p et treningssenter. Jeg kunne sikkert ha gjort det, men med to barn hjemme er det enklere med hjemmetrening og evnt joggeturer.

- Kutte ut sukker. Jeg kuttet ut sukker helt i perioder, men unnet meg noe en gang i blant. Det viktigste er ikke frtse, noe jeg har hatt en voldsom tendens til gjre tidligere (og noe n i det siste, haha!) og s er det jo viktig ta litt hensyn til at vi er ulike. Er du fryktelig avhengig av lettbrus for eksempel, s kan du kutte ned gradvis istedenfor kutte tvert. Da er det strre sjanse for at du klarer holde deg.

- Ikke spis bare for spise. Det samme gjelder smspising generelt. Og aldri g p matbutikken sulten! Det er likevel utrolig viktig spise nok mat, s lenge maten faktisk er sunn.

- Ikke vei deg hver dag. Du kommer ikke til se resultater med en gang, og det er man bare ndt til akseptere. Det kan ogs hende at det gr greit i starten, men at vekten plutselig kan st stille en stund. Hvis du fortsetter med de gode vanene dine og kommer over denne kneika, s vil vekten g nedover. Been there, done that.

- G. Jeg gikk utrolig mye i denne perioden, omtrent 15 000 skritt hver dag i tillegg til treningen. Jeg synes ikke det er spesielt mye, det er en noen fine g eller jogge-turer. Jeg gikk bde med barna og uten, det kom litt an p. Det viktige er i hvert fall bevege seg litt, i tillegg til styrketrening.

- Motivasjon. Jeg fr ikke hjulpet dere s mye med denne, for den er man ndt til finne selv. Jeg har alltid hatt enormt med viljestyrke selv,  men jeg vet jo at det er andre der ute som sliter med det. Det er lov skeie ut og man skal ikke ha drlig samvittighet for det, jeg mener at gjr man er skikkelig innsats s er det bra. Og s kan man heller ta det i et litt tregere tempo om man sliter med motivasjonen.

Om dere har noen sprsml omkring dette n s kan dere stille meg sprsml i kommentarfeltet! 

Ha en fin kveld videre ♥

VENNER FR OG ETTER BARN

Mange av dere er nysgjerrige p vennene mine. Klarer jeg ha venner p min alder uten barn? Har jeg venner p alderen min med barn? Kjenner jeg mange i samme situasjon som meg?

Bestevenninna mi og meg i dpen til Leo, hsten 2015.

Jeg har ikke lyst til utlevere vennene mine s mye, men jeg kan gjerne skrive litt generelt om venner. Noe annet jeg oppdaget mest med overgangen fra 1 til 2 barn, var at egentid til egne interesser og tid til venner ogs ble godt over halvert. Mange mener kanskje at dette er tull, og at det ikke handler om tid, men at man m prioritere - det tenkte jeg ogs fr jeg fikk barn. Jeg mener ikke at kan ligge litt i det, for man m jo ville prioritere ogs - men for mange, meg selv inkludert, tror jeg det handler mye om tidsklemma ogs. At man fler dgnet skulle hatt flere timer, fordi tiden ikke strekker ordentlig til med tanke p alt man nsker f tid (og anledning) til.

Jeg kjenner flere som ble gravide som 16-ringer som meg. Det synes jeg er morsomt, at jeg har ftt kontakt med flere av de som har vrt i samme situasjon som meg. Det betyr jo ogs at vi har ganske mye til felles, hvilket er bde hjelpsomt og fint. Jeg har ogs venner uten barn ogs, deriblant bestevenninna mi som bor i Gjvik. Hun er like gammel som meg, og man skulle kanskje tro hun hadde barn selv, fordi hun er s utrolig forstelsesfull og reflektert rundt s mange situasjoner jeg har vrt i med barna, og generelt omkring tema som omhandler barn. 

Jeg hper jeg ikke er alene om ha flt det snn som dette noe ganger; men av og til nr jeg har hatt venner uten barn, s har jeg opplevd at de ikke helt klarer  forst hvorfor det for eksempel har hendt at jeg m avlyse avtaler fordi ting med barna kommer i veien. (Jeg har ikke det slik med bestevenninna mi eller andre nre venner) Eller at jeg ikke kan finne p noe og bli med ut p fest p superkort varsel, og s videre. Det er egentlig det eneste utfordringen jeg har opplevd med ha enkelte venner uten barn som ikke har noen forhold til barn selv, og jeg synes egentlig er det er ganske logisk. Jeg forstr det kjempegodt, for jeg hadde nok ikke forsttt det selv om jeg ikke hadde hatt barn. 

Kort forklart har jeg venner uten barn og med barn, bde eldre og yngre enn meg selv. Jeg er egentlig ganske sosial av meg og det har jeg alltid vrt, men det er ikke til legge skjul p at f barn har lagt en liten demper p hvor sosial jeg kan og orker  vre. Det synes jeg er helt greit, for det er noe som flger med livet jeg lever. 

Det er litt morsomt, for jeg har sinnssykt mange bekjente, og mange venner - men ikke mange som jeg er veldig nr. Jeg er veldig knyttet til barna mine, og jeg har nok ogs ganske vanskelig med slippe andre mennesker ordentlig inn p meg, nettopp fordi jeg vet at de som kommer nr meg, ogs vil komme nr barna mine. Jeg setter veldig pris p de nre vennene jeg har, de har jeg hatt ganske lenge og det fles veldig bra vite at de alltid er der - selv om vi ikke ndvendigvis kan mtes 2 ganger i uken.

Jeg synes det er s synd nr jeg hrer fra mdre p min alder som forteller meg at de mister vennene sine eller at vennene deres ikke er interessert i ha kontakt lenger. Noen ganger lurer de p hva jeg har gjort for bevare de vennene jeg har, men jeg tror ikke det er det som har vrt utslagsgivende. Jeg har vel bare hatt flaks med finne meg skikkelige venner.

Jeg hper dere fr en fin lrdagskveld videre!

JEG SKAL IKKE LYVE FOR DERE

God kveld. Jeg skal ikke lyve til dere n, for jeg har hatt tidenes verste dag. Men det gr over! Kanskje ikke den beste starten p helgen, men ser man litt stort p det har jeg ikke akkurat mye jeg kan klage over.

Jeg skriver dette blogginnlegget p mobilen min mens minstemann sover p brystet mitt, s beklager p forhnd om jeg har noen skrivefeil. Jeg har vrt alene om alt i dag fordi Fredrik er sltt ut av influensa. Han har ligget p ca samme sted hele dagen, og er s syk som jeg tror jeg noensinne har sett noen fr. Men biten med ha barna alene gr som alltids veldig greit. Det merkes for vrig at de begynner bli strre og har egne meninger, det skal sies!

Siden jeg har hatt barna alene s betyr det ogs at jeg ogs har vrt helt alene nr barna sover. Ikke at de har sovet s mye, da. Haha! For i og med at jeg har hatt en drlig dag, s har det vrt litt snn "Det som kan g galt, vil g galt" s derfor tok leggingen ganske lang tid, som igjen er grunnen til at jeg skriver til dere frst n.

Jeg skal ikke lyve for dere, for av og til er jeg litt redd for bli alene. Alene om barn, hus, hjem, og barnehagehenting. Selv om jeg teknisk sett aldri vil bli helt alene igjen, siden jeg alltid vil ha barna mine, s synes jeg det er skummelt tenke p. At hver dag er en dag hvor jeg har ansvaret for absolutt alt, og hvor jeg er alene om gleden ved barna. Det er ingen nskesituasjon for meg. Jeg tror ikke det er en situasjonen noen egentlig sitter og nsker seg, men at livet snur og tar vendinger man ikke alltid kan forutse. Og s gjr man det beste ut av det, for det skylder man seg selv, og det skylder man barna.

Men jeg tror det er sunt at jeg er litt redd. For det viser at jeg ikke tar det for gitt.

Klem

GRAVID SOM 16, 17 OG 18-RING

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette blogginnlegget, for akkurat n er jeg s oppgitt at jeg er p grensa til bli ordentlig lei meg. Jeg har tenkt p skrive dette blogginnlegget mange ganger, men det ender alltid med at jeg lar vre. Jeg tror jeg har lett for droppe det fordi jeg ikke orker peset, fordi jeg vet at kommentarfeltet kommer til se ut som tredje verdenskrig, og fordi jeg skulle nske jeg lot vre skrive rlig om dette p bloggen i utgangspunktet. Men n synes jeg faktisk det er p tide at jeg str opp for meg selv, for jeg orker ikke g med denne klumpen i magen lenger.

Jeg er s forbanna lei av lese Herregud, gravid som 16-ring OG 17-ring? Hrt om kondom eller?

Vet du hva, det har jeg faktisk. Hflighet, hrt om det eller?

For dere som ikke har ftt det med dere: Den frste gangen jeg ble gravid, s ble jeg gravid p en type p-pille som ble tatt av markedet like etter. Fra det jeg har ftt med meg, s var det blant annet fordi et stort antall kvinner ble gravide p dem. Den andre gangen jeg ble gravid, ble jeg gravid p en minipille som het Cerazette.

Det var andre gangen jeg ble gravid jeg begynte jeg  ane at det ikke var tilfeldigheter det var snakk om. bli gravid n gang p prevensjon kan vi vel alle vre enige om at kan skje om man er riktig "uheldig" alt ettersom hvordan man ser det (jeg anser meg naturligvis ikke som uheldig n - siden det har gitt meg de nydelige barna mine) men dere skjnner tegninga.

For noen dager siden var jeg s dum at jeg skrev her p bloggen at jeg har hatt en spontanabort for en god stund siden. Her var det for det frste noen som trodde at spontanabort og abort er det samme. Det er ikke tilfelle. Spontanabort er en ufrivillig abort som skjer i kroppen din, oftest p et relativt tidlig tidspunkt i graviditeten - og har gjerne noe gjre med at fosteret ikke er levedyktig, dermed rydder kroppen opp selv ved stte det ut. Enkelt forklart.

Abort, eller provosert abort som det egentlig heter, er en frivillig abort man selv gjennomgr p sykehus etter eget nske. Jeg gjennomgikk alts en spontanabort, det skjedde da jeg var 18 r gammel. Den gangen ante jeg ikke at jeg var gravid fr jeg fikk bekreftet av en lege at jeg hadde hatt en spontanabort. Den gangen gikk jeg ikke p noen slags hormon-prevensjon, siden jeg har blitt frabedt bruke det siden kroppen min ikke tar det opp, og jeg kun ender opp gravid. Jeg brukte riktig nok annen prevensjon.

Det gjr at jeg ble gravid som 16, 17 og 18-ring.

Kan du tenke deg hvor tft det er bli gravid i tenrene? Kan du forestille deg hvor mye tffere det blir nr det fortsetter skje, til tross for at du gjr alt i din makt for at det ikke skal skje?

Attptil sitter det et titalls bedrevitere p bloggen min, p Facebooken min, og ja, jeg har til og med ftt oppleve  f TEKSTMELDINGER sendt til min private telefon om at "jeg er s jvlig dum som ikke bruker kondom!"

Samtidig som at jeg fr de kommentarene, s sitter jeg i sofaen hjemme. Samme dagen har jeg nok en gang vrt p sykehuset for samtale og oppflging og Gudene vet hva jeg ikke har vrt p - som har med at jeg blir gravid tross bruk prevensjon gjre. Timer og oppflging hos gynekolog, time p sykehuset p gynekologi-obstetrikk-avdelingen, leger, og igjen - Gudene vet hvem jeg ikke har snakket med! Det har vrt mitt nske f alle disse timene fordi jeg ogs nsker finne en mulig grunn til hvorfor dette skjer, og hva jeg selv kan gjre for unng bli gravid i fremtiden.

Det er s frustrerende at jeg blir tom for ord. Derfor gjr det meg s oppgitt og trist at noen nsker fremstille meg som uansvarlig, nr sannheten er s langt der i fra.

Det er ikke bare n av gynekologene jeg har truffet p som har fortalt meg at min situasjon er rimelig unik, men det forandrer fortsatt ikke det faktum at dette er hyst reelt. Vi kan tulle med det, og jeg kan le litt av hvor sprtt det er nr jeg prater med familien min om det - men for meg s er det til syvende og sist blodig alvor. For det er ikke bare snakk om en positiv test, det er snakk om barn som fortjener de aller beste oppvekstvilkr, barn som skal vokse opp og trenge ressursene dine. Barn som skal flges opp skikkelig.

Jeg understreker igjen at jeg alle gangene jeg har blitt gravid (og alle gangene jeg ikke har blitt det) har brukt prevensjon etter beste evne etter rdene jeg har ftt fra helsepersonell: Nr jeg da likevel blir gravid s er det faktisk utenfor min kontroll. 

Slutt spr meg om jeg "har hrt om kondom" eller om jeg trenger kurs i hvordan bruke prevensjon. Jeg vil trre pst at jeg etter alle timene og samtalene jeg har vrt p med helsepersonell, kan mye mer om prevensjon enn hva majoriteten av befolkningen gjr.

Jeg vet at jeg utleverer mye privat informasjon i dette blogginnlegget, vanligvis ville jeg aldri delt spass mye. Spesielt ikke om et spass srt og privat tema som hva dette er. Men n har jeg ftt s nok at jeg tenkte det var bedre legge alle kortene p bordet og dele tilnrmet alt - i hp om mte litt frre dmmende kommentarer. Og kanskje litt mer forstelse, og en liten dose empati. Jeg nsker ikke fremstille meg selv om et offer, men dette er virkelig ikke noe gy. Tvert i mot synes jeg det er skikkelig vanskelig.

S om du vil dmme meg p grunn av det som er utenfor min kontroll, s er det selvsagt greit. Vil du likevel kalle meg en uansvarlig, umoden drittunge etter ha lest dette, s er det ogs OK.

Men det er lurt tenke litt fr man snakker, fr man slenger ut kommentarer eller hagler inn med beskyldninger mot noen. Det er lurt huske p at man ikke burde dmme andre fr man har gtt i deres sko.

3 R SOM SAMBOERE!

Det gikk meg nesten hus forbi (bokstavelig talt) at jeg for 3 r siden i gr, flyttet sammen med Fredrik i den frste leiligheten vi flyttet til sammen. Jeg husker flelsen av nervsitet og glede, men ogs hvor utrolig spent jeg var! Flytte-esker over alt fylt til randen av klr, smting, pc, tv, sko, babymbler og babyklr. Og der sto vi to sammen i den fine, lyse leiligheten i andreetasje i Larvik som skulle bli vrt frste felles hjem sammen med den lille snnen vr.

Jeg hadde kun Leo i magen da vi flyttet, og selv om jeg vil pst at jeg husker mye av det rimelig godt - s fles det p samme mte som en litt fjern drm. En fin drm, vel og merke. Jeg flte at livet vrt sammen startet for alvor da vi flyttet inn i den leiligheten, og jeg kan ikke f takket meg selv nok for at vi gjorde det. 16 og 17 r gamle var vi da vi flyttet ut sammen, da hadde jeg allerede bodd alene her i Larvik i et halvt r. Og akkurat n, 3 r senere, s er jeg i ferd med innse hvor tidlig det faktisk er. Men vi har sttt p egne ben fra starten av, og snn synes jeg faktisk det skal vre nr man fr egne barn.

Et lite bilde med en nyfdt Leo i den frste leiligheten vr!

3 r som samboere. Det er ikke verst! Det er i hvert fall ikke en drlig start.  flytte sammen med Fredrik ble definitivt ikke som jeg trodde.

Det ble mye bedre.

DET ER TFT SNAKKE OM!

Hei alle sammen! P bloggen har jeg en tendens til vre overveldende flsom av meg, jeg skriver, deler, kommenterer og dere sitter kanskje med flelsen av at jeg er veldig styrt av flelser. Det stemmer til en viss grad, men jeg merker selv at jeg ikke er like "klissete" i virkeligheten som jeg av og til kan vre p bloggen. Haha! Jeg tror det har litt med at jeg skriver mye om barna her inne og pner meg om ting som jeg ikke like ofte snakker om i dagliglivet, og at da blir det som det blir. 

I dag er jeg litt snn. Litt trist, og litt glad. Intervjuet jeg gjorde med VG i forbindelse med at jeg har tatt keisersnitt med barna mine er ute p VG+ Intervjuet handler om fdselsangst og keisersnitt. Jeg tenkte gjengi noe av det her p bloggen (Vi krysser fingrene for at jeg ikke fr VG p nakken!)

En tykk nl trenger gjennom huden i korsryggen. Operasjonsbordet fles kaldt. Jessica skjelver. N begynner bedvelsen boble, underkroppen blir nummen. Hun klemmer kjresten, Fredrik, hardt i hnden.

Pust dypt, sier legen. Skalpellen glir gjennom Jessicas nedre mage. Menneskene i de grnne draktene river og rsker: N blir det snart baby her, dere. Klokken er 11.05, 23. mars 2015, p Tnsberg sykehus. Leo tar sine frste ndedrag av den kjlige luften i operasjonssalen.

Jessica fler mest p gleden over kunne leve normalt igjen, med sin nye, lille familie. I ni mneder har marerittene om fdestua og angsten for d tatt overhnd. Vonde flelser har kvalt gledene over det g gravid for frste gang. 

Hvordan skulle hun klart dette uten keisersnittet?

Hos psykologen og legen fikk Jessica raskt diagnosen ekstrem fdselsangst. Psykologens teori var at det kunne ha opphav i ddsangsten Jessica opplevde da hun var ti r. 

? Mange bagatelliserer fdselsangst, og argumenterer med at kvinner er laget for fde. Men det gjr ikke angsten min noe mindre virkelig. Alle gruer seg litt til en fdsel, men det er ikke det samme som angst. For meg gikk det utover hverdagen. Redselen ble lammende.

Foto: Roger Neumann

Dette er utvilsomt en av hjertesakene mine, det kunne gi fdselsangst et ansikt p en mte. Jeg er veldig glad jeg gjorde dette intervjuet selv om det faktisk var overraskende tft snakke om. Man river litt opp i gamle sr, p en mte ♥

N sitter jeg i stuen og holder p sovne i sofaen. Det er litt srgmodig at den fine juleferien vr er over, men jeg tror virkelig det skal bli godt komme tilbake til hverdagen ogs! Jeg elsker hverdagen, selv om julen desidert er min favoritt-tid p ret. Fredrik og jeg fikk en kjempefin nyttrsaften i gr, s den kommer vi til leve p lenge. N i januar er det en del som skjer. Jeg drar blant annet tilbake til Gjvik neste uke uten barna, dette kommer jeg tilbake til. Vi har en del som skjer her hjemme i form av at barnerommet skal innredes og ordnes - og s har verdens beste pappa til Leo og Noah bursdag innen f dager. Han fortjener en skikkelig fin feiring, noe jeg skal srge for at vi gir ham! 

Klem

DET HAR VRT ET FANTASTISK R!

Endelig er det lrdag, og i morgen er det nyttrsaften! P slike dager merker jeg ekstra godt at vi er mamma og pappa blant jevnaldrende venner, siden s og si alle vennene vre uten barn skal ut p fest i morgen. Haha! For oss betyr nyttrsaften familie, filmer p tv, og en nydelig nyttrsmiddag. Slik har det vrt for oss de to siste rene ogs, og jeg ville ikke byttet ut morgendagens kveld med barna for hvilken som helst fest i hele verden. I r skal vi ikke en gang ha noen p besk i motsetning til de to siste rene, s dermed blir det bare oss. Barna kommer trolig til sove nr vi gr inn i det nye ret - hvilket betyr at Fredrik og jeg gr inn i det nye ret sammen alene. Og det synes jeg faktisk hres helt perfekt ut!

Her kommer et par glimt fra 2017 som jeg aldri kommer til glemme:

Frste 17. mai feiring med begge barna vre!

Sskenbilde tidlig i 2017 

Den utrolig fine dpen til Noah i januar i r, fr trer i ynene av se dette bildet!

Vren 2017 da jeg endelig kunne g i skjrt igjen etter ha vrt gravid fjorrets sommer og vr. Haha!

En av utallige kvelder hvor guttene leker og koser i sengen til Leo.

En god klem til pappa!

Noah 6 mneder sommeren 2017 ♥

Tidlig i 2017 slet Fredrik og jeg veldig forholdet vrt, men vi kom oss ut av det og startet med blanke ark vren 2017. Sommeren var travel, men veldig fin - og siden har vi opplevd s utrolig mye sammen som familie. Det har skjedd s mye gy i 2017, men likevel synes jeg ikke 2017 var like bra som 2015 og 2016. Derfor kjenner jeg at det blir s gy g inn i et nytt r som jeg allerede vet kommer til bli et av de mest innholdsrike rene i livet mitt! Tusen takk for flget dette ret, og tusen takk for at dere leser ♥

God klem

SVARENE DERE HAR VENTET P!

Hei dere! N kommer endelig svarene p grsdagens leser-quiz som du finner HER. Dagens blogginnlegg ble litt senere enn vanlig fordi vi har hatt noen venner av Fredrik p middag, og i tillegg har hatt to barn som har krevd sitt. Jeg hper det gr bra, jeg gleder meg i hvert fall veldig til dele fasiten med dere n!

Pstand nummer 1: "Etter det frste ret mitt som blogger i 2015, da jeg var 16 og helt ny i bloggverden, endte jeg opp med en skattesmell p 70 000 kr da ret var omme."

= FLEIP. Jeg har aldri ftt noen skattesmell, jeg har derimot ftt igjen penger nesten hvert r. Det var merkverdig mange som trodde denne stemte, virker jeg snn gjennom bloggen? Haha!

Pstand nummer 2: "Leo skulle egentlig vrt storebror p nytt, og Noah skulle egentlig ha blitt storebror for frste gang, for jeg hadde en spontanabort for en stund tilbake"

= FAKTA. Dette stemmer faktisk. Det er for vrig en god stund siden, Noah var enda en relativt liten baby, og jeg visste ikke en gang at jeg var gravid fr kroppen hadde ryddet opp mye selv. Litt rart tenke p, men jeg liker tro at ting skjer for en grunn.

Pstand nummer 3: "De to frste rene p ungdomsskolen skulket jeg og dro hjem, sov, festet, ga faen i skolen og hadde 2,3 i karaktersnitt. Jeg hatet skolen. Det siste ret derimot gikk jeg ut av ungdomsskolen med ca 5 i karaktersnitt."

= FAKTA. Jeg brydde meg ikke noe om skolen de to frste rene p ungdomsskolen, og gjorde en del ting jeg angrer p i dag. Det siste ret derimot tok jeg meg skikkelig sammen, og det gav virkelig resultater. Dette er s morsomt tenke tilbake p! Jeg er ganske sikker p at jeg har nevnt karaktersnittet mitt jeg hadde det siste skoleret en gang tidligere her p bloggen.

Pstand nummer 4: "Sommeren 2012 gikk jeg opp 15 kg fordi jeg hadde min aller frste kjrlighetssorg. Det var helt jvlig og jeg kommer aldri til glemme det."

= FLEIP. Jeg klarte aldri g opp noe srlig i vekt fr jeg ble gravid, s dette stemmer ikke.

Pstand nummer 5: "Jeg gav Fredrik FIFA 18 i julegave, men siden jeg er s glad i fotball ender det oftest med at jeg spiller det selv."

= FLEIP. Denne skjnte heldigvis mange av dere, dere kjenner meg jo godt p mange omrder! Jeg kan ikke fordra verken fotball eller Fifa, til min samboers store fortvilelse.

Pstand nummer 6: "Jeg tok tungepiercing p et tatovering og piercing-studio med legitimasjonen til storessteren min da jeg var 14 r gammel, uten at hun visste det"

= FAKTA. Jeg husker enda at jeg stjal passet til storesster fr jeg dro avgrde sammen med ei venninne for ta tungepiercing. Jesus Kristus! Tungepiercing av alle ting. Hva tenkte jeg med? Forst det den som kan.. Haha!

Pstand nummer 7: "Enkelte av vennene mine ville ikke ha noe mer med meg gjre da jeg ble gravid, og noen av dem har jeg enda ikke snakket med etter det."

= FLEIP. Skjnner at noen av dere trodde denne stemte, siden det er ganske "kjent" at mange som fr barn tidlig mister venner og ikke minst har venner som slutter bry seg. Forstelig nok, man har jo totalt ulike livssituasjoner og lever jo tross alt helt ulike liv. Men tross dette er det ingen av vennene mine som jeg hadde fr jeg ble gravid som ikke nsket noe mer kontakt med meg etter jeg slapp den nyheten. 

Pstand nummer 8: "Jeg elsker mat og spiser alt for mye. Jeg kan spise en langpannepizza alene og spiser tidvis mer enn samboeren min. Familien min forstr ikke hvordan jeg kan spise s mye i og med at jeg er s liten."

= FAKTA. Jeg kan spise helt utrolige mengder mat og elsker mat hyere enn dere aner. Venner og familie fatter ikke at jeg kan spise s mye og likevel ikke legge p meg noe srlig. Det m vre all lpingen etter barna som gjr opp for at jeg kan spise s mye, tror jeg. Hehe!

Pstand nummer 9: "Jeg har begynt spise svin igjen etter at jeg i nesten 6 r holdt meg borte fra den type kjtt, og alt som har med svin gjre."

= FLEIP. Jeg spiser fortsatt ikke svin og har ikke gjort p det snart 6 r.

Pstand nummer 10: "Da Fredrik og jeg nesten akkurat hadde blitt sammen, s skulle jeg ut med bestevenninna og kusina mi her i Larvik. Det ender med at jeg blir s full at noen m kjre meg hjem til Fredrik, og at faren til Fredrik nesten mtte bre meg i seng. Veldig morsomt mte med svigers, ja."

= FAKTA. Dette var den pinligste svare p merker jeg, men ja ja. Det verste er at da jeg vknet opp dagen etter hadde Fredrik invitert bestekompisen sin p besk, mens jeg l fyllesyk og kastet opp i sengen hans. Og med tidenes fylleangst. Grss!

nsker dere alle en kjempefin helg, og hper dere koser dere resten av kvelden!

Klem

FLEIP ELLER FAKTA OM MEG

Hei dere, hper dere har det bra! Jeg kom p noe jeg kunne gjre her p bloggen som jeg ikke har gjort p 2 r. Dette blir et litt personlig blogginnlegg, men det passer jo bra i og med at noen av leserne mine har fortalt meg at jeg har vrt litt upersonlig p bloggen den siste tiden.

 Dette er alts en type leserquiz, s kan vi se hvor godt dere kjenner meg! Jeg kommer med 10 ulike pstander i dette blogginnlegget, hvorav 5 av dem er fleip og 5 av dem er fakta - og s kan dere gjette i kommentarfeltet under dette blogginnlegget hvilke som er fakta, og hvilke som bare er oppspinn. Her vil jo dere som har lest bloggen lengst og mest kanskje f mest riktig, men jeg tenkte uansett at det kunne vre morsomt, og at det muligens ogs kunne gjre at dere blir litt bedre kjent med meg!

Pstand nummer 1: "Etter det frste ret mitt som blogger i 2015, da jeg var 16 og helt ny i bloggverden, endte jeg opp med en skattesmell p 70 000 kr da ret var omme."

Pstand nummer 2: "Leo skulle egentlig vrt storebror p nytt, og Noah skulle egentlig ha blitt storebror for frste gang, for jeg hadde en spontanabort for en stund tilbake"

Pstand nummer 3: "De to frste rene p ungdomsskolen skulket jeg og dro hjem, sov, festet, ga faen i skolen og hadde 2,3 i karaktersnitt. Jeg hatet skolen. Det siste ret derimot gikk jeg ut av ungdomsskolen med ca 5 i karaktersnitt."

Pstand nummer 4: "Sommeren 2012 gikk jeg opp 15 kg fordi jeg hadde min aller frste kjrlighetssorg. Det var helt jvlig og jeg kommer aldri til glemme det."

Pstand nummer 5: "Jeg gav Fredrik FIFA 18 i julegave, men siden jeg er s glad i fotball ender det oftest med at jeg spiller det selv."

Pstand nummer 6: "Jeg tok tungepiercing p et tatovering og piercing-studio med legitimasjonen til storessteren min da jeg var 14 r gammel, uten at hun visste det"

Pstand nummer 7: "Enkelte av vennene mine ville ikke ha noe mer med meg gjre da jeg ble gravid, og noen av dem har jeg enda ikke snakket med etter det."

Pstand nummer 8: "Jeg elsker mat og spiser alt for mye. Jeg kan spise en langpannepizza alene og spiser tidvis mer enn samboeren min. Familien min forstr ikke hvordan jeg kan spise s mye i og med at jeg er s liten."

Pstand nummer 9: "Jeg har begynt spise svin igjen etter at jeg i nesten 6 r holdt meg borte fra den type kjtt, og alt som har med svin gjre."

Pstand nummer 10: "Da Fredrik og jeg nesten akkurat hadde blitt sammen, s skulle jeg ut med bestevenninna og kusina mi her i Larvik. Det ender med at jeg blir s full at noen m kjre meg hjem til Fredrik, og at faren til Fredrik nesten mtte bre meg i seng. Veldig morsomt mte med svigers, ja."

Sist gang jeg gjorde dette fikk det helt utrolig god respons, s da tenkte jeg det var p tide gjre det for andre gang. Jeg deler svarene med dere i morgen, og gleder meg til se om noen fr alt riktig! Ha en herlig torsdagskveld videre, s snakkes vi snart igjen♥

MISTE FRIHETEN

N er det et allerede gtt noen timer siden jeg kom hjem fra en liten handletur, og det var utrolig koselig trille litt. Leo var med og sov hele turen i vognen. 

Da jeg gikk gravid husker jeg s mange nevnte det at man mistet all frihet nr man fr barn, og jeg merket allerede da vi kom hjem fra sykehuset med Leo at jeg ikke kunne gjre hva jeg ville lenger. Jeg visste det jo i graviditeten ogs, men noen ganger flte jeg at graviditeten i seg selv var litt surrealistisk selv om det var hverdagen min. Selv om jeg s gravidmagen min i speilet hvor morgen p badet. Jeg husker jeg ble litt skremt av at alle fremstilte det s negativt at man mistet all frihet, for jeg merket jo fort at det ikke ndvendigvis var det.

Jeg trives veldig godt med sette barna foran meg i enhver situasjon. De er totalt avhengig av meg, de trenger meg mer enn jeg trenger meg selv, og for vre helt rlig s liker jeg det veldig godt. passe p dem, gi dem et godt liv. Jeg tenker noen ganger p hvordan ungdomstiden min ville sett ut dersom barna aldri ble fdt, som mange ogs spr om. Men det kunne vre der for Leo og Noah hele tiden nr de trenger meg, 24 timer i dgnet og i alle mulige situasjoner, det er for meg viktigere enn all frihet og spontanitet i hele verden.

Selv om det aldri var planen at jeg skulle tilbringe ungdomstiden min hjemme med barn, mine egne barn faktisk, s merker jeg mer hvor riktig alt fles i takt med at rene gr. Til sommeren er det 4 r siden jeg ble gravid, og til hsten begynner jeg p videregende og jeg blir trolig den eneste tobarnsmammaen p frste videregende - for si det p den mten. Men jeg er stolt av meg selv og det jeg har ftt til. Jeg gr med hodet hyt, og jeg er glad for at livet mitt tok den vendingen, selv om mange mente jeg var alt for ung.

Jeg er glad for at jeg ble gravid selv om jeg akkurat hadde gtt ut av ungdomsskolen. Det fles helt sykt skrive det ned, for tenk fle at noe er s riktig, nr samfunnet mener at det er s feil?

Hadde jeg aldri blitt gravid, s hadde vel situasjonen jeg er i n vrt helt utenkelig og fjern. Kanskje hadde jeg vrt student, kanskje hadde jeg bodd i kollektiv. Kanskje hadde jeg vrt singel, kanskje hadde jeg reist verden rundt. Kanskje hadde jeg bodd i et annet land. Hvem vet. Jeg tror mange av oss velger gjre det beste ut av situasjonen man er i, og at det kan vre noe av grunnen til at det fles helt greit  ikke ha en ungdomstid som "alle andre" i min situasjon. Ikke misforst, for jeg ville aldri i verden byttet ut det vre mamma for noe i hele universet. Men det er vel ikke akkurat til legge skjul p at jeg for lengst har akseptert at jeg aldri vil ha en normal ungdomstid. Og det er greit, for det var prisen jeg mtte betale for f barna mine s tidlig.

Jeg nsket ikke at det skulle skje da jeg sto i situasjonen, jeg hoppet p ingen mte av glede da jeg fant ut at jeg var gravid - ei heller nsker jeg at andre sekstenringer skal nske seg til bli gravide. Men i kjlvannet av alt, kan jeg ikke nekte for at jeg i dag er utrolig glad for at det skjedde. Tross alt. For barn er fortsatt den strste gaven man kan f i livet, og jeg kan skrive under p at den ikke fles noe mindre kun fordi du er under 18 r. ♥

LITE VISSTE JEG..

Dere vet nr dere hrer en sang, ser et bilde, kjenner en lukt dere ikke har hrt, sett eller kjent p kjempelenge - og s kommer bare minnene strmmende p fra tiden du forbinder det fra? Et slikt yeblikk hadde jeg i dag.

Jeg fant igjen dette bildet av meg selv fra juni 2014, da jeg akkurat hadde flyttet til Larvik. Jeg husker lukten fra den lille hybeleiligheten jeg bodde i. Jeg husker middagene jeg lagde. Jeg husker varmen, jeg husker alle sommerklrne jeg hadde som l i klesskuffene mine, jeg husker den gode stemningen da Fredrik var hos meg. Jeg husker magesmertene. 

Det er helt latterlig sitte her noen r senere og huske tilbake p alle tingene jeg overs og tenkte at sikkert kom til g over og innse at det faktisk var symptomer p at jeg var gravid!

Akkurat 16 r gammel og lykkelig uviten.

Lite visste jeg hva som ventet meg. ♥

DET BESTE VALGET JEG HAR TATT

Det har faktisk vrt flere som har lurt p hvordan Fredrik og jeg traff hverandre, og ikke minst hvordan vi gikk fra vre venner til bli kjrester, s i dag tenkte jeg skrive om det.

Det hele er i grunn fryktelig tilfeldig. S tilfeldig at det nesten bare er skremmende tenke p hva som hadde skjedd om jeg ikke var plogget p facebook i akkurat det sekundet. For ja, her har vi tidenes kjrlighetshistorie - vi begynte nemlig snakke p Facebook.

ret var 2012. Kusina mi gikk i klasse med Fredrik p ungdomsskolen, og Fredrik var plogget p kusina mi akkurat nr jeg var plogget siden de samlet var ute p noe sammen, med bestekompisen til Fredrik som var sammen med kusina mi p denne tiden. Nr han er p Facebook-kontoen hennes, dukker mitt navn opp p sidelinjen i chatten p facebook hvor det sto at jeg var, ja, "plogget". Fredrik har fortalt meg i ettertid at han valgte den peneste jenta fra chatten til kusina mi, men dette har jeg litt vanskelig for tro p. Haha! Derfra begynte han alts snakke til meg gjennom hennes konto p tull, og jeg trodde at det var kusina mi helt til han sa at det var en venn av kusina mi. Derfra la han meg til som venn p sin Facebook, og det er vel snn det hele startet.

Vi snakket masse, og etter en god del snakk traff vi hverandre for frste gang helt i starten av 2013. Jeg var p besk i Larvik for helgen og skulle tilbringe den sammen med kusina mi og min tante. Denne helgen skulle vi samles hos bestekompisen til Fredrik, sammen med kusina mi som var sammen med han - og Fredrik og jeg skulle mtes for aller frste gang. Jeg husker at Fredrik hadde p seg Uggs og lik jakke som ekskjresten min, akkurat det glemmer jeg aldri. Og s vil jeg bare understreke at vi fra starten av kun hadde en vennskapelig tone, vi startet aldri som noe mer enn bare venner.

Etter det frste mtet s snakket vi bare mer og mer, vi hadde god kjemi og fant fort tonen. Etter denne helgen mtte jeg selvflgelig dra tilbake til Gjvik. Jeg var 14 r og gikk naturligvis p ungdomsskole, men vi snakket hver dag og holdt kontakten. Jeg fikk meg etter hvert en som jeg ble litt ekstra glad i som bodde i Gjvik, og som ville at jeg skulle kuttet ut kontakten med Fredrik. Fredrik var min beste venn og det var uaktuelt for meg, men ikke lenge etter ble det uansett ikke noe mer mellom meg og han som bodde i Gjvik.

Det er 2013, og vren nrmer seg. Fredrik og jeg mttes de gangene jeg var i Larvik, men det var ikke veldig ofte. Da sommeren kom var jeg i Larvik nesten hele sommeren. Jeg var mye sammen med Fredrik, vennene hans og kusina mi som bor her i Larvik. Jeg har s utrolig mange gode minner fra denne sommeren, da ble Fredrik og jeg ordentlig kjent med hverandre og hadde skikkelig mye tid sammen. Vi var skikkelig nrme venner, og det var utrolig godt ha en s nr venn jeg bare kunne snakke med alt om. Likevel kan jeg ikke nekte for at jeg merket at jeg begynte f flelser for Fredrik som ikke var s vennskapelige som jeg skulle ha det til, da andre rundt meg spurte om "hva som var greia med oss"

Jeg kunne fortalt mange historier fra den sommeren, men jeg tror ikke alt egner seg her inne. Vi hadde det i hvert fall veldig morsomt og det er s utrolig herlig tenke tilbake p. Litt senere den sommeren kom Fredrik p besk til meg i Gjvik, etter jeg fikk kranglet med pappa om at han skulle sove p mitt rom - og ikke gjesterommet! Haha! Vi s filmer, snakket masse, spiste mye god mat og hadde det generelt utrolig koselig. Vi hadde et bnd som var s utrolig sterkt og jeg flte p mange mter at jeg hadde kjent han i flere r allerede. Eller at jeg hadde manglet en slik person i livet mitt.

Vi fortsatte selvflgelig holde kontakten, og avtalte at jeg skulle komme i hstferien igjen, samt noen helger fr det. Fredrik hjalp meg gjennom utrolig mye nr jeg hadde det en del vanskelig i den perioden, og det er jeg evig takknemlig for.

Utover hsten, nrmere bestemt helgen 20 til 22 september kom Fredrik p besk til meg igjen. Vi hadde det som vanlig utrolig koselig og lo, var oppe sent, s filmer, spiste godteri og slappet av sammen. Mandagen etter, 23 september, dro jeg p skolen og fikk flere sprsml fra de i klassen om det var noe mellom oss - noe det p davrende tidspunkt ikke var. Jeg sa nei, men ingen trodde meg. Jeg ville jo egentlig at de skulle tro at det var noe mellom oss, men jeg kunne jo ikke det. For det var jo ikke det.

Jeg turte ikke si til Fredrik at jeg likte han, for jeg ville ikke risikere det utrolig gode vennskapet vrt.

Samme dagen ringte jeg han (vi snakket hver dag) og s klarte jeg ikke holde det inne lenger. Jeg bare grt. Fredrik spurte hva det var, og jeg sa bare "gjett da" og jammen klarte han ikke gjette seg til "Vil du egentlig vre noe mer enn venner?" og jeg bare la p. L i sengen og hulket og trodde jeg hadde delagt alt. Haha, fler meg helt patetisk nr jeg tenker tilbake p det.

Han ringte meg opp igjen etter en liten stund og sa at han flte det p samme mte, og at han synes vi burde prve vre kjrester. Men da var det ingen vei tilbake til bestevenner, og det visste jeg. Det var risiko jeg tok fordi jeg ikke orket leve med late som om jeg ikke likte han p den mten, nr sannheten var at jeg faktisk gjorde det.

S til tross for avstanden, s prvde vi. Og hva kan jeg si? Det fungerte!

Vi ble kjrester, og Fredrik og jeg var hos hverandre hver helg. Vi hadde med andre ord annenhver helg hos hverandre, og gikk p hver vr skole 4 timer unna hverandre i hverdagen. Slik blir det tillit av. Vi hadde et utrolig godt forhold, tross avstanden og utfordringene det hadde. For det har utvilsomt sine ulemper vre i et avstandsforhold, men man vet det inne i seg nr man fler at noe virkelig er verdt satse p. 

Jeg begynte s tenke p hva jeg skulle gjre etter ungdomsskolen, siden 2013 nrmet seg slutten. Vi hadde det fortsatt bra sammen, men vi drmte begge om tanken p bo nrmere hverandre. S jeg luftet tanken om kanskje flytte for meg selv i Larvik nr sommerferien 2014 skulle starte, hvor han bodde. For g p videregende i Larvik, siden jeg uansett var s lei av hjembyen min. Mamma og pappa var litt skeptiske i starten, men har alltid vrt veldig stttende. Jeg hadde jo tross alt en del familie i Larvik, og har tilbrakt mange somre i Larvik i lpet av oppveksten min. Jeg kjente byen godt. Jeg husker godt at mamma sa: Det verste som kan skje, er at du m flytte hjem igjen.

S flyttet gjorde jeg, hvilket Fredrik ble rimelig glad for etter ha hatt en kjreste som bodde langt unna i det som fltes ut som evigheter. Og jeg trengte som dere sikkert skjnner aldri flytte tilbake.

Resten er historie. En historie jeg tror dere kjenner ganske godt, da jeg plutselig ble gravid!

Fredrik er det beste valget jeg har tatt i livet mitt, ikke bare fordi han har gitt meg to nydelige barn, men fordi han ogs har vist meg at kjrligheten overvinner alt.

Et lite uperfekt familiebilde ♥

NOEN PERSONLIGE SPRSML OG SVAR

God sndag dere! I dag fant jeg igjen verdens herligste bilde av Leo fra i sommer, bildet av meg var ikke like heldig men jeg er ikke s nye p det i dag - jeg ville bare s gjerne dele det med dere siden jeg ble s glad av se det. Og s tenkte jeg at jeg i samme slengen kunne svare p noen sprsml og bemerkninger som jeg har ftt i det siste. Hper dere er fornyde med svarene! Om ikke, har jeg som alltid pent kommentarfelt og jeg har virkelig blitt flink og aktiv i kommentarfeltet den siste tiden. Fler jeg selv, da! 

"Du vet at hjernen din ikke er ferdig utviklet? Burde kanskje vente til det har skjedd fr du fr barn"

Det at hjernen min ikke er ferdig utviklet er blitt brukt mot meg i alle r - uavhengig av hvor underutviklet min hjerne er psttt vre, s m jeg innrmme at jeg aldri har hrt noen av de rundt oss si at jeg verken er preget av det, eller at det er noen direkte negative virkninger av det som de gjenkjenner hos meg. Siden hjernen ikke er ferdig utviklet fr man er 25 r, sies det ogs at man fr man nr denne alderen, i stor grad styres av impulser. Jeg kan ikke si at det er noe jeg kjenner meg igjen i, med tanke p det livet jeg lever. Uansett s hevder ogs en rekke forskere p motsatt side at hjernen begynner svikte fra man fyller 25 r. Med fare for f forsvarstale-stemplet p meg, s vil jeg jo gjerne ogs f med at Leo (i flge ansatte i den fine barnehagen han gr i) er en omsorgsfull gutt som utvikler seg akkurat slik han skal, og ikke er noe annerledes enn andre barn i barnehagen p samme alder. Jeg er lei av forsvare barna mine med tanke p alderen min, de er flotte gutter som ikke har tatt noen skade av at de vi er unge (og den underutviklede hjernen min som enkelte kritikere pstr at jeg har). Haha!

"Det m vre vanskelig at alle skal en mening om alt som skjer med deg og alt du gjr."

- For meg var det vanskelig det frste ret som blogger, jeg har lrt meg ikke ta ting s personlig n. Det hjalp innse at jeg ikke kan tilfredsstille alle mennesker uansett hvilke valg jeg ville tatt i livet mitt. Det er jo s mange ulike meninger der ute, og det er klart man utsetter seg for disse nr man skriver om livet sitt offentlig! Nr man innser det, s forstr man at det viktigste man kan gjre er ta de valgene man tror er til det beste for seg selv. 

"Hva tenker du om at barna kan lese alt du har skrevet om dem p bloggen om noen r?"

- Det har jeg skrevet et blogginnlegg om HER. Dessverre synes jeg eksponering av barn-diskusjonen begynner ligne en heksejakt mot bloggere. Det er s mye ukritisk eksponering der ute at diskusjonen heller burde gjelde foreldre generelt. Det er penbart at mange ikke tenker over hva de legger ut p sosiale medier, noe jeg som mammablogger derimot er ndt til reflektere rundt daglig.

"Jeg vet at det har gtt noen rykter om at Fredrik har vrt sammen med ei annen jente, at han har blitt sett med ei annen jente osv. Kan tenke meg at det ikke er s gy."

- Jeg vet ikke hva slags rykter som gr og orker ikke utsette meg selv for akkurat det, men det stemmer ikke at Fredrik har vrt sammen med ei annen jente. Det kjenner i hvert fall ikke jeg til, og for vre helt rlig s skjnner jeg ikke nr han skulle ftt tid til det. Det er ikke noe morsomt nr andre prver delegge forholdet vrt - Det har vi merket en del, og det er ogs en av ulempene ved vre s pne om forholdet vrt som jeg har vrt p bloggen. Nr det er sagt s er et forhold ingenting uten tillit. Fredrik gjr meg trygg, jeg gjr han trygg, og vi har ingenting skjule for hverandre.

"Vr helt rlig, hvordan har du det egentlig?"

Jeg setter s stor pris p at dere bryr dere spass mye at dere stiller dette sprsmlet. Jeg har det kjempefint! S klart, det er alltid noe som skjer i livet mitt som ikke er fullt s gy, men det er s viktig for meg holde fast ved de tingene som faktisk er bra. Jeg har det topp akkurat n og kan ikke vente med se hva som skjer i 2018 ♥

Klem

EN VIKTIG PMINNELSE

"Herregud, jeg fr alts helt angst og indre uro av hre p den bankingen der" sier jeg til Fredrik og sikter til brket til de som bor over oss. Bankingen som holder p for rtende gang som kan f en hver person til bli spr. Men jeg hrer egentlig med en gang jeg er ferdig med snakke at jeg har sagt noe feil.

Fredrik ser rart p meg og sier "Eh, er ikke det litt dumt si med tanke p de som faktisk har angst?"

Jeg fler meg litt dum der jeg sitter. For han har jo helt rett, og det vet jeg jo. "Eh, jo. Det er kanskje det" svarer jeg rolig.

"Du m slutte si at fr angst av snne ting, for du fr ikke angst, og du har ikke angst. Du blir kanskje urolig, du blir kanskje irritert, men du fr ikke angst. Tenk p hvordan det m fles for de som faktisk sliter med angst og har den diagnosen" sier han bestemt.

Jeg ser p Fredrik med oppsperrede og overraskede yne. "Det har du faktisk helt rett i, Fredrik" svarer jeg fr jeg blir sittende tenke for meg selv. Ironisk nok s er jeg en av de som har hatt angst tidligere, og likevel sitter jeg her. I sofaen, i pysjamasen min og sykeliggjr ren irritasjon!

Kanskje det er en talemte, ikke vet jeg. For jeg vet hva angst er, og det er ikke den flelsen du kjenner nr naboen banker og brker - selv om det er for rtende gang det siste kvarteret. Alle vi som kanskje bde bruker og har brukt diagnoser og store ord p helt menneskelige, naturlige reaksjoner m rett og slett kutte ut! 

Kanskje blir du ogs irritert av bankingen til naboen. Men du fr ikke angst av det, og det gjr ikke jeg heller. Kanskje gjr tanken p mrketiden deg litt nedfor, og kanskje blir du litt lei deg av tenke p at det er mange mneder til sol og sommer. Men det gjr deg ikke deprimert. Derfor burde vi slutte snakke som at vi er det.

Som Fredrik sa til meg: Tenk p hvordan m fles for de som faktisk sliter med dette! 

"AMMER DU VIRKELIG ENDA?!"

"Ammer du fremdeles?! Skal du ikke slutte snart?"

"Er han ikke litt for stor til det n da?"

"Han trenger jo ikke puppen n lenger..!"

Jeg har mistet tellingen p hvor mange ganger jeg har ftt disse undvendige bemerkningene etter at jeg har vrt pen om at jeg fortsatt ammer Noah litt selv om han er over 1 r gammel. Det er helt greit stille sprsml, men jeg opplever at det blir sagt p en nedlatende mte, og det synes jeg ikke er noe koselig. 

Jeg skrev for en liten stund tilbake at jeg skulle g i gang med avvenning av puppen, men det var jammen meg lettere sagt enn gjort. Haha! Derfor har jeg bestemt meg for ta det i hans tempo, nr den kosen er s viktig for ham som jeg opplever at den er. Hvorfor skal jeg egentlig stresse s fryktelig med slutte helt hvis det er bra for gutten min, sunt for han, og vi begge trives med det?

Jeg begynte f disse kommentarene relativt tidlig, da han var omkring 8 mneder gammel om jeg husker riktig. Og selvflgelig har en 8 mneder gammel baby behov for morsmelk! I Norge anbefales det at man fullammer til 6 mneder samt delammer til 1 r, og WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler amming i tillegg til annen mat frem til 2-rs alder. S lenge mor og barn trives, s ser jeg ikke hvordan ammingen p noen som helst mte kan fre til noe negativt. S hvorfor skal da andre utenforstende legge seg opp i hvor lenge en mamma velger amme barnet sitt? Det burde virkelig vre helt opp til en selv!

Det er helt greit om noen ikke vil amme like lenge som jeg har gjort, det har jeg virkelig full forstelse for. Jeg har ogs full forstelse for om du av andre grunner ikke kan eller av andre ulike rsaker har valgt  ikke amme i det hele tatt. Det respekterer jeg, og det forstr jeg. Ikke alle kan amme heller, og du skal aldri fle at du er en drligere mamma av den grunn. Aldri!

Men siden jeg begynner bli litt lei av disse kommentarene n, s tenkte jeg ta det opp. Kanskje det hjelper, og kanskje ikke. Det er uansett mitt valg hvor lenge jeg vil amme barnet mitt, og ditt valg om du velger legge deg borti ting du ikke har noe med.

Les ogs: Amming og hengepupper

Og: Derfor ammet jeg ikke frstemann

HUSKER DU DET, LILLE VENN?

Du sitter s fint i vognen din, kikker nysgjerrig rundt deg og klemmer rundt den lille kosebamsen din fr du ser bort p meg. Du smiler, og jeg kan ikke annet enn smile selv nr jeg ser p deg. Jeg fortsetter trille deg videre inn i kjpesenteret. 

Plutselig hrer jeg det, babyskrikingen. Lyden som fr det til vrenge seg p innsiden av meg, lyden som gjr det umulig for meg ikke tenke tilbake p da du var liten baby. Det lille, illrde, perfekte ansiktet ditt som bare skrek uten stans. Husker du noe av det, uskyldige lille deg?

Husker du at vi satt p sengekanten og jeg vugget deg konstant? Husker du at pappaen din mtte ta over da jeg var s sliten at jeg mtte lpe p badet i tilfelle jeg kastet opp?

Beina dine som krp seg opp etter magen din. Husker du det? Jeg kan enda hre lyden av den hysteriske grten din inne i hodet mitt, selv om jeg ikke en gang vil. Hvorfor grt du snn? Det sprsmlet stilte jeg meg selv rimelig ofte. Hvorfor. Hvorfor akkurat oss, og hvorfor akkurat deg.

Nr du var p ditt roligste mannet jeg meg opp noen ganger til g p butikken med deg i vognen og ba til Gud om at du kanskje, bare kanskje, ikke grt ustanselig hele turen. "Nyt nyfdt-tiden, det er en herlig tid!" sa de eldre damene til meg p butikken nr de s at det l en liten baby i vognen. Men jeg ville bare at det skulle vre over. Og at kanskje, bare kanskje, s ville det fre til at du stoppet grte.

Husker du breselen jeg bar deg i? Husker du all vuggingen, husker du all byssingen? Husker du grten din som overdvet grten min. Gjr du det?

Jeg fikk en klump i halsen nr jeg s p klokken at det nrmet seg kveld, for da visste vi at du kom til grte enda mer, enda mer hysterisk, og enda mer utrstelig. Jeg ser bort p breselen som henger i gangen. Og jeg grsser av tanken. Tanken p at vi mtte f en slik start p livet sammen med deg, og at du mtte f en slik start p livet sammen med oss.

Jeg husker det fortsatt, gutten min, og det vil jeg alltid gjre. At mammaen din, som alltid skal beskytte deg og trste deg nr du er lei deg og nr du har det vondt, ikke fikk gjort noe annet enn bysse deg sittende p sengekanten, og g runde p runde med deg i breselen. Noen ganger til noe hjelp, andre ganger til ingen nytte.

Jeg ser bort p lille deg som er blitt over 1 r gammel. Du str foran meg fr du tar noen skritt og setter deg ned.

For du grter ikke n, du bare smiler.

ER DETTE SLUTTEN?

Hei dere!

Det gr litt tid mellom hver oppdatering n. Og forstelig nok s er det flere som lurer p hvorfor jeg ikke oppdaterer like ofte som tidligere, hvor jeg postet minst to blogginnlegg hver dag. Senest i dag fikk jeg sprsml om det var slutten for bloggen min snart. Nei, nei, nei! Det er det absolutt ikke. Jeg tror faktisk (og hper) at jeg skal klare komme meg 100% tilbake p bloggen om ikke lenge. For jeg slutter definitivt ikke blogge, og jeg skal prve la vre komme med for mange drlige unnskyldninger til at bloggingen min ikke har vrt p topp i det siste. Haha!

Familie kommer alltid frst, og det vil den alltid gjre. Jeg er s takknemlig for at dere likevel klikker dere inn og leser det jeg skriver - For tydeligvis (og heldigvis) har jeg utrolig trofaste og fine lesere som har full forstelse for at livet kommer i veien noen dager. Det tror jeg er noe mange smbarnsmdre kan kjenne seg igjen i. Barna vokser ogs til og krever sitt! Livet mitt er veldig givende, men jeg har helt rlig vrt inne i en drlig periode med bloggingen den siste tiden, det m jeg bare f sagt.

Den siste tiden har det kommet inn ganske mye drittkommentarer, hvilket aldri er noe srlig morsomt - s kanskje det er noe av grunnen til at jeg har hatt lettere for finne unnskyldninger for bloggen. Jeg har jo egentlig masse jeg kan skrive om og vise dere, men jeg merker jeg at ubevisst holder litt tilbake siden jeg har opplevd at jeg fr kritikk uansett hva jeg gjr, og da virker det litt demotiverende hvis dere skjnner. Jeg tler selvflgelig at andre mener noe annet enn meg, selv om jeg ikke ndvendigvis er enig - men nr alt du gjr og sier blir feil, s blir jeg litt oppgitt. 

For eksempel dette med videregende, som jeg skal begynne p til hsten og som jeg har skrevet litt om i det siste. Det blir morsomt dele hvordan det er g p skole som tenringsmamma til to, med bloggen og alt! Det blir veldig spennende. Men s er det enkelte som mener at det aldri kommer til skje fordi jeg valgte vekk videregende da jeg hadde blitt gravid for andre gang, og da Leo var 6 mneder gammel. Jeg forstr at noen mener at jeg skulle valgt annerledes og satt skole foran alt, men der er ikke jeg. Og det er tross alt min avgjrelse. Men jeg skal jo begynne til hsten, og da har noen bestemt seg p forhnd for at det visstnok (?) aldri kommer til skje. 

Haha, jeg trster meg litt med at det ville vrt galt uansett hva jeg hadde gjort! Hadde jeg latt vre starte p videregende (det har aldri vrt et alternativ alts!) s hadde det vrt galt, og nr jeg n har bestemt meg for starte, er mlrettet og gleder meg - s er det ogs galt. Jeg synes det er litt latterlig. Jeg fr vel bare g med hodet hyt og vise at de tok feil, akkurat som at de som mente jeg aldri kom til klare ta vare p Leo tok feil. Jeg er veldig spent p tiden fremover, og jeg m bli flinkere til se den fine tilbakemeldingen jeg fr p det jeg legger ut, og dere som gir meg litt velfortjent kritikk nr det trengs. Haha!

Og den dagen jeg fler meg ferdig med bloggen kommer nok, men den dagen er ikke i nrmeste fremtid. Jeg fler jeg har mye mer komme med, og hper dere vil flge med videre! ♥

AMMING OG HENGEPUPPER

Var det noe jeg aldri trodde jeg skulle f problemer med da jeg hadde ftt mitt frste barn, s var det ammingen. Det tror jeg var min siste og minste bekymringen, om det i det hele tatt var en bekymring. For la oss vre rlige her: Det SER jo s enkelt ut?

Jeg husker enda den konstante klumpen i magen da jeg hadde ftt Leo, og etter 2 og 1/2 mned mtte si slaget tapt og gi opp ammingen. Dette hres sikkert helt latterlig ut, men den dagen grt jeg til Fredrik fordi jeg var s lei meg over mtte gi opp. Jeg sto ogs opp hver eneste natt for pumpe meg i tillegg til det Leo vknet p natten, jeg hadde vrt gjennom en rekke brystbetennelser og Gudene vet hva. For et sabla styr, og herregud som jeg slet! Jeg fr jo bare lyst til skru tiden tilbake og gi meg selv en stor klem! Og kanskje be meg selv ta meg litt sammen, for det er ikke verdens undergang selv om jeg skjnner at jeg ble lei meg fordi det var viktig for meg f til dette. Noen spurte meg til og med om jeg sluttet amme fordi jeg var redd for om brystene jeg hadde som tenring skulle bli stygge (?) og vel, da s jeg rdt alts. Mest fordi jeg visste at jeg ikke hadde ftt den kommentaren om jeg hadde vrt 15 r eldre.

N har jeg ammet Noah i over ett r, og det har gtt ganske s knirkefritt faktisk. Noe jeg er veldig glad for. Helt inntil n nylig i hvert fall, for n er jeg i gang med avvenning fordi han biter meg til blods og jeg til tider har blitt bekymret for om han er i stand til bite brystene mine i stykker. Jepp, du leste riktig. Faktisk fles det ut som amme en hai med fullt tannsett, om jeg skal vre helt rlig med dere. 

Kan vi forresten bare ta den diskusjonen med at man fr stygge pupper av amme, slik at vi har gjort det en gang for alle? 

1. Det er ikke ammingen alene som i s fall gjr at puppene dine vil henge eller bli "stygge". Dette er det blitt gjort diverse underskelser rundt, og det er ingenting som tyder p at du vil unng hengepupper dersom du lar vre amme! Det er for vrig i hovedsak graviditeten i seg selv, samt en rekke andre faktorer som avgjr hvordan brystene dine blir seende ut etter svangerskap og fdsel: hormonene i graviditeten, vektoppgang, alder, hvor mange barn du har ftt, og forskning viser ogs at det har en del si om du ryker eller ikke. Ryking er nemlig en versting p dette omrdet (ogs).

2. Det er ikke sikkert man fr hengepupper eller "stygge" pupper eller hva enn du er redd for f etter graviditeten heller. Dette er veldig individuelt.  Jeg har ftt to barn og ammet 2,5 mned med frstemann og over ett r med andremann, og puppene mine er veldig langt fra stygge. Har venninner som har ftt strre pupper etter graviditet og amming, og noen som har ftt mindre. Noen som har ftt annerledes form (uten heng), og andre som har ftt litt heng. Jeg forstr jo at mange kanskje ikke synes det mest estetisk tiltalende er ha pupper som man kan slenge over skulderen om man vil holde dem p plass, men jeg tror helt rlig at det er ftallet som fr hengepupper i den graden. Dessuten er ikke amming synderen i seg selv.

3. Folk m for all del droppe amme om de ikke skulle ha lyst til det, jeg har forstelse for at det kan finnes mange grunner til at noen kvinner velger ikke amme. Men om du p blodig alvor mener at du skal la vre amme barnet ditt fordi du ikke vil risikere at puppene dine skal bli "stygge" eller fordi du er redd for f hengepupper, s har jeg en ting si til deg: Ta deg sammen. Og les punkt nr. 1!

Klem

#METOO

Jeg har lurt veldig lenge p om jeg skulle skrive dette blogginnlegget, men n bestemte jeg meg bare for hoppe i det.

#MeToo Kampanjen har gtt som en farsott p nettet i flere uker allerede, og er heldigvis fortsatt like aktuelt enda. Dette er en kampanje som ble startet p Twitter med hensikt om  vise omfanget av seksuell trakassering mot kvinner. Budskapet var: Hvis alle kvinner som er blitt utsatt for overgrep eller opplevd seksuell trakassering skriver MeToo i statusen sin, s ser kanskje folk omfanget av problemet

Jeg kan dessverre ogs skrive #MeToo, men istedet for  skrive en Facebookstatus eller en twitteroppdatering, s nsket jeg utdype mine erfaringer. Jeg blir sint av snakke om dette, men det betyr ikke at jeg burde la vre. Tvert i mot s trenger vi, som oppfordringen lyder, se omfanget av problemet - og da er man ndt til snakke ut selv om det er bde vanskelig og srt. Jeg skriver ikke dette fordi jeg nsker at du skal tenke at det er synd p meg, men fakta er at det er synd at s mange kvinner skal mtte oppleve ting som dette.

Jeg kan huske at jeg har blitt seksuelt trakassert helt ned til fjortenrsalderen. Spesielt ille har det vrt med menn som klapser p rumpa og plystrer p deg. Ser jeg ut som en jvla kjter som du kan plystre p?

Jeg blir ordentlig kvalm nr jeg tenker tilbake p en kveld for noen r siden da jeg var ute p fest med bestevenninna mi. Jeg ble litt for full og hadde tydelig ikke kontroll. Dette s venninna mi som ikke drakk s mye denne kvelden. Jeg vet ikke om jeg endte opp med sovne eller om jeg rett og slett bare blacket ut, men det var tydelig at jeg ikke var ved bevissthet. Venninnen min oppdager at jeg ligger slik p gulvet, og at noen eldre gutter p festen begynte ta p meg. Og n skal jeg komme dere kritikere i forkjpet: Nei, s skulle jeg kanskje ikke drukket s mye da - men jeg har da ikke bedt om bli beflt bare fordi jeg ikke er i stand til motsi meg den handlingen? Jeg var ikke en gang ved bevissthet!

Venninna mi fikk meg ut av festen og fikk kjrt oss til en god kompis av henne hvor vi kunne legge oss. Hun sa hun var redd for hva som hadde skjedd om hun ikke hadde vrt der og ftt meg bort derfra.

Jeg kunne dessverre nevnt mange episoder, dog ikke like ille som overnevnte  - men absolutt "ille nok" til kunne kalles seksuell trakassering. Tidligere i r var jeg p fest hos ei venninne av meg og hadde kun tatt meg et par glass vin, og en mann vi ikke kjente var ogs tilstede p festen siden vi hadde blitt en litt strre gjeng. Da jeg skulle g p toalettet tok han tak i rumpa mi, og jeg spurte han rett ut hva i alle dager han holdt p med. Han svarte med at han kom "borti", mens han smilte lurt. Da fortalte jeg han hylytt at han skulle vre voldsomt forsiktig med  "komme borti" igjen.

Det er helt uakseptabel oppfrsel og jeg blir flau p vegne av menn som holder p slik. Jeg er veldig tydelig med si i fra n selv om jeg kanskje ikke turte det like mye da jeg var yngre, og dette vet dessverre slike menn utnytte seg av. 

Nei, jeg vil ikke en gang kalle dem "menn". Menn plystrer ikke p ukjente damer p gata eller p kjpesenter. Menn klapser ikke vilt fremmede jenter p rumpa. Menn befler ikke overstadige berusede kvinner som ikke er ved bevissthet - ordentlige menn ville srget for at vedkommende kom seg trygt hjem for sove!

Og ekte menn seksuelt trakasserer ikke og overgriper seg ikke p kvinner.

/ Del gjerne 

Flg meg p Facebook her!

KROPPEN MIN ETTER HA FTT TO BARN

Inneholder en reklamelenke

Det er jammen ikke ofte jeg skriver noe om kropp lenger, og for vre helt rlig hper jeg at jeg ikke er den eneste som synes det er litt deilig og befriende. For meg er det deilig ikke skrive s mye om det, og for dere (som sikkert leser flere blogger enn bare min) er det helt sikkert deilig ikke lese s mye om det p i hvert fall min blogg. Det kommer ikke til forandre seg det alts, men jeg tenkte bare si noen ord om det i dag nr jeg skulle vise dere julekjolen min for i r.

For er det ett sprsml jeg har ftt mye siden jeg fikk mitt andre barn, s er det "kan du vise bilder av kroppen din?" sammen med "har du gtt ned alt du gikk opp i svangerskapet?" og videre oppflgingsprsml om kropp, og om den forandrer seg mye etter to graviditeter.

Hvorfor er dette s viktig? Hvorfor etterspr folk bilder av kroppen min for se hvordan den ser ut etter at jeg har ftt to barn? Er det s vedkommende kan sammenligne seg selv med meg? Fordi det mener jeg i s fall er veldig feil. Vi er alle forskjellige og har forskjellige utgangspunkt, og derfor burde man aldri sammenligne seg selv med andre. Aldri!

Jeg vet jeg postet bilder av meg selv i underty etter at jeg fikk Leo, men det kommer aldri til skje igjen. Jeg hadde aldri gjort det igjen om jeg hadde ftt valget. Jeg hadde drlig selvtillit. Men det jeg enda stusser over er at s mange mente at det mtte vre verdens enkleste ting gjre for meg siden jeg var slank. Siden jeg hadde pupper. Siden jeg var tynn. Det handler ikke om hvordan man ser ut, det handler nok mest om hvordan man fler seg. Og jeg flte meg ikke bra eller fin, s da hjalp det ikke hva andre mente.

Jeg husker enda den dagen jeg gikk p butikken med Noah da han var omkring to uker gammel. Jeg hadde p meg en av de gamle buksene mine som overraskende nok passet, og en tettsittende genser. Jeg tenkte ikke noe videre over det, kropp hadde jeg ikke en gang viet en tanke enda da barna tok all min tid og de var det eneste jeg hadde ordentlig fokus p. I lpet av handleturen kom jeg i snakk med en dame som spurte om hun kunne f se den lille nyfdte som l i vognen sin. Selvflgelig, sa jeg. Hun spurte deretter hvor gammel han var, hvorp jeg svarte som sant var at han var litt over to uker gammel. "Og s har du ikke mage lenger i det hele tatt? Wow, s flink du har vrt!" utbryter hun.

Mange ville kanskje bare flt seg bra etter ha ftt en slik kommentar, og jeg tror p ingen mte at damen mente det noe annet enn godt, men jeg fikk en skikkelig drlig smak i munnen. Flink? Jeg hadde ikke vrt flink, jeg hadde ligget p sofaen og spist sjokolade fordi ammingen gjorde at jeg fikk et stsug helt ut av denne verden! Flaks og gener - ja, kanskje. Men flink? Overhode ikke. Det er mye man kan kontrollere - men hvordan kroppen ser ut etter man har fdt barn - det kan ikke alle kontrollere. Enda hvor mye de spiser sunt og trener.

Herregud.. I dette blogginnlegget skulle jeg i utgangspunktet kun vise dere min julekjole som dere kan kjpe HER, men s ble jeg litt vel engasjert. Haha, det har en tendens til skje ganske ofte. Jeg elsker virkelig denne kjolen og ble helt i ekstase da jeg fikk den i posten tidligere i dag. Den blir forresten utsolgt veldig fort, men n har de den endelig inne i alle strrelser igjen!

Jeg kjper s og si aldri ting til meg selv lenger, og n har jeg ikke kjpt julekjole p to r - s da var det vel p tide med en ny en. For de som mtte lure p det s trives jeg godt i min egen kropp n, men det har jeg p ingen mte alltid gjort. Jeg er s glad for at jeg aldri har lagt meg under kniven, selv om jeg p ingen mte mener at de som har gjort det er mindre verdt som mennesker, ei heller dmmer jeg deg om du har lagt deg under kniven. Men jeg synes unektelig det er ganske absurd tenke p at jeg er en av f andre bloggere som ikke har operert meg. Jeg fr litt vondt av de jentene som legger seg under kniven gang etter gang. Jeg tenker at skjnnhetsoperasjoner og fornektelse bare fr tatt deg s langt - til slutt sitter du igjen med deg selv, og liker du ikke deg selv, s kommer ikke all verdens med plastiske operasjoner til forandre p det.

Ha en kjempefin kveld videre!

Klem

JEG HAR EN INNRMMELSE KOMME MED..

Jeg elsker dykke ned i bloggarkivet mitt og se tilbake p hva jeg gjorde for bde ett og to r siden. Det er noe av det mest positive med ha en blogg, jeg vet akkurat hva jeg gjorde alle dagene i alle mnedene flere r tilbake i tid - og jeg tar meg selv stadig vekk i mimre litt tilbake i tid. Dessuten fr jeg litt inspirasjon videre til bloggen av det ogs.

November 2015 er nyaktig to r siden n, og da kikket jeg p nye leiligheter i Oslo. For det var slutt med Fredrik, og fr eller siden mtte jeg ta med meg Leo og ikke bare flytte fra Larvik, men fra pappaen hans ogs. S rart det er se alt jeg skrev, tenkte og reflekterte rundt. Hvis du vil lese litt av det du ogs, s finner du arkivet mitt fra den tiden ved klikke HER. Fremtiden s nok helt annerledes ut for meg den gang, enn hva den gjr n!

 Vet dere hva jeg ikke turte innrmme i etterkant av den perioden? At jeg i etterkant slet veldig lenge med bruddet og at jeg gikk til psykolog. Det kom ikke frem p bloggen, nei. Det burde ikke vre noe flaut lenger si at man gr eller har gtt til psykolog. Men da vet dere det, jeg kan kjenne litt p frykten jeg har for miste Fredrik noen ganger n ogs, men det er veldig mye bedre. Uforutsette og vonde ting kan skje hver eneste dag. Det vil alltid vre mye man ikke har makt eller kontroll over.

Men det betyr ikke at man skal leve i frykt for at noe flt skal skje. At man skal leve etter verst tenkelige situasjon. Jeg har vrt redd for miste Fredrik. Og det kommer jeg nok alltid til vre til en viss grad. S lenge flelsen ikke vokser seg stor, s tenker jeg at det er et sunnhetstegn vre redd for miste den man er glad i. Og jeg vet at han er redd for miste meg ogs. Man kan ikke droppe ha kjreste i frykt for at det kan bli slutt. Man kan ikke slutte  leve og bure seg inne i frykt for at noe flt kan skje. Da lever man jo strengt tatt ikke heller!

Apropos Fredrik. I morgen er det endelig farsdag og jeg har selvflgelig ftt unnagjort alt som skal vre klart til i morgen tidlig. Gaven ligger pent pakket inn p soverommet sammen med farsdagskortet, og bde kake og pappa-frokost er i hus. Jeg gleder meg snn! Jeg hper dere har hatt en fin lrdag hittil, og gleder meg til oppdatere dere senere ♥

Klem

ADOPTERE BORT BARNET SITT

"Har du noen gang vurdert adoptere bort barnet?" Dette sprsmlet fikk jeg flere ganger frste gang jeg ble gravid. Jeg vet at flere av de andre venninnene mine som ble mamma tidlig ogs har ftt det samme sprsmlet.

Tanken p adoptere barna mine har aldri vrt tilstedet, og da jeg frst fikk det sprsmlet synes jeg egentlig det var et ganske frekt  sprre om - selv om jeg fler meg ganske sikker p at det ikke var stygt ment. Det frste ret jeg blogget var ogs det ret jeg fikk Leo, pluss det ret jeg fikk dette sprsmlet - og jeg var s og si konstant i forsvarsposisjon, med tanke p alle de stygge kommentarene jeg fikk p bloggen synes jeg ikke det er veldig rart at jeg ble snn etter hvert. Noe som har hjulpet meg veldig i ettertid er reflektere ordentlig rundt sprsmlene jeg fr, selv om de kanskje noen ganger er ment stygt, og tolke ting i beste mening. Det har man alt tjene p! Kanskje vedkommende bare spurte om det fordi hun tenkte p barnet mitt i magen, Leo, sitt beste - og at hun var redd for at jeg ikke kom til vre en god nok omsorgsperson for han siden jeg var s ung? Det er helt greit om hun tenkte det, det har jo uansett vist seg ikke stemme. Men hun hadde i s fall kun mitt barns beste i tankene, og det er jo egentlig bare fint tenkt!

Jeg s p en dokumentar om mdre som adopterer bort barna sine i tidligere i dag, og hva kan jeg si? Det endte ikke bra for min del, jeg ble veldig rrt. Hiksting og trer er stikkord. Da jeg ble gravid visste jeg at jeg aldri i verden hadde klart adoptere bort barnet mitt. Jeg kjente en tilknytning til det som vokste i magen min fra veldig tidlig av i svangerskapet, spesielt etter ha sett hjerteslagene p ultralyd. Jeg har aldri klart fatte hvordan noen kan vre s mentalt sterke at de klarer gi fra seg barnet sitt frivillig, for det strider jo faktisk i mot alle morsinstinkter. Jeg antar at man er sterk nr det er det eneste alternativet, og at man virkelig er villig til gjre alt for de man elsker, og for at de skal ha det best mulig. Likevel klarer jeg p ingen mte  sette meg inn i smerten de m kjenne p selv.

Jeg tror ingen av oss kan fatte hvor vondt det er ikke kunne se andre muligheter enn mtte gi fra seg barnet sitt. Selv om jeg ikke valgte den retningen selv, har jeg virkelig stor respekt for de foreldrene som selv har spass med selvinnsikt at de selv ogs ser at det er til det beste for barnet sitt at det blir adoptert bort. Det er s beundringsverdig ta et s tungt og stort valg, og det viser at man virkelig har barnets beste i tankene. Det m vre helt vanvittig tft, og det er virkelig hva jeg kaller en god forelder!

JEG GIKK P BARBIE-DOP

I dag tenkte jeg pne meg om noe jeg kun har sagt til et par personer noen gang. Jeg har alltid vrt lys i huden, noe som kanskje vil overraske noen av dere som har fulgt meg p bloggen en stund. Jeg fr overraskende ofte sprsml om jeg er helt norsk, og bemerkninger p at jeg er s "brun og fin". Det er s klart ikke naturlig. Jeg tar solarium og bruker selvbruning, jeg har aldri opplevd bli ordentlig brun naturlig fra solen ute.

Det var vel en periode jeg var yngre, hvor noen tullet litt med at jeg hadde s lys hud. Jeg husker enda de gangene enkelte tullet litt med dette, og selv om det bare var ment som tull, s tok jeg meg nr av det. Kanskje noe de fleste unge, usikre mennesker ville gjort - ikke vet jeg. Jeg har aldri vrt noe blekere enn den typiske Kari eller Ola Nordmann med nordisk hud.

Dette endte rett og slett med at jeg ble s usikker at jeg begynte bokstavelig talt grille meg i solarium. Jeg tok solarium hver dag i en periode p ca 2 mneder, i 40 minutter av gangen, og fikk faktisk en ganske fin farge til slutt. Jeg hadde skikkelig skille, men flte meg fortsatt ikke brun nok. Da saumfarte jeg Google, og fant ut at det fantes noe som heter Melanotan - mest kjent som barbiedop. La meg bare ppeke at dette ikke er et dop per definisjon, det er et syntetisk fremstilt hormon som i all hovedsak skal gjre deg veldig brun - men det er kalt barbiedopet fordi det ogs skal gjre deg slank fordi du mister matlyst. Dette bestilte jeg meg fra en utenlandsk nettside, sammen med spryter og det jeg trengte for sette spryten p meg selv. Jeg injiserte dette stoffet p meg selv i 30 dager, men merket lite forskjell. Jeg flte meg bare voldsomt uvel mye oftere, og fant i etterkant ut at stoffet jeg hadde ftt, ikke var barbiedop.

Gudene vet hva jeg hadde sprytet inn i kroppen min, og hva det var som hadde ftt meg til fle meg s drlig i en hel mned. Jeg fr helt vondt i magen av tenke tilbake p dette, og det er derfor jeg skriver dette blogginnlegget. For advare dere der ute mot dette. Det stoffet jeg sprytet inn i magen min som jeg hadde bestilt p nettet, kunne for alt jeg visste vrt fullt av bakterier som i verste tilfelle kunne tatt livet av meg. Det kunne ogs vrt et helt annet stoff enn det jeg bestilte.

Jeg hadde flaks, og med hjelp av noen jeg kjente fant jeg ut at det mest sannsynlig var saltvann jeg hadde sprytet inn i kroppen min, og at jeg hadde blitt svindlet. Men det stoppet ikke meg som ville bli brun, s jeg prvde p nytt. Bestilte nytt barbiedop fra en annen nettside, og denne gangen fikk jeg nok det jeg bestilte siden jeg merket forskjell og i tillegg fikk de typiske bivirkningene. Etter det mtte jeg min nvrende kjreste, og sluttet relativt fort. Mest fordi det gikk opp et lys for meg om hvor farlig det jeg hadde holdt p med faktisk var!

Dette fles helt sykt tenke tilbake p, og jeg forstr virkelig ikke hvordan jeg turte holde p med dette. Det er flere r siden i dag, og jeg ville aldri i verden gjort det igjen. Aldri! Siden det ikke er lovlig kjpe eller selge, s vet man aldri hva man fr hvis man frst fr tak i det. Det finnes ikke noen eller noe som kontrollerer det som blir solgt, og for alt du vet kan det du skal spryte inn i kroppen din ha blitt laget p en skitten benk i et annet land, hos noen som er desperate etter tjene penger. bruke dette stoffet er som spille russisk rullett med helsen din!

vre brun er en del av dagens skjnnhetsideal, og det var nok ogs litt av grunnen til at jeg startet med det. Jeg skjnner at man nsker vre brun, for min del handlet det ogs om passe inn. Men vet dere hva? Da fr man heller ta spray tan eller bruke selvbruning. Eventuelt reflektere litt over hvorfor det er s forbaska viktig. Jeg har hrt om flere som har havnet i koma etter ha injisert barbiedop fullt av bakterier inn i kroppen sin i desperat forsk p bli brune. Ingen brunfarge er verdt risikere livet sitt for!

Del gjerne denne advarselen videre med vennene dine.