hits

TANKER

HVA SKAL BARNET HETE?

Spesielt Unge mødre blir stadig kritisert for sine nytenkende og kreative navnevalg. Her sitter navne-mafiaen på sidelinjen og kritiserer alle som ikke velger å kalle barna sine Oddbjørg og Ola, alle som går utenfor A4 boksen, og alle som våger å tenke nytt. Og jeg synes det begynner å bli ganske smålig nå.

Okei, jeg ser den. Nytt og ukjent er skummelt - Det er greit. Men må absolutt alle hete Astrid fordi du mener at den type navn er de fineste? Hadde ikke det blitt helt grusomt kjedelig i lengden?

Liker du ikke ikke navnet Leo? Liker du ikke at noen velger å kalle datteren sin Eleah? Da er det jammen meg bra at du har fri vilje og ikke er tvunget til å kalle barna dine det andre foreldre velger. Da er det jammen godt du kan velge å la være, og heller gå for et navn du selv liker godt.

Ettersom vi er forskjellige og med det også har ulik smak når det kommer til for eksempel navnevalg, så er det jo forståelig at vi alle sammen ikke kan være fullstendig enige om hvilke navn som er fine og ikke. Uansett hvilket navn du ville valgt, så er det noen der ute som ikke synes det er det fineste navnet. Men det betyr vel ikke at man skal måtte ta hensyn til hva andre mener? Da får man jo til slutt aldri valgt noen navn!

Jeg skal ikke lyve, jeg synes ikke absolutt alle navn er like fine. Men jeg klarer å beherske meg, og jeg skriker ikke ut at et navn er "white trash" bare fordi det er et navn jeg personlig ikke kunne ha valgt til mitt barn. Det er lov å bruke hodet!

Jeg har med tiden blitt mer glad i tradisjonelle navn, slik som Astrid, Åshild, og så videre. Det betyr ikke at jeg dømmer foreldre som kaller barna sine Leander eller Maria Jeanette. La oss legge fra oss å snakke stygt om andres navn, vi som er voksne må huske på at barna følger med og tar etter oss. Det er uansett ikke verre enn å la være å si det høyt om du kommer over et navn du ikke synes er verdens vakreste. Ærlig talt!

Navnet skjemmer ingen. Men hva du sier om navnet kan gjøre nettopp det. Det er noe å tenke over!

Klikk gjerne på "liker"-knappen under blogginnlegget om du er enig ♥

INGEN BARN SKAL MÅTTE GRUE SEG TIL JUL

Tidligere i sommer var jeg på ferie med mine to små barn på et særs barne- og familievennlig hotell i Spania - hvor jeg opplevde å møte på en overstadig beruset mamma da jeg var på lekeplassen med sønnen min. Dette skrev jeg om på bloggen. Det var også vanskelig å ikke legge merke til hvor mange foreldre som satt ute på hotellet på kveldene på ulike restauranter, og drakk alkohol med både egne og andres barn som tilskuere.

Nå nærmer vi oss jul. Vi nærmer oss kosen, vi nærmer oss julegavene, vi nærmer oss julematen, og vi nærmer oss høytiden hvor så mye som 150.000 tusen barn gruer seg til, fordi de opplever at foreldrene deres drikker for mye. Mørketallene har jeg ikke en gang lyst til å tenke på.

Jeg er ingen moralens vokter eller motstander av alkohol, men denne hendelsen preger meg fortsatt. I mine øyne er dette fullstendig galt! Etter at jeg skrev om hendelsen på bloggen, merket jeg allerede at folk blir rimelig sinte om du prøver å ta fra dem kosen deres i form av alkohol. Måtte det være på sydenferie med barna, på helgetur med barna, eller i julehøytiden med familien. Men jeg er ingen motstander av at du skal få kose deg, jeg er en motstander av at kosen din skal gå utover barna. For ingen barn skal måtte sitte og grue seg til jul fordi man ikke klarer å begrense alkoholinntaket sitt som voksen!

Til jul kommer jeg ikke til å røre alkohol, og den avgjørelsen har jeg ikke tatt fordi jeg blir full av ett glass vin. Det handler om prinsippet, hvorfor må man på død og liv drikke for å kose seg i julehøytiden? På ferie? På helgetur med barna? Det virker som at det er mange der ute som ikke klarer å kose seg uten å drikke. Jeg tenker som så: Hvor mye koster det meg å droppe å drikke alkohol i julen? Ikke spesielt mye, gitt.

Jeg mener ikke at andre foreldre er dårlige foreldre om de tar seg et glass vin eller øl til maten. For jeg forstår at man kan synes at det hører til for kosens skyld - og at det kan være viktigere for andre enn det er for meg. Det skal være lov og kose seg, og du skal selvfølgelig få ta egne valg når det kommer til hvor mye alkohol du skal drikke. Men drikker vi med barn i nærheten, så er vi nødt til å tenke over hvor mange glass vi tar.

Da jeg tidligere i sommer skrev om at jeg ikke drakk alkohol på feire med barna mine, stilte flere spørsmål omkring hvordan jeg skal klare å lære barna mine til å ha et sunt forhold til alkohol om jeg ikke viser at jeg drikker rundt dem og at det gjøres med omhu. Det spørsmålet får jeg sikkert nå også.

Jeg sitter kun og lurer på hvorfor jeg absolutt må introdusere barna mine for alkohol når de er 2,5 år og 1 år gamle? Og MÅ det skje pronto? Kan det ikke vente til de er eldre, til jeg kan forklare og til det kan gjøres utenom høytider, når de likevel enda er så små? 

Du merker kanskje ikke så mye forskjell på 2 og 4 glass vin til julematen, du tåler kanskje en del alkohol før du blir synlig påvirket, tenker du selv. Da blir mitt spørsmål: Hvordan vet du hvor mye barnet ditt tåler?

/ Del gjerne.

HVIS JEG MÅTTE VELGE...

God fredag! Nå føler jeg overskriften ble veldig gravalvorlig, men sannheten er at dette egentlig skal være et litt morsommere blogginnlegg. Jeg har sett flere andre bloggere svare på ulike dilemmaer i det siste, og tenkte at jeg kunne prøve det jeg også for å se om det var noe dere kanskje synes var morsomt å lese om. Jeg vet i hvert fall at jeg synes det, Fredrik og jeg har stadig vekk slike runder med hverandre når vi kommer på sånne rare dillemmaer.. Det er jo så vanskelig og morsomt! Ender ofte med at vi sitter igjen og ler oss skakke :-) Jeg fikk faktisk også med meg at de hadde noe lignende på tv-programmet Farmen her om dagen, og da lo jeg godt altså!

Hvis jeg måtte velge...

♥ Gå på do ute i naturen hver gang du må på do resten av livet, eller bade/dusje ute i naturen hver gang du må det? - Dusje ute i naturen resten av livet. Gå på do ute klarer jeg simpelthen ikke, kall meg gjerne fin på det men da får jeg heller isbade altså.

♥ Sove uten dyne eller uten pute resten av livet? - Uten pute, tror jeg! Elsker dyner. Så da får jeg heller ende opp med kroniske nakkeproblemer, noe jeg føler jeg får dagen etter hver gang Leo har rappet fra meg puten min en gang i løpet av natten som var.

♥ Være døv resten av livet, eller være blind? - Jeg takler faktisk ikke tanken på å ikke se noe, så det er jeg villig til å gå ganske langt for å unngå. Men fy søren så trist det hadde vært å aldri kunne høre stemmen til de jeg er glad i igjen, samt musikk og lyder generelt. Det må uansett bli døv!

♥ Ingen som møter opp i bryllupet ditt, eller ingen som møter opp i begravelsen din? - Auch. Helst ingen som møter opp i bryllupet! Jeg føler at ingen som møter opp i begravelsen er noe av det verste som kan skje. Så trist!

♥ Møte opp på alle fremtidige taler holdt av Donald Trump og juble som en gal, eller tattovere navnet hans i pannen din? - Tatoveringer i ansiktet er ikke på tale, så jeg går for førstnevnte selv om det er sosialt selvmord de luxe. Haha.

♥ Kle deg naken hver gang noen sier hei i nærheten av deg, eller aldri kunne snakke igjen? - Kle meg naken og håpe på at folk ikke sier hei til meg.

♥ Gifte deg med eksen eller 1 år i fengsel? - Gifte meg med eksen og få tak i skilsmissepapirer fort som bare rakkern. Min største frykt er å havne i fengsel!

Være laktose, gluten og melke-intolerant, eller hyperallergisk mot alkohol, røyk og snus? - Hyperallergisk it is! Å kunne spise all slags mat er viktigere enn alkohol og tobakk.

Gå grunnskolen om igjen, eller sitte i fengsel i 6 måneder? - Gå grunnskolen om igjen. Med tungt hjerte.

♥ Lage middag i 50årslaget til Gordon Ramsey eller underholde i 50årslaget til Simon Cowell? - Altså... Ikke lage mat til Gordon hvert fall!

Spise julemat hver dag resten av livet eller aldri kunne feire jul igjen? - Spise julemat hver dag. Jepp, så glad er jeg faktisk i jul. Haha!

Jeg ønsker dere en riktig god helg!

GRATULERER MED FARSDAGEN!

I dag har Leo, Noah og jeg ordnet i stand til å feire farsdagen for Fredrik! Barna våknet klokken 04:30 i dag, så da heiv jeg meg opp og det gikk naturligvis noen timer før vi vekket Fredrik. Han fikk frokost på sengen bestående av stekte egg, bacon og tomatbønner - sammen med kaffe og en brownieskake jeg klarte å brenne litt. Haha! Selvfølgelig servert sammen med gaver og verdens kuleste farsdagskort! Fredrik ble kjempeglad og var veldig takknemlig, han mente jeg ikke ikke skulle ha stresset så med dette, men både dette og denne dagen i seg selv fortjener han så hinsides mye, i likhet med så mange andre pappaer der ute!

Å være pappa betyr ikke nødvendigvis å være biologisk pappa.  En «hvilken som helst» mann kan gjøre en kvinne gravid, men det er såvisst ikke alle som kan kalle seg pappa av den grunn spør du meg. Stiller du ikke opp for barna dine er du ingen pappa i mine øyne, sånn er det med den saken.

Du har vært der for barna våre siden dag 1, Fredrik! Du trøster, bysser, koser, ler, klemmer, og setter grenser når det trengs. Du blåser på når de har slått seg, synger nattasanger, og du lar barna prøve og feile mens du står på sidelinjen og heier dem frem. Du står på hver dag og du gjør meg så forbanna stolt av å ha deg som far til mine barn. 

Gratulerer med farsdagen til alle flotte fedre!

"DET VAR ET PR STUNT!"

"Bruddet vårt i 2015 var et PR stunt, og det samme var blogginnleggene jeg skrev i vinter om at Fredrik og jeg slet i forholdet vårt."

Hver eneste gang jeg opplever noe stort, vondt eller overraskende i livet mitt, så er det noen som skriker PR stunt.

Bruddet med Fredrik som folk enda ikke klarer å legge fra seg, var tydeligvis et PR stunt. Da vi slet i vinter i forholdet vårt og jeg valgte å skrive om det? Tydeligvis et PR stunt det òg. At jeg ble gravid på nytt som 17-åring? Et PR stunt det også, gitt. Jeg ser samme tendens i kommentarfeltene hos andre bloggere som åpner seg om alt fra nakenbildespredning til brudd. Folk tror tydeligvis ikke at det finnes grenser for hva bloggere gjør for oppmerksomhet, likes og klikk.

Mange bloggere kan leve av bloggen sin. Det betyr ikke at de er noe mindre menneskelige enn dere som leser bloggene. Bloggere opplever også ting på godt og vondt, akkurat som alle andre, og bare fordi man velger å være åpen om det betyr ikke det at det som blir skrevet ikke er sant. Som blogger liker man selvfølgelig engasjement og oppmerksomhet - klikk også, men det finnes da vitterlig viktigere ting i livet enn plasseringen man har på topplisten!

Ikke misforstå, fordi selvfølgelig tar jeg jobben min som blogger seriøst. Men integritet er viktig, og jeg er ikke villig til å gjøre alt for å få klikk på bloggen. Da vil jeg heller få klikk på bloggen fordi jeg skriver gode blogginnlegg. Jeg er ikke villig til å lyve på meg problemer i kjæresteforholdet mitt for få å oppmerksomhet. Jeg er ikke villig til å fake et brudd for å få klikk på bloggen, og jeg er såvisst (!) ikke i stand til å bli gravid for oppmerksomhet og likes på bloggen! Det føles helt skrudd å i det hele tatt måtte opplyse om dette. Livet mitt sirkulerer ikke rundt bloggen selv om den er viktig for meg, hvilket det ser ut som at noen blogglesere oppriktig mener.

Jeg ser lenger enn nesetippen min også, og anser meg selv som rimelig oppegående. Dessverre, vil jeg si, så fenger blogginnlegg om drama og privatliv. Jeg skulle faktisk ønske det ikke var slik, men sånn er det. Etter flere år i bloggverden er ikke det akkurat vanskelig å se. Mitt mest leste blogginnlegg heter "17 ÅR OG GRAVID MED MITT ANDRE BARN" Og jeg ser jo hvorfor, fordi overskriften lyser skandale. Jeg var på 10. plass over bloggere i Norge dagen etter jeg hadde skrevet om at det var slutt mellom Fredrik og meg i slutten av 2015, men hva betyr vel lesertall og toppliste-plassering når det gjør vondt å i det hele tatt puste? Jeg hadde akkurat mistet kjæresten min, så hvor mye tror dere den plasseringen betydde for meg?

Det er helt greit å ikke være enig i hvor mye jeg tidvis har delt her på bloggen, og noe helt annet å anklage meg for at det jeg skriver er løgn. Jeg er alt for glad i leserne mine til at jeg hadde klart å ha samvittighet til å lyve for dere. Jeg utelukker ikke at noen bloggere er i stand til det, men jeg er definitivt ikke en av dem!

Klem

BARNEBURSDAGEN SOM INGEN KOM I

Jeg går en liten tur med babyen min i vognen som er på nippet til å sove, når jeg like ved sentrum må stoppe opp for å rette på noe på vognen min. Rett ved siden av står ei jente og det som ser ut som mammaen hennes. Mammaen til jenta og jenta står og snakker sammen, og man kan se at hun er på nippet til å gråte.

"Mamma, hvorfor kom det ingen i bursdagen min?"

Hjertet mitt synker. Bare så det er sagt: Jeg har ikke for vane å overhøre andres samtaler, men siden hun sto så nærme var det vanskelig å la være å høre hva hun sa. Mammaen til jenta setter seg ned på huk og forteller henne optimistisk at de heller kan ordne et nytt bursdagsselskap til helgen igjen.

Da sier jenta "Men tenk om det ikke kommer noen da heller" gråtkvalt.

Jeg er egentlig på vei til å gå for å fortsette turen min når jeg innser at jeg bare ikke klarer å gå fra denne situasjonen. Jeg stopper opp, snur og setter meg på huk foran den gråtende jenta.

"Hei du! Vet du hva? Jeg har kjempelyst til å komme i bursdagen din" Det bare glipper ut av meg. Glemmer litt at det kanskje er sprøtt av meg å si til en fremmed jente, men pokker heller. Vær et medmenneske.

Jenta ble så glad. Jeg hilser på mammaen hennes, spør jenta hvor gammel hun blir, og om hun hadde gledet seg lenge til bursdagen sin. Vi sto en stund og snakket. Hun fikk se litt på babyen min som sov i vognen sin, og ble veldig glad for å høre at jeg hadde lyst til å komme i bursdagen hennes når ingen av vennene hennes dukket opp.

Denne jenta fyller 8 år denne uken, og ingen kom i bursdagen hennes i går.

Bildet hentet: https://unsplash.com/search/photos/

Unnskyld meg, men hva i helvete? Jeg sitter og gråter når jeg skriver dette blogginnlegget fordi jeg er så rasende!

Jeg har de siste årene fått med meg sakene i media om barn som skal feire bursdag og at ingen dukker opp, men jeg trodde helt ærlig at det hørte sjeldenhetene til. Det har jeg fått oppleve i dag at dessverre ikke er tilfellet. 15 stykker ble invitert, og ingen dukket opp. En liten jente som hadde gledet seg til bursdagen sin og pyntet til selskap måtte sitte alene i bursdagsselskapet sitt på Halloween. Dette kan ikke vi som foreldre akseptere!

Det er kanskje ikke ditt barn det gjelder. Eller ditt barnebarn, eller din nevø. Men det er noens barn. Det er noens barnebarn, og det er noens nevø. Vi kan ikke tenke at dette ikke angår oss bare fordi det ikke skjer alle av oss.

Jeg kjenner til tidsklemma. Jeg har to små barn og lever i tidsklemma sjæl. Jeg skjønner at det er lett for foreldre med en hektisk hverdag å tenke at "vi har ikke tid til dette", men barnebursdager er noe alle bør velge å prioritere! Man skal virkelig ikke kimse av hvor viktig et slikt selskap er for et spent lite bursdagsbarn.

Og om barnet ditt mot all formodning ikke kan komme i Hanne, Lucas eller Henrik sitt bursdagsselskap, så gir man for pokker beskjed så fort man finner ut av det. Et bursdagsselskap er med stor sannsynlighet organisert på forhånd med bursdagsinvitasjoner og det hele, så her finnes det ikke unnskyldninger.

Da jeg var liten var det stor stas å bli bedt i bursdag, og jeg gledet meg fra det jeg fikk invitasjonen og helt til dagen var kommet. De andre barna jeg kjente gjorde det samme. Hva har skjedd? Er det foreldre som tenker at selv om de ikke sender barna sine avgårde til Hanne, Lucas eller Henrik sitt bursdagsselskap - så er det sikkert noen som gjør det? For om alle tenker sånn er det hvert fall ikke rart at ingen dukker opp!

Ingen barn skal måtte feire bursdagsselskapet sitt alene!

DET MÅ TA EN SLUTT

Jeg har gjort gjort en stor feil i det siste, egentlig også de siste månedene. Jeg har blitt helt opphengt i eget utseende og det er faktisk litt skummelt å innse hvor ille jeg har vært. I syden for eksempel, visste dere at jeg hadde på meg løsvipper og lipliner hver eneste dag? Jeg klarte ikke å gå ut dørene helt ut av sminke selv i et land hvor jeg ikke kjenner noen, flere timer med fly hjemmefra. De fleste kan kanskje ta seg en tur på butikken med joggebukse og uten sminke, for meg føles det helt umulig.

Noen av dagene i syden endte jeg faktisk med å gå opp på hotellrommet rundt lunsjtider for å ta på meg hudsminke også, fordi jeg rett og slett ikke taklet å gå uten lenger. Jeg følte meg så uvel og fæl. Jeg klarte ikke å la være å tenke på hvordan jeg så ut, og hadde konstant indre uro. Det høres sikkert helt latterlig ut, men det var helt grusomt. Dessuten følte jeg meg også som en dårlig mamma som tenkte på hvordan jeg så ut for andre hele tiden, det lå på en måte alltid i bakhodet. Og det burde det ikke gjøre når man er på ferie med barna sine.

På andre måter har jeg lagt merke til at det også har gjenspeilet seg litt på bloggen også, veldig ofte lar jeg være å legge ut bilder av meg selv fordi jeg ikke synes de er bra nok. Jeg legger sjeldent ut bilder av meg selv i joggebukse, når jeg slapper av med familien eller med mindre sminke lenger - slik jeg gjorde før. Jeg føler ikke jeg ser bra nok ut når jeg gjør det, og det er litt flaut å innrømme.

Så derfor bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg drite i det. Hvilket forbilde er jeg for barna om jeg fortsetter slik? Det er ikke realistisk heller. Det verste man kan si til noen burde ikke være "stygg", og det fineste man kan si til noen burde heller ikke være at man er pen. Jeg sitter også i sofaen i joggeklær og med gårsdagens sminke på søndagene. Jeg er også sliten og får poser under øynene. Noen morgener rekker jeg ikke dusje og må bruke tørrsjampo i stedet, og jeg har ikke perfekt sminke hver eneste dag. Jeg er menneskelig, og det er jeg nødt til å tillate meg selv å være òg.

Så i stad da Fredrik skulle ta noen bilder av meg med barna, så ville jeg ikke skifte til finere klær, ta på meg løsvipper og bruke både mer sminke og mer tid på at det skulle se så bra ut som hodet mitt har fortalt meg at det burde gjøre. Jeg ville bare at han skulle ta bilder av oss sammen, på en fin og avslappende søndag. Så da gjorde vi det. Jeg er så lei av å ha det slik jeg har hatt det i alt for lang tid nå, så selv om dette er vanskelig og sårt så jeg setter en stopper for det. Jeg synes faktisk det var veldig vanskelig bare å åpne meg om dette, men jeg orker det rett og slett ikke lenger - og da tror jeg ting blir veldig mye bedre fremover nå som jeg forandrer det. Ønsker alle sammen en kjempefin søndagskveld!

KOMMER TIL Å SAVNE DEM!

Hei dere! Måtte bare skrive en liten oppdatering til dere nå, det føles alt for uvant og rart å ikke skulle blogge på en hel dag. Barna har dratt til besteforeldrene sine, de dro allerede i ettermiddag - for i kveld har Fredrik og jeg barnefri. Selv om jeg kommer til å savne barna noe voldsomt, så har jeg gledet meg litt til å bare være litt sammen med Fredrik, og bare være oss uten å være foreldre. Det er litt rart at den friheten jeg kan kjenne på nå, er noe de fleste av de på min alder kjenner på hver dag og hver helg. Det er uvant selvfølgelig, spesielt når begge er borte og ikke bare en av dem. Men jeg tror de kommer til å kose seg kjempemasse, og er ikke det minste bekymret!

Å være borte fra barna er alltid noe jeg gruer meg litt til i forkant, men jeg erfarer jo også at det går veldig fint. Og jeg vet at jeg trenger å være litt 19 år noen ganger også, og ikke bare fulltidsmamma. Jeg gleder meg til å oppdatere dere masse i morgen og håper dere storkoser dere i kveld, og har en flott lørdagskveld ♥

EN 19-ÅRING SAMMEN MED EN 50-ÅRING

Det er vanskelig å glemme den gangen jeg var gravid og var på besøk hos foreldrene mine i Gjøvik. Jeg måtte på sjekk på sykehuset på grunn av akutte smerter. Siden mamma hadde tatt et glass vin, kokte det ned til at pappa måtte kjøre meg, og bli med meg på sjekken. Legen på sykehuset trodde min pappa var faren til barnet mitt og det hele endte i en skikkelig klein episode som jeg ler av enda om jeg tenker for mye på det. 

Historien gjentar seg til det kjedsommelige hver gang jeg er med pappa og barna mine ute i offentligheten. I sommer var for eksempel pappa og mamma med meg og barna mine på BØ sommerland. 2-åringen skulle leke litt med bestemoren sin, så "plutselig" var det kun pappa, meg, og lille Noah som var 8 måneder gammel og satt rolig i vognen sin. Vi bestemte oss for å kjøpe litt is og kaffe for å sette oss litt ned i en kiosk utendørs, og endte opp med å stå i en halvtime i kø (uten å overdrive) og køen var rett ved alle bordene, som for øvrig var opptatte av mengder med folk. Ja, dere ser sikkert hvor dette går hen.

Jeg skjønner jo hvordan det kan ha sett ut. Meg selv, som ikke kan skryte på meg å se så innmari voksen ut selv om jeg er blitt 19 år, med mine 160 centimeter, er veldig liten av natur, og babyen i vognen som åpenbart også var min. Og pappa da. Snille pappa, som er i 50-årene, og han ser absolutt ikke gammel ut i den forstand, men man ser at han har levd et liv og sånn skal det jo være når man har levd i fem tiår.

Hvis blikk kunne drepe, så tror jeg pappa hadde blitt massemordet den sommerdagen. Jeg måtte faktisk ved flere anledninger holde meg for å ikke bryte ut i latter. Det er lett å tenke at "men du vet jo ikke med sikkerhet hva folk rundt deg tenkte" men tro meg... Hadde du vært der hadde du nok ikke vært i tvil du heller. Folk ristet på hodet, hvisket, og noen pekte for seg selv også. Jeg tror ikke pappa umiddelbart var den mest populære mannen innen rekkevidde, for å si det sånn. Jeg husker spesielt ei dame som satt ganske nærme som kikket på pappa fra vi stilte oss i køen, til vi gikk. Hun hadde et "Hva faen er det du holder på med?"-blikk siktende inn mot pappa og hun bommet ikke.

Greit, så har det ikke alltid vært like morsomt å bli stående i slike situasjoner. Men vet dere hva? Jeg likte faktisk det faktum at folk reagerte. For om jeg hadde hatt en tenåringsdatter, og hun hadde blitt sammen med en 50-åring - så tror jeg nok at jeg med stor sikkerhet hadde reagert.

Spørsmålet da blir hvorfor. Hvorfor hadde jeg reagert. Jeg tror jeg hadde vært redd for om hun som ung, sårbar og muligens usikker jente hadde blitt utnyttet. Jeg tror det for mange handler om frykt og redsel for de man er glad i. Men samtidig kunne jeg aldri visst om det virkelig hadde vært ekte, og om de to virkelig elsket hverandre og at de hadde giftet seg i fremtiden. Ei heller om hun like greit kunne blitt utnyttet av en mann på samme alder. Så er det riktig at man setter en stopper for et kjæresteforhold som for alt man vet kan være ekte, på grunn av egne fordommer?

Man kan jo ikke alltid velge hvem man forelsker seg i, og hvem man er handler om mer enn alderen som står på passet ditt.

Samtidig tror jeg også at noen av reaksjonene også kommer av frykt for pedofili. Hvis en mann forelsker seg i en 18 eller 19-åring, er han også da i stand til å forelske seg i litt yngre jenter? Som da per definisjon er å regne som barn.

Hva tenker dere? Hva er greit og hva er ikke greit? Hvor går grensa når det kommer til aldersforskjell i et forhold?

EN KRISE KOMMER SJELDENT ALENE

Da jeg nesten akkurat hadde startet bloggen hadde jeg også laget meg bruker på et mammaforum, for å prøve å forberede meg bedre til tiden som ventet med mitt aller første barn. Dette var selvsagt anonymt. Jeg skrev ingenting der inne som jeg kan huske, men jeg leste mye. Gode råd til den første tiden med baby, hva andre mødre hadde fått bruk for og ikke av babyutstyr, og mer til. En dag husker jeg at det plutselig var laget en tråd om meg der, og at jeg hadde skrevet et blogginnlegg om en ønskeliste med ting vi ønsket oss til Leo. Ingenting spesielt på den, typiske babyting og babygaver. Likevel var det ikke akkurat noe som ble godt tatt i mot, så jeg ble raskt et diskusjonstema, og det samme ble bloggen.

Jeg husker spesielt godt en kommentar som kom inn. Endelig en fornuftig voksen dame som ba folk ta seg sammen, og samtidig slang med at jeg kom til å bli hardhudet etter hvert. Skikkelig hardhudet.

Hun hadde rett! Kriser kommer sjeldent alene, og som at bildene som har lekket ikke var nok så står jeg jammen meg ovenfor en ny krise nå. Er det mulig? Vel, ja. Kommer jeg til å takle det? Absolutt!

Jeg er ikke like skjør som jeg var tidligere, og jeg kommer ikke til å kaste bort livet mitt med å være bitter. Misforstå meg ikke, jeg gir meg lov til å være både sur, sinna og lei meg noen dager. Det er naturlig å kjenne på de følelsene på samme måte som glede og lykke, og man er ikke svak av den grunn. Men jeg burer meg ikke inne og dyrker de negative følelsene, selv om det også kan friste noen ganger. Jeg ser på det jeg har, og tenker på alt jeg har som andre mennesker i andre deler av verden bare får møte på samme måte i drømmene sine. Og selv om noen mener at det kanskje er jævlig politisk korrekt å si, så hjelper det faktisk.

Jeg lever et godt liv, jeg er sikker på meg selv, og jeg har to barn som jeg trenger meg mer enn jeg trenger meg selv. Så lenge jeg har dem, vil det alltid gå bra.

Jeg har smilt i dag, og det skal jeg gjøre i morgen også.

Håper dere gleder dere like mye til helg som jeg gjør! Stor klem

AVSLØRT

I dag har dagen blitt tilbrakt inne med regnet pøsende utenfor, sammen med begge guttene mine alene. Vi sitter i stuen alle tre og tven surrer litt på i bakgrunnen mens vi leker på gulvet. Leo får plutselig øyne på en gravid dame som dukker opp på skjermen.

"Oi!" utbryter han.

"Mamma! Se på den! Stoor mage!" fortsetter han.

"Ja, vet du hva Leo? Hun har en baby i magen og det er derfor magen hennes er så stor." svarer jeg mens jeg smiler til det mildt sagt overraskede ansiktet hans.

Nye bilder av den gravide damen ruller over skjermen, og nok en gang utbryter Leo med store øyne "Oi!" akkurat like overrasket som første gang.

"Mamma?" Leo kommer bort til meg mens jeg sitter med Noah lekende foran meg. Han står foran meg og klapper meg på magen mens han ser gravalvorlig på meg, før han sier:

"Baby?"

Takk skal du ha Leo :-)

JEG FØLER MEG SÅ HELDIG

"Du mamma?"

Jeg sitter i bilen hjemme på gårdsplassen i Gjøvik med min mamma i oktober 2014.

"Jeg skal ikke bare lage meg blogg, da?" fortsetter jeg.

"Ja, hvorfor ikke?" svarer hun mens hun starter bilen.

Så da gjorde jeg det.

Mammaog16 kalte jeg bloggen, men jeg følte at det ikke passet helt, så jeg slettet den etter noen dager. Deretter startet jeg denne bloggen.

Etter utallige tullespørsmål om at jeg "må jo lage meg blogg nå som jeg er 16 og gravid!" sammen med refleksjoner og tanker jeg hadde gjort meg opp selv. Jeg ville skape noe eget, noe jeg savnet da jeg selv var gravid og trengte å føle at jeg ikke var alene om situasjonen. For det føltes utvilsomt slik ut, selv om statistikk viser at det er et tosifret tall 16-åringer som blir det hvert år. Ikke at det er så himla mye, og ikke at ønsket mitt var at det skulle bli flere. Men bare jeg kan bidra til at èn person ikke føler seg så alene om situasjonen sin som jeg gjorde så har jeg nådd målet mitt med bloggen.

Når man ser så mye statistikker og tall som det jeg har gjort de siste årene siden bloggen var et faktum i oktober 2014, for nøyaktig tre år siden nå, så er det lett å tenke at når det står at de mange tusen leserne jeg har hatt, bare er tall. Men det er jo mennesker, det er dere som leser hver dag. Det er helt sykt for meg å tenke, og jeg er så ydmyk og ikke minst takknemlig for alle dere som følger meg og leser det jeg skriver. Å være ung mamma har aldri vært noe særlig enkelt, men støtten jeg har møtt gjennom bloggen og fremfor alt trofaste blogglesere har virkelig gjort det lettere å tenke at jeg har vært god nok, og en flink nok mamma.

Dere har vært med meg gjennom brudd, to fødsler og graviditeter som tenåring, kolikkhelvete, flytting, utallige dates med Fredrik, herlige dager med barna og blitt med på å skape en toppblogger. Og det hadde jeg aldri trodd noen gang.

For meg vil jeg nok alltid bare være Jessica.

Jeg må innrømme at det er helt rart å tenke på hvor mye som ville vært annerledes i dag om jeg aldri hadde klikket meg inn på «Opprett din egen blogg» den tidlige formiddagen for tre år siden!

GRAVID UTEN Å MERKE DET?

Jeg hadde aldri trodd at det faktisk var mulig å bli gravid uten å merke det! Jeg må innrømme at jeg har sett en del på amerikanske serier som tar for seg dette temaet, og siden det har vært serier har jeg fundert på hvor troverdig det egentlig er - og lurt på om det egentlig går an. Jeg mener, hvordan går det an å ikke legge merke til at barnet sparker, og at man har null plager? Og ikke minst ingen/liten tegn til babymage?

Dette har fascinert meg helt siden før jeg ble gravid for første gang - og det er skremmende at det viser seg at det er mulig! Du skal for øvrig ha ganske flaks/uflaks (alt ettersom hvordan du ser det) om det skjer da. Da jeg gikk gravid med Noah begynte jeg å snakke med en bekjent som ikke fant ut at hun var gravid før hun var 7 måneder på vei. Det er så sprøtt! Enda mer skrudd er det når jeg hører historier om jenter som ikke vet at de er gravide før de føder. Herregud så rart det må være! Ingen tid til å forberede seg mentalt, forberede alt det praktiske, og herrejesus for et sjokk! "Heldigvis" er det vel rimelig sjeldent, men jeg tviler ikke på at det har skjedd selv om det kan være vanskelig å tro når man hører om det for første gang.

Jeg har heldigvis ingenting å bekymre meg for siden jeg er så lav og liten så hadde ikke babyen hadde noen sted å "gjemme seg" i magen min. Jeg leste et sted at det var en stor prosentandel av de som ble gravide uten å oppdage det før langt ut i svangerskapet som var høye, og de også bar babyen på en måte så man ikke nødvendigvis kunne se utenfra - samt at babyen gjerne lå på en måte slik at det var vanskelig å legge merke til spark. Noen var også overvektige, og det kan jo også være en grunn til at det ikke synes så veldig godt. 

I tillegg har jeg allerede båret frem to barn, og når jeg har bikket 20 svangerskapsuker har det ikke akkurat vært noen tvil. Haha! Jeg tror det hadde vært umulig for meg å ikke legge merke til det etter hvert om jeg hadde vært gravid, heldigvis kan man vel si. Det må være utrolig tøft å finne ut om et svangerskap på den måten, og jeg tror ikke jeg hadde taklet det noe særlig bra. Jeg synes det var sent bare å finne det ut i svangerskapsuke 9, og husker at jeg synes det var så rart at jeg ikke hadde merket noe tidligere..

HAN FORLATER OSS

Endelig fredag! Det ble overtidsjobbing på Fredrik i dag også, så jeg har hatt nok å henge fingrene i kan man trygt si. Haha! Kjempekoselig med litt kvalitetstid med guttene helt alene, men jeg sovnet klokken 03:00 i natt så jeg har vært og følt meg som en vandrende zombie i hele dag. Jeg tåler for øvrig å få lite søvn selv om jeg blir litt sliten, så til tross for at det ideelle hadde vært å sovne tidligere så er det jo ikke alt man kan styre dessverre.

Men det har ikke gjort denne fredagen noe mindre bra altså! Jeg har fått gjort masse her hjemme til helgen, samtidig som Noah sov en god lur tidligere i dag. Jeg var i sterk tvil om hvorvidt jeg skulle gå og legge meg eller ikke da kan dere tro, men jeg endte med å ikke legge meg. Da han våknet igjen hadde jeg funnet igjen noe av det gamle ulltøyet til Leo fra han var baby som vi har tatt vare på, for i dag kunne vi endelig bruke det til Noah i høstkulda! Jeg tok verdens herligste bilde av Noah i stad også, som jeg la ut på Instagram. Det er ikke alt på Instagram som kommer ut på bloggen, så om du vil få det med deg kan du følge meg og se bilder HER.

Dette er den siste helgen før Leo forlater oss til fordel for noen dager hos besteforeldrene sine i Gjøvik på søndag! Min mamma og pappa kommer for å hente han, og herregud som jeg kommer til å savne han og tenke på han de dagene han er borte. Men jøye meg som han kommer til å kose seg! Derfor er det også litt ekstra viktig for meg at han får en kjempefin helg med oss før han skal forlate oss for noen dager. Nå er det straks natta for Leo, som har hatt en herlig start på helgen med lillebroren sin og meg. Han var så herlig tidligere i dag:

Leo: "Mamma! Mamma! Mamma! Mamma! Mamma!"

Jeg: "Ja, Leo? Hva er det, vennen min?"

Leo: "Elsker deg!"

Han er virkelig så sjarmerende og god! Nå har han spist kveldsmat, pusset tennene, sagt natta til totusenogfemti bamser, lovd Noah at de skal leke i morgen, og Fredrik og jeg har fått 10 nattaklemmer hver. Minst. Haha!

Sov godt lille skatten min, mamma og pappa elsker deg mer enn du aner ♥

HVA HVIS..

Noen dager blir jeg så skremt over å tenke på hvor store deler av livet som styres av tilfeldigheter. Da Fredrik og jeg hadde vært sammen en stund, lenge før barn og våkenetter, så lå vi våkne sammen hele natten og snakket sammen da jeg var på overnattingsbesøk hos han. Jeg fortalte han at før vi ble sammen, så snakket jeg mye med en annen. Men han rakk ikke bussen når han skulle treffe meg - og da tenkte jeg bare at hvis han ikke en gang rakk bussen når han skulle treffe meg, så var det hvert fall ikke meningen at vi skulle møtes. Fredrik lo og sa at han var veldig glad for at han ikke rakk den bussen, før han kysset meg og la seg til å sove.

Men hva om han hadde rukket den bussen da?

Hadde jeg da noen gang truffet Fredrik? 

Hadde jeg ikke truffet Fredrik, hadde jeg aldri flyttet til Larvik.

Hadde jeg ikke flyttet til Larvik, hadde jeg trolig aldri fått barna mine heller.

Hvordan ville livet sett ut? Det er så skremmende å tenke på at et så lite valg kan avgjøre så mye for hvordan livet ditt skal se ut. Alle valg, store og små, er med på å forme livet ditt. Det som virkelig er skremmende å tenke på er at store deler av disse valgene er valg vi ikke en gang tenker ordentlig over at vi tar. Vi bare tar dem.

Å droppe å bli med på byen fordi du er sliten, å orke å gå den turen, å ta den telefonsamtalen, å ikke rekke bussen. Vi tenker kanskje ikke så nøye over det, men dette er også ting som kan være med på å endre livet for alltid.

Jeg husker jeg leste om 9/11 for en god stund siden. Om historier fra denne dagen, fra mennesker som egentlig skulle vært i bygningen da flykræsjet fant sted, og med det borte fra verden - men som hadde glemt å stille vekkeklokken før de la seg dagen før. Som ikke hadde husket å kjøpe såler til de nye skoene sine, og derfor måtte innom skobutikken på veien, og som derfor ikke rakk frem til jobben i tide akkurat den dagen før flyene krasjet i bygningen. Det er når du leser ting som det at du innser hvor mye livet er verdt, og hvor lite som skal til før ting er forandret for alltid. Hvor skjørt livet er.

Mennesker har med tiden fått en ekstrem makt, på godt og ondt. Vi bestemmer mye, og vi kontrollerer mye. Det er godt å tenke på at vi aldri vil kunne kontrollere alt, og bestemme alt. Hvem vi treffer på når vi tar oss en tur ut eller hva som skjer på butikken nøyaktig den dagen du ikke orket å være med. For det skal virkelig så ufattelig lite til for å endre alt

FOR MYE DRAMA

Hei dere, og riktig god kveld! Nå holdte jeg på å skrive god helg til dere, så jeg er rimelig surrete kan man si. Herregud for en respons på mitt forrige blogginnlegg, og SÅ mye engasjement. Jeg hadde virkelig ikke sett for meg det i det hele tatt. Jeg trodde dette var et blogginnlegg som kom til å forbigå litt i stillhet, men der kan man se - man vet aldri hvilke blogginnlegg som skaper engasjement, og hvilke som ikke gjør det. Det var også overraskende å se hvor mange av dere som faktisk var enige med meg.

For dere som har sagt at jeg er dobbeltmoralsk siden jeg senest dagen før i går publiserte en selfie av meg selv i bikinioverdel: Jeg synes virkelig ikke at man på noen som helst måte kan sammenligne nakenbilder og nakenvideoer, med et bilde av ansiktet mitt hvor bikinioverdelen min er synlig. Ja, jeg har kløft på bildet (det bør jo ikke komme som noen overraskelse at jeg har pupper, selv om jeg aldri ville lagt ut toppløsbilder av den grunn) men jeg har følelse av at ingen en gang ville nevnt det bildet av meg dersom jeg var flatbrystet. Jeg mener at et bilde av en person hvor bikinioverdelen er synlig ikke på noen som helst måte kan sammenlignes med nakenbilder eller nakenvideoer, flatbrystet eller ei.

Men nok om det! Det ble litt drama på diverse blogger av denne saken videre. Jeg står for alt jeg skrev i gårsdagens blogginnlegg, men jeg har sagt mitt og har ikke noe mer å si om denne saken. Nok drama for min del, selv om jeg ikke angrer på å ha ytret meningen min :-)

Det er onsdag allerede og i dag skal Fredrik og jeg ut for å ha litt barnefri sammen! Jeg gleder meg veldig, og det samme gjør Fredrik. Barna skal være hjemme sammen med farfaren deres og "Mimmi", som er kjæresten til farfaren deres. Jeg er sikker på at de vil kose seg akkurat like mye som det vi kommer til å gjøre, selv om jeg kjenner savnet etter dem i det jeg går ut ytterdøren hjemme. Hehe! Håper dere får en strålende kveld videre, alle sammen ♥

Processed with VSCO with f2 preset

JEG BLIR HELT SATT UT!

Nå tar det helt av i bloggverden! Jeg hadde visst gått glipp av dette oppstyret rundt bildene til ulike andre toppbloggere toppløse og sladdet. Nå er det gått over til nakenvideoer og bilder, det synes jeg som mamma er veldig ugreit. Jeg vil bare presisere at jeg respekterer andres valg selv om jeg ikke nødvendigvis er enig, og at jeg er glad for at vi bor i et land hvor vi er frie til å ta egne valg.

Men akkurat nå er jeg også veldig glad for at vi har ytringsfriheten vår.

Sønnen min på 2 år sitter ved siden av meg når jeg skriver dette blogginnlegget. Han har sett meg med puppene ute når jeg ikke har hatt på meg bh, og han har sett meg naken i dusjen. Det er helt naturlig. Kropp er helt naturlig, og jeg ønsker å lære ham til å få et naturlig forhold til kropp. Det som ikke er naturlig er at han skal kunne se bilder av mammaen sin naken på Internett. Hvordan ville han følt det om han visste at kompiser, foreldre til kompisene hans, og alle rundt han kun var et tastetrykk unna å kunne se mammaen hans naken?

Det gjelder ikke bare barna mine heller. Selv om jeg såvisst føler et ansvar som mammaen hans og til lillebroren hans, så føler jeg et like stor ansvar som datteren til foreldrene mine, og som kjæresten til samboeren min. Å være naken er for meg noe som tilhører privatlivet - kall meg gjerne gammeldags og konservativ av den grunn, men slik føler jeg det. Hva med å føle seg eksklusiv for kjæresten sin? Skal ingenting holdes privat lenger, er det ingen grenser for hva som kan og skal deles med omverdenen?

I dag er jeg helt satt ut. Jeg er veldig glad for at jeg ikke føler et så sterkt behov for oppmerksomhet at jeg er villig til å legge ut bilder av meg selv naken for at det skal være nok. Takke meg til klær og noen færre klikk på bloggen.

FYLLEFERIE MED BARNA

I går opplevde jeg noe som gjorde at jeg fikk litt grøsninger nedover ryggen.

Jeg er på lekeplassen her på det særs barne-og familievennlige hotellet vi er på i Mallorca. 98% av gjestene her er småbarnsfamilier, de resterende 2% er pensjonister. Hotellet vårt har til og med "family" i navnet sitt, så det sier i grunn sitt.

Jeg har allerede lagt merke til at barn ikke er noen stopper for å dra med seg flere øl fra all inclusive-baren og bort til bassengene og solsengene. Gjerne før klokken 12 på formiddagen. Jeg ville ikke gjort det selv, men jeg dømmer ingen av den grunn bare så det er sagt. Folk må ta sine egne valg, det er ferie og jeg skjønner greia. Jeg er veldig glad for at jeg er såpass bevisst på at jeg vet at det ikke nødvendigvis er noen fasit på alle spørsmålene, valgene og utfordringene man møter i livet, både som forelder men også som menneske. Man må ta de valgene man selv føler er mest riktig, og man skal alltid vise respekt for valgene andre tar så fremt de ikke er åpenbart til skade for noen.

Likevel sitter jeg igjen med noen spørsmål og en uggen følelse i hele kroppen etter opplevelsen i går. For da Leo leker og ler på lekeplassen, samtidig som jeg og min mamma sitter på benkene ved siden av og følger med, heier når han skal klatre, og forteller hvor flink han er når han sklir - og Noah ligger sovende i vognen sin - så kommer det en annen mamma inn på lekeplassen. Hun sjangler som bare det, og det er ikke akkurat vanskelig å se at hun rett og slett er drita full. Hun ramler bokstavelig talt ned på en stol, og forsvinner ut fra lekeplassen noen minutter etterpå etter litt mer sjangling og nesten-snubling. Jeg vil ikke virke belærende, for er det en ting jeg virkelig ikke er - så er det det. Men den vonde klumpen i magen kommer likevel gradvis, og spørsmålene like så. 

Er det sånn det skal være? Fylleferie med barna?

Jeg går meg en liten tur rundt på hotellet og synet møter meg flere ganger. Det sitter familier og små barn ved flere av bordene, og flere foreldre er rett og slett fulle!

Er dette greit? Jeg synes ikke dette er greit!

Om noen vil ta seg et glass vin når de er på ferie, så skal jeg absolutt ikke rette noen pekefingre mot noen. Ei heller om du velger å ta to glass. Eller tre. Du er et voksen menneske og burde klare å ta disse avgjørelsene helt uten innblanding fra andre, og jeg skal ikke legge meg borti det.

Men å drikke seg overstadig beruset på ferie med barna dine slik at du snubler inn på lekeplassen klokken halv ni om kvelden, det burde vel man som en ansvarlig voksen- og omsorgsperson gjøre det man kan for å unngå?

Jeg drikker ikke på ferie med barna. Det er min avgjørelse og den står jeg ved. 

Jeg tenker som så:

Hvor mye koster det meg å ikke drikke når jeg er på ferie med barna?

Ikke spesielt mye, gitt!

Det handler ikke om at jeg blir full av å ta et glass vin, det handler om prinsippet. Hvorfor må man drikke vin, øl eller i det hele tatt for å kose seg på ferie? Det virker som at det er mange der ute som ikke kan kose seg og slappe av uten å drikke, og det synes jeg i så fall er litt trist! Mange stiller spørsmål omkring hvordan jeg skal klare å lære barna mine til å ha et sunt forhold til alkohol om jeg ikke viser at jeg drikker rundt dem og at det gjøres med omhu.

Jeg sitter kun og lurer på hvorfor jeg på død og liv må introdusere barna mine for alkohol når de er 2,5 år og 10 måneder gamle? Og MÅ det skje på ferie? Kan det ikke vente til de er eldre, og til de er i trygge omgivelser som de kjenner godt? Vil ikke det være mye bedre kontra å gjøre det på familieferie på et helt nytt og ukjent sted?

Det skal være lov og kose seg i ferien sin, og man skal få ta egne valg. Jeg har full forståelse for at alle ikke velger som meg. 

Du merker kanskje ikke så mye forskjell på 3 og 4 glass vin, men hvordan vet du om barnet ditt gjør det?

IKKE KOMMENTER KROPPEN MIN!

Jeg blir helt fascinert av hvor mye kropp provoserer og engasjerer! Jeg lurer på hvor mange spørsmål jeg har fått det siste året etter jeg fikk Noah, om jeg kan vise hvordan kroppen min ser ut etter to svangerskap på to år. Hvorfor er dette så forbanna interessant? Hvorfor er det så viktig og så nøye? Jeg blir så trist av at dette skal være det store fokuset!

Jeg har vært utrolig forsiktig de siste 1,5 årene med å vise bilder av kroppen min. Ikke bare fordi det er unaturlig for meg å posere i badetøy på soverommet hjemme i kalde Norge, nå er jeg jo tross alt i Spania. Men også fordi jeg er redd for å sende ut feil signaler. Det hjelper ikke at jeg sier at kropp ikke betyr noe om jeg skulle ha et massivt utseende og kroppsfokus kontinuerlig på bloggen min.

I likhet med kanskje mange andre der ute, så har jeg følt et press når det kommer til hvordan jeg skal se ut. Burde jeg ha operert rumpa mi større, tynnere midje? Er jeg tynn nok? Er jeg trent nok? Når alt kommer til alt, så er jeg fortsatt ung og jeg hadde løyet om jeg sa at jeg aldri hadde tenkt disse tankene. Heldigvis har jeg lært at å operere seg på utsiden ikke ordner den dårlige selvtilliten som åpenbart ligger til grunn for hvorfor man føler at man vil ta flerfoldige plastiske operasjoner.

Derfor kjenner jeg at jeg faktisk blir ganske forbanna når jeg ser andre stå frem etter de har operert seg, for å fortelle at å ta plastiske operasjoner ikke hjalp på selvtilliten. Og deretter åpenlyst operere utseendet sitt enda mer..? Jeg er ikke rask til å dømme, men skjønner man ikke at man da indirekte sier at det tydeligvis hjalp og at det er løsningen på komplekser. Og hvordan ender det når hele selvtilliten din er basert på utseendet ditt? 

Jeg er stolt av den jeg er. Men ikke utelukkende for hvordan jeg ser ut. Hvordan man ser ut er ikke selvvalgt. Hvilken person man ønsker å være er det. Jeg vil at barna mine skal vokse opp i en verden hvor det er viktig at man reflekterer, lærer og har gode verdier. Ikke en verden hvor det viktigste man gjør er å vise frem en fin kropp. Derfor vil jeg ikke at dere skal kommentere kroppen min.

NÅ ER JEG SÅ LEI!

God kveld alle sammen! Da ble det jammen meg bloggoppdatering i dag også gitt. I dag har jeg brukt mesteparten av tiden på å pakke ferdig, rydde, vaske litt her hjemme. Det er jo så mye som skal gjøres! Jeg fikk meg en god latter da jeg tenkte tilbake på forskjellene mellom hvor mye jeg måtte pakke da det kun var meg som skulle reise bort, og nå som jeg har to små som trenger ting med på tur også. Flyet vårt går faktisk i morgen klokken syv på kvelden, og når vi er på ferie tenker jeg å oppdatere dere så mye som mulig :-) Tenkte det kunne være gøy å dele masse fra den første ferieturen vår med dere.

Hovedsakelig blir det oppdatert så mye som mulig her på bloggen selvfølgelig, men også på Instagram og Snapchat (@mammasom16) Nå har jeg endelig fått ny mobil også, etter at Noah tygde i stykker min forrige - det forklarer sikkert en del for dere som allerede følger meg begge stedene, men som har sett minimalt til oppdateringer i det siste. Beklager det!

Nå er jeg så lei av dårlig vær, både været nå i det siste og det skikkelig fine "sommerværet" som jeg for øvrig har sett lite til. Haha! Takk Gud for at jeg klarte å feilbooke denne turen. Var jo egentlig ikke planen i det hele tatt, men når jeg først hadde klart å bestille ved en feil så tenkte jeg bare hvorfor ikke. Jeg er veldig glad for det nå, og håper på en uke med barna med masse fint sommervær og mange fine minner ♥

Jeg husker så utrolig godt når det var 50 dager igjen til avreise, og nå er det allerede i morgen. Det er helt sprøtt! Jeg gruer meg helt forferdelig til å dra fra Fredrik nå. Føltes nesten litt flaut å innrømme det, men jeg gruer meg voldsomt til å ikke se han på en uke. Uff! Han gruer seg han også. Det blir nok veldig tomt her hjemme for han, sammenlignet med hvordan det er her til vanlig når det er liv fra morgen til kveld. Heldigvis kan vi snakke på video hver dag om vi vil, og det er absolutt en god trøst!

Nå skal jeg gjøre litt av de aller siste forberedelsene før vi drar, og siden vi har en lang dag foran oss i morgen skal jeg prøve å ikke legge meg så veldig sent i dag. Vi snakkes!

LIVET GÅR VIDERE.

Hei dere.

Jeg forstår at noen reagerer litt på at jeg velger å ikke skrive hva som skjer/har skjedd, og at "jeg sier A men ikke B" sånn er det nødt til å være noen ganger. Jeg har ikke lyst til å være den bloggeren som ikke har det bra, men som later som likevel. Nå vet dere at jeg har det vanskelig, og det ble den beste løsningen slik jeg ser det. Jeg klarer ikke helt å se at det hadde blitt mindre spekulasjoner om jeg lot være å oppdatere bloggen over en periode. Jeg velger nemlig heller å la være å blogge, enn å blogge å late som jeg har det fint når det ikke er sant. Og da valgte jeg heller å være ærlig. Jeg ser selvfølgelig begge sidene av denne saken, men sånn jeg ser det tror jeg også det hadde blitt "feil" uansett hva jeg hadde gjort.

Uansett går livet videre. I dag og ellers har jeg uansett hundre ting som må bli gjort. Vi har begynt å pakke litt i dag. Kalenderen viser at det er 3 dager igjen til vi drar, så da var det vel kanskje også på tide? Jeg har tatt meg med reisetipsene jeg har fått fra dere, men jeg har fortsatt masse som må kjøpes inn, et par ting jeg må lete huset rundt for å finne, og klær som må vaskes og pakkes. Leo synes det var veldig interessant å være med på pakkingen. Lille finingen min.

Jeg skal prøve å blogge som normalt de neste dagene, men jeg har ikke lyst til å love noe. Jeg setter veldig stor pris på alle de fine ordene jeg får fra dere på meldinger, mail og ellers - at dere håper det går bra med meg. Det betyr veldig mye!

Er det en ting jeg har lært, så er det at uansett hvor sliten du er, uansett hvor lei deg du er, og uansett hvor vondt du har det så går livet videre. Man må bare prøve å henge med.

Klem

ER MOBILEN DIN VIKTIGERE ENN BARNET DITT?

Jeg har fått meg en skikkelig øyeåpner og nå føler jeg meg nødt til å si noe om det. Mobilen min har vært ødelagt i nærmere 2 uker nå, og jeg har hatt en lånetelefon som har vært uten strøm mesteparten av tiden fordi den rett og slett er så ræva at jeg ikke synes det er noe vits. Etter at sjekke mobilen-abstinensene mine ble borte synes jeg faktisk det bare er deilig, men siden det er jobben min å oppdatere Instagram, Facebook, Snapchat og ikke minst bloggen både med hjelp av mobil og pc, så er jeg nødt til å få kjøpt meg ny innen neste uke.

Tiden uten mobilen har vært en oppvekker for meg som jeg kommer til å ta med meg videre. Døgnet har plutselig flere timer, føles det ut som. Jeg har ikke bare vært fysisk tilstede hele tiden for barna og familien, men jeg har også vært mentalt tilstede. Det er lett å tenke at man «bare skal sjekke Facebook en tur» eller at man «bare skal sjekke Instagram» Eller Snapchat. Eller mail. Jeg som blogger som bruker sosiale medier aktivt i hverdagen vet hvor lett er å tenke det, men hvordan det noen dager likevel skjer at man blir sittende litt lengre enn at man "bare" sjekker. Dette er kanskje ikke fullt så viktig for dere uten barn, annet enn at det er tidenes tidstyv.

Men hvor mye betyr egentlig andres hverdagsøyeblikk man får servert på Facebook, Instagram, og Snapchat - når det tipper over til å stjele mye tid av din egen  hverdag og det som skjer her og nå?

Jeg husker så inderlig godt jordmoren på Tønsberg sykehus jeg møtte på samtale da jeg var høygravid med mitt første barn. Hun hadde en bønn til meg som jeg tror passer seg å formidle videre nå. Hun hadde jobbet som jordmor i mange år, og det triste uttrykket hun fikk da hun fortalte om hvor mange som de siste årene siden smarttelefonen kom, hadde tilsynelatende mer fokus på å se på det nyfødte barnet fra mobilkameraet, enn å leve i øyeblikket og ta vare på her og nå, gjør enda at jeg får en klump i magen.

Hun sa: "Hvis du rett etter at barnet ditt har blitt født sitter med nesa i mobilen nærmere konstant til du drar hjem fra sykehuset, hvordan blir det da når du kommer hjem?" Hun fortalte også at de flere ganger hadde vært vitne til foreldre som var så opptatt av å sjekke mobilen at de ikke registrerer at barnet søker kontakt.

Er det sånn det skal være? Om verden utvikler seg til å bli som dette kan jeg ikke se for meg annet enn at vi går et kaldt samfunn i møte. Vi ser det kanskje allerede? Mennesker som trekker opp mobilen når noe skjer i offentligheten for å dokumentere det, istedenfor å strekke ut hånden for å hjelpe?

Jeg sier ikke at man skal ha dårlig samvittighet bare man sjekker mobilen noen ganger i løpet av dagen, jeg sier bare at man ikke burde la barna konkurrere med mobilen din om oppmerksomheten din som forelder.

Livet er å få øyekontakt med det nyfødte barnet ditt uten å måtte se gjennom kameraet på mobilen din. Livet er å se 2-åringen din søke etter din oppmerksomhet og bekreftelse, uten at du gang på gang har din oppmerksomhet rettet mot scrollingen på Facebook. Livet er å se på kjæresten din som du elsker mer enn noe annet, mens dere sitter i sofaen fredag kveld uten at dere sitter på hver deres kant med hver deres mobil. Livet er å være på konsert, oppleve, å se med øynene og ikke bare kameralinsen.

Det er en balansegang med dette som alt annet. Men livet er her og nå, tiden står aldri helt stille, og du får ingen av delene tilbake.

EN NY START

God kveld alle sammen ♥

Nå er verdens herligste guttene mine i seng, etter en lang og innholdsrik dag. Vi kom hjem for en time siden ca fra et langt og koselig besøk hos barnas oldemor på Fredrik sin side. De eldre i familiene våre setter alltid så stor pris på å få oss på besøk, og det synes jeg er så utrolig hyggelig. Jeg vil virkelig at barna skal bli godt kjent med sine oldeforeldre, på både min og Fredrik sin side. Jo flere mennesker barna har rundt seg som de er glade i, og som er glade i dem - jo bedre!

Leo har allerede hatt noen uker i barnehagen nå, og den nye oppstarten har gått knirkefritt. Han storkoser seg og elsker barnehagen, og er like glade når vi kommer og henter han hver eneste dag. Et av dagens høydepunkt er å hente han i barnehagen, det er både Fredrik og jeg helt enige om. Men jeg husker enda hvor mye jeg gruet meg i fjor til barnehagestart, hvor stor klumpen i magen føltes da dagen nærmet seg til at Leo skulle starte - samtidig som det var blandede følelser ettersom det samtidig var så spennende å gå en helt ny hverdag i møte. 

Nå er vi kommet til barnehagestart for veldig mange små (og litt større) barn, og jeg håper alle som har barn som har begynt i barnehagen har fått en fin start, og ikke minst at dere som har barn som skal begynne i barnehagen får en fin start. De første dagene for Leo gikk fint i fjor, men etter noen dager snudde det litt og det var gråt og tårer. Som alle prøvde å fortelle meg og som jeg nå ser i ettertid: Det var utvilsomt verst for meg. Men det føltes virkelig ikke slik da jeg sto i barnehagen høygravid med en liten gutt som klamrer seg fast til meg som en liten apekatt! Jeg gråt litt jeg og, da jeg så han sto i barnehagevinduet og gråt mens han vinket til meg. Men da jeg ringte 20 minutter senere var han i full gang med lek og moro, og hadde helt glemt at mamma hadde gått!

Som jeg har nevnt tidligere synes på mange måter det er godt at hverdagen er tilbake! Jeg håper dere som har startet på ny skole eller studier i dag, eller ny jobb for den saks skyld - også har fått en veldig fin start! Jeg gleder meg til å dele vår høst med dere, og ønsker dere en veldig fin kveld videre!

VI MÅ SLUTTE Å FØLE OSS SÅ KRENKET!

I dagens samfunn er det så mange som tar seg nær av alt og man kan knapt si eller gjøre noe lenger uten at noen føler seg krenket, tråkket på eller angrepet.

Fordi jeg velger å ha det yngste barnet mitt hjemme ett år til, så betyr ikke det at jeg synes det er forferdelig at du sender barnet ditt på samme alder i barnehagen denne høsten. Barn er ulike, og det samme er heldigvis avgjørelsene vi som foreldre tar. Det er bra, for det viser at man tilpasser seg barnet sitt og er ute etter å finne ut hva som er best for seg og barna sine.

At jeg har tatt en avgjørelse om å være veldig konsekvent på at Leo ikke skal ha unødig sukker som en del av kostholdet sitt, er ikke det samme som at jeg synes at alle som ikke er like strenge på akkurat dette med sine barn er dårlige eller slappe foreldre.

Om jeg sier at jeg synes det er kjempefint med litt lengde på håret på mine barn, så betyr ikke det at jeg ikke synes ditt korthårede barn ikke er fin på håret!

Jeg vil bare si noe om dette nå etter at jeg til stadighet får disse "jeg føler meg krenket-" tilbakemeldingene på bloggen når jeg skriver om valgene mine. Skriver jeg at jeg er glad jeg er sammen med pappaen til barna mine, så betyr ikke det at jeg tråkker på dere som er aleneforeldre. Forteller jeg om at jeg henter Leo tidlig i barnehagen en dag, så betyr ikke det at jeg mener dere som ikke har mulighet til å hente i barnehagen før senere gjør noe galt! Vi må slutte å føle oss så krenket hele tiden! 

Gjør det som føles mest riktig for deg og ditt barn! Det er det aller viktigste. Det at jeg ikke tar samme avgjørelse som deg, betyr ikke at jeg sier noe stygt om din avgjørelse, eller at jeg ikke mener det er det riktige for deg eller barna dine. Det betyr bare at jeg tar en avgjørelse jeg også..

JEG VET IKKE HVORDAN DET ER

.... Jeg vet ikke hvordan det er når testen lyser negativt gang på gang. Hvordan det føles når bekjente og venner blir gravide, men ikke du. Hvordan det føles når du ser barnvogner og babyer over alt. Hvordan det er når du prøver å få barn, men ikke lykkes.

Jeg lurer på hva jeg har gjort, som gjør at jeg blir gravid når jeg ikke en gang prøver. Når jeg tvert i mot bruker midler for å forhindre en graviditet, mens andre på sin side sliter så mye med å klare å bli gravide. Jeg lurer på hva jeg har gjort som gjør at jeg ikke har trengt å anstrenge meg et eneste sekund for å bli gravid en eneste gang, mens andre må gjennom X antall prøverørsforsøk. Gå på hormoner, sette sprøyter, egguthenting og innsett. Smerter og helt sikkert også en følelsesmessig berg-og-dalbane uten like.

Jeg har ikke gjort meg noe mer fortjent til å få barn enn hva andre har. Jeg har ikke noen større rett til å bli mamma enn hva andre kvinner har, og Fredrik har ikke noen større rett til å bli pappa enn hva andre menn har.

Jeg vet ikke hvordan det er, og jeg vet ikke hvordan det føles, men jeg får likevel tårer i øynene når jeg tenker på det. Alle dere som strever, som holder håpet oppe. Og alle dere som ikke alltid klarer å holde håpet oppe. Dere som får spørsmålene om "dere snart skal ha barn?" eller små hint fra bekjente og venner, men som synes det er for sårt til å svare på. Og alle dere som ikke synes det.

Jeg skal aldri ta det for gitt at jeg fikk mine to gutter uten å måtte kjempe. For jeg vet hvor mange som sitter på sidelinjen og må kjempe en kamp på veien mot å få barn hver eneste dag.

HAN ER PAPPA, IKKE BARNEVAKT!

Det er en ting jeg har irritert meg over jo mer jeg har tenkt over det, og det er når jeg får høre at "Pappaen skal være barnevakt". At mammaen skal ut på noe, og at da må pappaen være barnevakt.  Men når ble egentlig en pappa som er hjemme med barna sine en barnevakt? Man er ikke barnevakt for egne barn, man er forelder!

Ok, nå tenker du sikkert at jeg har lite å irritere meg over. At jeg er teit og burde finne noe annet å bruke tid på, og at det må være kjipt å bry seg om noe som sikkert flere der ute mener er SÅ dumt. Men det er ikke ordene i seg selv som er irriterende for min del, eller om det er tilfelle at noen bare bruker det som uttrykksform - men heller det som ligger bak ordene.

For har vi ikke kommet lenger enn at pappa er barnevakt om han er hjemme med felles barn om mor skal ut på noe? Mammaen har egentlig ansvaret, men er man heldig kan pappaen være barnevakt om man skal ut en tur.. Har ikke foreldre et like stort ansvar for felles barn, eller kommer dette utsagnet helst fra den eldre generasjonen - som gjerne gir pappaen stående applaus bare han skifter bleie på barnet sitt?

For meg er det nemlig en selvfølge at jeg er hjemme med barna våre når min kjæreste og pappaen til barna våre skal ut på noe. Det er dermed ikke noe annerledes om jeg skal ut på noe, og det er motsatt. Jeg som mamma er ikke barnevakt om jeg er hjemme med våre barn en kveld hvor han ikke er hjemme, så hvorfor blir han sett på som barnevakt?

Vi har barn sammen, og det ansvaret deler vi likt. Han er definitivt ingen barnevakt om jeg ikke skulle være hjemme en kveld. Han er pappa.

SANNHETEN OM FORHOLDET VÅRT

Jeg bryr meg ikke om at noen sitter og håper på at det blir slutt mellom Fredrik og meg. Skulle det en gang skje, så føler jeg meg veldig trygg på at vi da har gjort alt i vårt makt i forkant for å få det til å fungere.

Jeg skriver  dette blogginnlegget fordi jeg har fått mange spørsmål helt siden jeg introduserte Fredrik for dere her på bloggen, som gikk på om hvordan vi har klart og klarer å holde sammen.  Spørsmålene ble ikke færre jo lenger vi var sammen, og spesielt etter jeg har valgt å være såpass om at vi har hatt noen store dumper i veien, og om hvordan vi kom oss ut av dem med forholdet vårt i god behold. I hovedsak er det andre unge mødre som lurer på dette, fordi de enten ikke har klart å holde ut med barnefar selv, eller fordi de sliter sammen.

Jeg skulle ønske jeg hadde et fasitsvar til de som lurer på dette, men sannheten er nok at det ikke finnes en fasit. Jeg tror for all del ikke at jeg er noen ekspert på parforhold, eller at jeg synes at 4 år sammen (som er hvor lenge Fredrik og jeg har vært sammen nå i september) er forferdelig lenge. Men med tanke på alderen vår, så blir det utvilsomt god andel av livene våre. Det er uansett ikke veldig relevant. Det som er relevant er hvordan vi har klart å holde sammen og hva vi har gjort for å løse problemene våre hittil. For jeg kan si dere ting: Det har ikke vært få utfordringer, og det tror jeg heller ikke at det er for flertallet som bor sammen og lever sammen.

Fredrik og jeg kan krangle som bare det i perioder. Vi er to veldig ulike mennesker, det oppdaget vi da vi ikke var nyforelsket lenger. I tillegg har vi noen kvaliteter begge to som man egentlig skulle tro at ikke gikk så godt sammen. Men vi har lært oss å leve med dem og har akseptert hverandre for hvem vi er, fordi ønsket vårt om å leve sammen er større enn hvordan vi ønsker at ulikhetene skal påvirke oss. Da er vi bare ekstra tålmodige med hverandre når vi merker at ulikhetene kommer tydeligere frem, og har lettere for å legge fra oss diskusjonene som omhandler eller får frem disse.

I alle forhold møter man på utfordringer. Det er ikke til å unngå! Det kommer til et punkt hvor nyforelskelsen går over, og man innser at ingen er perfekte. Kanskje oppdager man også at man er ulike, og ikke så like som man trodde i starten av forholdet. Jeg tror de færreste av forhold egentlig er perfekte. Men hvis man alltid skal gi opp når ting blir vanskelig, så vil det være umulig å oppleve et langvarig forhold. Man må jobbe for å få det til å fungere.

For hvis du tror at du og kjæresten din er de eneste som krangler så og så mye, eller de eneste som har utfordringer som går på kommunikasjon, krangling om husarbeid, følelser, sjalusi, eller ulikheter generelt - så tar du feil. Man vil alltid møte på utfordringer, og hvis du velger å forlate de du har, så kommer det garantert til et punkt hvor du møter nye, eller de samme utfordringene du har møtt tidligere. Forskjellen er bare at du vil møte dem med en annen partner.

Med jevne mellomrom er det folk som står frem i media og roper ut at det er alt for mange par som gir opp for lett. Spesielt med barn inne i bildet. Jeg vet bedre enn å snakke om andres situasjoner som jeg ikke vet noen verdens ting om. Men det jeg vet er at det viktigste er kjærlighet. Fordi kjærligheten overvinner alt.

EN STOR TABBE?

I dag har jeg tenkt til å være helt ærlig med dere. Da jeg først laget meg blogg, hadde jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg hadde endt opp hvor jeg er i dag. Jeg visste ikke hva det ville innebære å ha en blogg lest av mange tusen hver dag, og det var heller aldri noen mål for meg. Det eneste jeg ville var å dele det jeg selv skulle ønske jeg kunne lese da jeg ble gravid i ung alder.

Men jeg ble på mange måter kastet ut i det fordi bloggen min vokste i rekordfart. På 1 og en halv måned i starten av 2015 vokste bloggen min fra å ha 1000 lesere daglig, til å ha omkring 10 000 lesere per dag. Dette var etter at Leo kom til verden. Den plassen på topplisten kommer med en del ulemper, og av og til kunne jeg tenke at å opprette bloggen var en eneste stor tabbe. Jeg innrømmer det. Jeg er fra en liten by og verken er eller var vant til at Gud og hvermann skulle fortelle meg akkurat hva de synes om absolutt alt jeg gjorde (har blitt mer vant til det nå da!) og jeg ser nå i ettertid at det nok ikke var så sunt for meg som på samme tidspunkt var 16 år. Jeg vil bare også ha sagt at jeg alltid har opplevd enormt mye støtte gjennom bloggen, og det er også en del av grunnen til at jeg alltid har fortsatt å skrive. 

Det var likevel fortsatt en del perioder hvor det ble tungt å takle alt, hvilket jeg absolutt ikke så for meg at det kunne komme til å bli i forkant av det hele. Hadde ikke Leo sokker på et bilde her på bloggen, så var jeg en dårlig mamma som ikke så hans behov. Hadde Leo vært syk, så var det min feil og jeg hadde garantert ikke hatt på han nok klær. Om Leo datt og slo seg, så var selvfølgelig grunnen til det at jeg var 16 år. Fryktelig logisk, spør du meg. Haha!

Og dermed begynte den evige runddansen med at jeg følte at jeg måtte forsvare meg på forhånd med alt jeg gjorde, for at ingen skulle kunne fortelle meg at jeg var en dårlig mamma. Men det har noe med at du finner det du leter etter. Akkurat som at hvis du leter etter hat, så vil du nok også finne det. 

Det har roet seg veldig nå, og det er så utrolig deilig - men det var også en periode der utseendet mitt var et heftig diskusjonstema. Som tenåringsjente er man kanskje i den mest sårbare perioden av livet med tanke på selvtillit, men jeg har virkelig blitt tykkhudet og alt i alt synes jeg det er en større seier enn de som fikk  glede av å få dratt meg ned en liten stund med hva de kommenterte. 

Etter at jeg i mars åpnet meg veldig her på bloggen i DETTE blogginnlegget, så hadde jeg allerede gått mange runder omkring jeg skulle fortsette bloggingen eller ikke. Men det føltes ikke riktig å slutte, ikke enda i hvert fall. Jeg har kommet dit at jeg bryr meg veldig mye mindre om hva alle måtte mene hele tiden, jeg vil aldri tilbake dit hvor jeg følte jeg konstant måtte unnskylde og forsvare meg selv, og jeg vil aldri tilbake dit hvor jeg blir lei meg og usikker fordi noen skriver at jeg er en dårlig mamma i kommentarfeltet. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette blogginnlegget, det er bare godt å få skrevet alt ut noen ganger. Det er så mange bloggere der ute som virker til å være veldig opptatt av å påpeke at de aldri har brydd seg om stygge kommentarer, men kalles ikke det egentlig bare å være menneskelig? Spesielt når det er et så stort antall av dem, og man i tillegg er rimelig ung.

Jeg er uansett veldig glad for at jeg har kommet hit. At jeg er trygg på valgene jeg tar, og at det faktisk kjennes helt OK ut at alle ikke liker meg, og at det heller ikke er noe jeg strever etter. Jeg vet at jeg er en god kjæreste for Fredrik, en god og støttende venninne, og ikke minst den beste mammaen for barna mine. Det er det ingen som kan ta fra meg ♥

Håper dere får en veldig fin kveld!

ALT HAR EN SLUTT

God lørdag dere!

Jeg har gått i hele dag og trodd at det var søndag, så gleden var stor da Fredrik opplyste meg om at det da selvsagt var lørdag i dag. Jeg er et eneste stort surrehue, så han var absolutt ikke overrasket over at jeg var så sikker på det. Er ikke akkurat første gangen! Haha.. Han begynner heldigvis å kjenne meg ganske godt! Nå i september er det faktisk gått 4 år siden vi ble kjærester, så det skulle vel kanskje bare mangle at vi begynner å kjenne hverandre godt nå :-)

Dette er den siste helgen før skolestart for veldig mange der ute, og ikke minst ferieslutt. Det føles skikkelig sørgmodig at sommeren og ferien er over allerede, ettersom jeg i grunn ikke føler vi har hatt ordentlig sommer enda. Heldigvis har vi turen til Spania i starten av september å se frem til for litt skikkelig sommerfølelse. Jeg viste Leo hotellet vårt her om dagen, og han var veldig klar på at han_skulle_ bade i det badevannet. Helst i går! Haha ♥

Men som den gjør for de aller fleste andre også, så er vi inne i hverdagen igjen. Sånn blir det før ferieturen vår, og den venter også naturligvis når vi kommer hjem igjen. Alt har en slutt, ferier inkludert og plutselig er man tilbake til hverdagen. Det er helt topp å ha noe å se frem til, men jeg vil aldri bli en av dem som sitter og venter på at fredag og helg skal komme fortest mulig, en som lever for ferie, sommer, og alt annet enn hverdager. Å bruke så mye tid på å vente må føles så bortkastet når alt kommer til alt. Etter at ferien nå har tatt slutt for vår del, har jeg funnet så mye glede i å sette pris på de små øyeblikkene i hverdagen. Jeg tenker at man må slutte å vente, og heller gjøre det absolutt beste ut av hver dag, for hverdagen kommer og det er tross alt hverdager store deler av livet består av!

Håper dere får en nydelig kveld, vi snakkes om ikke så lenge ♥

TAKK FOR ALT!

Hei alle sammen! Nå sitter jeg og er fryktelig nervøs siden det ser ut som det skal bli ordentlig tordenvær i kveld. Jeg er livredd lyn og torden, så jeg krysser fingrene for at det går over! I dag har jeg hatt masse ekstra alenetid med Leo, som har vært så herlig. Åh, noen ganger kan jeg ta meg i å savne perioden da jeg fikk så masse tid med ham da han var baby! 

Søsteren min dro hjem i dag, og det var ikke så veldig populært hos Leo. Han snakket masse om henne i ettertid og var rundt omkring i leiligheten og leita etter henne. Han elsker at det er masse som skjer og virker til å synes at jo flere vi har besøk av, jo bedre er det. Haha! Jaja, takk for nå og for alle de fine dagene vi fikk sammen! Jeg synes alltid det går så fort når vi har besøk av gode venner eller familie over noen dager. Søsteren min kommer heldigvis ofte hit til Larvik så det blir nok ikke lenge til neste gang.

Jeg kjenner at jeg er så takknemlig for at barna har så mange rundt seg. De har onkler, tanter, besteforeldre, oldeforeldre, og tipp-oldemor som bor på Toten har de også. Hun skulle vi så veldig gjerne få besøkt oftere. For ikke å snakke om øvrige familiemedlemmer. Jeg tenker på alle de ekstra årene alle vi har rundt oss fikk med barnebarna sine, oldebarna sine, og nevøene sine siden vi fikk dem tidlig og synes det er så fantastisk å tenke på. Tanken på all den ekstra tiden vi også i utgangspunktet får med barna, er også veldig fin. Leo er allerede blitt 14 år når jeg fyller 30. Det er helt merkelig å tenke på, men samtidig litt morsomt! Ha en kjempefin kveld videre, så snakkes vi ♥

HVORDAN GÅR DET EGENTLIG MED MEG?

Hei dere! Da ble det plutselig bloggfri på meg i går. Det har vært en del av de dagene i det siste, det har nok noe med at det har vært sommer og gjøre. Det føles ut som dagene og timene går enda raskere når vi er ute med barna store deler av dagene, og når vi kommer hjem om kvelden er det legging av barna, rydding, husarbeid, løpe i dusjen og satse på at Noah ikke våkner så jeg må løpe ut med såperester over hele kroppen - OG prøve å få presset inn litt kjærestetid med Fredrik. Akkurat det med kjærestetid har ikke gått sånn veldig bra de siste dagene, men forholdet vårt er veldig bra nå om dagen - så det går veldig fint uansett!

Noen lurer på hvordan det går med meg om dagen, og det tenkte jeg å svare på nå. Jeg har det veldig fint. Jeg forsøker alltid å ha fokus på det positive, og det er ikke så vanskelig når jeg har så mye fint i livet mitt. Mine favorittøyeblikk om dagen er når Fredrik og jeg tilbringer tid med barna, og en av dem sier eller gjør noe som er så herlig - og vi bare ser automatisk rett på hverandre og smiler.

Det er helt rart å tenke på at sommeren nesten er forbi, men høsten er en nydelig årstid som vi er veldig glade i her i hus. Vi er tross alt ute i august allerede! Jeg håper dere alle har hatt en kjempefin sommer, den er kanskje ikke helt over enda, men jeg tror det skal bli helt greit å komme tilbake til hverdagen når det skjer for vår del. Jeg gleder meg litt til det nå, for å være helt ærlig. Jeg må uansett få takke for alle koselige meldinger dere sender meg, jeg må presisere at jeg har det veldig fint nå selv om jeg har vært litt fraværende fra bloggen den siste måneden. Barna er blidere enn aldri før, og Fredrik er litt stresset over fagprøven, men er alt i alt superfornøyd han også. Heldigvis! Haha! Jeg gleder meg til å komme tilbake til gode vaner med bloggen - uten uforutsette pauser her og der! Det er det stopp på nå altså, og det blir morsomt å dele nok en høst med dere her på bloggen ♥

DET ER KOMPLISERT.

Hei fra en stressa meg.

Måtte bare innom for å skrive litt til dere. Jeg burde nok helst bare ha logget av i dag uten å skrive noe noen steder i det hele tatt, men jeg klarer ikke å la være å gå innom bloggen for å oppdatere når jeg vet og ser at det er mange som sjekker om jeg har oppdatert. Jeg sitter med en del vonde følelser nå, og alt føles bare veldig komplisert. Jeg har det ikke så bra, og skulle ønske jeg bare kunne spole helt til dagen var over. 

Jeg trenger rett og slett en liten pause i dag. Kanskje er jeg tilbake i morgen, kanskje er jeg tilbake dagen etter det. Hadde aldri trodd at jeg kom til å føle at jeg måtte gjøre det, men det gjør jeg altså i dag.


Hadde dette vært for et halvt år tilbake i tid hadde jeg nok kviet meg vanvittig mye for å skrive et blogginnlegg som dette. Kanskje også vært redd for at noen følte jeg klaget mye. Det er jeg ikke nå. Livet går opp og ned og sånn er det bare. Jeg håper dere føler at dere kjenner meg gjennom bloggen, for jeg ønsker at dere skal bli kjent med meg og familien min, men samtidig er det umulig for dere å vite absolutt alt som skjer i livet mitt til en hver tid. Og det er kanskje like greit.

Jeg er bare et menneske jeg også. Jeg setter kjempestor pris på dere alle sammen, og håper jeg ikke skuffer dere.

EN TÅRE I ØYEKROKEN

Jeg er en person som tenker masse. Jeg reflekterer masse og tenker masse. Og av og til når jeg ser på barna som leker mens jeg sitter i bakgrunnen på gresset i sommersola, så kan tanken slå meg. I dag gjorde den det.

Den Facebook-posten jeg så i går. Eller den videoen som gikk viralt over hele Internett for en stund tilbake, den som var så vond å se på.. Eller kanskje var det den artikkelen fra tv2.no jeg leste for to måneder siden, men som jeg enda tar meg selv i å tenke på. Er det noe som treffer meg, så tenker jeg på det lenge i ettertid. Disse tre tingene hadde ett fellestrekk: De handlet alle om barn på samme alder som mine - som av ulike, tragiske årsaker hadde mistet livet.




Jeg må ta meg sammen sittende på gresset når jeg kjenner tanken treffer meg. Hva om jeg noen gang skulle miste en av dere? Hjertet brister. Barna mine som leker, smiler og ler foran meg i solen. Vet de hvor mye jeg elsker dem? 

Hver gang jeg ser, leser, eller hører om noen som har mistet barna sine - så gir jeg meg selv alltid et løfte og en påminnelse: Aldri ta en dag med dem for gitt. Smil, lek med dem, hopp i hoppeslott, ta dem med ut og bade, og alltid kyss dem godnatt. Det skal ikke mer enn et sekund til før verden og livet slik man kjenner det kan være snudd på hodet for alltid.

FOR UNG TIL Å VÆRE MAMMA

For en måneds tid tilbake var vi på sommeravslutningen i barnehagen til Leo. Det var sol og varmt, og vi kom litt tidligere enn alle andre fordi Leo egentlig hadde vært litt slapp tidligere på dagen. Da vi kom snudde det raskt! Leo var i kjempeform, intenst klar for avslutning og vel så det.

Etter hvert begynner foreldrene til de andre barna i barnehagen å komme, og vi hilste på flere. Vi havnet i solen på et bord med en annen kjempekoselig mamma og hennes to barn. Datteren hennes var vel 7 år, og hilste på Noah og virket til å synes det var veldig hyggelig å sitte ved siden av ham. Etter en stund er gått og det ikke er lenge før barna skal begynne å underholde litt, så spør hun meg:

"Er det du som er mammaen hans?"

Jeg smiler og må le litt. Det er egentlig litt morsomt, for det første spørsmålet vi får fra ukjente er ofte "Hvor gamle er dere?" eller "om det er jeg som er mammaen til barnet/barna?" Den er ofte også sentral her på bloggen av naturlige årsaker. Men jeg vil at dere skal vite at alderen vår så og si aldri er et tema her hjemme hos oss. Vi lever som alle andre småbarnsfamilier i en hektisk hverdag. Jeg tenker sjeldent over at jeg er tenåringsmamma, jeg gjorde det kanskje bare helt i starten da jeg var nybakt mamma.

"Hehe, ja, det er jeg" smiler jeg.

"Men.. Men er ikke du litt liten til å være mamma?" sier hun spørrende med hodet på skakke.

"Jo. Jo, jeg er vel kanskje det" sier jeg, fortsatt smilende.

"Åja!" Utbryter jenta mens hun smiler til meg og tøyser med Noah som sitter på fanget mitt.

Og i ettertid tok jeg meg selv i å smile av den samtalen både en og to ganger. Barn er så rett frem, direkte og ærlige. De stiller bare spørsmål fordi de oppriktig lurer, ikke for å få deg til å føle deg dum, mislykket eller mindre verdt. Det blir bare så tydelig at det ikke kommer naturlig for barn å hate andre på grunn av hudfarge, legning eller religion. Barn hater ikke. De er ikke rasister. De dømmer ikke. 

Det må de faktisk læres.

For ingen i hele verden er født fordomsfull.

MYE Å TENKE PÅ

Hei alle sammen! Jeg har så mye å tenke på om dagen, og jeg blir helt stresset av alt jeg må få gjort i tiden som kommer. Ikke at det egentlig skal så veldig mye til før jeg blir stresset da. Nå er det kun 10 dager til Leo skal tilbake i barnehagen igjen etter en ferie på litt over 6 uker med oss, foreldrene mine kommer på besøk helgen neste uke og vi skal finne på en del, og leiligheten vår trenger sårt en skikkelig opprydning som trolig kommer til å ta noen dager med to små som roter samtidig som jeg rydder. Haha! Om noen uker skal Fredrik også opp til fagprøven, da har han en uke på å forberede seg, og i mellomtiden drar Leo trolig på hyttetur med min mamma og pappa, samtidig som jeg skal en liten tur på øya-festivalen, og i tillegg har vi ferien vår til Spania hvor vi drar om ca 40 dager. Puh!

Okei - det hørtes kanskje ut som en god del mer inne i hodet mitt. Men likevel! Knyttet opp mot alt som skal skje så er det en god del forberedelser, jeg skal love dere at man blir en mester på å planlegge etter at man får barn. Haha! Men det skal bli gøy - vi må jo bare nyte sommeren nå som den endelig er her.

Dagen i dag har i hvert fall vært strålende! Vi har hatt det kjempefint i familieparken i Stavern i dag. Leo koste seg så mye, og sovnet til og med på vei hjem. Noah sovnet allerede da vi kom dit. Han er jo fortsatt en baby og har jo ikke like stor glede av det som Leo, men han så ut til å slappe av og kose seg i vognen mens vi var der! Nå er guttene lagt for en god stund siden,  og Fredrik kom hjem fra jobb for en stund siden også. Nå er det ikke mer overtidsjobbing denne uken og det skal virkelig bli godt å få han hjem litt tidligere de siste to dagene før helg! Ønsker dere en kjempefin kveld videre!



Verdens herligste Noah ♥

DETTE VAR VELDIG UVENTET!


God kveld!  Vi har vært ute i mange timer i dag, og Fredrik har jobbet overtid igjen. Ferien har hittil vært en del mer stressende enn jeg så for meg på forhånd. 2 barn er jo dobbelt mye som 1! Jeg går jo "bare" hjemme med Noah til vanlig nå, ikke helt vant til nivået og energien til Leo som visst aldri ser ut til å ta slutt. For ikke å snakke om en 2-åring som legger seg ned på bakken på butikken og hylgråter fordi vi må skanne isen før han kan spise den. Haha! Det blir for øvrig masse kvalitetstid, masse tid til å være ute så lenge vi (Les: Barna) orker, og en god treningsøkt ettersom vi går veldig mye om dagen. Gøy at det er hektisk da!

Ble rimelig overrasket over responsen på blogginnlegget jeg postet i går av det jeg anså som en negativ graviditets-test. Jeg fikk masse meldinger på Facebook fra ulike mødre som mente at de hadde fått en lik test da de var tidlig i et nytt svangerskap, og på min privat Facebook-profil fikk jeg også en del kommentarer under linken til blogginnlegget som gikk på det samme. Hadde ikke forventet det i det HELE tatt, så jeg ble sittende med store øyne hele kvelden. Jeg ble mildt sagt litt stresset, men da får vi bare vente noen dager og ta ny test. Jeg vet jo at det egentlig ikke nytter å engste seg, for det kommer vi ingen vei med - men det er jammen meg lettere sagt enn gjort :-)

Jeg skal i hvert fall prøve å holde tankene på andre steder så lenge. I morgen skal moren til Fredrik, barna og jeg ut til Stavern til en familiepark - det skal bli så koselig! Håper dere har en fin tirsdagskveld, så snakkes vi igjen om ikke så lenge!

NÅ FÅR DET VÆRE NOK!

I dag hadde opplevde jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Selv om det til stadighet dukker opp slike historier i media, trodde jeg ikke at det noen gang kom til å skje meg! Bestevenninna mi, barna og jeg var ute på et spisested her i Larvik tidligere i dag for å spise litt lunsj. Det var kjempefint vær og selv om det alltid er litt hektisk å dra med begge to ut, så er det alltid hyggelig å komme seg litt ut. Jeg vet at de også synes det er gøy å gjøre noe annet enn å være hjemme.


Det er forresten et av hovedpoengene mine her i dette blogginnlegget: Jeg som mamma til to små barn har like stor rett til å være ute i offentligheten som det du som enslig mann på 40+ har, og det du som eldre, yngre, menn og kvinner i alle andre aldre har.  Uansett om barna er med eller ikke. Jeg har dessuten minst like stor rett til å spise ute på restaurant med barna mine som alle andre, og de har ikke minst like stor rett til å spise maten sin på samme sted som det du gjør, uansett om de spiser fra tallerken eller om de ammes. 

For barn vil alltid være barn, og jeg kan ikke bure meg inne helt til de ikke er barn lengre for å unngå at de Gud forby skal bli sultne mens vi er ute på tur. Eller i dette tilfellet: Ute for å spise lunsj.

Når jeg diskre setter meg for å amme Noah, så begynner en eldre mann på nabobordet og kommentere høytlytt til sine venner på samme bord. "Er det virkelig nødvendig å gjøre her, noe så kvalmt!"

Jeg blir så satt ut og ser raskt bort på bestevenninna mi. Slik jeg ser det ville det vært «galt» uansett hva man gjør med sulten baby i offentligheten. For jeg vet i hvert fall at får ikke barnet mitt mat når det er sultent, så begynner han å gråte. Tipper det ikke ville blitt så populært i lengden det heller.

Jeg vil bare ha en ting klinkende klart: Jeg er veldig diskrè når jeg ammer babyen min i offentligheten. Jeg slenger ikke brystene mine rundt før jeg begynner å amme. Tro det eller ei, så vil jeg faktisk ikke at Gud og hvermann skal se brystene mine.

Neste gang kan du spørre deg selv det samme spørsmålet som du tydeligvis ville stilt meg, men som du ikke hadde baller til å gjøre, så du heller spurte de jevngamle på bordet ditt. Selv om de åpenbart ikke kunne svare på det du lurte på! Ja, det var nødvendig å gi barnet mitt mat. Babyen min var sulten!

Og babyen min sin rett til å spise, triumferer dessverre din rett til å eventuelt måtte ha noe ubehag tilknyttet det. Du kan, la meg se, begynne med å kikke et annet sted enn på brystene mine? Babyen min kan.. Nei, vent. Babyen min må faktisk spise!

SKAL VI FLYTTE?!

Hei dere!

Jeg skal komme med en innrømmelse til dere i dag. Ofte når jeg legger ut bilder til bloggen hvor omgivelsene våre her hjemme er synlige, får jeg spørsmål om hvordan jeg klarer å holde det så ryddig .Haha! Tro meg, det er ikke alltid «så ryddig» for å si det sånn. Det er faktisk ganske kaos til tider, men det er helt greit når hverdagen vår er så travel som den er akkurat nå. Jeg hadde sikkert klart å holde det strøkent om jeg virkelig hadde hatt lyst, men da hadde jeg slitt meg fullstendig ut og det er det rett og slett ikke verdt. Å holde det ryddig alene er selvsagt ingen problem, det er når du må kombinere det med to barn som krever sitt, overtidsjobbing på Fredrik, lage ordentlig mat, trening, og ikke minst også min jobb det blir litt mangel på timer å ta fra!

Men nå skal jeg uansett ta i et skikkelig tak over en ukes tid for å rydde steder her hjemme hvor jeg lenge har tenkt at jeg må rydde. Det skal bli godt å bli ferdig, dessuten skal det inn noen nye møbler også. Leo sitt rom skal ferdigstilles helt, og videoen av rommet hans skal ut her på bloggen. Noah kommer til å sove på samme rom som oss men i egen seng en stund til - og når den tid kommer (altså at han er klar for å sove på eget rom) så blir det som jeg har snakket om tidligere slik at barna får vårt store soverom, og vi Leo sitt. Det skal bli så gøy både å innrede og vise dere alt når tiden er inne for det.

Jeg har nemlig fått noen spørsmål omkring det med flytting på grunn av hjemmet vårt. "Må dere ikke flytte når dere kun har to soverom?" "Skal ikke barna ha hvert sitt rom?" "Sa ikke du uansett at dere skulle flytte til Oslo?"

Fordelen vår med de to soverommene våre, er at det store soverommet er rimelig stort. Det er god plass og jeg kan ikke se at det er nødvendig å flytte utelukkende for at barna skal få hvert sitt rom når de enda er så små. Kall meg gammeldags altså, men jeg tenker ikke at de vil kunne ta skade av å dele rom når de er så små. En ting er så klart når de blir eldre! Så fremt det ikke blir masse tull mellom de to guttene våre på kveldene da selvfølgelig - da må vi jo bare ta det derfra og se hva slags løsninger vi har. Det er også litt gøy at det fortsatt kommer spørsmål om flyttingen til Oslo, dette var jo faktisk min 1. aprilspøk til dere som leser bloggen min. Haha!



Vi har ingen planer å flytte fra denne fine leiligheten på en god stund, vi bor veldig fint til og stortrives virkelig! Håper dere har en god tirsdag, så snakkes vi litt senere ♥

TOK JEG ABORT SOM 13-ÅRING?

God kveld dere!

Som om det ikke var "ille nok" at jeg fikk første barnet mitt da jeg var 16, så fikk jeg høre i dag at jeg hadde tatt abort som 13-åring. At graviditeten med Leo var den andre gangen jeg ble gravid, men at jeg ikke ville ta abort igjen, så derfor beholdt jeg den gangen jeg ble gravid med Leo. Jeg har skrevet tidligere at jeg ikke har tatt abort før, men jeg tror helt ærlig ikke at de som er ute etter å finne noe å "ta meg på" er interessert i å høre eller få vite om sannheten, så det blir jo som å snakke til døve ører. Haha!

Jeg har for øvrig vært gravid 3 ganger. Men personlig har jeg aldri tatt en frivillig abort, selv om jeg ikke ser noe galt i det (så lenge det ikke blir brukt som et prevensjonsmiddel) Som dere da sikkert skjønner så har jeg hatt en spontanabort. Jeg visste ikke at jeg hadde vært gravid før jeg fant ut at graviditeten var "over" og kroppen hadde ryddet opp selv. Det går helt fint for meg å innrømme dette, og det er ikke noe problem for meg å være åpen om det nå i ettertid. Det er jo også ganske vanlig. Men jeg synes det var litt merkelig trist i starten, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Kanskje fordi jeg begynte å tenke "hva om". Dette var selvfølgelig ikke da jeg var 13 år, bare så det også er oppklart.

Jeg vet ikke om jeg hadde vært i stand til å ta vare på et barn da jeg var 13. Når jeg tenker tilbake på den tiden så var jeg fryktelig umoden, og jeg er glad jeg ikke måtte ta stilling til det valget på den tiden. Og det kom jo fort nok likevel. Haha!


Klem

DET ER OVER...

Hei alle sammen! Da var dagen kommet. Det er slutt på ferien til Fredrik, og de tre ukene han har hatt hjemme med oss er nå over. Denne helgen har virkelig bare rast forbi. Noen ganger føles det litt kjipt at fredag er så nærme mandag, men at mandag er så langt unna fredag. Nå er det fullt kjør fremover for hans del på jobb, og barna og jeg har også lagt noen planer for tiden fremover! Det starter allerede i morgen med at jeg har lovet Leo en tur på lekebutikken. Haha!






Jeg skal gjøre alt for at barna får noen fine siste ferieuker. Vi skal dra på stranda, spise deilig frokost ute i hagen, dra på besøk, dra til Stavern for å spise is på bryggen, og muligens litt på shopping rundt omkring også. Det hadde også vært supert å fått til en tur til Familieparken i Stavern, og kanskje en tur til Dyreparken i Kristiansand om vi får til det også. Jeg merker egentlig nå at jeg synes det er flott å ha selve sommeren hjemme i år, selv om jeg ikke hadde takket nei til en sydentur. Jeg føler at det nesten er forventet at man må dra bort på utenlandsturer og storbyferier i flere uker når det sommerferie.

Det er supert for alle som skal det altså - men det aller viktigste er jo ikke å dra på overdådige ferier, men at man er sammen. Det kan jeg som ikke har vært på utenlandsferie på 7 år skrive under på. Haha! Jeg gleder meg utrolig mye til å dele vår juli sammen med dere, og jeg har også en gladnyhet som jeg skal dele med dere senere i dag! Ønsker dere alle en kjempefin avslutning på uken!

JEG HAR ALDRI VÆRT SÅ SKUFFET FØR..





I dag fikk jeg et brev i posten angående anmeldelsen jeg leverte i april i år som gikk på en kommentar jeg fikk her på bloggen. Dette delte jeg også med dere i DETTE blogginnlegget med tungt hjerte. Saken er nå dessverre henlagt.

Jeg må innrømme at jeg ble forferdelig skuffet da jeg åpnet brevet og leste det tidligere i dag. Jeg får helt vondt i magen av hele greia. Jeg har selvfølgelig forståelse for at politiet har begrenset med ressurser og at det nok er mange viktige saker der ute som rettmessig krever disse ressursene og mer til. 

Samtidig må jeg innrømme at jeg synes det er forferdelig synd at man ikke bare i èn av de mange hundrede sakene der bloggere anmelder drapstrusler o.l (eller i mitt tilfelle en grov kommentar rettet til et av barna mine) kan gripe fatt, prioritere det i en periode hvor det ikke er andre mer ressurskrevende og viktige saker, og sørge for at vedkommende blir tatt og får sin straff. Ikke bare fordi man fortjener straff når man gjør noe ulovlig, men fordi det også ville vist en gang for alle at man faktisk ikke kan skrive hva man vil på Internett og likevel slippe unna med det. Det blir jo samtidig forebyggende med tanke på mennesker som da i fremtiden ville unngått å kommentere forferdelige ting til andre mennesker på nett - nettopp fordi allmennheten ville sett at det hadde fått konsekvenser.

Det er dessverre mange som har trodd at jeg haster ned på politistasjonen og løper ned dørene der med en gang jeg får en kritisk kommentar. Hvilket jeg må si bare er helt latterlig. Men alle har grenser, og et sted går min grense også - jeg har stor takhøyde for hva som kan kommenteres her inne, så og si alle kommentarer blir stående. Det er en vesentlig forskjell på kritikk og hets, og jeg anser meg selv som såpass oppegående at jeg klarer å skille dem uten det minste problem.

Som sagt var den kommentaren jeg anmeldte svært grov og rettet mot det ene barnet mitt. Dette er overhode ikke direkte negativt ment til noen jeg har hatt kontakt med i Politiet, for jeg føler virkelig at jeg ble tatt på alvor da jeg leverte anmeldelsen i vår, og at jeg også møtte stor forståelse. Jeg kommer likevel ikke til å gi meg dersom slike kommentarer gjentar seg, selv om det endte med henleggelse denne gangen. Jeg har nulltoleranse for slike kommentarer og de anmeldes med en eneste gang. Hvilke signaler sender jeg egentlig om jeg ikke anmelder? At det er en OK ting å skrive til noen, uansett hvem det måtte være? Det kommer rett og slett ikke på tale. Og hvis politiet står og ser på når de er fullt kapable til å gjøre noe med dette (noe jeg mener at de en eller annen gang må være) så får de ta det på sin kappe. Jeg både vet og skjønner at det er lettere sagt enn gjort for meg, men står man og ser på er man indirekte med på å si at det er greit.

Kjære mødre og fedre der ute

"Kjære mamma og pappa.

Jeg gleder meg så til jeg snart skal dra til syden med dere og lillesøster! Jeg gleder meg så til å bade, spise masse is, og spise middag med dere på restaurant på kvelden. Kanskje kan jeg få lov til å sitte opp helt til klokken halv ti på kvelden i år også, sånn som jeg gjorde i fjor. Da fikk jeg til og med spise 3 is samme dag!

Kjære mamma og pappa. Endelig har vi kommet frem! Jeg har gledet meg så lenge. Men.. Jeg kjenner ingen andre enn dere her. Dere, ja, og lillesøster da. Jeg skjønner ikke hva noen andre enn dere sier, de snakker så rart her. Jeg synes det er litt skummelt med så mange som jeg ikke kjenner, men det går bra, for dere er jo her og passer på meg!

Kjære mamma og pappa. Jeg sitter og spiser pizza sammen med lillesøster og dere på hotellrestauranten. Jeg har badet masse i dag og jeg har hatt det så gøy. Lillesøster og jeg fikk bestille hver vår cola, men deres cola lignet ikke på min og lillesøster sin.

Kjære mamma og pappa. Hvorfor snakker dere plutselig så mye høyere enn vanlig? Hvorfor ble dere plutselig så glade og rare? Vi har sittet her lenge nå, siden dere møtte noen som kom og satte seg ved bordet vårt. De snakket ikke rart sånn som alle andre her, men de snakket like høyt som dere. Jeg fikk plutselig lov til å spise 6 is mens vi satt ved bordet. Jeg savner bamsen min og sengen min. Men mest av alt savner jeg dere, mamma og pappa.

Kjære mamma og pappa. Lillesøster gruer seg til middagen i kveld. Hun vil at jeg skal passe på henne. Men skjønner dere ikke at jeg trenger noen som passer på meg også?"


Kjære mødre og fedre der ute.

"Lykkepromille" ser ikke likt ut for barn som for voksne. Du som forelder skal være den tryggeste personen i hele verden for barnet, men plutselig er du helt annerledes. Hvordan føles dette for et barn?

Men du tar jo tross alt bare et par glass vin, ikke sant? Men hvor flink er man egentlig til å vurdere sitt eget alkoholinntak? Selv etter bare et par glass vin så tror jeg det kan være vanskelig å vite hvordan de små oppfatter oss. Og er det verdt å sjanse med, når man er på ferie og barnas to viktigste mennesker er ekstra viktige for trygghetsfølelsen deres?

Kjære mødre og fedre der ute. Bruk alkovett i sommer. Hvis formålet med ferien din er å få mest mulig alkohol ut av bestillingen din med all inclusive, kanskje du bare skal la være å ta med barna?

NY KJÆRESTE ETTER BARN






God kveld dere! Nå har Fredrik og jeg litt tid sammen. Barna sover og vi koser oss. Men i det barna sovner, så savner jeg dem selv om jeg vet at de ligger i naborommet. Jeg kan neste ikke vente til en ny dag sammen med dem i morgen. Det er så stille om kvelden når det bare er Fredrik og meg som er våkne. 

Vi har som dere sikkert har merket gjennom bloggen mange flere kvelder med hverandre hvor vi setter av tid til hverandre. Til tross for at ikke alle planene våre blir gjennomført fordi Fredrik sovner på sofaen, eller fordi et av barna våkner i løpet av kvelden - så er det viktigste å gjøre en ordentlig innsats. Alt kan ikke gå helt etter planen når man har barn, og sånn er det bare. Det må man jo bare ta høyde for.

Jeg husker noen fortalte meg ansikt til ansikt da jeg gikk gravid med Noah at jeg ikke måtte bli en av de unge mødrene som fikk barn med noen, for å så få ny kjæreste kort tid etter, og å introdusere nye menn og gutter for barna hele tiden. Det kunne virkelig ikke falt meg inn. For det første er jeg lykkelig med Fredrik og vil ikke ha noen annen kjæreste. Vi har vært sammen i 4 år til høsten og håper vi kan telle et nytt år som kjærester mange år frem i tid.

For det andre ønsker jeg at barna mine skal få den beste oppveksten de kan få, noe jeg vet at jeg kan gi dem. Om det mot all formodning skulle skje noe som gjør at vi ikke skulle være sammen lenger når barna enda er små, så vet jeg at sannsynligheten ikke akkurat er megahøy for at et nytt forhold ville ha vært varig. Jeg vet også at det kunne påvirket Leo og Noah. Jeg mener selvfølgelig ikke at det alltid er galt å finne seg ny kjæreste etter et brudd med barn innblandet, men jeg vil ikke utsette barna for mange forskjellige gutter når de vokser opp. Jeg vil at de alltid skal føle trygghet og stabilitet. Det vet jeg at de føler nå, og det betyr veldig mye for oss som foreldre. Når vi i tillegg er lykkelige sammen som både par og foreldre-team, så er jo det helt perfekt.

 Fra dagen man får barn skal man alltid sette barnets beste først. Det kommer jeg til å gjøre nå, i morgen, om et år, og for alltid. ♥

HAR JEG FIKSET PÅ UTSEENDET MITT?

Det er ofte mye snakk om at så mange bloggere fikser på utseendet sitt. Jeg har fått spørsmålet om jeg har endret på noe ved utseendet mitt så mange ganger nå at jeg følte at nå måtte jeg svare ordentlig på det i et eget blogginnlegg.

Enda hvor mange ganger jeg har sagt tidligere at jeg ikke har gjort noe, så hender det ofte at jeg blir beskyldt for det fordi nesa mi for eksempel ikke ser lik ut nå, som det den gjorde da jeg var 11 år. Det kalles ikke plastiske operasjoner, det kalles at utseendet endrer seg etter hvert som man blir eldre. Jeg ser ikke ut som det jeg gjorde da jeg var 10, gjør du?

Jeg har også fått høre at det ser ut som jeg har fylt noe i leppene mine siden de ikke ser ut som de gjorde da jeg startet bloggen, og det er jeg for øvrig helt enig i, men det er kun sminke. Jeg bruker sminke og jeg bruker mye selvbruning. Nå de to siste månedene har jeg også satt på meg vipper, slik at jeg ikke trenger så mye tid om morgenen til å ordne meg for dagen - tid til å sminke meg er det naturligvis ikke flust av når jeg har to små barn, så det er veldig befriende å alltid våkne med fine vipper. Men jeg har ikke "fikset" på utseendet mitt på noen som helst måte annet enn med hjelp av sminke, løsvipper og lignende. Jeg har heller ikke restylane, hair extensions eller annet. Heller ingen permanente endringer som å operere noe eller botox.

Når det kommer til om jeg synes bloggere burde fortelle leserne sine noe om de har operert noe ved seg selv eller gjort andre permanente endringer, så synes jeg det kan være et lite dillemma, selv om jeg på samme tid har en formening om saken. Det er en litt sånn "Damned if you don't, damned if you do" situasjon. For om du er åpen om hva du har gjort, så kan du være med på å påvirke andre til å gjøre samme endringer som de ikke en gang har tenkt på tidligere. Det er ingen hemmelighet at mange blogglesere består av yngre jenter og at de av naturlige årsaker vil være lettere påvirkelige enn kanskje eldre jenter. Vi bloggere vet jo at vi har påvirkningskraft når vi for eksempel velger å fronte produkter vi liker og samtidig tjene penger på å komme med gode tilbud til leserne våre, så det burde jo ikke være vanskelig å forstå at den påvirkningskraften ikke forsvinner når vi skriver om andre ting.

Om man derimot ikke skriver om operasjonene eller endringene man har gjort, så kan man få andre til å tro at man ser ut som man gjør (når man egentlig har operert seg til utseendet sitt) fra naturens side, og at man dermed er med på å skape et uoppnåelig ideal.Og bare så det er sagt: Jeg mener ikke at bloggere har all skyld og alt ansvar. Det blir for enkelt å si. Men når man ut til mange tusen tenåringsjenter som ofte er lettere påvirkelig, så har man en del av ansvaret.

Jeg mener at opererer man noe med seg selv så har man ikke meldeplikt til leserne sine, man kan ligge lavt og ikke fronte det. Påvirkningskraft har du enten du liker det eller ei. Men da er det jo også  essensielt å ikke ha et massivt kroppsfokus i ettertid. 

Alle mennesker selvsagt fri til å gjøre hva de vil, og noen velger å operere seg og sprøyte inn botox og restylane for å bli fornøyde med seg selv. Greit det. Men det er lurt å huske på at det er lett å gi folk ideer når man fronter operasjoner. Jeg tror ikke alle trenger en operasjon eller litt botox for å bli fornøyde med seg selv. Noen trenger kanskje bare litt tid og noen år på å modnes.

JEG FIKK IGJEN EN HALV MILLION KRONER PÅ SKATTEN!

I dag da jeg våknet sjekket jeg bankkontoen min, og jeg hadde i likhet med en stor andel av Norges befolkning fått igjen penger på skatten. 7000 kroner hadde tikket inn på kontoen min. Men det er jo ikke nærheten av beløpet jeg skriver, så hva mener jeg egentlig når jeg skriver at jeg fikk igjen en halv million kroner på skatten?


Jo:

Gratis keisersnitt på sykehuset da sønnen min skulle bli født i oktober fordi det ble medisinsk nødvendig, flere sykehusbesøk tidlig og senere i graviditeten og mer enn 10 ultralydundersøkelser og øvrig oppfølging i svangerskapet, gratis sykehusbesøk med barna når de har vært syke, gratis legebesøk til barna, tannlege til meg selv og barna.

For ikke å snakke om kontantstøtte til min første sønn i et halvt år før han startet i barnhagen, barnetrygden, og ikke minst barnehage i seg selv - som vi foreldre bare betaler en brøkdel av hva egentlig koster!

Barselpermisjon og foreldrepenger, fødsel/keisersnitt, sykepenger... Jeg nevner i fleng! De fleste av oss nyter godt av det mer enn vi betaler i skatt! Så før du klager over at du ikke fikk igjen noe på skatten eller på å måtte betale skatt generelt, sett deg ned og tenk på hvor mye du også faktisk har fått igjen i året som gikk. For jeg er ganske sikker på at du har fått igjen mange tusen du også, om du bare ser litt annerledes på det!

SLUTTE Å POSTE BILDER AV BARNA?

I dag har Aftenposten skrevet en artikkel om bloggerbarna som jeg er delaktig i. Faktisk var jeg vel den eneste mammabloggeren/foreldrebloggeren som gladelig stilte opp til intervju og svarte på noen spørsmål, av alle mammabloggerne som de kontaktet. Ganske utrolig, spør du meg. Jeg vet ikke om andre bloggere som eksponerer barna sine sine leser min blogg i det hele tatt, men helt ærlig: Har man ikke har noen problemer med at man eksponerer barna sine, så bør det vel strengt tatt ikke være noen problem å svare på noen spørsmål omkring det heller?

Her er et lite utdrag av intervjuet:

«Jeg får ofte høre at barna mine kommer til å bli mobbet, eller at jeg fratar dem retten til privatliv» sier Jessica Enerberg.

18-åringen bor i en enebolig i Larvik med barna Leo og Noah og står bak bloggen «mammasom16». Den leses av 7.000 til 10.000 lesere daglig, og Enerberg er vant til å få kritikk. Likevel er hun en av ytterst få mammabloggere som tar telefonen og er villig til å svare på spørsmål.

- Hva svarer du til kritikken?

«At alle foreldre har et ansvar for å lære barna sine at mobbing ikke er greit - uansett. Og når det kommer til privatliv, så er det veldig få prosentandeler av livet vårt som kommer ut på bloggen. Det er utrolig lite av alt jeg gjør, som kommer ut. Barna har i aller høyeste grad et privatliv selv om jeg skriver blogg.»

Enerberg synes det er urettferdig at kritikken alltid rettes mot bloggere, og påpeker at hun daglig ser bilder fra «vanlige» foreldre på sosiale medier som hun aldri ville lagt ut selv.

«Det er så mye ukritisk eksponering der ute at diskusjonen heller burde gjelde foreldre generelt. I stedet er det blitt en slags heksejakt på bloggerne. Det er åpenbart at mange ikke tenker over hva de legger ut, noe jeg som mammablogger derimot er nødt til å reflektere rundt daglig.»


Jeg har tidligere gått ut og sagt at jeg har regler som går på hvilke bilder av barna som kommer ut på sosiale medier. Disse innebærer blant annet at barna alltid skal være påkledd, rene, og ikke i sårbare situasjoner. For et halvt år tilbake i tid, fikk jeg tilbakemelding på at tre av bildene jeg tidligere hadde lagt ut på Instagram, som var av Leo hovedsaklig da han var baby, faktisk ikke stemte overens med kravene jeg har sagt at jeg skal ha til bildene jeg legger ut av barna. To av bildene var av han i bleia, et av dem med ansikt synlig. Og ett av bildene var av han i et badekar. Sistnevnte var ikke noe mer enn ansiktet og skuldrene synlige, for da ville det nok aldri sett dagens lys i det hele tatt, men jeg merket likevel at det var ubehagelig at jeg faktisk hadde lagt ut disse bildene, selvfølgelig med de beste intensjoner - men likevel synes jeg ikke det er greit i dag. 

Jeg legger meg fullstendig flat for dette, og dette beviser jo at man alltid bør stille seg selv spørsmål før man poster bilder av barna sine. Hva vil jeg si med dette bildet? Ville jeg synes at det hadde vært greit dersom dette bildet var av meg? I dette tilfellet har jeg rett og slett begått en feil og det beklager jeg veldig for. Dette er mitt ansvar, og jeg tar massiv selvkritikk. Til mitt forsvar kan jeg vel egentlig bare si at det er få mennesker som går hele livet uten å gjøre en eneste feil, og at det for meg er det viktigste at man sørger for at man ikke gjør samme feil to ganger. Dere kommer ikke til å se slike bilder av barna igjen. Jeg kommer ikke til å slutte å poste bilder av barna. Men jeg kommer alltid til å være bevisst på hva som publiseres, og det i enda større grad fremover nå.

Takk for at dere leser, og ha en fin søndag ♥

FØR JEG FIKK BARN..

Hei alle sammen!

Hver gang jeg skriver om tiden før jeg fikk barn, så får de blogginnleggene masse oppmerksomhet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Kanskje det er overgangen fra umoden tenåringsjente til mamma noen synes er fascinerende? Jeg vet ikke. Jeg får ofte spørsmål om den tiden, og ofte også om jeg savner tiden da jeg ikke hadde barn.

Jeg skal innrømme det: Jeg kan ta meg selv i å savne varme tekopper og kaffekopper. Jeg savner et hjem som så og si alltid er rent. Jeg savner noen ganger å sove lenge. Å kunne legge meg og våkne igjen opplagt. Å dusje og gå på toalettet helt i fred. 

Men så innser jeg at de varme kaffe og tekoppene jeg savner, ikke er varme lenger fordi jeg leker litt for lenge med barna og glemmer dem bort.

At det ikke alltid er så veldig rent her hjemme lenger fordi barna leker og utfolder seg, og at det derfor gjerne med fingermerker på veggene våre og klesvask i hele huset. Og at det faktisk er helt OK.

At jeg ikke sover så mye fordi barna trenger meg mer enn jeg trenger søvn. Og at jeg en dag i fremtiden kommer til å savne det når jeg står i dusjen med såperester over hele kroppen, og hører trippende barneskritt bortover gangen og utenfor baderomsdøren, og Leo som banker på og roper "MAMMA? Døra opp mamma!"

At jeg er glad jeg ikke fikk barn enda tidligere enn hva jeg gjorde, men at jeg aldri i hele verden ville vært foruten barna mine og alt de har lært meg. At man alltid vil ha det man ikke kan få, og at den varme kaffekoppen sikkert ikke er så jævlig god uansett.

SANNHETEN BAK FASADEN

God kveld dere! 

Som dere helt sikkert har merket, så foretrekker jeg å vise de mer anstendige sidene av barna mine når jeg for eksempel legger ut bilder av dem her eller på Instagram.

Jeg overpynter ikke barna mine, men inntil de selv får bestemme hva de skal ha på seg, så sørger jeg for at de har på seg ordentlige klær som jeg personlig synes er fine. Det tror jeg de fleste mødre velger å gjøre. Når jeg vet hvor mange som kommer til å se bildene de har på seg, så er jeg kanskje ekstra nøye med å ha på dem fine klær, selv om de er nydelige i alle klær de har på seg, så har de som alle andre plagg som er mer pyntet enn andre. Jeg tar kanskje gjerne også på Leo matchende sko med antrekket han skal på ha seg samme dag. Dessuten vet jeg at Leo elsker å pynte seg litt, og for eksempel ha på seg andre sko enn hverdagskoene sine en og annen dag. Hadde det vært opp til han hadde han sikkert gått i penskjorter hver eneste dag i barnehagen. Haha! 

 Noah gulper som babyer flest gjør, og Leo skitner seg til når han leker. Verken Leo eller Noah er en forlengelse av meg selv, de er begge egne individer. Leo er såvisst ingen pyntedukke. Han er som alle andre barn på 2 år!



Grunnen til at de alltid er kledd opp og rene handler ikke om at jeg prøver å rosenmale det å ha små barn. Jeg føler bare ikke at bilder hvor de er skitne og lei seg hører hjemme i offentligheten. Jeg tror virkelig ikke at jeg ville likt at det lå slike bilder av meg ute på Internett, og det i seg selv er jo en stor grunn til å la være. Men jeg har nok ikke tenkt helt over at det er flere av dere lesere som ikke vet hvordan det er å ha små barn, så derfor ville jeg bare skrive til dere at det er mye som skjer bak bloggen som aldri blir lagt ut!

Jeg holder ikke bevisst på med noen fasadebygging kun fordi jeg velger å ikke publisere bilder av barna mine hvor de er skitnet til, har gulpet over hele seg, eller sutrer og trasser. De er akkurat som alle andre barn, men heldigvis er barna mine som oftest veldig blide og fornøyde!

FORELSKET PÅ NY

Hei alle sammen! Her om dagen spurte en leser om hvordan det gikk med Fredrik og meg nå, etter at jeg for et par uker tilbake slapp nyheten om at vi ikke skal flytte fra hverandre og at vi har startet på nytt. Så hvordan går det egentlig med oss nå? Vi har faktisk sjeldent hatt det bedre! Det er akkurat som at ting har snudd fullstendig, men vi er jo klar over at vi har jobbet for det selv. På grunn av åpenheten har jeg jo fått høre at alle forhold går opp og ned. Altså, vi har vært sammen i 4 år til høsten og har fått to barn sammen. Vi er klar over at alle forhold går opp og ned, det er ikke akkurat det det har handlet om. Det vi har slitt med har ikke vært av typen "alle forhold går opp og ned" for å si det på den måten. Men vi må jo ha håndtert det bra i og med at vi nå har det så veldig bra sammen nå, selv om det har tatt tid.

Vi har jo sagt oss enige i at om vi ikke hadde fått barn sammen, så hadde det nok vært slutt for lenge siden. Jeg ville aldri holdt sammen med barnefar ene og alene fordi vi hadde hatt barn sammen - så det er ikke det jeg mener når jeg sier at barna holder oss sammen. Men de er alltid en grunn for oss til å kjempe videre når vi har tunge dager. Vi holder på ingen måte sammen kun for barna, men fordi de har gjort at vi har fått et veldig sterkt bånd til hverandre. Etter at vi fikk barn var jo ikke Fredrik "bare" kjæresten min lenger, da var han pappa til barnet vårt også. Så selv om det ble veldig seriøst veldig fort for oss to da vi fikk Leo, så gjorde det også store positive ting i forholdet vårt.

Vi har skrudd forventningene ned femti hakk og litt til, og jeg mener det faktisk når jeg sier at jeg føler vi er forelsket på nytt i hverandre. Jeg kan ikke se for meg at jeg er sammen med noen andre enn Fredrik. Det var vanskelig å se da det stormet som verst, men jeg tror det måtte til. Det er jo ganske kjent at man ikke vet hva man har før man mister det.

ET TREDJE BARN MED EN ANNEN PAPPA

God kveld, alle sammen! Det er relativt vanlig i dagens samfunn at man kan få barn med forskjellige fedre. Det sier ikke noe om deg som mamma, som omsorgsperson, eller som menneske. Det sier rett og slett bare at du ikke er sammen med den eller de første du fikk barn med, og at sånn er det bare. Det er helt greit, og det bør da virkelig ikke være noen sak å akseptere i 2017! Det er veldig enkelt for meg som har to barn med samme pappa å si at jeg ikke synes man skal skamme seg over å ha barn med flere ulike fedre - men jeg tror dessverre at det er mange der ute som gjør nettopp det.

Livet blir ikke alltid som man tror, og det er så utrolig mange grunner til at noen kan ha barn med ulike fedre. Kanskje skar det seg med far til første barnet, og kanskje skar det seg igjen neste gang. Hva som ligger bak hvorfor det ikke gikk, trenger heller ikke ha en eneste ting med kvinnen i forholdet å gjøre - men siden naturen er sånn at det kun er kvinner som skal kunne bære frem og føde barn, så er det ofte de som får høre det om de har barn med flere.

Jeg synes faktisk det er modig at man med fordommene i bakhodet klarer å se forbi det, og likevel bære frem barnet både en og to ganger tross ulike fedre på barna, om man ønsker barnet. At man lytter til seg selv!

Nydelige Noah og pappaen sin ♥​

Mange er opptatt av å fortelle meg at det bare er et tidsspørsmål før det blir slutt mellom Fredrik og meg siden vi for det første har vært sammen en stund, og at vi for det andre fikk barn tidlig og ble sammen tidlig - så da er det en selvfølge for mange at jeg blir en av de jentene som får barn med flere ulike fedre. Jeg vet hva statistikken sier og den er ikke på vår side. Jeg håper selvfølgelig det aldri blir slutt, for jeg elsker Fredrik og familien vi har skapt sammen - men vet dere hva? Hvis jeg noen gang skulle få barn med flere fedre, så burde ikke det ha noen verdens ting å si. For jeg vet at det ikke endrer noe annet ved meg, enn antall barn jeg har ♥

EN VIKTIG PÅMINNELSE!

Hva tenker du når du ser unge butikkansatte? Advarer du barna dine med at de må gjøre det bra på skolen, så de ikke "ender opp i kassa på Kiwi?" Da har jeg noen ting jeg har lyst til å fortelle deg.

Jeg tenkte som deg en gang. Men det var før jeg innså noe veldig viktig.

Samboeren min jobber i butikk. Jeg er veldig stolt av han, som har tatt seg en utdannelse samtidig som vi har fått to barn veldig tidlig. Det har hatt sin pris, for han har ikke hatt mye fri, og han har virkelig stått på. Han er ferdig utdannet salgsmedarbeider om drøye to måneder, han er glad i jobben sin, og han klager sjeldent. Han er flink og han er alltid høflig og glad. Det er en jobb som godt lar seg kombinere med familie, og det var noe som var viktig for han da han valgte den yrkesveien.

Men jeg vet at han kjenner på det av og til, når han får høre at han "må jo ta seg noen flere år på skolen!" og at "han kan jo ikke sitte i kassa resten av livet, du må jo finne deg en ordentlig jobb!" men hvis ingen sitter i kassa, hvem er det da som skal skanne dine varer når du er innom butikken på vei hjem fra din jobb?

Hvem er det som har bestemt at man må ha bachelor og mastergrad for å være vellykket her i livet? Er det ikke bra nok å ha tatt seg en utdannelse og trives med den jobben man har, selv om det ikke er som ingeniør eller lege? Hvis alle er leger og ingeniører, hvem skal da levere posten din? Hvem skal pakke ut varene så de blir tilgjengelige i butikkhyllene, så du får kjøpt middagen din?

Så kjære foreldre, lærere, - eller dere som mener dere er viktigere og bedre enn de som jobber i butikk - Ikke true elevene deres, barna deres, eller andre unge med at de må «Passe seg for å ikke ende opp i kassa på Rema" Det å bruke enkelte yrkesgrupper som en trussel for hvor du kan ende opp i samfunnet, er feil og ikke minst veldig ødeleggende. Du må ikke ha doktorgrad for å gjøre en viktig jobb! Tenk litt på det neste gang du handler :-)

SKAL JEG SLUTTE Å BLOGGE?

Og jeg som lovde meg selv at jeg aldri skulle bli en av de bloggerne som plutselig kunne oppdatere dårligere noen dager, og så love gang på gang å bli bedre uten å klare det. Nå har jeg jo kommet dit selv! Det må ta en slutt nå. Det har jo til og med dukket opp flere spørsmål enn noen gang om jeg skal slutte å blogge på grunn av dårligere oppdateringer, og det er jo ikke noe jeg liker å se. Det betyr jo at noen faktisk tenker at det er en sjanse for at jeg skal slutte å blogge, og det skal jeg virkelig ikke. Jeg følger meg ikke på langt nær ferdig med bloggingen, og er kjempemotivert og spent på tiden fremover med bloggen.

Hva skal man si? Jeg tror ikke jeg helt har klart å se at to barn er dobbelt så mye som ett, før nå. Klart merket vi forskjell fra ett til to barn, men det er nå det virkelig begynner å bli travelt! Noah kryper rundt, og krever veldig mye av meg. Det samme gjør selvfølgelig også Leo, men siden de er på forskjellig alder, så krever de forskjellige ting. 


Da Leo var baby og han sovnet om kvelden, så kunne jeg sette meg med bloggen og jobbe i flere timer med den. Når Noah sovner om kvelden nå, så våkner gjerne Leo et par ganger i løpet av kvelden. Når Leo sov på dagtid da han var baby, så kunne jeg sette meg ned med bloggen og jobbe. Det er ikke like lett å få til nå, selv om Noah også fortsatt sover på dagtid.  Poenget er rett og slett at det alltid er et eller annet som skulle ha vært gjort, og at det ikke var sånn i slike stor grad med ett barn, og at barna alltid vil komme først. Det var veldig mye enklere å være en flink blogger da jeg kun hadde et barn, og det er mye vanskeligere nå som jeg har to barn og med det en veldig full timeplan.

Men det betyr ikke at jeg må velge mellom barna eller bloggen. Men blogg er utvilsomt mye mer jobb enn de fleste kanskje tror. Jeg var en skikkelig bloggleser før jeg startet å blogge selv, og tenkte at det måtte være deilig å «få betalt for å sitte på ræva» skrive et par setninger, og ta noen bilder. Som alle andre ting, så er de færreste ting akkurat som man tror, og dette var absolutt en av dem for min del. Jeg ante virkelig ikke hva jeg snakket om! 

Poenget er bare at det å drive en godt lest blogg og i tillegg være tobarnsmamma, ikke alltid er verdens letteste oppgave. Men det betyr jo ikke at jeg ikke skal klare begge delene veldig bra fremover!

Ønsker dere en kjempefin kveld videre! Gjerne klikk på "liker"-knappen under om du er glad jeg ikke skal slutte å blogge ♥

VI MÅ SNAKKE OM DETTE!

"Fin mamma" Leo har løpt bort fra lekene sine på stuegulvet, og sitter plutselig rett ved siden av meg i sofaen mens han stryker på hodet mitt. "Snille, gode Leo" svarer jeg.

 

Vanligvis sier Leo mye koselig til både meg og pappaen sin, men jeg tror dette er første gang jeg har fått høre et synonym til "pen" av min 2 år gamle sønn. Er det lov å si at jeg ble litt overrasket?

Ikke misforstå, for jeg vet at barn gjerne gjør som du gjør, og ikke som du sier. Dermed begynte jeg å lure på om jeg kanskje har rost han mye for å være så fin og pen i det siste. For det er han, men det er jo viktig å tenke på hvilke signaler man sender barna sine om det er det man blir rost opp i skyene for.

Jeg har siden han ble født vært opptatt av å fortelle og rose han for hvilken omsorgsfull, godhjertet og herlig gutt han er. Istedenfor å bare gå rundt å fortelle ham hvor fin eller nydelig han er, selv om han selvfølgelig er det også. Det er ingenting jeg heller ønsker enn å lykkes med å oppdra både han og lillebroren hans med gode og ikke minst sunne verdier. Det er jo det man ønsker for barna sine, fordi man vet hvor viktig det er selv.

Jeg ønsker også å lære ham til å ikke bli så utseende-fiksert, og jeg mener overhode ikke at man ikke kan bli oppdratt med gode verdier til tross for at man kun blir rost for hvor fin eller pen man er, men vi kan jo ikke forvente at barn ikke skal være utseende-fikserte dersom vi bruker hele barndommen deres på å fortelle dem hvor vakre og nydelige de er.

«EN AV DEM» SOM FÅR BARN TIDLIG

Jeg liker å tro at jeg alltid har vært ganske så fordomsfri, men når jeg ser tilbake på livet mitt, så kan det stadig vekk dukke opp minner og opplevelser som jeg ikke har husket på veldig lang tid - som kan antyde det motsatte. Kanskje er det umulig å være 100% fordomsfri? Det viktigste er kanskje uansett å være bevisst på det. Jeg er ganske sikker på at absolutt alle får et førsteinntrykk av noen, men samtidig skal det jo ikke mer enn et dårlig øyeblikk til for å gi et dårlig førsteinntrykk av seg selv. Dette trenger selvfølgelig ikke å være representativt for hvem du er.


Jeg var kanskje litt flau av å være «en av dem» som ble gravid tidlig, da jeg fant ut at jeg var gravid og jeg akkurat hadde fylt 16. Jeg tenkte at alle som ble gravide så tidlig - var av samme ulla. Jeg hadde ingen nevneverdige refleksjoner rundt det jeg i dag kan tenke at  var ulike mennesker, med ulik bakgrunn og ulike historier. Det var de som endte opp uten utdanning og som ikke kom seg noe videre i livet. Ja, jeg skammer meg over disse tankene, men jeg er i det minste ærlig.

Jeg tenkte at dette var stereotypen, umodne jenter som hadde tatt seg vann over hodet, og nå var jeg plutselig en del av den jeg også. Jeg husker jeg tenkte ofte at jeg ikke følte jeg passet inn i den firkantede boksen av fordommer i det hele tatt.  Akkurat det var nok med på å vise meg at normale, oppegående jenter også kunne få barn tidlig, uten at det var automatikk i at det var resurssvake mennesker, som kom fra resurssvake hjem.

Jeg hadde aldri klart å ta en abort på grunnlag av at folk kanskje ville tenke annerledes om meg, på grunn av min livssituasjon. Jeg kan huske at jeg syntes det var flaut å tenke på hva jeg plutselig kunne komme til å bli assosiert med, ettersom magen vokste. Jeg fikk til stadighet høre hva mange så for seg når de hørte ordet "ung mor", og om jeg noen gang skulle være i tvil, så fikk jeg høre det da også. Likevel følte jeg virkelig ikke at jeg kunne ta abort på grunn av at andre ville tenke at jeg var "en av dem" unge mødrene. Noen ganger kunne jeg få høre at jeg i det minste skulle ha skryt for at jeg tok konsekvensene av handlingene mine, men det var det. Jeg for min del trodde ikke at man hadde sex med noen kun for å få barn, og følte det var en litt gammeldags tankemåte. Litt som å si at man spiser mat utelukkende for å bli mett.

Livet handler om så mye mer enn hva andre tenker om deg. Det har jeg virkelig lært de siste årene av livet mitt. Å dømme en hel gruppe mennesker på bakgrunn av en liten del av den, finnes ikke rettferdig. Jeg er ikke en stereotype, en tragisk skjebne, eller dømt til et liv hvor jeg aldri kommer meg noen steder. Jeg er like mye meg selv som det jeg var før jeg ble gravid. Samboeren min er ferdig med utdannelsen sin til høsten som han har tatt mens vi har fått to barn på to år, og jeg har skapt et eget liv sammen med min egne lille familie. I dag kan jeg si at jeg er stolt av å være "en av dem".

JEG FORTJENER BEDRE ENN HAN!


Hei alle sammen! Tusen takk for all hyggelig respons på det siste blogginnlegget mitt om at vi har bestemt oss for å starte på nytt, og ikke flytte fra hverandre. Det er så koselig å se all støtten vi møter! Vi har hatt en veldig flott dag sammen både i går og i dag! I går fikk vi endelig gjort hagen litt mer klar for sommeren, og grillet i samme slengen. Vi er jo så heldige og har en stor hage som barna kan leke og kose seg i hele sommeren, så nå er hagemøblene og alt på plass og barna storfornøyde.

I går fikk jeg for øvrig høre at jeg fortjener bedre. Bedre enn hva? Haha, Fredrik kan nok være en tulling av og til, men jeg er ganske sikker på at jeg også kan være ganske krevende, for å si det på den måten. Tror virkelig ikke alle gutter hadde klart å holde ut med meg slik Fredrik gjør, for dere må ikke tro at jeg alltid gjøre alt ting riktig heller. Helt ærlig så skulle jeg ofte ønske at dere i større grad fikk se hverdagen her hjemme helt uten filter, og kanskje utenom bloggen også. Det hadde vært morsomt å få til på en eller annen måte. Jeg vet at mange av dere kun mener jeg fortjener det aller beste, og herregud så koselig det er at dere synes det, men det er jo akkurat det jeg har.

Fredrik har garantert skiftet flere bleier i løpet av disse årene enn hva jeg har. Er jeg trøtt og sliten en dag han har fri, så er det en selvfølge for han at han står opp med barna, lage frokost til dem og leke med dem, og at jeg kan gå og legge meg igjen. Det er sikkert hundre ting jeg kunne ha nevnt. JA, han er irriterende når han glemmer å tømme filteret i oppvaskmaskinen for endte gang, men hvor irriterende er ikke jeg når jeg har glemt å vaske jobb-buksen hans for endte gang også? Ingen er perfekte. Det virker kanskje sånn når man er nyforelsket, men når man flytter sammen og har bodd sammen en stund, så innser man raskt det. Det gjelder å finne noen som får deg til å smile og le selv på dine verste dager, og selv om vi mildt sagt har hatt våre kamper, så kan jeg si at jeg har funnet den personen!

Ønsker dere en fantastisk søndagskveld!

EN STOR KLUMP I MAGEN

Jeg har vært alene med barna i dag fra Fredrik dro på jobb i dag tidlig, fordi det var planleggingsdag i barnehagen til Leo. Vi har egentlig hatt en kjempekoselig dag sammen, Leo, Noah og jeg - men det har vært en hendelse i dag som dessverre har tatt litt over tankene mine i dag.

Jeg har skrevet om tilfeller som kan minne om lignende opplevelser tidligere. Da Leo ikke en gang var rukket å bli 1 måned gammel ble jeg for første gang ropt etter på gaten, og valgte å skrive om dette HER på bloggen. En tid senere var det noen som snakket høytlytt om unge "evneveike" mødre på butikken, og tilfeldigvis også at jeg var en av dem, og at det var "sånne som meg" som stjal skattepengene deres.  I tillegg til ganske mange andre episoder jeg har nevnt i bisetninger her på bloggen, men dette var to av de jeg kom på i farten. Det morsomme er jo at 90% av tiden når jeg opplever sånne ting, så skriver jeg ikke om det på bloggen.

Noen mener at dette er episoder jeg finner på for å få lesere på bloggen min (?) og at «sånt garantert ikke skjer i dagens samfunn» Vet du hva? Jeg skulle så inderlig ønske du hadde rett. Jeg skulle ønske jeg hadde trengt å finne opp sånne historier, men det gjør jeg dessverre ikke. For det er nok av dem. 

Det er ikke sånn at jeg ønsker sympati på grunn av dette. Jeg vil jo ikke at bloggen skal være en arena for sutring. Jeg er ikke ute etter å få høre at det er stakkars meg, buhu, at det er synd på meg som opplever ting som det. Jeg trenger dessuten ingens sympati for å vite at dette er galt, for det vet jeg utmerket godt at det er.

Jeg vil skrive om ting som dette for å bevisstgjøre. Jeg tror det hadde sjokkert mange om dere faktisk fikk se hvordan enkelte mennesker er, og hvor nedlatende og ufine enkelte er mot meg utelukkende fordi jeg har to barn og er ung. Det er lett å bagatellisere ting man ikke opplever selv, hendelser som dette inkludert - fordi man gjerne må oppleve ting selv for å forstå hvordan det føles og hvordan det er.

Jeg kan heller ikke late som at jeg ikke synes det er vondt noen ganger. Jeg er ingen kald person, og kan ikke velge å bare skru av alle følelser. Bak bloggen er jeg en person med følelser som alle andre mennesker.  Jeg gråter når barna mine tar sine første skritt. Jeg sitter oppe om natten og får ikke sove fordi jeg er bekymret for dem når de er syke. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg ikke synes det gjør noe å høre folk snakke stygt om meg anonymt på Internett, men når disse anonyme får et ansikt,  og står rett foran meg i virkeligheten, så blir det litt noe annet.

Noah ligger rett foran meg i vognen. Det er 22,5 varmegrader ute. Han er veldig varm av seg, og når temperaturen ute i tillegg var så høy, så merket jeg fort at han svettet i den kortermede, tynne bodyen sin. Jeg tok den av og pakket han heller inn i et par helsetepper. Etter et par minutter, så merker jeg allerede at han er mer komfortabel. Han smiler og ler til Leo som står på søskenbrettet og ser rett inn på Noah som ligger i dypvognen.

Jeg må på apoteket for å spørre om solkrem til barn og litt annet. Jeg blir møtt av noen som snakker til meg som at jeg er et lite barn som går tur med dukkevognen sin. Jeg får kommentarer som ligner "Men kjære lille jenta mi, dette er jo ikke noen dukke da" før hun ser ned på babyen min. Jeg får helt vondt inne i meg og vil bare ta med meg barna mine og gå, jeg kjenner at jeg bare har lyst til å gråte. Hvorfor fortjener ikke jeg også å bli behandlet på lik linje med andre mødre?

Det var godt å komme hjem igjen etter den turen, selv om jeg klarte å kose meg med barna mine resten av byturen før vi begynte på veien hjemover. Men det å komme hjem var virkelig godt. Det var det jeg trengte. Jeg vil at du skal vite at jeg bærer ikke nag. Jeg tilgir deg heller, for jeg vet at man må være den endringen man vil se her i verden. Jeg ser verken deg eller oppførselen din når jeg er hjemme. Jeg ser bare de lykkelige barna mine, og den kjærligheten de viser meg, og det er den eneste bekreftelsen jeg trenger.

"DET HADDE JEG ALDRI KLART!" (MAMMA SOM 16)





"Hæ?! Har DU to barn? Det hadde jeg aldri klart!" Den jevnaldrede jenta ser på meg med store øyne. Jeg synes alltid det er like morsomt å se at noen blir overrasket over at jeg har barn, ikke fordi det er overraskende at det ikke vet det i seg selv - men fordi det er jo så naturlig og vant for meg nå. Det er jo livet mitt dette nå, og det har jo allerede vært det en god stund.

Selv om det av og til er litt rart å tenke skikkelig over at jeg faktisk har to egne barn nå, så er det jo en tanke jeg begynner å bli vant til. Så det er gøy når jeg møter venners venner og de blir overrasket over at jeg har barn. Litt rart er det for øvrig når jeg møter noen som i samme slengen sier at de aldri i verden hadde klart det. 

Men samtidig så er det jo sånn at om de hadde sagt at "Åh! Jeg ønsker meg også barn" hvilket jeg faktisk også har opplevd som en reaksjon flere ganger fra ulike personer, så aner de jo ikke som tenåringer hva de sitter og ønsker seg. Jeg kan si at de jeg møter på min alder som ønsker seg barn, med ganske stor sannsynlighet ikke aner hva det innebærer. Jeg skal ikke undervurdere noen, men slik jeg ser det er det sånn med de jeg har snakket med. Hva angår andre mennesker, skal jeg ikke si noe om. På generelt grunnlag kan jeg for øvrig si at jeg tror det er virkelig få som aner nøyaktig hva de går til, når de får barn. Når det er sagt gjorde jeg heller ikke det, og jeg vil jo likevel si at jeg klarte det.

Men når du sier at "Jeg hadde ikke klart det" eller "Det hadde ALDRI jeg klart" når du får vite at jeg har barn, det vet jeg ikke helt. Jeg tror at majoriteten av oppgående mennesker hadde klart å ta vare på en baby eller to, men at det er utenkelig for de på min alder har jeg likevel ingen problem med å forstå!

DEN FØRSTE TOBARNSMAMMAEN PÅ PARADISE HOTEL?

God kveld dere! Haha, en liten fun fact jeg må dele med dere: I fjor så vi ikke på Paradise hotel her hjemme i det hele tatt, jeg tenkte gjentatte ganger at nå har jeg vel vokst fra det også. I år derimot! Jeg tror jeg har gått glipp av max 5 episoder til sammen i løpet av hele sesongen. Haha! Jeg vet ikke hvorfor, Fredrik og jeg bestemte oss aldri for at NÅ skulle vi jammen meg få med oss Paradise hotel, men på kvelden har det bare blitt til at vi har fått det som vane. 

Jeg synes det er litt komisk at så mange har så mye fordommer mot deltakerne i dette programmet da.  Altså, om du hadde blitt filmet 24 timer i døgnet i en periode på 2 måneder, ville du aldri sagt noe dumt? Det skal jo ikke så mye til, og selv om du ikke nødvendigvis sier så mye dumt, så kan tingene du sier bli klippet og du kan bli fremstilt på en annen måte enn hvordan du egentlig er. Er ikke det noe folk egentlig tenker over? Og når produksjonen i tillegg klipper det deltakerne sier med formål om at det skal være bra underholdning og bra tv, så er det jo ikke akkurat så rart?.. Det er jo bare unge, normale mennesker. Det finnes sikkert dumme mennesker på Paradise hotel, men det finnes jo over alt ellers i samfunnet også. Haha, jeg skjønner ikke helt oppstyret rundt med at så mange mener at det er utelukkende hjernedøde mennesker som er med på det programmet. Jeg ville nok ikke blitt med selv - men det er en annen sak. Er jo ikke dermed sagt at deltakerne er dumme som brød.

Fredrik tullet faktisk litt med at jeg skulle ha meldt meg på for å være den første tobarnsmammaen (Eller mammaen i det hele tatt?) som har vært med på programmet, men det er altså helt uaktuelt, så ikke bekymre dere. Haha! Han har jo som sagt bare tullet med det da. Mon tro om jeg hadde kommet med da? Jeg hadde aldri klart å være borte fra barna mine så lenge, så jeg får nøye med å følge med litt fra sofaen her i Norge, med barna i umiddelbar nærhet - akkurat slik jeg trives best ♥



Jeg har for øvrig sagt til Fredrik at han mer enn gjerne kan få melde seg på, og at det ikke gjør meg noen ting - så lenge han kommer hjem med pengepremien. Haha!

Ha en herlig kveld videre dere, vi snakkes i morgen ♥

ET PAR INNRØMMELSER JEG VIL KOMME MED..

- Bildet jeg la ut i går av meg selv i "Mammakroppen"-blogginnlegget mitt la jeg KUN ut fordi jeg har blitt blackmailed. Altså forsøkt utpresset av mennesker jeg ikke aner hvem er. For etter at private bilder av meg ble misbrukt på sex-treff og datingsider som jeg skrev om til dere forrige uke, så var det flere som fikk tak i disse bildene av meg, som de har brukt som middel for å utpresse meg til å betale dem diverse pengebeløp. Hvis jeg ikke har gjort det, så har de truet meg å publisere bildene "offentlig" eller "lekke" dem. Hva enn det skulle bety. Jeg ville uansett ikke at andre mennesker skulle ha den kontrollen over meg. Så derfor valgte jeg å publisere et av de bildene her på bloggen for å ta tilbake kontrollen. Dere kan synes hva dere vil om det, men det ble min løsning på en mildt sagt ganske forskrudd situasjon, som jeg aldri trodde jeg kom til å finne meg selv i. Jeg har ikke lest kommentarfeltet under det blogginnlegget og kommer heller ikke til å gjøre det, fordi jeg vet akkurat hva som venter meg. Jeg tenkte egentlig heller ikke å skrive eller innrømme dette til dere, men nå gjør jeg det likevel. Familien min vet om dette da jeg fortalte dem det i forkant av at jeg publiserte bildet.

- Jeg savner å gå gravid nå som det blir varmere tider igjen! Men vil ikke ha enda en baby nå altså, det er alltid noen som tror det om jeg skriver at jeg kan føle meg babysyk/eller savner graviditeten. Nei, jeg bare savner magen og spenningen i graviditeten noe voldsomt. Det er jo så koselig ♥

- Vi har jo sluttet i parterapi som jeg skrev til dere for noen uker siden, men jeg har ikke hatt lyst til å svare på hvorfor. Jeg har unngått spørsmålene med vilje. Det har seg slik at Fredrik ikke ønsket å fortsette, og det respekterer jeg. For meg er nok respekt noe av det viktigste man har i et forhold, så når Fredrik ikke ønsket å fortsette mer så ble det slik!

- Før så følte jeg alltid at jeg_måtte_ svare på alle kommentarer i det de ble publisert her på bloggen, jeg var som en hauk over kommentarfeltene og følte jeg måtte forsvare meg og svare på alt som kom inn. Det hadde vært helt urealistisk å fått til nå, men jeg klarte det på den tiden - selv om det var psykisk utmattende. Slik er jeg ikke lenger nå og det er så forbanna deilig. Jeg kommer selvfølgelig til å svare på kommentarer fra lesere i tiden fremover og helt til jeg en dag slutter å blogge, men jeg slipper å våkne på natten fordi jeg føler jeg må svare på kommentarer, og være redd for at det har dukket opp masse kritikk som jeg ikke får svart på med en gang, hvis dere skjønner? Jeg har det så mye bedre nå som jeg bare kan smile og ikke bry meg så mye om hva andre tenker hele tiden. Det har tatt lang tid å komme dit, for å si det sånn.


Ønsker dere en herlig søndagskveld videre!

MAN VET ALDRI

Da Fredrik og jeg gjorde det slutt for første gang, så var det mange lesere som reagerte på at det var så rart, fordi "alt så jo så bra ut". Helt ærlig da.. News flash: Det er ikke alt man kan se. Som en leser skrev til meg for et par uker siden: «Flere jeg kjenner som har vært i forhold som har virket veldig gode og stabile, har tilsynelatende brått og helt ut av intet tatt slutt. Det betyr ikke nødvendigvis at en eller begge partene i forholdet gir opp for lett, men at det er mye som ligger bak som ikke har vært synlig for menneskene rundt dem»

Det er mye snakk om at foreldre gir opp for lett, egentlig også at par generelt gir opp for lett. For meg blir det fryktelig arrogant og ikke minst generaliserende å skulle si noe som det. Verken alle kjærestepar eller alle foreldre er samme person, så hvorfor skal de bli skjært over samme kam? Om kun noen i en bestemt gruppe av mennesker gjør noe, er det dermed sagt at alle gjør det? Selvfølgelig ikke. 

Man kan aldri utelukke at det finnes foreldre der ute som kanskje i ettertid innser at de ikke kjempet nok for å holde sammen. Likevel synes jeg det er er en nokså arrogant ting å si, jeg føler ikke at jeg er i en posisjon hvor jeg kan si det fordi jeg ikke vet nok om hvert enkelt forhold til å kunne si om hvert forhold separat gikk fra hverandre for lett, uten å kjempe. Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli kalt naiv nå, men jeg tror oppriktig at de aller fleste foreldre ønsker å se barna vokse opp i samme hjem, selv om det på ingen måte burde være noe nederlag når det ikke skjer, om det føles nødvendig for de involverte at man må flytte fra hverandre.

Det er når man går ut i fra at det gjelder alle foreldre som går fra hverandre, at det blir generaliserende, og i mine øyne veldig feil. Å bruke at "forholdet så jo så veldig bra og fint ut i forkant" av et eventuelt brudd, som et argument for at paret gikk fra hverandre for lett - er for meg fryktelig sneversynt. Kan man faktisk se på noens forhold som utenforstående og dermed vite hvordan forholdet er? Jeg mener, et inntrykk er èn ting, men for meg er det helt åpenbart at det er mye man ikke kan se, enda hvilket ekte og ordentlig inntrykk man selv føler man har. Du ser gjerne fasaden, det du ikke ser er gjerne det folk flest ikke ønsker at andre skal vite så mye om. Og det er jo i tilfeller som dette både logisk og fullt forståelig!

Jeg føler at jeg ofte merker denne tendensen i samfunnet vårt, og jeg prøver å tenke på hvordan jeg ville håndtert det dersom andre stile spørsmål rundt om jeg hadde gitt opp for lett om Fredrik og jeg skulle gått fra hverandre. Jeg vet at vi har kjempet som bare det, det vet trolig også alle leserne mine som har fulgt oss i denne perioden, men det er jo fordi jeg valgte å være åpen om det. For jeg vet også at hvis jeg aldri hadde snakket om den kampen vi har hatt og fortsatt har, så kunne jeg heller bare pyntet fasaden litt ekstra, og latt som at vi hadde det veldig bra. Og da ville vel kanskje de aller fleste trodd at alt bare var bra...

Akkurat derfor dømmer jeg aldri foreldre som går fra hverandre, for jeg vet som utenforstående faktisk aldri hva de kan ha strevd med!

BILDER AV MEG ER BLITT MISBRUKT!

Jøye meg... Jeg har så uflaks at det skulle nesten ikke vært lov! Nå har kameraladeren min tatt kvelden nok en gang, jeg er blitt syk igjen etter at jeg endelig hadde blitt bra igjen, og jeg begynner virkelig å bli ekspert på å lære meg å se på den lyse siden av livet, enda hvor mørkt det kan kjennes ut. Haha! Denne måneden har vært ekstrem altså, her snakker vi uflaks de luxe på alle mulige plan..

Nå har jeg helt nylig funnet ut at bilder av meg fra bloggen og fra min private Instagramkonto er blitt misbrukt på dating og sex-treff sider på nett. Herregud altså, hva er det som feiler folk som gjør sånt? Det var altså flere brukere, jeg mistenker for øvrig at det var en og samme person som sto bak, som hadde utgitt seg for å være meg og brukt mine bilder på flere slike nettsteder..

Vedkommende hadde som sagt registrert seg på flere forskjellige dating og sex sider på nett, sammen med fornavnet mitt og diverse bilder av meg. Hvordan fant jeg det ut? Jo, det dukket opp et par mildt sagt sinna meldinger i mailboksen min fra flere damer som var fly forbanna fordi de hadde oppdaget mennene sine snakke med "meg" via disse nettstedene, og at de kjente meg igjen på bildene.

Siden det også er blitt brukt bilder fra min private Instagramprofil, så er det sannsynlig at det er noen jeg kjenner som står bak, om ikke bildene mine fra den private kontoen min har blitt sendt videre av noen som følger den. 

Jeg har ingen bruker på sex treff eller datingsider, bare så det er helt klart og tydelig!  Jeg måtte for øvrig opprette en bruker med tullenavn ala Abc123 for å gi beskjed til vedkommende som brukte meg som profilbilde at jeg kom til å anmelde om det ikke forsvant fortere enn svint. Jeg ser at flere av de falske profilene/brukerne er borte nå, men så har jeg heller ikke saumfart Internett og alle disse slibrige nettstedene, så hvem vet egentlig. Æsj, altså. Jeg tør ikke tenke på hvor mange brukeren med bilder av meg og mitt fornavn har vært i kontakt med, og ikke minst hvordan disse samtalene har utartet seg.

Jeg fikk jo helt vondt av de stakkars damene i 40-årene som prøvde å få kontakt med meg, for selv om de skjelte meg og tydelig var ganske på forbanna meg, uten at det er jeg som står bak selvsagt, så er det nok ingen morsom oppdagelse å finne ut at mannen deres oppholder seg på slike nettsteder, og at han i tillegg snakker med jenter som det står at er nede i 18-års alderen (!) Samtalene på sex-treff sider handler nok ikke om været og den slags, heller. 

Nei, vet dere hva.. Jeg er enda ganske satt ut av hele greia, og i tillegg se at private bilder av meg har blitt delt gjorde ikke at jeg fikk en mindre klump i magen akkurat. Ønsker dere alle en veldig fin kveld, jeg vil oppfordre dere til å tenke over hvilke bilder dere deler av dere selv. Uansett hvor uskyldige bildene egentlig er, så kan de misbrukes og bli tatt fullstendig ut av kontekst.

EN LITEN ALVORSPRAT

Nå følte jeg at det var på tide at jeg kom med en liten oppklaring til dere.

I fjor skrev jeg et blogginnlegg om at jeg ikke ønsket å se utenlandske flagg på 17. Mai. Det er blogginnlegget som har blitt likt flest ganger noensinne på min blogg, og det var tydelig at jeg traff noe i veldig mange som mange mennesker kjente seg enige i. Les blogginnlegget ved å klikke HER.

Nå som det nærmer seg 17. Mai igjen, re-publiserte jeg dette blogginnlegget i mediene mine med linken til blogginnlegget jeg skrev i fjor, og det har i skrivende stund blitt likt på Facebook 9,5 tusen ganger. I kjølvannet av dette blogginnlegget har jeg fått utrolig mange reaksjoner. Mange er veldig enige med meg, og noen er uenige. Hvilket jeg til alles informasjon selvfølgelig synes er greit. Her på min blogg får alle si meningen sin, men det er uhyre viktig at det blir gjort på en fin og høflig måte. 

Jeg tror veldig mange kvier seg for å si ting som at de ikke ønsker å se utenlandske flagg på Norge sin nasjonaldag, fordi de er redd for å få rasisme-kortet slengt etter seg.  I kjølvannet av blogginnlegget har jeg også fått høre at jeg er rasist. Det er jeg på ingen måte, og alle oppegående mennesker som forstår innholdet i blogginnlegget kan lett se at dette ikke handler om rasisme i det hele tatt.

Det handler bare enkelt og greit om at det er Norge sin nasjonaldag. Ikke Sverige sin, ikke Danmark sin, ikke Pakistan sin. Når jeg sier at jeg ikke vil se utenlandske flagg på 17. Mai, så er det like mye ment mot svenske flagg som mot pakistanske flagg. Det er selvsagt ingen forskjell der, utenlandsk er utenlandsk - og jeg står mer enn gjerne og veiver og feirer med både det svenske og det pakistanske flagget på deres nasjonaldager, men på 17. Mai, så er det Norges grunnlov vi feirer og da må det være lov til å si at jeg synes vi skal veive med det norske flagget.

Det er ikke noe morsomt å bli kalt rasist, og spesielt ikke på et grunnlag som dette - men jeg vet utmerket godt med meg selv at jeg ikke er noen rasist, og det er jo det som betyr noe.

Under denne flagg-debatten har jeg også fått spørsmålet "Men er det så nøye da? Det er jo bare en fillesak!"

Jeg synes Norge generelt er et land som er flink til å ta imot mennesker som flytter hit fra utlandet. Man kan alltids bli bedre på integrering, Norge inkludert, og det er jo sikkert uansett enkelt for meg å si som ikke er en av dem som styrer landet vår. Ofte synes jeg også Norge er utrolig fleksible og villig til å lage massevis av rom for annen kultur enn bare den norske, i noen tilfeller til og med villige til å la noe norsk kultur vike for at nye landsmenn skal føle seg imøtekommet og velkomne i landet vårt.

Men hvis vi alltid skal tenke at det «Ikke er så nøye» og at det bare er en fillesak med alt som har med landet vårt, nasjonaldagen vår og flagget vårt å gjøre - hva vil vi egentlig sitte igjen med av norsk kultur til slutt da?

Det må være lov å stille disse spørsmålene, og vi skal ikke la være å ytre oss i frykt for å bli kalt rasister. Jeg synes virkelig at det er helt fantastisk at vi har fått et såpass mangfoldig og flerkulturelt samfunn, og jeg håper at Norge i fremtiden også kan være et land spekket av forskjellige kulturer og med respekt for hverandre og for forskjellene våre. Men akkurat på 17. Mai, den ene dagen i året når det er Norges nasjonaldag - er det Norge sin grunnlov som feires, og jeg mener at det mest naturlige valget må være å veive med det norske flagget!

DET BURDE ALDRI SKJE

Hver gang det dukker opp voldtektssaker i media, så faller tankene mine automatisk på foreldrene til overgriperen. Jeg forstår at foreldrene ikke automatisk trenger å være ansvarlig for alt det grusomme barna deres eventuelt måtte finne på, men samtidig har man et meget stort ansvar som forelder - og alle foreldre er ansvarlige for hvordan de oppdrar barna sine og hvilke verdier de viderefører.

Jeg har en sønn på 2 år, og han vet hva jeg mener når jeg sier ja, kontra når jeg sier nei. Det har han gjort siden han var 1,5 år gammel - trolig også enda tidligere enn det også. Barn vet forskjellen på ja og nei, så sier det jo sitt om at de som er eldre enn barn - I hvert fall burde klare å forstå det. Det er ikke hjernekirurgi, akkurat.


Jeg har mange venninner som er blitt voldtatt, og jeg tør nesten ikke å tenke på tallet over hvor mange unge jenter/gutter som blir voldtatt her i Norge totalt. Eller verden, for den saks skyld. Jeg forstår selvfølgelig at antallet av mine venninner ikke nødvendigvis (og forhåpentligvis) er representativt i det hele tatt for resten av befolkningen med tanke på tallene over voldtekt, men èn voldtekt er faktisk en for mye. Voldtekt er en absurd handling, så absurd at det aldri burde skje, for det burde aldri ha vært et tema i det hele tatt, og enda mindre et alternativ. Noe det dessverre er. På blogger. I media. År etter år. Det dukker stadig opp nye saker.

Hvis samboeren min spør meg om jeg vil ha mat, så kan jeg si ja. La oss si at jeg sier ja. Når han da serverer meg maten, uansett hvor mye tid han har brukt på å lage den - er jeg på ingen måte pliktet til å spise den. Kanskje har jeg funnet ut at jeg ikke er så sulten likevel. Kanskje har jeg mistet matlysten, eller kanskje jeg rett og slett bare har ombestemt meg. 

Han skulle virkelig likt og sett ansiktet mitt om han da likevel skulle forsøke å tvinge maten inn i munnen på meg. Man gjør jo ikke sånt mot andre mennesker, det er jo noe alle egentlig vet. Så hvorfor blir dette så forbanna vanskelig når det er andre ting enn mat det er snakk om?!

Du ville vel ikke tvunget noen som sover til å spise mat heller, ikke sant? For hvis noen sover eller er kanskje til og med er bevisstløse, så er de jo ikke i stand til å fortelle deg om de vil ha mat eller ikke. Stemmer? Selv om de var riktig så sultne før de sovnet. Selv om de tidligere på kvelden til og med sa at de var veldig sultne og at de  hadde lyst på mat.

Ja? Akkurat.

STØTTEN HAR BETYDD ALT!

Jeg sitter i morgenkåpen foran pcen. Øyelokkene mine er tunge, men i kveld kan jeg ikke annet enn å smile.

Denne sommeren er det 3 år siden jeg flyttet til Larvik og ble gravid som 16-åring. Det er under en måned til min 19-års dag - jeg blir 19 år gammel i år, og akkurat det har jeg ikke så veldig lyst til å forholde meg til. Haha! Jeg liker ikke å bli eldre. Men jeg likte ikke å være 16 år heller, så. Hva skal man gjøre med det, det er jo ikke akkurat så mye å få gjort. Jeg begynner å føle meg gammel, men jeg vet jo at livet bare så vidt har startet.

Hvor mye kan egentlig skje på bare 3 år? 3 år er ikke spesielt mye tid. Det går fort, nesten litt for fort. Jeg husker detaljert hva jeg spiste til kveldsmat hjemme i Gjøvik kvelden før jeg flyttet og kjørte med flyttelasset mitt for 3 år siden. Likevel kan det skje så store endringer i løpet av den tiden. Det skal ikke mer enn en kjæreste og 9 måneder til, for å forandre livet for alltid. Noen ganger ikke en kjæreste en gang. Haha!

Jeg har vært høyt og lavt i løpet av denne tiden, og i tillegg til å ta vare på et lite menneske og å oppdra det lille mennesket - og med tiden ett til, så har jeg måtte finne meg selv, og samtidig per definisjon bli ansett som et barn av samfunnet rundt meg når jeg har hatt barn selv. Jeg har hatt barnet mitt i vognen mens jeg ikke har fått lov til å få kjøpe et flaxlodd når jeg har stått i køen på butikken, og jeg har gått på Statoil med høy feber og en sønn hjemme, og blitt nektet å kjøpe Paracet.





Støtten jeg har fått i forbindelse med å få to barn så ung har betydd alt for meg. Jeg har trengt den støtten, og den har vist meg at man kan få til akkurat det man vil. Vel, i hvert fall nesten.

Nær familie som har vært der for meg siden første stund, venner, min samboer og kjæreste som aldri dro enda hvor mye han fikk høre at han kom til å gjøre det, familien til Fredrik, blogglesere, helsestasjonen vår, og øvrige kjente og ukjente mennesker. Det er skummelt å flytte til et nytt sted, enda mer skummelt er det om du blir gravid og akkurat har feiret 16-års dagen din.

I dag vil jeg bare si tusen takk. Jeg skulle gjort det for lenge siden, så derfor gjør jeg i dag. Jeg er heldig, privilegert, og jeg vet at alle ikke er like heldige. Jeg vet også at det ikke er alle som har møtt eller som i det hele tatt møter så mye støtte som jeg har, og jeg tar det ikke for gitt. Jeg har klart dette selv, men jeg tror ikke jeg hadde taklet alt på langt nær så bra om jeg ikke hadde hatt støtten. For støtten har rett og slett betydd alt. 

SVAR PÅ SPEKULASJONER

"Vi skal flytte til Oslo og har kjøpt leilighet sammen" - Dette er vel den ene spekulasjonen jeg kan ta 100% ansvar for at jeg har lagt opp til selv. Haha! Dette skrev jeg nemlig på bloggen 1.april i år, og det var årets aprilspøk fra min side. Jeg ser at flere tror at dette stemmer, og jeg beklager til dere som tror at vi skal det, jeg la jo inn en del i det blogginnlegget for at det skulle bli troverdig men jeg skrev også at vi skulle flytte til en bydel som ikke eksisterer. Vi har ikke kjøpt leilighet noen steder sammen, heller ikke i Oslo.

"Jeg skriver om forholdet mitt til Fredrik for å melke det mest mulig for å tjene penger" - Jeg har ikke skrevet om forholdet vårt og at vi har våre problemer for å "melke det" for å tjene penger på det. Hva slags mager trøst skulle det uansett vært i et kjæresteforhold som holder på å rakne? Ja, dette er jobben min og jeg tjener penger på bloggen. Men det er ikke ensbetydende med at alt jeg skriver her inne, skriver jeg om fordi jeg vil tjene mest mulig penger på det. Som jeg har sagt så uendelig mange ganger så er det så ufattelig mye jeg kunne skrevet om på bloggen om hovedformålet var å tjene mest mulig penger. Men det gjør jeg ikke, så da har dere jo egentlig svaret deres. 

"Fredrik er borte fra meg og barna hver helg" - Fredrik er ikke borte fra oss hver helg. Nå de siste helgene er det jo jeg som har valgt å reise bort. Denne helgen er han borte men dette var en tur han har planlagt i lang tid!

"Jeg sier at vi har sluttet i parterapi fordi vi egentlig aldri gikk til parterapi" - Jeg lyver ikke på bloggen, nei. Vi har gått til parterapi men gjør ikke det nå lenger. Det er det jeg kan si om den saken. Jeg har ikke tenkt til å utdype dette da jeg eventuelt måtte ha diskutert det med Fredrik først, og han er for øyevblikket i Liverpool. Om det er noe som føles litt personlig for oss som handler om han/oss som et par, så snakker vi om dette og blir enige om hva vi synes er greit at jeg skriver. Slik beholder vi privatlivet vårt og verken han eller jeg skal føle oss presset til å dele ting vi simpelthen ikke ønsker å dele.

Nå skal jeg straks gå og legge meg med minstemann, føler meg helt dødssliten etter dagen! Gleder meg veldig til å legge meg nå, det er så herlig å våkne opp til at Noah er så glad for at jeg er våken. Mandag i morgen, og jeg gleder meg til ny uke!

EN VANSKELIG TID..







Hei dere! Nå de siste dagene har jeg vært ganske sliten. Akkurat det føler jeg er et ord som har blitt nevnt her inne en del de siste ukene, kanskje også de to siste månedene, men det er sannheten og sånn er det bare rett og slett. Jeg er og blir heller ikke så lett sliten fysisk, her går det slag i slag og jeg våkner flere ganger om natten på grunn av Noah, som da gjerne ikke vil sove igjen klokken 04:00, eller så våkner begge barna uansett mellom 06-07 om morgenen, og dagene med to barn er alt annet enn late for å si det på den måten. Det er herlig altså, men akkurat nå føler jeg at tre barn hadde vært helt uoverkommelig. Mulig det er vanlig å tenke sånn? Jeg blir heldigvis ikke så sliten fysisk, men heller psykisk. Det er det faktisk en ganske stor forskjell på.

I går sovnet jeg for første gang på sikkert 10 år, på sofaen på kvelden. Fredrik hadde båret meg i seng fordi han ikke ville vekke meg. Jeg pleier å bli kjempestresset fordi jeg ikke har fått ryddet leiligheten, og da spesielt når jeg i går sovnet fra alt jeg skulle ha gjort her hjemme, men akkurat nå får det bare gå.  Leiligheten ser helt bomba ut, så alle dere som lurer på hvordan jeg karer å holde det så ryddig hele tiden: Det er ikke så ryddig hele tiden. Etter vi fikk Noah har jeg virkelig merket en forskjell når det kommer til det å holde helt ryddig her.  Men akkurat nå gir jeg litt faen i det. Rotet går heldigvis ingen steder, i hvert fall ikke til i morgen!

Vel, i morgen drar Fredrik til Liverpool, og jeg til Gjøvik. Neste helg etter det drar jeg også til Gjøvik. Jeg merker at det er godt for meg å komme hjem til familien i en ellers vanskelig tid, og ser frem til de to neste helgene. Vi er begge enige i at vi er kommet dit at vi trenger mer tid fra hverandre, som jeg nevnte i en bisetning dagen før i går. Jeg føler at hver gang jeg virkelig kan tenke og kjenne at jeg ikke kunne hatt det bedre i livet mitt, så dukker det ALLTID opp et eller annet. Akkurat som at noen bare følger med og passer på at du aldri har det for bra. På en måte er det kanskje greit, for da lærer man jo seg å kunne se forbi at livet sjeldent er helt plettfritt, og til å se forbi at det finnes feil og mangler, men at det går bra likevel. Og at man klarer seg. Det tenker jeg er en viktig egenskap å ha for å ha kunne gjøre ting enklere for seg selv i fremtiden. 

Jeg tror de færreste av oss alltid har det helt topp. Det er egentlig ganske skummelt, for man vet virkelig aldri hvordan en person egentlig har det, såfremt man ikke kjenner noen ekstremt godt - og i noen tilfeller - kanskje ikke da en gang. For meg er det en desto større grunn til å være snill og god, for man vet aldri hvor mye det faktisk kan bety for noen.

DET VAR IKKE SÅNN DET SKULLE BLI

Hei alle sammen! Åh, det føles godt å være tilbake. Jeg kan virkelig ikke lyve til dere, bloggingen min har vært meget dårlig de siste dagene og jeg har egentlig vært ganske fraværende på sosiale medier - men så har jeg jo også hatt litt fri på andre plan, så derfor ble det sånn, selv om jeg egentlig skulle ha prioritert dere helgen også. Heldigvis har jeg mange trofaste lesere ser jeg! Setter jo kjempestor pris på dere alle sammen. Det skal ikke skje igjen!

Det har vært opp mot 20 grader i Larvik i dag, så dere kan tro jeg var fornøyd da jeg hentet Leo i barnehagen. Og varm! Jeg har ryktet på meg om å ofte har på meg for lite klær når det kommer til hva temperaturen tilsier, men i dag har det vært helt motsatt. Jeg hadde på meg jeans og til og med jakke da jeg hentet han, og ble mildt sagt ganske varm. Heldigvis skal det herlige været holde så og si hele uken, så jeg gleder meg veldig til noen forhåpentligvis veldig herlige dager her.  Eller, Fredrik har jobbet overtid både i dag og det skal han i morgen også., så barna og jeg får i hvert fall nyte dagene. Jeg er så glad i Larvik altså, det er virkelig en by som er noe helt annet enn byen jeg kommer fra. Det skillet blir så tydelig nå som jeg kom fra Gjøvik i går tidlig!

Det er ganske deilig at denne uken blir kortere enn vanligvis, men jeg liker hverdagene også jeg. Jeg har så mye morsomt planlagt fremover også, og jeg elsker virkelig tanken på at det er mai. Nå står det litt trening på planen min, men vi snakkes litt senere i dag. Fredrik og jeg skal ha en pause fra hverandre snart, vi har en del tid fra hverandre om dagen. Kan forklare det litt senere i dag! Håper dere har hatt en herlig tirsdag ♥

EN LITEN FORKLARING

I dag har jeg sittet på toget i alt for mange timer kjenner jeg, jeg var fremme i Larvik i 13.00 tiden i dag,  og det var så utrolig godt å komme frem til Noah og Leo. Jeg har viet nesten all tiden min til de to siden jeg kom frem, så derfor har jeg ikke rukket å oppdatere dere før nå. Så det er altså forklaringen! Leo lå og sov da jeg kom hjem, men Noah var våken og var rett og slett kjempeglad for å se meg. Utrolig herlig! Jeg savner dem jo alltid så utrolig mye bare jeg har vært borte en liten stund fra dem, så har virkelig savnet dem noe voldsomt.  Dette var jo første gangen jeg var ordentlig borte fra Noah, forutenom noen timer. Er så glad for at alt gikk bra og for at de begge hadde kost seg så masse hjemme da jeg var avgårde.


Det ble bare en kort oppdatering fra meg.. Kan skrive mer om hvorfor senere. Håper dere nyter fridagen.

NEI, DET ER IKKE SLUTT MELLOM OSS.

God kveld dere. Håper dere har en fin kveld.

De minste to guttene mine sover nå, og jeg skulle egentlig gå og legge meg alene. Jeg ville bare skrive et lite blogginnlegg til dere først. Jeg har vært på 2-års kontroll med Leo tidligere i dag, Noah har vært på trilletur med famoren og oldemoren sin, og så hadde Leo, Noah, og jeg litt alenetid før Fredrik kom hjem fra jobb.


Av og til slår det meg hvor skremmende lite som egentlig kommer frem på bloggen av livet mitt. Det jeg akkurat ramset opp som har skjedd i dag, er jo ikke akkurat en veldig stor andel av dagen vår. Før var jeg nok en del mer åpen enn det jeg er blitt nå. Sist gang jeg skrev akkurat det, så var det noen som skrev at dere lesere kun ser en liten brøkdel av livet mitt. Og det er jo sant, men noen dager, sånn som for eksempel i dag - så skulle jeg ønske at dere så mye mer. At dere hadde et større innblikk, for jeg vet at da er det mye som ville gitt mer mening når dere leser denne bloggen. Jeg har hatt noen supre dager i det siste, som jeg skrev til dere i går, men i dag er det litt tungt. Fredrik og jeg har dessverre sluttet i parterapi. Det er for øvrig ikke slutt mellom oss. Jeg ville bare få med det til alle dere som spør om hvordan det går med oss. Det er så koselig å se at dere bryr dere.

Som dere sikkert skjønner, så har jeg ikke hatt den beste starten på uken, men det viktigste er at barna har hatt det. Tusen takk for at dere leser alt jeg skriver, selv på dager som dette. Ellers er jeg egentlig ganske tom i dag, så jeg kommer sterkere tilbake i morgen.

Klem

JEG VET IKKE HVA SOM ER RIKTIG Å GJØRE

God ettermiddag alle sammen!

I morgen er det helg allerede igjen, og jeg er så klar for helg atte hjelp. Denne uken har jeg virkelig følt meg som en levende zombie med mye mindre energi enn hva jeg har til vanlig, og jeg har ofte følt meg ganske sliten. Det er ikke likt meg å være sånn i det hele tatt, så jeg håper på en bedring etter litt mer søvn i helgen - snille Fredrik pleier nemlig å stå opp med barna hvert fall en dag i helgene slik at jeg får sove litt om jeg skulle trenge det. Sånn sett er Fredrik og jeg en perfekt match, han hater å sove lenge og vil helst komme seg opp rimelig tid for å føle at han får noe ut av dagen, jeg trives godt med å få sove ut et par timer ekstra når jeg har muligheten. Vinn vinn!

Til tross for lite energi, har jeg likevel klart å holde treningen i gang. Dere husker kanskje at jeg nevnte at jeg hadde fått nok i DETTE blogginnlegget jeg skrev i februar? At jeg hadde fått så nok av sukker og at jeg endelig skulle komme i gang ordentlig med treningen? Jeg hadde riktig nok en liten pause nå i påsken, men ellers har jeg virkelig klart å holde det i gang.

I ettertid har flere av leserne mine spurt etter om jeg kan skrive mer om trening, men jeg vil ikke bidra til noe press og vet ikke helt hvordan jeg eventuelt skulle gjort det. Jeg er ikke en av dem som mener at bare jeg får til noe, så er det gitt at alle andre kan gjøre det samme. Jeg er ikke en av de som tenker at bare fordi jeg klarer å finne tid til å trene, så kan alle andre mødre gjøre det også.

Folk slenger rundt seg at "det handler om å prioritere" dette er svært provoserende når det kommer fra mennesker uten barn. Og ja, det gjør det nok i noen av tilfellene, men ofte tror jeg også det kan handle om så mye mer enn å bare det å gidde å trene. For jeg vet hvordan det føles når timeplanen er så stappfull som den får blitt, soverommet ser ut som tredje verdenskrig, klesvasken orker du ikke en gang å tenke på, og du har barn som skal lekes med, som skal få oppmerksomheten din, og som skal ha nok tid med mamma og pappa etter barnehage. 

Når barna er i seng er det jobb og du er konstant på underskudd med tanke på søvn, så partneren din (Les: Fredrik) sovner på sofaen mens han ser på fotballkamp på mobilen med middagen som ble laget klokken 20.00 i den andre hånden. Nå høres livet som småbarnsmamma sikkert helt nitrist ut, og det er det jo ikke, men det er hektisk. Ofte svært hektisk, om jeg får si det selv.

Jeg vet at mange av leserne mine er mødre, mange også relativt nybakte mødre, og jeg vil ikke at noen skal føle et press på å måtte trene når de leser bloggen min. Samtidig er det jo noe som er blitt en ganske stor del av hverdagen min nå, og som jeg har stor glede av. Jeg vet helt ærlig ikke hva som blir mest riktig å gjøre! Jeg tenkte jo egentlig at jeg skulle holde det meste av treningsnakk ute av bloggen.

Nå skal jeg lage kveldsmat til guttene mine før de skal sove. Håper dere har hatt en kjempefin torsdag! 

DEN STØRSTE GLEDEN









God kveld til dere! Her har dagen vår gått i ett som vanlig, og jeg hadde virkelig ikke takket nei til noen ekstra timer i døgnet. Haha! Vi har likevel hatt en veldig fin dag sammen med barna, som virkelig har hatt tidenes tirsdag med masse lek og kos. Det er ingen bedre følelse enn å se at barna har det så bra som de mulig kan ha det. Barna har virkelig vært noen store mammadalter da de var små (Noah er for øvrig enda ganske liten da) men når de er blitt litt eldre, så merker jeg virkelig at de får et så godt forhold til Fredrik også. Noen ganger er det bare så fantastisk å sitte i sofaen i joggeklær og uten sminke, og kikke bort på barna som koser seg med pappaen sin mens de ler og smiler - og bare se på dem å tenke at de faktisk er 50% meg og 50% den personen jeg elsker i en egen, liten, unik person.

Jeg snakket med Fredrik om sommerferien litt tidligere i dag, og han forteller meg at han selvsagt som vanlig har krav på 5 uker med ferie i år også. For meg som for øyeblikket er hjemmeværende, og har vært det siden slutten av 2014 på grunn av begge graviditetene med barna, synes jeg det virker som så utrolig lite fri..? Det er jo gjerne bare fordi jeg går hjemme hele året da, ikke vet jeg.

Av og til føler jeg kanskje bare at livet handler om å jobbe, og at alt vi gjør er å utdanne oss, og så jobbe helt til livet nesten er over. Og at når man er ung, så har man gjerne ikke tid og økonomi til å gjøre alt man har lyst til selv om man har masse energi - og når man blir eldre og er ferdig med arbeidslivet, så har kanskje en større andel av oss både tid og god økonomi, men gjerne ikke samme energi. Jeg vet ikke. Jeg tenker bare litt høyt nå - det er faktisk lenge siden jeg bare har tenkt, for å så få skrevet det rett ned. At livet på en måte sirkulerer rundt jobb og skole, fordi man må jo ha penger hvis man skal overleve - og sånn er det jo bare blitt. Samtidig tenker jeg på at det kanskje av og til kan få oss til å glemme hva livet virkelig handler om.

DETTE HAR JEG LÆRT AV Å BLI MAMMA SOM 16-ÅRING

Fordommer er noe veldig mange mennesker opplever i dag. Det er så enkelt å sette mennesker i bås for hvordan de ser ut, eller for andre ting, deriblant rykter. Før jeg ble gravid første gangen gjorde jeg det ofte selv. Som jeg har skrevet tidligere så satt jeg og så på tv-serien Unge mødre dagen før jeg fant ut at jeg var blitt gravid, og jeg må innrømme at jeg var ganske fordomsfull. Jeg husker det som om det skulle vært i går hva jeg sa til mamma, da  en 16-åring dukket opp på skjermen. "Herregud, hun som er med i dag er 16 år og gravid" og jeg husker mamma bare ristet på hodet og sa noe sånn som at det var så tragisk og trist. Snakk om tilfeldig!

Som blogger blir man også dømt før noen i det hele tatt vet hva navnet ditt er. Man føler et visst press for å se bra ut hele tiden, og utenforstående som ikke har satt seg inn i hvordan blogging fungerer, mener at alle rosabloggere er stokk dumme. Dette spiller også media bevisst på, fordi de vet at det er mange som har fordommer mot rosabloggere, og dermed poster de gjerne også artikler som støtter oppunder disse fordommene. Slik gjøres ofte med unge foreldre også, og generelt andre ting som mange har fordommer mot. 


Som jeg skrev har jeg også vært fordomsfull og dømmende mot andre tidligere, det er veldig enkelt å gjøre det når man ikke vet grunnen bak og hvorfor noen velger som de gjør. Det er likevel ingen unnskyldning, for jeg ser selv at slik jeg var tidligere ikke var en OK oppførsel i møte med andre mennesker. For sannheten er at vi ikke alltid vet hvorfor noen gjør som de gjør, og det kan være så utrolig mange grunner til hvorfor noen velger som de gjør. Så velger man kanskje å tro på et stygt rykte og sette personen i bås. Etter å ha blitt dømt såpass mye som det jeg har, er jeg utrolig bevisst på å ikke dømme andre selv.

Istedenfor å snakke rundt middagsbordet om nabomammaen som ikke fikk sitt første barn før hun var 45 år gammel, at det sikkert var fordi hun prioriterte karrieren sin foran eventuelle barn, og det er hennes egen feil om hun ender opp uten barn. Hva med å tenke at hun kanskje har slitt med å bli gravid i mange år? Hva med å tenke at denne mammaen har ønsket å bli mamma i så mange år, men ikke fikk muligheten før nå. 

Jeg vet at barn lærer fra hva du gjør, og ikke nødvendigvis alltid fra det du sier. Som mamma har jeg et stort ansvar ovenfor barna når det kommer til mange ting, også dette med å lære barna mine til å ikke bli fordomsfulle, og det samme store ansvaret har Fredrik som pappa. Vi har muligheten til å forme barna våre, så hvorfor skal vi ikke gjøre alt vi kan for å forme dem til å bli gode mennesker? At vi heller lærer dem til å bli kjent med mennesket før de kan gjøre seg opp en mening om hva de synes om noen, og at de ikke får snakke stygt om andre. Dersom jeg er dømmende og snakker nedlatende om andre mennesker, vil mine barn ta etter det. Som forelder skal man gå foran som et godt eksempel!

Når alt kommer til alt, så handler det om å ha et åpent sinn!

ENDELIG KAN JEG BARE FORTELLE SANNHETEN..

Endelig kan jeg bare fortelle sannheten og le av den. Som jeg skrev i DETTE blogginnlegget for kort tid siden har jeg spesielt det siste året følt at jeg har måtte gå på tå her på bloggen for å være forsikret om at ingen har noe de kan "ta meg på" og fordi jeg har vært redd for at enkelte ikke skal like meg. Det har vært så slitsomt, og det er utrolig deilig å bare føle at jeg kan være meg selv, og bare føle meg fri til å skrive det jeg vil og sannheter som jeg kanskje ikke har turt å skrive tidligere, i frykt av at andre ikke skal like meg eller at jeg ikke er en god mamma.

De som dømmer deg for fortiden din er uansett ikke verdt å ha med seg i fremtiden, så i dag har jeg rett og slett tenkt til å ha et blogginnlegg som har vært etterspurt helt siden jeg startet å blogge - Et "den første gangen"-blogginnlegg.

Min første ordentlige kjæreste...
-  
For meg er det litt vanskelig å vite hva som hva min første "ordentlige" kjæreste. Hvor seriøst er det egentlig i åttende klasse liksom? Jeg hadde min første kjæreste første året på ungdomsskolen, og det forholdet varte i ca 6 måneder. Det var ikke et sunt forhold og jeg skulle ønske jeg ikke stresset så fælt med å få kjæreste, og at jeg heller brukte mer tid på venner og venninner istedet. Et slikt forhold varer jo sjeldent uansett, men det at det sjeldent varer betyr jo ikke at det ikke kommer noe godt ut av det, skal man tenke slik kan man jo til slutt aldri ta noen valg. Så jeg angrer ikke på at jeg fikk meg kjæreste, men jeg gjorde en feil veldig mange gjør når de får sin første kjæreste: Jeg glemte og bortprioriterte venninnene sine, og viet all tiden min til kjæresten. Ingen smart ting å gjøre, det merker man raskt når det en dag tar slutt!

Mitt første møte med alkohol...
- Herregud... Når var det igjen da? Jeg tror jeg var 13 år, det er mulig jeg akkurat hadde fylt 14. Bestevenninna mi og jeg var helt vanvittig utspekulerte, og snek oss ut hver kveld i sommerferien. Det var lite som stoppet oss, enda vi ble tatt flere ganger var det pån igjen så fort husarresten var over. Jeg husker ikke det aller første møtet mitt alkohol (Kan vel egentlig bare tenke meg hvorfor), men jeg husker noen av de første. Deriblant en gang hvor foreldrene mine var bortreist, og vi drakk hjemme hos meg. Der blandet drikken vi fant i barskapet til pappa ut med Olden og Farris av en eller annen grunn, og det gikk mildt sagt ikke så bra. Jeg våknet opp dagen etter og hadde en Iphone som var så ødelagt at den var delt opp i tre deler, jeg hadde tydeligvis også forsøkt å ringe mamma fra bestevenninna mi sin telefon, der var nummeret til mamma lagret som "jeg vil gråte", og bestevenninna mi hadde også nesten fått bestilt seg hotell på Hotels.com appen. Kanskje like greit vi var hjemme denne kvelden. Haha, noe så flaut!

Min første hjemmefest..

- Hadde jeg da jeg var 15 år gammel, og det gikk faktisk veldig bra. Det eneste som var synd var at naboen ble fryktelig sinna på meg siden lyddnivået ikke akkurat ble holdt helt der det skulle være, og han hadde små barn som ikke fikk sove.. Han har min fulle forståelse i dag, for å si det sånn. Haha!

Min første piercing..

Min første piercing var en jeg tok i navlen som 13 eller 14-åring, jeg husker ikke helt eksakt. Som jeg angrer på det! Skulle hørt på mamma, men slik er det når man er ung og vet alt best selv. Litt senere tok jeg også piercing i tungen som 14-åring, og det var det aldersgrense på. Det løste jeg ved at jeg stjal passet til storesøsteren min som jeg brukte som legitimasjon. Haha, herregud!

Mitt første kyss..

- Var trolig en gutt jeg kysset siste året i barnehagen eller noe. Haha! Etter det kysset jeg ingen før samme året jeg begynte på ungdomsskolen (Tror jeg?)

Min første hårkrise..

Hadde jeg i 9-ende klasse på ungdomsskolen. Jeg hadde nemlig lest på TCMN sin blogg (som på den tiden var Norges desidert største blogg) om hvordan man kunne få håret sitt helt blondt selv om man hadde ganske mørkt hår. Jeg skulle ha platinablondt hår, noe annet var det ikke snakk om - helst gjerne så nært hvitt som mulig. Det var fint til det oransje ansiktet mitt kan dere tro. Det gikk jo som det måtte gå, håret mitt fikk fargen multifarget og jeg så helt fullstendig gal ut. Jeg hadde sittet i 45 minutter med den sterkeste hårblekingen som var til salgs i butikkene før jeg kom på at jeg kanskje burde tenke på å vaske det ut snart. Frisøren jeg senere kom til sa jeg var heldig som ikke var skallet..


Jeg ble overraskende flau over å skrive dette blogginnlegget, men sånn var jeg, og det er sannheten. Jeg ville bare ha det gøy og tenkte ikke så mye konsekvenser, sånn sett var jeg kanskje ikke så veldig ulik flere av de på min alder. Jeg hadde masse tid med venninner og en god del ungdomstid, og sistnevnte har jeg aldri savnet etter jeg ble mamma. Så på en måte bør jeg vel kanskje være glad for at jeg hadde mye tid til å nyte det å bare være ung - selv om jeg absolutt ser i etterpåklokskapens lys at mye av det var i det tidligste laget. Jeg sitter her og må bare le og riste litt på hodet, når minnene fra denne tiden dukker opp en sjelden gang innimellom. Da innser jeg virkelig hvor mye jeg faktisk vokste på å bli mamma, og at det ville nok ingen trodd. Jeg kunne virkelig ikke ha ønsket meg et bedre liv enn det jeg har i dag!

JEG BLIR FORTSATT SJOKKERT!




Hei alle sammen!

Jeg hentet Leo litt tidligere i barnehagen også, og han var såå glad for å se lillebroren sin og meg, og ga Noah en stor klem så fort han fikk øye på ham. Ellers har vi alle sammen vært ute på en liten tur i dag! Det merkes at det er travelt når begge to er med ut, men hva gjør vel det. Familie er det viktigste som finnes og å kunne tilbringe tid med guttene mine er noe jeg setter utrolig høyt. Det blir masse mer av det nå fremover heldigvis! Men det vet dere jo, så ofte som jeg nevner det! Hehe.

Herregud, i dag tidlig våknet jeg til verdens sykeste melding. Jeg skal på ingen måte skjære alle over en kam her, men de kommer merkelig nok alltid fra middelaldrende single menn. Ja, kjære Stein-Arne på 55 år: Selvsagt vil jeg komme på besøk til deg i Gudbrandsdalen! Jeg forlater gjerne barn og samboer for å dra på besøk til deg, altså - virkelig. Du er jo tross alt... En vilt fremmed creepy fyr. Hva er det som skjer med menneskeheten?!

Jeg må innrømme at jeg vurderer å skaffe meg ny Facebook som bare er for venner og bekjente, for det har gått helt over stokk og stein det siste halvåret med tanke på meldinger fra vilt fremmede og av og til blir jeg faktisk litt redd. Dette har jeg så vidt nevnt for dere tidligere tror jeg, men jeg husker ikke hvor lenge det er siden. Jeg er klar over at jeg på en måte stikker frem hodet litt når jeg selv velger å blogge, og alt som innebærer med å drive en offentlig blogg som er lest av mange. Men jeg blir fortsatt like sjokkert og overrasket hver gang altså, det er ikke noe jeg blir vant til!

Jeg ble faktisk fridd til i fjor over Facebook, noe jeg bare måtte le av men vedkommende var helt seriøs og synes ikke det var så gøy at jeg synes det var morsomt. Haha.. Ellers er det mye gærne folk. Her om dagen ble jeg for eksempel også tilbudt penger for sex på innboksen min på Facebook, og vedkommende også begynte å ringe meg midt på svarte natta. Jeg vet jo at det i mange av disse tilfellene egentlig ikke er noe å le av, men jeg må innrømme at jeg finner mange av disse meldingene og tilfellene ganske komiske!

Håper dere alle får en super kveld videre! Det skal i hvert fall vi ha ♥

HVORDAN GÅR DET MED FREDRIK OG MEG?

Hei dere!

Nå er det en stund siden jeg har svart på spørsmålene som dukker opp om oss to, angående hvordan det går med oss. Er det slutt? Er ting bedre? Har hjelpen vi har fått fungert, og hvordan føler vi at ting går?

Etter at jeg fikk Noah for 6 måneder siden, så gikk jeg nesten litt i dvale. Jeg orket ikke treffe venninner på veldig lenge, jeg hadde ikke energi til trening eller til meg selv i det hele tatt. Mye på grunn av kolikken hans selvfølgelig, men på grunn av andre ting også. Nå har jeg begynt å komme litt ut av det, jeg trener mye og har det veldig godt med meg selv. Jeg har begynt å få litt tid til venninner igjen, og jeg føler meg som meg selv igjen etter 2 år med barn, barn og atter barn. Ikke misforstå, for jeg elsker det mer enn alt i hele verden, men man glemmer seg selv fullstendig - jeg gjorde i hvert fall det, selv om det ikke egentlig var et valg, det måtte bare bli sånn. 

Jeg tror Fredrik kan si at han føler det samme om seg selv. Han har vært ute de siste helgene med venner, og fått litt tid til å kjenne på å bare være seg selv han også. Det bare krasjer noe vanvittig når vi skal være kjærester, og ikke bare foreldre for barna våre sammen. 

Noen synes også at det er veldig tøft av meg å la dere få et innblikk i denne perioden på godt og vondt, og gir meg masse skryt for at jeg klarer å gjøre det og ikke minst for at jeg skriver det rett ut. Og helt ærlig så må jeg si at det er tøft. Ikke tøft som i "tøft å være åpen om det her på bloggen" eller fordi jeg synes det er vanskelig å skrive om det, heller ikke fordi det ikke føles riktig å dele det, for det gjør det. Men det er rett og slett forferdelig tøft å innse at ting er blitt sånn som dette, og jeg får helt ærlig vondt langt inn i hjertet mitt når jeg tenker over det. Vi har kjent hverandre så lenge, og han har jo ikke bare vært min kjæreste gjennom disse årene, han har vært min bestevenn også.

Jeg elsker han veldig høyt, men vi har begge vært såpass åpne med hverandre at om vi ikke hadde hatt barn sammen, så hadde vi ikke vært kjærester lenger. Det betyr ikke at vi holder sammen ene og alene på grunn av barna, men fordi det har gjort at vi har fått en sterkere tilknytning til hverandre, og vi vet at vi strekker oss utrolig mye lenger nå fordi det i det lange løp vil være det beste for barna om vi klarer det.

"Det er lov å gi opp, Jessica. Du har prøvd lenge" har jeg hørt fra mange kanter. Men så lenge noe sier meg at det ikke er til det beste for barna, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Det samme gjelder min kjære samboer. Det er ikke noe fasitsvar på hva man skal gjøre i en situasjon som denne. Mange mener at foreldre og par generelt går fra hverandre for lett og gir opp for lett. Jeg er i utgangspunktet enig i at man ikke skal gi opp bare man ikke er enig i, men samtidig vet man virkelig aldri hvilke utfordringer som ligger til bunns for problemene andre par har, så jeg tror det er lurt å være veldig forsiktig med å dømme andre. Det er virkelig noe jeg har lært av denne tiden.

Akkurat nå må jeg ærlig si at jeg skal unngå å skrive om dette en stund fremover, at temaet rundt forholdet vårt ikke kommer til å finnes på bloggen. Jeg tenkte at jeg etter en stund kunne komme tilbake med en oppdatering. Dette for å skåne oss selv litt i tiden fremover, mens vi fortsatt går til parterapi. Vi har dessverre vært på et utrolig vondt sted i det siste, på et nivå vi ikke har vært på tidligere.

Jeg vil bare få takke så utrolig mye for all den støtten vi har møtt med tanke på åpenheten rundt dette. Det setter både Fredrik og jeg stor pris på. Og helt til slutt hvis noen skulle være i tvil: Nei, det er ikke slutt :-)

DETTE KOMMER TIL Å BLI TØFT FOR DEG!

Hun kikker på meg med store øyne. Som den høflige sekstenåringen jeg var, nikker jeg.

"Jeg prøver å forberede meg veldig på at det blir tøft" svarer jeg mens jeg smiler.

Det er nok den kommentaren jeg fikk flest ganger de gangene jeg gikk gravid. "Oi, dette kommer til å bli tøft for deg!"

Jeg tror ikke at det er en enkel sak å bli mamma uansett. Det er en helomvendig om man ikke har barn fra før (Og kanskje til og med da også), som det tar tid til å bli vant til. Livet blir snudd på hodet. Når jeg gjorde mitt aller første intervju i forbindelse med bloggen en måned før termin i 2015, så uttalte jeg faktisk at jeg skulle fortsette livet mitt som før, så lang det lot seg gjøre. Akkurat som at det kom til å bli en enkel sak, liksom. Jeg føler meg ganske naiv når jeg tenker tilbake på det, for livet blir jo ikke det samme igjen. Mitt ble ikke det. Det betyr ikke at livet ikke kan bli like bra som før, for jeg kan med hånden på hjertet si at å bli mamma har gjort meg til et lykkeligere og bedre menneske.

Likevel jeg vet at mitt tilfelle var ganske unikt, for det er jo hvert fall ingen enkel sak for noen som akkurat har nådd den seksuelle lavalder. Uavhengig av det føler jeg kanskje at jeg ble mye undervurdert når jeg tenker tilbake. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, kanskje fordi det faller mange naturlig å sammenligne seg selv med andre, og når de visste at de ikke selv var i stand til å få barn tidlig, så tenkte de at det samme gjaldt andre også. Og i det tilfellet så var det meg. For meg blir det for enkelt å skjære alle over en kam, litt som å si at alle gutter er drittsekker.

Det at jeg føler jeg ble undervurdert kan jeg ikke skylde på andre. Jeg må heller ha fokus på å gjøre alt jeg kan for å få alle til å se at å få barn tidlig ikke er noen verdens undergang, og at det ikke er noen vei til å få livet sitt ødelagt. For skal man forandre noe, så må man starte med seg selv.

Opp til flere ganger så har jeg tenkt at jeg skulle så gjerne visst hvordan alt kom til å ende. At jeg ikke kom til å sitte en liten hybelleilighet på 20 kvadratmeter for alltid, og at ting ikke alltid kom til å føles like håpløst. At jeg kom til å sitte her med to nydelige barn, et flott bosted, og et utrolig fint liv. Det koster ingenting å følge strømmen, og det kan kreve alt av deg å stå alene i et valg du har tatt.

Samtidig, så er jeg glad jeg ikke gjorde det. For da ville jeg ikke ha vært så utrygg, og med det kanskje ikke blitt så sterk som det jeg er i dag!

HAN VIL ALLTID VÆRE PAPPA TIL BARNA MINE..





Jeg tror ikke det finnes en bedre følelse enn det å se Fredrik når han kommer hjem og skal si hei til barna. De blir jo så glade at jeg blir helt varm når jeg ser det. Leo er jo bortreist nå, så det blir masse kvalitetstid på både Fredrik og meg alene, og oss alle tre sammen. Noah sovner vanligvis relativt tidlig på kvelden, så det å ha de timene alene på kvelden med bare tid sammen som kjærester er fryktelig uvant, men også veldig kjekt.

Jeg hadde helt glemt hvordan det var å bare ha ansvar for et barn, spesielt nå som den første natten uten Leo er forbigått og han fortsatt er bortreist. Det føles ut som at jeg konstant har glemt noe, selv om det selvsagt ligger i bakhodet at Leo ikke er her hjemme i det hele tatt. Jeg får nesten en litt nostalgisk følelse tilbake til da Fredrik og jeg var ny-innflyttet i denne leiligheten med lille Leo på 4 måneder i 2015. Det var sommer, og de to siste dagene her i Larvik har også vært som to deilige sommerdager. Derfor blir følelsen nesten litt forsterket!

Akkurat nå hører jeg skikkelig babylatter fra den andre enden av rommet, det er virkelig den herligste lyden i hele verden! Fredrik sitter nemlig med Noah på fanget, snakker til ham og får han til å le ustanselig. På en måte jeg vet at jeg ikke får ham til å le. Det er noe helt eget ved så se hvor mye barna betyr for Fredrik. For det ser man nemlig utrolig godt, man trenger ikke en gang kjenne Fredrik for å se det. Når han pakker Noah inn i et pledd og holder ham tett inntil seg før han smiler, og når han henter den lille brune bamsen til Noah og legger den ved siden av ham når han har sovnet i sengen sin, før han brer dynen hans over han. Uansett hva som skjer i fremtiden, så vil han alltid være pappa til barna mine. Barna våre. Jeg ser at han ville gjort alt for dem. Ikke minst så er det så utrolig vakkert for meg å se at han elsker barna så utrolig høyt. Han elsker dem uten tvil akkurat like høyt, som det jeg gjør!

DET MÅ TA EN SLUTT..

Hei dere!

Nå tenkte jeg bare å skrive akkurat hva jeg tenker, og noe jeg har tenkt på en god stund allerede. Man kan ikke få alle til å like seg, og det har tatt litt tid for meg å akseptere. Jeg har unngått å smile med tennene fordi jeg har synes at jeg er stygg når jeg smiler med tennene, selv om den usikkerheten bunner i at jeg har fått høre at jeg er stygg når jeg smiler på den måten. Jeg har alltid vært redd for å ta i mot barnevakt og hjelp med barna fordi jeg er redd for at andre skal tro at jeg setter bort barna mine for å være ungdom, jeg har vært redd for å kle meg i noe annet enn skjorter og sorte bukser fordi jeg er redd for at noen skal mene at det jeg kler meg i ikke er fint, at jeg kler meg feil til å være mamma, og så videre..




Så i dag når Fredrik skulle ta bildene av meg, tenkte jeg bare at nå må jeg gi faen. At nå må dette faktisk ta en slutt! Å bare smile med tennene uten å tenke, og å fortelle dere at Leo skal være borte fra oss i 2 fulle dager nå, fordi vi har hatt en så vond periode i forholdet vårt nå at vi sårt trenger litt ekstra tid sammen for å finne tilbake til hverandre. 

Det må ta en slutt at jeg bryr meg så mye om hva andre skal tenke, og at jeg hele tiden skal ta hensyn på forhånd for å forsvare meg selv - ved at jeg ikke kan gjøre enkelte ting eller kle meg på en annen måte fordi det er "feil". Å holde på slik jeg har holdt på alt for lenge nå, ved å alltid skulle ta hensyn til hva andre tenker istedenfor å bare være meg selv, er jo faktisk litt som å si "Unnskyld for at jeg er ekte". Jeg gjør feil og jeg er menneskelig. Det er så slitsomt å hele tiden føle at jeg må unnskylde, forklare, eller ta hensyn til hva alle andre synes hele tiden. Jeg må jo kunne være meg selv.

I dag kledde jeg meg i akkurat det jeg hadde lyst til å ta på meg, uten å tenke på at noen ville synes at jeg så horete ut. Jeg har smilt masse med tennene, og jeg turte å ta imot hjelp med barna og la mamma få låne Leo 2 dager for aller første gang. Ikke minst turte jeg å skrive dette, uten å være redd for kommentarene jeg kunne komme til å få. Det er tøft for meg å være så ærlig med dere, men jeg orker det rett og slett ikke lenger. Jeg vil ikke at bloggen skal være en arena for sutring, men jeg følte det var på tide å bare si i fra nå. Jeg er jo en veldig positiv og glad jente, men jeg føler det kanskje ikke har kommet så godt frem på bloggen, og tror at ting vil bli mye bedre fremover nå! Ønsker dere alle en fantastisk søndagskveld!

JEG HAR GJORT NOE JEG ANGRER PÅ



Noen ganger får jeg litt sjokk av innse at dette er livet mitt nå - og at jeg har to egne barn. Det høres sikkert helt sprøtt ut for dere som har fulgt meg lenge og gjerne også gjennom begge graviditetene mine. Men av og til kan jeg faktisk få den følelsen. Det føles nesten ut som om at jeg henger litt etter, og at det ikke har gått helt opp for meg enda. Og eldstemann fylte jo 2 år i går, så det sier jo i grunn sitt. Haha! Jeg er ikke bare blitt mamma, jeg er det for resten av livet mitt også. For alltid!

Dere vet at jeg prøver så godt jeg kan å ikke angre på så mye ting jeg har gjort, eller ting som på grunn av mine valg har hendt tidligere. Her om dagen fikk jeg nemlig spørsmål om det er noe jeg angrer veldig på. Og det er det faktisk, for jeg som alle andre har gjort ting jeg angrer på. 

Det er mye jeg kunne tenkt at jeg angrer på - men det jeg kanskje har konkludert med at jeg har angret aller mest på er å tillate meg å bli overkjørt av andre, og det å la andre menneskers meninger få innvirkning i hvordan jeg har det. Det at jeg lot meg påvirke av andre, og resultatet av det noen ganger kunne være at jeg følte meg som en dårlig mamma, fordi jeg var ung. Man kan si mye rart om meg, men en dårlig mamma har jeg aldri vært.

Jeg sier "Angret" fordi jeg ikke gjør det lenger nå. Jeg fortjener å leve uten anger, det burde alle - selv om det er mye enklere sagt enn gjort. Jeg tror at når man sitter i den situasjonen at man angrer veldig på noe, så har man i hovedsak to muligheter. Man kan tenke at det er kjipt at man gjorde det, men at det er i fortiden, og deretter komme seg videre. Eller man kan dvele over fortiden og stadig vekk tenke over det du angrer på.

For til tross for at jeg også har gjort noe jeg angrer på i dag, faktisk opp til flere ting, så kan jeg ikke tenke på det i all evighet. Man må komme seg videre. Det er i fortiden, og noen ganger kan fortiden være både kjip og vond - men det er fortsatt i fortiden, og fortiden får man aldri gjort noe med. Det er kun fremtiden man kan forandre!

VONDT I HJERTET MITT

Hei dere. Nå går bursdagen til Leo mot slutten, og vi har hatt en fantastisk dag med ham. Vi har lekt masse, Leo har fått mange fine gaver, men viktigst av alt masse kjærlighet, kos og vi har skapt gode minner. Han har vært så glad og fornøyd, og det er ingenting som betyr noe mer for meg som mamma enn å se akkurat det. Han sovnet rett og slett på et blunk da han ble lagt i sengen sin, like etter lillebror. Så han var nok ganske sliten etter dagen også, og etter alle morsomheter.

Til tross for at det har vært en så fin dag, kan jeg likevel si at det har gjort vondt i hjertet mitt i dag - etter terrorangrepet i London ble kjent. Det gjør fysisk vondt, det stakk i brystet mitt da det dukket opp på nyhetene, og tårene sitter litt løst når jeg kjenner hvor urettferdig verden er. Tidligere i dag da Leo var i barnehagen, dukket det opp en artikkel i feeden min på Facebook. En tobarnsmamma som var på vei til å hente barna sine på skolen, var en av de drepte etter terrorangrepet. Hva skal man egentlig si til noe sånt? Jeg blir helt tom for ord, for det er ingen ord som er dekkende nok. Ordene kan aldri måle seg med følelsene man sitter med.


Oftere og oftere blir jeg påminnet om hvor lite som skal til for å endre alt. Livet er så utrolig skjørt, bare det å være vitne til det er så vondt. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan etterlatte og berørte må føle det. Men vondt gjør det, så vondt at det konstant ligger i bakhodet, selv når man ikke en gang er involvert selv.

I dag har jeg kjent på mye glede på grunn av Leo sin fødselsdag. Smilet hans har fått meg til å smile. Men tankene har vært der, for jeg har også kjent på en helt enorm følelse av urettferdighet, og hatt en forferdelig klump i magen. For i England så er det to barn som har en mamma som aldri kommer hjem igjen.

JEG VIL HA EN BABY TIL

Jeg savner babymagen, og til tross for at starten på svangerskapet med minstemann også var rimelig tøff, så var resten av svangerskapet en utrolig fin tid som jeg virkelig kan se tilbake på med et stort smil. Det er egentlig litt sykt å si det når jeg har en baby som akkurat har blitt 5 måneder gammel - men ja, jeg savner å være gravid, og jeg vil uten tvil ha en baby til i fremtiden, som jeg har snakket om her inne tidligere. Alle tankene og forventningene man har, og det å glede seg til å møte han eller hun, i tillegg all spenningen rundt at man ikke har møtt babyen sin enda.

Men det er ikke grunnen til at jeg ikke går på prevensjon nå.

Jeg fikk noen reaksjoner på at jeg ikke går på prevensjon akkurat nå, etter å ha svart på spørsmålet i DETTE blogginnlegget. Jeg skrev det selvsagt ikke for å få reaksjoner, men jeg ble ikke kjempeoverrasket over at noen reagerte. Det virker som at noen ikke tror at jeg er ansvarsbevisst i det hele tatt, og det er jeg selvfølgelig. Jeg behøver ikke gå på prevensjon akkurat nå, og da lar jeg være det. Det er jo ikke noe vits i å gjøre det uten mål og mening. Det er mitt valg, og det valget er tatt med tanke på ulike grunner, en medvirkende faktor er jo at Fredrik og jeg har vært på kanten av et brudd en god stund nå.

Men det er ikke alt - så istedenfor å tenke at jeg ikke finnes ansvarsbevisst og at jeg er dum som ikke går på noe, så kan det jo heller være lurt å tenke at det stort sett alltid er en grunn til at noen velger som de gjør. Og at selv om det ikke nødvendigvis gir mening for alle bloggleserne mine, så er det jo ikke sikkert at jeg vil dele absolutt alt på bloggen min og at det ligger ting bak. Likevel forstår jeg selvfølgelig spørsmålene og hvorfor de kommer, og det er også derfor jeg valgte å skrive noe om det til dere nå!

Håper dere alle har hatt en nydelig søndag!

JEG KOMMER ALDRI HELT OVER DET..

Det å presse noen til å avbryte svangerskapet sitt, er noe jeg aldri kunne gjort selv. Leo er 2 år neste uke, og det er dermed 2 år siden jeg nå gikk gravid med ham. Han er en lykkelig gutt, og jeg vet at disse to første årene av livet hans har vært fylt av lykke, glede, og latter. Men jeg kan fortsatt få vondt inne i meg av tanken på graviditeten. Akkurat det vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å komme helt over.

Selv om ting roet seg mot slutten, så var størsteparten av svangerskapet preget av drittsnakk og vonde hendelser som gjorde at det som skulle være en lykkelig tid for meg, ble det stikk motsatte. Når jeg ser tilbake på alt så klarer jeg kun å tenke at det er rart jeg ikke ble dypt deprimert. Det klarte jeg heldigvis å unngå, selv om det stadig dukket opp veldig mye negativt. 

Jeg vet ikke hvorfor det enda kjennes slik ut, men jeg lyver om jeg sier at det ikke har satt sine spor. Det er vel kanskje litt sånn det er, enkelte hendelser og perioder av livet er så vanskelige at arrene etter dem alltid vil være der på en måte - selv om man lever godt, har det bra, og til tross for at «alt gikk bra til slutt»

16 år og nybakt mamma.

Jeg hadde gjort så mye for at graviditeten skulle vært annerledes, jeg hadde egentlig gjort hva som helst for å slippe unna det. Hva som helst, bort sett fra å ta abort. Man er utrolig sårbar når man er gravid, å være en tenåringsjente i tillegg var ikke med på å gjøre det lettere. Jeg kan i grunn ikke minnes å bli gratulert noe særlig med graviditeten, og det synes jeg er trist. Det var mest spørsmål om det virkelig var sant at jeg var gravid, og tidligere venner av meg som hadde hørt rykter om at jeg var gravid og som lurte på om det stemte. Det trodde de nemlig ikke på. Alt fordi jeg betrodde meg til tre av de nærmeste venninnene mine og fortalte at jeg var det. Det var alt som skulle til for at det kom ut.  Jeg er ikke bitter, men jeg synes det er trist å tenke på at selv når jeg var i en såpass alvorlig og vond situasjon, så fantes det noen i min nærmeste vennekrets som ikke klarte å holde på hemmeligheten min.

Jeg trakk meg veldig unna alt, og holdt meg mye for meg selv store deler av den første tiden i graviditeten. Jeg ble sittende inne i den bittelille leiligheten min, og jeg fikk ikke sove om natten. Av og til kunne jeg tenke "Hva er det jeg har gjort nå?"

Jeg lå våken, så døgnrytmen min ble helt snudd om til slutt, og jeg sov til langt på ettermiddagen hver eneste dag. For når jeg sov kunne ingen stirre stygt på meg, eller å gjøre narr av meg åpenlyst. Da kunne ingen kalle meg hore. Når jeg sov slapp jeg å forholde meg til alt det vonde, og jeg fikk en pause fra virkeligheten min, enda hvor trist det høres ut.

Jeg prøvde alt jeg kunne å ta en dag av gangen, men når jeg endelig kom forbi grensen på senabort må jeg innrømme at jeg pustet lettet ut. Dessverre endret ikke det så veldig mye før jeg var enda litt lenger ut i svangerskapet. Det kom enda påminnelser om at jeg fortsatt kunne ta abort, tiden var ikke ute helt enda, og at hvis jeg bare fortet meg veldig, så kom jeg sikkert til å få en senabort godkjent siden jeg var så ung. Den følelsen var ubeskrivelig vond, da jeg samme dagen hadde kjøpt inn babytepper og bodyer. Etter slike hendelser kunne jeg gå litt i kjelleren igjen, men jeg reiste meg igjen. Noe av det viktigste jeg lærte var at om man tror man kan komme seg gjennom det, og er sterk - så klarer man det. Selv om jeg falt mange ganger under graviditeten, så reiste jeg meg alltid. Og jo nærmere jeg kom dagen hvor jeg skulle få møte babyen min, jo lettere ble det. 

Det er over to år siden jeg ble gravid og siden de verste periodene i svangerskapet med Leo var over, men sporene er der enda. Det vil de muligens alltid være. Men når jeg ser på Leo, så vet jeg at jeg ville gått gjennom alt for ham igjen om jeg måtte. Koste hva det koste vil. 

Jeg sitter ved siden av sengen hans og ser på ham når han sover. Av alle mulige personer, så er Leo den som har minst skyld i at jeg ble gravid ung. Man kan ikke velge foreldrene sine, det kunne ikke han heller. Likevel vil jeg si at han har vært utrolig heldig, for han har fått en mamma og pappa som elsker han mer enn noe annet.  Han har alltid fortjent å leve selv om jeg ble gravid så ung. Han er en fantastisk gutt, og hvis du mener at en så uskyldig, herlig og godhjertet 2-åring ikke burde vært født fordi moren hans var ung når hun ble gravid, så er det du som er problemet. Ikke jeg, og ikke Leo.

Del gjerne innlegget videre. 

DE VANSKELIGE INNLEGGENE.

Hei dere! Vet at noen av dere ønsker flere hverdagsinnlegg. Egentlig så synes jeg det er så vanskelig med hverdagsinnlegg om dagen. Synes i grunn at det er vanskelig å skrive så mye i det hele tatt, for jeg har så mange tanker. Men jeg synes det er så utrolig kjedelig å høre at noen synes det er en så deprimert stemning her inne, at jeg skal selvsagt gjøre det jeg kan for å lette den. I dag tenkte jeg derfor å vise dere antrekket til Noah! Jeg synes det er så koselig å vise dere hva barna har på seg, spesielt nå som det går mot lysere tider.



♥ Lyseblå ulldress ♥ Tøffel-sko ♥ Bamselue ♥ Bukse med fot ♥ Body ♥

Jeg kjenner på en enormt stor glede av å se at barna kan ha på seg litt lettere klær nå, enn bare lag på lag med ull, sammen med minusgrader på gradestokken før vi går ut på tur med vognen - for det betyr jo at vinteren går mot slutten og det er absolutt ikke feil synes jeg!
I forbindelse med at noen mente det var en litt deprimert stemning her inne, så vil jeg bare si at jeg er ikke deprimert, og jeg er heller ikke konstant trist selv om alt ikke går helt som det skal for oss, og hver dag er overhode ikke kjip og vond. Faktisk så føler jeg at til tross for at en del ting ikke er helt bra, så har jeg det ganske fint innerst inne!

Jeg har så mye fint i livet mitt, og jeg har så mye å smile for. Jeg har dere fine lesere, jeg har to verdens fineste gutter, jeg har mange mennesker som er glade i meg, og jeg har så mye fint jeg kan glede meg til i tiden fremover. Det er ikke alltid like lett å se slikt på livet når man møter motstand, og noen dager er det greit å sette seg ned og tillate seg selv å være litt lei seg. Det jeg imidlertid synes er viktig, er at man ikke setter seg ned og er lei seg for den samme tingen, om og om igjen!

DET BLE ALDRI DET SAMME

"Husker du det?"

Fredrik har funnet igjen den gamle pcen fra han gikk første året på videregående. Da vi bare var kjærester, og ikke foreldre. 

Jeg får øye på bildene han vil vise meg, der jeg sitter småstresset med Leo løpende frem og tilbake på gulvet for å vise meg noe, og babyen min rett foran meg. Jeg skvetter litt når jeg får øye på 15 år gamle meg i en fryktelig liten bikini, sammen med øvrige bilder av meg med puppene bokstavelig talt oppe i halsen. "Ja, men jeg vil helst glemme det" ler jeg.




"Husker du at jeg så sånn ut?" Spør jeg Fredrik mens jeg samtidig følger med på hva Leo har lyst til å vise meg.

"Ja, jeg husker det godt.

Husker alt veldig godt. Livet før barn, og livet før alt det her. Sene sommerkvelder alene med deg, og.. Følelsen av å være fri på en måte. Husker best at det bare var oss. Det er så rart, litt fjern nesten" han har blikket sitt festet på bildene mens han skroller fra bilde til bilde.

Hjertet mitt går plutselig en del raskere der jeg sitter etter at han fullførte den siste setningen sin. Hva er det han vil frem til, egentlig? Jeg sier det ikke høyt.

"Det ble bare aldri det samme igjen. Skjønner du hva jeg mener?"

Jeg ser tvilende bort på ham i det han spør meg. Hva er det han mener? Han avbryter meg nesten i tankene mine da han plutselig utbryter:

"Kanskje det aldri ble det samme, fordi jeg før kun hadde deg å smile for. Nå har jeg jo faktisk to ting til."

HVORFOR MÅ DET ALLTID FØLES SÅNN?



Hei dere!

I dag var det som vanlig morgen klokken 06:30, og jeg ble vekt av en lykkelig Noah som lugget meg smilende mens han sprellet med armer og bein og var helt i hundre. Veldig klar for en ny dag, med andre ord! Samtidig som Leo hoppet i sengen og Fredrik snorket med øynene halvveis igjen i andre enden av sengen. Haha! Akkurat sånn det skal være, morgenene er ikke det samme uten!

Jeg har hatt noen fine dager nå hvor jeg har planlagt bursdags-selskapet til Leo, som vi skal ha her hjemme lørdag neste uke. Jeg har prøvd å forberede han litt på at han snart er bursdag, og jeg tror faktisk han har plukket med seg ganske så mye! Jeg spurte han nemlig i stad om hvor gammel han ble, og da svarte han "Tooooo år" samtidig som han smiler stort, akkurat like entusiastisk hver gang jeg spør. Det er så herlig!

Jeg må innrømme at hverdagen er travlere enn noen sinne nå som Noah er mer "med" også. Noah blir et halvt år i april, med andre ord 6 måneder, og både Leo og Noah krever mye, men på forskjellige måter. Jeg skal være helt ærlig med dere, for jeg kjenner veldig ofte på den dårlige samvittigheten om kvelden etter de har lagt seg. Innerst inne vet jeg utmerket godt at jeg gjør en veldig god jobb med barna, og at de får rikelig med tid og oppmerksomhet, faktisk gjør jeg mitt alt for dem på alle plan, og jeg vet at det er godt nok.

Til tross for det, så kan jeg oppleve å ha dårlig samvittighet for å ikke strekke til, for å ikke ha ryddet nok i løpet av en dag, eller for om jeg var for snill med Leo når han trasset og ikke ville legge seg, om jeg var for streng, eller om jeg var for ettergivende. Jeg kan med hånden på hjertet si at siden jeg ble mamma, så har den dårlige samvittigheten til tider nådd nye høyder. Selv med ting som ved nærmere ettertanke egentlig er ganske ubetydelige.. Jeg har så mye dårlig samvittighet at dere skulle bare visst!

Likevel tror jeg det er ganske normalt at man som mamma har dårlig samvittighet for alt og ingenting. Jeg tror jeg tidvis har satt ganske strenge og høye krav til meg selv, i tillegg til at jeg av og til glemmer at jeg faktisk bare er et menneske jeg også. Vi er jo ikke roboter heller. Jeg er ingen supermenneske, og jeg kan ikke forvente å rekke alt, og å få tid til absolutt alt, i tillegg til hus, barn og hjem.

Jeg tror jeg rett og slett bare må bli flinkere til å tenke at barna mine faktisk ikke trenger et supermenneske eller en supermamma for å være de gode, lykkelige barna de er, men at de rett og slett bare trenger meg, og den jeg er.

NÅR KJÆRESTEN DIN ER UTRO...

Hei alle sammen. Beklager for litt sen oppdatering i dag, men dagen har gått i ett og de stundene jeg har kunne sitte litt, har tankene vært helt andre steder!

Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. Jeg kom over noe i dag på Facebook, som handlet om det å si ifra til den andre parten i et forhold, om man oppdager at den ene parten er utro. Jeg klarte ikke la være å stille meg selv spørsmålet, om jeg ville visst det om Fredrik hadde vært utro. Jeg har kommet frem til at det ville jeg så absolutt. Ville du ha visst det? Om du levde med en mann eller kone, kjæreste eller samboer, og ante fred og ingen fare. Ville du ha visst om det var tilfelle at vedkommende var utro mot deg?

Og så til det viktigste: skal man si i fra til den ene parten i forholdet om man oppdager at den andre parten er utro? Det spørsmålet måtte jeg faktisk ta stilling til for en god stund tilbake.


Jeg har hørt og sett flere av de som ikke ville ha sagt i fra fordi «man skal ligge unna andres business» og jeg har også hørt om de som ikke ville ha visst det om det gjaldt deres kjæreste. Fordi de mener at det er bedre om de ikke fikk vite det og at man heller er "lykkelig uviten". Men hva slags signaler sender du egentlig da? At det i praksis er greit å være utro mot deg så lenge du slipper å få vite det?

Jeg ga beskjed til jenta om at samboeren hennes hadde vært utro, med sikre kilder som ikke kunne misforstås. Jeg står for det jeg gjør og hadde ingen behov for å være anonym for mannen i forholdet, og han kunne gjerne få vite at hun hadde hørt det fra meg. Såpass synes jeg at man bør gjøre om man skal "slippe bomben" i en familie med barn involvert. Faktisk ga jeg han muligheten til å si det selv først, slik at den stakkars kjæresten hans slapp å høre det fra en bekjent. Men det gjorde han ikke, så da ga jeg henne beskjed. Hun ble så glad for at jeg sa i fra, hun satte så utrolig stor pris på jeg ikke bare lot det gå, men at jeg ga beskjed. Hun gikk fra ham, og har etter hva jeg har fått med meg, aldri sett seg tilbake.

Jeg er ingen moralens vokter, men jeg følte et ansvar og hadde en enorm medfølelse med denne jenta. Litt som når man har sett noen stjele. Du har kanskje ikke noe med det, det er kanskje ikke din business og du kan la det forbigå i stillhet. Men personen som blir tatt kan ikke skylde på at det var du som gjorde en feil som fikk vedkommende tatt, for situasjonen ville ikke oppstått i første omgang om det ikke hadde vært for at han eller henne tok et dumt valg bevisst. Et valg som de likevel valgte å ta, til tross for den store risikoen som fulgte med. Alle som stjeler vet at det er en risiko for å bli tatt, og alle som er utro vet at det er en risiko for at deres kjære finner ut av det. Det er ikke noe nytt.

Gud forby at jeg noen gang må gå uviten i en by hvor "alle" vet at min kjæreste er utro mot meg, og at ingen har baller nok til å si ifra. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Ville jeg ha visst? Og selv om svaret på det er ganske klart for min del i hvert fall, så var det et ganske vanskelig valg å ta om jeg skulle si noe i første omgang eller ikke. Man tar jo et valg uansett hva man velger i en slik situasjon, måtte det å være å si noe eller å ikke si noe.

Det som er skummelt med utroskap er jo at noen vil vite, andre vil ikke. Kan jeg ta den avgjørelsen for noen andre? Jeg mener både ja og nei. I mange tilfeller hvor den ene parten er utro åpenlyst for andre mennesker, eller slik at andre får det med seg, men ikke du selv - så vil det stille den trofaste parten i fryktelig dårlig lys. Det er selvsagt bedrageren som er den som vil bli ansett som en idiot, men tenk hvor liten du selv ville følt deg - ikke nok med at du blir bedratt, det er ingen som sier i fra! Om det er en affære, vil det i så fall bare fortsette, og om du ikke finner det ut på egenhånd risikerer du å kaste bort mange år av livet ditt på en idiot. Livet er for kort til å være sammen med drittsekker!

Om jeg noen gang får tydelig bevis som ikke kan misforstås nok en gang, om at en bekjent av meg har en kjæreste som er utro, så ville jeg gitt beskjed igjen. Jeg synes man har rett til å vite, og rett til å ta et valg. Vedkommende kan selv avgjøre hva han eller hun vil gjøre videre med den informasjonen. Å leve på en løgn er grusomt.

Jeg tror på at uansett om man lar være å si fra, så kommer sannheten for en dag. Jeg tror at personen i mange tilfeller vil finne ut av det på et eller annet tidspunkt. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv - men om det noen gang i fremtiden skulle skje med meg, så ville jeg ha visst!

ET LESERSPØRSMÅL SOM GÅR IGJEN..

Hei alle sammen.

Håper dere har hatt en veldig fin helg! Det hadde jammen meg vi, barna har storkost seg og det er virkelig ingen bedre måte å avslutte helgen på, enn ved å vite akkurat det. Mamma og søstrene mine dro hjemover igjen tidligere i går på søndagen, og de lurer stadig vekk på om jeg ikke kunne tenkt meg å flytte nærmere dem. Vi bor jo flere timer fra hverandre, og har jo gjort det siden jeg flyttet hit.

Dette med flytting er faktisk et leserspørsmål som har gått igjen også, siden min familie bor såpass langt unna hvor vi bor, og siden jeg bor veldig langt unna det som for ikke så lenge siden var hjemme for meg, og som i tillegg er hvor jeg har vokst opp selv.

Det er helt uaktuelt for meg å flytte tilbake. Som med alt annet her i livet, så kan jeg jo selvfølgelig ikke si at jeg med sikkerhet aldri i verden ville ha flyttet tilbake uansett hva som hadde skjedd. Så bastant har jeg lært at jeg ikke burde være. Men jeg kan likevel si at det ikke er aktuelt for meg nå. Om omstendighetene tilsier at jeg av en eller annen grunn må flytte i fremtiden, så vet jeg ikke om Gjøvik vil være så langt oppe på den listen. Det er jo uansett så uendelig mange muligheter! 

Det er ikke det at jeg ikke hadde en god oppvekst i Gjøvik, for det hadde jeg utvilsomt. Men nå som jeg har skapt meg et liv her, og ikke minst med tanke på hvor viktig det er med stabilitet for barna. Nå mener ikke jeg ved å flytte en gang, så vil det gjøre at barna ikke kjenner på følelsen av stabilitet. Jeg tenker mer på at det er en fin regel å forholde seg til, at det skal være en grunn til at man skal flytte og at ikke bare blir gjort for moroskyld, eller fordi det er spennende for meg. Det er barna det handler om, og som mamma lærer man seg raskt å sette barna før sine egne behov og eventuelle ønsker.

Barna og jeg har jo alt vi trenger her i Larvik, selv om det selvsagt er trist av og til å bo langt unna min familie. Bare tanken på å ta Leo ut av barnehagen med alle vennene sine og alle menneskene han er så glad i, gjør at jeg nesten får litt vondt. Min tid i Gjøvik er virkelig forbi. Det føles ikke ut som hjemme for meg i det hele tatt nå, nå er det Larvik som er hjemme. Derfor skal det nok veldig mye til for at jeg skulle ha flyttet tilbake dit nå!



Søsteren min og Noah ♥

BABYEN DIN BLIR IKKE BORTSKJEMT!

Har du noen gang fått høre at du ikke burde ta opp babyen din med en gang han gråter, fordi de har "godt av å gråte litt" - eller fordi "det styrker lungene, og er bare bra"? Har du kanskje fått høre at du ikke burde amme barnet ditt i søvn, eller at du skjemmer bort barnet ditt med kroppskontakt, nærhet, mating eller samsoving?

Jeg har vært mamma i så og si 2 år nå, og det har vært to år fullt av utfordringer, glede, lykke og dårlig samvittighet. Ikke minst har det vært 2 år fylt av den type råd. Velmenende råd fra andre mennesker, alt fra øvrige familiemedlemmer til fremmede, om hva jeg ikke burde gjøre med barnet mitt. Måtte det være vedrørende samsoving, å ikke amme barnet i søvn, eller å la være å løfte opp babyen med en gang babyen begynner å gråte når den ligger i vuggen sin.

Det er enkelte ting jeg har aldri har skjønt, og det handler mye om forventningene som er satt til babyen allerede når den nyfødte kommer hjem fra sykehuset med foreldrene sine.

Hva med å lytte til babyen?

Det er en slags automatikk i at babyer skal sove i egen seng på eget rom fra fødselen av, og faste rutiner skal innføres fortere enn svint. Er dette en realistisk forventning til et nyfødt barn? Glemmer vi at disse små babyene har ligget i magen i hele 9 måneder, hvor de har kjent på følelsen av nærhet og trygghet konstant? Trygt i magen til mamma, hvor de har fått alt av næring, og alt de trenger så lenge de har eksistert? Så lenge de kan huske? Når babyen er kommet ut i den store, skumle verden og har en person som er selve symbolet på trygghet for ham eller henne - så skal barnet forventes å sove i egen seng, helt alene? Uten tryggheten som babyen kjenner så godt til? 

Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her? Er dette virkelig logisk å forvente av et lite barn, en relativt fersk verdensborger som ikke har kjennskap til livet utenfor magehulen sin?

Det er flere aspekter av denne saken som jeg ikke forstår. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg synes det er skummelt å sove alene, og hvert fall helt alene på et rom! Om jeg kan, så vil jeg veldig gjerne helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 18 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent at jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen?

Og om barnet da skulle begynne å gråte, så skal babyen bare gråte seg selv i søvn? Fordi "det har den godt av" og "lungene blir styrket av det"? Jeg bare lurer, altså..

Jeg hører også om de som blir frustrerte fordi barna deres ikke vil sove på eget rom fra fødselen av. "Babyen min har fått ren bleie, er mett i magen sin, har fått nok stimuli og lek i løpet av dagen, og har ingen fysiske plager. Jeg vet jo at det ikke er noe som tilsier at babyen min ikke får sove, så derfor lar jeg han bare ligge og gråte."

Og de blir støttet av de som kommer med alle rådene. "De kan fint gråte litt, de skal jo ikke skjemmes helt bort heller"

Babyer blir ikke bortskjemte!

Jeg er av den oppfatning at jeg ikke tror babyer gråter fordi de har lyst. Og jeg tror definitivt ikke at de gjør det fordi de er utspekulerte små vesner som ikke vil at du skal sove om natten. Babyens gråt er språket deres, den eneste måten de kan kommunisere med deg for å gi beskjed om noe. Jeg tror det med få unntak alltid er en grunn til at babyer gråter. Hva om babyen har behov for nærhet? Litt ekstra kos? Trygghet - som babyen ikke finner på samme måte alene i sin egen seng?

Mammarollen kommer uten bruksanvisning, og det er slett ikke enkelt å være nybakt mamma med alle menneskene som skal komme med så mange råd hele tiden. Det har jeg selv kjent på kroppen. Spesielt når jeg fikk beskjed om at jeg ikke burde amme babyen min i søvn, fordi "babyen burde lære seg å sovne på egenhånd"

Om babyen min vil ammes i søvn, så skal den få lov til det. Hvis babyen har behov for det, så kan jeg ikke forstå hvordan det skal ende i noe negativt. Mitt andre barn var en kolikk baby, og hadde ikke jeg ammet ham i søvn de kveldene han var noe roligere enn vanlig og det derfor var mulig å praktisere, så hadde jeg trolig sittet og bysset på ham enda.

I vårt samfunn har vi fått så mye kontroll over ting, at jeg tror det for noen kan føles som et nederlag at babyen ikke "gjør som den skal" ved at babyen plutselig kan finne på å ikke følge tidsskjemaet man har sett for seg. Både med tanke på søvn, mating, og måltider. Jeg tror vi kommer langt med å senke skuldrene, og la babyen styre showet. 

Aldri har jeg hørt om tenåringer som ammes, og aldri har jeg hørt om tenåringer som fortsatt samsover med foreldrene sine. Eller som i det hele tatt ønsker å sove i foreldrenes seng. Jeg tror alle oppegående foreldre gjør så godt de bare kan, og jeg er ikke ute etter å sverte noen. Men kanskje hvis vi bare lytter litt mer til babyen? Disse små barna er prisgitt at vi tar godt vare på dem, og at vi lytter til dem. Man skal selvfølgelige gjøre det man tror er til det beste for sitt barn, men jeg tror også at så lenge babyer får tid og tålmodighet, så vil ting gå seg til. Og jeg lover deg, babyen din blir ikke bortskjemt!

HAN SYNES DET ER LIKE VIKTIG SOM MEG!

Hei dere, og gratulerer så mye med kvinnedagen!

Mange setter spørsmålstegn til om vi egentlig trenger denne dagen. Det kan jeg faktisk ikke helt forstå at noen mener. Jeg skulle for øvrig ønske at vi ikke trengte den, det hadde jo vært det aller beste.

Menn og kvinner vil aldri bli helt like - og det i seg selv er greit. Vi er forskjellige fra naturens side og kommer aldri til å bli 100% like. Det kan vi like gjerne akseptere først som sist. Men det betyr ikke at vi ikke skal ha helt like muligheter og at vi ikke skal være like mye verdt, for det er vi alle sammen, uavhengig av kjønn.

Jeg skjønner for det første ikke hvorfor feminist skal være et negativt ladet ord? Det betyr jo faktisk i grove trekk at man er opptatt av likeverd og likestilling mellom menn og kvinner. Hvordan får det blitt noe galt? Er ikke det egentlig utelukkende en god ting?

Hvor ofte kalles ikke kvinner for horer av ulike absurde grunner, sammenlignet med hvor mange menn som blir kalt "mannehorer" av samme grunner? Hvorfor er det sosialt akseptert at menn kan fortelle at de har hatt flere sexpartnere, mens ofte når en jente gjør det, så blir hun kalt for løs og billig? Hvor ofte skjer det at kvinner blir undertrykket og trakasserte, sammenlignet med hvor ofte det samme skjer med menn? Og hvorfor er det slik?


Samboeren min hadde fått med seg at det var kvinnedagen, og tok seg bryet med å overraske meg skikkelig med blomster i dag! I en perfekt verden er alle menn i hele verden opptatt av likestilling og at kvinner er like mye verdt som menn - men slik er dessverre ikke virkeligheten. Det er grunnen til at, til tross for det egentlig bør være en selvfølge, jeg setter pris på at samboeren min også stiller spørsmål omkring hvorfor i alle dager vi ikke er likestilte i 2017.


For kvinnedagen er vel og bra, så lenge den bidrar til at vi blir mer bevisste på dagligdagse situasjoner som undertrykker kvinner, og ikke bare klikker "Liker" på de artiklene som deles i dag om hvorfor vi trenger kvinnedagen. For den trengs!

OG SÅ BLE LIVET SNUDD PÅ HODET

Her om dagen kom jeg til å tenke på noe jeg egentlig helt hadde glemt. Jeg scrollet på Netflix, og kommer plutselig over en serie jeg helt hadde glemt. Navnet lyste mot meg og jeg ble bare sittende og smile for meg selv. Den serien så jeg på sammen med Fredrik noen måneder før jeg ble gravid for aller første gang.

Det var en av de helgene da jeg bodde i Gjøvik og han bodde i Larvik. Det var vinter, nærmere forklart vinteren 2014. Vi var i avstandsforhold på dette tidspunktet, og besøkte hverandre hver helg. Jeg husker hvor fælt jeg savnet ham på ukedagene, men i gjengjeld fikk vi jo faktisk se hverandre hver helg.

Jeg var hos han en helg, og så var han hos meg neste helg, og slik byttet vi på. Denne helgen var det "min" helg, og jeg ventet på Fredrik. Etter 4 timer med tog rett etter at han hadde vært på skolen, sent på fredagskvelden, så kom han endelig frem. Jeg husker at gleden var like stor hver gang!

Det er rart å tenke tilbake på denne tiden, da det bare var oss og vi var «vanlige» tenåringer som ikke hadde noen forpliktelser. Ikke rart fordi jeg savner det, for det gjør jeg ikke, men rart fordi jeg ikke kan tenke meg tilbake til et liv uten barn. Da kvelden kom så vi alltid på serier eller en film før vi skulle legge oss. Og noen helger før det, hadde vi tilfeldigvis bare startet å se en serie, som vi så på den amerikanske versjonen av Netflix. Den handlet om en 15-åring som ble gravid, og som fikk barn. Faktisk også en sønn.

Jeg husker spesielt godt, faktisk kommer jeg aldri til å glemme, kommentaren til 16 år gamle Fredrik som satt ved siden av meg og så på da barnefaren også dukket opp i serien.

"Glad det der ikke er meg ass"

JEG KOMMER IKKE TIL Å TA ABORT!

"Du tar vel abort om du skulle bli gravid igjen nå?" Nei, det føler meg jeg faktisk ganske sikker på at jeg ikke ville gjort

Det er enkelte kommentarer som jeg begynte å få høre en del etter jeg ble gravid for andre gang, og som jeg synes veldig lite om. At man må passe seg, og holde seg unna meg så jeg ikke blir gravid, ikke se på meg for lenge for da blir jeg gravid, og at jeg snart kan starte min egen barnehage bestående av egne barn. At ingen skjønner hvorfor noen av den motsatte kjønn tør å være sammen med meg når jeg blir så lett gravid, og at de ikke hadde turt å være i nærheten av meg. 

Vet dere, det tyder jo faktisk på at han som er sammen med meg nå, og eventuelle fremtidige kjærester virkelig elsker meg og aksepterer at jeg kan bli gravid lett. Det skal også mer til enn å bare se på noen før de blir gravide, dette regner jeg med at egentlig er allmennkunnskap, men noen ser ikke ut til å ha problemer med å være spydig og ekkel fordi jeg har fått to barn veldig ung og relativt tett etter hverandre.

Jeg har lært at man aldri skal si aldri. Man kan aldri vite, og før man er i situasjonen kan man ikke si med 100% sikkerhet hva man ville ha gjort, det vil naturligvis også gjelde meg. Men siden jeg allerede har befunnet meg i den situasjonen det er å bli uplanlagt gravid to ganger, så føler jeg meg ganske trygg på hva jeg ville gjort. Og det innebærer ikke å ta abort.

Hadde det vært mitt første barn så ville det vel kanskje vært "lettere" for meg å ta abort, selv om jeg ikke har tatt abort tidligere, og heller ikke før jeg fikk Leo. Det er bare synsing fra min side, men jeg tror det. Nå som jeg har to barn og vet hva det innebærer, så tror jeg faktisk aldri i verden at jeg hadde klart det. Ikke om jeg virkelig hadde hatt lyst en gang, jeg er nemlig nesten helt sikker på at jeg hadde angret veldig. Det strider i mot hva jeg tror jeg kan leve godt med. Jeg mener overhode ikke at det nødvendigvis er noe galt med å ta abort, for jeg er helt for abort. Men det er jo ikke dermed sagt at det er noe som vil føles riktig for meg. Noen vil sikkert mene at det er bra jeg har tatt konsekvensene for handlingene mine ved å ikke ta abort da jeg ble gravid med Leo og Noah, men for meg har det egentlig aldri handlet om å ta konsekvensene. 

Jeg må bare gå med hodet hevet og ikke la andre mennesker få dra meg ned. Jeg kommer mest sannsynlig ikke til å ta abort i fremtiden uansett hva andre mener om det, fordi jeg personlig tror at jeg vil kunne leve mye bedre med et barn ekstra, enn jeg ser for meg at jeg kan leve med en abort. 

DAGENS TENÅRINGER ER DUMME OG GRAVIDE

Denne overskriften kom jeg over i dag.

Av en eller annen merkelig grunn er det blitt slik at mange tror at det er blitt vanlig å bli tenåringsmamma, og at det i tillegg er blitt populært! For nei, dagens unge er utvilsomt ikke dumme, og de er hvert fall ikke gravide.

Det kan muligens se ut som om det er blitt vanlig å bli gravid når man såvidt er blitt tenåring når man logger seg på Facebook, blogg eller Instagram - fordi alt har blitt så mye mer tilgjengelig for oss gjennom sosiale medier, men det er det nok langt i fra realiteten. I hvert fall om man skal tro det nyeste av statistikk og tall som viser at det er omtrentlig 1300 nye tenåringsmødre i året.

Antall tenåringsmødre har faktisk sunket med 80% siden 70-tallet, så det er lite tvil om at det var mye mer vanligere før enn det er nå. Forskjellen er kanskje bare at det blir mye mer synlig nå i dagens samfunn nettopp på grunn av sosiale medier og at det alltid er en viss sjokk-faktor knyttet til gravide tenåringer, som igjen fører til at det gjerne blir spredt når det først skjer.

Det var egentlig ganske deilig å lese at statistikken over gravide tenåringer ikke har skutt i været, ikke fordi jeg nødvendigvis ikke synes noe om at jenter som vil bli gravide, skal bli mødre i tenårene (Jeg ønsker jo kun at man skal kunne ta et valg man med størst sannsynlighet kan leve godt med resten av livet) men med tanke på hvor ofte det hender at jeg blir beskyldt for å oppfordre tenåringer til å få barn ved bare å skrive en blogg om det. 

Som jeg har sagt tidligere til dere så har jeg faktisk aldri møtt eller snakket med noen som har ønsket å havne i den situasjonen med å bli gravid i tenårene. Aldri. Generelt sett kan man vel også si at det ikke er noe de aller fleste tenåringer ønsker seg. At det er populært å bli mamma tidlig synes jeg er en helt merkelig påstand å komme med, og det er virkelig ikke min opplevelse.

Jeg synes på en måte det er litt vanskelig å skrive om dette, for samtidig som at jeg ikke vil romantisere det å være tenåringsmamma, så elsker jeg barna mine over alt på jord, og jeg ville aldri vært den samme uten dem. Jeg vil ikke legge skjul på at jeg elsker å være mamma. Samtidig, vil jeg jo ikke oppfordre noen som kanskje er i en vanskelig situasjon som tenåring og som tror at å bli mamma og å skape sin egen familie vil gjøre lykken komplett, eller at det vil løse alle problemer ved å skape seg en slik ny tilværelse. Jeg vet jo at jenter i tenårene, spesielt de første årene, kanskje kan være lettere påvirkelig enn eldre jenter.

Jeg oppfordrer ingen til å bli gravide i tenårene, men jeg fraråder heller ikke. Jeg har ikke ett fasitsvar å gi alle. Vi kan være så forskjellige og ha så forskjellige utgangspunkt, det som er riktig i min situasjon er ikke nødvendigvis mest riktig i din situasjon. Men uavhengig av det er jeg slett ingen til å dømme andre for valgene de tar. En ting er imidlertid helt sikkert, og det er at det ikke kryr av, dumme, gravide tenåringer der ute, snarere tvert i mot!



 

MAN HAR RETT TIL Å VELGE

Hvis du som gravid kvinne fikk muligheten til å få utført en test som kunne avdekke downs syndrom hos fosteret, ville du tatt den?

Hvis denne testen i tillegg kunne avdekke dødelige sykdommer, andre typer kromosomavvik, eller store misdannelser - ville du tatt den da?

Helseministeren vår har nylig avgjort å godkjenne en slik type test, nærmere forklart en blodprøve, for gravide kvinner som får tilbud om fostervannsprøve og morkakeprøve, som også er tester utviklet for å avdekke kromosomavvik. Men begge disse innebærer en risiko for spontanabort, i motsetning til den nye blodprøven.


Det er vanskelig å si noe om hva man ville valgt i en slik situasjon. Jeg tror det oppleves så vanskelig, fordi det er et valg vi i utgangspunktet ikke får.

Nå har vi kommet så langt med teknologien vår, at vi har muligheten. Og vi kan i tillegg få testen utført uten risiko for spontanabort.

Jeg tenker at uavhengig av om denne testen hadde blitt godkjent eller ei, så vil fortsatt fostervannsprøven være et faktum. Det samme med morkakeprøven. Disse benyttes i dagens samfunn, men har en betydelig risiko for spontanabort. Når man utfører en fostervannsprøve, og det ender med en spontanabort - kan man risikere å miste et barn som i utgangspunktet var helt friskt. Det alene synes jeg er en grunn til at vi skal takke ja til en ny type blodprøve som kan avdekke kromosomavvik, uten å potensielt miste ønskede, friske barn.

Jeg mener ikke at friske fostere nødvendigvis er mer verdt enn fostere med kromosomavvik, jeg mener bare at det vil være naturlig for oss mennesker å ønske oss friske barn. 

Enkelte mener at dette vil medføre flere aborter, at veien til abort vil bli kortere, og at vi med det skaper et sorteringssamfunn, samt at denne type sortering vil undergrave holdninger som inkluderer mangfold. 

For meg handler det ikke om at vi skal skape et sorteringssamfunn, for vi skal ha rom for alle typer mennesker. Men man skal ikke føle seg tvunget til påta seg et ansvar for et barn man ikke tror man kan gi et godt liv med riktig og nok oppfølging. Selv om det selvfølgelig er individuelle forskjeller inne i bildet, så er det ikke til å stikke under en stol at et barn med downs syndrom ofte vil være et enormt ansvar livet ut, sammenlignet med hvordan en barn uten dette kromosomavviket vil være. 

For ikke å snakke om at man uten denne type tester vil kunne oppleve at det forekommer tilfeller hvor gravide kvinner går med fostre som verken er levedyktige eller som har sjeldne kromosomavvik i magen i lang tid. Barnet man har gått med i magen i 9 måneder, barnet man har knyttet et bånd til og sett for seg en fremtid med, vil dø i løpet av svangerskapet eller den første tiden etter at barnet er kommet til verden. Dette er tilfeller med tragiske utfall som kunne vært unngått. Denne testen vil gjøre det enklere å oppdage, uten den nevnte risikoen for spontanabort av et foster som for alt vi vet kan være 100% friskt.

For meg handler denne saken om at man som kvinne har rett til å velge om man vil bære frem et potensielt sykt barn, eller et barn som med sikkerhet vil dø i løpet av svangerskapet eller det første leveåret. Denne muligheten har vi jo allerede med forstervannsprøver og morkakeprøver. Dette er ikke en test man er tvunget til å benytte seg av, men som man får tilbud om - slik de samme kvinnene får tilbud om fostervannsprøven i dag. Jeg mener man har rett til å vite om det eventuelle fremtidige barnet ditt har alvorlige kromosomavvik om man ønsker å vite dette, og at man har rett til å ta et valg. På samme måte som at man alltid har rett til å bestemme selv om man ønsker å bære frem barnet i magen, eller om man ønsker å fremprovosere en abort.

JEG BLIR HELT SATT UT

Hei alle sammen.

Jeg (sammen med alderen min, selvfølgelig) har ved flere anledninger den siste tiden blitt samtaleobjektet i diskusjoner på Facebook blant 13 år gamle gutter som er fryktelig store i kjeften. Det har skjedd så ofte siden jeg startet bloggen at jeg nesten ikke blir overrasket lenger, og det i seg selv er jo egentlig bare jævlig trist. Folk eier faktisk ikke skam og i dag tenkte jeg å vise dere et eksempel. Det er dessverre alt for mange å velge fra, så det er mer der det kommer fra. Men jeg tenkte jeg likevel kunne vise dere en enkelt kommentar, for at dere skal få en liten anelse av hvordan disse diskusjonene utarter seg.


Ja, det er meningen at navnet hans ikke skal være sensurert. Noen mener sikkert at jeg burde ha gjort det, men helt ærlig er jeg lei av å skulle beskytte mennesker som det her. Hvis han kan skrive det offentlig på Facebook så alle i utgangspunktet kan se det, så kan vel jeg poste det på bloggen min også. Jeg tok meg derimot friheten til å sensurere navnet til de som hadde vett nok til å se at dette var noe som var langt fra greit å skrive til et annet menneske over nett. 

Jeg skriver ikke dette for å høste sympati - eller å få medfølelse eller støtte - det trenger jeg for øvrig ikke da jeg tror alle oppegående mennesker ser at det er folk som kommenterer sånt som dette som er det store problemet her. Samt at de virkelig tilhører andelen av befolkningen vår som kunne trengt seg et skikkelig langvarig kurs i folkeskikk, og gjerne også en leksjon i «Hvordan oppføre seg på Internett»

Som sagt skjer det dessverre ofte, og for en stund tilbake fant jeg et grovt tilfelle som jeg tilfeldigvis ble tagget i på Facebook. Jeg synes det er vanskelig å få med meg alt, men dette er jeg glad jeg fikk med meg. Han skrev noe sånt som at jeg var tilbakestående og mongolid, og at jeg burde dra meg bort på "strikkepinne-klinikken" så jeg ble kvitt ungen jeg gikk gravid med for godt. Dette var da jeg gikk gravid med Noah. Jeg sendte like så godt en melding til moren hans jeg, som ikke akkurat virket umiddelbart stolt av sønnen sin, og som kunne fortelle meg at hun skulle ta det opp med ham.


Det er rart det der, det er liksom ikke så morsomt lenger for guttene når jeg kontakter mødrene deres. Mon tro hvorfor? ;-)

Del gjerne dette blogginnlegget videre.

GRAVIDITETSTESTEN



 

Ett år siden positiv graviditetstest.

Ett år siden du endelig skulle få vite at jeg lå i magen din.

 

Husker du den dagen?

Gjør du det?

 

Husker du da du lå på benken hos legen

og ønsket beskjeden gravide ikke bør ønske seg?

 

Du hadde tatt en test så mange ganger uten å bekymre deg,

men den dagen gjorde du det.

Testen var positiv, men for deg var det alt annet enn positivt. "Negativ" hadde passet bedre.

 

Men du endret ikke resultatet. Du ville ikke. Testen var fortsatt like positiv mange uker etter. Du gjorde det for meg. Alt for lille meg.

Du passet på meg da, og du passer på meg nå. Ingen kunne gjort det bedre enn deg.

 

Du følte deg alene, men jeg var jo med deg. Hele tiden var jeg der med deg.

 

En dag skal du vite

at jeg elsker deg for det.

 

Og en dag skal jeg bære deg

slik du bar meg.

MAMMA OG UNGDOM PÅ SAMME TID

Hei alle sammen.

Da var det kveld igjen, nok en gang! Jeg er alene med barna i kveld da Fredrik ville ta seg en tur til noen venner. Jeg er veldig glad han fortsatt har gode venner rundt seg etter alt vi begge har opplevd i nokså ung alder, de har alltid stilt opp for han og det er jeg veldig glad for - det vet jeg at han også setter stor pris på. Så når han får muligheten vil jeg gjerne at han skal få tilbringe tid med venner når det uansett passer at jeg har barna alene her hjemme. 

Noen har spurt hvorfor det virker som at Fredrik har mer fri enn meg, og det er jo enkelt og greit fordi han ikke er "låst" til hjemmet på samme måte som jeg er. Jeg ammer jo fortsatt Noah, og Fredrik kan naturligvis ikke det - så når han får muligheten til å dra ut litt så ser jeg ikke noe galt med det kun fordi jeg ikke har muligheten til det. Dette fordi Noah trenger meg hjemme og er veldig avhengig av meg, også med tanke på andre ting enn ammingen.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg de siste månedene har måtte sette alt som har med å være ungdom å gjøre helt på pause. 

For selv om jeg er ungdom, så er jeg jo først og fremst mamma. Selv hvis jeg skulle være borte fra barna, så har jeg på mange sett likevel ikke pause fra mammarollen. Jeg tenker alltid på barna, og hva de gjør, om de koser seg, og så savner jeg dem. Tanken på de er alltid der. Til og med når de ligger og sover, så kjenner jeg på ansvaret og viktigheten av det. De trenger meg, mer enn jeg trenger meg selv!


Selvsagt hender det at det frister å bare dra ut, ha litt fri, og ikke ha ansvar for noe annet enn meg selv. Men jeg elsker mammalivet, og det gjør meg ingenting å ikke kunne gjøre akkurat som jeg vil. Jeg vet jo uansett at det ikke er noe der ute som kan gjøre meg mer lykkelig enn det barna kan!

JEG BLIR NOK ALENEMOR

Enda hvor mye jeg vil holde dette som en positiv blogg som dere skal bli glade av å lese, så er ikke det alltid like enkelt. Jeg gjør mitt beste, og håper det er godt nok. Det blogginnlegget dere skal få lese nå publiserte jeg først for nesten to år siden, men det er like aktuelt nå i dag. Kanskje spesielt nå som Fredrik og jeg har en svært tøff periode i forholdet vårt, og hvordan jeg merker at enkelte bare vil dra meg enda lenger ned enn hva jeg er akkurat nå.

"Nå blir det garantert slutt snart og så er du alenemor som alle oss andre. Husk jeg sa det"

Jeg rynket litt på nesen før jeg fortsatte lesingen i kommentarfeltet. "Ja, det burde du tenke over. Ikke vær glad for at du og barnefar er sammen akkurat nå, alle vet det blir slutt snart" skrev en annen.

Ja, her er det hvert fall ikke snakk om prøve å støtte andre mennesker når de har det tøft, å være glad på andres vegne, eller å ønske andre godt. Den type mennesker har vel dødd ut i store deler av verden. Den stereotypiske "Kom ikke her og faktisk ha det bra i livet ditt" - attituden er noe jeg støtt og stadig ser på både blogg, Facebook, og andre sosiale medier. Ja, jeg vil tørre å påstå at du ikke en gang trenger å logge deg inn på noen sosiale medier overhode for å merke hvordan mennesker ønsker å dra hverandre ned så langt det lar seg gjøre.

Men det skal sies, det kan jo hende disse menneskene har rett. Jeg er ikke klarsynt, og ikke vil jeg være det heller. Kanskje vi gjør det slutt om 5 år? I morgen? Om 20 år? Neste uke? Eller kanskje ikke i det hele tatt? 


Det kan jo for så vidt også hende at jeg dør i morgen. Eller om 5 år. Eller om 40 år. At jeg skader meg hardt i en ulykke, eller at noe grusomt skjer. Det vet jeg ikke. Jo, så er det vesentlig større sannsynlighet for at det blir brudd mellom Fredrik og jeg, i og med at vi ikke akkurat har statistikken med oss, men likevel: Jeg kan ikke leve livet mitt etter det verst tenkelige scenarioet. Om jeg gjør det kan jeg aldri leve, aldri få meg kjæreste, barn, eller noe i det hele tatt. Og jeg vet ikke med dere, men det er ikke et liv jeg har lyst til å leve.

DETTE ER SLIK JEG SER DET FOR MEG..

Hvordan ser jeg for meg livet om 10 år? Akkurat det spørsmålet har jeg virkelig fått utallige ganger. 



Om 10 år håper jeg først og fremst at jeg er lykkelig. At jeg håper at barna har det bra og er fornøyde er for meg en selvfølge, det er jo aller viktigst - men det later til at veldig mange er overfladiske når de beskriver hvordan de håper av livet deres skal være om ett eller flere tiår frem i tid. Det er klart at jeg har noen forventninger og visjoner om hva jeg håper jeg har av materialistiske goder 10 år frem i tid, men for meg er det også uhyre viktig at jeg er lykkelig. At jeg er genuint tilfreds og at jeg liker livet mitt, akkurat slik det er.

Kanskje har jeg fått flere barn? Kanskje vi har flyttet? Det er så rart å tenke frem i tid, spesielt siden jeg for 10 år siden aldri kunne ha sett for meg livet slik jeg kjenner til det i dag.

Om 10 år er jeg 28 år, og nærmer meg alderen for når gjennomsnittskvinnen får sitt første barn. Leo vil på dette tidspunktet være 12 år og Noah vil være 11. Nå som jeg er vant med at de er så små, er tanken på at de faktisk skal bli så store en dag ganske fjern enda. Men jeg vet det kommer til å gå fort dit - trolig fortere enn jeg aner.

Fredrik vil være omkring 30 år gammel. Om jeg fortsatt er sammen med Fredrik eller ikke, vet jeg jo ikke nå i dag. Om vi er det, så håper jeg at vi 10 år frem i tid har det godt sammen og at vi ikke holder sammen bare fordi vi føler at vi må. Men fordi det er best for barna og best for oss, og fordi vi kjenner at det er rett.

Jeg vil bare gjøre det tydelig at jeg ønsker meg en fremtid sammen med min nåværende samboer, men man vet aldri. Jeg håper uansett at jeg har kjøpt et stort og flott hus innen den tid, uansett om det er med samboer eller ikke. Sett at Fredrik og jeg har holdt sammen og lever godt sammen, så håper jeg at jeg har klart å få tanken på flere barn til å høre fristende ut for han også. For jeg vet med sikkerhet at jeg ønsker meg flere barn i fremtiden, gjerne 2 stykker til. Jeg vil ikke sitte på gamlehjemmet og angre på at jeg ikke fikk barna jeg ønsket meg, så jeg håper det lar seg gjøre på et tidspunkt noen år frem i tid - det er jo heller ikke en selvfølge å kunne bli gravid.

Alt i alt har jeg ikke mange konkrete drømmer eller visjoner om fremtiden, men slik jeg ser det for meg, så vil jeg leve godt. Jeg håper og ser for meg at jeg har fått en god jobb, at jeg har fått utdannet meg, og at jeg lever en hektisk liv. Jeg liker det litt travelt. Hvor vi bor har ikke så mye å si, så lenge vi trives. Måtte det være her i Larvik, i utlandet eller et annet sted i Norge. Jeg vil kunne dra på helgeturer med barna, dra på ferier, være glad, sette pris på livet og hva det gir meg. For det er så alt for lett å ta det for gitt at man lever om 10 år, det er til og med så lett at man gjerne skriver et blogginnlegg om hvordan man ser for seg livet om 10 år, når man egentlig aldri vet hva som kan skje i morgen.

TRIST NÅR DET ENDER SLIK

Har du noen gang opplevd at du blir kuttet helt ut av noens liv, uten å skjønne hva du har gjort galt? At et nært vennskap tar en brå slutt? Jeg forstår faktisk ikke hvordan det går an å bare slutte å bry seg om en person som man har vært nær venn med sånn helt uten videre. Hvordan klarer noen det?

Jeg har full forståelse for at man kan vokse fra hverandre og få andre venner, og det er helt OK. Det er sånt som skjer. Men er det ikke mulig å gjøre det på en litt finere måte enn som så mot noen du har vært så nær?

Før kontakten blir helt brutt så merker du at du blir gradvis satt mer og mer som et andrevalg, kanskje til og med som et sistevalg. Du blir den som blir spurt når alle andre ikke kan, en siste utvei. Jeg vet ikke med dere, men jeg er virkelig ikke interessert i å ha "venner" som kun synes jeg er bra nok når det ikke er noen andre i nærheten. Plutselig svarer de ikke lenger på meldinger, og unngår deg helt. Jeg er jo åpenbart ikke stokk dum, og jeg kan ta et hint jeg altså, men jeg hadde bare forventet mer av noen som har stått meg så nær.

Det er veldig lite jeg angrer på i livet, for jeg prøver å angre så lite som mulig og heller tenke at istedenfor å angre - så kan jeg akseptere valgene jeg har tatt, for det var åpenbart de valgene som føltes mest riktig ut på det tidspunktet jeg tok dem. Men jeg kan ikke lyve heller, og må si at det er vanskelig å ikke angre på å ha brukt så ufattelig mye av min tid på feil folk.

Helt til slutt ender man med å gå gjennom alt man har gjort og prøve å finne ut hvor man har gjort en feil, men man finner ingen.  Man sitter bare igjen og føler seg dum og skjønner ikke hva som har skjedd. Noen ganger tar det tid å forstå at det ikke nødvendigvis er du selv som er problemet, og at et vennskap skal gå begge veier hvis det skal fungere.

NOEN GANGER ER IKKE KJÆRLIGHET NOK.

I dag har jeg lyst til å ta opp noe som jeg har tenkt litt på den siste tiden.

De siste månedene har det dukket opp mange saker angående barnevernet i Norge, og at de gjør feil ved å frata foreldrene sine barn når de mener at de ikke er egnet omsorgspersoner for barna sine. Det er veldig leit med slike saker når de dukker opp i media, da barnevernet alltid har taushetsplikt og ikke kan gå inn i den enkelte saken og forklare, selv om de personlig skulle ha lyst til det. Det handler om å verne de det omhandler: Nemlig barna.

Jeg skal ikke gå så veldig i dybden når det kommer til det norske barnevernet. Jeg kan si at vi aldri har hatt kontakt med barnevernet, ettersom mange automatisk tenker at det er noe alle unge foreldre har. 

Men jeg ser stadig vekk barnevernshat på Facebook og i sosiale medier. Statuser med bilder av barn i hytt og pine fra både mødre og fedre som mener de har blitt fratatt barna sine på feil grunnlag. Barna det er snakk om er alt fra noen måneder gamle til noen år. Jeg tror ikke jeg er alene om å se disse, da det har dukket opp utallige de siste månedene. På bildene de legger ut sammen med en lang tekst om hvor grusomme barnvernet er som fratok dem barna, så smiler barna. Og da kommer kommentarene tikkende om at "Her har barnevernet garantert gjort en feil, så fornøyd og blid som hun/han er!" eller lignende.

At fordi barnet ser glad ut på bilder, så sier det alt om hvordan barnet har det hos foreldrene sine.

Altså?! Hallo...

Man kan da virkelig ikke se på et bilde av et barn som smiler om foreldrene deres er egnet som omsorgspersoner eller ikke?! Ei heller kan man vite om barnet faktisk har det bra - ut i fra bilder?!

Barnevernet har en eksepsjonelt viktig jobb med mye ansvar, men det er jo fortsatt bare mennesker som jobber i barnevernet, og det ville vært rart om de aldri noen gang gjorde feil. Alle mennesker i alle slags jobber gjør feil. Og det er klart det blir ekstra fatalt om det noen gang forekommer i slike viktige jobber, det er det ingen tvil om. Men når alt kommer til alt er jeg fryktelig glad vi har et barnevern som tar seg av barn som ikke har det noe bra. Mange av de samme som har fått barna sine fratatt mener at det burde avvikles, og det er fullstendig galskap i mine ører. Tenk alle barn som ville lidd i hjem med rus, misbruk, og vold som ikke ville fått den hjelpen de fortjener. Dit vil vi ikke!

Nå er jeg bare så forferdelig lei av å lese at smilende og fornøyde barn på bilder skal være ensbetydende med at barna har det helt topp og at barnevernet har gjort en stor feiltakelse ved å frata foreldrene barna sine. 

Jeg er ikke i tvil om at foreldre som er blitt fratatt barna sine fra barnvernet elsker barna sine. Tvert i mot, tror jeg absolutt at de aller fleste foreldre elsker barna sine veldig høyt.

Men noen ganger er ikke kjærlighet nok.

Det er nesten litt fælt å være så brutalt ærlig som dette, men jeg tror det trengs når jeg ser barnevernshatet har tatt helt overhånd i sosiale medier.

Om barnevernet har gjort en feil ved å frata akkurat deg barnet ditt - det kan jeg ikke si noe om. Jeg regner med det finnes utallige forskjellige situasjoner. Men det jeg kan si er at jeg aldri har hørt noen som har fått barna sine fratatt ha selvinnsikt og innrømme sine eventuelle feil og mangler som forelder.

JEG BLIR SJALU

Er det bare jeg som føler meg omringet av gravide om dagen? Jeg har egentlig følt det slik helt siden jeg ble mamma selv, og hvert fall i svangerskapene mine. Jeg vet ikke om det var ren tilfeldighet, men jeg følte at jeg så mødre og barnevogner over alt hvor jeg gikk etter at graviditetstestene hadde blitt tatt og viste positivt resultat.

Jeg blir en god blanding av utrolig glad, rørt og rett og slett ganske sjalu når jeg ser andre med babymage. Jeg tenker på hvor magisk det er å få sette et barn til verden, og hvor fantastisk det er å få møte det lille mennesket du har gått med i magen din og ventet på i 9 måneder. Alle forventningene man har og hvor spent man er på tiden som venter.

Jeg blir ikke sjalu som i at jeg skulle ønske det var meg akkurat nå, selv om jeg absolutt anser meg selv som "en av de" som liker å gå gravid.

Men det handler mest om at jeg har hendene ganske fulle akkurat nå. Og til tross for det så kjenner jeg så og si alltid litt på følelsen av at jeg gleder meg til det en gang i fremtiden blir min tur igjen, når jeg ser noen gravide.

Og jeg vet jo godt at det ikke bare er den koselige graviditeten (den også kan være krevende med tanke på plager), men at det også er en hektisk og slitsom babytid i vente, et døgn som blir snudd opp og ned et par titalls ganger, og søvnmangel de luxe. Selv om jeg var i himmelen da barna kom til verden og i tiden etterpå, så var det uten tvil krevende som bare det.





Men kanskje det er slik vi er anlagt? At vi skal glemme fordi det er meningen at vi skal sette flere barn til verden? At uansett hvor tøft det blir, så glemmer man litt og litt for hver uke som går fra barna blir større. Og så sitter man plutselig der, og tenker at man jammen meg kunne tenke seg å gjennomgå det enda en gang til.

JEG ER SÅ STOLT!

Jeg føler at de to siste årene i livet mitt har gått så fort, og alt har skjedd så fort. Samtidig føles det ut som at livet mitt alltid har vært slik det er nå, men det er jo ikke mer enn to år siden jeg fortsatt bodde alene med Fredrik. Til tross for at jeg hadde en stor gravidmage, så var det jo bare oss to da. Stille i leiligheten vi bodde i, og ingen av babyklærne hadde vært i bruk enda. Bare siden graviditeten med Leo har jeg forandret meg mye, og det er rart å se tilbake. Å tenke tilbake på hvordan jeg tenkte, hvordan jeg reflekterte, og hvordan jeg taklet det som møtte meg. 

Når jeg tenker tilbake kan jeg kjenne meg flau, glad, trist, sint og lei. Noen ganger alt sammen samtidig også. Men jeg er likevel stolt. Over hvordan jeg taklet det å bli mamma, og hvordan jeg har håndtert en situasjon jeg aldri i verden trodde jeg skulle befinne meg i.

Hvordan jeg har taklet å bli undervurdert. Hvordan jeg har taklet folks mange meninger. Hvordan jeg har taklet å få livet snudd på hodet, og hvordan jeg motbeviste alle de som mente at jeg aldri i verden kom til å klare å ta vare på et barn. For jeg vet at mange trodde det slik jeg var før jeg fikk barn.

Aldri har jeg tenkt at jeg ikke kom til å klare det, men det vet jeg at mange andre har tenkt.

Å være mamma, uansett alder, er ingen enkel oppgave og det har vært tøft underveis. Det skal jeg aldri legge skjul på. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne spole tiden tilbake bare for å fortelle den jenta som var 16 år og uviten om alt som ventet og i fullstendig sjokk - at alt kom til å gå bra.

For verden raste aldri sammen, selv om det kanskje føltes litt sånn ut akkurat da. Og jeg ødela aldri fremtiden min. Men jeg fikk en ny fremtid, og jeg gleder meg til å oppleve den.

PAUSE FRA HVERANDRE

Hei alle sammen!

En liten overraskelse her: Jeg er i Gjøvik nå. Jeg ville overraske mamma med å dukke opp her hjemme med Noah, så jeg har vært på reisefot i mange timer i dag sammen med søsteren min som dro med Noah og meg. Det blir siste gang på veldig lenge at jeg tar tog, for turen var helt pyton, og Noah skrek i to av fire timer. Ikke noe kjekt i det hele tatt, jeg var nesten helt på gråten til slutt. Men alt går jo over, og det gikk jo fint til slutt. Nå er vi jo endelig fremme!

Jeg merker at jeg savner guttene som ble igjen i Larvik. Jeg sto opp like etter Leo og Fredrik i dag tidlig, og i det jeg kommer ut soveromsdørene så kommer Leo løpende mot meg og gir meg verdens beste klem! Fredrik jobber og Leo går jo i barnehagen, og jeg ville ikke ta ham ut derfra bare for å være i Gjøvik i et par dager.  Vi er jo tilbake igjen til helgen, og jeg er ikke i tvil om at han storkoser seg i Larvik med pappaen sin. Selv om jeg synes det er veldig rart å være borte fra han!

Det er også en god stund siden Fredrik og jeg har fått litt pause fra hverandre, så da var dette en fin mulighet til det også. Vi trenger nok kanskje litt pusterom og litt tid fra hverandre. Uavhengig av om man har utfordringer i ulik grad i kjæresteforholdet sitt eller ikke, så tror jeg det er bra med litt tid fra hverandre en gang i blant. Jeg tror det er sunt.

 

 

Selv om det er greit å ha litt tid fra hverandre, så tenker jeg selvsagt masse på Fredrik.  Og hver gang jeg ser på Noah, så ser jeg Fredrik i Noah siden de er så like. Det er fint å se. Det føles litt kjipt å skulle legge seg alene i kveld, men det er jo heldigvis ikke for så veldig lenge uansett! Nå skal Noah og jeg bare ta det med ro de neste dagene sammen med familien min, samtidig som vi tenker på storebror og pappa i Larvik som vi alltid har i tankene uansett hva!

FLYTTE FRA HVERANDRE?

Stadig kommer spørsmålene om det går bra med meg. Det gjør det, men jeg vet ikke om jeg kan si det samme om forholdet til Fredrik og meg.

Jeg synes det er så fryktelig trist at ting er blitt som de er blitt mellom Fredrik og meg, og det var jo ikke slik det skulle bli i det hele tatt. Og det var hvert fall ikke slik som dette at vi på forhånd så for oss at det skulle bli. At det kom til å bli tøft med to barn har vi aldri vært i tvil om en gang, det har vi vært klare over fra dagen vi visste at det kom en til. Men det er ikke barna som gjør vårt forhold vanskelig, det er oss.

Det er ikke lenge siden vi snakket om å flytte fra hverandre for en periode, for å se om vi bare trenger litt tid hver for oss for å få rom og tid til å tenke - samtidig som vi går til parterapi sammen. For meg høres ikke det dumt ut, men samtidig er det et stort steg å ta at vi skal flytte fra hverandre - selv om det da forhåpentligvis bare er for en periode. Jeg skulle ønske jeg hadde en fasit slik at jeg visste hvordan jeg enkelt bare kunne ta valg som senere kom til å vise seg å være til det beste for oss, men det har jeg jo ikke. Men noe må vi i hvert fall gjøre, om vi skal klare å holde sammen. Man må jo bare prøve seg frem med masse tålmodighet og gjøre det vi tror er best for oss som en familie, og oss som par. Å skynde oss sakte.

Hvorfor skriver jeg om dette på bloggen? Jeg deler på godt og på vondt. Ikke alt, men en god del. Jeg tror det kan være lett å sette seg urealistiske forventninger til hvordan forholdet skal være når man har små barn. Det gjorde nok kanskje vi også, selv om vi helt tydelig har vært klar over at det kom til å bli utfordrende.

I vårt samfunn skal alt være så fint og flott hele tiden, og siden vi hele tiden har muligheten til å sammenligne oss selv med andre gjennom sosiale medier, hvor mange bare velger å dele fasaden, tror jeg ikke akkurat det er med å på å gjøre ting bedre. Jeg vet i hvert fall at jeg har følt meg alene om det å ha det slik vi har det nå, og tidligere har hatt det, selv om jeg vet godt at vi ikke er alene om å ha det vanskelig i parforholdet. Jeg vet ikke om det er noe mange anser som "for privat" til å dele med noen. Men for meg er det ikke for privat. Det er bare sånn det er.

Det må være greit å si at det faktisk ikke går så bra, men at man skal gjøre det man kan for å få ting bra igjen. Og går ikke det, så må man ta det derfra.

Det er kanskje tabulagt, men jeg tror ikke det er uvanlig å slite i forholdet slik Fredrik og jeg gjør nå som småbarnsforeldre.

I morgen er det jo valentine's day, og for oss vil det bli en helt vanlig dag. Fredrik og jeg har ingenting planlagt for hverandre, vi skal definitivt ikke på date, og vi skal ikke kjøpe noe greier til hverandre. Det høres jo sikkert helt nitrist ut for utenforstående, men det er ikke det. Det er bare rett og slett sånn det er for oss nå.

DU KOMMER TIL Å ANGRE

Noe jeg har tenkt en del på i det siste, er dette med folk som prøver seg på noen som allerede har en kjæreste. Det kan umulig bare være meg som synes det er helt ubegripelig. Hva er greia? Det finnes jo så mange fine og gode mennesker der ute. Det er faktisk over 7 milliarder mennesker på jorden vår akkurat nå, så hvorfor i alle dager velge noen som allerede har noen?

En gang så ødela jeg et kjæresteforhold. Jeg er ikke akkurat særlig stolt av det, jeg skammer meg faktisk veldig. Og hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg visste at jeg kunne. Kanskje det fikk meg til å føle at jeg var bedre enn jenta hans, og kanskje jeg var så forbanna usikker på meg selv at jeg følte jeg trengte den «bekreftelsen» Grunnen kan egentlig være det samme, for det finnes ikke en eneste god grunn til å gjøre noe sånt mot andre. For å være helt ærlig var jeg ganske idiot.

Mange mener at "Det er den som er i et kjæresteforhold som har ansvaret for å ikke være utro, ikke den parten som er singel!" Og joda, det kan vel ligge noe i det. Men selv om man ikke er i et forhold og er utro mot noen på samme måte som det den andre parten er, så har man vel ansvar for hvilke valg man tar selv, og hva de valgene innebærer.

Hva skjedde med moral? Etikk? 

Kjære deg som er sånn som jeg var. Kjære du som vurderer, eller som har vært inne på tanken om å gjøre det samme. Uavhengig av grunn.

Det er ikke kult å ødelegge andres kjæresteforhold. Uansett hva du tror.

Du kommer ikke til å være stolt av å ha ødelagt noe viktig for andre. Du kommer ikke til å tenke i ettertid at det er noe du er glad du gjorde. 

Du oppnår ingenting. Og hvert fall ikke respekt. Kanskje aller minst for deg selv når du i senere tid innser hva du har gjort, og at du kan være grunnen til at noen har det vondt.

{
Men kanskje aller viktigst av alt, 

Du er ikke bedre enn den andre jenta, du er bare mer spennende.

Akkurat der og da.

JEG LEGGER MEG HELT FLAT!

I dag har jeg innsett noe, og nå har jeg bestemt meg for å legge meg helt flat.

Helt siden jeg ble mamma har jeg vært helt for å amme offentlig. Men i dag slo det meg, hva i alle dager er det jeg har tenkt med?! Jeg har jo virkelig vært helt på jordet!  Dumme, dumme meg som ikke har skjønt dette tidligere! 

For det første er det jo argumentet med at det er ekkelt og fordi noen kan føle seg støtt av å, Gud forby, se en pupp i offentligheten når en mamma ammer barnet sitt! Dette risikerer man nemlig når man nistirrer på en ammende mamma når hun skal gi babyen sin mat. Å løfte blikket og se en annen vei er tross alt helt uaktuelt. Det er jo faktisk en pupp, og det er støtende i aller høyeste grad. Vi har jo aldri sett en pupp før noen av oss, og det kan bli riktig så skummelt. Ekkelt er det også, for det at puppene skal bli brukt til det de i hovedsak er skapt for er jo virkelig i grenseland. Veldig ekkelt og ikke greit, spør du meg!

Altså, hvem tror disse mødrene egentlig at de er?! Gi barna sine mat selv om de er ute på restaurant? Nå får det jammen meg være nok. Kan de ikke bare be babyene om å vente til de har kommet hjem igjen med å bli sultne? Så forbanna vanskelig kan det vel ikke være. De kan vel også bare ta med de sultne babyene sine på toalettet for å så amme på et lite toalett istedenfor, slik at de ikke støter oss som prøver å spise lunsjen vår i fred.

Jeg kunne aldri ha spist lunsj på toalettet, men det kan selvfølgelig babyen gjøre. Det er jo vi som blir støtt av det mest naturlige i hele verden, så da bør babyen flytte på seg. Ikke vi!

For det er så sant som de sier at selv om det er det mest naturlige i hele verden, så er det jo uansett ikke greit å gjøre det i offentligheten! Sex og å gå naken er jo også naturlig, men det betyr jo ikke at man kan gjøre det i offentligheten. Alle skjønner jo det!

For det er jo åpenbart sånn at å gå rundt naken offentlig er like nødvendig som å gi barnet sitt mat når det er sultent. Uten den minste tvil en veldig god sammenligning!

Porno er som den største selvfølge helt, brystvorter og pupper i skjønn forening når man ser på porno er helt greit. Men å risikere og muligens se deler av en pupp i offentligheten når en uskyldig liten baby skal ammes.. Nei, DA ville jeg følt meg støtt! Det gir jo fullstendig mening, og er logisk som bare det. 

For ikke å snakke om hvordan disse ammende mødrene opptrer når de skal til å amme! De kaster av seg toppene sine og slenger puppene sine rundt seg før de begynner å amme. Det er jo ikke sånn at de aller fleste diskré gir barna mat! Selvsagt ikke.

Og så har vi jo alle som mener at man bør kutte ut offentlig amming for å i hovedsak skjerme barna som kan få øye på det når man er ute i offentligheten, på kjøpesenter eller kafé. Jeg er så enig! For tenk om et barn en eller annen gang skulle få sett en pupp i noen sekunder, sånn helt på ekte?! Nei, da kan vi jo faktisk risikere at barn får et normalt forhold til kropp og at de lærer seg at pupper faktisk er til for å gi mat til babyen. Det ville jo vært galskap!

For det er jo ikke akkurat sånn at vi lever i et samfunn hvor det liksom skal være greit å vise deler av puppene dine eller kløften din i offentligheten!


Nei, vet dere hva.. Tenke seg til å gi babyene sine mat selv om man er på farten.. Mødre bør vel egentlig bare holde seg hjemme. Det valget har de jammen meg tatt, når de velger å sette barn til verden! Jeg tolerer det hvert fall ikke. Det er selvfølgelig de som gir barna sine mat i offentligheten som bør få støyten, og ikke de som klarer å se noe seksuelt i at en mamma gir barnet sitt mat. 

Jepp, jeg legger meg fullstendig flat for at jeg noen gang har støttet oppunder denne galskapen med å amme offentlig. Dette må vi rett og slette sette en skikkelig stopper for, og det med en eneste gang!

"HVOR MYE TJENER DU PÅ BLOGGEN?"

Når jeg møter nye mennesker er det spesielt ett spørsmål jeg får, etter at det har kommet frem at jeg jobber som blogger.

"Hvor mye tjener du da?"

Jeg trodde ikke det var noe man spurte andre mennesker om sånn helt uten videre når man akkurat har møtt noen, men det er kanskje bare jeg som er hårsår? Jeg har alltid tenkt at økonomi er en privatsak. Ikke en gang i oppveksten min har jeg visst hva mine foreldre tjener - ikke fordi de ikke hadde fortalt meg om jeg hadde spurt, for det hadde de sikkert - men jeg har aldri kjent på det behovet for å vite.

Da jeg startet å blogge, visste jeg ikke en gang at det var mulig å tjene penger på å blogge i seg selv. I beste fall trodde jeg at man kunne få forskjellige produkter sponset, og at "det var det". Det var aldri min drivkraft. Blogging var bare noe jeg likte å gjøre: Å skrive, og å dele. Tankene mine, hverdagen min, og det som opptok meg. Og det å få respons på det jeg legger ut. Og i dag vet jeg også at det er store penger å hente på en blogg som er mye lest, og at de største bloggerne tjener flere millioner kroner.

Foto: Dagbladet.

Siden starten av 2015 har jo bloggen min faktisk vært min jobb, takket være alle leserne mine. Men jeg ville aldri ha delt her på bloggen hva jeg tjener, for hvorfor skal jeg det? Hva godt kommer ut av det? Jeg vil lære barna mine at du ikke blir lykkelig bare du har en full bankkonto, eller mottar store pengesummer inn på konto hver måned. Det gjør den økonomiske delen av livet ditt enkelt ja, men det betyr ikke at livet automatisk vil bli enklere på alle andre områder.

For å være helt ærlig med dere: Personlig så skjønner jeg bare ikke helt hvorfor noen vil dele hvor mye penger de tjener med offentligheten, eller hvor det behovet kommer fra. Men det er meg, og jeg er kanskje litt gammeldags på det området, men for meg er det privat. Og det går begge veier, for jeg har heller ingen behov for å vite hva andre mennesker tjener.

Alle virker så opphengt i penger og lønn, spesielt blant bloggere. Sikkert fordi det er en ganske ny og uvanlig jobb - ikke vet jeg. Men det har uansett ikke noe å si, for når alt kommer til alt er det ikke det som betyr noe. Å tjene godt er kanskje noe, men å føle seg rik på kjærlighet er tusen ganger bedre. Uten penger og lønn er nok livet ganske kjipt, men jeg vet at uten familien min hadde ikke livet vært verdt å leve.

FORDELER OG ULEMPER MED Å VÆRE UNG MAMMA

Det er så utrolig morsomt å se at jeg har hatt så mange mennesker innom bloggen min nå i det siste. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ofte kan kjenne på et press når det er veldig mange innom, for jeg vil jo gjerne skrive ting som er interessant for dere å lese. I dag fikk jeg spørsmål av en leser om jeg kunne skrive noe om fordeler og ulemper med å være ung mamma, og det kan jeg selvfølgelig gjøre! Jeg har jeg jo faktisk ikke skrevet noe om dette siden ganske tidlig i 2015, og jeg har jo erfart en god del mer siden den gang.

Fordeler med å være ung mamma...

- Det er ikke så lenge siden du har vært ung selv, og jeg har en teori om at du kanskje lettere kan relatere deg til ulike situasjoner som oppstår når barnet vokser opp. For når du plutselig bikker 40 så skal jeg love deg at enkelte ting begynner å gå litt i glemmeboka! (Kilde: Mamma) 

- Og noe som har litt med sist punkt å gjøre: Jeg kom i kontakt med noen som selv hadde en ung mamma, men som i dag var 19 år og hadde en mamma som var 40. Hun følte at hun var mye mer på "bølgelengde" med moren sin, enn hvordan venninnene hennes følte forholdet til sine mødre var. Mødrene deres hadde fått barn veldig sent og var i 60-årene når de selv var tyve, og det ble på en måte et stort sprik mellom generasjonene som det var vanskelig å ikke legge merke til. Et ordentlig godt forhold til barna sine må være noe av det beste som finnes, og det kan man selvfølgelig (!) få selv om man får barn sent. Men om det blir slik for oss fordi vi fikk barn tidlig, så vil jo det bare være en fordel.

- Veldig ofte når det har vært for eksempel slitsomme våkennetter her hjemme har jeg tatt meg selv i tenke "Herregud, tenk om jeg hadde vært 40 år nå?" - for det er jo ganske kjent at unge mennesker, uavhengig av om de har barn eller ei, generelt kan ha mer energi enn de som er ett eller flere tiår eldre. Det er selvfølgelig individuelt, men da jeg har følt meg helt utmattet etter slitsomme perioder med barna i en alder av 16, 17 og 18 år, så har jeg omsider skjønt at å få barn ganske sent, kanskje ikke er helt tingen for meg. Jeg setter så pris på at jeg har masse energi nå som jeg er ung mamma!

- Når barna blir store, er man fortsatt relativt ung selv! Jeg kommer jo (forhåpentligvis) til å føle meg sprek i evigheter, jeg er 32 når Leo er 16 år, og Noah er 15. For uansett hvor store barna en dag blir - vil det jo ikke forandre det faktum at det er 16 år mellom Leo og meg.

...Og man får i utgangspunktet et langt liv med barna sine!



Ulemper med å være ung mamma...

- Å bli mamma tidlig er i grunn ikke så veldig sosialt akseptert. Jeg tror dessverre at mange av menneskene i dagens samfunn har skapt seg et veldig ensformig bilde av unge mødre og hvordan de er.

- Det er ikke akkurat til å stikke under en stol at når man får barn veldig tidlig, så vil man noen ganger være nødt til å sette utdanningen på pause. Det vil selvfølgelig være enklere å få unnagjort utdannelse uten barn - enn det vil være å gjøre utdannelsen sin ferdig når man har barn.

- En annen ulempe må være at de færreste av de yngste mødrene har kjøpt hus eller leilighet, og noen er jo også så unge at de ikke har muligheten til å ta førerkortet enda heller. Det er jo ikke sånn at man MÅ ha kjøpt bolig og ha førerkortet når man får barn, men noen ting, deriblant sistnevnte, er absolutt med på å gjøre ting betraktelig enklere når man har satt et barn til verden.

- Mange av de som blir ung mor har kanskje ikke fått reist og opplevd så mye som de skulle ønske, og det kan nok oppleves som en ulempe for noen. Man mister jo friheten sin i veldig ung alder.

- Fordommene. Det finnes nok av de som faktisk mener at man kan si om du er en god eller dårlig mamma ut i fra hvor gammel du er. Det er fortsatt mange fordommer mot yngre mødre, og dette kan utspille seg på veldig mange måter. Noen blir latterliggjort og baksnakket, noen får stygge blikk og uhyggelige kommentarer slengt etter seg både i virkeligheten og på sosiale medier, og andre opplever fordommer på andre måter.

Det er negative og positive sider med alle valg man tar her i livet. En gang i blant har jeg kjent på noen av ulempene, men i min situasjon har jeg definitivt merket fordelene aller mest. Det merker jeg når jeg ser på de lykkelige guttene mine. 



 

Ha en fin kveld videre! ♥

DET ER SÅ VIKTIG Å HUSKE PÅ!

Til mammaen som kan ha det rotete hjemme: Barn roter så fælt, og det er så vanskelig å kunne finne tid til å gjøre absolutt alt. Du er en flink mamma!

Til mammaen som alltid har det ryddig og plettfritt hjemme: Å rydde mens barna er våkne er som å måke mens det snør: Så flott at du får det til!

 

Til alenemammaen: Det er ikke alltid til det beste for barna å holde sammen, noen ganger er det best å gå hver til sitt. Du gjør en bra jobb!

Til mammaen som har holdt sammen med barnefar: Godt jobba! Barn kan virkelig tære på kjæresteforholdet!

 

Til mammaen med romslig økonomi: Du har sikkert jobbet veldig hardt for å ha romslig økonomi. Du er en god mamma!

Til mammaen med dårligere råd: Penger er ikke alt, og alt kan ikke kjøpes med penger. Du er en god mamma!

 

Til mammaen som får til ammingen: Det må være så lettvint å alltid ha mat tilgjengelig og at den er perfekt tilberedt. Så utrolig bra!

Til mammaen som ikke ammer: Mamming før amming! Det aller viktigste er jo faktisk at babyen blir mett. Du gjør en veldig god jobb!

 

Til mammaen som samsover med barna sine: Så koselig det må være å sove med barna sine! Du er en god mamma!

Til mammaen med barn som sover i egen seng: Ikke alle barn sover godt i sengen med foreldrene sine! Du er en flink mamma!

 

Til mammaen som ikke fikk barn før i 30-årene: Så deilig det må være å sitte på så mye livserfaring, og å ha utdannelse og jobb på plass- Så bra!

Til mammaen som fikk barn veldig tidlig: Det viktigste er ikke hvor gammel man er, men at man er i stand til å ta vare på barnet sitt. Du er flink!

 

Til mammaen som gir smokk til barnet sitt: Så deilig det må være å kunne gi dem en lyddemper av og til. Noen ganger er det smokken som gjør at man beholder vettet. Du er god!

Til mammaen som ikke gir smokk til barnet sitt: Så deilig å slippe den kampen det kan bli når de må slutte med smokk. Du er flink!

 

Til mammaen som henter tidlig i barnehagen: Så utrolig flott at barnet kan få litt ekstra tid med deg. Herlig!

Til mammaen som henter senere i barnehagen: Barnet ditt koser seg nok masse i barnehagen med de andre barna. Du er en god mamma!


Jeg synes dette var en så flott måte å se ting på og at det hadde et så fantastisk budskap at jeg bare måtte lage min egne vri på det! Inspirert av BeautifullyBellaFaith.

Det majoriteten av alle mødre har til felles, er at vi alle prøver å gjøre det som er best for barna våre! Vi vet ikke alltid hvorfor andre mødre velger som de gjør, og det minste vi kan gjøre er å ikke dømme hverandre ♥

Ha en fin fredagskveld!

JEG VIL IKKE AT DET SKAL ENDE MED BRUDD

Hei alle sammen!

Jeg så at noen ville ha en liten oppdatering om hvordan det går med Fredrik og meg. Jeg har ikke visst helt hva jeg skal svare på det. Jeg har ikke snakket om det på bloggen de siste dagene fordi det kjennes ganske sårt for meg.

Jo eldre jeg har blitt, jo oftere har jeg tatt meg selv i å tenke: Burde jeg dele dette? Er dette å dele for mye? Burde jeg la være? Når jeg deler ganske personlige ting her på bloggen, deriblant denne saken hvor jeg har sagt til dere at vi ikke akkurat har hatt det så greit den siste tiden.

Jeg får ikke så mye tid til meg selv om dagen, og jeg ler litt når jeg må innrømme for dere at jeg ofte dusjer midt på natta for å få alt til å gå opp.


Og det følger med når jeg har tatt valget med å få barn - det er overhode ikke synd på meg, men når jeg ikke en gang har tid til meg selv, så sier det jo seg selv at det blir enda vanskeligere å skulle finne tid til kjæresten min også. Det er selvfølgelig (!) ikke bare mangel på tid til hverandre som har forårsaket hvorfor vi ikke har det noe bra sammen for tiden, "bare" det hadde jo ikke klart å skade vårt forhold slik det er nå. Det er summen av flere ting. Jeg har ikke lyst til å skrive noe mer om det eller å gå nærmere inn på det, men som dere skjønner så er det ikke så lett som det kanskje kan virke.

Jeg har spurt meg selv mye i det siste: Hva er best for barna? Hva er best for meg? Og hva er best for Fredrik? Jeg tror dere begynner å kjenne oss ganske godt nå, og vet at vi ikke ville gått fra hverandre på grunn av ingenting, eller på grunn av en fillesak. For vi har åpenbart ikke kommet helt hit bare for å gi opp på grunn av en og annen bagatell når vi har to små barn som begge under to år. Det er også en fryktelig krevende periode vi er inne i nå, og det er vi også fullstendig klar over.

I morgen er det helg igjen, og vi skal faktisk ha barnevakt. Noah blir naturligvis her hos oss da jeg fullammer han, og ikke føler meg klar i det hele tatt for å overlate ham til noen andre enda, men Leo skal til farmoren sin, og vi må prøve å få tid til å være litt oss. Og ikke bare mamma og pappa.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt lyst til å gi opp, men jeg vil ikke at dette skal ende med brudd.

Hvis det blir brudd i fremtiden, så skal jeg vite med hånden på hjertet at jeg har gjort alt i min makt for å få det til å fungere så lenge det er forsvarlig, og så lenge jeg og vi ser en grunn til å fortsette. Det skylder jeg meg selv, det skylder jeg Fredrik, og mest av alt - det skylder jeg barna. ♥



Jeg ønsker dere alle sammen en riktig god helg!

DET ER BLITT SÅ VANLIG Å SENDE NAKENBILDER..

Etter blogginnlegget jeg skrev i går (Les blogginnlegget HER) har det tikket inn enormt med meldinger fra livredde jenter som er redd det er blitt publisert bilder av dem på appen Discord hvor det er blitt delt tusenvis nakenbilder, primært av norske tenåringsjenter.

Som jeg skrev i går, så kom jeg meg inn på den største serveren med en helt vanvittig mengde nakenbilder i går formiddag, men den serveren er nå blitt utilgjengelig. Om dette er på grunn av mye pågang, eller om det er fordi den er "nede", vet jeg ikke, men jeg frykter for at menneskene som i utgangspunktet brukte denne appen til å dele nakenbilder har laget en ny server som det ikke er like lett å komme seg inn på, og som de har fortsatt å dele nakenbilder på.

Sent i går kveld skrev jeg en kommentar under det forrige blogginnlegget mitt om at jeg kunne sende koden til appen til de som ville ha lyst på den, og at det bare var å sende meg en melding på facebook-siden til bloggen min. Jeg har nemlig brukt mye tid på å sende melding til alle jentene som er avbildet i appen, og holder fortsatt på med dette - da jeg vet jeg ville satt enormt stor pris på å få den beskjeden om det var min kropp som lå ute på en app jeg ikke en gang visste om at eksisterte. Koden jeg sendte var for øvrig koden til en av de andre serverne inne på appen, og ikke den største som fortsatt er utilgjengelig..

Jeg tenkte kanskje at jeg ville få et par spørsmål om hva koden til appen var, max fem. Men det har rett og slett tatt helt av. Jeg har mista tellingen for lenge siden, og det renner enda inn meldinger fra livredde tenåringsjenter som spør om de vær så snill kan få koden til å komme inn på serveren, eller om jeg bare kan sjekke om det ligger nakenbilder av dem ute på appen. I stad tok jeg meg tid til å sjekke litt for noen jenter som selv ikke klarte å komme seg inn på appen, og det var ikke spesielt morsomt å måtte gi beskjed til den ene jenta om at det lå nakenbilder ute av henne med fullt navn under.


Inntrykket mitt om at det er blitt helt vanlig å sende nakenbilder er sterkere enn noen gang, og jeg får så forbanna vondt av disse jentene. Bilder som er blitt lagt ut for så mange mennesker blir sjeldent borte for godt. Som jeg sa i går er det aldri offerets feil at slike bilder blir delt videre, men jeg må innrømme at jeg har kjent på at jeg er veldig glad for at jeg aldri har sendt bilder av meg selv helt naken til noen. Og jeg prøver fortsatt å sende ut koden til den nest største serveren til alle som spør, men bare i dag har jeg mottatt flere hundre meldinger og det går noe tregt.

Jeg håper de ondskapsfulle menneskene som har postet bilder på appen blir tatt, og jeg kjenner at jeg er er redd for at slike saker som dette bare vil fortsette å dukke opp i fremtiden...

JEG HUSKER JEG BRØT HELT SAMMEN

I dag fant jeg igjen en bamse som var den første som ble kjøpt inn til Leo. Den dukket plutselig opp borte ved stelleplassen til Noah, og jeg ble stående lenge å se på den.

Det er juli 2014. Jeg bor på andre kanten av byen i Larvik, i den lille hybelen jeg skulle bo i for meg selv. Det var en ettromsleilighet med sovealkove istedenfor soverom - og på sovealkoven var det ikke mulig å sove om sommeren. Det ble altså så varmt der oppe at det kjentes det ut som at man ble kokt levende om man av en eller annen grunn skulle finne på å legge seg der.

Så Fredrik og jeg fant rett og slett ut at vi skulle flytte madrassen til sengen vår ned, slik at vi kunne sove nede istedenfor i sovealkoven. Det gikk greit det altså, men det var naturligvis vanvittig lite med plass i og med at leiligheten var en bitteliten hybel.

Noen dager tidligere hadde jeg funnet ut av graviditeten, og mamma, som var med meg da jeg fant det ut - hadde nå dratt hjemover til hjembyen min og familien min. Jeg husker godt at jeg egentlig bare hadde lyst til å være med, men jeg ble uansett igjen i Larvik, i mitt nye hjem. Jeg visste jo at ikke hjalp å rømme fra problemene sine, jeg visste jo at de ikke ble borte av den grunn.

Jeg minnes at jeg lå om natten og kikket rundt meg. Fredrik sov ved siden av meg. Det ble liksom aldri helt mørkt der nede i stuen hvor vi sov på madrassene på gulvet. Det var til en viss grad lyst i rommet uavhengig av hva klokka var - kanskje ikke så rart i og med at det var sommer. Jeg ville sikkert overbevise meg selv om at det var grunnen til at jeg ikke fikk sove, men det var det selvfølgelig ikke. Graviditeten holdt meg våken.

Selv om jeg ikke en gang hadde tatt stilling til om jeg verken ønsket eller skulle bli mamma om 9 måneder eller ikke enda, så tok jeg opp mobilen min og klikket meg inn på nettsidene til en av de vanligste kleskjedene. Jeg klikket meg så inn på «Meny» og så undermenyen, hvor jeg trykket på «til baby»

Hvorfor? Jeg aner ikke.

En koseklut-bamse dukker opp på den lille mobilskjermen, og jeg ser på den. Stirrer. Før hormonene mine og jeg bare bryter ut i gråt.

Hvorfor? Jeg aner ikke det heller.

Jeg gråt og hikstet som aldri før. Jeg kikket ned på den fortsatt så og si helt flate nygravide magen min, og så opp på skjermen hvor den lille koseklut-bamsen var. Jeg husker at jeg var så redd for å vekke Fredrik med gråtingen min.

Deretter sendte jeg bilde av den til mamma, og spurte om hun vær så snill kunne kjøpe den til meg. Jeg måtte ha den. Jeg fikk svar neste dag i og med at det var midt på svarte natta da jeg sendte avgårde meldingen, og mamma stilte ingen spørsmål omkring hvorfor i alle dager hun skulle kjøpe den, eller hva det skulle bety at jeg ville ha henne til å kjøpe en koseklut-bamse. Hun bare kjøpte den.

Så nå ligger den her borte ved stelleplassen til Noah, og etter min mening er det den fineste bamsen barna har.

Og det morsomste av alt? Det ble favorittbamsen til Leo etter at han hadde kommet til verden.



FOR SENT Å ANGRE NÅ!

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, men de siste dagene har TV2.no meldt om en app med en eller flere servere med nakenbilder av tusenvis av norske jenter. Jeg sto faktisk og lagde middag i går mens det gikk på nyhetene og Fredrik ba meg om å komme ut til stuen for å se hva som var på nyhetene, og da var det snakk om denne appen. 

I formiddag fikk jeg tilgang på den skjulte serveren med alle bildene på appen, og jeg ble helt overveldet og fikk helt ærlig sjokk av hvor mye som lå der. Mye tyder på at det er blitt utrolig vanlig å sende lettkledde bilder til andre, men det gir selvsagt ikke den parten som mottar bildene rett til å dele bildene videre. Det er nakenbilder og til og med videoer, og bildene inne på appen er fordelt på fylker, og så publiserer disse syke menneskene nakenbilder av jentene etter hvilket fylke de kommer fra. Jentene som er avbildet eller filmet står oppført med fullt navn!! Det finnes ikke sperrer for hva som blir lagt ut, og det er så mye grovt at jeg er egentlig enda litt satt ut, og jeg har trolig ikke sett en brøkdel av det som ligger tilgjengelig der en gang. I tillegg til at bildene som blir lagt ut er fordelt på fylker, er det også en egen server hvor man kan etterspørre nakenbilder av jenter ved å skrive deres fulle navn og/eller linke til facebook-profilen deres, hvorpå de som har bilder av denne personen publiserer bilde av vedkommende under.

Nakenbilder av kjendiser, bloggere, men aller mest av vanlige norske tenåringsjenter, mange av dem vet nok mest sannsynlig ikke at det er blitt lagt ut noe av dem.

Mitt navn var etterspurt flere ganger, utrolig nok. Det finnes ikke bilder av meg naken, men det dukket likevel opp et bilde av meg som var blitt publisert i dag, et bilde jeg tidligere har publisert her på bloggen av meg i en badedrakt fra i fjor. Det var mange av leserne mine som raskt ga meg beskjed om dette. Jeg har jo som dere vet sluttet å publisere bilder av kroppen min, og angrer så fryktelig på at jeg i det hele tatt la ut bildet på bloggen i utgangspunktet. Ville ALDRI i verden gjort det om jeg fikk muligheten til å skru tiden tilbake. Men det er dessverre for sent for meg å angre på det nå.

Jeg ble egentlig veldig lei meg av hele denne appen med alle bildene. Jentene som er avbildet og filmet har også et liv og en familie. De er ikke objekter. Hva om det var din lillesøster som det ble publisert bilder av?

Mange har gått hardt ut mot jentene som har sendt nakenbilder og sagt at "de får skylde seg selv", som har sendt ut nakenbilder i første omgang. Offeret har aldri skylden! Det er oppsiktsvekkende at så mange får seg til å si at jentene har skylden selv, de har vel ikke sagt ja til at bildene skal bli delt med Gud og hvermann fordi de for eksempel velger å sende et bilde av seg selv i fortrolighet til en kjæreste? Ja, jeg er enig i at man burde opplyses om risikoen ved å dele et nakenbilde, men nei, jeg tror ikke alle jentene som har sendt slike bilder er dumme jenter. Press kan også være årsak til hvorfor man sender bilder. Alt bunner i hovedsak i mangel på respekt for andre mennesker. Jeg tror nemlig neppe at noen av jentene ville ha synes at dette var greit om de fikk muligheten til å velge om bildene skulle deles videre eller ikke.

Det virker dessverre som om at de som publiserer bilder og informasjon der inne er fryktelig umodne og ikke helt klarer å se konsekvensen av egne handlinger, og det er alltid lurt å huske på at i det du sender bilder til noen, uansett hva slags type bilder det er, uansett om det er av deg eller noen andre, så er bildet ute av din kontroll!

OM LØGN, GRAVIDITET, OG KJÆRESTETRØBBEL

God kveld! 

Nå i det siste har jeg fått mail fra mange som ønsker råd. Det har egentlig skjedd med jevne mellomrom siden jeg startet bloggen, men jeg har sett en økning nå i det siste og jeg prøver selvfølgelig å svare alle utfyllende og ordentlig. Jeg vet ikke hvorfor så mange vil spørre meg etter råd, men jeg tar det som et stort kompliment, og tar det også veldig på alvor.


Ofte handler det om graviditet, om unge jenter som er blitt gravide og som ikke aner hva de skal gjøre. Som lurer på hvordan de kan og eller om de i det hele tatt skal fortelle foreldrene sine det, og som ikke vet helt hva de vil. Ofte også om hvordan Fredrik og jeg kom oss forbi bruddet vårt for et år siden, eller råd til hvordan man skal klare å holde sammen i småbarnsperioden når man bare føler at ting går nedover. Andre ganger, ganske ofte dette også, er det noen som spør om råd når det kommer til at kjæresten deres lyver og har vært utro, at de har små barn sammen og at de ikke vet hva de skal gjøre, at de ikke vet hva som er «riktig» å gjøre - og noen ganger legger de til at de trenger råd fra noen utenforstående, en nøytral tredjepart.

Andre ganger der igjen er det mer "uskyldige" ting - som hvilke råd jeg ville gitt til en annen førstegangsmamma, om hva jeg ikke hadde klart meg uten av utstyr eller barnerelaterte ting når guttene var nyfødte eller bare babyer, om legging av små barn, og hva slags råd jeg vil gi til noen som skal bli ung mamma.

Jeg setter veldig stor pris på tilliten, og som dere skjønner er det jo faktisk veldig mye forskjellig. Siden det har blitt så mange i det siste tenkte jeg at dette er noe jeg av og til kan svare på i blogginnlegg. Hva tenker dere om det? Det blir selvfølgelig anonymt, og siden flere lesere har savnet noe som fast dukker opp på bloggen i løpet av uken, tenkte jeg at det kunne være noe fint jeg kan bidra med.

Jeg har jo ikke så veldig mye livserfaring, og det legger jeg overhode ikke skjul på - men likevel har jeg jo opplevd litt av hvert, også mye jeg aldri har delt her inne på bloggen, men som jeg gjerne bruker til å gi andre råd om hva som har hjulpet meg i ulike situasjoner. Jeg har jo spesielt fått en del erfaring som mamma! Jeg vil bare legge til at jeg absolutt ikke tror jeg kan og vet alt, men jeg tror jeg har litt jeg kan bidra med på mange områder likevel. Og tror jeg ikke at jeg kan gi noen gode råd, så skriver jeg rett og slett bare det. Jeg er ingen bedreviter og jeg virker heller ikke belærende. Det lover jeg, altså!

Jeg er selvfølgelig spent på hva dere tenker, dette er jo kanskje ikke noe som treffer alle i like stor grad, men. Hvem vet?

God klem. Nyt søndagskvelden!

TENK OM JEG HADDE TATT ABORT

Det nærmer seg slutten av januar, og nå er det eksakt ett år siden min andre graviditet var et faktum! 



Tenk at den lille nydelige gutten som bare blir mer og mer lik storebroren sin har eksistert i et helt år allerede. For et år siden kunne jeg ikke se for meg et liv med enda et barn, nå kan jeg ikke se for meg et liv uten. Uten deg.

For akkurat som da Leo var på samme alder, tenkte jeg samme tanken. Tenk om jeg hadde fjernet deg. Tenk om jeg hadde tatt abort. Jeg møtte til og med opp på en aborttime i mars i fjor rett før Leo sin bursdag fordi jeg tenkte at jeg ikke kunne fullføre denne graviditeten.  Før det rakk å bli min tur var det en stemme inne i meg som sa meg at jeg skulle dra. Dette skulle jeg klare. Og så bestemte jeg meg for at vi skulle gjøre det sammen. Den lille babyen i magen, og jeg. Og vi gjorde jo det lille gutten min, gjorde vi ikke?

Jeg vet at jeg ikke har vært alene om disse tankene da jeg ble gravid. Jeg vet at mange seriøst vurderer abort, men som til slutt bestemmer seg for å bære frem barnet. Jeg var jo en av dem, og jeg har hatt så grusomt dårlig samvittighet. Akkurat det tror jeg mange av andre mødre som har vurdert samme, kan kjenne seg igjen i. Den forferdelig dårlig samvittigheten ovenfor det perfekte, lille barnet som ligger og pludrer foran deg, når man kommer på at man i det hele tatt vurderte abort. For det har jeg virkelig kjent utrolig mye på. Hvordan kunne jeg tenke tanken, har jeg tenkt. 

Men så er det nå en gang slik at man ikke får forandret fortiden. Det kan ikke jeg gjøre, og det kan ingen andre gjøre heller. Jeg får ikke forandret det at jeg vurderte abort i fortiden. Det eneste jeg kan gjøre er å gjøre ting annerledes i fremtiden. Jeg skal ta det med meg videre, og huske på at den stemmen inne i meg som jeg lyttet til den gang - den skal jeg alltid lytte til. ♥

JEG GRUET MEG SÅ MYE TIL Å FORTELLE DET

Jeg visste ikke helt om jeg skulle sette meg ned å blogge i dag, men nå endte jeg opp med å gjøre det likevel. Jeg viser jo de fine dagene, så da får jeg vise de dårlige også. 

I utgangspunktet har jeg hatt en veldig fin dag, men når ting går dårlig på enkelte områder så gjør det på en måte at du går med en konstant klump i magen som bare ikke vil forsvinne helt. Jeg er klar over at jeg skriver mye om forholdet til Fredrik og meg om dagen, men det opptar meg jo selvfølgelig mye når vi tenker på å flytte fra hverandre. Og da er det klart at det vil komme frem på bloggen også. Egentlig gruet jeg meg så til det skulle komme frem. Jeg kviet meg for å fortelle det. Men nå er jeg glad jeg gjorde det istedenfor å late som at alt er bra, når det er så langt fra sannheten. Det føltes ikke riktig å ikke si noe om det, selv om vi ikke vet hva vi gjør videre. Da jeg sist gang fortalte at det brått hadde blitt slutt i 2015 fikk jeg en del tyn for det, men nå ser det ut som at jeg har fått en del andre lesere. Jeg ser fort at majoriteten av de som leser bloggen min nå kun vil familien min og meg vel. Og det er så vanvittig koselig å se. Nå skal jeg i hvert fall gjøre mitt beste fremover for å fokusere på det positive som skjer, og så skal jeg oppdatere dere om og når vi finner ut hva vi skal gjøre videre..

Noah og jeg har i hvert fall vært ute med ei venninne av meg i dag! Hun har en sønn som er på Noah sin alder, og han er bare så nydelig! Noah har jo også vokst mye i det siste og blitt så stor som dere ser. Han er skikkelig lubben og god! Haha. Jeg får hver dag høre at han ligner så på meg, noe som er utrolig fint å høre ♥ Han er jo min lille skatt som gjør dagene mine lettere - han og min fineste Leo.

Jeg ville bare oppdatere litt, og jeg skal selvsagt fortsette med å oppdatere som normalt fremover de neste dagene. Jeg tror det er bra at jeg holder meg litt opptatt med ting, også bloggen - når det er ting jeg elsker å drive med. Håper dere har det bra!

Klem

NÅ HAR DET GÅTT FOR LANGT!

I dag er jeg rett og slett lei meg. De siste dagene har jeg tenkt mye. Vanligvis når barna er lagt og kvelden er kommet, kan jeg slappe helt av. Jeg kan snakke med venner, slenge meg ned på sofaen med en bra film på skjermen, og bare være 18 år gammel.

Men i det siste så har jeg ikke klart det, for tankene mine har vært et annet sted.

For en måned tilbake satt jeg på bussen. De siste julegavene skulle unnagjøres og jeg skulle opp på et kjøpesenter. Det satt ei gravid jente rett bak meg, og Noah sov i vognen som sto foran meg. Det var sjelden kost at han sov, så jeg satt kun og slappet av i setet mitt. Inntil de bak meg begynte å snakke om noe som skremte meg: Slanking under graviditeten.

Jeg er ikke den som sitter og overhører andre i offentligheten, men det var så stille, og de virket ikke akkurat til å skjemme seg over hva de snakket om.

Det knyter seg i magen min når hun sier den første setningen. Den om at hun ønsker seg et barn som veier litt over 2000 gram, fordi de er så søte når de er små. Store babyer var ikke søte. Dessuten ville hun ikke ødelegge figuren sin, og var ekstra nøye med hva hun spiste under graviditeten. Kaloritelling og skryt over at andre mente hun kom til få tilbake kroppen sin med en gang så flott og slank som hun var når hun var gravid.

Rett før jeg går av, snur jeg meg. Jeg hadde så vidt lagt merke til henne da jeg gikk på bussen, men denne gangen la jeg merke til alt. Hårfargen hennes. Klærne hennes. Det fine, hvite smilet. Men viktigst av alt, den lille kulen på magen hennes. 

Hun så ut som en hvilken som helst annen gravid dame i 20-årene. En hvilken som helst dame som snart skulle få barn. Akkurat det gjorde meg egentlig litt skremt, for hvor mange tilsynelatende helt normale, oppegående norske jenter er det egentlig som holder på med denne galskapen?

Å holde seg "fit" når man er gravid, er tydeligvis mye viktigere enn at barnet faktisk vokser slik det skal...? At man har så liten mage som mulig, er tydeligvis viktigere enn at barnet ditt - som DU skal passe på og beskytte, har det optimalt når det ligger i magen din?

Kanskje dama fikk babyen og alt gikk fint både med figuren hennes og barnet, og kanskje ikke. Men altså, en fin kropp til hvilken pris? Helsen til din nyfødte baby?

Og helt siden den dagen, så har jeg angret for at jeg ikke sa noe. For at jeg ikke ga tydelig beskjed om at sånn går det faktisk ikke an å holde på. Noen vil vel kanskje mene at det ville vært å gå for langt å si ifra, fordi det "ikke er andres business" eller fordi "vi burde passe oss selv" 

Men hvem skal passe på disse barna da?

Når ikke en gang deres egen mor gjør det?

Nå er det tydeligvis på tide at noen setter foten ned og gjør det tydelig at dette er galskap!

Mine barn har veid forholdsvis 4000 og 3900 gram. "Flott gutt!" sa de forskjellige jordmødrene etter de kom til verden hver sin gang. Men de er ikke flotte fordi de veide så og si 4 kg hver, men fordi jeg vet at jeg spiste nok, og fordi jeg ikke slanket meg da jeg gikk gravid. 

For man kan selvfølgelig ikke styre hva babyen i magen skal veie når han eller hun blir født. Ingen kan det, og ingen skal forvente at du skal kunne det. Noen føder mindre babyer, andre føder større babyer. Og alle som slanker seg får kanskje små barn, men vi får håpe de tar valget uviten om skadeomfanget. Men selv ikke det er en god nok unnskyldning, nettopp fordi det ikke finnes gode unnskyldninger for å holde på med den slags.

Alle vet det med seg selv om de har slanket seg da de gikk gravide. Jeg har jo venninner som har født barn på 2,5 kg, og de har såvisst ikke slanket seg - men om barnet ditt veier 2,5 kg fordi du slanket deg så er jo selvsagt det en annen sak. Og det er det som er poenget her!

Jeg er faktisk så sint og skuffet over meg selv for at jeg ikke sa noe, selv om det har gått tid. Det hun dama med det fine, hvite smilet sa på bussen har brent seg fast i hodet mitt. Jeg tenker så mye på at jeg ikke sa noe, og hjertet mitt banker så hardt for de små. De små, uskyldige babyene som blir slanket i mors liv før de i det hele tatt er født.

Jeg måtte si noe, og derfor skrev jeg dette blogginnlegget. Jeg håper at de jeg overhørte den gangen, og og alle de andre jeg ikke overhørte leser dette.


Vær så snill, del dette videre. Når slankingen allerede begynner i mors liv, har det faktisk gått for langt.

HADDE DET BARE VÆRT SÅ ENKELT..

Sliter du med noe?

Kanskje angst?

"Da er det jo bare å ta seg sammen!"

Føler du deg av og til litt sliten fordi du har små barn som krever mye av deg?

"Det er jo bare å ta seg sammen!"

Sliter du fordi du og kjæresten din går gjennom veldig tøffe tider?

"Det er jo bare å ta seg sammen!"

Svaret på ganske mye her i verden er tydeligvis å ta seg sammen.

Å skjerpe seg litt, slutte å gjøre så mye ut av det. Men hvor enkelt er egentlig det?

Jeg har vært der selv. For noen år siden satt jeg på sidelinjen og hørte om de som slet psykisk. "Er det ikke bare å ta seg sammen litt, da?" tenkte jeg, "SÅ ille kan det vel ikke være" men jeg sa det ikke høyt. Kanskje mest fordi jeg ikke kunne si det i et anonymt kommentarfelt, for om det var en mulighet er jeg rimelig sikker på at jeg hadde gjort det. Og plutselig, for noen år tilbake, så var jeg i den situasjonen selv. Plutselig var det ikke like enkelt å ta seg sammen. Det var tidenes aha-opplevelse. Takket være en fantastisk psykolog som jeg tilbrakte fryktelig mange timer hos, og mye jobbing med meg selv, så kom jeg meg helt ut av det. Men om det bare var å ta seg sammen, så hadde vi ikke hatt noe som het psykisk plager. Da ville jo alle bare tatt seg sammen isteden.

Det ble ikke noe enklere når jeg ble gravid og fikk fødeangst, og fikk beskjed om å ta meg sammen og skjerpe meg. "Herregud da, SÅ ille er det vel ikke?!" Sa de. Deretter når jeg nå har det tøft på kjærestefronten og får samme beskjed at nå må jeg se til å ta meg sammen. Skjerpe meg og snart forstå at hver dag ikke er sol, fryd og gammen. Jeg har vært kjæreste i over 3 år og forelder i over to av dem. Jeg tror jeg er ganske klar over at hver dag ikke er som en skyfri himmel.

Man skal være jævlig forsiktig med å snakke om andres situasjon og ikke minst andres problemer på den måten. "Ta deg sammen, nå må du skjerpe deg." Toppen av isfjellet og den pakka der. Hvor mye ser dere egentlig av det som skjer i vedkommendes liv? Hadde det bare vært å ta seg sammen hver gang man har det vondt, vanskelig, eller sliter med noe, så lover jeg at jeg ville gjort det hver eneste dag.

JEG FIKK IKKE SOVE I NATT

Jeg lå med Noah tett inntil meg i natt. Alle guttene hadde lagt seg til å sove for lenge siden, men jeg lå fortsatt våken og tenkte. Bekymret meg. Det eneste jeg vil er å sove, men tankene tar helt over. Burde jeg flytte fra Larvik? Hvor skal jeg i så fall flytte? Hvordan skulle vi ha gjort det? Burde Fredrik flytte ut for en periode? Er det slemt mot barna at Fredrik flytter ut for en periode? De elsker jo pappaen sin over alt i hele verden.

Merker barna at jeg er lei meg innerst inne? Jeg skjuler det veldig godt. Leo smiler slik han alltid har gjort, og oppfører seg som han alltid har gjort. Han er like fornøyd som han var før alt dette. Men er det egentlig så ille om størstemann kanskje merker av og til at mamma ikke er så glad som hun vanligvis er? Kanskje det er viktig at Leo lærer at det er helt greit å være lei seg av og til. På lik linje med at det er helt greit å være veldig glad og skikkelig frustrert.

Noah åpner øynene sine så vidt, og jeg tar ham opp i armene mine. Han holder i meg, akkurat som at han vet at jeg trenger det. For samtidig som at det er vanskelig å ha barn oppe i dette, så holder de meg oppe. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Jeg har kanskje ikke nevnt det på bloggen tidligere, men jeg kan være ganske engstelig av meg av og til. Kanskje jeg er redd for å ende opp alene? Det burde jeg  jo i grunn ikke være, for jeg er jo aldri alene. Jeg vil jo alltid ha mine to små♥

DET ER INGEN SKAM!

God kveld! 

Litt sen oppdatering i dag, men sånn er det jo bare av og til. Noen dager er travlere enn andre - dagen i dag har ikke vært spesielt travelt, men jeg er litt treg likevel og fikk ikke ordentlig tid før nå igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor det plutselig har blitt så utrolig fy-fy å skulle si at blogg er mye jobb. Nei, jeg mener selvfølgelig ikke at jeg fortjener lønnen min som blogger like mye som for eksempel hardtarbeidende leger og sykepleiere, men jeg lyver jo om jeg sier at bloggen ikke krever noe av meg. Jeg vet selvsagt ikke hvordan og hvor mye andre bloggere jobber, men jeg legger mye arbeid i det jeg gjør, og sier meg sjeldent fornøyd med å gjøre noe halvveis.

Men samme kan det være, det var jo ikke det jeg skulle skrive om i dag :-)

Leo sover hos farmoren sin i natt - mammaen til Fredrik, min snille "svigermor". Hun ville så gjerne ha litt besøk av han, og jeg vet at han storkoser seg hos henne.  Det sitter så forbanna langt inne for meg å skulle be om hjelp med barna, og det har jeg merket ekstra godt nå etter at Noah sin kolikk ga seg og jeg ser tilbake på den tiden. For meg har det nok i hovedsak handlet om at jeg har vært redd for at andre tror at jeg setter av barna mine hos andre når de er mitt ansvar, når det allerede er ganske "kjent" med den stereotypen med unge foreldre som bare setter av barna sine hos besteforeldre og diverse for å selv dra ut og feste. Men jeg vet jo at vi aldri i verden ville gjort det, og man kan ikke hele tiden gå og være redd for at andre skal tro ting som de ikke en gang har noen grunn til å tro. 

Og den eneste det har gått utover, er jo i grunn meg selv. Det har gjort at jeg har blitt enda mer sliten enn det jeg hadde trengt å bli i en allerede meget fysisk og psykisk krevende periode. For det er absolutt INGEN skam å be om hjelp! Jeg er sikker på at alle en eller annen gang i løpet av livet trenger litt hjelp - enten på den eller på den andre måten. 

Om jeg kunne skru tiden tilbake til rett før han fikk kolikk og vi hadde alle disse grusomme nettene og dagene foran oss, så ville jeg bedt mye mer om hjelp. Ja, kanskje uavhengig av om han hadde kolikk også. Jeg hadde nok uansett blitt sliten, for å ha små barn er i grunn ganske slitsomt (det er jeg også ganske sikker på å ikke føle meg alene om) men å ha små barn som skriker flere timer hver dag, ja, det er hakket verre. Be om hjelp, jeg skulle ønske jeg gjorde mer av det. Jeg er alt for dårlig på det, og jeg tror faktisk at det er enda en ting jeg ikke er alene om.





Så her i kveld har det bare vært Noah, Fredrik og meg - og vi har kost oss som bare det. Kjempekoselig med litt kvalitetstid med bare minstemann også ♥ 

Jeg håper dere også har en fin kveld, og at dere nyter resten av helgen!

Klem!

UANSETT HVA SOM SKJER

Jeg ble rett og slett nesten litt rørt når jeg fant igjen dette bildet av Leo og meg i går. Mulig jeg er ekstremt lettrørt etter jeg ble mamma, men. Det nederste bildet er av oss fra Leo var 3 måneder og jeg fortsatt var 16 år, og det øverste er et bilde av Noah og meg fra i dag, når han nå er på akkurat samme alder.

Uansett hvor store de blir,

uansett om de begynner i barnehagen,

begynner på skolen,

konfirmerer seg, 

og en dag vokser til å bli høyere enn mammaen sin,

uansett hva som skjer,

så vil de alltid være lille guttene mine ♥

TRODDE ALDRI DET SKULLE TA SLUTT..

Mange har lurt på hvordan det går med Noah om dagen, etter jeg skrev blogginnlegget 2. juledag om at han ikke hadde verken grått eller hylt noe særlig siden julaften. I hvert fall sammenlignet med hva han vanligvis har gjort siden han var omkring 3 uker gammel. Nå har det gått ca en uke, og vi føler oss trygge på at vi kan konkludere med at det har gitt seg. Kolikken er faktisk borte. 


Jeg for min del trodde aldri det skulle ta slutt, men det har det altså gjort. For det var sånn det føltes.

Tenk at jeg i starten faktisk vurderte å ikke skrive noe om det på bloggen. Det hadde jo virkelig ikke fungert i lengden. Det har jo blitt en del snakk om det her på bloggen (Selv om jeg har prøvd å ikke skrive om det hele tiden), men jeg er veldig glad jeg har vært åpen om det. Vi har mye å tjene på å være ærlige om at mammarollen, og da spesielt den første tiden som nybakt mamma, ikke bare er kos og kafeturer. For noen blir det faktisk ingen kafeturer i det hele tatt. Det blir bare en baby som gråter og skriker seg svett i timevis hver dag. Man tror nesten man er i ferd med å bli gal.

Noah er tre måneder om 8 dager og er fortsatt rimelig avhengig av kroppskontakt. Og jeg klager overhode ikke, for hva betyr vel det, han er kvitt den helvetes kolikken. Istedenfor å grue meg til at en ny dag skal starte, så gleder jeg meg. På bare noen få dager har vi fått flere smil (og mer søvn, haha!) enn vi har fått i løpet av de første 2 månedene og 2 ukene av livet hans. Å gå inn i det nye året med at kolikken er vekk, er jo faktisk den beste starten på 2017 som vi kunne ha fått!

Dere som står midt oppe i det selv: Dere har min dypeste medfølelse. Det er greit å gråte, det er greit å tenke at du er lei, og det er greit å være så sliten at du bare vil bort og vekk. Det viktige er ikke hva du tenker, men hva du gjør.

I morgen skal Fredrik tilbake på jobb, og det er planleggingsdag i barnehagen til Leo. Derfor skal jeg ha begge barna hjemme, og jeg gleder meg allerede til en koselig dag med mine fine to små.

Håper dere har kost dere i julen og hadde en fin nyttårsfeiring - nå er det tilbake til hverdagen for vår del, men det skal jammen bli godt det også ♥

JEG HAR UNNGÅTT SPØRSMÅLENE

Hei dere! Tenkte å oppklare en sak her i dag. Jeg har jo fått en del spørsmål om når jeg skal tilbake på skolen, og helt ærlig har jeg unngått spørsmålene så godt jeg har kunne. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst til å svare, men fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle svare.

Jeg skulle jo egentlig begynt nå i høst, og husker tilbake til februar i fjor når jeg søkte og hadde tidenes sommerfugler i magen. Vel, som dere vet ble jo brått skolestart byttet ut med termin. Og å starte på skolen når det var to måneder igjen til termin var det ikke så mye poeng i. 


Tiden fra når jeg var i permisjon med Leo ser jeg tilbake på med et stort smil. Det var så verdifullt, så herlig og fantastisk å ha muligheten til å gå hjemme med ham til han var 16 måneder gammel. Når jeg ser tilbake på det tror jeg at jeg ville ha ventet enda lenger om jeg hadde hatt muligheten, for jeg sitter igjen med følelsen av at det var for tidlig for Leo. Litt for tidlig.

Siden lillebrors ankomst ikke var langt unna, hadde jeg uansett ikke hatt mulighet til å vente noe særlig lenger med å sende ham i barnehagen. Nå nylig har jeg tatt et valg, og det er at Noah ikke skal i barnehagen til neste høst. Jeg velger å ikke sende Noah i barnehagen når han er under året. Det blir ikke riktig for meg. Jeg venter heller til han er nesten 2 år gammel, året etter.

Jeg snakket faktisk litt med pappa for en stund tilbake om akkurat dette. Burde jeg komme meg tilbake på skolebenken, eller bør jeg vente et år til? Jeg spurte pappa om råd etter å ha tenkt en del selv. Jeg har jobbet så utrolig hardt for å komme meg hit er jeg i dag, hvor jeg kan leve av skrivingen på bloggen. Jeg er fullstendig klar over at det ikke vil vare evig, men samtidig er jo Fredrik faktisk ferdig med sin utdannelse i august - og det er jo en stor trygghet. I tillegg føler jeg meg ganske trygg på at bloggen ikke blir borte i morgen.

Starter jeg på skolen har jeg blogg, skole, og to barn. Jeg vet at jeg kommer til å klare det, men jeg vet også at bloggen vil komme sist på prioriteringslisten og jeg er ikke helt klar for å gi opp dette når jeg har jobbet så hardt, og i tillegg jobber med noe jeg elsker - hjemmefra! Det er jo faktisk en mulighet ikke alle får.

Jeg har jo ikke akkurat valgt A4 livet hittil, og dette er jo kanskje også litt utenfor A4, det å gå hjemme med barnet til det er 2 år? Ikke vet jeg, men det får så være. Jeg har lært et og annet de siste årene av livet mitt, og det viktigste er nok at jeg ikke kan leve et liv hvor jeg setter hva andre synes i første rekke. 

Dette blir mest riktig for meg i den livssituasjonen jeg er i nå. Hadde det bare vært meg så hadde jeg uten tvil gått på skole. Jeg har jo selvfølgelig ambisjoner og mål når det kommer til utdanning som jeg vet at jeg en dag skal realisere. Men det er ikke lenger bare meg. Det er også to barn, to barn som fortjener en mamma som gjør det hun med sikkerhet tror er det beste for dem. Jeg forstår at jeg helt sikkert kan komme til å bli kritisert for valget jeg har tatt - og det er greit. Det hadde vært rart om jeg aldri hadde møtt på noen som var uenig med meg i noe i løpet av livet. Men hadde jeg på ett eller flere vis sett at det hadde vært uforsvarlig å gå hjemme med lille Noah, så hadde jeg selvfølgelig ikke valgt det. 

Det som veier absolutt tyngst for meg er at jeg aldri i verden får igjen de første leveårene til Noah dersom jeg velger dem vekk. Skolen kan vente, men Noah sine første leveår venter ikke!

Det var godt å få delt dette med dere. Håper dere har en veldig fin fredag, og at dere får en fin siste helg i 2016 ♥ 

DETTE SKAL JEG GJØRE I 2017

I løpet av året har...

Leo fylt 1 år, bloggen fylt 2 år, og ikke nok med at jeg endelig fylte 18 etterlengtede år - jeg ble også gravid igjen, og gjennomgikk mitt andre svangerskap. Dere har fått tatt del i mye, og jeg har følt det litt lettere å dele ting i året som gikk. Det har føltes mer naturlig å la dere komme litt tettere inn på både meg og oss.

Dette har nok vært det året hittil i livet mitt hvor jeg selv føler jeg har vokst mest og lært mest. Jeg fikk en tøff start på året, men ut i januar startet det med at Fredrik og jeg fant tilbake til hverandre og det så plutselig ikke så håpløst ut lenger. Jeg ble jo gravid i slutten av januar i fjor også, men skulle gå helt til mars uten å oppdage det. Det er rart at jeg følte verden raste litt sammen når jeg oppdaget det, og at jeg nå ikke kan se for meg et liv uten vår minste gutt. Han har rett og slett gjort familien vår komplett.


Kort fortalt har det vært et år fylt av latter, tårer, utfordringer, oppturer og nedturer. Men mest av alt har det vært glede! Jeg skal gå inn i det nye året sammen med to barn, og samboeren min som jeg elsker. Sammen skal vi gjøre 2017 til et fantastisk år, og det blir morsomt å ta med bloggen på veien.

Dette er noe av det jeg skal gjøre i 2017:

♥ Bli bedre til å sette av mer tid til Fredrik. Helt ærlig, så er vi blitt dårlige til å sette av tid til hverandre nå. Vi skjønner liksom ikke helt hvor vi skal ta tiden fra, og hva vi skal prioritere bort for å få mer tid til hverandre. Hittil har det mest handlet om å "overleve" når barna enda er så små, men de vokser for hver dag og kommer aldri til å bli så små igjen som det de er akkurat nå. 

♥ Publisere flere videoer her på bloggen! Min første video holder på å bli redigert, og kommer jo ut som jeg har lovet allerede før vi går inn i et nytt år. Dere kan allerede følge youtube-kanalen min HER!

♥ Jobbe mer med bloggen. Jeg håper jeg kan nå ut til enda flere i 2017, og kanskje til og med få en enda større blogg. Jeg føler jeg har gjort en halvveis god jobb i hele 2016, i 2017 vil jeg være så nærme 100% fornøyd med alt jeg legger ut her inne som overhode mulig. Det er jo dette jeg vil, og jeg skal jobbe hardt for å komme enda lenger.


♥ Si mer "Ja". Bli med mer ut på ting, få reist litt mer (med barna), og generelt slutte å finne unnskyldninger for meg selv. Jeg kommer nok sikkert til å ha kronisk søvnmangel i mange år fremover, så det gjelder å gjøre det beste ut av det uavhengig av om jeg føler meg litt trøtt og sliten!

♥ Bli bedre til å svare på meldinger. Alle som kjenner meg vet at jeg er helt forferdelig til å svare på meldinger. Jeg evner ikke å gjøre dette i tide noen gang! Jeg er nok litt glemsk av meg, og i kombinasjon med ammetåke kan jeg noen ganger bruke ganske lang tid før jeg svarer. Dette skal ta slutt i året som kommer!

♥ Å prioritere litt av det jeg har lyst til. Trening, mer tid til venninner. Dette er ting jeg de siste månedene bare har kunne glemme, naturligvis. Og det har vært en selvfølge! Men nå som ting roer seg her hjemme og barna plutselig kan sove natten gjennom (Som de faktisk gjorde i natt, jeg er enda i sjokk) så kan jeg kanskje etter hvert prøve å få tid til noe av det jeg ikke har fått tid til på veldig lang tid.


Måtte vi få noen fine siste dager av 2016, og måtte 2017 bli enda finere!

God klem

SIDEN SÅ MANGE HAR SPURT...



Jeg vet ikke hva det er med meg og det å smile på bilder. Jeg kan huske tilbake til når det kun var 6 måneder siden bloggen ble opprettet og jeg begynte å få ganske mange lesere, og husker at jeg til og med da ble bedt om å smile på bilder. "Hvorfor smiler du ikke, Jessica?" Svaret er ganske enkelt at jeg føler jeg smiler for harde livet, men når jeg får se bildene i ettertid ser jeg jo at det ikke ser slik ut i det hele tatt. Det har kanskje noe med at jeg hater å smile med tennene, og da smiler jeg stort sett kun med munnen lukket. Jeg prøver å forbedre meg på dette, men det er ikke så lett. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg ikke føler meg så fin når jeg smiler med tennene, men er helt enig at det ser helt pyton ut at jeg ser sur ut på hvert bilde som blir lagt ut her inne. For det er jo faktisk verre enn at jeg ikke synes jeg er noe fin når jeg smiler skikkelig. Jeg må rett og slett skjerpe meg litt!

Da var det ute av verden - dagen vår har vært fin. Håper dere også har noen fine dager nå i romjulen! Her går vi fortsatt i store gensere og i pysj til langt ut på dagen, og vi sover til og med langt ut på dagen også. Alle rutiner har sklidd litt ut! Er det ikke slik det ofte blir med ferier, da? Vi skal prøve forsiktig å komme oss litt inn igjen, for det er greit å beholde noen rutiner selv om Leo ikke skal i barnehagen igjen før 3 januar!

Nå har vi fått besøk av familien min, og det var veldig godt å se dem igjen! Det har jo vært min første jul uten min familie tilstede, men gjett om vi har kost oss likevel. Og det skal sies at det var veldig godt å se dem igjen!  Leo blir overlykkelig hver gang vi får besøk, og er ekstra glad om det er noen i min eller Fredrik sin familie som kommer på besøk. Nå skal vi bare kose oss resten av kvelden, og jeg håper for all del at dere gjør det samme ♥

Klem

VI ANER IKKE HVOR HELDIGE VI ER

Rolig sitter jeg i sofaen foran tven. Jeg kan høre 2-åringen leke mens Fredrik står ute på kjøkkenet og lager mat.

Bildene som plutselig ruller over TV skjermen foran meg får meg til å klemme mine små litt ekstra før de skal legge seg til å sove når kvelden kommer.

Små, forsvarsløse babyer. Babyer på Noah sin alder. Jeg vet ikke hvorfor det treffer meg så ekstra, vanvittig hardt når jeg ser bilder av barn i krig og elendighet som er på alder med mine egne. Kanskje det blir lettere å identifisere seg med? Kanskje "barna i Afrika" rett og slett blir for fjernt for oss i rike, flotte Norge?

Jeg vil bare lukke øynene. Jeg vil skifte kanal. Få det bort, og få det vekk. Men fakta er at dette ikke er en horribel film som man bare kan pause når det blir for jævlig å se på.

Det er faktisk virkeligheten.


Jeg ser på barna som går i hullete, møkkete klær. Gråtende babyer som er dekket av sand etter bombeangrep. Og så snur jeg blikket forsiktig bort på kommoden til barna mine. De har klær i størrelser de ikke en gang bruker enda. Til og med masse klær de aldri rakk å bruke før de vokste ut av det med lappen enda hengende på!

Små barn, litt større barn og babyer som ikke har et sted å legge seg i kveld. Som ikke vet hvor de skal sove. Og på soverommet vårt står en jævla vugge som ikke en gang blir brukt.

For mens jeg sitter og diskuterer med samboeren min hvilken farge julekulene på juletreet skal ha i år, og den 2 måneder gamle gutten vår akkurat har sovnet, så sover det en gutt på 2 måneder et sted der ute også. Han har ikke foreldre som diskuterer hvilken farge julekulene på juletreet skal ha. Han har ingen foreldre i det hele tatt. Og den eneste grunnen til at min gutt sover i en trygg seng i natt, og ikke under stjernehimmelen i krig og på flukt - er at hans liv av en eller annen grunn ble valgt til å være her hos oss. Hos meg, og hos Fredrik. I Norge, i verdens rikeste land. Min gutt ble ikke født inn i Norge fordi hans liv er verdt noe mer enn andre barns.

Kikker man litt ut av vinduet med juledekorasjoner, kikker man litt bort fra hva slags julegaver man skal kjøpe og hvor mye penger man skal bruke på hver og en av dem, og ser ut i verden på barna som er født inn i elendighet, så tar det ikke lang tid før man oppdager hvor brutalt urettferdig verden er.

Jeg vet at Tven ikke kan høre meg der jeg sitter og kjenner hjertet mitt briste, men jeg sier det likevel: Unnskyld at mine barns liv er mer verdig å leve enn dine barn sine. Mine barn hadde flaksen på sin side, mine barn ble født inn i Norge. De har ikke gjort seg noe mer fortjent til et verdig liv enn det andre barn i andre deler av verden har.

Det handler rett og slett bare om flaks og tilfeldigheter. På samme måte som at jeg var heldig som ble født i Norge. For det var jeg. Heldig, og privilegert. Dessverre er det mange der ute som ikke kan si det samme.

Så når vi nå går inn i den største høytiden vi har med tilhørende pengesluk, gaver og julehandel, så ville jeg bare skrive en liten påminner. Kanskje like mye for min egen del som for dere. 

For barna mine sover trygt i natt. Og natten etter. Og natten etter det. Men det er barn der ute, barn på samme alder, som legger seg i kveld og ikke vet om de våkner i morgen eller ikke.

Så kanskje fargen julekulene skal ha på juletreet ikke er så viktig likevel.

EN KLUMP I MAGEN

Hei dere.

Nå er det tre dager siden bloggen ble oppdatert sist og og jeg har fått senket skuldrene litt. Jeg vet ikke når jeg kommer tilbake for fullt, kanskje til mandagen, kanskje i morgen, eller kanskje helgen i neste uke.. Men akkurat nå må jeg fortsette med å ta det med ro, jeg kommer ikke til å stresse, og jeg vet at det vil komme dager hvor blogging ikke en gang vil nå prioriteringslisten. Og sånn blir det til Noah har blitt bedre, eller så kommer jeg til å slite meg fullstendig ut og det er ingen her hjemme tjent med.

Menn akkurat i dag, akkurat nå - måtte jeg bare komme med en liten oppdatering til dere. Jeg har gått med en klump i magen helt siden i går når jeg helt uviten plutselig fikk en del uhyggelige meldinger hvor det sto "Haha, visste at forholdet deres ikke ville vare!" og en del annet jeg helst ikke vil gjenfortelle om Fredriks og mitt forhold. Snakk om skadefryd. En skrekkelig dårlig egenskap, i sånne øyeblikk innser jeg hvor glad jeg er for at jeg er et empatisk menneske og det skal jeg virkelig sørge for å lære barna mine også.

Hvis du ikke har hatt kolikkbarn så aner du ikke hva det innebærer. Unnskyld at jeg sier det, men det er sant. Man kan prøve å sette seg inn i hvordan det er, men jeg tørr å påstå at det er noe man må oppleve selv før man kan forstå hvor forferdelig det er. For det er det. Når jeg skrev det siste blogginnlegget mitt sent på lørdagen følte jeg meg helt jævlig. Hele dagene går til at jeg går og vugger og trøster Noah, så kommer Fredrik hjem og vi prøver å spise litt, leiligheten ser ikke ut, og Leo skal ha oppmerksomhet, kos, og lek. Så begynner gjerne Noah å skrike igjen, og jeg skal oppdatere bloggen ca 2 ganger daglig. Ofte med Noah skrikende i bakgrunnen. Og sånn har det holdt på.

Det er så belastende for forholdet, uansett hvor bra man egentlig har det sammen. Så på lørdagen sa det bare stopp for meg, i en sånn tid innser man at man må prioritere og at man må prioritere de riktige tingene. Vi ønsker å komme oss gjennom dette sammen, og derfor må familien og forholdet vårt komme først. Jeg ser det som min plikt å sørge for at familien ikke går i oppløsning, og det samme gjør Fredrik. Og da er det klart at vi prioriterer deretter.

Så når jeg får meldinger som går på at «Jaja, nå er slutt mellom Fredrik og meg IGJEN» og får spørsmål fra venner "Om det virkelig er sant?" så får jeg nesten litt sjokk. I kommentarfeltet mitt er det plutselig spekulasjoner som går på Fredrik og utroskap og jeg får en enda større klump i magen og ser meg nødt til å slette de verste. Nære venner av meg har lest på forum at det er slutt. Plutselig «vet» andre mennesker ting om meg og mitt liv som jeg ikke en gang har fått med meg selv? 


Nei, dere. Vi gir oss ikke så lett selv om det er tøft. Dette skal vi klare sammen, akkurat som alt vi har kommet oss gjennom tidligere ♥

REDD FOR Å BLI GRAVID IGJEN

Leo og Noah sover ved siden av hverandre i sengen vår etter en lang dag. Med jevne mellomrom kan jeg se at minstemann smiler en del i søvne. Jeg kikker bort på dem. De er jo så små begge to, og jeg blir så lykkelig av å se dem sove ved siden av hverandre. Det er så rart, for de er jo så små - men jøye meg, de krever mye! De krever mye av oss begge to, som foreldre.

Det er flere som har lurt på om jeg ikke er veldig redd for å bli gravid igjen nå. Både i virkeligheten og på bloggen. Det begynner jo å bli noen uker siden fødselen. Og det er det klart jeg er! Helgen før Noah skulle komme til verden hadde vi faktisk besøk av en journalist fra VG her som skulle lage en sak om norske kvinner som hadde blitt gravide på prevensjon, og den stilte jeg mer enn gjerne opp på.

Jeg husker jeg snakket mye med journalisten om at dette er et tema som er ganske tabubelagt. Man blir liksom ikke trodd fordi alle antar at dersom man har brukt prevensjon, så er man "trygg". Men slik er det ikke for alle, og åpenbart ikke for meg. Saken ble faktisk veldig interessant, og jeg tenkte å gjengi noe av den til dere her på bloggen:

"Ifølge Verdens helseorganisasjon skal p-piller i utgangspunktet være så trygge ved perfekt bruk at det bare skal oppstå 0,3 graviditeter per 100 brukere per år.

Men ikke all forskning bygger opp under dette.

- Enkelte studier har vist at ved typisk bruk blir ni av 100 kvinner gravide på p-pillen i løpet av et år. Hvis vi hypotetisk sett tenker oss at 5000 kvinner på 20 år bruker p-pillen i ett år, vil 450 av disse kvinnene bli ikke-planlagt gravide per år ved normal bruk av p-pillen.

Da Jessica Enerberg ble gravid som 16-åring, bestemte hun og kjæresten seg for å beholde barnet, og våren 2015 kom sønnen Leo til verden. Jessica byttet prevensjonsmiddel til minipillen, men var så redd for å bli gravid igjen at hun jevnlig tok graviditetstester de første månedene etter at sønnen var født.

- Etter hvert slappet jeg litt mer av, og siden testene gang på gang var negative, tenkte jeg at det ikke ville skje igjen.

Men det gjorde det. Vinteren 2016 oppdaget hun at hun på nytt var gravid.

- Det var et nytt, stort sjokk. Jeg opplevde at det var vanskelig å bli trodd på at jeg igjen hadde gravid med prevensjon, og ble møtt med mange fordommer. Mange mente at vi måtte ha vært uforsiktige, noe jeg vet vi ikke var."

Foto: VG

Mamma spøker ofte litt med at hun spør om når neste lillebror eller søster kommer, og jeg rister på hodet og ler med henne. For hele greia er bare så absurd. Jeg føler meg overhode ikke trygg. Jeg vet at jeg ikke burde stille meg selv spørsmål som «hva hvis jeg blir gravid» men det er helt ærlig vanskelig å la være. Jeg er redd for at det skal skje igjen selv om jeg gjør det jeg kan. Mitt største ønske er at vi ved neste graviditet skal ha planlagt det lenge i forkant, og at det skal være et øyeblikk fullt av lykke å se den positive graviditetstesten - ikke et stort sjokk!

DU ER VERDT MER ENN DET

Dette er et blogginnlegg jeg har tenkt fryktelig mye på å publisere, men så har jeg gang på gang endt opp med å la være. Mest fordi det har vært en del av livet mitt som jeg ikke har vært klar for å snakke om med egentlig noen i det hele tatt, og at da har det i hvert fall vært fjernt å skulle stå frem med det på bloggen min. Jeg har for lengst kommet meg videre, men nå er jeg klar til å snakke om det - og for å nå ut til alle de som befinner seg i samme situasjon. Jeg har sett flere ganger, enda hvor surrealistisk det er for meg som kun anser meg selv som en vanlig 18-åring, at jeg har en stemme, og at det jeg skriver når ut til mange, mange mennesker. Det ønsker jeg å bruke på riktig måte.

Bloggen min kommer aldri til å bli en arena for uthenging, og det er overhode ikke min intensjon med dette blogginnlegget. Jeg er ikke ute etter å "ta" enkelte mennesker fra fortiden min, til tross for at alle ikke har behandlet meg like bra. Jeg er ikke en bitter eller hevngjerrig person, jeg har kommet meg videre, og nå ønsker jeg bare at andre skal slippe å måtte gå gjennom det samme. Jeg skriver dette fordi jeg skulle ønske jeg hadde lest et slik blogginnlegg når jeg satt i den situasjonen selv. Jeg skulle ønske jeg visste at det ikke var normalt, for det ser jeg så alt for tydelig den dag i dag.

Jeg har hele tiden vært helt ærlig med dere om at Fredrik ikke var min først kjæreste. Jeg har hatt flere kjærester før Fredrik, og fikk min første kjæreste alt for tidlig. Men det er ikke det jeg skal ha fokus på i dette blogginnlegget.

Å være i et forhold med noen som er sykelig sjalu. Det er fryktelig tabubelagt, og det er vel kanskje noe av grunnen til at jeg trodde det var "sånn det skulle være" å ha kjæreste når jeg opplevde dette selv i et forhold. Hadde aldri tenkt på at sjalusi kunne være skadelig. Trodde sjalusi kun betydde at partneren var glad i meg og redd for å miste meg. Men når det går så langt som det jeg har opplevd i et tidligere forhold, så er det ikke noe annet enn skadelig. Å ikke få lov til å ha på seg de klærne man vil, og ikke få lov til å snakke med de man vil, og ikke få lov til å godta venneforespørsler man mottar på Facebook av det motsatte kjønn. At du blir indirekte kontrollert av det mennesket som skal være din nærmeste, uten å skjønne at det er det du blir. 

Å oppleve at partneren blir forbanna av sjalusi på grunn av ting du ikke kan noe for: At noen av det motsatte kjønn snakker til deg. At noen av det motsatte kjønn liker bildet ditt på Instagram. Det var fryktelig ødeleggende for meg. Jeg vil kanskje til og med beskrive det som litt selvutslettende, siden du skylder på deg selv og tror du selv er problemet som ikke innfrir partnerens forventninger til deg. 

Jeg endte opp med å miste mye av meg selv når jeg var i forholdet. Plutselig husket jeg ikke når jeg smilte ordentlig sist lenger. Klærne jeg brukte, var ikke klær jeg egentlig likte selv. Jeg ble sittende mye inne i frykt for å bli "tatt" for å gjøre noe jeg ikke fikk lov til å gjøre av kjæresten min.

 Forholdet påførte meg mye vondt psykisk. Jeg slet i ettertid, skyldte på meg selv, og ble vel i en eller annen grad manipulert til å tro at alt som ikke var bra i forholdet vårt, var min feil. 

Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt meg selv at jeg skulle løpe i motsatt retning. At jeg skulle komme meg unna så fort som overhode mulig. Men det får jeg ikke gjort. Fortid er fortid, og det er fryktelig lite å gjøre med det nå. Klart er det vondt å tenke tilbake på at jeg ble, og ikke minst lot meg behandle på den måten. Derfor ber jeg dere som måtte finne dere i samme situasjon om å komme dere unna. Ikke gjør samme feil som meg.


Ikke bli hos noen som sakte men sikkert ødelegger deg. Du er verdt så mye mer.

MAMMASOM16

Årets prisutdeling for bloggere, best kjent som Vixen blog awards, har nå startet med å ta imot nominasjoner til prisutdelingen sin - som vanligvis finner sted på starten av nyåret i Oslo. 

Bloggen min har blitt en stor del av meg. Jeg har kanskje ikke utdannelse utover ungdomsskolen akkurat nå, men jeg elsker skrivingen - og akkurat det kan man ikke læres eller utdanne seg til. Det er en lidenskap man enten har, eller ikke har.

Når jeg opprettet bloggen som en «helt vanlig» gravid tenåringsjente hadde jeg aldri i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg skulle komme dit jeg er i dag - det var drøssevis av ung mor-blogger på de ulike bloggportalene, og det er det jo også den dag i dag. Jeg hadde ingen tro på at min ville utmerke seg, verken på den ene eller på den andre måten. Jeg har ofte fundert på hva som har gjort utslaget. Hvorfor akkurat min blogg har klart å fenge såpass mange. Jeg vet helt ærlig ikke hvorfor, selv om jeg virkelig hadde likt å få et fasitsvar. Kanskje fordi jeg skiller meg ut på en eller annen måte? Fordi jeg skildrer hverdagen på en ektefølt måte? At jeg er og har vært mye åpen om min fortid, og om livet mitt underveis, selv om det tidvis har vært både tungt og tøft. Og kanskje at jeg skriver på en måte som kan få andre til å kjenne seg igjen. Hvem vet? Men å få en så stor leserskare som det jeg har i dag synes jeg er helt vanvittig å tenke på, og det jeg setter enormt stor pris på hver eneste dag.

Jeg føler jeg har klart å vise en hel masse med bloggen min allerede, og jeg har ikke tenkt til å gi meg med det første. Det er jo ikke akkurat til å legge skjul på at jeg har hatt mye fokus på at bloggen og det å dele livene våre i den graden vi gjør - forhåpentligvis skulle være med på å vise at uansett hvor gammel du er, uansett hva du heter, eller hvor du er fra - så kan du bli en god mamma eller forelder. På et dypere nivå vil jeg si at dette fokuset har vært at om man ønsker noe sterkt - måtte det være å starte eget firma, å bli en god mamma for det kommende barnet ditt, å få den utdannelsen man alltid har ønsket seg, å få til noe - så ikke la fordommer stoppe deg fra å gjøre det.

Aldri la andres meninger stoppe deg fra å klare det du ønsker, hvis du tror du kan få det til. 

Man møter på så ekstremt mange meninger i løpet av livet. Det vet jeg, for det har jeg allerede opplevd på mange måter i ulike situasjoner tross min unge alder. Alt fra hva andre mener du burde gjøre, til hvilke forventninger som er satt til deg. Jeg har, tro det eller ei, forsøkt så godt det lar seg gjøre å tilfredsstille alle disse meningene. Og jeg lover dere: Fra den dagen jeg klarte å akseptere at det ikke er mulig, så ble livet mitt en million ganger bedre. Da klarte jeg å fokusere på det som faktisk betyr noe.

Når du står på gamlehjemmet og ser tilbake på livet ditt, så vil man jo gjøre det med glede, og minst mulig anger.

For når alt kommer til alt, så er det jo faktisk ditt liv. Ikke alle disse menneskene som mener noe om alt som kan menes noe om. Men det blir jo i grunn ikke ditt liv om du går hele livet og prøver å gjøre alle andre tilfreds.


Jeg ble tenåringsmamma. Det man er redd for at skal skje med datteren sin så fort hun får seg kjæreste i tenåringsårene - det skjedde meg. Men jammen har jeg ikke klart meg ganske greit hittil likevel. Jeg har for øyeblikket ikke utdannelse, men i gjengjeld har jeg to barn, som i motsetning til utdannelsen, ikke kunne vente. Jeg har det jeg selv anser som gode verdier, som jeg prøver så godt jeg bare kan og få frem i bloggen. For på bloggen min finner du ikke blogginnlegg om hvilken kroppsdel som er den neste jeg skal operere, og et jevnt over massivt utseende-fiksert syn. Vi lever i et samfunn fullt av press fra alle kanter, et press jeg selv har kjent på da jeg har vokst opp i denne generasjonen. Og et press jeg nå prøver å gjøre det jeg kan for å ikke bidra til. Jeg prøver med det også å vise at å bare være seg selv, er godt nok. Og det å gjøre sitt beste, det er faktisk godt nok det også.

Jeg har venninner som driver med russeplanlegging, og selv sitter jeg hjemme med to barn som begge er under to år gamle. Og det er slik jeg liker livet mitt. Uansett hva andre måtte mene om det.

Jeg ønsker virkelig på ingen måte å gjøre dette til noen tiggerinnlegg. Men hvis du rett og slett liker bloggen min, eller hvis du av en eller annen grunn synes jeg fortjener det, så kan du nominere bloggen til årets prisutdeling for bloggere ved å klikke HER, og å plassere bloggnavnet mitt i den kategorien du føler jeg passer inn i. Å nominere kan man gjøre frem til 17 november, og derfra er det en jury som bestemmer hvem som kommer videre.

Klem!

DET SOM IKKE SKULLE SKJE

Før jeg ble mamma, til og med før jeg skulle bli mamma for andre gang, satte jeg veldig strenge krav til hvilken mamma, og ikke minst: hvilken utgave av meg selv jeg skulle være. Jeg tror mange gjør det. For jeg skulle selvfølgelig ikke bli den som kanskje mistet seg selv litt etter å ha fått barn. Selvsagt ikke. Hva menes med det egentlig? Husker jeg at jeg tenkte.

For jeg hadde nemlig bestemt meg på forhånd: Jeg skulle alltid lage ordentlig middag, hver eneste dag. Grandiosa eller i det hele tatt Toro var fullstendig uaktuelt. Det skulle aldri serveres her hjemme hos meg. Og siden jeg "bare" skulle gå hjemme med en nyfødt, så skulle akkurat det være det siste som skulle være noen problem å få til.

Dessuten skulle jeg aldri begynne å gå i joggebukse foran Fredrik. Jeg skulle ta vare meg på selv, og sette av tid til meg selv. Planlegge fine antrekk slik jeg alltid hadde gjort tidligere. Huske frisør-besøk, kjøpe ny sminke, og nye klær. Stelle meg. Jeg skulle alltid se ordentlig ut, være anstendig kledd, og selvfølgelig ordne meg. Hver dag!

For å si det slik, jeg skulle i hvert fall ikke finne meg selv stående foran Fredrik på en tidlig ettermiddag og få kommentaren "Oi, Jessica? Nå ser du skikkelig «mamma» ut!"

Det skulle ikke skje. Neinei. Aldri i verden!

Jeg husker jeg synes det var så innmari rart hvordan enkelte mødre mente at de av og til ikke rakk å lage middag etter at de fikk barn. At de ikke rakk å dusje, eller at de ikke rakk å finne tid til en etterlengtet frisørtime for å ta den jævla etterveksten. Tull! Tenkte jeg. Man rekker det man vil, det handler om prioriteringer!


Vel. I dag, etter snart to år som mamma, kan jeg definitivt innrømme det: Jeg legger meg fullstendig flat!

DET BLE FOR MYE FOR MEG

Dere som har fulgt oss en stund vet jo at jeg snakket om et nytt TV program for en stund siden, men at ingenting var sikkert enda. Flere av dere har lurt på hvordan det går, så derfor tenkte jeg å svare litt på det.

Tidlig i sommer ble jeg nemlig kontaktet angående en ny TV serie som skal begynne å gå på tv etter hvert utover vinteren/våren, og som skulle bli filmet nå i høst. De som jobbet med å finne aktuelle mennesker til programmet hadde funnet bloggen min og synes vi virket interessante. Dette synes vi selvfølgelig var kjempemorsomt. Vi snakket både oss imellom og med de som kontaktet oss om hva det skulle gå ut på, hvordan filmingen ville foregå, og så videre. Dette fordi både Fredrik og jeg vil føle oss trygge på at vi blir fremstilt slik vi er om vi skulle være så heldige å få bli med på dette. For meg har det alltid vært litt småskummelt og i det hele tatt skulle bli intervjuet, fordi jeg har vært redd for at ting jeg sier blir vinklet på en annen måte enn hvordan jeg mener det, eller at jeg bare generelt blir fremstilt på en måte som ikke er "meg" selv om jeg ikke nødvendigvis sier eller gjør noe galt.

Tiden gikk, og i september sendte vi inn ordentlig presentasjonsvideo av oss, samt videoer med Leo. Dette på forespørsel av de vi hadde kontakt med. Kontaktpersonen vi hadde tok det videre, og de var fortsatt veldig interessert i å ha oss med. Vi skulle sende noen flere videoer også, og de var veldig positive. Etter hvert fikk vi beskjed om at filmingen ville foregå utover høsten, fra rundt Noah ville komme til verden og videre utover. Jeg begynte å kjenne tvilen, men tenkte det sikkert kom til å gå greit dersom vi fikk muligheten til å være med, for det hadde vi jo begge veldig lyst til.

Derfra gikk det bare nedover, Leo ble fryktelig mye syk en periode (dette nevnte jeg jo også her på bloggen) og jeg begynte å kjenne litt mer på at det kanskje ikke var så lurt på begi seg ut på dette når Noah snart skulle melde sin ankomst i tillegg. Plutselig ble det rett og slett for mye for meg, og magefølelsen som hele tiden hadde kjentes så god ut, sa plutselig nei. Av hensyn til det nye familiemedlemmet vårt, og hvor tøft det potensielt kunne bli. At vi da kanskje skulle ha filming og innspilling å skulle tenke på i tillegg, ble for mye - følte jeg. Derfor endte det med at vi trakk oss.

Er det en ting jeg har lært, så er det at det er lurt å følge magefølelsen. Og selv om det selvsagt er litt kjipt å tenke på at vi kunne hatt den muligheten, så angrer jeg ikke på det i dag! Grunnen til at jeg skriver dette er vel egentlig fordi jeg føler at det er så mange bloggere som snakker om spennende prosjekter som man aldri hører noe om igjen, så jeg ville bare være åpen om dette. Og kanskje kommer det til og med nye muligheter i fremtiden! ♥



GLAD JEG IKKE VISSTE HVA JEG HADDE I VENTE!

Gjett hva? Helt borte vekk i ammetåken innså jeg i dag at det er to år siden jeg opprettet bloggen nå. Herregud. 2 år. Litt morsomt er det jo at jeg opprettet den helt tilfeldig i bilen til mammaen min når jeg var på besøk hos henne i Gjøvik. "Skal jeg bare lage meg blogg eller, mamma?" 

"Ja, hvorfor ikke" svarte hun i det hun startet bilen. Og så gjorde jeg det. En så liten ting, som skulle vise seg å få så stor betydning.

Bloggen min har vært med meg på en reise som har gjort meg til den jeg er i dag, på godt, men også på vondt. Den ble faktisk opprettet nøyaktig 11 oktober 2014. Nærmere forklart: En dag etter at det ville vært 2 år til Noah skulle komme til verden. Takk Gud for at 16-årige meg gravid i uke 17 med Leo, ikke visste hva jeg hadde i vente de neste to årene. Og at jeg ikke visste at jeg to år senere kom til å sitte her med to barn, et brudd bak meg, og veldig mye motgang. Da er jeg faktisk ikke sikker på om jeg ville opprettet bloggen. I dag er jeg selvfølgelig veldig glad for at jeg gjorde det likevel ♥

Jeg er ikke bitter på alle menneskene som har prøvd å gjøre ting vanskelig for meg, etter at jeg gjorde meg ekstra synlig og utsatt ved å opprette bloggen som ung gravid. Å være bitter kommer man ingen vei med. Jeg ser kun tilbake på tiden som blogger som en tid jeg har lært en hel masse, og jeg håper jeg har muligheten til å skrive i flere år i fremtiden!



Det er faktisk helt rart hvor mye som ville vært annerledes i dag om jeg aldri hadde klikket meg inn på «Opprett din egen blogg» den tidlige formiddagen den gang!

Klem

KAN IKKE HUSKE SIST!

I morgen er det torsdag allerede, og Leo har planer om å være borte fra oss noen timer på ettermiddagen for å tilbringe litt tid med farmoren sin! Fredrik og jeg kommer nok til å føle at vi brått er blitt sendt på ferie når vi kun har ett barn å passe på. Haha! Jeg snakket med Fredrik om det i stad, og ingen av oss kan faktisk huske sist vi hadde barnefri over natten, og jeg husker knapt sist gang Leo var borte fra oss mer enn et par timer ute på tur. Vi har jo som kjent ikke akkurat veldig hyppige episoder med barnepass, noe vi har tatt et valg om selv. Våre barn, vårt hovedansvar. 




Før jeg delte her på bloggen etter vi hadde fått Leo at vi selvfølgelig ikke hadde mye barnevakt, var det akkurat som at folk forventet at vi hadde mye hjelp. At mange forventet at vi ikke var i stand til å ta det selv, og vi hørte ofte at "Men dere får vel veldig mye hjelp?" når vi kom i snakk om Leo og at vi bodde for oss selv med ham.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i å ta i mot hjelp - vi er jo så heldige som har et bredt nettverk rundt oss av familie som mer enn gjerne stiller opp for oss om vi skulle trenge det, men når vi har valgt å sette barn til verden, så synes vi at det ansvaret skal ligge på oss - ikke på de rundt oss. 

Jeg ser selvsagt ingenting galt i å ha barnepass en gang i blant, men å "sette av" barna hos besteforeldre eller annen nær familie store deler av tiden er overhode ikke noe vi kunne ha funnet på å gjøre. Det kunne ikke falt oss inn!

Barna er jo den største gleden i livet vårt, og selv om det kan være deilig å ha litt fri en gang i blant - så savner vi Leo i det han er ute av dørene her hjemme. Da snakker vi om han, vi lurer på hva han gjør, og smiler litt for oss selv når vi tar oss i å komme på ting han gjør som vi ler godt av.

Nå er begge herlighetene i seng, og vi skal prøve å få tatt igjen litt tapt kjærestetid før Noah våkner for å få litt mat igjen ♥ Håper dere har en fin kveld!

ET LITE SJOKK!

Hei alle sammen!

Her er det full fart som vanlig, og i natt var vi (Minus Leo) ikke i seng før klokken tre på natta. Var ganske utmattet når vi endelig sovnet, men Noah og jeg sov godt ut til morgenen i dag - og fikk heldigvis tatt igjen en god del tapt søvn. Og kost masse ♥

Jeg må virkelig innrømme at jeg hadde nok glemt litt av hvordan det var å ha en nyfødt baby, akkurat slik jeg trodde jeg kom til å gjøre. Utrolig hvor fort man glemmer, det er jo strengt tatt ikke evigheter siden Leo var baby heller. Men likevel, det har vært et lite sjokk! Det er uvant å ha noen som er så til de grader avhengig av deg, på en helt annen måte enn hva jeg er vant til at Leo er. For jeg er jo kun vant til å ha Leo, og det har jo i mange måneder allerede vært en vanesak for meg å kunne ta meg en tur ut på butikken eller på kjøpesenteret alene for å handle. Nå som jeg fullammer Noah kan jeg jo ikke bare dra noen steder uten ham, han må med uansett hvor jeg skal!

Følelsen av å ha noen som er så avhengig av deg synes jeg er veldig god, og jeg kjenner den godt igjen fra sist gang og det sjokket jeg kjente på den gangen også. Tanken på at jeg er så viktig for det lille mennesket som vi skal ta vare på så godt vi bare kan. Dessuten vet jeg jo hvor fort denne tiden gikk med Leo før han helst bare ville gjøre alt selv og nærmest over natten ble fryktelig selvstendig, og plutselig var han ikke avhengig av meg på samme måte lenger i det hele tatt. Babytiden er gull verdt, selv om den kan være ufattelig krevende av og til.


Det tar nok litt tid for meg å venne meg til alt dette med to barn, akkurat slik det tok litt tid å venne meg til alt når jeg ble mamma første gang. Dagene går, og vi skal bruke resten av denne fine kvelden på pizza og masse kos med storebror mens Noah sover. Leo skal aldri føle at han er glemt eller at han ikke blir sett, selv om Noah er så avhengig av meg som det han er. Ønsker dere alle en kjempefin lørdagskveld ♥

VILLE IKKE BYTTET DET UT FOR ALT I VERDEN!

Jeg kikker ned i fanget mitt, og der ligger han. Et perfekt bittelite menneske, som vi har visst om i 9 måneder, og som vi møtte for under to uker siden - men som vi allerede nå merker at vi ikke kan se for oss et liv uten. Det er rart hvordan noe så lite kan forandre så utrolig mye.

Bare noen timer etter at lillemann kom til verden fortalte jeg Fredrik at dette ikke kunne være siste gang vi var på sykehuset for å bli foreldre. Det føltes ikke riktig at jeg aldri skulle være så heldig å få oppleve å bli mamma igjen, og jeg tenkte (enda hvor sykt det høres ut) at en gang i fremtiden, så vil jeg gjerne ha flere barn. Selv rett etter jeg hadde vært gjennom den vondeste opplevelsen hittil i mitt liv, keisersnittet med Noah. Og selv etter legen hadde vært inne på rommet vårt og gitt meg streng beskjed om at hvis jeg skal ha flere barn i fremtiden, så skal de også tas med keisersnitt. 




Av og til, når jeg ammer Noah sent om kvelden, og Fredrik og jeg enda ikke har rukket å spise middag, samtidig som at Leo trasser og legger seg langflat utover stuegulvet mens han synger så høyt at jeg er redd han vekker naboene - så kikker jeg bort på Fredrik. Og så rister han litt på hodet mens han smiler, og så smiler jeg tilbake. For jeg vet at vi aldri ville byttet det ut for alt i hele verden.

Jeg legger ikke skjul på det: Jeg er sliten! Og vi synes ikke to barn føles som ti en gang. Likevel: Sliten og trøtt. Men jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig før, som det jeg er akkurat nå ♥

MAGEBILDE ETTER FØDSEL?

Jeg har fått spørsmålet flere ganger nå, og jeg tenkte derfor å skrive mine tanker rundt det å poste bilder av kroppen sin kun få dager etter fødsel - slik to av Norges største bloggere har gjort nå nylig etter å ha fått sine nyfødte.

Her på bloggen min kommer det ingen magebilde etter fødselen av meg. Verken nå eller om en måned. Jeg har bestemt meg for å ikke ha et unødig fokus på kropp her på bloggen min fremover, selv om jeg har postet bilder av kroppen min her inne tidligere etter svangerskapet med Leo.

Jeg er selvfølgelig kjempestolt av kroppen min etter å ha båret frem mitt andre barn, men jeg trenger ikke et bilde av kroppen min på bloggen min for å bevise det. Trenger man egentlig å poste et bilde av kroppen sin etter fødsel for å være stolt? Jeg kjenner ingen behov for det, selv om jeg er nokså stolt.

Jeg nekter å bruke denne dyrebare første tiden med babyen min til å tenke, bekymre meg, eller ha fokus på kropp. Hvilken klesstørrelse jeg har eller hvordan jeg ser ut, hva betyr vel egentlig det akkurat nå? Jeg vil kose meg med min lille, og ha fokus på det som faktisk betyr noe for meg. Hvordan kroppen min ser ut har jeg med hånden på hjertet ikke ofret en tanke helt til jeg fikk spørsmålet om jeg skulle poste et slikt bilde. Og for å være helt ærlig, så er det slik jeg synes det bør være. Bare tanken på at andre nybakte mødre fokuserer masse på kropp i barseltiden synes jeg er veldig trist, dessuten tror jeg neppe det er særlig sunt. Jeg vil i hvert fall ikke være med på å bidra til et økt kroppsfokus blant nybakte mødre eller gravide.


Så her har dere mitt 5-dager etter fødsel bilde. Og det er av gutten min. For det er han som har mitt fulle fokus nå ♥

HVORDAN SKAL DET GÅ?

Mandagen er over, og klokken har løpt fra meg i dag også. I natt våknet jeg sikkert 15 ganger alene bare på grunn av diverse gravidplager. Artig, det! Haha, nei - ikke akkurat. Heldigvis har jeg muligheten til å sove litt ut på morgenen nå som Fredrik leverer Leo i barnehagen hver morgen, og det utnytter jeg til det fulle. Men jeg kjenner litt på at jeg skulle ha fulgt han til barnehagen selv. Har litt dårlig samvittighet, som jeg egentlig har funnet ut at jeg har mye av etter jeg ble mamma. Dårlig samvittighet for ditt, og dårlig samvittighet for datt. Føler litt på at det er jeg som skulle ha trillet ham i vognen sin opp til barnehagen mens han sitter i den forventningsfull og smiler bredt. Dessuten savner jeg han så vanvittig når jeg går alene hjemme på dagtid. Noen dager er det faktisk litt vondt!

Klokken nærmer seg nå 23.00, og disse dagene hvor jeg er litt ekstra plaget av gravidplagene som dukker opp fra tid til annen merker jeg godt at bloggen blir litt borte i alt annet. Ikke fordi jeg ikke prioriterer å få oppdatert dere tilstrekkelig, men fordi jeg rett og slett ikke rekker å komme så langt at jeg får oppdatert så mye som jeg egentlig vil, før dagen er omme. Noen ganger slår tanken meg om hvordan jeg skal rekke alt når andremann kommer. Hvordan i alle dager skal det gå?! Det MÅ jo bare gå :-)

De første dagene etter lillebror kommer, kommer vårt fokus her hjemme til å være på ham. Og Leo, naturligvis. Akkurat slik vi valgte å gjøre det med Leo sist. Den første tiden får man aldri tilbake, og jeg må også bare nevne det selv om det er tidenes klisje: Nyfødt-tiden går så alt for fort.

Jeg vil ikke sitte oppslukt i mobil og pc når lillebror er kommet til verden, og i tiden rett etter fødselen. Men likevel, med Leo fikk jeg fint tid til å oppdatere bloggen og dere dagene etter han hadde kom til verden, uten at jeg i dag sitter og føler på at det gikk utover Leo eller den første tiden hans med oss på noen som helst måte. Men denne gangen er det jo litt annerledes, for vi kommer ikke bare til å ha en liten å ta hånd om: Men to!

Jeg kommer til å gjøre mitt aller beste med bloggen i tiden fremover, både før og etter lillebror er kommet! Det gjør jeg jo fordi jeg simpelthen elsker å oppdatere og dele med dere. Og jeg håper dere gleder dere like mye som jeg gjør. Selv om det helt sikkert vil dukke opp noen dager underveis hvor tiden blir knapp. For barna skal jo selvfølgelig alltid komme aller først ♥

"FAREN DIN ER SIKKERT STOLT AV DEG"

Jeg tror alt det negative jeg har måtte oppleve i forbindelse med å ha opprettet denne "unge mammabloggen" - har vært vondere for mine foreldre enn det har vært for meg.

Derfor vil jeg bare si noe om det i dag.

Foreldrene mine har ofte fått gjennomgå på grunn av min unge alder og to graviditeter. Det har ofte vært ting mye ufint som har blitt kommentert så fort noen bare har lest bloggnavnet mitt, deriblant "Her har foreldrene sviktet" eller "Faren din er sikkert stolt av deg" 

Jeg følte mye behov for å forsvare meg tidligere - forsvare meg mot hvorfor jeg har valgt som jeg har gjort, og ikke minst foreldrene mine. Nå har jeg mye lettere for å bare akseptere det når noen har bestemt seg for at jeg er en hjernedød gravid 18-åring som bare «ble litt for full på fest» og som «garantert har foreldre som ikke lærte meg om prevensjon»

Man må bare børste det av seg, og jeg vet jo godt at det de sier ikke stemmer. Jeg skjønner jo også at jeg ikke får forsvart meg mot alt uansett hvor mye tid jeg hadde valgt å bruke på det. Jeg har kommet frem til at det ikke nytter å forklare sannheten til noen som ikke vil høre sannheten, men som heller foretrekker å leve i en verden hvor deres førsteinntrykk (Eller fordommer) er fakta. Ja vel - Da får jeg bare være en av «de som hadde foreldre som ikke lærte bort om prevensjon» i deres øyne, da. Det er uansett mye bedre enn å være en av de som ikke evner å se verden i annet enn sort hvitt.

På bildet ovenfor ser dere en nybakt mamma. Og den lille sønnen min, som bare var en uke gammel den gangen bildet ble tatt.

Og når jeg ser på bildet av meg selv, så ser jeg noen som har vokst opp med to flotte foreldre. Som har lært meg å stå opp for meg selv, mine valg, og mine verdier. Som har lært meg hva som faktisk betyr noe i livet.

Foreldrene mine har både latt meg og sett meg feile når jeg har vokst opp, og jeg har måtte ta konsekvenser. De har vært åpne med meg, vært ærlige med meg, og de har også vært strenge med meg. De har oppdratt meg til å kjempe for det jeg tror på, det som betyr noe for meg. Og til å aldri gi opp - uansett hvor mørkt ting kan se ut noen ganger.

De har i stor grad vært med på å forme den jeg er blitt i dag. Og de har gjort en forbanna god jobb. De har stått på sidelinjen hele tiden og fortalt meg at jeg kan klare det jeg vil. Få til akkurat det jeg vil. Og at de alltid vil være der for meg, som hjelp, som støtte, og som alt annet. Uansett hva som skjer!

Jeg håper mamma og pappa ser at de er grunnen til at jeg takler det som møter meg, uansett hva det måtte være, slik jeg gjør. Hvordan jeg finner løsninger og klarer alt, hvordan jeg håndterer alt ansvaret jeg har, og hvordan jeg står på egne ben.

Fordi alt det kommer fra et sted.

DU BETYR SÅ MYE!

September for nøyaktig tre år siden, ble vi enige om å ta et skritt videre. Vi ble sammen. Jeg bodde i hjembyen min, og du bodde her i Larvik, i din. 

Jeg må nesten le når jeg tenker tilbake på alt vi har måtte gjennom, og hvor herlig det er å tenke på at vi står her sammen i dag. Vi har vært gjennom både avstandsforhold og barn - Og vi har, mot alle odds, hittil kommet oss helskinnet ut av det. Tross alderen vår. Vi falt en gang i fjor høst, men klarte å reise oss. For oss er det det som betyr noe nå i ettertid.

Er det kanskje litt tidlig å juble over at vi fortsatt er sammen? Mulig. 

Betyr det at vi ikke skal kunne glede oss over å kommet hele veien hit, sammen? Nei!
Vi er enda veldig unge. Men vi har forstått at det ikke betyr noe hva andre mener og tror om forholdet vårt, så lenge vi er enige. Vi ønsker å oppleve fremtiden sammen. Vi ønsker å leve sammen. Så får fremtiden bare komme, og så tar vi det derfra.

Jeg trodde jeg elsket deg før vi fikk barn. Men nå vet jeg hvor feil jeg tok! I dag vet jeg at jeg elsker deg. Jeg elsker oss. Vårt rare, morsomme, og givende forhold.

Du får meg til å føle meg som verdens fineste på de dagene jeg føler meg jævligst. De dagene jeg sitter i joggebukse og hettegenser, helt uten sminke når jeg ligger med influensa på sofaen. Og jeg aner ikke hvordan du har klart, eller hvordan du fortsatt klarer det. Men jeg vet at det ikke er noe man møter hver dag.

Vi har ikke et perfekt forhold. Hva er "perfekt" sånn egentlig, uansett? Vi har et godt fungerende et, og akkurat det betyr mer for oss enn at ting må være plettfritt og perfekt. Du har sett meg på mitt verste, og jeg har sett deg på ditt verste. Vi vet akkurat hvilke knapper vi skal trykke på for å irritere hverandre, og jeg føler jeg kjenner deg så godt som det er mulig å kjenne noen. Jeg har jo faktisk kjent deg siden 2012 - i 4 år. Hva som har skjedd, både med livene våre separat underveis, og hvordan vi begge har vokst og blitt noen helt andre enn hvem vi var for 4 år siden, når vi først traff hverandre.

Vi har nok uendelig mange kamper igjen. Det at «Det garantert kommer til å bli slutt mellom oss en dag» er nok ikke noe vi kommer til å slutte å få høre med det første. Men det er greit, og det er fullt forståelig. Jeg vet veldig godt hva tallene på statistikken sier om unge foreldre - for det blir jeg stadig påminnet hver gang jeg ytrer at jeg håper at vi kan holde sammen selv om vi fikk barn tidlig. For selv om statistikken viser at det blir slutt for de fleste, vet jeg også at noen få, unge foreldre, klarer å holde sammen. Jeg håper at vi er en av dem!

For ettersom tiden har gått - har jeg innsett en veldig viktig ting: Jeg er ikke lenger redd for fremtiden. Jeg er kun redd for en fremtid uten deg.


Ja, og nå som muligheten byr seg.... Sokkene dine du alltid kaster på gulvet ved sengen på soverommet vårt skal i SKITTENTØYSKURVEN ;-) Den som står på badet, vet du. Det er ikke vanskelig, jeg lover!

Takk for noen givende år, på alle mulige måter. Måtte vi klare oss gjennom alt som venter i tiden fremover. For tøft har det vært, og tøffere blir det nok. ♥

RART Å SE TILBAKE PÅ..

Jeg synes alltid det er like rart å se tilbake på livet mitt før jeg ble mamma.

I dag fant jeg igjen noen bilder som jeg tenkte å dele med dere. Når jeg bladde gjennom de så kjenner jeg plutselig igjen alt fra tiden bildene ble tatt på. Dere ser jo kun bilder av en 14 og 15 år gammel jente. Jeg ser også alle minner og tanker som ligger i de gamle bildene av meg. Både vonde og utrolig mange gode. Kjærlighetssorgen jeg egentlig hadde når jeg tok bildet av meg smilende. Hva jeg gjorde den dagen jeg hadde på meg den hvite toppen, og hva jeg tenkte for meg selv når jeg gikk til bussen samme morgen.




Før livet ble snudd på hodet 
Det er veldig rart å vise dere denne "meg" (Misforstå meg rett, jeg er jo samme person) men dere kjenner meg jo ikke slik. Dere kjenner meg jo som mamma. Jeg kjenner meg jo nesten ikke igjen på disse bildene. Jeg føler at jeg har blitt en annen person etter jeg fikk Leo, for så mye føler jeg faktisk at jeg har forandret meg.

Jeg lurer på om jeg kommer til å sitte i fremtiden om noen år og tenke det samme. Når barna har vokst til, og blitt større. Om jeg kommer til å tenke tilbake på meg selv og livet mitt slik det var i dag, og tenke at jeg har forandret meg noe helt enormt. Og høre på gamle sanger som minner meg om tiden jeg går gjennom nå. 

Å huske og tenke på det som har skjedd i fortiden, og lure på hvor i livet jeg hadde vært om jeg ikke hadde tatt valgene som førte meg dit jeg er. Akkurat slik jeg gjør i dag!

AV OG TIL GLEMMER JEG AT JEG ER 18 ÅR

Tidligere i dag har vi spilt inn en liten prøvefilm-video sammen hvor vi skulle svare på noen spørsmål sammen med Leo, og det gikk i grunn veldig greit! Det er så rart å se seg selv på video, kommer nok aldri til å bli helt vant til det! Det var en videopresentasjon av oss som en familie som vi skulle sende inn. Spennende! Vi er vant med at alderen vår og det at vi er unge ofte er sentral, ofte på grunn av bloggen, og det ble den av naturlige årsaker i dag også.


Det er egentlig litt morsomt, for det første spørsmålet vi får fra ukjente er ofte "Hvor gamle er dere?" Eller "Om det er jeg som er mammaen?" Men vi tenker lite over alderen vår nå selv nå lenger, selv om vi til stadighet påminnes av nye omstendigheter og nye mennesker. Alt faller oss så naturlig med å være foreldre, og det siste jeg tenker på når jeg triller til barnehagen med sønnen min er at jeg "kun" er 18 år og akkurat myndig. Vi lever jo bare som alle andre småbarnsfamilier. Står opp og leverer Leo i barnehagen, Fredrik drar på jobb, vi henter Leo i barnehagen, spiser middag, leker og finner på mye morsomt med sønnen vår, og vi drar på besøk til familie og venner. Spiser ute en gang i blant, handler nye klær når gutten vår har vokst ut av de gamle, og har egne jobber.

Klart, sånn en sjelden gang kan jeg stoppe opp og tenke litt på det. Hvordan andre på min alder snart er ferdig med videregående, og jeg på den andre siden snart har to barn. Hvordan de bor hjemme hos foreldrene sine, og jeg på min side har flyttet ut for over to år siden. Hvordan jeg lever med massevis av ansvar, og de kun har seg selv å tenke på. Hvordan det er rart at man kan leve så forskjellige liv.

Vi er jo selvfølgelig klare over at vi er unge, for det er vi jo - Og sånn er det bare. Men alderen vår er ikke i fokus her hjemme hos oss. Av og til, kanskje til og med ganske ofte, glemmer jeg bort alderen min. Barna er jo det viktigste vi har, på samme måte som at barna til eldre foreldre er det viktigste de har. Man elsker dem til døden uansett hva, og uansett hvor gammel man selv er.

GJESTEINNLEGG: DEN VONDE TIDEN

GJESTEINNLEGG SKREVET AV MIN SAMBOER

Når vår neste sønn kommer i oktober, har det nøyaktig gått et år siden jeg gjorde min største feil noen sinne.

Ja, jeg gjorde det slutt med Jessica, og ja jeg angrer meg noe så voldsomt. Er så overlykkelig av at vi fant hverandre tilbake. Vet seriøst ikke hva jeg skulle gjort uten henne og Leo. Der og da føltes det som den beste beslutningen for meg, men i ettertid ser jeg hvor dum jeg var. Hvor patetisk og selvopptatt jeg var. Tenkte kun på meg selv og ingen av de som var rundt meg. 

Og jeg vil bare beklage meg igjen og igjen til Jessica og Leo, jeg vet hvor vondt Jessica har hatt det pga feilen min.


Jeg har lekt meg litt med tanken på hva vi ville gjort om vi hadde kommet dit at vi flyttet fra hverandre. Og jeg må si at jeg hater tanken. Jeg hadde flyttet hjem og bodd annenhver uke hos mor og far, kanskje flyttet alene ut etter hvert. Og de helgene jeg hadde fått se Leo hadde jeg nok måtte bo hos Jessica i Gjøvik. Og ellers hadde jeg fokusert på skole og jobb. Så mye tid fra sønnen min, og fra Jessica. Får tårer i øynene av tanken på det nå.

Jessica skulle kjøpe seg en leilighet i Gjøvik der hun og Leo kunne bodd trygt sammen. Uten meg, tingene mine og maset mitt. Der hun ville blogget fra, hatt Leo i barnehagen og gått på skole selv.

Det høres kanskje ikke så ille ut for dere, men tro meg. Det å stå midt oppe i det og snakke om det og å vite at dette ikke bare er en sånn dustete krangel, men at det faktisk skulle skje.... Eller at det var meningen det skulle skje da. Det var langt ifra morro. 

Jeg vet jeg har skrevet det før. Men fedre som bare drar fra barn og samboer/kjæreste/kone pga vanskelige tider.. Skjerp dere! Og ikke gjør den samme feilen som meg å bare la tiden gå uten å si ifra og uten å gi kjæresten muligheten til å jobbe med forholdet med deg. Ta tak i problemene og gjør noe med det. gi det et forsøk.

Man kan komme seg gjennom det.!

Vet det er den største klisjeen noen sinne men du vet ikke hva du har før du mister det! Og jeg mistet det. Var bare heldig som fikk det tilbake. 

Dette var kanskje ikke det mest inspirerende blogginnlegget eller et humoristisk innlegg. Men det er viktig. Og det er så rart å tenke på hvordan livene våre påvirkes av noen "små" beslutninger og valg. 

Helt til slutt vil jeg bare si hvilken fantastisk mor Jessica er og hvor glad og forelsket jeg er i henne.

Ha en fin dag videre. skal nyte resten av ferieuka mi med mine kjære <3 

DETTE BLIR SPENNENDE!

Hei dere, og riktig god kveld!







I dag har vi vært på grillfest med moren til Fredrik og flere i familien hans, noe som var kjempekoselig. Leo fikk løpt rundt i hagen, og vi andre koste oss med grillmat. Noe det har blitt lite av denne sommeren fordi været ikke akkurat har vært på topp, for å si det sånn. Når vi kom hjem var jeg egentlig ganske sliten i hodet og kropp, og vi bestemte dermed at vi skulle tilbringe resten av dagen inne. Det har pøsregnet her i hele ettermiddag og kveld, så jeg har tro på at vi tok rett valg med å bli inne. Haha!

 Jeg ville bare så gjerne nevne dette for dere! Før helgen snakket jeg med en veldig hyggelig dame angående noe som er veldig spennende. Jeg har hatt kontakt med noen andre som har hatt med dette prosjektet å gjøre tidligere, men det var før sommeren så det er en stund siden. Jeg synes prosjektet hørtes utrolig spennende ut etter å ha fått litt mer og utfyllende informasjon, så jeg snakket en del med Fredrik om det, og han var enig. Ingenting er sikkert enda, men det er snakk om å være med i et tv-program som er nytt, så vi skal bruke morgendagen på å filme litt her hjemme som skal sendes inn til dem rett over helgen. Så får vi vel etter hvert vite om vi får bli med eller ikke, for som sagt er det helt i startfasen hvor de lette etter aktuelle folk. Det blir i hvert fall veldig spennende, og jeg skal virkelig sørge for å få med meg programmet uansett om vi ender opp med å få bli med eller ei. Det skal være helt sikkert :-)

Nå skal Fredrik og jeg kose oss med iskrem og film. Elsker lørdager! Herregud, jeg har hatt så lyst på iskrem i hele dag at jeg nesten har gått på veggen! Skikkelig matkick. Håper dere har en fin lørdagskveld! Søndag igjen i morgen, det skal bli godt, og vi skal sørge for en god avslutning på nok en fin uke ♥

EN SLUTT PÅ RYKTENE.

I oktober i fjor hadde jeg blogget i to år. Og jeg lærer og hører fortsatt nye ting om meg selv hver dag, som jeg ironisk nok ikke har fått med meg selv en gang.

Jeg skal ikke lyve å si at det ikke (til tider, riktig nok) har vært en liten utfordring for meg å skulle møte mye rykter og usanne spekulasjoner. Jeg har selvfølgelig skjønt at det er noe jeg til en viss grad må regne med når jeg selv har valgt å ha en åpen, offentlig blogg om mitt liv og min familie. Hvor jeg utleverer meg og mitt liv, dog innenfor rimelighetens grenser.

Jeg er overhodet ikke vant til det, og det kommer jeg nok heller aldri til å bli. Det som forundrer meg mest er egentlig ikke ryktene og spekulasjonene i seg selv - men hvordan såpass mange tilsynelatende oppegående mennesker bare sluker alt de får høre rått uten å stille et eneste spørsmål.

Så lenge det er negativt ladet, selvfølgelig. For det er tydeligvis veldig enkelt å tro på stygge rykter om andre mennesker, men å tro på at de samme menneskene faktisk gjør noe bra - nei, det er ikke like enkelt, gitt. Hadde det bare vært det!

Jeg har akseptert at det ikke er noe jeg kan gjøre med verken rykter eller spekulasjoner. Jeg kan ikke og vil heller ikke bruke bloggen min til å sitte å forsvare meg dagen lang, for det er ikke formålet med bloggen min, og jeg ønsker ikke at bloggen min skal være en slik arena. Selv om jeg er klar over at den tidvis har vært det, fordi jeg har følt et behov for å forsvare meg. For jeg er mer enn gjerne ærlig om at det kan være vanskelig av og til. Spesielt når disse ryktene omhandler mennesker som jeg er glad i, de rundt meg. Og at de frister å oppklare saken gjennom bloggen når jeg ser fra utsiden at det bare er en stor misforståelse.

Jeg skulle ønske jeg ikke følte at jeg måtte poste dette blogginnlegget, men det gjør jeg. 

Nei, Fredrik bor ikke med meg kun fordi jeg har fått to barn med meg. Nei, du så ikke Fredrik i går sammen ei annen jente i byen, han hadde fri og tilbrakte nemlig dagen med familien sin.  Vi håper så inderlig at vi klarer å ha det så bra sammen i fremtiden som det vi har det nå. Men livet har ingen garantier, det vet vi jo.

Ja, jeg har venner. Nei, jeg skriver ikke mye om dem på bloggen, men det betyr på ingen måte at jeg ikke eier venner.

Ja, klart har vi kontakt med Fredrik sin familie! At det ikke ser slik ut på bloggen er for øvrig helt OK, alt som skjer i virkeligheten kommer ikke frem på bloggen min. Sånn vil det alltid være. Faren til Fredrik stiller alltid opp for oss om vi trenger hjelp til noe eller om vi trenger barnepass (Dette misbruker vi overhodet ikke selvfølgelig) og moren til Fredrik gjør det samme. De er begge flotte, og gode besteforeldre for Leo, og kommer til å bli flotte besteforeldre for den nye gutten vår også.

Det samme gjelder selvfølgelig også mine foreldre, som også er en stor del av våres og barnas liv. Det samme gjelder søstrene mine.

Og så sånn helt på tampen her..

Uansett hva jeg gjør, og uansett hva jeg skriver, så vil det være galt for noen og noen vil velge å vri det ut av proporsjoner.  Det vil alltids være de menneskene som kan stå å se på at du går på vannet om så, men som likevel bare vil reagere med et gisp og deretter si at det er fordi du ikke kan svømme.

Folk ser det de vil se, og tror på det de vil tro på. 

Jeg får ikke forsvart meg mot all møkka som kommer inn daglig, men jeg vil ikke føle at jeg må gjøre det heller. Det ville vært et evigvarende sirkus som jeg ikke har energi eller overskudd til å forholde meg til, og for å være helt ærlig tror jeg ikke det hadde vært særlig sunt for meg heller. 

Bare enkelt og greit, neste gang du hører eller leser noe om noen: Det er lov å være kritisk. Det er lov å stille spørsmål. Du er ikke pliktet å tro på alt du hører.

Man kan faktisk velge å tenke litt selv. 

LYKKE ER

Dette.


Hei dere!

Er så stresset og sliten om dagen, trenger litt tid til å komme meg ordentlig på beina igjen..

Ikke så rart det i grunn, og har egentlig ventet på det nå en stund. Føler meg helt elendig og har konstant dårlig samvittighet - Men det verste er følelsen av å ikke strekke til. Da spesielt her på bloggen. Jeg trenger hvile, og i natt skal jeg gjøre et iherdig forsøk på å få meg mer enn tre timer søvn, og det ser jeg virkelig frem til - Og så gleder jeg meg noe vanvittig til skolestart og bedre tider for bloggen! Det håper jeg dere også gjør :-) Høsten blir så alt for spennende.

Ønsker dere en herlig onsdagskveld videre, fine lesere ♥

STOPP med det!

Trenger en liten utblåsning her i dag: 

Hva i alle dager er det som får gutter og menn til å tro at å sende bilder av deres edle deler er en god ide? Og da tenker jeg spesielt på å sende slike ufine bilder til vilt fremmede mennesker over Internett, og i dette tilfellet: Til meg - En sliten og trøtt gravid småbarnsmor. Jeg vil ikke se, jeg vil ikke vite, og jeg vil definitivt ikke ha det sendt på meldinger, facebook-meldinger, eller på snapchat slik at jeg får det slengt rett i trynet ettersom jeg aner fred og ingen fare helt til det er åpnet. 

Hva er greia her? Kan noen forklare meg? 

Jeg har kjæreste, jeg har barn, jeg er til og med gravid (!) Men likevel ser det ikke ut til at det skal være noen hindring for disse menneskene. Hva forventer de som sender slike bilder til svar? "Åh, så fin"? 

Jeg har opplevd VELDIG mye rart på sosiale medier siden bloggen min begynte å bli lest av mange. Jeg har fått alt fra spørsmål om giftemål fra vilt fremmede (Altså, igjen: Hva forventes til svar?!), til desperate mannfolk som sender meg slibrige meldinger som jeg aldri svarer på eller i det hele tatt ønsker å motta, for å så motta en rekke lite hyggelige meldinger fra de forbanna kjærestene deres som selvfølgelig går løs på MEG fordi kjærestene deres er kronidioter. Ja, unnskyld at typen din er en drittsekk da - Det er selvfølgelig min feil! ;-)


Senest i dag måtte jeg blokkere en mann som telefon-terroriserte meg på Facebook, han sa at om jeg ikke svarte kom han bare til å fortsette å ringe helt til jeg svarte og at jeg ikke hadde noe valg...? Ellers er det til stadighet videoer og bilder av ymse slag (Tror IKKE jeg trenger å gå nærmere inn på det) samt talemeldinger sendt både her og der.

Jeg vil bare ha det sagt: STOPP!

Det kan vel umulig være så forbanna vanskelig...? Litt folkeskikk, selv i sosiale medier, er det for mye å be om? Jeg tror jeg kan snakke på vegne av flere enn bare meg når jeg sier at jeg ikke ønsker å kontaktes om intensjonen din er å vise meg kjønnsorganet ditt sånn helt uten videre.

På forhånd takk!

DET BESTE OG DET VERSTE MED Å VÆRE MAMMA!

Jeg elsker å være mamma - Med alt det innebærer! Livet mitt er forandret for alltid etter jeg fikk mitt første barn. Jeg har også forandret meg personlig i kombinasjon med at jeg har vokst mye som menneske, men mest av alt har mine prioriteringer forandret seg. Tankesettet mitt, og ikke minst følelseskalaen - Den er skrudd opp femti hakk i begge ender. Jeg kjenner lykkefølelsen i mye større grad enn hva jeg har gjort tidligere på grunn av sønnen min, men jeg kjenner også bekymring og redsel på et helt annet nivå enn hva jeg har gjort noen gang tidligere.

Det er absolutt ikke bare en dans på roser å være mamma, men for meg er det likevel ingen tvil: Det er absolutt en fryktelig, fryktelig tung overvekt av det fine ved å være mamma, kontra det som ikke er fullt så fint.

Jeg skal være såpass ærlig med dere at jeg sier at jeg aldri har vært så lykkelig som etter jeg ble mor. Men jeg har også aldri tidligere kjent på en slik redsel som jeg kan gjøre nå.

Spørsmålet har jeg fått en million ganger. Hva er egentlig det verste med å være mamma? Sett bort i fra at det selvfølgelig kan være forferdelig utmattende til tider. Man passer på sin mest dyrebare skatt 24 timer i døgnet, et lite menneske som er totalt avhengig av at akkurat du er der for å passe på, til og med om natten når de sover - Ansvaret er alltid der. Av og til kan det kan være så grusomt slitsomt å være mamma.

Men hva er det verste? Den konstante bekymringen. Redselen. Det ligger alltid en liten bekymring i bakhodet. For "hva hvis" det skulle skje barnet mitt noe? Gud forby. Jeg kjenner jeg blir uvel bare av tanken. Og da snakker vi ikke "bekymret" som i "Bekymret for om jeg rekker butikken før den stenger" Åh, nei! Bekymring på et helt nytt nivå, et nivå jeg ikke ante at eksisterte før jeg selv ble mor før aller første gang. Jeg tror ikke all verdens ordforråd og gode formuleringer ville fått meg til å forstå før jeg selv ble mamma, jeg tror ikke det er mulig å forklare med annet enn å oppleve det selv.

Hva er det beste med å være mamma?

Å alltid ha noen å kjempe videre for.

Det beste er smilene du får om morgenen etter en tøff natt. Latteren som fyller hele rommet og som kommer fra den lille kroppen som du har satt til verden. Som du elsker så betingelsesløst høyt at du sliter med å klare å forstå det selv.  Det beste med å være mamma er den store gleden og kjærligheten som du både får og kjenner på selv. Og den tåler absolutt alt.




Er så takknemlig for å få oppleve mammarollen. Den betyr alt for meg!

FRYKTEN FOR Å BLI ALENE.



Hvor mye kan egentlig skje på ett år? Ett år.

Dagen før termindatoen min dette svangerskapet, er det nøyaktig ett år siden det ble slutt mellom samboeren min og meg. Det var et mareritt uten like, og det har jeg aldri lagt det spor skjul på verken her inne eller andre steder. Gutten vår var bare 7 måneder, og jeg var i den fasen av livet hvor jeg var på mitt mest sårbare. Det var nok Fredrik også. "Akkurat" fått barn.

I tiden etterpå har jeg tenkt mye. Hva om det skjer igjen? Hva gjør jeg?

Hvordan håndterer jeg det? Kommer jeg i det hele tatt til å være i stand til å håndtere det? Jeg er veldig stolt over hvordan jeg håndterte bruddet sist høst. Og ikke minst hvordan jeg håndterte der her på bloggen, hvor det var helt uunngåelig at det ikke skulle komme frem. Jeg tok tidlig et valg om å holde det aller meste innenfor husets fire vegger, og bare det å klare å gjennomføre noe sånt når man er så langt nede, det er jammen ikke lett. Er man så knust som det jeg var så er det ikke det enkleste i verden å skulle tenke og handle rasjonelt. 

Jeg skal svare dere på noe mange av dere har lurt på: Ja, selvsagt har det hendt at jeg har blitt redd for å bli alene. Igjen. At kjæresten og pappaen til våre to og jeg ikke holder. At det kommer en dag hvor det bare ikke går lenger, selv om vi har en fremtid sammen som ser veldig lys ut akkurat nå. Er det en ting jeg lærte av det hele så er det at ting kan snu på et nanosekund. Ikke ta ting for gitt. 

Selvfølgelig hender det fortsatt at jeg tenker at jeg er redd for å bli alene. Og da blir jeg jo i så fall ikke alene, men alene med mine to barn. Det er uansett ingen ønskesituasjon for meg. Jeg tror ikke det er en situasjonen noen egentlig sitter å ønsker seg, men at livet snur og tar vendinger man ikke alltid kan forutse. Og så gjør man det beste ut av det, for det skylder man seg selv, og det skylder man barna. 

Dessuten er det jo faktisk noen ganger til det beste at et kjæresteforhold tar slutt selv om man er foreldre. Skal man virkelig holde sammen for barna for en hver pris? Koste hva det koste vil?

Jeg vet at jeg kan ikke la det som skjedde hjemsøke meg for resten av livet. Jeg kan ikke gå rundt og frykte et brudd når det ikke er noe som tilsier at det skal skje. Jeg kan ikke gå rundt og tenke at forholdet vårt kommer til å ta slutt, og la frykten spise meg opp innvendig - "Bare" fordi jeg selv kjente på kroppen hva det gjorde med meg.

Jeg verdsetter hver eneste dag vi har sammen, tar aldri noe for gitt, og gjør alt jeg kan for at vi har et forhold vi lever godt i. Å ha et forhold er en jobb, og det krever mye av begge parter.

Uforutsette og vonde ting kan skje - Hver eneste dag. Det vil alltid være mye man ikke har makt eller kontroll over. Men det betyr ikke at man skal leve i frykt for at noe fælt skal skje. At man skal leve etter verst tenkelige situasjon.

Jeg har vært redd for å miste Fredrik. Og det kommer jeg nok alltid til å være. Men jeg vet at han er fryktelig redd for å miste meg også. Man kan ikke droppe å ha kjæreste i frykt for at det kan bli slutt. Man kan ikke slutte å leve og bure seg inne i frykt for at noe fælt kan skje.

Man må satse på det man tror på. Det har vi planer om å gjøre sammen!

TELLER NED TIL...

Lagde et slikt blogginnlegg for en tid tilbake, og det falt i god smak hos dere! Her kommer et nytt til hva jeg gleder meg til i tiden fremover, dager og nedtelling ♥ Noen av punktene er jo fortsatt med denne gangen også, bare se så fort tiden har gått!

Under 85 dager igjen til vi får møte babygutten vår... Til Leo blir storebror, og til en ny æra som familie på 4 starter! Vet ikke om jeg noen gang kommer til å kjenne meg 100% klar til å bli mamma til to, men det får bare være. Han er her snart, så jeg får bare se til å bli klar! Eller i hvert fall så forberedt som jeg kan bli.



30 dager igjen til Fredrik har 9 dager ferie med oss her hjemme! Vi har planer om å dra på Farris bad. DET skal bli deilig, det! Ferie i egen by til og med. Haha.


26 dager igjen til ultralyd, hvor vi skal se lillebror i 3D!


40 dager til babysengen kommer og skal settes på plass. Det ble ikke akkurat den jeg har vist dere på bilder (Grunnet at frakten alene kom på 60 000 kroner) Men fy søren, den som ventes er virkelig helt nydelig - Dere kan umulig glede dere like mye som meg, men herregud hvor fint det blir.

 Bilde: Pinterest
En liten smakebit på sengen til Noah :-) Det skylder jeg dere etter det ikke ble den jeg hadde vist dere!

19 dager igjen til Leo skal starte i barnehagen, og da har vi noen rolige og fine tilvenningsdager i begynnelsen!

48 dager til jeg er høygravid! Okei, på dette punktet var det faktisk litt skummelt å sjekke kalenderen! Tenk at det går så fort! Under 50 dager til jeg går ventende høygravid her hjemme. Forhåpentligvis kan jeg da se tilbake på dette blogginnlegget og tenke på hvor mye jeg har kost meg!

Høygravid (Og HELT usminket) med Leo ♥


10 dager igjen til vi får ny dobbeltseng! Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Fredrik og jeg (Les: Fredrik, LEO, gravidmagen OG meg!) har sovet på en 120 centimeter bred "seng" i et år nå! ENDELIG skal vi få ny seng, og det har vi gledet oss lenge til. De siste månedene har det faktisk gått overraskende greit, men når jeg for noen dager siden våknet av at jeg hadde et blåmerke i ansiktet fordi jeg hadde sovnet med hodet på nattbordet mitt grunnet null plass i sengen på hodeputen - Da kjente jeg at nok var nok! Haha! NY seng, og det snarest. Rumpa mi får heller ikke plass lenger!



Sengen vår som (ironisk nok) ser ganske stor ut på dette bildet fra i fjor sommer!

Nå skal jeg kaste i meg litt kaffe for å orke dagens siste timer! Og lage litt kveldsmat før Fredrik og jeg legger oss med litt film på skjermen i bakgrunnen ♥ Håper alle har hatt en god onsdag!

DET GJØR LITT VONDT..

Jeg kom inn på linjen jeg egentlig skulle starte på videregående nå til høsten, og det fant jeg vel ut av for en drøy ukes tid siden.

Jeg er helt ærlig med dere når jeg sier at jeg synes det gjorde litt vondt. Jeg ble veldig stolt når jeg så igjen karakterene mine jeg hadde søkt med fra ungdomsskolen, men med tanke på at jeg nå endelig dette året egentlig skulle kunne starte første året på videregående.. Det er sårt. Det er klart jeg skulle ønske jeg kunne hadde fullført videregående allerede, slik de som er født samme år som meg, i 1998, har gjort til neste år. Det er klart jeg skulle ønske jeg hadde fått begynt hvert fall denne høsten, nå som Leo begynner i barnehagen og alt.

Men utdanning er ikke alt i livet det heller, ikke alene. Utdanning er viktig, uhyre viktig, og det at jeg føler det slik jeg gjør ved at jeg synes det er ufattelig kjipt og sårt ved at jeg ikke går begynt denne høsten heller - Føler jeg gjenspeiler hva jeg har blitt oppdratt til å tenke om utdanning. Det ER viktig. Å si eller og mene noe annet ville for meg være helt absurd, selv om jeg ikke har fått begynt. Heldigvis er jeg enda ung! Og hvert fall med tanke på det samfunnet vi lever i i dag, hvor man ofte ikke får en seg en jobb uten utdannelse. Og hvert fall ikke uten å ha fullført videregående!

Heldigvis kan jeg med hånden på hjertet si at det per dags dato ikke påvirker oss på noe som helst negativt sett at jeg ikke har utdannelsen ferdig i boks. Vi klarer oss godt, vi sparer penger, og vi bekymrer oss ikke for økonomi. Vi er heldige. Man kan si hva man vil om penger, men har du barn, så trenger du penger. I ulik grad selvfølgelig - alt avhengig av forbruk og hvor mye man bruker på hva. Penger er overhode ikke alt, og det er også noe jeg er veldig bevisst på.

Noe som for meg er veldig viktig å understreke er at bare fordi min mangel på utdannelse ikke påvirker oss negativt den dag i dag, så betyr ikke det at jeg ønsker å leve et liv uten å ha tatt en skikkelig utdannelse. Ting kan snu, og det å gå inn tyveårene uten å i det hele tatt ha begynt på noe som helst trygghet i form av en utdanning, det er ikke noe jeg ønsker. Jeg har lært både en og to ganger at livet sjelden blir som man tror, og da er det godt å ha noe trygt der man kan - Utdanning er et godt eksempel på det. Har du først tatt det, så har du det for godt, og det er en stor økonomisk trygghet i fremtiden. Guttene mine fortjener en mamma som har en utdannelse, som i seg selv er en stor trygghet når vi går fremtiden i møte. Jeg ønsker å gi barna mine den mest trygge fremtiden de kan få, sammen med pappaen deres og meg ♥

Leo og sin flotte, spreke bestemor! 

EN HYLLEST TIL ALLE FEDRE!

Siden jeg driver en mammablogg blir det naturligvis mye snakk om mammarollen! Akkurat nå i dag synes jeg fedre fortjener litt oppmerksomhet.

Fedre som passer på og trøster når barnet våkner om natten av mareritt. Som hjelper opp og trøster når barnet slår seg. Som smiler og oser stolthet over barnet som får til noe nytt. Som hjelper barnet til å få til. Som står på andre siden og tar i mot når barnet tar sine første skritt.

Som står klar til å leke og herje når barnet plutselig bestemmer seg for at det er morgen. Som alltid strekker seg så langt han kan for å være den beste pappaen han kan være. Som leker, koser, og roser, trøster, men som også setter grenser. Som kommer seg opp av sengen raskere enn deg selv om natten for å trøste den lille som ligger i sengen ved siden av dere. Dere fortjener å høre det!

Papparollen er uhyre viktig, og alle gode fedre fortjener et skikkelig klapp på skuldrene av og til! Dere er viktige. Jeg ser ofte at mødre blir hyllet, både på blogg og i andre sosiale medier. Vi må for all del ikke glemme at fedre gjør en like viktig jobb!




Tusen takk for at dere finnes. Og for at jeg har klart å finne en av dere. Jeg har en helt utrolig pappa til mine barn, og jeg kunne ikke bedt om noe mer ♥

HÆ, SKAL DU IKKE HA BARN?!

I barndommen min tenkte jeg alltid at jeg en dag skulle få barn.

Når ungdomstiden nærmet seg, var ikke disse tankene der like fullt. Men så er jo også det en periode hvor barn egentlig er ganske utenkelig for de fleste. Etter noen få år inn i ungdomstiden min ble jeg gravid, og resten er historie.

For meg er livet uten barn utenkelig. Tanken på å våkne i morgen uten sønnen min gjør at jeg får frysninger nedover ryggen. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten barnet mitt, han gjør at jeg føler hva meningen med livet er. Å skulle gjøre alt jeg kan i min makt for at han skal få et fantastisk liv. Å lære ham, trøste ham, oppmuntre ham, og å se ham latterfull og lykkelig - Det gjør at jeg føler at jeg har en oppgave, som jeg har lovet ham siden dagen han ble født at jeg skal gjennomføre så godt jeg bare kan. Det skal jeg, og det kommer jeg også til å gjøre.

Jeg har blitt en av de overforelska småbarnsforeldrene som elsker barna sine så høyt at det nesten er litt rart å være vitne til. Om man er vitne til det.

At noen velger å ikke få barn, er helt greit. Uansett hvor fantastisk jeg synes det er. Jeg er kanskje som mange andre i denne verdenen, men jeg er ikke som alle. For meg bunner dette med å klare å akseptere frivillig barnløshet, at noen simpelthen ikke ønsker seg barn - Som en del av det å akseptere at alle ikke er som deg. At vi er og ønsker oss forskjellige ting i løpet av livene våre.

Hvorfor, hvordan, og hva som ligger til grunn. Hva betyr vel det? Hvis noen ikke vil ha barn, så skal vel ingen bli påtvunget det ansvaret. Hvem vil tvinge et barn på noen som absolutt ikke vil ha et? Og hvorfor skal vi det? Fordi vi tror at alle vil ha samme glede av det samme "oss" som har stor glede av barn? Det er jo slett ikke sikkert, selv om det absolutt er et større flertall blant som får barn i løpet av livene sine, enn de som velger å ikke få.

Det er veldig mange i samfunnet vårt som finner den gleden og det de mener er meningen med livet i mye annet enn barn. Det kan være alt fra livsstiler til hobbyer. Men jeg vil helst ha meg frabedt å bli påvtunget det disse menneskene mener er meningen med livet, for det er slett ikke sikkert jeg vil føle at akkurat det er meningen med livet selv om de gjør det. Akkurat slik er det med frivillig barnløshet også.

Å få barn er kanskje en av de forventningene som samfunnet har til oss. Vi skal gjøre ferdig utdanning, gjerne ha hatt noen år ute i arbeidslivet, for å så få barn. Når noen velger å ikke følge denne A4-malen på den ene eller den andre måten, så skaper det reaksjoner. Nå er vi i år 2016, og vi kan vel for pokker snart akseptere at vi ikke må leve det eksakt samme livet alle sammen for å kunne leve et godt et.

Jeg tror ikke at de som er kritiske til 24-åringer som står frem i media med at de skal sterilisere seg så fort de bare kan, fordi de ikke ønsker barn - Mener å være slemme og ikke respektere valget til 24-åringene og andre frivillige barnløse som er unge. Jeg tror det handler om at kritikere er redde for at disse skråsikre 24-åringene kan komme til å angre seg senere i livet, og at det da ikke vil være noen vei tilbake.

Det vil alltid være slik at de som er eldre, har mer livserfaring. Det kommer vi ikke unna. Jeg er ung, og jeg har skjønt hvor mye jeg har vokst de seneste årene. Gudene vet hvor mye jeg kommer til å vokse de neste årene også, og mest sannsynlig kommer jeg til å se tilbake på valg jeg har tatt og ikke fatte hva jeg tenkte når jeg tok valgene. For det vet jeg at jeg allerede har gjort hittil, og at sannsynligheten for at jeg kommer til å gjøre det i fremtiden mest sannsynlig er ganske stor. Jeg tror at mange av de som er kritiske til frivillig barnløse - Kanskje egentlig bare er redd for at de skal ta et valg som de kan komme til å angre på i ettertid. Og da er det faktisk for sent - Ikke fordi du bare har tatt valget om å være frivillig barnløs, men fordi du også har gjort noe fysisk ut av valget ditt som i utgangspunktet ikke kan reverseres.

Jeg går ut i fra at man endrer seg gjennom hele livet. For meg handler ikke livet om å finne seg selv, men om å skape seg selv og hvem man er. Slik jeg har forstått det, kan man fra man er i 20-årene til man kommer i slutten av tredveårene forandre seg ganske mye. Tanker kan endre seg. Oppfattelser kan endre seg. Ting kan endre seg. Slik som med absolutt alt annet i livet.

Å være mamma er det aller beste jeg vet. Det gir meg så mye at jeg får vondt av tanken på å skulle leve uten det. 

Men et godt liv handler ikke om å gjøre det alle andre gjør. Jeg ble ikke mamma fordi andre mødre elsker mammarollen. Jeg ble mamma fordi det føltes mest riktig for meg. Jeg synes kanskje det blir en smule urimelig å forvente at spørsmålet om barn skal likestilles med spørsmålet om å ikke få det, altså at det skal være like vanlig å ha bestemt seg for å ikke få barn, som å ha bestemt seg for å få barn. Men det handler jo mest om at det alltid har vært og nok alltid kommer til å være mest vanlig å få barn. For å si det sånn; jeg er jo glad for at mine forfedre valgte å få barn, ellers hadde jeg neppe vært her i dag.

Vi lever i en verden hvor vi ikke akkurat er totalt avhengig av å skulle føre menneskeheten videre lenger. Vi lever ikke i steinalderen eller under svartedauden. Vi er over 7 milliarder mennesker på jorden - Vi trenger ikke at mennesker som absolutt ikke ønsker barn skal tvinges til å måtte skaffe seg barn.




Vi trenger at de menneskene som bor her faktisk lever et godt liv - Uansett hvordan de velger å gjøre det.

DET ER SÅ TYPISK!

Hver bidige gang jeg skal ut dørene på butikken eller andre ærender hvor jeg har ordnet meg, har på meg anstendige klær, ser ordentlig ut, og har sminket meg pent, møter jeg sjeldent på noen. Faktisk så og si aldri!

Men den ene gangen i måneden jeg ser helt dass ut, den ene gangen i måneden jeg har på meg joggebukse, hvor jeg har en dårlig hårdag, og ikke orker å sminke meg for en rask tur ut på butikken for å kjøpe EN ting... Da er det plutselig ikke måte på!

Da treffer jeg gjerne ca hele gamle skoleklassen min, alle vennene til kjæresten min, og 10 venner jeg ikke har sett på et halvt år. Og halve slekta.

Er ikke det helt jævlig typisk?

HUSKER DU DA DET BARE VAR OSS?

"Husker du da det bare var oss, Fredrik?"

"Ja-a" svarer han etter å ha tenkt seg om en stund.

"Jeg har egentlig nesten glemt det, jeg. Hvordan det var å bare være oss to, uten barn. Men jeg savner det ikke. Savner du det?" Spør jeg.

"Kanskje litt? Av og til. Barn gjør jo ting tøffere"

"Men ALDRI om jeg ville byttet det ut for noe i hele verden"

Dagens koseligste samtale ❤

DET ER TRIST

Jeg kan ikke skryte på meg å ha vært i blogg-bransjen utrolig lenge. Likevel føler jeg at jeg har oppnådd mye, og at jeg (Spesielt det siste halve året, hvor jeg føler jeg har vokst mye som person) har klart å fremstille meg som den jeg er, ærlig og åpent.

En tendens jeg ikke liker så godt i bloggbransjen, er at det ikke ser ut til å bety så mye lenger om man faktisk skriver en god blogg eller ikke. Det handler om skandaler, avsløringer av privatsaker, og offentlig skittentøyvask. Og beklager å måtte si det, men jeg synes faktisk det er skikkelig trist at det er dette som skal forbindes med å være en god blogger. 

Jeg mener ikke at du ikke kan være en god blogger bare du er åpen om noe fra fortiden din eller fra privatlivet ditt - Jeg har jo delt mye selv. Men det å bruke hver eneste lille ting, og å "melke" alt, uansett hvor lite eller stort det er, for å få flest mulige lesere på bloggen sin. For høye lesertall er jo uansett ikke synonymt med å være en god blogger. Jeg mener, er det virkelig verdt det å offentliggjøre hver minste lille ting fra privatlivet, i desperat forsøk på å høste flest mulig lesere? 

Det er mye jeg har opplevd og som jeg har vært igjennom i løpet av mitt liv som jeg kunne hauset opp til det kjedsommelige og sikkert tjent rimelig greit med penger på siden jeg vet det hadde generert ekstremt mange klikk her på bloggen. Men jeg liker å ha noe privat. Noe personlig, som bare jeg sitter med - Som jeg vet at ikke alle som leser bloggen min også vet. Rett og slett et privatliv, i tillegg til bloggen.

Og hvis jeg skal dele noe, så skal jeg gjøre det fordi jeg faktisk ønsker å dele - Ikke fordi jeg vet at jeg kan tjene penger på det hvis mange klikker seg inn. Hvem som helst kan dele noe veldig privat på en offentlig blogg og få masse lesere, og dermed også tjene penger på det. Til hvilken pris blir det uansett, helt til slutt?

Hva skjedde med å ha litt integritet? Litt... Filter? Litt privatliv? 

Blogging er min store lidenskap. Å dele, å skrive, og det å få respons. Men for meg er det viktig å gjøre det av de rettene grunnene. Og jeg avgjør ikke hva som er "de rettene grunnene" for andre, det er ikke det jeg sier, men jeg synes det er viktig å ha mine selv.

Misforstå meg rett - Jeg er for åpenhet. Og jeg er ingen moralens vokter, for all del - Jeg bare ønsker å si noe om akkurat denne tendensen i bloggverden. Jeg startet denne bloggen med intensjon om å dele, å dele hvordan jeg opplevde å være en så ung mor i et samfunn som er så fylt til randen av fordommer. Jeg ville dele åpent og fullstendig ærlig. Og det har jeg gjort. Men jeg skiller mellom privat og personlig. 

Folk liker "skandaler" misforstå meg rett her også. Liker er kanskje ikke riktige ordet en gang. Avsløringer av "privatsaker", og ting som gjerne høres litt skandaløst ut - Selv om det ikke trenger å være det. Mitt blogginnlegg hvor jeg skriver om at jeg er 17 år og gravid med andremann er mitt mest leste blogginnlegg noen sinne, med helt ekstremt mange lesere. Og jeg vet jo hvorfor, fordi overskriften skriker skandale. Nå er jo ikke min situasjon en skandale (Slik jeg ser det, i hvert fall) for jeg lever jo et stabilt liv med familien min og har ting på stell - Men det er jo kanskje ikke det man umiddelbart tenker når man leser en slik overskrift.

Slikt gjør folk nysgjerrige. Det får dere til å klikke dere inn på blogger, bare dere er nysgjerrige nok. Det siste jeg vil er at dere skal klikke dere inn på min blogg fordi dere er så nysgjerrige at dere bare må, jeg ønsker at dere skal klikke dere inn fordi dere faktisk liker det jeg driver med.

Jeg velger heller å ikke tjene så mye penger som jeg kunne ha gjort, enn å måtte dele sporadisk fra privatlivet mitt for å holde lesertallet så høyt som overhode mulig. Det finnes kanskje en "delete" knapp her på Internett, men det finnes ikke en som sletter hukommelsen til alle de som har besøkt bloggen min. Derfor tror jeg det er rimelig lurt å tenke seg nøye om hva man poster av privat informasjon på en offentlig blogg.

Men så er jo jeg en av dem som mener det er viktigere å verne om privatlivet til meg og min familie, enn å tjene mest mulig gryn.


Og det er jo også en ærlig sak.

DETTE ER IKKE SANT!

1. «Barnevernet kobles automatisk inn hvis man får barn når man er under 18 år»

Dette er en av mange myter, og det finnes ikke sannhet i den. Barnevernet har viktigere ting å prioritere enn å følge opp mødre uten et egentlig grunnlag til å gjøre det, annet enn at vedkommende er ung.


2. «Som ung mor får man haugevis av penger fra staten»

La oss knuse denne myten en gang for alle. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har blitt fortalt at jeg som ung mamma snylter på staten, når jeg ikke en gang mottar noe utover det alle andre mødre i alle aldre bosatt i Norge også mottar, og jeg betaler også skatt av min egen lønning som alle andre.

Man får økonomisk støtte om man er aleneforsørger, men det gjelder uansett hvor gammel mor du er. Er du 26 og alenemamma får du også disse stønadene, så det er ikke noe som kun er forbeholdt unge mødre.  Har du derimot samboer eller er sammen med barnefar er det niks nada. Jeg har til dags dato ikke mottatt noe utover permisjonspenger og barnetrygd - Slik som absolutt alle andre mødre i hele Norge også får, uansett hvor gamle de er. Det er ikke noe som heter "Økonomisk stønader for unge mødre".

3. "Keisersnitt er alltid en lettvint løsning"

Når et barn skal ut av kroppen din, enten det er på den ene eller på den andre måten, så vil det mest sannsynlig gjøre vondt. Jeg sier på ingen måte at det er slik for absolutt alle, noen har naturlige fødsler de ikke synes er vonde i det hele tatt, og andre har keisersnitt og synes ikke det er vondt i det hele tatt. Men «over all» sitter i hvert fall jeg med inntrykket av at de aller, aller fleste som føder et barn, på naturlig vis eller ei, synes dette er vondt på et eller annet tidspunkt.

For meg var det ikke vondt i det barnet kommer ut når jeg hadde keisersnitt. Jeg synes i hvert fall ikke det, for jeg hadde spinalbedøvelse og var bedøvet fra navlen og ned. Men i ettertid? Klart var det vondt! Man har blitt skåret i med skalpell, gjennom fire lag - Og blant disse er det bukveggen og livmoren som blir skåret i, det hadde vært veldig rart om jeg ikke skulle kjenne til noe av det i ettertid. Jeg var ikke avhengig av smertestillende i mange dager etter operasjonen, men VONDT var det, uten tvil! Jeg kan jo ikke sammenligne med noen naturlig fødsel ettersom jeg ikke har vært gjennom det, men det betyr vel ikke at jeg har hatt en lettvint løsning med keisersnitt. Hver gang jeg skulle nyse eller hoste kjentes det ut som såret ble revet opp innvendig. 

Noen har først naturlig fødsel, og så keisersnitt senere i livet, og mener at keisersnittet var mindre vondt. Andre sitter med stikk motsatt oppfatning. Vi opplever ting forskjellig, og har forskjellig opplevelse av hva "vondt" faktisk er. Men tråkk ikke på andres fødselsopplevelse av den grunn. Selvfølgelig har du rett til å mene at du synes keisersnitt var en "lettvint løsning", men slik er det absolutt ikke for alle, og det er nok ganske lurt å huske på. For meg blir det at "Keisersnitt er en lettvint løsning" en eneste stor løgn.


Leo blir født, 23 mars 2015 ♥

HVORDAN SKAL VI GJØRE DET?

Bilder hentet fra Ikea, notonthehighstreet, Desenio og Ebay.


Wall stickers ♥ Bilde med sky ♥ Bilde med bokstaver ♥ Kommode i fin størrelse ♥ Nattlamper ♥

- Nytt til Leo sitt rom -

Flere av dere var nysgjerrige på hvordan vi skal gjøre det med rom til guttene våre ettersom det kun er 2 soverom i vårt hjem per nå. Jeg har fundert en del på det selv, men vi er veldig klare på at vi skal samsove med lillebror de første månedene slik vi også har gjort med Leo. Derfor er jeg som dere også vet fra før, i gang med skikkelig innredning av gutterommet til Leo!

Min første tanke var egentlig at de bare kan dele soverom. De vil jo fortsatt være rimelig små når lillebror da eventuelt skal inn på rommet til Leo, så hvorfor ikke? Vi er så glad i den romslige leiligheten vår, og den har jo ellers alt vi kan tenke oss både av hage og-uteplass, den ligger ekstremt sentralt til, og vi har barnehagen Leo skal begynne i 10 minutter gange unna. Jeg vil virkelig ikke i gang med noe flytting, men om vi ser at det blir mye tull med guttene på samme rom så blir jo det siste løsning. Håper og tror det skal gå greit!

Rommet til Leo er jo ikke så veldig stort heller - Selv om det er fin størrelse og har store, flotte vinduer, samt litt plass til leker og oppbevaring. Men med to barnesenger der inne vet jeg ikke om det vil bli litt i underkant med plass til at guttene skal få lekeplass og plass til å utfolde seg. Så muligens vi bare bytter rom med dem også, hvis det blir nødvendig, slik at de får det nydelige, romslige soverommet til Fredrik og meg! ♥


Klem

HADDE ALDRI KLART DET UTEN!

Vi har hatt en strålende start på den nye uken, tross at jeg faktisk ikke har sovet noe særlig i det hele tatt i natt. Det var rett og slett helt umulig, babyen i magen holdt meg våken, Leo våknet med jevne mellomrom hele natten gjennom, og jeg savnet Fredrik. Skikkelig! Dessuten tenkte jeg alt for mye, på alt mulig rart. På babyen i hovedsak, på babyutstyr, på hvor stresset jeg er som ikke har fått gjort alt i stand helt ferdig hjemme i leiligheten - Og så videre. Dere skjønner sikkert greia. Men så sto vi etter hvert opp, og den snille mammaen min hadde stelt i stand tidenes mandagsfrokost til oss. Leo fikk derfor både smoothie, yoghurt, og rundstykke til frokost - Og jeg spiste massevis av frukt og bær.

Vet ikke hva jeg skulle gjort uten mammaen (Og pappaen) min! Hun har siden dagen jeg ble gravid alltid stilt opp om det har vært noe, og det er jeg så takknemlig for. Siden jeg bor langt unna foreldrene mine har jeg jo ikke fått så mye hjelp med Leo (Og det har jeg jo heller ikke trengt. Det har ikke vært nødvendig fordi jeg klarer meg selv og det skulle bare mangle når jeg har valgt å sette et barn til verden) men støtten jeg alltid har hatt med at hun og pappa har støttet meg i valgene mine har betydd veldig mye.

Jeg har alltid vært veldig klar på at jeg aldri vil bli mammaen som legger ansvaret for mine barn over på noen andre, noe mange automatisk tror at "alle" unge foreldre gjør. Jeg har klart meg selv, med samboeren min, og det er jeg veldig stolt av. Men jeg tror ikke jeg hadde klart meg når det stormet som verst uten å vite at mamma og pappa støtter meg i mine valg uansett hva som skjer, og at de er der for meg. Jeg har jo tross støtten måtte stå på mine egne ben, og det har vært så viktig for meg også. At mitt valg ikke skulle gjøre at foreldrene mine måtte ta ansvar for mine handlinger når de ikke sto i en posisjon til å ta valget selv, det har vært viktig for meg. Annet enn at de alltid er her for meg fordi jeg er datteren deres, selvsagt - Noe de ville vært uansett om jeg hadde blitt gravid eller ikke. Begge gangene jeg besluttet å beholde babyen som vokste i magen min, er det jeg som har tatt et valg - Ikke foreldrene mine  - Og da har jeg følt et enormt stor ansvar for å sørge for at konsekvensene av det valget forblir mitt ansvar.


Flere har lurt på hva jeg ville gjort om mine barn ble gravid så tidlig som jeg ble. Nå får jo jeg to gutter - Og da er det jo litt annerledes i og med at de ikke får blitt gravide selv. Men jeg kommer til å fortelle dem at uansett hva som skjer i fremtiden, så skal jeg støtte dem så godt jeg bare kan hele veien. Uansett om de møter på tøffe valg i løpet av livene sine. Akkurat slik mine foreldre har gjort med meg. Jeg vil kun det beste for guttene mine, og de skal alltid vite at de har mammaen sin hvis noe skulle skje. For jeg vet hvor avgjørende og viktig den støtten har vært for meg!

STAKKARS BARNA VÅRE!

Det er enkelte ting som er så vonde å skrive om, at jeg bare unngår dem helt til det er gått så langt at jeg ikke klarer å la være lenger. At enkelte mener at det er synd på barna våre og at de frykter for barna våre sin fremtid er det verste akkurat nå. Fredrik og jeg har ikke ord for hvor jævlig vi synes at det er at vilt fremmede mennesker kommer med slike utsagn om barna våre, men det er jo tydeligvis bare slik man skal finne seg i når man skriver mammablogg. Jeg vet ikke hva dere ville gjort, men dette finner jeg meg overhode ikke i.

Barn som lever under voldelige forhold - De er det synd på.

Barn som blir mishandlet fysisk og/eller psykisk- de kan vi frykte fremtiden for. 

Barn som vokser opp under omsorgssvikt i en eller annen form - De kan vi ha vondt av. Og sende gode tanker mens vi synes synd på dem. Det er en fornærmelse mot disse barna å fortelle meg at det er synd på mine barn.

Selvsagt kan det være synd på noens barn tross at de ikke blir mishandlet verken fysisk eller psykisk. Men Leo? Vi får skryt av helsesøster for jobben vi gjør med sønnen vår. Alle vi kjenner ser at sønnen vår ikke kunne hatt det bedre enn hos oss. Hvis noe hadde vært galt, hadde noen vi kjenner selvfølgelig grepet inn! På samme måte som at man griper inn hvis noe er galt uavhengig av alderen på foreldrene til barna. Barnas beste kommer først - Alltid!

Og babyen vår som ligger i magen min... Nei. Bare nei.. Skal jeg virkelig måtte forsvare mitt ufødte barn?


Hva er intensjonen? Jeg er overhode ikke en av de bloggerne som roper at vedkommende er sjalu hver gang jeg blir hetset eller kritisert, for det mener jeg ikke. Jeg tror ikke noen er misunnelig på at jeg ble mor tidlig og at jeg nå er gravid igjen i ung alder. Jeg tror ikke noen er sjalu på det, det er jo ikke akkurat en ønskesituasjon! Men likevel sitter jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Hvorfor?

Jeg synes synd på noen. Og det er de som har syke barn som de ikke har muligheten til å hjelpe. De som har barn og som ikke har nok av midler til å klare å gi dem alt de trenger. De som har barn i fattige land, og som ikke har muligheten til å gi barna sine det de trenger for å ha det bra. Nå tenker jeg ikke nødvendigvis på kjærlighet, men det nødvendige utover det. Rent vann, mat, et trygt sted å bo, medisiner når barnet blir sykt. Jeg nevner i fleng.

For her sitter vi og blir kritisert for at det er synd på barna våre.

Og de mangler jo ingen verdens ting.

EN ALVORSPRAT..

Jeg tenker så mye om dagen at det gjør nesten vondt av og til.

Hvordan noen bare kan bli borte, og aldri dukke opp igjen. Det er så trist, rart, sårt og forferdelig på samme tid. Det får en til å våkne opp litt og være mer obs på at ingen dag er en selvfølge. 

Mens noen akkurat nå, et eller annet sted i verden, får beskjed om at de ikke har lang tid igjen å leve - Har jeg akkurat fått beskjed om at jeg venter en frisk guttebaby som kommer til verden om noen måneder. Livet er skjørt.

Livet er så ufattelig tilfeldig, hvordan ting skjer, når de skjer, og hvor. Det er urettferdig.

Jeg kjenner babyen sparke i magen før jeg tilfeldigvis scroller forbi en artikkel om en kreftpasient på Facebook. Hun har fått beskjed om at det ikke lenger er et alternativ at hun overlever.


Det er så enkelt å glemme i den travle hverdagen, hvordan man aldri skal ta noe for gitt. Jeg klemmer Leo ekstra godt før jeg legger meg. Og forteller han og Fredrik hvor glade jeg er i dem. 

For jeg vet at et eller annet sted der ute, akkurat nå, så er det noen som ikke får den muligheten igjen.

EN GOD NYHET!

Hei alle sammen! Håper dere har det bra og at feiringen i går var vellykket for dere alle♥

Jeg har fått en kjempegod nyhet som jeg bare måtte dele med dere allerede samme dagen som jeg selv fikk vite det! Til høsten blir nemlig Leo, Fredrik og jeg å se på tv, i en episode i et tv-program! Jeg kan ikke avsløre hvilket, men dere som har fulgt meg en stund vet nok hva det er snakk om likevel!

At den blir sendt til høsten betyr jo at det er innspilling om ikke så lenge, så dere kan tro jeg er spent. Spent og forferdelig glad, men også nervøs, og litt «redd» på en måte. Forventningsfull er kanskje mer riktig ord! Tror det blir veldig bra, og jeg gleder meg veldig til at dere skal få komme litt tettere på oss. Se hvordan vi bor, og hvordan vi er på "ekte" og ikke bare bak skriving på bloggen og bilder. 




Håper dere gleder dere like mye som jeg gjør! 

ELSKER DEG

Mange har kommet med uttalelser om at jeg er verdens verste kjæreste fordi jeg ikke tok abort når jeg ble gravid med de to barna våre fordi du ønsket at jeg skulle ta abort. Hvorfor skulle jeg "tvinge deg til å bli pappa?" 

Mitt største ønske og drøm i livet var aldri å bli mamma som 16-åring. Slik enkelte fremstiller det. Unnskyld, for at naturen gjorde det slik at kvinner kan bli gravide, og ikke menn. For det er kanskje urettferdig, men det er sånn det er, for menn kommer aldri til å kunne bli gravide med ulempene (og fordelene) det medfører. I en perfekt verden hadde aldri slike vanskelige dillemmaer oppstått, og jeg skulle ønske vi levde i en perfekt verden. Det gjør vi ikke.

Du har stått ved siden min hele veien, selv om du i utgangspunktet ikke ønsket barnet noen av gangene. Misforstå meg rett; For igjen: mitt største ønske var heller aldri å få barn så tidlig. Men du har vært her likevel. Uansett hvor uenig du har vært, så stakk du ikke. Du ble her uansett hva. Jeg vil bare skryte litt av deg for det, for jeg tror de færreste av andre gutter på din alder ville gjort det samme.

En hvilken som helst mann kan få barn, men det krever mye mer og faktisk være en pappa og å stille opp.

Og selv om jeg tok beslutningen om å beholde barnet hele to ganger, og selv om det ikke var ditt ønske noen av gangene, så har du i ettertid vært sjeleglad for at jeg sto opp for meg selv og gjorde det uansett hva du mente tidligere. For jeg vet, og jeg ser at du elsker Leo høyere enn alt i hele verden, og jeg vet at du kommer til å elske nestemann like høyt. Jeg vet at du aldri ville at jeg skulle ha valgt annerledes om vi nå fikk muligheten til å gå tilbake i tid.


Elsker deg og familien vår. Tusen takk for at du er en ekte pappa ♥

JEG FÅR VONDT NÅR JEG TENKER PÅ DET!

Siden sist svangerskap har jeg båret på en hemmelighet. Jeg drakk nemlig vin med noen venner helgen før jeg fant ut at jeg var gravid med Leo. Jeg ante jo ikke at jeg hadde blitt gravid, jeg hadde akkurat fylt 16 år og skulle bare kose meg med vennene mine.

Når jeg fant ut at jeg var gravid var det så mye å tenke på, men etterhvert som jeg tok valget om å bære frem Leo kom den dårlige samvittigheten tydeligere og tydeligere frem. Jeg snakket med mange mødre, både eldre og yngre, som hadde drukket før de fant ut at de var gravide som kom med betryggende ord. Dessuten var det såpass tidlig i svangerskapet at det var svært lite sannsynlig at det ville gjøre noe skade. Heldigvis.

Men etterhvert som tiden har gått, og jeg nå er gravid med andremann, har jeg tenkt en del på dette igjen. Uansett om jeg aldri i verden planla å bli gravid eller ikke, uansett om jeg var ung og bare skulle ha det gøy med venner, og uansett om det ikke gjorde noe skade siden det var så tidlig i svangerskapet, så får jeg fortsatt vondt når jeg tenker på det. Vondt om de glassene med vin jeg tok før jeg i det hele tatt fant ut at jeg var gravid kunne ha skadet min lille som lå i magen.

Og da går tankene mine ut til de som velger å drikke og røyke alkohol med vilje i sine svangerskap. Jeg fatter bare ikke hvordan de klarer, når jeg får vondt bare av tanken på å ha gjort det ved en feiltakelse for snart to år siden. 

Dette er ikke ment som noen stygg skjennepreken til de som drikker aller røyker under sine svangerskap, bare enkelt og greit jeg som tenker høyt og ærlig i et blogginnlegg. Jeg tror ikke kjeft og stygge gloser er veien å gå når man skal nå ut til de som har det vanskelig med å slutte å røyke og drikke alkohol under graviditeten. Vi må gjøre det vi kan for å vise forståelse for at det er tøft (For det er det nok!) men jeg tror likevel det er veldig viktig å snakke høyt om skadene det kan medføre for det ufødte barnet ditt. Og kanskje mitt "Jeg fatter ikke hvordan du klarer det" kanskje kan hjelpe deg til å få den siste motivasjonen til å få til å slutte - For å gi barnet ditt den beste starten på livet h*n mulig kan få.



JEG HAR NOE JEG VIL SI

I motsetning til andre bloggere, ønsker jeg ikke å fraskrive meg ansvaret jeg sitter med når jeg når ut til så mange mennesker som jeg gjør. Det jeg gjør kan påvirke mine leseres valg, og det synes jeg selvfølgelig er veldig skummelt. Jeg ønsker å være et godt forbilde for de som leser bloggen min.

Jeg sikter da spesielt til mine yngre lesere, som kanskje i større grad påvirkes av bloggere og media generelt.

Jeg har noe jeg vil si til dere. 

Jeg støtter ikke mine blogg-kolleger i det absurde antallet plastiske operasjoner de foretar seg. Og jeg støtter definitivt ikke det at de føler de må dele det på bloggen sin. Jeg bryr meg ikke om hvorfor de føler de må gjøre det, om det er fordi de føler de bare må være ærlige om det, eller hvorfor i alle dager de gjør det - Men jeg tar fullstendig avstand fra det.

Jeg synes alle mine blogg-kolleger virker som fine folk, jeg har ingenting i mot noen på noen som helst måte, og jeg respekterer valgene til disse menneskene, de som foretar seg alle disse operasjonene - Men jeg kommer aldri i verden til å støtte det at de bare må dele det på bloggene sine.

Spesielt ikke når den største andelen av leserne deres er 13 år gamle jenter i sin mest sårbare alder med dårlig selvtillit.

Så kjære, yngre lesere: Jeg vil bare at dere skal høre denne sangen hver gang dere ser bloggere dere leser eller hver gang dere ser kjendiser som opererer seg til det ugjenkjennelige bare fordi de kan:

Husk at ingen kirurg i hele verden kan ta fra deg den dårlige selvtilliten som åpenbart ligger i bunn hvis du føler du må fikse på hver bidige kroppsdel du har. 

Skjønnhetsoperasjoner og fornektelse får bare tatt deg så langt - Til slutt sitter du igjen med deg selv, og liker du ikke deg selv, så kommer ikke all verdens med plastiske operasjoner til å forandre på det. 

Jeg skal ikke komme med noen moral-preken om hvem som er gode forbilder og ikke, for det å være et godt forbilde handler ikke om valgene du tar og hvordan de ser ut for andre utad - men hvorfor du tar dem. 

Men jeg klarte bare ikke å holde det inne lenger nå.

Klem 

OVERRASKENDE OG TRIST!

I dag leste jeg denne artikkelen på side2 som handler om en svensk 18 år gammel jente som ble gravid. Hun valgte å beholde, og med det valget mistet hun vennen sine. De vendte ryggen til henne!

Jeg kjenner meg ikke umiddelbart igjen i hennes situasjon, selv om jeg definitivt har mistet kontakten med mange av mine gamle venner. Så kan jeg jo spørre meg selv om det har skjedd fordi jeg flyttet fire timer unna hjembyen min før jeg i det hele tatt ble gravid, eller om det skjedde på grunn av at jeg fikk barn og at vi ikke hadde så mye å "snakke om" lenger. Det er kanskje en god blanding, ikke vet jeg.

I et vennskap har man begge ansvar for å holde kontakten, og det å miste kontakten kan på ingen måte sammenlignes med at vennene dine vender ryggen til deg på grunn av et valg du tar. Førstnevnte er noe begge er ansvarlige for at skjer, sistnevnte er noe du ikke får gjort noe med uansett hvor mye du vil. Du kan jo ikke forandre andre mennesker. Slike "venner" synes jeg ikke kan kalles for venner en gang. Jeg er trist på jentas vegne fordi hun hadde slike "venner", men samtidig er jeg glad hun fant det ut nå og ikke ved en senere anledning at de ikke var ekte venner.

Fra dagen jeg tok beslutningen om å beholde lille gutten min i magen når jeg var 16, visste jeg at det var mye som kom til å forandre seg. Inkludert dette med venner. Man vokser mye på å bli mamma og bare det å gå gravid, og plutselig har du ikke like mye til felles med de andre på din alder lenger. Og det er jo egentlig ikke så rart - Man lever jo et helt annet liv som ung mamma enn som "vanlig" ungdom. Med andre prioriteringer, og kanskje litt andre verdier.

 Det jeg faktisk opplevde etter jeg valgte å beholde barnet i magen er å bli snudd ryggen til av andre som var nærmere enn venner, og det synes jeg var fryktelig trist. Det er heldigvis snakk om et fåtall, men det er like fullt utrolig trist. Heldigvis har jeg uansett utrolig mye familie, venner og et stort nettverk som jeg vet er her for oss, og som aldri i verden ville valgt å vende oss ryggen fordi vi tok valg de ikke var enige i.

I dag er jeg ikke bitter, og de har lært meg hvordan jeg aldri skal håndtere situasjonen dersom noen jeg kjenner på samme måte som de kjente meg havner i en lignende situasjon.

God klem

EN ALVORSPRAT

I dag skal jeg oppklare noen ganske alvorlige påstander som har dukket opp i det siste.

«Jeg er egentlig ute hver helg, og tar ikke ansvar for barnet mitt. Dette lyver jeg om på bloggen min»

Dette var det noen kjente av oss som visstnok hadde satt ut rykter om, så da er det jo veldig greit at jeg kan informere om at det er noe forbasket tull. Sist gang jeg var ute i helgen var i februar. Da var jeg med noen venner i Gjøvik (Da var jeg faktisk gravid uten å vite det) Det er jo bare å telle på hånden hvor mange måneder det er siden, og de andre gangene jeg dro ut i helgene før jeg ble gravid var når Leo hadde barnevakt og han sov. Ergo lot han ikke merke til at jeg var borte, de timene jeg var borte og han sov hjemme i sengen sin mens Fredrik satt oppe og for eksempel så serier eller spilte med vennene sine.

Uavhengig av det begrenset jeg selvfølgelig hvor mye jeg dro ut i helgene! Jeg har aldri nektet for at jeg har hatt behov for å dra ut av og til, men som mor setter man barnet sitt først og sine behov til side. Jeg har aldri og kommer heller aldri til å bli den som drar ut hver helg. Ikke hver andre helg heller. I perioder har jeg kanskje vært ut et par - tre ganger i løpet av en hel måned. Så har det kanskje gått 3 måneder før jeg har tatt meg en tur ut i helgen igjen.

Så hvis du sitter med det inntrykket så sitter du med feil inntrykk, og det kan jeg fortelle dere med sikkerhet ettersom jeg faktisk er den det gjelder. Jeg setter barnet mitt først, han er det som betyr aller mest for meg og han er alltid førsteprioritet. Uansett hva.

«Fredrik og jeg har barnevakt hele tiden, og gjør ingenting selv»

Fredrik ble helt forskrekket når han hørte at noen faktisk trodde dette. Han vet, familiene våre vet, og jeg trodde også at de som kjente oss utover det visste at vi tar ansvar selv. Det er så synd med så stygge rykter og beskyldninger, spesielt når vi vet at det ikke er sant.

Familien min bor jo 4 timer unna, så den biten er jo ganske grei - Da vet dere jo at jeg ikke ringer for å sette av Leo hos foreldrene mine (Grøss og gru, aldri i verden om jeg hadde gjort det uansett!) men familien til Fredrik og tanta mi bor jo her i Larvik. Familien til Fredrik (Og tanten min) stiller alltid opp hvis vi trenger avlasting eller barnevakt, og det setter vi utrolig stor pris på. Men vi misbruker ikke dette. Vi har sjeldent barnevakt, og hvis vi har er det som regel noe spesielt som skjer - så fremt vi ikke har hatt utrolig tøffe netter med Leo over tid hvor jeg ikke har fått sove nesten noen ting i det hele tatt. 

I perioden med bruddet vårt hadde vi mer barnvakt enn vanlig. Vi trengte mer tid alene, og da var utrolig godt og betryggende å vite at familien til Fredrik stilte opp og kunne passe ham. Men det er egentlig det, altså. Det stemmer ikke i det hele tatt at vi ikke gjør noe selv, vi gjør jo alt selv.

 

«Jeg legger alt ansvar for Leo over på Fredrik»

Fredrik, Leo og jeg er en familie. Her i huset er det to foreldre, og sammen har vi det fulle ansvaret for sønnen vår. Noen dager trenger Fredrik litt fri eller avlastning, og drar gjerne ut med vennene sine for å se fotballkamp, eller for å spille. Da blir han borte en stund, og jeg har Leo. Andre dager er det motsatt, og jeg drar kanskje ut med ei venninne for å ha litt fri. Men dette er ikke noe som skjer ofte, men en gang innimellom. Akkurat som andre foreldre, trenger vi også fri en gang i blant. 

Hvis du virkelig synes det virker som at jeg legger mitt ansvar for Leo over på Fredrik, så foreslår jeg at du flytter inn hos oss i en uke for å se sannheten. For det er tydeligvis ikke den du har fått servert hvis du virkelig tror jeg ikke tar ansvar for barnet mitt. 


Ja, jeg kunne latt være å skrive dette blogginnlegget og hevet meg over det, men jeg vil virkelig ikke at noen faktisk skal gå rundt og tro på noen av disse påstandene. Enkelte av dem er jo faktisk ganske alvorlige, og når jeg da har muligheten til å fortelle alle sannheten gjennom bloggen min, ja, da velger jeg å gjøre det. At noen kaller meg opp og går rundt å snakker stygt om meg på andre måter hever jeg meg gjerne over. Det gjør jeg veldig ofte, egentlig. Men ikke slike rykter som disse, for dette er faktisk ikke greit i det hele tatt!

Jeg vil bare benytte anledningen til å skryte litt av oss samtidig. Jeg er veldig stolt av oss og hvor bra vi klarer foreldrerollen. Hvordan vi har klart å ha ansvar for barnet vårt alene i vårt eget hjem, siden vi var 16 og 18 år gamle. 

Det var dagens alvorsprat fra meg, jeg håper dere har en super fredagskveld <3

PERFEKT

Jakten på å bli den perfekte mor starter allerede fra svangerskapet av. Og den er forferdelig krevende.

 Det holder ikke lenger å avstå fullstendig fra tobakk og rusmidler. Vi skal være totalavholdende fra kunstig søtning, fargestoff, koffein, hårfarge og andre kjemikalier.

Og ikke nok med det.

Kroppen din skal være helt lik som den var før du ble gravid. Her hjelper det altså ikke om kroppen din ikke er i stand til å gjennomgå et svangerskap uten å få noen strekkmerker eller ikke, for presset om å få tilbake kroppen dagen etter du har født barnet ditt, det er dessverre der like helt. Men for Guds skyld, du må ikke la deg stresse av alt presset og forventningene, for stress er jo heller ikke sunt!

Jeg ser mange som dessverre skaper forventninger om at det er vanlig å ha flat mage dagen etter fødsel. Vi er alle forskjellige og det skal vi ha forståelse for, men når jeg ser en sterk overflod av flate mager kun få dager etter fødsel på Instagram og andre sosiale medier, da er det kanskje på tide at noen påpeker nettopp det: Vi er forskjellige. De aller, aller fleste av oss har ikke flat mage dagen etter fødsel. Vi må passe på å ikke sette uoppnåelige forventninger til oss selv og hverandre ved å kun fremme en viss kroppstype. For noen er det fysisk umulig å ha flat mage dagen etter fødsel. Det bør ikke være noe mål, det bør være et mål at du har hatt et sunt svangerskap og at barnet ditt og du har det bra.

Jeg kjenner at jeg blir så sliten og lei av alt hysteri og alle forventninger rundt det å være gravid og nybakt mamma, den mest sårbare perioden i livene våre. Jeg leser om jordmødre som er bekymret fordi det blir mer og mer utbredt å slanke seg under svangerskapet for å få så liten mage som mulig, at det er "status" å ha født et lite barn - helst under 3000 gram. 

Kan vi bare ta noen sekunder for å tenke på hvor sinnssykt det faktisk er?

I tillegg ser jeg alt for mange blogger som er preget av hvor fantastisk tiden med nyfødt og baby er. Hva skjedde egentlig med den faktiske virkeligheten oppe i alt dette? Stakkars du, nybakte mor, om du aldri har blitt informert om hvor tøft det kan være å bli mamma for første gang, og hvor mye en baby kan kreve. Disse nybakte mødrene som tror livet som mamma kun er en dans på roser kommer jo til å få seg et realt sjokk.

Jeg måtte bare få ut litt frustrasjon i et rimelig rotete blogginnlegg, som nesten er like rotete som det er i hodet mitt for tiden.

Du må ikke være en perfekt mamma, for å være den beste mammaen du kan være.

Når alt kommer til alt er ingen perfekte uansett. Og en dag faller fasaden og det du kan sitte igjen med er et barn som er skadet for livet fordi du slanket deg under graviditeten fordi du heller ville ha liten mage enn å gjøre det som var til det beste for barnet ditt.


Tenk på det.

DET ER ALT FOR TABU!

Jeg føler jeg vil skrive litt om eksponering av barn i dag. Jeg føler veldig mange mammabloggere egentlig ikke sier som mye om dette temaet, og det synes jeg er litt dumt. Jeg tror det er viktig å vise at man reflekterer rundt det, og at man har tatt et valg man har tenkt grundig gjennom.

Aller først:

Heldigvis er det ikke slik at bare man skriver blogg, så MÅ man dele absolutt alt. Det er nettopp det som er så fint med å skrive blogg - man kan velge selv. Er det noe du helst ikke vil dele? OK, da deler du ikke det du ikke ønsker å dele og omvendt. Det er helt opp til en selv og selv om jeg poster bilder av sønnen min for offentligheten på sosiale medier, så betyr vel ikke det på noen måte at han ikke har et privatliv. Så sort hvitt går det vel egentlig ikke an å tenke.

For privatliv har både samboeren min, sønnen min og jeg til tross for at jeg skriver en blogg. Ofte når jeg skriver om dagen min på bloggen deler jeg kanskje bare noen få prosentandeler av hva vi har gjort samme dag. Jeg deler aldri intim eller sensitiv informasjon om sønnen min, og det har vært uhyre viktig for meg å unngå.


"Men tenker du ikke på pedofile? Du vet at du utsetter barna dine for pedofile når du utleverer dem på bloggen din? Stakkar!"

For å sette det helt på spissen: Skal man alltid unngå pedofile, må man jo faktisk gjemme seg inne resten av livet. Jeg vet ikke med dere, men det høres ikke ut som et godt liv i mine ører.

Dessuten minner denne problemstillingen meg svært mye om dette med at kvinner skal måtte dekke seg til for å unngå å ikke tiltrekke seg menn som kan voldta dem - Prinsippet er jo faktisk det samme. Man skal ikke begrense hva man gjør i livet sitt i frykt for at noen skal eksempelvis voldta deg eller at pedofile skal få tak i deg. Selvsagt kan det være gunstig i mange tilfeller å ta forhåndsregler ved å ikke "invitere inn" verken voldtektsmenn eller pedofile, men vi skal ikke fokusere på å skape flest mulig forhåndsregler, vi skal fokusere på å få ut til alle i hele landet vårt at pedofili og det å voldta jenter fordi de "bare" har på seg shorts og topp, på INGEN måte er greit.

Jeg kommer ikke til å stoppe å poste bilder av sønnen min i frykt for at pedofile skal se bilder av ham. Den oppmerksomheten fortjener de ikke en gang. Vi er alltid i en risiko for at pedofile skal se barna våre, hver eneste gang vi går ut av døren med dem fra hjemmet vårt. Og selvfølgelig ønsker vi å skjerme barna våre så godt vi bare kan for disse syke menneskene, men siden den risikoen alltid vil være der - Uavhengig av om du poster bilder av barna dine på internett eller ikke - Så synes i hvert fall ikke jeg at vi skal la alle valgene våre styres av hvorvidt noen pedofile noen gang kan se barna våre. For uansett om du aldri poster bilder av barnet ditt på Internett, så er det alltids en risiko for at noen pedofile får øye på dem ute på gaten. På stranda. På vei til skolen. Hvor som helst så lenge det ikke er hjemme i huset ditt.

Så kan vi jo diskutere i all evighet om forskjellen mellom virkelighet og bilder på nett, og at bilder blir noe annet - Men jeg kan jo faktisk begrense hva jeg legger ut på bloggen min av sønnen min i form av bilder, i mye større grad enn hvordan man kan begrense barn med egen vilje i virkeligheten. Eksempel: Jeg kan sørge for at bildene jeg poster av Leo alltid er ordentlig tatt og at han er anstendig kledd og ser ordentlig ut. I virkeligheten kan barn begynne å gjøre mye rart. Hovedpoenget er vel at vi ikke skal la våre valg styres av syke mennesker som kan finnes over alt. Både på nett og i virkeligheten.

Og så får vi mammabloggere ofte den klassiske "Barnet ditt kommer til å bli mobbet på skolen!" Disse menneskene sikter da til at barna våre kommer til å bli mobbet på skolen eller senere i livet på grunn av det vi har postet på bloggene våre av enten bilder eller informasjon om barnet.

Dette synes jeg i grunn faller på sin egen urimelighet. Alle mødre og fedre har som foreldre et ansvar for at barna våre ikke skal mobbe andre barn. Så hvis du ikke har klart å lære barnet ditt det, synes jeg i grunn du som forelder har sviktet mye mer enn jeg noen gang kommer til å gjøre ved å ha skrevet en mammablogg.

Dette med at bloggere får gjennomgå så til de grader i både media og fra privatpersoner fordi de velger å eksponere barna sine, synes jeg i grunn er litt rart med tanke på hvor mange som gjør ting som er mye mer bekymringsfullt. For selvsagt er det ting som ikke egner seg på nett til evig tid, dette tar jeg høyde for når jeg tenker over hva jeg synes er greit å dele med dere på bloggen, og hva som ikke er fullt så greit. 

Jeg har mange venner på Facebook, og der ser jeg ofte mye rart som postes. Fyllabilder av foreldre til barn i skolealder er en gjenganger. Statuser som avdekker mye intim informasjon om barnet til vedkommende som poster statusen, og som tydelig ikke er avklart med barnet først om det har vært greit å dele dette med hele Facebook - er også en populær variant. Og hvor er kritikken rettet mot disse menneskene? Jeg ser det hagler inn kritikk mot meg og andre mammabloggere, men er ikke dette i aller høyeste grad verre enn bilder postet på internett av sønnen min hvor han smiler og leker med lekene sine? 



For all del, jeg respekterer at noen foreldre ønsker å dele mer om sine barn/sine liv enn det jeg gjør på sosiale medier. Men jeg tror det er viktig at man forstår omfanget av hva man legger ut, og enkelte ganger når jeg ser slike bilder og statuser bli postet på sosiale medier, så har jeg av og til mine tvil om at disse menneskene egentlig har reflektert rundt sitt valg. Men hva vet vel jeg, jeg tenker vel bare i grunn at det et lurt å opplyse om nettvett slik at alle kan ta et valg de med størst sannsynlighet kan stå inne for i ettertid.

Jeg holder meg slavisk til regler jeg har satt med hva jeg synes er greit å dele for offentligheten på sosiale medier av barnet mitt. Ingen nakenbilder. Ingen bilder av Leo slik dere ikke kunne sett ham på gaten. Ingen intim informasjon. Og ingen informasjon som jeg på noen måte tror eller føler det er sannsynlighet for at han kan ta skade for i ettertid.

Det vil alltid være en liten sjanse for at Leo ikke likte at jeg postet babybilder av ham på mammabloggen min. Men når jeg følger restriksjonene jeg har satt, føler jeg at denne sjansen er satt til et minimum. Personlig ville jeg blitt utrolig glad om min mamma hadde hatt så mange flotte bilder av meg fra mitt første leveår som jeg hadde hatt muligheten til å se tilbake på hele livet mitt, men siden jeg ikke vet 100% sikkert at Leo vil like det like godt, er det viktig for meg å ha noen regler jeg forholder meg til når jeg skriver på bloggen min om ting som omhandler ham.

Leo kan ikke velge å bli postet bilder av her inne. Men jeg føler selv jeg gjør det på en skånsom og fin måte. Blogginnleggene som omhandler om dagene vi har sammen blir ofte veldig hverdagslige, typ "I dag har sønnen min lekt og vi har kost oss masse" Jeg ser virkelig ikke at det er noe galt i noe så uskyldig som at vi har kost oss hjemme sammen, for eksempel. De fleste foreldre gjør vel det med barna sine når de er i mamma og pappa permisjon. Det er ikke noe som blir flaut, i mine øyne. 

Og selvfølgelig, det kommer til et stadie hvor alt blir flaut, nemlig i tenårene. Men jeg husker selv at jeg synes det var flaut å i det hele tatt gå alene på gaten når jeg var 13, så da føler jeg virkelig ikke at det er rett å ta utgangspunkt i den alderen når jeg sier at jeg selv føler jeg ikke poster noe som sønnen min kommer til å synes er flaut.

Skal vi som foreldre alltid ta avgjørelser for barna våre basert på om de kommer til å synes det er flaut når de blir tenåringer, ja, da blir det fryktelig få avgjørelser som er akseptert å ha tatt for barna når de en gang var små.

For å avslutte det hele: Ja, jeg eksponerer barnet mitt i blogg.

Og ja, jeg er verdens beste mor for barna mine selv om jeg tar et valg som kanskje er annerledes enn hva du ville gjort og hva du mener er best for meg.

Tusen takk for at du leste, ha en super onsdag!

FØR DU BLIR GRAVID SOM 16-ÅRING

I det siste har jeg hørt mye at jeg oppfordrer andre til å bli mor i ung alder fordi jeg skriver en blogg om det. 

Det er jeg veldig uenig i.

Det har vært viktig for meg å opplyse, og det å være åpen og ærlig om hele situasjonen min siden jeg ble mamma første gang når jeg var 16 år gammel. Og det har mildt sagt vært tøft, selv om jeg har klart meg utrolig bra. Hvordan jeg taklet de forskjellige tingene, hvilke utfordringer jeg har møtt på, og hvordan jeg har løst dem. Jeg tror at, spesielt dere som har lest bloggen lenge, har sett at jeg har vært åpen om alt - ikke bare de hyggelige og koselige tingene som har vært på veien - men også de aspektene av livet mitt som ung mor som ikke er så morsomme å snakke om. At jeg har møtt mye motstand, fordommer, at utdanningen min har måtte bli satt på vent, og at jeg definitivt ikke lever et liv som er et liv de på min alder drømmer om.

Jeg har ofte skrevet at jeg ikke oppfordrer noen til å bli gravid med vilje i ung alder, men at jeg ikke fraråder heller. Jeg tror det blir for enkelt å gi alle unge gravide en "one size fits all" løsning, rett og slett fordi vi kan leve veldig forskjellige liv og ha fryktelig forskjellige utgangspunkt. Det jeg imidlertid har vært svært opptatt av, er at disse som ønsker å bli unge foreldre vet så godt som mulig hva det innebærer (selv om man selvfølgelig ikke forstår alt før man blir forelder selv)

Hvor uhyre viktig det er å ha god økonomi så man kan leve og ta hånd om barnet sitt selv. Hvor viktig det er å være selvstendig, å ta hånd om barnet sitt på egenhånd dersom man selv ønsket å bli forelder tidlig. Det å være klar over at sannsynligheten for at man blir alene med barnet er svært stor desto yngre man er. Og at en baby ikke er en dukke du kan legge vekk når du er sliten eller når du ikke orker mer. 

En baby er et eksepsjonelt stort ansvar, men hvis du absolutt på død og liv ønsker å bli mamma tidlig så er det jo faktisk ingen som kan stoppe deg fra å gjøre det (Ikke at jeg noen gang har opplevd å treffe på noen som faktisk ønsker dette ansvaret i såpass ung alder, men man vet jo aldri) men da vil jeg at du skal vite hva så godt det lar seg gjøre hva det innebærer og hvor ufattelig slitsomt og utmattende det kan være. Da skal du være klar over at dette er et barn du skal ha resten av livet, som du skal forsørge til den dagen det fyller atten år, og kanskje lenger enn det også. Dette har jeg også vært opptatt av å vise gjennom bloggen min. Blar du i arkivet mitt kommer du til å finne koselige blogginnlegg om hvor fine dager vi har hatt sammen med den nydelige babyen vår, men også blogginnlegg der jeg forteller om episoder hvor jeg har vært helt på gråten av utmattelse fordi jeg har sovet 2 timer på tre netter. Og det er faktisk ikke overdrivelse en gang.

Barn er ingen lek.

Hvis du blir gravid tidlig skal du selvfølgelig kjenne etter hva du klarer å leve med, men man må huske å tenke på barnets beste også. Gode mødre setter barnets beste først. Hvis du vet at du ikke har jobb, ikke penger, ikke utdannelse, ikke en familie/et nettverk som kan støtte og hjelpe deg (med andre ord liten mulighet til hjelp fra de rundt deg) og liten mulighet for å flytte for deg selv og generelt liten mulighet til å gi barnet et godt liv (Nå sier ikke jeg at du ikke kan gi barnet et godt liv selv om du ikke har noe av dette altså, for kjærligheten din til barnet ditt er jo aller viktigst, men en baby kan ikke leve på luft og kjærlighet) så kan det være lurt å stille seg spørsmål som "Hvordan skal jeg klare å forsørge dette barnet?" 

"Hvordan skal jeg klare meg videre i livet, og hvordan skal jeg få meg jobb senere, utdannelse?" 

"Hvor skal jeg bo, og hvem skal jeg kunne støtte meg på når ting blir vanskelig?" 

og kanskje

"Har jeg det som skal til for å være en god omsorgsperson akkurat nå?" "Hvis jeg hadde vært dette barnet, hadde jeg ønsket å komme til verden i det livet jeg kjenner til nå? Og hadde jeg hatt et trygt boforhold med gode muligheter i fremtiden?"

Noen unge har det som skal til for å bli en god forelder selv om de er 16. 

Andre ikke.

Noen 30 åringer har det som skal til for å bli gode foreldre.

Og andre ikke der også. For de finnes de også, selv om vi i aller høyeste grad hører mest om de unge som ikke takler foreldrerollen.



Poenget er bare rett og slett følgende: 

En baby er ikke en søt liten ting du skal skaffe deg fordi du har sett på en mammablogg at det ser koselig ut. 

BABYSYK!

Har brukt noen av de siste minuttene til å se på gamle bilder av Leo fra minnekortet mitt, sammen med Fredrik! Vi smelter jo helt av hvor liten han var! En kommentar som går igjen hos oss begge er "Hvordan er det mulig at han har vært så liten?!" Haha





Denne tiden var så innmari dyrebar, veldig glad for at jeg har fått oppleve det å bli mamma♥

JEG VIL AT DERE SKAL VITE..

Det jeg synes er aller vanskeligst med å skrive blogg er å sørge for at ting jeg skriver ikke blir vridd og vendt på og misforstått. Husk at når jeg skriver innleggene mine får jeg ikke bestemt hvordan dere skal tolke det jeg skriver, men kun hvordan jeg kan formulere meg på best mulig og mest forståelig måte. Oftest går det jo bra, men tydeligvis ikke alltid.

Jeg har aldri, aldri ment at jeg er en slags Gud som vet og kan alt. Jeg er simpelthen «bare» en 17 år gammel mamma som prøver å gjøre så godt hun bare kan. Jeg har aldri trodd selv at jeg vet alt best, for det gjør jeg ikke. Og jeg vet at mine erfaringer ikke kan måle seg med livserfaringene til en 40 åring. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ha opplevd mye likevel.


Det siste jeg vil i hele verden er at noen skal sitte med et inntrykk av at jeg er noe annet enn en mamma som prøver å gjøre sitt aller beste, selv om hun er 17 år. Jeg tror ikke at jeg vet noe bedre enn noen andre, jeg tror ikke jeg vet og kan alt, og jeg tror defintivt ikke at jeg har en hel haug av livserfaring - for det har jeg ikke. Jeg er bare et helt vanlig menneske som skriver til dere fra en pc i Larvik, som lever et liv og har en hverdag med familien min akkurat som dere også kanskje har, som en helt "vanlig" mamma, og det eneste jeg vil er å gjøre alt jeg kan for at sønnen min skal ha det bra, hele tiden ♥

JEG TRENGTE DETTE I DAG..

I dag når jeg skulle sminke meg etter Fredrik hadde kommet hjem fra jobb, kommer Leo i full fart krypende til meg og jeg merker at jeg er sliten etter dagen (Og natten) Jeg spør Fredrik " Kan ikke du ta Leo mens jeg bare får sitte 2 minutter i fred og sminke meg litt?" Sier jeg mens jeg strekker meg for å ta i mot den lille gutten min mens jeg venter på svar.

Og da svarer han noe som får meg til å innse noe viktig, som ble enda viktigere etter en slitsom natt og morgen.

"Men Jessica, det er jo ikke lenge til han kommer til å brase inn døren etter han har vært på skolen, for å så gå på rommet sitt og dra ut med venner, og så sjeldent komme bort til deg for å få oppmerksomhet lenger"

Vet du hva, det er helt sant. Jeg våknet til.

Så da satt vi der borte samtidig som jeg sminket meg. Leo satt rolig på fanget mitt, og jeg begynte å grue meg bitte litt mer til han blir så stor at han ikke vil sitte på fanget lenger. For den dagen kommer fort nok som den gjør.



JEG HUSKER DET SOM OM DET VAR I GÅR..

For litt over ett år siden, når jeg var gravid, orket jeg ikke ordne meg noe særlig. Jeg gikk i joggebukse, og av og til hendte det at jeg gikk i joggebukse utenfor hjemmet. Krise, sant? Så der gikk jeg da, med gigantisk-høygravid-mage, joggebukse, og et ansikt som hylte "Fy faen nå er jeg lei av å være gravid!". De som så meg trodde sikkert at jeg aldri hadde sett en vanlig bukse før og at jeg var gravid med noen som satt i fengsel eller noe. 

Jeg gikk inn i en finere butikk, joggebuksen min og jeg, men ingen reagerte. Ingen kikket opp på det sminkeløse ansiktet mitt en gang. Ingen i betjeningen sa "Hei" en gang. Jeg tenkte med meg selv at det var nok bare helt tilfeldig, når jeg etter hvert gikk ut av butikken på vei hjem til Fredrik, men jeg dro tilbake en annen dag (Like fullt med joggebukse, men hallo, det finnes ikke bukser som hadde klart å lukkes med gravidmagen jeg da hadde) og ingen sa hei da heller. Ingen la merke til meg da heller, enda det var ganske umulig å ikke legge merke til at jeg kom inn. Og enda en gang etter det også. Fortsatt ingen som sa noe eller som i det hele tatt reagerte. 

Men når jeg var der for noen uker siden uten verken gravidmage eller joggebukse, da var det ikke måte på hvordan de lot merke til meg og om jeg trengte noe hjelp. Enda det var samme damene i betjeningen.

Men det er sikkert bare meg. Det er sikkert bare tilfeldig. For folk er jo ikke sånn, ikke sant?

Det morsomme er at jeg egentlig dro på butikken når jeg var gravid for å kjøpe en ny taklampe til nærmere 4000 kroner. 

Og vi har fortsatt ikke taklampe hjemme :-)

FORELDRE GIR OPP FOR LETT!

Jeg husker med en gang jeg gikk ut med at det var slutt med Fredrik, og alle kommentarene jeg fikk som gikk på at "Vi ikke hadde gjort nok for å holde sammen for Leo sin skyld" og så videre. Nå ser det jo ut til at ting ordner seg mellom Fredrik og meg, og jeg ser en fremtid sammen med ham og han med meg, men likevel sitter kommentarene i og jeg ser at det skjer med andre par med barn som har gått fra hverandre også. De gjorde liksom ikke nok for å få det til å fungere, siden det ble slutt fort etter barnet kom eller at det kom brått på familie og venner. Eller bare fordi det ble slutt, enkelt og greit.

Er det en ting jeg har lært, så er det at man skal trå veldig forsiktig med å fortelle skilte foreldre om grunnen deres er god nok til at de skal kunne gå fra hverandre eller ikke. Man vet ikke om de har kjempet lenge allerede. Man vet ikke hva som ligger bak, og hva som er grunnen til bruddet.

Og da er det så utrolig synd å se at mange bare bestemmer seg for at de mener at par som har barn sammen flest ikke kjemper nok for å få forholdet til å fungere. Uten å vite noe særlig informasjon utover at forholdet er over og at sånn er det bare.

Jeg husker jeg leste en sak om en familierådgiver som gikk ut og sa at skilsmissestatisikken stiger fordi foreldre gir opp for lett. Det kan helt sikkert være tilfelle i noen saker, det aner jeg ingenting om, men jeg kjenner at jeg synes det er så trist at noen går ut i fra at foreldre ikke ønsker å kjempe for å holde familien samlet. Det at man skiller seg og at barna må bo to steder skjer og det er helt greit , fullt forståelig og bør selvfølgelig være akseptert - men slik jeg har forstått det er ikke det å skulle skille seg med faren til barnet ditt en situasjon du ønsker og har som mål å havne i. Likevel skjer det, og det skal vi pokker meg ha forståelse for. 

For i noen, kanskje til og med også i mange tilfeller, så ser man kanskje at det er best at man går fra hverandre, og da skal vi ikke sette foreldre i bås og fortelle dem at de ikke har kjempet nok, når vi ikke vet om de har det eller ikke. 

Jeg synes man skal vise respekt. Ikke fortell noen at de ikke har kjempet nok for «barnas skyld» eller  bruk andre såre agrumenter om du ikke har stått oppe i alle kranglene, uenighetene og vonde kampene akkurat det forholdet som har tatt slutt har vært i. 

Eller ikke vært i.

Vet man ikke, så er det kanskje best å ikke uttale seg om det.

SLITEN, MEN LYKKELIG!

Nå har vi vært ute å spist litt sen middag, og jeg kjenner at jeg holder på å sovne hver gang jeg lukker øynene. De siste dagene har tatt på, ikke bare på grunn av planlegging med bursdagen til Leo, men også en del stress og ting jeg skulle gjort for lenge siden - i tillegg til at jeg ikke har sovet godt om natten fordi Leo er så glad i holde det gående utover natten når jeg er stuptrøtt, haha! Jeg klager absolutt ikke altså, for selv om jeg er litt sliten så er jeg veldig lykkelig nå ♥


Vi har utrolig mye koselig i vente fremover, så dette er langt fra det siste store høydepunktet dere vil se - selv om dette har vært et veldig stort et og noe jeg har sett frem til veldig lenge. Leo vokser så mye nå og jeg vil bare nyte tiden med familien min og nyte tiden før han vokser fra meg, se frem mot sommeren og lange kvelder i hagen og masse lek ute med nydeligste Leo. Gleder meg så mye til den første sydentuen vår og turer på stranden til sommeren, og alt jeg skal dele videre med dere.

 I kveld skal vi bare se en film eller to og ha besøk av familie fra Gjøvik som blir her til i morgen, så det blir en etterlengtet rolig kveld uten store planer på agendaen her i huset.

Ha en fortsatt god helg ♥

KJÆRE MAMMA

Nå har jeg meldt meg på programmet «Kjære mamma» ♥

Jeg tenkte egentlig bare "Hvorfor ikke" når jeg så det dukket opp på facebook at de søkte etter nye mødre til å ha med i programmet. Dessuten synes jeg det er et koselig program som jeg har fulgt litt med på tidligere!

Jeg har faktisk fått noen tilbud om å bli med i tv-serier de siste 5 månedene, men jeg har takket nei for det har ikke føltes riktig i det hele tatt. Men samtidig er det veldig mange av leserne mine som har etterspurt å se oss på tv, og selv om jeg synes det er litt skummelt (Og nytt!) så føles det mer riktig nå og da kan jeg jo i hvert fall prøve, og se om jeg kommer med. For det vet jeg jo heller ikke :-)

Det blir uansett veldig spennende å se den nye sesongen!

Klem

Jeg trenger dette!

Nå skal vi ha kosekveld. Film, en sovende Leo som ligger fredfullt i senga si, litt godis og kjeks, og hjemmelaget lasagne.

Jeg trenger dette i dag, det blir godt å starte med "blanke ark" fra i morgen av og å forberede alt jeg skal dele med dere fremover.

Soverommet vårt! Favorittrommet mitt i leiligheten og selv om kanskje ikke er helt OK å spise i sengen skal vi gjøre det i kveld. 

Fra sist gang vi hadde lasagne! Vil dere kanskje ha oppskrift på den? Er såå enkelt å lage fra bunnen av, faktisk! 

God kveld til dere alle ♥

UNNSKYLD, MEN DET ER SANT..

Det sies at du aldri skal bli så forelsket i noen at du ikke klarer å se for deg et liv uten dem. 

At du aldri skal bli så glad i noen at du er avhengig av dem for å ha det bra, og for å ha et godt liv. Du skal aldri bli så glad i noen at du helt seriøst faktisk ikke klarer deg uten dem.

Og det sies at du aldri må la din glede avhenge av noen andre. 

Unnskyld, men jeg ser nå at jeg allerede har begått den feilen. ♥

TØFF START PÅ DAGEN..

Hei, Fredrik her..

jeg tror kanskje at dere har merket at ting har vært litt komplisert for tiden,selv om Jessica prøver å ikke la det gå utover bloggen og dere bloggleserne hennes. Vi var ute en tur i stad på noe viktig og Leo ble passet av tanta til Jessica så lenge så han hadde det gøy og det gikk helt bra mens vi var borte en tur. Men Jessica er sliten og dårlig og orker ikke masse akkurat, så da ble det sånn at jeg skulle skrive litt på bloggen hennes .

Vi spiste litt lunch i stad også alle tre, og slappet av.

Jeg vet at Jessica har det vanskelig nå, men vi skal løse alt sammen. Hun bryr seg sjukt mye om bloggen og dere så da tok jeg å oppdaterte dere litt. Selv om det ikke var så mye å skrive akkurat.

Håper dere har en fin dag.

-Fredrik

JEG MÅ SNAKKE UT NÅ.

Må nesten bare få skrevet ut litt til dere nå, har gått lenge og tenkt på dette og jeg vil bare legge alt på bordet slik at det kan virke mer forståelig for dere også. Om du ikke liker at jeg står opp for meg selv er det bare å se bort i fra dette blogginnlegget, for det er noe jeg kommer til å gjøre fordi det er mest rettferdig. Jeg har tross alt et fullstendig åpent kommentarfelt som alle kan skrive hva de vil i.

I det siste har jeg fått kritikk fordi jeg svarer på veldig ufine kommentarer med at jeg kan se ip-adressen deres. Dette vrir en del folk på til å få det til å høres ut som en trussel. Det er det ikke. Hvis du har kommentert på denne bloggen tidligere så har jeg ip-adressen din, det er slik kommentarfelt-systemet til blogg.no er.

Men du kan være 100% sikker på at hvis jeg har skrevet en slik kommentar til deg, så er det fullt og helt berettiget. Det er ikke ment som en trussel, men for å informere deg om at jeg har nok informasjon til å gå til politiet for å anmelde deg OM du har skrevet noe som ikke er OK. Da er det IKKE fordi du har skrevet lange kritiske kommentarer til meg om at du ikke føler det er rett at jeg eksponerer Leo (For det er HELT greit!), men kanskje fordi du har truet meg, skrevet at det er synd på Leo som har en mor som meg, eller at du skriver at jeg er stygg, kvalm, ekkel, eller kanskje fordi du skriver noe som er med på å latterliggjøre meg, eller krenke meg på en eller annen måte. Og tro meg når jeg sier dette: Jeg pleier ikke å la meg krenke så lett.

Jeg holder på å gå gjennom med en anmeldelse av en bekjent som har brukt mye tid på å skrive en del krenkende og Injurierende kommentarer til meg her på min personlige blogg. Det er overhode ikke gøyalt for meg. Jeg synes det er skikkelig trist og vondt, men ved å la være å gjøre noe - er jeg med på å si at det er greit at folk holder på sånn. Og det er det på ingen måte.

For det blir litt det samme som hva jeg husker jeg ble fortalt på barneskolen. Hvis du ser at noen blir mobbet, uten å gjøre noe med det - så er du med på si at det er OK. At det er greit. Og når jeg ser at jeg blir mobbet i kommentarfeltet mitt, og jeg driter i å gjøre noe med det - så er jeg med på å si at det er greit at folk mobber meg. Misforstå meg ikke, kommentarene skal få stå, jeg sletter ingen, men skjer det gjentatte ganger blir det politianmeldt, ikke fordi jeg er en surmaga kjerring - men fordi jeg ikke synes at det er greit at noen blir mobbet. Om det så er meg selv, barnet mitt, eller en dame på butikken.

Jeg har hørt at politiet stort sett ikke gjør noe med slike saker som stygge kommentarer, uansett om det er drapstrusler. Vel, det får politiet ta på sin kappe. Jeg skal gjøre det jeg kan, og hvis politiet står og ser på når de er fullt kapable til å gjøre noe med dette, så er de også med på å si at det er greit.

Jeg synes det er helt latterlig hvordan enkelte bloggere i bloggnorge siler ut alt i kommentarfeltene sine som ikke er «Jeg elsker deg og bloggen din» -kommentarer eller bare støtte og fine kommentarer. Du har valgt å blogge, da må du tåle kritikk. Tåler du ikke det har du funnet deg feil jobb. 

Men mobbing, sjikane og krenkende kommentarer er noe helt annet enn utfyllende kritiske kommentarer som stiller spørsmål rundt hva du skriver på bloggen din, hvordan du gjør det, og så videre. Vi må da for pokker tåle litt når vi selv har valgt å eksponere oss. Det betyr imidlertid på ingen måte at vi skal tåle mobbing - for det er nemlig en lang vei mellom mobbing og det at noen stiller kritiske spørsmål.

Det er fullstendig greit at du synes det er urettferdig at jeg eksponerer Leo fordi han er en baby og ikke kan være med på å bestemme om han synes det er greit - Men det er ikke greit at du skriver latterliggjørende kommentarer om kroppen min eller om hvordan jeg kler meg, eller hvordan jeg ser ut.

Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå hva som er greit å skrive, og hva som ikke er det. Det gjelder bare å bruke hodet sitt før man kommenterer.

Og så er det lurt å ha disse lovene i bakhodet:

§ 266.Hensynsløs atferd - Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

§ 267.Krenkelse av privatlivets fred - Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Vær et godt forbilde for barna deres. Vær så snill! Det er ikke greit med latterliggjøring eller krekende kommentarer. Dessverre har flere av de som har kommentert slike kommentarer til meg, vært mødre og foreldre selv. For Guds skyld, dere får ikke lært barna deres å ikke mobbe når dere gjør det selv.

EN ADVARSEL!

Hei dere!



Jeg tenkte jeg bare måtte dele noe skummelt som skjedde her i går kveld. Jeg skulle lade iphonen min, og siden den originale iphone-laderen min tok kvelden for et par måneder siden, kjøpte jeg en fra Clas Ohlson. Den har fungert kjempebra, helt til nå.

Jeg merket at laderen ikke fungerte så bra nå plutselig, med andre ord sto det at den ladet i det ene sekundet, og i det andre sekundet sto det at den ikke gjorde det. Dette har skjedd tidligere med mine originale iphone-ladere, så tenkte ikke at det var et problem. Tenkte bare at jeg måtte kjøpe ny snart siden den kanskje sang litt på sitt siste vers. 

Når jeg tar den ut av laderen merker jeg at den er kokvarm, og så tar den fyr! 

Jeg synes det var veldig ubehagelig og kommer ikke til å kjøpe en lader fra et annet sted enn fra apple heretter. Tenk om det hadde vært på natten, mens Leo og jeg hadde sovet? Det høres så uskyldig ut, men det er jo faktisk veldig skummelt.

Selv om vi tenker at det "aldri skjer oss" så kan det det. Jeg lader aldri om natten, men for de av dere som gjør det så kunne dette endt fryktelig skremmende.

IKKE lad mobilen om natten! 

Ha en god lørdag♥

 

(NB: JEG LADER ALDRI OM NATTEN, DETTE KAN FREDRIK BEKRFTE FOR DERE OM DERE ØNSKER DET)

JEG VIL HJELPE!

Hei alle sammen! 

Jeg har lyst til å gjøre en god gjerning i dag, for jeg har tenkt mye på økonomi i det siste. Jeg vet at vi er en ung familie som har vært utrolig heldig og bra stilt økonomisk, og det er så definitivt ikke en selvfølge. Jeg har vært veldig ærlig på dette slik at jeg ikke gir et falskt bildet av hvordan det er å være unge foreldre, for langt i fra alle unge foreldre har veldig god råd - naturligvis.

Derfor har jeg tenkt til å bidra med det jeg kan! Når jeg er så heldig å ha denne bloggen så kan jeg nå ut til så mange, så er det utrolig viktig for meg å utnytte det på riktig måte. 

Jeg har mye klær etter Leo i alt fra størrelse 50 til 74, og det har jeg tenkt til å gi bort alt til noen som trenger det. Jeg kunne jo solgt det på FINN, men jeg vet at noen trenger det mye mer enn jeg trenger penger! Jeg har i tillegg noen bordduker til dåp og et sett med blå gardiner, samt noen tepper og litt annet småstæsj.

Og her vil jeg selvfølgelig gi til noen som faktisk trenger det, ikke noen som bare synes det er deilig å slippe å kjøpe nye barneklær eller at det er godt å få noe gratis. Jeg håper for all del at ingen misbruker dette! Jeg har omtrent 90 plagg (Muligens mer også, jeg har ikke lett ferdig på rommet til sønnen min enda) og derfor kan jeg gjerne gi til flere, men da litt færre plagg per person. Det er alt fra yttertøy til sokker, gode luer, bukser, bodyer, og gode varme bodyer i merinoull. 

Siden jeg forstår utrolig godt at dette kan være sårt å "stå frem" med at man har dårlig råd, vil jeg gjerne at du tar kontakt med meg på mail og kan fortelle litt om deg selv! Dette er mailadressen min: Mammasom16@hotmail.com 

Del gjerne dette innlegget videre, så håper jeg at jeg kan glede noen som ikke har så god råd og som har en baby som trenger litt klær eller noe av det andre jeg har liggende her <3 Det er kanskje ikke så mye, men det er viktig å dele det man har med de som har mindre enn seg selv.

God klem til alle der ute!

Og PS: Jeg dømmer INGEN! Du kan trygt ta kontakt med meg og jeg vil ikke at du skal føle noen skam i det. 

NEI, DET ER IKKE SYND PÅ MEG!

 Stakkars meg som har barn så ung, som ikke kan gjøre som jeg vil! Stakkar meg som går glipp av ungdomstiden! Ofte merker jeg denne tendensen rettet mot at jeg har barn og er så ung.

Jeg har et bredt nettverk og kan dra ut hver helg om jeg har lyst til det, men jeg vil ikke det. Jeg kan dra på ferie alene om jeg hadde hatt lyst til det, men det har jeg ikke lyst til. 

Jeg er veldig lei av at folk skal synes så innmari synd på meg fordi jeg ikke får "levd ut" ungdomstiden min ved å dra ut og feste hver bidige helg, når jeg aldri selv har ansett det som et problem en gang. Det er overhode ikke problematisk for meg. Jeg tror samfunnet vårt trenger å se at ikke absolutt alle ønsker å leve det samme livet. Noen lever godt ved å leve ut ungdsomtiden sin ved å feste mye, reise masse, og skape ny bekjentskaper i hvert nye land de besøker, - jeg, på min side, trives godt med å være mamma for den viktigste personen i livet mitt, og å dra ut med venninner etter at Leo er lagt sånn en gang i blant.

Det er overhode ikke synd på meg fordi jeg ikke kan gjøre som jeg vil, det er et valg jeg har tatt og jeg har aldri sett meg tilbake. Jeg trenger ikke å kunne gjøre som jeg vil konstant for å leve et godt liv. Dessuten aner jeg ikke hva jeg skulle funnet på om jeg ikke hadde hatt Leo nå. Ingen fest i hele verden kunne ha fylt det tomrommet.

Jeg ønsker ikke at noen skal ha et slikt syn på livet mitt og tenke at det er så synd på meg som ikke får festet hele tiden, reist jorden rundt og bare ha ansvaret for meg selv. Jeg trenger ikke det. For man må ikke leve som «alle andre» for å leve et lykkelig liv. Og jeg vet at ingen fest, ingen reising, ingen ungdomstid i hele verden kunne gjort meg mer lykkelig enn det jeg er nå som får leve lenge med sønnen min ♥ 

En liten hemmelighet

Jeg har bare lyst til å dele noe med dere i forhold til blogginnlegget jeg skrev forrige uke om at jeg var inne i en vond periode hvor ting ble litt opp-ned i forhold til hva jeg trodde. Jeg har hatt en fin tenkepause, hvor jeg ikke har trengt å jobbe så mye for å skrive nye innlegg, det har kommet litt av seg selv og jeg har ikke trengt å sitte i flere timer for å finne noe å skrive om på bloggen, for det har jeg ikke orket. Likevel har bloggingen blitt som før sett bort i fra at noen av innleggene mine er litt "enklere" enn til vanlig, litt gjenbruk av bilder også, og det er jo på grunn av alt dette. Jeg kommer til å fortsette med å blogge når ting er greit, men jeg kommer ikke til å presse meg selv fordi jeg har nok å tenke på nå. Veldig nok.

Jeg vil bare at dere skal vite at Fredrik har ikke stukket av, som det ble litt spekulasjoner rundt. Han har ikke funnet noen ny dame, og hva som har skjedd har ingenting med mitt "forhold" til Fredrik å gjøre.

Jeg kan avsløre at jeg føler meg veldig forelsket om dagen, så det er ingenting som har skjedd med Fredrik eller "oss" to. Jeg er mer glad i han enn det jeg noen gang har vært.

Det betyr ikke at vi er sammen igjen. Det betyr ikke at alle problemene er løst.

Men det betyr at akkurat nå, på akkurat denne fronten i livet mitt, så har jeg det faktisk ganske bra. Og det hjelper veldig når ting ikke akkurat er så greit ellers.

Tusen takk for at dere leser <3

JEG GRUER MEG ALLEREDE..

Fredrik og jeg satt og søkte barnehageplass nå i stad. I siste liten som vanlig, men siden vi bor midt i sentrum kunne vi søke på ganske mange barnehager. Det endte på to stykker som ligger i umiddelbar nærhet, og det føltes egentlig litt trygt.

Jeg gruer meg veldig til Leo skal i barnehagen. Jeg kjente det ikke så veldig når jeg søkte skoleplass, men jeg kjente det veldig i dag når vi skulle velge ut barnehager. Ikke fordi jeg ikke tror at han kommer til å ha det bra, for det vet jeg at han kommer til å gjøre. Han sprer så mye glede og latter rundt seg og jeg vet at han kommer til å bli tatt godt vare på i barnehagen. Men jeg blir så redd for at han kommer til å synes det blir litt mye. Fra å alltid gå hjemme med meg og at det har vært det eneste han kjenner til, til at han skal bli kjent med andre mennesker som han skal dele hverdagen på dagtid med. Som ikke er meg.

Egentlig føler jeg kanskje et snev av dårlig samvittighet. Jeg vet jo at ikke alle har muligheten til å ta et år «ulønnet» permisjon som jeg har gjort nå det siste året. Men samtidig kjenner jeg litt på om jeg kanskje burde gått med ham ett år til hjemme?

Eller om det kanskje bare ville gjort at jeg hadde valgt å «bare gå ett år til» år etter år, og det hadde jo ikke blitt så veldig sunt til slutt det heller. Og det ER sunt for han å bli kjent med og leke med andre barn i barnehagen, samt at han får litt tid borte fra meg. I moderate mengder, selvfølgelig.

Håper alt går bra når han starter i august, og forhåpentligvis er jeg ikke den eneste som gruer meg til barnehagestart <3

HVORDAN JEG TRENER

Det har dukket opp veldig mange forespørsler om et slikt innlegg som dette om trening og hvilke øvelser jeg gjør etter blant annet innlegget om hvordan jeg fikk kroppen min tilbake etter svangerskapet med lillegutt!

Du må nemlig ikke på treningssenteret selv om du vil både gå ned i vekt og få kroppen din tilbake etter fødselen. Det har jeg bevist.

Beklager så mye at jeg ikke fikk vist dere bilder av alle øvelsene! Jeg tok bilder mens jeg gjorde alle, men 95% av alle bildene jeg tok ble i så dårlig kvalitet at man ikke hadde sjans til å se hva jeg drev med. Så da måtte jeg bare ta de bildene med aller best kvalitet, og det var disse!

Jeg synes det er helt supert at jeg kan motivere og inspirere andre mødre med lite tid til overs til å komme i gang med trening igjen. Man kan føle seg skikkelig umotivert i starten, men jeg lover dere at det er helt fantastisk når man først er i gang. Det er så utrolig deilig å føle seg vel i sin egen kropp og å ha god helse i tillegg!

Jeg trener i hovedsak rumpe og lår. Her gjør jeg donkey kick, bulgarske utfall, og masse squats (gjerne når jeg holder Leo, slik at det blir tyngre). Ellers gjør jeg gjerne jumping squats og hoftespark. Jeg har alltid hatt en veldig «petite» kroppsform, altså er jeg veldig liten. Det samme har rumpa mi også så og si alltid vært! Nå begynner den endelig å bli større, og det er utrolig morsomt å se hva litt trening kan gjøre.

I tillegg trener jeg mage, men her bruker jeg aller mest rockering med vekter. Det tar utrolig bra. Ettersom magemusklene mine delte seg etter svangerskapet, kan jeg ikke gjøre «vanlige» øvelser som planke og sit-ups fordi det kan gjøre problemet tusen ganger verre. Dette er veldig lurt å sjekke om du selv har gått gravid, og du kan finne ut hvordan man sjekker det ved å se denne youtube videoen som er på engelsk. Et typisk tegn er at magen «buler» ut nederst ved navlen når du ligger på ryggen. Det er veldig omdiskutert om hvorvidt magemusklene kan trenes tilbake eller om det må operasjon til, men det skader jo ikke å forsøke uansett.

(Du kan se hvordan man gjøre alle øvelsene ved å google de, da kommer det gjerne opp gode forklaringer og bilder) Jeg er forresten ingen treningsekspert!

Jeg prøver å trene ca 1 time hver dag ved å rullere på øvelsene alt ettersom. Alle har ikke tid til å trene såpass «mye», men alle har litt tid hvis de prioriterer. Det trenger ikke å ta mye tid! Du trenger heller ikke utstyr. Før jeg fikk bestilt meg treningsmatte brukte jeg bare en av madrassene til Leo som han ikke brukte lenger. Har du ikke vekter kan du bruke alt fra barnet ditt, til andre tunge ting du har stående hjemme.

Leo er den perfekte treningspartneren <3

Jeg prøver også å jogge et par ganger i uken, og følelsen etterpå er helt uslåelig! Jeg er utrolig stolt over jobben jeg har gjort og for første gang på lenge gleder jeg meg skikkelig til å gå i bikini til sommeren!

God klem

STOPP MED GALSKAPEN!

Nå om dagen ser jeg barnevernssaker over alt på nett. På blogger. På facebook. På andre sosiale medier. «Barnevernet stjeler barn!» leser jeg. Og selvfølgelig virker det skummelt!



 

Jeg har aldri hatt kontakt med barnevernet tidligere. Jeg ble jo fortalt mye under svangerskapet i kommentarfeltet her på bloggen at jeg ikke burde beholdt barnet mitt siden "Barnevernet kom til å ta det uansett" Men det har de jo ikke gjort, rett og slett fordi det ikke er noen grunn til at de skal gjøre det. Og det er jo det som er greia med barnevernet også, har de ingen grunn til å ta barnet ditt - Så gjør de jo heller ikke det.

Selvfølgelig har det skjedd at barnevernet gjør feil. Alle gjør feil, og det kan selvfølgelig skje i så viktige jobber også! Store eller små. Når barnevernet gjør feil er det selvfølgelig utrolig trist at det går utover uskyldige familier og barn, og det er overhode ikke greit! Men det at barnevernet har gjort feil, er på ingen måte det samme som at de alltid gjør det. Hadde de ansatte alltid gjort feil, ville det ikke vært noen barnevern. Da ville det vært mer til skade enn til hjelp, og noen høyere opp i systemet ville hatt nok innsikt i hva som hadde foregått til å se at det måtte avvikles. Slik er det ikke.

Barnevernet har en utrolig viktig jobb. Det er galskap å demonstrere mot barnevernet når vi er vel viten om hvilken utrolig viktig jobb de gjør, tross feil de har gjort i løpet av tidene. Tross at de feilene har vært at barn har blitt hentet ut av hjem som det egentlig ikke var noe galt i, selv om det ikke er OK. Hadde vi ikke hatt barnevernet, ville det vært utrolig mange barn som hadde lidd i alkoholiserte hjem som ingen hadde oppdaget, barn som blir seksuelt misbrukt som ingen hadde oppdaget, og kanskje enda flere barn som blir mishandlet som færre hadde oppdaget.

Så neste gang du ser videoer på facebook av at barnevernet henter et barn ut i fra et hjem og at dette er kjempedramatisk, alle gråter og det virker ikke som om noen av foreldrene har gjort noe galt: Vit at det høyst sannsylig er en grunn til at de gjør det. Selv om vi skal være kritiske når ting ikke virker helt som det skal, skal vi også stole på at noen høyere opp i systemet ville tatt kontroll om ting ikke hadde vært som det skulle i barnevernet. Husk at barnevernet har taushetsplikt i forhold til enkeltsaker som du kanskje leser om i en blogg. De kan ikke svare på utsagnene, uansett om det er løgn. De har taushetsplikt.

Vi skal ikke gi barnevernet et ufortjent dårlig rykte på bakgrunn av historier som for alt vi vet kan være ren løgn.

Jeg tror ofte at det dessverre sitter langt inne hos dårlige foreldre og faktisk møte seg selv i døren med at de har gjort en dårlig jobb som foreldre. Jeg tror man ofte går inn i en fornektelses-fase, fordi selv dårlige foreldre elsker jo barna sine høyt - til tross for at de har gjort dumme, fæle utilgivelige ting. Jeg tror det er umulig for mange av foreldrene å ha selvinnsikt nok til å forstå at de har gjort noe galt og å innrømme dette når de faktisk har gjort det - fordi de ikke klarer å se sannheten i øynene. Det kan være forferdelig vanskelig for dem. De elsker jo barna sine de også, men noen ganger er ikke det nok. Alle er ikke velegnede foreldre, og sånn er det bare. Det må vi faktisk bare akseptere.

Når du leser blogginnlegg om fæle historier om barnevernet, lange blogginnlegg om at barnevernet har stjålet barnet til bloggerens forfatter, og at det virker helt usannsynlig dumt at de skulle ta barnet fra disse foreldrene, fordi i følge historien til denne moren hadde hun jo ikke gjort noe galt i det hele tatt, hun hadde jo bare tatt på barnet to forskjellige sokker i barnehagen - ha det i bakhodet at det så og si alltid er to sider av en sak.

Virker noe for dumt til å være sant, er det ofte det. Så stopp med galskapen, for nå går det rett og slett for langt.

HVA KOMMER TIL Å SKJE?

Jeg ser tilbake i arkivet mitt og ser hva jeg har skrevet for akkurat ett år siden. Bilder av babyklær i størrelse nyfødt, minileker og min store gravidmage. Sammen med bildene kommer alle følelsene og tankene knyttet til dem akkurat som om jeg hadde glemt dem i mellomtiden. Jeg husker presist hvordan jeg følte meg, hva jeg tenkte, hvilken spenning jeg kjente på, og hvordan jeg hadde det.

Men jeg glemmer det helt sikkert til neste gang jeg ser bildene fra den tiden igjen.

Lurer på hvordan jeg har det om nøyaktig et år fra nå. Hva gjør jeg? Har jeg det bra? Har jeg tatt de rette valgene på veien, har jeg prioritert det viktigste? Og finnes det egentlig bare noen få "riktige" valg? Bor jeg fortsatt her? Hva har skjedd til da?


Livet er så rart. Det skjer bare ting hele tiden og det eneste man kan gjøre er å prøve å styre det så godt man kan i riktig retning, og å håpe at det går bra på de frontene hvor man ikke får bestemt noe i det hele tatt.

Det er litt skummelt, egentlig. 

BILDEDRYSS FRA DAGEN

♥ Leo gull! ♥ Lunsj på indre havn ♥

♥ Gjensynsglede når pappa kom hjem!







♥ Ny pysj og deilig bukse 

♥ Nye sokker og bukse

Michell og Leo ♥

Vi har hatt en super dag! Håper deres har vært minst like god! Nå er det endelig helg og jeg gleder meg så til å tilbringe den med familien min. Eller, Fredrik og Leo skal bort en tur i kveld men ellers skal vi tilbringe den sammen! Haha!

Jeg fikk noen kommentarer på at det "plutselig" virket som om alt var så bra igjen i går fordi jeg blogget om andre ting etter jeg postet DETTE blogginnlegget for to dager siden om at det har skjedd noe vondt. Ting er ikke bra. Men jeg kan ikke ligge inne i sengen og synes synd på meg selv av den grunn. Det gjelder å komme seg opp og ut, få tankene på andre ting og å tenke positivt. Det betyr ikke at jeg har det bra, ei heller at ting går greit, men at jeg er villig til å se forbi det fordi jeg har verdens viktigste oppgave hver dag: Å være den beste mammaen jeg kan være. 

Man kan aldri gi opp ♥

Klem!

JEG TROR JEG ER FORELSKET..

Jeg strekker hodet innenfor soveromsdøren og ser at Leo og Fredrik koser og leker sammen, før jeg spør om de snart skal stå opp. "Vi kommer nå snart" sier Fredrik. Jeg smiler og lukker døren etter meg. Deretter lager jeg meg litt te før jeg går for å sette meg foran tven. Etter en stund blir det helt stille der inne, og jeg braser inn døren samtidig som jeg sier "Kommer dere snart eller, jeg-" og lenger kommer jeg ikke før jeg ser at de har sovnet sammen der inne!

Blir helt forelsket i synet <3

ALT ER SÅ VONDT

Jeg har egentlig hatt det veldig bra de siste periodene. Fredrik og jeg har hatt en veldig fin tid, Leo har vært like glad som alltid, og ting har kjentes ut til å ordne seg. Det er så jævlig at en liten ting kan få alt til å føle at det raser sammen som et korthus.

Jeg klarer ikke å blogge mer i dag. Det har skjedd noe som gjør at jeg trenger tid til å tenke, noe jeg aldri i verden trodde at skulle skje igjen nå. Jeg klarer ikke å sette meg ned og poste bildene av den deilige frokosten min, og bilder av at jeg smiler - når jeg overhode ikke smiler på innsiden. Jeg klarer ikke å late som om at jeg har det bra, for akkurat nå føles det som om fremtiden min og alt bare raser sammen rett foran øynene mine.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere alt. Jeg kan ikke det. Men jeg vil at dere skal vite at jeg skulle ønske. Jeg må ha en viss grense på hva jeg skal dele eller ikke, slik at ikke alt av privalivet mitt ligger ute på nett for alltid.

Det er så innmari rart at ting kan snu så fort. 

Jeg setter uendelig stor pris på deres forståelse i dag. Jeg skulle ønske dette aldri hadde skjedd. Uheldigvis er det enkelte ting i livet man ikke kan velge om skal skje eller ikke...

VIKTIG Å TENKE OVER!

Det er et kaos i bloggnorge om dagen, spesielt når det kommer til temaet plastiske operasjoner. Jeg ser veldig mange er i mot dette, og tenkte derfor å dele noe som er verdt å tenke på.

For alltid når noen står frem og forteller at de skal ta en plastisk operasjon (Nå prøver jeg ikke å forsvare Isabel sitt blogginnlegg hvor hun fortalte at hun skulle operere rumpa si, for i min verden var det unødvendig å skrive et helt eget blogginnlegg om det) så raser folk og spør: Men kan du ikke bare akseptere deg selv? Godt blandet sammen med "Det er i hodet problemet ditt ligger, ikke på nesen din som du vil operere"

Men hva hvis problemet ligger akkurat der da? Nesen din har plaget deg siden du var liten. Du har kanskje blitt ertet en del for den på barneskolen, og du kjenner at du begynner å hate den jo eldre du blir. Det går ikke en dag uten at du tenker på det. Du har det vondt med deg selv. 

"Men det finnes jo viktigere ting i livet enn en litt stor og skjev nese, vel! Det kommer du til å oppdage når du blir eldre" Det er alltid ting som kommer til å være viktigere. Det betyr ikke at det ikke er viktig nok når du sliter sånn med komplekser at det går utover hvordan du har det konstant. Det ligger alltid der, i bakhodet ditt.

Men hva om du jobber med deg selv, tar psykologtimer, men likevel ikke klarer å akseptere at nesen din er så jævlig stor da? 

Hva om det gjør at du blir deprimert? At det senker livskvalitetet din varig? Er ikke jenta som hater den store nesa si også verdig et godt liv i en kropp hun føler seg vel i? 

Er ikke alle det?

I følge de aller fleste som er i mot plastiske operasjoner skal man jo bare akseptere hvordan man ser ut. Det er jammen lettere sagt enn gjort, og spesielt når dette utsagnet kommer fra mennesker som aldri i verden har opplevd å genunint slite med komplekser. Men hva om det ikke går, hva om det ikke fungerer? Skal du leve ulykkelig resten av livet ditt da? Fordi du er et dårlig forbilde om du gjør noe med den store nesa di?

Hva med å være et godt forbilde for deg selv, og å kunne leve godt med deg selv? Er ikke det minst like viktig som å være et godt forbilde for andre?

Vi vil jo aller helst ikke at noen i det hele tatt skal føle at de er så fæle og stygge at de føler de må legger seg under kniven. Men hvis noen først skal gjøre det; La det i det minste være av "rette" årsaker. Nemlig hvordan du føler det. Hva kan du prøve før du i verste fall gjennomfører den plastiske operasjonen? Er dette noe du må gjennomføre for at du skal kunne klare å være glad, og å ha det godt med deg selv?

Spørsmålet burde være: "Hva kan vi hjelpe deg med for at du ikke skal operere deg?" Ikke "Hva vil du operere først?"

Jeg mener selvføglelig ikke at man skal operere bare for å operere, som jeg har et inntrykk av at flere dessverre gjør. Du skal ikke legge deg selv under kniven fordi du ser at "alle andre" gjør det. Da tenker jeg at du ikke helt forstår hvilke unødvendige risikoer du tar ved å gjennomføre en stor operasjon. Da tenker jeg at du ikke helt har forstått hva du begir deg ut på, og hvilke konsekvenser det kan få for fremtiden din.

MEN:

Det er en vesentlig stor forskjell på det å operere nesen din fordi du har slitt med komplekser hele livet, og at det begrenser deg fra å leve godt - Og det å operere rumpa di spontant fordi du ikke synes den er stor nok.

Det synes jeg er viktig å tenke over.

IKKE GJØR DEN SAMME FEILEN SOM MEG!

Jeg har tenkt på å skrive dette blogginnlegget alt for mange ganger. Jeg har stoppet meg selv veldig mange ganger, alt for mange ganger - fordi jeg har vært redd. Redd for kommentarene som kanskje kommer tikkende inn. Redd for at det skal brukes mot meg. Jeg har vel egentlig kommet frem til at hvis noen vil hate på meg fordi jeg er ærlig, så er det helt i orden. Det er greit.

Leo kom til verden i fjor, og jeg merket at ting var en del mer slitsomt enn jeg hadde sett for meg. Noen ganger gråt vi litt sammen, Leo og jeg. Spesielt på våkennetter og dager alene med mye jobb og masse husarbeid. Ting gikk seg til, på en eller annen rar og småsyk måte blir man liksom vant til at ting er veldig slitsomt, - og fordelen med det er at ting plutselig ikke føles så veldig slitsomt lenger. Altså, du sovner i det du legger hodet ditt ned på puten, men du plages ikke nevneverdig på dagen av at du rett og slett er så sliten at du vil spy.

Så ballet det på seg. Jeg tok det jo litt rolig med blogge (altså jobben min, uansett hva dere definerer som jobb så jobber jeg med bloggen i mange timer om dagen, og sånn er det bare) i starten, men merket at det lå i bakhodet mitt hele tiden. Jeg måtte planlegge innlegg i hodet mitt, tenke på hva dere ville lese, samtidig som jeg skulle praktiserer dette og skrive det ned på velformulerte måter. Jeg taklet det, og det gikk egentlig bra.

Etter hvert ryddet jeg ikke konstant hjemme. Det ble av og til litt rotete. Altså, ikke noe store greier - men jeg følte veldig på det. At det ikke var plettfritt hele tiden. Jeg begynte å stå opp tidligere, få ryddet opp slik at det så ordentlig fint ut. Jeg gjorde fryktelig mye husarbeid, og det begynte å ta på både nattesøvn og energi. Jeg klarte det, selvfølgelig, men det betyr ikke at det var sunt.

Jeg laget ordentlig middag hver eneste dag. Det tok også mye tid og krefter, men er noe jeg har satt veldig høyt veldig lenge nå. Hjemmelaget mat til sønnen vår også. Både grøt og annet.

Jeg følte meg enda grei, men jeg kjente at det tok på en del krefter. Det er noe som heter at du klarer å være sterk når du må, og jeg tror det passer veldig godt inn her. Plutselig dukket det opp kommentarer på bloggen om at jeg ikke burde ha på meg stramme bukser, siden det så ut som buksene mine skulle revne fordi jeg var så stor. Jeg fikk også høre at jeg ikke burde ha på meg magetopp siden jeg ikke hadde kroppen til det. Jeg stoppet opp. Så tilbake på alt jeg mestret i hverdagen. Det var tre måneder siden fødsel. TRE måneder. Jeg begynte å trene masse, jogge masse, og lage veldig sunn og god mat. Jeg ville ikke at det skulle påvirke meg, men fakta er at det gjorde det.

Jeg begynte å tvile. Var jeg ikke fin nok? Var jeg ikke bra nok for Fredrik? Var jeg ikke en god nok mor? Og hvorfor i pokkers navn ville noen ødelegge den første tiden min med Leo ved å kommentere kroppen min på den måten? På mange måter ble jeg litt sint, men istedenfor å bli sint på de som skrev det, ble jeg sint på meg selv. Kanskje jeg ikke holdt mål. Kanskje jeg aldri kom til å bli bra nok.

Det kommer rett og slett til et punkt hvor det sier stopp. Vi ba aldri om hjelp eller avlastning med Leo de første månedene. Jeg skulle klare alt selv. ALT. Jeg gjorde jo det, men jeg ble utslitt. Det var ikke verdt det. Det er viktig å be om hjelp om man trenger det. Man må gjøre det, eller så blir man helt ødelagt.

Jeg lagde hjemmelaget mat hver eneste dag, tok alt av husarbeid hver eneste dag i den rimelig store leiligheten vår, jeg jobbet mye (Ikke bare fysisk, men også i hodet mitt) og ville ikke at det skulle gå utover Leo, så jeg gjorde mye om natten og grytidlig om morgenen. Jeg gikk turer med Leo så han fikk masse frisk luft, jeg trente veldig mye, jeg måtte holde meg oppdatert ellers, ha tid med venninner og å være sosial, og Leo skulle absolutt få sin del med nok oppmerksomhet og kos. Familien min og vennene mine som bodde flere timer unna skulle jeg også ha tid til, og det inkluderer reising. Jeg skulle planlegge ukeshandling. Klare å sove om natten uten å stresse meg i hjel.

I tilegg skulle jeg ha en kjæreste og samboer som skulle ha sin del.

Og jada, jeg vet at dere finnes. Dere som har 14 barn, og plettfritt hus, dere som klarer alt kjempefint og ikke synes det er slitsomt i det heeele tatt. Og det er greit, fordi vi er forskjellige. Ingen skal tvinges til å synes det er slitsomt å ha barn om du simpelthen ikke synes det, men vær vennlig å husk på at barn er forskjellige, barn krever ting på forskjellige måter, og livene våre er defintivt også svært forskjellige. Det blir bare alt for enkelt å si at siden du synes det går helt fint å ha 6 barn og å ta vare på hjem, helsen din, og lage økologisk mat hver dag, så skal det gå bra for alle andre mødre også. 

For oss endte det med brudd.

Det var ikke den avgjørende faktoren for at det ble slutt, men defintivt en medvirkende. Så alvorlig ble det. Kunne jeg bare ikke gitt litt faen i at huset ikke var skinnende rent til en hver tid? Kunne jeg ikke bare tatt pizza til middag i ny og ne, uten dårlig samvittighet? 

Kunne jeg ikke bare bry meg litt mindre? Gi litt faen i om andre mente jeg var en dårlig mor om jeg det sto en del oppvask på kjøkkenbenken? Drite i å få dårlig samvittighet om jeg satt vaskemaskinen på skylling for endte gang?

Vær så snill dere, dette er min bønn til dere: IKKE gjør den samme feilen som meg. Det er enkelte ting du aldri får igjen i løpet av livet, og tid er en av dem.

Del gjerne videre til dine venner!

SLIK SKAL DET IKKE VÆRE!

Jeg kjenner meg så innmari frustrert og oppgitt i dag. Har fått rimelig mange mailer fra flere av de fine leserne mine som forteller meg veldig intim (Men utrolig viktig!) informasjon, og nå er det kommet så langt at jeg ønsker å skrive et innlegg om det. 

Veldig mange kvinner, ofte flere enn vi tror, blir tvunget til å føde når de er i tvil om hvorvidt kroppen deres skal kunne klare det. Det kan komme av mange ting. Mange eller alle familiemedlemmer som har vært i fødsel i flerfoldige timer hvor babyen "sitter fast"og at dette medfører at man også tror det kan skje med en selv når det har skjedd alle kvinnene i familien din, mistenkt for smalt bekken, tidligere fødsel hvor alt har gått galt og underlivet har fått gjennomgå, og selvfølgelig en del andre årsaker.

Her er greia: Jeg skal ikke generalisere her, spesielt ettersom dette ikke er selvopplevd: Men mange er av den oppfatning at det norske helsevesenet mener at man skal føde for en hver pris. Altså, det trenger ikke å bety at det er det de sier  - men at man indirekte forstår at man må føde uansett pokker om alle kvinnene i familien din har hatt for smalt bekken og har fått underlivet sitt ødelagt, totalruptur, eller at det har endt med haste/krise keisersnitt med alle de fødende i din familie.

Jeg skal ikke sitte på min høye hest og si at alle burde føde fordi det er aller best, rett og slett fordi jeg ikke vet hva som er best hvor alle enkeltpersoner ute i hele Norge. Men det jeg kan si er at det stort sett er best å føde naturlig, fordi det er slik man er skapt til å gjøre. Det er også forsket på, og det kom ikke som en mega-stor overraskelse at det er best at babyen kommer ut den veien den "egentlig" er ment til å gjøre. Det betyr for øvrig ikke at det gjelder alle tilfellene.

Jo fortere vi innser at absolutt alle ikke er i stand til å føde naturlig, jo bedre - tenker jeg. 

Når en leser sender meg mail og forteller meg at hun kommer på møte med jordmor på sykehuset tidlig i svangerskapet fordi alle fødende kvinner i familien hennes har hatt for smalt bekken, og hun likevel blir påtvunget å føde naturlig - og at alt ender med at underlivet hennes er ødelagt for alltid fordi man skal føde naturlig her siden det er best for alle - Da kjenner jeg at jeg blir litt provosert. At man får underlivet sitt ødelagt i en alder av 30 år på grunn av for smalt bekken under fødsel er aldri morsomt - især ikke når du har prøvd å snakke med jordmødrene på sykehuset ditt om at alle kvinnene i familien din har hatt for smalt bekken, og at du uttrykket ditt ønske om at keisersnitt kanskje egentlig burde sterkt vurderes, og at det til tross for dette ikke vurderes i det hele tatt - bare avslås tvert.


Jeg har fått mange slike historier på mail nå... Utrolig vondt å høre om, en fødsel skal ikke være et mareritt og hvert fall ikke noe du skal bli tvunget nærmest med makt til å gjennomføre. Ønsker vi ikke at fødende kvinner skal få en fin fødsels-opplevelse? 

Som dere vet «kjempet» jeg meg til keisersnitt ved Tønsberg sykehus selv grunnet ekstrem fødeangst, et av Norges strengste sykehus når det kommer til dette å innvilge planlagte keisersnitt. Dette tok fryktelig mye tid, og det tror jeg er en god ting - sånn egentlig. Da får man kanskje luket ut de som faktisk har reell fødeangst og som sliter veldig, fra de som "bare" gruer seg litt og er usikker på hvordan fødselen skal gå.

Ønsket mitt om keisersnitt startet fra dagen jeg fant ut at jeg skulle beholde lille i magen, og jeg var hos legen allerede i uke 11 for å få ordnet time hos klinikken på sykehuset som skulle behandle dette. I uke 32 i svangerskapet fikk jeg innvilget, så det var lange og vonde uker. På mange måter kunne det føles veldig skyggende for gleden min i svangerskapet fordi jeg hadde en så sterk angst, så når jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått innvilget gråt jeg av glede.

Kort fortalt, min mening: Man skal føde naturlig så langt det lar seg gjøre - men man skal på ingen måte føde for en hver pris. 

Hva tenker dere? ♥

"IKKE HA SEX HVIS DU IKKE VIL HA BARN"

Utrolig irriterende utsagn, er det ikke? Jeg snakket faktisk med ei jente for en stund siden som hadde tatt abort, og legen hun snakket med var tydeligvis ikke helt enig i avgjørelsen hennes.

Så da betyr det at alle som ikke ønsker å få barn, skal aldri få lov til å ha sex med noen? Har vi sex bare for å lage barn? Er det den eneste nytten det gjør? 

Fakta er jo faktisk at du kan bli gravid uansett, prevensjon kan svikte og ingenting er 100% sikkert utenom å leve i sølibat. For å være helt ærlig tror jeg de færreste av oss finner det naturlig å leve i sølibat. 

Jeg tror likevel det er viktig at man vet konsekvensene som sex kan medføre. Daglig får jeg meldinger fra jenter som lurer på om de kan ha blitt gravide, og det kan du selvfølgelig om du har hatt sex. Men å være klar for sex, og det å være klar for å få barn - det er to vidt forskjellige ting, og bare du er klar for førstnevnte er ikke dermed sagt at du er klar for det store ansvaret det er å ta vare på et barn.

Mange snakker om at det handler om å ta konsekvensene av det du har gjort, altså å beholde barnet når du først er blitt gravid, men det å ta konsevensene og gjøre det beste ut av situasjonen er ikke alltid ensbetydende med å beholde barnet. Du kan like gjerne ta konsekvensene ved å ta abort, kjenne på at det er tøft, men og samtidig føle at det er det riktige.

Nei, jeg tenker at det er en grunn til at vi har ordninger som abort - de er ikke til for å misbrukes, men det betyr ikke at de ikke skal brukes når du selv føler det er riktig. 

HVA HVIS

Mange ganger tenker jeg på hvordan livet mitt hadde vært akkurat nå dersom jeg ikke hadde barnet mitt.

Hva hvis jeg var en del eldre når kroppen min skulle bestemme seg for å la prevensjonen svikte? Hva kom barnet mitt til å hete da? Kom jeg til å ha de samme tankene rundt det å bli mor? 

Det er ikke så mye jeg vet om livet mitt og hvordan det hadde vært dersom Leo aldri skulle få muligheten til å leve. Det jeg vet er at jeg ville gått andre året på videregående, og at jeg hadde vært russ neste år. Veldig rart å tenke på, egentlig. Kanskje jeg ikke hadde bodd her en gang, for hva hvis Fredrik og jeg egentlig hadde flyttet fra hverandre for lenge siden, fordi aborten hadde ødelagt forholdet. Eller, kanskje den hadde gjort ting bedre, enn så lenge?

Ofte har vi faktisk snakket om at vi kanskje ikke tror at vi hadde vært sammen om vi ikke hadde Leo. Kanskje det er en bra ting? Hva hvis det viser litt hvor langt man er villig til å strekke seg for barna sine, og for at de skal ha det best mulig. Det viser kanskje også ganske mye om hvordan et barn kan styrke forholdet og hva du føler for den andre forelderen. Jeg husker jo veldig godt at Fredrik betydde enda mer etter Leo kom til verden, for da var han jo faren til barnet vårt også.

Jeg kan sitte i evigheter og tenke på hva som kunne ha skjedd, hva hvis livet mitt hadde vært sånn. Hva hvis vi aldri fikk Leo, eller hva hvis vi aldri kom så langt. Hva hvis jeg bare dro for å ta abort likevel. Hva hvis jeg bare levde et "vanlig liv" uten barn.

Men egentlig lever jeg jo et vanlig liv. Jeg gjør det bare litt tidligere enn de fleste andre.

MENNESKER ER RARE

Her om dagen fikk jeg en sinna melding fra en mildt sagt forbanna leser.

Hun mente at jeg tvang kristendommen på sønnen min fordi vi valgte å døpe han når han var omkring 5 måneder gammel.

Og der måtte jeg bare si meg sterkt uenig. For å si det på den måten.



Jeg er ikke kristen. Har ikke noe forhold til Gud eller Jesus eller noe i den retningen, til tross for at mamma mener at jeg er oppdratt kristen. Jeg føler vel egentlig ikke at det er et valg jeg har tatt, men at det bare har blitt sånn med tiden. Men jeg ble selv døpt når jeg var liten - og aldri har det fått meg til å føle at jeg er tvunget inn i kristendommen av den grunn.

For det er jo ikke slik at jeg bare må være meldt inn i statskirken for alltid. Eller at jeg sitter her som 17 åring og tenker "Nei, fy faen så dårlig gjort det er at foreldrene mine valgte å døpe meg i kirken når jeg var et spedbarn!" Og for å være helt ærlig har jeg aldri hørt om noen som har tatt det så tungt å blitt døpt i kirken når de var et par måneder gammel, til tross for at de overhode ikke har noe slags forhold til kirken den dag i dag. 

Jeg kan forstå hva vedkommende mener, selvfølgelig - men det betyr ikke at jeg er enig akkurat her. Men som prinsipp er jeg delvis enig. "Ikke ta valg for barna, vent til barna er gamle nok til å ta valgene helt selv" (Her kommer jeg til å få mange kommentarer om at jeg er dobbeltmoralsk med tanke på å eksponere Leo, men dog)

Men da er det jo litt morsomt at de samme foreldrene som ikke vil døpe barna sine fordi de føler at barnet skal bestemme selv: Er de samme foreldrene som tar hull i ørene på babyen sin så fort det er lovlig når barnet blir fire måneder gammelt.

Jeg ville for eksempel aldri omskjært sønnen min. Det er et valg som kan påvirke hans fremtid på fronter jeg helst ikke vil skrive om her inne, men som (etter mitt skjønn) kan påvirke han i mye større grad enn hva en innskrivning i statskirken gjør - som man uten problemer kan få fjernet og som på ingen måte trenger å forfølge deg resten av livet. 

Jeg vet at jeg beveger meg inn på en slagmark nå, men jeg synes helt ærlig det er ganske rart at man ikke kan diskutere og stille seg kritisk til ting som har med religion å gjøre. Selvfølgelig forstår jeg at det er visse tradisjoner man skal følge når man følger en religion, men det betyr ikke at alt er greit bare du er religiøs. Hvis du klikker på meg fordi jeg har døpt mitt barn fordi du selv ikke mener at man skal ta valg for barna sine før de eventuelt kan ta valgene selv, hvorfor pokker velger du å tukle med penisen til sønnen din da egentlig?

Er ikke det også å ta et valg for barnet ditt, uten deres samtykke? Et valg som potensielt kan skade barnet ditt mer i ettertid enn hva en dåp gjør?

Nei, vet du hva. Døp barnet ditt hvis du vil - om du så bare gjør det fordi det er en fin og koselig tradisjon å ha med familie og venner, slik jeg gjorde. Og gjør det med god samvittighet. 

DET JEG HATER ALLER MEST:

Er det en ting jeg virkelig hater, så er det folk som gjør narr av andre for ting de ikke kan noe for. Kviser, hårfarge, hudfarge, legning, om du er født i feil kropp, om du ser annerledes ut.

For de som er mørkhudede hadde ikke muligheten til å velge hvilken hudfarge de skulle bli født med. De som har kviser i hele ansiktet kunne ikke velge om de ville ha det, ei heller kunne de som er homofile velge legningen sin. 

Man kan rett og slett ikke velge hvordan man skal se ut.

Men du kan velge å ikke være en idiot.

Der er forskjellen.

GRATULERER SÅ MYE MED MORSDAGEN!

Fredrik lurte meg i går! Jeg forventet ingenting i dag tidlig, og våknet rundt tolv siden jeg får sove litt ekstra lenge i helgene - noe som er utrolig deilig! Jeg forventet virkelig ingenting, og jeg står opp og setter meg i sofaen, og Leo kommer løpende (krypende) bort til meg og Fredrik later som ingenting. Jeg går etter hvert inn på soverommet for å kose litt med Leo, og da kommer han med både kort, gaver, og det hele! Kake kom også litt senere, som han hadde laget helt selv. Herregud for en glede ♥

Før jeg ble mamma selv skjønte jeg aldri hvilken jobb alle mammaer der ute gjør, men nå som jeg gjør det kan jeg si at vi burde være ufattelig stolte av oss selv. Ikke bare på denne dagen, men også på alle andre dager i året!

 Jeg vil si gratulerer med morsdagen til alle fantastiske mødre der ute! Vi fortjener denne dagen så utrolig mye, for vi gjør en utrolig jobb med barna og alt av nedturer og oppturer som følger med mammarollen. Gi deg selv litt anerkjennelse for den strålende jobben akkurat du gjør!

Husk også at man ikke kan helle fra en tom kopp, og ta vare på dere selv litt ekstra mye i dag ♥ En stor klem sendes!

JEG VIL IKKE BLI GRAVID NÅ.

Med jevne mellomrom får jeg spørsmål om jeg "er gravid igjen" og det surrer rykter rundt det, fordi «alle andre» mammabloggere blir gravide igjen en stund etter at førstemann har kommet. 

Jeg har skrevet det tidligere, men jeg skriver det gjerne igjen: Selv om det av og til frister, så har jeg verken mann eller lyst akkurat nå, så da er saken ganske grei. Det blir ikke baby på en god stund, og det tror jeg er veldig greit. At jeg får fokusert på utdanningen min og Leo sine første leveår, samt å bruke en del tid med venner og å bare være 17 år!



Men hva så, egentlig? Hva så om jeg hadde bestemt meg for å få en til når Leo er et par år?

Hvis jeg bestemmer meg for enda en baby med tiden så kan jeg garantere at jeg har både økonomi og plass til en til, selv om det ikke er det aller viktigste en gang. Det er viktig for meg at barna mine skal ha mye  trygghet og gode rammer rundt seg, for selv om det aller viktigste er at barna dine får nok omsorg og kjærlighet så kan ikke babyer leve på luft og kjærlighet. Det aller beste er selvsagt en god og trygg økonomi, og at de vokser opp i et godt miljø. Det er ikke problematisk om jeg skulle få en til nå en gang, men det hadde vært uaktuelt med tanke på at jeg ikke har kjæreste. Jeg kunne aldri fått barn nå med noen som ikke var min kjæreste over en lengre tidsperiode.

Ikke vet jeg hvor mye jobb det kommer til å bli med årene heller når Leo vokser, og jeg vil jo kunne gi mitt 100% i oppveksten til barna mine!

Når jeg først nå har fått et barn allerede ønsker jeg å sørge for at han får det aller best ikke bare nå, men også i fremtiden - og derfor må også utdanningen min stå i fokus nå de neste månedene. Det blir ikke baby på veldig lenge, selv om det selvfølgelig hadde vært koselig. ♥


JEG BLIR SÅ SKUFFET...

Hei alle sammen, og håper dagen deres har vært strålende hittil.

Jeg tenkte bare å snakke til dere om noe litt alvorlig i dag, nemlig kopiering. Eller plagiat - som det også kalles. Når jeg daglig når ut til så mange mennesker som jeg gjør, elsker jeg å se at noen blir inspirert av meg. De gangene noen noensinne har kalt meg inspirerende har jeg nesten falt om og trodd de har tullet med meg. Føler overhode ikke at jeg er inspirerende, men det er et virkelig et stort kompliment for meg og det gleder meg å se at jeg inspirerer flere av leserne mine, også når det kommer til leserne mine sine egne blogginnlegg. Jeg synes det er så kult!

 

Men så finnes det noe som ikke er like kult. Det å oppleve at noen kopierer blogginnleggene dine, tar mye av tankene og refleksjonene dine ordrett og kun endrer litt på noen få ord her og der. Det er ulovlig, og utrolig kjedelig for oss bloggere som jobber beinhardt med blogginnleggene våre. Det er rett og slett dødskjipt! Jeg har av og til sammenlignet det litt med at noen ser innleveringsoppgaven din på skolen du har skrevet som du er sykt fornøyd med, og at vedkommende tar mye av innholdet ditt og leverer det inn til læreren før du rekker å gjøre det selv. For det har faktisk også hendt at innlegg jeg har skrevet først som andre har fikset litt på for å så poste det som sitt eget, har fått mer oppmerksomhet enn mitt orginale blogginnlegg. Den følelsen er virkelig kjip...

Men så er det ikke det at oppmerksomheten blogginnlegget får egentlig er det aller viktigste, eller sååå innmari nøye. Skriver jeg om noe viktig så er det jo fint og flott at det temaet får oppmerksomhet gjennom blogginnlegget uansett hvem det er som egentlig skrev blogginnlegget først, men likevel tar man andres arbeid. Jeg legger utrolig mye tid og energi i arbeidet mitt her på bloggen, jeg åpner meg og deler mine innerste tanker, og da er det skikkelig vondt når noen bare tar det og later som ingenting. Og det er ikke det at skjer så innmari ofte heller, det er bare det at når det først skjer så er vedkommende sitt blogginnlegg nesten helt likt som det jeg skrev først, og jeg får en så fryktelig dårlig og kjedelig følelse av det. Og det er jo heller ikke rart når det faktisk er brudd på åndsverkloven og ikke-lovlig.

Jeg kunne postet flere eksempler her (Sikter IKKE til mammatilmichelle saken her nå, for det er ikke i nærheten av likt i forhold til andre blogginnlegg jeg har lest, så da kan dere bare tenke dere) men jeg lar være. Jeg vil ikke gjøre noe jeg kan komme til å angre på senere, og jeg vil jo helst ikke henge noen ut. Men hadde jeg vist dere, så hadde dere blitt veldig overrasket over at noen kan ta så mye av noe jeg har skrevet først uten å bli "tatt" for det.

Kall det I-landsproblem. En bagatell, ikke viktig. Men fakta er at dette er jobben min og noe jeg bruker innmari mye tid på, og blogginnleggene jeg jobber hardt med kan jeg ha begynt å skrive for flere uker siden. Da er det ikke noe morsomt at noen tar det og utgir det som sitt eget arbeid, når jeg faktisk var den som jobbet for å formulert tankene mine på best mulig måte, når det faktisk var jeg som skrev det og la mange timer i innlegget. 

Kos dere i helgen! ♥

JEG FÅR DRAPSTRUSLER...

Når du er en slank og veltrent mor og poster bilder av deg selv lettkledd = forferdelig forbilde, dårlig rollemodell, bør kle på seg.

Når du er en veltrent gutt og poster bilder av deg selv lettkledd= blir rost og snakket pent om fordi du er deilig og fin.

Når du er overvektig og poster bilder av kroppen din: Hyllet fordi du er så innmari tøff!

Er det noe rart her eller er det bare meg?

 

Hvorfor tror vi alltid at vi vet hvordan selvfølelsen til noen er, på bakgrunn av hvordan de ser ut? Hvorfor tenker vi at de som poster bilder av seg selv som er slanke og veltrente, at disse menneskene automatisk synes det er lett å poste bilder av seg selv, og at det er kjempevanskelig for de som veier noen kg ekstra? Er verden så sort hvitt, eller er det noe jeg ikke har fått med meg? Er det sånn at bare du er tynn og slank, så har du det automatisk kjempebra med deg selv? Jeg tror faktisk ikke det er slik.

Jeg blir hetset og drapstruet fordi jeg poster bilder av meg selv lettkledd, og her er spørsmålet mitt: Hvorfor blir jeg det? Hvorfor blir de andre overvektige damene som poster bilder av seg selv hyllet og roset opp i skyene, og jeg drapstruet, når alle vet at det ikke er særlig sunt å være overvektig?

Vi skal ha rom for alle kropper, også overvektige, men er det kun sosialt akseptert å poste bilder av seg selv når man er overvektig? Da har vi jo i hvert fall truffet kraftig feil med tanke på å «akseptere alle kropper slik de er»

Alle tynne, veltrente kropper er egentlig bare retusjerte og redigerte til det ugjenkjennelige, og alle overvektige kropper eller kropper med litt ekstra, overvektige, er sunne og «ekte» kropper. Er det sånn det er?

Tror aldri jeg kommer til å skjønne meg på dette.

JEG HAR VÆRT UTRO DEL 2

Siden det første innlegget mitt om utroskap tok helt av i fjor og er ett av mine desidert mest leste innlegg, tenkte jeg å skrive litt mer om dette.

Jeg fikk mange reaksjoner fra sist gang jeg innrømmet ovenfor både meg selv og dere at jeg har vært utro i tidligere kjæresteforhold. Mange begynte å stille relativt stygge spørsmål som "Hvor mange har du egentlig hatt sex med?" mens andre roset meg fordi det var så bra at jeg var åpen om det. Det er så viktig å innrømme sine feil, og det vet jeg, for jeg har gjort en del feil i løpet av mine egentlig ganske få år her i livet. 

Men er det egentlig sånn at det eneste som er utroskap er å ha sex med noen andre? Er det ikke utroskap om du holder ting skjult for partneren din? 

Er det ikke utroskap å slette samtaler og meldinger fra mobilen din, i frykt for at partneren din skal se dem?

Er det å være utro når du treffer andre av det motsatte kjønn i skjul, selv om du verken kysser, har sex eller gjør annet med vedkommende?

For meg er utroskap at du gjør noe mot partneren din som du vet at han eller hun ikke setter pris på, i den forstand at du vet at det sårer veldig. Akkurat dette er jo forskjellig fra forhold til forhold, men om du har en kjæreste regner jeg med at du vet ca hvor grensen går. Du vet at du ikke burde gjøre det, men du gjør det likevel. For liker du ikke forholdet du er i, så bryt ut av det - så er du fri til å gjøre akkurat hva du vil. Det sårer kanskje akkurat like mye for daværende ex-partneren din om h*n får greie på at du har gjort noe med noen andre rett etter at dere gjorde det slutt, men da er du i det minste ikke utro.

Mange mener at du umulig kan elske partneren din dersom du velger å være utro. Det tror jeg at du kan. Man kan rett og slett være dritt lei av forholdet, sliten av partneren (selv om du vet at det riktige ikke er å bryte ut) du kan ha et skikkelig svakt øyeblikk og ikke helt forstå konsekvensene og utfallet av valget ditt - men det er første gangen. Det er for så vidt ikke en unnskyldning, for jeg tror ikke at det går an å unnskylde utroskap - men jeg tror at det går an å forklare det til en viss grad.

Er du utro enda en gang, så vet du hva du går til. Du vet hva det gjør med partneren din, du vet hvordan det svekker forholdet deres. Du har sett reaksjonen til partneren din første gangen du gjorde det, hvis du var så heldig å bli tilgitt - riktig nok. Da synes jeg egentlig ikke at det finnes forklaringer lenger. Du tar et egoistisk valg som du vet hva fører til. 

Jeg mener ikke at når du er utro første gangen så tar du ikke et egoistisk valg, for det gjør du. Men andre gangen vet du så jævlig godt hva du går til.

Og helt til slutt: Hvis partneren din ønsker å være utro, så kommer han eller hun til å klare det uansett hvor mye du "passer på" og følger med. Vedkommende må ha bestemt seg for at det ikke skal skje.

På samme måte som at jeg har bestemt meg for å aldri være utro igjen. 

SÅ LETTET!





Hei dere!

I går kveld kom venninnen min endelig frem, og det var dødskoselig å se henne igjen. Vi har hatt det så utrolig gøy og jeg kjenner at jeg gruer meg til hun skal dra igjen i morgen. En helg går så utrolig fort! Leo har vært med pappaen sin i dag, og kommer veldig snart hjem igjen! Fredrik er borte i kveld hos noen venner, så Leo, venninnen min og jeg skal ut en tur for å spise litt mat. Blir nok kjempekoselig ♥

Vil også takke for all enorm positiv respons på sist innlegg, herregud for en herlig overraskelse. Tusen, tusen takk! 

Når det gjelder at jeg skrev "Jeg vil heller bli banket opp hver uke resten av livet enn å ha kjærlighetssorg. For når du blir banket opp vet du at smerten kommer til å gå over senere, og hver jævla gang jeg har kjærlighetssorg er jeg i like tvil som alltid om det noen gang kommer til å stoppe å gjøre vondt." Så var det noen som reagerte på dette, og det kan jeg selvfølgelig forstå. Jeg bagatelliserer ikke å bli banket opp, det var bare viktig for meg å få frem poenget mitt skikkelig. Nettopp det at det er så forferdelig å ha kjærlighetssorg at man noen ganger tviler på om det faktisk kommer til å gå over. Beklager om noen følte seg støtt av dette, det var overhode ikke min intensjon.

Dessuten er skilsmissestatistikken 50/50  nå, det vil si: 50% av de som gifter seg, skiller seg - noe flere av dere skrev og det var litt godt å lese, for da føler meg seg ikke så alene. Uansett hvor mange eller få som skiller seg, så er det jo selvfølgelig veldig trist, men samtidig kan det sikkert være godt å vite at man slett ikke er alene når man blir skilt. Uansett, derfor blir argumenter som "Dette viser at du er alt for ung" ganske tynne, når det skjer halvparten av alle par. Forhold kan ta slutt, ung eller gammel. Enten du er i et forhold som har vart i 20 år, eller om dere er et ungt par med et barn. (Selv om jeg så klart ser at sannsynligheten er større når det gjelder sistnevnte eksempel)

Føler jeg har verdens snilleste mest forståelsesfulle lesere, håper dere vet at jeg er ekstremt ydmyk.

Nå skal vi kose oss masse den siste dagen, og jeg håper dere har hatt en strålende helg så langt ♥ 

DEN JÆVLIGSTE FØLELSEN

Hvordan vi kan ha noen som betyr så mye for oss så nært, og så plutselig er det bare borte. Over. Uansett om det er kjærester eller venninner.

Det er så forjævlig trist å bare gå forbi folk på gaten som pleide å bety så mye for deg. Man går forbi hverandre på det lokale kjøpesentret, eller i gaten, og later som om man ikke kjenner hverandre. Men det er så rart, for man vet jo at man egentlig kjenner hverandre. 

Man vet jo at vedkommende pleide å bety så jævlig mye, og at du betydde så jævlig mye for vedkommende også. Begge husker alle minner med hverandre, og vet at man kunne snakke om alt og ingenting i evigheter, og nå går man bare rett forbi og ser knapt på hverandre. 

Man trenger ikke å ønske at det at man ikke har kontakt lenger aldri skulle skjedd, men likevel er det bare noe med det som gjør alt så rart. Hvordan man bare kan gå fra å være så nære, til å knapt ønske å se trynet på hverandre.

 

Verden er litt trist av og til.

DET ER SNART OVER..

Jeg merker at tiden går helt vilt fort for tiden, og nå er vi allerede i februar. I mars blir det feiring av ettårsdag samt påske, så kommer vi til april, så mai med 17-mai feiring og det hele, så er vi i juni og attenårsdagen min og det er sommer - og så kommer jeg til å blunke og sommeren kommer til å være over, og det blir barnehagestart og endelig start på videregående.

Egentlig er det såpass etterlengtet (skolegangen min, altså) at jeg burde være sinnssykt glad, men akkurat nå er jeg ikke det. Burde jeg kanskje være det? Jeg kommer jo sikkert til å glede meg en del med tiden, det er ikke det. Bare tanken på at jeg ikke skal ha hovedansvaret for Leo på dagtid lenger skremmer meg en del, selv om jeg absolutt har fått min del med ham hjemme så kjennes det veldig rart.

Jeg har jo faktisk ikke gått på skole på to år nå, så nå er det veldig på tide. Jeg vet jo også at Leo har godt av å være med andre barn, og at han kommer til å ha det kjempefint. Jeg er bare bekymret og redd for om alt kommer til å gå bra. Fryktelig redd for at barnehagestart blir et mareritt, og at han bare står og gråter når jeg må gå. Jeg undres over hvorfor de som jobber i barnehage ikke tjener mye, mye mer når de faktisk gjør en av de viktigste jobbene - det å ta vare på de som betyr mest for oss.

Jeg merker allerede hvilken sprudlende personlighet Leo har, og jeg tror han kommer til å få mange nye lekekamerater. Men at vi ikke skal tilbringe hele dagen lenger sammen er veldig merkelig. At mammapermisjonen er over er faktisk ganske trist. Det kommer til å bli veldig uvant. 

Det blir søking av skole og barnehage nå til uken, så må vi bare ta hver dag av gangen og gjøre alt for at vi skal klare det, for det vet jeg at vi kan ♥ 

5 TING DU IKKE MÅ SI TIL GUTTEMØDRE

 

1. "Ønsket du deg egentlig jente? Er du lei deg det ikke ble jente?"

-  Hva i alle dager er det som får folk til å tro at du alltid vil ha det motsatte kjønnet av det barnet du har fått? Nei, jeg ikke er lei meg fordi det ikke ble jente. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd enn det jeg er med gutten min.

2. "Er du ikke redd for at han skal bli homofil?"

- Hvorfor skulle jeg være redd for det? Min oppgave som mor er ikke å presse barnet mitt inn i en forutbestemt rolle, men å oppdra barnet mitt med gode verdier og å lære barnet mitt at det ikke er noen som skal kunne fortelle han hvem eller hva han er, annet enn han selv. Gode mødre aksepterer og godtar barna sine uansett om de er homofile eller lesbiske. Legningen din definerer deg ikke som menneske.

3. "Lar du han gå med kjole?!?!? Herregud, han er jo en gutt!"

- Ja, herregud. Heldigvis er det ikke sånn at klær kun er stoff som du har utenpå kroppen din. Glemte heeeelt at klærne dine avgjør hvilket kjønn du er...

4. "Glad jeg ikke har gutter"

-  Ja vel, er det nødvendig å si foran noen som har gutt da?

5. "Ja du vet vel at gutter er mye vanskeligere å ha med å gjøre??"

- Ja, du vet vel at alle barn er forskjellige?



 Følg meg på instagram! @Mammasom16 ♥

 

Har dere noen flere så legg gjerne igjen kommentar, jentemammaer også! :-)

DETTE ER SÅ VIKTIG

En påminnelse om at bare fordi du ikke ser at noen sliter, betyr ikke det at de ikke gjør det. Bare fordi du ikke har en fysisk skade du kan peke på, betyr ikke det at du ikke kan ha det jævlig.
Ta vare på hverandre.

DET ER GANSKE ENKELT

Hvis jeg ikke liker appelsiner, så spiser jeg ikke appelsiner. Da finner jeg meg heller noe annet å spise.

Hvis jeg ikke liker volvo, så kjøper jeg meg ikke en volvo. Hvis jeg ikke liker grandiosa, så spiser jeg ikke grandiosa. Hvis jeg ikke liker blondt hår, så lar jeg være å farge håret mitt blondt.

Det er det som er så greit med å være et menneske som har fri vilje. Jeg må ikke spise appelsiner fordi andre gjør det, jeg kan heller finne noe jeg liker selv.

Liker jeg ikke å se på Greys anatomy så ser jeg ikke på Greys anatomy. Vil jeg ikke se på idol, så ser jeg heller ikke på idol. Da bytter jeg kanal når det starter på tv2. Og hvis jeg ikke kan fordra kjøpesentre, så oppsøker jeg ikke kjøpesentre. Da finner jeg heller på noe annet.  

Hater jeg damehåndball, så ser jeg ikke på det.

Hater jeg fotball, så trenger jeg ikke spille det.

Vil jeg ikke ha kjæreste, så skaffer jeg meg ikke det.

Og hvis jeg ikke liker mammablogger, så leser jeg heller ikke mammablogger. Det er ganske enkelt.

TRENGER DU DEN?

Leser flere og flere blogginnlegg fra store bloggere om at de støtter pelsindustrien og poserer med store pelskåper, de er lei av pelsmotstandere som "kaster dritt etter de som bruker pels" Akkurat det provoserer meg helt vilt.

Jeg for min del tror ikke pelsmotstandere er bevisst ute etter å kaste dritt etter de som bruker pels, men at de føler en stor frustrasjon fordi det enda finnes mennesker som bruker pels i år 2016. Og som bruker det "bare fordi" ikke fordi de faktisk virkelig trenger det, som vi jo gjorde for en del generasjoner siden. Når vi faktisk ikke hadde stort valg.

I dag har vi et valg. Vi kan velge å bruke andre typer materiale til å holde oss like gode og varme, uten å skade noen dyr - Så hvorfor i all verden skal vi velge pels når vi vet at det skader dyrene? Hvorfor skal vi drepe og torturere uskyldige dyr fordi vi vil ha pelsen deres fordi den er så «innmari god og varm» når vi kan bruke andre type materiale som er minst like varme? Hvorfor?



Fuskepels ♥ Mange går hardt ut mot meg og ber meg holde meg for god til å skrive om hvor mye jeg hater pelsindustrien, fordi jeg ikke er feilfri selv - altså, fordi jeg spiser kjøtt og fordi jeg i løpet av mitt 17-år gamle liv har kjøpt meg dyretestet sminke. Men må man være helt feilfri selv for å kunne sette lys på noe man mener er galt?

 

Du snakker så mye om respekt, men du viser jo nå at du har ikke mye respekt for andre" Dere som leser bloggen min vet utmerket godt at jeg er oppegående og at jeg har mye respekt for mine medmennesker. Det jeg imidlertid ikke har særlig mye respekt eller til overs for, er de som vil prøve å rettferdiggjøre at de støtter en skitten industri som rett og slett dreper for at du skal kunne føle deg fin. Noen må tross alt stå opp for dyrene, det er jo ikke akkurat slik at de kan gjøre det selv. Vi har nok av mennesker som står opp for menneskeheten.

Jeg spiser kanskje kjøtt, og det kan dere gjerne arrestere meg for. Jeg har også vært vegetarianer en periode men grunnet ekstrem vitaminmangel kunne jeg ikke fortsette i samråd med legen min. Håper at jeg får til det en gang i fremtiden, for vi kan ikke sitte og skylde på samfunnet når det skjer gale ting - når vi faktisk er samfunnet. Det er vi som må være forandringen som vi vil se i fremtiden.

 

Så, greit, jeg spiser kjøtt: men aldri i verden om jeg vil bidra til at dyr blir drept ene og alene fordi jeg synes pelsen deres er fin og fordi jeg vil bruke den selv. Aldri i verden om noen dyr skal lide på grunn av min forfengelighet. Reven trenger pelsen mer enn du gjør. Jeg finner det selv fryktelig frustrerende og fortvilende å se disse bloggerne som kan nå ut til så mange, velge å fremme meningen sin rundt dette når det ikke bringer noe godt med seg. Hva er bra med dyremishandling, og hvorfor støtter vi det kun fordi vi vil bruke pels? Vi har allerede gitt pelsindustrien i Norge en sjanse, men gang på gang ser vi på norskproduserte dokumentarer at det fungerer ikke. Hva er det vi ikke forstår her?

 

Og så kan vi jo stille spørsmålet til de som bruker pels: Hvorfor ønsker du å gå med pels? Og så kan du spørre deg selv om den grunnen er god nok til at dyret får et grusomt liv før det blir drept, slik at du kan føle deg fin med pelsen deres.

TENK DET?

Noen ganger tenker jeg mye på at Leo skal bli voksen en dag. Tanken er så fjern, men likevel får jeg hele tiden høre at jeg må nyte tiden så mye som mulig med han nå, fordi «plutselig» er han konfirmant, og så kommer 18-års dagen som kastet på deg.

At Leo skal bli en voksen mann er så rart å tenke på. At han skal få jobb, venner, og gå på skole. At han skal kunne stemme. At han skal kunne gå på vinmonopolet og kjøpe seg en flaske vin. At han skal gå på kafe med kjæresten. 

At han (hvis ting går etter planen, det vet man jo aldri) skal leve når jeg er borte. Uten meg.

Noen ganger tenker jeg på hvor rare vi egentlig er. Vi blir født på samme måte, vi går på skole på samme måte, så går vi ut i jobb, så får vi barn, så pensjonerer vi oss. Og så... Så bare dør vi. Det har generasjonene gjort før oss, og det skal generasjonene etter oss gjøre også. Alt man gjør mellom slagene betyr mye for oss, men vi havner likevel samme sted, alle sammen. Under jorden i en kiste.



 



Det er rart at livet bare er dagene som går. Og at "plutselig" sitter jeg som pensjonist og ser tilbake på livet mitt. Håper jeg kan se tilbake og være stolt av meg selv og alt jeg har fått til.

♥ 

Jeg beklager..

Vet ikke helt hva jeg skal si akkurat nå.. Tror jeg burde skrevet et slikt innlegg som dette for lenge siden. Rart jeg ikke har gjort det før nå.

Jeg ser de siste månedene at jeg har brukt mye tid og energi på å skrive blogginnlegg hvor jeg svarer på stygge rykter og kommentarer. Jeg tror det har vært høyst nødvendig for meg fordi jeg har vært opptatt av å kunne forsvare meg og mine. Det har jo vært en stor overgang for meg å gå fra å aldri ha noen som er kritiske til meg som «vanlig» tenåringsjente, til at hvem som helst kan kommentere og skrive lange kritiske kommentarer til meg flere ganger om dagen. Noen ganger er det litt rart å fatte at noen bruker så mye tid på meg. Jeg synes på mange måter det er litt smigrende. 

Fokuset som har vært på å svare tilbake på stygge utsagn har fått mye mer plass i bloggen enn hva jeg trodde det skulle komme til å få når jeg startet.  Det har nok ikke bare handlet om at jeg har ønsket å forsvare, men kanskje også at jeg har trengt noen "utblasninger" ettersom dette har vært en veldig uvant situasjon for meg å være i. Det har vært godt å kunne skrive fra meg.

 
Jeg vil bare at dere skal vite at jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg har gjort feil i løpet av året som blogger. Har blogget fast i ett år nå, dere! Jeg har lest i arkivet, ristet på hodet. Jeg har lest på svar jeg har skrevet til dere i kommentarfeltene, og ristet på hodet. Det trenger faktisk ikke å være langt tilbake i tid en gang, før jeg rister på hodet av hva jeg har skrevet. Jeg tror det viser at jeg er midt inn i en stor personlig utvikling og jeg prøver å forbedre meg for hver dag som går. Jeg vil jo være den beste versjonen jeg kan være av meg selv, men det har vært vanskelig å komme på rett spor.

Jeg vil at dere skal vite at jeg setter pris på at akkurat dere klikker dere inn på bloggen min hver dag. For å legge igjen koselige tilbakemeldinger, for å legge inn konstruktiv kritikk. Jeg føler på mange måter at jeg har forbedret meg ekstremt på dette med å ta kritikk, og det er en viktig del av å være blogger. Jeg vil at dere skal vite at jeg er fryktelig ydmyk for at dere setter pris på bloggen min og at dere gir meg denne unike muligheten til å skrive og nå ut til så mange. 

Jeg virker kanskje ikke ydmyk når jeg har svart dere som er fryktelig kritiske med å kalle dere "anonyme feiginger" for eksempel. Jeg tror på mange måter det er vanskelig for dere ikke-bloggere å forstå hvordan det kan være. Jeg mener ikke at det unnskylder, men jeg tror det kan være en veldig god forklaring. Jeg vil ikke noen av leserne mine noe vondt, men enkelte dager har jeg rett og slett fått nok - og jeg tror alle har sånne dager. Det er bare sånn at deres dårlige dager ikke ligger offentlig for alle å se og lese. Og det er selvfølgelig et valg jeg har tatt, men fortsatt en ulempe. 

Jeg måtte bare skrive ut litt til dere nå. Er så glad jeg har bloggen. Utrolig merkelig å tenke på at bloggen ble laget ganske tilfeldig og ikke med noen store forhåpninger eller mål.. Og nå sitter jeg her. Superstolt! 

Glad jeg har dere. Håper jeg kan være den beste meg jeg mulig kan være i løpet av 2016, og at dere merker det minst like godt som det jeg gjør.

Klem

KVALMT!

Kanskje det ikke er et så jævlig ræva forslag å måtte ta iq-test for å få barn likevel.





skjerpbildet: Nrk.no

Jeg vet at det er drøyt å legge ut bilder av dette uten noen slags form for advarsel. Men helt ærlig? Vil sette lys på dette og vet at mange bare ville klikket seg ut igjen. Vi trenger at dette blir satt i søkelyset. Vi trenger å ikke få muligheten til å si "Nei, men jeg vil ikke se det fordi jeg blir helt dårlig" det er virkeligheten og vi må faktisk forholde oss til det, uansett hvor jævlig det er. Vi kan se det på den måten og si at vi er heldige som "bare" trenger å lese om det.

Drep barnet ditt, og få 4 år i fengsel for det.

Knekk ben, knus bein og brekk ribbein på den 3 måneder gamle babyen din -

Og du kan ende opp med å få 4 usle år i fengsel.

 

Etter det handler du i samme butikk som alle andre. Etter det handler du klær i samme butikker som alle andre. Jeg blir fysisk kvalm.

Det er rett og slett en vits. En dårlig spøk. 4 år? Det er ingenting. NADA.

 

Vet ikke hvem vi skal skylde på, men håper systemet har sviktet. GROVT. 

 

JEG HAR FÅTT NOK

Hei dere.

Har det veldig vanskelig i dag.

Har vel egentlig hatt det ganske vanskelig over en lengre periode nå, og da sier det litt stopp noen ganger. Orket ikke å sette meg ned å skrive om hvor fin dagen min hadde vært, og om hva hvor morsomt vi har hatt det i dag når jeg egentlig bare har følt meg helt jævlig.

Samtidig vil jeg ikke at bloggen min skal være en arena for negativitet og "syting" som sikkert flere av dere mener dette er. Jeg prøver bare å være ærlig om hvordan jeg har det hele tiden, fordi jeg mener det gir et bedre bilde av virkeligheten enn hva bloggerne «som har det sååå fantastisk» hele tiden gir.

 

Har det ganske tungt nå på grunn av alt som skjer. Ting er ganske komplisert om dagen, selv om vi alt i alt har det veldig koselig sammen her. Fredrik og jeg er veldig glad i hverandre, og det hjelper veldig.

Jeg burde vel ikke utdype noe særlig om hvorfor jeg er nedfor, uansett om det bare er en dårlig dag, depresjon eller at jeg har det vondt på grunn av andre ting som foregår i livet mitt akkurat nå - for da blir jeg vel sammenlignet med en klovn på et sirkus som har forvillet seg bort i blogg-norge bare for å tjene et par ekstra kroner. Haha, alt det rare som blir skrevet om dagen på andre blogger.

Jeg er gjerne en oppmerksomhetssyk klovn hvis det hjelper andre på et eller annet vis. Ga opp å bry meg om hva andre mener i femte klasse en gang. Så mens andre sitter og klager og latterliggjør hva andre velger å skrive på bloggene sine, skal jeg prøve å ordne det i livet mitt som betyr aller mest.

Setter pris på at dere leser♥

FOR EN STYGG UNGE DU HAR

Jeg fatter ikke hvordan noen kan kalle enkelte babyer stygge!

Altså, greit. Jeg skal ikke pakke det inn: Babyer er også mennesker og har forskjellige utseende, og det er ikke til å stikke under en stol at noen babyer er søtere enn andre. Men likevel forstår jeg virkelig ikke at noen kan kalle noen babyer stygge?!

Alle babyer er ikke nødvendigvis helskjønne og fantastisk nydelige, men alle har liksom en egen sjarm. En sjarm og utstråling bare babyer har. De er jo så utrolig små og søte! Helt uvitende om alt som foregår i verden og kjenner kun til sin egne lille verden med mamma, pappa, kos og mating. Klarer ikke å fatte at noen synes enkelte babyer er direkte stygge, og får vondt bare av å tenke på det. Håper aldri noen må oppleve at noen kaller babyen sin stygg, da er jeg i så fall flau på vedkommende som har sagt det sitt vegne. For en grusom ting å si.

 

Leo hos farmoren sin, hvor han faktisk er i kveld og koser seg ♥

Dessuten tenker jeg at et fokus på utseende fra fødselen av umulig kan være særlig sunt. Det er så viktig å rose barna og babyene våre for annet enn "Åh, du er såå søt og fin"

DET ER IKKE DIN FEIL

Er så innmari lei av uttalelser fra mennesker høyere opp i systemet om at jenter ikke skal bevege seg ut av sitt eget hjem etter klokken 20:00.

Er så forjævlig lei av å bli fortalt at jeg må "kle på meg, så de ikke mistolker det" og at jeg aaaldri må finne på å gå alene på kvelden. Hvorfor skal jeg måtte begrense hva jeg skal kunne gjøre i livet mitt, fordi andre ikke klarer å begrense seg selv? Du kan ikke kaste deg over meg og så skylde på at det var min feil fordi jeg fristet deg. Jeg er ikke et kjøttstykke. Jeg er et menneske.

Jeg blir fortalt at uansett hvor jeg går hen, må jeg alltid ha med meg noen. Oppe i det hele blir alt skyldt på "våre nye landsmenn" som mange så pent kaller dem. 

Men vet dere hva? 

Selv om folk hyler ut at det er utlendinger som alltid står bak voldtekter når det kommer frem i nyhetsbildet og media, så tro ikke at det ikke finnes norske menn som voldtar! Jeg er så møkk lei av at så mange grer alle utenlandske menn og gutter under samme kam. Selv om mange i en menneskegruppe gjør noe feil, betyr ikke det at alle er på samme måte. Det blir det samme som å si at alle tyskere under krigen var nazister.

Jeg kommer ikke til å slutte å gå lettkledd når jeg føler for det fordi det finnes menn der ute som kan voldta meg. Jeg kommer til å gå akkurat slik jeg vil, akkurat når jeg selv føler for det, fordi det at jeg går lettkledd eller om så naken, er ikke problemet.

Problemet er at disse menneskene (uavhengig av opprinnelse og om etternavnet ditt er Hussein eller Hansen) ikke har lært at et nei er et nei. 

Så istedenfor å gå ut å be meg om å kle på meg, så kan myndighetene lære seg at det ikke blir endring før de tar grep i selve problemet. Og problemet er ikke hvorvidt jeg går naken ute eller ikke, men at menn og gutter tydeligvis ikke har blitt lært at det at jeg går "halvnaken" ikke betyr at han kan kaste seg over meg og at det er fritt frem.

Voldteksmenn kommer alltid til å finne nye unnskyldninger. Vi må sørge for at det ikke finnes unnskyldninger.

Ja, vi forholder oss til forholdsreglene. Ja, kanskje vi burde det!

Men det er ikke der fokuset vårt skal ligge. Vi skal ikke fokusere på å finne flest mulige forhåndsregler! Vi skal jobbe for å finne en langvarig løsning på problemet. Vi skal fokusere på å få skrevet "ET NEI ER ET NEI"  inn i hodene på fremtidige menn, dagens menn, og "våre nye landsmenn"

Ferdig snakka.

VÆR LITT GREI

"Åh, er så stolt over min lille i dag! Hun sto for første gang, og er bare 7 måneder gammel!"

"7 måneder? Min sto når hun var 5!!"

I dag må jeg bare få ut litt frustrasjon jeg tror flere av dere deler med meg, nemlig slike tendenser som vist ovenfor. 

For det finnes faktisk mødre som virker mer opptatt av å fremheve seg selv og sine konstant, istedenfor å også kunne bruke muligheten til å rose andre og la det være med det. Jeg får nesten litt sånn dårlig følelse av at man ikke skal kunne skryte av barna sine dersom de ikke løper rundt i huset og prater som en foss når de er 4 måneder gamle. Og det er skikkelig synd - for alle barn er jo flinke, og fortjener med det også masse skryt. Uansett om barnet ditt sto først når han var 10 måneder eller om datteren din løp rundt i hagen allerede når hun var 4 måneder.

Som mor er man selvfølgelig kjempestolt av barnet sitt uansett om han var 6 eller 12 måneder når han først begynte å gå. Vi burde trekke hverandre opp, skryte av hverandre og de små, og ikke snakke om det som om det er en konkurranse om hvem som er tidligst ute. For det er det jo overhode ikke!



BARN SKAL IKKE FÅ BARN!

Jeg har snakket frem og tilbake med ei 14 år gammel jente på mail en stund nå. Hun ville ikke at jeg skulle offentliggjøre navnet hennes, og det forstår jeg. La oss kalle henne Lene.

Lene ble for ikke så lenge siden gravid, og hun er bare 14 år - selv om hun fyller femten før hun får barnet sitt. Hun har bestemt seg for å beholde barnet sitt fordi hun føler at det er mest riktig for henne.

Og familien hennes har vendt henne ryggen.

Familien hennes argumenterer med at "barn ikke skal få barn" og at det er uhørt at hun skal få barn så tidlig. Jeg orker ikke nesten ikke å lese om det en gang, enda mindre å høre om det. Jeg blir fysisk uvel og kvalm av tanken på at dette er hvordan noen behandler sin egen datter, kun fordi hun er med barn. 

Hver gang jeg hører "barn skal ikke få barn" så får jeg lyst til å stille vedkommende et knippe spørsmål.

Hva vet vel du om hvordan andre unge jenter takler abort, er en av dem. Hvorfor tror du at hvis noen takler en abort greit, så betyr det automatisk at alle gjør det. Hva vet vel du om hva som er best for andre som har havnet i en vanskelig situasjon? Hvordan vet du, bastant, at abort er beste løsning uansett hva? Jeg sier absolutt ikke at abort aldri er riktig, jeg sier bare at det ikke alltid er det.

Jeg vil legge litt press på deg som forelder, som forteller din 14 år gamle datter som har det vanskeligere enn noensinne, som trenger deg som forelder og støttespiller mer enn noen gang, "at barn ikke skal få barn" når hun sier at hun har bestemt seg. Hun har er blitt gravid, og hun har tatt en avgjørelse. Om hun har brukt prevensjon eller ikke er så relevant lenger når hun har bestemt seg, og jeg tror ikke det hjelper å kjefte henne huden full om hun ikke skulle ha brukt det. 

Det er ikke et alternativ at du drar henne i armene opp på legekontoret og bestiller time til abort. Det kommer ikke til å fungere, og det kommer heller ikke til å skje.

Klart, du kan jo presse henne. True henne, og drive med utpressing. Men hvilket forbilde er du egentlig for datteren din da? Hvilke signaler sender du? Du lærer henne at det er greit å presse andre mennesker til ting de ikke har lyst til, fordi du personlig ikke er enig i valget de planlegger å ta. Det lærer du datteren din at er helt greit.

Kan vi ikke bare legge gjøre ting klinkende klart her: og det er at det på ingen måte er ditt valg å ta. Spesielt ikke når datteren din kommer til deg og forteller deg at hun har bestemt seg. Babyen kommer, og da gjør den det. For sent å snakke om prevensjon. For sent å nekte henne å sove hos kjæresten. Da er det på tide å være den forelderen du hadde ønsket deg om du var i hennes sko. Den forelderen som eier et snev av empati og respekt. Du kan skjerpe deg, svelge fordommene dine, og gi datteren din den støtten hun fortjener.

Og selvfølgelig kan hun klare det. Hun fortjener den sjansen som alle andre mødre får.

For det er ikke det at jeg ikke aksepterer at noen mener at barn aldri skal få barn, det er bare det at jeg er et levende bevis på at det kan gå helt fint.


Så hvis du som forelder kjenner deg igjen i dette, tenk over en ting.

For hvis du forteller en fugl at den ikke kan fly, uansett hva den tror selv, at den aldri kommer til å klare det, så kan den gå hele livet uten å i det hele tatt prøve.

Slik skal det ikke være.

Og kjære deg, Lene, det blir bedre!

Følg Mammasom16 på Instagram HER.

IKKE SKYLD PÅ ANDRE

Jeg kan ha en dårlig dag. Jeg kan klikke meg inn på en eller annen rosablogg og merke at selvtilliten svekkes mer og mer for hvert bilde av syltynne lår og six packs jeg ser. Jeg kan være nede og ha et svakt øyeblikk og tenke at nei, fy faen; jeg skal aaaaldri spise igjen. 

Men det kan jeg ikke skylde på rosabloggere og Sophie Elise. Det kan jeg skylde på et dårlig selvbilde, en selvsikkerhet som er delvis fraværende, eller en dårlig dag med ekstra dårlig selvtillit. Eventuelt bare et svak øyeblikk, selv om jeg føler meg bra og selvsikker på kroppen min til vanlig.

For jeg, i løpet av mine mange år med lesing av blogger, har aldri i verden opplevd å være innom en såkalt rosablogger som oppfordrer til at du skal sulte deg for å kunne se ut som vedkommende.

 

Det er litt som når du går ute på byen og får blikk og det første du tenker er "Hvorfor stirrer de sånn på meg? De gjør det nok fordi jeg ser jævlig ut i dag" Du kan ikke noe for hvordan andre ser på deg, men du kan noe for hvordan du tolker at andre ser på deg. Det er selvtilliten din.

Så neste gang du får lyst til å skylde på rosabloggere fordi du ikke føler du er fin eller pen nok, gå noen runder med deg selv og selvtilliten din. Ingen rosabloggere, fitnessmodeller eller victoria's secret modeller i hele verden kan endre hvordan du ser på deg selv.  Det er ingen andre enn deg selv som kan endre det.

Det at du ikke føler deg bra nok for hvem enn det er du skal gjøre det for, må du faktisk ta på din egen kappe.

UTEN ET STED Å BO

I dag leste jeg en artikkel i VG om en ung mor som møtte sterk motgang i leiemarkedet. Og jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i det hele tatt. Les artikkelen her.

 

Gravide Isabella som er atten år gammel føler seg diskriminert fordi hun ikke føler hun blir stilt likt med de andre som er på leting etter leid bolig. Hun mener at alderen hennes og magen hennes står i veien, og at hun blir møtt med store fordommer.

Jeg er overhode ikke overrasket, og jeg tror nok dette hender med flere enn vi tror. Det jeg reagerer mest på er at når det er snakk om å hjelpe flyktninger, så er det bøttevis av vi må hjelpe-kommentarer. Men når denne jenta står frem med at hun sårt trenger hjelp, så ser man enkelt i kommentarfeltene at hun på ingen måte får samme respons. Jeg mener selvsagt ikke at vi ikke skal hjelpe flyktningene (for det må vi!) men vi kan ikke glemme å hjelpe de som allerede bor her fra før også.

 

Når jeg har lest hele artikkelen så er det nesten som om jeg plutselig forstår hvorfor det enda er så mange fordommer mot unge mødre. Jeg må minne om at selv om media fremstiller det som om absolutt alle unge mødre er innblandet i barnevernet, så er ikke virkeligheten slik. (Det er bare det at unge gravide som ikke er innblandet i barnvernet ikke genererer like mye kikk). Det samme gjelder med NAV. Husk på at vi ikke er en og samme person.

Jeg har aldri møtt motgang på leiemarkedet. Jo da, jeg har måtte svare på hva som er jobben min, hvordan jeg tjener pengene mine, noe jeg tviler på at ville ha skjedd dersom jeg var 10 år eldre - men ærlig talt så synes jeg vi skal være litt forståelsesfulle oppe i dette også. Det er ikke kjempemange som har en fulltidsjobb når de er unge gravide i alderen 16 til 18 år, og sånn er det bare - så klart skal de som leier ut få lov til å være skeptiske. Da må vår oppgave være å bevise at unge mødre og unge foreldre generelt klarer biten med å betale leie og ta vare på leiligheten de leier - slik at de i fremtiden slipper å møte samme fordommer.

Men det å være skeptisk, og det å diskriminere noen er selvfølgelig to forskjellige ting. Det er ikke greit at Isabella ikke føler at hun en gang får en sjanse på en eller annen leilighet. Alle fortjener en sjanse.

Når jeg har vært på visning selv har jeg alltid sørget for å ta med meg faren min - ikke fordi jeg ikke klarer å dra på visning på egenhånd, men fordi jeg forstår og ser selv at det virker mer gjennomtenkt og ordentlig å ta med seg en forelder når jeg selv har vært under 18. Jeg skjønner at utleiere trenger den tryggheten at de leier ut til ordentlige folk slik at det er minst mulig sannsynlig at noe skal skje med leiligheten eller at leien aldri blir betalt. Sånn ville jeg ha gjort det selv, ikke fordi jeg er fordomsfull, men fordi man ikke ønsker at unødvendig skade skal skje.

Jeg håper at Isabella finner en leilighet snart, hun som alle andre mødre fortjener en sjanse til å vise at hun kan klare å ta vare på barnet sitt - i en leilighet hun og sønnen sin bor i sammen.

DET HANDLER IKKE OM PENGER

 

......Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne? 

Jeg blogget en del før jeg startet å tjene penger på det. Så forklar meg gjerne den som kan: Hvorfor i all verden skulle jeg gidde å gjøre det da, når det ikke var noen slags økonomisk gevinst for meg å utlevere informasjon om meg selv, familie og Leo? Kan det mulig tenkes at det faktisk er sant at jeg blogger fordi jeg ønsker å hjelpe andre som er i samme situasjon? 

Det vil i hvert fall virke naturlig ettersom bloggen var oppe lenge før penger i det hele tatt var et tema. Selv om jeg lå på topplisten. Å si noe annet vil jo faktisk være ganske absurd? Og i tillegg, Jeg mener, det finnes tusenvis av ung mor bloggere der ute - de aller, aller færreste tjener noe på det. Hvordan forklarer vi at disse mødrene blogger? Fordi de liker det? Fordi det er en koselig hobby å ha? Med en gang det er penger inne i bildet så blir det plutselig hovedfokuset for veldig mange, og det er det jeg synes er så trist. Det erikke hovedfokuset for meg.

Jeg skal faktisk være helt ærlig med dere: Jeg skulle hatt fryktelig mye mer penger for å blogge om livet mitt, om det faktisk handlet kun om penger. Å blogge har for meg blitt en stor del av hverdagen, noe jeg ser frem til å gjøre hver dag. Det å få så mye tilbakemeldinger fra unge jenter som har lest historien min og som føler den er til hjelp når de møter fordommer som unge mødre, gjør det meg så mye lykkeligere enn når jeg ser at jeg har fått lønn i slutten av måneden.

Jeg er fryktelig glad i å skrive. Det startet som en liten hobby, men det utviklet seg. Jeg kan virkelig ikke se at andre som har hobby de elsker (men som de også tjener penger på) blir beskyldt for å gjøre alt kun for pengenes del, så hvorfor gjøre det med meg? 

Aldri i verden om jeg ville viet et helt blogginnlegg til dette om det ikke skulle handle om at enkelte skriver offentlig at jeg selger barnet mitt. Hvis bloggen min i det hele tatt fortsatt eksisterer når Leo er voksen (for helt ærlig folkens, det vet vi jo ikke?!) så vil jeg at han skal vite at jeg avkrefter alle stygge rykter omkring han. 

Men «Å selge barnet sitt?» Hva betyr egentlig det?

Det første jeg ser for meg er at noen gir bort barnet sitt for penger, for det er jo det salg sånn sett betyr - men jeg er jo ikke dum som et brød, og kan (hvis jeg legger godviljen til) forstå hva dere mener når dere skriver dette, selv om jeg synes det er en fryktelig stygg tone å ta i utgangspunktet. Hvis jeg noen gang skulle ønske å starte en saklig debatt omkring noe jeg synes var viktig og interessant, så ville i hvert fall jeg sørge for at jeg ikke virket bitter i utgangspunktet ved å være uhøflig og å skrive i en stygg tone. Men det er kanskje bare meg?

Jeg tror et viktig poeng i denne saken er at jeg får like mye penger for å blogge om jeg skulle poste null bilder av Leo en måned, som om jeg postet 1000. Såfremt ikke 100% av leserne mine leser bloggen min kun for bilder av Leo, da. Noe jeg i grunn ser på som fryktelig usannsynlig ettersom jeg i gjennomsnitt hadde noen få flere lesere de månedene jeg ikke postet bilder av ham her inne.

Jeg velger å poste bilder av barnet mitt. Akkurat som at du kanskje velger andre ting som mor. Du velger kanskje å ikke kjøpe mobil til ditt barn før han eller hun er 13, andre velger kanskje å ikke gi mobiltelefon i det hele tatt. Noen mødre velger å skåne barna sine for alt som har med sosiale medier å gjøre, og andre velger å ikke gjøre det. Poenget er at det er valg man tar  som mamma (eller pappa) og at det skal respekteres uavhengig av hvor uenig du er i hva den andre moren velger å gjøre med sitt barn.

Ja, du kan være kritisk. Ja, du kan være uenig. Og det er helt greit. Det må vi tåle.

Men hvis vi skal kunne debattere og diskutere som voksne mennesker må det kunne være mulig å i det minste ha en hyggelig tone - til tross for at man ikke er enig i det hele tatt med hva andreparten velger å gjøre med sitt liv og sitt barn. Selv om det er helt utenkelig for deg å gjøre det samme som vedkommende. Det handler om å vise at man har respekt for hverandre uansett hvor uenig man er. 

Jeg elsker blogging, og det handler ikke utelukkende om penger. Klart er det utrolig kjekt å ha det som jobb (og dermed også økonomisk gevinst per nå) når jeg likevel er hjemmeværende i permisjon, men jeg ville aldri i verden blogget og utlevert så mye utelukkende på grunn av penger. Penger er ikke alt for meg.

Nå forstår jeg

 







Herregud, jeg ler! Forsto aldri slike bilder før jeg ble mamma selv, og nå gjør jeg det endelig! Håper det er flere som kjenner seg igjen her ♥

LA OSS VÆRE ÆRLIGE.

Alle som går på NAV er snyltere og en byrde for samfunnet. Dette gjelder spesielt unge mødre, de lever på NAV alle sammen og skulle helst blitt tvunget med makt til å ta abort. 

Alle flyktninger som kommer til Norge kommer for å svindle staten og er egentlig bare kriminelle som er hemmelige agenter i IS. De er farlige, alle som en, og må ut! Ikke snakk om at vi kan ta sjansen på å ta inn noen, for det er jo hvert fall ikke slik at hvis IS bestemmer seg for å ville inn i Norge, så gjør de det - uavhengig av om vi har åpne grenser eller ikke.

Hvis du kun har ett barn vet du i grunn ingenting om barn og kan på ingen måte uttale deg om egentlig noen ting som helst omkring dette. Det er en grense på hvor mange barn du må ha før du kan uttale deg, for det er alltid noen som kan mer enn deg og dermed har du i grunn ingenting du skulle sagt på noen områder. Overhode. Heldigvis er det ikke slik at du har egne erfaring med barn selv om du kun har ett. Nei nei, er du gal.

Alle som stiller seg kritisk til noe er egentlig bare kjempemisunnelige på deg og hva du har fått til. Å stille seg kritisk = sjalu.

 

 

Hvis du er opptatt av hvordan du ser ut er du egentlig stokk dum. Det å kunne se bra ut og å være smart henger ikke sammen på noen måter og er umulig. Det er enten eller.

Alle som er alenemødre er bare ute etter å kapre mannen din og å ligge med han. Alle alenemødre er også på leting etter en ny mann og vi er ganske desperate. Vi hiver oss over alle menn vi ser og eier ikke impulskontroll, noen av oss.

Ikke sant?

JEG ÅPNER MEG.

Før jeg ble gravid var jeg litt skeptisk til barnevernet. Jeg hadde hørt og lest fryktelig mange skrekkhistorier.

Så den dagen jeg selv ble gravid, slo jo tanken meg. Jeg hadde jo hørt om unge mødre som ikke fikk en sjanse til å bevise at de kunne være gode mødre en gang? Men nei, det kunne jo ikke skje meg. Jeg kommer jo fra en resurssterk familie, jeg har jo et stort nettverk rundt meg. Men hva om? Hva om skrekkhistoriene stemmer?

Den dag i dag har jeg aldri hatt kontakt med barnevernet overhode, og jeg er ikke redd for å få det. Jeg husker for lenge siden at mammatilmichelle nevnte at noen hadde meldt henne til barnevernet gjennom bloggen hennes, så jeg er klar over at denne bloggen gjør meg mer utsatt fordi det er mange syke mennesker der ute. Det er mange av de som ønsker å ødelegge for andre også, det har i hvert fall jeg merket i stor grad.

Leo er i gode hender. Og alle som vil sjekke det, skal selvfølgelig få lov til det. 

Man skal selvsagt være kritisk til (nesten) alt, det er jo jeg også. Det er viktig å ikke være for naiv. Nå tenker jeg ikke spesielt på barnvernet, for det er jo mennesker som jobber der også - og som menneske kan man finne på å gjøre feil. Sånn er det bare. Men sånn er det også for andre mennesker i andre type jobber. Sånn er det for alle.



Jeg er ikke stolt av alt jeg har gjort i fortiden, for jeg har også gjort feil. Mange ganger, gang på gang.

Når jeg var 13 år gammel var jeg mildt sagt likegyldig til det meste. 

Det var en ting som sto i hodet på meg, og det var fest.

Dette godtok selvfølgelig ikke foreldrene mine (Hvem gjør vel det?!?!) Og det ble et par tusen alvorsprater. Ikke at det stoppet meg. Noen tenker kanskje "Men ingen fra en resurssterk familie lar barna sine holde på sånn" Men hva skulle foreldrene mine gjøre da? Låse meg inn i et skap? Lenke meg fast i trappa før de la seg til å sove?

Det var meg og noen jeg kjenner. Jeg var så ekstremt utspekulert og jeg ber til Gudene om at Leo ikke arver det etter meg. 

Det krever en del selvtillit for meg å dele så private ting som dette med dere, for tro meg, jeg vet hvor mye motgang jeg vil få møte - og nå "ber" jeg om det i og med at gir de som ikke liker bloggen min noe de kan "ta" meg for - men jeg vil dele. Jeg vil åpne meg. Jeg er menneskelig, jeg er ikke perfekt, og jeg vet at ting jeg gjorde for flere år siden ikke definerer hvem jeg er i dag. Derfor tør jeg å dele.

Jeg skriver dette fordi ALLE kan bli en god mor, samme pokker hva fortiden din sier. Om du for eksempel har hatt kontakt med barnevernet i din fortid, så skal ikke det ha noe å si når du selv blir forelder. Du er ikke fortiden din.

Man kan alltid forandre seg, og det er jo det som er så fint.

Fordi, vet du hva? Ingen i hele verden kan forandre fortiden sin, men om du våkner opp i dag og bestemmer deg for å gjøre fremtiden din annerledes - så kan du det.

DERFOR SKAL VI STØTTE SOPHIE ELISE

I dag leste jeg et innlegg i "dagbladet meninger" og jeg ble lettere sjokkert over å se at det faktisk var en journalist som hadde skrevet innlegget, og ikke en sjalu halvgærn tenåringsjente fra hjembyen til Sophie selv.

 

Foto: Sophie Elise

Innlegget ditt er preget av at du kun ser overflaten. Utseende, restylane, og det at Sophie elise har lagt seg under kniven, er noe du bruker for alt det er verdt gjennom hele innlegget ditt. At hun tjener penger på bloggen sin, eller "tjener til livets opphold" (for å bruke dine ord) av reklameinntekter synes du også er fryktelig galt. Jeg lurer på om du tenker det samme om VG og dagbladet? Eller handler det kanskje mest om at dagbladet's annonsesjef ikke har silikonpupper og restylane?

Mennesket Sophie Elise, hennes verdier og kvaliteter får vi lesere vite svært lite om.

Jeg har lest innlegget ditt sikkert tre ganger nå. Overskriften lyser fortsatt mot meg. «Hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise?» Jeg rister på hodet. Igjen, og enda en gang. Skal vi ikke støtte noen om de har noe fornuftig å si uavhengig av om de er rosabloggere eller ikke? Er ikke rosabloggere likeverdige mennesker med ytringsfrihet som meg og deg?

Jeg skal si meg uenig med deg. Nei, jeg tror ikke alle 70 000 leserne hennes leser bloggen kun fordi hun har silikonpupper og restylane. At det drar inn noen lesere at hun kan finne på å legge ut bilder av kroppen sin skal jeg ikke krangle på, men da ville nok leserne hennes bli fryktelig lei etterhvert - hun legger nemlig ikke ut bilder av kroppen sin i hvert bidige blogginnlegg hun poster.

Jeg har fulgt med på Sophie Elise i lang tid. Jeg digger henne. Jeg kan faktisk dra den så langt å si at hun er et forbilde. Men hun er ikke et forbilde fordi hun har tatt silikon eller fordi hun har fylt leppene sine med restylane. Da har du misforstått.

Du nevner at du synes Isachsen slipper billig unna. Jeg får inntrykk av at du mener hun skal kritiseres enda mer for valgene hun har tatt i fortiden. Men, har du egentlig gått i Sophie's sko? Vet du egentlig hvor mye hun har blitt kritisert, sett bort i fra hva som har dukket opp i media? Jeg sitter nemlig igjen med en følelse av at du mener hun skal kritiseres mer fordi hun åpner kjeften sin og tør å ha meninger til tross for at hun har silikonpupper.

Hvorfor trekker du kun frem utseende hennes og pengene hun tjener? Dette vitner om at du egentlig ikke har så mye å trekke frem, og at du derfor må dra opp det samme, igjen og igjen.

Hvorfor kan du ikke legge vekk silikonbruk og restylane-lepper? Leser du egentlig bloggen hennes i det hele tatt? Leser du innleggene hun skriver om pelsdyrnæring, om bekjempelse av sea-world, og pelsbruk? Leser du innleggene hennes om tanker, refleksjoner, og regnskogen? 

For tenk, Sophie har bevist en gang for alle at du kan ha gode verdier selv om du "innehar attributter"

TO BARN MED TO FORSKJELLIGE FEDRE

Her om dagen fikk jeg spørsmålet «Hva synes du om de som har barn med to forskjellige fedre?» 

Og jeg ble sittende litt forvirret over spørsmålet. Hvorfor skal jeg synes noe om det? Hvorfor skal vi synes noe om alt?



Det er relativt vanlig i dagens samfunn at man kan få barn med forskjellige fedre. Det sier ikke noe om deg som mamma, som omsorgsperson, eller som menneske. Det sier rett og slett bare at du ikke er sammen med den eller de første du fikk barn med, og at sånn er det bare.

Den følelsen jeg har av at noen ser ned på mennesker som har barn med forskjellige fedre synes jeg er helt forkastelig. Det er ikke lenger veldig uvanlig, slik det var tidligere, og det er noe jeg synes vi skal akseptere. Det er ikke slik at man alltid må være enig med hva andre velger å gjøre i livene sine, men man kan vise respekt likevel.

Og jeg vet at hvis jeg en dag får et barn til i fremtiden med en ny mann, så endrer det ikke noe annet ved meg enn antall barn jeg har.

BLOGGERNE

Jeg kan umulig ha vært den eneste som har fått med meg at ny sesong av bloggerne er på vei! 

Jeg har selvfølgelig fulgt med fra første sesong, fra å ha sett på som ikke-blogger hjemme på jenterommet i Gjøvik når det startet på tvskjermen, til nå som blogger selv med lillemann på fanget. Favorittene mine er Sophie Elise og Styleconnection-Kristin, og sistnevnte er Fredrik sin favoritt også. Ikke det at han er like gira som meg, men han ser gjerne på han også når jeg har først har fått okkupert tven og sofaen.

Det var spennende å se at det kommer en ny sesong til våren, og jeg tror pappahjerte lett kan bli enda en favoritt! Men jeg må si meg litt skeptisk til å trekke inn mennesker som ikke blogger. Programmet heter jo «bloggerne», sant? Uansett gleder jeg meg skikkelig til ny sesong, det blir spennende å se hvordan de skal gjøre det nå som det blir såpass mange flere som skal være med!

Hva tenker dere? 

Lett å være rebell i kjellerleiligheten

Det har vært ekstremt rart og uvant for meg å se at vilt fremmede mennesker ønsker å bruke tiden sin på å diskutere og kritisere meg. Det er jo åpenbart en del av pakken man bare må tåle når man utleverer seg offentlig, men likevel. Det er nok ikke noe jeg kommer til å bli vant med.

Jeg leser ikke tråder om meg selv. Om jeg har lest noe tidligere? Ja, klart det. Men det har jeg stoppet med. Om noen ønsker å gi meg konstruktiv kritikk for å gi meg noe å jobbe videre på gjennom bloggen så er det selvsagt helt supert, men jeg skjønner ikke helt hva jeg skal med kritikk som jeg ikke får noe ut av. Skjønner dere hva jeg mener? Kritikk som er godt ment, og som ikke blir skrevet for å skape negativitet og dårlig stemning.

Dessverre har jeg veldig mange som minner meg på at det finnes voksne mennesker som skriver om meg på for eksempel kvinneguiden. Det gidder jeg ikke vie et sekund engang å sjekke. Det krever ingen karakter og ingen ryggrad å sitte hjemme i kjellerleiligheten å spy ut kritiske syn på absolutt alt som er mulig å kritisere. Det er noe alle kan gjøre. Jeg kan opprette meg en brukerkonto på nettforum, du kan, naboen kan. Hva som faktisk krever noe er å stå for det man skriver. Noe ingen av disse menneskene egentlig kan skryte på seg, og da er det kanskje like greit at noen har ordnet en anonym plattform for dem hele gjengen.

Jeg ser at dere sender meg meldinger om dette, jeg ser støtten dere gir meg, og dere må vite at jeg setter veldig stor pris på det. Men greia er, at jeg klarer bare ikke bry meg om utsagn til mennesker som ikke har baller nok til å stå for det de skriver en gang. Det blir bare så fryktelig dumt. Så ja, jeg får med meg at voksne snakker stygt om meg i åpne, offentlige forum - jeg bare bryr meg ikke.

Når du faktisk må stå for det du skriver så krever det noe mer av deg. Alle kan være rebell i leiligheten sin, det er så utrolig lett. Det er så enkelt.

 

For hvis du må gjemme deg for å tørre å si meningen din.. Ja, da har vi nok ikke så mye å snakke om uansett.

En liten oppklaring

Hei alle sammen, og håper fredagen deres er kjempefin hittil ♥

Jeg tenkte bare å dele litt med dere angående hvordan ting er her hjemme. Mange spør om hvor vi skal feire jul, om vi skal feire jul sammen i år eller ikke, og det vet jeg ikke hvordan blir enda. Men i og med at jeg lovde familien at vi skulle feire Leo sin første jul I Gjøvik, så holder jeg det uansett om Fredrik og jeg ikke er kjærester lenger. Han er selvsagt hjertelig velkommen, og det er bare koselig om han vil være med, men vi har ikke bestemt det helt enda. Jeg vil jo veldig gjerne for Leo sin skyld at vi skal feire hans første jul sammen. Avtalen var egentlig at vi skulle feire jul hos foreldrene våre annenhvert år, men hvem vet hvordan det blir nå.

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til jul uansett hvordan det blir. Jeg skal gjøre alt for at Leo sin første jul blir flott.

- Slik feiret jeg jul i fjor ♥

Og så er det litt angående med flere som ønsker at Fredrik vil skrive et innlegg her inne for å skrive "sin side av saken" når det kommer til bruddet. Når jeg spør om han vil skrive et innlegg på bloggen min, så pleier han å spøke litt med hvis han skal gjøre min jobb, så må jeg bli med ham dagen etter for å gjøre hans jobb. Haha! Neida, men helt alvorlig. Jeg føler ikke at jeg har delt så mye at det synes å være to sider av denne saken. Det er slutt, og sånn er det. Ferdig med den saken, så om jeg hadde spurt han om han ville skrive et innlegg på bloggen min om hans side av saken er jeg ganske sikker på at han bare ville sett rart på meg. Han har sett alt jeg har lagt ut om dette før jeg har postet det, og vi har vært enige om hva vi ønsker å dele omkring det og ikke. 

Jeg har det faktisk ganske bra om dagen. Det vil jeg at dere skal vite fordi bildene av at jeg poster her inne av at jeg smiler bare ikke er falskt og tull, men at det faktisk er ekte. Det er kanskje mange bloggere som klarer å gjøre slikt, - jeg er ikke en av dem. Jeg kan ikke bare ta på meg en maske og late som at alt er fint og flott når det egentlig ikke er det - og jeg tror ikke at det er sunt å gjøre det heller.

Jeg vil egentlig ikke skrive så mye mer om dette nå, så det er veldig fint om vi bare kan la det ligge alle sammen. Jeg blir veldig glad om jeg slipper å få kommentarer omkring det hver dag, selv om jeg egentlig ikke forventer noe annet når jeg har gått ut med dette offentlig.

Jeg kan ikke se inn i fremtiden og fortelle dere hva som skal skje dag for dag fremover, men vi gjør så godt vi kan og jeg er glad for at jeg har han som støtte. (For ordens skyld: Vi er ikke sammen igjen)

Klem til deg!

DET SISTE JEG HAR Å SI

 Hei dere!  

Nå har det vært mye greier og veldig mange som har lyst til å si meningen sin, og det er selvsagt helt i orden. Noen kom med beskyldninger om at jeg har slettet kommentarer, og det har ikke skjedd. Dere vet at jeg aldri sletter kommentarer. Bort sett fra drapstrusler, de er jeg faktisk pliktet til å slette. Om du ikke finner kommentaren din så prøv å post den igjen flere ganger. Det har hendt at mine kommentarer ikke har blitt postet så jeg har måtte skrive dem igjen, så ikke vet jeg.

Jeg har fått mye stygt etter jeg sa i fra i går, men det var jeg egentlig forberedt på. Jeg regnet med kritikken, noe jeg var klar over at kom til å dukke opp. Jeg respekterer fullt og helt at noen mener det var feil måte å gjøre det på ved å skrive om det offentlig, men da forventer jeg også at det blir respektert at jeg ville si noe om at jeg følte meg urettferdig behandlet.

Ja, jeg har sett statusen hennes som noen postet i kommentarfeltet. Jeg forstår godt at Anna har noen til å "sile" ut stygge og nedsettende kommentarer, for det regner jeg også med at hun som alle andre bloggere får mye av. Greit nok at hun fjernet linken jeg kommenterte av mitt innlegg hvis hun ikke vil "Reklamere" for noen andre bloggere. Men det var fortsatt flere som skrev konstruktive kommentarer og skrev at det var en del likt i innleggene våre på en ordentlig og høflig måte. Disse ble også slettet og blokkert på sekundet, da jeg har snakket med flere av dem og sett kommentarene selv, som mange andre. Dette er ikke hets, det er å si ifra. Likevel blir det slettet og blokkert?

Hvorfor reagerer jeg? Fordi jeg jobber beinhardt med innleggene jeg skriver. Når det plutselig dukker opp et veldig likt et blant Norges største blogger, som garantert blir sett av titalls tusen flere enn de som leser innlegget som jeg skrev først, så vil man jo gjerne si i fra. Men så får verken jeg eller andre gjort det, fordi hun har gitt beskjed til de som sletter ting fra siden hennes at saklig kritikk skal fjernes.

 



Fikk tilsendt screen shot av vedkommende som skrev kommentaren. Screen shot av Mamma til Michelle sin status på Facebook og en kommentar som er slettet. Besøk gjerne bloggen hennes også, jeg reklamerer mer enn gjerne for min blogg-kollega! :-)

 

Jeg føler ikke at jeg henger ut noen, og som sagt er det heller ikke poenget mitt. Da henger jeg i så fall ut saken, og ikke Anna. Poenget er bare å få sagt i fra, for sånn ting er nå blir alle som vil si i fra på siden hennes blokkert.

Hvis du leser dette: Hei Anna!

Jeg synes du har en super blogg og at du virker som en skikkelig sprudlende og koselig jente. Du trenger ikke reklamere for bloggen min, og det har jeg heller ikke bedt om. Hvis du henter en god idé fra bloggen min og skriver et ganske likt innlegg så er det veldig fint om du kan i hvert fall nevne mitt navn på en eller annen måte. Håper du får en kjempe fin dag, og håper det ikke er noen sure miner mellom oss :-)

Nå vil jeg bare legge dette dødt og ha en hyggelig ettermiddag med familien min. Og så til dere: Ha en flott onsdag!! 

JEG SIER I FRA.

Hei alle blogglesere.

Nå har det vært litt smådrama etter at jeg skrev blogginnlegget om mammakroppen i går kveld. I dag tidlig fikk jeg flere meldinger på facebook, og flere kommentarer her på bloggen om at mammatilmichelle hadde kopiert eller blitt veldig inspirert av innlegget mitt. Noen var uenige, men leser man innlegget er det jo ingen tvil om at hun har lest mitt innlegg. Noe av det var mine tanker og refleksjoner, og det er jo begrenset hvor tilfeldig noe kan være, spesielt ettersom hun postet sitt 10 timer etter mitt.

Dette ble hun gjort oppmerksom på i dag tidlig en times tid etter hun postet det på facebook ved at noen kommenterte at det lignet veldig på mitt. Da slettet hun hele facebook-innlegget, og postet det på nytt litt senere. Da bestemte jeg meg for å kommentere selv, ved at jeg linket til mitt blogginnlegg. Dette svarte hun ikke på, og nå er min og andres kommentarer fjernet, og jeg er blokkert fra å kommentere på facebook-siden hennes. 

Jeg vet ikke med dere, men jeg ble med en gang veldig sjokkert. Jeg tenker at det må kunne gå an å takle dette på en litt mer voksen måte. Jeg ønsket bare å si i fra om at det lignet på mitt innlegg.

Og nå kommer det jo garantert til å hagle inn beskyldninger om at jeg er sååå sjalu på Anna, og da kan jeg bare si med en gang at det er jeg ikke. Jeg unner henne og barna hennes alt det beste, og jeg synes hun virker som en utrolig flott jente og unner henne alle leserne hun har fått. Man ligger ikke på 1. plass i Norge i blogg verden for ingenting, og sånn er det jo bare. Jeg har med andre ord aldri hatt noe i mot henne, og det har jeg heller ikke nå.

Men likevel reagerer jeg på det å blokkere noen vekk fra å kunne si sin egen mening, istedenfor å bare svare.

Og så kommer sikkert noen til å reagere på at jeg ikke bare snakker til hun istedenfor å skrive et innlegg på bloggen min. Det skulle jeg gjerne gjort, men som sagt er jeg blitt blokkert fra å si i fra. Dessuten er det slik jeg er, føler jeg meg urettferdig behandlet så sier jeg i fra. 

Og sånn er det.

Å tvinge noen til å bli pappa

Etter jeg avslørte graviditeten og bloggen hadde vært oppe å gå en stund fikk jeg en del reaksjoner på at jeg beholdt til tross for at Fredrik ikke ville bli pappa. Noen mente at jeg «tvang han til å bli pappa» og stilte spørsmålstegn rundt hvorfor kvinner skal kunne bestemme om de vil beholde barnet i magen, om ikke barnefaren kan gjøre det samme.

Disse menneskene mener at mannen som har gjort en kvinne gravid skal kunne bestemme om hun skal ta abort eller ikke, på lik linje med kvinnen selv som bærer barnet - på grunn av likestilling. Jeg sitter kun og lurer på når det ble greit å bruke likestilling som et argument for å kreve å bestemme over andre menneskers kropp...?

Personlig synes jeg dette er veldig interessant, fordi jeg tenker på en helt annerledes måte enn hva mange gjør i denne diskusjonen. På en måte synes jeg det er merkelig hvordan noen kan sammenligne menn og kvinner på denne måten, da menn aldri har eller aldri kommer til å kunne gå gravide og føde barn, slik som kvinner kan.

Jeg sier ikke at det er 100% rettferdig at man ikke skal kunne bestemme på lik linje, selv om det er begges barn. For hvis vi snur på det, og mannen hadde blitt gravid - så hadde det nok ikke føltes helt rettferdig for meg at jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt om han skulle sette vårt barn til verden. Men det er virkelig få ting i livet som er 100% rettferdig. Naturen er ikke rettferdig.

Jeg kjenner også et lite snev av irritasjon når jeg blir kritisert for at jeg beholdt babyen når barnefar ikke ville at jeg skulle gjøre det på daværende tidspunkt. Var det rett at jeg skulle ta abort fordi barnefar ville det, til tross for at det var fullstendig mot min vilje? For hvis han skal kunne bestemme det alene fordi det «også er hans barn» så skal vel jeg også kunne bestemme det motsatte?

Hvorfor er det feil at barnefar skal kunne bestemme at jeg skal foreta en abort?

Fordi aborten vil skje i min kropp, og ikke hans.

Fordi aborten som blir foretatt kan få konsekvenser psykisk for meg senere, det ville det aldri gjort for han.

 

Og fordi livet er urettferdig, og fordi noen ganger må man bare akseptere at ting er som de er uten å kverulere bare fordi det ikke alltid er til din egen fortjeneste akkurat da.

Det verste som kunne skjedd

Hei dere. 

Først av alt vil jeg bare si at jeg er ekstremt takknemlig for all støtte jeg har fått. Jeg vet ikke hva jeg kan si for å få dere til å forstå hvor takknemlig jeg er, men dere skal vite at det betyr uendelig mye for meg. Jeg er rett og slett ganske målløs.

Så vil jeg gjerne si at jeg tåler kritikk, selv om jeg ikke skjønner hvorfor noen skal kritisere meg for et brudd. Tror du at bruddet er falskt? Javel. Tror du jeg skriver det for å få lesere? For all del, dere er alle fri til å tro på hva dere vil. Jeg har grått til jeg har spydd, og det er det siste jeg har å si om den saken.

Har jeg ikke en ærlig blogg? Jo, absolutt. Hadde jeg ikke hatt det ville jeg ikke delt dette samme dagen som det skjedde. Det er vanskelig for meg å dele noe uten å dele for mye, og det er også vanskelig å dele ting her fordi det ofte blir for lite - og derfor mye nysgjerrighet og spørsmål - og det skjønner jeg veldig godt. Jeg forstår at dere lurer. Greia er, som jeg skrev i det forrige innlegget: Dette kom like brått på meg som det kom på dere. Det var ikke mitt valg. Noen nevnte at "alt så jo så bra ut for bare en dag siden" og det var det også. Det var helt topp. Jeg kan og vil ikke gå nærmere inn på det, av respekt for Fredrik og forholdet som var.

Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Jeg vet ikke hva jeg gjør, og jeg vet ikke hvordan vi skal gjøre det. Akkurat nå skal Fredrik og jeg bare la være å tenke på det faktum at vi ikke er kjærester lenger, vi skal fokusere på å ha det hyggelig sammen. Vi skal gjøre det aller beste for Leo, og uansett hva som skjer fremover så skal vi stå sammen. Ikke som kjærester, men som foreldre.

Leo er hos farfaren sin i dag. Jeg trengte en time-out til å bare tenke på oss, meg, og han. 

Håper dere har en god helg ♥ Jeg er heldig som har så mange gode, fantastiske lesere.

TRIST, MEN SANT

Jeg har ikke kjempemange venner. Ikke fordi jeg ble ung mamma i seg selv, men mye fordi jeg flyttet fire timer unna alt som var hjem for meg. Jeg flyttet unna venner og alle jeg hadde vokst opp med, all trygghet.

Det sies at man bør prøve å gå utenfor komfort-sonen sin, og det gjorde jeg den gangen. Hadde ting gått som jeg i utgangspunktet hadde tenkt så hadde jeg garantert hatt en stor vennekrets her hvor jeg bor nå allerede, men livet er uforutsigbart og det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker når du akkurat har flyttet til en ny by og blir gravid med det første.

Jeg har venner i hjembyen, men det er venner jeg dessverre sjeldent ser. Jeg visste at det kom til å bli sånn når jeg flyttet, men jeg setter pris på de gangene jeg får ser dem. Det er uansett en del av livet, man mister noen venner og kommer til nye stadier i livet hvor man møter nye. Om det ikke hadde skjedd nå, så hadde det skjedd før eller siden uansett - og jeg ser selvfølgelig lyst på det. Nå har så og si alle de nærmeste vennene mine barn, slik var det ikke for et år siden!

- Venninnen min Marthe og Leo!

Når man får barn er det mye som forandrer seg. Tanker, modenhet og mer til. For mange betyr dette at venner du hadde før du fikk barn er venner du kanskje ikke har like mye til felles med som før, og da er det helt naturlig at man ikke ser like mye til dem som tidligere.

"Når man får barn så ser man hvem som er der uansett hva som skjer" det er bare så utrolig sant. Og selv om det har betydd at jeg har mistet kontakten med flere som har betydd mye for meg, så vet jeg i dag at jeg har venner som er skikkelige venner ♥

DETTE VAR JEG IKKE FORBEREDT PÅ...

... Ved å bli mamma!

Dere husker kanskje "7 ting jeg ikke var forberedt på" som jeg postet når jeg enda var gravid? Nå kommer delen om ting jeg ikke var forberedt på ved å bli mor for første gang.

Den jævla ammingen.

Jeg tror ikke jeg får sagt dette med amming mange nok ganger. Det funker bare rett og slett ikke for alle. Det skulle være så koselig, men så endte det med at det ble alt annet enn det.  For det eneste jeg fikk høre var «Det kommer nok heelt garantert til å ordne seg med ammingen» Vel. Det gjorde det ikke! Jeg skulle ønske noen fortalte meg at amming kunne gjøre så vondt at du nesten gråt bare ved tanken på det..

Og når vi først er inne på amming..

Ammeinnlegg, amme bher, og morsmelk over alt. Og da snakker vi virkelig over alt. Under hodeputa, på kjøkkenbenken, og i sofasprekkene. Nei, jeg tuller ikke.

Etterier

Hva er det for noe? Neida, jeg skal ikke nekte for at jeg hadde hørt ordet før. Jeg leste utallige babymagasiner i løpet av svangerskapet, men jeg tror ikke allverdens kunnskap og vitenhet kunne få meg til å bli forberedt på noe så inni helsikes VONDT!

Morsfølelsen

Det er vanlig at morsfølelsen ikke kommer med en eneste gang, selv om vi ikke hører så mye om det. Mange opplever denne stormende «forelskelsen» for den lille med en gang, for noen tar det litt mer tid ? og begge deler er like vanlige. For meg kom den relativt raskt, men jeg skulle gjerne visst at det var like vanlig at den lot vente på seg litt. I starten hadde jeg nemlig store vansker med å fatte at jeg faktisk hadde blitt mamma, så jeg gråt bare i ett sett.

Jeg må innrømme at jeg ikke var særlig forberedt på mange av følelsene som kom rett etter Leo var født. Inkludert når jeg måtte si til meg selv sikkert tusen ganger at "Nei, babyen er ikke til låns - den er faktisk din"

Vrak!

Jeg skulle også gjerne ha vært forberedt på hvilket vrak jeg til tider kunne være. Jeg gråt, hikstet faktisk, smilte, lo, og så var jeg forbanna. Alt i løpet av et minutt! Lenge leve barseltiden, dere.

Og?

At barseltiden ikke bare er baking, kafebesøk med venninner og kjempekos til en hver tid, selv om det ser sånn ut på Instagram.

Hvorfor er jeg fortsatt gravid?

I vårt kroppsfikserte samfunn hadde det også vært greit å vite at jeg ikke var unormal bare fordi jeg ikke hadde flat mage og six pack to dager etter fødselen. Det så nemlig fortsatt ut som jeg var litt gravid en uke etter fødselen!

«Jeg hoppet rett inn i de gamle buksene mine dagen etter fødsel, jeg!» Jaja, fint for deg. Det skjedde ikke her i huset, for å si det sånn.

Og helt til slutt..

At jeg ikke kunne bruke vanlige klær rett etter fødselen. Truser inkludert. Og at jeg var litt vel optimistisk når jeg hadde kjøpt truser i størrelse SMALL som skulle brukes rett etter et keisersnitt. Au!

JEG ANGRER!






Det har kommet mange spørsmål den siste tiden fra gravide som lurer på hva jeg angrer mest på at jeg gjorde eller ikke gjorde når Leo var nyfødt. Uansett om det gjelder innkjøp av unødvendige babyting, ting jeg ikke kjøpte, om det er ting jeg ville gjort annerledes med Leo, eller mer generelt ting jeg angrer på.

Jeg angrer definitivt mest på at vi aldri dro på nyfødt-fotografering! Så hvis du er gravid og leser dette: BESTILL. I dag. For plutselig kommer den lille og tiden raser fra deg og alt det andre du egentlig skulle gjøre. Helst i går!

For gjett hva? Minnekortet mitt fra nyfødt-tiden med Leo har blitt borte. Ikke postet jeg særlig mange bilder av Leo her på bloggen den første måneden heller, så da har jeg kun mobilbilder med sånn helt grei kvalitet. Det er kjedelig, det!

Ellers føler jeg ikke at jeg angrer på noe jeg gjorde med Leo. Vi samsov den første tiden, vi gjorde det til en vane at han sovnet ved puppen (det gikk helt greit for meg, men for noen andre mødre er det ikke så greit) og jeg føler egentlig at alle valgene vi har tatt for og med Leo bare har ført til positive ting. Jeg ville ikke gjort noe annerledes!

Men nå, 6 måneder og 2 uker senere, nå skal jeg bestille fotografering. Og denne gangen skal jeg, virkelig. Det blir riktig nok ikke nyfødt fotografering, for jeg var alt for treg, var i ammetåka, og jeg husket knapt min egen fødselsdag. 

Nå gleder jeg meg riktig nok veldig, og det blir til og med et nytt headerbilde her på bloggen! Så da får vi bare håpe at jeg ikke sitter her om 6 måneder og maser om en fotografering jeg aldri husket å bestille. Denne gangen skal vi! ♥

ET BEVISST VALG

Som forelder er jeg klar over at jeg kommer til å møte nye utfordringer med tiden. Kanskje ikke nå, kanskje ikke i morgen - men en dag.

Og det vet nettstedene om barn og barneoppdragelse veldig godt. "Slik får du barn som ikke maser" og "slik får du barn som gjør ditt, slik får du barn som gjør datt"

Eller for eksempel : "Slik får du barnet ditt til å bli sånn og sånn" og "Gjør barnet ditt dette? HER er løsningen!"

Og for ikke å glemme, den gode gamle "slik unngår du at barna dine gjør dette!"

Alle forskerne er alltid enig i at den aktuelle barneoppdragelses-metoden eller metoden for å unngå situasjoner med barn er den aller beste. Merkelig, ja, kanskje. Men det er ikke poenget.

Det er mange snarveier til alt i dagens samfunn, og vi vil stadig ha flere. Men jeg vil ikke ta snarveien med barna mine. Jeg har lyst til å møte på situasjoner hvor jeg kan reflektere over ting, tenke. Situasjoner hvor jeg kan spørre meg selv og tenke over "Okei, hva skal jeg gjøre nå?" uten å faktisk ha fått svaret servert gratis fra en eller annen babynettside.



For jeg vil ikke ha hjelp til hvordan jeg unngår alle situasjoner, eller hvordan jeg glir gjennom barneoppdragelsen knirke- og smertefritt. Det tar vekk all moroa.

Jeg vil kjenne på alle situasjonene ved å være mamma. De morsomme stundene, de mindre morsomme stundene, og alt som følger med. Jeg vil ikke ha masse hjelp til alt med barneoppdragelsen, ikke fordi jeg tror jeg er en bedreviter som kan alt og vet alt mye bedre enn andre, men fordi jeg ikke vil slippe å tenke.

Jeg vil måtte tenke for å svare på det barna mine spør om, og jeg vil måtte reflektere over hvordan jeg skal løse problemene som oppstår under barneoppdragelsen. Jeg vil ikke at noen allerede skal ha funnet løsningen for meg. 

Det blir litt som å sitte med fasiten når man har matteprøve på skolen. Ja, man får svarene og du får kanskje full score på prøven, men når alt kommer til alt har du ikke lært stort.

Hva tenker dere?

JEG ER IKKE VELLYKKET

Jeg er en 17 år gammel mamma uten utdannelse, annet enn ungdomsskolen.

Den setningen er alt som skal til for å svare på spørsmålet "Er jeg egentlig vellykket?" 

Men det er i følge samfunnet vårt.

Jeg er vellykket. Jeg har klart det som faktisk betyr noe for meg her i livet: det å tørre å gjøre akkurat hva man vil, uavhengig av hva andre måtte mene om det. Jeg er ikke vellykket fordi jeg ikke har utdannelse (enda), jeg er vellykket fordi jeg er fornøyd med livet mitt. Jeg elsker det livet jeg lever, jeg er god mot de rundt meg, og jeg gjør alltid mitt beste. Jeg er vellykket fordi jeg har klart noe helt på egenhånd, jeg har båret frem et barn i en alder av 16. Jeg er stolt av meg selv.

For meg handler ikke det å være vellykket om hvor lang utdannelse du har, om du har mange venner eller om du er administrerende direktør i et stort firma. For meg er det å være vellykket å ha utrettet noe, å ha klart noe selv. Å ha klart å være ærlig mot seg selv, og å ha levd et liv man kan stå inne for i ettertid.

Og at samfunnet tenker det motsatte fordi jeg ikke har mastergrad, det er faktisk helt greit.

For vellykkede mennesker har nok med å bruke tiden sin på de som gjør livet verdt å leve.

JEG ØNSKER MEG EN JENTEBABY

I sommer skrev jeg et innlegg her på bloggen som startet et svært rabalder på andre nett- og diskusjonsfora. Nemlig det med å ønske seg et kjønn når man blir gravid. For jeg ønsker meg nemlig ei jente neste gang jeg blir gravid.

Jeg fikk høre lenge etterpå hvor skuffet enkelte var over meg, at de ikke ville lese bloggen min lenger, og så videre, og så videre. For ikke å snakke om kommentarfeltet, det var et kapittel i seg selv og jeg må innrømme at jeg etter hvert kunne «glemme» å klikke meg inn på alle de 20 nye kommentarene, bare fordi jeg visste hva som kom til å stå skrevet.

Men er det egentlig så forbaska ille?

Altså, jeg ønsker meg også en helt egen nyoppusset villa med stor hage. Det betyr ikke at jeg legger meg til å gråte i fosterstilling om det skulle vise seg at jeg aldri kommer til å få det. Det betyr heller ikke at noe forandrer seg om jeg ikke skulle få det.

Så la oss være helt enige om en ting her: Det aller, aller viktigste er at barnet er friskt og velskapt. Det er ingen som har sagt noe annet, og jeg tviler sterkt på at det finnes mennesker som mener noe annet.

Nå som det er ute av verden: Det er tabulagt å ønske seg et kjønn. Likevel, noen raske googlesøk viser at flere forskere og psykologer mener at dette egentlig er et ganske vanlig fenomen. Det er bare noe vi velger å ikke snakke høyt om.

Så når noen bryter denne stillheten så skal det krisemaksimeres, og jeg fatter egentlig ikke hvorfor. Jeg ønsker meg en jentebaby, og får jeg ikke det, så får jeg ikke det. Da lever jeg lykkelig som guttemamma, og ingenting forandres.

Når jeg ble gravid i fjor tenkte jeg helt ærlig aldri over hvilket kjønn jeg ønsket meg. Jeg hadde så ufattelig mye å tenke på fra før av, at det fikk aldri noen plass i tankene mine. Dessuten var det ikke viktig for meg. Det er ikke slik at det er superviktig for meg nå heller, men nå som jeg har fått en nydelig liten gutt hadde det jo vært veldig fint å få en lillesøster!

Og selvfølgelig, jeg elsker alle barna mine uavhengig av kjønn. Det er ikke snakk om å like eller elske noen mindre her, det er rett og slett bare snakk om et ønske.

Det betyr altså bare at jeg ønsker meg. Og et ønske, det er ikke et krav. Det trenger ikke oppfylles, og det MÅ ikke skje. Det er nettopp bare det: Et ønske.

 



 

Hva er egentlig så ille med å ønske seg?

 

JEG SER DEG IKKE.

TIl deg.

Du som sa jeg aldri ville klare det.

Du som lo av meg for valget jeg hadde tatt.

Du som snakket bak ryggen min, du som fortalte meg hvordan barnevernet kom til å ta barnet mitt fra meg på grunn av alderen min. Du som fortalte meg hvordan jeg ødela barnet mitt sin fremtid ved å sette han til verden.

Du som sa at foreldrene mine burde tvinge meg til abort. Du som sa du ville betale meg for å ta abort. Du som sa at jeg var en skam for samfunnet på grunn av den voksende magen min. Og du som snakket om hvor vondt barnet mitt ville få det hos meg.

Jeg ser deg ikke. Jeg ser deg ikke når jeg kysser gutten min godt natt før jeg legger han i den trygge sengen sin, i vårt trygge hjem.

Jeg ser deg ikke når han vender seg til meg fordi han trenger trøst. Jeg ser deg ikke når jeg trøster ham

Men jeg ser gleden i øynene hans. Hvor mye glede han ser i meg.

Jeg ser ansiktsuttrykket han har når jeg kommer hjem fra en tur på butikken uten han.

Hvor mye han elsker meg, og alt jeg gjør for ham. 



Jeg var kanskje 16 år når jeg gikk gravid, og da jeg møtte han for aller første gang da han endelig kom til verden. Men jeg vet at jeg er den beste mammaen for han uansett, og det har jeg alltid vært.

Og jeg vet at den dagen du blir mamma, eller pappa, så vil du være det samme for ditt barn. Det er jeg helt sikker på.

Den dagen håper jeg at alle står og heier deg frem, slik du aldri gjorde med meg.

Hvorfor? For jeg ønsker ingen så vondt. Jeg bærer ikke nag lenger. Jeg vil heller tilgi.

For hvis man virkelig vil forandre noe, så må man starte med seg selv.

«Det er sånne som stjeler skattepengene våre»

Damen pekte tydelig bort på meg. Datteren hennes på min alder var ikke treg med å snu seg etter meg. Tror de virkelig ikke at jeg hører? Tenker de at jeg er blind?

«Unnskyld meg?» Jeg ser spørrende bort på damen. Hun var av den eldre garde. Hun så rimelig sjokkert ut der hun sto, akkurat som at hun ikke trodde jeg ville reagere ? akkurat som at hun forventet at jeg ikke skulle svare. Kanskje pleier hun å gjøre ting som dette? Jeg vurderte om jeg bare skulle heve meg over det, men da ville kanskje datteren hennes trodd at den type oppførsel er OK. Noe den, til informasjon, absolutt ikke er.

Men ingen reagerte. Kun jeg. Enda butikken var stappfull. Jeg vet nøyaktig hva jeg ville gjort i denne type situasjon om det var noen andre dette hendte med, for jeg liker ikke å se på at andre blir tråkket på, men der og da hadde tydeligvis resten av gjengen nok med seg selv. Og det er selvfølgelig helt greit.

«Jeg trenger vel ikke dine skattepenger, jeg tjener mine egne penger» Fortsetter jeg.

Det blir tyst. Skikkelig stille. Sånn type stille når du sitter på kino ? stille. Jeg hører hvisking mellom damen og datteren. Bare noen få ord, men det er likevel liten tvil om at det var meg de snakket om. Selv om de snakket lavt, gjorde de ikke akkurat veldig mye for at ingen skulle høre noe i det hele tatt.

Unge mødre, bla bla bla, ufyselig, bla bla bla, en byrde for samfunnet, bla bla bla

Jeg kommer bort til kassen, får betalt, og skal pakke ned varene. Jeg går forbi damen og datteren på vei ut døren, og stopper et lite sekund.

«Jeg vil bare si at dere var så fine i dag!» Smiler jeg.

Ansiktsuttrykkene deres kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg skjønner bare ikke

Jeg har aldri forstått dette med bilder-redigering i media, på blogger, og i andre sosiale medier hvor du poster bilder som "alle andre" skal se.

Hva er greia med det, egentlig? Og hvorfor gjør man det? Er det fordi det er lettere enn å dra på treningssenteret? Eller er det fordi man rett og slett aldri kan si seg fornøyd med hvordan man ser ut? For hva skjedde egentlig med å være fornøyd med seg selv?

Jeg undres så veldig over kjente mennesker som redigerer seg selv, og da spesielt kroppen sin. De klager gjerne over et ekstremt urealistisk kroppsideal, men glemmer tydeligvis at de er med på å skape det selv...?

 



Joda joda, jeg respekterer at noen velger å gjøre det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor. Hva gir det deg å ha bilder på nett av din kropp som er jukset med? Som, satt på spissen, ikke er din en gang? Som Suzanne Aabel så pent sa det når fotballfrue redigeringsdebatten herjet som verst "Hva skal du med gode karakterer som ikke er dine?"

Jeg har aldri redigert meg på bloggen. Ikke på Facebook, og ikke på Instagram. Eller jo! Jeg la til litt brunfarge en gang på et instagrambilde, men jeg så bare gal ut - så det bildet ble fjernet rimelig kjapt. Har aldri sett meg tilbake heller, skal jeg være ærlig.

Jeg vet veldig godt hvordan kroppen min ser ut. Jeg ser den hver bidige dag. Når jeg står opp, når jeg er i dusjen, og når jeg sprader rundt halvveis påkledd i hysteri over å ikke finne noe å ha på meg ca klokken 10 hver dag. Ja, og når jeg skifter, når jeg legger meg, og når jeg går forbi et speil. Det er faktisk ikke til å unngå.

Så hvem er det jeg prøver å lure ved å redigere meg selv tynnere? Ikke meg i hvert fall. For jeg vet jo hvordan jeg ser ut.

Dessuten synes jeg det sender veldig feil signaler til barnet mitt. Hva skulle jeg svart om han plutselig kom en dag og spurte meg "hvorfor jeg redigerer meg tynnere på bilder som andre skal se?"

For da hjelper det vel ikke å komme med "Vær fornøyd med den du er, barnet mitt!" i ettertid, eller?

Jeg kunne aldri vært modell. Jeg er alt for glad i kroppen min til å skulle ha noen idioter til å redigere meg mer ditt og mindre datt på hvert bidige bilde som blir tatt av meg. For jeg trenger ikke photoshop, og det synes jeg ingen andre gjør heller.

SANNHETEN?

Det er så ironisk, for jeg er redd for å blottlegge meg fullstendig - samtidig driver jeg en blogg, og det er jo det jeg skal gjøre. Er det ikke? Blottlegge livet mitt. Jeg funderer ofte på om jeg tråkker over streken, om jeg noen ganger deler for mye, og det gjør jeg helt sikkert. Heller for mye, enn et falskt bilde av virkeligheten som liksom skal dekke alt jeg ikke deler.

Jeg lurer på hvor mange runder jeg har gått med meg selv om hva jeg vil skrive om på bloggen, og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal bli fremstilt. Og ikke minst, hvordan jeg ønsker å fremstille meg selv.

Vet dere hva som er trist? Bloggere som skriver uten substans. Uten å vise at de tenker, reflekterer, og stiller spørsmål rundt ting. Før tenkte jeg for mye. For mye på hva andre ville mene og på hva andre ville tro. Jeg ville alltid bevise noe, eller motbevise, alt ettersom. Og jeg orker ikke det lenger. Jeg vil bare skrive uten å tenke. Skrive uten å sitte i timevis og fundere på hva andre kan tolke ut i fra det jeg skriver. Skrive uten å lete etter ting å skrive om. Skrive uten filter.

Sannheten er at jeg tenker over så mye mer enn hva jeg skriver her inne. Så innmari mye mer. Jeg vil ikke bare skrive om hva Leo har fått i gave, hvilke klær han har på seg, eller hva jeg har kjøpte meg tidligere den dagen på kjøpesenteret.

For det er bare utsiden. Jeg vil at dere skal kjenne meg slik jeg er på innsiden. 

"Alle" er så overfladiske, og jeg er klar over at jeg til tider selv fremstiller meg på den måten. Det er så fryktelig lett å bare bli en av mange, istedenfor å måtte stå alene. For det krever så mye mer å stå alene. Det er så mye fokus på ting som alt i alt ikke betyr noe, men som vi så gjerne vil at skal gjøre nettopp det. Penger og dyre klær, det gir meg ingenting. For tenk at det finnes mennesker som er så fattige at de bare har penger? Jeg vil leve, jeg vil kjenne at jeg bryr meg om mer enn det. Jeg vil kjenne på den følelsen av å glede meg over ting jeg ikke kan kjøpe.

Jeg vil kjenne at jeg lever et godt liv, uten prislapp, rosa joggesko og dyre barneklær.

Jeg kan ikke love at det aldri skal dukke opp fasadebilder som viser hvor ekstremt overfladisk jeg kan være. Som for eksempel alt jeg planlegger å kjøpe til Leo, eller hvor vårt neste reisemål er.

For selv om du klikker deg inn på bloggen min og leser om hvor mye jeg har kjøpt den dagen, så er det ikke det jeg tenker på før jeg skal legge meg om kvelden.

DETTE ER EN BABY.

Se på den lille babyen.



Han har ingen fordommer. Ingen i det hele tatt.

Han hater ingen. Han misliker ingen. Han er ikke diskriminerende eller rasistisk.

Han tenker ikke over hudfarge, etnisitet, eller andre overfladiske ting. Han ser bare mennesker.

Han er ikke homofob. Og han er ikke det minste dømmende.

 

Så vær så snill, ikke lær ham det.


 

/inspirasjon hentet HERFRA

 

JEG INNRØMMER DET














Hei dere! Nå var det virkelig på tide med en ordentlig oppdatering fra min side.

Det var så fint å komme hjem igjen til guttene mine, men jeg må innrømme at det er godt med litt fri. Fri fra alt, og bare det å ha meg selv å tenke på. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke vil tilbringe mest mulig tid med familien min, det betyr bare rett og slett at jeg  er menneskelig og at jeg trenger tid for meg selv jeg også, som alle andre.

Jeg gikk rundt som et surrehue på alle togene jeg var på i går, trodde hele tiden jeg hadde glemt Leo og vognen når jeg skiftet tog - noe jeg måtte roe meg selv ned med at jeg umulig kunne ha gjort, ettersom Leo ikke var med på turen i utgangspunktet. Gud så rart det var!

Jeg kjente savnet veldig godt på turen hjem i går. Det var en annen baby på toget på Leo sin alder som smått hadde begynt med å si " ma-maa" og da kjente jeg gleden over at jeg var på vei hjem til ham. På samme tid var det trist å dra fra Gjøvik igjen, men jeg kan jo alltids dra tilbake om en stund.

Jeg blir alltid bortskjemt når jeg får sove lenge noen dager, så derfor startet dagen i dag brått klokken 8. Leo og jeg slappet av og koste oss noen timer på soverommet før vi sto ordentlig opp, og vi tilbrakte dagen hjemme. Når Fredrik kom hjem fra jobb dro vi ut fordi jeg var for lat til å lage middag i dag! Helt ærlig. En kjempekoselig ettermiddag med guttene mine!

Håper helgen deres var bra og at mandagen har vært grei mot dere hittil! Nyt den siste dagen i August, det skal i hvert fall vi :-)

BABY PÅ FEST

I dag leste jeg denne artikkelen på foreldre.no - som inneholder en rekke positive holdninger til å ta med babyen på fest. Den kan jo bare ligge i vognen i bakgrunnen der, den.

Forfatteren stiller spørsmål rundt "når ble det feil å ta med barnevogna på fest?" Jeg mener dette spørsmålet faller på sin egen urimelighet. En barnevogn har ingenting på fest å gjøre når det er alkohol inne i bildet.

Hvorfor? Fordi baby og fest hører ikke sammen.

Foto:  Foreldre.no - Colourbox.com

Jeg mener ikke at man skal holde noen utenfor ved å ikke be dem fordi de har fått barn. Men hvis man først skal på fest, kan ikke babyen bli hjemme med pappa eller annen barnevakt? Du drar vel uansett ikke på festen for babyens skyld?

Forfatteren skriver videre at hun hadde en barndomsvenninne som ikke ble bedt på en sommerfest som en felles venn av dem arrangerte,  fordi barndomsvenninnen hennes hadde en nyfødt baby hun hadde ansvaret for. Deretter nevner hun at det gjør henne forbannet at festarrangøren er urokkelig på dette området, fordi arrangøren ikke kunne innpasse seg med å ha en baby i nærheten av voksne i beruset tilstand.

Og det er jeg faktisk helt enig i. Jeg tenker at det er en positiv ting at man er konsekvent på akkurat dette området. Ingen alkohol i nærheten av barn, og enda mindre babyer.

Jeg er rimelig overbevist over at barn får med seg mer enn vi tror. Forskning viser at barn tar skade av ting som til og med skjer på babystadiet. Ta for eksempel skrikekurer. Jeg sier selvfølgelig ikke at det å utføre skrikekur på babyen sin og det å ha med seg babyen på en sommerfest er nøyaktig det samme, jeg sier bare at barn blir åpenbart påvirket av ting fra svært tidlig alder, som kan følge dem livet ut. Hvorfor skal vi da utsette nyfødte babyer for voksne i beruset tilstand? Gir det babyene våre noe positivt? Eller kan det komme til å gjøre nettopp det motsatte?

Det stilles mange spørsmål underveis. Deriblant dette: "Er det greit å kreve at noen skal vrake seg selv, med en vinflaske under hver arm, eller holde seg hjemme med sinksalve og byss og amming?"

Finnes det ingen mellomting? Er det enten eller? Jeg tenker at det går an å balansere det på en fin måte. Man kan ha barnevakt et par timer for å dra ut, og man trenger ikke drikke seg hensynsløs full. Eller som forfatteren så pent skriver "Vrake seg selv med en vinflaske under hver arm"

Det er viktig å inkludere venninner, selv etter de har fått barn - Men den nyfødte lille babyen har vel ikke noe nytte av å bli med mor på fest, uavhengig av når det er på døgnet, og uavhengig av om mor skal ta to eller fem glass vin?

 

Hva tenker dere? 

DET ER HELT SANT!

Tro det eller ei! Ja, Babyen du ser i vognen er faktisk min. Det er ikke nevøen min, og ei heller lillebroren min. Og nei, jeg triller heller ikke tur med ungen til nabofamilien, så er den saken oppklart.

Jada, jeg er ikke dum. Når jeg knapt rekker opp til noen av hyllene på matbutikken forstår jeg at jeg ikke ser sånn kjempe-voksen ut. Jeg merker det spesielt godt når tar bussen uten sminke og blir spurt om jeg vil ha kvitteringen på barne-bussbilletten min.

Før når jeg var ute på tur med sønnene min og daglig møtte på setninger som "Åh, hvem er det sin da?" eller "Så nydelig han er!" før vedkommende så febrilsk rundt seg for å prøve å forstå hvor mammaen hans er, så pleide jeg å bli irritert.

Men det var før!

Mange av gangene har jeg til og med prøvd å være litt føre var. For eksempel når jeg har vært på shopping, eller en tur på andre steder hvor det er litt folksomt.. Det har hendt at jeg har tatt opp babygutten min i armene mine og sagt noe ala "Vil du opp til mamma litt kanskje, lille venn?" før det sekundet etter går noen forbi og forteller meg hvilken nyydelig lillebror jeg har.

Så nå har jeg gitt opp litt. Nå håper jeg bare de reagerer på samme måte når jeg bikker 40!

 

- Følg meg på Facebook HER!

JO, DU ER FEIT

Var det flere enn meg som fikk med meg den lille episoden på sommernorge for noen uker siden? Da den ene mannlige programlederen klarte å si til en av gjestene som tidligere hadde vært svært overvektig, at han at hadde vært «feit»?

Etter dette har det med jevne mellomrom dukket opp i media, og om hvorvidt det er rett  å kalle noe feit eller overvektig. Det har til og med dukket opp uttalelser fra en professor, som mener dette er stigmatiserende og diskriminerende.

Først av alt. Er egentlig "feit" et stygt ord i utgangspunktet? Jo da, jeg vet at det er blitt et negativ ladet ord med tiden ? men likevel. Det er en beskrivelse, ikke et skjellsord. 

Jeg husker til og med jeg leste at det ble lagt inn forespørsel om språkendring til språkrådet! Noen ville gjerne ha ut "feit" og "overvektig". Men da burde vel strengt tatt "tynn" og "undervektig" også bli fjernet, om dette faktisk skulle vise seg å bli aktuelt?

For hvis vi ikke skal kunne kalle noen feite, da skal vi vel heller ikke kunne kalle noen tynne. Eller hva?

Hvorfor har vi blitt et samfunn som alltid må være så politisk korrekte? Tåler vi ikke sannheten lenger? Hvorfor har det blitt så vondt å få sannheten slengt i trynet, og hvorfor takler vi den ikke?

Flere hevder at vi heller burde se på dette som en sykdom, og referere til det vi kaller «feite mennesker» som syke mennesker med fedme. Dette synes jeg er fryktelig rart, alle feite mennesker har da ikke fedme? Èn ting er om det er en sykdom som ligger til grunn for den fedmen du har. Da er det selvsagt et helt annet tema. Da har du ikke hatt så mye valg, da er det ikke bare slik at du kunne ha stoppet på veien.

En annen ting er at dette med å være feit ofte handler om å ta konsekvensene av handlingene sine. Du blir ikke feit av å holde deg i form. Vi snakker så høyt om konsekvenser av egne handlinger til våre barn, men vi voksne skal ikke tåle å få høre det når det gjelder oss selv. Hvor i alle dager er logikken i det?

Nei, kall en spade for en spade, mener jeg. Vi må tørre å forholde oss til sannheten, og vi må tåle å høre den.

Hva mener dere?

JEG TRODDE ALDRI DETTE SKULLE SKJE.

I dag har det for veldig mange skoleelever vært første skoledag for et nytt skoleår, og jeg kjenner at det gjør litt vondt å ikke være med i år heller. Den dårlige samvittigheten kommer sakte men sikkert, men samtidig kjenner jeg at jeg egentlig ikke burde ha det.

Det har vært ekstremt uvant for meg å se alle venner og bekjente gå på skole, men å ikke være med selv. Jeg trodde aldri i hele vide verden at dette skulle skje, men jeg savner faktisk skolen. Å ikke måtte anstrenge seg for å være sosial, og bare det å ha en hverdag som innebærer skole og jobbing med innleveringer, frem mot eksamen. Jeg tror kanskje det er slik at man gjerne savner det man ikke har selv, for de jeg har snakket med som går på skole kunne veldig gjerne tenke seg å ha fri et par år!

Noen ganger føler jeg at jeg ikke gjør noe nytte for meg ved å gå hjemme, men så kommer jeg på at jeg faktisk gjør noe som er ekstremt viktig og ikke minst givende; nemlig det å gi barnet mitt en god og trygg oppvekst ved å gi ham han all kjærlighet og oppmerksomhet han trenger når han enda er så liten. Det kunne jo vært slik at jeg måtte ha sendt han i barnehagen nå, og han er jo ikke en gang 5 måneder enda! Jeg føler meg heldig som har valget, og som kan velge å være hjemme med ham - selv om det forutsetter at videregående måtte vente. Det er jo ikke alle som kan velge slikt, og noen må jo rett og slett bare tilbake på skolebenken.

Det er dager hvor jeg føler jeg bare bør komme meg på skolen, dager hvor jeg bare ikke fatter hvorfor jeg ikke har startet tidligere med å ordne barnehageplass og det hele, men heldigvis husker jeg at Leo kun er baby én gang, og at videregående ikke drar noen steder.

 Utdanning kan man jo faktisk ta hele livet!






Håper alle som har tilbrakt dagen på skolen i dag hadde en flott start på skoleåret! Gleder meg til det blir min tur! 

HVA SKAL BARNET HETE?

Unge mødre blir spesielt kritisert for sine stadig nytenkende og kreative navnevalg. Her sitter navne-mafiaen i 50 åra på sidelinjen og kritiserer alle som ikke velger å kalle barna sine Oddbjørg og Ola

Okei, jeg ser den. Nytt og ukjent er skummelt. Det er greit. Men er det ikke noe som heter at forandring fryder, da? Må absolutt alle hete Astrid fordi du mener at den type navn er de fineste? Hadde ikke det blitt helt grusomt kjedelig i lengden?

Liker du ikke ikke navnet Leo? Liker du ikke at noen kaller datteren sin Sienna? Da er det jammen meg bra at du har fri vilje og ikke er tvunget til å kalle barna dine det andre foreldre velger. Da er det jammen godt du kan velge å la være!

Ettersom vi er så forskjellige og med det også har forskjellig smak når det kommer til for eksempel navnevalg, så er det jo forståelig at vi alle sammen ikke kan være fullstendig enige om hvilke navn som er fine og ikke. Jeg skal ikke lyve heller, jeg synes ikke absolutt alle navn er like fine. Men jeg klarer å beherske meg, og jeg skriker ikke ut at et navn er "white trash" bare fordi det er et valg jeg personlig ikke kunne ha valgt til mitt barn. Det er lov å bruke hodet.

Jeg har med tiden blitt mer glad i tradisjonelle navn, slik som Astrid, Åshild, og så videre. Men det betyr ikke at jeg dømmer foreldre som kaller barna sine Leander eller Mia Jonette.



La oss legge fra oss å snakke stygt om andres navn. Det er ikke verre enn å la være å si det høyt.

Navnet skjemmer ingen. Men hva du sier, gjør det. Det er noe å tenke over. 

KAN JEG BE OM LITT FORSTÅELSE?

Etter dagens mange timer på tog har jeg bitt meg merke i noe som jeg føler jeg burde skrive om her på bloggen.

Jeg tror faktisk jeg kan dra den så langt at jeg sier jeg snakker for mange småbarnsforeldre når jeg skriver dette.

Skrikende babyer på tog, buss eller andre fremkomstmidler som innebærer at du må sitte ja, omtrent oppå fanget til vilt fremmede mennesker, kan være irriterende. Jeg ser den. Jeg er sikker på at jeg synes det før jeg ble gravid og fikk min sønn selv. Nå pleier jeg å smile til moren før jeg sender et blikk som sier "Jeg skjønner så godt hvordan det er, du gjør en god jobb!"



Det er dessverre et flertall av de som ikke har like mye forståelse. Og det er greit det, altså, men da vil jeg bare forklare et par ting her.

Babyer gjør som de selv vil. Når du selv får barn er du ikke lenger din egen sjef, for barnet ditt er det for deg. De skriker også selv når de vil - som ofte ikke er hjemme i stuen, men nettopp når du sitter i en fullstappet buss. De har ikke dårlige oppdragelse eller dårlige mødre, det er bare sånn de er. Babyer bryr seg ikke om det er 0 eller 10 andre mennesker i samme rom når de starter å skrike. Det kan jeg skrive under på.

Det hjelper ikke babyen at du sender moren stygge blikk. Det hjelper ikke at du hvisker "Få den ungen til å holde kjeft". For ja, vi hører faktisk, vi også.

Og jeg lover deg, det er verre for oss enn det er for deg.

Med vennlig hilsen småbarnsforeldre.

 

VOKSNE ER VERST!

Ettersom det å være ung og gravid er noe som tenner alle pluggene hos enkelte har jeg fått erfare både det ene og det andre etter jeg valgte å beholde det som vokste inni meg en sen sommerkveld i 2014. Ja, det kom jeg til å angre mye på ? sa de. (Jeg må innrømme at jeg enda ikke har angret, men det kommer sikkert snart! Eller hva?)

Jeg klikker meg inn på blogg.no og det er skrevet et innlegg om unge gravide som er blitt bloggshoutet. Ettersom jeg virkelig kjemper for å legge fordommene våre mot unge mødre igjen i 1940 (der de hører hjemme) så klarer jeg selvsagt ikke å la være å klikke meg inn.

«Mammasom16 heter bloggen» Jeg skvetter til. Skriver noen om meg? Hæ? Har jeg blitt et tema å skrive om?! Jeg leser videre.

«Jeg vet hvordan det er å være alene med babyer og bo i underetasjen hos foreldrene mine, jeg var der selv når jeg var 18. Jeg vet hvordan du har det. Du vil angre, for det er ikke noe morsomt å dra på NAV og trygle dem om penger fordi du ikke har nok penger til morsmelkerstatning til babyen din, jævla fattige *****»

? I alle dager? Og dere, dette var den milde versjonen. Jeg leser alt om igjen, og den teksten var laaang. Mye lengre enn hva jeg har gjengitt her. Ikke husker jeg alt heller, noe som i grunn kanskje er like greit, og enkelte deler synes jeg var så stygge at jeg ikke skal skrive det her inne på min blogg. Enkelte deler var faktisk ren, skjær, mobbing.

Det morsomme er, at denne damen var typen til å dele bilder fra "visdoms-hjørnet" på Facebook, bilder som det sto «Møt alle med et fritt sinn, og et stort smil» eller «Mobbere er ikke velkomne på min side!» på. Ja, dere skjønner tegninga. Men det var samme dame som regelrett skrev usanne ting om meg i sin blogg. Dette var samme dama som mobbet meg åpent og offentlig på sin egen bloggnettside.

Bare fordi hun gredde alle under samme kam. Jeg husker jeg leste høyt om at det var så forferdelig trist, slemt, og jævlig gjort mot barnet mitt at jeg var aleneforelder når Fredrik satt ved siden av meg. For å si det sånn: vi lo. Høyt. Begge to. For vi er to stykker om dette. Vi er sammen.

Når jeg påpekte med en saklig og ordentlig kommentar at dette var mobbing, og at det var ting som ikke hadde rot i virkeligheten, og med det at det også er ulovlig å spre usanne rykter med mitt navn i samme innlegg, ja, da endret hun fort innlegget gitt. Kommentaren ble riktig nok ikke godkjent. Og en unnskyldning? Det fikk jeg heller aldri. 

Og dessverre er det ofte (alt for ofte, spør du meg!) voksne mennesker som regelrett mobber meg, sprer usanne rykter, eller lage kvalme og spyr galle om meg i blogger og andre sosiale medier. Ikke alltid riktig nok, for jeg grer ikke alle under samme kam, - men ofte. Dette er ikke spekulasjoner eller synsing fra min side: dette er fakta. Jeg vet, for jeg erfarer det.

Og nå skal jeg komme til poenget her.

Dette er også foreldre.

Foreldre som skal lære barna sine at de ikke skal mobbe andre mennesker. Foreldre som skal oppdra barna sine til å være ja, i hvert fall nesten, fordomsfrie og åpne mennesker. Dette er garantert foreldre som har snakket med barna sine om at man ikke skal mobbe, og at man ikke skal være ekkel mot andre, og da spesielt; mennesker yngre enn seg selv.

Men i neste øyeblikk, når disse voksne menneskene (eller foreldrene) logger seg inn på pcen, så glemmer de tydeligvis alt. Jeg nekter å tro at alle disse voksne mobberne har Alzheimers, så derfor har jeg et relativt enkelt spørsmål: Hvordan i alle dager skal du klare å lære barna dine og ikke mobbe, når du mobber selv?

Å VÆRE SYK PÅ INNSIDEN

Jeg får ofte tilbakemeldinger fra lesere som liker bloggen min fordi jeg tør å ta opp ting som gjerne anses som tabu, og det synes jeg er veldig fint. Det kan høres veldig voldsomt ut, men jeg elsker faktisk å drive med bloggen. Det at jeg har et fristed hvor jeg bare kan skrive om alt og ingenting, og det å få respons på ting jeg skriver om, og at så mange av dere følger med på hverdagen vår ellers. På en måte føler dere kanskje at dere kjenner meg?

Blogger har lett for å bli veldig upersonlige og overfladiske, og jeg vil ikke at min skal havne i den kategorien. Derfor har jeg bestemt meg for åpne meg enda mer for dere, og for meg selv, for jeg tror at det om å skrive om dette ikke bare kan eller vil hjelpe andre som har vært der jeg var, men at det også kan hjelpe meg på en måte gjennom å skrive om det.

Når jeg var omkring 9 eller 10 år gammel så hendte det noe i livet mitt som forandret veldig mye. Jeg var vitne til et lynnedslag, og ble nesten slått ned.

Det er sjeldent jeg prater om hva som skjedde, og det med god grunn. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det, og det har vært veldig godt for meg å bare "glemme" det, selv om det selvsagt aldri har blitt helt glemt. Jeg husker for det meste bare gråt, skrik, og kaos.

Relativt fort kom jeg meg på sykehus, skjelven og fryktelig redd. Jeg hadde ikke blitt skadet. Det ble jeg fortalt.

Men det stemte ikke. Ikke overhode!

Jeg ble ikke skadet fysisk, men skadene kom omsider psykisk. Ettervirkningene. Og det slo meg hardt ned.

Det startet forsiktig. Plutselig følte meg hele tiden så redd og skremt. Jeg orket ikke være med ut, turte ikke, og ville ikke. Skolen ble vanskelig. Jeg ville og turte ikke gå på skolen. Jeg klarte ikke å gå hjem fra skolen, og jeg klarte ikke å føle meg trygg noen steder. Ei heller klarte jeg spise særlig mye, så vekten gikk betraktelig ned.

Etter hvert utviklet det seg til at alt ble vanskelig. Jeg gråt hver bidige dag. Jeg ville ikke sove, fordi jeg var redd for at ting kunne skje. Jeg ville ikke dra noen steder, fordi jeg var redd for at ting kunne skje. 

Det å føle at hver dag er en kamp, det kjente jeg på hver dag jeg våknet opp når dette foregikk. Jeg ville egentlig bare sove, for da tenkte jeg ikke, og da bekymret jeg meg ikke. Da ble jeg ikke redd.

Jeg vet ikke hva de diagnostiserte meg med, ikke bryr jeg meg om det heller. Det eneste jeg vet er at jeg hadde alvorlig angst. Når det sto på som verst gikk jeg til psykolog to ganger i uken. Som 10 åring.

Jeg husker at jeg på mitt aller verste punkt spurte psykologen min om jeg noen gang kom til å bli frisk. Når hun svarte "jeg vet ikke" så brøt jeg fullstendig sammen. Alt jeg ville var å være frisk, og det å kunne leve et normalt liv. Men kroppen lot meg ikke gjøre det.

Det er veldig vanskelig å forklare hvordan det er å være psykisk syk til noen som aldri har vært det. Det tenker jeg er en desto større grunn til å ha respekt og medfølelse for noen som lever med psykiske sykdommer. Av og til har jeg sammenlignet det med å leve i et bur, bare at buret er inne i hodet ditt, og ikke utenpå.

Man kan ikke sperre seg inne fordi man er redd for at ting skal skje. Ting vil skje uansett om du går ut eller ikke. Og hvis man sperrer seg inne fordi man føler man har kontroll når man sitter inne, så lever du jo strengt tatt ikke. Du er bare i live.

Teoretisk sett levde jeg jo på denne tiden, men jeg gjorde egentlig ikke det. Jeg var bare våken.

Det er det som er så vondt med å være psykisk syk. Ingen kan se det. Når noen spør om du vil være med ut kan du ikke peke på et brukket ben og så forstår de rundt deg grunnen. Det blir så mye vanskeligere enn det. Verre er det å føle at man ikke blir tatt på alvor. Heldigvis følte jeg at jeg ble tatt på alvor av de fleste rundt meg, men det hendte også at jeg fikk beskjed om å "ta meg sammen". Og det bare fordi jeg ikke hadde noen ytre skade jeg kunne peke på. Du ber ikke noen med brukket ben om å ta seg sammen når de forteller at de ikke klarer å bli med ut, sant?

Det var utmattende og forferdelig. Det å bare være et lite barn oppe i det hele gjorde ting vanskeligere. Jeg hadde jo aldri hørt om å være psykisk syk. Jeg trodde jeg var alene. 

Når jeg nå har vokst opp ser jeg at det er mer åpenhet rundt det, og det tenker jeg at er en god ting. Allikevel undres jeg over hvorfor man ikke lærer om psykiske sykdommer i skolen, når dette er så voksende problem blant unge som det har blitt i dagens samfunn.

Ting ordnet seg. Jeg jobbet hardt med meg selv og tok små skritt av gangen. Jeg ble, etter så vidt over et år, frisk. Men jeg glemmer aldri hvor tungt det var, og hvilken byrde det var å bære med seg. Jeg glemmer aldri utallige kvelder hvor jeg gråt meg selv i søvn fordi alt tok så overhånd. 

Jeg lovde meg selv å aldri, aldri glemme å sette pris på det å være frisk. Psykisk eller fysisk. 

Wow, dette var vanskeligere enn jeg trodde! Dette var et veldig utfordrende innlegg å skrive, men samtidig et som jeg føler var veldig nødvendig. Jeg vil presisere at jeg ikke har noen psykiske sykdommer i dag, og jeg merker ikke på noen måte til at jeg en gang har vært så syk.

Når jeg har en stor blogg føler jeg at jeg har et ansvar, og jeg føler jeg må bruke stemmen min for det den er verdt. Hvis du sliter så vit at det blir bedre. Ting kan ordne seg, og en dag kan du bli helt frisk. Jeg vet, for jeg har opplevd det.

Og du? Vixen blog awards aka prisutdelingen for bloggere har startet med å ta i mot nominasjoner! Hvis du synes bloggen min fortjener en nominasjon kan du legge inn en ved å klikke deg inn HER og skrive inn bloggadressen min.

TAKK FOR ALT

I dag har jeg kjent på en tristhetsfølelse av en annen verden. Jeg har lenge visst at det har sunget på sitt siste vers, men at det var så ille hadde jeg ikke trodd.

Du har vært med meg fra før jeg ble gravid, og helt til nå. Du har holdt sammen med meg til tross for en vektøkning på 25 kilo. Ja, det er det ikke hvem som helst som gjør, altså.

Men i dag.. I dag var det stopp.

Du var der når jeg fikk vite at jeg var gravid. Du var med meg når jeg for første gang skulle ta innvendig ultralyd. Og du var med meg når jeg (ENDELIG) kunne ta utvendig ultralyd. Du var liksom alltid der. Jeg trenger vel egentlig ikke si at du alltid har vært favoritten min, for det sier nesten seg selv ettersom du har vært med på å ta del i så mange store begivenheter i livet mitt.



Så takk for alt. For alle minnene du har gitt meg. Nå står en ny æra for tur, og du blir dessverre å havne innerst i skapet, for å kaste deg, det klarer jeg ikke.

Min kjære Weightless bukse. Tusen takk!

- Følg meg på Facebook ved å klikke HER -

SOMMERFERIE TIL BESVÆR

Snart er det skolestart, og med den starter også debatten rundt om man skal la barna sine fortelle om ferien de har vært på, eller eventuelt ikke har vært på, foran klassen.

Jeg vet i hvert fall hva jeg først om fremst ønsker å lære sønnen min når den tid kommer for han, om 6 år. At livet rett og slett er urettferdig. Jeg skal se ham inn i øynene og fortelle ham det mine foreldre fortalte meg når jeg klagde på at søsteren min hadde fått større iskremkule i isbaren enn hva jeg selv fikk når jeg var liten: Livet er urettferdig.

Noen har råd til ferie til Maldivene to ganger i året, andre har ikke det.

Noen har råd til å dra på Djurs sommarland, hunderfossen, dyreparken i kristiansand og legoland i løpet av sommerferien. Andre har ikke det.

Kan vi ikke bare lære barna våre det, først som sist? Jeg tror nemlig at jeg hadde blitt rimelig forbanna på foreldrene mine i ettertid om jeg skulle få alt servert på et gullfat, beskyttet og skjermet mot alle vonde følelser, for å så vokse opp og innse at virkeligheten var en helt annen enn hva jeg hadde sett for meg at den var.

Når jeg gikk på barneskolen var familien min sjeldent på ferie i fellesferien. Vi var en familie på 5, og jeg er sikker på at jeg kan telle på en halv hånd alle gangene vi var i syden i løpet av alle årene på barneskolen. Ellers var vi på en sykkelferie i Danmark en av somrene, men stort sett var somrene rolige og vi tilbrakte en del tid hjemme.

En av svært få ferier til utlandet. 2007!

Jeg tok aldri noe skade av det. Ikke ble jeg mobbet, og ikke fikk jeg det påpekt noen gang. Jeg kjente heller aldri på det. Og nei, det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes barn som blir det. Men kan det tenkes at dette handler mer om hva de voksne tenker enn hva barna gjør?

Nei, vi trenger ikke å tvinge barna våre opp til kateteret i klasserommet for å så tvinge ut av dem hva de har gjort i sommer. Men jeg synes ikke vi skal nekte de som vil snakke om ferien sin på skolen, fordi det finnes barn i klassen som ikke har vært på en luksusferie i Dubai. Da lærer vi jo barna våre at man ikke skal snakke høyt om å ha vært på en «kjedelig» ferie fordi det ikke er like bra som å ha vært i utlandet. Eller i Dubai.

Kan vi ikke heller lære barna våre å fokusere på opplevelsene i ferien, og ikke ferien i seg selv? Er det ikke bedre å lære barna å fokusere på koselige øyeblikk og fine opplevelser? Eller?

KOM IKKE OG FORTELL MEG...

«Fordommer mot unge mødre er på vikende front»

HANNE HAAVIND

- Ja, og det var jammen meg på tide!

Jeg opplever å bli litt provosert når jeg ser en godt voksen dame snakke om at unge mødre ikke møter fordommer. Utsagn som "Unge mødre møter respekt, ikke fordommer" får meg til å ville ha lyst til å stille spørsmål som "Du har ikke lyst til å ta en titt i kommentarfeltet mitt på bloggen min, har du?"

Jeg skal love deg at det siste jeg følte når jeg gikk på kjøpesenteret høygravid, med en gjeng som lo av meg i det jeg kom inn døren, er massevis av respekt.

Videre hevder denne professoren i psykologi at vi har kommet langt i kampen mot fordommer. Her må jeg si meg sterkt uenig. Jeg skulle allikevel virkelig ønsket at vi faktisk hadde det, og at jeg hadde sett lite til fordommer når jeg selv gikk gravid som tenåring, men hadde jeg sagt det, da ville jeg nok løyet.

Det kommer også frem at hun mener at  "fordommene er blitt erstattet med anerkjennelse og støtte fra tenåringsmorens egne foreldre" Jeg snakker ukentlig med unge gravide som blir kastet ut eller skjelt ut av foreldrene sine fordi de er gravide, hvor befinner disse jentene seg i dine beregninger?

Det er absolutt mulig det var mye, mye verre før i tiden. Men det rettferdiggjør ikke at det fortsatt er mye fordommer ute å går. Vi har fortsatt en lang vei å gå før de fleste av oss klarer å akseptere at andre ønsker å leve livene sine annerledes enn det vanlige A4. Med vennlig hilsen 17 år gammel mamma.

 

Les også: Jeg legger meg flat

Og: Har jeg ødelagt livet mitt?

PYSETE MENN SOM IKKE ER MED PÅ FØDSEL?

 Jeg leser over alt at menn er så jævlig pysete om de ikke er med på fødsel. For en stund siden var det til og med en mann som gikk offentlig ut med at han ikke ønsket å være med på konas neste fødsel, siden han synes det var så traumatisk sist gang. For å si det sånn, så har jeg aldri sett maken til hvor sinte og provoserte mennesker ble som under denne saken i media.

På den ene siden så bør man jo respektere partneren sitt ønske. Angst er jo én ting, at man ikke orker fordi det kan oppstå at man ser blod og gørr er en annen ting. Er man traumatisert og redd, så er man traumatisert og redd. Det er jo ikke noe hyggelig å måtte overtale noen til å bli med på sin egen fødsel.

Men det skal sies, jeg hadde nok blitt litt snurt om jeg ble fortalt av pappaen til babyen i magen min at han ikke ville være med på fødselen av en eller annen grunn. For hvis jeg ikke har noe valg, hvorfor skal han ha? Fordi han er mann?

Men samtidig så tenker jeg at om han virkelig ikke hadde hatt lyst til å bli med under fødselen, så er det jo ikke så mye å gjøre med det, er det vel? Man kan jo liksom ikke tvinge med ham inn og binde ham fast i stolen ved siden av deg. Til syvende og sist må man jo egentlig bare godta det.

Jeg vet i hvert fall at jeg ikke hadde hadde ønsket at noen som i utgangspunktet ikke ville være der, skulle være der. Det er jo noe av det største man opplever, å se barnet sitt komme til verden! 

LIVET MITT FØR VS NÅ

 

 Før:

"Fredrik, mamma lurer på hva vi vil ha til middag, hva har du lyst på?"

Nå:

"Fredrik, skal du eller jeg løpe bort på dagligvaren for å kjøpe frossenpizza når barna sovner?"

Før:

"Hvor lenge tror du rommet mitt må være rotete før mamma rydder det?"

Nå:

"Fredrik, hvor lenge tror du vi kan bruke barna som en unnskyldning for at det er rotete i leiligheten vår?"

Før:

"Mamma, jeg drar en spontan tur til oslo jeg. På veien hjem svinger jeg innom Lillehammer og Tønsberg, deretter Gardermoen og London, Ayia napa og Magaluf, og så sees vi om et par dager"

Nå:

"I dag skal jeg ha barnefri og bare ligge rolig på sofaen og kjenne at jeg faktisk er i live"

 

 Nå

"Jeg går bort på kjøpesenteret for å kjøpe en genser jeg, alle jeg har er gulpet ned og jeg har ikke hatt tid til å ta klesvasken"

Før:

"Jeg går bort på kjøpesenteret for å kjøpe meg enda flere klær jeg ikke trenger, jeg"

Før:

"Jeg kommer ALDRI til å bevege meg uten døren uten å føle meg fresh og nysminket"

Nå:

"Oida Leo, mamma får visst ikke tid til å sminke seg i dag heller, gitt"


 

 

Før: (Når jeg bodde hjemme)

"Mamma, hvorfor låser vi egentlig døren om natten?"

Nå:

"Fredrik? Selv om absolutt alle vinduer og dører er låst, tror du noen klarer å bryte seg inn for å kidnappe sønnene våre? "

 

♥ FØLG MAMMASOM16 PÅ INSTAGRAM VED Å KLIKKE HER ♥

DET ER DØMT TIL Å GÅ TIL HELVETE

Jeg må bare se om jeg har forstått dette riktig.

Har jeg mål om å få tatt meg en utdanning, så er det galt. Jeg vil (tydeligvis) aldri klare det, fordi totalt ukjente anonyme mennesker forteller meg at jeg ikke kan, og da må jo det stemme. Har jeg ikke mål om få meg utdanning, så er det også galt. Jeg kan med andre ord ikke "vinne", og uansett hva jeg sier eller antyder så er det galt. Det er feil.

Jeg er verdens verste mor fordi jeg ikke er 26 år gammel. Det har ikke noe å si om du er oppegående eller moden, for om du gud forby skulle være stolt nok til å skrive noen steder at du er moden i en alder av 17 eller 16 år, ja, da står nemlig jantenorge klare med åpne armer for å fortelle deg hvor feil du tar. "Jeg trodde også jeg var moden i en alder av 17, men jeg tok veldig feil ser jeg nå!" er en vanlig bemerkelse å få. Disse menneskene mener fullt og helt at alle mennesker er identiske med seg selv, og at ingen er forskjellige og på forskjellige nivå både psykisk og fysisk i løpet av livene sine. De har så klart helt rett! Applaus, applaus.

Jeg har blitt fortalt utallige ganger at siden jeg er sammen med barnefar i ung alder, så kommer jeg til å bli alenemor etter hvert. Dette er selvsagt veldig uansvarlig av meg. Hadde jeg vært alenemor, hadde det også vært galt.

Og gisp! Jeg leier bolig. Sønnen min lider nok på grunn av dette, og jeg merker på han at dette er noe som plager ham sterkt og mye. Han er jo tross alt 4 måneder gammel, og merker nok garantert om vi bor i kjøpt bolig eller ikke. Jeg tror også han merker rimelig godt at jeg er 17 år gammel!

For det er jo ikke sånn at sønnen min, eller barn generelt, kun merker om de har det de trenger eller ikke. 

- Se som han lider!...

Og når jeg nå poster dette innlegget, så kommer kommentarene til å renne inn om at jeg "klager så fælt på bloggen" fordi jeg velger å være ærlig, og fordi jeg velger å skrive rett ut, kontra å late som at ting er perfekt til alle døgnets tider. Det som er litt morsomt, er at hvis jeg hadde valgt å late som at alt var perfekt hele tiden, så ville det også vært feil - og jeg ville fått høre det også. Det er dømt til å gå til helvete, så jeg orker ikke bry meg lenger. Jeg vil ikke være en sinnablogger, og jeg er jo egentlig ikke det. Jeg ville egentlig sette meg ned og fortelle om dagen vår, og om hvilken mat jeg tenkte å lage til kvelden og muligens kommet med en oppskrift, men akkurat i dag, akkurat nå, så trengte jeg å blogge litt for meg selv, og ikke bare for alle andre.

SER DU DET JEG SER?

"Fredrik? Ser du også den lille kulen på magen min?" 

"Nei, Jessica. Jeg ser ingen kul."

"Jo, den er jo rett der!" Jeg peker midt på magen min. Han rister fortsatt på huet.

Har jeg lagt på meg? Kanskje magemusklene mine har delt seg skikkelig etter svangerskapet? Eller kanskje.. Kanskje jeg er gravid?!  Jeg skvetter til skikkelig når ordet treffer meg.

Gravid. Det er et skummelt ord. Jeg er sikker på at Fredrik har mareritt om det ordet flere ganger i uken.

"Men Fredrik... Tenk om jeg er gravid igjen da?"

Øynene til Fredrik sperres opp. "Nei, Jessica, det er du ikke" svarer han nervøst.

Jeg mener... Når du allerede har blitt gravid èn gang på p piller, så er det vanskelig å ikke få sammenbrudd når tanken på at det kan skje igjen slår deg. Joda, jeg skulle gjerne hatt en til, men ikke heelt enda. Og da skal babyen være planlagt!

Så jeg gikk på apoteket og kom omsider hjem, kaldsvett og svimmel av nervøsitet.

Og testen var....

Negativ, og jeg fikk med en lykkelig Fredrik på kjøpet!

Puh... I kveld blir det en avslappet kveld uten tegn til nervous breakdown, på godt engelsk. Bare pizza, Fredrik og Leo. Ja, og jeg da.

God Onsdag! 

- Følg mammasom16 på instagram ved å klikke her -

10 TING DU ALDRI MÅ SI TIL EN MAMMA!

 1. "Nei, du burde ikke gjøre sånn! Jeg har gjort dette sånn med barnet mitt, og slik burde du også gjøre det!"

-Joda, jeg tåler kritikk. De fleste av oss gjør vel det. Men jeg liker ikke når noen skal belære meg med hvordan jeg skal oppdra barnet mitt og hvorfor. Ligg unna min barneoppdragelse, så ligger jeg unna din!

2. "Åja, går du bare hjemme du da?"

- Lurer på hvor mange ganger jeg har hørt dette mens jeg har vært i permisjon hittil. Nei, det er ikke bare å gå hjemme! Ta deg en bolle.

3. "Er babyen din snill da?"

-Nei, han er en 4 måneder gammel demon...!

4. "Så søt hun er!"

- Eh.. Det er en gutt..

5. "Du kan jo bare la h*n ligge å grine litt, de dør ikke av det"

- Ja, og så kan vi bare stikke på byen en tur uten barnevakt i samme slengen. De dør jo ikke av det heller!



6. "Ammer du ikke?!?

- Nei, det gjør jeg ikke, og til din informasjon har du ingen verdens ting med det å gjøre.

7. "Min baby gråt aldri så mye"

- Neivel. News flash: Barn er forskjellige!!

8. "Ikke lenge igjen nå vel?!"

- Jeg fødte for 4 måneder siden...

9. "Babyer som blir tatt opp med én gang de skriker blir bortskjemte."

- OK. Barnet mitt skal få lov til å bli bortskjemt.

10. "Du ser trøtt ut i dag!"

- Det er bare en pen måte å si at jeg ser stygg ut i dag. Spar meg.

NB: Innlegget kan inneholde sarkasme og ironi. 

Takk til babyverden.no (direktelink til innlegget) fyveor inspirasjon!

"ELDRE DAMER BURDE IKKE FÅ BARN"

Det er det rareste jeg leser. For selv om jeg er ung mor, og derfor motpolen til eldre mødre, så har jeg ingenting i mot at noen velger annerledes enn jeg selv gjør.

Hvorfor må vi ofte mene noe bare for å mene? For det er virkelig det jeg tror man gjør når enkelte argumentere med at "Tenk å bli gravid med gamle egg" eller "det er ekkelt at gamle damer får barn" Hvorfor er det ekkelt at noen over 40 får barn, og hva gjør de i 40-årene til "gamle damer"? Jeg trodde "gamle damer" var de oppi 80 årene som betalte med kronestykker på butikken, jeg?

Men uavhengig av hva gamle damer er, så er det ikke ekkelt at en kvinnekropp bærer frem et barn, samme pokker hvor gammel kvinnekroppen er. Å bære frem et barn, er å bære frem et barn, og det samme vil skje uansett om du er 24 år eller 46.

Jeg skal ikke lyve, jeg personlig ville ikke ønsket å ha barn så sent. Men det er ikke ensbetydende med at jeg ikke kan forstå og respektere hva andre vil og ønsker.

Og hva vet vel jeg? Hva vet jeg om at naboen kanskje har slitt med å bli gravid i årevis, og endelig har fått det til, til tross for sin alder? Hva vet jeg om at hun kanskje ikke har ønsket barn før nå, og derfor ønsker å gjøre det før det er for sent? Man vet så lite om hvorfor noen velger som man gjør, og det i seg selv bør være nok til at man lar være å kommentere valgene til andre mennesker.

 
Mange mener at det finnes en perfekt alder for å bli gravid, men det tror ikke jeg. Jeg tror livene våre er så forskjellige og har så ulike utgangspunkt at det blir for enkelt å si det. Det jeg derimot tror, er at det finnes perfekte mødre i alle aldre!

- Følg mammasom16 på facebook ved å klikke HER

"VI" ER GRAVIDE

Jeg blir alltid litt forundret når menn forteller at "VI er gravide"

For "vi"? Du? En mann? Jeg trodde helt oppriktig at det var ganske kjent at menn ikke ble gravide? Kvinner derimot..

Dere venter barn, dere skal bli foreldre, men dere er ikke gravide. Kvinnen er!

Til venstre: Gravid. Til høyre: IKKE gravid.

Sitter du og gråter om kvelden når tv reklamen om redd barna kommer på tv? Jeg tror ikke det! Blir du vekket om natten av at noen (Les: babyen i magen) sparker deg i ribbeina så du er redd de er brukket, alle sammen? Ikke det nei? Tenkte jeg det ikke.

Eller må du kanskje (i utgangspunktet) presse en nærmere 4 kilos baby ut av dine edle deler? Kanskje tilbringer du også de første 3 månedene i svangerskapet med hodet ditt nede i toalettskålen også? 

Eller hva med vondter? Kjenner du det kanskje i ryggen i dag? Hva med underlivet? Føles det ut som noen har sparket deg så hardt at du har mistet underlivet ditt? Nei?

Nei, du gjør ikke det vet du. Stopp med det.

Med vennlig hilsen gravide.

(Edit: Blogginnlegget er skrevet i 2015 ment humoristisk)

PÅ TIDE Å ÅPNE ØYNENE SINE!

 "Arbeidsgivere har ikke lov til å forskjellsbehandle kvinner på grunn av forhold knyttet til graviditet, fødsel eller amming. Det betyr blant annet at arbeidsgiver verken kan redusere lønnen til eller si opp kvinner som er gravide eller i svangerskapspermisjon."

Leser jeg så fint på advokatenhjelperdeg.no 

Men jeg tror faktisk mange opplever nettopp dette når de går gravide. Hvorfor? Jo, fordi bedriften må ut med en god del penger til en gravid, i forhold til en ikke-gravid. En vikar må ansettes når den egentlige ansatte er ute i permisjon. Dette er ren matematikk! Selvsagt vil alle bedrifter slippe alle ikke-nødvendige utgifter.

Det er sommeren 2014. Juli 2014, for å være presis. Jeg har funnet ut at jeg er gravid, men jeg fortsetter jobbsøkingen, som jeg for øvrig har drevet med siden sent i mai. Om det ikke er vanskelig nok for en 16 år gammel jente å skaffe seg deltidsjobb fra før av, så blir det nok ikke lettere nå. Men jeg ga meg ikke, og plutselig finner jeg ut at jeg faktisk ikke må fortelle bedriftene jeg søker på at jeg er gravid i uke 12. Okei, så prøver jeg det. Plutselig får jeg svar at jeg kan komme på intervju. Jeg kjenner en dårlig samvittighet sniker innpå meg, og legger derfor til "Hei igjen. Passer det at jeg kommer til intervju kl 13:00 på mandag? Jeg vil forresten legge til at jeg har funnet ut at jeg er gravid. MVH Jessica Enerberg"

Dagene gikk, men plutselig fikk jeg ingen svar. Rart? Ikke så veldig, egentlig. Tilfeldig? Kanskje. Men det stopper ikke der.

Fredrik har for tiden en ekstrajobb. I august starter han som lærling, men tidligere i vår holdt han på med å søke på diverse jobber. Etter noen dagers venting fikk han en mail som bekreftet at han var en av de utplukkede, og at han var velkommen til jobbintervju. Akkurat som fra når jeg søkte jobber, spurte Fredrik når det passet at han kom. "23 mars?" Fikk Fredrik til svar.

Men det var termindatoen min, og ikke minst: Det var datoen for det planlagte keisersnittet. Så det gikk jo ikke, men i og med at Fredrik var veldig interessert i denne jobben, så var han heller ærlig og sendte noe ala "Beklager, men dette er dagen hvor jeg blir far, så dagen vil bli tilbrakt på sykehuset. Er det mulig å få flyttet datoen?"

Og plutselig, så fikk han ingen svar på dette. Etter noen dager (og et par mailer fra Fredrik!) Så tikket plutselig en etterlengtet mail inn fra den aktuelle bedriften. "Alle kandidater er nå vurdert og vi har valgt å gå videre med andre søkere. Vi takker for din interesse, og ønsker deg lykke til videre" Ja, og annet svada som "Du er velkommen til å søke andre stillinger hos oss" osv osv.

Jeg kjente at jeg faktisk ble litt sint. Joda, det kunne være tilfeldig, men jeg ser litt på sannsynligheten her også. Jeg er ikke super godtroende og naiv, jeg ser jo et mønster her.

Og det er heller ikke nok med det. Flere jeg kjenner som er gravide og som har ekstrajobb, fikk plutselig ikke flere vakter etter at de fortalte om svangerskapet til sjefen. Merkelig, eller hva?

 
Mest sannsynlig så er det fryktelig sjeldent at bedrifter bevisst ønsker å ansette gravide kvinner! Vi kan lage lover, men bedriftene vil alltid finne forskjellige grunner eller unnskyldninger, og fakta er at det vil være vanskelig å "ta" noen bedrifter på dette. Men hvis arbeidsgiver er sleip, så er mitt råd å følge den retten du har som gravid kvinne: Vit at du faktisk ikke er pliktig til å fortelle arbeidsgiver om svangerskapet.

JEG ØNSKER MEG EN JENTEBABY

Er jeg den eneste som ikke ser noe galt i å ønske seg et kjønn?



Jeg vil tørre  å påstå at de fleste, eller i hvert fall mange av oss, er opphengt i kjønn. Det vet jeg at jeg selv også er. Nesten det aller første jeg spurte om når jeg var på ordinær ultralyd var nettopp dette med kjønn. Og hvorfor er vi det? Jeg tror vi er det fordi dette er en del av livene våre vi ikke kan kontrollere. Vi kan følge alle kjerringråd til punkt og prikke for å unnfange for eksempel en gutt, men når alt kommer til alt er det naturen som bestemmer, og ikke vi selv.

Jeg tror det er ganske tabu å snakke høyt om at man ønsker seg et bestemt kjønn. Hvorfor? Nei, hvem vet. Kanskje vi er redd for hva andre vil tro? Hva andre vil si? 

Jeg tror også at vi må tillate oss å være skuffet. Jeg tror det er sunt at vi kjenner på følelsen av at ting ikke alltid må gå vår vei, men at det til syvende og sist egentlig ikke gjør eller betyr noe. Man elsker jo barnet sitt like høyt uansett om det viser seg å være motsatt kjønn av hva man kanskje innerst inne ønsket seg.

Så neste gang jeg blir gravid ønsker jeg meg ei lita jente.

Det betyr ikke at jeg ikke vil elske barnet like høyt selv om det ikke er kjønnet jeg "ønsket", og ei heller betyr det at ønsket om å få ei jente er viktigere enn at barnet er friskt, for det er det definitivt ikke. 

Og hvis jeg får en gutt, så kan det jo hende at jeg blir skuffet. Ikke fordi det er en gutt, men fordi det ikke er en jente. Alle mine barn vil uansett være like høyt elsket uavhengig av kjønn, og å si noe annet ville vært helt absurd! ♥

FOR ETT ÅR SIDEN...

Åh! Herlige juli. Det var jo rundt disse tider i fjor jeg fant ut at jeg var gravid med Leo! Er det ikke rart hvor fort tiden egentlig går? Helt vilt synes jeg. Og nå nærmer Leo seg 4 måneder..?

Jeg husker så godt hva jeg holdt på med. Vi så på prison break i hybeleiligheten, jeg var ute på nattbyen i Larvik sentrum med kusina mi, og vi spiste haugevis av taco! Det var bare èn ting som plaget meg, magesmertene. For det var jo sikkert bare menssmerter, de var bare litt verre enn vanlig. De samme smertene skulle senere vise seg å være noe HELT annet.

Jeg tror det alltid vil føles litt spesielt i starten av denne måneden alle årene fremover!

 

Jeg fant igjen boken min fra svangerskapet i flyttekaoset. Beklager min forferdelige håndskrift, den har alltid vært sånn. Oversettelse: Var på ultralyd og fikk se den for første gang. 5 mm stor. Hjertet gikk og alt var som det skulle.

Uke 6. Det vil si 25 juli 2014.

Jeg skal fortelle dere noe som jeg aldri trodde jeg kom til å fortelle andre enn min samboer, men når det tross alt endte som det gjorde kan jeg likevel dele det med dere.

Noen få uker etter jeg fikk den store nyheten slengt i ansiktet, begynte jeg å drømme om denne babyen (som for øvrig var helt fjern for meg) Jeg drømte at babyen min snakket til meg, og at babyen fortalte meg at jeg ikke måtte fjerne den. Jeg tror Fredrik mistet tellingen på hvor mange ganger dette skjedde, for jeg husker alltid at han vekket meg og jeg hylgråt som bare det. Jeg tror underbevisstheten min fikk kjørt seg de dagene der ja. Neida, men fra spøk til alvor, kanskje var det sånn at jeg innerst inne visste at jeg kom til å beholde? At jeg ikke kom til å klare å ta abort? Dette har jeg tenkt mye på i ettertid, men hvem vet.





I dag har Leo vært blid som bare det , og vi nyter hver dag så mye vi kan! Det er jo tross alt hans første sommer utenfor magen ♥

ET ORDENTLIG SVAR

For en ukes tid siden postet jeg feil innlegg, nemlig utkastet av dette i stedenfor det egentlige innlegget. Jeg slettet derfor det egentlige innlegget, istedenfor utkastet, og jeg tok ikke med meg mobilen min når jeg dro ut, og fant det derfor ikke ut før jeg var hjemme kvart over 11 om kvelden. 

Det er tydeligvis en del som ikke har forstått denne greien med  blogg, så jeg skal forsøke å forklare. Eller opplyse, om du vil.

Spør hvilken som helst topplogger om hvor mye tid de bruker på bloggen hver eneste dag. Spør hvilken som helst toppblogger om blogg er en jobb eller ikke, så skal du få svar fra de som faktisk vet hva de snakker om.


Hva er egentlig avgjørende for om du har en jobb eller ikke? Er det om du får lønn eller ei? Om du har arbeidskontrakt eller ikke? Er det om det er et slit av og til? At det er slitsomt? I så fall kan jeg undertegne med et gedigent svart kryss under alle disse "kravene".

Jeg husker jeg var utplassert på en klesbutikk når jeg gikk i 9ende klasse, og det var fryktelig slitsomt. Jeg tror kanskje det er den mest slitsomme uken i mitt liv. Mulig det er fordi jeg jobbet gratis i forbindelse med skolen, og at daglig leder da utnyttet dette så mye som overhode mulig, men allikevel. Jeg husker til og med at jeg sovnet når jeg kom hjem fra utplasseringen hver eneste dag, uten å overdrive. Men jeg synes allikevel at bloggen er mer jobb. Og nei, det er ikke slik at jeg blir sliten av å sitte å skrive i seg selv, men heller det å ha nye ting å skrive om hver dag. Det er ikke bare å sette seg i sofaen å skrive om pålegget på brødskiven min hver dag, hvis det faktisk er noen som tror det. Jeg nevnte tidligere at når jeg skriver innleggene mine, så "bare skriver jeg". Dette tror jeg mange misforsto! Ja, så klart "skriver jeg bare" når jeg først har funnet noe å skrive om. 

Ikke bare det. Det er også mail som må svares på. regnskap, fotografering, etc. Jeg har full forståelse for at ikke alle forstår hvor mye jobb det er, men jeg forteller ikke deg at jobben din ikke er en jobb bare fordi jeg ikke har prøvd den selv, så hvorfor skal du?


En vanlig jobb har jo også faktisk (stort sett) ferie, men det har ikke jeg. "Men du kan jo ta deg ferie" Joda, jeg kan det. Og du kan også drite i å møte opp på jobb, men det vil jo få konsekvenser for deg i en eller annen form. Nå er det ikke slik at jeg får sparken om jeg ikke gidder å skrive på bloggen noen dager, men det vil få konsekvenser for meg i forhold til for eksempel inntekt.  Så kan man jo bare svare at "Ja, men du har valgt dette" men mennesker med en "vanlig" jobb velger også sin egen jobb.

Jeg plasserer ikke varer i butikkhyllene på coop extra. Jeg tar ikke i mot bestillinger, og serverer mat på mcdonalds, burger king eller en eller annen restaurant. Nei, jeg blogger. Det ligger masse tid bak innleggene mine, og det er mye jobb. Jeg elsker virkelig det jeg driver med, så jeg håper dere ikke misforstår. Jeg prøver bare å få frem at det faktisk er mye jobb, selv om det kanskje ikke ser sånn ut. 

HVA VILLE DU GJORT?

Forestill deg at du en dag uventet blir gravid.

Den gangen er du 16 år gammel.

Forestill deg at du er lykkelig, men samfunnet aksepterer ikke at du skal være lykkelig på grunn av alderen din. Det er nemlig en grense på slikt, du må være over en bestemt alder før det er det største mirakelet som finnes, og før alle du kjenner gratulerer deg og forteller om sine erfaringer og forsikrer deg om hvor verdt det alt er. Men slike ting får du ikke høre. Hvorfor? Fordi du er 16 år gammel. Og vi må jo ikke glemme at når du er 16 år gammel så er det plutselig ingen mirakel lenger, men et mareritt.

Forestill deg at istedenfor gratulasjoner og store øyne som lyser av hvor glade de er på dine vegne, så møter du mennesker som ser ut til å sett spøkelser (eventuelt blitt ett) som forteller deg hvor ødelagt livet ditt er. Hvor dumt det er at du ikke tok abort, og som i tillegg himler litt med øynene og rister på hodet sitt mens de tror du ikke ser på.

At når du går på butikken med den voksende magen, så møter du ikke mennesker med smilende ansikter som forteller deg hvor fin mage du har, og som muligens slenger med en eller annen morsom episode fra når de selv gikk gravid. Nei, du møter mennesker som ser på deg som at du skulle ha gjort noen noe alvorlig galt. Og hvis de spør deg om noe, så er det "Eh.. Hvor gammel er du?" "Hvordan skal du klare deg, da?" Eller "Oi, det blir tøft for deg!"

Det er noe som heter at man ikke skal tråkke på mennesker som ligger nede, men det gjelder ikke i dette tilfellet. Husk, du er jo 16 år og gravid.

Hva ville du gjort da?

EN LANG REISE

I dag er bloggen hele 9 måneder! Jeg har opplevd mye i løpet av de siste 9 månedene.

For ni måneder siden var jeg gravid i uke 17. Det var Oktober, og jeg var hjemme i Gjøvik for noen dager. Magen hadde begynt å vokse ordentlig, og jeg traff noen venninner, var på en sammenkomst, og alle var så sjokkerte over at jeg faktisk var gravid.

Så opprettet jeg meg blogg, etter mye om og men. Jeg var veldig i tvil, men bestemte meg for at jeg skulle prøve. Og det, det er jeg veldig glad for sånn jeg ser det nå. Jeg har fått så mye ut av denne bloggen, noe jeg for øvrig fortsatt gjør. Jeg kan jobbe hjemmefra, og jeg elsker virkelig det jeg driver med. Jeg føler at jeg allerede har kommet langt med bloggen, enda jeg ikke har blogget fast i løpet av disse 9 månedene en gang. Jeg begynte jo i slutten av Januar for alvor? Gud, det har gått fort. Noen mener at jeg har kommet langt med bloggen fordi jeg var 16 år og gravid, men det tror jeg ikke på. Joda, jeg tror jo det har utgjort litt i forhold til lesertallene, men det er så ekstremt mange (og ikke minst; flinke!) unge mammabloggere der ute, så å si at det var den avgjørende faktoren føler jeg blir litt feil. Jeg tror det ligger noe mer bak. Og jeg tror også jeg har hatt litt flaks.


Leo 2 måneder sammen med pappa ♥

Dere som har fulgt meg fra starten har kanskje sett at jeg har hatt en rimelig stor personlig utvikling. Noe som selvsagt er naturlig når du går fra å være en hvilken som helst 16-åring til å bli mamma med alt som følger med rollen.

Jeg tror heller aldri jeg har vært så flink til å sette pris på alt jeg har som jeg er i dag. Ofte stiller jeg meg selv spørsmålet "Hvis noe skulle skje Leo i morgen, ville jeg hatt skyldfølelse for noe?" Og det får meg til å sette pris på de små øyeblikkene som når vi koser om morgenen, at han ler når jeg leker med ham, og at jeg våkner opp til at han sover på Fredrik sitt bryst. Ikke at det i seg selv får meg til å kose med ham, for det gjør jeg uansett, men det får meg til å tenke at "akkurat dette øyeblikket får jeg aldri tilbake" 


Noen ganger tenker at jeg bare alt har vært en drøm, og at jeg våkner når som helst. Faktisk, så tenker jeg det rimelig ofte. At jeg egentlig aldri startet å blogge, at jeg aldri fikk en sønn, og at jeg aldri flyttet til Larvik og inn i en leilighet med Fredrik. Det har i så fall vært en fantastisk drøm. Jeg håper jeg aldri våkner.

DU SOM ROPTE ETTER MEG

I dag er det 15 april. Jeg sitter med mobilen min etter at jeg kom hjem fra byen for en liten stund siden. Jeg er klar over at jeg blottlegger meg litt nå, men jeg tror det er viktig å få dette ut så jeg kan fortsette livet mitt som før. Jeg vet ikke om jeg kommer til poste dette en gang, jeg trenger bare å lufte det litt for noen andre enn mitt eget hode. Om så, ja, mobilen min. 

Jeg er vant til å få stygge kommentarer. Det går egentlig overraskende fint å få stygge kommentarer, selv om det er så og si hver bidige dag. Jeg er også vant til å få ekle, motbydelige kommentarer. Disse takler jeg også helt fint.

Det jeg derimot ikke er vant til, er at folk roper stygge ting etter meg på gaten. Jeg trodde aldri i min villeste fantasi at dette skulle skje, og det er kanskje derfor jeg enda er litt sjokkert. Det tok litt tid før jeg forsto at det var meg han snakket til, for jeg går stort sett i min egen verden med Leo sovende i vognen sin.

Og ikke misforstå, det er ikke det at jeg blir lei meg. At jeg blir såret, eller at jeg bryr meg i den forstand. Så klart, jeg bryr meg jo om at det finnes vilt fremmede mennesker som er oppdratt til å tro at man kan slenge rundt seg av stygge bemerkelser til andre mennesker uten at det får konsekvenser for dem. Men ikke ellers.

Jeg lo litt, og forsto egentlig ikke helt hva som skjedde. Var det kanskje meg han snakket til? Eller? Jeg så rundt meg. Ikke en eneste sjel. Kanskje han hadde telefon? Hands-free? Ørepropper han snakket inn i? Nope. Nada telefon.

Jeg stoppet opp litt. Hvordan så han ut igjen? Hm. Jeg var blank. Ikke det at jeg har så fryktelig dårlig syn, for det har jeg ikke. Jeg tror bare at selv om jeg så han, så valgte jeg å ikke se. 

Tenk om barnet mitt var stor nok til å skjønne hva du sa? Tenk om han hadde fått det med seg? Tenk om han senere ville spurt meg hva det betydde, og hvorfor en vilt fremmed mann sa det til mammaen hans?

Jeg synes du er et kaldt menneske. Ikke nødvendigvis fordi du sa dette til meg, men fordi du tror det er greit å si det. Fordi du av en eller annen grunn fikk deg selv til å gjøre dette mot noen som aldri har gjort deg noe.

Samtidig kjenner jeg at jeg er glad det var meg du sa det til. Hvem vet hvor stort inntrykk det ville gjort på noen som hadde det vondt med seg selv..

Bilde av Leo og jeg fra april ♥ Gullet mitt.

Dette skrev jeg for en drøy måned siden og siden har jeg holdt det for meg selv. Kanskje skulle jeg ikke gjort det, men det føles veldig godt nå. Jeg er ferdig med det, og jeg er klar over at det kan komme til å skje flere ganger. Det går bra!

Det var viktig for meg å dele dette med dere, men jeg ville ikke gjøre det før jeg var helt ferdig med det. Og egentlig var jeg det etter jeg hadde skrevet alt dette i april, jeg hadde bare rotet med notatene mine og fant det ikke igjen før nå. Ingen, uansett ord eller begrep kan få meg til å bli lei meg gjennom å snakke dritt. Ingen har den makten over meg. Det kjenner jeg at jeg er rimelig glad for ♥

JEG VIL HA EN TIL

Sier jeg til Fredrik mens han har Leo på fanget. "Jessica, hører du selv hva du sier?" er responsen jeg får. Ikke særlig overraskende er det heller.

For jeg savner faktisk å gå gravid. Jeg savner å krype bort til doskålen om morgenen fordi jeg er så kvalm at jeg ikke klarer å stå på mine egne bein. Eller... Kanskje ikke akkurat den delen.

Men jeg savner sparkingen som holdte meg våken natten lang, slik at jeg lå våken til klokken 4 eller 5, og sto opp med Fredrik igjen i 8 tiden. For det gjorde liksom ingenting at jeg var så trøtt at jeg hadde skallebank og øyne som automatisk lukket seg hver gang jeg satte meg ned, jeg var bare så lykkelig.

Jeg savner jordmortimene. Å pakke fødebagen. Å google ting jeg trenger til fødebagen.Jeg savner å måtte få hjelp til å komme meg opp av sofaen, og det å ta en liten pustepause når jeg går opp trappene.

Jeg savner å ikke ha klær som passer. Rettelse; Å ikke ha klær som passer over magen. Jeg savner å presse de plaggene som nesten akkurat ikke passet over magen. Jeg savner å plutselig få matkick, for å så løpe på butikken for å kjøpe det (Eller tvinge samboeren min til å gjøre det, det går mye for det samme) 

Jeg savner spenningen. Å ikke ha møtt ham enda. Å ikke vite om det er han eller hun, og det å ikke vite hvordan han eller hun ser ut. Å gjette på hvor stor han eller hun er, og å lete frem navn på babyverden og klikk.no blant navnelistene.

Jeg savner det så fælt.


Og tro det eller ei, så savner jeg faktisk det å ikke kunne bøye meg, å knapt ha plass i dusjen, og det å våkne av min egen brøling hver gang jeg snur meg fra en side til en annen i sengen når det er er noen knappe dager igjen til termin. Det er kanskje det jeg savner aller mest.

INGENTING ER BEDRE

I dag tidlig lå Leo og jeg i sengen. Jeg kikket lenge på han, han smilte så hele det trøtte ansiktet hans lyste opp, før han ble gravalvorlig. "Er du ikke glad i dag da, Leo?" spurte jeg. Han svarte med et smilende ansikt og et par lyder som minner mer om latter for hver dag som går.



Tenk det. For et år siden var det ingen Leo. Det var ikke en gang en antydning til lille Leo. Han fantes ikke. Er det ikke helt merkelig hvordan et nytt menneske kan bli til på egentlig så kort tid? Altså, jeg må innrømme at det kjentes fryktelig, nei, uendelig lenge når jeg gikk gravid, men allikevel. Ser man stort på det er 9 måneder ingenting på å skape et helt nytt liv.

Leo fortsetter smilingen, men starter nå å bable som bare det i tillegg. Lurer egentlig litt på hva han prøver å fortelle meg. "Mamma, jeg gidder ikke ligge her lenger nå, flytt meg da! eller kanskje "Hæ? Melk nå igjen?! Jeg er drittlei, gi meg noe annet!"

Av og til undrer jeg litt over hva han tenker på også. Merker han at jeg er 16 år gammel? Merker han at pappaen hans er 18?



Fredrik kommer endelig inn døren fra skolen. Han kommer ruslende inn dørene til soverommet, og setter seg på sengen med oss. Leo koser seg og blir umiddelbart glad når Fredrik kommer inn i rommet. Det slår meg igjen hvor ekstremt mye de faktisk ligner, og jeg blir sittende litt forbauset over det et par sekunder. Leo smiler som aldri før når vi sitter og kikker på ham begge to, og nå går det nesten over til gaping.

"Jepp. Jeg valgte definitivt rett" tenker jeg for meg selv, og ser bort på den lille familien min.

INGEN VEI TILBAKE

Hei alle sammen! I dag har vi bare slappet av og... Nei, hvem prøver jeg å lure. Eller vi har jo slappet av, forsøkt i hvert fall. Jeg gikk en tur med ham på butikken i stad, og da roet han seg litt i det minste.

Leo har vært rimelig utrøstelig de siste dagene. Ting kan føles så håpløst av og til, og jeg er helt ærlig veldig sliten! Tror det blir ufattelig deilig å komme hjem til Fredrik med litt hjelp, for alenemortilværelsen tar ganske på. 5 timer søvn er aldri tilstrekkelig.

Jeg lurte på om jeg skulle nevne dette i et innlegg eller ikke, men kom frem til at jeg skulle gjøre det. Jeg har fra starten av vært helt ærlig med dere, og det har jeg planer om å fortsette med. Jeg fikk for noen dager siden en bemerkelse i kommentarfeltet på at jeg virket så negativ, og at det ikke var noe koselig å lese når jeg antydet at ting kunne være slitsomt som småbarnsforelder. Det synes jeg var synd.

Sannheten er ikke alltid koselig å lese, og sånn er det jo bare. Men jeg føler at jeg fokuserer på det positive i denne bloggen, så langt det lar seg gjøre. Og det håper jeg de av dere som følger meg fast føler også!

For ordens skyld ville jeg aldri valgt en annen vei dersom det var en vei tilbake, men selvsagt merker jeg at det tar på når han er slik. Spesielt også med tanke på at jeg må skrive to innlegg på bloggen hver dag, ta gode bilder til bloggen, holde han fornøyd og glad hele tiden og gjerne gå en tur med ham hver dag slik at han får frisk luft. I tillegg skal jeg få tid til venner, til meg selv, og ikke minst til å spise. Ingenting av dette blir noe særlig enklere slik ting er nå. Men jeg kommer meg gjennom det, det vet jeg!



Men for å si det slik, ordet "sliten" har fått en ny betydning! Men hva gjør man ikke for de man elsker?.. ♥

HVA ER DET SOM SKJER MED VERDEN?

Når jeg først så dette lo jeg meg nesten halv ihjel. Men alvorlig talt.. Dette er jo faktisk helt på tryne? Hvem i alle dager sminker babyen sin? Gud, det er så mange syke mennesker der ute..

 
Vi får bare håpe det er tull, eller hva? Det håper jeg ihvert fall jeg. Eller et eller annet stunt for å få litt oppmerksomhet. Ikke at det gjør selve saken noe særlig bedre, altså.


Hva tenker dere om å sminke babyer? Hva med hull i ørene? La babyer være babyer tenker jeg. Selv om kropps- og utseendefikseringen har tatt helt av blant ungdommer, tenåringer og nå til og med yngre barn, kan vi vel la de stakkars babyene få lov til å slippe å gå med påtegna bryn og hull i ørene? Grøss.

Å ADOPTERE BORT BARNET SITT

Jeg blir så forbanna på folk som kritiserer mennesker som velger å gjøre dette. Hvis du har så mye selvinnsikt at du forstår at du selv ikke kan gi barnet ditt en så god oppvekst som overhode mulig, så skal du roses langt oppi skyene etter min mening.

Selvsagt skal barn bo med sine biologiske foreldre så langt det lar seg gjøre (innenfor rimelighetens grenser) men ikke til en hver pris.

Jeg har fått en del spørsmål om hvorfor jeg ikke valgte å adoptere bort barnet mitt (Nei, folk eier faktisk ikke skam i livet) Hadde jeg visst at jeg ikke kom til å mestre rollen som mamma og forelder (med alle bekymringer og generelt alt det innebærer) ville jeg selvsagt vurdert adopsjon. Barnets beste er det aller viktigste, og sånn burde alle tenke uavhengig av alder. Fredrik og jeg var heller aldri inne på tanken om å adoptere bort barnet vårt, og vi har aldri sett at det skulle være nødvendig.




Som om det ikke er ille nok å være et følelsesmessig vrak i graviditeten fra før, fant jeg ut at jeg måtte se på et adopsjonsprogram en stille morgen i slutten av februar på tv. Ja, jeg trenger vel strengt tatt ikke gå nærmere inn på hvordan det endte. Tårer og hiksting er stikkord.Jeg har aldri fattet hvordan noen kan være så mentalt sterke at de klarer å gi fra seg barnet sitt frivillig, for det strider jo faktisk i mot alle morsinstinkter. Jeg antar at man er sterk når det er det eneste alternativet. Allikevel klarer jeg ikke å sette meg inn i smerten de må kjenne på selv, men det er virkelig så beundringsverdig å gjøre noe slikt til barnets beste. Det er hva jeg kaller en god forelder! 

Jeg er (og var) ekstremt opptatt av å gi barnet mitt den beste oppveksten og de beste boforholdene som overhode mulig. Heldigvis har vi også mulighet til å gi ham dette, og det ser vi jo at det ikke er alle som har. 

Jeg tror ingen av oss kan fatte hvor vondt det er å ikke kunne se andre muligheter enn å måtte gi fra seg barnet sitt. Jeg har virkelig full respekt for alle som velger denne veien, for jeg vet at jeg aldri hadde klart det selv.

HVIS BARE..

I går før jeg og Fredrik la oss hadde vi en samtale jeg i ettertid anså som veldig viktig. 

"Du Fredrik? Du vet før vi begynte å snakke sammen?"

"Ja?"

"Da skulle jeg møte en fyr i Gjøvik, men han rakk ikke bussen, og etter det sluttet jeg bare å ta kontakt. Jeg tenkte bare at hvis han ikke en gang rakk bussen når han skulle treffe meg, da er det hvert fall ikke meningen at han skal treffe meg."

"Ja.. Det kan du si"

"Men tenk om han hadde rukket den da? Da er det ikke sikkert vi hadde sittet her nå"

"Nei, sånn er livet. Tilfeldigheter."

Jeg tror jeg tenker for mye. På alt, egentlig. Jeg har hatt en ganske dårlig dag i dag, og da surrer tankene litt ekstra mye. Heldigvis har jeg Leo og Fredrik som gjør det hele litt lettere for meg. Det er viktig med familie.

Jeg tenker ofte på hvis jeg skulle bli gravid igjen. 8 uker har gått siden Leo kom til verden, og jeg kan bli gravid igjen. Igjen. Tanken er så fjern, og godt er egentlig det. Jeg er bekymret til tross for at jeg vet at det ikke hjelper. "Det er dumt å bekymre seg" sier alltid mamma. Og det er jo det, men jeg gjør det allikevel.

I dag har jeg dårlig samvittighet. Hadde jeg fortalt hvorfor hadde dere nok fått dere en god latter, men det er slik jeg er. Får det for hver minste lille ubetydelige ting, jeg er så bevisst på det selv, og allikevel får jeg det. 

Jeg har det egentlig veldig bra, bare ikke i dag. Morgendagen vil bli bedre, det vet jeg! ♥

FØR JEG BLE GRAVID..



 Tenkte det kunne være litt morsomt for dere å se litt hvordan livet mitt så ut før jeg ble gravid i bilder. Og ja, beklager kvaliteten. Som dere vet var jeg ikke akkurat blogger før jeg ble gravid.

Det er så ufattelig rart å tenke på at jeg aldri skal være "alene" igjen. At jeg alltid vil ha Leo og Noah uansett hva som skjer. Det er egentlig en veldig fin tanke! Jeg ser tilbake på den lille ungdomstiden jeg fikk før jeg ble gravid som 16 som en veldig fin tid. Jeg tilbrakte mye tid som en helt normal tenåring, var en del med venner og kjæreste. Sminke, hår, solarium, og klær var første prioritering, alt annet var egentlig ikke så veldig nøye. 

Selv om jeg fortsatt kun er 18 år, så føler jeg at jeg har vært gjennom mye i løpet av livet mitt. Jeg er sikker på at jeg har opplevd mer enn de fleste, både i negativ og positiv forstand. Jeg har slitt, gitt faen, og vært ute på kjøret. Skikkelig ute. Jeg har gjort mye galt, og jeg er ikke redd for å innrømme det. Jeg har gjort mye jeg angrer på, mye jeg tenker at jeg aldri i verden ville gjort i dag, men samtidig vil jeg egentlig ikke bruke ordet "angre". Jeg har gitt faen i konsekvenser, og oversett. Men jeg har kommet meg inn igjen, og lært mye av det hele.

Jeg har aldri vært redd for åpne meg. Jeg vil ikke være redd for det heller. Alle mennesker kan forandre seg til å bli bedre versjoner av seg selv, og det vet jeg, for jeg har gjort det selv. Det er så ufattelig å tenke på hvordan noen av disse bildene ble tatt for to år siden. To år!

Men mest ufattelig av alt, er hvordan et så lite menneske kan forandre så inderlig mye!

KJÆRE BARNET MITT

I går var "lille" gutten vår 7 uker gammel! I går fante jeg også igjen en liten pakke av de små bleiene han brukte i starten, og jeg ble stående og lure på hvordan i alle dager han kunne bli mindre enn det han er nå.

Du sier ikke så mye (sånn sett bort i fra et par uforståelige lyder når du smiler bredt til de trøtte øynene mine om morgenen) men jeg forstår deg likevel. Hva du vil og hva du ønsker, og hvordan du vil at det skal bli gjort. Du er sta og bestemt, en av få ting jeg mistenker du har arvet fra meg, men samtidig så tålmodig og rolig. 

Før jeg fikk deg så jeg alltid for meg hvordan det skulle bli. Jeg hadde tanker om hvordan du var allerede fra de tidligste ukene i svangerskapet. Man kan se for seg så mye man vil, men i mitt tilfelle ble ikke ting som jeg trodde. Det ble mye bedre. Du var så mye mer!


Noen ganger bekymrer jeg meg litt for fremtiden. Kommer jeg til å klare å overføre alle gode holdninger og verdier til deg? Kommer jeg til å klare å lære deg hva som er viktig i livet, og hva som ikke er viktig? Eller kanskje viktigst av alt, kommer du til å være lykkelig?

Når jeg var yngre (altså, enda yngre) ble jeg alltid så irritert på foreldrene mine som hele tiden var så bekymret for meg. Ikke gå ute for lenge, ikke hopp ned fra treet, ikke sykle inne, ikke gjør ditt, ikke gjør datt.  Nå forstår jeg hvorfor. Jeg hater tanken på at du skal oppleve vonde ting, og kanskje verst av alt, sorg. Det er litt vondt å tenke på at jeg må akseptere at jeg kan beskytte og skjerme deg mot mye, men ikke alt. Samtidig tenker jeg at du lærer og erfarer mye av det, enda hvor vondt og utenkelig det er, og at det kan hjelpe deg videre i livet når jeg ikke er der for å passe på deg.



DET VERSTE DU KAN GJØRE

Jeg vil bruke stemmen min for det den er verdt gjennom bloggen, i og med at jeg er småbarnsforelder ønsker jeg å sette lys på noe jeg synes er fryktelig galt. 

Hvordan ville du reagert om foreldrene dine fortalte deg at når du var liten (ja, faktisk nyfødt) så la de deg på eget rom, og dersom du gråt så lot de deg bare ligge der? At du gråt og gråt, men at ingen kom for å trøste deg? Såkalte "skrikekurer" blir flittig brukt i både USA og til og med, ja, hold dere fast, NORGE. Det er ikke annet enn hårreisende og ekstremt bekymringsverdig.

Kan noen forklare meg hva dere foreldre som bruker denne metoden ønsker å oppnå? Er det å la babyen bli vant med å sove alene? Og er det i så fall verdt de psykiske skadene som dere risikerer å påføre barnet? For ikke å snakke om hvor umenneskelig det er å la sitt eget barn ligge å gråte så lenge at det til slutt sovner av ren utmattelse. Jeg er ikke rask med å dømme, slett ikke, men hva i alle dager får dere til å gjøre noe slikt?


"Men jeg utførte skrikekur, og barnet mitt tok ikke skade av det" Tja.. det blir litt sånn "Moren min røyket under svangerskapet, men det har jo gått bra med meg!" Vel..  Du er en person, og forskning lyver ikke. Det vil alltid finnes unntak!

Jeg har full forståelse for at nettene kan bli grusomt slitsomme for enkelte. Jeg forstår det så grusomt godt. Det jeg derimot ikke forstår er hvordan voksne mennesker (eller bare mennesker i det hele tatt) får seg selv til gjøre dette mot sitt eget barn? Sin egen baby? En ting er å ta avgjørelser basert på hva man tror er best for barnet sitt, en annen ting er å gjøre ting som strider mot alle morsinstinkter og all fornuft.

Det tar tid før babyer utvikler en god tidsforståelse. Kun 5 minutter kan føles uvirkelig lenge i panikk for en liten baby. Mange mødre forsøker å finne andre grunner til at barnet gråter enn at det rett og slett har behov for nærhet eller trenger mammaen sin. Det at man forsøker å bortforklare barnets gråt fra hva den egentlig betyr tror jeg sier mye, da vet man nok innerst inne at denne metoden ikke er annet enn helt på trynet.

Hva skjedde med å tenke på babyen? Hva med å tenke på at babyen ikke har noe valg om du bestemmer deg for å utføre skrikekur? Hva med tillitsforhold? Hva med at barnet skal føle trygghet? 

Jeg kjenner at når jeg går å legger meg etterpå kommer jeg til å klemme den lille babyen min ekstra godt før han sovner. Det gjør vondt å skrive dette, men jeg tror det er nødvendig. Hvis jeg har noen påvirkningskraft i det hele tatt ønsker jeg å bruke den riktig. Babyens skrik eller gråt er språket deres! Når barnet skriker i løpet av de første levemånenedene så ønsker den å si ifra om noe, den trenger deg. 

Så kan jo de av dere (håper det er få) som gjør dette mot barna deres i praksis stille meg spørsmål rundt hvorvidt jeg har lest meg nok opp på dette temaet. Og både ja og nei, jeg trenger ikke lese meg opp for å forstå fornuft. Selvutnevnte "eksperter" kan skrike ut om hvor fint og flott det er å få barnet til å sove i sin egen seng så mye de vil. Men det forandrer ikke det faktum at det du gjør mot babyen din faktisk er det jeg vil kalle et rimelig graverende tillitsbrudd.

MAN VET ALDRI

Jeg ser bort på Fredrik som sitter med Leo på fanget før jeg forsiktig spør han "Du vil vel ha flere, Fredrik?" responsen var mildt sagt overveldende. "Jessica, er du gærn? Har du glemt alt? Værsågod om du vil spy i 6 måneder til altså. Be my guest" Fredrik så på meg med et blikk som sa, ja, akkurat det. "er du gærn?!"

Senere i uken stilte jeg samme spørsmål, men da var responsen noe annerledes. "Jada, vi må jo få en til. Om noen år!"



Merkelig hvor fort man glemmer, er det ikke? Jeg vet jo hvor ekstremt dårlig jeg var i store deler av svangerskapet, men allikevel vet jeg at jeg ønsker å få et til barn i løpet av livet mitt.

Mange klager på at de får spørsmål om når den neste kommer med en gang de har fått et barn. Jeg har heldigvis sluppet unna dette (mon tro det kan være på grunn av alderen min) men jeg har allikevel fått spørsmål om jeg ønsker å gi Leo søsken, og når det eventuelt skal skje.

Ja, for vi vil jo ha hvert fall en til! Men jeg håper jo at jeg rekker å gjøre ferdig utdannelsen først, selv om det ikke er verdens undergang om jeg ikke skulle få det til. Jeg klarer det jeg vil, og det vet tviler jeg ikke på et sekund.



Den største utfordringen som ville kommet om jeg mot all formodning skulle bli gravid igjen er jo hvor tøft det kommer til å bli med to stykker. Men misforstå meg rett her, jeg ønsker ikke å bli gravid før utdannelsen min er ferdig og jeg er en del eldre, men det er som jeg har skrevet tidligere; man vet aldri. Jeg hadde aldri planlagt å bli gravid når jeg akkurat hadde fylt 16 år heller, men her sitter jeg med verdens fineste lille gutt på fanget. Livet kommer ikke med noen bruksanvisning og jeg prøver bare å omfavne alle utfordringene som møter meg så godt det lar seg gjøre.

Fredrik vet at om jeg skulle bli gravid så er ikke abort et alternativ, av den enkle grunn at jeg kan leve med et barn til, men jeg ser ikke for meg at jeg kan leve med en abort. Så ærlig er jeg med meg selv, for det er det som er sannheten for meg, selv om den ikke nødvendigvis trenger å være sannheten for alle andre.

En ikke så alt for våken Leo! 

Jeg vil ikke være så bastant at jeg sier at jeg absolutt ikke ville gjort det, for man vet aldri før man er i situasjonen selv, men jeg føler uansett at jeg kan si meg rimelig sikker på at jeg ikke ville tatt en abort. Som dere vet er jeg for abort, men dette handler jo i hovedsak om hva man klarer å leve med selv, og i mitt tilfelle vil jeg nok klare å leve mye bedre med et barn ekstra! ♥

DET KOMMER TIL Å ORDNE SEG

Dere vet når dere hører en sang dere ikke har hørt på kjempelenge, og så kommer bare minnene strømmende på fra den tiden? Åh. Et slikt øyeblikk hadde jeg i dag.

Etter mange tunge måneder uten Netflix, fikk vi (les: pappa) endelig ordnet den i går. Når jeg bodde i hybelen og fort kort tiden siden hadde fått vite at jeg ble gravid, i fjor sommer, sperret nemlig Fredrik og jeg oss inne med Orange is the new black på skjermen. Ja, og forresten - jeg tuller ikke når jeg sier at jeg tror jeg kan telle på den ene hånden hvor mange ganger jeg var ute på dagtid den sommeren. I stad satt vi og så på det litt igjen, og når jeg hørte kjenningsmelodien til serien kunne jeg nesten kjenne alle følelsene og inntrykkene jeg kjente på når vi satt i den bittelille hybelen for litt over et år siden. Jeg skulle så gjerne visst at ting ble så mye bedre!

Når jeg lå hele natten og tenkte, var lei meg, og bekymret meg for hvordan ting skulle gå eller ende, ja, da skulle jeg gjerne visst at jeg i dag ville vært hvor jeg er. At alt skulle ordne seg. At når mamma fortalte meg at alt skulle ordne seg, så var ikke bare et desperat forsøk på å trøste meg, men en sannhet.

Eller når jeg holdte på å besvime etter den aller første ultralyden, ja, da skulle jeg også gjerne visst det. At jeg kom til å sitte her med en velskapt sønn, en liten familie, og et fantastisk liv. Men så gjorde jeg ikke det. Og det gikk jo bra allikevel, gjorde det ikke? ♥

Jeg tror man klarer det man må, eller ikke må, - forvirrende, men i mine øyne veldig sant. Det tar mye av deg å stå helt alene i det ukjente, så jeg skulle gjerne visst hvordan det kom til å ende. Men samtidig, så er jeg glad jeg ikke gjorde det. For da ville jeg ikke vært så utrygg, og med det kanskje ikke vært så sterk som det jeg er i dag.

VI KAN IKKE HOLDE PÅ SLIK

Jeg leser en anonym blogg om ei fortvilet jente som er gravid. Hun skriver ingenting konkret om hvor gammel hun er, bare at hun er et sted mellom 16-20 år gammel. Jeg leser lange utflyllende blogginnlegg, og merker at denne jenta er sårbar, trist og oppgitt. Jeg hadde definitivt ingen inntrykk av at hun ønsket andres meninger om hva hun burde gjøre, men at hun trengte et sted hvor hun kunne lufte tankene sine. Jeg merker også at hun slett ikke ønsker abort, bare noen støttende ord.

 "Du bør virkelig ta abort" står det mange ganger etter hverandre i kommentarfeltet. Med forskjellige formuleringer, men med samme konklusjon. Når jeg leste det satt jeg lenge oppgitt over hvor mye enkelte misbruker ytringsfriheten sin. Kanskje til og med bevisst? Ille er det uansett. Jenta er ikke lite oppegående, snarere tvert i mot. Men i en situasjon som denne kan man ofte bli blind på hva man selv ønsker, og blind på om man ønsker noe i det hele tatt.

Jeg tror mange av oss bør ta oss en skikkelig runde med oss selv, og ikke minst skaffe oss en real dose med empati og medfølelse. Gjerne et lynkurs om "hvordan-sette-seg-inn-i-andres-situasjon" og gjerne lære oss litt om hvordan man bruker det i praksis i samme slengen.

Vi kan faktisk ikke leke med andres psykiske helse på denne måten. For det er nettopp det vi gjør når vi råder til noe som kan påvirke noen så mye som det en abort kan gjøre med noen. Vi ser ikke omstendighetene, vi vet faktisk ikke. Dere har vel hørt det om at hvis man blir fortalt noe mange nok ganger, så tror man etter hvert på det selv? Hvis du sitter der gravid som tenåring, usikker og sårbar, og du får slengt etter deg utallige ganger at du bør ta abort, at det er det beste, tror dere ikke mange av tenåringene faktisk ville fått en utført?

Vi må tenke oss om før vi skriver, og før vi råder. Jeg håper dere som meg ikke vil bidra til at noen mulig kan slite psykisk for deler av livet sitt, eller kanskje til og med for alltid. For det er nøyaktig hva dette kunne ha ført til i verste tilfelle, eller mulig har. Bloggen eksisterer ikke lenger, så jeg vet ikke hvordan det gikk med denne jenta. Men jeg håper inderlig at hun klarte å se forbi nautene i kommentarfeltet, og heller tenke selv.

DEN NYE GENERASJONEN

God kveld alle sammen!

I dag har vi slappet av hjemme, og det trengtes virkelig etter gårsdagen .Det skal sies at jeg til tross for få timer med søvn i natt prøvde å få med meg Fredrik ned på bryggen på Peppes for å ta oss en milkshake tidligere i dag, men det uten å lykkes. Fredrik la seg i motsetning til meg rimelig sent i natt, og lille bestemte seg for at det var på tide å stå opp allerede klokken 08:00 i dag tidlig. Det vil si; jeg har hatt en rimelig trøtt samboer subbende rundt i leiligheten i dag. Men men, det er mye man klarer når man må!

Leo har endelig sovnet igjen etter relativt mange våken-timer, så nå koser han seg i babynestet sitt i sofaen. Været har vært helt herlig i dag, så nå angrer jeg meg litt for at jeg ikke tok meg en liten trilletur ut allikevel. Får håpe det blir like bra i morgen!

Er ikke bodyen til Leo bare helt herlig? Husker jeg kjøpte den i uke 20 i svangerskapet, og endelig passer den! 


Det er fortsatt litt rart å tenke på hvordan Leo sin generasjon vil bli. Kanskje mest fordi det er rart å tenke på at han en dag skal begynne på skolen, få seg venner fra samme generasjon, og til og med kanskje starte med idrett. Det er veldig merkelig å tenke på hvordan den bittelille babyen min "skal bli" et eget individ (misforstå meg rett her) med en egen personlighet og væremåte. Bare tanken på å sende ham avgårde på første skoledag føles så ufattelig fjern, og det er den jo for så vidt enda også, men samtidig er det "bare" 6 år til. 6 små, korte år. Som sikkert kommer til å rase forbi!

Med den nye generasjonen kommer jo også fremtiden, som i grunn er ganske skummel å tenke på. Hvordan kommer samfunnet vårt til å være å vokse opp i? Kommer alle barn til å sitte oppslukt i ipadene sine? Kanskje kommer han til å lese alt jeg har skrevet her i bloggen om graviditeten og tiden etterpå også? Eller kanskje blogg-fenomenet er borte for godt. Uansett hvordan det blir, så gleder jeg meg enormt til å våkne opp hver eneste dag klar til å gi Leo den beste fremtiden han kan få.

Nå må jeg starte på litt kveldsmat slik at vi får spist før midnatt! Håper dere nyter de siste timene av søndagen ♥

KJÆRE NORGE

Noe som jeg har reflektert litt over som gravid 16-åring, er noen av de rare lovene vi har i Norge som har med aldersgrenser å gjøre. For jeg er 16 år og gravid, og jeg vil fortsatt være 16 år når barnet mitt blir født. Men selv om jeg har et barn, så kan jeg faktisk ikke kjøpe meg et flaxlodd i kiosken om jeg skulle få lyst på det. 

Jeg kan altså ha ansvar for en annen persons liv, men å kjøpe meg nesespray eller flaxlodd kan jeg glemme? Logisk?

Jeg kan også skaffe meg mopedlappen, ta abort uten at foreldrene mine vet om det, øvelseskjøre i bil med en "L" i bakruten og med en ledsager ved min side, ja, til og med begynne med fallskjermhopping så lenge foreldrene mine synes det er OK, men å kjøpe meg en nesespray? Nope.


Ja, og for ikke å glemme det faktum at man kan komme i fengsel når man er 15 år, men at man kan ikke dra til legen uten at foreldrene vet om det før du er 16. Hva er dette for noe tull?

Jeg kan også gifte meg som 16 åring, teknisk sett. Jeg må ha foreldres og myndighetenes tillatelse, men det at jeg da allerede har barn med ham jeg ønsker å gifte meg med øker sjansene betraktelig for at jeg skal få det godkjent. Så jeg kan være gift og få barn i en alder av 16, men å ta meg en solariumstime? Nei, det kan jeg bare glemme.

Så da kan jeg sitte der da, gift og med barn. Men hvis mannen min blir syk, og jeg går bort på dagligvarebutikken for å kjøpe smertestillende (paracet/ibux) så vil faktisk de i kassen si "Beklager, men vi kan ikke selge deg smertestillende her i butikken fordi du er under 18 år"

Men hva vet vel jeg?..

HVORFOR OFFENTLIG AMMING ER OK

Tja, det skulle vel bare mangle at jeg også i likhet med mange andre mammabloggere uttaler meg om dette. Jeg henger jo forsåvidt litt etter, ettersom de fleste bloggere allerede har lagt denne debatten død..?

Men nei, jeg skal ikke leke moralpoliti og fortelle hva som er riktig og ikke. Amming er naturlig, kanskje noe av det mest naturlige som finnes, men det betyr ikke at man ikke skal vise forståelse for at noen ikke ser på det slik. Noen synes amming er ekkelt, unaturlig og rart - og det er forsåvidt greit, men så er det heller aldri noen som blir tvunget til å se på ammende kvinner heller da. Man kan velge å snu seg vekk, babyen kan (så vidt jeg vet) ikke velge om den skal være sulten eller ei. Jeg tror allikevel det er relativt få kvinner som bevisst ønsker å vise frem brystene sine dersom de sitter på kafe en rolig lørdags morgen. De gjør det vel fordi barnet er sulten, og ikke for å slenge puppen på avveie for noen usle sekunder med oppmerksomhet. 


Det jeg allikevel reagerer litt på er når voksne menn uttaler seg om hvor grusomt det er med offentlig amming, men som allikevel er de samme mennene som kan finne på å stirre litt på pornomagasinet som er på øverste hylle på Narvesen. For ja, når kvinner står frem med struttepupper på et forsideblad med en undertekst som sier "Møt Turid-Laila fra Hokksund" Ja, da er det plutselig fryktelig OK å vise litt bryster. Men på kafe en tidlig lørdagsformiddag? Nei, da er det ikke så greit lenger, gitt.


For all del altså; jeg mener ikke at man ved en hver anledning skal brette ut brystene sine, slenge de på nabobordet for å så lage et eneste svært rabalder for å være sikker på at absolutt alle får med seg at du ammer offentlig og at det pokker meg bare skulle mangle. Men ærlig talt, hvor mange ammende mødre er det som gjør det slik? De fleste sitter vel litt bortgjemt, rolig og relativt tildekket? Eller?

JEG LEGGER MEG FLAT

....For dere har så rett.

At jeg er 16 år gjør meg automatisk til umoden. Absolutt alle 16-åringer er umodne, og absolutt alle over 25 er modne. For det er sånn det er, ikke sant? Verden er totalt svart-hvitt, og unntak er et begrep som ikke eksisterer. Det finnes ikke. 

Ei heller finnes det mennesker som har taklet dette tidligere enn meg. Folk finnes jo ikke forskjellige, så om det er noen som ikke har klart rollen som ung mor tidligere enn meg sier jo det alt om hvordan jeg vil klare den. Jeg eier heller ikke skam i livet fordi jeg tok dette valget. Jeg vil samfunnet vondt fordi jeg ung gravid, og jeg snylter selvsagt på staten i samme slengen.

Jeg fatter i grunn ikke hvordan jeg klarer å sove om natta. Jeg vil jo tross alt faktisk motta penger fra lånekassen fordi jeg som gravid student har rettigheter? Det er jo helt vilt. Norge får se til å gjøre noe med systemet sitt, for å motta støtte for å gå på skole å utdanne seg til tross for barn henger jo ikke på grep.

Ødelagt livet mitt har jeg også, og det i aller høyeste grad. Jeg har jo tross alt valgt å gjøre det vi mennesker i hovedsak er skapt for (til tross for min unge alder) så hvem pokker er det som ikke ser at jeg har gjort det?


Ikke kommer jeg til å få meg jobb. Om jeg har ambisjoner eller ikke hjelper jo ikke, siden det finnes jo tross alt unge mødre som ikke får seg jobb og sitter på ræva hele livet, og da er det jo en selvfølge at dette også gjelder meg.  Jeg vil høyst sannsynlig havne på gaten, og vil nok være å se i filler jeg har funnet i søppel-containere bak diverse dagligvarebutikker i en storby. Å si noe annet vil være naivt og godtroende.

For vi må jo heller ikke glemme at siden jeg per definisjon er et barn som får barn, er det definitivt avgjørende når det kommer til hvordan jeg vil takle morsrollen og om jeg vil være en god nok mor. Alder er alt. Vi har jo aldri sett at unge jenter har taklet det å bli ung forelder tidligere heller.

Og jeg kan umulig ha ting på stell. Jeg kan heller ikke ha et optimalt leve og -boforhold for et barn. Det hjelper ikke om økonomien faktisk er god, det hjelper ikke om jeg er sammen med barnefar eller ei, og det hjelper ikke om jeg er en relativt oppegående 16-åring. Det går jo bare ikke uansett. Hvorfor? Nei, det går bare ikke. Alle skal legges under samme kam, og unge foreldre er alltid synonymt med dårlige foreldre. Ingen unntak.

Det finnes jo tross alt ikke mennesker over 25 som ikke klarer å ta hånd om barna sine. Det ser vi jo aldri, sant?


Og herregud, hvorfor tok jeg ikke bare abort? Det er jo ikke så ille det? Jeg står i hvert fall i null posisjon til å si om det er ille eller ikke for meg, for dette vet allerede de som har vært gjennom det selv. Som sagt, vi mennesker finnes jo ikke forskjellige, - og dermed ville det jo gått greit for meg også, dersom det har gått greit for andre tidligere. 

For ikke å snakke om hvor mye jeg kommer til å angre. For hvem i all verden er det som ikke har møtt mødre som angrer bittert over sine egne barn?

 

EN UKE TIL TERMIN

Mandag 16 mars, og en uke igjen til termindatoen min ♥ Det var tydeligvis noen som misforsto og trodde at jeg hadde røpt datoen her på bloggen for det planlagte keisersnittet, men det har jeg altså ikke. Jeg synes bare det er fint å gå ut i fra termindatoen her på bloggen, ettersom datoen for keisersnittet er hemmelig!

Håper alle har hatt en strålende mandag hittil! Okei da, hvem er det jeg prøver å lure? Mandager er grusomme! Eller, jeg synes i hvert fall det når jeg gikk på skolen. Nå som jeg er ute i permisjon går dagene stort sett i ett, og alle hverdagene er for meg helt like. 

Jeg våknet av meg selv og de fantastisk herlige leggkrampene mine i dag tidlig klokken 6, men fikk heldigvis sove igjen etter det. Etter hvert fikk jeg omsider tvunget meg en tur til byen, og når jeg endelig kom frem ringte Fredrik som var hjemme fra skolen, men som hadde glemt nøkkelen inne. Dermed ble det en relativt kort bytur, men det gjør egentlig ingenting! 

 



Ettersom datoen til vi får møte babyen nærmer seg med stormskritt, melder også bekymringene seg stadigere. Jeg føler i grunn at jeg har vært veldig lite bekymret i løpet av hele svangerskapet, men det er i så fall frem til nå for noen uker siden. Plutselig angrer jeg på å ha lest så mange skrekkhistorier om babyer som dør i magen sent, og andre ting som får det til å grøsse langt nedover ryggen på meg. Jeg innser at det faktisk er mye som kan gå galt, selv om sannsynligheten er svært liten for at noe skulle skje når jeg nå kun har en uke igjen til termindatoen. Men jeg prøver alt jeg kan å fokusere på det positive, for det er jo ingen ting som spesifikt tyder på at noe skulle gå galt, når alt har gått så bra hittil.

Og er det noe jeg har lært, så er det at å bekymre seg ikke hjelper stort. Det er jo noen ting man rett og slett bare ikke kan styre, uansett hvor mye man ønsker at man kan. Jeg leste en gang om ei dame som var så redd og bekymret for å dø at hun holdt seg inne, for det var det eneste stedet hun kunne føle seg trygg. Noen år senere døde hun av en trailer som kjørte inn i huset hennes. Så for all del, man kan ikke leve i skyggen av sine egne bekymringer heller. 

Noen ganger tenker jeg at det er en grunn til at en hver ting skjer, at det er meningen. Andre ganger tenker jeg at hele livet er en stor tilfeldighet i seg selv. Men hvem vet..

KROPPSPRESS BLANT GRAVIDE? HÆ?

Senest i dag fikk jeg høre av ukjente at jeg var så heldig (og muligens flink) fordi jeg kun hadde fått gravidmagen, og at jeg var så slank og fin. Lite visste disse menneskene at vekten har økt betraktelig de siste månedene, og at jeg snart veier 70 kg fordelt på de tidligere nevnt 160 centimeterene mine.

Så hvordan kan jeg etter andre menneskers mening se så slank og "fin" ut? Næh. Jeg vet ikke jeg, altså. Kroppen min er i grunn ekstremt liten og nett, og det har den alltid vært, hvert fall frem til jeg ble gravid. Jeg har jo hele livet (sett bort i fra mine tidligste år i barndommen) vært vand til å se kroppen min tynn og slank. Til tross for det, tenkte jeg aldri at å legge på meg mer enn gjennomsnittet under svangerskapet ville være et nederlag.

Tidligere i dag leste jeg nemlig et blogginnlegg som heter "Et nederlag å legge på seg for mye?" Og da i forbindelse med graviditet. Jeg, som siden dagen jeg fant ut at jeg var gravid har lagt på meg godt gjennom hele graviditeten, også over gjennomsnittet, (ja, faktisk over det dobbelte) satt igjen litt sjokkert over at noen faktisk så på det slik.

Jeg synes det er teit at det i det hele tatt blir målt hva gjennomsnittlig vektøkning i løpet av et svangerskapet er. Vi mennesker er så forskjellige at det å legge opp til at vi skal sammenligne oss selv med andre i grunn blir for dumt. Og uavhengig av det, hvis vi ikke skal kunne klare å gå opp noen skarve kilo (eller titalls, for den saks skyld) for vårt eget barn, når skal vi egentlig klare det da?

Jeg har vært ekstremt dårlig på å trene i løpet av svangerskapet. Mulig det er fordi jeg lå og spydde konsekvent de 5 første månedene? Mulig det er fordi jeg har følt at jeg har hatt mer enn nok med bare det å holde meg i live med alle de andre svangerskaps-plagene når spyinga først tok slutt? Ikke vet jeg. 



Det er oppriktig trist at kroppsfikseringen har tatt så av at det skal gå utover gravide. Men jeg er i hvert fall glad jeg aldri lot noe kropps press styre eller påvirke meg under graviditeten. Jeg spiser nøyaktig når jeg er sulten, og nøyaktig hvor mye jeg orker. Eller som Fredrik pleier å si, "du spiser oss ut av huset" Så får jeg bare dra med meg den svære, feite ræva mi på treningsstudioet når det hele er over, for èn ting er helt sikkert; det skal ikke gå utover mitt ufødte barn at samfunnet vårt har et forvrengt kropps syn.

HAR DU IKKE SETT EN GRAVID 16-ÅRING FØR?

Du som sitter der borte på bussholdeplassen, mens høygravide meg vugger avgårde forbi deg. Jeg ser at du stirrer. News flash; jeg har øyne. Og syn. Som i grunn fungerer utmerket godt! Jeg møter blikket ditt og ser på deg lenge med "Det holder nå, jeg ser at du er sjokkert og merket for livet"-blikket mitt. Men du slutter jo ikke å stirre? 



Etter relativt mange måneder med sjokkerte ansikter og halvsynlige ganer har jeg innsett at jeg må se ekstremt ung ut. Tja, så er vel ikke de stakkarslige 160 centimeterene mine med på å få meg til å se så innmari voksen ut heller da. 

Forrige uke en gang var jeg på butikken, og rundt hjørnet der inne møtte jeg på en litt eldre dame. Eller, "møtte på" blir vel litt feil å si. Men hun gapte nå hvert fall grådig, og jeg var et øyeblikk oppriktig redd for at hun skulle gå rett inn i varehyllen og rive ned hele sulamitten - opptatt var hun av å se på magen. Jeg finner det hele i grunn ganske komisk, da slike ting oppstår overraskende ofte. I starten var det jo litt ubehagelig, men nå? Jeg smiler og ler litt for meg selv før jeg trøsker videre i den gigantiske joggebuksen min. Det er jo ingen som tar skade av å bli stirret på i en hel evighet heller, tross alt. Men jeg setter allikevel et stort spørsmålstegn rundt andre menneskers sosiale antenner. Altså, jeg er jo langt fra blind. Og til tross for at jeg en stor andel av gangene stirrer tilbake, så er det ofte jeg som må gi meg når denne merkelige stirre-konkurransen har pågått en stund. Jeg pleier å sammenligne det smått med å stirre inn i øyenene på en bikkje, du ser at vedkommende er bevisst og lyset er tent, men ingen er hjemme.

 Så, har dere ikke sett en gravid 16-åring før eller?

KROPPEN ETTER FØDSEL

I forbindelse med kvinnedagen tenkte jeg at jeg kunne dele mine tanker rundt dette med bilder av en selv etter fødselen. Det siste året har dette fenomenet tatt rimelig av, og jeg for min del synes det er utelukkende positivt, i og med at jeg tror det er sunt at vi ser hvor forskjellige kroppene våre faktisk kan være. Jeg har jo selv fått spørsmål om hvorvidt jeg har planer om å poste bilder av meg selv, og det har jeg vært tydelig på at jeg skal. Hvorfor skulle jeg ikke det?

Allikevel har jeg inntrykk av at det faktisk er relativt få ting som er akseptert etter en fødsel. Har du flat mage blir du gjerne beskyldt for å ha slanket deg under graviditeten, men dersom du ser gjennomsnittlig ut hylles du for å fremme et sunt kroppsbilde. Glemmer vi at vi også er forskjellige når det kommer til hvordan vi ser ut etter en fødsel?  Glemmer vi det vi prøver å fortelle hverandre dag inn og dag ut alle andre dager i året, "at alle er bra nok slik de er"? Eller gjelder dette kun hvis man ser gjennomsnittlig ut? Hvorfor blir ikke noen med flat mage sett på som et like sunt forbilde som det en gjennomsnittskvinne gjør? 




 

Jeg tror ikke at det vil hjelpe noen å ikke godta at enkelte ser annerledes ut enn gjennomsnittskvinnen etter en fødsel. Vi er forskjellige, og det er ingen fasit på hvordan man skal se ut etter en fødsel, er det vel? Jeg aner jo ikke hvordan jeg vil se ut etter min, men jeg er helt sikker på at jeg ser helt flott ut - akkurat som alle andre kvinner ♥ Gratulerer med kvinnedagen, dere! Ha en strålende fin dag videre ♥

UNG OG GRAVID

Jeg synes det er alt for mye fokus på det negative rundt unge gravide og mødre, og tenkte derfor å dele noe av det mest positive jeg sitter igjen med etter å ha gått gravid som 16 åring i snart 9 måneder; hva jeg har lært. 

Dette er forsåvidt ikke noe jeg har lært, men noe jeg angrer bittert over. Navlepiercingen jeg tok som 13 åring, og igjen som 15 åring. For noe herk. Jeg kan meddele at den er grunnen til at jeg har et bittelite strekkmerke på navlen (jeg er heldig som har sluppet billig unna, absolutt!) men det er uansett kjipt å vite at hvis jeg bare hadde tenkt litt lenger hadde jeg sluppet det. Men sånn er mange i den alderen, lever i nuet og tenker stort sett ikke over at de for eksempel en gang skal bli gravide.

Jeg har vokst veldig som person, og jeg rister nesten på hodet ved å tenke over ting jeg både har sagt og gjort tidligere, altså før jeg ble gravid. Nå føler jeg jo at jeg alltid har vært relativt oppegående til tross for alderen min, men graviditeten har absolutt vært med på å gjøre meg mer selvstendig og moden. Det er jeg helt overbevist om.

 

Jeg skal innrømme noe. Jeg tenkte selv mitt når jeg hørte om unge gravide før jeg selv ble gravid. Jeg var fordomsfull, lite reflektert og klarte kun å se min egen vei. Og hadde det ikke vært for at jeg selv ble gravid og valgte å beholde, tror jeg jammen meg at jeg hadde vært slik enda. Er det ikke trist, sånn egentlig? At man i mange tilfeller må gjennom det selv før man kan vise forståelse og sympati ovenfor andre som er i en situasjon man ikke er i selv?

Jeg har lært å aldri uttale meg før jeg vet noe. Jeg har lært at jeg kun kan endre meg selv, og ikke andre. Jeg har lært at man må gjennom tøffe tider for å kunne sette pris på det fine i livet. At det er de små, fine øyeblikkene som betyr noe. Og at det vil alltid være noen som er uenige i hva jeg mener og mitt syn på ting, og at jeg heller aldri vil være enig med alt og alle. Og det? Det er faktisk helt greit.

 

Jeg er mer bevisst på valgene jeg tar. Hva jeg sier, og hvorfor. Hva jeg ønsker å oppnå med livet mitt og hvordan jeg har tenkt til å leve det. Hva som er viktig for meg, hva som ikke er fullt så viktig - og hvordan jeg ønsker at andre skal se og huske meg. Jeg har lært en hel masse om hvilken person jeg ønsker å være og hvorfor, og hvilken person jeg ikke ønsker å være.

Jeg er definitivt mer reflektert. Jeg ser ikke kun èn vei, men begge. Jeg legger ikke en hel gruppe mennesker under samme kam fordi èn av dem gjorde noe kjipt. Jeg er også blitt veldig opptatt av å ikke ha fordommer mot andre mennesker. For all del, jeg er menneskelig, jeg får jo selvsagt førsteinntrykk når jeg møter noen for første gang. Men jeg lar aldri små ting definere noen. Jeg tror det er såpass viktig for meg å ikke ha fordommer mot andre, nettopp fordi jeg har møtt så mange fordommer selv.

På mange måter føler jeg at jeg kan være takknemlig for at jeg ble gravid, enda hvor rart det høres ut. For uavhengig av at situasjonen min er langt fra hva de fleste tenåringsjenter ønsker seg (og forøvrig hva jeg ønsket meg), så har denne utviklingen betydd veldig mye for meg. Og jeg er i grunn veldig glad for alt som har skjedd de siste 9 månedene, for uten det ville jeg ikke vært den jeg er i dag.

Så til det viktigste av alt, dere.. Dropp den hersens navlepiercingen, den er ikke verdt det. DET har jeg lært.

Del gjerne ♥

GRAVIDITET; EN SYKDOM?

For en stund tilbake var det mye oppstyr rundt det å reise seg for gravide på tog, buss, og andre typer kollektiv trafikk. Jeg fikk også med meg det Suzanne Aabel mente om saken, som du kan lese HER.

NRK debatt og TV2 er bare få av mange medier som hadde debatter florerende i kommentarfeltene sine på blant annet Facebook. Jeg, som på dette tidspunktet var omkring 19 uker på vei og i tidlig permisjon på grunn av min mildt sagt elendige form, følte meg passe dum der jeg satt når jeg så alle kommentarene komme tikkende inn om hvordan graviditet på ingen måte var noen sykdom, og hvis jeg orket å komme meg på bussen klarte jeg for pokker meg å stå hele bussturen også.

Jeg har stått opptil flere ganger på toget jeg, altså. Til og med sittet på de grusomme klappsetene som gjorde at jeg flere dager i ettertid gikk som at noen hadde sparket meg hardt i underlivet mitt. Jeg har også vært på nære nippet ved å besvime de gangene jeg tidlig i graviditeten måtte stå på bussen i flerfoldige minutter, selv om jeg helt fint klarte å komme meg på den.

 

Jeg skjønner det ikke helt, jeg. Hvorfor skal vi være usympatiske bare fordi vi kan? Jeg ville da aldri krevd at noen ikke skulle sykemelde seg under sin graviditet, bare fordi jeg selv var frisk nok til å jobbe gjennom hele svangerskapet? På samme måte vil jeg alltid tilby andre mitt sete på tog, buss, fly eller hva enn det måtte være, dersom de ga uttrykk for at de trengte det mer enn meg. Hvorfor skulle jeg ikke det?

 Jeg er på ingen måte interessert i å sykeliggjøre eller promotere svakhetene under svangerskapet mitt, bare å gjøre ikke-gravide mennesker (og forsåvidt kvinner som har hatt ukompliserte svangerskap) fullstendig klar over at det faktisk finnes gravide som trenger den plassen på bussen mer enn 40 år gamle Tor. Eller andre friske, vanlige mennesker, for den saks skyld.

 

 

 

Så mye mulig graviditet ikke er en sykdom. Jeg vet ikke hva alle andre kaller det å spy konsekvent i 5 måneder, og deretter få servert smerter på rekke og rad både her og der med regelmessige (og relativt få) pauser, men jeg vet hvert fall hva jeg ikke har kunne kalle meg selv store deler av svangerskapet; Frisk.

JEG ER IKKE SOM DERE

Det er ikke et ukjent fenomen at mange av oss sammenligner oss selv med andre. Både med tanke på utseende, karriere, og hva vi har oppnådd hittil i livet.

 

Glemmer vi helt at vi er forskjellige? På forskjellige nivåer, både mentalt og fysisk? Glemmer vi at det at nettopp du var umoden som 16-åring, ikke betyr at det ikke kan finnes noen som faktisk er modne? Eller er ønsket om at ingen skal være bedre, eller mer vellykket enn oss selv så stort at vi nekter å tro det?

 

Jeg synes egentlig det blir for dumt. "Jeg husker godt hvordan jeg var som 16 åring, og jeg var ikke i stand til å ta vare på et barn" Nei, så var ikke du det. Men hva i all verden har dette med meg å gjøre? Klarer vi ikke å la være å legge alle under samme kam? Det blir litt sånn, "siden jeg ikke klarte det, så skal hvert fall ikke du klare det"

Unner vi ikke hverandre å klare utfordringene vi møter på i livet? Sitter vi å håper at ting går ekstremt dårlig med andre, kun fordi vi ikke klarte det selv? Har medmenneskeligheten vår blitt borte med utfordringen vi ikke klarte?

Mest av alt synes jeg dette er trist. Ingen skal vel lide for noe du ikke klarte?

Del gjerne videre ♥

"GI MEG SKATTEPENGENE MINE"

Vel, i dag tenkte jeg å ta opp noe som har gått veldig langt i blant annet kommentarfeltet mitt her, nemlig hvor opptatte enkelte er av skattepengene sine, og hvem de går til. Derfor tenkte jeg i dag å dele mine tanker rundt dette. 

(Understreker at dette innlegget ikke er ment til alle leserene mine, men til de av dere som mener dette. Ettersom jeg får så mange kommentarer rundt akkurat dette, følte jeg for å besvare de av dere som mener dette, en gang for alle. Innlegget kan fort oppfattes som et angrep på "alle", og det er det selvsagt ikke! ♥)

Først av alt, det er aldri dine skattepenger, det er fellesskapet sine. Skatten hadde (surprise) blitt betalt uavhengig av om jeg hadde blitt gravid eller ikke. Du hadde måtte betale skatt uansett.

Men forklar meg en ting her, på hvilken måte snylter jeg på staten ved å motta foreldrestipend fra lånekassen som jeg får fordi jeg har gått på skole? Hvis alle som går på videregående snylter på staten (for dere er klar over at alle norske ungdommer som går på videregående får stipend, ikke sant?) så har vi jammen meg mange snyltere! En ung nasjon av snyltere, faktisk.

Men jada, jeg ser jo hva dere mener. Men det blir bare litt enkelt. Litt for enkelt. Her i Norge fungerer det nemlig sik at man hjelper de som har behov for det, og uavhengig av om jeg hadde snyltet på staten eller ikke, så er det ikke jeg som har satt opp reglene. Jeg har ikke bestemt at unge mødre har krav på økonomisk støtte, på samme måte som at jeg ikke har bestemt at man får sosialhjelp på nav dersom man er i økonomisk krise.

Hvis dette plager dere så innmari, hvorfor tar dere ikke problemet ved roten? Hvorfor oppsøker dere ikke menneskene som har bestemt at reglene skal være slik? Og for ikke å glemme, hvorfor er dere ikke like opptatte av de som faktisk gjør ting som kan regnes som å snylte på staten? De som faktisk ikke jobber fordi de ikke gidder, og lever på nav? Hvorfor er det ikke disse menneskene dere går til angrep på?

Nei, jeg tror vi må vokse opp litt her og vise oss selv litt mer reflekterte enn som så. Det er jo forresten ingen som tvinger noen av dere frie mennesker til å bo her i Norge, med alt som følger med. Liker dere ikke måten staten Norge gjør ting på? Flytt da vel?









 

 

 

(Vil forresten takke dere som opplyste meg om at produktene fra burt's bees inneholder allergifremkallende stoffer! Godt jeg har lesere som følger godt med! Så nå har jeg handlet inn litt babyprodukter som faktisk er parfyme- og parabenfrie. Tusen takk!! ♥)

Så kom ikke her og krev skattepengene deres fra en 16-åring, kun fordi jeg mottar penger jeg har rett på. Glem ikke at hva du samtidig sier da, er at du aldri ville mottatt penger du hadde hatt krav på. Og for å være totalt ærlig? Det tror jeg fåtallet av dere ville gjort.

Del gjerne videre!

TING BLIR IKKE ALLTID SOM MAN TROR

..For å si det mildt.

Det er så rart hvordan et lite valg kan påvirke hele livet ditt. 

Hvordan ville livet mitt sett ut dersom jeg lot være å bli med den gangen jeg skulle treffe Fredrik for første gang? Eller hva om jeg tok abort den gangen jeg fant ut at jeg var gravid i sommer? Hva ville jeg gjort i dag? Hvordan ville jeg hatt det?

Dette er slike ting jeg kan ligge å tenke over i timevis. Hva hvis. Hva om. Og det er så ekstremt rart å tenke over hvor lite som egentlig skal til for å endre livet ditt for alltid. Bare det å ikke orke å være med på butikken. Bare det å la være å dra, å ikke orke, å ikke si noe. 

Jeg husker jeg leste om 9/11 for en stund siden. Og jeg leste også om historier fra samme dagen. Mennesker som egentlig skulle vært i bygningen, og med det borte fra verden, men som hadde glemt å stille vekkeklokken før de la seg dagen før. Som ikke hadde husket å kjøpe såler til de nye skoene sine, og derfor måtte innom skobutikken på veien, og derfor ikke rakk  til jobben den dagen før flyene krasjet i bygningen. Det er når du leser ting som det at du innser hvor mye livet er verdt, og hvor lite som skal til før ting er forandret for alltid. Hvor skjørt livet er.

Det er rart å innse at alle disse valgene, til og med de bittesmå, som å orke å gå en tur, eller som å dra innom butikken før du drar til venninnen din, kan være med på endre livet ditt for alltid. Det er jo faktisk litt skummelt?

Og da begynner tankene å surre fullstendig. Er livet og alt som skjer tilfeldig, eller er det en plan for oss alle sammen?



Mennesker har med tiden fått en ekstrem makt, på godt og ondt.  VI bestemmer mye, og vi kontrollerer mye. Som for eksempel hvem som skal leve og ikke, hvilke dyr som skal spises og ikke, og om barnet i magen skal få en sjanse eller ikke.

Det er allikevel godt å tenke på at vi aldri vil kunne kontrollere alt, og bestemme alt. Hvem vi treffer på når vi tar oss en tur ut eller hva som skjer på butikken nøyaktig den dagen du ikke orket å være med. For det skal virkelig så ufattelig lite til for å endre alt

Del gjerne videre ♥

BABYDRØM

 

Her ser dere gardinene som kun dekker det øverste vinduet, haha. Sånn går det! Får ordne noe nytt om ikke så alt for lenge da, eventuelt være litt kreativ. 

 

 

Jeg elsker å pynte og dulle med tingene til Leo ♥ Det er så koselig!  

 

 




 Hadde helt glemt å vise dere dette bildet (fra i stad, derfor det ligner på noen av bildene i forrige innlegg) av Leo i uke 9. Såå liten, men samtidig et så stort mirakel.

Heihei, og god kveld ♥ 

Følte bare for å  lyse opp bloggen med noen fine bilder! Håper dere alle sammen har hatt en strålende helg.

For en liten stund siden dro familien min tilbake til Gjøvik, så nå er det relativt tomt i leiligheten vår. Vi spiste fastelavn boller og litt lunsj, og koste oss veldig. Det er så rart hver gang familien min besøker meg, for å så dra hjem igjen. Det er akkurat som at jeg da først innser at jeg faktisk bor alene, 4 timer unna dem alle sammen.

Noen ganger stopper jeg opp og tenker "Herregud. Jeg er kun 16 år gammel, men allikevel venter jeg barn, jeg har flyttet ut hjemmefra, og jeg har en samboer" 

Etterhvert når det lille sjokket omsider legger seg med tankene, kommer jeg frem til at jeg synes det er fint. Fint at jeg er og føler meg selvstendig. Fint at jeg ikke er avhengig av å ha noen rundt meg, og fint at jeg til tross for savnet til hjembyen min trives veldig godt her i Larvik. 

Jeg har jo for lengst forstått at min hverdag er langt fra hva en vanlig 16 år gammel tenåringsjente bedriver tiden sin med. Jeg kjøper ikke inn ny sminke, men babyklær og utstyr. Jeg ligger ikke på pikerommet og hører på musikk på ettermiddagen, men planlegger middager for uken som kommer. Jeg drar ikke ut på fredagskvelder med venninner, men legger meg tidlig og leser i babymagasiner og bøker. Jeg bekymrer meg ikke for om håret mitt er fint nok, eller om profilbildet mitt på facebook får nok likes, men "hva hvis babyen ikke liker meg. Hva hvis barnefar plutselig våkner opp en dag, og ikke ønsker å være med meg og babyen vår lenger?"

Gravid som 16 åring - kjære vene.. Stakkars naive jente, tenker samfunnet. Jeg ville ikke byttet ut dette for noe i hele verden, tenker jeg. Tenk at det kan føles riktig å gjøre noe som samfunnet mener er så feil?

EKSPONERING AV BARN

Etter innlegget mitt KRITKKK MÅ VI TÅLE kom det mange forskjellige reaksjoner. Og plutselig var vi inne på temaet å eksponere barna sine over internett, noe som også blir relativt lite snakket om blant dagens bloggere. Jeg har aldri sagt jeg har noe i mot Anna (eller valgene hun har tatt, for den saks skyld) Men når man lever av å eksponere seg selv gjennom internett, så føler jeg heller ikke at man kan forvente annet enn å også motta negative kommentarer, kritikk og hets. Trist, men slik er dagens samfunn. Dette føler jeg også at jeg får godt med i innlegget mitt.

Flere og flere bloggere eksponerer barna sine i stor grad gjennom bloggen sin. Jeg har allerede fått kommentarer på at jeg kommer til å gjøre det samme (hvilket jeg ikke helt forstår, da jeg aldri har i det hele tatt antydet dette) Og jeg vil bare avkrefte det med en gang. For meg blir det ikke riktig å overeksponere barnet mitt via Internett, av den enkle grunn at barnet ikke vil forstå eventuelle konsekvenser av å ligge ute på Internett, og heller ikke kunne avkrefte/bekrefte at dette er noe barnet selv ønsker. Jeg valgte å lage meg blogg, jeg valgte å eksponere meg selv gjennom Internett, men barnet mitt har ikke valgt det samme. 

På den andre siden ønsker jeg jo å vise frem barnet mitt. Ingenting gjør enn selv stoltere enn sitt eget barn, og jeg forstår jo godt hvorfor bloggere deler bilder av barna sine. Men det veier ikke helt opp for alle eventuelle negative konsekvenser det kan medføre å gjøre dette. Spesielt over tid.

Mengde tror jeg også er viktig. Det er en vesentlig forskjell på å poste ett enkelt nyfødt babybilde (spesielt med tanke på at babyen mest sannsynlig vil være ugjenkjennelig om noen år) og bilder så og si hver dag av barnet. Og ikke minst hvordan bildene er tatt. Ser man ansiktet tydelig? Står barnet lagt unna kameraet, og med ryggen til?

 

(Jeg er klar over at jeg lårene mine ser helt enorme ut på dette bildet, hahaha. De er altså egentlig ikke så ekstremt store)

 

 

 

 




Så én ting skal dere ha, dere som sitter på kvinneguiden og diskuterer bloggere dag inn og dag ut; Jeg er faktisk enig i at man ikke skal overeksponere barna sine over Internett. 

DEL GJERNE VIDERE ♥

DEN SKUMLE UTVIKLINGEN

De siste årene har kroppsfikseringen tatt helt av. Større pupper, større rumpe, tynnere midje, lenger hår, større lepper, flatere mage, lengre ben, og listen fortsetter. Større muskler også, for den saks skyld, for vi må ikke glemme at dette rammer ikke bare kvinner, men også menn.

Vi kaster opp den lille maten vi får i oss, bleiker tennene våres som vi egentlig aldri bruker til å smile lenger, hater og mobber hverandre på grunnlag av hvordan vi ser ut - gjerne for ting vi ikke kan noe for, og setter oss deretter ned å lurer på hvorfor i all verden det er så mange i dagens samfunn som sliter psykisk. Det blir i grunn for dumt. Vi skylder alt på samfunnet, men vi glemmer helt at vi er samfunnet. Vi skaper presset. Vi skaper psykiske sykdommer, og vi skaper elendighet og en fremtid som det lyser rødt av på lang vei. Hvilken fremtid er dette for barna våre?

Hva slags verden er dette å vokse opp i? 

Heldigvis kan jeg ikke svare på det spørsmålet. Heldigvis vokste ikke jeg opp i dette hysteriet (vel, ikke som jeg kan huske fra barndommen i hvert fall) men jeg er redd vi ikke vil kunne si det samme om den neste generasjonen. Jeg blir fryktelig skremt over utviklingen av samfunnet vårt, og retningen samfunnet vårt går i. Vi har skapt en verden der alt handler om hvordan du ser ut. Alt handler om fasaden, og vi glemmer sakte men sikkert det som virkelig betyr noe. Jeg blir oppriktig bekymret når jeg tenker på at dette er den samme verdenen som barnet mitt skal vokse opp i. Og hvem vet, kanskje har det gått enda lenger når den tid kommer?

 

 

 

Så før du skader deg selv (og da mener jeg ikke nødvendigvis på utsiden) ved å sulte deg selv for å bli tynnere, eller gjennomgå operasjoner kun fordi samfunnet forventer at du skal se sånn og sånn ut, stopp og still deg selv spørsmålet: er det virkelig verdt det?

 Del gjerne innlegget mitt videre ♥

FØR DU BLIR GRAVID I UNG ALDER..

Når jeg får kommentarer som "åh, jeg vil også ha en sånn mage" under magebildene mine fra yngre jenter så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere. Det samme gjelder forsåvidt når jeg får meldinger fra jenter like gamle, og tilogmed yngre enn meg selv, som ønsker så sterkt å bli mamma.

Jeg finner den type situasjon veldig vanskelig. Men jeg kommer ikke til å oppfordre unge jenter til å bli gravide, på samme måte som jeg ikke oppfordrer til abort dersom uhellet skulle være ute. Men vit at det er mer som følger med enn magen, - så utrolig mye mer enn den søte babymagen.

Jeg kan ikke en gang gå på kjøpesenter uten at folk kikker (hvilket i seg selv er helt OK) hvisker og ler. Jeg vet jo ikke helt sikkert hva de tenker, men jeg vet hvert fall hva jeg skulle ønske de tenkte.

Jeg skulle ønske vi kunne se hverandre for hva vi er, og at alle kunne se forbi den store magen. Det er ingen hemmelighet at unge gravide ofte blir dømt. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har blitt fortalt at jeg er alenemor, at jeg er dum som ikke tok abort, at jeg er dum som ikke brukte prevensjon og så videre. Folk tar seg ikke engang bryet med å spørre meg høflig hva som stemmer før de trekker konklusjonene sine. Det synes jeg er ufattelig trist.

Det er ikke synd på meg, langt i fra. Jeg har en fantastisk samboer som også er far til mitt barn, jeg har en flott familie, et flott liv, og snart en liten baby som kommer til å bringe så mye glede inn i livene våres. Men det er ikke alle som er like heldige som meg.

Det er også mange som mener at jeg oppfordrer til at unge mennesker skal bli gravide i ung alder gjennom denne bloggen. Hvordan de tolker det aner jeg ikke. Jeg skriver ærlig om hvordan det er, uten retusjerte bilder og en perfekt fasade. Virkeligheten er jo ikke perfekt, men ekte.


(28 uker på vei)

Jeg tror det (i hovedsak) er to måter å reagere på hets over tid. Enten så gjør det deg sterkere og hardhudet, eller så knekker det deg fullstendig sammen. Jeg har heldigvis taklet det hele utrolig bra, men det er ikke sikkert at alle ville taklet det på samme måte. Jeg ser at fordomsfulle mennesker ikke er mennesker jeg er interessert i å ha rundt meg, og jeg forstår at det er den voksne dama i 40-åra som slenger hetsende kommentarer etter ei ung gravid jente det er synd på, og ikke motsatt. Jeg vet i g