hits

TANKER

EN LITEN PAUSE, VEGANERE, OG EN DEL GRTING

God kveld, alle sammen! Hper dere har det bra, her storkoser vi oss med hsten og travle dager. I dag tenkte jeg dele noen personlige tanker med dere fra den siste tiden, siden disse blogginnleggene ser ut til sl s godt an hos dere!

❤️ Jeg har tatt meg en liten pause fra blogg i dag. Prvd ikke tenke s mye og hatt mest fokus p skolearbeid nr jeg var p skolen, og barna nr jeg frst kom hjem. Ofte ligger alltid tankene om bloggen i bakhodet - hva jeg planlegger skrive om de neste dagene, hvordan jeg skal formulere det, notere p mobilen mellom slagene i lpet av skoledagen og s videre - i dag valgte jeg en pause fra det. Smlig drlig samvittighet for det n i og med at klokken nrmer seg faretruende 21.00 om kvelden og bloggen enda ikke er blitt oppdatert i dag, men er det ikke drlig samvittighet for bloggen - s er det drlig samvittighet for barna og/eller skolen. Jeg tror jeg bare er ndt til innfinne meg med at drlig samvittighet er en del av livet, og at det er helt greit - s lenge det ikke egentlig er grunn til det, og at den drlige samvittigheten ikke tar helt overhnd.

❤️ Jeg s barnefilmen Monsterbedriften i gr med barna, og det er alts S gy se igjen gamle barnefilmer jeg ikke har sett p sikkert 10 r. Siden jeg selv var et barn, og enda yngre enn det ogs. Det er s mye mer man legger merke til nr man ser igjen slike barnefilmer som "voksen". Det har sltt meg flere ganger det siste halvret - da det gr i en del barnefilmer kan man si. Veldig morsomt se dem igjen sammen med mine egne barn, filmer jeg husker godt fra egen barndom. Tenkte lage et blogginnlegg med en liste med de beste barnefilmene du kan se sammen med barna dine/never/nieser - eller som bare er koselig barndomsmimring for din egen del. 

❤️ Veganere fr mye kjeft om dagen. Noen tipset meg om saken om hvor noen veganere hadde reagert p norske barnesanger som p en mte normaliserte utnyttelse av dyr. "B b lille lam" ble trukket frem som et eksempel. For meg er ikke akkurat det med barnesanger noen kampsak, men jeg klarer ikke forst all hetsen rettet mot veganere i kjlvannet av denne saken? Hva med reflektere litt p egenhnd og prve tenke p hva enkelte veganere kan mene er problematisk, fremfor avfeie? Poenget til veganerne ble i stor grad vridd p i overskriftene til media (Nrk, tv2.no etc) 

Veganerne i saken spesifiserer jo faktisk at barnehager selv skal velge hvilke sanger de velger bruke og synge med barna, men at de nsker en mer pen dialog rundt ords betydelse og hvilke holdninger vi har til dyr i samfunnet. Personlig har jeg for vrig ikke noe i mot barnesangen "B b lille lam" og synger den selv for barna mine, men er man virkelig s p vidda med mene at man br snakke med barn om hvilke holdninger man har til dyr? Skjnner ikke egentlig at det kan vre noe negativt, men media elsker blse ting ut av proposjoner og spille p folks fordommer - her for eksempel - i form av fordommene som har med at veganere er ekstreme gjre. For meg delegger det kjernen av saken, hvilket er ufattelig synd. Her kunne vi faktisk ftt til en god debatt.

❤️ Jeg har funnet ut at jeg har utviklet et hat/elsk forhold til hvor flelsesmessig vrak jeg har blitt etter jeg ble mamma. Det er selvflgelig noe koselig over vre lettrrt, men det tar litt overhnd noen ganger og da blir det litt pinlig for min egen del. Jeg vet jeg har nevnt det tidligere, men det virker som om det bare blir verre og verre jo eldre barna blir.. Gud forby at jeg blir gravid igjen, da topper det vel seg fullstendig. Jeg kjenner klumpen i halsen bare jeg henter barna i barnehagen og ser hvor glade de blir..

❤️ Litt i trd med forrige punkt. Som jeg nevnte p Snapchat her om dagen (Mammasom16) begynte jeg se den nye Utya-filmen som n ligger p Netflix. Og vet dere hva? Jeg er enda ikke ferdig med den. Fordi jeg grter. Og grter. Og grter. Og m ta pauser for orke se den. I dag s jeg 30 minutter til og var stolt. Og hadde mascara i hele ansiktet.

❤️ I dag var jeg innom favoritt-barneklesbutikken min her i Larvik, Miniklr. For dere som bor i Larvik eller i nrheten og har barn, vil jeg anbefale dere ta en tur innom. De ansatte er alltid s hyggelige og de har s mye fint! Jeg fr ingenting for si dette, jeg bare synes det er viktig sttte oppunder lokale virksomheter som tilbyr s mye fine og bra klr til de sm. Spesielt i disse tider hvor sentrum av enkelte byer utvikler seg til bli tomme p grunn av at kjpesentrene tar helt over. Kjempefint med utvalg av bde kjedebutikkene p kjpesentrene og feks lokale - men da er det viktig ikke glemme bruke de lokale butikkene ogs, og ikke bare de aller billigste kjedebutikkene.

Klem fra noen som snart sovner p sofaen. Haha! Snakkes i morgen!

ALT ER IKKE S PERFEKT SOM DET SER UT TIL

Endelig fikk jeg litt tid til sette meg ned igjen. Legging av barn har vrt en utfordring n de siste dagene, og det er rett og slett utmattende.

Jeg prver ta til meg rdet jeg har ftt fra lesere om smile mer p bilder om dagen! Hper dere har lagt merke til det. Litt, i det minste. Jeg ser gjennom bildene og ser at jeg ser glad ut. Jeg tenker at om jenta p bildene ikke var meg, ville jeg aldri tenkt at noe var i veien om jeg hadde sett henne. Jeg s jo glad og fornyd ut.

S gr det igjen opp for meg hvor lite som skal til for skjule at man ikke har det bra. For man kan ikke se p noen om de har det bra eller ikke. Jeg har det bra om dagen. Som de fleste andre, vet jeg for vrig hvordan det er ha det skikkelig kjipt. Da mitt yngste barn fikk kolikk og grt flere timer sammenhengende hver dag i 2 og en halv mned - vurderte jeg frst ikke si noe om det p bloggen i det hele tatt, og skjule det. Og det er penbart en grunn til at man tenker slike tanker hvor man vil gjemme bort det som ikke er s forbanna fint.

Det er s viktig tenke p at man ikke vet hvordan noen har det p bakgrunn av om de ser glade ut. Om det ser ut til at de har det bra. Jeg er sikker p at jeg kunne fremstilt livet mitt helt perfekt uten at noen av leserne mine ville ha tenkt tanken p at noe kanskje ikke var helt bra. For hver dag, og hver gang man som blogger publiserer et blogginnlegg, og hver gang noen med en stor instagramkonto publiserer et bilde s tar man et valg: Man velger hvordan man nsker fremstille livet sitt.

Alt kan se helt perfekt ut. Hjemmet kan se plettfritt og perfekt ut. Det kan se ut som man har det perfekte kjresteforholdet. Det kan se ut som at man lever problemfritt. Det er s enkelt fremstille livet sitt perfekt. Alle kan gjre det, det krever s lite. Det som krever noe er innrmme at alt ikke er s perfekt som det kanskje ser ut til.

JEG KUNNE TJENT DOBBELT S MYE

I dag har jeg vrt rimelig sint, jeg mtte faktisk ta en liten pause fra skrivingen istad bare for roe meg litt ned.

I dag fikk jeg nemlig et tilbud om gjre et reklame-blogginnlegg for en god slant med penger i lpet av september, og det er jo ikke s overraskende for de fleste, for n er det jo snn at bloggere fr godt betalt for markedsfring - hvilket definitivt bare skulle mangle med tanke p hvor effektiv markedsfring p blogger er. Forskjellen fra tilbudet jeg fikk i dag, l i at de nsket at jeg skulle markedsfre kredittkort og forbruksln. Av alle ting.

Jeg elsker bloggingen og skrivingen, men det er helt vilt hvor kynisk en del av denne bransjen er. Det gjr meg rett og slett uvel noen ganger. Nr jeg ser andre bloggere takke ja til slike kampanjer, forstr jeg hvorfor blogger som yrke kan oppleve ha et litt frynsete rykte. Alt kan tydeligvis kjpes.

Men vet dere hva? En hvilken som helst stor blogger kan takke ja til alle tilbudene som kommer inn, og dermed tjene helt sykt bra. Det som faktisk krever noe er jo si nei til de tilbudene som burde takkes nei til (og som det burde vre lover mot!) Ved vise at man har en viss integritet, og at ikke ens egen moral kan kjpes vekk for den riktige summen med penger.

Plastiske operasjoner, fillers, forbruksln, pelsklr, alts jeg kunne nevnt i fleng. 

Jeg velger heller takke ja til de tingene jeg faktisk bruker og/eller liker selv, s kan jeg alltid st inne for all reklame jeg publiserer. Det er ikke det at jeg ikke tror at det finnes mennesker der ute som bruker og/eller liker bde forbruksln og pelsklr ogs, det er bare det at jeg finner det vanvittig uetisk skulle markedsfre det som noe bra og nyttig.

Man bestemmer faktisk selv hva slags menneske man vil vre, og om man nsker at penger skal ha den verdien at man er villig til la alt annet vike for det. Sunn fornuft, for eksempel.

DET GR JO FAKTISK IKKE AN!

Her om dagen skrev jeg et blogginnlegg om ca hvordan en vanlig dag ser ut for meg, hva jeg gjr i lpet av de ulike timene om dagen. Det var det et par-tre blogglesere som fant svrt provoserende.

Et par av dem dukket opp i innboks, og ld noe ala: "Jeg ser flere skriver i kommentarfeltet ditt at du m ha det hektisk osv... Jeg har tvillinger som er 5 mneder gamle, er alene og har s drlig rd at jeg m jobbe ved siden av og ha barna hos dagmamma enda de er s sm. Synes ikke du skal klage akkurat!"

"Ene barnet mitt er langtidssyk og har masse ekstra utfordringer.. Vr glad barne dine og du er friske. Synes ikke du skal klage p at du har det travelt i hverdagen din!"

Jeg synes alltid det er vondt hre om de som har ekstra utfordringer i hverdagen med barn. Selvflgelig kjenner jeg at det stikker litt nr jeg fr slike meldinger fra andre mdre og foreldre. Jeg fr litt drlig samvittighet nr jeg tenker p at jeg er heldig som ikke trenger bekymre meg for at jeg m jobbe ekstra ved siden av skolen, og for at jeg ikke mtte det da barna var sm - slik at de hadde vrt ndt til vre hos dagmamma da de var 5 mneder gamle.

P samme tid, s tenker jeg at jeg gjerne klager litt likevel. For hvis vi alle skal la vre utrykke glede over ting (og muligheter, for s vidt) som ikke alle andre har, s kan vi jo egentlig bare sette oss ned og holde kjeft alle sammen?

Jeg skjnner i hovedsak hva som forskes formidlet - da jeg sto midt oppe i forferdelig svangerskapskvalme frste gang jeg var gravid hvor jeg, unnskyld ordbruken, spydde dag inn og dag ut halve svangerskapet - s kunne jeg ogs oppleve det smlig provoserende nr noen fortalte meg at de var litt smkvalme og synes det var litt ubehagelig n i starten av svangerskapet

Men rlig talt, vi opplever alle utfordringer i ulik grad i lpet av livet eller i hverdagen. Det at din utfordring er strre enn min rent objektivt, gjr ikke min utfordring noe mindre virkelig for meg og livet jeg lever. Selvflgelig, jeg takker Gud og hyere makter hver dag for at barna mine er friske, for at jeg ikke trenger bekymre meg for alt jeg kan se for meg at mdre med langtidssyke barn m gjre - og som skjrer i hjertet mitt tenke p. Men det fratar meg da ikke retten til si noe om at jeg synes det er slitsomt om mine ikke-langtidssyke barn fr omgangssyke med seg hjem fra barnehagen nr det eventuelt skulle skje.

At man er bevisst p at verden rundt seg ikke bare er rosa skyer og lykke - er selvflgelig viktig. Jeg kan ofte finne p skru av tven nr det dukker opp nyheter om grusomme ulykker eller krig hvor barn blir drept, og bite tennene mine sammen fr jeg rekker f tankene over p noe annet, og deretter klemmer barna mine tett inntil meg. Samtidig som jeg tar meg litt tid til det bare vre takknemlig, og kjenner p at jeg er heldig.

Likevel tror jeg det er sunt tillate seg klage litt en gang i blant. anerkjenne for seg selv og kanskje til og med ytre at dette synes jeg er slitsomt/tft/vanskelig, jeg hper det blir lettere med tiden. For er det ikke egentlig det klaging er, et nske om bedring eller at ting skal fles lettere? Kanskje det for noen ogs fles greit at jeg klager litt om enkelte ting - s lenge det skjer i moderate mengder selvflgelig - fordi andre mdre muligens kan oppleve og tenke at "Dette synes jeg ogs er slitsomt/vanskelig, s fint se at jeg ikke er alene".

Skal vi virkelig slutte  ytre egne opplevelser og tanker om hvordan vi har det fordi noen kan ha strre utfordringer enn oss selv? Det gr jo faktisk ikke an, all den tid det alltid vil vre noen som har det verre.

TING DU IKKE BURDE SI TIL EN TOPPBLOGGER

1."Dette skriver du KUN fordi du fr betalt for det!"

Nei, jeg gjr faktisk ikke det.. Denne kommentaren har ikke jeg personlig opplevd  f tilskrevet mer enn en sjelden gang av noen som ikke kjenner til bloggen min, men jeg ser veldig mange andre fr den - gjerne da det er snakk om reklame for et produkt eller en tjeneste. Nr det er snakk bloggere som har dette som sin eneste jobb - s vil de fleste kunne velge og vrake litt nr det kommer til hvem de nsker samarbeide med - ergo ville de nok ikke skrevet noe bare fordi de fikk betalt for det, men fordi de valgte markedsfre akkurat dette produktet eller denne tjenesten i motsetning til veldig mye annet. Eksempelvis: Siden barna var sm har jeg kjpt en del leker fra det internasjonale lekety-selskapet Fisher Price, barna har elsket lekene og jeg har med jevne mellomrom kjpt nye. I slutten av. 2016 fikk jeg muligheten til inng et samarbeid med denne aktren, og da gjorde jeg jo selvflgelig det fordi jeg ville brukt produktene deres uansett, og fortsette kjpe dem uansett. Fratar det retten min til mene noe, at jeg fr betalt for markedsfre noe jeg allerede liker og bruker? Selvflgelig ikke. Hadde jeg ikke likt produktet eller tjenesten, ville du ikke sett noe om det p bloggen min. Snn tror jeg virkelig det er for de fleste andre serise bloggere ogs - men ingen regel uten unntak og den pakka der.

2. "Du jobber jo ikke da. Du blogger"

Hva er det jobb defineres av som min ikke innebrer? Jeg forstr at det kanskje ikke ser ut som noen jobb nr man klikker seg inn p en hvilken-som-helst blogg, og jeg pstr virkelig ikke at det er hardt og krevende fysisk arbeid - men det er en jobb, og det tar bde energi og krefter skulle jobbe med regnskap, nye bloggideer, skriving, bildetaking og bilderedigering, skape godt innhold og skrive godt - i tillegg til holde seg aktuell og finne p nye ting. Jeg tenker mye p bloggen og selv om det ikke alltid trenger vre synlig i form av flere nye blogginnlegg hver dag, s jobber jeg flere timer med bloggen hver dag. Jeg synes det er veldig gy ha muligheten - s ikke tolk det som at jeg klager. Det ville jeg aldri gjort! Men det er klart det ikke bare er sitte i sofaen og slenge ut et par innlegg hver dag, selv om jeg selvflgelig forstr at det er lett tenke at det er snn det er.

3. "Slutt blogge og bruk tiden din p barna dine istedenfor!"

- Et helt vilt forslag fra meg her: Kan det tenkes at jeg faktisk klarer begge deler? 😂 Jeg har jo takket vre min jobb, en del ekstra tid med barna mine i hverdagen og muligheten til hente tidligere/levere senere i barnehagen flere dager i uken. Hva med de i "vanlige" jobber? Ville du bedt de ogs bare slutte i jobben sin og bruke tiden p barna sine istedenfor? Slutter jeg blogge m jeg jo ha en annen jobb, og da ville jeg jo ftt betraktelig mye mindre tid med dem. Utrolig mye mindre, faktisk!

4. "Dette skriver du KUN for f klikk!"

- Alts.. Selvflgelig (!) skriver jeg nye blogginnlegg fordi jeg nsker at leserne mine skal klikke seg inn p dem. Noe annet ville jo vrt rart - jeg nsker jo at noen skal lese det jeg skriver nr jeg frst skriver noe. Ganske penbart, og helt undvendig poengtere hver gang jeg legger ut noe. 

5. "Bloggere... Jeg hater bloggere"

- For all del, men alle bloggere er jo ikke samme person da. Det kan jo faktisk tenkes at det finnes oppegende mennesker som blogger ogs, men hva vet vel jeg 😂 Jeg blogger jo!

Ha en kjempefin torsdagskveld videre, alle sammen! Snart helg ❤️

SANNHETEN OM FIKSE P UTSEENDET SITT

Titt og ofte er det noen kritikere som er innom bloggen min som lurer p om jeg ikke synes det er trist at s og si alle jenter p bloggtopplistene har "fikset" p utseendet i form av fillers, kosmetiske operasjoner og s videre. Og om jeg ikke synes det er trist at jeg ogs har bidratt til det. Planen er vel stille meg litt til veggs, og det synes jeg er helt greit.

(Bildet er fra sommeren i fjor)

Jeg har lyst til svare at jeg selvflgelig synes det er utrolig trist. Jeg er dobbeltmoralsk, tenker du kanskje n. Nei, for det gr an ha to tanker i hodet samtidig. Det er ikke enten eller, og takk Gud for det - en verden hvor det ikke var mulighet for  reflektere og se flere sider av samme sak ville jammen meg vrt en trist verden.

Samtidig er jeg litt sint, fordi det er s mange bloggere som skriver om hva de opererer eller fikser p i form av andre ting. Hva som er operert vises ogs gjerne flittig frem. Det som gjr meg litt sint er det som ikke vises frem.

For det dere ikke ser, er baksiden av begynne fikse p utseendet sitt i den grad jeg snakker om - ved hjelp av kosmetiske operasjoner og kanskje ogs mindre inngrep som fillers. Selvflgelig individuelt, men jeg har opplevd baksiden som en pkjenning.

Personlig tror jeg oppriktig p at det skjer noe psykisk i det du begynner fikse p utseendet p den mten - og om du ikke har gjort det tidligere, s tror jeg at man har veldig lett for  begynne  se seg selv som et prosjekt hvor noe alltid kan bli bedre eller finere. For det er jo s lett - akkurat det var noe som slo meg i etterkant da jeg valgte gjennomfre noe slikt selv. Jeg forsto hvorfor noen fortsatte, og fortsatte og fortsatte operere seg. Det begynte gi mening, og jeg begynte forst menneskene bak skrekk-bildene vi ser av ihjelopererte mennesker fra Hollywood. For det er lett. Og har du pengene, s er nok veien enda kortere.

Hjalp operasjonen p akkurat det komplekset jeg slet med? Jepp. Fikk jeg nye komplekser? Jepp. Enda flere faktisk, for n vet jeg jo at alt kan fikses p og hvor lett det er f det gjort. Du blir blind.

En ting er jo gjennomfre mageplastikk etter flere svangerskap nr magen henger over knrne dine, eller brystlft/brystoperasjon om brystene dine er helt tomme/henger. Jeg mener ikke at jeg avgjr hvem som har rett til operere eller ikke, eller at tomme bryster ndvendigvis er stygt - p ingen mte, men at jeg i disse tilfellene naturlig nok har forstelse for hvorfor noen opererer. Og s mener jeg jo at det p generelt grunnlag er mer akseptert operere ting som ikke kan trenes bort eller bedre seg p egenhnd og som kanskje i tillegg er fysisk plagsomt (som feks ls hud ved mage og bryst i overnevnte tilfeller) 

Jeg begynte plutselig se forbedringspotensial i kroppsdeler jeg aldri har sett som noe problematisk tidligere. Men siden du vet at ting alltids kan bli bedre eller finere, s ligger tanken i bakhodet: Kanskje jeg burde gjre dette inngrepet? Jeg tok meg selv i sjekke priser p andre inngrep relativt kort tid etter jeg hadde gjort noe, og da mtte jeg fortelle meg selv at jeg n var ndt til  tenke litt over hva jeg holdt p med. Hvor skal det i s fall slutte? Fettsuging av valker jeg ikke har, botox i rynker som ikke eksisterer i det 20-r gamle ansiktet mitt? Det er jo faktisk galskap.

Jeg forstr at det kanskje er fristende nr influencere skriver om operasjoner med fr/etter bilder hvor resultatet ser flott ut, det kommer frem detaljert informasjon, og gjerne hvor det ble gjort ogs. Du som er yngre og kjenner p mye press for se ut p en bestemt mte, ender kanskje opp med sjekke priser p ulike inngrep eller fillers, og underske videre. Tror jeg at det er fristende nr slik informasjon blir tilgjengelig og man innser hvor "lett" det er? Opplever jeg at det har vrt fristende? Absolutt!

Derfor fler jeg meg helt ndt til opplyse litt om baksidene. Jeg vet at det jeg skal si n ikke er s sosialt akseptert si, men jeg velger vre rlig: La oss si det ikke ndvendigvis ligger noe dypere bak det, enn at du har ett kompleks du vil fikse p. Ja, du blir trolig kvitt det ene komplekset ditt hvis du opererer deg og gr til en ordentlig kirurg som naturligvis vil vite hva han driver med, som jo de fleste oppegende som velger gjennomfre en operasjon gjr. Men tror du at det stopper der? Tror du at du aldri vil kjenne p det vre usikker igjen p den mten, at andre komplekser umulig kan dukke opp?

For i det du velger legge deg under kniven, s vedkjenner du at det er ting ved din kropp og ditt utseende som kan bli enda bedre og enda finere. Og at du snn som du er, ikke er bra nok. Og jeg tror dessverre ikke den tankegangen og det fokuset ndvendigvis stopper med bare en operasjon.

I DAG SAVNER JEG DET

Det er mange av dere som etterlyser mer om hva som skjer med barna om dagen, hvordan det gr med utviklingen til minstemann, og hvordan de har det. Som jeg har sagt tidligere s vil det ikke vre noen detaljerte oppdateringer med informasjon om barna lenger. Men det jeg kan si er at de har det superfint. De vokser slik de skal, de utvikler seg slik de skal, og de gjr meg utrolig stolt.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det uten dra inn klisje p klisje - men det er s rart hvordan jeg tidligere aldri flte at tiden gikk fort nok, mens n fler jeg at den aldri gr sakte nok. For det slo meg i dag tidlig, da barna sitter og leker med hverandre p gulvet. Det fles ikke som at det var s lenge siden jeg satt med 25 ekstra gravidkilo og lurte p hvordan de kom til se ut. Hvordan personligheten deres var. Om de kom til leke fint med hverandre. Og n lper de etter hverandre og jeg synes det er s rart hvordan tiden bare gr og hvordan livet bare gr videre uansett hva. Uten ta hensyn til mdre som trenger litt tid til klare henge med.

For i dag savner jeg lukten av baby.

Jeg savner dette smilet om morgenen. Og det lille ansiktet som gjemmer seg bak dyna.

Jeg savner ikke vre bekymret for at babyen min skal kunne g bort og tygge i stykker fjernkontrollen slik han gjorde med det to forrige. Eller nei, kanskje ikke akkurat det.

De bittesm tffelskoene.

Jeg savner at de ligger ved siden av meg og holder hnda mi som om de aldri vil slippe den. N har de det for travelt med leke med det nye lekekjkkenet sitt (og stappe lekekjkken-ovnen full av traktorer og tog mens de ler hysterisk)

S m jeg minne meg selv p stresset med babyer og tffe svangerskap. Og kolikken. For det savner jeg jo ikke. Faktisk er det ogs enkelte dager jeg ikke en gang trenger minne meg selv p det heller, jeg trenger bare ha med meg to trassige barn p matbutikken og s klarer jeg ikke tenke tanken p at jeg savner det i det hele tatt.

Eller, i hvert fall for en liten stund. ❤️

EN UPOPULR MENING

Vet dere hva jeg synes er litt morsomt lese om? Folks upoplre meninger. Alts at noen skriver om egne upoplre meninger. Det er selvflgelig veldig mye som skrives om som jeg blir provosert bare av tenke p, men samtidig skaper det ogs debatt. Og debatt er sunt. Derfor tenkte jeg  skrive om det jeg innbiller meg at er en av de mest upopulre meningene jeg har i dag.

Jeg skjnner at jeg er i ferd med stikke hnden min inn i et vepsebol n - men med tanke p overskriften jeg har brukt til dette blogginnlegget, er vel bde dere og jeg klar over hva vi gr til n. Til tross for at det ikke p noen som helst mte er intensjonen min provosere ved skrive om dette.

Dette er en av mine upoplre meninger: Jeg fatter ikke hvorfor vi beskytter pedofile som gjr straffbare handlinger i s stor grad som jeg opplever at samfunnet vrt gjr. Jeg har opptil flere ganger vrt vitne til at navn p drapsmenn frigjres - s det er jo tydeligvis greit i noen tilfeller, men ikke med pedofile som begr helt horrible, straffbare handlinger? Skal ikke pst at jeg har satt meg fullstendig inn i alt det juridiske nr det kommer til frigjring av navn og nr det er greit eller ikke greit, det er bare noe jeg tidvis har stusset veldig over. 

Jeg er vanligvis ikke for noen gapestokk alts, og mener ikke at loven burde tas i egne hender med lynsjemobb og hele pakka - men jeg kjenner faktisk at jeg blir ordentlig provosert av tanken p at pedofile som delegger barns liv skal beskyttes og skjermes - for grusomme valg de selv har valgt  gjennomfre. Unnskyld om jeg ikke trr s forsiktig som jeg kanskje burde n, jeg forstr selvflgelig at temaet er litt mer komplekst enn jeg muligens legger det frem.

Hovedpoenget mitt er egentlig bare at jeg ikke forstr hvorfor pedofile av alle mennesker som begr straffbare handlinger skal beskyttes, nr andre forbrytere som dreper, torturerer og i det hele tatt kan f navnene sine frigjort i feks media. Alt ettersom.

Et klassisk argument mot offentliggjring av navn p pedofile er at det vil g ut over uskyldige familiemedlemmer. Jeg tviler ikke et sekund p at det kan komme til skje, og at det muligens allerede har skjedd i de byene i Norge hvor det en eller annen gang har kommet frem at noens far, onkel eller bestefar er pedofil. Jeg har ogs hrt om barn av pedofile som har valgt ende livene sine fordi de ikke klarte f flere kommentarer om at "pappa/onkel/bestefar er pedo" - og det er jo helt umenneskelig tragisk. Forferdelig er det. 

Men burde ikke den pedofile som valgte gjennomfre en straffbar, grusom handling tenkt litt p familien sin og konsekvenser fr han valgte gjennomfre den straffbare handlingen? Hvorfor skal egentlig ansvaret for tenke p konsekvenser ligge p andre? Snn rent hypotetisk: De pedofile som har begtt straffbare, grsomme handlinger og blitt tatt for det - har jo vrt klar over hva de gjorde og at det var straffbart. De var nok ogs klar over at det er en risiko for bli tatt, og at familien deres ville funnet det ut - med andre ord, de vet at ufattelig mye str p spill. Likevel velger de gjennomfre den straffbare handlingen.

Jeg skjnner at det n kanskje fremstr som at jeg tenker som at vi skulle levd i en forbilledlig og ideell verden, og det vet jeg utmerket godt at vi ikke gjr. Men for meg er det vanskelig ikke tenke de tankene likevel.

Jeg har mange flere upoplre meninger p lager, s si ifra om dette er noe dere kunne tenke dere som en fast spalte - uavhengig om dere er enige i meningen min eller ikke :-)

RLIG TALT!

Jeg har skrevet mang en gang om at jeg synes det er viktig at barna mine spiser mest hjemmelaget mat. Jeg lager mest hjemmelaget til dem, og det har jeg gjort fra starten av. Jeg er faktisk blitt ganske lreit til lage mat, og det er noe jeg liker gjre for de jeg er glad i. Men! Det betyr p ingen mte at jeg ser ned p de som har lettere for ty til Toro flere ganger i uken, bare fordi jeg selv har tid, mulighet og ork til lage mye hjemmelaget. 

Da barna var yngre, fikk jeg noen ganger drlig samvittighet om jeg serverte dem middagsglass - og snn skal det da virkelig ikke vre! Skjnner at mammapolitiet herjer, men det er da virkelig ikke noe galt i servere middagsglass til barnet ditt om barnet ikke kan spise middagen du skal spise selv, eller om du rett og slett bare ikke orker lage hjemmelaget. Eller om du selv spiser frossenpizza. Eller om barnet ditt elsker barnematglassene.

Jada - hjemmelaget er vel og bra, ideelt sett skulle man vel helst bare spist grnnsaker og hjemmelaget mat hver dag, men for alle er ikke det realistisk  f til - og rlig talt: Det m da vel vre greit. Jeg liker forresten ikke tanken noen foreldre har om at dersom bare de klarer noe, s er det dermed sagt at alle andre klarer det ogs.

N fr jeg sikkert mammapolitiet p nakken, men i dag spiste barna mine ferdigmiddag! For vrig en type ferdigmiddag med grnnsaker, godt med nring og aktren som produserer mltidene lover ogs gi 5 kroner per hver solgte pakke til en veldedig organisasjon. S om jeg ikke fr full score av mammapolitiet i dag, s fr jeg si meg fornyd med et par smpoeng. Haha!

Det er tft nok vre mamma eller bare forelder generelt i 2018 fra fr av - med alle som skal ha noe si noe p alle valg og hver bevegelse en gjr. Jeg tenker at det siste vi trenger er at vi i tillegg begynner dmme hverandre ❤️

TAKKNEMLIG FOR AT JEG FIKK GITT HAN SSKEN

God kveld! N har den eldste skatten min sovet i flere timer allerede, og jeg merker at jeg er helt voldsomt trtt for tiden! Trttere for hver kveld som gr, og jeg m nesten bare sprre: Er det egentlig sosialt akseptert for en 20-ring g og legge seg klokken 19.00 om kvelden? Haha! Tror trttheten er en kombinasjon av sommervret og konstant tropevarme, og det at begge barna er hjemme med meg hver dag n som Leo har ferie fra barnehagen. Han har hatt en mned med ferie n, og det merkes p meg ogs at det krever sitt aktivisere to sm duracell-kaniner mange timer hver dag. Vi har det mye morsomt da, og jeg er glad han skal ha ferie fra barnehagen helt til neste uke!

I dag har Noah sovet hos farmoren sin og det hadde gtt helt strlende. Jeg savner han selvflgelig langt inni hjerterota allerede, men herregud - tenk f noens fulle oppmerksomhet s og si hele dagen. Han m kose seg ihjel! Ikke at jeg ikke gir han tilstrekkelig oppmerksomhet - men her hjemme er han jo pent ndt til dele den med Leo for jeg er jo bare ett menneske. Leo og jeg har derfor vrt alene store deler av dagen, og vi har vrt p lekeplass og ftt slappet av, vi har tegnet og fargelagt mens vi satt p gulvet og spiste kveldsmat. Jeg har satt s pris p dagen vi fikk sammen i dag, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt p hvor glad jeg er for at jeg har ftt gitt han ssken - for det er p dager hvor lillebroren hans ikke er her at jeg innser hvor mye det betyr for han ha et ssken ❤️

6 MNEDER SOM VEGANER

God kveld dere! Hper dere har en fin onsdag s langt. Her har jeg hatt en ordentlig fin dag med litt regn, koselig middag med guttene og masse leking. Ja, og s ble det litt tv-titting p guttene i dag ogs med barnet-tv. Noe jeg har tenkt over i det siste som jeg synes er ekstra morsomt er se igjen barneprogrammer som jeg husker jeg selv s p da jeg var liten - morsomt vre ung mamma, og jo lenger tid det gr siden jeg ble det, jo mer setter jeg pris p fordelene som flger med det ogs.

N tenkte jeg skrive litt om at jeg har vrt veganer i over et halvt r allerede! For noen morsomme og lrerike mneder det har vrt. Fr jeg begynner skrive nsker jeg bare presisere ovenfor mine yngre lesere at man ikke burde kutte ut store matgrupper av kostholdet sitt fr man har nok informasjon til kunne vite at man fr de samme nringsstoffene, vitaminene og mineralene fra andre matkilder. Informasjon er alts nkkelen her, ellers er det supert snakke med en ernringsfysiolog om man nsker endre matvanene sine s radikalt som hva det g over til et plantebasert kosthold faktisk er om man ikke sitter p noen kunnskap om emnet.

Vr kildekritisk om du velger lese deg opp p nett istedenfor, bli veganer er et av de beste valgene jeg har tatt - men jeg har ikke samvittighet til fremsnakke et slikt kosthold uten informere om at det er viktig f seg alle nringsstoffene man trenger - uavhengig av hva man velger spise.

Etter at man utnevner seg som vegetarianer eller veganer, s virker det som at man umiddelbart fr noen ekstra kritiske blikk om hvorvidt man gjr ting riktig eller etter boken. "Har du dundyne? Da kan du ikke kalle deg veganer!" har jeg ftt hre.

Men jo, selvsagt kan man kalle seg veganer selv om man har en dundyne. Jeg kjpte meg den flere r fr jeg ble veganer. Om jeg skal kaste alt jeg har her hjemme som ikke er vegansk som jeg kjpte fr jeg ble veganer, s vil jo det ende opp med bli en enorm belastning p miljet p andre mter - s derfor beholder jeg den (og et par andre ting) til den ikke holder lenger, og kjper meg selvflgelig en dyrevennlig variant neste gang.

Men la oss si at jeg klarer kjpe for eksempel et dyretestet kosmetikkprodukt, da. Ved en feiltakelse. La oss si at jeg finner det ut akkurat for sent til at jeg kan g og bytte den. Betyr det at jeg ikke er veganer lenger?

Selvsagt ikke. Det er menneskelig gjre feil.

Jeg unngr dyreprodukter s langt det lar seg gjre, og spiser ingenting av det veganere ikke spiser. Jeg er ogs blitt overraskende flink til sjekke alle matvarer og produkter. sjekke alle E-stoffene synes jeg var den mest trblete delen i starten - men det har gtt seg til n, og jeg vet hvilke jeg skal unng med hjelp av en app og noen nettsider. Og det kommer jo til et punkt hvor man m velge sine kamper. Men det vre veganer handler p ingen mte om kunne garantere at man alltid er feilfri, men gjre sitt beste ut i fra egne forutsetninger. For eksempel kan jeg ikke garantere for at mobiltelefonen min ikke inneholder animalsk lim - men jeg er fremdeles avhengig av ha en mobiltelefon. Kjtt og meieriprodukter p en annen side, kan jeg fint droppe fordi jeg kan spise andre ting og likevel f i meg de nringstoffene jeg trenger. Det samme med pelsklr, dundyner, ikke-veganske godteri og snacks, dyretestede produkter/kosmetikk og s videre. 

Disse vurderingene og valgene m man selvsagt ta p egenhnd, og jeg er penbart enig i at det er helt feil kalle seg selv for veganer om man for eksempel spiser ost med jevne mellomrom - fordi det blant annet er med p vanne ut et begrep. Spiser man ost med jevne mellomrom er man vegetarianer, og ikke veganer. vre vegetarianer er ogs kjempebra. For samtidig mener jeg at det viktigste ikke ligger i kunne utnevne seg som vegetarianer eller veganer. Men at man gjr noe. Kutter ned p kjttinntak, meieriprodukter, tester ut andre oppskrifter med alternative ingrendienser. Det er s mye godt man kan spise uten at det trenger inneholde dyr eller biprodukter fra dyr! Jeg tror dessverre disse konstant kritiske blikkene skremmer mange fra trre kalle seg vegetarianer eller veganer - eller bare det teste det ut en uke eller et par mltider. Og det synes jeg er s synd!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til si dette, men jeg savner ikke kjtt i det hele tatt. Jeg tenker ikke en gang over kjtt i det hele tatt lenger, det virker bare s unaturlig og fjernt for meg n som det er s lenge siden jeg har spist det. Det fles utrolig godt gjre noe bra hver dag ikke bare for meg selv, men for dyrene og miljet vrt ogs 🌎❤️

NR SKAL HAN F LEVE LITT, DA?

I mars tidligere i r, tok mitt siste forhold slutt. Samlivsbruddet var et faktum, og igjen sto det 2 sm barn som trengte en samvrsavtale som gagnet dem p best mulig mte. Vi som foreldrene deres var ndt til sette alle egne flelser og behov til side, og tenke p de barna vi hadde satt til verden.

Vi sitter rundt bordet og det er forelpig god stemning i lokalene hvor vi skal signere samvrsavtale. Vi er klar til komme med hva vi har sett oss ut som en ideell samvrsavtale, vel, s ideell som den fr blitt i en snn situasjon, og jeg legger den frem. Frst og fremst, jeg er selvstendig nringsdrivende - starter jeg. Pappaen har "vanlig" A4 jobb, og jeg har derfor lettere for legge tilrette for ha barna p hverdagene da dette blir vanskelig for pappaen deres som mtte flytte hjem til foreldre etter samlivsbruddet vrt, jobber hver dag, og ikke har billappen, fortsetter jeg.

Dermed er tanken at jeg skal ha barna p hverdagene, og pappaen ha de mer p helg. For vrig er det ikke snakk om alle helgene i mneden, fortsetter jeg. Jeg tror dette er det lureste nr minstemann akkurat er blitt 1,5 r og for at begge barna fortsatt skal kunne kjenne tryggheten p hvor hjemme er, mens de enda er spass sm - nr det i tillegg n skjer en helomvendig i livene deres nr mamma og pappa ikke bor sammen lenger.

Jeg presiserer at dette ikke er noen varig samvrsavtale, men at vi i dette tilfellet er ndt til ta hensyn til at barna er sm - og avslutter med at jeg tenker at det lureste vi kan gjre er at vi tilrettelegger samvrsavtalen etter hvor gamle barna er etter hvert som rene gr. P den mten vil vi kunne flge barnas behov, for det er klart at et barn p 1,5 r har andre behov enn et barn p 6 r. Vi m flge barna og legge til rette.

Meklingsdama snur seg til pappaen til barna mine: Du er jo en ung mann! 

Nr skal han f leve litt, da? sier hun, fr blikket veksles bort til meg.

Det som fles ut som en hel evighet er bare et yeblikk fr jeg svarer henne:

Vi er da vel ikke samlet her i dag for finne en samvrsavtale som gjr at min ekssamboer eller jeg, for den saks skyld, skal f leve litt? svarer jeg.

Vi er vel her for ordne oss en samvrsavtale som i frste omgang gagner barna vre? Ikke meg, og ikke min eks. Jeg unner han fritid og han er en fantastisk pappa - og han unner meg det samme. Det er ingen sure miner, men det handler faktisk ikke om oss akkurat n.

Og det har vi heldigvis vrt helt enige om hele veien.

Jeg ser bort p far til barna mine og ser at han ogs reagerer p hva som blir sagt. For vre rlig ble jeg sjokkert.

At vi er unge mennesker og dermed ogs har godt av litt fri er det liten tvil om - men vi har da satt to barn til verden. Og det har vi gjort sammen. Jeg mener ikke at man skal kjre seg selv i grfta og aldri kunne f seg en velfortjent pause fra det hektiske smbarnslivet - men er det pausen som skal vre hovedfokuset nr man setter opp samvrsavtale med to sm barn involvert? Jeg mener nei.

Aller mest hadde jeg lyst til sprre henne om nr jeg som ung kvinne eventuelt skulle f "leve litt", om det var s forbanna viktig, om jeg skulle ha barna enda mer p helg i tillegg til hverdagen? Men jeg er dessverre litt for godt oppdratt.

Forventes det virkelig at jeg som mor i 2018 med egen fulltidsjobb, minst like krevende hverdag og tidsklemme - skal ta p meg enda mer fordi ekssamboeren min fortjener "leve litt" simpelthen fordi han er en ung mann?

50-tallet ringte, de ville ha holdningene sine tilbake.

Det snakkes mye om hvor langt vi er kommet med tanke p likestilling, og jeg er enig i at vi er kommet langt. Men kanskje er det nettopp tanken om at vi er i ml, som er grunnen til at disse holdningene dukker opp igjen?

Sprsmlet er hvordan kan barna leve best, ikke nr skal mor eller far f leve litt, da?

DU SER JO GRAVID UT!

Ja vel, noen ganger ser jeg litt gravid ut. Gjr det noe da?

Noen ganger er jeg sliten, og da ser jeg naturligvis sliten ut.

Og et par ganger i ret er jeg opplagt, og da ser jeg opplagt ut ogs.

Men jeg ER selvsagt ikke gravid, bare fordi magen min ser litt gravid ut noen ganger. Haha!

Vr s snill husk p at jeg selvflgelig viser meg fra min beste side p bloggen. Jeg har drlige dager jeg ogs, hvor jeg bde ser og fler meg ganske... sliten- for si det snn. Jeg er bare et menneske jeg ogs, og absolutt ikke noen polert versjon av meg selv 24 timer i dgnet.

Kroppslig er det noe som skjer etter du fr barn - men dette er selvflgelig veldig individuelt. Jeg har vrt superheldig og blant annet ENDELIG ftt former og ikke minst hofter. Men i gjengjeld er det slik for meg at dersom jeg spiser noe, s ser det brtt ut som jeg er 4 mneder p vei. Men er det s nye da? Gjr ikke meg noe at jeg ser gravid ut etter middag og p kvelden etter at jeg har dyttet i meg et par bokser iskrem og noen boller. S lenge jeg ikke faktisk er gravid, s skal jeg da overleve det - og akseptere det faktum at det er enkelte ting som endrer seg etter man har bret frem to barn.

JEG HAR IKKE VRT HELDIG, JEG HAR JOBBET FOR DET

En ting jeg tidvis synes kan vre ganske irriterende - er at mange antar at man bare fr det meste i hendene. Ta bloggen, for eksempel. Denne setningen har jeg hrt veldig mye de siste rene: "Grunnen til lesere og oppmerksomheten rundt bloggen din og at bloggen din ble stor, er jo at du var 16 r og gravid"

Men da er jeg litt nysgjerrig p  vite hvorfor det var akkurat jeg som "lyktes" med bloggen (om jeg kan si det snn) nr det har vrt s ekstremt mange unge, gravide, bloggende jenter som har forskt seg bde fr og etter meg, og ikke "lyktes" p samme mte med bloggene sine? Da jeg gikk gravid frste gangen og blogget, mener jeg bestemt at det var 3 andre som var 16 og gravid og som blogget, og 3-4 som var noe eldre (fra alderen 18-20) hvorfor lyktes ikke de, om det  lykkes i bloggverden utelukkende handler om vre ung og gravid og nysgjerrigheten det skaper?

Selvflgelig har jeg jobbet meg opp. Da jeg flyttet til Larvik bodde jeg i en liten hybelleilighet p 20 kvadratmeter, fr jeg flyttet videre til en litt strre leilighet da vi fikk Leo og jeg satset p bloggen. Og n bor jeg i en leilighet p 120 kvadratmeter, sparer til f kjpt mitt eget hjem til meg selv og barna mine om et par r, og blogger p heltid - det er helt fantastisk ha skapt en egen arbeidsplass. Litt flaks har man kanskje, men det alene ville ikke holdt om man ikke jobbet for det i tillegg.

Jeg kunne kommet med mange eksempler her. Det er for eksempel ganske kjent at mange sliter med g ned i vekt etter et svangerskap - isr om det er snakk om flere svangerskap, og at det for mange er vanskelig g ned "mammakiloene". Det kan jeg absolutt skrive under p, selv om jeg er fullt klar over at det ikke ser snn ut. Etter jeg har ftt barn fr jeg ofte hre:

"Fordelen med f barn ung er jo at man raser ned i vekt igjen, det ser man jo med deg - hehe!"

"Du er heldig som gikk s fort ned igjen!"

Men vet dere hva? Jeg tror ikke jeg har vrt noe mer heldig enn andre friske mennesker. Det gir jo selvflgelig mening at det er enklere for meg g ned i vekt, enn det er for en 40-ring som er nybakt mamma, og det er selvsagt ogs ulike grunner til at det er mange som sliter med g ned i vekt - men jeg har ikke vrt heldig som gikk ned i vekt etter jeg fikk barna. Jeg har jobbet for det. P samme mte som jeg har jobbet for det for f det til med bloggen.

Det provoserer meg litt at noen tenker at jeg bare har ftt det rett i hendene fordi jeg var ung. Det tok mneder med trening og matplan, og om jeg ikke skal g opp igjen i vekt er jeg som de fleste andre ndt til tenke over hva jeg spiser og srge for holde aktivitetsnivet mitt oppe hver dag.

Jeg skriver p ingen mte dette for f ros, men fordi jeg har sett meg litt lei p at noen tenker at man bare er heldig og seiler gjennom livet. De fleste gjr jo selvflgelig ikke det.

Jeg er kanskje fortsatt ung og jeg har kanskje ikke levd s voldsomt lenge. Men er det en ting jeg har lrt, s er det at det er ytterst f ting her i livet som kommer helt av seg selv. 

DET SOM VIRKELIG BETYR NOE

Hei alle sammen, og riktig god kveld ♥

I dag har vi vrt ute i solen, og i tillegg ftt shoppet litt sommerklr til guttene som jeg tenkte vise dere i et eget blogginnlegg. Jeg forundres fremdeles over at det selges s utrolig mye mer og generelt er s ekstremt mye strre utvalg til jenter enn det er til gutter nr det kommer til klr alts. Da tenker jeg ikke p hrspenner, hodeplagg eller smykker - men generelt utvalg av klr. Det er faktisk noe jeg har lagt merke til helt siden Leo var baby - og det er litt irriterende. Men jeg har skjnt at det bare er noe jeg m infinne meg med. Dessuten er jeg s kresen p hva slags klr jeg synes er fine til barna ogs - aller helst skulle jeg ha designet barneklr selv, men det fr bli en drm enn s lenge 🙈

Jeg tok ogs med meg barna til en lekepark hvor vi tilbrakte en del tid i dag, og s var vi selvflgelig litt i hagen ogs. Nr vi frst har en spass romslig hage s fr vi se til utnytte det. Jeg tar alltid med meg litt frukt, vann/juice og litt enkel mat til barna nr vi drar ut - eller s drar vi innom matbutikken p veien og handler litt. Det synes jeg er s koselig gjre (til tross for at det egentlig er tidenes sjansespill dra med seg begge to p butikken) 

Jeg har ftt stresset litt ned og tatt ting i mitt tempo i dag, selv om vi har endt opp med ha en ganske innholdsrik dag. Jeg har som dere sikkert har skjnt hatt en kjip periode den siste tiden, og snn er det jo bare noen ganger. Akkurat det ha det kjipt fr det meg til  begynne  tenke tilbake til da jeg var yngre da jeg trodde at "alt blir bra bare jeg har penger" eller "alt blir bra bare jeg fr en fin kropp" men noen r senere hvor jeg sitter med bde en kropp jeg er fornyd med og nok penger, s innser jeg at det ikke utgjr noen ting med tanke p hvordan jeg har det i det hele tatt. Men jeg forstr at det er enkelt tenke snn nr man er ganske ung - fordi man gjerne vil ha en quick fix til f det bra, nr man ikke har det s bra.

Det som virkelig betyr noe er jo ha mennesker rundt deg som gjr deg glad. Jeg hper denne sommeren blir fin selv om den nok blir veldig annerledes fra de siste somrene i livet mitt - og selv om jeg n er alenemamma og livet er ganske stressende i perioder.

Ha en fin lrdag videre, s snakkes vi igjen!

JEG HUSKER DET ENDA

Jeg husker det enda.

Hvordan jeg kikket ned p den snart 3 mneder gamle lille snnen min som l ved siden av meg i sengen og sov den morgenen. Hvordan jeg bare kunne ligge og se p han i evigheter. Stryke p, og holde han i hnden.

Og hvordan det snudde helt og jeg ble sittende og grte i flere timer bare av ha sjekket Facebook den samme morgenen.

For et annet sted i Norge hadde en snart 3 mneder gammel baby mistet livet av krybbedd. En flott mamma i termingruppen min hadde mistet barnet sitt. Hun hadde hadde hatt samme termindato med sin baby, som jeg hadde med min lille Leo.

Jeg har med hnden p hjertet aldri blitt s knust av noen andres tap noen gang.

Jeg tenker p det enda.

Hvordan det er rent tilfeldig hvem som rammes, hvordan man aldri fr helgardert seg. Og verst som er - hvordan det like gjerne kunne vrt min Leo.

Hvor skjrt livet er.

Jeg husker enda hvordan jeg l vken hele natten etter og holdt rundt hnden til babyen min, livredd for at det var en liten sjanse for at det kunne skje han ogs.

Men det jeg husker best, er hvordan jeg etter den dagen alltid klemmer barna mine ekstra godt fr de skal sove. For jeg vet at et eller annet sted der ute, akkurat n, s er det noen som ikke fr den muligheten igjen. 💔

JEG HAR BESTEMT MEG..

Reklame

Hei alle sammen! Takk for responsen p sist blogginnlegg - jeg leser alle kommentarene deres og prver ta til meg alt det fornutige jeg kan. En ekstra stor takk til alle som tross kritiske kommentarer klarer  ha en hyggelig tone - det er spesielt hyggelig se merker jeg. Jeg hper dere forstr at det er helt umulig for meg tilfredsstille absolutt alle nr det er s mange tusen av leserne mine som har sin unike mening, men jeg kommer absolutt til eksponere barna i mye mindre grad fremover p bloggen. Det er det som fles mest riktig n - som jeg ser mange av dere ogs er enige med meg om.

Over til overskriften! N har jeg bestemt meg hvor jeg skal p ferie til hsten, og det blir Italia! Jeg har funnet et sted som jeg bare fler at jeg rett og slett ikke kan g glipp av - omrdet heter Amalfikysten og stedet blir mest sannsynlig Positano - eller i hvert fall deromkring. Jeg drar mest sannsynlig i august og SOM jeg ser frem til det!

Jeg husker s godt p denne tiden i fjor, da var det akkurat like fint og varmt her i Larvik som n! Noah krp etter Leo som lpte siden han ikke hadde lrt seg g, og de lekte mens vi grillet ute i hagen. Nr det ble som varmest tok vi frem det oppblsbare badekaret deres ogs (som forresten er utrolig kjekt ha p sommeren nr de blir veldig varmt for de sm. Jeg pleide bade barna i litt kjligere vann inne i stuen vr eller ute i skyggen nr de har vrt som varmest de to siste somrene, og begge barna har elsket det 🐳 Fordelen med oppblstbart er jo at man kan ha det med seg om man drar p stranden eller til utlandet.

Her ser dere forresten litt av hotellet jeg har sett meg ut! Hva tenker dere? Uten de to sm tullingene mine som lper rundt som gale her hjemme blir det i hvert fall tid til at jeg fr en skikkelig ferie der nede, sammen med masse tid til og f blogget masse. Innen den tid skal jeg selvflgelig ogs srge for at jeg fr mye tid til bloggen n til sommeren fr jeg reiser! Det er jo heldigvis nok av ting som skjer fremover.

Jeg har ellers brukt dagen min p rydde leiligheten min, noe det virkelig var behov for n. Pluss at jeg har irritert meg litt over at jeg ikke har ftt meg vaskehjelp enda - som dere vet er jeg ganske treg til  f ting gjort, men jeg satser p at jeg har ftt ordnet det innen sommeren er i gang for alvor. Jeg har en helt merkelig flelse av at det er fredag i dag siden det har vrt fridag for de fleste - derfor synes jeg det er s herlig tenke p at det er fredag i morgen "ogs". Haha! Ha en fin kveld videre, dere ❤️

SINGELLIVET

God dag ❤️ N har jeg vrt singel i godt over en mned, og siden jeg har ftt flere sprsml den siste mneden om jeg kan skrive et innlegg med fordelene jeg ser med vre singel, s tenkte jeg gjre det n.

🛌🏼 Jeg fr hele dobbeltsengen for meg selv! Med mindre Leo kryper opp i sengen min i lpet av natten, da.

🎥 Jeg bestemmer selv hva jeg vil se p, og slipper ta hensyn til om noen ikke liker forslaget mitt til film eller serie p Netflix. Haha! 

👩 Man blir mer selvstendig. Jeg fler at jeg har vrt selvstendig i flere r allerede, men n topper det seg jo veldig i og med at jeg m gjre absolutt alt selv - ogs alt av oppgaver og ting som m gjres som jeg har delt med noen tidligere.

🌮 Man kan spise akkurat hva man vil, nr man vil - uten ta hensyn til om en eventuell partner liker maten eller ikke. At man slipper ta hensyn er jo en gjenganger egentlig! Vil jeg ha taco 5 dager i uken og spise en btte med is alene i ny og ne, s gjr jeg det og det er faktisk ganske deilig. Og nr jeg frst er i gang med snakke om mat, s blir matbudsjettet ogs betydelig mindre siden det er billigere og bare kjpe mat til seg selv enn til to.

🌇 N har jeg jo uansett mye ansvar selv om jeg ikke har en kjreste lenger og kan jo derfor ikke gjre akkurat som jeg vil, men at jeg er singel gjr ogs at jeg fr litt mer tid til venner og familie, reising og andre egne interesser fordi barna er hos pappaen sin noen dager.

🏠 Jeg kan innrede leiligheten akkurat som jeg selv vil. N har jeg tenkt til kvitte meg med i hvert fall spisestuen vr i lpet av de neste mnedene, jeg skjnner ikke hva jeg tenkte p nr jeg kjpte HVITE spisestuestoler..? Alts, med sm barn er det jo oppskriften p katastrofe. Og et bord som er i tre og helt umulig rengjre etter barna.. Sofaen min er jeg ogs litt usikker p fordi barna har klart delegge noe p den. Og den er ikke s ren etter alt barna har slt p den for si det snn, men det kan jo sikkert renses. Jeg har ingen bruk og kast mentalitet, men det frister voldsomt med ny sofa ogs. Og s skal jeg f begynt kjpe mbler til barnerommet til barna - det prosjektet ble jo som dere sikkert skjnte satt p pause p grunn av samlivsbruddet. Men det beste av alt: N kan jeg velge selv akkurat hvordan jeg vil at hjemmet mitt skal se ut.

💸 Billigere strmregning, og mer penger til overs generelt

JEG HATER DET..

Hei dere! Hper dere har hatt en fin mandag hittil. Jeg er klar over at det egentlig er ganske privat dele slike bilder som hva jeg deler i dette innlegget, men samtidig er det bare et arr. Jeg har forresten ftt vite at det er mulig jeg "bare" kan f ett barn til i fremtiden p grunn av hvordan arret mitt er p innsiden, og det er ikke s veldig gy.. Ikke fordi jeg tenker noe over flere barn n, for det gjr jeg p ingen mte (!) fler jeg alltid m understreke det, ellers hagler kritikken. Men i fremtiden kan det selvflgelig hende at jeg mter noen, og jeg kan ikke lyve og si at jeg ikke nsker meg flere barn i lpet av livet mitt. Uten at det betyr at det skal skje fr tiden er inne for det.

Jeg liker ikke arret mitt for hvordan det ser ut - for jeg skulle selvsagt helst vrt foruten det. Noen ganger synes jeg det er litt sprtt tenke p at arrene kommer til vre der til jeg dr. Samtidig er det noe jeg har akseptert. Det er for vrig heller ikke voldsomt synlig, og synes ikke om jeg for eksempel gr i bikini siden det er like under trusekanten.

Men jeg hater det fordi det fortsatt kan gjre vondt nr jeg reiser meg for fort, nr jeg snur meg om natten, nr jeg skumper litt borti noe eller barna leker litt voldsomt med meg og treffer det. Jeg hater at det gjr vondt etter at jeg har trent og at vre stl i magen fles 1000 ganger verre enn da jeg ikke hadde noen arr. Jeg hater at jeg alltid m vre litt ekstra forsiktig. Og nei, det er ikke noe galt med arret selv om det kan vre ubehagelig og vondt i overnevnte situasjoner - jeg har ftt beskjed om at det muligens alltid vil vre snn og at det ikke er noe jeg kan gjre, annet enn nettopp vre forsiktig. Det er irriterende tenke p, men det er ikke s mye gjre med det. Jeg skriver ikke dette for klage, men for vise at det finnes en stor ulempe med ta keisersnitt - og det gjelder selvflgelig med flere ting enn hva jeg har opplevd - det kan jo ogs vre individuelt hva man opplever som en ulempe.

Men om det er prisen jeg mtte betale for f barna mine, s er det selvflgelig verdt det ❤️

DETTE SKAL JEG I SOMMER!

Hei dere, hper dere har en fin fredag! Jeg har akkurat jobbet meg gjennom et tonn med ting jeg skulle ha gjort i dag, og halvparten str fortsatt igjen. Haha, snn kan det g. I dag har jeg og barna vrt ute og spist litt is! Det var s herlig nr det enda var en del sol ute, og barna blir s overlykkelige selv for en liten saftis. Det viktigste barna har lrt meg tror jeg er glede meg over den minste, lille fine ting.

{

Angende is og sol - i dag tenkte jeg og fortelle dere om mine planer til sommeren!

- Jobbe mer med bloggen. Jeg skal ikke akkurat legge skjul p at jeg nsker levere bedre innhold her hver dag, snn generelt sett tror jeg alltid det er lurt at man alltid vil forbedre seg i denne bransjen - men kanskje spesielt n som jeg har hatt et par tffe mneder som dere vet om. Jeg har s mye strre glede av bloggen enn dere kan tenke dere og gleder meg til det blir ordentlig synlig igjen nr man klikker seg inn her 💻

- Tur til utlandet - men hvor? Og med begge barna? Jeg har lyst til dra til Maldivene, men det er en fryktelig lang flytur for to sm barn. Med begge barna p tur blir det mer sirkus enn ferie for si det snn. Haha! Samtidig hadde det kanskje vrt mulig for meg f til en sydentur med barn, og en uten? Er det egoistisk dra p ferie helt alene nr jeg er smbarnsmamma? Jeg tenker jo frst og fremst p barna, og tror ogs at de ville ftt stor glede av en ferietur til sommeren. Ferie blir det hvert fall, og jeg kan nesten ikke vente 🐚👙

Processed with VSCO with a5 preset

- Dra til New York. Jeg har S lyst til dra beske et familiemedlem jeg har som bor i New York - jeg skulle faktisk egentlig dra helt i starten av mars, men det lot seg ikke gjre p davrende tidspunkt. Jeg hper jeg fr det til litt fr sommeren ogs faktisk. Hun er ogs veganer i likhet med meg s vi har alltid mye diskutere. Kjempegy 🌱💚

- Trene og spise god mat. Jeg tenker forresten vise dere litt hvordan jeg trener med barna fr den tid, men til sommeren skal jeg fortsette trene s mye jeg kan og spise god mat ute p kveldene p bryggen. Det er noe av det beste jeg vet med sommeren 🍉🍟🏃‍♀️

Processed with VSCO with a5 preset

- Festival. Jeg skal p min aller frste festival til sommeren i Stavern, og det gleder jeg meg overraskende mye til. Jeg er ikke akkurat vant til den slags, jeg kunne jo ha dratt i fjor men jeg hadde mer lyst til tilbringe tid med barna og husker fortsatt at jeg hrte musikken fra hagen vr p kvelden. Det var fine tider, gleder meg til hre det fra litt nrmere avstand enn hagen vr i r da 🎶

- Fokusere p meg selv. Jeg er fortsatt 19 r gammel, men fyller 20 r i starten av juni 🎂 En ting er at jeg begynner bli gammel, men jeg skal fokusere mer p meg selv n som jeg ogs har den muligheten at jeg kan prioritere meg selv i strre grad enn tidligere. Ha mer tid med venninner, gjre flere ting for min egen del, og bare vre 19/20 r.

- Ta masse bilder 📷 Bde av barna og alt annet. Det er faktisk helt fantastisk vre blogger p sommeren med tanke p mengden bilder man er ndt til ta. Dessuten varer lyset mye lengre, og er generelt mye finere.

God helg, alle sammen! Vi snakkes i morgen ❤️

BLOGGERE OG PLASTISKE OPERASJONER

Det har herjet en vill diskusjon i bloggnorge den siste uken - jeg skriver ikke dette blogginnlegget for ta noens parti, men fordi jeg fler at det er mye som ikke blir sagt nr det snakkes om bloggere og plastiske operasjoner.

Det er uten tvil slik at bloggere s vel som offentlige personer har et visst ansvar for hva de velger fronte. Det er lett tenke at man ikke burde lese blogger dersom man er lettpvirkelig. Men sannheten er at man ikke en gang trenger vre det. Alle pvirkes vi av omstendighetene vre og samfunnet rundt oss, i strre eller mindre grad. Det kalles vre menneskelig. Sdan er nok ogs bloggere, spesielt de som gjennomfrer flere plastiske operasjoner, et godt eksempel p nettopp dette. Man pvirkes. Ikke bare dere som leser blogger pvirkes - men det er klart at det er uheldig at plastiske operasjoner i noen tilfeller fremstilles som lsningen dersom man har drlig selvtillit.

Spesielt et eksempel jeg husker fra en annen blogger selv, illustrerer dette godt (uten at det betyr at jeg blander person og sak) Bloggeren gikk ut og sa at operasjonene vedkommende hadde tatt ikke hadde hjulpet det spor. Deretter foretok vedkommende en ny operasjon kort tid etter denne uttalelsen. Slike tilfeller er jo ikke helt heldig spr du meg - for til tross for at det ikke ndvendigvis er snn at det faktisk hjalp fortsette med operere seg, s gir det unektelig et bilde av at det hjalp - og det vil nok kanskje vre uheldig for yngre lesere som naturligvis vil vre mer usikre og lettere pvirkelige. skylde p foreldrene som lar barna sine leser blogger og dermed ogs potensielle ofre for bli pvirket av innholdet blir ogs for dumt for meg, man kan ikke fraskrive seg alt ansvar og s lukke dren forsiktig bak seg.

Jeg dmmer ikke vedkommende for den uheldige uttalelsen, for jeg prver alltid tenke at jeg ikke skal dmme noen fr jeg har gtt i deres sko: men jeg synes det var et viktig eksempel trekke frem.

Nr det er sagt synes jeg generelt det blir lagt lite vekt p hva jeg nevnte innledningsvis: At vi bloggere pvirkes ogs. Jeg lurer p hvor mange kommentarer jeg har ftt angende mitt eget utseende siden jeg startet blogge. Har det pvirket meg? Selvflgelig har det. Jeg tror det er p tide innse at plastiske operasjoner er kommet for bli - enten vi liker det eller ikke, og da m vi faktisk forholde oss til det p den sunneste mten vi kan. 

Hva er det riktige gjre for meg som blogger om jeg skal gjennomfre en slik operasjon? Om jeg ikke sier noe, s er det bare et tidssprsml fr spekulasjonene dukker opp - og ikke minst s fremstiller man ogs noe som er falskt som noe ekte - og er dermed ogs med p bidra til et urealistisk kroppsideal.

Sier man noe om hva man har operert, s er man med p normalisere disse inngrepene og bidrar til kt interesse rundt det og muligens ogs til at andre flger ditt eksempel ved operere.

Sistnevnte blir naturligvis lagt srlig vekt p om man har mange unge lesere - men p samme tid synes jeg ikke vi skal undervurdere unge mennesker og deres evne til tenke kritisk.

Dessuten synes jeg ogs at plastiske operasjoner-diskusjonen har en tendens til vre litt enten/eller. Enten opererer man flere kroppsdeler, er et drlig forbilde og burde vite at operasjoner ikke er lsningen p drlig selvtillit. Eller s er man naturlig, et godt forbilde og vet at operasjoner ikke er lsningen. Jeg tror det finnes flere nyanser.

Jeg mener ikke at man skal lpe ned drene p Fornebuklinikken, men om du har komplekser med nesen din som du har slitt med hele livet, s mener jeg at ingen har rett til og indirekte fortelle deg at du ikke er verdig et liv i en kropp du fler deg komfortabel i.

IKKE S LITEN LENGER

Jeg vkner av Fredrik og hans alarm som gr av p mobilen hans mens han allerede har hoppet ut av sengen klar til kle p seg til jobb. P vei ut av soveromsdrene vre svinger han rundt sengen etter ha kledd p seg for gi meg en hadeklem, og s sier jeg i halvsvne med tidenes trtteste stemme at han m ha en fin dag p jobb, og han ler litt av meg mens jeg ligger og ynker meg fordi jeg er s trtt og fordi han vet s altfor godt hvilket b-menneske jeg er. Og s forsvinner han ut av soveromsdren vr.

Brtt kommer Fredrik tilbake, og han har med seg Leo som ikke skulle i barnehagen akkurat denne dagen. Noah ligger og sover i sin egen seng, s Fredrik brer Leo inn p soverommet vrt og legger han ned p hans side av sengen, fr han brer dynen hans over han - og s forsvinner han for godt ut av dren p vei til jobb.

N vet jeg at det er like fr barna og jeg vanligvis str opp, men akkurat denne tidlige morgenen ville jeg drye det litt. For som oftest er Leo lys vken (og blid som en sol!) nr Fredrik kommer inn for hente ham p rommet hans om morgenen, men denne morgenen var han enda inne i drmmeverden. Vi hadde uansett litt ekstra tid til overs, s jeg satte p alarm p mobilen, slik at vi kunne ligge og sove i omtrent tyve minutter i sengen vr som alltid er ekstra god om morgenen.

Bare Leo og jeg. Det er ikke ofte vi ligger og drar oss p morgenen, men herlighet s deilig det kan vre en gang i blant. Vanligvis er det jo minstemann som fr plassen i sengen nr Fredrik drar p jobb og Leo i barnehagen. De lille, f, men s viktige yeblikkene som jeg fr med Leo betyr s himla mye.

Etter omtrentlige 15 minutter vkner jeg av det aller beste jeg kan vkne til. En "liten" Leo som kryper seg lenger og lenger vekk fra Fredrik sin side av sengen hvor han egentlig ligger, og nrmere og nrmere meg. Han kryper helt bort til meg, fr han legger seg tett inntil meg med ynene fortsatt lukket. Beina hans er ikke s sm som de en gang var. Ikke hendene hans heller. Jeg ser p ham. Kan bare ligge kikke p han i evigheter med hret til alle kanter.

Jeg skrudde av alarmen p mobilen min. Og s ble vi liggende. Bare Leo og jeg. Men jeg l vken hele tiden denne morgenen. For noen ganger fles det litt ut som om at hvis jeg lukker ynene bare litt for lenge, s vokser han fra meg.

2 MNEDER SOM VEGANER

God kveld alle sammen!

Jeg har lagt om livsstilen min den siste to mnedene, og jeg lovde dere skrive litt mer om akkurat det. Jeg spiser utelukkende mat som er vegansk, og jeg savner ikke en gang animalske produkter. Utrolig? Ja. Jeg, som det cheeseburger-elskede mennesket jeg husker jeg var, bestemte meg p dagen tidlig i januar i r, for at N tester jeg ut en uke som veganer. Jeg s bare fordeler med det uansett - f i meg mer grnnsaker (som jeg har hatt s mye drlig samvittighet for at jeg har hatt vanskelig for i hverdagen tidligere) Jeg ser dokumentarer. Jeg leser, oppsker fakta, finner sikre kilder, tilegner meg kunnskap om matproduksjonsindustrien, om dyrevelferd, om miljutfordringer som har med matindustrien gjre. Og s ser vi hvor lenge jeg klarer holde ut. Hva har jeg tape? Fr trodde jeg ikke en gang at jeg kunne leve uten animalske matprodukter. 

Jeg er ikke en av de som ber folk skamme seg for spise kjtt eller drikke melk, eller som hele tiden ppeker at jeg spiser vegansk og knapt snakker om noe annet - jeg er egentlig ganske tilbakeholden nr det kommer til snakke om dette temaet med andre. Og jeg blir voldsomt irritert nr jeg ser veganere som kritiserer istedenfor applaudere de som gjr noe. Mtte det vre kjttfri mandag, kutte ned kjtt-inntaket generelt, vegansk uke, eller rett og slett bare teste ut produkter p markedet som er vegetariske eller veganske. Det er bra. Og det er sant at ingen kan gjre alt, men at alle kan gjre noe.

Jeg har n gtt 2 mneder som veganer, og jeg kjenner at dette er riktig for meg. Jeg hadde aldri trodd i min villeste fantasi at jeg kom til g over til ikke spise verken melk, egg, kjtt, fisk eller kylling - ei heller noe annet av det som stammer fra dyr. Men jeg er veldig glad for at jeg prvde, for om ikke ville jeg aldri visst det jeg vet n, og hatt den kunnskapen jeg har n.

Som jeg har fortalt dere tidligere, s var det vanskelig i starten fordi alt var nytt for meg. Fr trodde jeg ogs at det var veldig begrenset hva jeg kunne lage av mat, og at det ville bli et veldig ensidig kosthold. Jeg tror helt rlig mye av det var grunnet lite kunnskap om emnet, noe som kanskje ikke er s rart. Jeg har tross alt spist kjtt og drukket melk store deler av livet mitt, og siden dette er en spass stor del av matkulturen vr - s er det kanskje vanskeligere stille sprsml omkring det?

Kanskje ville jeg ende opp med mye vitaminmangler og ikke f i meg nok protein om jeg ble veganer? Etter ha gjort en del (les: mye!) research, fant jeg ut at det overhode ikke er tilfelle om man (i likhet med hva man m uansett hva man spiser og ikke spiser) er flink til ha et variert kosthold. Jeg m for vrig ta b12 tilskudd, men jeg har slitt s mye med b12 mangel da jeg spiste bde kjtt og annet s og si hver dag - s det er ikke noe banebrytende nytt for min del.

Mange har spurt meg: Hvorfor ble du veganer? Jeg ble veganer av hensyn til miljet og dyrene. Enkelt og greit. Det er bare et stort pluss at det vre veganer "tvinger" meg til gjre bedre og sunnere valg i matveien. Da jeg hadde lest meg opp spass mye, sett s mange dokumentarer (som jeg s med et kritisk blikk og sjekket fakta i etterkant) og satt med s mye kunnskap som et resultat av all informasjonen jeg hadde ftt gjennom s mange ulike runder med research, s var det ikke noen vei tilbake for meg.

"Men blir du virkelig mett p vegansk mat?" Ja, absolutt. Jeg sitter ikke akkurat hjemme og drvtygger spinat hele dagen, for si det snn. Haha! Jeg spiser s mye forskjellig! Mange gode pastaretter, pizza, burger, gryter, taco og supper. Det er s mange gode erstatningsprodukter p markedet til dags ikke bare for melk og melkeprodukter, men for kjtt og kylling ogs. Og om dere ikke har smakt soya-sjokolademelk (som er vegansk), s burde dere smake den. Samboeren min, som for vrig fortsatt spiser alt av anmialske produkter, mener i likhet med meg at det er den beste sjokolademelken av alle p markedet. Nam!

"Savner du ikke enkelte matvarer?"  Egentlig ikke. Det er en vanesak, tror jeg.

"Fr du i deg nok proteiner, da?" Med et normalt, variert kosthold, tror jeg det er vanskelig ikke f i seg nok proteiner. Vanlige voksne menn skal ha i seg mellom 55 og 60 gram proteiner per dag, vanlige kvinner 40-50 gram og ca 70 gram om du er gravid eller ammer. Selvflgelig mer om man trener masse, men igjen - med et variert kosthold og at man ikke minst spiser nok - s lser det seg helt fint. Det er masse proteiner i kjtt-erstatninger som for det meste blir laget av soya - samt bnner og linser. (Jeg vet at linser kan hres dritkjipt ut, det tenkte jeg fr jeg smakte det for frste gang i januar i r. N spiser jeg det p lrdagskvelden liksom. Haha!)

Om dere skulle ha noen flere sprsml som har med dette gjre, s svarer jeg gjerne i kommentarfeltet om dere lurer p noe. Jeg kan med hnden p hjertet si at jeg sjeldent har flt meg bedre enn hva jeg har gjort etter jeg ble veganer ♥

HVA ER DET SOM SKJER MED VERDEN?

Nr jeg frst s dette bildet s klarte jeg ikke annet enn le - for det er unektelig litt komisk. Men da jeg sluttet le synes jeg det var mer sjokkerende, for dette er jo egentlig helt p tryne?! Finnes det virkelig mennesker der ute som sminker babyen sin?.. Det er egentlig flere r siden jeg fant dette bildet for frste gang, og nr jeg i dag fant det igjen mtte jeg bare dele det med dere. Jeg hper dette er en eller annen skikkelig drlig spk! Hva er det som skjer med verden?

Men uavhengig av det: Hva tenker dere om sminke babyer? Hva med hull i rene? La babyer vre babyer tenker jeg. Selv om kropps- og utseendefikseringen har tatt helt av blant ungdommer, tenringer og n til og med yngre barn, kan vi vel la de stakkars sm babyene f lov til slippe g med ptegna bryn og og hull i rene? Grss.

GLEDESTRER 😭

N synes dere sikkert at jeg er litt dobbeltmoralsk, men helt siden jeg startet bloggen har jeg prvd vre obs p spesielt en ting: Det  lage rom for at andre skal f skryte av barna sine. Jeg skriver selvflgelig ikke denne bloggen for at andre skal skryte av barna sine da, og det er kanskje nettopp fordi jeg har hatt en tendens til skryte veldig mye av mine at jeg kanskje mistenkte litt at dere kom til synes at jeg er dobbeltmoralsk n. Men nettopp fordi jeg alltid vil ha rom for andres skryt i kommentarfeltene mine og nr jeg snakker med leserne mine p meldinger eller andre steder - og at det selvsagt ikke bare skal handle om meg og mine.

Det jeg mener er at man forteller noen om hva babyen eller barnet ditt har lrt seg. Nr man som mamma er stolt og kjenner seg s spent p barnet sitt sine vegne, som for eksempel endelig har lrt seg st p egenhnd som 7 mneder gammel. Og s er det noen andre som bare raskt m ppeke at deres barn sto allerede da de var 5 mneder gamle - det er den personen jeg virkelig ikke vil vre.

Alle barn fortjener skryt, og jeg tviler sterkt p at man er noe mindre stolt av barnet sitt om det lrte seg st da det var 5 eller 12 mneder gammel. For den enorme kjrligheten man fr for sitt barn, og stolthetsflelsen man sitter p nr de klarer noe nytt, sier et nytt ord, eller lrer nye ting - den avhenger ikke av hvor tidlig eller sent ute de er i utviklingen. Den er alltid der, og det br den ogs vre. 

Jeg har kjent litt p flelsen av at Noah ikke har snakket og sagt like mange ord som jevnaldrende barn. Han forstr utrolig mye av det jeg sier til han, men han snakker ikke som en foss - det gjr han virkelig ikke. Og nr jeg ser rundt meg og spesielt p sosiale medier hvor mye andre sm barn kan og lrer seg, og ikke minst hvor fort det skjer - s begynner jeg g i meg selv. Snakker jeg nok rundt han? Leser jeg nok for han? Burde jeg synge mer for han, leke mer med bokstaver og ord? Men jeg innser jo at det slett ikke er jeg som har gjort noe galt men at siden barn er ulike, s utvikler de seg ogs i ulike tempo. S lenge han fortsetter vre den fornyde, lykkelige gutten jeg kjenner han som, s gjr det ikke noe. Han m lre og utvikle seg i sitt tempo - alt til sin tid.

Men jeg m innrmme at jeg nesten kjente noen gledestrer trenge seg p tidligere i dag, da jeg serverte han lunsj og svaret jeg plutselig fikk var "Tusen takk"💘

ALT HANDLER IKKE OM FREDRIK

God ettermiddag alle sammen! N har jeg akkurat klikket hjem et par plagg til barna, og et par vrsko til dem hver. Spass gira ble jeg faktisk p vren etter grsdagen og grsdagens blogginnlegg som jeg valgte kalle Jeg har lyst til flytte - det var ikke akkurat mange som reagerte p den overskriften alts, og uavhengig av det setter jeg det s ekstremt hyt nr lesere som vil si ifra om at de synes en overskrift blir litt clickbait, sier i fra p en saklig og hflig mte. Da blir jeg rett og slett glad langt inni sjela. Haha, men fra spk til alvor: De to periodene jeg har vrt pen om at vi har hatt en vanskelig periode med tanke p kjresteforholdet her p bloggen, s har jeg desidert ftt flest kommentarer angende "clickbait" selv om overskriftene mine egentlig ikke er noe annerledes enn hva de er nr jeg ikke har fortalt dere at vi sliter.

Det jeg prver si er at jeg tror det er noen av leserne mine som kanskje sitter med en forventning om at nesten enhver overskrift jeg skriver er starten et blogginnlegg hvor jeg skal si noe om forholdet vrt, siden ting er som de er og jeg er pen om det - og det kanskje da er enklere tenke at en tittel er clickbait? Jeg vet ikke, jeg tenker egentlig bare litt hyt n. Jeg tar absolutt selvkritikk de gangene jeg bruker overskrifter som kommer i den kategorien, men det er virkelig sjeldent jeg med intensjon prver  lage slike overskrifter. Jeg prver bruke overskrifter som tiltrekker oppmerksomhet og som "fenger" om jeg kan si det snn, uten at den er misvisende nr det kommer til innholdet i blogginnlegget. Det er en hrfin balanse, men stort sett fler jeg at jeg mestrer det.

Det jeg prver si er at alt jeg skriver og alle overskrifter dere ser fra bloggen min - handler ikke om alltid om Fredrik eller vrt forhold. Selv om jeg absolutt ser i etterpklokskapens lys at mange kan tenke det nr det gjelder et par av overskriftene mine den siste mneden. Jeg hper dere ogs kan forst at det blir ganske vanskelig for meg skrive overskrifter som ikke p noen som helst mte kan kategoriseres som clickbait - om jeg alltid skal ta utgangspunkt i at mange av dere tror overskriften handler om Fredrik, meg eller oss. N har jeg jo i tillegg skrevet at jeg ikke nsker skrive like mye om hvordan vi har det som jeg har gjort tidligere, og det str jeg ved.

Jeg fler p drlig samvittghet selv nr jeg fr slike kommentarer - for jeg vil jo ikke at dere skal fle at overskriftene mine er helt misledende. Det er jo ikke det jeg vil, selv om jeg nsker at de skal fenge og at dere skal f lyst til klikke dere inn! Jeg skal bli flinkere til tenke meg om nr det kommer til overskriftene mine fremover, og om de kan mistolkes.

Jeg hper dere fr en veldig fin mandagskveld videre ♥

ET VANSKELIG VALG

Hei dere! I dag har jeg tatt et vanskelig valg ♥ Jeg har skt barnehageplass til Noah, og jeg sitter med en rar flelse i hele kroppen. Den lille omsorgsfulle mammadalten min skal til hsten g i barnehage sammen med storebroren sin og mange andre barn. Det er litt skrekkblandet fryd merker jeg! Men veldig godt for meg vite at Leo vil vre der og passe p, slik han alltid gjr med lillebroren sin.

Men det er ikke det vanskelige med dette valget - jeg visste jo at jeg mtte ske plass til han n til hsten. Men i utgangspunktet skulle begge barna bli flyttet over i en veldig stor barnehage, siden den barnehagen Leo gr i n uansett skal legges ned, og sls sammen med flere andre barnehager et annet sted her i Larvik. Men s fikk jeg litt betenkeligheter rundt det, og flte ikke helt at den store barnehagen var riktig likevel. S da gikk jeg etter mageflelsen, og vi har n skt ny barnehage for begge barna. Den blir ogs mye nrmere hjemmet vrt her i Larvik!

N skal det sies at vi skte p en ganske populr barnehage, s mulighetene er absolutt tilstede for at begge barna begynner i barnehagen vi hadde bestemt oss for i utgangspunktet - den store barnehagen som egentlig var planen. Leo begynner alts uansett i ny barnehage i april, mtte det vre den som var tiltenkt fra starten av, eller om det blir den jeg skte barna inn p n - gjenstr se. Jeg synes som sagt det var vanskelig ta den beslutningen med ske p en annen barnehage, men er det noe jeg har lrt s er det at man m flge mageflelsen. Spesielt som mamma! Noah begynner i barnehagen i august/september - litt ettersom nr jeg begynner p skolen, og litt ettersom nr Fredrik fr tatt ut ferieuke fra jobben for gi Noah en litt mykere start p den nye tilvrelsen. Akkurat den biten er ganske viktig for meg.

Jeg skal allerede i vr ha et mte med en rdgiver p den skolen jeg skal starte p til hsten, for finne den beste lsningen for meg med tanke p hvordan vi gjr det dette skoleret. Jeg vet allerede at jeg trenger f skolen litt tilrettelagt nr jeg har to barn, spesielt med tanke p fravrsgrensa som jeg ser for meg at kan bli et problem. Barn kan bli syke akutt og m hjem fra barnehagen, planleggingsdager, sykedager (som jeg ser for meg at det kan bli mange av bde for meg og for minstemann frste ret han er i barnehage) evnt viktige mter med jobben min som jeg m p. Fredrik har en jobb og kan heller ikke ta hele biten med Noah alene, s jeg hper virkelig at skolen ogs kan ta hensyn til at jeg er mamma, men at jeg selvflgelig er helt klar p prioritere skolen s langt det lar seg gjre. Det er det ingen tvil om! Karakterer og faglig sett er jeg ikke akkurat s veldig bekymret, det er noe jeg vet at jeg fr til veldig bra! 

N skal jeg se litt p ting til rommet til guttene mine p nett. Jeg ser forresten frem til vise dere hvor langt vi er kommet med soveromsbyttet snart! Hper dere fr en fin onsdagskveld videre ♥

TRIST, MEN SANT

Hver gang det skjer noe vondt i livet mitt, s blir jeg alltid s fryktelig sint p meg selv fordi jeg ikke setter pris p det nr ting er bra. Jeg vier det ikke en tanke en gang. Ta for eksempel nr jeg er syk, snn ordentlig syk. Jeg ligger p sofaen med 40 i feber og griner fordi det gjr s vondt i halsen, samtidig som jeg forbanner meg selv som ikke setter pris p at jeg ikke har vondt nr jeg er frisk. Og s blir jeg frisk igjen, og jeg skal love dere at det siste jeg tenker p er at jeg er sjeleglad fordi jeg ikke har vondt i halsen!

Nr jeg har kjrlighetssorg tenker jeg alltid p hvor helvetes dum jeg er som ikke setter pris p det nr jeg ikke har det. Hvorfor elsker jeg ikke livet nr det ikke er snn som dette?

Og nr jeg gr iskald oppover bakken med stellebaggen p skulderen og Noah i vognen foran meg, tenker jeg alltid p hvor dum jeg er som ikke tenker mer over at jeg er glad for at jeg er varm nr jeg er inne.

Det er s rart det der. Man tenker kanskje ikke over hvor bra man faktisk har det, fr man i grunn har det mindre bra. Egentlig burde man jo tenke p at man er heldig ogs nr nr man har det bra, og ikke bare nr ting ikke gr helt veien. ♥

JEG VIL AT DERE SKAL VITE..

Endelig fredag! Hvordan har deres helg startet? Her har jeg gtt i Fredriks morgenkpe s og si hele dagen, og gjett om det har vrt deilig! Noah og jeg tok til og med en liten powernap tidligere i dag ogs, s n fler jeg meg tilnrmet uthvilt og klar for en morsom helg. Det er jo til og med morsdag p sndag, og det innrmmer jeg velvillig at jeg ser veldig frem til ♥ N skal jeg straks i gang med matlagning siden barna er i seng, det  lage og spise mat etter at barna har lagt seg p fredagene gir meg alltid en skikkelig flelse av helg. Men frst er det bare noe jeg vil at dere skal vite:

Jeg har aldri ment at jeg er en slags Gud som vet og kan alt. Jeg kan ikke alt, ikke p langt nr. Jeg er simpelthen bare en 19 r gammel mamma som prver gjre s godt hun bare kan. Jeg har aldri trodd selv at jeg vet alt best, for det gjr jeg ikke. Jeg setter pris p nr jeg fr rd, og jeg tar dem til meg. Og jeg vet at mine erfaringer ikke kan mle seg med livserfaringene til en 40 ring.

For det siste jeg vil i hele verden er at noen skal sitte med et inntrykk av at jeg er noe annet enn en mamma som prver gjre sitt aller beste. Jeg tror ikke at jeg vet noe bedre enn noen andre, jeg tror ikke jeg vet og kan alt, og jeg tror defintivt ikke at jeg har en hel haug av livserfaring - for det har jeg ikke. 

Jeg er bare et helt vanlig menneske som skriver til dere fra en pc i Larvik. Noen dager i joggebukse uten sminke med hret oppsatt i en dott, andre dager med sminke og en tettsittende kjole. Jeg lever et liv med familien min kanskje akkurat som dere ogs gjr. Det eneste jeg vil er  gjre alt jeg kan for at de rundt meg skal ha det bra, at barna mine skal kunne se tilbake p barndommen sin nr de en gang er voksne - og tenke at jeg gav dem mitt alt. Selv om man gjr feil underveis, og selv om veien blir til mens man gr. 

God helg alle sammen!

EN STOR DAG!

Mamma var den aller frste som fikk vite at jeg var gravid, og hun har virkelig hjulpet meg gjennom graviditeten med Leo og Noah p utrolig mange mter. Jeg glemmer aldri da hun sa: "Dette er frste gangen jeg trenger rdvin klokken 11.00 om morgenen" da mamma ble med meg til legen, og legen min kunne fortelle meg at jeg var gravid.

Det hun sa har alltid gitt meg en god latter i ettertid. I forbindelsen med graviditetene tok mamma alltid meg i forsvar og har beskyttet meg s godt hun kan, og ikke minst sttt ved siden min hele tiden. Jeg hper det er mange mdre p hennes alder som hadde gjort alt hun har gjort, om datteren deres hadde blitt gravide i ung alder slik jeg ble. Hun har lrt meg det viktigste jeg vet: Familie er ikke viktig, det er alt. Men n skal ikke dette innlegget handle om svangerskapene mine: jeg ville bare f med hvor mye hun har stttet og hjulpet meg gjennom det, siden det har vrt en av de vanskeligste periodene i livet mitt.

 

I dag har mamma nemlig bursdag, s da mtte jeg jo skrive et lite blogginnlegg til henne! Mamma og resten av familien bor jo i Gjvik, s jeg har ikke hatt muligheten til vre der med henne p bursdagen hennes i dag - men jeg har bestemt meg for dra til Gjvik likevel om en uke, s da skal hun f bde bursdagsgave og kosetid med hvert fall et av to barnebarn! Gjett om barna er heldig med den spreke bestemoren sin. I dag fyller hun 44 r! Nr Leo er 16 og Noah er 15 r, er hun bare 57 r og ikke en gang pensjonert enda. Haha! Det er s gy tenke p hvor mange ekstra r hun (forhpentligvis!) fr med barnebarna sine! Det gjelder bde hun og pappa ♥

Gratulerer med dagen mamma! Leo, Noah, Fredrik og jeg er veldig glad i deg!

JVLA MAMMABLOGGERE

Det er mulig jeg er den unormale, men hvis det er noe jeg ikke liker - mtte det vre matrett eller tv-program, s holder jeg meg rett og slett bare unna.

For hvis jeg ikke liker volvo, s kjper jeg meg ikke en volvo. Hvis jeg ikke liker kjoler, s dropper jeg g i kjole. Hvis jeg ikke liker frossenpizza, s kjper jeg ikke frossenpizza - og jeg trenger hvert fall ikke spise det. 

Det er det som er s fint med vre et menneske som har fri vilje. Jeg m ikke spise appelsiner fordi andre gjr det, jeg kan heller finne noe jeg liker selv.

Hvis det er noe jeg ikke kan fordra, s oppsker jeg ikke dette. Da finner jeg heller p noe annet, for hvorfor i alle dager bruke tiden sin p noe man ikke en gang liker? Det er jo s mye bedre bruke den tiden p noe man faktisk liker eller fr noe ut av. 

Hater jeg damehndball, s ser jeg ikke p det.

Hater jeg fotball, s trenger jeg ikke spille det.

Vil jeg ikke ha kjreste, s skaffer jeg meg ikke det.

Og hvis jeg ikke liker mammablogger, s leser jeg heller ikke mammablogger.

I DAG SAVNER JEG DET

Det er mange av dere som etterlyser mer om hva som skjer med barna om dagen, hvordan det gr med utviklingen til Noah, og hvordan de har det. Jeg skrev mye mer om Leo da han var baby, om utviklingen hans og s videre - enn hva jeg har gjort med Noah. Som jeg har sagt tidligere har jeg tenkt til holde kortene litt mer tett til brystet fremover nr det kommer til informasjon om barna, men det jeg kan si er at de har det superfint. De vokser slik de skal, de utvikler seg slik de skal, og de gjr meg til en sabla stolt mamma. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det uten dra inn tusenvis av klisjeer - men det er s rart hvordan jeg tidligere aldri flte at tiden gikk fort nok, mens n fler jeg at den aldri gr sakte nok. For det slo meg i dag tidlig, da barna satt og lekte med hverandre p gulvet. Det fles ikke som at det var s lenge siden jeg satt med 25 ekstra gravidkilo og en lyst p mat som aldri tok slutt - og lurte p hvordan de kom til se ut. Hvordan personligheten deres kom til vre. Om de kom til trives hos meg og pappaen deres. Og n lper de etter hverandre og jeg synes det er s rart hvordan tiden bare gr og gr - hvordan livet bare gr videre, uansett hva som skjer. Uten ta hensyn til oss mdre som trenger litt mer tid p oss.

For i dag savner jeg lukten av baby Leo og baby Noah.

 

Jeg savner de tannlse smilene deres om morgenen.

 

Jeg savner  vre bekymret for at babyen min skal tygge i stykker fjernkontrollen med gommene sine mens jeg lper p toalettet.

 

Jeg savner det at de ikke kan lpe fra meg og stikke av med mobilen min. Eller fjernkontrollen.

Men jeg vet at jeg ikke kommer til savne vkennetter p grunn av tannfrembrudd og kolikk.

 

Jeg vet at jeg ikke kommer til savne flaskekoking og brystspreng.

 

Og jeg vet at jeg ikke kommer til savne det at de aldri kunne fortelle meg med ord hva som var galt nr de grt.

Om 2 r, 4 r, og 6 r - kommer jeg sikkert til se tilbake p disse periodene med barna og tenke over alt jeg savnet ved den tiden, og s gradvis komme p alt jeg ikke savner. Samtidig som jeg gleder meg stort over se at barna lrer nye ting, og ikke minst vokser opp til bli fine, snille medmennesker - som deler, tenker p andre og som har respekt for alle rundt seg - selv om det er litt trist og uvant at alt er mer spennende enn sitte p mamma sitt fang akkurat n. 

JEG BLIR LITT SJALU

Jeg har tenkt p det s mange ganger nr barna sovner i vognene sine, og jeg har pakket dem inn i alskens tepper, dyner, og det som er. Med de gode merinoull-klrne sine som det innerste laget med klr inntil huden, som jeg tok p dem samme morgen mens de tullet og strittet imot. Mens lille deg ligger der sovende i vognen din s godt innpakket, og s trygg fordi du vet at mamma er i nrheten - s blir jeg et lite yeblikk sjalu p hvor behagelig det ser ut til at du har det liggende i vognen med ynene godt igjen, nr jeg triller deg videre ute i minusgradene n p vinteren.

Jeg blir litt sjalu nr du ligger og har sovnet i armene mine, og jeg legger deg forsiktig ned i sengen din, og trekker flanelldynen din godt over den lille kroppen din.

Du trenger bare lage litt lyd fr du har to mennesker som elsker deg stende klare til finne ut av hva du har lyst p, eller hva du trenger. Mtte det vre mat, drikke, oppmerksomhet, kos og kjrlighet, eller kanskje litt hjelp til sovne fordi du er trtt.

Om jeg er sjalu? Bittelitt. En smule.

Men aller mest blir jeg glad.

For at jeg alltid kan gi deg akkurat det du trenger, og for at jeg alltid kan se hvor godt du har det. Tryggheten du viser nr du sovner i vognen din mens jeg passer p, og det lille smilet ditt jeg kan skimte nr jeg legger deg ned i den varme sengen din.

 se p uskyldige deg som har sovnet s godt nok en gang, mens jeg lurer p hvordan verden hadde sett ut om alle barn hadde hatt det like bra som deg.

DET VERSTE JEG SER!

Jeg bruker Facebook ganske mye, og n i det siste har jeg bitt meg merke i at det eksisterer en del dobbeltmoralske mennesker der inne. Jeg har i overkant av 3000 venner p Facebook, og det dukker opp mye rart i feeden min. Og jeg begynner rett og slett og synes at det er litt komisk hvor dobbeltmoralske enkelte er!

Den ene dagen deler de dette bildet p profilen sin:

Den andre dagen gr de rabiat i kommentarfeltet p TV 2 Nyhetene sin Facebookside over at Sophie Elise fr egen Tv-serie, og at hun pner seg om at hun er deprimert, med denne kommentaren: "Jeg orker ikke trynet hennes. Hvorfor skal hun ha egen serie? Hvem bryr seg om hva den pr-kte hora gjr? Mental tilstand som ei lita barbiedokke.. Ikke rart hun er deprimert nr hun ser s jvlig ut.."

Og s har vi andre da, som gjerne deler dette bildet fra Visdomshjrnet p Facebook p nyttrsaften:

Noen dager senere skriver vedkommende en status: "Fy faen, n m Norge se til stenge grensene sine. Ser dere ikke hva vi slipper inn i landet vrt?!  Er dere helt blinde?! Det er kun voldtektsmenn og terrorister hele gjengen!! Vi m beskytte vre dtre og sstre, hiv dem p hue og rva ut!!"

pent sinn, ja. Men da s.. Da noterer vi oss det!

En annen deler dette bildet fra Facebook-siden visdomsord:

Dagen etter dukker det opp en nyhetsartikkel om statsminister Erna Solberg, og vedkommende ser seg ndt til kommentere: "Kan hun slanke seg snart? Hodet kan ogs slankes forresten... Er ingen som er fine med 500 kg ekstra.. Og dette er liksom statsministeren vr? Blir oppgitt!"

Visdomsord er fint og flott det, men det er kanskje greit ha litt selvinnsikt om man absolutt skal dele dem i hytt og pine?

Hele ideen til dette blogginnlegget all cred gr til CasaKaos som jeg minnes skrev noe lignende for noen r tilbake.

LIVET FR BARN

Fr jeg fikk barn, var det mye jeg lovde meg selv ikke gjre. Jeg skulle aldri bli en kjedelig mamma, jeg skulle aldri snakke om barna mine hele tiden og jeg skulle selvsagt fortsatt vre morsom og gy ha med gjre! Det blir hva du gjr det til. Tenkte jeg.

I et intervju jeg gjorde med lokalavisen i starten av 2015, like fr eldstemann kom til verden, uttalte jeg til og med at jeg skulle fortsette livet som fr s godt det lot seg gjre:

Vel vel. Fortsette livet som fr?... Du vet virkelig ikke hva du har begitt deg ut p, jenta mi.

For jeg husker minnes at jeg har vrt en morsom person en gang i tiden, at jeg var spontan, at jeg ikke snakket om hvor forbanna trtt jeg er til hver bidige person jeg mter p - og at jeg ikke sovnet p sofaen p kvelden enda jeg lovde samboeren min holde meg vken til Nytt p nytt var ferdig. Og n? N krangler jeg med en liten miniversjon av meg selv om hvordan dusjen ikke er farlig og om hvordan man skal bruke toalettet riktig.

Jeg var ikke s bekymret, og jeg var definitivt ikke s redd for ting. Jeg var avslappet! Hva skjedde med det? N bruker jeg store deler av dagen p saumfare gulvet og alle synlige overflater i leiligheten vr, p desperat jakt etter ting som barna muligens kan stappe inn i de sm munnene sine mens jeg sitter i sofaen og blunker litt for lenge og ynene mine klistrer seg sammen fordi jeg er s trtt. (Skjnner dere problemet jeg har med at jeg snakker om forbanna trtt jeg er hele tiden eller? Haha!)

"Hva har dere to sm gjort med morsomme meg?"

Jeg vil kanskje aldri kjenne p flelsen av vre avslappet noen gang for resten av livet mitt, jeg er kanskje blitt litt kjedelig, og jeg lider kanskje av kronisk svnmangel. Men jeg er lykkelig da. Forst det eller ei!

Og det skal sies: Jeg smiler p utsiden og ler fortsatt litt innvendig nr jeg hrer kommende mdre snakke om alt de ikke skal gjre eller bli nr de fr barn!

ER DET S FORBANNA VANSKELIG?

Jeg skriver ikke dette blogginnlegget for rakke ned p noen, men jeg m bare si noe om noe jeg mener begynner bli for dumt. 

De strste bloggerne i Norge tjener penger p sin blogg, det vet du, det vet jeg, og det vet forhpentligvis de fleste. Vi som er bloggere nsker at blogging som yrke skal bli tatt serist, fordi det krever mye mer jobb enn de fleste kanskje tror. Fredrik som har en "vanlig" jobb, fortalte meg her for en stund siden at han trodde blogging bare var sitte i sofaen og slenge ut et par blogginnlegg i lpet av dagen. Det var helt til jeg plutselig levde av bloggen min, og han s hvor mye som krevdes hver eneste dag, hele ret. Det ser ut som lettjente penger, men det ligger en del jobb bak en god blogg. Jeg setter det p ingen mte opp mot andre viktigere jobber, men om det kun er de aller viktigste jobbene i samfunnet vrt som skal kunne f tittelen "jobb", s vil det jo vre en del andre yrker enn blogger som ogs ryker.

Jeg er ogs en av dem som mener at de som jobber i barnehage og med eldreomsorg burde tjene mer enn de strste bloggerne, men det er en annen sak. Verden er dessverre veldig urettferdig.

Men uansett: Det som da gjr meg ganske sint, er at det finnes store bloggere der ute som gang p gang ikke merker reklamen p bloggene sine riktig. Etter flere runder med advarsler fra forbrukerombudet, fr mange av de samme bloggerne bare fortsette med feilmerking av reklame. Jeg vil bare understreke at jeg p ingen mte er ute etter angripe noen, da angriper jeg i s fall saken. For dette handler ikke om "ta" noen blant de andre bloggerne i Norge eller angripe noen av dem personlig, men at jeg finner det fryktelig frustrerende at enkelte bloggere ser ut til jobbe mot det at blogging skal bli sett p som et ordentlig yrke. Du blir ikke tatt alvorlig om du ikke klarer flge reglene som flger med jobben din. Snn er det bare. Og rlig talt, er det s forbanna vanskelig merke reklamen sin?

Enkelte bloggere skylder p at det er s vanskelig forst seg p reglene til forbrukerombudet. Jeg har lest dem en gang, og jeg forsto dem. Mener ikke at det ndvendigvis betyr at alle skjnner dem. Men er man usikker, s kan man jo bare gjre det man ellers ville gjort og heller (merke) en gang for mye, enn en gang for lite? Eventuelt kontakte dem og stille de sprsmlene man nsker svar p for kunne gjre jobben sin ordentlig.

Jeg er dessuten stolt av de jeg inngr bloggsamarbeid med, og merker det tydelig. Skulle da bare mangle. Jeg vet selv hvor mange tilbud jeg takker nei til, fordi jeg for det frste ikke vil ha en blogg fullstappet av reklame, og for det andre ikke gidder fronte ting jeg ikke kan st for.

Personlig synes jeg ikke dette burde vre et tema en gang, for er det ikke bare flge reglene? Skulle likt se at man i andre yrker satte seg p bakbeina og ikke ville flge reglene. Det blir rett og slett for dumt. Det er greit glemme - jeg har selv glemt og rettet opp s fort jeg har ftt beskjed. Men nr det skjer igjen, igjen, og igjen og man i tillegg fr flere advarsler, s har jeg liten tro p at det er hukommelsen det er noe galt med. Da er det vel heller viljen.

En liten alvorsprat fra meg i dag, men mtte bare f det ut.

Klem

JEG ER IKKE BARE MAMMA

God kveld alle sammen! N har jeg gledet meg til oppdatere dere med et hverdagsinnlegg. Det er forresten fortsatt et nydelig hvitt lag med sn utenfor vinduene vre her hjemme, s hurra for det. Fredrik sa det var tvilsomt at snen holdt helt til julaften, men jeg krysser fingrene likevel jeg. N har det likevel ikke fullt s mye si for oss i r siden vi reiser bort i julen, men nr vi kommer hjem andre juledag hadde det vrt ekstra koselig komme hjem til sn!

I dag ble jeg s glad da Fredrik kom hjem fra jobb, jeg hadde savnet han s mye at jeg bare ville kaste meg rundt han da han kom inn drene. Haha! Noah og jeg har hatt en innedag i dag hvor vi har sett p julefilmer og slappet av, siden han ikke er helt i form - uten at jeg nsker utbrodere om det her p bloggen. Jeg har lyst til skjerme barnas privatliv i strre grad fremover, selv om jeg ikke akkurat fler at jeg deler s mye fra privatlivet deres fra fr av. Jeg gjr hele tiden vurderinger omkring dette og fler at det er riktig ta et steg videre nr det kommer til skjerme dem i strre grad.

Dette er jo en mammablogg og da vil jeg selvsagt ha fokus p meg som mamma, samt ogs generelt om mammarollen. Men jeg er ikke bare mamma, jeg er Jessica ogs. Jeg er 19 r gammel og jeg er i det mange kanskje vil kategorisere som en utfordrende og veldig morsom del av livet. Dette fler jeg at jeg har hatt lite fokus p det siste ret jeg har blogget, og i 2018 kan jeg garantere dere at dere vil bli bedre kjent med hvem jeg er bak mammasnakket.

Det bli mamma er rimelig altoppslukende, som dere som er mdre selv sikkert kan kjenne dere litt igjen i, men n har barna vokst litt til og jeg har kommet meg mer ut av babybobla - jeg rakk jo knapt komme ut av den fr jeg ble gravid p nytt sist gang. Jeg synes det er litt p tide at dere fr se litt mer varierende innhold p bloggen min! Hper dette hres spennende ut for dere ogs ♥

God klem

HVA SKAL BARNET HETE?

Spesielt Unge mdre blir stadig kritisert for sine nytenkende og kreative navnevalg. Her sitter navne-mafiaen p sidelinjen og kritiserer alle som ikke velger kalle barna sine Oddbjrg og Ola, alle som gr utenfor A4 boksen, og alle som vger tenke nytt. Og jeg synes det begynner bli ganske smlig n.

Okei, jeg ser den. Nytt og ukjent er skummelt - Det er greit. Men m absolutt alle hete Astrid fordi du mener at den type navn er de fineste? Hadde ikke det blitt helt grusomt kjedelig i lengden?

Liker du ikke ikke navnet Leo? Liker du ikke at noen velger kalle datteren sin Eleah? Da er det jammen meg bra at du har fri vilje og ikke er tvunget til kalle barna dine det andre foreldre velger. Da er det jammen godt du kan velge la vre, og heller g for et navn du selv liker godt.

Ettersom vi er forskjellige og med det ogs har ulik smak nr det kommer til for eksempel navnevalg, s er det jo forstelig at vi alle sammen ikke kan vre fullstendig enige om hvilke navn som er fine og ikke. Uansett hvilket navn du ville valgt, s er det noen der ute som ikke synes det er det fineste navnet. Men det betyr vel ikke at man skal mtte ta hensyn til hva andre mener? Da fr man jo til slutt aldri valgt noen navn!

Jeg skal ikke lyve, jeg synes ikke absolutt alle navn er like fine. Men jeg klarer beherske meg, og jeg skriker ikke ut at et navn er "white trash" bare fordi det er et navn jeg personlig ikke kunne ha valgt til mitt barn. Det er lov bruke hodet!

Jeg har med tiden blitt mer glad i tradisjonelle navn, slik som Astrid, shild, og s videre. Det betyr ikke at jeg dmmer foreldre som kaller barna sine Leander eller Maria Jeanette. La oss legge fra oss snakke stygt om andres navn, vi som er voksne m huske p at barna flger med og tar etter oss. Det er uansett ikke verre enn la vre si det hyt om du kommer over et navn du ikke synes er verdens vakreste. rlig talt!

Navnet skjemmer ingen. Men hva du sier om navnet kan gjre nettopp det. Det er noe tenke over!

Klikk gjerne p "liker"-knappen under blogginnlegget om du er enig ♥

INGEN BARN SKAL MTTE GRUE SEG TIL JUL

Tidligere i sommer var jeg p ferie med mine to sm barn p et srs barne- og familievennlig hotell i Spania - hvor jeg opplevde mte p en overstadig beruset mamma da jeg var p lekeplassen med snnen min. Dette skrev jeg om p bloggen. Det var ogs vanskelig ikke legge merke til hvor mange foreldre som satt ute p hotellet p kveldene p ulike restauranter, og drakk alkohol med bde egne og andres barn som tilskuere.

N nrmer vi oss jul. Vi nrmer oss kosen, vi nrmer oss julegavene, vi nrmer oss julematen, og vi nrmer oss hytiden hvor s mye som 150.000 tusen barn gruer seg til, fordi de opplever at foreldrene deres drikker for mye. Mrketallene har jeg ikke en gang lyst til tenke p.

Jeg er ingen moralens vokter eller motstander av alkohol, men denne hendelsen preger meg fortsatt. I mine yne er dette fullstendig galt! Etter at jeg skrev om hendelsen p bloggen, merket jeg allerede at folk blir rimelig sinte om du prver ta fra dem kosen deres i form av alkohol. Mtte det vre p sydenferie med barna, p helgetur med barna, eller i julehytiden med familien. Men jeg er ingen motstander av at du skal f kose deg, jeg er en motstander av at kosen din skal g utover barna. For ingen barn skal mtte sitte og grue seg til jul fordi man ikke klarer begrense alkoholinntaket sitt som voksen!

Til jul kommer jeg ikke til rre alkohol, og den avgjrelsen har jeg ikke tatt fordi jeg blir full av ett glass vin. Det handler om prinsippet, hvorfor m man p dd og liv drikke for kose seg i julehytiden? P ferie? P helgetur med barna? Det virker som at det er mange der ute som ikke klarer kose seg uten drikke. Jeg tenker som s: Hvor mye koster det meg droppe drikke alkohol i julen? Ikke spesielt mye, gitt.

Jeg mener ikke at andre foreldre er drlige foreldre om de tar seg et glass vin eller l til maten. For jeg forstr at man kan synes at det hrer til for kosens skyld - og at det kan vre viktigere for andre enn det er for meg. Det skal vre lov og kose seg, og du skal selvflgelig f ta egne valg nr det kommer til hvor mye alkohol du skal drikke. Men drikker vi med barn i nrheten, s er vi ndt til tenke over hvor mange glass vi tar.

Da jeg tidligere i sommer skrev om at jeg ikke drakk alkohol p feire med barna mine, stilte flere sprsml omkring hvordan jeg skal klare lre barna mine til ha et sunt forhold til alkohol om jeg ikke viser at jeg drikker rundt dem og at det gjres med omhu. Det sprsmlet fr jeg sikkert n ogs.

Jeg sitter kun og lurer p hvorfor jeg absolutt m introdusere barna mine for alkohol nr de er 2,5 r og 1 r gamle? Og M det skje pronto? Kan det ikke vente til de er eldre, til jeg kan forklare og til det kan gjres utenom hytider, nr de likevel enda er s sm? 

Du merker kanskje ikke s mye forskjell p 2 og 4 glass vin til julematen, du tler kanskje en del alkohol fr du blir synlig pvirket, tenker du selv. Da blir mitt sprsml: Hvordan vet du hvor mye barnet ditt tler?

/ Del gjerne.

HVIS JEG MTTE VELGE...

God fredag! N fler jeg overskriften ble veldig gravalvorlig, men sannheten er at dette egentlig skal vre et litt morsommere blogginnlegg. Jeg har sett flere andre bloggere svare p ulike dilemmaer i det siste, og tenkte at jeg kunne prve det jeg ogs for se om det var noe dere kanskje synes var morsomt lese om. Jeg vet i hvert fall at jeg synes det, Fredrik og jeg har stadig vekk slike runder med hverandre nr vi kommer p snne rare dillemmaer.. Det er jo s vanskelig og morsomt! Ender ofte med at vi sitter igjen og ler oss skakke :-) Jeg fikk faktisk ogs med meg at de hadde noe lignende p tv-programmet Farmen her om dagen, og da lo jeg godt alts!

Hvis jeg mtte velge...

♥ G p do ute i naturen hver gang du m p do resten av livet, eller bade/dusje ute i naturen hver gang du m det? - Dusje ute i naturen resten av livet. G p do ute klarer jeg simpelthen ikke, kall meg gjerne fin p det men da fr jeg heller isbade alts.

♥ Sove uten dyne eller uten pute resten av livet? - Uten pute, tror jeg! Elsker dyner. S da fr jeg heller ende opp med kroniske nakkeproblemer, noe jeg fler jeg fr dagen etter hver gang Leo har rappet fra meg puten min en gang i lpet av natten som var.

♥ Vre dv resten av livet, eller vre blind? - Jeg takler faktisk ikke tanken p ikke se noe, s det er jeg villig til g ganske langt for unng. Men fy sren s trist det hadde vrt aldri kunne hre stemmen til de jeg er glad i igjen, samt musikk og lyder generelt. Det m uansett bli dv!

♥ Ingen som mter opp i bryllupet ditt, eller ingen som mter opp i begravelsen din? - Auch. Helst ingen som mter opp i bryllupet! Jeg fler at ingen som mter opp i begravelsen er noe av det verste som kan skje. S trist!

♥ Mte opp p alle fremtidige taler holdt av Donald Trump og juble som en gal, eller tattovere navnet hans i pannen din? - Tatoveringer i ansiktet er ikke p tale, s jeg gr for frstnevnte selv om det er sosialt selvmord de luxe. Haha.

♥ Kle deg naken hver gang noen sier hei i nrheten av deg, eller aldri kunne snakke igjen? - Kle meg naken og hpe p at folk ikke sier hei til meg.

♥ Gifte deg med eksen eller 1 r i fengsel? - Gifte meg med eksen og f tak i skilsmissepapirer fort som bare rakkern. Min strste frykt er havne i fengsel!

Vre laktose, gluten og melke-intolerant, eller hyperallergisk mot alkohol, ryk og snus? - Hyperallergisk it is! kunne spise all slags mat er viktigere enn alkohol og tobakk.

G grunnskolen om igjen, eller sitte i fengsel i 6 mneder? - G grunnskolen om igjen. Med tungt hjerte.

♥ Lage middag i 50rslaget til Gordon Ramsey eller underholde i 50rslaget til Simon Cowell? - Alts... Ikke lage mat til Gordon hvert fall!

Spise julemat hver dag resten av livet eller aldri kunne feire jul igjen? - Spise julemat hver dag. Jepp, s glad er jeg faktisk i jul. Haha!

Jeg nsker dere en riktig god helg!

GRATULERER MED FARSDAGEN!

I dag har Leo, Noah og jeg ordnet i stand til feire farsdagen for Fredrik! Barna vknet klokken 04:30 i dag, s da heiv jeg meg opp og det gikk naturligvis noen timer fr vi vekket Fredrik. Han fikk frokost p sengen bestende av stekte egg, bacon og tomatbnner - sammen med kaffe og en brownieskake jeg klarte brenne litt. Haha! Selvflgelig servert sammen med gaver og verdens kuleste farsdagskort! Fredrik ble kjempeglad og var veldig takknemlig, han mente jeg ikke ikke skulle ha stresset s med dette, men bde dette og denne dagen i seg selv fortjener han s hinsides mye, i likhet med s mange andre pappaer der ute!

vre pappa betyr ikke ndvendigvis vre biologisk pappa.  En hvilken som helst mann kan gjre en kvinne gravid, men det er svisst ikke alle som kan kalle seg pappa av den grunn spr du meg. Stiller du ikke opp for barna dine er du ingen pappa i mine yne, snn er det med den saken.

Du har vrt der for barna vre siden dag 1, Fredrik! Du trster, bysser, koser, ler, klemmer, og setter grenser nr det trengs. Du blser p nr de har sltt seg, synger nattasanger, og du lar barna prve og feile mens du str p sidelinjen og heier dem frem. Du str p hver dag og du gjr meg s forbanna stolt av ha deg som far til mine barn. 

Gratulerer med farsdagen til alle flotte fedre!

"DET VAR ET PR STUNT!"

"Bruddet vrt i 2015 var et PR stunt, og det samme var blogginnleggene jeg skrev i vinter om at Fredrik og jeg slet i forholdet vrt."

Hver eneste gang jeg opplever noe stort, vondt eller overraskende i livet mitt, s er det noen som skriker PR stunt.

Bruddet med Fredrik som folk enda ikke klarer legge fra seg, var tydeligvis et PR stunt. Da vi slet i vinter i forholdet vrt og jeg valgte skrive om det? Tydeligvis et PR stunt det g. At jeg ble gravid p nytt som 17-ring? Et PR stunt det ogs, gitt. Jeg ser samme tendens i kommentarfeltene hos andre bloggere som pner seg om alt fra nakenbildespredning til brudd. Folk tror tydeligvis ikke at det finnes grenser for hva bloggere gjr for oppmerksomhet, likes og klikk.

Mange bloggere kan leve av bloggen sin. Det betyr ikke at de er noe mindre menneskelige enn dere som leser bloggene. Bloggere opplever ogs ting p godt og vondt, akkurat som alle andre, og bare fordi man velger vre pen om det betyr ikke det at det som blir skrevet ikke er sant. Som blogger liker man selvflgelig engasjement og oppmerksomhet - klikk ogs, men det finnes da vitterlig viktigere ting i livet enn plasseringen man har p topplisten!

Ikke misforst, fordi selvflgelig tar jeg jobben min som blogger serist. Men integritet er viktig, og jeg er ikke villig til gjre alt for f klikk p bloggen. Da vil jeg heller f klikk p bloggen fordi jeg skriver gode blogginnlegg. Jeg er ikke villig til lyve p meg problemer i kjresteforholdet mitt for f oppmerksomhet. Jeg er ikke villig til fake et brudd for f klikk p bloggen, og jeg er svisst (!) ikke i stand til bli gravid for oppmerksomhet og likes p bloggen! Det fles helt skrudd i det hele tatt mtte opplyse om dette. Livet mitt sirkulerer ikke rundt bloggen selv om den er viktig for meg, hvilket det ser ut som at noen blogglesere oppriktig mener.

Jeg ser lenger enn nesetippen min ogs, og anser meg selv som rimelig oppegende. Dessverre, vil jeg si, s fenger blogginnlegg om drama og privatliv. Jeg skulle faktisk nske det ikke var slik, men snn er det. Etter flere r i bloggverden er ikke det akkurat vanskelig se. Mitt mest leste blogginnlegg heter "17 R OG GRAVID MED MITT ANDRE BARN" Og jeg ser jo hvorfor, fordi overskriften lyser skandale. Jeg var p 10. plass over bloggere i Norge dagen etter jeg hadde skrevet om at det var slutt mellom Fredrik og meg i slutten av 2015, men hva betyr vel lesertall og toppliste-plassering nr det gjr vondt i det hele tatt puste? Jeg hadde akkurat mistet kjresten min, s hvor mye tror dere den plasseringen betydde for meg?

Det er helt greit ikke vre enig i hvor mye jeg tidvis har delt her p bloggen, og noe helt annet anklage meg for at det jeg skriver er lgn. Jeg er alt for glad i leserne mine til at jeg hadde klart ha samvittighet til lyve for dere. Jeg utelukker ikke at noen bloggere er i stand til det, men jeg er definitivt ikke en av dem!

Klem

BARNEBURSDAGEN SOM INGEN KOM I

Jeg gr en liten tur med babyen min i vognen som er p nippet til sove, nr jeg like ved sentrum m stoppe opp for rette p noe p vognen min. Rett ved siden av str ei jente og det som ser ut som mammaen hennes. Mammaen til jenta og jenta str og snakker sammen, og man kan se at hun er p nippet til grte.

"Mamma, hvorfor kom det ingen i bursdagen min?"

Hjertet mitt synker. Bare s det er sagt: Jeg har ikke for vane overhre andres samtaler, men siden hun sto s nrme var det vanskelig la vre hre hva hun sa. Mammaen til jenta setter seg ned p huk og forteller henne optimistisk at de heller kan ordne et nytt bursdagsselskap til helgen igjen.

Da sier jenta "Men tenk om det ikke kommer noen da heller" grtkvalt.

Jeg er egentlig p vei til g for fortsette turen min nr jeg innser at jeg bare ikke klarer g fra denne situasjonen. Jeg stopper opp, snur og setter meg p huk foran den grtende jenta.

"Hei du! Vet du hva? Jeg har kjempelyst til komme i bursdagen din" Det bare glipper ut av meg. Glemmer litt at det kanskje er sprtt av meg si til en fremmed jente, men pokker heller. Vr et medmenneske.

Jenta ble s glad. Jeg hilser p mammaen hennes, spr jenta hvor gammel hun blir, og om hun hadde gledet seg lenge til bursdagen sin. Vi sto en stund og snakket. Hun fikk se litt p babyen min som sov i vognen sin, og ble veldig glad for hre at jeg hadde lyst til komme i bursdagen hennes nr ingen av vennene hennes dukket opp.

Denne jenta fyller 8 r denne uken, og ingen kom i bursdagen hennes i gr.

Bildet hentet: https://unsplash.com/search/photos/

Unnskyld meg, men hva i helvete? Jeg sitter og grter nr jeg skriver dette blogginnlegget fordi jeg er s rasende!

Jeg har de siste rene ftt med meg sakene i media om barn som skal feire bursdag og at ingen dukker opp, men jeg trodde helt rlig at det hrte sjeldenhetene til. Det har jeg ftt oppleve i dag at dessverre ikke er tilfellet. 15 stykker ble invitert, og ingen dukket opp. En liten jente som hadde gledet seg til bursdagen sin og pyntet til selskap mtte sitte alene i bursdagsselskapet sitt p Halloween. Dette kan ikke vi som foreldre akseptere!

Det er kanskje ikke ditt barn det gjelder. Eller ditt barnebarn, eller din nev. Men det er noens barn. Det er noens barnebarn, og det er noens nev. Vi kan ikke tenke at dette ikke angr oss bare fordi det ikke skjer alle av oss.

Jeg kjenner til tidsklemma. Jeg har to sm barn og lever i tidsklemma sjl. Jeg skjnner at det er lett for foreldre med en hektisk hverdag tenke at "vi har ikke tid til dette", men barnebursdager er noe alle br velge prioritere! Man skal virkelig ikke kimse av hvor viktig et slikt selskap er for et spent lite bursdagsbarn.

Og om barnet ditt mot all formodning ikke kan komme i Hanne, Lucas eller Henrik sitt bursdagsselskap, s gir man for pokker beskjed s fort man finner ut av det. Et bursdagsselskap er med stor sannsynlighet organisert p forhnd med bursdagsinvitasjoner og det hele, s her finnes det ikke unnskyldninger.

Da jeg var liten var det stor stas bli bedt i bursdag, og jeg gledet meg fra det jeg fikk invitasjonen og helt til dagen var kommet. De andre barna jeg kjente gjorde det samme. Hva har skjedd? Er det foreldre som tenker at selv om de ikke sender barna sine avgrde til Hanne, Lucas eller Henrik sitt bursdagsselskap - s er det sikkert noen som gjr det? For om alle tenker snn er det hvert fall ikke rart at ingen dukker opp!

Ingen barn skal mtte feire bursdagsselskapet sitt alene!

DET M TA EN SLUTT

Jeg har gjort gjort en stor feil i det siste, egentlig ogs de siste mnedene. Jeg har blitt helt opphengt i eget utseende og det er faktisk litt skummelt innse hvor ille jeg har vrt. I syden for eksempel, visste dere at jeg hadde p meg lsvipper og lipliner hver eneste dag? Jeg klarte ikke g ut drene helt ut av sminke selv i et land hvor jeg ikke kjenner noen, flere timer med fly hjemmefra. De fleste kan kanskje ta seg en tur p butikken med joggebukse og uten sminke, for meg fles det helt umulig.

Noen av dagene i syden endte jeg faktisk med g opp p hotellrommet rundt lunsjtider for ta p meg hudsminke ogs, fordi jeg rett og slett ikke taklet g uten lenger. Jeg flte meg s uvel og fl. Jeg klarte ikke la vre tenke p hvordan jeg s ut, og hadde konstant indre uro. Det hres sikkert helt latterlig ut, men det var helt grusomt. Dessuten flte jeg meg ogs som en drlig mamma som tenkte p hvordan jeg s ut for andre hele tiden, det l p en mte alltid i bakhodet. Og det burde det ikke gjre nr man er p ferie med barna sine.

P andre mter har jeg lagt merke til at det ogs har gjenspeilet seg litt p bloggen ogs, veldig ofte lar jeg vre legge ut bilder av meg selv fordi jeg ikke synes de er bra nok. Jeg legger sjeldent ut bilder av meg selv i joggebukse, nr jeg slapper av med familien eller med mindre sminke lenger - slik jeg gjorde fr. Jeg fler ikke jeg ser bra nok ut nr jeg gjr det, og det er litt flaut innrmme.

S derfor bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg drite i det. Hvilket forbilde er jeg for barna om jeg fortsetter slik? Det er ikke realistisk heller. Det verste man kan si til noen burde ikke vre "stygg", og det fineste man kan si til noen burde heller ikke vre at man er pen. Jeg sitter ogs i sofaen i joggeklr og med grsdagens sminke p sndagene. Jeg er ogs sliten og fr poser under ynene. Noen morgener rekker jeg ikke dusje og m bruke trrsjampo i stedet, og jeg har ikke perfekt sminke hver eneste dag. Jeg er menneskelig, og det er jeg ndt til tillate meg selv vre g.

S i stad da Fredrik skulle ta noen bilder av meg med barna, s ville jeg ikke skifte til finere klr, ta p meg lsvipper og bruke bde mer sminke og mer tid p at det skulle se s bra ut som hodet mitt har fortalt meg at det burde gjre. Jeg ville bare at han skulle ta bilder av oss sammen, p en fin og avslappende sndag. S da gjorde vi det. Jeg er s lei av ha det slik jeg har hatt det i alt for lang tid n, s selv om dette er vanskelig og srt s jeg setter en stopper for det. Jeg synes faktisk det var veldig vanskelig bare  pne meg om dette, men jeg orker det rett og slett ikke lenger - og da tror jeg ting blir veldig mye bedre fremover n som jeg forandrer det. nsker alle sammen en kjempefin sndagskveld!

KOMMER TIL SAVNE DEM!

Hei dere! Mtte bare skrive en liten oppdatering til dere n, det fles alt for uvant og rart ikke skulle blogge p en hel dag. Barna har dratt til besteforeldrene sine, de dro allerede i ettermiddag - for i kveld har Fredrik og jeg barnefri. Selv om jeg kommer til savne barna noe voldsomt, s har jeg gledet meg litt til bare vre litt sammen med Fredrik, og bare vre oss uten vre foreldre. Det er litt rart at den friheten jeg kan kjenne p n, er noe de fleste av de p min alder kjenner p hver dag og hver helg. Det er uvant selvflgelig, spesielt nr begge er borte og ikke bare en av dem. Men jeg tror de kommer til kose seg kjempemasse, og er ikke det minste bekymret!

vre borte fra barna er alltid noe jeg gruer meg litt til i forkant, men jeg erfarer jo ogs at det gr veldig fint. Og jeg vet at jeg trenger vre litt 19 r noen ganger ogs, og ikke bare fulltidsmamma. Jeg gleder meg til oppdatere dere masse i morgen og hper dere storkoser dere i kveld, og har en flott lrdagskveld ♥

EN 19-RING SAMMEN MED EN 50-RING

Det er vanskelig glemme den gangen jeg var gravid og var p besk hos foreldrene mine i Gjvik. Jeg mtte p sjekk p sykehuset p grunn av akutte smerter. Siden mamma hadde tatt et glass vin, kokte det ned til at pappa mtte kjre meg, og bli med meg p sjekken. Legen p sykehuset trodde min pappa var faren til barnet mitt og det hele endte i en skikkelig klein episode som jeg ler av enda om jeg tenker for mye p det. 

Historien gjentar seg til det kjedsommelige hver gang jeg er med pappa og barna mine ute i offentligheten. I fjor sommer var for eksempel pappa og mamma med meg og barna mine p B sommerland. 2-ringen skulle leke litt med bestemoren sin, s "plutselig" var det kun pappa, meg, og lille Noah som var 8 mneder gammel p denne tiden, og som satt rolig i vognen sin. Vi bestemte oss for kjpe litt is og kaffe for sette oss litt ned i en kiosk utendrs, og endte opp med st i en halvtime i k (uten overdrive) og ken var rett ved alle bordene, som for vrig var opptatte av mengder med folk. Ja, dere ser sikkert hvor dette gr hen.

Jeg skjnner jo hvordan det kan ha sett ut. Meg selv, som ikke kan skryte p meg se s innmari voksen ut selv om jeg var 19 r p dette tidspunktet. Med mine 160 centimeter, hvor jeg knapt hadde p meg sminke og dermed s enda yngre ut enn jeg er - sammen med at jeg er veldig liten av natur, og babyen i vognen som penbart ogs var min. Og pappa da. Snille pappa, som er i 50-rene, og han ser absolutt ikke gammel ut i den forstand, men man ser at han har levd et liv og snn skal det jo vre nr man har levd i fem tir.

Hvis blikk kunne drepe, s tror jeg pappa hadde blitt massemordet den sommerdagen. Jeg mtte faktisk ved flere anledninger holde meg for ikke bryte ut i latter. Det er lett tenke at "men du vet jo ikke med sikkerhet hva folk rundt deg tenkte" men tro meg... Hadde du vrt der hadde du nok ikke vrt i tvil du heller. Folk ristet p hodet, hvisket, og noen pekte for seg selv ogs. Jeg tror ikke pappa umiddelbart var den mest populre mannen innenfor rekkevidde. Jeg husker spesielt ei dame som satt ganske nrme som kikket p pappa fra vi stilte oss i ken, til vi gikk. Hun hadde et "Hva faen er det du holder p med?"-blikk siktende inn mot pappa og hun bommet definitivt ikke.

Greit, s har det ikke alltid vrt like morsomt bli stende i slike situasjoner. Men vet dere hva? Jeg liker faktisk det faktum at folk reagerte. For om jeg hadde hatt en tenringsdatter, og hun hadde blitt sammen med en 50-ring - s tror jeg nok at jeg med stor sikkerhet hadde reagert.

Sprsmlet da blir hvorfor. Hvorfor hadde jeg reagert? Jeg tror jeg hadde vrt redd for om hun som ung, srbar og muligens usikker jente hadde blitt utnyttet. Jeg tror det for mange handler om frykt og redsel for de man er glad i. Men samtidig kunne jeg aldri visst om det virkelig hadde vrt ekte, og om de to virkelig elsket hverandre og at de hadde giftet seg i fremtiden. Ei heller om hun like greit kunne blitt utnyttet av en mann p samme alder. S er det riktig at man setter en stopper for et kjresteforhold som for alt man vet kan vre ekte, p grunn av egne fordommer?

Man kan jo ikke alltid velge hvem man forelsker seg i, og hvem man er handler om mer enn alderen som str p passet ditt.

Samtidig tror jeg ogs at noen av reaksjonene ogs kommer av frykt for pedofili. Hvis en mann forelsker seg i en 18 eller 19-ring, er han ogs da i stand til forelske seg i litt yngre jenter? Som da per definisjon er regne som barn.

Hva tenker dere? Hva er greit og hva er ikke greit? Hvor gr grensa nr det kommer til aldersforskjell i et forhold?

EN KRISE KOMMER SJELDENT ALENE

Da jeg nesten akkurat hadde startet bloggen hadde jeg ogs laget meg bruker p et mammaforum, for prve forberede meg bedre til tiden som ventet med mitt aller frste barn. Dette var selvsagt anonymt. Jeg skrev ingenting der inne som jeg kan huske, men jeg leste mye. Gode rd til den frste tiden med baby, hva andre mdre hadde ftt bruk for og ikke av babyutstyr, og mer til. En dag husker jeg at det plutselig var laget en trd om meg der, og at jeg hadde skrevet et blogginnlegg om en nskeliste med ting vi nsket oss til Leo. Ingenting spesielt p den, typiske babyting og babygaver. Likevel var det ikke akkurat noe som ble godt tatt i mot, s jeg ble raskt et diskusjonstema, og det samme ble bloggen.

Jeg husker spesielt godt en kommentar som kom inn. Endelig en fornuftig voksen dame som ba folk ta seg sammen, og samtidig slang med at jeg kom til bli hardhudet etter hvert. Skikkelig hardhudet.

Hun hadde rett! Kriser kommer sjeldent alene, og som at bildene som har lekket ikke var nok s str jeg jammen meg ovenfor en ny krise n. Er det mulig? Vel, ja. Kommer jeg til takle det? Absolutt!

Jeg er ikke like skjr som jeg var tidligere, og jeg kommer ikke til kaste bort livet mitt med vre bitter. Misforst meg ikke, jeg gir meg lov til vre bde sur, sinna og lei meg noen dager. Det er naturlig kjenne p de flelsene p samme mte som glede og lykke, og man er ikke svak av den grunn. Men jeg burer meg ikke inne og dyrker de negative flelsene, selv om det ogs kan friste noen ganger. Jeg ser p det jeg har, og tenker p alt jeg har som andre mennesker i andre deler av verden bare fr mte p samme mte i drmmene sine. Og selv om noen mener at det kanskje er jvlig politisk korrekt si, s hjelper det faktisk.

Jeg lever et godt liv, jeg er sikker p meg selv, og jeg har to barn som jeg trenger meg mer enn jeg trenger meg selv. S lenge jeg har dem, vil det alltid g bra.

Jeg har smilt i dag, og det skal jeg gjre i morgen ogs.

Hper dere gleder dere like mye til helg som jeg gjr! Stor klem

AVSLRT

I dag har dagen blitt tilbrakt inne med regnet psende utenfor, sammen med begge guttene mine alene. Vi sitter i stuen alle tre og tven surrer litt p i bakgrunnen mens vi leker p gulvet. Leo fr plutselig yne p en gravid dame som dukker opp p skjermen.

"Oi!" utbryter han.

"Mamma! Se p den! Stoor mage!" fortsetter han.

"Ja, vet du hva Leo? Hun har en baby i magen og det er derfor magen hennes er s stor." svarer jeg mens jeg smiler til det mildt sagt overraskede ansiktet hans.

Nye bilder av den gravide damen ruller over skjermen, og nok en gang utbryter Leo med store yne "Oi!" akkurat like overrasket som frste gang.

"Mamma?" Leo kommer bort til meg mens jeg sitter med Noah lekende foran meg. Han str foran meg og klapper meg p magen mens han ser gravalvorlig p meg, fr han sier:

"Baby?"

Takk skal du ha Leo :-)

JEG FLER MEG S HELDIG

"Du mamma?"

Jeg sitter i bilen hjemme p grdsplassen i Gjvik med min mamma i oktober 2014.

"Jeg skal ikke bare lage meg blogg, da?" fortsetter jeg.

"Ja, hvorfor ikke?" svarer hun mens hun starter bilen.

S da gjorde jeg det.

Mammaog16 kalte jeg bloggen, men jeg flte at det ikke passet helt, s jeg slettet den etter noen dager. Deretter startet jeg denne bloggen.

Etter utallige tullesprsml om at jeg "m jo lage meg blogg n som jeg er 16 og gravid!" sammen med refleksjoner og tanker jeg hadde gjort meg opp selv. Jeg ville skape noe eget, noe jeg savnet da jeg selv var gravid og trengte fle at jeg ikke var alene om situasjonen. For det fltes utvilsomt slik ut, selv om statistikk viser at det er et tosifret tall 16-ringer som blir det hvert r. Ikke at det er s himla mye, og ikke at nsket mitt var at det skulle bli flere. Men bare jeg kan bidra til at n person ikke fler seg s alene om situasjonen sin som jeg gjorde s har jeg ndd mlet mitt med bloggen.

Nr man ser s mye statistikker og tall som det jeg har gjort de siste rene siden bloggen var et faktum i oktober 2014, for nyaktig tre r siden n, s er det lett tenke at nr det str at de mange tusen leserne jeg har hatt, bare er tall. Men det er jo mennesker, det er dere som leser hver dag. Det er helt sykt for meg tenke, og jeg er s ydmyk og ikke minst takknemlig for alle dere som flger meg og leser det jeg skriver. vre ung mamma har aldri vrt noe srlig enkelt, men sttten jeg har mtt gjennom bloggen og fremfor alt trofaste blogglesere har virkelig gjort det lettere tenke at jeg har vrt god nok, og en flink nok mamma.

Dere har vrt med meg gjennom brudd, to fdsler og graviditeter som tenring, kolikkhelvete, flytting, utallige dates med Fredrik, herlige dager med barna og blitt med p skape en toppblogger. Og det hadde jeg aldri trodd noen gang.

For meg vil jeg nok alltid bare vre Jessica.

Jeg m innrmme at det er helt rart tenke p hvor mye som ville vrt annerledes i dag om jeg aldri hadde klikket meg inn p Opprett din egen blogg den tidlige formiddagen for tre r siden!

GRAVID UTEN MERKE DET?

Jeg hadde aldri trodd at det faktisk var mulig bli gravid uten merke det! Jeg m innrmme at jeg har sett en del p amerikanske serier som tar for seg dette temaet, og siden det har vrt serier har jeg fundert p hvor troverdig det egentlig er - og lurt p om det egentlig gr an. Jeg mener, hvordan gr det an ikke legge merke til at barnet sparker, og at man har null plager? Og ikke minst ingen/liten tegn til babymage?

Dette har fascinert meg helt siden fr jeg ble gravid for frste gang - og det er skremmende at det viser seg at det er mulig! Du skal for vrig ha ganske flaks/uflaks (alt ettersom hvordan du ser det) om det skjer da. Da jeg gikk gravid med Noah begynte jeg snakke med en bekjent som ikke fant ut at hun var gravid fr hun var 7 mneder p vei. Det er s sprtt! Enda mer skrudd er det nr jeg hrer historier om jenter som ikke vet at de er gravide fr de fder. Herregud s rart det m vre! Ingen tid til forberede seg mentalt, forberede alt det praktiske, og herrejesus for et sjokk! "Heldigvis" er det vel rimelig sjeldent, men jeg tviler ikke p at det har skjedd selv om det kan vre vanskelig tro nr man hrer om det for frste gang.

Jeg har heldigvis ingenting bekymre meg for siden jeg er s lav og liten s hadde ikke babyen hadde noen sted "gjemme seg" i magen min. Jeg leste et sted at det var en stor prosentandel av de som ble gravide uten oppdage det fr langt ut i svangerskapet som var hye, og de ogs bar babyen p en mte s man ikke ndvendigvis kunne se utenfra - samt at babyen gjerne l p en mte slik at det var vanskelig legge merke til spark. Noen var ogs overvektige, og det kan jo ogs vre en grunn til at det ikke synes s veldig godt. 

I tillegg har jeg allerede bret frem to barn, og nr jeg har bikket 20 svangerskapsuker har det ikke akkurat vrt noen tvil. Haha! Jeg tror det hadde vrt umulig for meg ikke legge merke til det etter hvert om jeg hadde vrt gravid, heldigvis kan man vel si. Det m vre utrolig tft finne ut om et svangerskap p den mten, og jeg tror ikke jeg hadde taklet det noe srlig bra. Jeg synes det var sent bare finne det ut i svangerskapsuke 9, og husker at jeg synes det var s rart at jeg ikke hadde merket noe tidligere..

HAN FORLATER OSS

Endelig fredag! Det ble overtidsjobbing p Fredrik i dag ogs, s jeg har hatt nok henge fingrene i kan man trygt si. Haha! Kjempekoselig med litt kvalitetstid med guttene helt alene, men jeg sovnet klokken 03:00 i natt s jeg har vrt og flt meg som en vandrende zombie i hele dag. Jeg tler for vrig f lite svn selv om jeg blir litt sliten, s til tross for at det ideelle hadde vrt sovne tidligere s er det jo ikke alt man kan styre dessverre.

Men det har ikke gjort denne fredagen noe mindre bra alts! Jeg har ftt gjort masse her hjemme til helgen, samtidig som Noah sov en god lur tidligere i dag. Jeg var i sterk tvil om hvorvidt jeg skulle g og legge meg eller ikke da kan dere tro, men jeg endte med ikke legge meg. Da han vknet igjen hadde jeg funnet igjen noe av det gamle ulltyet til Leo fra han var baby som vi har tatt vare p, for i dag kunne vi endelig bruke det til Noah i hstkulda! Jeg tok verdens herligste bilde av Noah i stad ogs, som jeg la ut p Instagram. Det er ikke alt p Instagram som kommer ut p bloggen, s om du vil f det med deg kan du flge meg og se bilder HER.

Dette er den siste helgen fr Leo forlater oss til fordel for noen dager hos besteforeldrene sine i Gjvik p sndag! Min mamma og pappa kommer for hente han, og herregud som jeg kommer til savne han og tenke p han de dagene han er borte. Men jye meg som han kommer til kose seg! Derfor er det ogs litt ekstra viktig for meg at han fr en kjempefin helg med oss fr han skal forlate oss for noen dager. N er det straks natta for Leo, som har hatt en herlig start p helgen med lillebroren sin og meg. Han var s herlig tidligere i dag:

Leo: "Mamma! Mamma! Mamma! Mamma! Mamma!"

Jeg: "Ja, Leo? Hva er det, vennen min?"

Leo: "Elsker deg!"

Han er virkelig s sjarmerende og god! N har han spist kveldsmat, pusset tennene, sagt natta til totusenogfemti bamser, lovd Noah at de skal leke i morgen, og Fredrik og jeg har ftt 10 nattaklemmer hver. Minst. Haha!

Sov godt lille skatten min, mamma og pappa elsker deg mer enn du aner ♥

HVA HVIS..

Noen dager blir jeg s skremt over tenke p hvor store deler av livet som styres av tilfeldigheter. Da Fredrik og jeg hadde vrt sammen en stund, lenge fr barn og vkenetter, s l vi vkne sammen hele natten og snakket sammen da jeg var p overnattingsbesk hos han. Jeg fortalte han at fr vi ble sammen, s snakket jeg mye med en annen. Men han rakk ikke bussen nr han skulle treffe meg - og da tenkte jeg bare at hvis han ikke en gang rakk bussen nr han skulle treffe meg, s var det hvert fall ikke meningen at vi skulle mtes. Fredrik lo og sa at han var veldig glad for at han ikke rakk den bussen, fr han kysset meg og la seg til sove.

Men hva om han hadde rukket den bussen da?

Hadde jeg da noen gang truffet Fredrik? 

Hadde jeg ikke truffet Fredrik, hadde jeg aldri flyttet til Larvik.

Hadde jeg ikke flyttet til Larvik, hadde jeg trolig aldri ftt barna mine heller.

Hvordan ville livet sett ut? Det er s skremmende tenke p at et s lite valg kan avgjre s mye for hvordan livet ditt skal se ut. Alle valg, store og sm, er med p forme livet ditt. Det som virkelig er skremmende tenke p er at store deler av disse valgene er valg vi ikke en gang tenker ordentlig over at vi tar. Vi bare tar dem.

droppe bli med p byen fordi du er sliten, orke g den turen, ta den telefonsamtalen,  ikke rekke bussen. Vi tenker kanskje ikke s nye over det, men dette er ogs ting som kan vre med p endre livet for alltid.

Jeg husker jeg leste om 9/11 for en god stund siden. Om historier fra denne dagen, fra mennesker som egentlig skulle vrt i bygningen da flykrsjet fant sted, og med det borte fra verden - men som hadde glemt stille vekkeklokken fr de la seg dagen fr. Som ikke hadde husket kjpe sler til de nye skoene sine, og derfor mtte innom skobutikken p veien, og som derfor ikke rakk frem til jobben i tide akkurat den dagen fr flyene krasjet i bygningen. Det er nr du leser ting som det at du innser hvor mye livet er verdt, og hvor lite som skal til fr ting er forandret for alltid. Hvor skjrt livet er.

Mennesker har med tiden ftt en ekstrem makt, p godt og ondt. Vi bestemmer mye, og vi kontrollerer mye. Det er godt tenke p at vi aldri vil kunne kontrollere alt, og bestemme alt. Hvem vi treffer p nr vi tar oss en tur ut eller hva som skjer p butikken nyaktig den dagen du ikke orket vre med. For det skal virkelig s ufattelig lite til for endre alt

FOR MYE DRAMA

Hei dere, og riktig god kveld! N holdte jeg p skrive god helg til dere, s jeg er rimelig surrete kan man si. Herregud for en respons p mitt forrige blogginnlegg, og S mye engasjement. Jeg hadde virkelig ikke sett for meg det i det hele tatt. Jeg trodde dette var et blogginnlegg som kom til forbig litt i stillhet, men der kan man se - man vet aldri hvilke blogginnlegg som skaper engasjement, og hvilke som ikke gjr det. Det var ogs overraskende se hvor mange av dere som faktisk var enige med meg.

For dere som har sagt at jeg er dobbeltmoralsk siden jeg senest dagen fr i gr publiserte en selfie av meg selv i bikinioverdel: Jeg synes virkelig ikke at man p noen som helst mte kan sammenligne nakenbilder og nakenvideoer, med et bilde av ansiktet mitt hvor bikinioverdelen min er synlig. Ja, jeg har klft p bildet (det br jo ikke komme som noen overraskelse at jeg har pupper, selv om jeg aldri ville lagt ut topplsbilder av den grunn) men jeg har flelse av at ingen en gang ville nevnt det bildet av meg dersom jeg var flatbrystet. Jeg mener at et bilde av en person hvor bikinioverdelen er synlig ikke p noen som helst mte kan sammenlignes med nakenbilder eller nakenvideoer, flatbrystet eller ei.

Men nok om det! Det ble litt drama p diverse blogger av denne saken videre. Jeg str for alt jeg skrev i grsdagens blogginnlegg, men jeg har sagt mitt og har ikke noe mer si om denne saken. Nok drama for min del, selv om jeg ikke angrer p ha ytret meningen min :-)

Det er onsdag allerede og i dag skal Fredrik og jeg ut for ha litt barnefri sammen! Jeg gleder meg veldig, og det samme gjr Fredrik. Barna skal vre hjemme sammen med farfaren deres og "Mimmi", som er kjresten til farfaren deres. Jeg er sikker p at de vil kose seg akkurat like mye som det vi kommer til gjre, selv om jeg kjenner savnet etter dem i det jeg gr ut ytterdren hjemme. Hehe! Hper dere fr en strlende kveld videre, alle sammen ♥

Processed with VSCO with f2 preset

JEG BLIR HELT SATT UT!

N tar det helt av i bloggverden! Jeg hadde visst gtt glipp av dette oppstyret rundt bildene til ulike andre toppbloggere topplse og sladdet. N er det gtt over til nakenvideoer og bilder, det synes jeg som mamma er veldig ugreit. Jeg vil bare presisere at jeg respekterer andres valg selv om jeg ikke ndvendigvis er enig, og at jeg er glad for at vi bor i et land hvor vi er frie til ta egne valg.

Men akkurat n er jeg ogs veldig glad for at vi har ytringsfriheten vr.

Snnen min p 2 r sitter ved siden av meg nr jeg skriver dette blogginnlegget. Han har sett meg med puppene ute nr jeg ikke har hatt p meg bh, og han har sett meg naken i dusjen. Det er helt naturlig. Kropp er helt naturlig, og jeg nsker lre ham til f et naturlig forhold til kropp. Det som ikke er naturlig er at han skal kunne se bilder av mammaen sin naken p Internett. Hvordan ville han flt det om han visste at kompiser, foreldre til kompisene hans, og alle rundt han kun var et tastetrykk unna kunne se mammaen hans naken?

Det gjelder ikke bare barna mine heller. Selv om jeg svisst fler et ansvar som mammaen hans og til lillebroren hans, s fler jeg et like stor ansvar som datteren til foreldrene mine, og som kjresten til samboeren min. vre naken er for meg noe som tilhrer privatlivet - kall meg gjerne gammeldags og konservativ av den grunn, men slik fler jeg det. Hva med fle seg eksklusiv for kjresten sin? Skal ingenting holdes privat lenger, er det ingen grenser for hva som kan og skal deles med omverdenen?

I dag er jeg helt satt ut. Jeg er veldig glad for at jeg ikke fler et s sterkt behov for oppmerksomhet at jeg er villig til legge ut bilder av meg selv naken for at det skal vre nok. Takke meg til klr og noen frre klikk p bloggen.

FYLLEFERIE MED BARNA

I gr opplevde jeg noe som gjorde at jeg fikk litt grsninger nedover ryggen.

Jeg er p lekeplassen her p det srs barne-og familievennlige hotellet vi er p i Mallorca. 98% av gjestene her er smbarnsfamilier, de resterende 2% er pensjonister. Hotellet vrt har til og med "family" i navnet sitt, s det sier i grunn sitt.

Jeg har allerede lagt merke til at barn ikke er noen stopper for dra med seg flere l fra all inclusive-baren og bort til bassengene og solsengene. Gjerne fr klokken 12 p formiddagen. Jeg ville ikke gjort det selv, men jeg dmmer ingen av den grunn bare s det er sagt. Folk m ta sine egne valg, det er ferie og jeg skjnner greia. Jeg er veldig glad for at jeg er spass bevisst p at jeg vet at det ikke ndvendigvis er noen fasit p alle sprsmlene, valgene og utfordringene man mter i livet, bde som forelder men ogs som menneske. Man m ta de valgene man selv fler er mest riktig, og man skal alltid vise respekt for valgene andre tar s fremt de ikke er penbart til skade for noen.

Likevel sitter jeg igjen med noen sprsml og en uggen flelse i hele kroppen etter opplevelsen i gr. For da Leo leker og ler p lekeplassen, samtidig som jeg og min mamma sitter p benkene ved siden av og flger med, heier nr han skal klatre, og forteller hvor flink han er nr han sklir - og Noah ligger sovende i vognen sin - s kommer det en annen mamma inn p lekeplassen. Hun sjangler som bare det, og det er ikke akkurat vanskelig se at hun rett og slett er drita full. Hun ramler bokstavelig talt ned p en stol, og forsvinner ut fra lekeplassen noen minutter etterp etter litt mer sjangling og nesten-snubling. Jeg vil ikke virke belrende, for er det en ting jeg virkelig ikke er - s er det det. Men den vonde klumpen i magen kommer likevel gradvis, og sprsmlene like s. 

Er det snn det skal vre? Fylleferie med barna?

Jeg gr meg en liten tur rundt p hotellet og synet mter meg flere ganger. Det sitter familier og sm barn ved flere av bordene, og flere foreldre er rett og slett fulle!

Er dette greit? Jeg synes ikke dette er greit!

Om noen vil ta seg et glass vin nr de er p ferie, s skal jeg absolutt ikke rette noen pekefingre mot noen. Ei heller om du velger ta to glass. Eller tre. Du er et voksen menneske og burde klare ta disse avgjrelsene helt uten innblanding fra andre, og jeg skal ikke legge meg borti det.

Men drikke seg overstadig beruset p ferie med barna dine slik at du snubler inn p lekeplassen klokken halv ni om kvelden, det burde vel man som en ansvarlig voksen- og omsorgsperson gjre det man kan for unng?

Jeg drikker ikke p ferie med barna. Det er min avgjrelse og den str jeg ved. 

Jeg tenker som s:

Hvor mye koster det meg ikke drikke nr jeg er p ferie med barna?

Ikke spesielt mye, gitt!

Det handler ikke om at jeg blir full av ta et glass vin, det handler om prinsippet. Hvorfor m man drikke vin, l eller i det hele tatt for kose seg p ferie? Det virker som at det er mange der ute som ikke kan kose seg og slappe av uten drikke, og det synes jeg i s fall er litt trist! Mange stiller sprsml omkring hvordan jeg skal klare lre barna mine til ha et sunt forhold til alkohol om jeg ikke viser at jeg drikker rundt dem og at det gjres med omhu.

Jeg sitter kun og lurer p hvorfor jeg p dd og liv m introdusere barna mine for alkohol nr de er 2,5 r og 10 mneder gamle? Og M det skje p ferie? Kan det ikke vente til de er eldre, og til de er i trygge omgivelser som de kjenner godt? Vil ikke det vre mye bedre kontra gjre det p familieferie p et helt nytt og ukjent sted?

Det skal vre lov og kose seg i ferien sin, og man skal f ta egne valg. Jeg har full forstelse for at alle ikke velger som meg. 

Du merker kanskje ikke s mye forskjell p 3 og 4 glass vin, men hvordan vet du om barnet ditt gjr det?

IKKE KOMMENTER KROPPEN MIN!

Jeg blir helt fascinert av hvor mye kropp provoserer og engasjerer! Jeg lurer p hvor mange sprsml jeg har ftt det siste ret etter jeg fikk Noah, om jeg kan vise hvordan kroppen min ser ut etter to svangerskap p to r. Hvorfor er dette s forbanna interessant? Hvorfor er det s viktig og s nye? Jeg blir s trist av at dette skal vre det store fokuset!

Jeg har vrt utrolig forsiktig de siste 1,5 rene med vise bilder av kroppen min. Ikke bare fordi det er unaturlig for meg posere i badety p soverommet hjemme i kalde Norge, n er jeg jo tross alt i Spania. Men ogs fordi jeg er redd for sende ut feil signaler. Det hjelper ikke at jeg sier at kropp ikke betyr noe om jeg skulle ha et massivt utseende og kroppsfokus kontinuerlig p bloggen min.

I likhet med kanskje mange andre der ute, s har jeg flt et press nr det kommer til hvordan jeg skal se ut. Burde jeg ha operert rumpa mi strre, tynnere midje? Er jeg tynn nok? Er jeg trent nok? Nr alt kommer til alt, s er jeg fortsatt ung og jeg hadde lyet om jeg sa at jeg aldri hadde tenkt disse tankene. Heldigvis har jeg lrt at operere seg p utsiden ikke ordner den drlige selvtilliten som penbart ligger til grunn for hvorfor man fler at man vil ta flerfoldige plastiske operasjoner.

Derfor kjenner jeg at jeg faktisk blir ganske forbanna nr jeg ser andre st frem etter de har operert seg, for fortelle at ta plastiske operasjoner ikke hjalp p selvtilliten. Og deretter penlyst operere utseendet sitt enda mer..? Jeg er ikke rask til dmme, men skjnner man ikke at man da indirekte sier at det tydeligvis hjalp og at det er lsningen p komplekser. Og hvordan ender det nr hele selvtilliten din er basert p utseendet ditt? 

Jeg er stolt av den jeg er. Men ikke utelukkende for hvordan jeg ser ut. Hvordan man ser ut er ikke selvvalgt. Hvilken person man nsker vre er det. Jeg vil at barna mine skal vokse opp i en verden hvor det er viktig at man reflekterer, lrer og har gode verdier. Ikke en verden hvor det viktigste man gjr er vise frem en fin kropp. Derfor vil jeg ikke at dere skal kommentere kroppen min.

N ER JEG S LEI!

God kveld alle sammen! Da ble det jammen meg bloggoppdatering i dag ogs gitt. I dag har jeg brukt mesteparten av tiden p pakke ferdig, rydde, vaske litt her hjemme. Det er jo s mye som skal gjres! Jeg fikk meg en god latter da jeg tenkte tilbake p forskjellene mellom hvor mye jeg mtte pakke da det kun var meg som skulle reise bort, og n som jeg har to sm som trenger ting med p tur ogs. Flyet vrt gr faktisk i morgen klokken syv p kvelden, og nr vi er p ferie tenker jeg oppdatere dere s mye som mulig :-) Tenkte det kunne vre gy dele masse fra den frste ferieturen vr med dere.

Hovedsakelig blir det oppdatert s mye som mulig her p bloggen selvflgelig, men ogs p Instagram og Snapchat (@mammasom16) N har jeg endelig ftt ny mobil ogs, etter at Noah tygde i stykker min forrige - det forklarer sikkert en del for dere som allerede flger meg begge stedene, men som har sett minimalt til oppdateringer i det siste. Beklager det!

N er jeg s lei av drlig vr, bde vret n i det siste og det skikkelig fine "sommervret" som jeg for vrig har sett lite til. Haha! Takk Gud for at jeg klarte feilbooke denne turen. Var jo egentlig ikke planen i det hele tatt, men nr jeg frst hadde klart bestille ved en feil s tenkte jeg bare hvorfor ikke. Jeg er veldig glad for det n, og hper p en uke med barna med masse fint sommervr og mange fine minner ♥

Jeg husker s utrolig godt nr det var 50 dager igjen til avreise, og n er det allerede i morgen. Det er helt sprtt! Jeg gruer meg helt forferdelig til dra fra Fredrik n. Fltes nesten litt flaut innrmme det, men jeg gruer meg voldsomt til ikke se han p en uke. Uff! Han gruer seg han ogs. Det blir nok veldig tomt her hjemme for han, sammenlignet med hvordan det er her til vanlig nr det er liv fra morgen til kveld. Heldigvis kan vi snakke p video hver dag om vi vil, og det er absolutt en god trst!

N skal jeg gjre litt av de aller siste forberedelsene fr vi drar, og siden vi har en lang dag foran oss i morgen skal jeg prve ikke legge meg s veldig sent i dag. Vi snakkes!

LIVET GR VIDERE.

Hei dere.

Jeg forstr at noen reagerer litt p at jeg velger ikke skrive hva som skjer/har skjedd, og at "jeg sier A men ikke B" snn er det ndt til vre noen ganger. Jeg har ikke lyst til vre den bloggeren som ikke har det bra, men som later som likevel. N vet dere at jeg har det vanskelig, og det ble den beste lsningen slik jeg ser det. Jeg klarer ikke helt se at det hadde blitt mindre spekulasjoner om jeg lot vre oppdatere bloggen over en periode. Jeg velger nemlig heller la vre blogge, enn blogge late som jeg har det fint nr det ikke er sant. Og da valgte jeg heller vre rlig. Jeg ser selvflgelig begge sidene av denne saken, men snn jeg ser det tror jeg ogs det hadde blitt "feil" uansett hva jeg hadde gjort.

Uansett gr livet videre. I dag og ellers har jeg uansett hundre ting som m bli gjort. Vi har begynt pakke litt i dag. Kalenderen viser at det er 3 dager igjen til vi drar, s da var det vel kanskje ogs p tide? Jeg har tatt meg med reisetipsene jeg har ftt fra dere, men jeg har fortsatt masse som m kjpes inn, et par ting jeg m lete huset rundt for finne, og klr som m vaskes og pakkes. Leo synes det var veldig interessant vre med p pakkingen. Lille finingen min.

Jeg skal prve blogge som normalt de neste dagene, men jeg har ikke lyst til love noe. Jeg setter veldig stor pris p alle de fine ordene jeg fr fra dere p meldinger, mail og ellers - at dere hper det gr bra med meg. Det betyr veldig mye!

Er det en ting jeg har lrt, s er det at uansett hvor sliten du er, uansett hvor lei deg du er, og uansett hvor vondt du har det s gr livet videre. Man m bare prve henge med.

Klem

ER MOBILEN DIN VIKTIGERE ENN BARNET DITT?

Jeg har ftt meg en skikkelig yepner og n fler jeg meg ndt til si noe om det. Mobilen min har vrt delagt i nrmere 2 uker n, og jeg har hatt en lnetelefon som har vrt uten strm mesteparten av tiden fordi den rett og slett er s rva at jeg ikke synes det er noe vits. Etter at sjekke mobilen-abstinensene mine ble borte synes jeg faktisk det bare er deilig, men siden det er jobben min oppdatere Instagram, Facebook, Snapchat og ikke minst bloggen bde med hjelp av mobil og pc, s er jeg ndt til f kjpt meg ny innen neste uke.

Tiden uten mobilen har vrt en oppvekker for meg som jeg kommer til ta med meg videre. Dgnet har plutselig flere timer, fles det ut som. Jeg har ikke bare vrt fysisk tilstede hele tiden for barna og familien, men jeg har ogs vrt mentalt tilstede. Det er lett tenke at man bare skal sjekke Facebook en tur eller at man bare skal sjekke Instagram Eller Snapchat. Eller mail. Jeg som blogger som bruker sosiale medier aktivt i hverdagen vet hvor lett er tenke det, men hvordan det noen dager likevel skjer at man blir sittende litt lengre enn at man "bare" sjekker. Dette er kanskje ikke fullt s viktig for dere uten barn, annet enn at det er tidenes tidstyv.

Men hvor mye betyr egentlig andres hverdagsyeblikk man fr servert p Facebook, Instagram, og Snapchat - nr det tipper over til stjele mye tid av din egen  hverdag og det som skjer her og n?

Jeg husker s inderlig godt jordmoren p Tnsberg sykehus jeg mtte p samtale da jeg var hygravid med mitt frste barn. Hun hadde en bnn til meg som jeg tror passer seg  formidle videre n. Hun hadde jobbet som jordmor i mange r, og det triste uttrykket hun fikk da hun fortalte om hvor mange som de siste rene siden smarttelefonen kom, hadde tilsynelatende mer fokus p se p det nyfdte barnet fra mobilkameraet, enn leve i yeblikket og ta vare p her og n, gjr enda at jeg fr en klump i magen.

Hun sa: "Hvis du rett etter at barnet ditt har blitt fdt sitter med nesa i mobilen nrmere konstant til du drar hjem fra sykehuset, hvordan blir det da nr du kommer hjem?" Hun fortalte ogs at de flere ganger hadde vrt vitne til foreldre som var s opptatt av sjekke mobilen at de ikke registrerer at barnet sker kontakt.

Er det snn det skal vre? Om verden utvikler seg til bli som dette kan jeg ikke se for meg annet enn at vi gr et kaldt samfunn i mte. Vi ser det kanskje allerede? Mennesker som trekker opp mobilen nr noe skjer i offentligheten for dokumentere det, istedenfor strekke ut hnden for  hjelpe?

Jeg sier ikke at man skal ha drlig samvittighet bare man sjekker mobilen noen ganger i lpet av dagen, jeg sier bare at man ikke burde la barna konkurrere med mobilen din om oppmerksomheten din som forelder.

Livet er f yekontakt med det nyfdte barnet ditt uten mtte se gjennom kameraet p mobilen din. Livet er se 2-ringen din ske etter din oppmerksomhet og bekreftelse, uten at du gang p gang har din oppmerksomhet rettet mot scrollingen p Facebook. Livet er se p kjresten din som du elsker mer enn noe annet, mens dere sitter i sofaen fredag kveld uten at dere sitter p hver deres kant med hver deres mobil. Livet er vre p konsert, oppleve,  se med ynene og ikke bare kameralinsen.

Det er en balansegang med dette som alt annet. Men livet er her og n, tiden str aldri helt stille, og du fr ingen av delene tilbake.

EN NY START

God kveld alle sammen ♥

N er verdens herligste guttene mine i seng, etter en lang og innholdsrik dag. Vi kom hjem for en time siden ca fra et langt og koselig besk hos barnas oldemor p Fredrik sin side. De eldre i familiene vre setter alltid s stor pris p f oss p besk, og det synes jeg er s utrolig hyggelig. Jeg vil virkelig at barna skal bli godt kjent med sine oldeforeldre, p bde min og Fredrik sin side. Jo flere mennesker barna har rundt seg som de er glade i, og som er glade i dem - jo bedre!

Leo har allerede hatt noen uker i barnehagen n, og den nye oppstarten har gtt knirkefritt. Han storkoser seg og elsker barnehagen, og er like glade nr vi kommer og henter han hver eneste dag. Et av dagens hydepunkt er hente han i barnehagen, det er bde Fredrik og jeg helt enige om. Men jeg husker enda hvor mye jeg gruet meg i fjor til barnehagestart, hvor stor klumpen i magen fltes da dagen nrmet seg til at Leo skulle starte - samtidig som det var blandede flelser ettersom det samtidig var s spennende g en helt ny hverdag i mte. 

N er vi kommet til barnehagestart for veldig mange sm (og litt strre) barn, og jeg hper alle som har barn som har begynt i barnehagen har ftt en fin start, og ikke minst at dere som har barn som skal begynne i barnehagen fr en fin start. De frste dagene for Leo gikk fint i fjor, men etter noen dager snudde det litt og det var grt og trer. Som alle prvde fortelle meg og som jeg n ser i ettertid: Det var utvilsomt verst for meg. Men det fltes virkelig ikke slik da jeg sto i barnehagen hygravid med en liten gutt som klamrer seg fast til meg som en liten apekatt! Jeg grt litt jeg og, da jeg s han sto i barnehagevinduet og grt mens han vinket til meg. Men da jeg ringte 20 minutter senere var han i full gang med lek og moro, og hadde helt glemt at mamma hadde gtt!

Som jeg har nevnt tidligere synes p mange mter det er godt at hverdagen er tilbake! Jeg hper dere som har startet p ny skole eller studier i dag, eller ny jobb for den saks skyld - ogs har ftt en veldig fin start! Jeg gleder meg til dele vr hst med dere, og nsker dere en veldig fin kveld videre!

VI M SLUTTE FLE OSS S KRENKET!

I dagens samfunn er det s mange som tar seg nr av alt og man kan knapt si eller gjre noe lenger uten at noen fler seg krenket, trkket p eller angrepet.

Fordi jeg velger ha det yngste barnet mitt hjemme ett r til, s betyr ikke det at jeg synes det er forferdelig at du sender barnet ditt p samme alder i barnehagen denne hsten. Barn er ulike, og det samme er heldigvis avgjrelsene vi som foreldre tar. Det er bra, for det viser at man tilpasser seg barnet sitt og er ute etter finne ut hva som er best for seg og barna sine.

At jeg har tatt en avgjrelse om vre veldig konsekvent p at Leo ikke skal ha undig sukker som en del av kostholdet sitt, er ikke det samme som at jeg synes at alle som ikke er like strenge p akkurat dette med sine barn er drlige eller slappe foreldre.

Om jeg sier at jeg synes det er kjempefint med litt lengde p hret p mine barn, s betyr ikke det at jeg ikke synes ditt korthrede barn ikke er fin p hret!

Jeg vil bare si noe om dette n etter at jeg til stadighet fr disse "jeg fler meg krenket-" tilbakemeldingene p bloggen nr jeg skriver om valgene mine. Skriver jeg at jeg er glad jeg er sammen med pappaen til barna mine, s betyr ikke det at jeg trkker p dere som er aleneforeldre. Forteller jeg om at jeg henter Leo tidlig i barnehagen en dag, s betyr ikke det at jeg mener dere som ikke har mulighet til hente i barnehagen fr senere gjr noe galt! Vi m slutte fle oss s krenket hele tiden! 

Gjr det som fles mest riktig for deg og ditt barn! Det er det aller viktigste. Det at jeg ikke tar samme avgjrelse som deg, betyr ikke at jeg sier noe stygt om din avgjrelse, eller at jeg ikke mener det er det riktige for deg eller barna dine. Det betyr bare at jeg tar en avgjrelse jeg ogs..

JEG VET IKKE HVORDAN DET ER

.... Jeg vet ikke hvordan det er nr testen lyser negativt gang p gang. Hvordan det fles nr bekjente og venner blir gravide, men ikke du. Hvordan det fles nr du ser barnvogner og babyer over alt. Hvordan det er nr du prver  f barn, men ikke lykkes.

Jeg lurer p hva jeg har gjort, som gjr at jeg blir gravid nr jeg ikke en gang prver. Nr jeg tvert i mot bruker midler for forhindre en graviditet, mens andre p sin side sliter s mye med  klare bli gravide. Jeg lurer p hva jeg har gjort som gjr at jeg ikke har trengt anstrenge meg et eneste sekund for bli gravid en eneste gang, mens andre m gjennom X antall prverrsforsk. G p hormoner, sette spryter, egguthenting og innsett. Smerter og helt sikkert ogs en flelsesmessig berg-og-dalbane uten like.

Jeg har ikke gjort meg noe mer fortjent til f barn enn hva andre har. Jeg har ikke noen strre rett til bli mamma enn hva andre kvinner har, og Fredrik har ikke noen strre rett til bli pappa enn hva andre menn har.

Jeg vet ikke hvordan det er, og jeg vet ikke hvordan det fles, men jeg fr likevel trer i ynene nr jeg tenker p det. Alle dere som strever, som holder hpet oppe. Og alle dere som ikke alltid klarer holde hpet oppe. Dere som fr sprsmlene om "dere snart skal ha barn?" eller sm hint fra bekjente og venner, men som synes det er for srt til  svare p. Og alle dere som ikke synes det.

Jeg skal aldri ta det for gitt at jeg fikk mine to gutter uten mtte kjempe. For jeg vet hvor mange som sitter p sidelinjen og m kjempe en kamp p veien mot f barn hver eneste dag.

HAN ER PAPPA, IKKE BARNEVAKT!

Det er en ting jeg har irritert meg over jo mer jeg har tenkt over det, og det er nr jeg fr hre at "Pappaen skal vre barnevakt". At mammaen skal ut p noe, og at da m pappaen vre barnevakt.  Men nr ble egentlig en pappa som er hjemme med barna sine en barnevakt? Man er ikke barnevakt for egne barn, man er forelder!

Ok, n tenker du sikkert at jeg har lite irritere meg over. At jeg er teit og burde finne noe annet bruke tid p, og at det m vre kjipt bry seg om noe som sikkert flere der ute mener er S dumt. Men det er ikke ordene i seg selv som er irriterende for min del, eller om det er tilfelle at noen bare bruker det som uttrykksform - men heller det som ligger bak ordene.

For har vi ikke kommet lenger enn at pappa er barnevakt om han er hjemme med felles barn om mor skal ut p noe? Mammaen har egentlig ansvaret, men er man heldig kan pappaen vre barnevakt om man skal ut en tur.. Har ikke foreldre et like stort ansvar for felles barn, eller kommer dette utsagnet helst fra den eldre generasjonen - som gjerne gir pappaen stende applaus bare han skifter bleie p barnet sitt?

For meg er det nemlig en selvflge at jeg er hjemme med barna vre nr min kjreste og pappaen til barna vre skal ut p noe. Det er dermed ikke noe annerledes om jeg skal ut p noe, og det er motsatt. Jeg som mamma er ikke barnevakt om jeg er hjemme med vre barn en kveld hvor han ikke er hjemme, s hvorfor blir han sett p som barnevakt?

Vi har barn sammen, og det ansvaret deler vi likt. Han er definitivt ingen barnevakt om jeg ikke skulle vre hjemme en kveld. Han er pappa.

SANNHETEN OM FORHOLDET VRT

Jeg bryr meg ikke om at noen sitter og hper p at det blir slutt mellom Fredrik og meg. Skulle det en gang skje, s fler jeg meg veldig trygg p at vi da har gjort alt i vrt makt i forkant for f det til fungere.

Jeg skriver  dette blogginnlegget fordi jeg har ftt mange sprsml helt siden jeg introduserte Fredrik for dere her p bloggen, som gikk p om hvordan vi har klart og klarer holde sammen.  Sprsmlene ble ikke frre jo lenger vi var sammen, og spesielt etter jeg har valgt vre spass om at vi har hatt noen store dumper i veien, og om hvordan vi kom oss ut av dem med forholdet vrt i god behold. I hovedsak er det andre unge mdre som lurer p dette, fordi de enten ikke har klart holde ut med barnefar selv, eller fordi de sliter sammen.

Jeg skulle nske jeg hadde et fasitsvar til de som lurer p dette, men sannheten er nok at det ikke finnes en fasit. Jeg tror for all del ikke at jeg er noen ekspert p parforhold, eller at jeg synes at 4 r sammen (som er hvor lenge Fredrik og jeg har vrt sammen n i september) er forferdelig lenge. Men med tanke p alderen vr, s blir det utvilsomt god andel av livene vre. Det er uansett ikke veldig relevant. Det som er relevant er hvordan vi har klart holde sammen og hva vi har gjort for lse problemene vre hittil. For jeg kan si dere ting: Det har ikke vrt f utfordringer, og det tror jeg heller ikke at det er for flertallet som bor sammen og lever sammen.

Fredrik og jeg kan krangle som bare det i perioder. Vi er to veldig ulike mennesker, det oppdaget vi da vi ikke var nyforelsket lenger. I tillegg har vi noen kvaliteter begge to som man egentlig skulle tro at ikke gikk s godt sammen. Men vi har lrt oss  leve med dem og har akseptert hverandre for hvem vi er, fordi nsket vrt om leve sammen er strre enn hvordan vi nsker at ulikhetene skal pvirke oss. Da er vi bare ekstra tlmodige med hverandre nr vi merker at ulikhetene kommer tydeligere frem, og har lettere for legge fra oss diskusjonene som omhandler eller fr frem disse.

I alle forhold mter man p utfordringer. Det er ikke til unng! Det kommer til et punkt hvor nyforelskelsen gr over, og man innser at ingen er perfekte. Kanskje oppdager man ogs at man er ulike, og ikke s like som man trodde i starten av forholdet. Jeg tror de frreste av forhold egentlig er perfekte. Men hvis man alltid skal gi opp nr ting blir vanskelig, s vil det vre umulig oppleve et langvarig forhold. Man m jobbe for f det til fungere.

For hvis du tror at du og kjresten din er de eneste som krangler s og s mye, eller de eneste som har utfordringer som gr p kommunikasjon, krangling om husarbeid, flelser, sjalusi, eller ulikheter generelt - s tar du feil. Man vil alltid mte p utfordringer, og hvis du velger forlate de du har, s kommer det garantert til et punkt hvor du mter nye, eller de samme utfordringene du har mtt tidligere. Forskjellen er bare at du vil mte dem med en annen partner.

Med jevne mellomrom er det folk som str frem i media og roper ut at det er alt for mange par som gir opp for lett. Spesielt med barn inne i bildet. Jeg vet bedre enn snakke om andres situasjoner som jeg ikke vet noen verdens ting om. Men det jeg vet er at det viktigste er kjrlighet. Fordi kjrligheten overvinner alt.

EN STOR TABBE?

I dag har jeg tenkt til vre helt rlig med dere. Da jeg frst laget meg blogg, hadde jeg ikke i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg hadde endt opp hvor jeg er i dag. Jeg visste ikke hva det ville innebre ha en blogg lest av mange tusen hver dag, og det var heller aldri noen ml for meg. Det eneste jeg ville var dele det jeg selv skulle nske jeg kunne lese da jeg ble gravid i ung alder.

Men jeg ble p mange mter kastet ut i det fordi bloggen min vokste i rekordfart. P 1 og en halv mned i starten av 2015 vokste bloggen min fra ha 1000 lesere daglig, til ha omkring 10 000 lesere per dag. Dette var etter at Leo kom til verden. Den plassen p topplisten kommer med en del ulemper, og av og til kunne jeg tenke at opprette bloggen var en eneste stor tabbe. Jeg innrmmer det. Jeg er fra en liten by og verken er eller var vant til at Gud og hvermann skulle fortelle meg akkurat hva de synes om absolutt alt jeg gjorde (har blitt mer vant til det n da!) og jeg ser n i ettertid at det nok ikke var s sunt for meg som p samme tidspunkt var 16 r. Jeg vil bare ogs ha sagt at jeg alltid har opplevd enormt mye sttte gjennom bloggen, og det er ogs en del av grunnen til at jeg alltid har fortsatt skrive. 

Det var likevel fortsatt en del perioder hvor det ble tungt takle alt, hvilket jeg absolutt ikke s for meg at det kunne komme til bli i forkant av det hele. Hadde ikke Leo sokker p et bilde her p bloggen, s var jeg en drlig mamma som ikke s hans behov. Hadde Leo vrt syk, s var det min feil og jeg hadde garantert ikke hatt p han nok klr. Om Leo datt og slo seg, s var selvflgelig grunnen til det at jeg var 16 r. Fryktelig logisk, spr du meg. Haha!

Og dermed begynte den evige runddansen med at jeg flte at jeg mtte forsvare meg p forhnd med alt jeg gjorde, for at ingen skulle kunne fortelle meg at jeg var en drlig mamma. Men det har noe med at du finner det du leter etter. Akkurat som at hvis du leter etter hat, s vil du nok ogs finne det. 

Det har roet seg veldig n, og det er s utrolig deilig - men det var ogs en periode der utseendet mitt var et heftig diskusjonstema. Som tenringsjente er man kanskje i den mest srbare perioden av livet med tanke p selvtillit, men jeg har virkelig blitt tykkhudet og alt i alt synes jeg det er en strre seier enn de som fikk  glede av f dratt meg ned en liten stund med hva de kommenterte. 

Etter at jeg i mars pnet meg veldig her p bloggen i DETTE blogginnlegget, s hadde jeg allerede gtt mange runder omkring jeg skulle fortsette bloggingen eller ikke. Men det fltes ikke riktig slutte, ikke enda i hvert fall. Jeg har kommet dit at jeg bryr meg veldig mye mindre om hva alle mtte mene hele tiden, jeg vil aldri tilbake dit hvor jeg flte jeg konstant mtte unnskylde og forsvare meg selv, og jeg vil aldri tilbake dit hvor jeg blir lei meg og usikker fordi noen skriver at jeg er en drlig mamma i kommentarfeltet. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette blogginnlegget, det er bare godt f skrevet alt ut noen ganger. Det er s mange bloggere der ute som virker til vre veldig opptatt av ppeke at de aldri har brydd seg om stygge kommentarer, men kalles ikke det egentlig bare vre menneskelig? Spesielt nr det er et s stort antall av dem, og man i tillegg er rimelig ung.

Jeg er uansett veldig glad for at jeg har kommet hit. At jeg er trygg p valgene jeg tar, og at det faktisk kjennes helt OK ut at alle ikke liker meg, og at det heller ikke er noe jeg strever etter. Jeg vet at jeg er en god kjreste for Fredrik, en god og stttende venninne, og ikke minst den beste mammaen for barna mine. Det er det ingen som kan ta fra meg ♥

Hper dere fr en veldig fin kveld!

ALT HAR EN SLUTT

God lrdag dere!

Jeg har gtt i hele dag og trodd at det var sndag, s gleden var stor da Fredrik opplyste meg om at det da selvsagt var lrdag i dag. Jeg er et eneste stort surrehue, s han var absolutt ikke overrasket over at jeg var s sikker p det. Er ikke akkurat frste gangen! Haha.. Han begynner heldigvis kjenne meg ganske godt! N i september er det faktisk gtt 4 r siden vi ble kjrester, s det skulle vel kanskje bare mangle at vi begynner kjenne hverandre godt n :-)

Dette er den siste helgen fr skolestart for veldig mange der ute, og ikke minst ferieslutt. Det fles skikkelig srgmodig at sommeren og ferien er over allerede, ettersom jeg i grunn ikke fler vi har hatt ordentlig sommer enda. Heldigvis har vi turen til Spania i starten av september se frem til for litt skikkelig sommerflelse. Jeg viste Leo hotellet vrt her om dagen, og han var veldig klar p at han_skulle_ bade i det badevannet. Helst i gr! Haha ♥

Men som den gjr for de aller fleste andre ogs, s er vi inne i hverdagen igjen. Snn blir det fr ferieturen vr, og den venter ogs naturligvis nr vi kommer hjem igjen. Alt har en slutt, ferier inkludert og plutselig er man tilbake til hverdagen. Det er helt topp ha noe se frem til, men jeg vil aldri bli en av dem som sitter og venter p at fredag og helg skal komme fortest mulig, en som lever for ferie, sommer, og alt annet enn hverdager. bruke s mye tid p vente m fles s bortkastet nr alt kommer til alt. Etter at ferien n har tatt slutt for vr del, har jeg funnet s mye glede i sette pris p de sm yeblikkene i hverdagen. Jeg tenker at man m slutte vente, og heller gjre det absolutt beste ut av hver dag, for hverdagen kommer og det er tross alt hverdager store deler av livet bestr av!

Hper dere fr en nydelig kveld, vi snakkes om ikke s lenge ♥

TAKK FOR ALT!

Hei alle sammen! N sitter jeg og er fryktelig nervs siden det ser ut som det skal bli ordentlig tordenvr i kveld. Jeg er livredd lyn og torden, s jeg krysser fingrene for at det gr over! I dag har jeg hatt masse ekstra alenetid med Leo, som har vrt s herlig. h, noen ganger kan jeg ta meg i savne perioden da jeg fikk s masse tid med ham da han var baby! 

Ssteren min dro hjem i dag, og det var ikke s veldig populrt hos Leo. Han snakket masse om henne i ettertid og var rundt omkring i leiligheten og leita etter henne. Han elsker at det er masse som skjer og virker til synes at jo flere vi har besk av, jo bedre er det. Haha! Jaja, takk for n og for alle de fine dagene vi fikk sammen! Jeg synes alltid det gr s fort nr vi har besk av gode venner eller familie over noen dager. Ssteren min kommer heldigvis ofte hit til Larvik s det blir nok ikke lenge til neste gang.

Jeg kjenner at jeg er s takknemlig for at barna har s mange rundt seg. De har onkler, tanter, besteforeldre, oldeforeldre, og tipp-oldemor som bor p Toten har de ogs. Hun skulle vi s veldig gjerne f beskt oftere. For ikke snakke om vrige familiemedlemmer. Jeg tenker p alle de ekstra rene alle vi har rundt oss fikk med barnebarna sine, oldebarna sine, og nevene sine siden vi fikk dem tidlig og synes det er s fantastisk tenke p. Tanken p all den ekstra tiden vi ogs i utgangspunktet fr med barna, er ogs veldig fin. Leo er allerede blitt 14 r nr jeg fyller 30. Det er helt merkelig tenke p, men samtidig litt morsomt! Ha en kjempefin kveld videre, s snakkes vi ♥

HVORDAN GR DET EGENTLIG MED MEG?

Hei dere! Da ble det plutselig bloggfri p meg i gr. Det har vrt en del av de dagene i det siste, det har nok noe med at det har vrt sommer og gjre. Det fles ut som dagene og timene gr enda raskere nr vi er ute med barna store deler av dagene, og nr vi kommer hjem om kvelden er det legging av barna, rydding, husarbeid, lpe i dusjen og satse p at Noah ikke vkner s jeg m lpe ut med sperester over hele kroppen - OG prve f presset inn litt kjrestetid med Fredrik. Akkurat det med kjrestetid har ikke gtt snn veldig bra de siste dagene, men forholdet vrt er veldig bra n om dagen - s det gr veldig fint uansett!

Noen lurer p hvordan det gr med meg om dagen, og det tenkte jeg svare p n. Jeg har det veldig fint. Jeg forsker alltid ha fokus p det positive, og det er ikke s vanskelig nr jeg har s mye fint i livet mitt. Mine favorittyeblikk om dagen er nr Fredrik og jeg tilbringer tid med barna, og en av dem sier eller gjr noe som er s herlig - og vi bare ser automatisk rett p hverandre og smiler.

Det er helt rart tenke p at sommeren nesten er forbi, men hsten er en nydelig rstid som vi er veldig glade i her i hus. Vi er tross alt ute i august allerede! Jeg hper dere alle har hatt en kjempefin sommer, den er kanskje ikke helt over enda, men jeg tror det skal bli helt greit komme tilbake til hverdagen nr det skjer for vr del. Jeg gleder meg litt til det n, for vre helt rlig. Jeg m uansett f takke for alle koselige meldinger dere sender meg, jeg m presisere at jeg har det veldig fint n selv om jeg har vrt litt fravrende fra bloggen den siste mneden. Barna er blidere enn aldri fr, og Fredrik er litt stresset over fagprven, men er alt i alt superfornyd han ogs. Heldigvis! Haha! Jeg gleder meg til komme tilbake til gode vaner med bloggen - uten uforutsette pauser her og der! Det er det stopp p n alts, og det blir morsomt dele nok en hst med dere her p bloggen ♥

DET ER KOMPLISERT.

Hei fra en stressa meg.

Mtte bare innom for skrive litt til dere. Jeg burde nok helst bare ha logget av i dag uten skrive noe noen steder i det hele tatt, men jeg klarer ikke la vre g innom bloggen for oppdatere nr jeg vet og ser at det er mange som sjekker om jeg har oppdatert. Jeg sitter med en del vonde flelser n, og alt fles bare veldig komplisert. Jeg har det ikke s bra, og skulle nske jeg bare kunne spole helt til dagen var over. 

Jeg trenger rett og slett en liten pause i dag. Kanskje er jeg tilbake i morgen, kanskje er jeg tilbake dagen etter det. Hadde aldri trodd at jeg kom til fle at jeg mtte gjre det, men det gjr jeg alts i dag.


Hadde dette vrt for et halvt r tilbake i tid hadde jeg nok kviet meg vanvittig mye for skrive et blogginnlegg som dette. Kanskje ogs vrt redd for at noen flte jeg klaget mye. Det er jeg ikke n. Livet gr opp og ned og snn er det bare. Jeg hper dere fler at dere kjenner meg gjennom bloggen, for jeg nsker at dere skal bli kjent med meg og familien min, men samtidig er det umulig for dere vite absolutt alt som skjer i livet mitt til en hver tid. Og det er kanskje like greit.

Jeg er bare et menneske jeg ogs. Jeg setter kjempestor pris p dere alle sammen, og hper jeg ikke skuffer dere.

EN TRE I YEKROKEN

Jeg er en person som tenker masse. Jeg reflekterer masse og tenker masse. Og av og til nr jeg ser p barna som leker mens jeg sitter i bakgrunnen p gresset i sommersola, s kan tanken sl meg. I dag gjorde den det.

Den Facebook-posten jeg s i gr. Eller den videoen som gikk viralt over hele Internett for en stund tilbake, den som var s vond se p.. Eller kanskje var det den artikkelen fra tv2.no jeg leste for to mneder siden, men som jeg enda tar meg selv i tenke p. Er det noe som treffer meg, s tenker jeg p det lenge i ettertid. Disse tre tingene hadde ett fellestrekk: De handlet alle om barn p samme alder som mine - som av ulike, tragiske rsaker hadde mistet livet.




Jeg m ta meg sammen sittende p gresset nr jeg kjenner tanken treffer meg. Hva om jeg noen gang skulle miste en av dere? Hjertet brister. Barna mine som leker, smiler og ler foran meg i solen. Vet de hvor mye jeg elsker dem? 

Hver gang jeg ser, leser, eller hrer om noen som har mistet barna sine - s gir jeg meg selv alltid et lfte og en pminnelse: Aldri ta en dag med dem for gitt. Smil, lek med dem, hopp i hoppeslott, ta dem med ut og bade, og alltid kyss dem godnatt. Det skal ikke mer enn et sekund til fr verden og livet slik man kjenner det kan vre snudd p hodet for alltid.

FOR UNG TIL VRE MAMMA

For en mneds tid tilbake var vi p sommeravslutningen i barnehagen til Leo. Det var sol og varmt, og vi kom litt tidligere enn alle andre fordi Leo egentlig hadde vrt litt slapp tidligere p dagen. Da vi kom snudde det raskt! Leo var i kjempeform, intenst klar for avslutning og vel s det.

Etter hvert begynner foreldrene til de andre barna i barnehagen komme, og vi hilste p flere. Vi havnet i solen p et bord med en annen kjempekoselig mamma og hennes to barn. Datteren hennes var vel 7 r, og hilste p Noah og virket til synes det var veldig hyggelig sitte ved siden av ham. Etter en stund er gtt og det ikke er lenge fr barna skal begynne underholde litt, s spr hun meg:

"Er det du som er mammaen hans?"

Jeg smiler og m le litt. Det er egentlig litt morsomt, for det frste sprsmlet vi fr fra ukjente er ofte "Hvor gamle er dere?" eller "om det er jeg som er mammaen til barnet/barna?" Den er ofte ogs sentral her p bloggen av naturlige rsaker. Men jeg vil at dere skal vite at alderen vr s og si aldri er et tema her hjemme hos oss. Vi lever som alle andre smbarnsfamilier i en hektisk hverdag. Jeg tenker sjeldent over at jeg er tenringsmamma, jeg gjorde det kanskje bare helt i starten da jeg var nybakt mamma.

"Hehe, ja, det er jeg" smiler jeg.

"Men.. Men er ikke du litt liten til vre mamma?" sier hun sprrende med hodet p skakke.

"Jo. Jo, jeg er vel kanskje det" sier jeg, fortsatt smilende.

"ja!" Utbryter jenta mens hun smiler til meg og tyser med Noah som sitter p fanget mitt.

Og i ettertid tok jeg meg selv i smile av den samtalen bde en og to ganger. Barn er s rett frem, direkte og rlige. De stiller bare sprsml fordi de oppriktig lurer, ikke for f deg til fle deg dum, mislykket eller mindre verdt. Det blir bare s tydelig at det ikke kommer naturlig for barn hate andre p grunn av hudfarge, legning eller religion. Barn hater ikke. De er ikke rasister. De dmmer ikke. 

Det m de faktisk lres.

For ingen i hele verden er fdt fordomsfull.

MYE TENKE P

Hei alle sammen! Jeg har s mye tenke p om dagen, og jeg blir helt stresset av alt jeg m f gjort i tiden som kommer. Ikke at det egentlig skal s veldig mye til fr jeg blir stresset da. N er det kun 10 dager til Leo skal tilbake i barnehagen igjen etter en ferie p litt over 6 uker med oss, foreldrene mine kommer p besk helgen neste uke og vi skal finne p en del, og leiligheten vr trenger srt en skikkelig opprydning som trolig kommer til ta noen dager med to sm som roter samtidig som jeg rydder. Haha! Om noen uker skal Fredrik ogs opp til fagprven, da har han en uke p forberede seg, og i mellomtiden drar Leo trolig p hyttetur med min mamma og pappa, samtidig som jeg skal en liten tur p ya-festivalen, og i tillegg har vi ferien vr til Spania hvor vi drar om ca 40 dager. Puh!

Okei - det hrtes kanskje ut som en god del mer inne i hodet mitt. Men likevel! Knyttet opp mot alt som skal skje s er det en god del forberedelser, jeg skal love dere at man blir en mester p planlegge etter at man fr barn. Haha! Men det skal bli gy - vi m jo bare nyte sommeren n som den endelig er her.

Dagen i dag har i hvert fall vrt strlende! Vi har hatt det kjempefint i familieparken i Stavern i dag. Leo koste seg s mye, og sovnet til og med p vei hjem. Noah sovnet allerede da vi kom dit. Han er jo fortsatt en baby og har jo ikke like stor glede av det som Leo, men han s ut til slappe av og kose seg i vognen mens vi var der! N er guttene lagt for en god stund siden,  og Fredrik kom hjem fra jobb for en stund siden ogs. N er det ikke mer overtidsjobbing denne uken og det skal virkelig bli godt f han hjem litt tidligere de siste to dagene fr helg! nsker dere en kjempefin kveld videre!



Verdens herligste Noah ♥

DETTE VAR VELDIG UVENTET!


God kveld!  Vi har vrt ute i mange timer i dag, og Fredrik har jobbet overtid igjen. Ferien har hittil vrt en del mer stressende enn jeg s for meg p forhnd. 2 barn er jo dobbelt mye som 1! Jeg gr jo "bare" hjemme med Noah til vanlig n, ikke helt vant til nivet og energien til Leo som visst aldri ser ut til ta slutt. For ikke snakke om en 2-ring som legger seg ned p bakken p butikken og hylgrter fordi vi m skanne isen fr han kan spise den. Haha! Det blir for vrig masse kvalitetstid, masse tid til vre ute s lenge vi (Les: Barna) orker, og en god treningskt ettersom vi gr veldig mye om dagen. Gy at det er hektisk da!

Ble rimelig overrasket over responsen p blogginnlegget jeg postet i gr av det jeg ans som en negativ graviditets-test. Jeg fikk masse meldinger p Facebook fra ulike mdre som mente at de hadde ftt en lik test da de var tidlig i et nytt svangerskap, og p min privat Facebook-profil fikk jeg ogs en del kommentarer under linken til blogginnlegget som gikk p det samme. Hadde ikke forventet det i det HELE tatt, s jeg ble sittende med store yne hele kvelden. Jeg ble mildt sagt litt stresset, men da fr vi bare vente noen dager og ta ny test. Jeg vet jo at det egentlig ikke nytter engste seg, for det kommer vi ingen vei med - men det er jammen meg lettere sagt enn gjort :-)

Jeg skal i hvert fall prve holde tankene p andre steder s lenge. I morgen skal moren til Fredrik, barna og jeg ut til Stavern til en familiepark - det skal bli s koselig! Hper dere har en fin tirsdagskveld, s snakkes vi igjen om ikke s lenge!

N FR DET VRE NOK!

I dag hadde opplevde jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til oppleve. Selv om det til stadighet dukker opp slike historier i media, trodde jeg ikke at det noen gang kom til skje meg! Bestevenninna mi, barna og jeg var ute p et spisested her i Larvik tidligere i dag for spise litt lunsj. Det var kjempefint vr og selv om det alltid er litt hektisk dra med begge to ut, s er det alltid hyggelig komme seg litt ut. Jeg vet at de ogs synes det er gy gjre noe annet enn vre hjemme.


Det er forresten et av hovedpoengene mine her i dette blogginnlegget: Jeg som mamma til to sm barn har like stor rett til vre ute i offentligheten som det du som enslig mann p 40+ har, og det du som eldre, yngre, menn og kvinner i alle andre aldre har.  Uansett om barna er med eller ikke. Jeg har dessuten minst like stor rett til spise ute p restaurant med barna mine som alle andre, og de har ikke minst like stor rett til spise maten sin p samme sted som det du gjr, uansett om de spiser fra tallerken eller om de ammes. 

For barn vil alltid vre barn, og jeg kan ikke bure meg inne helt til de ikke er barn lengre for unng at de Gud forby skal bli sultne mens vi er ute p tur. Eller i dette tilfellet: Ute for spise lunsj.

Nr jeg diskre setter meg for amme Noah, s begynner en eldre mann p nabobordet og kommentere hytlytt til sine venner p samme bord. "Er det virkelig ndvendig gjre her, noe s kvalmt!"

Jeg blir s satt ut og ser raskt bort p bestevenninna mi. Slik jeg ser det ville det vrt galt uansett hva man gjr med sulten baby i offentligheten. For jeg vet i hvert fall at fr ikke barnet mitt mat nr det er sultent, s begynner han grte. Tipper det ikke ville blitt s populrt i lengden det heller.

Jeg vil bare ha en ting klinkende klart: Jeg er veldig diskr nr jeg ammer babyen min i offentligheten. Jeg slenger ikke brystene mine rundt fr jeg begynner amme. Tro det eller ei, s vil jeg faktisk ikke at Gud og hvermann skal se brystene mine.

Neste gang kan du sprre deg selv det samme sprsmlet som du tydeligvis ville stilt meg, men som du ikke hadde baller til gjre, s du heller spurte de jevngamle p bordet ditt. Selv om de penbart ikke kunne svare p det du lurte p! Ja, det var ndvendig gi barnet mitt mat. Babyen min var sulten!

Og babyen min sin rett til spise, triumferer dessverre din rett til eventuelt mtte ha noe ubehag tilknyttet det. Du kan, la meg se, begynne med kikke et annet sted enn p brystene mine? Babyen min kan.. Nei, vent. Babyen min m faktisk spise!

SKAL VI FLYTTE?!

Hei dere!

Jeg skal komme med en innrmmelse til dere i dag. Ofte nr jeg legger ut bilder til bloggen hvor omgivelsene vre her hjemme er synlige, fr jeg sprsml om hvordan jeg klarer holde det s ryddig .Haha! Tro meg, det er ikke alltid s ryddig for si det snn. Det er faktisk ganske kaos til tider, men det er helt greit nr hverdagen vr er s travel som den er akkurat n. Jeg hadde sikkert klart holde det strkent om jeg virkelig hadde hatt lyst, men da hadde jeg slitt meg fullstendig ut og det er det rett og slett ikke verdt. holde det ryddig alene er selvsagt ingen problem, det er nr du m kombinere det med to barn som krever sitt, overtidsjobbing p Fredrik, lage ordentlig mat, trening, og ikke minst ogs min jobb det blir litt mangel p timer ta fra!

Men n skal jeg uansett ta i et skikkelig tak over en ukes tid for rydde steder her hjemme hvor jeg lenge har tenkt at jeg m rydde. Det skal bli godt bli ferdig, dessuten skal det inn noen nye mbler ogs. Leo sitt rom skal ferdigstilles helt, og videoen av rommet hans skal ut her p bloggen. Noah kommer til sove p samme rom som oss men i egen seng en stund til - og nr den tid kommer (alts at han er klar for sove p eget rom) s blir det som jeg har snakket om tidligere slik at barna fr vrt store soverom, og vi Leo sitt. Det skal bli s gy bde innrede og vise dere alt nr tiden er inne for det.

Jeg har nemlig ftt noen sprsml omkring det med flytting p grunn av hjemmet vrt. "M dere ikke flytte nr dere kun har to soverom?" "Skal ikke barna ha hvert sitt rom?" "Sa ikke du uansett at dere skulle flytte til Oslo?"

Fordelen vr med de to soverommene vre, er at det store soverommet er rimelig stort. Det er god plass og jeg kan ikke se at det er ndvendig flytte utelukkende for at barna skal f hvert sitt rom nr de enda er s sm. Kall meg gammeldags alts, men jeg tenker ikke at de vil kunne ta skade av dele rom nr de er s sm. En ting er s klart nr de blir eldre! S fremt det ikke blir masse tull mellom de to guttene vre p kveldene da selvflgelig - da m vi jo bare ta det derfra og se hva slags lsninger vi har. Det er ogs litt gy at det fortsatt kommer sprsml om flyttingen til Oslo, dette var jo faktisk min 1. aprilspk til dere som leser bloggen min. Haha!



Vi har ingen planer flytte fra denne fine leiligheten p en god stund, vi bor veldig fint til og stortrives virkelig! Hper dere har en god tirsdag, s snakkes vi litt senere ♥

TOK JEG ABORT SOM 13-RING?

God kveld dere!

Som om det ikke var "ille nok" at jeg fikk frste barnet mitt da jeg var 16, s fikk jeg hre i dag at jeg hadde tatt abort som 13-ring. At graviditeten med Leo var den andre gangen jeg ble gravid, men at jeg ikke ville ta abort igjen, s derfor beholdt jeg den gangen jeg ble gravid med Leo. Jeg har skrevet tidligere at jeg ikke har tatt abort fr, men jeg tror helt rlig ikke at de som er ute etter finne noe "ta meg p" er interessert i hre eller f vite om sannheten, s det blir jo som snakke til dve rer. Haha!

Jeg har for vrig vrt gravid 3 ganger. Men personlig har jeg aldri tatt en frivillig abort, selv om jeg ikke ser noe galt i det (s lenge det ikke blir brukt som et prevensjonsmiddel) Som dere da sikkert skjnner s har jeg hatt en spontanabort. Jeg visste ikke at jeg hadde vrt gravid fr jeg fant ut at graviditeten var "over" og kroppen hadde ryddet opp selv. Det gr helt fint for meg innrmme dette, og det er ikke noe problem for meg vre pen om det n i ettertid. Det er jo ogs ganske vanlig. Men jeg synes det var litt merkelig trist i starten, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Kanskje fordi jeg begynte tenke "hva om". Dette var selvflgelig ikke da jeg var 13 r, bare s det ogs er oppklart.

Jeg vet ikke om jeg hadde vrt i stand til ta vare p et barn da jeg var 13. Nr jeg tenker tilbake p den tiden s var jeg fryktelig umoden, og jeg er glad jeg ikke mtte ta stilling til det valget p den tiden. Og det kom jo fort nok likevel. Haha!


Klem

DET ER OVER...

Hei alle sammen! Da var dagen kommet. Det er slutt p ferien til Fredrik, og de tre ukene han har hatt hjemme med oss er n over. Denne helgen har virkelig bare rast forbi. Noen ganger fles det litt kjipt at fredag er s nrme mandag, men at mandag er s langt unna fredag. N er det fullt kjr fremover for hans del p jobb, og barna og jeg har ogs lagt noen planer for tiden fremover! Det starter allerede i morgen med at jeg har lovet Leo en tur p lekebutikken. Haha!






Jeg skal gjre alt for at barna fr noen fine siste ferieuker. Vi skal dra p stranda, spise deilig frokost ute i hagen, dra p besk, dra til Stavern for spise is p bryggen, og muligens litt p shopping rundt omkring ogs. Det hadde ogs vrt supert ftt til en tur til Familieparken i Stavern, og kanskje en tur til Dyreparken i Kristiansand om vi fr til det ogs. Jeg merker egentlig n at jeg synes det er flott  ha selve sommeren hjemme i r, selv om jeg ikke hadde takket nei til en sydentur. Jeg fler at det nesten er forventet at man m dra bort p utenlandsturer og storbyferier i flere uker nr det sommerferie.

Det er supert for alle som skal det alts - men det aller viktigste er jo ikke dra p overddige ferier, men at man er sammen. Det kan jeg som ikke har vrt p utenlandsferie p 7 r skrive under p. Haha! Jeg gleder meg utrolig mye til dele vr juli sammen med dere, og jeg har ogs en gladnyhet som jeg skal dele med dere senere i dag! nsker dere alle en kjempefin avslutning p uken!

JEG HAR ALDRI VRT S SKUFFET FR..





I dag fikk jeg et brev i posten angende anmeldelsen jeg leverte i april i r som gikk p en kommentar jeg fikk her p bloggen. Dette delte jeg ogs med dere i DETTE blogginnlegget med tungt hjerte. Saken er n dessverre henlagt.

Jeg m innrmme at jeg ble forferdelig skuffet da jeg pnet brevet og leste det tidligere i dag. Jeg fr helt vondt i magen av hele greia. Jeg har selvflgelig forstelse for at politiet har begrenset med ressurser og at det nok er mange viktige saker der ute som rettmessig krever disse ressursene og mer til. 

Samtidig m jeg innrmme at jeg synes det er forferdelig synd at man ikke bare i n av de mange hundrede sakene der bloggere anmelder drapstrusler o.l (eller i mitt tilfelle en grov kommentar rettet til et av barna mine) kan gripe fatt, prioritere det i en periode hvor det ikke er andre mer ressurskrevende og viktige saker, og srge for at vedkommende blir tatt og fr sin straff. Ikke bare fordi man fortjener straff nr man gjr noe ulovlig, men fordi det ogs ville vist en gang for alle at man faktisk ikke kan skrive hva man vil p Internett og likevel slippe unna med det. Det blir jo samtidig forebyggende med tanke p mennesker som da i fremtiden ville unngtt kommentere forferdelige ting til andre mennesker p nett - nettopp fordi allmennheten ville sett at det hadde ftt konsekvenser.

Det er dessverre mange som har trodd at jeg haster ned p politistasjonen og lper ned drene der med en gang jeg fr en kritisk kommentar. Hvilket jeg m si bare er helt latterlig. Men alle har grenser, og et sted gr min grense ogs - jeg har stor takhyde for hva som kan kommenteres her inne, s og si alle kommentarer blir stende. Det er en vesentlig forskjell p kritikk og hets, og jeg anser meg selv som spass oppegende at jeg klarer skille dem uten det minste problem.

Som sagt var den kommentaren jeg anmeldte svrt grov og rettet mot det ene barnet mitt. Dette er overhode ikke direkte negativt ment til noen jeg har hatt kontakt med i Politiet, for jeg fler virkelig at jeg ble tatt p alvor da jeg leverte anmeldelsen i vr, og at jeg ogs mtte stor forstelse. Jeg kommer likevel ikke til gi meg dersom slike kommentarer gjentar seg, selv om det endte med henleggelse denne gangen. Jeg har nulltoleranse for slike kommentarer og de anmeldes med en eneste gang. Hvilke signaler sender jeg egentlig om jeg ikke anmelder? At det er en OK ting skrive til noen, uansett hvem det mtte vre? Det kommer rett og slett ikke p tale. Og hvis politiet str og ser p nr de er fullt kapable til gjre noe med dette (noe jeg mener at de en eller annen gang m vre) s fr de ta det p sin kappe. Jeg bde vet og skjnner at det er lettere sagt enn gjort for meg, men str man og ser p er man indirekte med p si at det er greit.

Kjre mdre og fedre der ute

"Kjre mamma og pappa.

Jeg gleder meg s til jeg snart skal dra til syden med dere og lillesster! Jeg gleder meg s til bade, spise masse is, og spise middag med dere p restaurant p kvelden. Kanskje kan jeg f lov til sitte opp helt til klokken halv ti p kvelden i r ogs, snn som jeg gjorde i fjor. Da fikk jeg til og med spise 3 is samme dag!

Kjre mamma og pappa. Endelig har vi kommet frem! Jeg har gledet meg s lenge. Men.. Jeg kjenner ingen andre enn dere her. Dere, ja, og lillesster da. Jeg skjnner ikke hva noen andre enn dere sier, de snakker s rart her. Jeg synes det er litt skummelt med s mange som jeg ikke kjenner, men det gr bra, for dere er jo her og passer p meg!

Kjre mamma og pappa. Jeg sitter og spiser pizza sammen med lillesster og dere p hotellrestauranten. Jeg har badet masse i dag og jeg har hatt det s gy. Lillesster og jeg fikk bestille hver vr cola, men deres cola lignet ikke p min og lillesster sin.

Kjre mamma og pappa. Hvorfor snakker dere plutselig s mye hyere enn vanlig? Hvorfor ble dere plutselig s glade og rare? Vi har sittet her lenge n, siden dere mtte noen som kom og satte seg ved bordet vrt. De snakket ikke rart snn som alle andre her, men de snakket like hyt som dere. Jeg fikk plutselig lov til spise 6 is mens vi satt ved bordet. Jeg savner bamsen min og sengen min. Men mest av alt savner jeg dere, mamma og pappa.

Kjre mamma og pappa. Lillesster gruer seg til middagen i kveld. Hun vil at jeg skal passe p henne. Men skjnner dere ikke at jeg trenger noen som passer p meg ogs?"


Kjre mdre og fedre der ute.

"Lykkepromille" ser ikke likt ut for barn som for voksne. Du som forelder skal vre den tryggeste personen i hele verden for barnet, men plutselig er du helt annerledes. Hvordan fles dette for et barn?

Men du tar jo tross alt bare et par glass vin, ikke sant? Men hvor flink er man egentlig til vurdere sitt eget alkoholinntak? Selv etter bare et par glass vin s tror jeg det kan vre vanskelig vite hvordan de sm oppfatter oss. Og er det verdt sjanse med, nr man er p ferie og barnas to viktigste mennesker er ekstra viktige for trygghetsflelsen deres?

Kjre mdre og fedre der ute. Bruk alkovett i sommer. Hvis formlet med ferien din er f mest mulig alkohol ut av bestillingen din med all inclusive, kanskje du bare skal la vre ta med barna?

NY KJRESTE ETTER BARN






God kveld dere! N har Fredrik og jeg litt tid sammen. Barna sover og vi koser oss. Men i det barna sovner, s savner jeg dem selv om jeg vet at de ligger i naborommet. Jeg kan neste ikke vente til en ny dag sammen med dem i morgen. Det er s stille om kvelden nr det bare er Fredrik og meg som er vkne. 

Vi har som dere sikkert har merket gjennom bloggen mange flere kvelder med hverandre hvor vi setter av tid til hverandre. Til tross for at ikke alle planene vre blir gjennomfrt fordi Fredrik sovner p sofaen, eller fordi et av barna vkner i lpet av kvelden - s er det viktigste gjre en ordentlig innsats. Alt kan ikke g helt etter planen nr man har barn, og snn er det bare. Det m man jo bare ta hyde for.

Jeg husker noen fortalte meg ansikt til ansikt da jeg gikk gravid med Noah at jeg ikke mtte bli en av de unge mdrene som fikk barn med noen, for s f ny kjreste kort tid etter, og introdusere nye menn og gutter for barna hele tiden. Det kunne virkelig ikke falt meg inn. For det frste er jeg lykkelig med Fredrik og vil ikke ha noen annen kjreste. Vi har vrt sammen i 4 r til hsten og hper vi kan telle et nytt r som kjrester mange r frem i tid.

For det andre nsker jeg at barna mine skal f den beste oppveksten de kan f, noe jeg vet at jeg kan gi dem. Om det mot all formodning skulle skje noe som gjr at vi ikke skulle vre sammen lenger nr barna enda er sm, s vet jeg at sannsynligheten ikke akkurat er megahy for at et nytt forhold ville ha vrt varig. Jeg vet ogs at det kunne pvirket Leo og Noah. Jeg mener selvflgelig ikke at det alltid er galt finne seg ny kjreste etter et brudd med barn innblandet, men jeg vil ikke utsette barna for mange forskjellige gutter nr de vokser opp. Jeg vil at de alltid skal fle trygghet og stabilitet. Det vet jeg at de fler n, og det betyr veldig mye for oss som foreldre. Nr vi i tillegg er lykkelige sammen som bde par og foreldre-team, s er jo det helt perfekt.

 Fra dagen man fr barn skal man alltid sette barnets beste frst. Det kommer jeg til gjre n, i morgen, om et r, og for alltid. ♥

HAR JEG FIKSET P UTSEENDET MITT?

Det er ofte mye snakk om at s mange bloggere fikser p utseendet sitt. Jeg har ftt sprsmlet om jeg har endret p noe ved utseendet mitt s mange ganger n at jeg flte at n mtte jeg svare ordentlig p det i et eget blogginnlegg.

Enda hvor mange ganger jeg har sagt tidligere at jeg ikke har gjort noe, s hender det ofte at jeg blir beskyldt for det fordi nesa mi for eksempel ikke ser lik ut n, som det den gjorde da jeg var 11 r. Det kalles ikke plastiske operasjoner, det kalles at utseendet endrer seg etter hvert som man blir eldre. Jeg ser ikke ut som det jeg gjorde da jeg var 10, gjr du?

Jeg har ogs ftt hre at det ser ut som jeg har fylt noe i leppene mine siden de ikke ser ut som de gjorde da jeg startet bloggen, og det er jeg for vrig helt enig i, men det er kun sminke. Jeg bruker sminke og jeg bruker mye selvbruning. N de to siste mnedene har jeg ogs satt p meg vipper, slik at jeg ikke trenger s mye tid om morgenen til ordne meg for dagen - tid til sminke meg er det naturligvis ikke flust av nr jeg har to sm barn, s det er veldig befriende alltid vkne med fine vipper. Men jeg har ikke "fikset" p utseendet mitt p noen som helst mte annet enn med hjelp av sminke, lsvipper og lignende. Jeg har heller ikke restylane, hair extensions eller annet. Heller ingen permanente endringer som operere noe eller botox.

Nr det kommer til om jeg synes bloggere burde fortelle leserne sine noe om de har operert noe ved seg selv eller gjort andre permanente endringer, s synes jeg det kan vre et lite dillemma, selv om jeg p samme tid har en formening om saken. Det er en litt snn "Damned if you don't, damned if you do" situasjon. For om du er pen om hva du har gjort, s kan du vre med p pvirke andre til gjre samme endringer som de ikke en gang har tenkt p tidligere. Det er ingen hemmelighet at mange blogglesere bestr av yngre jenter og at de av naturlige rsaker vil vre lettere pvirkelige enn kanskje eldre jenter. Vi bloggere vet jo at vi har pvirkningskraft nr vi for eksempel velger fronte produkter vi liker og samtidig tjene penger p komme med gode tilbud til leserne vre, s det burde jo ikke vre vanskelig forst at den pvirkningskraften ikke forsvinner nr vi skriver om andre ting.

Om man derimot ikke skriver om operasjonene eller endringene man har gjort, s kan man f andre til tro at man ser ut som man gjr (nr man egentlig har operert seg til utseendet sitt) fra naturens side, og at man dermed er med p  skape et uoppnelig ideal.Og bare s det er sagt: Jeg mener ikke at bloggere har all skyld og alt ansvar. Det blir for enkelt si. Men nr man ut til mange tusen tenringsjenter som ofte er lettere pvirkelig, s har man en del av ansvaret.

Jeg mener at opererer man noe med seg selv s har man ikke meldeplikt til leserne sine, man kan ligge lavt og ikke fronte det. Pvirkningskraft har du enten du liker det eller ei. Men da er det jo ogs  essensielt ikke ha et massivt kroppsfokus i ettertid. 

Alle mennesker selvsagt fri til gjre hva de vil, og noen velger operere seg og spryte inn botox og restylane for bli fornyde med seg selv. Greit det. Men det er lurt huske p at det er lett gi folk ideer nr man fronter operasjoner. Jeg tror ikke alle trenger en operasjon eller litt botox for bli fornyde med seg selv. Noen trenger kanskje bare litt tid og noen r p modnes.

JEG FIKK IGJEN EN HALV MILLION KRONER P SKATTEN!

I dag da jeg vknet sjekket jeg bankkontoen min, og jeg hadde i likhet med en stor andel av Norges befolkning ftt igjen penger p skatten. 7000 kroner hadde tikket inn p kontoen min. Men det er jo ikke nrheten av belpet jeg skriver, s hva mener jeg egentlig nr jeg skriver at jeg fikk igjen en halv million kroner p skatten?


Jo:

Gratis keisersnitt p sykehuset da snnen min skulle bli fdt i oktober fordi det ble medisinsk ndvendig, flere sykehusbesk tidlig og senere i graviditeten og mer enn 10 ultralydunderskelser og vrig oppflging i svangerskapet, gratis sykehusbesk med barna nr de har vrt syke, gratis legebesk til barna, tannlege til meg selv og barna.

For ikke snakke om kontantsttte til min frste snn i et halvt r fr han startet i barnhagen, barnetrygden, og ikke minst barnehage i seg selv - som vi foreldre bare betaler en brkdel av hva egentlig koster!

Barselpermisjon og foreldrepenger, fdsel/keisersnitt, sykepenger... Jeg nevner i fleng! De fleste av oss nyter godt av det mer enn vi betaler i skatt! S fr du klager over at du ikke fikk igjen noe p skatten eller p mtte betale skatt generelt, sett deg ned og tenk p hvor mye du ogs faktisk har ftt igjen i ret som gikk. For jeg er ganske sikker p at du har ftt igjen mange tusen du ogs, om du bare ser litt annerledes p det!

SLUTTE POSTE BILDER AV BARNA?

I dag har Aftenposten skrevet en artikkel om bloggerbarna som jeg er delaktig i. Faktisk var jeg vel den eneste mammabloggeren/foreldrebloggeren som gladelig stilte opp til intervju og svarte p noen sprsml, av alle mammabloggerne som de kontaktet. Ganske utrolig, spr du meg. Jeg vet ikke om andre bloggere som eksponerer barna sine sine leser min blogg i det hele tatt, men helt rlig: Har man ikke har noen problemer med at man eksponerer barna sine, s br det vel strengt tatt ikke vre noen problem svare p noen sprsml omkring det heller?

Her er et lite utdrag av intervjuet:

Jeg fr ofte hre at barna mine kommer til bli mobbet, eller at jeg fratar dem retten til privatliv sier Jessica Enerberg.

18-ringen bor i en enebolig i Larvik med barna Leo og Noah og str bak bloggen mammasom16. Den leses av 7.000 til 10.000 lesere daglig, og Enerberg er vant til f kritikk. Likevel er hun en av ytterst f mammabloggere som tar telefonen og er villig til svare p sprsml.

- Hva svarer du til kritikken?

At alle foreldre har et ansvar for lre barna sine at mobbing ikke er greit - uansett. Og nr det kommer til privatliv, s er det veldig f prosentandeler av livet vrt som kommer ut p bloggen. Det er utrolig lite av alt jeg gjr, som kommer ut. Barna har i aller hyeste grad et privatliv selv om jeg skriver blogg.

Enerberg synes det er urettferdig at kritikken alltid rettes mot bloggere, og ppeker at hun daglig ser bilder fra vanlige foreldre p sosiale medier som hun aldri ville lagt ut selv.

Det er s mye ukritisk eksponering der ute at diskusjonen heller burde gjelde foreldre generelt. I stedet er det blitt en slags heksejakt p bloggerne. Det er penbart at mange ikke tenker over hva de legger ut, noe jeg som mammablogger derimot er ndt til reflektere rundt daglig.


Jeg har tidligere gtt ut og sagt at jeg har regler som gr p hvilke bilder av barna som kommer ut p sosiale medier. Disse innebrer blant annet at barna alltid skal vre pkledd, rene, og ikke i srbare situasjoner. For et halvt r tilbake i tid, fikk jeg tilbakemelding p at tre av bildene jeg tidligere hadde lagt ut p Instagram, som var av Leo hovedsaklig da han var baby, faktisk ikke stemte overens med kravene jeg har sagt at jeg skal ha til bildene jeg legger ut av barna. To av bildene var av han i bleia, et av dem med ansikt synlig. Og ett av bildene var av han i et badekar. Sistnevnte var ikke noe mer enn ansiktet og skuldrene synlige, for da ville det nok aldri sett dagens lys i det hele tatt, men jeg merket likevel at det var ubehagelig at jeg faktisk hadde lagt ut disse bildene, selvflgelig med de beste intensjoner - men likevel synes jeg ikke det er greit i dag. 

Jeg legger meg fullstendig flat for dette, og dette beviser jo at man alltid br stille seg selv sprsml fr man poster bilder av barna sine. Hva vil jeg si med dette bildet? Ville jeg synes at det hadde vrt greit dersom dette bildet var av meg? I dette tilfellet har jeg rett og slett begtt en feil og det beklager jeg veldig for. Dette er mitt ansvar, og jeg tar massiv selvkritikk. Til mitt forsvar kan jeg vel egentlig bare si at det er f mennesker som gr hele livet uten gjre en eneste feil, og at det for meg er det viktigste at man srger for at man ikke gjr samme feil to ganger. Dere kommer ikke til se slike bilder av barna igjen. Jeg kommer ikke til slutte poste bilder av barna. Men jeg kommer alltid til vre bevisst p hva som publiseres, og det i enda strre grad fremover n.

Takk for at dere leser, og ha en fin sndag ♥

FR JEG FIKK BARN..

Hei alle sammen!

Hver gang jeg skriver om tiden fr jeg fikk barn, s fr de blogginnleggene masse oppmerksomhet, uten at jeg helt forstr hvorfor. Kanskje det er overgangen fra umoden tenringsjente til mamma noen synes er fascinerende? Jeg vet ikke. Jeg fr ofte sprsml om den tiden, og ofte ogs om jeg savner tiden da jeg ikke hadde barn.

Jeg skal innrmme det: Jeg kan ta meg selv i  savne varme tekopper og kaffekopper. Jeg savner et hjem som s og si alltid er rent. Jeg savner noen ganger sove lenge. kunne legge meg og vkne igjen opplagt. dusje og g p toalettet helt i fred. 

Men s innser jeg at de varme kaffe og tekoppene jeg savner, ikke er varme lenger fordi jeg leker litt for lenge med barna og glemmer dem bort.

At det ikke alltid er s veldig rent her hjemme lenger fordi barna leker og utfolder seg, og at det derfor gjerne med fingermerker p veggene vre og klesvask i hele huset. Og at det faktisk er helt OK.

At jeg ikke sover s mye fordi barna trenger meg mer enn jeg trenger svn. Og at jeg en dag i fremtiden kommer til savne det nr jeg str i dusjen med sperester over hele kroppen, og hrer trippende barneskritt bortover gangen og utenfor baderomsdren, og Leo som banker p og roper "MAMMA? Dra opp mamma!"

At jeg er glad jeg ikke fikk barn enda tidligere enn hva jeg gjorde, men at jeg aldri i hele verden ville vrt foruten barna mine og alt de har lrt meg. At man alltid vil ha det man ikke kan f, og at den varme kaffekoppen sikkert ikke er s jvlig god uansett.

SANNHETEN BAK FASADEN

God kveld dere! 

Som dere helt sikkert har merket, s foretrekker jeg  vise de mer anstendige sidene av barna mine nr jeg for eksempel legger ut bilder av dem her eller p Instagram.

Jeg overpynter ikke barna mine, men inntil de selv fr bestemme hva de skal ha p seg, s srger jeg for at de har p seg ordentlige klr som jeg personlig synes er fine. Det tror jeg de fleste mdre velger gjre. Nr jeg vet hvor mange som kommer til se bildene de har p seg, s er jeg kanskje ekstra nye med ha p dem fine klr, selv om de er nydelige i alle klr de har p seg, s har de som alle andre plagg som er mer pyntet enn andre. Jeg tar kanskje gjerne ogs p Leo matchende sko med antrekket han skal p ha seg samme dag. Dessuten vet jeg at Leo elsker pynte seg litt, og for eksempel ha p seg andre sko enn hverdagskoene sine en og annen dag. Hadde det vrt opp til han hadde han sikkert gtt i penskjorter hver eneste dag i barnehagen. Haha! 

 Noah gulper som babyer flest gjr, og Leo skitner seg til nr han leker. Verken Leo eller Noah er en forlengelse av meg selv, de er begge egne individer. Leo er svisst ingen pyntedukke. Han er som alle andre barn p 2 r!



Grunnen til at de alltid er kledd opp og rene handler ikke om at jeg prver rosenmale det ha sm barn. Jeg fler bare ikke at bilder hvor de er skitne og lei seg hrer hjemme i offentligheten. Jeg tror virkelig ikke at jeg ville likt at det l slike bilder av meg ute p Internett, og det i seg selv er jo en stor grunn til la vre. Men jeg har nok ikke tenkt helt over at det er flere av dere lesere som ikke vet hvordan det er ha sm barn, s derfor ville jeg bare skrive til dere at det er mye som skjer bak bloggen som aldri blir lagt ut!

Jeg holder ikke bevisst p med noen fasadebygging kun fordi jeg velger ikke publisere bilder av barna mine hvor de er skitnet til, har gulpet over hele seg, eller sutrer og trasser. De er akkurat som alle andre barn, men heldigvis er barna mine som oftest veldig blide og fornyde!

FORELSKET P NY

Hei alle sammen! Her om dagen spurte en leser om hvordan det gikk med Fredrik og meg n, etter at jeg for et par uker tilbake slapp nyheten om at vi ikke skal flytte fra hverandre og at vi har startet p nytt. S hvordan gr det egentlig med oss n? Vi har faktisk sjeldent hatt det bedre! Det er akkurat som at ting har snudd fullstendig, men vi er jo klar over at vi har jobbet for det selv. P grunn av penheten har jeg jo ftt hre at alle forhold gr opp og ned. Alts, vi har vrt sammen i 4 r til hsten og har ftt to barn sammen. Vi er klar over at alle forhold gr opp og ned, det er ikke akkurat det det har handlet om. Det vi har slitt med har ikke vrt av typen "alle forhold gr opp og ned" for si det p den mten. Men vi m jo ha hndtert det bra i og med at vi n har det s veldig bra sammen n, selv om det har tatt tid.

Vi har jo sagt oss enige i at om vi ikke hadde ftt barn sammen, s hadde det nok vrt slutt for lenge siden. Jeg ville aldri holdt sammen med barnefar ene og alene fordi vi hadde hatt barn sammen - s det er ikke det jeg mener nr jeg sier at barna holder oss sammen. Men de er alltid en grunn for oss til kjempe videre nr vi har tunge dager. Vi holder p ingen mte sammen kun for barna, men fordi de har gjort at vi har ftt et veldig sterkt bnd til hverandre. Etter at vi fikk barn var jo ikke Fredrik "bare" kjresten min lenger, da var han pappa til barnet vrt ogs. S selv om det ble veldig serist veldig fort for oss to da vi fikk Leo, s gjorde det ogs store positive ting i forholdet vrt.

Vi har skrudd forventningene ned femti hakk og litt til, og jeg mener det faktisk nr jeg sier at jeg fler vi er forelsket p nytt i hverandre. Jeg kan ikke se for meg at jeg er sammen med noen andre enn Fredrik. Det var vanskelig se da det stormet som verst, men jeg tror det mtte til. Det er jo ganske kjent at man ikke vet hva man har fr man mister det.

ET TREDJE BARN MED EN ANNEN PAPPA

God kveld, alle sammen! Det er relativt vanlig i dagens samfunn at man kan f barn med forskjellige fedre. Det sier ikke noe om deg som mamma, som omsorgsperson, eller som menneske. Det sier rett og slett bare at du ikke er sammen med den eller de frste du fikk barn med, og at snn er det bare. Det er helt greit, og det br da virkelig ikke vre noen sak  akseptere i 2017! Det er veldig enkelt for meg som har to barn med samme pappa si at jeg ikke synes man skal skamme seg over ha barn med flere ulike fedre - men jeg tror dessverre at det er mange der ute som gjr nettopp det.

Livet blir ikke alltid som man tror, og det er s utrolig mange grunner til at noen kan ha barn med ulike fedre. Kanskje skar det seg med far til frste barnet, og kanskje skar det seg igjen neste gang. Hva som ligger bak hvorfor det ikke gikk, trenger heller ikke ha en eneste ting med kvinnen i forholdet gjre - men siden naturen er snn at det kun er kvinner som skal kunne bre frem og fde barn, s er det ofte de som fr hre det om de har barn med flere.

Jeg synes faktisk det er modig at man med fordommene i bakhodet klarer se forbi det, og likevel bre frem barnet bde en og to ganger tross ulike fedre p barna, om man nsker barnet. At man lytter til seg selv!

Nydelige Noah og pappaen sin ♥​

Mange er opptatt av fortelle meg at det bare er et tidssprsml fr det blir slutt mellom Fredrik og meg siden vi for det frste har vrt sammen en stund, og at vi for det andre fikk barn tidlig og ble sammen tidlig - s da er det en selvflge for mange at jeg blir en av de jentene som fr barn med flere ulike fedre. Jeg vet hva statistikken sier og den er ikke p vr side. Jeg hper selvflgelig det aldri blir slutt, for jeg elsker Fredrik og familien vi har skapt sammen - men vet dere hva? Hvis jeg noen gang skulle f barn med flere fedre, s burde ikke det ha noen verdens ting si. For jeg vet at det ikke endrer noe annet ved meg, enn antall barn jeg har ♥

EN VIKTIG PMINNELSE!

Hva tenker du nr du ser unge butikkansatte? Advarer du barna dine med at de m gjre det bra p skolen, s de ikke "ender opp i kassa p Kiwi?" Da har jeg noen ting jeg har lyst til fortelle deg.

Jeg tenkte som deg en gang. Men det var fr jeg inns noe veldig viktig.

Samboeren min jobber i butikk. Jeg er veldig stolt av han, som har tatt seg en utdannelse samtidig som vi har ftt to barn veldig tidlig. Det har hatt sin pris, for han har ikke hatt mye fri, og han har virkelig sttt p. Han er ferdig utdannet salgsmedarbeider om drye to mneder, han er glad i jobben sin, og han klager sjeldent. Han er flink og han er alltid hflig og glad. Det er en jobb som godt lar seg kombinere med familie, og det var noe som var viktig for han da han valgte den yrkesveien.

Men jeg vet at han kjenner p det av og til, nr han fr hre at han "m jo ta seg noen flere r p skolen!" og at "han kan jo ikke sitte i kassa resten av livet, du m jo finne deg en ordentlig jobb!" men hvis ingen sitter i kassa, hvem er det da som skal skanne dine varer nr du er innom butikken p vei hjem fra din jobb?

Hvem er det som har bestemt at man m ha bachelor og mastergrad for vre vellykket her i livet? Er det ikke bra nok ha tatt seg en utdannelse og trives med den jobben man har, selv om det ikke er som ingenir eller lege? Hvis alle er leger og ingenirer, hvem skal da levere posten din? Hvem skal pakke ut varene s de blir tilgjengelige i butikkhyllene, s du fr kjpt middagen din?

S kjre foreldre, lrere, - eller dere som mener dere er viktigere og bedre enn de som jobber i butikk - Ikke true elevene deres, barna deres, eller andre unge med at de m Passe seg for ikke ende opp i kassa p Rema" Det bruke enkelte yrkesgrupper som en trussel for hvor du kan ende opp i samfunnet, er feil og ikke minst veldig deleggende. Du m ikke ha doktorgrad for gjre en viktig jobb! Tenk litt p det neste gang du handler :-)

SKAL JEG SLUTTE BLOGGE?

Og jeg som lovde meg selv at jeg aldri skulle bli en av de bloggerne som plutselig kunne oppdatere drligere noen dager, og s love gang p gang bli bedre uten klare det. N har jeg jo kommet dit selv! Det m ta en slutt n. Det har jo til og med dukket opp flere sprsml enn noen gang om jeg skal slutte blogge p grunn av drligere oppdateringer, og det er jo ikke noe jeg liker se. Det betyr jo at noen faktisk tenker at det er en sjanse for at jeg skal slutte blogge, og det skal jeg virkelig ikke. Jeg flger meg ikke p langt nr ferdig med bloggingen, og er kjempemotivert og spent p tiden fremover med bloggen.

Hva skal man si? Jeg tror ikke jeg helt har klart se at to barn er dobbelt s mye som ett, fr n. Klart merket vi forskjell fra ett til to barn, men det er n det virkelig begynner bli travelt! Noah kryper rundt, og krever veldig mye av meg. Det samme gjr selvflgelig ogs Leo, men siden de er p forskjellig alder, s krever de forskjellige ting. 


Da Leo var baby og han sovnet om kvelden, s kunne jeg sette meg med bloggen og jobbe i flere timer med den. Nr Noah sovner om kvelden n, s vkner gjerne Leo et par ganger i lpet av kvelden. Nr Leo sov p dagtid da han var baby, s kunne jeg sette meg ned med bloggen og jobbe. Det er ikke like lett f til n, selv om Noah ogs fortsatt sover p dagtid.  Poenget er rett og slett at det alltid er et eller annet som skulle ha vrt gjort, og at det ikke var snn i slike stor grad med ett barn, og at barna alltid vil komme frst. Det var veldig mye enklere vre en flink blogger da jeg kun hadde et barn, og det er mye vanskeligere n som jeg har to barn og med det en veldig full timeplan.

Men det betyr ikke at jeg m velge mellom barna eller bloggen. Men blogg er utvilsomt mye mer jobb enn de fleste kanskje tror. Jeg var en skikkelig bloggleser fr jeg startet blogge selv, og tenkte at det mtte vre deilig f betalt for sitte p rva skrive et par setninger, og ta noen bilder. Som alle andre ting, s er de frreste ting akkurat som man tror, og dette var absolutt en av dem for min del. Jeg ante virkelig ikke hva jeg snakket om! 

Poenget er bare at det drive en godt lest blogg og i tillegg vre tobarnsmamma, ikke alltid er verdens letteste oppgave. Men det betyr jo ikke at jeg ikke skal klare begge delene veldig bra fremover!

nsker dere en kjempefin kveld videre! Gjerne klikk p "liker"-knappen under om du er glad jeg ikke skal slutte blogge ♥

VI M SNAKKE OM DETTE!

"Fin mamma" Leo har lpt bort fra lekene sine p stuegulvet, og sitter plutselig rett ved siden av meg i sofaen mens han stryker p hodet mitt. "Snille, gode Leo" svarer jeg.

 

Vanligvis sier Leo mye koselig til bde meg og pappaen sin, men jeg tror dette er frste gang jeg har ftt hre et synonym til "pen" av min 2 r gamle snn. Er det lov si at jeg ble litt overrasket?

Ikke misforst, for jeg vet at barn gjerne gjr som du gjr, og ikke som du sier. Dermed begynte jeg lure p om jeg kanskje har rost han mye for vre s fin og pen i det siste. For det er han, men det er jo viktig tenke p hvilke signaler man sender barna sine om det er det man blir rost opp i skyene for.

Jeg har siden han ble fdt vrt opptatt av fortelle og rose han for hvilken omsorgsfull, godhjertet og herlig gutt han er. Istedenfor bare g rundt fortelle ham hvor fin eller nydelig han er, selv om han selvflgelig er det ogs. Det er ingenting jeg heller nsker enn lykkes med oppdra bde han og lillebroren hans med gode og ikke minst sunne verdier. Det er jo det man nsker for barna sine, fordi man vet hvor viktig det er selv.

Jeg nsker ogs lre ham til ikke bli s utseende-fiksert, og jeg mener overhode ikke at man ikke kan bli oppdratt med gode verdier til tross for at man kun blir rost for hvor fin eller pen man er, men vi kan jo ikke forvente at barn ikke skal vre utseende-fikserte dersom vi bruker hele barndommen deres p fortelle dem hvor vakre og nydelige de er.

EN AV DEM SOM FR BARN TIDLIG

Jeg liker tro at jeg alltid har vrt ganske s fordomsfri, men nr jeg ser tilbake p livet mitt, s kan det stadig vekk dukke opp minner og opplevelser som jeg ikke har husket p veldig lang tid - som kan antyde det motsatte. Kanskje er det umulig vre 100% fordomsfri? Det viktigste er kanskje uansett vre bevisst p det. Jeg er ganske sikker p at absolutt alle fr et frsteinntrykk av noen, men samtidig skal det jo ikke mer enn et drlig yeblikk til for gi et drlig frsteinntrykk av seg selv. Dette trenger selvflgelig ikke  vre representativt for hvem du er.


Jeg var kanskje litt flau av vre en av dem som ble gravid tidlig, da jeg fant ut at jeg var gravid og jeg akkurat hadde fylt 16. Jeg tenkte at alle som ble gravide s tidlig - var av samme ulla. Jeg hadde ingen nevneverdige refleksjoner rundt det jeg i dag kan tenke at  var ulike mennesker, med ulik bakgrunn og ulike historier. Det var de som endte opp uten utdanning og som ikke kom seg noe videre i livet. Ja, jeg skammer meg over disse tankene, men jeg er i det minste rlig.

Jeg tenkte at dette var stereotypen, umodne jenter som hadde tatt seg vann over hodet, og n var jeg plutselig en del av den jeg ogs. Jeg husker jeg tenkte ofte at jeg ikke flte jeg passet inn i den firkantede boksen av fordommer i det hele tatt.  Akkurat det var nok med p vise meg at normale, oppegende jenter ogs kunne f barn tidlig, uten at det var automatikk i at det var resurssvake mennesker, som kom fra resurssvake hjem.

Jeg hadde aldri klart  ta en abort p grunnlag av at folk kanskje ville tenke annerledes om meg, p grunn av min livssituasjon. Jeg kan huske at jeg syntes det var flaut  tenke p hva jeg plutselig kunne komme til  bli assosiert med, ettersom magen vokste. Jeg fikk til stadighet hre hva mange s for seg nr de hrte ordet "ung mor", og om jeg noen gang skulle vre i tvil, s fikk jeg hre det da ogs. Likevel flte jeg virkelig ikke at jeg kunne ta abort p grunn av at andre ville tenke at jeg var "en av dem" unge mdrene. Noen ganger kunne jeg f hre at jeg i det minste skulle ha skryt for at jeg tok konsekvensene av handlingene mine, men det var det. Jeg for min del trodde ikke at man hadde sex med noen kun for f barn, og flte det var en litt gammeldags tankemte. Litt som  si at man spiser mat utelukkende for bli mett.

Livet handler om s mye mer enn hva andre tenker om deg. Det har jeg virkelig lrt de siste rene av livet mitt.  dmme en hel gruppe mennesker p bakgrunn av en liten del av den, finnes ikke rettferdig. Jeg er ikke en stereotype, en tragisk skjebne, eller dmt til et liv hvor jeg aldri kommer meg noen steder. Jeg er like mye meg selv som det jeg var fr jeg ble gravid. Samboeren min er ferdig med utdannelsen sin til hsten som han har tatt mens vi har ftt to barn p to r, og jeg har skapt et eget liv sammen med min egne lille familie. I dag kan jeg si at jeg er stolt av  vre "en av dem".

JEG FORTJENER BEDRE ENN HAN!


Hei alle sammen! Tusen takk for all hyggelig respons p det siste blogginnlegget mitt om at vi har bestemt oss for starte p nytt, og ikke flytte fra hverandre. Det er s koselig  se all sttten vi mter! Vi har hatt en veldig flott dag sammen bde i gr og i dag! I gr fikk vi endelig gjort hagen litt mer klar for sommeren, og grillet i samme slengen. Vi er jo s heldige og har en stor hage som barna kan leke og kose seg i hele sommeren, s n er hagemblene og alt p plass og barna storfornyde.

I gr fikk jeg for vrig hre at jeg fortjener bedre. Bedre enn hva? Haha, Fredrik kan nok vre en tulling av og til, men jeg er ganske sikker p at jeg ogs kan vre ganske krevende, for si det p den mten. Tror virkelig ikke alle gutter hadde klart holde ut med meg slik Fredrik gjr, for dere m ikke tro at jeg alltid gjre alt ting riktig heller. Helt rlig s skulle jeg ofte nske at dere i strre grad fikk se hverdagen her hjemme helt uten filter, og kanskje utenom bloggen ogs. Det hadde vrt morsomt f til p en eller annen mte. Jeg vet at mange av dere kun mener jeg fortjener det aller beste, og herregud s koselig det er at dere synes det, men det er jo akkurat det jeg har.

Fredrik har garantert skiftet flere bleier i lpet av disse rene enn hva jeg har. Er jeg trtt og sliten en dag han har fri, s er det en selvflge for han at han str opp med barna, lage frokost til dem og leke med dem, og at jeg kan g og legge meg igjen. Det er sikkert hundre ting jeg kunne ha nevnt. JA, han er irriterende nr han glemmer tmme filteret i oppvaskmaskinen for endte gang, men hvor irriterende er ikke jeg nr jeg har glemt vaske jobb-buksen hans for endte gang ogs? Ingen er perfekte. Det virker kanskje snn nr man er nyforelsket, men nr man flytter sammen og har bodd sammen en stund, s innser man raskt det. Det gjelder finne noen som fr deg til smile og le selv p dine verste dager, og selv om vi mildt sagt har hatt vre kamper, s kan jeg si at jeg har funnet den personen!

nsker dere en fantastisk sndagskveld!

EN STOR KLUMP I MAGEN

Jeg har vrt alene med barna i dag fra Fredrik dro p jobb i dag tidlig, fordi det var planleggingsdag i barnehagen til Leo. Vi har egentlig hatt en kjempekoselig dag sammen, Leo, Noah og jeg - men det har vrt en hendelse i dag som dessverre har tatt litt over tankene mine i dag.

Jeg har skrevet om tilfeller som kan minne om lignende opplevelser tidligere. Da Leo ikke en gang var rukket bli 1 mned gammel ble jeg for frste gang ropt etter p gaten, og valgte skrive om dette HER p bloggen. En tid senere var det noen som snakket hytlytt om unge "evneveike" mdre p butikken, og tilfeldigvis ogs at jeg var en av dem, og at det var "snne som meg" som stjal skattepengene deres.  I tillegg til ganske mange andre episoder jeg har nevnt i bisetninger her p bloggen, men dette var to av de jeg kom p i farten. Det morsomme er jo at 90% av tiden nr jeg opplever snne ting, s skriver jeg ikke om det p bloggen.

Noen mener at dette er episoder jeg finner p for f lesere p bloggen min (?) og at snt garantert ikke skjer i dagens samfunn Vet du hva? Jeg skulle s inderlig nske du hadde rett. Jeg skulle nske jeg hadde trengt finne opp snne historier, men det gjr jeg dessverre ikke. For det er nok av dem. 

Det er ikke snn at jeg nsker sympati p grunn av dette. Jeg vil jo ikke at bloggen skal vre en arena for sutring. Jeg er ikke ute etter f hre at det er stakkars meg, buhu, at det er synd p meg som opplever ting som det. Jeg trenger dessuten ingens sympati for vite at dette er galt, for det vet jeg utmerket godt at det er.

Jeg vil skrive om ting som dette for bevisstgjre. Jeg tror det hadde sjokkert mange om dere faktisk fikk se hvordan enkelte mennesker er, og hvor nedlatende og ufine enkelte er mot meg utelukkende fordi jeg har to barn og er ung. Det er lett bagatellisere ting man ikke opplever selv, hendelser som dette inkludert - fordi man gjerne m oppleve ting selv for forst hvordan det fles og hvordan det er.

Jeg kan heller ikke late som at jeg ikke synes det er vondt noen ganger. Jeg er ingen kald person, og kan ikke velge bare skru av alle flelser. Bak bloggen er jeg en person med flelser som alle andre mennesker.  Jeg grter nr barna mine tar sine frste skritt. Jeg sitter oppe om natten og fr ikke sove fordi jeg er bekymret for dem nr de er syke. Jeg lyver ikke nr jeg sier at jeg ikke synes det gjr noe hre folk snakke stygt om meg anonymt p Internett, men nr disse anonyme fr et ansikt,  og str rett foran meg i virkeligheten, s blir det litt noe annet.

Noah ligger rett foran meg i vognen. Det er 22,5 varmegrader ute. Han er veldig varm av seg, og nr temperaturen ute i tillegg var s hy, s merket jeg fort at han svettet i den kortermede, tynne bodyen sin. Jeg tok den av og pakket han heller inn i et par helsetepper. Etter et par minutter, s merker jeg allerede at han er mer komfortabel. Han smiler og ler til Leo som str p sskenbrettet og ser rett inn p Noah som ligger i dypvognen.

Jeg m p apoteket for sprre om solkrem til barn og litt annet. Jeg blir mtt av noen som snakker til meg som at jeg er et lite barn som gr tur med dukkevognen sin. Jeg fr kommentarer som ligner "Men kjre lille jenta mi, dette er jo ikke noen dukke da" fr hun ser ned p babyen min. Jeg fr helt vondt inne i meg og vil bare ta med meg barna mine og g, jeg kjenner at jeg bare har lyst til grte. Hvorfor fortjener ikke jeg ogs bli behandlet p lik linje med andre mdre?

Det var godt komme hjem igjen etter den turen, selv om jeg klarte kose meg med barna mine resten av byturen fr vi begynte p veien hjemover. Men det komme hjem var virkelig godt. Det var det jeg trengte. Jeg vil at du skal vite at jeg brer ikke nag. Jeg tilgir deg heller, for jeg vet at man m vre den endringen man vil se her i verden. Jeg ser verken deg eller oppfrselen din nr jeg er hjemme. Jeg ser bare de lykkelige barna mine, og den kjrligheten de viser meg, og det er den eneste bekreftelsen jeg trenger.

"DET HADDE JEG ALDRI KLART!" (MAMMA SOM 16)





"H?! Har DU to barn? Det hadde jeg aldri klart!" Den jevnaldrede jenta ser p meg med store yne. Jeg synes alltid det er like morsomt se at noen blir overrasket over at jeg har barn, ikke fordi det er overraskende at det ikke vet det i seg selv - men fordi det er jo s naturlig og vant for meg n. Det er jo livet mitt dette n, og det har jo allerede vrt det en god stund.

Selv om det av og til er litt rart tenke skikkelig over at jeg faktisk har to egne barn n, s er det jo en tanke jeg begynner bli vant til. S det er gy nr jeg mter venners venner og de blir overrasket over at jeg har barn. Litt rart er det for vrig nr jeg mter noen som i samme slengen sier at de aldri i verden hadde klart det. 

Men samtidig s er det jo snn at om de hadde sagt at "h! Jeg nsker meg ogs barn" hvilket jeg faktisk ogs har opplevd som en reaksjon flere ganger fra ulike personer, s aner de jo ikke som tenringer hva de sitter og nsker seg. Jeg kan si at de jeg mter p min alder som nsker seg barn, med ganske stor sannsynlighet ikke aner hva det innebrer. Jeg skal ikke undervurdere noen, men slik jeg ser det er det snn med de jeg har snakket med. Hva angr andre mennesker, skal jeg ikke si noe om. P generelt grunnlag kan jeg for vrig si at jeg tror det er virkelig f som aner nyaktig hva de gr til, nr de fr barn. Nr det er sagt gjorde jeg heller ikke det, og jeg vil jo likevel si at jeg klarte det.

Men nr du sier at "Jeg hadde ikke klart det" eller "Det hadde ALDRI jeg klart" nr du fr vite at jeg har barn, det vet jeg ikke helt. Jeg tror at majoriteten av oppgende mennesker hadde klart ta vare p en baby eller to, men at det er utenkelig for de p min alder har jeg likevel ingen problem med forst!

DEN FRSTE TOBARNSMAMMAEN P PARADISE HOTEL?

God kveld dere! Haha, en liten fun fact jeg m dele med dere: I fjor s vi ikke p Paradise hotel her hjemme i det hele tatt, jeg tenkte gjentatte ganger at n har jeg vel vokst fra det ogs. I r derimot! Jeg tror jeg har gtt glipp av max 5 episoder til sammen i lpet av hele sesongen. Haha! Jeg vet ikke hvorfor, Fredrik og jeg bestemte oss aldri for at N skulle vi jammen meg f med oss Paradise hotel, men p kvelden har det bare blitt til at vi har ftt det som vane. 

Jeg synes det er litt komisk at s mange har s mye fordommer mot deltakerne i dette programmet da.  Alts, om du hadde blitt filmet 24 timer i dgnet i en periode p 2 mneder, ville du aldri sagt noe dumt? Det skal jo ikke s mye til, og selv om du ikke ndvendigvis sier s mye dumt, s kan tingene du sier bli klippet og du kan bli fremstilt p en annen mte enn hvordan du egentlig er. Er ikke det noe folk egentlig tenker over? Og nr produksjonen i tillegg klipper det deltakerne sier med forml om at det skal vre bra underholdning og bra tv, s er det jo ikke akkurat s rart?.. Det er jo bare unge, normale mennesker. Det finnes sikkert dumme mennesker p Paradise hotel, men det finnes jo over alt ellers i samfunnet ogs. Haha, jeg skjnner ikke helt oppstyret rundt med at s mange mener at det er utelukkende hjernedde mennesker som er med p det programmet. Jeg ville nok ikke blitt med selv - men det er en annen sak. Er jo ikke dermed sagt at deltakerne er dumme som brd.

Fredrik tullet faktisk litt med at jeg skulle ha meldt meg p for vre den frste tobarnsmammaen (Eller mammaen i det hele tatt?) som har vrt med p programmet, men det er alts helt uaktuelt, s ikke bekymre dere. Haha! Han har jo som sagt bare tullet med det da. Mon tro om jeg hadde kommet med da? Jeg hadde aldri klart vre borte fra barna mine s lenge, s jeg fr nye med flge med litt fra sofaen her i Norge, med barna i umiddelbar nrhet - akkurat slik jeg trives best ♥



Jeg har for vrig sagt til Fredrik at han mer enn gjerne kan f melde seg p, og at det ikke gjr meg noen ting - s lenge han kommer hjem med pengepremien. Haha!

Ha en herlig kveld videre dere, vi snakkes i morgen ♥

ET PAR INNRMMELSER JEG VIL KOMME MED..

- Bildet jeg la ut i gr av meg selv i "Mammakroppen"-blogginnlegget mitt la jeg KUN ut fordi jeg har blitt blackmailed. Alts forskt utpresset av mennesker jeg ikke aner hvem er. For etter at private bilder av meg ble misbrukt p sex-treff og datingsider som jeg skrev om til dere forrige uke, s var det flere som fikk tak i disse bildene av meg, som de har brukt som middel for utpresse meg til betale dem diverse pengebelp. Hvis jeg ikke har gjort det, s har de truet meg publisere bildene "offentlig" eller "lekke" dem. Hva enn det skulle bety. Jeg ville uansett ikke at andre mennesker skulle ha den kontrollen over meg. S derfor valgte jeg  publisere et av de bildene her p bloggen for ta tilbake kontrollen. Dere kan synes hva dere vil om det, men det ble min lsning p en mildt sagt ganske forskrudd situasjon, som jeg aldri trodde jeg kom til finne meg selv i. Jeg har ikke lest kommentarfeltet under det blogginnlegget og kommer heller ikke til gjre det, fordi jeg vet akkurat hva som venter meg. Jeg tenkte egentlig heller ikke skrive eller innrmme dette til dere, men n gjr jeg det likevel. Familien min vet om dette da jeg fortalte dem det i forkant av at jeg publiserte bildet.

- Jeg savner g gravid n som det blir varmere tider igjen! Men vil ikke ha enda en baby n alts, det er alltid noen som tror det om jeg skriver at jeg kan fle meg babysyk/eller savner graviditeten. Nei, jeg bare savner magen og spenningen i graviditeten noe voldsomt. Det er jo s koselig ♥

- Vi har jo sluttet i parterapi som jeg skrev til dere for noen uker siden, men jeg har ikke hatt lyst til svare p hvorfor. Jeg har unngtt sprsmlene med vilje. Det har seg slik at Fredrik ikke nsket fortsette, og det respekterer jeg. For meg er nok respekt noe av det viktigste man har i et forhold, s nr Fredrik ikke nsket fortsette mer s ble det slik!

- Fr s flte jeg alltid at jeg_mtte_ svare p alle kommentarer i det de ble publisert her p bloggen, jeg var som en hauk over kommentarfeltene og flte jeg mtte forsvare meg og svare p alt som kom inn. Det hadde vrt helt urealistisk ftt til n, men jeg klarte det p den tiden - selv om det var psykisk utmattende. Slik er jeg ikke lenger n og det er s forbanna deilig. Jeg kommer selvflgelig til svare p kommentarer fra lesere i tiden fremover og helt til jeg en dag slutter blogge, men jeg slipper vkne p natten fordi jeg fler jeg m svare p kommentarer, og vre redd for at det har dukket opp masse kritikk som jeg ikke fr svart p med en gang, hvis dere skjnner? Jeg har det s mye bedre n som jeg bare kan smile og ikke bry meg s mye om hva andre tenker hele tiden. Det har tatt lang tid komme dit, for si det snn.


nsker dere en herlig sndagskveld videre!

MAN VET ALDRI

Da Fredrik og jeg gjorde det slutt for frste gang, s var det mange lesere som reagerte p at det var s rart, fordi "alt s jo s bra ut". Helt rlig da.. News flash: Det er ikke alt man kan se. Som en leser skrev til meg for et par uker siden: Flere jeg kjenner som har vrt i forhold som har virket veldig gode og stabile, har tilsynelatende brtt og helt ut av intet tatt slutt. Det betyr ikke ndvendigvis at en eller begge partene i forholdet gir opp for lett, men at det er mye som ligger bak som ikke har vrt synlig for menneskene rundt dem

Det er mye snakk om at foreldre gir opp for lett, egentlig ogs at par generelt gir opp for lett. For meg blir det fryktelig arrogant og ikke minst generaliserende skulle si noe som det. Verken alle kjrestepar eller alle foreldre er samme person, s hvorfor skal de bli skjrt over samme kam? Om kun noen i en bestemt gruppe av mennesker gjr noe, er det dermed sagt at alle gjr det? Selvflgelig ikke. 

Man kan aldri utelukke at det finnes foreldre der ute som kanskje i ettertid innser at de ikke kjempet nok for holde sammen. Likevel synes jeg det er er en noks arrogant ting si, jeg fler ikke at jeg er i en posisjon hvor jeg kan si det fordi jeg ikke vet nok om hvert enkelt forhold til kunne si om hvert forhold separat gikk fra hverandre for lett, uten kjempe. Jeg vet ikke om jeg kommer til bli kalt naiv n, men jeg tror oppriktig at de aller fleste foreldre nsker se barna vokse opp i samme hjem, selv om det p ingen mte burde vre noe nederlag nr det ikke skjer, om det fles ndvendig for de involverte at man m flytte fra hverandre.

Det er nr man gr ut i fra at det gjelder alle foreldre som gr fra hverandre, at det blir generaliserende, og i mine yne veldig feil.  bruke at "forholdet s jo s veldig bra og fint ut i forkant" av et eventuelt brudd, som et argument for at paret gikk fra hverandre for lett - er for meg fryktelig sneversynt. Kan man faktisk se p noens forhold som utenforstende og dermed vite hvordan forholdet er? Jeg mener, et inntrykk er n ting, men for meg er det helt penbart at det er mye man ikke kan se, enda hvilket ekte og ordentlig inntrykk man selv fler man har. Du ser gjerne fasaden, det du ikke ser er gjerne det folk flest ikke nsker at andre skal vite s mye om. Og det er jo i tilfeller som dette bde logisk og fullt forstelig!

Jeg fler at jeg ofte merker denne tendensen i samfunnet vrt, og jeg prver tenke p hvordan jeg ville hndtert det dersom andre stile sprsml rundt om jeg hadde gitt opp for lett om Fredrik og jeg skulle gtt fra hverandre. Jeg vet at vi har kjempet som bare det, det vet trolig ogs alle leserne mine som har fulgt oss i denne perioden, men det er jo fordi jeg valgte vre pen om det. For jeg vet ogs at hvis jeg aldri hadde snakket om den kampen vi har hatt og fortsatt har, s kunne jeg heller bare pyntet fasaden litt ekstra, og latt som at vi hadde det veldig bra. Og da ville vel kanskje de aller fleste trodd at alt bare var bra...

Akkurat derfor dmmer jeg aldri foreldre som gr fra hverandre, for jeg vet som utenforstende faktisk aldri hva de kan ha strevd med!

EN LITEN ALVORSPRAT

N flte jeg at det var p tide at jeg kom med en liten oppklaring til dere.

I fjor skrev jeg et blogginnlegg om at jeg ikke nsket se utenlandske flagg p 17. Mai. Det er blogginnlegget som har blitt likt flest ganger noensinne p min blogg, og det var tydelig at jeg traff noe i veldig mange som mange mennesker kjente seg enige i. Les blogginnlegget ved klikke HER.

N som det nrmer seg 17. Mai igjen, re-publiserte jeg dette blogginnlegget i mediene mine med linken til blogginnlegget jeg skrev i fjor, og det har i skrivende stund blitt likt p Facebook 9,5 tusen ganger. I kjlvannet av dette blogginnlegget har jeg ftt utrolig mange reaksjoner. Mange er veldig enige med meg, og noen er uenige. Hvilket jeg til alles informasjon selvflgelig synes er greit. Her p min blogg fr alle si meningen sin, men det er uhyre viktig at det blir gjort p en fin og hflig mte. 

Jeg tror veldig mange kvier seg for si ting som at de ikke nsker se utenlandske flagg p Norge sin nasjonaldag, fordi de er redd for f rasisme-kortet slengt etter seg.  I kjlvannet av blogginnlegget har jeg ogs ftt hre at jeg er rasist. Det er jeg p ingen mte, og alle oppegende mennesker som forstr innholdet i blogginnlegget kan lett se at dette ikke handler om rasisme i det hele tatt.

Det handler bare enkelt og greit om at det er Norge sin nasjonaldag. Ikke Sverige sin, ikke Danmark sin, ikke Pakistan sin. Nr jeg sier at jeg ikke vil se utenlandske flagg p 17. Mai, s er det like mye ment mot svenske flagg som mot pakistanske flagg. Det er selvsagt ingen forskjell der, utenlandsk er utenlandsk - og jeg str mer enn gjerne og veiver og feirer med bde det svenske og det pakistanske flagget p deres nasjonaldager, men p 17. Mai, s er det Norges grunnlov vi feirer og da m det vre lov til si at jeg synes vi skal veive med det norske flagget.

Det er ikke noe morsomt bli kalt rasist, og spesielt ikke p et grunnlag som dette - men jeg vet utmerket godt med meg selv at jeg ikke er noen rasist, og det er jo det som betyr noe.

Under denne flagg-debatten har jeg ogs ftt sprsmlet "Men er det s nye da? Det er jo bare en fillesak!"

Jeg synes Norge generelt er et land som er flink til ta imot mennesker som flytter hit fra utlandet. Man kan alltids bli bedre p integrering, Norge inkludert, og det er jo sikkert uansett enkelt for meg si som ikke er en av dem som styrer landet vr. Ofte synes jeg ogs Norge er utrolig fleksible og villig til lage massevis av rom for annen kultur enn bare den norske, i noen tilfeller til og med villige til la noe norsk kultur vike for at nye landsmenn skal fle seg imtekommet og velkomne i landet vrt.

Men hvis vi alltid skal tenke at det Ikke er s nye og at det bare er en fillesak med alt som har med landet vrt, nasjonaldagen vr og flagget vrt gjre - hva vil vi egentlig sitte igjen med av norsk kultur til slutt da?

Det m vre lov stille disse sprsmlene, og vi skal ikke la vre ytre oss i frykt for bli kalt rasister. Jeg synes virkelig at det er helt fantastisk at vi har ftt et spass mangfoldig og flerkulturelt samfunn, og jeg hper at Norge i fremtiden ogs kan vre et land spekket av forskjellige kulturer og med respekt for hverandre og for forskjellene vre. Men akkurat p 17. Mai, den ene dagen i ret nr det er Norges nasjonaldag - er det Norge sin grunnlov som feires, og jeg mener at det mest naturlige valget m vre veive med det norske flagget!

DET BURDE ALDRI SKJE

Hver gang det dukker opp voldtektssaker i media, s faller tankene mine automatisk p foreldrene til overgriperen. Jeg forstr at foreldrene ikke automatisk trenger vre ansvarlig for alt det grusomme barna deres eventuelt mtte finne p, men samtidig har man et meget stort ansvar som forelder - og alle foreldre er ansvarlige for hvordan de oppdrar barna sine og hvilke verdier de viderefrer.

Jeg har en snn p 2 r, og han vet hva jeg mener nr jeg sier ja, kontra nr jeg sier nei. Det har han gjort siden han var 1,5 r gammel - trolig ogs enda tidligere enn det ogs. Barn vet forskjellen p ja og nei, s sier det jo sitt om at de som er eldre enn barn - I hvert fall burde klare forst det. Det er ikke hjernekirurgi, akkurat.


Jeg har mange venninner som er blitt voldtatt, og jeg tr nesten ikke tenke p tallet over hvor mange unge jenter/gutter som blir voldtatt her i Norge totalt. Eller verden, for den saks skyld. Jeg forstr selvflgelig at antallet av mine venninner ikke ndvendigvis (og forhpentligvis) er representativt i det hele tatt for resten av befolkningen med tanke p tallene over voldtekt, men n voldtekt er faktisk en for mye. Voldtekt er en absurd handling, s absurd at det aldri burde skje, for det burde aldri ha vrt et tema i det hele tatt, og enda mindre et alternativ. Noe det dessverre er. P blogger. I media. r etter r. Det dukker stadig opp nye saker.

Hvis samboeren min spr meg om jeg vil ha mat, s kan jeg si ja. La oss si at jeg sier ja. Nr han da serverer meg maten, uansett hvor mye tid han har brukt p lage den - er jeg p ingen mte pliktet til spise den. Kanskje har jeg funnet ut at jeg ikke er s sulten likevel. Kanskje har jeg mistet matlysten, eller kanskje jeg rett og slett bare har ombestemt meg. 

Han skulle virkelig likt og sett ansiktet mitt om han da likevel skulle forske tvinge maten inn i munnen p meg. Man gjr jo ikke snt mot andre mennesker, det er jo noe alle egentlig vet. S hvorfor blir dette s forbanna vanskelig nr det er andre ting enn mat det er snakk om?!

Du ville vel ikke tvunget noen som sover til spise mat heller, ikke sant? For hvis noen sover eller er kanskje til og med er bevisstlse, s er de jo ikke i stand til fortelle deg om de vil ha mat eller ikke. Stemmer? Selv om de var riktig s sultne fr de sovnet. Selv om de tidligere p kvelden til og med sa at de var veldig sultne og at de  hadde lyst p mat.

Ja? Akkurat.

STTTEN HAR BETYDD ALT!

Jeg sitter i morgenkpen foran pcen. yelokkene mine er tunge, men i kveld kan jeg ikke annet enn smile.

Denne sommeren er det 3 r siden jeg flyttet til Larvik og ble gravid som 16-ring. Det er under en mned til min 19-rs dag - jeg blir 19 r gammel i r, og akkurat det har jeg ikke s veldig lyst til forholde meg til. Haha! Jeg liker ikke bli eldre. Men jeg likte ikke vre 16 r heller, s. Hva skal man gjre med det, det er jo ikke akkurat s mye f gjort. Jeg begynner fle meg gammel, men jeg vet jo at livet bare s vidt har startet.

Hvor mye kan egentlig skje p bare 3 r? 3 r er ikke spesielt mye tid. Det gr fort, nesten litt for fort. Jeg husker detaljert hva jeg spiste til kveldsmat hjemme i Gjvik kvelden fr jeg flyttet og kjrte med flyttelasset mitt for 3 r siden. Likevel kan det skje s store endringer i lpet av den tiden. Det skal ikke mer enn en kjreste og 9 mneder til, for forandre livet for alltid. Noen ganger ikke en kjreste en gang. Haha!

Jeg har vrt hyt og lavt i lpet av denne tiden, og i tillegg til ta vare p et lite menneske og oppdra det lille mennesket - og med tiden ett til, s har jeg mtte finne meg selv, og samtidig per definisjon bli ansett som et barn av samfunnet rundt meg nr jeg har hatt barn selv. Jeg har hatt barnet mitt i vognen mens jeg ikke har ftt lov til f kjpe et flaxlodd nr jeg har sttt i ken p butikken, og jeg har gtt p Statoil med hy feber og en snn hjemme, og blitt nektet kjpe Paracet.





Sttten jeg har ftt i forbindelse med f to barn s ung har betydd alt for meg. Jeg har trengt den sttten, og den har vist meg at man kan f til akkurat det man vil. Vel, i hvert fall nesten.

Nr familie som har vrt der for meg siden frste stund, venner, min samboer og kjreste som aldri dro enda hvor mye han fikk hre at han kom til gjre det, familien til Fredrik, blogglesere, helsestasjonen vr, og vrige kjente og ukjente mennesker. Det er skummelt flytte til et nytt sted, enda mer skummelt er det om du blir gravid og akkurat har feiret 16-rs dagen din.

I dag vil jeg bare si tusen takk. Jeg skulle gjort det for lenge siden, s derfor gjr jeg i dag. Jeg er heldig, privilegert, og jeg vet at alle ikke er like heldige. Jeg vet ogs at det ikke er alle som har mtt eller som i det hele tatt mter s mye sttte som jeg har, og jeg tar det ikke for gitt. Jeg har klart dette selv, men jeg tror ikke jeg hadde taklet alt p langt nr s bra om jeg ikke hadde hatt sttten. For sttten har rett og slett betydd alt. 

SVAR P SPEKULASJONER

"Vi skal flytte til Oslo og har kjpt leilighet sammen" - Dette er vel den ene spekulasjonen jeg kan ta 100% ansvar for at jeg har lagt opp til selv. Haha! Dette skrev jeg nemlig p bloggen 1.april i r, og det var rets aprilspk fra min side. Jeg ser at flere tror at dette stemmer, og jeg beklager til dere som tror at vi skal det, jeg la jo inn en del i det blogginnlegget for at det skulle bli troverdig men jeg skrev ogs at vi skulle flytte til en bydel som ikke eksisterer. Vi har ikke kjpt leilighet noen steder sammen, heller ikke i Oslo.

"Jeg skriver om forholdet mitt til Fredrik for melke det mest mulig for tjene penger" - Jeg har ikke skrevet om forholdet vrt og at vi har vre problemer for "melke det" for tjene penger p det. Hva slags mager trst skulle det uansett vrt i et kjresteforhold som holder p rakne? Ja, dette er jobben min og jeg tjener penger p bloggen. Men det er ikke ensbetydende med at alt jeg skriver her inne, skriver jeg om fordi jeg vil tjene mest mulig penger p det. Som jeg har sagt s uendelig mange ganger s er det s ufattelig mye jeg kunne skrevet om p bloggen om hovedformlet var tjene mest mulig penger. Men det gjr jeg ikke, s da har dere jo egentlig svaret deres. 

"Fredrik er borte fra meg og barna hver helg" - Fredrik er ikke borte fra oss hver helg. N de siste helgene er det jo jeg som har valgt reise bort. Denne helgen er han borte men dette var en tur han har planlagt i lang tid!

"Jeg sier at vi har sluttet i parterapi fordi vi egentlig aldri gikk til parterapi" - Jeg lyver ikke p bloggen, nei. Vi har gtt til parterapi men gjr ikke det n lenger. Det er det jeg kan si om den saken. Jeg har ikke tenkt til utdype dette da jeg eventuelt mtte ha diskutert det med Fredrik frst, og han er for yevblikket i Liverpool. Om det er noe som fles litt personlig for oss som handler om han/oss som et par, s snakker vi om dette og blir enige om hva vi synes er greit at jeg skriver. Slik beholder vi privatlivet vrt og verken han eller jeg skal fle oss presset til dele ting vi simpelthen ikke nsker dele.

N skal jeg straks g og legge meg med minstemann, fler meg helt ddssliten etter dagen! Gleder meg veldig til legge meg n, det er s herlig vkne opp til at Noah er s glad for at jeg er vken. Mandag i morgen, og jeg gleder meg til ny uke!

EN VANSKELIG TID..







Hei dere! N de siste dagene har jeg vrt ganske sliten. Akkurat det fler jeg er et ord som har blitt nevnt her inne en del de siste ukene, kanskje ogs de to siste mnedene, men det er sannheten og snn er det bare rett og slett. Jeg er og blir heller ikke s lett sliten fysisk, her gr det slag i slag og jeg vkner flere ganger om natten p grunn av Noah, som da gjerne ikke vil sove igjen klokken 04:00, eller s vkner begge barna uansett mellom 06-07 om morgenen, og dagene med to barn er alt annet enn late for si det p den mten. Det er herlig alts, men akkurat n fler jeg at tre barn hadde vrt helt uoverkommelig. Mulig det er vanlig tenke snn? Jeg blir heldigvis ikke s sliten fysisk, men heller psykisk. Det er det faktisk en ganske stor forskjell p.

I gr sovnet jeg for frste gang p sikkert 10 r, p sofaen p kvelden. Fredrik hadde bret meg i seng fordi han ikke ville vekke meg. Jeg pleier bli kjempestresset fordi jeg ikke har ftt ryddet leiligheten, og da spesielt nr jeg i gr sovnet fra alt jeg skulle ha gjort her hjemme, men akkurat n fr det bare g.  Leiligheten ser helt bomba ut, s alle dere som lurer p hvordan jeg karer holde det s ryddig hele tiden: Det er ikke s ryddig hele tiden. Etter vi fikk Noah har jeg virkelig merket en forskjell nr det kommer til det holde helt ryddig her.  Men akkurat n gir jeg litt faen i det. Rotet gr heldigvis ingen steder, i hvert fall ikke til i morgen!

Vel, i morgen drar Fredrik til Liverpool, og jeg til Gjvik. Neste helg etter det drar jeg ogs til Gjvik. Jeg merker at det er godt for meg  komme hjem til familien i en ellers vanskelig tid, og ser frem til de to neste helgene. Vi er begge enige i at vi er kommet dit at vi trenger mer tid fra hverandre, som jeg nevnte i en bisetning dagen fr i gr. Jeg fler at hver gang jeg virkelig kan tenke og kjenne at jeg ikke kunne hatt det bedre i livet mitt, s dukker det ALLTID opp et eller annet. Akkurat som at noen bare flger med og passer p at du aldri har det for bra. P en mte er det kanskje greit, for da lrer man jo seg kunne se forbi at livet sjeldent er helt plettfritt, og til se forbi at det finnes feil og mangler, men at det gr bra likevel. Og at man klarer seg. Det tenker jeg er en viktig egenskap ha for ha kunne gjre ting enklere for seg selv i fremtiden. 

Jeg tror de frreste av oss alltid har det helt topp. Det er egentlig ganske skummelt, for man vet virkelig aldri hvordan en person egentlig har det, sfremt man ikke kjenner noen ekstremt godt - og i noen tilfeller - kanskje ikke da en gang. For meg er det en desto strre grunn til vre snill og god, for man vet aldri hvor mye det faktisk kan bety for noen.

DET VAR IKKE SNN DET SKULLE BLI

Hei alle sammen! h, det fles godt vre tilbake. Jeg kan virkelig ikke lyve til dere, bloggingen min har vrt meget drlig de siste dagene og jeg har egentlig vrt ganske fravrende p sosiale medier - men s har jeg jo ogs hatt litt fri p andre plan, s derfor ble det snn, selv om jeg egentlig skulle ha prioritert dere helgen ogs. Heldigvis har jeg mange trofaste lesere ser jeg! Setter jo kjempestor pris p dere alle sammen. Det skal ikke skje igjen!

Det har vrt opp mot 20 grader i Larvik i dag, s dere kan tro jeg var fornyd da jeg hentet Leo i barnehagen. Og varm! Jeg har ryktet p meg om ofte har p meg for lite klr nr det kommer til hva temperaturen tilsier, men i dag har det vrt helt motsatt. Jeg hadde p meg jeans og til og med jakke da jeg hentet han, og ble mildt sagt ganske varm. Heldigvis skal det herlige vret holde s og si hele uken, s jeg gleder meg veldig til noen forhpentligvis veldig herlige dager her.  Eller, Fredrik har jobbet overtid bde i dag og det skal han i morgen ogs., s barna og jeg fr i hvert fall nyte dagene. Jeg er s glad i Larvik alts, det er virkelig en by som er noe helt annet enn byen jeg kommer fra. Det skillet blir s tydelig n som jeg kom fra Gjvik i gr tidlig!

Det er ganske deilig at denne uken blir kortere enn vanligvis, men jeg liker hverdagene ogs jeg. Jeg har s mye morsomt planlagt fremover ogs, og jeg elsker virkelig tanken p at det er mai. N str det litt trening p planen min, men vi snakkes litt senere i dag. Fredrik og jeg skal ha en pause fra hverandre snart, vi har en del tid fra hverandre om dagen. Kan forklare det litt senere i dag! Hper dere har hatt en herlig tirsdag ♥

EN LITEN FORKLARING

I dag har jeg sittet p toget i alt for mange timer kjenner jeg, jeg var fremme i Larvik i 13.00 tiden i dag,  og det var s utrolig godt komme frem til Noah og Leo. Jeg har viet nesten all tiden min til de to siden jeg kom frem, s derfor har jeg ikke rukket oppdatere dere fr n. S det er alts forklaringen! Leo l og sov da jeg kom hjem, men Noah var vken og var rett og slett kjempeglad for se meg. Utrolig herlig! Jeg savner dem jo alltid s utrolig mye bare jeg har vrt borte en liten stund fra dem, s har virkelig savnet dem noe voldsomt.  Dette var jo frste gangen jeg var ordentlig borte fra Noah, forutenom noen timer. Er s glad for at alt gikk bra og for at de begge hadde kost seg s masse hjemme da jeg var avgrde.


Det ble bare en kort oppdatering fra meg.. Kan skrive mer om hvorfor senere. Hper dere nyter fridagen.

NEI, DET ER IKKE SLUTT MELLOM OSS.

God kveld dere. Hper dere har en fin kveld.

De minste to guttene mine sover n, og jeg skulle egentlig g og legge meg alene. Jeg ville bare skrive et lite blogginnlegg til dere frst. Jeg har vrt p 2-rs kontroll med Leo tidligere i dag, Noah har vrt p trilletur med famoren og oldemoren sin, og s hadde Leo, Noah, og jeg litt alenetid fr Fredrik kom hjem fra jobb.


Av og til slr det meg hvor skremmende lite som egentlig kommer frem p bloggen av livet mitt. Det jeg akkurat ramset opp som har skjedd i dag, er jo ikke akkurat en veldig stor andel av dagen vr. Fr var jeg nok en del mer pen enn det jeg er blitt n. Sist gang jeg skrev akkurat det, s var det noen som skrev at dere lesere kun ser en liten brkdel av livet mitt. Og det er jo sant, men noen dager, snn som for eksempel i dag - s skulle jeg nske at dere s mye mer. At dere hadde et strre innblikk, for jeg vet at da er det mye som ville gitt mer mening nr dere leser denne bloggen. Jeg har hatt noen supre dager i det siste, som jeg skrev til dere i gr, men i dag er det litt tungt. Fredrik og jeg har dessverre sluttet i parterapi. Det er for vrig ikke slutt mellom oss. Jeg ville bare f med det til alle dere som spr om hvordan det gr med oss. Det er s koselig se at dere bryr dere.

Som dere sikkert skjnner, s har jeg ikke hatt den beste starten p uken, men det viktigste er at barna har hatt det. Tusen takk for at dere leser alt jeg skriver, selv p dager som dette. Ellers er jeg egentlig ganske tom i dag, s jeg kommer sterkere tilbake i morgen.

Klem

JEG VET IKKE HVA SOM ER RIKTIG GJRE

God ettermiddag alle sammen!

I morgen er det helg allerede igjen, og jeg er s klar for helg atte hjelp. Denne uken har jeg virkelig flt meg som en levende zombie med mye mindre energi enn hva jeg har til vanlig, og jeg har ofte flt meg ganske sliten. Det er ikke likt meg vre snn i det hele tatt, s jeg hper p en bedring etter litt mer svn i helgen - snille Fredrik pleier nemlig  st opp med barna hvert fall en dag i helgene slik at jeg fr sove litt om jeg skulle trenge det. Snn sett er Fredrik og jeg en perfekt match, han hater sove lenge og vil helst komme seg opp rimelig tid for fle at han fr noe ut av dagen, jeg trives godt med f sove ut et par timer ekstra nr jeg har muligheten. Vinn vinn!

Til tross for lite energi, har jeg likevel klart holde treningen i gang. Dere husker kanskje at jeg nevnte at jeg hadde ftt nok i DETTE blogginnlegget jeg skrev i februar? At jeg hadde ftt s nok av sukker og at jeg endelig skulle komme i gang ordentlig med treningen? Jeg hadde riktig nok en liten pause n i psken, men ellers har jeg virkelig klart holde det i gang.

I ettertid har flere av leserne mine spurt etter om jeg kan skrive mer om trening, men jeg vil ikke bidra til noe press og vet ikke helt hvordan jeg eventuelt skulle gjort det. Jeg er ikke en av dem som mener at bare jeg fr til noe, s er det gitt at alle andre kan gjre det samme. Jeg er ikke en av de som tenker at bare fordi jeg klarer finne tid til trene, s kan alle andre mdre gjre det ogs.

Folk slenger rundt seg at "det handler om prioritere" dette er svrt provoserende nr det kommer fra mennesker uten barn. Og ja, det gjr det nok i noen av tilfellene, men ofte tror jeg ogs det kan handle om s mye mer enn bare det gidde trene. For jeg vet hvordan det fles nr timeplanen er s stappfull som den fr blitt, soverommet ser ut som tredje verdenskrig, klesvasken orker du ikke en gang tenke p, og du har barn som skal lekes med, som skal f oppmerksomheten din, og som skal ha nok tid med mamma og pappa etter barnehage. 

Nr barna er i seng er det jobb og du er konstant p underskudd med tanke p svn, s partneren din (Les: Fredrik) sovner p sofaen mens han ser p fotballkamp p mobilen med middagen som ble laget klokken 20.00 i den andre hnden. N hres livet som smbarnsmamma sikkert helt nitrist ut, og det er det jo ikke, men det er hektisk. Ofte svrt hektisk, om jeg fr si det selv.

Jeg vet at mange av leserne mine er mdre, mange ogs relativt nybakte mdre, og jeg vil ikke at noen skal fle et press p mtte trene nr de leser bloggen min. Samtidig er det jo noe som er blitt en ganske stor del av hverdagen min n, og som jeg har stor glede av. Jeg vet helt rlig ikke hva som blir mest riktig gjre! Jeg tenkte jo egentlig at jeg skulle holde det meste av treningsnakk ute av bloggen.

N skal jeg lage kveldsmat til guttene mine fr de skal sove. Hper dere har hatt en kjempefin torsdag! 

DEN STRSTE GLEDEN









God kveld til dere! Her har dagen vr gtt i ett som vanlig, og jeg hadde virkelig ikke takket nei til noen ekstra timer i dgnet. Haha! Vi har likevel hatt en veldig fin dag sammen med barna, som virkelig har hatt tidenes tirsdag med masse lek og kos. Det er ingen bedre flelse enn se at barna har det s bra som de mulig kan ha det. Barna har virkelig vrt noen store mammadalter da de var sm (Noah er for vrig enda ganske liten da) men nr de er blitt litt eldre, s merker jeg virkelig at de fr et s godt forhold til Fredrik ogs. Noen ganger er det bare s fantastisk sitte i sofaen i joggeklr og uten sminke, og kikke bort p barna som koser seg med pappaen sin mens de ler og smiler - og bare se p dem  tenke at de faktisk er 50% meg og 50% den personen jeg elsker i en egen, liten, unik person.

Jeg snakket med Fredrik om sommerferien litt tidligere i dag, og han forteller meg at han selvsagt som vanlig har krav p 5 uker med ferie i r ogs. For meg som for yeblikket er hjemmevrende, og har vrt det siden slutten av 2014 p grunn av begge graviditetene med barna, synes jeg det virker som s utrolig lite fri..? Det er jo gjerne bare fordi jeg gr hjemme hele ret da, ikke vet jeg.

Av og til fler jeg kanskje bare at livet handler om jobbe, og at alt vi gjr er utdanne oss, og s jobbe helt til livet nesten er over. Og at nr man er ung, s har man gjerne ikke tid og konomi til gjre alt man har lyst til selv om man har masse energi - og nr man blir eldre og er ferdig med arbeidslivet, s har kanskje en strre andel av oss bde tid og god konomi, men gjerne ikke samme energi. Jeg vet ikke. Jeg tenker bare litt hyt n - det er faktisk lenge siden jeg bare har tenkt, for s f skrevet det rett ned. At livet p en mte sirkulerer rundt jobb og skole, fordi man m jo ha penger hvis man skal overleve - og snn er det jo bare blitt. Samtidig tenker jeg p at det kanskje av og til kan f oss til glemme hva livet virkelig handler om.

DETTE HAR JEG LRT AV BLI MAMMA SOM 16-RING

Fordommer er noe veldig mange mennesker opplever i dag. Det er s enkelt sette mennesker i bs for hvordan de ser ut, eller for andre ting, deriblant rykter. Fr jeg ble gravid frste gangen gjorde jeg det ofte selv. Som jeg har skrevet tidligere s satt jeg og s p tv-serien Unge mdre dagen fr jeg fant ut at jeg var blitt gravid, og jeg m innrmme at jeg var ganske fordomsfull. Jeg husker det som om det skulle vrt i gr hva jeg sa til mamma, da  en 16-ring dukket opp p skjermen. "Herregud, hun som er med i dag er 16 r og gravid" og jeg husker mamma bare ristet p hodet og sa noe snn som at det var s tragisk og trist. Snakk om tilfeldig!

Som blogger blir man ogs dmt fr noen i det hele tatt vet hva navnet ditt er. Man fler et visst press for se bra ut hele tiden, og utenforstende som ikke har satt seg inn i hvordan blogging fungerer, mener at alle rosabloggere er stokk dumme. Dette spiller ogs media bevisst p, fordi de vet at det er mange som har fordommer mot rosabloggere, og dermed poster de gjerne ogs artikler som sttter oppunder disse fordommene. Slik gjres ofte med unge foreldre ogs, og generelt andre ting som mange har fordommer mot. 


Som jeg skrev har jeg ogs vrt fordomsfull og dmmende mot andre tidligere, det er veldig enkelt gjre det nr man ikke vet grunnen bak og hvorfor noen velger som de gjr. Det er likevel ingen unnskyldning, for jeg ser selv at slik jeg var tidligere ikke var en OK oppfrsel i mte med andre mennesker. For sannheten er at vi ikke alltid vet hvorfor noen gjr som de gjr, og det kan vre s utrolig mange grunner til hvorfor noen velger som de gjr. S velger man kanskje tro p et stygt rykte og sette personen i bs. Etter ha blitt dmt spass mye som det jeg har, er jeg utrolig bevisst p ikke dmme andre selv.

Istedenfor snakke rundt middagsbordet om nabomammaen som ikke fikk sitt frste barn fr hun var 45 r gammel, at det sikkert var fordi hun prioriterte karrieren sin foran eventuelle barn, og det er hennes egen feil om hun ender opp uten barn. Hva med  tenke at hun kanskje har slitt med bli gravid i mange r? Hva med tenke at denne mammaen har nsket bli mamma i s mange r, men ikke fikk muligheten fr n. 

Jeg vet at barn lrer fra hva du gjr, og ikke ndvendigvis alltid fra det du sier. Som mamma har jeg et stort ansvar ovenfor barna nr det kommer til mange ting, ogs dette med lre barna mine til ikke bli fordomsfulle, og det samme store ansvaret har Fredrik som pappa. Vi har muligheten til forme barna vre, s hvorfor skal vi ikke gjre alt vi kan for forme dem til bli gode mennesker? At vi heller lrer dem til bli kjent med mennesket fr de kan gjre seg opp en mening om hva de synes om noen, og at de ikke fr snakke stygt om andre. Dersom jeg er dmmende og snakker nedlatende om andre mennesker, vil mine barn ta etter det. Som forelder skal man g foran som et godt eksempel!

Nr alt kommer til alt, s handler det om ha et pent sinn!

ENDELIG KAN JEG BARE FORTELLE SANNHETEN..

Endelig kan jeg bare fortelle sannheten og le av den. Som jeg skrev i DETTE blogginnlegget for kort tid siden har jeg spesielt det siste ret flt at jeg har mtte g p t her p bloggen for vre forsikret om at ingen har noe de kan "ta meg p" og fordi jeg har vrt redd for at enkelte ikke skal like meg. Det har vrt s slitsomt, og det er utrolig deilig bare fle at jeg kan vre meg selv, og bare fle meg fri til skrive det jeg vil og sannheter som jeg kanskje ikke har turt skrive tidligere, i frykt av at andre ikke skal like meg eller at jeg ikke er en god mamma.

De som dmmer deg for fortiden din er uansett ikke verdt ha med seg i fremtiden, s i dag har jeg rett og slett tenkt til ha et blogginnlegg som har vrt etterspurt helt siden jeg startet blogge - Et "den frste gangen"-blogginnlegg.

Min frste ordentlige kjreste...
-  
For meg er det litt vanskelig vite hva som hva min frste "ordentlige" kjreste. Hvor serist er det egentlig i ttende klasse liksom? Jeg hadde min frste kjreste frste ret p ungdomsskolen, og det forholdet varte i ca 6 mneder. Det var ikke et sunt forhold og jeg skulle nske jeg ikke stresset s flt med f kjreste, og at jeg heller brukte mer tid p venner og venninner istedet. Et slikt forhold varer jo sjeldent uansett, men det at det sjeldent varer betyr jo ikke at det ikke kommer noe godt ut av det, skal man tenke slik kan man jo til slutt aldri ta noen valg. S jeg angrer ikke p at jeg fikk meg kjreste, men jeg gjorde en feil veldig mange gjr nr de fr sin frste kjreste: Jeg glemte og bortprioriterte venninnene sine, og viet all tiden min til kjresten. Ingen smart ting gjre, det merker man raskt nr det en dag tar slutt!

Mitt frste mte med alkohol...
- Herregud... Nr var det igjen da? Jeg tror jeg var 13 r, det er mulig jeg akkurat hadde fylt 14. Bestevenninna mi og jeg var helt vanvittig utspekulerte, og snek oss ut hver kveld i sommerferien. Det var lite som stoppet oss, enda vi ble tatt flere ganger var det pn igjen s fort husarresten var over. Jeg husker ikke det aller frste mtet mitt alkohol (Kan vel egentlig bare tenke meg hvorfor), men jeg husker noen av de frste. Deriblant en gang hvor foreldrene mine var bortreist, og vi drakk hjemme hos meg. Der blandet drikken vi fant i barskapet til pappa ut med Olden og Farris av en eller annen grunn, og det gikk mildt sagt ikke s bra. Jeg vknet opp dagen etter og hadde en Iphone som var s delagt at den var delt opp i tre deler, jeg hadde tydeligvis ogs forskt ringe mamma fra bestevenninna mi sin telefon, der var nummeret til mamma lagret som "jeg vil grte", og bestevenninna mi hadde ogs nesten ftt bestilt seg hotell p Hotels.com appen. Kanskje like greit vi var hjemme denne kvelden. Haha, noe s flaut!

Min frste hjemmefest..

- Hadde jeg da jeg var 15 r gammel, og det gikk faktisk veldig bra. Det eneste som var synd var at naboen ble fryktelig sinna p meg siden lyddnivet ikke akkurat ble holdt helt der det skulle vre, og han hadde sm barn som ikke fikk sove.. Han har min fulle forstelse i dag, for si det snn. Haha!

Min frste piercing..

Min frste piercing var en jeg tok i navlen som 13 eller 14-ring, jeg husker ikke helt eksakt. Som jeg angrer p det! Skulle hrt p mamma, men slik er det nr man er ung og vet alt best selv. Litt senere tok jeg ogs piercing i tungen som 14-ring, og det var det aldersgrense p. Det lste jeg ved at jeg stjal passet til storessteren min som jeg brukte som legitimasjon. Haha, herregud!

Mitt frste kyss..

- Var trolig en gutt jeg kysset siste ret i barnehagen eller noe. Haha! Etter det kysset jeg ingen fr samme ret jeg begynte p ungdomsskolen (Tror jeg?)

Min frste hrkrise..

Hadde jeg i 9-ende klasse p ungdomsskolen. Jeg hadde nemlig lest p TCMN sin blogg (som p den tiden var Norges desidert strste blogg) om hvordan man kunne f hret sitt helt blondt selv om man hadde ganske mrkt hr. Jeg skulle ha platinablondt hr, noe annet var det ikke snakk om - helst gjerne s nrt hvitt som mulig. Det var fint til det oransje ansiktet mitt kan dere tro. Det gikk jo som det mtte g, hret mitt fikk fargen multifarget og jeg s helt fullstendig gal ut. Jeg hadde sittet i 45 minutter med den sterkeste hrblekingen som var til salgs i butikkene fr jeg kom p at jeg kanskje burde tenke p vaske det ut snart. Frisren jeg senere kom til sa jeg var heldig som ikke var skallet..


Jeg ble overraskende flau over skrive dette blogginnlegget, men snn var jeg, og det er sannheten. Jeg ville bare ha det gy og tenkte ikke s mye konsekvenser, snn sett var jeg kanskje ikke s veldig ulik flere av de p min alder. Jeg hadde masse tid med venninner og en god del ungdomstid, og sistnevnte har jeg aldri savnet etter jeg ble mamma. S p en mte br jeg vel kanskje vre glad for at jeg hadde mye tid til nyte det bare vre ung - selv om jeg absolutt ser i etterpklokskapens lys at mye av det var i det tidligste laget. Jeg sitter her og m bare le og riste litt p hodet, nr minnene fra denne tiden dukker opp en sjelden gang innimellom. Da innser jeg virkelig hvor mye jeg faktisk vokste p bli mamma, og at det ville nok ingen trodd. Jeg kunne virkelig ikke ha nsket meg et bedre liv enn det jeg har i dag!

JEG BLIR FORTSATT SJOKKERT!




Hei alle sammen!

Jeg hentet Leo litt tidligere i barnehagen ogs, og han var s glad for se lillebroren sin og meg, og ga Noah en stor klem s fort han fikk ye p ham. Ellers har vi alle sammen vrt ute p en liten tur i dag! Det merkes at det er travelt nr begge to er med ut, men hva gjr vel det. Familie er det viktigste som finnes og kunne tilbringe tid med guttene mine er noe jeg setter utrolig hyt. Det blir masse mer av det n fremover heldigvis! Men det vet dere jo, s ofte som jeg nevner det! Hehe.

Herregud, i dag tidlig vknet jeg til verdens sykeste melding. Jeg skal p ingen mte skjre alle over en kam her, men de kommer merkelig nok alltid fra middelaldrende single menn. Ja, kjre Stein-Arne p 55 r: Selvsagt vil jeg komme p besk til deg i Gudbrandsdalen! Jeg forlater gjerne barn og samboer for dra p besk til deg, alts - virkelig. Du er jo tross alt... En vilt fremmed creepy fyr. Hva er det som skjer med menneskeheten?!

Jeg m innrmme at jeg vurderer skaffe meg ny Facebook som bare er for venner og bekjente, for det har gtt helt over stokk og stein det siste halvret med tanke p meldinger fra vilt fremmede og av og til blir jeg faktisk litt redd. Dette har jeg s vidt nevnt for dere tidligere tror jeg, men jeg husker ikke hvor lenge det er siden. Jeg er klar over at jeg p en mte stikker frem hodet litt nr jeg selv velger blogge, og alt som innebrer med drive en offentlig blogg som er lest av mange. Men jeg blir fortsatt like sjokkert og overrasket hver gang alts, det er ikke noe jeg blir vant til!

Jeg ble faktisk fridd til i fjor over Facebook, noe jeg bare mtte le av men vedkommende var helt seris og synes ikke det var s gy at jeg synes det var morsomt. Haha.. Ellers er det mye grne folk. Her om dagen ble jeg for eksempel ogs tilbudt penger for sex p innboksen min p Facebook, og vedkommende ogs begynte ringe meg midt p svarte natta. Jeg vet jo at det i mange av disse tilfellene egentlig ikke er noe le av, men jeg m innrmme at jeg finner mange av disse meldingene og tilfellene ganske komiske!

Hper dere alle fr en super kveld videre! Det skal i hvert fall vi ha ♥

HVORDAN GR DET MED FREDRIK OG MEG?

Hei dere!

N er det en stund siden jeg har svart p sprsmlene som dukker opp om oss to, angende hvordan det gr med oss. Er det slutt? Er ting bedre? Har hjelpen vi har ftt fungert, og hvordan fler vi at ting gr?

Etter at jeg fikk Noah for 6 mneder siden, s gikk jeg nesten litt i dvale. Jeg orket ikke treffe venninner p veldig lenge, jeg hadde ikke energi til trening eller til meg selv i det hele tatt. Mye p grunn av kolikken hans selvflgelig, men p grunn av andre ting ogs. N har jeg begynt  komme litt ut av det, jeg trener mye og har det veldig godt med meg selv. Jeg har begynt f litt tid til venninner igjen, og jeg fler meg som meg selv igjen etter 2 r med barn, barn og atter barn. Ikke misforst, for jeg elsker det mer enn alt i hele verden, men man glemmer seg selv fullstendig - jeg gjorde i hvert fall det, selv om det ikke egentlig var et valg, det mtte bare bli snn. 

Jeg tror Fredrik kan si at han fler det samme om seg selv. Han har vrt ute de siste helgene med venner, og ftt litt tid til kjenne p bare vre seg selv han ogs. Det bare krasjer noe vanvittig nr vi skal vre kjrester, og ikke bare foreldre for barna vre sammen. 

Noen synes ogs at det er veldig tft av meg la dere f et innblikk i denne perioden p godt og vondt, og gir meg masse skryt for at jeg klarer gjre det og ikke minst for at jeg skriver det rett ut. Og helt rlig s m jeg si at det er tft. Ikke tft som i "tft vre pen om det her p bloggen" eller fordi jeg synes det er vanskelig skrive om det, heller ikke fordi det ikke fles riktig dele det, for det gjr det. Men det er rett og slett forferdelig tft  innse at ting er blitt snn som dette, og jeg fr helt rlig vondt langt inn i hjertet mitt nr jeg tenker over det. Vi har kjent hverandre s lenge, og han har jo ikke bare vrt min kjreste gjennom disse rene, han har vrt min bestevenn ogs.

Jeg elsker han veldig hyt, men vi har begge vrt spass pne med hverandre at om vi ikke hadde hatt barn sammen, s hadde vi ikke vrt kjrester lenger. Det betyr ikke at vi holder sammen ene og alene p grunn av barna, men fordi det har gjort at vi har ftt en sterkere tilknytning til hverandre, og vi vet at vi strekker oss utrolig mye lenger n fordi det i det lange lp vil vre det beste for barna om vi klarer det.

"Det er lov gi opp, Jessica. Du har prvd lenge" har jeg hrt fra mange kanter. Men s lenge noe sier meg at det ikke er til det beste for barna, s kommer jeg ikke til gjre det. Det samme gjelder min kjre samboer. Det er ikke noe fasitsvar p hva man skal gjre i en situasjon som denne. Mange mener at foreldre og par generelt gr fra hverandre for lett og gir opp for lett. Jeg er i utgangspunktet enig i at man ikke skal gi opp bare man ikke er enig i, men samtidig vet man virkelig aldri hvilke utfordringer som ligger til bunns for problemene andre par har, s jeg tror det er lurt vre veldig forsiktig med dmme andre. Det er virkelig noe jeg har lrt av denne tiden.

Akkurat n m jeg rlig si at jeg skal unng skrive om dette en stund fremover, at temaet rundt forholdet vrt ikke kommer til  finnes p bloggen. Jeg tenkte at jeg etter en stund kunne komme tilbake med en oppdatering. Dette for skne oss selv litt i tiden fremover, mens vi fortsatt gr til parterapi. Vi har dessverre vrt p et utrolig vondt sted i det siste, p et niv vi ikke har vrt p tidligere.

Jeg vil bare f takke s utrolig mye for all den sttten vi har mtt med tanke p penheten rundt dette. Det setter bde Fredrik og jeg stor pris p. Og helt til slutt hvis noen skulle vre i tvil: Nei, det er ikke slutt :-)

DETTE KOMMER TIL BLI TFT FOR DEG!

Hun kikker p meg med store yne. Som den hflige sekstenringen jeg var, nikker jeg.

"Jeg prver forberede meg veldig p at det blir tft" svarer jeg mens jeg smiler.

Det er nok den kommentaren jeg fikk flest ganger de gangene jeg gikk gravid. "Oi, dette kommer til bli tft for deg!"

Jeg tror ikke at det er en enkel sak bli mamma uansett. Det er en helomvendig om man ikke har barn fra fr (Og kanskje til og med da ogs), som det tar tid til bli vant til. Livet blir snudd p hodet. Nr jeg gjorde mitt aller frste intervju i forbindelse med bloggen en mned fr termin i 2015, s uttalte jeg faktisk at jeg skulle fortsette livet mitt som fr, s lang det lot seg gjre. Akkurat som at det kom til bli en enkel sak, liksom. Jeg fler meg ganske naiv nr jeg tenker tilbake p det, for livet blir jo ikke det samme igjen. Mitt ble ikke det. Det betyr ikke at livet ikke kan bli like bra som fr, for jeg kan med hnden p hjertet si at bli mamma har gjort meg til et lykkeligere og bedre menneske.

Likevel jeg vet at mitt tilfelle var ganske unikt, for det er jo hvert fall ingen enkel sak for noen som akkurat har ndd den seksuelle lavalder. Uavhengig av det fler jeg kanskje at jeg ble mye undervurdert nr jeg tenker tilbake. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, kanskje fordi det faller mange naturlig sammenligne seg selv med andre, og nr de visste at de ikke selv var i stand til f barn tidlig, s tenkte de at det samme gjaldt andre ogs. Og i det tilfellet s var det meg. For meg blir det for enkelt skjre alle over en kam, litt som si at alle gutter er drittsekker.

Det at jeg fler jeg ble undervurdert kan jeg ikke skylde p andre. Jeg m heller ha fokus p gjre alt jeg kan for f alle til se at f barn tidlig ikke er noen verdens undergang, og at det ikke er noen vei til f livet sitt delagt. For skal man forandre noe, s m man starte med seg selv.

Opp til flere ganger s har jeg tenkt at jeg skulle s gjerne visst hvordan alt kom til ende. At jeg ikke kom til sitte en liten hybelleilighet p 20 kvadratmeter for alltid, og at ting ikke alltid kom til fles like hplst. At jeg kom til sitte her med to nydelige barn, et flott bosted, og et utrolig fint liv. Det koster ingenting flge strmmen, og det kan kreve alt av deg st alene i et valg du har tatt.

Samtidig, s er jeg glad jeg ikke gjorde det. For da ville jeg ikke ha vrt s utrygg, og med det kanskje ikke blitt s sterk som det jeg er i dag!

HAN VIL ALLTID VRE PAPPA TIL BARNA MINE..





Jeg tror ikke det finnes en bedre flelse enn det se Fredrik nr han kommer hjem og skal si hei til barna. De blir jo s glade at jeg blir helt varm nr jeg ser det. Leo er jo bortreist n, s det blir masse kvalitetstid p bde Fredrik og meg alene, og oss alle tre sammen. Noah sovner vanligvis relativt tidlig p kvelden, s det  ha de timene alene p kvelden med bare tid sammen som kjrester er fryktelig uvant, men ogs veldig kjekt.

Jeg hadde helt glemt hvordan det var bare ha ansvar for et barn, spesielt n som den frste natten uten Leo er forbigtt og han fortsatt er bortreist. Det fles ut som at jeg konstant har glemt noe, selv om det selvsagt ligger i bakhodet at Leo ikke er her hjemme i det hele tatt. Jeg fr nesten en litt nostalgisk flelse tilbake til da Fredrik og jeg var ny-innflyttet i denne leiligheten med lille Leo p 4 mneder i 2015. Det var sommer, og de to siste dagene her i Larvik har ogs vrt som to deilige sommerdager. Derfor blir flelsen nesten litt forsterket!

Akkurat n hrer jeg skikkelig babylatter fra den andre enden av rommet, det er virkelig den herligste lyden i hele verden! Fredrik sitter nemlig med Noah p fanget, snakker til ham og fr han til le ustanselig. P en mte jeg vet at jeg ikke fr ham til le. Det er noe helt eget ved s se hvor mye barna betyr for Fredrik. For det ser man nemlig utrolig godt, man trenger ikke en gang kjenne Fredrik for se det. Nr han pakker Noah inn i et pledd og holder ham tett inntil seg fr han smiler, og nr han henter den lille brune bamsen til Noah og legger den ved siden av ham nr han har sovnet i sengen sin, fr han brer dynen hans over han. Uansett hva som skjer i fremtiden, s vil han alltid vre pappa til barna mine. Barna vre. Jeg ser at han ville gjort alt for dem. Ikke minst s er det s utrolig vakkert for meg se at han elsker barna s utrolig hyt. Han elsker dem uten tvil akkurat like hyt, som det jeg gjr!

DET M TA EN SLUTT..

Hei dere!

N tenkte jeg bare skrive akkurat hva jeg tenker, og noe jeg har tenkt p en god stund allerede. Man kan ikke f alle til like seg, og det har tatt litt tid for meg akseptere. Jeg har unngtt smile med tennene fordi jeg har synes at jeg er stygg nr jeg smiler med tennene, selv om den usikkerheten bunner i at jeg har ftt hre at jeg er stygg nr jeg smiler p den mten. Jeg har alltid vrt redd for ta i mot barnevakt og hjelp med barna fordi jeg er redd for at andre skal tro at jeg setter bort barna mine for vre ungdom, jeg har vrt redd for kle meg i noe annet enn skjorter og sorte bukser fordi jeg er redd for at noen skal mene at det jeg kler meg i ikke er fint, at jeg kler meg feil til vre mamma, og s videre..




S i dag nr Fredrik skulle ta bildene av meg, tenkte jeg bare at n m jeg gi faen. At n m dette faktisk ta en slutt!  bare smile med tennene uten tenke, og fortelle dere at Leo skal vre borte fra oss i 2 fulle dager n, fordi vi har hatt en s vond periode i forholdet vrt n at vi srt trenger litt ekstra tid sammen for finne tilbake til hverandre. 

Det m ta en slutt at jeg bryr meg s mye om hva andre skal tenke, og at jeg hele tiden skal ta hensyn p forhnd for forsvare meg selv - ved at jeg ikke kan gjre enkelte ting eller kle meg p en annen mte fordi det er "feil". holde p slik jeg har holdt p alt for lenge n, ved alltid skulle ta hensyn til hva andre tenker istedenfor bare vre meg selv, er jo faktisk litt som si "Unnskyld for at jeg er ekte". Jeg gjr feil og jeg er menneskelig. Det er s slitsomt hele tiden fle at jeg m unnskylde, forklare, eller ta hensyn til hva alle andre synes hele tiden. Jeg m jo kunne vre meg selv.

I dag kledde jeg meg i akkurat det jeg hadde lyst til ta p meg, uten tenke p at noen ville synes at jeg s horete ut. Jeg har smilt masse med tennene, og jeg turte ta imot hjelp med barna og la mamma f lne Leo 2 dager for aller frste gang. Ikke minst turte jeg skrive dette, uten vre redd for kommentarene jeg kunne komme til f. Det er tft for meg vre s rlig med dere, men jeg orker det rett og slett ikke lenger. Jeg vil ikke at bloggen skal vre en arena for sutring, men jeg flte det var p tide bare si i fra n. Jeg er jo en veldig positiv og glad jente, men jeg fler det kanskje ikke har kommet s godt frem p bloggen, og tror at ting vil bli mye bedre fremover n! nsker dere alle en fantastisk sndagskveld!

JEG HAR GJORT NOE JEG ANGRER P



Noen ganger fr jeg litt sjokk av innse at dette er livet mitt n - og at jeg har to egne barn. Det hres sikkert helt sprtt ut for dere som har fulgt meg lenge og gjerne ogs gjennom begge graviditetene mine. Men av og til kan jeg faktisk f den flelsen. Det fles nesten ut som om at jeg henger litt etter, og at det ikke har gtt helt opp for meg enda. Og eldstemann fylte jo 2 r i gr, s det sier jo i grunn sitt. Haha! Jeg er ikke bare blitt mamma, jeg er det for resten av livet mitt ogs. For alltid!

Dere vet at jeg prver s godt jeg kan ikke angre p s mye ting jeg har gjort, eller ting som p grunn av mine valg har hendt tidligere. Her om dagen fikk jeg nemlig sprsml om det er noe jeg angrer veldig p. Og det er det faktisk, for jeg som alle andre har gjort ting jeg angrer p. 

Det er mye jeg kunne tenkt at jeg angrer p - men det jeg kanskje har konkludert med at jeg har angret aller mest p er tillate meg bli overkjrt av andre, og det la andre menneskers meninger f innvirkning i hvordan jeg har det. Det at jeg lot meg pvirke av andre, og resultatet av det noen ganger kunne vre at jeg flte meg som en drlig mamma, fordi jeg var ung. Man kan si mye rart om meg, men en drlig mamma har jeg aldri vrt.

Jeg sier "Angret" fordi jeg ikke gjr det lenger n. Jeg fortjener leve uten anger, det burde alle - selv om det er mye enklere sagt enn gjort. Jeg tror at nr man sitter i den situasjonen at man angrer veldig p noe, s har man i hovedsak to muligheter. Man kan tenke at det er kjipt at man gjorde det, men at det er i fortiden, og deretter komme seg videre. Eller man kan dvele over fortiden og stadig vekk tenke over det du angrer p.

For til tross for at jeg ogs har gjort noe jeg angrer p i dag, faktisk opp til flere ting, s kan jeg ikke tenke p det i all evighet. Man m komme seg videre. Det er i fortiden, og noen ganger kan fortiden vre bde kjip og vond - men det er fortsatt i fortiden, og fortiden fr man aldri gjort noe med. Det er kun fremtiden man kan forandre!

VONDT I HJERTET MITT

Hei dere. N gr bursdagen til Leo mot slutten, og vi har hatt en fantastisk dag med ham. Vi har lekt masse, Leo har ftt mange fine gaver, men viktigst av alt masse kjrlighet, kos og vi har skapt gode minner. Han har vrt s glad og fornyd, og det er ingenting som betyr noe mer for meg som mamma enn se akkurat det. Han sovnet rett og slett p et blunk da han ble lagt i sengen sin, like etter lillebror. S han var nok ganske sliten etter dagen ogs, og etter alle morsomheter.

Til tross for at det har vrt en s fin dag, kan jeg likevel si at det har gjort vondt i hjertet mitt i dag - etter terrorangrepet i London ble kjent. Det gjr fysisk vondt, det stakk i brystet mitt da det dukket opp p nyhetene, og trene sitter litt lst nr jeg kjenner hvor urettferdig verden er. Tidligere i dag da Leo var i barnehagen, dukket det opp en artikkel i feeden min p Facebook. En tobarnsmamma som var p vei til hente barna sine p skolen, var en av de drepte etter terrorangrepet. Hva skal man egentlig si til noe snt? Jeg blir helt tom for ord, for det er ingen ord som er dekkende nok. Ordene kan aldri mle seg med flelsene man sitter med.


Oftere og oftere blir jeg pminnet om hvor lite som skal til for endre alt. Livet er s utrolig skjrt, bare det vre vitne til det er s vondt. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan etterlatte og berrte m fle det. Men vondt gjr det, s vondt at det konstant ligger i bakhodet, selv nr man ikke en gang er involvert selv.

I dag har jeg kjent p mye glede p grunn av Leo sin fdselsdag. Smilet hans har ftt meg til smile. Men tankene har vrt der, for jeg har ogs kjent p en helt enorm flelse av urettferdighet, og hatt en forferdelig klump i magen. For i England s er det to barn som har en mamma som aldri kommer hjem igjen.

JEG VIL HA EN BABY TIL

Jeg savner babymagen, og til tross for at starten p svangerskapet med minstemann ogs var rimelig tff, s var resten av svangerskapet en utrolig fin tid som jeg virkelig kan se tilbake p med et stort smil. Det er egentlig litt sykt si det nr jeg har en baby som akkurat har blitt 5 mneder gammel - men ja, jeg savner vre gravid, og jeg vil uten tvil ha en baby til i fremtiden, som jeg har snakket om her inne tidligere. Alle tankene og forventningene man har, og det glede seg til mte han eller hun, i tillegg all spenningen rundt at man ikke har mtt babyen sin enda.

Men det er ikke grunnen til at jeg ikke gr p prevensjon n.

Jeg fikk noen reaksjoner p at jeg ikke gr p prevensjon akkurat n, etter ha svart p sprsmlet i DETTE blogginnlegget. Jeg skrev det selvsagt ikke for f reaksjoner, men jeg ble ikke kjempeoverrasket over at noen reagerte. Det virker som at noen ikke tror at jeg er ansvarsbevisst i det hele tatt, og det er jeg selvflgelig. Jeg behver ikke g p prevensjon akkurat n, og da lar jeg vre det. Det er jo ikke noe vits i gjre det uten ml og mening. Det er mitt valg, og det valget er tatt med tanke p ulike grunner, en medvirkende faktor er jo at Fredrik og jeg har vrt p kanten av et brudd en god stund n.

Men det er ikke alt - s istedenfor tenke at jeg ikke finnes ansvarsbevisst og at jeg er dum som ikke gr p noe, s kan det jo heller vre lurt tenke at det stort sett alltid er en grunn til at noen velger som de gjr. Og at selv om det ikke ndvendigvis gir mening for alle bloggleserne mine, s er det jo ikke sikkert at jeg vil dele absolutt alt p bloggen min og at det ligger ting bak. Likevel forstr jeg selvflgelig sprsmlene og hvorfor de kommer, og det er ogs derfor jeg valgte skrive noe om det til dere n!

Hper dere alle har hatt en nydelig sndag!

JEG KOMMER ALDRI HELT OVER DET..

Det  presse noen til avbryte svangerskapet sitt, er noe jeg aldri kunne gjort selv. Leo er 2 r neste uke, og det er dermed 2 r siden jeg n gikk gravid med ham. Han er en lykkelig gutt, og jeg vet at disse to frste rene av livet hans har vrt fylt av lykke, glede, og latter. Men jeg kan fortsatt f vondt inne i meg av tanken p graviditeten. Akkurat det vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til komme helt over.

Selv om ting roet seg mot slutten, s var strsteparten av svangerskapet preget av drittsnakk og vonde hendelser som gjorde at det som skulle vre en lykkelig tid for meg, ble det stikk motsatte. Nr jeg ser tilbake p alt s klarer jeg kun tenke at det er rart jeg ikke ble dypt deprimert. Det klarte jeg heldigvis unng, selv om det stadig dukket opp veldig mye negativt. 

Jeg vet ikke hvorfor det enda kjennes slik ut, men jeg lyver om jeg sier at det ikke har satt sine spor. Det er vel kanskje litt snn det er, enkelte hendelser og perioder av livet er s vanskelige at arrene etter dem alltid vil vre der p en mte - selv om man lever godt, har det bra, og til tross for at alt gikk bra til slutt

16 r og nybakt mamma.

Jeg hadde gjort s mye for at graviditeten skulle vrt annerledes, jeg hadde egentlig gjort hva som helst for slippe unna det. Hva som helst, bort sett fra ta abort. Man er utrolig srbar nr man er gravid, vre en tenringsjente i tillegg var ikke med p gjre det lettere. Jeg kan i grunn ikke minnes bli gratulert noe srlig med graviditeten, og det synes jeg er trist. Det var mest sprsml om det virkelig var sant at jeg var gravid, og tidligere venner av meg som hadde hrt rykter om at jeg var gravid og som lurte p om det stemte. Det trodde de nemlig ikke p. Alt fordi jeg betrodde meg til tre av de nrmeste venninnene mine og fortalte at jeg var det. Det var alt som skulle til for at det kom ut.  Jeg er ikke bitter, men jeg synes det er trist tenke p at selv nr jeg var i en spass alvorlig og vond situasjon, s fantes det noen i min nrmeste vennekrets som ikke klarte holde p hemmeligheten min.

Jeg trakk meg veldig unna alt, og holdt meg mye for meg selv store deler av den frste tiden i graviditeten. Jeg ble sittende inne i den bittelille leiligheten min, og jeg fikk ikke sove om natten. Av og til kunne jeg tenke "Hva er det jeg har gjort n?"

Jeg l vken, s dgnrytmen min ble helt snudd om til slutt, og jeg sov til langt p ettermiddagen hver eneste dag. For nr jeg sov kunne ingen stirre stygt p meg, eller gjre narr av meg penlyst. Da kunne ingen kalle meg hore. Nr jeg sov slapp jeg forholde meg til alt det vonde, og jeg fikk en pause fra virkeligheten min, enda hvor trist det hres ut.

Jeg prvde alt jeg kunne ta en dag av gangen, men nr jeg endelig kom forbi grensen p senabort m jeg innrmme at jeg pustet lettet ut. Dessverre endret ikke det s veldig mye fr jeg var enda litt lenger ut i svangerskapet. Det kom enda pminnelser om at jeg fortsatt kunne ta abort, tiden var ikke ute helt enda, og at hvis jeg bare fortet meg veldig, s kom jeg sikkert til f en senabort godkjent siden jeg var s ung. Den flelsen var ubeskrivelig vond, da jeg samme dagen hadde kjpt inn babytepper og bodyer. Etter slike hendelser kunne jeg g litt i kjelleren igjen, men jeg reiste meg igjen. Noe av det viktigste jeg lrte var at om man tror man kan komme seg gjennom det, og er sterk - s klarer man det. Selv om jeg falt mange ganger under graviditeten, s reiste jeg meg alltid. Og jo nrmere jeg kom dagen hvor jeg skulle f mte babyen min, jo lettere ble det. 

Det er over to r siden jeg ble gravid og siden de verste periodene i svangerskapet med Leo var over, men sporene er der enda. Det vil de muligens alltid vre. Men nr jeg ser p Leo, s vet jeg at jeg ville gtt gjennom alt for ham igjen om jeg mtte. Koste hva det koste vil. 

Jeg sitter ved siden av sengen hans og ser p ham nr han sover. Av alle mulige personer, s er Leo den som har minst skyld i at jeg ble gravid ung. Man kan ikke velge foreldrene sine, det kunne ikke han heller. Likevel vil jeg si at han har vrt utrolig heldig, for han har ftt en mamma og pappa som elsker han mer enn noe annet.  Han har alltid fortjent leve selv om jeg ble gravid s ung. Han er en fantastisk gutt, og hvis du mener at en s uskyldig, herlig og godhjertet 2-ring ikke burde vrt fdt fordi moren hans var ung nr hun ble gravid, s er det du som er problemet. Ikke jeg, og ikke Leo.

Del gjerne innlegget videre. 

DE VANSKELIGE INNLEGGENE.

Hei dere! Vet at noen av dere nsker flere hverdagsinnlegg. Egentlig s synes jeg det er s vanskelig med hverdagsinnlegg om dagen. Synes i grunn at det er vanskelig skrive s mye i det hele tatt, for jeg har s mange tanker. Men jeg synes det er s utrolig kjedelig hre at noen synes det er en s deprimert stemning her inne, at jeg skal selvsagt gjre det jeg kan for lette den. I dag tenkte jeg derfor  vise dere antrekket til Noah! Jeg synes det er s koselig vise dere hva barna har p seg, spesielt n som det gr mot lysere tider.



♥ Lysebl ulldress ♥ Tffel-sko ♥ Bamselue ♥ Bukse med fot ♥ Body ♥

Jeg kjenner p en enormt stor glede av se at barna kan ha p seg litt lettere klr n, enn bare lag p lag med ull, sammen med minusgrader p gradestokken fr vi gr ut p tur med vognen - for det betyr jo at vinteren gr mot slutten og det er absolutt ikke feil synes jeg!
I forbindelse med at noen mente det var en litt deprimert stemning her inne, s vil jeg bare si at jeg er ikke deprimert, og jeg er heller ikke konstant trist selv om alt ikke gr helt som det skal for oss, og hver dag er overhode ikke kjip og vond. Faktisk s fler jeg at til tross for at en del ting ikke er helt bra, s har jeg det ganske fint innerst inne!

Jeg har s mye fint i livet mitt, og jeg har s mye smile for. Jeg har dere fine lesere, jeg har to verdens fineste gutter, jeg har mange mennesker som er glade i meg, og jeg har s mye fint jeg kan glede meg til i tiden fremover. Det er ikke alltid like lett se slikt p livet nr man mter motstand, og noen dager er det greit sette seg ned og tillate seg selv  vre litt lei seg. Det jeg imidlertid synes er viktig, er at man ikke setter seg ned og er lei seg for den samme tingen, om og om igjen!

DET BLE ALDRI DET SAMME

"Husker du det?"

Fredrik har funnet igjen den gamle pcen fra han gikk frste ret p videregende. Da vi bare var kjrester, og ikke foreldre. 

Jeg fr ye p bildene han vil vise meg, der jeg sitter smstresset med Leo lpende frem og tilbake p gulvet for vise meg noe, og babyen min rett foran meg. Jeg skvetter litt nr jeg fr ye p 15 r gamle meg i en fryktelig liten bikini, sammen med vrige bilder av meg med puppene bokstavelig talt oppe i halsen. "Ja, men jeg vil helst glemme det" ler jeg.




"Husker du at jeg s snn ut?" Spr jeg Fredrik mens jeg samtidig flger med p hva Leo har lyst til vise meg.

"Ja, jeg husker det godt.

Husker alt veldig godt. Livet fr barn, og livet fr alt det her. Sene sommerkvelder alene med deg, og.. Flelsen av vre fri p en mte. Husker best at det bare var oss. Det er s rart, litt fjern nesten" han har blikket sitt festet p bildene mens han skroller fra bilde til bilde.

Hjertet mitt gr plutselig en del raskere der jeg sitter etter at han fullfrte den siste setningen sin. Hva er det han vil frem til, egentlig? Jeg sier det ikke hyt.

"Det ble bare aldri det samme igjen. Skjnner du hva jeg mener?"

Jeg ser tvilende bort p ham i det han spr meg. Hva er det han mener? Han avbryter meg nesten i tankene mine da han plutselig utbryter:

"Kanskje det aldri ble det samme, fordi jeg fr kun hadde deg smile for. N har jeg jo faktisk to ting til."

HVORFOR M DET ALLTID FLES SNN?



Hei dere!

I dag var det som vanlig morgen klokken 06:30, og jeg ble vekt av en lykkelig Noah som lugget meg smilende mens han sprellet med armer og bein og var helt i hundre. Veldig klar for en ny dag, med andre ord! Samtidig som Leo hoppet i sengen og Fredrik snorket med ynene halvveis igjen i andre enden av sengen. Haha! Akkurat snn det skal vre, morgenene er ikke det samme uten!

Jeg har hatt noen fine dager n hvor jeg har planlagt bursdags-selskapet til Leo, som vi skal ha her hjemme lrdag neste uke. Jeg har prvd forberede han litt p at han snart er bursdag, og jeg tror faktisk han har plukket med seg ganske s mye! Jeg spurte han nemlig i stad om hvor gammel han ble, og da svarte han "Tooooo r" samtidig som han smiler stort, akkurat like entusiastisk hver gang jeg spr. Det er s herlig!

Jeg m innrmme at hverdagen er travlere enn noen sinne n som Noah er mer "med" ogs. Noah blir et halvt r i april, med andre ord 6 mneder, og bde Leo og Noah krever mye, men p forskjellige mter. Jeg skal vre helt rlig med dere, for jeg kjenner veldig ofte p den drlige samvittigheten om kvelden etter de har lagt seg. Innerst inne vet jeg utmerket godt at jeg gjr en veldig god jobb med barna, og at de fr rikelig med tid og oppmerksomhet, faktisk gjr jeg mitt alt for dem p alle plan, og jeg vet at det er godt nok.

Til tross for det, s kan jeg oppleve ha drlig samvittighet for ikke strekke til, for ikke ha ryddet nok i lpet av en dag, eller for om jeg var for snill med Leo nr han trasset og ikke ville legge seg, om jeg var for streng, eller om jeg var for ettergivende. Jeg kan med hnden p hjertet si at siden jeg ble mamma, s har den drlige samvittigheten til tider ndd nye hyder. Selv med ting som ved nrmere ettertanke egentlig er ganske ubetydelige.. Jeg har s mye drlig samvittighet at dere skulle bare visst!

Likevel tror jeg det er ganske normalt at man som mamma har drlig samvittighet for alt og ingenting. Jeg tror jeg tidvis har satt ganske strenge og hye krav til meg selv, i tillegg til at jeg av og til glemmer at jeg faktisk bare er et menneske jeg ogs. Vi er jo ikke roboter heller. Jeg er ingen supermenneske, og jeg kan ikke forvente rekke alt, og f tid til absolutt alt, i tillegg til hus, barn og hjem.

Jeg tror jeg rett og slett bare m bli flinkere til tenke at barna mine faktisk ikke trenger et supermenneske eller en supermamma for vre de gode, lykkelige barna de er, men at de rett og slett bare trenger meg, og den jeg er.

NR KJRESTEN DIN ER UTRO...

Hei alle sammen. Beklager for litt sen oppdatering i dag, men dagen har gtt i ett og de stundene jeg har kunne sitte litt, har tankene vrt helt andre steder!

Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. Jeg kom over noe i dag p Facebook, som handlet om det si ifra til den andre parten i et forhold, om man oppdager at den ene parten er utro. Jeg klarte ikke la vre stille meg selv sprsmlet, om jeg ville visst det om Fredrik hadde vrt utro. Jeg har kommet frem til at det ville jeg s absolutt. Ville du ha visst det? Om du levde med en mann eller kone, kjreste eller samboer, og ante fred og ingen fare. Ville du ha visst om det var tilfelle at vedkommende var utro mot deg?

Og s til det viktigste: skal man si i fra til den ene parten i forholdet om man oppdager at den andre parten er utro? Det sprsmlet mtte jeg faktisk ta stilling til for en god stund tilbake.


Jeg har hrt og sett flere av de som ikke ville ha sagt i fra fordi man skal ligge unna andres business og jeg har ogs hrt om de som ikke ville ha visst det om det gjaldt deres kjreste. Fordi de mener at det er bedre om de ikke fikk vite det og at man heller er "lykkelig uviten". Men hva slags signaler sender du egentlig da? At det i praksis er greit vre utro mot deg s lenge du slipper f vite det?

Jeg ga beskjed til jenta om at samboeren hennes hadde vrt utro, med sikre kilder som ikke kunne misforsts. Jeg str for det jeg gjr og hadde ingen behov for vre anonym for mannen i forholdet, og han kunne gjerne f vite at hun hadde hrt det fra meg. Spass synes jeg at man br gjre om man skal "slippe bomben" i en familie med barn involvert. Faktisk ga jeg han muligheten til si det selv frst, slik at den stakkars kjresten hans slapp hre det fra en bekjent. Men det gjorde han ikke, s da ga jeg henne beskjed. Hun ble s glad for at jeg sa i fra, hun satte s utrolig stor pris p jeg ikke bare lot det g, men at jeg ga beskjed. Hun gikk fra ham, og har etter hva jeg har ftt med meg, aldri sett seg tilbake.

Jeg er ingen moralens vokter, men jeg flte et ansvar og hadde en enorm medflelse med denne jenta. Litt som nr man har sett noen stjele. Du har kanskje ikke noe med det, det er kanskje ikke din business og du kan la det forbig i stillhet. Men personen som blir tatt kan ikke skylde p at det var du som gjorde en feil som fikk vedkommende tatt, for situasjonen ville ikke oppsttt i frste omgang om det ikke hadde vrt for at han eller henne tok et dumt valg bevisst. Et valg som de likevel valgte ta, til tross for den store risikoen som fulgte med. Alle som stjeler vet at det er en risiko for bli tatt, og alle som er utro vet at det er en risiko for at deres kjre finner ut av det. Det er ikke noe nytt.

Gud forby at jeg noen gang m g uviten i en by hvor "alle" vet at min kjreste er utro mot meg, og at ingen har baller nok til si ifra. Jeg stilte meg selv sprsmlet: Ville jeg ha visst? Og selv om svaret p det er ganske klart for min del i hvert fall, s var det et ganske vanskelig valg ta om jeg skulle si noe i frste omgang eller ikke. Man tar jo et valg uansett hva man velger i en slik situasjon, mtte det vre si noe eller ikke si noe.

Det som er skummelt med utroskap er jo at noen vil vite, andre vil ikke. Kan jeg ta den avgjrelsen for noen andre? Jeg mener bde ja og nei. I mange tilfeller hvor den ene parten er utro penlyst for andre mennesker, eller slik at andre fr det med seg, men ikke du selv - s vil det stille den trofaste parten i fryktelig drlig lys. Det er selvsagt bedrageren som er den som vil bli ansett som en idiot, men tenk hvor liten du selv ville flt deg - ikke nok med at du blir bedratt, det er ingen som sier i fra! Om det er en affre, vil det i s fall bare fortsette, og om du ikke finner det ut p egenhnd risikerer du kaste bort mange r av livet ditt p en idiot. Livet er for kort til vre sammen med drittsekker!

Om jeg noen gang fr tydelig bevis som ikke kan misforsts nok en gang, om at en bekjent av meg har en kjreste som er utro, s ville jeg gitt beskjed igjen. Jeg synes man har rett til vite, og rett til ta et valg. Vedkommende kan selv avgjre hva han eller hun vil gjre videre med den informasjonen. leve p en lgn er grusomt.

Jeg tror p at uansett om man lar vre si fra, s kommer sannheten for en dag. Jeg tror at personen i mange tilfeller vil finne ut av det p et eller annet tidspunkt. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv - men om det noen gang i fremtiden skulle skje med meg, s ville jeg ha visst!

ET LESERSPRSML SOM GR IGJEN..

Hei alle sammen.

Hper dere har hatt en veldig fin helg! Det hadde jammen meg vi, barna har storkost seg og det er virkelig ingen bedre mte avslutte helgen p, enn ved vite akkurat det. Mamma og sstrene mine dro hjemover igjen tidligere i gr p sndagen, og de lurer stadig vekk p om jeg ikke kunne tenkt meg flytte nrmere dem. Vi bor jo flere timer fra hverandre, og har jo gjort det siden jeg flyttet hit.

Dette med flytting er faktisk et lesersprsml som har gtt igjen ogs, siden min familie bor spass langt unna hvor vi bor, og siden jeg bor veldig langt unna det som for ikke s lenge siden var hjemme for meg, og som i tillegg er hvor jeg har vokst opp selv.

Det er helt uaktuelt for meg flytte tilbake. Som med alt annet her i livet, s kan jeg jo selvflgelig ikke si at jeg med sikkerhet aldri i verden ville ha flyttet tilbake uansett hva som hadde skjedd. S bastant har jeg lrt at jeg ikke burde vre. Men jeg kan likevel si at det ikke er aktuelt for meg n. Om omstendighetene tilsier at jeg av en eller annen grunn m flytte i fremtiden, s vet jeg ikke om Gjvik vil vre s langt oppe p den listen. Det er jo uansett s uendelig mange muligheter! 

Det er ikke det at jeg ikke hadde en god oppvekst i Gjvik, for det hadde jeg utvilsomt. Men n som jeg har skapt meg et liv her, og ikke minst med tanke p hvor viktig det er med stabilitet for barna. N mener ikke jeg ved flytte en gang, s vil det gjre at barna ikke kjenner p flelsen av stabilitet. Jeg tenker mer p at det er en fin regel forholde seg til, at det skal vre en grunn til at man skal flytte og at ikke bare blir gjort for moroskyld, eller fordi det er spennende for meg. Det er barna det handler om, og som mamma lrer man seg raskt sette barna fr sine egne behov og eventuelle nsker.

Barna og jeg har jo alt vi trenger her i Larvik, selv om det selvsagt er trist av og til bo langt unna min familie. Bare tanken p ta Leo ut av barnehagen med alle vennene sine og alle menneskene han er s glad i, gjr at jeg nesten fr litt vondt. Min tid i Gjvik er virkelig forbi. Det fles ikke ut som hjemme for meg i det hele tatt n, n er det Larvik som er hjemme. Derfor skal det nok veldig mye til for at jeg skulle ha flyttet tilbake dit n!



Ssteren min og Noah ♥

BABYEN DIN BLIR IKKE BORTSKJEMT!

Har du noen gang ftt hre at du ikke burde ta opp babyen din med en gang han grter, fordi de har "godt av grte litt" - eller fordi "det styrker lungene, og er bare bra"? Har du kanskje ftt hre at du ikke burde amme barnet ditt i svn, eller at du skjemmer bort barnet ditt med kroppskontakt, nrhet, mating eller samsoving?

Jeg har vrt mamma i s og si 2 r n, og det har vrt to r fullt av utfordringer, glede, lykke og drlig samvittighet. Ikke minst har det vrt 2 r fylt av den type rd. Velmenende rd fra andre mennesker, alt fra vrige familiemedlemmer til fremmede, om hva jeg ikke burde gjre med barnet mitt. Mtte det vre vedrrende samsoving, ikke amme barnet i svn, eller la vre lfte opp babyen med en gang babyen begynner grte nr den ligger i vuggen sin.

Det er enkelte ting jeg har aldri har skjnt, og det handler mye om forventningene som er satt til babyen allerede nr den nyfdte kommer hjem fra sykehuset med foreldrene sine.

Hva med lytte til babyen?

Det er en slags automatikk i at babyer skal sove i egen seng p eget rom fra fdselen av, og faste rutiner skal innfres fortere enn svint. Er dette en realistisk forventning til et nyfdt barn? Glemmer vi at disse sm babyene har ligget i magen i hele 9 mneder, hvor de har kjent p flelsen av nrhet og trygghet konstant? Trygt i magen til mamma, hvor de har ftt alt av nring, og alt de trenger s lenge de har eksistert? S lenge de kan huske? Nr babyen er kommet ut i den store, skumle verden og har en person som er selve symbolet p trygghet for ham eller henne - s skal barnet forventes sove i egen seng, helt alene? Uten tryggheten som babyen kjenner s godt til? 

Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her? Er dette virkelig logisk forvente av et lite barn, en relativt fersk verdensborger som ikke har kjennskap til livet utenfor magehulen sin?

Det er flere aspekter av denne saken som jeg ikke forstr. Jeg har sagt det fr og jeg sier det igjen: Jeg synes det er skummelt sove alene, og hvert fall helt alene p et rom! Om jeg kan, s vil jeg veldig gjerne helst slippe sove alene i det hele tatt. Og jeg er 18 r, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor p over 40 r liker sove helt alene, og det er sjeldent at jeg mter andre mennesker som digger sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet p et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfdte babyer skal synes at det er helt toppen?

Og om barnet da skulle begynne grte, s skal babyen bare grte seg selv i svn? Fordi "det har den godt av" og "lungene blir styrket av det"? Jeg bare lurer, alts..

Jeg hrer ogs om de som blir frustrerte fordi barna deres ikke vil sove p eget rom fra fdselen av. "Babyen min har ftt ren bleie, er mett i magen sin, har ftt nok stimuli og lek i lpet av dagen, og har ingen fysiske plager. Jeg vet jo at det ikke er noe som tilsier at babyen min ikke fr sove, s derfor lar jeg han bare ligge og grte."

Og de blir stttet av de som kommer med alle rdene. "De kan fint grte litt, de skal jo ikke skjemmes helt bort heller"

Babyer blir ikke bortskjemte!

Jeg er av den oppfatning at jeg ikke tror babyer grter fordi de har lyst. Og jeg tror definitivt ikke at de gjr det fordi de er utspekulerte sm vesner som ikke vil at du skal sove om natten. Babyens grt er sprket deres, den eneste mten de kan kommunisere med deg for gi beskjed om noe. Jeg tror det med f unntak alltid er en grunn til at babyer grter. Hva om babyen har behov for nrhet? Litt ekstra kos? Trygghet - som babyen ikke finner p samme mte alene i sin egen seng?

Mammarollen kommer uten bruksanvisning, og det er slett ikke enkelt  vre nybakt mamma med alle menneskene som skal komme med s mange rd hele tiden. Det har jeg selv kjent p kroppen. Spesielt nr jeg fikk beskjed om at jeg ikke burde amme babyen min i svn, fordi "babyen burde lre seg sovne p egenhnd"

Om babyen min vil ammes i svn, s skal den f lov til det. Hvis babyen har behov for det, s kan jeg ikke forst hvordan det skal ende i noe negativt. Mitt andre barn var en kolikk baby, og hadde ikke jeg ammet ham i svn de kveldene han var noe roligere enn vanlig og det derfor var mulig praktisere, s hadde jeg trolig sittet og bysset p ham enda.

I vrt samfunn har vi ftt s mye kontroll over ting, at jeg tror det for noen kan fles som et nederlag at babyen ikke "gjr som den skal" ved at babyen plutselig kan finne p ikke flge tidsskjemaet man har sett for seg. Bde med tanke p svn, mating, og mltider. Jeg tror vi kommer langt med senke skuldrene, og la babyen styre showet. 

Aldri har jeg hrt om tenringer som ammes, og aldri har jeg hrt om tenringer som fortsatt samsover med foreldrene sine. Eller som i det hele tatt nsker sove i foreldrenes seng. Jeg tror alle oppegende foreldre gjr s godt de bare kan, og jeg er ikke ute etter sverte noen. Men kanskje hvis vi bare lytter litt mer til babyen? Disse sm barna er prisgitt at vi tar godt vare p dem, og at vi lytter til dem. Man skal selvflgelige gjre det man tror er til det beste for sitt barn, men jeg tror ogs at s lenge babyer fr tid og tlmodighet, s vil ting g seg til. Og jeg lover deg, babyen din blir ikke bortskjemt!

HAN SYNES DET ER LIKE VIKTIG SOM MEG!

Hei dere, og gratulerer s mye med kvinnedagen!

Mange setter sprsmlstegn til om vi egentlig trenger denne dagen. Det kan jeg faktisk ikke helt forst at noen mener. Jeg skulle for vrig nske at vi ikke trengte den, det hadde jo vrt det aller beste.

Menn og kvinner vil aldri bli helt like - og det i seg selv er greit. Vi er forskjellige fra naturens side og kommer aldri til bli 100% like. Det kan vi like gjerne akseptere frst som sist. Men det betyr ikke at vi ikke skal ha helt like muligheter og at vi ikke skal vre like mye verdt, for det er vi alle sammen, uavhengig av kjnn.

Jeg skjnner for det frste ikke hvorfor feminist skal vre et negativt ladet ord? Det betyr jo faktisk i grove trekk at man er opptatt av likeverd og likestilling mellom menn og kvinner. Hvordan fr det blitt noe galt? Er ikke det egentlig utelukkende en god ting?

Hvor ofte kalles ikke kvinner for horer av ulike absurde grunner, sammenlignet med hvor mange menn som blir kalt "mannehorer" av samme grunner? Hvorfor er det sosialt akseptert at menn kan fortelle at de har hatt flere sexpartnere, mens ofte nr en jente gjr det, s blir hun kalt for ls og billig? Hvor ofte skjer det at kvinner blir undertrykket og trakasserte, sammenlignet med hvor ofte det samme skjer med menn? Og hvorfor er det slik?


Samboeren min hadde ftt med seg at det var kvinnedagen, og tok seg bryet med overraske meg skikkelig med blomster i dag! I en perfekt verden er alle menn i hele verden opptatt av likestilling og at kvinner er like mye verdt som menn - men slik er dessverre ikke virkeligheten. Det er grunnen til at, til tross for det egentlig br vre en selvflge, jeg setter pris p at samboeren min ogs stiller sprsml omkring hvorfor i alle dager vi ikke er likestilte i 2017.


For kvinnedagen er vel og bra, s lenge den bidrar til at vi blir mer bevisste p dagligdagse situasjoner som undertrykker kvinner, og ikke bare klikker "Liker" p de artiklene som deles i dag om hvorfor vi trenger kvinnedagen. For den trengs!

OG S BLE LIVET SNUDD P HODET

Her om dagen kom jeg til tenke p noe jeg egentlig helt hadde glemt. Jeg scrollet p Netflix, og kommer plutselig over en serie jeg helt hadde glemt. Navnet lyste mot meg og jeg ble bare sittende og smile for meg selv. Den serien s jeg p sammen med Fredrik noen mneder fr jeg ble gravid for aller frste gang.

Det var en av de helgene da jeg bodde i Gjvik og han bodde i Larvik. Det var vinter, nrmere forklart vinteren 2014. Vi var i avstandsforhold p dette tidspunktet, og beskte hverandre hver helg. Jeg husker hvor flt jeg savnet ham p ukedagene, men i gjengjeld fikk vi jo faktisk se hverandre hver helg.

Jeg var hos han en helg, og s var han hos meg neste helg, og slik byttet vi p. Denne helgen var det "min" helg, og jeg ventet p Fredrik. Etter 4 timer med tog rett etter at han hadde vrt p skolen, sent p fredagskvelden, s kom han endelig frem. Jeg husker at gleden var like stor hver gang!

Det er rart tenke tilbake p denne tiden, da det bare var oss og vi var vanlige tenringer som ikke hadde noen forpliktelser. Ikke rart fordi jeg savner det, for det gjr jeg ikke, men rart fordi jeg ikke kan tenke meg tilbake til et liv uten barn. Da kvelden kom s vi alltid p serier eller en film fr vi skulle legge oss. Og noen helger fr det, hadde vi tilfeldigvis bare startet se en serie, som vi s p den amerikanske versjonen av Netflix. Den handlet om en 15-ring som ble gravid, og som fikk barn. Faktisk ogs en snn.

Jeg husker spesielt godt, faktisk kommer jeg aldri til glemme, kommentaren til 16 r gamle Fredrik som satt ved siden av meg og s p da barnefaren ogs dukket opp i serien.

"Glad det der ikke er meg ass"

JEG KOMMER IKKE TIL TA ABORT!

"Du tar vel abort om du skulle bli gravid igjen n?"

Nei, det fler meg jeg faktisk ganske sikker p at jeg ikke ville gjort. 

N skal det sies at jeg aldri hadde tatt sjansen med  bli gravid med hvem som helst uansett, det handler vel s mye om mine verdier her i livet som det faktum at jeg tidligere har blitt gravid p prevensjon.

Jeg har lrt at man aldri skal si aldri. Man kan aldri vite, og fr man er i situasjonen kan man ikke si med 100% sikkerhet hva man ville ha gjort, det vil naturligvis ogs gjelde meg. Men siden jeg allerede har befunnet meg i den situasjonen det er bli uplanlagt gravid to ganger, s fler jeg meg ganske trygg p hva jeg ville gjort. Og det innebrer ikke ta abort.

Hadde det vrt mitt frste barn s ville det vel kanskje vrt "lettere" for meg ta abort, selv om jeg ikke har tatt abort tidligere, og heller ikke fr jeg fikk Leo. Det er bare synsing fra min side, men jeg tror det. N som jeg har to barn og vet hva det innebrer, s tror jeg faktisk aldri i verden at jeg hadde klart det. Ikke om jeg virkelig hadde hatt lyst en gang, jeg er nemlig nesten helt sikker p at jeg hadde angret veldig.

Jeg mener overhode ikke at det ndvendigvis er noe galt med ta abort, for jeg er helt for at det skal finnes en slik lsning. Men det er ikke dermed sagt at det er noe som vil fles riktig for meg.

Noen vil sikkert mene at det er bra jeg har tatt konsekvensene for handlingene mine ved ikke ta abort da jeg ble gravid med Leo og Noah, men for meg har det egentlig aldri handlet om ta konsekvensene.

Uansett hva andre mener om det, fler jeg at jeg kan si med stor sikkerhet at jeg aldri kommer til ta abort i fremtiden. Det er fordi jeg personlig tror at jeg vil kunne leve mye bedre med et barn ekstra, enn jeg ser for meg at jeg kan leve med en abort.

DAGENS TENRINGER ER DUMME OG GRAVIDE

Denne overskriften kom jeg over i dag.

Av en eller annen merkelig grunn er det blitt slik at mange tror at det er blitt vanlig  bli tenringsmamma, og at det i tillegg er blitt populrt! For nei, dagens unge er utvilsomt ikke dumme, og de er hvert fall ikke gravide.

Det kan muligens se ut som om det er blitt vanlig bli gravid nr man svidt er blitt tenring nr man logger seg p Facebook, blogg eller Instagram - fordi alt har blitt s mye mer tilgjengelig for oss gjennom sosiale medier, men det er det nok langt i fra realiteten. I hvert fall om man skal tro det nyeste av statistikk og tall som viser at det er omtrentlig 1300 nye tenringsmdre i ret.

Antall tenringsmdre har faktisk sunket med 80% siden 70-tallet, s det er lite tvil om at det var mye mer vanligere fr enn det er n. Forskjellen er kanskje bare at det blir mye mer synlig n i dagens samfunn nettopp p grunn av sosiale medier og at det alltid er en viss sjokk-faktor knyttet til gravide tenringer, som igjen frer til at det gjerne blir spredt nr det frst skjer.

Det var egentlig ganske deilig lese at statistikken over gravide tenringer ikke har skutt i vret, ikke fordi jeg ndvendigvis ikke synes noe om at jenter som vil bli gravide, skal bli mdre i tenrene (Jeg nsker jo kun at man skal kunne ta et valg man med strst sannsynlighet kan leve godt med resten av livet) men med tanke p hvor ofte det hender at jeg blir beskyldt for  oppfordre tenringer til f barn ved bare  skrive en blogg om det. 

Som jeg har sagt tidligere til dere s har jeg faktisk aldri mtt eller snakket med noen som har nsket havne i den situasjonen med bli gravid i tenrene. Aldri. Generelt sett kan man vel ogs si at det ikke er noe de aller fleste tenringer nsker seg. At det er populrt bli mamma tidlig synes jeg er en helt merkelig pstand komme med, og det er virkelig ikke min opplevelse.

Jeg synes p en mte det er litt vanskelig skrive om dette, for samtidig som at jeg ikke vil romantisere det vre tenringsmamma, s elsker jeg barna mine over alt p jord, og jeg ville aldri vrt den samme uten dem. Jeg vil ikke legge skjul p at jeg elsker vre mamma. Samtidig, vil jeg jo ikke oppfordre noen som kanskje er i en vanskelig situasjon som tenring og som tror at bli mamma og skape sin egen familie vil gjre lykken komplett, eller at det vil lse alle problemer ved skape seg en slik ny tilvrelse. Jeg vet jo at jenter i tenrene, spesielt de frste rene, kanskje kan vre lettere pvirkelig enn eldre jenter.

Jeg oppfordrer ingen til bli gravide i tenrene, men jeg frarder heller ikke. Jeg har ikke ett fasitsvar gi alle. Vi kan vre s forskjellige og ha s forskjellige utgangspunkt, det som er riktig i min situasjon er ikke ndvendigvis mest riktig i din situasjon. Men uavhengig av det er jeg slett ingen til dmme andre for valgene de tar. En ting er imidlertid helt sikkert, og det er at det ikke kryr av, dumme, gravide tenringer der ute, snarere tvert i mot!



 

MAN HAR RETT TIL VELGE

Hvis du som gravid kvinne fikk muligheten til f utfrt en test som kunne avdekke downs syndrom hos fosteret, ville du tatt den?

Hvis denne testen i tillegg kunne avdekke ddelige sykdommer, andre typer kromosomavvik, eller store misdannelser - ville du tatt den da?

Helseministeren vr har nylig avgjort godkjenne en slik type test, nrmere forklart en blodprve, for gravide kvinner som fr tilbud om fostervannsprve og morkakeprve, som ogs er tester utviklet for avdekke kromosomavvik. Men begge disse innebrer en risiko for spontanabort, i motsetning til den nye blodprven.


Det er vanskelig si noe om hva man ville valgt i en slik situasjon. Jeg tror det oppleves s vanskelig, fordi det er et valg vi i utgangspunktet ikke fr.

N har vi kommet s langt med teknologien vr, at vi har muligheten. Og vi kan i tillegg f testen utfrt uten risiko for spontanabort.

Jeg tenker at uavhengig av om denne testen hadde blitt godkjent eller ei, s vil fortsatt fostervannsprven vre et faktum. Det samme med morkakeprven. Disse benyttes i dagens samfunn, men har en betydelig risiko for spontanabort. Nr man utfrer en fostervannsprve, og det ender med en spontanabort - kan man risikere miste et barn som i utgangspunktet var helt friskt. Det alene synes jeg er en grunn til at vi skal takke ja til en ny type blodprve som kan avdekke kromosomavvik, uten potensielt miste nskede, friske barn.

Jeg mener ikke at friske fostere ndvendigvis er mer verdt enn fostere med kromosomavvik, jeg mener bare at det vil vre naturlig for oss mennesker nske oss friske barn. 

Enkelte mener at dette vil medfre flere aborter, at veien til abort vil bli kortere, og at vi med det skaper et sorteringssamfunn, samt at denne type sortering vil undergrave holdninger som inkluderer mangfold. 

For meg handler det ikke om at vi skal skape et sorteringssamfunn, for vi skal ha rom for alle typer mennesker. Men man skal ikke fle seg tvunget til pta seg et ansvar for et barn man ikke tror man kan gi et godt liv med riktig og nok oppflging. Selv om det selvflgelig er individuelle forskjeller inne i bildet, s er det ikke til stikke under en stol at et barn med downs syndrom ofte vil vre et enormt ansvar livet ut, sammenlignet med hvordan en barn uten dette kromosomavviket vil vre. 

For ikke snakke om at man uten denne type tester vil kunne oppleve at det forekommer tilfeller hvor gravide kvinner gr med fostre som verken er levedyktige eller som har sjeldne kromosomavvik i magen i lang tid. Barnet man har gtt med i magen i 9 mneder, barnet man har knyttet et bnd til og sett for seg en fremtid med, vil d i lpet av svangerskapet eller den frste tiden etter at barnet er kommet til verden. Dette er tilfeller med tragiske utfall som kunne vrt unngtt. Denne testen vil gjre det enklere oppdage, uten den nevnte risikoen for spontanabort av et foster som for alt vi vet kan vre 100% friskt.

For meg handler denne saken om at man som kvinne har rett til velge om man vil bre frem et potensielt sykt barn, eller et barn som med sikkerhet vil d i lpet av svangerskapet eller det frste leveret. Denne muligheten har vi jo allerede med forstervannsprver og morkakeprver. Dette er ikke en test man er tvunget til benytte seg av, men som man fr tilbud om - slik de samme kvinnene fr tilbud om fostervannsprven i dag. Jeg mener man har rett til vite om det eventuelle fremtidige barnet ditt har alvorlige kromosomavvik om man nsker vite dette, og at man har rett til ta et valg. P samme mte som at man alltid har rett til bestemme selv om man nsker bre frem barnet i magen, eller om man nsker fremprovosere en abort.

JEG BLIR HELT SATT UT

Hei alle sammen.

Jeg (sammen med alderen min, selvflgelig) har ved flere anledninger den siste tiden blitt samtaleobjektet i diskusjoner p Facebook blant 13 r gamle gutter som er fryktelig store i kjeften. Det har skjedd s ofte siden jeg startet bloggen at jeg nesten ikke blir overrasket lenger, og det i seg selv er jo egentlig bare jvlig trist. Folk eier faktisk ikke skam og i dag tenkte jeg vise dere et eksempel. Det er dessverre alt for mange velge fra, s det er mer der det kommer fra. Men jeg tenkte jeg likevel kunne vise dere en enkelt kommentar, for at dere skal f en liten anelse av hvordan disse diskusjonene utarter seg.


Ja, det er meningen at navnet hans ikke skal vre sensurert. Noen mener sikkert at jeg burde ha gjort det, men helt rlig er jeg lei av skulle beskytte mennesker som det her. Hvis han kan skrive det offentlig p Facebook s alle i utgangspunktet kan se det, s kan vel jeg poste det p bloggen min ogs. Jeg tok meg derimot friheten til sensurere navnet til de som hadde vett nok til se at dette var noe som var langt fra greit skrive til et annet menneske over nett. 

Jeg skriver ikke dette for hste sympati - eller f medflelse eller sttte - det trenger jeg for vrig ikke da jeg tror alle oppegende mennesker ser at det er folk som kommenterer snt som dette som er det store problemet her. Samt at de virkelig tilhrer andelen av befolkningen vr som kunne trengt seg et skikkelig langvarig kurs i folkeskikk, og gjerne ogs en leksjon i Hvordan oppfre seg p Internett

Som sagt skjer det dessverre ofte, og for en stund tilbake fant jeg et grovt tilfelle som jeg tilfeldigvis ble tagget i p Facebook. Jeg synes det er vanskelig f med meg alt, men dette er jeg glad jeg fikk med meg. Han skrev noe snt som at jeg var tilbakestende og mongolid, og at jeg burde dra meg bort p "strikkepinne-klinikken" s jeg ble kvitt ungen jeg gikk gravid med for godt. Dette var da jeg gikk gravid med Noah. Jeg sendte like s godt en melding til moren hans jeg, som ikke akkurat virket umiddelbart stolt av snnen sin, og som kunne fortelle meg at hun skulle ta det opp med ham.


Det er rart det der, det er liksom ikke s morsomt lenger for guttene nr jeg kontakter mdrene deres. Mon tro hvorfor? ;-)

Del gjerne dette blogginnlegget videre.

GRAVIDITETSTESTEN



 

Ett r siden positiv graviditetstest.

Ett r siden du endelig skulle f vite at jeg l i magen din.

 

Husker du den dagen?

Gjr du det?

 

Husker du da du l p benken hos legen

og nsket beskjeden gravide ikke br nske seg?

 

Du hadde tatt en test s mange ganger uten bekymre deg,

men den dagen gjorde du det.

Testen var positiv, men for deg var det alt annet enn positivt. "Negativ" hadde passet bedre.

 

Men du endret ikke resultatet. Du ville ikke. Testen var fortsatt like positiv mange uker etter. Du gjorde det for meg. Alt for lille meg.

Du passet p meg da, og du passer p meg n. Ingen kunne gjort det bedre enn deg.

 

Du flte deg alene, men jeg var jo med deg. Hele tiden var jeg der med deg.

 

En dag skal du vite

at jeg elsker deg for det.

 

Og en dag skal jeg bre deg

slik du bar meg.

MAMMA OG UNGDOM P SAMME TID

Hei alle sammen.

Da var det kveld igjen, nok en gang! Jeg er alene med barna i kveld da Fredrik ville ta seg en tur til noen venner. Jeg er veldig glad han fortsatt har gode venner rundt seg etter alt vi begge har opplevd i noks ung alder, de har alltid stilt opp for han og det er jeg veldig glad for - det vet jeg at han ogs setter stor pris p. S nr han fr muligheten vil jeg gjerne at han skal f tilbringe tid med venner nr det uansett passer at jeg har barna alene her hjemme. 

Noen har spurt hvorfor det virker som at Fredrik har mer fri enn meg, og det er jo enkelt og greit fordi han ikke er "lst" til hjemmet p samme mte som jeg er. Jeg ammer jo fortsatt Noah, og Fredrik kan naturligvis ikke det - s nr han fr muligheten til dra ut litt s ser jeg ikke noe galt med det kun fordi jeg ikke har muligheten til det. Dette fordi Noah trenger meg hjemme og er veldig avhengig av meg, ogs med tanke p andre ting enn ammingen.

Jeg skal ikke legge skjul p at jeg de siste mnedene har mtte sette alt som har med vre ungdom gjre helt p pause. 

For selv om jeg er ungdom, s er jeg jo frst og fremst mamma. Selv hvis jeg skulle vre borte fra barna, s har jeg p mange sett likevel ikke pause fra mammarollen. Jeg tenker alltid p barna, og hva de gjr, om de koser seg, og s savner jeg dem. Tanken p de er alltid der. Til og med nr de ligger og sover, s kjenner jeg p ansvaret og viktigheten av det. De trenger meg, mer enn jeg trenger meg selv!


Selvsagt hender det at det frister bare dra ut, ha litt fri, og ikke ha ansvar for noe annet enn meg selv. Men jeg elsker mammalivet, og det gjr meg ingenting ikke kunne gjre akkurat som jeg vil. Jeg vet jo uansett at det ikke er noe der ute som kan gjre meg mer lykkelig enn det barna kan!

JEG BLIR NOK ALENEMOR

Enda hvor mye jeg vil holde dette som en positiv blogg som dere skal bli glade av lese, s er ikke det alltid like enkelt. Jeg gjr mitt beste, og hper det er godt nok. Det blogginnlegget dere skal f lese n publiserte jeg frst for nesten to r siden, men det er like aktuelt n i dag. Kanskje spesielt n som Fredrik og jeg har en svrt tff periode i forholdet vrt, og hvordan jeg merker at enkelte bare vil dra meg enda lenger ned enn hva jeg er akkurat n.

"N blir det garantert slutt snart og s er du alenemor som alle oss andre. Husk jeg sa det"

Jeg rynket litt p nesen fr jeg fortsatte lesingen i kommentarfeltet. "Ja, det burde du tenke over. Ikke vr glad for at du og barnefar er sammen akkurat n, alle vet det blir slutt snart" skrev en annen.

Ja, her er det hvert fall ikke snakk om prve sttte andre mennesker nr de har det tft, vre glad p andres vegne, eller nske andre godt. Den type mennesker har vel ddd ut i store deler av verden. Den stereotypiske "Kom ikke her og faktisk ha det bra i livet ditt" - attituden er noe jeg sttt og stadig ser p bde blogg, Facebook, og andre sosiale medier. Ja, jeg vil trre pst at du ikke en gang trenger logge deg inn p noen sosiale medier overhode for merke hvordan mennesker nsker dra hverandre ned s langt det lar seg gjre.

Men det skal sies, det kan jo hende disse menneskene har rett. Jeg er ikke klarsynt, og ikke vil jeg vre det heller. Kanskje vi gjr det slutt om 5 r? I morgen? Om 20 r? Neste uke? Eller kanskje ikke i det hele tatt? 


Det kan jo for s vidt ogs hende at jeg dr i morgen. Eller om 5 r. Eller om 40 r. At jeg skader meg hardt i en ulykke, eller at noe grusomt skjer. Det vet jeg ikke. Jo, s er det vesentlig strre sannsynlighet for at det blir brudd mellom Fredrik og jeg, i og med at vi ikke akkurat har statistikken med oss, men likevel: Jeg kan ikke leve livet mitt etter det verst tenkelige scenarioet. Om jeg gjr det kan jeg aldri leve, aldri f meg kjreste, barn, eller noe i det hele tatt. Og jeg vet ikke med dere, men det er ikke et liv jeg har lyst til leve.

DETTE ER SLIK JEG SER DET FOR MEG..

Hvordan ser jeg for meg livet om 10 r? Akkurat det sprsmlet har jeg virkelig ftt utallige ganger. 



Om 10 r hper jeg frst og fremst at jeg er lykkelig. At jeg hper at barna har det bra og er fornyde er for meg en selvflge, det er jo aller viktigst - men det later til at veldig mange er overfladiske nr de beskriver hvordan de hper av livet deres skal vre om ett eller flere tir frem i tid. Det er klart at jeg har noen forventninger og visjoner om hva jeg hper jeg har av materialistiske goder 10 r frem i tid, men for meg er det ogs uhyre viktig at jeg er lykkelig. At jeg er genuint tilfreds og at jeg liker livet mitt, akkurat slik det er.

Kanskje har jeg ftt flere barn? Kanskje vi har flyttet? Det er s rart tenke frem i tid, spesielt siden jeg for 10 r siden aldri kunne ha sett for meg livet slik jeg kjenner til det i dag.

Om 10 r er jeg 28 r, og nrmer meg alderen for nr gjennomsnittskvinnen fr sitt frste barn. Leo vil p dette tidspunktet vre 12 r og Noah vil vre 11. N som jeg er vant med at de er s sm, er tanken p at de faktisk skal bli s store en dag ganske fjern enda. Men jeg vet det kommer til g fort dit - trolig fortere enn jeg aner.

Fredrik vil vre omkring 30 r gammel. Om jeg fortsatt er sammen med Fredrik eller ikke, vet jeg jo ikke n i dag. Om vi er det, s hper jeg at vi 10 r frem i tid har det godt sammen og at vi ikke holder sammen bare fordi vi fler at vi m. Men fordi det er best for barna og best for oss, og fordi vi kjenner at det er rett.

Jeg vil bare gjre det tydelig at jeg nsker meg en fremtid sammen med min nvrende samboer, men man vet aldri. Jeg hper uansett at jeg har kjpt et stort og flott hus innen den tid, uansett om det er med samboer eller ikke. Sett at Fredrik og jeg har holdt sammen og lever godt sammen, s hper jeg at jeg har klart f tanken p flere barn til hre fristende ut for han ogs. For jeg vet med sikkerhet at jeg nsker meg flere barn i fremtiden, gjerne 2 stykker til. Jeg vil ikke sitte p gamlehjemmet og angre p at jeg ikke fikk barna jeg nsket meg, s jeg hper det lar seg gjre p et tidspunkt noen r frem i tid - det er jo heller ikke en selvflge kunne bli gravid.

Alt i alt har jeg ikke mange konkrete drmmer eller visjoner om fremtiden, men slik jeg ser det for meg, s vil jeg leve godt. Jeg hper og ser for meg at jeg har ftt en god jobb, at jeg har ftt utdannet meg, og at jeg lever en hektisk liv. Jeg liker det litt travelt. Hvor vi bor har ikke s mye si, s lenge vi trives. Mtte det vre her i Larvik, i utlandet eller et annet sted i Norge. Jeg vil kunne dra p helgeturer med barna, dra p ferier, vre glad, sette pris p livet og hva det gir meg. For det er s alt for lett ta det for gitt at man lever om 10 r, det er til og med s lett at man gjerne skriver et blogginnlegg om hvordan man ser for seg livet om 10 r, nr man egentlig aldri vet hva som kan skje i morgen.

TRIST NR DET ENDER SLIK

Har du noen gang opplevd at du blir kuttet helt ut av noens liv, uten skjnne hva du har gjort galt? At et nrt vennskap tar en br slutt? Jeg forstr faktisk ikke hvordan det gr an bare slutte bry seg om en person som man har vrt nr venn med snn helt uten videre. Hvordan klarer noen det?

Jeg har full forstelse for at man kan vokse fra hverandre og f andre venner, og det er helt OK. Det er snt som skjer. Men er det ikke mulig gjre det p en litt finere mte enn som s mot noen du har vrt s nr?

Fr kontakten blir helt brutt s merker du at du blir gradvis satt mer og mer som et andrevalg, kanskje til og med som et sistevalg. Du blir den som blir spurt nr alle andre ikke kan, en siste utvei. Jeg vet ikke med dere, men jeg er virkelig ikke interessert i ha "venner" som kun synes jeg er bra nok nr det ikke er noen andre i nrheten. Plutselig svarer de ikke lenger p meldinger, og unngr deg helt. Jeg er jo penbart ikke stokk dum, og jeg kan ta et hint jeg alts, men jeg hadde bare forventet mer av noen som har sttt meg s nr.

Det er veldig lite jeg angrer p i livet, for jeg prver angre s lite som mulig og heller tenke at istedenfor angre - s kan jeg akseptere valgene jeg har tatt, for det var penbart de valgene som fltes mest riktig ut p det tidspunktet jeg tok dem. Men jeg kan ikke lyve heller, og m si at det er vanskelig ikke angre p ha brukt s ufattelig mye av min tid p feil folk.

Helt til slutt ender man med  g gjennom alt man har gjort og prve  finne ut hvor man har gjort en feil, men man finner ingen.  Man sitter bare igjen og fler seg dum og skjnner ikke hva som har skjedd. Noen ganger tar det tid forst at det ikke ndvendigvis er du selv som er problemet, og at et vennskap skal g begge veier hvis det skal fungere.

NOEN GANGER ER IKKE KJRLIGHET NOK.

I dag har jeg lyst til ta opp noe som jeg har tenkt litt p den siste tiden.

De siste mnedene har det dukket opp mange saker angende barnevernet i Norge, og at de gjr feil ved frata foreldrene sine barn nr de mener at de ikke er egnet omsorgspersoner for barna sine. Det er veldig leit med slike saker nr de dukker opp i media, da barnevernet alltid har taushetsplikt og ikke kan g inn i den enkelte saken og forklare, selv om de personlig skulle ha lyst til det. Det handler om verne de det omhandler: Nemlig barna.

Jeg skal ikke g s veldig i dybden nr det kommer til det norske barnevernet. Jeg kan si at vi aldri har hatt kontakt med barnevernet, ettersom mange automatisk tenker at det er noe alle unge foreldre har. 

Men jeg ser stadig vekk barnevernshat p Facebook og i sosiale medier. Statuser med bilder av barn i hytt og pine fra bde mdre og fedre som mener de har blitt fratatt barna sine p feil grunnlag. Barna det er snakk om er alt fra noen mneder gamle til noen r. Jeg tror ikke jeg er alene om se disse, da det har dukket opp utallige de siste mnedene. P bildene de legger ut sammen med en lang tekst om hvor grusomme barnvernet er som fratok dem barna, s smiler barna. Og da kommer kommentarene tikkende om at "Her har barnevernet garantert gjort en feil, s fornyd og blid som hun/han er!" eller lignende.

At fordi barnet ser glad ut p bilder, s sier det alt om hvordan barnet har det hos foreldrene sine.

Alts?! Hallo...

Man kan da virkelig ikke se p et bilde av et barn som smiler om foreldrene deres er egnet som omsorgspersoner eller ikke?! Ei heller kan man vite om barnet faktisk har det bra - ut i fra bilder?!

Barnevernet har en eksepsjonelt viktig jobb med mye ansvar, men det er jo fortsatt bare mennesker som jobber i barnevernet, og det ville vrt rart om de aldri noen gang gjorde feil. Alle mennesker i alle slags jobber gjr feil. Og det er klart det blir ekstra fatalt om det noen gang forekommer i slike viktige jobber, det er det ingen tvil om. Men nr alt kommer til alt er jeg fryktelig glad vi har et barnevern som tar seg av barn som ikke har det noe bra. Mange av de samme som har ftt barna sine fratatt mener at det burde avvikles, og det er fullstendig galskap i mine rer. Tenk alle barn som ville lidd i hjem med rus, misbruk, og vold som ikke ville ftt den hjelpen de fortjener. Dit vil vi ikke!

N er jeg bare s forferdelig lei av lese at smilende og fornyde barn p bilder skal vre ensbetydende med at barna har det helt topp og at barnevernet har gjort en stor feiltakelse ved frata foreldrene barna sine. 

Jeg er ikke i tvil om at foreldre som er blitt fratatt barna sine fra barnvernet elsker barna sine. Tvert i mot, tror jeg absolutt at de aller fleste foreldre elsker barna sine veldig hyt.

Men noen ganger er ikke kjrlighet nok.

Det er nesten litt flt vre s brutalt rlig som dette, men jeg tror det trengs nr jeg ser barnevernshatet har tatt helt overhnd i sosiale medier.

Om barnevernet har gjort en feil ved frata akkurat deg barnet ditt - det kan jeg ikke si noe om. Jeg regner med det finnes utallige forskjellige situasjoner. Men det jeg kan si er at jeg aldri har hrt noen som har ftt barna sine fratatt ha selvinnsikt og innrmme sine eventuelle feil og mangler som forelder.

JEG BLIR SJALU

Er det bare jeg som fler meg omringet av gravide om dagen? Jeg har egentlig flt det slik helt siden jeg ble mamma selv, og hvert fall i svangerskapene mine. Jeg vet ikke om det var ren tilfeldighet, men jeg flte at jeg s mdre og barnevogner over alt hvor jeg gikk etter at graviditetstestene hadde blitt tatt og viste positivt resultat.

Jeg blir en god blanding av utrolig glad, rrt og rett og slett ganske sjalu nr jeg ser andre med babymage. Jeg tenker p hvor magisk det er f sette et barn til verden, og hvor fantastisk det er f mte det lille mennesket du har gtt med i magen din og ventet p i 9 mneder. Alle forventningene man har og hvor spent man er p tiden som venter.

Jeg blir ikke sjalu som i at jeg skulle nske det var meg akkurat n, selv om jeg absolutt anser meg selv som "en av de" som liker g gravid.

Men det handler mest om at jeg har hendene ganske fulle akkurat n. Og til tross for det s kjenner jeg s og si alltid litt p flelsen av at jeg gleder meg til det en gang i fremtiden blir min tur igjen, nr jeg ser noen gravide.

Og jeg vet jo godt at det ikke bare er den koselige graviditeten (den ogs kan vre krevende med tanke p plager), men at det ogs er en hektisk og slitsom babytid i vente, et dgn som blir snudd opp og ned et par titalls ganger, og svnmangel de luxe. Selv om jeg var i himmelen da barna kom til verden og i tiden etterp, s var det uten tvil krevende som bare det.





Men kanskje det er slik vi er anlagt? At vi skal glemme fordi det er meningen at vi skal sette flere barn til verden? At uansett hvor tft det blir, s glemmer man litt og litt for hver uke som gr fra barna blir strre. Og s sitter man plutselig der, og tenker at man jammen meg kunne tenke seg gjennomg det enda en gang til.

JEG ER S STOLT!

Jeg fler at de to siste rene i livet mitt har gtt s fort, og alt har skjedd s fort. Samtidig fles det ut som at livet mitt alltid har vrt slik det er n, men det er jo ikke mer enn to r siden jeg fortsatt bodde alene med Fredrik. Til tross for at jeg hadde en stor gravidmage, s var det jo bare oss to da. Stille i leiligheten vi bodde i, og ingen av babyklrne hadde vrt i bruk enda. Bare siden graviditeten med Leo har jeg forandret meg mye, og det er rart se tilbake. tenke tilbake p hvordan jeg tenkte, hvordan jeg reflekterte, og hvordan jeg taklet det som mtte meg. 

Nr jeg tenker tilbake kan jeg kjenne meg flau, glad, trist, sint og lei. Noen ganger alt sammen samtidig ogs. Men jeg er likevel stolt. Over hvordan jeg taklet det bli mamma, og hvordan jeg har hndtert en situasjon jeg aldri i verden trodde jeg skulle befinne meg i.

Hvordan jeg har taklet bli undervurdert. Hvordan jeg har taklet folks mange meninger. Hvordan jeg har taklet f livet snudd p hodet, og hvordan jeg motbeviste alle de som mente at jeg aldri i verden kom til klare ta vare p et barn. For jeg vet at mange trodde det slik jeg var fr jeg fikk barn.

Aldri har jeg tenkt at jeg ikke kom til klare det, men det vet jeg at mange andre har tenkt.

vre mamma, uansett alder, er ingen enkel oppgave og det har vrt tft underveis. Det skal jeg aldri legge skjul p. Av og til skulle jeg nske jeg kunne spole tiden tilbake bare for fortelle den jenta som var 16 r og uviten om alt som ventet og i fullstendig sjokk - at alt kom til g bra.

For verden raste aldri sammen, selv om det kanskje fltes litt snn ut akkurat da. Og jeg dela aldri fremtiden min. Men jeg fikk en ny fremtid, og jeg gleder meg til oppleve den.

PAUSE FRA HVERANDRE

Hei alle sammen!

En liten overraskelse her: Jeg er i Gjvik n. Jeg ville overraske mamma med dukke opp her hjemme med Noah, s jeg har vrt p reisefot i mange timer i dag sammen med ssteren min som dro med Noah og meg. Det blir siste gang p veldig lenge at jeg tar tog, for turen var helt pyton, og Noah skrek i to av fire timer. Ikke noe kjekt i det hele tatt, jeg var nesten helt p grten til slutt. Men alt gr jo over, og det gikk jo fint til slutt. N er vi jo endelig fremme!

Jeg merker at jeg savner guttene som ble igjen i Larvik. Jeg sto opp like etter Leo og Fredrik i dag tidlig, og i det jeg kommer ut soveromsdrene s kommer Leo lpende mot meg og gir meg verdens beste klem! Fredrik jobber og Leo gr jo i barnehagen, og jeg ville ikke ta ham ut derfra bare for vre i Gjvik i et par dager.  Vi er jo tilbake igjen til helgen, og jeg er ikke i tvil om at han storkoser seg i Larvik med pappaen sin. Selv om jeg synes det er veldig rart vre borte fra han!

Det er ogs en god stund siden Fredrik og jeg har ftt litt pause fra hverandre, s da var dette en fin mulighet til det ogs. Vi trenger nok kanskje litt pusterom og litt tid fra hverandre. Uavhengig av om man har utfordringer i ulik grad i kjresteforholdet sitt eller ikke, s tror jeg det er bra med litt tid fra hverandre en gang i blant. Jeg tror det er sunt.

 

 

Selv om det er greit ha litt tid fra hverandre, s tenker jeg selvsagt masse p Fredrik.  Og hver gang jeg ser p Noah, s ser jeg Fredrik i Noah siden de er s like. Det er fint se. Det fles litt kjipt  skulle legge seg alene i kveld, men det er jo heldigvis ikke for s veldig lenge uansett! N skal Noah og jeg bare ta det med ro de neste dagene sammen med familien min, samtidig som vi tenker p storebror og pappa i Larvik som vi alltid har i tankene uansett hva!

FLYTTE FRA HVERANDRE?

Stadig kommer sprsmlene om det gr bra med meg. Det gjr det, men jeg vet ikke om jeg kan si det samme om forholdet til Fredrik og meg.

Jeg synes det er s fryktelig trist at ting er blitt som de er blitt mellom Fredrik og meg, og det var jo ikke slik det skulle bli i det hele tatt. Og det var hvert fall ikke slik som dette at vi p forhnd s for oss at det skulle bli. At det kom til bli tft med to barn har vi aldri vrt i tvil om en gang, det har vi vrt klare over fra dagen vi visste at det kom en til. Men det er ikke barna som gjr vrt forhold vanskelig, det er oss.

Det er ikke lenge siden vi snakket om  flytte fra hverandre for en periode, for se om vi bare trenger litt tid hver for oss for f rom og tid til tenke - samtidig som vi gr til parterapi sammen. For meg hres ikke det dumt ut, men samtidig er det et stort steg ta at vi skal flytte fra hverandre - selv om det da forhpentligvis bare er for en periode. Jeg skulle nske jeg hadde en fasit slik at jeg visste hvordan jeg enkelt bare kunne ta valg som senere kom til vise seg vre til det beste for oss, men det har jeg jo ikke. Men noe m vi i hvert fall gjre, om vi skal klare holde sammen. Man m jo bare prve seg frem med masse tlmodighet og gjre det vi tror er best for oss som en familie, og oss som par. skynde oss sakte.

Hvorfor skriver jeg om dette p bloggen? Jeg deler p godt og p vondt. Ikke alt, men en god del. Jeg tror det kan vre lett sette seg urealistiske forventninger til hvordan forholdet skal vre nr man har sm barn. Det gjorde nok kanskje vi ogs, selv om vi helt tydelig har vrt klar over at det kom til bli utfordrende.

I vrt samfunn skal alt vre s fint og flott hele tiden, og siden vi hele tiden har muligheten til sammenligne oss selv med andre gjennom sosiale medier, hvor mange bare velger dele fasaden, tror jeg ikke akkurat det er med p gjre ting bedre. Jeg vet i hvert fall at jeg har flt meg alene om det ha det slik vi har det n, og tidligere har hatt det, selv om jeg vet godt at vi ikke er alene om ha det vanskelig i parforholdet. Jeg vet ikke om det er noe mange anser som "for privat" til dele med noen. Men for meg er det ikke for privat. Det er bare snn det er.

Det m vre greit si at det faktisk ikke gr s bra, men at man skal gjre det man kan for f ting bra igjen. Og gr ikke det, s m man ta det derfra.

Det er kanskje tabulagt, men jeg tror ikke det er uvanlig slite i forholdet slik Fredrik og jeg gjr n som smbarnsforeldre.

I morgen er det jo valentine's day, og for oss vil det bli en helt vanlig dag. Fredrik og jeg har ingenting planlagt for hverandre, vi skal definitivt ikke p date, og vi skal ikke kjpe noe greier til hverandre. Det hres jo sikkert helt nitrist ut for utenforstende, men det er ikke det. Det er bare rett og slett snn det er for oss n.

DU KOMMER TIL ANGRE

Noe jeg har tenkt en del p i det siste, er dette med folk som prver seg p noen som allerede har en kjreste. Det kan umulig bare vre meg som synes det er helt ubegripelig. Hva er greia? Det finnes jo s mange bra og gode mennesker der ute. Det er over 7 milliarder mennesker p jorden vr akkurat n, s hvorfor i alle dager velge noen som allerede har noen?

En gang s dela jeg et kjresteforhold. Jeg er ikke akkurat srlig stolt av det, jeg skammer meg faktisk veldig. Og hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg visste at jeg kunne. Kanskje det fikk meg til fle at jeg var bedre enn jenta hans, og kanskje jeg var s forbanna usikker p meg selv at jeg flte jeg trengte den bekreftelsen Grunnen kan egentlig vre det samme, for det finnes ikke en eneste god grunn til gjre noe snt mot andre. For vre helt rlig var jeg ganske idiot.

Mange mener at "Det er den som er i et kjresteforhold som har ansvaret for ikke vre utro, ikke den parten som er singel!" Og joda, det kan vel ligge noe i det. Men selv om man ikke er i et forhold og er utro mot noen p samme mte som det den andre parten er, s har man vel ansvar for hvilke valg man tar selv, og hva de valgene innebrer.

Hva skjedde med moral? Etikk? 

Kjre deg som er snn som jeg var.

Det er ikke kult delegge andres kjresteforhold. Uansett hva du tror.

Du kommer ikke til vre stolt av ha delagt noe viktig for andre. Du kommer ikke til tenke i ettertid at det er noe du er glad du gjorde. 

Du oppnr ingenting. Og hvert fall ikke respekt. Kanskje aller minst for deg selv nr du i senere tid innser hva du har gjort.


Men kanskje aller viktigst av alt, 

Du er ikke bedre enn den andre jenta, du er bare mer spennende.

Akkurat der og da.

JEG LEGGER MEG HELT FLAT!

I dag har jeg innsett noe, og n har jeg bestemt meg for legge meg helt flat.

Helt siden jeg ble mamma har jeg vrt helt for amme offentlig. Men i dag slo det meg, hva i alle dager er det jeg har tenkt med?! Jeg har jo virkelig vrt helt p jordet!  Dumme, dumme meg som ikke har skjnt dette tidligere! 

For det frste er det jo argumentet med at det er ekkelt og fordi noen kan fle seg sttt av , Gud forby, se en pupp i offentligheten nr en mamma ammer barnet sitt! Dette risikerer man nemlig nr man nistirrer p en ammende mamma nr hun skal gi babyen sin mat. lfte blikket og se en annen vei er tross alt helt uaktuelt. Det er jo faktisk en pupp, og det er sttende i aller hyeste grad. Vi har jo aldri sett en pupp fr noen av oss, og det kan bli riktig s skummelt. Ekkelt er det ogs, for det at puppene skal bli brukt til det de i hovedsak er skapt for er jo virkelig i grenseland. Veldig ekkelt og ikke greit, spr du meg!

Alts, hvem tror disse mdrene egentlig at de er?! Gi barna sine mat selv om de er ute p restaurant? N fr det jammen meg vre nok. Kan de ikke bare be babyene om vente til de har kommet hjem igjen med bli sultne? S forbanna vanskelig kan det vel ikke vre. De kan vel ogs bare ta med de sultne babyene sine p toalettet for s amme p et lite toalett istedenfor, slik at de ikke stter oss som prver spise lunsjen vr i fred.

Jeg kunne aldri ha spist lunsj p toalettet, men det kan selvflgelig babyen gjre. Det er jo vi som blir sttt av det mest naturlige i hele verden, s da br babyen flytte p seg. Ikke vi!

For det er s sant som de sier at selv om det er det mest naturlige i hele verden, s er det jo uansett ikke greit gjre det i offentligheten! Sex og g naken er jo ogs naturlig, men det betyr jo ikke at man kan gjre det i offentligheten. Alle skjnner jo det!

For det er jo penbart snn at g rundt naken offentlig er like ndvendig som gi barnet sitt mat nr det er sultent. Uten den minste tvil en veldig god sammenligning!

Porno er som den strste selvflge helt, brystvorter og pupper i skjnn forening nr man ser p porno er helt greit. Men risikere og muligens se deler av en pupp i offentligheten nr en uskyldig liten baby skal ammes.. Nei, DA ville jeg flt meg sttt! Det gir jo fullstendig mening, og er logisk som bare det. 

For ikke snakke om hvordan disse ammende mdrene opptrer nr de skal til amme! De kaster av seg toppene sine og slenger puppene sine rundt seg fr de begynner amme. Det er jo ikke snn at de aller fleste diskr gir barna mat! Selvsagt ikke.

Og s har vi jo alle som mener at man br kutte ut offentlig amming for i hovedsak skjerme barna som kan f ye p det nr man er ute i offentligheten, p kjpesenter eller kaf. Jeg er s enig! For tenk om et barn en eller annen gang skulle f sett en pupp i noen sekunder, snn helt p ekte?! Nei, da kan vi jo faktisk risikere at barn fr et normalt forhold til kropp og at de lrer seg at pupper faktisk er til for gi mat til babyen. Det ville jo vrt galskap!

For det er jo ikke akkurat snn at vi lever i et samfunn hvor det liksom skal vre greit vise deler av puppene dine eller klften din i offentligheten!


Nei, vet dere hva.. Tenke seg til gi babyene sine mat selv om man er p farten.. Mdre br vel egentlig bare holde seg hjemme. Det valget har de jammen meg tatt, nr de velger sette barn til verden! Jeg tolerer det hvert fall ikke. Det er selvflgelig de som gir barna sine mat i offentligheten som br f styten, og ikke de som klarer se noe seksuelt i at en mamma gir barnet sitt mat. 

Jepp, jeg legger meg fullstendig flat for at jeg noen gang har stttet oppunder denne galskapen med amme offentlig. Dette m vi rett og slette sette en skikkelig stopper for, og det med en eneste gang!

"HVOR MYE TJENER DU P BLOGGEN?"

Nr jeg mter nye mennesker er det spesielt ett sprsml jeg fr, etter at det har kommet frem at jeg jobber som blogger.

"Hvor mye tjener du da?"

Jeg trodde ikke det var noe man spurte andre mennesker om snn helt uten videre nr man akkurat har mtt noen, men det er kanskje bare jeg som er hrsr? Jeg har alltid tenkt at konomi er en privatsak. Ikke en gang i oppveksten min har jeg visst hva mine foreldre tjener - ikke fordi de ikke hadde fortalt meg om jeg hadde spurt, for det hadde de sikkert - men jeg har aldri kjent p det behovet for vite.

Da jeg startet blogge, visste jeg ikke en gang at det var mulig tjene penger p blogge i seg selv. I beste fall trodde jeg at man kunne f forskjellige produkter sponset, og at "det var det". Det var aldri min drivkraft. Blogging var bare noe jeg likte gjre: skrive, og  dele. Tankene mine, hverdagen min, og det som opptok meg. Og det f respons p det jeg legger ut. Og i dag vet jeg ogs at det er store penger hente p en blogg som er mye lest, og at de strste bloggerne tjener flere millioner kroner.

Foto: Dagbladet.

Siden starten av 2015 har jo bloggen min faktisk vrt min jobb, takket vre alle leserne mine. Men jeg ville aldri ha delt her p bloggen hva jeg tjener, for hvorfor skal jeg det? Hva godt kommer ut av det? Jeg vil lre barna mine at du ikke blir lykkelig bare du har en full bankkonto, eller mottar store pengesummer inn p konto hver mned. Det gjr den konomiske delen av livet ditt enkelt ja, men det betyr ikke at livet automatisk vil bli enklere p alle andre omrder.

For vre helt rlig med dere: Personlig s skjnner jeg bare ikke helt hvorfor noen vil dele hvor mye penger de tjener med offentligheten, eller hvor det behovet kommer fra. Men det er meg, og jeg er kanskje litt gammeldags p det omrdet, men for meg er det privat. Og det gr begge veier, for jeg har heller ingen behov for vite hva andre mennesker tjener.

Alle virker s opphengt i penger og lnn, spesielt blant bloggere. Sikkert fordi det er en ganske ny og uvanlig jobb - ikke vet jeg. Men det har uansett ikke noe si, for nr alt kommer til alt er det ikke det som betyr noe.  tjene godt er kanskje noe, men fle seg rik p kjrlighet er tusen ganger bedre. Uten penger og lnn er nok livet ganske kjipt, men jeg vet at uten familien min hadde ikke livet vrt verdt leve.

FORDELER OG ULEMPER MED VRE UNG MAMMA

Det er s utrolig morsomt se at jeg har hatt s mange mennesker innom bloggen min n i det siste. Jeg skal ikke legge skjul p at jeg ofte kan kjenne p et press nr det er veldig mange innom, for jeg vil jo gjerne skrive ting som er interessant for dere lese. I dag fikk jeg sprsml av en leser om jeg kunne skrive noe om fordeler og ulemper med vre ung mamma, og det kan jeg selvflgelig gjre! Jeg har jeg jo faktisk ikke skrevet noe om dette siden ganske tidlig i 2015, og jeg har jo erfart en god del mer siden den gang.

Fordeler med vre ung mamma...

- Det er ikke s lenge siden du har vrt ung selv, og jeg har en teori om at du kanskje lettere kan relatere deg til ulike situasjoner som oppstr nr barnet vokser opp. For nr du plutselig bikker 40 s skal jeg love deg at enkelte ting begynner g litt i glemmeboka! (Kilde: Mamma) 

- Og noe som har litt med sist punkt gjre: Jeg kom i kontakt med noen som selv hadde en ung mamma, men som i dag var 19 r og hadde en mamma som var 40. Hun flte at hun var mye mer p "blgelengde" med moren sin, enn hvordan venninnene hennes flte forholdet til sine mdre var. Mdrene deres hadde ftt barn veldig sent og var i 60-rene nr de selv var tyve, og det ble p en mte et stort sprik mellom generasjonene som det var vanskelig ikke legge merke til. Et ordentlig godt forhold til barna sine m vre noe av det beste som finnes, og det kan man selvflgelig (!) f selv om man fr barn sent. Men om det blir slik for oss fordi vi fikk barn tidlig, s vil jo det bare vre en fordel.

- Veldig ofte nr det har vrt for eksempel slitsomme vkennetter her hjemme har jeg tatt meg selv i tenke "Herregud, tenk om jeg hadde vrt 40 r n?" - for det er jo ganske kjent at unge mennesker, uavhengig av om de har barn eller ei, generelt kan ha mer energi enn de som er ett eller flere tir eldre. Det er selvflgelig individuelt, men da jeg har flt meg helt utmattet etter slitsomme perioder med barna i en alder av 16, 17 og 18 r, s har jeg omsider skjnt at f barn ganske sent, kanskje ikke er helt tingen for meg. Jeg setter s pris p at jeg har masse energi n som jeg er ung mamma!

- Nr barna blir store, er man fortsatt relativt ung selv! Jeg kommer jo (forhpentligvis) til fle meg sprek i evigheter, jeg er 32 nr Leo er 16 r, og Noah er 15. For uansett hvor store barna en dag blir - vil det jo ikke forandre det faktum at det er 16 r mellom Leo og meg.

...Og man fr i utgangspunktet et langt liv med barna sine!



Ulemper med vre ung mamma...

- bli mamma tidlig er i grunn ikke s veldig sosialt akseptert. Jeg tror dessverre at mange av menneskene i dagens samfunn har skapt seg et veldig ensformig bilde av unge mdre og hvordan de er.

- Det er ikke akkurat til stikke under en stol at nr man fr barn veldig tidlig, s vil man noen ganger vre ndt til sette utdanningen p pause. Det vil selvflgelig vre enklere f unnagjort utdannelse uten barn - enn det vil vre gjre utdannelsen sin ferdig nr man har barn.

- En annen ulempe m vre at de frreste av de yngste mdrene har kjpt hus eller leilighet, og noen er jo ogs s unge at de ikke har muligheten til ta frerkortet enda heller. Det er jo ikke snn at man M ha kjpt bolig og ha frerkortet nr man fr barn, men noen ting, deriblant sistnevnte, er absolutt med p gjre ting betraktelig enklere nr man har satt et barn til verden.

- Mange av de som blir ung mor har kanskje ikke ftt reist og opplevd s mye som de skulle nske, og det kan nok oppleves som en ulempe for noen. Man mister jo friheten sin i veldig ung alder.

- Fordommene. Det finnes nok av de som faktisk mener at man kan si om du er en god eller drlig mamma ut i fra hvor gammel du er. Det er fortsatt mange fordommer mot yngre mdre, og dette kan utspille seg p veldig mange mter. Noen blir latterliggjort og baksnakket, noen fr stygge blikk og uhyggelige kommentarer slengt etter seg bde i virkeligheten og p sosiale medier, og andre opplever fordommer p andre mter.

Det er negative og positive sider med alle valg man tar her i livet. En gang i blant har jeg kjent p noen av ulempene, men i min situasjon har jeg definitivt merket fordelene aller mest. Det merker jeg nr jeg ser p de lykkelige guttene mine. 



 

Ha en fin kveld videre! ♥

DET ER S VIKTIG HUSKE P!

Til mammaen som kan ha det rotete hjemme: Barn roter s flt, og det er s vanskelig kunne finne tid til gjre absolutt alt. Du er en flink mamma!

Til mammaen som alltid har det ryddig og plettfritt hjemme: rydde mens barna er vkne er som mke mens det snr: S flott at du fr det til!

 

Til alenemammaen: Det er ikke alltid til det beste for barna holde sammen, noen ganger er det best g hver til sitt. Du gjr en bra jobb!

Til mammaen som har holdt sammen med barnefar: Godt jobba! Barn kan virkelig tre p kjresteforholdet!

 

Til mammaen med romslig konomi: Du har sikkert jobbet veldig hardt for ha romslig konomi. Du er en god mamma!

Til mammaen med drligere rd: Penger er ikke alt, og alt kan ikke kjpes med penger. Du er en god mamma!

 

Til mammaen som fr til ammingen: Det m vre s lettvint alltid ha mat tilgjengelig og at den er perfekt tilberedt. S utrolig bra!

Til mammaen som ikke ammer: Mamming fr amming! Det aller viktigste er jo faktisk at babyen blir mett. Du gjr en veldig god jobb!

 

Til mammaen som samsover med barna sine: S koselig det m vre sove med barna sine! Du er en god mamma!

Til mammaen med barn som sover i egen seng: Ikke alle barn sover godt i sengen med foreldrene sine! Du er en flink mamma!

 

Til mammaen som ikke fikk barn fr i 30-rene: S deilig det m vre sitte p s mye livserfaring, og ha utdannelse og jobb p plass- S bra!

Til mammaen som fikk barn veldig tidlig: Det viktigste er ikke hvor gammel man er, men at man er i stand til ta vare p barnet sitt. Du er flink!

 

Til mammaen som gir smokk til barnet sitt: S deilig det m vre kunne gi dem en lyddemper av og til. Noen ganger er det smokken som gjr at man beholder vettet. Du er god!

Til mammaen som ikke gir smokk til barnet sitt: S deilig slippe den kampen det kan bli nr de m slutte med smokk. Du er flink!

 

Til mammaen som henter tidlig i barnehagen: S utrolig flott at barnet kan f litt ekstra tid med deg. Herlig!

Til mammaen som henter senere i barnehagen: Barnet ditt koser seg nok masse i barnehagen med de andre barna. Du er en god mamma!


Jeg synes dette var en s flott mte se ting p og at det hadde et s fantastisk budskap at jeg bare mtte lage min egne vri p det! Inspirert av BeautifullyBellaFaith.

Det majoriteten av alle mdre har til felles, er at vi alle prver gjre det som er best for barna vre! Vi vet ikke alltid hvorfor andre mdre velger som de gjr, og det minste vi kan gjre er ikke dmme hverandre ♥

Ha en fin fredagskveld!

JEG VIL IKKE AT DET SKAL ENDE MED BRUDD

Hei alle sammen!

Jeg s at noen ville ha en liten oppdatering om hvordan det gr med Fredrik og meg. Jeg har ikke visst helt hva jeg skal svare p det. Jeg har ikke snakket om det p bloggen de siste dagene fordi det kjennes ganske srt for meg.

Jo eldre jeg har blitt, jo oftere har jeg tatt meg selv i tenke: Burde jeg dele dette? Er dette dele for mye? Burde jeg la vre? Nr jeg deler ganske personlige ting her p bloggen, deriblant denne saken hvor jeg har sagt til dere at vi ikke akkurat har hatt det s greit den siste tiden.

Jeg fr ikke s mye tid til meg selv om dagen, og jeg ler litt nr jeg m innrmme for dere at jeg ofte dusjer midt p natta for f alt til g opp.


Og det flger med nr jeg har tatt valget med f barn - det er overhode ikke synd p meg, men nr jeg ikke en gang har tid til meg selv, s sier det jo seg selv at det blir enda vanskeligere skulle finne tid til kjresten min ogs. Det er selvflgelig (!) ikke bare mangel p tid til hverandre som har forrsaket hvorfor vi ikke har det noe bra sammen for tiden, "bare" det hadde jo ikke klart skade vrt forhold slik det er n. Det er summen av flere ting. Jeg har ikke lyst til skrive noe mer om det eller g nrmere inn p det, men som dere skjnner s er det ikke s lett som det kanskje kan virke.

Jeg har spurt meg selv mye i det siste: Hva er best for barna? Hva er best for meg? Og hva er best for Fredrik? Jeg tror dere begynner kjenne oss ganske godt n, og vet at vi ikke ville gtt fra hverandre p grunn av ingenting, eller p grunn av en fillesak. For vi har penbart ikke kommet helt hit bare for gi opp p grunn av en og annen bagatell nr vi har to sm barn som begge under to r. Det er ogs en fryktelig krevende periode vi er inne i n, og det er vi ogs fullstendig klar over.

I morgen er det helg igjen, og vi skal faktisk ha barnevakt. Noah blir naturligvis her hos oss da jeg fullammer han, og ikke fler meg klar i det hele tatt for overlate ham til noen andre enda, men Leo skal til farmoren sin, og vi m prve f tid til vre litt oss. Og ikke bare mamma og pappa.

Jeg skal ikke legge skjul p at jeg har hatt lyst til gi opp, men jeg vil ikke at dette skal ende med brudd.

Hvis det blir brudd i fremtiden, s skal jeg vite med hnden p hjertet at jeg har gjort alt i min makt for f det til fungere s lenge det er forsvarlig, og s lenge jeg og vi ser en grunn til fortsette. Det skylder jeg meg selv, det skylder jeg Fredrik, og mest av alt - det skylder jeg barna. ♥



Jeg nsker dere alle sammen en riktig god helg!

DET ER BLITT S VANLIG SENDE NAKENBILDER..

Etter blogginnlegget jeg skrev i gr (Les blogginnlegget HER) har det tikket inn enormt med meldinger fra livredde jenter som er redd det er blitt publisert bilder av dem p appen Discord hvor det er blitt delt tusenvis nakenbilder, primrt av norske tenringsjenter.

Som jeg skrev i gr, s kom jeg meg inn p den strste serveren med en helt vanvittig mengde nakenbilder i gr formiddag, men den serveren er n blitt utilgjengelig. Om dette er p grunn av mye pgang, eller om det er fordi den er "nede", vet jeg ikke, men jeg frykter for at menneskene som i utgangspunktet brukte denne appen til dele nakenbilder har laget en ny server som det ikke er like lett komme seg inn p, og som de har fortsatt dele nakenbilder p.

Sent i gr kveld skrev jeg en kommentar under det forrige blogginnlegget mitt om at jeg kunne sende koden til appen til de som ville ha lyst p den, og at det bare var sende meg en melding p facebook-siden til bloggen min. Jeg har nemlig brukt mye tid p sende melding til alle jentene som er avbildet i appen, og holder fortsatt p med dette - da jeg vet jeg ville satt enormt stor pris p f den beskjeden om det var min kropp som l ute p en app jeg ikke en gang visste om at eksisterte. Koden jeg sendte var for vrig koden til en av de andre serverne inne p appen, og ikke den strste som fortsatt er utilgjengelig..

Jeg tenkte kanskje at jeg ville f et par sprsml om hva koden til appen var, max fem. Men det har rett og slett tatt helt av. Jeg har mista tellingen for lenge siden, og det renner enda inn meldinger fra livredde tenringsjenter som spr om de vr s snill kan f koden til komme inn p serveren, eller om jeg bare kan sjekke om det ligger nakenbilder av dem ute p appen. I stad tok jeg meg tid til sjekke litt for noen jenter som selv ikke klarte komme seg inn p appen, og det var ikke spesielt morsomt mtte gi beskjed til den ene jenta om at det l nakenbilder ute av henne med fullt navn under.


Inntrykket mitt om at det er blitt helt vanlig  sende nakenbilder er sterkere enn noen gang, og jeg fr s forbanna vondt av disse jentene. Bilder som er blitt lagt ut for s mange mennesker blir sjeldent borte for godt. Som jeg sa i gr er det aldri offerets feil at slike bilder blir delt videre, men jeg m innrmme at jeg har kjent p at jeg er veldig glad for at jeg aldri har sendt bilder av meg selv helt naken til noen. Og jeg prver fortsatt sende ut koden til den nest strste serveren til alle som spr, men bare i dag har jeg mottatt flere hundre meldinger og det gr noe tregt.

Jeg hper de ondskapsfulle menneskene som har postet bilder p appen blir tatt, og jeg kjenner at jeg er er redd for at slike saker som dette bare vil fortsette dukke opp i fremtiden...

JEG HUSKER JEG BRT HELT SAMMEN

I dag fant jeg igjen en bamse som var den frste som ble kjpt inn til Leo. Den dukket plutselig opp borte ved stelleplassen til Noah, og jeg ble stende lenge se p den.

Det er juli 2014. Jeg bor p andre kanten av byen i Larvik, i den lille hybelen jeg skulle bo i for meg selv. Det var en ettromsleilighet med sovealkove istedenfor soverom - og p sovealkoven var det ikke mulig sove om sommeren. Det ble alts s varmt der oppe at det kjentes det ut som at man ble kokt levende om man av en eller annen grunn skulle finne p legge seg der.

S Fredrik og jeg fant rett og slett ut at vi skulle flytte madrassen til sengen vr ned, slik at vi kunne sove nede istedenfor i sovealkoven. Det gikk greit det alts, men det var naturligvis vanvittig lite med plass i og med at leiligheten var en bitteliten hybel.

Noen dager tidligere hadde jeg funnet ut av graviditeten, og mamma, som var med meg da jeg fant det ut - hadde n dratt hjemover til hjembyen min og familien min. Jeg husker godt at jeg egentlig bare hadde lyst til vre med, men jeg ble uansett igjen i Larvik, i mitt nye hjem. Jeg visste jo at ikke hjalp rmme fra problemene sine, jeg visste jo at de ikke ble borte av den grunn.

Jeg minnes at jeg l om natten og kikket rundt meg. Fredrik sov ved siden av meg. Det ble liksom aldri helt mrkt der nede i stuen hvor vi sov p madrassene p gulvet. Det var til en viss grad lyst i rommet uavhengig av hva klokka var - kanskje ikke s rart i og med at det var sommer. Jeg ville sikkert overbevise meg selv om at det var grunnen til at jeg ikke fikk sove, men det var det selvflgelig ikke. Graviditeten holdt meg vken.

Selv om jeg ikke en gang hadde tatt stilling til om jeg verken nsket eller skulle bli mamma om 9 mneder eller ikke enda, s tok jeg opp mobilen min og klikket meg inn p nettsidene til en av de vanligste kleskjedene. Jeg klikket meg s inn p Meny og s undermenyen, hvor jeg trykket p til baby

Hvorfor? Jeg aner ikke.

En koseklut-bamse dukker opp p den lille mobilskjermen, og jeg ser p den. Stirrer. Fr hormonene mine og jeg bare bryter ut i grt.

Hvorfor? Jeg aner ikke det heller.

Jeg grt og hikstet som aldri fr. Jeg kikket ned p den fortsatt s og si helt flate nygravide magen min, og s opp p skjermen hvor den lille koseklut-bamsen var. Jeg husker at jeg var s redd for vekke Fredrik med grtingen min.

Deretter sendte jeg bilde av den til mamma, og spurte om hun vr s snill kunne kjpe den til meg. Jeg mtte ha den. Jeg fikk svar neste dag i og med at det var midt p svarte natta da jeg sendte avgrde meldingen, og mamma stilte ingen sprsml omkring hvorfor i alle dager hun skulle kjpe den, eller hva det skulle bety at jeg ville ha henne til kjpe en koseklut-bamse. Hun bare kjpte den.

S n ligger den her borte ved stelleplassen til Noah, og etter min mening er det den fineste bamsen barna har.

Og det morsomste av alt? Det ble favorittbamsen til Leo etter at han hadde kommet til verden.



FOR SENT ANGRE N!

Jeg vet ikke om dere har ftt det med dere, men de siste dagene har TV2.no meldt om en app med en eller flere servere med nakenbilder av tusenvis av norske jenter. Jeg sto faktisk og lagde middag i gr mens det gikk p nyhetene og Fredrik ba meg om komme ut til stuen for se hva som var p nyhetene, og da var det snakk om denne appen. 

I formiddag fikk jeg tilgang p den skjulte serveren med alle bildene p appen, og jeg ble helt overveldet og fikk helt rlig sjokk av hvor mye som l der. Mye tyder p at det er blitt utrolig vanlig sende lettkledde bilder til andre, men det gir selvsagt ikke den parten som mottar bildene rett til dele bildene videre. Det er nakenbilder og til og med videoer, og bildene inne p appen er fordelt p fylker, og s publiserer disse syke menneskene nakenbilder av jentene etter hvilket fylke de kommer fra. Jentene som er avbildet eller filmet str oppfrt med fullt navn!! Det finnes ikke sperrer for hva som blir lagt ut, og det er s mye grovt at jeg er egentlig enda litt satt ut, og jeg har trolig ikke sett en brkdel av det som ligger tilgjengelig der en gang. I tillegg til at bildene som blir lagt ut er fordelt p fylker, er det ogs en egen server hvor man kan ettersprre nakenbilder av jenter ved skrive deres fulle navn og/eller linke til facebook-profilen deres, hvorp de som har bilder av denne personen publiserer bilde av vedkommende under.

Nakenbilder av kjendiser, bloggere, men aller mest av vanlige norske tenringsjenter, mange av dem vet nok mest sannsynlig ikke at det er blitt lagt ut noe av dem.

Mitt navn var etterspurt flere ganger, utrolig nok. Det finnes ikke bilder av meg naken, men det dukket likevel opp et bilde av meg som var blitt publisert i dag, et bilde jeg tidligere har publisert her p bloggen av meg i en badedrakt fra i fjor. Det var mange av leserne mine som raskt ga meg beskjed om dette. Jeg har jo som dere vet sluttet publisere bilder av kroppen min, og angrer s fryktelig p at jeg i det hele tatt la ut bildet p bloggen i utgangspunktet. Ville ALDRI i verden gjort det om jeg fikk muligheten til skru tiden tilbake. Men det er dessverre for sent for meg angre p det n.

Jeg ble egentlig veldig lei meg av hele denne appen med alle bildene. Jentene som er avbildet og filmet har ogs et liv og en familie. De er ikke objekter. Hva om det var din lillesster som det ble publisert bilder av?

Mange har gtt hardt ut mot jentene som har sendt nakenbilder og sagt at "de fr skylde seg selv", som har sendt ut nakenbilder i frste omgang. Offeret har aldri skylden! Det er oppsiktsvekkende at s mange fr seg til si at jentene har skylden selv, de har vel ikke sagt ja til at bildene skal bli delt med Gud og hvermann fordi de for eksempel velger sende et bilde av seg selv i fortrolighet til en kjreste? Ja, jeg er enig i at man burde opplyses om risikoen ved dele et nakenbilde, men nei, jeg tror ikke alle jentene som har sendt slike bilder er dumme jenter. Press kan ogs vre rsak til hvorfor man sender bilder. Alt bunner i hovedsak i mangel p respekt for andre mennesker. Jeg tror nemlig neppe at noen av jentene ville ha synes at dette var greit om de fikk muligheten til velge om bildene skulle deles videre eller ikke.

Det virker dessverre som om at de som publiserer bilder og informasjon der inne er fryktelig umodne og ikke helt klarer se konsekvensen av egne handlinger, og det er alltid lurt huske p at i det du sender bilder til noen, uansett hva slags type bilder det er, uansett om det er av deg eller noen andre, s er bildet ute av din kontroll!

OM LGN, GRAVIDITET, OG KJRESTETRBBEL

God kveld! 

N i det siste har jeg ftt mail fra mange som nsker rd. Det har egentlig skjedd med jevne mellomrom siden jeg startet bloggen, men jeg har sett en kning n i det siste og jeg prver selvflgelig svare alle utfyllende og ordentlig. Jeg vet ikke hvorfor s mange vil sprre meg etter rd, men jeg tar det som et stort kompliment, og tar det ogs veldig p alvor.


Ofte handler det om graviditet, om unge jenter som er blitt gravide og som ikke aner hva de skal gjre. Som lurer p hvordan de kan og eller om de i det hele tatt skal fortelle foreldrene sine det, og som ikke vet helt hva de vil. Ofte ogs om hvordan Fredrik og jeg kom oss forbi bruddet vrt for et r siden, eller rd til hvordan man skal klare  holde sammen i smbarnsperioden nr man bare fler at ting gr nedover. Andre ganger, ganske ofte dette ogs, er det noen som spr om rd nr det kommer til at kjresten deres lyver og har vrt utro, at de har sm barn sammen og at de ikke vet hva de skal gjre, at de ikke vet hva som er riktig  gjre - og noen ganger legger de til at de trenger rd fra noen utenforstende, en nytral tredjepart.

Andre ganger der igjen er det mer "uskyldige" ting - som hvilke rd jeg ville gitt til en annen frstegangsmamma, om hva jeg ikke hadde klart meg uten av utstyr eller barnerelaterte ting nr guttene var nyfdte eller bare babyer, om legging av sm barn, og hva slags rd jeg vil gi til noen som skal bli ung mamma.

Jeg setter veldig stor pris p tilliten, og som dere skjnner er det jo faktisk veldig mye forskjellig. Siden det har blitt s mange i det siste tenkte jeg at dette er noe jeg av og til kan svare p i blogginnlegg. Hva tenker dere om det? Det blir selvflgelig anonymt, og siden flere lesere har savnet noe som fast dukker opp p bloggen i lpet av uken, tenkte jeg at det kunne vre noe fint jeg kan bidra med.

Jeg har jo ikke s veldig mye livserfaring, og det legger jeg overhode ikke skjul p - men likevel har jeg jo opplevd litt av hvert, ogs mye jeg aldri har delt her inne p bloggen, men som jeg gjerne bruker til gi andre rd om hva som har hjulpet meg i ulike situasjoner. Jeg har jo spesielt ftt en del erfaring som mamma! Jeg vil bare legge til at jeg absolutt ikke tror jeg kan og vet alt, men jeg tror jeg har litt jeg kan bidra med p mange omrder likevel. Og tror jeg ikke at jeg kan gi noen gode rd, s skriver jeg rett og slett bare det. Jeg er ingen bedreviter og jeg virker heller ikke belrende. Det lover jeg, alts!

Jeg er selvflgelig spent p hva dere tenker, dette er jo kanskje ikke noe som treffer alle i like stor grad, men. Hvem vet?

God klem. Nyt sndagskvelden!

TENK OM JEG HADDE TATT ABORT

Det nrmer seg slutten av januar, og n er det eksakt ett r siden min andre graviditet var et faktum! 



Tenk at den lille nydelige gutten som bare blir mer og mer lik storebroren sin har eksistert i et helt r allerede. For et r siden kunne jeg ikke se for meg et liv med enda et barn, n kan jeg ikke se for meg et liv uten. Uten deg.

For akkurat som da Leo var p samme alder, tenkte jeg samme tanken. Tenk om jeg hadde fjernet deg. Tenk om jeg hadde tatt abort. Jeg mtte til og med opp p en aborttime i mars i fjor rett fr Leo sin bursdag fordi jeg tenkte at jeg ikke kunne fullfre denne graviditeten.  Fr det rakk bli min tur var det en stemme inne i meg som sa meg at jeg skulle dra. Dette skulle jeg klare. Og s bestemte jeg meg for at vi skulle gjre det sammen. Den lille babyen i magen, og jeg. Og vi gjorde jo det lille gutten min, gjorde vi ikke?

Jeg vet at jeg ikke har vrt alene om disse tankene da jeg ble gravid. Jeg vet at mange serist vurderer abort, men som til slutt bestemmer seg for bre frem barnet. Jeg var jo en av dem, og jeg har hatt s grusomt drlig samvittighet. Akkurat det tror jeg mange av andre mdre som har vurdert samme, kan kjenne seg igjen i. Den forferdelig drlig samvittigheten ovenfor det perfekte, lille barnet som ligger og pludrer foran deg, nr man kommer p at man i det hele tatt vurderte abort. For det har jeg virkelig kjent utrolig mye p. Hvordan kunne jeg tenke tanken, har jeg tenkt. 

Men s er det n en gang slik at man ikke fr forandret fortiden. Det kan ikke jeg gjre, og det kan ingen andre gjre heller. Jeg fr ikke forandret det at jeg vurderte abort i fortiden. Det eneste jeg kan gjre er gjre ting annerledes i fremtiden. Jeg skal ta det med meg videre, og huske p at den stemmen inne i meg som jeg lyttet til den gang - den skal jeg alltid lytte til. ♥

JEG GRUET MEG S MYE TIL FORTELLE DET

Jeg visste ikke helt om jeg skulle sette meg ned blogge i dag, men n endte jeg opp med gjre det likevel. Jeg viser jo de fine dagene, s da fr jeg vise de drlige ogs. 

I utgangspunktet har jeg hatt en veldig fin dag, men nr ting gr drlig p enkelte omrder s gjr det p en mte at du gr med en konstant klump i magen som bare ikke vil forsvinne helt. Jeg er klar over at jeg skriver mye om forholdet til Fredrik og meg om dagen, men det opptar meg jo selvflgelig mye nr vi tenker p flytte fra hverandre. Og da er det klart at det vil komme frem p bloggen ogs. Egentlig gruet jeg meg s til det skulle komme frem. Jeg kviet meg for fortelle det. Men n er jeg glad jeg gjorde det istedenfor late som at alt er bra, nr det er s langt fra sannheten. Det fltes ikke riktig ikke si noe om det, selv om vi ikke vet hva vi gjr videre. Da jeg sist gang fortalte at det brtt hadde blitt slutt i 2015 fikk jeg en del tyn for det, men n ser det ut som at jeg har ftt en del andre lesere. Jeg ser fort at majoriteten av de som leser bloggen min n kun vil familien min og meg vel. Og det er s vanvittig koselig se. N skal jeg i hvert fall gjre mitt beste fremover for  fokusere p det positive som skjer, og s skal jeg oppdatere dere om og nr vi finner ut hva vi skal gjre videre..

Noah og jeg har i hvert fall vrt ute med ei venninne av meg i dag! Hun har en snn som er p Noah sin alder, og han er bare s nydelig! Noah har jo ogs vokst mye i det siste og blitt s stor som dere ser. Han er skikkelig lubben og god! Haha. Jeg fr hver dag hre at han ligner s p meg, noe som er utrolig fint hre ♥ Han er jo min lille skatt som gjr dagene mine lettere - han og min fineste Leo.

Jeg ville bare oppdatere litt, og jeg skal selvsagt fortsette med oppdatere som normalt fremover de neste dagene. Jeg tror det er bra at jeg holder meg litt opptatt med ting, ogs bloggen - nr det er ting jeg elsker drive med. Hper dere har det bra!

Klem

DET HAR GTT FOR LANGT!

I dag er jeg rett og slett lei meg. De siste dagene har jeg tenkt mye. Vanligvis nr barna er lagt og kvelden er kommet, kan jeg slappe helt av. Jeg kan snakke med venner, slenge meg ned p sofaen med en bra film p skjermen, og bare vre 18 r gammel.

Men i det siste s har jeg ikke klart det, for tankene mine har vrt et annet sted.

For en mned tilbake satt jeg p bussen. De siste julegavene skulle unnagjres og jeg skulle opp p et kjpesenter. Det satt ei gravid jente rett bak meg, og Noah sov i vognen som sto foran meg. Det var sjelden kost at han sov, s jeg satt kun og slappet av i setet mitt. Inntil de bak meg begynte snakke om noe som skremte meg: Slanking under graviditeten.

Jeg er ikke den som sitter og overhrer andre i offentligheten, men det var s stille, og de virket ikke akkurat til skjemme seg over hva de snakket om.

Det knyter seg i magen min nr hun sier den frste setningen. Den om at hun nsker seg et barn som veier litt over 2000 gram, fordi de er s ste nr de er sm. Store babyer var ikke ste. Dessuten ville hun ikke delegge figuren sin, og var ekstra nye med hva hun spiste under graviditeten. Kaloritelling og skryt over at andre mente hun kom til f tilbake kroppen sin med en gang s flott og slank som hun var nr hun var gravid.

Rett fr jeg gr av, snur jeg meg. Jeg hadde s vidt lagt merke til henne da jeg gikk p bussen, men denne gangen la jeg merke til alt. Hrfargen hennes. Klrne hennes. Det fine, hvite smilet. Men viktigst av alt, den lille kulen p magen hennes. 

Hun s ut som en hvilken som helst annen gravid dame i 20-rene. En hvilken som helst dame som snart skulle f barn. Akkurat det gjorde meg egentlig litt skremt, for hvor mange tilsynelatende helt normale, oppegende norske jenter er det egentlig som holder p med denne galskapen?

holde seg "fit" nr man er gravid, er tydeligvis mye viktigere enn at barnet faktisk vokser slik det skal...? At man har s liten mage som mulig, er tydeligvis viktigere enn at barnet ditt - som DU skal passe p og beskytte, har det optimalt nr det ligger i magen din?

Kanskje dama fikk babyen og alt gikk fint bde med figuren hennes og barnet, og kanskje ikke. Men alts, en fin kropp til hvilken pris? Helsen til din nyfdte baby?

Helt siden den dagen, s har jeg angret for at jeg ikke sa noe. For at jeg ikke ga tydelig beskjed om at snn gr det faktisk ikke an holde p. Noen vil vel kanskje mene at det ville vrt g for langt si ifra, fordi det "ikke er andres business" eller fordi "vi burde passe oss selv" 

Men hvem skal passe p disse barna da?

Nr ikke en gang deres egen mor gjr det?

N er det tydeligvis p tide at noen setter foten ned og gjr det tydelig at dette er galskap!

Mine barn har veid forholdsvis 4000 og 3900 gram. "Flott, stor gutt!" sa de forskjellige jordmdrene etter de kom til verden hver sin gang. Men de er ikke flotte fordi de veide s og si 4 kg hver, men fordi jeg vet at jeg spiste nok, og fordi jeg ikke slanket meg da jeg gikk gravid. 

For man kan selvflgelig ikke styre hva babyen i magen skal veie nr han eller hun blir fdt. Ingen kan det, og ingen skal forvente at du skal kunne det. Noen fder mindre babyer, andre fder strre babyer. Alle som slanker seg fr kanskje sm barn, men vi fr hpe de tar valget uviten om skadeomfanget. Men selv ikke det er en god nok unnskyldning, nettopp fordi det ikke finnes gode unnskyldninger for holde p med den slags.

Alle vet det med seg selv om de har slanket seg da de gikk gravide. Jeg har venninner som har fdt barn p 2,5 kg, og de har svisst ikke slanket seg - men om barnet ditt veier 2,5 kg fordi du slanket deg s er jo selvsagt det en annen sak. Og det er det som er det uhyre viktige poenget her!

Jeg er faktisk s sint og skuffet over meg selv for at jeg ikke sa noe, selv om det har gtt litt tid. Det hun dama med det fine, hvite smilet sa p bussen har brent seg fast i hodet mitt. Jeg tenker s mye p at jeg ikke sa noe, og hjertet mitt banker s hardt for de sm. De sm, uskyldige babyene som blir slanket i mors liv fr de i det hele tatt er fdt..

Jeg mtte si noe, og derfor skrev jeg dette blogginnlegget. Jeg hper at de jeg overhrte den gangen, og og alle de andre jeg ikke overhrte leser dette.


Vr s snill, del dette videre. Nr slankingen allerede begynner i mors liv, har det faktisk gtt ALT for langt..

HADDE DET BARE VRT S ENKELT..

Sliter du med noe?

Kanskje angst?

"Da er det jo bare ta seg sammen!"

Fler du deg av og til litt sliten fordi du har sm barn som krever mye av deg?

"Det er jo bare ta seg sammen!"

Sliter du fordi du og kjresten din gr gjennom veldig tffe tider?

"Det er jo bare ta seg sammen!"

Svaret p ganske mye her i verden er tydeligvis ta seg sammen.

skjerpe seg litt, slutte gjre s mye ut av det. Men hvor enkelt er egentlig det?

Jeg har vrt der selv. For noen r siden satt jeg p sidelinjen og hrte om de som slet psykisk. "Er det ikke bare ta seg sammen litt, da?" tenkte jeg, "S ille kan det vel ikke vre" men jeg sa det ikke hyt. Kanskje mest fordi jeg ikke kunne si det i et anonymt kommentarfelt, for om det var en mulighet er jeg rimelig sikker p at jeg hadde gjort det. Og plutselig, for noen r tilbake, s var jeg i den situasjonen selv. Plutselig var det ikke like enkelt ta seg sammen. Det var tidenes aha-opplevelse. Takket vre en fantastisk psykolog som jeg tilbrakte fryktelig mange timer hos, og mye jobbing med meg selv, s kom jeg meg helt ut av det. Men om det bare var ta seg sammen, s hadde vi ikke hatt noe som het psykisk plager. Da ville jo alle bare tatt seg sammen isteden.

Det ble ikke noe enklere nr jeg ble gravid og fikk fdeangst, og fikk beskjed om ta meg sammen og skjerpe meg. "Herregud da, S ille er det vel ikke?!" Sa de. Deretter nr jeg n har det tft p kjrestefronten og fr samme beskjed at n m jeg se til ta meg sammen. Skjerpe meg og snart forst at hver dag ikke er sol, fryd og gammen. Jeg har vrt kjreste i over 3 r og forelder i over to av dem. Jeg tror jeg er ganske klar over at hver dag ikke er som en skyfri himmel.

Man skal vre jvlig forsiktig med snakke om andres situasjon og ikke minst andres problemer p den mten. "Ta deg sammen, n m du skjerpe deg." Toppen av isfjellet og den pakka der. Hvor mye ser dere egentlig av det som skjer i vedkommendes liv? Hadde det bare vrt ta seg sammen hver gang man har det vondt, vanskelig, eller sliter med noe, s lover jeg at jeg ville gjort det hver eneste dag.

JEG FIKK IKKE SOVE I NATT

Jeg l med Noah tett inntil meg i natt. Alle guttene hadde lagt seg til sove for lenge siden, men jeg l fortsatt vken og tenkte. Bekymret meg. Det eneste jeg vil er sove, men tankene tar helt over. Burde jeg flytte fra Larvik? Hvor skal jeg i s fall flytte? Hvordan skulle vi ha gjort det? Burde Fredrik flytte ut for en periode? Er det slemt mot barna at Fredrik flytter ut for en periode? De elsker jo pappaen sin over alt i hele verden.

Merker barna at jeg er lei meg innerst inne? Jeg skjuler det veldig godt. Leo smiler slik han alltid har gjort, og oppfrer seg som han alltid har gjort. Han er like fornyd som han var fr alt dette. Men er det egentlig s ille om strstemann kanskje merker av og til at mamma ikke er s glad som hun vanligvis er? Kanskje det er viktig at Leo lrer at det er helt greit vre lei seg av og til. P lik linje med at det er helt greit vre veldig glad og skikkelig frustrert.

Noah pner ynene sine s vidt, og jeg tar ham opp i armene mine. Han holder i meg, akkurat som at han vet at jeg trenger det. For samtidig som at det er vanskelig ha barn oppe i dette, s holder de meg oppe. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Jeg har kanskje ikke nevnt det p bloggen tidligere, men jeg kan vre ganske engstelig av meg av og til. Kanskje jeg er redd for ende opp alene? Det burde jeg  jo i grunn ikke vre, for jeg er jo aldri alene. Jeg vil jo alltid ha mine to sm♥

DET ER INGEN SKAM!

God kveld! 

Litt sen oppdatering i dag, men snn er det jo bare av og til. Noen dager er travlere enn andre - dagen i dag har ikke vrt spesielt travelt, men jeg er litt treg likevel og fikk ikke ordentlig tid fr n igjen. Jeg skjnner ikke hvorfor det plutselig har blitt s utrolig fy-fy skulle si at blogg er mye jobb. Nei, jeg mener selvflgelig ikke at jeg fortjener lnnen min som blogger like mye som for eksempel hardtarbeidende leger og sykepleiere, men jeg lyver jo om jeg sier at bloggen ikke krever noe av meg. Jeg vet selvsagt ikke hvordan og hvor mye andre bloggere jobber, men jeg legger mye arbeid i det jeg gjr, og sier meg sjeldent fornyd med gjre noe halvveis.

Men samme kan det vre, det var jo ikke det jeg skulle skrive om i dag :-)

Leo sover hos farmoren sin i natt - mammaen til Fredrik, min snille "svigermor". Hun ville s gjerne ha litt besk av han, og jeg vet at han storkoser seg hos henne.  Det sitter s forbanna langt inne for meg skulle be om hjelp med barna, og det har jeg merket ekstra godt n etter at Noah sin kolikk ga seg og jeg ser tilbake p den tiden. For meg har det nok i hovedsak handlet om at jeg har vrt redd for at andre tror at jeg setter av barna mine hos andre nr de er mitt ansvar, nr det allerede er ganske "kjent" med den stereotypen med unge foreldre som bare setter av barna sine hos besteforeldre og diverse for selv dra ut og feste. Men jeg vet jo at vi aldri i verden ville gjort det, og man kan ikke hele tiden g og vre redd for at andre skal tro ting som de ikke en gang har noen grunn til tro. 

Og den eneste det har gtt utover, er jo i grunn meg selv. Det har gjort at jeg har blitt enda mer sliten enn det jeg hadde trengt bli i en allerede meget fysisk og psykisk krevende periode. For det er absolutt INGEN skam be om hjelp! Jeg er sikker p at alle en eller annen gang i lpet av livet trenger litt hjelp - enten p den eller p den andre mten. 

Om jeg kunne skru tiden tilbake til rett fr han fikk kolikk og vi hadde alle disse grusomme nettene og dagene foran oss, s ville jeg bedt mye mer om hjelp. Ja, kanskje uavhengig av om han hadde kolikk ogs. Jeg hadde nok uansett blitt sliten, for ha sm barn er i grunn ganske slitsomt (det er jeg ogs ganske sikker p ikke fle meg alene om) men ha sm barn som skriker flere timer hver dag, ja, det er hakket verre. Be om hjelp, jeg skulle nske jeg gjorde mer av det. Jeg er alt for drlig p det, og jeg tror faktisk at det er enda en ting jeg ikke er alene om.





S her i kveld har det bare vrt Noah, Fredrik og meg - og vi har kost oss som bare det. Kjempekoselig med litt kvalitetstid med bare minstemann ogs ♥ 

Jeg hper dere ogs har en fin kveld, og at dere nyter resten av helgen!

Klem!

UANSETT HVA SOM SKJER

Jeg ble rett og slett nesten litt rrt nr jeg fant igjen dette bildet av Leo og meg i gr. Mulig jeg er ekstremt lettrrt etter jeg ble mamma, men. Det nederste bildet er av oss fra Leo var 3 mneder og jeg fortsatt var 16 r, og det verste er et bilde av Noah og meg fra i dag, nr han n er p akkurat samme alder.

Uansett hvor store de blir,

uansett om de begynner i barnehagen,

begynner p skolen,

konfirmerer seg, 

og en dag vokser til bli hyere enn mammaen sin,

uansett hva som skjer,

s vil de alltid vre lille guttene mine ♥

TRODDE ALDRI DET SKULLE TA SLUTT..

Mange har lurt p hvordan det gr med Noah om dagen, etter jeg skrev blogginnlegget 2. juledag om at han ikke hadde verken grtt eller hylt noe srlig siden julaften. I hvert fall sammenlignet med hva han vanligvis har gjort siden han var omkring 3 uker gammel. N har det gtt ca en uke, og vi fler oss trygge p at vi kan konkludere med at det har gitt seg. Kolikken er faktisk borte. 


Jeg for min del trodde aldri det skulle ta slutt, men det har det alts gjort. For det var snn det fltes.

Tenk at jeg i starten faktisk vurderte ikke skrive noe om det p bloggen. Det hadde jo virkelig ikke fungert i lengden. Det har jo blitt en del snakk om det her p bloggen (Selv om jeg har prvd ikke skrive om det hele tiden), men jeg er veldig glad jeg har vrt pen om det. Vi har mye tjene p vre rlige om at mammarollen, og da spesielt den frste tiden som nybakt mamma, ikke bare er kos og kafeturer. For noen blir det faktisk ingen kafeturer i det hele tatt. Det blir bare en baby som grter og skriker seg svett i timevis hver dag. Man tror nesten man er i ferd med bli gal.

Noah er tre mneder om 8 dager og er fortsatt rimelig avhengig av kroppskontakt. Og jeg klager overhode ikke, for hva betyr vel det, han er kvitt den helvetes kolikken. Istedenfor grue meg til at en ny dag skal starte, s gleder jeg meg. P bare noen f dager har vi ftt flere smil (og mer svn, haha!) enn vi har ftt i lpet av de frste 2 mnedene og 2 ukene av livet hans. g inn i det nye ret med at kolikken er vekk, er jo faktisk den beste starten p 2017 som vi kunne ha ftt!

Dere som str midt oppe i det selv: Dere har min dypeste medflelse. Det er greit grte, det er greit tenke at du er lei, og det er greit vre s sliten at du bare vil bort og vekk. Det viktige er ikke hva du tenker, men hva du gjr.

I morgen skal Fredrik tilbake p jobb, og det er planleggingsdag i barnehagen til Leo. Derfor skal jeg ha begge barna hjemme, og jeg gleder meg allerede til en koselig dag med mine fine to sm.

Hper dere har kost dere i julen og hadde en fin nyttrsfeiring - n er det tilbake til hverdagen for vr del, men det skal jammen bli godt det ogs ♥

JEG HAR UNNGTT SPRSMLENE

Hei dere! Tenkte oppklare en sak her i dag. Jeg har jo ftt en del sprsml om nr jeg skal tilbake p skolen, og helt rlig har jeg unngtt sprsmlene s godt jeg har kunne. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst til svare, men fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle svare.

Jeg skulle jo egentlig begynt n i hst, og husker tilbake til februar i fjor nr jeg skte og hadde tidenes sommerfugler i magen. Vel, som dere vet ble jo brtt skolestart byttet ut med termin. Og starte p skolen nr det var to mneder igjen til termin var det ikke s mye poeng i. 


Tiden fra nr jeg var i permisjon med Leo ser jeg tilbake p med et stort smil. Det var s verdifullt, s herlig og fantastisk ha muligheten til g hjemme med ham til han var 16 mneder gammel. Nr jeg ser tilbake p det tror jeg at jeg ville ha ventet enda lenger om jeg hadde hatt muligheten, for jeg sitter igjen med flelsen av at det var for tidlig for Leo. Litt for tidlig.

Siden lillebrors ankomst ikke var langt unna, hadde jeg uansett ikke hatt mulighet til vente noe srlig lenger med sende ham i barnehagen. N nylig har jeg tatt et valg, og det er at Noah ikke skal i barnehagen til neste hst. Jeg velger ikke sende Noah i barnehagen nr han er under ret. Det blir ikke riktig for meg. Jeg venter heller til han er nesten 2 r gammel, ret etter.

Jeg snakket faktisk litt med pappa for en stund tilbake om akkurat dette. Burde jeg komme meg tilbake p skolebenken, eller br jeg vente et r til? Jeg spurte pappa om rd etter ha tenkt en del selv. Jeg har jobbet s utrolig hardt for komme meg hit er jeg i dag, hvor jeg kan leve av skrivingen p bloggen. Jeg er fullstendig klar over at det ikke vil vare evig, men samtidig er jo Fredrik faktisk ferdig med sin utdannelse i august - og det er jo en stor trygghet. I tillegg fler jeg meg ganske trygg p at bloggen ikke blir borte i morgen.

Starter jeg p skolen har jeg blogg, skole, og to barn. Jeg vet at jeg kommer til klare det, men jeg vet ogs at bloggen vil komme sist p prioriteringslisten og jeg er ikke helt klar for gi opp dette nr jeg har jobbet s hardt, og i tillegg jobber med noe jeg elsker - hjemmefra! Det er jo faktisk en mulighet ikke alle fr.

Jeg har jo ikke akkurat valgt A4 livet hittil, og dette er jo kanskje ogs litt utenfor A4, det  g hjemme med barnet til det er 2 r? Ikke vet jeg, men det fr s vre. Jeg har lrt et og annet de siste rene av livet mitt, og det viktigste er nok at jeg ikke kan leve et liv hvor jeg setter hva andre synes i frste rekke. 

Dette blir mest riktig for meg i den livssituasjonen jeg er i n. Hadde det bare vrt meg s hadde jeg uten tvil gtt p skole. Jeg har jo selvflgelig ambisjoner og ml nr det kommer til utdanning som jeg vet at jeg en dag skal realisere. Men det er ikke lenger bare meg. Det er ogs to barn, to barn som fortjener en mamma som gjr det hun med sikkerhet tror er det beste for dem. Jeg forstr at jeg helt sikkert kan komme til bli kritisert for valget jeg har tatt - og det er greit. Det hadde vrt rart om jeg aldri hadde mtt p noen som var uenig med meg i noe i lpet av livet. Men hadde jeg p ett eller flere vis sett at det hadde vrt uforsvarlig g hjemme med lille Noah, s hadde jeg selvflgelig ikke valgt det. 

Det som veier absolutt tyngst for meg er at jeg aldri i verden fr igjen de frste leverene til Noah dersom jeg velger dem vekk. Skolen kan vente, men Noah sine frste lever venter ikke!

Det var godt f delt dette med dere. Hper dere har en veldig fin fredag, og at dere fr en fin siste helg i 2016 ♥ 

DETTE SKAL JEG GJRE I 2017

I lpet av ret har...

Leo fylt 1 r, bloggen fylt 2 r, og ikke nok med at jeg endelig fylte 18 etterlengtede r - jeg ble ogs gravid igjen, og gjennomgikk mitt andre svangerskap. Dere har ftt tatt del i mye, og jeg har flt det litt lettere dele ting i ret som gikk. Det har fltes mer naturlig la dere komme litt tettere inn p bde meg og oss.

Dette har nok vrt det ret hittil i livet mitt hvor jeg selv fler jeg har vokst mest og lrt mest. Jeg fikk en tff start p ret, men ut i januar startet det med at Fredrik og jeg fant tilbake til hverandre og det s plutselig ikke s hplst ut lenger. Jeg ble jo gravid i slutten av januar i fjor ogs, men skulle g helt til mars uten oppdage det. Det er rart at jeg flte verden raste litt sammen nr jeg oppdaget det, og at jeg n ikke kan se for meg et liv uten vr minste gutt. Han har rett og slett gjort familien vr komplett.


Kort fortalt har det vrt et r fylt av latter, trer, utfordringer, oppturer og nedturer. Men mest av alt har det vrt glede! Jeg skal g inn i det nye ret sammen med to barn, og samboeren min som jeg elsker. Sammen skal vi gjre 2017 til et fantastisk r, og det blir morsomt ta med bloggen p veien.

Dette er noe av det jeg skal gjre i 2017:

♥ Bli bedre til sette av mer tid til Fredrik. Helt rlig, s er vi blitt drlige til sette av tid til hverandre n. Vi skjnner liksom ikke helt hvor vi skal ta tiden fra, og hva vi skal prioritere bort for f mer tid til hverandre. Hittil har det mest handlet om "overleve" nr barna enda er s sm, men de vokser for hver dag og kommer aldri til bli s sm igjen som det de er akkurat n. 

♥ Publisere flere videoer her p bloggen! Min frste video holder p bli redigert, og kommer jo ut som jeg har lovet allerede fr vi gr inn i et nytt r. Dere kan allerede flge youtube-kanalen min HER!

♥ Jobbe mer med bloggen. Jeg hper jeg kan n ut til enda flere i 2017, og kanskje til og med f en enda strre blogg. Jeg fler jeg har gjort en halvveis god jobb i hele 2016, i 2017 vil jeg vre s nrme 100% fornyd med alt jeg legger ut her inne som overhode mulig. Det er jo dette jeg vil, og jeg skal jobbe hardt for komme enda lenger.


♥ Si mer "Ja". Bli med mer ut p ting, f reist litt mer (med barna), og generelt slutte finne unnskyldninger for meg selv. Jeg kommer nok sikkert til ha kronisk svnmangel i mange r fremover, s det gjelder gjre det beste ut av det uavhengig av om jeg fler meg litt trtt og sliten!

♥ Bli bedre til svare p meldinger. Alle som kjenner meg vet at jeg er helt forferdelig til svare p meldinger. Jeg evner ikke gjre dette i tide noen gang! Jeg er nok litt glemsk av meg, og i kombinasjon med ammetke kan jeg noen ganger bruke ganske lang tid fr jeg svarer. Dette skal ta slutt i ret som kommer!

♥ prioritere litt av det jeg har lyst til. Trening, mer tid til venninner. Dette er ting jeg de siste mnedene bare har kunne glemme, naturligvis. Og det har vrt en selvflge! Men n som ting roer seg her hjemme og barna plutselig kan sove natten gjennom (Som de faktisk gjorde i natt, jeg er enda i sjokk) s kan jeg kanskje etter hvert prve f tid til noe av det jeg ikke har ftt tid til p veldig lang tid.


Mtte vi f noen fine siste dager av 2016, og mtte 2017 bli enda finere!

God klem

SIDEN S MANGE HAR SPURT...



Jeg vet ikke hva det er med meg og det smile p bilder. Jeg kan huske tilbake til nr det kun var 6 mneder siden bloggen ble opprettet og jeg begynte f ganske mange lesere, og husker at jeg til og med da ble bedt om smile p bilder. "Hvorfor smiler du ikke, Jessica?" Svaret er ganske enkelt at jeg fler jeg smiler for harde livet, men nr jeg fr se bildene i ettertid ser jeg jo at det ikke ser slik ut i det hele tatt. Det har kanskje noe med at jeg hater smile med tennene, og da smiler jeg stort sett kun med munnen lukket. Jeg prver forbedre meg p dette, men det er ikke s lett. Jeg skal vre helt rlig si at jeg ikke fler meg s fin nr jeg smiler med tennene, men er helt enig at det ser helt pyton ut at jeg ser sur ut p hvert bilde som blir lagt ut her inne. For det er jo faktisk verre enn at jeg ikke synes jeg er noe fin nr jeg smiler skikkelig. Jeg m rett og slett skjerpe meg litt!

Da var det ute av verden - dagen vr har vrt fin. Hper dere ogs har noen fine dager n i romjulen! Her gr vi fortsatt i store gensere og i pysj til langt ut p dagen, og vi sover til og med langt ut p dagen ogs. Alle rutiner har sklidd litt ut! Er det ikke slik det ofte blir med ferier, da? Vi skal prve forsiktig komme oss litt inn igjen, for det er greit beholde noen rutiner selv om Leo ikke skal i barnehagen igjen fr 3 januar!

N har vi ftt besk av familien min, og det var veldig godt se dem igjen! Det har jo vrt min frste jul uten min familie tilstede, men gjett om vi har kost oss likevel. Og det skal sies at det var veldig godt se dem igjen!  Leo blir overlykkelig hver gang vi fr besk, og er ekstra glad om det er noen i min eller Fredrik sin familie som kommer p besk. N skal vi bare kose oss resten av kvelden, og jeg hper for all del at dere gjr det samme ♥

Klem

VI ANER IKKE HVOR HELDIGE VI ER

Rolig sitter jeg i sofaen foran tven. Jeg kan hre 2-ringen leke mens Fredrik str ute p kjkkenet og lager mat.

Bildene som plutselig ruller over TV skjermen foran meg fr meg til klemme mine sm litt ekstra fr de skal legge seg til sove nr kvelden kommer.

Sm, forsvarslse babyer. Babyer p Noah sin alder. Jeg vet ikke hvorfor det treffer meg s ekstra, vanvittig hardt nr jeg ser bilder av barn i krig og elendighet som er p alder med mine egne. Kanskje det blir lettere identifisere seg med? Kanskje "barna i Afrika" rett og slett blir for fjernt for oss i rike, flotte Norge?

Jeg vil bare lukke ynene. Jeg vil skifte kanal. F det bort, og f det vekk. Men fakta er at dette ikke er en horribel film som man bare kan pause nr det blir for jvlig se p.

Det er faktisk virkeligheten.


Jeg ser p barna som gr i hullete, mkkete klr. Grtende babyer som er dekket av sand etter bombeangrep. Og s snur jeg blikket forsiktig bort p kommoden til barna mine. De har klr i strrelser de ikke en gang bruker enda. Til og med masse klr de aldri rakk bruke fr de vokste ut av det med lappen enda hengende p!

Sm barn, litt strre barn og babyer som ikke har et sted legge seg i kveld. Som ikke vet hvor de skal sove. Og p soverommet vrt str en jvla vugge som ikke en gang blir brukt.

For mens jeg sitter og diskuterer med samboeren min hvilken farge julekulene p juletreet skal ha i r, og den 2 mneder gamle gutten vr akkurat har sovnet, s sover det en gutt p 2 mneder et sted der ute ogs. Han har ikke foreldre som diskuterer hvilken farge julekulene p juletreet skal ha. Han har ingen foreldre i det hele tatt. Og den eneste grunnen til at min gutt sover i en trygg seng i natt, og ikke under stjernehimmelen i krig og p flukt - er at hans liv av en eller annen grunn ble valgt til vre her hos oss. Hos meg, og hos Fredrik. I Norge, i verdens rikeste land. Min gutt ble ikke fdt inn i Norge fordi hans liv er verdt noe mer enn andre barns.

Kikker man litt ut av vinduet med juledekorasjoner, kikker man litt bort fra hva slags julegaver man skal kjpe og hvor mye penger man skal bruke p hver og en av dem, og ser ut i verden p barna som er fdt inn i elendighet, s tar det ikke lang tid fr man oppdager hvor brutalt urettferdig verden er.

Jeg vet at Tven ikke kan hre meg der jeg sitter og kjenner hjertet mitt briste, men jeg sier det likevel: Unnskyld at mine barns liv er mer verdig leve enn dine barn sine. Mine barn hadde flaksen p sin side, mine barn ble fdt inn i Norge. De har ikke gjort seg noe mer fortjent til et verdig liv enn det andre barn i andre deler av verden har.

Det handler rett og slett bare om flaks og tilfeldigheter. P samme mte som at jeg var heldig som ble fdt i Norge. For det var jeg. Heldig, og privilegert. Dessverre er det mange der ute som ikke kan si det samme.

S nr vi n gr inn i den strste hytiden vi har med tilhrende pengesluk, gaver og julehandel, s ville jeg bare skrive en liten pminner. Kanskje like mye for min egen del som for dere. 

For barna mine sover trygt i natt. Og natten etter. Og natten etter det. Men det er barn der ute, barn p samme alder, som legger seg i kveld og ikke vet om de vkner i morgen eller ikke.

S kanskje fargen julekulene skal ha p juletreet ikke er s viktig likevel.

EN KLUMP I MAGEN

Hei dere.

N er det tre dager siden bloggen ble oppdatert sist og og jeg har ftt senket skuldrene litt. Jeg vet ikke nr jeg kommer tilbake for fullt, kanskje til mandagen, kanskje i morgen, eller kanskje helgen i neste uke.. Men akkurat n m jeg fortsette med ta det med ro, jeg kommer ikke til stresse, og jeg vet at det vil komme dager hvor blogging ikke en gang vil n prioriteringslisten. Og snn blir det til Noah har blitt bedre, eller s kommer jeg til slite meg fullstendig ut og det er ingen her hjemme tjent med.

Menn akkurat i dag, akkurat n - mtte jeg bare komme med en liten oppdatering til dere. Jeg har gtt med en klump i magen helt siden i gr nr jeg helt uviten plutselig fikk en del uhyggelige meldinger hvor det sto "Haha, visste at forholdet deres ikke ville vare!" og en del annet jeg helst ikke vil gjenfortelle om Fredriks og mitt forhold. Snakk om skadefryd. En skrekkelig drlig egenskap, i snne yeblikk innser jeg hvor glad jeg er for at jeg er et empatisk menneske og det skal jeg virkelig srge for lre barna mine ogs.

Hvis du ikke har hatt kolikkbarn s aner du ikke hva det innebrer. Unnskyld at jeg sier det, men det er sant. Man kan prve sette seg inn i hvordan det er, men jeg trr pst at det er noe man m oppleve selv fr man kan forst hvor forferdelig det er. For det er det. Nr jeg skrev det siste blogginnlegget mitt sent p lrdagen flte jeg meg helt jvlig. Hele dagene gr til at jeg gr og vugger og trster Noah, s kommer Fredrik hjem og vi prver spise litt, leiligheten ser ikke ut, og Leo skal ha oppmerksomhet, kos, og lek. S begynner gjerne Noah skrike igjen, og jeg skal oppdatere bloggen ca 2 ganger daglig. Ofte med Noah skrikende i bakgrunnen. Og snn har det holdt p.

Det er s belastende for forholdet, uansett hvor bra man egentlig har det sammen. S p lrdagen sa det bare stopp for meg, i en snn tid innser man at man m prioritere og at man m prioritere de riktige tingene. Vi nsker komme oss gjennom dette sammen, og derfor m familien og forholdet vrt komme frst. Jeg ser det som min plikt srge for at familien ikke gr i opplsning, og det samme gjr Fredrik. Og da er det klart at vi prioriterer deretter.

S nr jeg fr meldinger som gr p at Jaja, n er slutt mellom Fredrik og meg IGJEN og fr sprsml fra venner "Om det virkelig er sant?" s fr jeg nesten litt sjokk. I kommentarfeltet mitt er det plutselig spekulasjoner som gr p Fredrik og utroskap og jeg fr en enda strre klump i magen og ser meg ndt til slette de verste. Nre venner av meg har lest p forum at det er slutt. Plutselig vet andre mennesker ting om meg og mitt liv som jeg ikke en gang har ftt med meg selv? 


Nei, dere. Vi gir oss ikke s lett selv om det er tft. Dette skal vi klare sammen, akkurat som alt vi har kommet oss gjennom tidligere ♥

REDD FOR BLI GRAVID IGJEN

Leo og Noah sover ved siden av hverandre i sengen vr etter en lang dag. Med jevne mellomrom kan jeg se at minstemann smiler en del i svne. Jeg kikker bort p dem. De er jo s sm begge to, og jeg blir s lykkelig av se dem sove ved siden av hverandre. Det er s rart, for de er jo s sm - men jye meg, de krever mye! De krever mye av oss begge to, som foreldre.

Det er flere som har lurt p om jeg ikke er veldig redd for bli gravid igjen n. Bde i virkeligheten og p bloggen. Det begynner jo bli noen uker siden fdselen. Og det er det klart jeg er! Helgen fr Noah skulle komme til verden hadde vi faktisk besk av en journalist fra VG her som skulle lage en sak om norske kvinner som hadde blitt gravide p prevensjon, og den stilte jeg mer enn gjerne opp p.

Jeg husker jeg snakket mye med journalisten om at dette er et tema som er ganske tabubelagt. Man blir liksom ikke trodd fordi alle antar at dersom man har brukt prevensjon, s er man "trygg". Men slik er det ikke for alle, og penbart ikke for meg. Saken ble faktisk veldig interessant, og jeg tenkte gjengi noe av den til dere her p bloggen:

"Iflge Verdens helseorganisasjon skal p-piller i utgangspunktet vre s trygge ved perfekt bruk at det bare skal oppst 0,3 graviditeter per 100 brukere per r.

Men ikke all forskning bygger opp under dette.

- Enkelte studier har vist at ved typisk bruk blir ni av 100 kvinner gravide p p-pillen i lpet av et r. Hvis vi hypotetisk sett tenker oss at 5000 kvinner p 20 r bruker p-pillen i ett r, vil 450 av disse kvinnene bli ikke-planlagt gravide per r ved normal bruk av p-pillen.

Da Jessica Enerberg ble gravid som 16-ring, bestemte hun og kjresten seg for beholde barnet, og vren 2015 kom snnen Leo til verden. Jessica byttet prevensjonsmiddel til minipillen, men var s redd for bli gravid igjen at hun jevnlig tok graviditetstester de frste mnedene etter at snnen var fdt.

- Etter hvert slappet jeg litt mer av, og siden testene gang p gang var negative, tenkte jeg at det ikke ville skje igjen.

Men det gjorde det. Vinteren 2016 oppdaget hun at hun p nytt var gravid.

- Det var et nytt, stort sjokk. Jeg opplevde at det var vanskelig bli trodd p at jeg igjen hadde gravid med prevensjon, og ble mtt med mange fordommer. Mange mente at vi mtte ha vrt uforsiktige, noe jeg vet vi ikke var."

Foto: VG

Mamma spker ofte litt med at hun spr om nr neste lillebror eller sster kommer, og jeg rister p hodet og ler med henne. For hele greia er bare s absurd. Jeg fler meg overhode ikke trygg. Jeg vet at jeg ikke burde stille meg selv sprsml som hva hvis jeg blir gravid men det er helt rlig vanskelig la vre. Jeg er redd for at det skal skje igjen selv om jeg gjr det jeg kan. Mitt strste nske er at vi ved neste graviditet skal ha planlagt det lenge i forkant, og at det skal vre et yeblikk fullt av lykke se den positive graviditetstesten - ikke et stort sjokk!

DU ER VERDT MER ENN DET

Dette er et blogginnlegg jeg har tenkt fryktelig mye p publisere, men s har jeg gang p gang endt opp med  la vre. Mest fordi det har vrt en del av livet mitt som jeg ikke har vrt klar for snakke om med egentlig noen i det hele tatt, og at da har det i hvert fall vrt fjernt skulle st frem med det p bloggen min. Jeg har for lengst kommet meg videre, men n er jeg klar til snakke om det - og for n ut til alle de som befinner seg i samme situasjon. Jeg har sett flere ganger, enda hvor surrealistisk det er for meg som kun anser meg selv som en vanlig 18-ring, at jeg har en stemme, og at det jeg skriver nr ut til mange, mange mennesker. Det nsker jeg bruke p riktig mte.

Bloggen min kommer aldri til bli en arena for uthenging, og det er overhode ikke min intensjon med dette blogginnlegget. Jeg er ikke ute etter "ta" enkelte mennesker fra fortiden min, til tross for at alle ikke har behandlet meg like bra. Jeg er ikke en bitter eller hevngjerrig person, jeg har kommet meg videre, og n nsker jeg bare at andre skal slippe mtte g gjennom det samme. Jeg skriver dette fordi jeg skulle nske jeg hadde lest et slik blogginnlegg nr jeg satt i den situasjonen selv. Jeg skulle nske jeg visste at det ikke var normalt, for det ser jeg s alt for tydelig den dag i dag.

Jeg har hele tiden vrt helt rlig med dere om at Fredrik ikke var min frst kjreste. Jeg har hatt flere kjrester fr Fredrik, og fikk min frste kjreste alt for tidlig. Men det er ikke det jeg skal ha fokus p i dette blogginnlegget.

vre i et forhold med noen som er sykelig sjalu. Det er fryktelig tabubelagt, og det er vel kanskje noe av grunnen til at jeg trodde det var "snn det skulle vre" ha kjreste nr jeg opplevde dette selv i et forhold. Hadde aldri tenkt p at sjalusi kunne vre skadelig. Trodde sjalusi kun betydde at partneren var glad i meg og redd for miste meg. Men nr det gr s langt som det jeg har opplevd i et tidligere forhold, s er det ikke noe annet enn skadelig.  ikke f lov til ha p seg de klrne man vil, og ikke f lov til snakke med de man vil, og ikke f lov til godta venneforesprsler man mottar p Facebook av det motsatte kjnn. At du blir indirekte kontrollert av det mennesket som skal vre din nrmeste, uten skjnne at det er det du blir. 

oppleve at partneren blir forbanna av sjalusi p grunn av ting du ikke kan noe for: At noen av det motsatte kjnn snakker til deg. At noen av det motsatte kjnn liker bildet ditt p Instagram. Det var fryktelig deleggende for meg. Jeg vil kanskje til og med beskrive det som litt selvutslettende, siden du skylder p deg selv og tror du selv er problemet som ikke innfrir partnerens forventninger til deg. 

Jeg endte opp med miste mye av meg selv nr jeg var i forholdet. Plutselig husket jeg ikke nr jeg smilte ordentlig sist lenger. Klrne jeg brukte, var ikke klr jeg egentlig likte selv. Jeg ble sittende mye inne i frykt for bli "tatt" for gjre noe jeg ikke fikk lov til gjre av kjresten min.

 Forholdet pfrte meg mye vondt psykisk. Jeg slet i ettertid, skyldte p meg selv, og ble vel i en eller annen grad manipulert til tro at alt som ikke var bra i forholdet vrt, var min feil. 

Jeg skulle nske jeg kunne fortalt meg selv at jeg skulle lpe i motsatt retning. At jeg skulle komme meg unna s fort som overhode mulig. Men det fr jeg ikke gjort. Fortid er fortid, og det er fryktelig lite gjre med det n. Klart er det vondt tenke tilbake p at jeg ble, og ikke minst lot meg behandle p den mten. Derfor ber jeg dere som mtte finne dere i samme situasjon om komme dere unna. Ikke gjr samme feil som meg.


Ikke bli hos noen som sakte men sikkert delegger deg. Du er verdt s mye mer.

MAMMASOM16

rets prisutdeling for bloggere, best kjent som Vixen blog awards, har n startet med ta imot nominasjoner til prisutdelingen sin - som vanligvis finner sted p starten av nyret i Oslo. 

Bloggen min har blitt en stor del av meg. Jeg har kanskje ikke utdannelse utover ungdomsskolen akkurat n, men jeg elsker skrivingen - og akkurat det kan man ikke lres eller utdanne seg til. Det er en lidenskap man enten har, eller ikke har.

Nr jeg opprettet bloggen som en helt vanlig gravid tenringsjente hadde jeg aldri i min villeste fantasi kunne sett for meg at jeg skulle komme dit jeg er i dag - det var drssevis av ung mor-blogger p de ulike bloggportalene, og det er det jo ogs den dag i dag. Jeg hadde ingen tro p at min ville utmerke seg, verken p den ene eller p den andre mten. Jeg har ofte fundert p hva som har gjort utslaget. Hvorfor akkurat min blogg har klart fenge spass mange. Jeg vet helt rlig ikke hvorfor, selv om jeg virkelig hadde likt f et fasitsvar. Kanskje fordi jeg skiller meg ut p en eller annen mte? Fordi jeg skildrer hverdagen p en ekteflt mte? At jeg er og har vrt mye pen om min fortid, og om livet mitt underveis, selv om det tidvis har vrt bde tungt og tft. Og kanskje at jeg skriver p en mte som kan f andre til kjenne seg igjen. Hvem vet? Men  f en s stor leserskare som det jeg har i dag synes jeg er helt vanvittig tenke p, og det jeg setter enormt stor pris p hver eneste dag.

Jeg fler jeg har klart vise en hel masse med bloggen min allerede, og jeg har ikke tenkt til gi meg med det frste. Det er jo ikke akkurat til legge skjul p at jeg har hatt mye fokus p at bloggen og det dele livene vre i den graden vi gjr - forhpentligvis skulle vre med p vise at uansett hvor gammel du er, uansett hva du heter, eller hvor du er fra - s kan du bli en god mamma eller forelder. P et dypere niv vil jeg si at dette fokuset har vrt at om man nsker noe sterkt - mtte det vre starte eget firma,  bli en god mamma for det kommende barnet ditt, f den utdannelsen man alltid har nsket seg, f til noe - s ikke la fordommer stoppe deg fra gjre det.

Aldri la andres meninger stoppe deg fra klare det du nsker, hvis du tror du kan f det til. 

Man mter p s ekstremt mange meninger i lpet av livet. Det vet jeg, for det har jeg allerede opplevd p mange mter i ulike situasjoner tross min unge alder. Alt fra hva andre mener du burde gjre, til hvilke forventninger som er satt til deg. Jeg har, tro det eller ei, forskt s godt det lar seg gjre tilfredsstille alle disse meningene. Og jeg lover dere: Fra den dagen jeg klarte akseptere at det ikke er mulig, s ble livet mitt en million ganger bedre. Da klarte jeg fokusere p det som faktisk betyr noe.

Nr du str p gamlehjemmet og ser tilbake p livet ditt, s vil man jo gjre det med glede, og minst mulig anger.

For nr alt kommer til alt, s er det jo faktisk ditt liv. Ikke alle disse menneskene som mener noe om alt som kan menes noe om. Men det blir jo i grunn ikke ditt liv om du gr hele livet og prver gjre alle andre tilfreds.


Jeg ble tenringsmamma. Det man er redd for at skal skje med datteren sin s fort hun fr seg kjreste i tenringsrene - det skjedde meg. Men jammen har jeg ikke klart meg ganske greit hittil likevel. Jeg har for yeblikket ikke utdannelse, men i gjengjeld har jeg to barn, som i motsetning til utdannelsen, ikke kunne vente. Jeg har det jeg selv anser som gode verdier, som jeg prver s godt jeg bare kan og f frem i bloggen. For p bloggen min finner du ikke blogginnlegg om hvilken kroppsdel som er den neste jeg skal operere, og et jevnt over massivt utseende-fiksert syn. Vi lever i et samfunn fullt av press fra alle kanter, et press jeg selv har kjent p da jeg har vokst opp i denne generasjonen. Og et press jeg n prver gjre det jeg kan for ikke bidra til. Jeg prver med det ogs  vise at bare vre seg selv, er godt nok. Og det gjre sitt beste, det er faktisk godt nok det ogs.

Jeg har venninner som driver med russeplanlegging, og selv sitter jeg hjemme med to barn som begge er under to r gamle. Og det er slik jeg liker livet mitt. Uansett hva andre mtte mene om det.

Jeg nsker virkelig p ingen mte gjre dette til noen tiggerinnlegg. Men hvis du rett og slett liker bloggen min, eller hvis du av en eller annen grunn synes jeg fortjener det, s kan du nominere bloggen til rets prisutdeling for bloggere ved klikke HER, og plassere bloggnavnet mitt i den kategorien du fler jeg passer inn i.  nominere kan man gjre frem til 17 november, og derfra er det en jury som bestemmer hvem som kommer videre.

Klem!

DET SOM IKKE SKULLE SKJE

Fr jeg ble mamma, til og med fr jeg skulle bli mamma for andre gang, satte jeg veldig strenge krav til hvilken mamma, og ikke minst: hvilken utgave av meg selv jeg skulle vre. Jeg tror mange gjr det. For jeg skulle selvflgelig ikke bli den som kanskje mistet seg selv litt etter ha ftt barn. Selvsagt ikke. Hva menes med det egentlig? Husker jeg at jeg tenkte.

For jeg hadde nemlig bestemt meg p forhnd: Jeg skulle alltid lage ordentlig middag, hver eneste dag. Grandiosa eller i det hele tatt Toro var fullstendig uaktuelt. Det skulle aldri serveres her hjemme hos meg. Og siden jeg "bare" skulle g hjemme med en nyfdt, s skulle akkurat det vre det siste som skulle vre noen problem f til.

Dessuten skulle jeg aldri begynne g i joggebukse foran Fredrik. Jeg skulle ta vare meg p selv, og sette av tid til meg selv. Planlegge fine antrekk slik jeg alltid hadde gjort tidligere. Huske frisr-besk, kjpe ny sminke, og nye klr. Stelle meg. Jeg skulle alltid se ordentlig ut, vre anstendig kledd, og selvflgelig ordne meg. Hver dag!

For si det slik, jeg skulle i hvert fall ikke finne meg selv stende foran Fredrik p en tidlig ettermiddag og f kommentaren "Oi, Jessica? N ser du skikkelig mamma ut!"

Det skulle ikke skje. Neinei. Aldri i verden!

Jeg husker jeg synes det var s innmari rart hvordan enkelte mdre mente at de av og til ikke rakk lage middag etter at de fikk barn. At de ikke rakk dusje, eller at de ikke rakk finne tid til en etterlengtet frisrtime for ta den jvla etterveksten. Tull! Tenkte jeg. Man rekker det man vil, det handler om prioriteringer!


Vel. I dag, etter snart to r som mamma, kan jeg definitivt innrmme det: Jeg legger meg fullstendig flat!

DET BLE FOR MYE FOR MEG

Dere som har fulgt oss en stund vet jo at jeg snakket om et nytt TV program for en stund siden, men at ingenting var sikkert enda. Flere av dere har lurt p hvordan det gr, s derfor tenkte jeg svare litt p det.

Tidlig i sommer ble jeg nemlig kontaktet angende en ny TV serie som skal begynne g p tv etter hvert utover vinteren/vren, og som skulle bli filmet n i hst. De som jobbet med finne aktuelle mennesker til programmet hadde funnet bloggen min og synes vi virket interessante. Dette synes vi selvflgelig var kjempemorsomt. Vi snakket bde oss imellom og med de som kontaktet oss om hva det skulle g ut p, hvordan filmingen ville foreg, og s videre. Dette fordi bde Fredrik og jeg vil fle oss trygge p at vi blir fremstilt slik vi er om vi skulle vre s heldige f bli med p dette. For meg har det alltid vrt litt smskummelt og i det hele tatt skulle bli intervjuet, fordi jeg har vrt redd for at ting jeg sier blir vinklet p en annen mte enn hvordan jeg mener det, eller at jeg bare generelt blir fremstilt p en mte som ikke er "meg" selv om jeg ikke ndvendigvis sier eller gjr noe galt.

Tiden gikk, og i september sendte vi inn ordentlig presentasjonsvideo av oss, samt videoer med Leo. Dette p foresprsel av de vi hadde kontakt med. Kontaktpersonen vi hadde tok det videre, og de var fortsatt veldig interessert i ha oss med. Vi skulle sende noen flere videoer ogs, og de var veldig positive. Etter hvert fikk vi beskjed om at filmingen ville foreg utover hsten, fra rundt Noah ville komme til verden og videre utover. Jeg begynte kjenne tvilen, men tenkte det sikkert kom til g greit dersom vi fikk muligheten til vre med, for det hadde vi jo begge veldig lyst til.

Derfra gikk det bare nedover, Leo ble fryktelig mye syk en periode (dette nevnte jeg jo ogs her p bloggen) og jeg begynte kjenne litt mer p at det kanskje ikke var s lurt p begi seg ut p dette nr Noah snart skulle melde sin ankomst i tillegg. Plutselig ble det rett og slett for mye for meg, og mageflelsen som hele tiden hadde kjentes s god ut, sa plutselig nei. Av hensyn til det nye familiemedlemmet vrt, og hvor tft det potensielt kunne bli. At vi da kanskje skulle ha filming og innspilling skulle tenke p i tillegg, ble for mye - flte jeg. Derfor endte det med at vi trakk oss.

Er det en ting jeg har lrt, s er det at det er lurt flge mageflelsen. Og selv om det selvsagt er litt kjipt tenke p at vi kunne hatt den muligheten, s angrer jeg ikke p det i dag! Grunnen til at jeg skriver dette er vel egentlig fordi jeg fler at det er s mange bloggere som snakker om spennende prosjekter som man aldri hrer noe om igjen, s jeg ville bare vre pen om dette. Og kanskje kommer det til og med nye muligheter i fremtiden! ♥



GLAD JEG IKKE VISSTE HVA JEG HADDE I VENTE!

Gjett hva? Helt borte vekk i ammetken inns jeg i dag at det er to r siden jeg opprettet bloggen n. Herregud. 2 r. Litt morsomt er det jo at jeg opprettet den helt tilfeldig i bilen til mammaen min nr jeg var p besk hos henne i Gjvik. "Skal jeg bare lage meg blogg eller, mamma?" 

"Ja, hvorfor ikke" svarte hun i det hun startet bilen. Og s gjorde jeg det. En s liten ting, som skulle vise seg f s stor betydning.

Bloggen min har vrt med meg p en reise som har gjort meg til den jeg er i dag, p godt, men ogs p vondt. Den ble faktisk opprettet nyaktig 11 oktober 2014. Nrmere forklart: En dag etter at det ville vrt 2 r til Noah skulle komme til verden. Takk Gud for at 16-rige meg gravid i uke 17 med Leo, ikke visste hva jeg hadde i vente de neste to rene. Og at jeg ikke visste at jeg to r senere kom til sitte her med to barn, et brudd bak meg, og veldig mye motgang. Da er jeg faktisk ikke sikker p om jeg ville opprettet bloggen. I dag er jeg selvflgelig veldig glad for at jeg gjorde det likevel ♥

Jeg er ikke bitter p alle menneskene som har prvd gjre ting vanskelig for meg, etter at jeg gjorde meg ekstra synlig og utsatt ved opprette bloggen som ung gravid. vre bitter kommer man ingen vei med. Jeg ser kun tilbake p tiden som blogger som en tid jeg har lrt en hel masse, og jeg hper jeg har muligheten til skrive i flere r i fremtiden!



Det er faktisk helt rart hvor mye som ville vrt annerledes i dag om jeg aldri hadde klikket meg inn p Opprett din egen blogg den tidlige formiddagen den gang!

Klem

KAN IKKE HUSKE SIST!

I morgen er det torsdag allerede, og Leo har planer om vre borte fra oss noen timer p ettermiddagen for tilbringe litt tid med farmoren sin! Fredrik og jeg kommer nok til fle at vi brtt er blitt sendt p ferie nr vi kun har ett barn  passe p. Haha! Jeg snakket med Fredrik om det i stad, og ingen av oss kan faktisk huske sist vi hadde barnefri over natten, og jeg husker knapt sist gang Leo var borte fra oss mer enn et par timer ute p tur. Vi har jo som kjent ikke akkurat veldig hyppige episoder med barnepass, noe vi har tatt et valg om selv. Vre barn, vrt hovedansvar. 




Fr jeg delte her p bloggen etter vi hadde ftt Leo at vi selvflgelig ikke hadde mye barnevakt, var det akkurat som at folk forventet at vi hadde mye hjelp. At mange forventet at vi ikke var i stand til ta det selv, og vi hrte ofte at "Men dere fr vel veldig mye hjelp?" nr vi kom i snakk om Leo og at vi bodde for oss selv med ham.

Det er selvflgelig ikke noe galt i ta i mot hjelp - vi er jo s heldige som har et bredt nettverk rundt oss av familie som mer enn gjerne stiller opp for oss om vi skulle trenge det, men nr vi har valgt sette barn til verden, s synes vi at det ansvaret skal ligge p oss - ikke p de rundt oss. 

Jeg ser selvsagt ingenting galt i ha barnepass en gang i blant, men "sette av" barna hos besteforeldre eller annen nr familie store deler av tiden er overhode ikke noe vi kunne ha funnet p gjre. Det kunne ikke falt oss inn!

Barna er jo den strste gleden i livet vrt, og selv om det kan vre deilig ha litt fri en gang i blant - s savner vi Leo i det han er ute av drene her hjemme. Da snakker vi om han, vi lurer p hva han gjr, og smiler litt for oss selv nr vi tar oss i komme p ting han gjr som vi ler godt av.

N er begge herlighetene i seng, og vi skal prve f tatt igjen litt tapt kjrestetid fr Noah vkner for f litt mat igjen ♥ Hper dere har en fin kveld!

ET LITE SJOKK!

Hei alle sammen!

Her er det full fart som vanlig, og i natt var vi (Minus Leo) ikke i seng fr klokken tre p natta. Var ganske utmattet nr vi endelig sovnet, men Noah og jeg sov godt ut til morgenen i dag - og fikk heldigvis tatt igjen en god del tapt svn. Og kost masse ♥

Jeg m virkelig innrmme at jeg hadde nok glemt litt av hvordan det var ha en nyfdt baby, akkurat slik jeg trodde jeg kom til gjre. Utrolig hvor fort man glemmer, det er jo strengt tatt ikke evigheter siden Leo var baby heller. Men likevel, det har vrt et lite sjokk! Det er uvant ha noen som er s til de grader avhengig av deg, p en helt annen mte enn hva jeg er vant til at Leo er. For jeg er jo kun vant til ha Leo, og det har jo i mange mneder allerede vrt en vanesak for meg  kunne ta meg en tur ut p butikken eller p kjpesenteret alene for handle. N som jeg fullammer Noah kan jeg jo ikke bare dra noen steder uten ham, han m med uansett hvor jeg skal!

Flelsen av ha noen som er s avhengig av deg synes jeg er veldig god, og jeg kjenner den godt igjen fra sist gang og det sjokket jeg kjente p den gangen ogs. Tanken p at jeg er s viktig for det lille mennesket som vi skal ta vare p s godt vi bare kan. Dessuten vet jeg jo hvor fort denne tiden gikk med Leo fr han helst bare ville gjre alt selv og nrmest over natten ble fryktelig selvstendig, og plutselig var han ikke avhengig av meg p samme mte lenger i det hele tatt. Babytiden er gull verdt, selv om den kan vre ufattelig krevende av og til.


Det tar nok litt tid for meg venne meg til alt dette med to barn, akkurat slik det tok litt tid venne meg til alt nr jeg ble mamma frste gang. Dagene gr, og vi skal bruke resten av denne fine kvelden p pizza og masse kos med storebror mens Noah sover. Leo skal aldri fle at han er glemt eller at han ikke blir sett, selv om Noah er s avhengig av meg som det han er. nsker dere alle en kjempefin lrdagskveld ♥

VILLE IKKE BYTTET DET UT FOR ALT I VERDEN!

Jeg kikker ned i fanget mitt, og der ligger han. Et perfekt bittelite menneske, som vi har visst om i 9 mneder, og som vi mtte for under to uker siden - men som vi allerede n merker at vi ikke kan se for oss et liv uten. Det er rart hvordan noe s lite kan forandre s utrolig mye.

Bare noen timer etter at lillemann kom til verden fortalte jeg Fredrik at dette ikke kunne vre siste gang vi var p sykehuset for bli foreldre. Det fltes ikke riktig at jeg aldri skulle vre s heldig f oppleve bli mamma igjen, og jeg tenkte (enda hvor sykt det hres ut) at en gang i fremtiden, s vil jeg gjerne ha flere barn. Selv rett etter jeg hadde vrt gjennom den vondeste opplevelsen hittil i mitt liv, keisersnittet med Noah. Og selv etter legen hadde vrt inne p rommet vrt og gitt meg streng beskjed om at hvis jeg skal ha flere barn i fremtiden, s skal de ogs tas med keisersnitt. 




Av og til, nr jeg ammer Noah sent om kvelden, og Fredrik og jeg enda ikke har rukket  spise middag, samtidig som at Leo trasser og legger seg langflat utover stuegulvet mens han synger s hyt at jeg er redd han vekker naboene - s kikker jeg bort p Fredrik. Og s rister han litt p hodet mens han smiler, og s smiler jeg tilbake. For jeg vet at vi aldri ville byttet det ut for alt i hele verden.

Jeg legger ikke skjul p det: Jeg er sliten! Og vi synes ikke to barn fles som ti en gang. Likevel: Sliten og trtt. Men jeg tror aldri jeg har vrt s lykkelig fr, som det jeg er akkurat n ♥

MAGEBILDE ETTER FDSEL?

Jeg har ftt sprsmlet flere ganger n, og jeg tenkte derfor skrive mine tanker rundt det poste bilder av kroppen sin kun f dager etter fdsel - slik to av Norges strste bloggere har gjort n nylig etter ha ftt sine nyfdte.

Her p bloggen min kommer det ingen magebilde etter fdselen av meg. Verken n eller om en mned. Jeg har bestemt meg for ikke ha et undig fokus p kropp her p bloggen min fremover, selv om jeg har postet bilder av kroppen min her inne tidligere etter svangerskapet med Leo.

Jeg er selvflgelig kjempestolt av kroppen min etter ha bret frem mitt andre barn, men jeg trenger ikke et bilde av kroppen min p bloggen min for bevise det. Trenger man egentlig poste et bilde av kroppen sin etter fdsel for vre stolt? Jeg kjenner ingen behov for det, selv om jeg er noks stolt.

Jeg nekter bruke denne dyrebare frste tiden med babyen min til tenke, bekymre meg, eller ha fokus p kropp. Hvilken klesstrrelse jeg har eller hvordan jeg ser ut, hva betyr vel egentlig det akkurat n? Jeg vil kose meg med min lille, og ha fokus p det som faktisk betyr noe for meg. Hvordan kroppen min ser ut har jeg med hnden p hjertet ikke ofret en tanke helt til jeg fikk sprsmlet om jeg skulle poste et slikt bilde. Og for vre helt rlig, s er det slik jeg synes det br vre. Bare tanken p at andre nybakte mdre fokuserer masse p kropp i barseltiden synes jeg er veldig trist, dessuten tror jeg neppe det er srlig sunt. Jeg vil i hvert fall ikke vre med p bidra til et kt kroppsfokus blant nybakte mdre eller gravide.


S her har dere mitt 5-dager etter fdsel bilde. Og det er av gutten min. For det er han som har mitt fulle fokus n ♥

HVORDAN SKAL DET G?

Mandagen er over, og klokken har lpt fra meg i dag ogs. I natt vknet jeg sikkert 15 ganger alene bare p grunn av diverse gravidplager. Artig, det! Haha, nei - ikke akkurat. Heldigvis har jeg muligheten til sove litt ut p morgenen n som Fredrik leverer Leo i barnehagen hver morgen, og det utnytter jeg til det fulle. Men jeg kjenner litt p at jeg skulle ha fulgt han til barnehagen selv. Har litt drlig samvittighet, som jeg egentlig har funnet ut at jeg har mye av etter jeg ble mamma. Drlig samvittighet for ditt, og drlig samvittighet for datt. Fler litt p at det er jeg som skulle ha trillet ham i vognen sin opp til barnehagen mens han sitter i den forventningsfull og smiler bredt. Dessuten savner jeg han s vanvittig nr jeg gr alene hjemme p dagtid. Noen dager er det faktisk litt vondt!

Klokken nrmer seg n 23.00, og disse dagene hvor jeg er litt ekstra plaget av gravidplagene som dukker opp fra tid til annen merker jeg godt at bloggen blir litt borte i alt annet. Ikke fordi jeg ikke prioriterer f oppdatert dere tilstrekkelig, men fordi jeg rett og slett ikke rekker komme s langt at jeg fr oppdatert s mye som jeg egentlig vil, fr dagen er omme. Noen ganger slr tanken meg om hvordan jeg skal rekke alt nr andremann kommer. Hvordan i alle dager skal det g?! Det M jo bare g :-)

De frste dagene etter lillebror kommer, kommer vrt fokus her hjemme til vre p ham. Og Leo, naturligvis. Akkurat slik vi valgte gjre det med Leo sist. Den frste tiden fr man aldri tilbake, og jeg m ogs bare nevne det selv om det er tidenes klisje: Nyfdt-tiden gr s alt for fort.

Jeg vil ikke sitte oppslukt i mobil og pc nr lillebror er kommet til verden, og i tiden rett etter fdselen. Men likevel, med Leo fikk jeg fint tid til oppdatere bloggen og dere dagene etter han hadde kom til verden, uten at jeg i dag sitter og fler p at det gikk utover Leo eller den frste tiden hans med oss p noen som helst mte. Men denne gangen er det jo litt annerledes, for vi kommer ikke bare til ha en liten ta hnd om: Men to!

Jeg kommer til gjre mitt aller beste med bloggen i tiden fremover, bde fr og etter lillebror er kommet! Det gjr jeg jo fordi jeg simpelthen elsker oppdatere og dele med dere. Og jeg hper dere gleder dere like mye som jeg gjr. Selv om det helt sikkert vil dukke opp noen dager underveis hvor tiden blir knapp. For barna skal jo selvflgelig alltid komme aller frst ♥

"FAREN DIN ER SIKKERT STOLT AV DEG"

Jeg tror alt det negative jeg har mtte oppleve i forbindelse med ha opprettet denne "unge mammabloggen" - har vrt vondere for mine foreldre enn det har vrt for meg.

Derfor vil jeg bare si noe om det i dag.

Foreldrene mine har ofte ftt gjennomg p grunn av min unge alder og to graviditeter. Det har ofte vrt ting mye ufint som har blitt kommentert s fort noen bare har lest bloggnavnet mitt, deriblant "Her har foreldrene sviktet" eller "Faren din er sikkert stolt av deg" 

Jeg flte mye behov for forsvare meg tidligere - forsvare meg mot hvorfor jeg har valgt som jeg har gjort, og ikke minst foreldrene mine. N har jeg mye lettere for bare akseptere det nr noen har bestemt seg for at jeg er en hjernedd gravid 18-ring som bare ble litt for full p fest og som garantert har foreldre som ikke lrte meg om prevensjon

Man m bare brste det av seg, og jeg vet jo godt at det de sier ikke stemmer. Jeg skjnner jo ogs at jeg ikke fr forsvart meg mot alt uansett hvor mye tid jeg hadde valgt bruke p det. Jeg har kommet frem til at det ikke nytter forklare sannheten til noen som ikke vil hre sannheten, men som heller foretrekker leve i en verden hvor deres frsteinntrykk (Eller fordommer) er fakta. Ja vel - Da fr jeg bare vre en av de som hadde foreldre som ikke lrte bort om prevensjon i deres yne, da. Det er uansett mye bedre enn vre en av de som ikke evner se verden i annet enn sort hvitt.

P bildet ovenfor ser dere en nybakt mamma. Og den lille snnen min, som bare var en uke gammel den gangen bildet ble tatt.

Og nr jeg ser p bildet av meg selv, s ser jeg noen som har vokst opp med to flotte foreldre. Som har lrt meg st opp for meg selv, mine valg, og mine verdier. Som har lrt meg hva som faktisk betyr noe i livet.

Foreldrene mine har bde latt meg og sett meg feile nr jeg har vokst opp, og jeg har mtte ta konsekvenser. De har vrt pne med meg, vrt rlige med meg, og de har ogs vrt strenge med meg. De har oppdratt meg til kjempe for det jeg tror p, det som betyr noe for meg. Og til  aldri gi opp - uansett hvor mrkt ting kan se ut noen ganger.

De har i stor grad vrt med p forme den jeg er blitt i dag. Og de har gjort en forbanna god jobb. De har sttt p sidelinjen hele tiden og fortalt meg at jeg kan klare det jeg vil. F til akkurat det jeg vil. Og at de alltid vil vre der for meg, som hjelp, som sttte, og som alt annet. Uansett hva som skjer!

Jeg hper mamma og pappa ser at de er grunnen til at jeg takler det som mter meg, uansett hva det mtte vre, slik jeg gjr. Hvordan jeg finner lsninger og klarer alt, hvordan jeg hndterer alt ansvaret jeg har, og hvordan jeg str p egne ben.

Fordi alt det kommer fra et sted.

DU BETYR S MYE!

September for nyaktig tre r siden, ble vi enige om ta et skritt videre. Vi ble sammen. Jeg bodde i hjembyen min, og du bodde her i Larvik, i din. 

Jeg m nesten le nr jeg tenker tilbake p alt vi har mtte gjennom, og hvor herlig det er tenke p at vi str her sammen i dag. Vi har vrt gjennom bde avstandsforhold og barn - Og vi har, mot alle odds, hittil kommet oss helskinnet ut av det. Tross alderen vr. Vi falt en gang i fjor hst, men klarte reise oss. For oss er det det som betyr noe n i ettertid.

Er det kanskje litt tidlig juble over at vi fortsatt er sammen? Mulig. 

Betyr det at vi ikke skal kunne glede oss over kommet hele veien hit, sammen? Nei!
Vi er enda veldig unge. Men vi har forsttt at det ikke betyr noe hva andre mener og tror om forholdet vrt, s lenge vi er enige. Vi nsker oppleve fremtiden sammen. Vi nsker leve sammen. S fr fremtiden bare komme, og s tar vi det derfra.

Jeg trodde jeg elsket deg fr vi fikk barn. Men n vet jeg hvor feil jeg tok! I dag vet jeg at jeg elsker deg. Jeg elsker oss. Vrt rare, morsomme, og givende forhold.

Du fr meg til fle meg som verdens fineste p de dagene jeg fler meg jvligst. De dagene jeg sitter i joggebukse og hettegenser, helt uten sminke nr jeg ligger med influensa p sofaen. Og jeg aner ikke hvordan du har klart, eller hvordan du fortsatt klarer det. Men jeg vet at det ikke er noe man mter hver dag.

Vi har ikke et perfekt forhold. Hva er "perfekt" snn egentlig, uansett? Vi har et godt fungerende et, og akkurat det betyr mer for oss enn at ting m vre plettfritt og perfekt. Du har sett meg p mitt verste, og jeg har sett deg p ditt verste. Vi vet akkurat hvilke knapper vi skal trykke p for irritere hverandre, og jeg fler jeg kjenner deg s godt som det er mulig kjenne noen. Jeg har jo faktisk kjent deg siden 2012 - i 4 r. Hva som har skjedd, bde med livene vre separat underveis, og hvordan vi begge har vokst og blitt noen helt andre enn hvem vi var for 4 r siden, nr vi frst traff hverandre.

Vi har nok uendelig mange kamper igjen. Det at Det garantert kommer til bli slutt mellom oss en dag er nok ikke noe vi kommer til slutte f hre med det frste. Men det er greit, og det er fullt forstelig. Jeg vet veldig godt hva tallene p statistikken sier om unge foreldre - for det blir jeg stadig pminnet hver gang jeg ytrer at jeg hper at vi kan holde sammen selv om vi fikk barn tidlig. For selv om statistikken viser at det blir slutt for de fleste, vet jeg ogs at noen f, unge foreldre, klarer holde sammen. Jeg hper at vi er en av dem!

For ettersom tiden har gtt - har jeg innsett en veldig viktig ting: Jeg er ikke lenger redd for fremtiden. Jeg er kun redd for en fremtid uten deg.


Ja, og n som muligheten byr seg.... Sokkene dine du alltid kaster p gulvet ved sengen p soverommet vrt skal i SKITTENTYSKURVEN ;-) Den som str p badet, vet du. Det er ikke vanskelig, jeg lover!

Takk for noen givende r, p alle mulige mter. Mtte vi klare oss gjennom alt som venter i tiden fremover. For tft har det vrt, og tffere blir det nok. ♥

RART SE TILBAKE P..

Jeg synes alltid det er like rart se tilbake p livet mitt fr jeg ble mamma.

I dag fant jeg igjen noen bilder som jeg tenkte dele med dere. Nr jeg bladde gjennom de s kjenner jeg plutselig igjen alt fra tiden bildene ble tatt p. Dere ser jo kun bilder av en 14 og 15 r gammel jente. Jeg ser ogs alle minner og tanker som ligger i de gamle bildene av meg. Bde vonde og utrolig mange gode. Kjrlighetssorgen jeg egentlig hadde nr jeg tok bildet av meg smilende. Hva jeg gjorde den dagen jeg hadde p meg den hvite toppen, og hva jeg tenkte for meg selv nr jeg gikk til bussen samme morgen.




Fr livet ble snudd p hodet 
Det er veldig rart vise dere denne "meg" (Misforst meg rett, jeg er jo samme person) men dere kjenner meg jo ikke slik. Dere kjenner meg jo som mamma. Jeg kjenner meg jo nesten ikke igjen p disse bildene. Jeg fler at jeg har blitt en annen person etter jeg fikk Leo, for s mye fler jeg faktisk at jeg har forandret meg.

Jeg lurer p om jeg kommer til sitte i fremtiden om noen r og tenke det samme. Nr barna har vokst til, og blitt strre. Om jeg kommer til tenke tilbake p meg selv og livet mitt slik det var i dag, og tenke at jeg har forandret meg noe helt enormt. Og hre p gamle sanger som minner meg om tiden jeg gr gjennom n. 

huske og tenke p det som har skjedd i fortiden, og lure p hvor i livet jeg hadde vrt om jeg ikke hadde tatt valgene som frte meg dit jeg er. Akkurat slik jeg gjr i dag!

AV OG TIL GLEMMER JEG AT JEG ER 18 R

Tidligere i dag har vi spilt inn en liten prvefilm-video sammen hvor vi skulle svare p noen sprsml sammen med Leo, og det gikk i grunn veldig greit! Det er s rart se seg selv p video, kommer nok aldri til bli helt vant til det! Det var en videopresentasjon av oss som en familie som vi skulle sende inn. Spennende! Vi er vant med at alderen vr og det at vi er unge ofte er sentral, ofte p grunn av bloggen, og det ble den av naturlige rsaker i dag ogs.


Det er egentlig litt morsomt, for det frste sprsmlet vi fr fra ukjente er ofte "Hvor gamle er dere?" Eller "Om det er jeg som er mammaen?" Men vi tenker lite over alderen vr n selv n lenger, selv om vi til stadighet pminnes av nye omstendigheter og nye mennesker. Alt faller oss s naturlig med vre foreldre, og det siste jeg tenker p nr jeg triller til barnehagen med snnen min er at jeg "kun" er 18 r og akkurat myndig. Vi lever jo bare som alle andre smbarnsfamilier. Str opp og leverer Leo i barnehagen, Fredrik drar p jobb, vi henter Leo i barnehagen, spiser middag, leker og finner p mye morsomt med snnen vr, og vi drar p besk til familie og venner. Spiser ute en gang i blant, handler nye klr nr gutten vr har vokst ut av de gamle, og har egne jobber.

Klart, snn en sjelden gang kan jeg stoppe opp og tenke litt p det. Hvordan andre p min alder snart er ferdig med videregende, og jeg p den andre siden snart har to barn. Hvordan de bor hjemme hos foreldrene sine, og jeg p min side har flyttet ut for over to r siden. Hvordan jeg lever med massevis av ansvar, og de kun har seg selv tenke p. Hvordan det er rart at man kan leve s forskjellige liv.

Vi er jo selvflgelig klare over at vi er unge, for det er vi jo - Og snn er det bare. Men alderen vr er ikke i fokus her hjemme hos oss. Av og til, kanskje til og med ganske ofte, glemmer jeg bort alderen min. Barna er jo det viktigste vi har, p samme mte som at barna til eldre foreldre er det viktigste de har. Man elsker dem til dden uansett hva, og uansett hvor gammel man selv er.

GJESTEINNLEGG: DEN VONDE TIDEN

GJESTEINNLEGG SKREVET AV MIN SAMBOER

Nr vr neste snn kommer i oktober, har det nyaktig gtt et r siden jeg gjorde min strste feil noen sinne.

Ja, jeg gjorde det slutt med Jessica, og ja jeg angrer meg noe s voldsomt. Er s overlykkelig av at vi fant hverandre tilbake. Vet serist ikke hva jeg skulle gjort uten henne og Leo. Der og da fltes det som den beste beslutningen for meg, men i ettertid ser jeg hvor dum jeg var. Hvor patetisk og selvopptatt jeg var. Tenkte kun p meg selv og ingen av de som var rundt meg. 

Og jeg vil bare beklage meg igjen og igjen til Jessica og Leo, jeg vet hvor vondt Jessica har hatt det pga feilen min.


Jeg har lekt meg litt med tanken p hva vi ville gjort om vi hadde kommet dit at vi flyttet fra hverandre. Og jeg m si at jeg hater tanken. Jeg hadde flyttet hjem og bodd annenhver uke hos mor og far, kanskje flyttet alene ut etter hvert. Og de helgene jeg hadde ftt se Leo hadde jeg nok mtte bo hos Jessica i Gjvik. Og ellers hadde jeg fokusert p skole og jobb. S mye tid fra snnen min, og fra Jessica. Fr trer i ynene av tanken p det n.

Jessica skulle kjpe seg en leilighet i Gjvik der hun og Leo kunne bodd trygt sammen. Uten meg, tingene mine og maset mitt. Der hun ville blogget fra, hatt Leo i barnehagen og gtt p skole selv.

Det hres kanskje ikke s ille ut for dere, men tro meg. Det st midt oppe i det og snakke om det og vite at dette ikke bare er en snn dustete krangel, men at det faktisk skulle skje.... Eller at det var meningen det skulle skje da. Det var langt ifra morro. 

Jeg vet jeg har skrevet det fr. Men fedre som bare drar fra barn og samboer/kjreste/kone pga vanskelige tider.. Skjerp dere! Og ikke gjr den samme feilen som meg bare la tiden g uten si ifra og uten gi kjresten muligheten til jobbe med forholdet med deg. Ta tak i problemene og gjr noe med det. gi det et forsk.

Man kan komme seg gjennom det.!

Vet det er den strste klisjeen noen sinne men du vet ikke hva du har fr du mister det! Og jeg mistet det. Var bare heldig som fikk det tilbake. 

Dette var kanskje ikke det mest inspirerende blogginnlegget eller et humoristisk innlegg. Men det er viktig. Og det er s rart tenke p hvordan livene vre pvirkes av noen "sm" beslutninger og valg. 

Helt til slutt vil jeg bare si hvilken fantastisk mor Jessica er og hvor glad og forelsket jeg er i henne.

Ha en fin dag videre. skal nyte resten av ferieuka mi med mine kjre <3 

DETTE BLIR SPENNENDE!

Hei dere, og riktig god kveld!







I dag har vi vrt p grillfest med moren til Fredrik og flere i familien hans, noe som var kjempekoselig. Leo fikk lpt rundt i hagen, og vi andre koste oss med grillmat. Noe det har blitt lite av denne sommeren fordi vret ikke akkurat har vrt p topp, for si det snn. Nr vi kom hjem var jeg egentlig ganske sliten i hodet og kropp, og vi bestemte dermed at vi skulle tilbringe resten av dagen inne. Det har psregnet her i hele ettermiddag og kveld, s jeg har tro p at vi tok rett valg med bli inne. Haha!

 Jeg ville bare s gjerne nevne dette for dere! Fr helgen snakket jeg med en veldig hyggelig dame angende noe som er veldig spennende. Jeg har hatt kontakt med noen andre som har hatt med dette prosjektet gjre tidligere, men det var fr sommeren s det er en stund siden. Jeg synes prosjektet hrtes utrolig spennende ut etter ha ftt litt mer og utfyllende informasjon, s jeg snakket en del med Fredrik om det, og han var enig. Ingenting er sikkert enda, men det er snakk om vre med i et tv-program som er nytt, s vi skal bruke morgendagen p filme litt her hjemme som skal sendes inn til dem rett over helgen. S fr vi vel etter hvert vite om vi fr bli med eller ikke, for som sagt er det helt i startfasen hvor de lette etter aktuelle folk. Det blir i hvert fall veldig spennende, og jeg skal virkelig srge for f med meg programmet uansett om vi ender opp med f bli med eller ei. Det skal vre helt sikkert :-)

N skal Fredrik og jeg kose oss med iskrem og film. Elsker lrdager! Herregud, jeg har hatt s lyst p iskrem i hele dag at jeg nesten har gtt p veggen! Skikkelig matkick. Hper dere har en fin lrdagskveld! Sndag igjen i morgen, det skal bli godt, og vi skal srge for en god avslutning p nok en fin uke ♥

EN SLUTT P RYKTENE.

I oktober i fjor hadde jeg blogget i to r. Og jeg lrer og hrer fortsatt nye ting om meg selv hver dag, som jeg ironisk nok ikke har ftt med meg selv en gang.

Jeg skal ikke lyve si at det ikke (til tider, riktig nok) har vrt en liten utfordring for meg skulle mte mye rykter og usanne spekulasjoner. Jeg har selvflgelig skjnt at det er noe jeg til en viss grad m regne med nr jeg selv har valgt ha en pen, offentlig blogg om mitt liv og min familie. Hvor jeg utleverer meg og mitt liv, dog innenfor rimelighetens grenser.

Jeg er overhodet ikke vant til det, og det kommer jeg nok heller aldri til bli. Det som forundrer meg mest er egentlig ikke ryktene og spekulasjonene i seg selv - men hvordan spass mange tilsynelatende oppegende mennesker bare sluker alt de fr hre rtt uten stille et eneste sprsml.

S lenge det er negativt ladet, selvflgelig. For det er tydeligvis veldig enkelt tro p stygge rykter om andre mennesker, men tro p at de samme menneskene faktisk gjr noe bra - nei, det er ikke like enkelt, gitt. Hadde det bare vrt det!

Jeg har akseptert at det ikke er noe jeg kan gjre med verken rykter eller spekulasjoner. Jeg kan ikke og vil heller ikke bruke bloggen min til sitte forsvare meg dagen lang, for det er ikke formlet med bloggen min, og jeg nsker ikke at bloggen min skal vre en slik arena. Selv om jeg er klar over at den tidvis har vrt det, fordi jeg har flt et behov for forsvare meg. For jeg er mer enn gjerne rlig om at det kan vre vanskelig av og til. Spesielt nr disse ryktene omhandler mennesker som jeg er glad i, de rundt meg. Og at de frister oppklare saken gjennom bloggen nr jeg ser fra utsiden at det bare er en stor misforstelse.

Jeg skulle nske jeg ikke flte at jeg mtte poste dette blogginnlegget, men det gjr jeg. 

Nei, Fredrik bor ikke med meg kun fordi jeg har ftt to barn med meg. Nei, du s ikke Fredrik i gr sammen ei annen jente i byen, han hadde fri og tilbrakte nemlig dagen med familien sin.  Vi hper s inderlig at vi klarer ha det s bra sammen i fremtiden som det vi har det n. Men livet har ingen garantier, det vet vi jo.

Ja, jeg har venner. Nei, jeg skriver ikke mye om dem p bloggen, men det betyr p ingen mte at jeg ikke eier venner.

Ja, klart har vi kontakt med Fredrik sin familie! At det ikke ser slik ut p bloggen er for vrig helt OK, alt som skjer i virkeligheten kommer ikke frem p bloggen min. Snn vil det alltid vre. Faren til Fredrik stiller alltid opp for oss om vi trenger hjelp til noe eller om vi trenger barnepass (Dette misbruker vi overhodet ikke selvflgelig) og moren til Fredrik gjr det samme. De er begge flotte, og gode besteforeldre for Leo, og kommer til bli flotte besteforeldre for den nye gutten vr ogs.

Det samme gjelder selvflgelig ogs mine foreldre, som ogs er en stor del av vres og barnas liv. Det samme gjelder sstrene mine.

Og s snn helt p tampen her..

Uansett hva jeg gjr, og uansett hva jeg skriver, s vil det vre galt for noen og noen vil velge vri det ut av proporsjoner.  Det vil alltids vre de menneskene som kan st se p at du gr p vannet om s, men som likevel bare vil reagere med et gisp og deretter si at det er fordi du ikke kan svmme.

Folk ser det de vil se, og tror p det de vil tro p. 

Jeg fr ikke forsvart meg mot all mkka som kommer inn daglig, men jeg vil ikke fle at jeg m gjre det heller. Det ville vrt et evigvarende sirkus som jeg ikke har energi eller overskudd til forholde meg til, og for vre helt rlig tror jeg ikke det hadde vrt srlig sunt for meg heller. 

Bare enkelt og greit, neste gang du hrer eller leser noe om noen: Det er lov vre kritisk. Det er lov stille sprsml. Du er ikke pliktet tro p alt du hrer.

Man kan faktisk velge tenke litt selv. 

LYKKE ER

Dette.


Hei dere!

Er s stresset og sliten om dagen, trenger litt tid til komme meg ordentlig p beina igjen..

Ikke s rart det i grunn, og har egentlig ventet p det n en stund. Fler meg helt elendig og har konstant drlig samvittighet - Men det verste er flelsen av ikke strekke til. Da spesielt her p bloggen. Jeg trenger hvile, og i natt skal jeg gjre et iherdig forsk p  f meg mer enn tre timer svn, og det ser jeg virkelig frem til - Og s gleder jeg meg noe vanvittig til skolestart og bedre tider for bloggen! Det hper jeg dere ogs gjr :-) Hsten blir s alt for spennende.

nsker dere en herlig onsdagskveld videre, fine lesere ♥

STOPP med det!

Trenger en liten utblsning her i dag: 

Hva i alle dager er det som fr gutter og menn til tro at sende bilder av deres edle deler er en god ide? Og da tenker jeg spesielt p sende slike ufine bilder til vilt fremmede mennesker over Internett, og i dette tilfellet: Til meg - En sliten og trtt gravid smbarnsmor. Jeg vil ikke se, jeg vil ikke vite, og jeg vil definitivt ikke ha det sendt p meldinger, facebook-meldinger, eller p snapchat slik at jeg fr det slengt rett i trynet ettersom jeg aner fred og ingen fare helt til det er pnet. 

Hva er greia her? Kan noen forklare meg? 

Jeg har kjreste, jeg har barn, jeg er til og med gravid (!) Men likevel ser det ikke ut til at det skal vre noen hindring for disse menneskene. Hva forventer de som sender slike bilder til svar? "h, s fin"? 

Jeg har opplevd VELDIG mye rart p sosiale medier siden bloggen min begynte bli lest av mange. Jeg har ftt alt fra sprsml om gifteml fra vilt fremmede (Alts, igjen: Hva forventes til svar?!), til desperate mannfolk som sender meg slibrige meldinger som jeg aldri svarer p eller i det hele tatt nsker motta, for s motta en rekke lite hyggelige meldinger fra de forbanna kjrestene deres som selvflgelig gr ls p MEG fordi kjrestene deres er kronidioter. Ja, unnskyld at typen din er en drittsekk da - Det er selvflgelig min feil! ;-)


Senest i dag mtte jeg blokkere en mann som telefon-terroriserte meg p Facebook, han sa at om jeg ikke svarte kom han bare til fortsette ringe helt til jeg svarte og at jeg ikke hadde noe valg...? Ellers er det til stadighet videoer og bilder av ymse slag (Tror IKKE jeg trenger g nrmere inn p det) samt talemeldinger sendt bde her og der.

Jeg vil bare ha det sagt: STOPP!

Det kan vel umulig vre s forbanna vanskelig...? Litt folkeskikk, selv i sosiale medier, er det for mye be om? Jeg tror jeg kan snakke p vegne av flere enn bare meg nr jeg sier at jeg ikke nsker kontaktes om intensjonen din er vise meg kjnnsorganet ditt snn helt uten videre.

P forhnd takk!

DET BESTE OG DET VERSTE MED VRE MAMMA!

Jeg elsker vre mamma - Med alt det innebrer! Livet mitt er forandret for alltid etter jeg fikk mitt frste barn. Jeg har ogs forandret meg personlig i kombinasjon med at jeg har vokst mye som menneske, men mest av alt har mine prioriteringer forandret seg. Tankesettet mitt, og ikke minst flelseskalaen - Den er skrudd opp femti hakk i begge ender. Jeg kjenner lykkeflelsen i mye strre grad enn hva jeg har gjort tidligere p grunn av snnen min, men jeg kjenner ogs bekymring og redsel p et helt annet niv enn hva jeg har gjort noen gang tidligere.

Det er absolutt ikke bare en dans p roser vre mamma, men for meg er det likevel ingen tvil: Det er absolutt en fryktelig, fryktelig tung overvekt av det fine ved vre mamma, kontra det som ikke er fullt s fint.

Jeg skal vre spass rlig med dere at jeg sier at jeg aldri har vrt s lykkelig som etter jeg ble mor. Men jeg har ogs aldri tidligere kjent p en slik redsel som jeg kan gjre n.

Sprsmlet har jeg ftt en million ganger. Hva er egentlig det verste med vre mamma? Sett bort i fra at det selvflgelig kan vre forferdelig utmattende til tider. Man passer p sin mest dyrebare skatt 24 timer i dgnet, et lite menneske som er totalt avhengig av at akkurat du er der for passe p, til og med om natten nr de sover - Ansvaret er alltid der. Av og til kan det kan vre s grusomt slitsomt vre mamma.

Men hva er det verste? Den konstante bekymringen. Redselen. Det ligger alltid en liten bekymring i bakhodet. For "hva hvis" det skulle skje barnet mitt noe? Gud forby. Jeg kjenner jeg blir uvel bare av tanken. Og da snakker vi ikke "bekymret" som i "Bekymret for om jeg rekker butikken fr den stenger" h, nei! Bekymring p et helt nytt niv, et niv jeg ikke ante at eksisterte fr jeg selv ble mor fr aller frste gang. Jeg tror ikke all verdens ordforrd og gode formuleringer ville ftt meg til forst fr jeg selv ble mamma, jeg tror ikke det er mulig forklare med annet enn oppleve det selv.

Hva er det beste med vre mamma?

alltid ha noen kjempe videre for.

Det beste er smilene du fr om morgenen etter en tff natt. Latteren som fyller hele rommet og som kommer fra den lille kroppen som du har satt til verden. Som du elsker s betingelseslst hyt at du sliter med klare forst det selv.  Det beste med vre mamma er den store gleden og kjrligheten som du bde fr og kjenner p selv. Og den tler absolutt alt.




Er s takknemlig for f oppleve mammarollen. Den betyr alt for meg!

FRYKTEN FOR BLI ALENE.



Hvor mye kan egentlig skje p ett r? Ett r.

Dagen fr termindatoen min dette svangerskapet, er det nyaktig ett r siden det ble slutt mellom samboeren min og meg. Det var et mareritt uten like, og det har jeg aldri lagt det spor skjul p verken her inne eller andre steder. Gutten vr var bare 7 mneder, og jeg var i den fasen av livet hvor jeg var p mitt mest srbare. Det var nok Fredrik ogs. "Akkurat" ftt barn.

I tiden etterp har jeg tenkt mye. Hva om det skjer igjen? Hva gjr jeg?

Hvordan hndterer jeg det? Kommer jeg i det hele tatt til vre i stand til hndtere det? Jeg er veldig stolt over hvordan jeg hndterte bruddet sist hst. Og ikke minst hvordan jeg hndterte der her p bloggen, hvor det var helt uunngelig at det ikke skulle komme frem. Jeg tok tidlig et valg om holde det aller meste innenfor husets fire vegger, og bare det klare gjennomfre noe snt nr man er s langt nede, det er jammen ikke lett. Er man s knust som det jeg var s er det ikke det enkleste i verden skulle tenke og handle rasjonelt. 

Jeg skal svare dere p noe mange av dere har lurt p: Ja, selvsagt har det hendt at jeg har blitt redd for bli alene. Igjen. At kjresten og pappaen til vre to og jeg ikke holder. At det kommer en dag hvor det bare ikke gr lenger, selv om vi har en fremtid sammen som ser veldig lys ut akkurat n. Er det en ting jeg lrte av det hele s er det at ting kan snu p et nanosekund. Ikke ta ting for gitt. 

Selvflgelig hender det fortsatt at jeg tenker at jeg er redd for bli alene. Og da blir jeg jo i s fall ikke alene, men alene med mine to barn. Det er uansett ingen nskesituasjon for meg. Jeg tror ikke det er en situasjonen noen egentlig sitter nsker seg, men at livet snur og tar vendinger man ikke alltid kan forutse. Og s gjr man det beste ut av det, for det skylder man seg selv, og det skylder man barna. 

Dessuten er det jo faktisk noen ganger til det beste at et kjresteforhold tar slutt selv om man er foreldre. Skal man virkelig holde sammen for barna for en hver pris? Koste hva det koste vil?

Jeg vet at jeg kan ikke la det som skjedde hjemske meg for resten av livet. Jeg kan ikke g rundt og frykte et brudd nr det ikke er noe som tilsier at det skal skje. Jeg kan ikke g rundt og tenke at forholdet vrt kommer til ta slutt, og la frykten spise meg opp innvendig - "Bare" fordi jeg selv kjente p kroppen hva det gjorde med meg.

Jeg verdsetter hver eneste dag vi har sammen, tar aldri noe for gitt, og gjr alt jeg kan for at vi har et forhold vi lever godt i. ha et forhold er en jobb, og det krever mye av begge parter.

Uforutsette og vonde ting kan skje - Hver eneste dag. Det vil alltid vre mye man ikke har makt eller kontroll over. Men det betyr ikke at man skal leve i frykt for at noe flt skal skje. At man skal leve etter verst tenkelige situasjon.

Jeg har vrt redd for miste Fredrik. Og det kommer jeg nok alltid til vre. Men jeg vet at han er fryktelig redd for miste meg ogs. Man kan ikke droppe ha kjreste i frykt for at det kan bli slutt. Man kan ikke slutte  leve og bure seg inne i frykt for at noe flt kan skje.

Man m satse p det man tror p. Det har vi planer om gjre sammen!

TELLER NED TIL...

Lagde et slikt blogginnlegg for en tid tilbake, og det falt i god smak hos dere! Her kommer et nytt til hva jeg gleder meg til i tiden fremover, dager og nedtelling ♥ Noen av punktene er jo fortsatt med denne gangen ogs, bare se s fort tiden har gtt!

Under 85 dager igjen til vi fr mte babygutten vr... Til Leo blir storebror, og til en ny ra som familie p 4 starter! Vet ikke om jeg noen gang kommer til kjenne meg 100% klar til bli mamma til to, men det fr bare vre. Han er her snart, s jeg fr bare se til bli klar! Eller i hvert fall s forberedt som jeg kan bli.



30 dager igjen til Fredrik har 9 dager ferie med oss her hjemme! Vi har planer om dra p Farris bad. DET skal bli deilig, det! Ferie i egen by til og med. Haha.


26 dager igjen til ultralyd, hvor vi skal se lillebror i 3D!


40 dager til babysengen kommer og skal settes p plass. Det ble ikke akkurat den jeg har vist dere p bilder (Grunnet at frakten alene kom p 60 000 kroner) Men fy sren, den som ventes er virkelig helt nydelig - Dere kan umulig glede dere like mye som meg, men herregud hvor fint det blir.

 Bilde: Pinterest
En liten smakebit p sengen til Noah :-) Det skylder jeg dere etter det ikke ble den jeg hadde vist dere!

19 dager igjen til Leo skal starte i barnehagen, og da har vi noen rolige og fine tilvenningsdager i begynnelsen!

48 dager til jeg er hygravid! Okei, p dette punktet var det faktisk litt skummelt sjekke kalenderen! Tenk at det gr s fort! Under 50 dager til jeg gr ventende hygravid her hjemme. Forhpentligvis kan jeg da se tilbake p dette blogginnlegget og tenke p hvor mye jeg har kost meg!

Hygravid (Og HELT usminket) med Leo ♥


10 dager igjen til vi fr ny dobbeltseng! Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Fredrik og jeg (Les: Fredrik, LEO, gravidmagen OG meg!) har sovet p en 120 centimeter bred "seng" i et r n! ENDELIG skal vi f ny seng, og det har vi gledet oss lenge til. De siste mnedene har det faktisk gtt overraskende greit, men nr jeg for noen dager siden vknet av at jeg hadde et blmerke i ansiktet fordi jeg hadde sovnet med hodet p nattbordet mitt grunnet null plass i sengen p hodeputen - Da kjente jeg at nok var nok! Haha! NY seng, og det snarest. Rumpa mi fr heller ikke plass lenger!



Sengen vr som (ironisk nok) ser ganske stor ut p dette bildet fra i fjor sommer!

N skal jeg kaste i meg litt kaffe for orke dagens siste timer! Og lage litt kveldsmat fr Fredrik og jeg legger oss med litt film p skjermen i bakgrunnen ♥ Hper alle har hatt en god onsdag!

DET GJR LITT VONDT..

Jeg kom inn p linjen jeg egentlig skulle starte p videregende n til hsten, og det fant jeg vel ut av for en dry ukes tid siden.

Jeg er helt rlig med dere nr jeg sier at jeg synes det gjorde litt vondt. Jeg ble veldig stolt nr jeg s igjen karakterene mine jeg hadde skt med fra ungdomsskolen, men med tanke p at jeg n endelig dette ret egentlig skulle kunne starte frste ret p videregende.. Det er srt. Det er klart jeg skulle nske jeg kunne hadde fullfrt videregende allerede, slik de som er fdt samme r som meg, i 1998, har gjort til neste r. Det er klart jeg skulle nske jeg hadde ftt begynt hvert fall denne hsten, n som Leo begynner i barnehagen og alt.

Men utdanning er ikke alt i livet det heller, ikke alene. Utdanning er viktig, uhyre viktig, og det at jeg fler det slik jeg gjr ved at jeg synes det er ufattelig kjipt og srt ved at jeg ikke gr begynt denne hsten heller - Fler jeg gjenspeiler hva jeg har blitt oppdratt til tenke om utdanning. Det ER viktig. si eller og mene noe annet ville for meg vre helt absurd, selv om jeg ikke har ftt begynt. Heldigvis er jeg enda ung! Og hvert fall med tanke p det samfunnet vi lever i i dag, hvor man ofte ikke fr en seg en jobb uten utdannelse. Og hvert fall ikke uten ha fullfrt videregende!

Heldigvis kan jeg med hnden p hjertet si at det per dags dato ikke pvirker oss p noe som helst negativt sett at jeg ikke har utdannelsen ferdig i boks. Vi klarer oss godt, vi sparer penger, og vi bekymrer oss ikke for konomi. Vi er heldige. Man kan si hva man vil om penger, men har du barn, s trenger du penger. I ulik grad selvflgelig - alt avhengig av forbruk og hvor mye man bruker p hva. Penger er overhode ikke alt, og det er ogs noe jeg er veldig bevisst p.

Noe som for meg er veldig viktig understreke er at bare fordi min mangel p utdannelse ikke pvirker oss negativt den dag i dag, s betyr ikke det at jeg nsker leve et liv uten ha tatt en skikkelig utdannelse. Ting kan snu, og det g inn tyverene uten i det hele tatt ha begynt p noe som helst trygghet i form av en utdanning, det er ikke noe jeg nsker. Jeg har lrt bde en og to ganger at livet sjelden blir som man tror, og da er det godt ha noe trygt der man kan - Utdanning er et godt eksempel p det. Har du frst tatt det, s har du det for godt, og det er en stor konomisk trygghet i fremtiden. Guttene mine fortjener en mamma som har en utdannelse, som i seg selv er en stor trygghet nr vi gr fremtiden i mte. Jeg nsker gi barna mine den mest trygge fremtiden de kan f, sammen med pappaen deres og meg ♥

Leo og sin flotte, spreke bestemor! 

EN HYLLEST TIL ALLE FEDRE!

Siden jeg driver en mammablogg blir det naturligvis mye snakk om mammarollen! Akkurat n i dag synes jeg fedre fortjener litt oppmerksomhet.

Fedre som passer p og trster nr barnet vkner om natten av mareritt. Som hjelper opp og trster nr barnet slr seg. Som smiler og oser stolthet over barnet som fr til noe nytt. Som hjelper barnet til f til. Som str p andre siden og tar i mot nr barnet tar sine frste skritt.

Som str klar til leke og herje nr barnet plutselig bestemmer seg for at det er morgen. Som alltid strekker seg s langt han kan for vre den beste pappaen han kan vre. Som leker, koser, og roser, trster, men som ogs setter grenser. Som kommer seg opp av sengen raskere enn deg selv om natten for trste den lille som ligger i sengen ved siden av dere. Dere fortjener hre det!

Papparollen er uhyre viktig, og alle gode fedre fortjener et skikkelig klapp p skuldrene av og til! Dere er viktige. Jeg ser ofte at mdre blir hyllet, bde p blogg og i andre sosiale medier. Vi m for all del ikke glemme at fedre gjr en like viktig jobb!




Tusen takk for at dere finnes. Og for at jeg har klart finne en av dere. Jeg har en helt utrolig pappa til mine barn, og jeg kunne ikke bedt om noe mer ♥

H, SKAL DU IKKE HA BARN?!

I barndommen min tenkte jeg alltid at jeg en dag skulle f barn.

Nr ungdomstiden nrmet seg, var ikke disse tankene der like fullt. Men s er jo ogs det en periode hvor barn egentlig er ganske utenkelig for de fleste. Etter noen f r inn i ungdomstiden min ble jeg gravid, og resten er historie.

For meg er livet uten barn utenkelig. Tanken p vkne i morgen uten snnen min gjr at jeg fr frysninger nedover ryggen. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten barnet mitt, han gjr at jeg fler hva meningen med livet er. skulle gjre alt jeg kan i min makt for at han skal f et fantastisk liv. lre ham, trste ham, oppmuntre ham, og se ham latterfull og lykkelig - Det gjr at jeg fler at jeg har en oppgave, som jeg har lovet ham siden dagen han ble fdt at jeg skal gjennomfre s godt jeg bare kan. Det skal jeg, og det kommer jeg ogs til gjre.

Jeg har blitt en av de overforelska smbarnsforeldrene som elsker barna sine s hyt at det nesten er litt rart vre vitne til. Om man er vitne til det.

At noen velger ikke f barn, er helt greit. Uansett hvor fantastisk jeg synes det er. Jeg er kanskje som mange andre i denne verdenen, men jeg er ikke som alle. For meg bunner dette med klare akseptere frivillig barnlshet, at noen simpelthen ikke nsker seg barn - Som en del av det akseptere at alle ikke er som deg. At vi er og nsker oss forskjellige ting i lpet av livene vre.

Hvorfor, hvordan, og hva som ligger til grunn. Hva betyr vel det? Hvis noen ikke vil ha barn, s skal vel ingen bli ptvunget det ansvaret. Hvem vil tvinge et barn p noen som absolutt ikke vil ha et? Og hvorfor skal vi det? Fordi vi tror at alle vil ha samme glede av det samme "oss" som har stor glede av barn? Det er jo slett ikke sikkert, selv om det absolutt er et strre flertall blant som fr barn i lpet av livene sine, enn de som velger ikke f.

Det er veldig mange i samfunnet vrt som finner den gleden og det de mener er meningen med livet i mye annet enn barn. Det kan vre alt fra livsstiler til hobbyer. Men jeg vil helst ha meg frabedt bli pvtunget det disse menneskene mener er meningen med livet, for det er slett ikke sikkert jeg vil fle at akkurat det er meningen med livet selv om de gjr det. Akkurat slik er det med frivillig barnlshet ogs.

f barn er kanskje en av de forventningene som samfunnet har til oss. Vi skal gjre ferdig utdanning, gjerne ha hatt noen r ute i arbeidslivet, for s f barn. Nr noen velger ikke flge denne A4-malen p den ene eller den andre mten, s skaper det reaksjoner. N er vi i r 2016, og vi kan vel for pokker snart akseptere at vi ikke m leve det eksakt samme livet alle sammen for kunne leve et godt et.

Jeg tror ikke at de som er kritiske til 24-ringer som str frem i media med at de skal sterilisere seg s fort de bare kan, fordi de ikke nsker barn - Mener vre slemme og ikke respektere valget til 24-ringene og andre frivillige barnlse som er unge. Jeg tror det handler om at kritikere er redde for at disse skrsikre 24-ringene kan komme til angre seg senere i livet, og at det da ikke vil vre noen vei tilbake.

Det vil alltid vre slik at de som er eldre, har mer livserfaring. Det kommer vi ikke unna. Jeg er ung, og jeg har skjnt hvor mye jeg har vokst de seneste rene. Gudene vet hvor mye jeg kommer til vokse de neste rene ogs, og mest sannsynlig kommer jeg til se tilbake p valg jeg har tatt og ikke fatte hva jeg tenkte nr jeg tok valgene. For det vet jeg at jeg allerede har gjort hittil, og at sannsynligheten for at jeg kommer til gjre det i fremtiden mest sannsynlig er ganske stor. Jeg tror at mange av de som er kritiske til frivillig barnlse - Kanskje egentlig bare er redd for at de skal ta et valg som de kan komme til angre p i ettertid. Og da er det faktisk for sent - Ikke fordi du bare har tatt valget om vre frivillig barnls, men fordi du ogs har gjort noe fysisk ut av valget ditt som i utgangspunktet ikke kan reverseres.

Jeg gr ut i fra at man endrer seg gjennom hele livet. For meg handler ikke livet om finne seg selv, men om skape seg selv og hvem man er. Slik jeg har forsttt det, kan man fra man er i 20-rene til man kommer i slutten av tredverene forandre seg ganske mye. Tanker kan endre seg. Oppfattelser kan endre seg. Ting kan endre seg. Slik som med absolutt alt annet i livet.

vre mamma er det aller beste jeg vet. Det gir meg s mye at jeg fr vondt av tanken p skulle leve uten det. 

Men et godt liv handler ikke om gjre det alle andre gjr. Jeg ble ikke mamma fordi andre mdre elsker mammarollen. Jeg ble mamma fordi det fltes mest riktig for meg. Jeg synes kanskje det blir en smule urimelig forvente at sprsmlet om barn skal likestilles med sprsmlet om ikke f det, alts at det skal vre like vanlig ha bestemt seg for ikke f barn, som ha bestemt seg for f barn. Men det handler jo mest om at det alltid har vrt og nok alltid kommer til vre mest vanlig f barn. For si det snn; jeg er jo glad for at mine forfedre valgte f barn, ellers hadde jeg neppe vrt her i dag.

Vi lever i en verden hvor vi ikke akkurat er totalt avhengig av skulle fre menneskeheten videre lenger. Vi lever ikke i steinalderen eller under svartedauden. Vi er over 7 milliarder mennesker p jorden - Vi trenger ikke at mennesker som absolutt ikke nsker barn skal tvinges til mtte skaffe seg barn.




Vi trenger at de menneskene som bor her faktisk lever et godt liv - Uansett hvordan de velger gjre det.

DET ER S TYPISK!

Hver bidige gang jeg skal ut drene p butikken eller andre render hvor jeg har ordnet meg, har p meg anstendige klr, ser ordentlig ut, og har sminket meg pent, mter jeg sjeldent p noen. Faktisk s og si aldri!

Men den ene gangen i mneden jeg ser helt dass ut, den ene gangen i mneden jeg har p meg joggebukse, hvor jeg har en drlig hrdag, og ikke orker sminke meg for en rask tur ut p butikken for kjpe EN ting... Da er det plutselig ikke mte p!

Da treffer jeg gjerne ca hele gamle skoleklassen min, alle vennene til kjresten min, og 10 venner jeg ikke har sett p et halvt r. Og halve slekta.

Er ikke det helt jvlig typisk?

HUSKER DU DA DET BARE VAR OSS?

"Husker du da det bare var oss, Fredrik?"

"Ja-a" svarer han etter ha tenkt seg om en stund.

"Jeg har egentlig nesten glemt det, jeg. Hvordan det var bare vre oss to, uten barn. Men jeg savner det ikke. Savner du det?" Spr jeg.

"Kanskje litt? Av og til. Barn gjr jo ting tffere"

"Men ALDRI om jeg ville byttet det ut for noe i hele verden"

Dagens koseligste samtale ❤

DET ER TRIST

Jeg kan ikke skryte p meg ha vrt i blogg-bransjen utrolig lenge. Likevel fler jeg at jeg har oppndd mye, og at jeg (Spesielt det siste halve ret, hvor jeg fler jeg har vokst mye som person) har klart fremstille meg som den jeg er, rlig og pent.

En tendens jeg ikke liker s godt i bloggbransjen, er at det ikke ser ut til bety s mye lenger om man faktisk skriver en god blogg eller ikke. Det handler om skandaler, avslringer av privatsaker, og offentlig skittentyvask. Og beklager mtte si det, men jeg synes faktisk det er skikkelig trist at det er dette som skal forbindes med vre en god blogger. 

Jeg mener ikke at du ikke kan vre en god blogger bare du er pen om noe fra fortiden din eller fra privatlivet ditt - Jeg har jo delt mye selv. Men det bruke hver eneste lille ting, og "melke" alt, uansett hvor lite eller stort det er, for f flest mulige lesere p bloggen sin. For hye lesertall er jo uansett ikke synonymt med vre en god blogger. Jeg mener, er det virkelig verdt det offentliggjre hver minste lille ting fra privatlivet, i desperat forsk p hste flest mulig lesere? 

Det er mye jeg har opplevd og som jeg har vrt igjennom i lpet av mitt liv som jeg kunne hauset opp til det kjedsommelige og sikkert tjent rimelig greit med penger p siden jeg vet det hadde generert ekstremt mange klikk her p bloggen. Men jeg liker ha noe privat. Noe personlig, som bare jeg sitter med - Som jeg vet at ikke alle som leser bloggen min ogs vet. Rett og slett et privatliv, i tillegg til bloggen.

Og hvis jeg skal dele noe, s skal jeg gjre det fordi jeg faktisk nsker dele - Ikke fordi jeg vet at jeg kan tjene penger p det hvis mange klikker seg inn. Hvem som helst kan dele noe veldig privat p en offentlig blogg og f masse lesere, og dermed ogs tjene penger p det. Til hvilken pris blir det uansett, helt til slutt?

Hva skjedde med ha litt integritet? Litt... Filter? Litt privatliv? 

Blogging er min store lidenskap. dele, skrive, og det f respons. Men for meg er det viktig gjre det av de rettene grunnene. Og jeg avgjr ikke hva som er "de rettene grunnene" for andre, det er ikke det jeg sier, men jeg synes det er viktig ha mine selv.

Misforst meg rett - Jeg er for penhet. Og jeg er ingen moralens vokter, for all del - Jeg bare nsker si noe om akkurat denne tendensen i bloggverden. Jeg startet denne bloggen med intensjon om dele, dele hvordan jeg opplevde vre en s ung mor i et samfunn som er s fylt til randen av fordommer. Jeg ville dele pent og fullstendig rlig. Og det har jeg gjort. Men jeg skiller mellom privat og personlig. 

Folk liker "skandaler" misforst meg rett her ogs. Liker er kanskje ikke riktige ordet en gang. Avslringer av "privatsaker", og ting som gjerne hres litt skandalst ut - Selv om det ikke trenger vre det. Mitt blogginnlegg hvor jeg skriver om at jeg er 17 r og gravid med andremann er mitt mest leste blogginnlegg noen sinne, med helt ekstremt mange lesere. Og jeg vet jo hvorfor, fordi overskriften skriker skandale. N er jo ikke min situasjon en skandale (Slik jeg ser det, i hvert fall) for jeg lever jo et stabilt liv med familien min og har ting p stell - Men det er jo kanskje ikke det man umiddelbart tenker nr man leser en slik overskrift.

Slikt gjr folk nysgjerrige. Det fr dere til klikke dere inn p blogger, bare dere er nysgjerrige nok. Det siste jeg vil er at dere skal klikke dere inn p min blogg fordi dere er s nysgjerrige at dere bare m, jeg nsker at dere skal klikke dere inn fordi dere faktisk liker det jeg driver med.

Jeg velger heller ikke tjene s mye penger som jeg kunne ha gjort, enn mtte dele sporadisk fra privatlivet mitt for holde lesertallet s hyt som overhode mulig. Det finnes kanskje en "delete" knapp her p Internett, men det finnes ikke en som sletter hukommelsen til alle de som har beskt bloggen min. Derfor tror jeg det er rimelig lurt tenke seg nye om hva man poster av privat informasjon p en offentlig blogg.

Men s er jo jeg en av dem som mener det er viktigere verne om privatlivet til meg og min familie, enn tjene mest mulig gryn.


Og det er jo ogs en rlig sak.

DETTE ER IKKE SANT!

1. Barnevernet kobles automatisk inn hvis man fr barn nr man er under 18 r

Dette er en av mange myter, og det finnes ikke sannhet i den. Barnevernet har viktigere ting prioritere enn flge opp mdre uten et egentlig grunnlag til gjre det, annet enn at vedkommende er ung.


2. Som ung mor fr man haugevis av penger fra staten

La oss knuse denne myten en gang for alle. Jeg har mistet tellingen p hvor mange ganger jeg har blitt fortalt at jeg som ung mamma snylter p staten, nr jeg ikke en gang mottar noe utover det alle andre mdre i alle aldre bosatt i Norge ogs mottar, og jeg betaler ogs skatt av min egen lnning som alle andre.

Man fr konomisk sttte om man er aleneforsrger, men det gjelder uansett hvor gammel mor du er. Er du 26 og alenemamma fr du ogs disse stnadene, s det er ikke noe som kun er forbeholdt unge mdre.  Har du derimot samboer eller er sammen med barnefar er det niks nada. Jeg har til dags dato ikke mottatt noe utover permisjonspenger og barnetrygd - Slik som absolutt alle andre mdre i hele Norge ogs fr, uansett hvor gamle de er. Det er ikke noe som heter "konomisk stnader for unge mdre".

3. "Keisersnitt er alltid en lettvint lsning"

Nr et barn skal ut av kroppen din, enten det er p den ene eller p den andre mten, s vil det mest sannsynlig gjre vondt. Jeg sier p ingen mte at det er slik for absolutt alle, noen har naturlige fdsler de ikke synes er vonde i det hele tatt, og andre har keisersnitt og synes ikke det er vondt i det hele tatt. Men over all sitter i hvert fall jeg med inntrykket av at de aller, aller fleste som fder et barn, p naturlig vis eller ei, synes dette er vondt p et eller annet tidspunkt.

For meg var det ikke vondt i det barnet kommer ut nr jeg hadde keisersnitt. Jeg synes i hvert fall ikke det, for jeg hadde spinalbedvelse og var bedvet fra navlen og ned. Men i ettertid? Klart var det vondt! Man har blitt skret i med skalpell, gjennom fire lag - Og blant disse er det bukveggen og livmoren som blir skret i, det hadde vrt veldig rart om jeg ikke skulle kjenne til noe av det i ettertid. Jeg var ikke avhengig av smertestillende i mange dager etter operasjonen, men VONDT var det, uten tvil! Jeg kan jo ikke sammenligne med noen naturlig fdsel ettersom jeg ikke har vrt gjennom det, men det betyr vel ikke at jeg har hatt en lettvint lsning med keisersnitt. Hver gang jeg skulle nyse eller hoste kjentes det ut som sret ble revet opp innvendig. 

Noen har frst naturlig fdsel, og s keisersnitt senere i livet, og mener at keisersnittet var mindre vondt. Andre sitter med stikk motsatt oppfatning. Vi opplever ting forskjellig, og har forskjellig opplevelse av hva "vondt" faktisk er. Men trkk ikke p andres fdselsopplevelse av den grunn. Selvflgelig har du rett til mene at du synes keisersnitt var en "lettvint lsning", men slik er det absolutt ikke for alle, og det er nok ganske lurt huske p. For meg blir det at "Keisersnitt er en lettvint lsning" en eneste stor lgn.


Leo blir fdt, 23 mars 2015 ♥

HVORDAN SKAL VI GJRE DET?

Bilder hentet fra Ikea, notonthehighstreet, Desenio og Ebay.


Wall stickers ♥ Bilde med sky ♥ Bilde med bokstaver ♥ Kommode i fin strrelse ♥ Nattlamper ♥

- Nytt til Leo sitt rom -

Flere av dere var nysgjerrige p hvordan vi skal gjre det med rom til guttene vre ettersom det kun er 2 soverom i vrt hjem per n. Jeg har fundert en del p det selv, men vi er veldig klare p at vi skal samsove med lillebror de frste mnedene slik vi ogs har gjort med Leo. Derfor er jeg som dere ogs vet fra fr, i gang med skikkelig innredning av gutterommet til Leo!

Min frste tanke var egentlig at de bare kan dele soverom. De vil jo fortsatt vre rimelig sm nr lillebror da eventuelt skal inn p rommet til Leo, s hvorfor ikke? Vi er s glad i den romslige leiligheten vr, og den har jo ellers alt vi kan tenke oss bde av hage og-uteplass, den ligger ekstremt sentralt til, og vi har barnehagen Leo skal begynne i 10 minutter gange unna. Jeg vil virkelig ikke i gang med noe flytting, men om vi ser at det blir mye tull med guttene p samme rom s blir jo det siste lsning. Hper og tror det skal g greit!

Rommet til Leo er jo ikke s veldig stort heller - Selv om det er fin strrelse og har store, flotte vinduer, samt litt plass til leker og oppbevaring. Men med to barnesenger der inne vet jeg ikke om det vil bli litt i underkant med plass til at guttene skal f lekeplass og plass til utfolde seg. S muligens vi bare bytter rom med dem ogs, hvis det blir ndvendig, slik at de fr det nydelige, romslige soverommet til Fredrik og meg! ♥


Klem

HADDE ALDRI KLART DET UTEN!

Vi har hatt en strlende start p den nye uken, tross at jeg faktisk ikke har sovet noe srlig i det hele tatt i natt. Det var rett og slett helt umulig, babyen i magen holdt meg vken, Leo vknet med jevne mellomrom hele natten gjennom, og jeg savnet Fredrik. Skikkelig! Dessuten tenkte jeg alt for mye, p alt mulig rart. P babyen i hovedsak, p babyutstyr, p hvor stresset jeg er som ikke har ftt gjort alt i stand helt ferdig hjemme i leiligheten - Og s videre. Dere skjnner sikkert greia. Men s sto vi etter hvert opp, og den snille mammaen min hadde stelt i stand tidenes mandagsfrokost til oss. Leo fikk derfor bde smoothie, yoghurt, og rundstykke til frokost - Og jeg spiste massevis av frukt og br.

Vet ikke hva jeg skulle gjort uten mammaen (Og pappaen) min! Hun har siden dagen jeg ble gravid alltid stilt opp om det har vrt noe, og det er jeg s takknemlig for. Siden jeg bor langt unna foreldrene mine har jeg jo ikke ftt s mye hjelp med Leo (Og det har jeg jo heller ikke trengt. Det har ikke vrt ndvendig fordi jeg klarer meg selv og det skulle bare mangle nr jeg har valgt sette et barn til verden) men sttten jeg alltid har hatt med at hun og pappa har stttet meg i valgene mine har betydd veldig mye.

Jeg har alltid vrt veldig klar p at jeg aldri vil bli mammaen som legger ansvaret for mine barn over p noen andre, noe mange automatisk tror at "alle" unge foreldre gjr. Jeg har klart meg selv, med samboeren min, og det er jeg veldig stolt av. Men jeg tror ikke jeg hadde klart meg nr det stormet som verst uten vite at mamma og pappa sttter meg i mine valg uansett hva som skjer, og at de er der for meg. Jeg har jo tross sttten mtte st p mine egne ben, og det har vrt s viktig for meg ogs. At mitt valg ikke skulle gjre at foreldrene mine mtte ta ansvar for mine handlinger nr de ikke sto i en posisjon til ta valget selv, det har vrt viktig for meg. Annet enn at de alltid er her for meg fordi jeg er datteren deres, selvsagt - Noe de ville vrt uansett om jeg hadde blitt gravid eller ikke. Begge gangene jeg besluttet beholde babyen som vokste i magen min, er det jeg som har tatt et valg - Ikke foreldrene mine  - Og da har jeg flt et enormt stor ansvar for srge for at konsekvensene av det valget forblir mitt ansvar.


Flere har lurt p hva jeg ville gjort om mine barn ble gravid s tidlig som jeg ble. N fr jo jeg to gutter - Og da er det jo litt annerledes i og med at de ikke fr blitt gravide selv. Men jeg kommer til fortelle dem at uansett hva som skjer i fremtiden, s skal jeg sttte dem s godt jeg bare kan hele veien. Uansett om de mter p tffe valg i lpet av livene sine. Akkurat slik mine foreldre har gjort med meg. Jeg vil kun det beste for guttene mine, og de skal alltid vite at de har mammaen sin hvis noe skulle skje. For jeg vet hvor avgjrende og viktig den sttten har vrt for meg!

STAKKARS BARNA VRE!

Det er enkelte ting som er s vonde skrive om, at jeg bare unngr dem helt til det er gtt s langt at jeg ikke klarer la vre lenger. At enkelte mener at det er synd p barna vre og at de frykter for barna vre sin fremtid er det verste akkurat n. Fredrik og jeg har ikke ord for hvor jvlig vi synes at det er at vilt fremmede mennesker kommer med slike utsagn om barna vre, men det er jo tydeligvis bare slik man skal finne seg i nr man skriver mammablogg. Jeg vet ikke hva dere ville gjort, men dette finner jeg meg overhode ikke i.

Barn som lever under voldelige forhold - De er det synd p.

Barn som blir mishandlet fysisk og/eller psykisk- de kan vi frykte fremtiden for. 

Barn som vokser opp under omsorgssvikt i en eller annen form - De kan vi ha vondt av. Og sende gode tanker mens vi synes synd p dem. Det er en fornrmelse mot disse barna fortelle meg at det er synd p mine barn.

Selvsagt kan det vre synd p noens barn tross at de ikke blir mishandlet verken fysisk eller psykisk. Men Leo? Vi fr skryt av helsesster for jobben vi gjr med snnen vr. Alle vi kjenner ser at snnen vr ikke kunne hatt det bedre enn hos oss. Hvis noe hadde vrt galt, hadde noen vi kjenner selvflgelig grepet inn! P samme mte som at man griper inn hvis noe er galt uavhengig av alderen p foreldrene til barna. Barnas beste kommer frst - Alltid!

Og babyen vr som ligger i magen min... Nei. Bare nei.. Skal jeg virkelig mtte forsvare mitt ufdte barn?


Hva er intensjonen? Jeg er overhode ikke en av de bloggerne som roper at vedkommende er sjalu hver gang jeg blir hetset eller kritisert, for det mener jeg ikke. Jeg tror ikke noen er misunnelig p at jeg ble mor tidlig og at jeg n er gravid igjen i ung alder. Jeg tror ikke noen er sjalu p det, det er jo ikke akkurat en nskesituasjon! Men likevel sitter jeg igjen som et stort sprsmlstegn. Hvorfor?

Jeg synes synd p noen. Og det er de som har syke barn som de ikke har muligheten til hjelpe. De som har barn og som ikke har nok av midler til klare gi dem alt de trenger. De som har barn i fattige land, og som ikke har muligheten til gi barna sine det de trenger for ha det bra. N tenker jeg ikke ndvendigvis p kjrlighet, men det ndvendige utover det. Rent vann, mat, et trygt sted bo, medisiner nr barnet blir sykt. Jeg nevner i fleng.

For her sitter vi og blir kritisert for at det er synd p barna vre.

Og de mangler jo ingen verdens ting.

EN ALVORSPRAT..

Jeg tenker s mye om dagen at det gjr nesten vondt av og til.

Hvordan noen bare kan bli borte, og aldri dukke opp igjen. Det er s trist, rart, srt og forferdelig p samme tid. Det fr en til vkne opp litt og vre mer obs p at ingen dag er en selvflge. 

Mens noen akkurat n, et eller annet sted i verden, fr beskjed om at de ikke har lang tid igjen leve - Har jeg akkurat ftt beskjed om at jeg venter en frisk guttebaby som kommer til verden om noen mneder. Livet er skjrt.

Livet er s ufattelig tilfeldig, hvordan ting skjer, nr de skjer, og hvor. Det er urettferdig.

Jeg kjenner babyen sparke i magen fr jeg tilfeldigvis scroller forbi en artikkel om en kreftpasient p Facebook. Hun har ftt beskjed om at det ikke lenger er et alternativ at hun overlever.


Det er s enkelt glemme i den travle hverdagen, hvordan man aldri skal ta noe for gitt. Jeg klemmer Leo ekstra godt fr jeg legger meg. Og forteller han og Fredrik hvor glade jeg er i dem. 

For jeg vet at et eller annet sted der ute, akkurat n, s er det noen som ikke fr den muligheten igjen.

EN GOD NYHET!

Hei alle sammen! Hper dere har det bra og at feiringen i gr var vellykket for dere alle♥

Jeg har ftt en kjempegod nyhet som jeg bare mtte dele med dere allerede samme dagen som jeg selv fikk vite det! Til hsten blir nemlig Leo, Fredrik og jeg se p tv, i en episode i et tv-program! Jeg kan ikke avslre hvilket, men dere som har fulgt meg en stund vet nok hva det er snakk om likevel!

At den blir sendt til hsten betyr jo at det er innspilling om ikke s lenge, s dere kan tro jeg er spent. Spent og forferdelig glad, men ogs nervs, og litt redd p en mte. Forventningsfull er kanskje mer riktig ord! Tror det blir veldig bra, og jeg gleder meg veldig til at dere skal f komme litt tettere p oss. Se hvordan vi bor, og hvordan vi er p "ekte" og ikke bare bak skriving p bloggen og bilder. 




Hper dere gleder dere like mye som jeg gjr! 

ELSKER DEG

Mange har kommet med uttalelser om at jeg er verdens verste kjreste fordi jeg ikke tok abort nr jeg ble gravid med de to barna vre fordi du nsket at jeg skulle ta abort. Hvorfor skulle jeg "tvinge deg til bli pappa?" 

Mitt strste nske og drm i livet var aldri bli mamma som 16-ring. Slik enkelte fremstiller det. Unnskyld, for at naturen gjorde det slik at kvinner kan bli gravide, og ikke menn. For det er kanskje urettferdig, men det er snn det er, for menn kommer aldri til kunne bli gravide med ulempene (og fordelene) det medfrer. I en perfekt verden hadde aldri slike vanskelige dillemmaer oppsttt, og jeg skulle nske vi levde i en perfekt verden. Det gjr vi ikke.

Du har sttt ved siden min hele veien, selv om du i utgangspunktet ikke nsket barnet noen av gangene. Misforst meg rett; For igjen: mitt strste nske var heller aldri f barn s tidlig. Men du har vrt her likevel. Uansett hvor uenig du har vrt, s stakk du ikke. Du ble her uansett hva. Jeg vil bare skryte litt av deg for det, for jeg tror de frreste av andre gutter p din alder ville gjort det samme.

En hvilken som helst mann kan f barn, men det krever mye mer og faktisk vre en pappa og stille opp.

Og selv om jeg tok beslutningen om beholde barnet hele to ganger, og selv om det ikke var ditt nske noen av gangene, s har du i ettertid vrt sjeleglad for at jeg sto opp for meg selv og gjorde det uansett hva du mente tidligere. For jeg vet, og jeg ser at du elsker Leo hyere enn alt i hele verden, og jeg vet at du kommer til elske nestemann like hyt. Jeg vet at du aldri ville at jeg skulle ha valgt annerledes om vi n fikk muligheten til g tilbake i tid.


Elsker deg og familien vr. Tusen takk for at du er en ekte pappa ♥

JEG FR VONDT NR JEG TENKER P DET!

Siden sist svangerskap har jeg bret p en hemmelighet. Jeg drakk nemlig vin med noen venner helgen fr jeg fant ut at jeg var gravid med Leo. Jeg ante jo ikke at jeg hadde blitt gravid, jeg hadde akkurat fylt 16 r og skulle bare kose meg med vennene mine.

Nr jeg fant ut at jeg var gravid var det s mye tenke p, men etterhvert som jeg tok valget om bre frem Leo kom den drlige samvittigheten tydeligere og tydeligere frem. Jeg snakket med mange mdre, bde eldre og yngre, som hadde drukket fr de fant ut at de var gravide som kom med betryggende ord. Dessuten var det spass tidlig i svangerskapet at det var svrt lite sannsynlig at det ville gjre noe skade. Heldigvis.

Men etterhvert som tiden har gtt, og jeg n er gravid med andremann, har jeg tenkt en del p dette igjen. Uansett om jeg aldri i verden planla bli gravid eller ikke, uansett om jeg var ung og bare skulle ha det gy med venner, og uansett om det ikke gjorde noe skade siden det var s tidlig i svangerskapet, s fr jeg fortsatt vondt nr jeg tenker p det. Vondt om de glassene med vin jeg tok fr jeg i det hele tatt fant ut at jeg var gravid kunne ha skadet min lille som l i magen.

Og da gr tankene mine ut til de som velger drikke og ryke alkohol med vilje i sine svangerskap. Jeg fatter bare ikke hvordan de klarer, nr jeg fr vondt bare av tanken p ha gjort det ved en feiltakelse for snart to r siden. 

Dette er ikke ment som noen stygg skjennepreken til de som drikker aller ryker under sine svangerskap, bare enkelt og greit jeg som tenker hyt og rlig i et blogginnlegg. Jeg tror ikke kjeft og stygge gloser er veien g nr man skal n ut til de som har det vanskelig med slutte ryke og drikke alkohol under graviditeten. Vi m gjre det vi kan for vise forstelse for at det er tft (For det er det nok!) men jeg tror likevel det er veldig viktig snakke hyt om skadene det kan medfre for det ufdte barnet ditt. Og kanskje mitt "Jeg fatter ikke hvordan du klarer det" kanskje kan hjelpe deg til f den siste motivasjonen til f til slutte - For  gi barnet ditt den beste starten p livet h*n mulig kan f.



JEG HAR NOE JEG VIL SI

I motsetning til andre bloggere, nsker jeg ikke fraskrive meg ansvaret jeg sitter med nr jeg nr ut til s mange mennesker som jeg gjr. Det jeg gjr kan pvirke mine leseres valg, og det synes jeg selvflgelig er veldig skummelt. Jeg nsker vre et godt forbilde for de som leser bloggen min.

Jeg sikter da spesielt til mine yngre lesere, som kanskje i strre grad pvirkes av bloggere og media generelt.

Jeg har noe jeg vil si til dere. 

Jeg sttter ikke mine blogg-kolleger i det absurde antallet plastiske operasjoner de foretar seg. Og jeg sttter definitivt ikke det at de fler de m dele det p bloggen sin. Jeg bryr meg ikke om hvorfor de fler de m gjre det, om det er fordi de fler de bare m vre rlige om det, eller hvorfor i alle dager de gjr det - Men jeg tar fullstendig avstand fra det.

Jeg synes alle mine blogg-kolleger virker som fine folk, jeg har ingenting i mot noen p noen som helst mte, og jeg respekterer valgene til disse menneskene, de som foretar seg alle disse operasjonene - Men jeg kommer aldri i verden til sttte det at de bare m dele det p bloggene sine.

Spesielt ikke nr den strste andelen av leserne deres er 13 r gamle jenter i sin mest srbare alder med drlig selvtillit.

S kjre, yngre lesere: Jeg vil bare at dere skal hre denne sangen hver gang dere ser bloggere dere leser eller hver gang dere ser kjendiser som opererer seg til det ugjenkjennelige bare fordi de kan:

Husk at ingen kirurg i hele verden kan ta fra deg den drlige selvtilliten som penbart ligger i bunn hvis du fler du m fikse p hver bidige kroppsdel du har. 

Skjnnhetsoperasjoner og fornektelse fr bare tatt deg s langt - Til slutt sitter du igjen med deg selv, og liker du ikke deg selv, s kommer ikke all verdens med plastiske operasjoner til forandre p det. 

Jeg skal ikke komme med noen moral-preken om hvem som er gode forbilder og ikke, for det vre et godt forbilde handler ikke om valgene du tar og hvordan de ser ut for andre utad - men hvorfor du tar dem. 

Men jeg klarte bare ikke holde det inne lenger n.

Klem 

OVERRASKENDE OG TRIST!

I dag leste jeg denne artikkelen p side2 som handler om en svensk 18 r gammel jente som ble gravid. Hun valgte beholde, og med det valget mistet hun vennen sine. De vendte ryggen til henne!

Jeg kjenner meg ikke umiddelbart igjen i hennes situasjon, selv om jeg definitivt har mistet kontakten med mange av mine gamle venner. S kan jeg jo sprre meg selv om det har skjedd fordi jeg flyttet fire timer unna hjembyen min fr jeg i det hele tatt ble gravid, eller om det skjedde p grunn av at jeg fikk barn og at vi ikke hadde s mye "snakke om" lenger. Det er kanskje en god blanding, ikke vet jeg.

I et vennskap har man begge ansvar for holde kontakten, og det miste kontakten kan p ingen mte sammenlignes med at vennene dine vender ryggen til deg p grunn av et valg du tar. Frstnevnte er noe begge er ansvarlige for at skjer, sistnevnte er noe du ikke fr gjort noe med uansett hvor mye du vil. Du kan jo ikke forandre andre mennesker. Slike "venner" synes jeg ikke kan kalles for venner en gang. Jeg er trist p jentas vegne fordi hun hadde slike "venner", men samtidig er jeg glad hun fant det ut n og ikke ved en senere anledning at de ikke var ekte venner.

Fra dagen jeg tok beslutningen om beholde lille gutten min i magen nr jeg var 16, visste jeg at det var mye som kom til forandre seg. Inkludert dette med venner. Man vokser mye p bli mamma og bare det g gravid, og plutselig har du ikke like mye til felles med de andre p din alder lenger. Og det er jo egentlig ikke s rart - Man lever jo et helt annet liv som ung mamma enn som "vanlig" ungdom. Med andre prioriteringer, og kanskje litt andre verdier.

 Det jeg faktisk opplevde etter jeg valgte  beholde barnet i magen er bli snudd ryggen til av andre som var nrmere enn venner, og det synes jeg var fryktelig trist. Det er heldigvis snakk om et ftall, men det er like fullt utrolig trist. Heldigvis har jeg uansett utrolig mye familie, venner og et stort nettverk som jeg vet er her for oss, og som aldri i verden ville valgt vende oss ryggen fordi vi tok valg de ikke var enige i.

I dag er jeg ikke bitter, og de har lrt meg hvordan jeg aldri skal hndtere situasjonen dersom noen jeg kjenner p samme mte som de kjente meg havner i en lignende situasjon.

God klem

EN ALVORSPRAT

I dag skal jeg oppklare noen ganske alvorlige pstander som har dukket opp i det siste.

Jeg er egentlig ute hver helg, og tar ikke ansvar for barnet mitt. Dette lyver jeg om p bloggen min

Dette var det noen kjente av oss som visstnok hadde satt ut rykter om, s da er det jo veldig greit at jeg kan informere om at det er noe forbasket tull. Sist gang jeg var ute i helgen var i februar. Da var jeg med noen venner i Gjvik (Da var jeg faktisk gravid uten vite det) Det er jo bare telle p hnden hvor mange mneder det er siden, og de andre gangene jeg dro ut i helgene fr jeg ble gravid var nr Leo hadde barnevakt og han sov. Ergo lot han ikke merke til at jeg var borte, de timene jeg var borte og han sov hjemme i sengen sin mens Fredrik satt oppe og for eksempel s serier eller spilte med vennene sine.

Uavhengig av det begrenset jeg selvflgelig hvor mye jeg dro ut i helgene! Jeg har aldri nektet for at jeg har hatt behov for dra ut av og til, men som mor setter man barnet sitt frst og sine behov til side. Jeg har aldri og kommer heller aldri til bli den som drar ut hver helg. Ikke hver andre helg heller. I perioder har jeg kanskje vrt ut et par - tre ganger i lpet av en hel mned. S har det kanskje gtt 3 mneder fr jeg har tatt meg en tur ut i helgen igjen.

S hvis du sitter med det inntrykket s sitter du med feil inntrykk, og det kan jeg fortelle dere med sikkerhet ettersom jeg faktisk er den det gjelder. Jeg setter barnet mitt frst, han er det som betyr aller mest for meg og han er alltid frsteprioritet. Uansett hva.

Fredrik og jeg har barnevakt hele tiden, og gjr ingenting selv

Fredrik ble helt forskrekket nr han hrte at noen faktisk trodde dette. Han vet, familiene vre vet, og jeg trodde ogs at de som kjente oss utover det visste at vi tar ansvar selv. Det er s synd med s stygge rykter og beskyldninger, spesielt nr vi vet at det ikke er sant.

Familien min bor jo 4 timer unna, s den biten er jo ganske grei - Da vet dere jo at jeg ikke ringer for sette av Leo hos foreldrene mine (Grss og gru, aldri i verden om jeg hadde gjort det uansett!) men familien til Fredrik og tanta mi bor jo her i Larvik. Familien til Fredrik (Og tanten min) stiller alltid opp hvis vi trenger avlasting eller barnevakt, og det setter vi utrolig stor pris p. Men vi misbruker ikke dette. Vi har sjeldent barnevakt, og hvis vi har er det som regel noe spesielt som skjer - s fremt vi ikke har hatt utrolig tffe netter med Leo over tid hvor jeg ikke har ftt sove nesten noen ting i det hele tatt. 

I perioden med bruddet vrt hadde vi mer barnvakt enn vanlig. Vi trengte mer tid alene, og da var utrolig godt og betryggende vite at familien til Fredrik stilte opp og kunne passe ham. Men det er egentlig det, alts. Det stemmer ikke i det hele tatt at vi ikke gjr noe selv, vi gjr jo alt selv.

 

Jeg legger alt ansvar for Leo over p Fredrik

Fredrik, Leo og jeg er en familie. Her i huset er det to foreldre, og sammen har vi det fulle ansvaret for snnen vr. Noen dager trenger Fredrik litt fri eller avlastning, og drar gjerne ut med vennene sine for se fotballkamp, eller for spille. Da blir han borte en stund, og jeg har Leo. Andre dager er det motsatt, og jeg drar kanskje ut med ei venninne for ha litt fri. Men dette er ikke noe som skjer ofte, men en gang innimellom. Akkurat som andre foreldre, trenger vi ogs fri en gang i blant. 

Hvis du virkelig synes det virker som at jeg legger mitt ansvar for Leo over p Fredrik, s foreslr jeg at du flytter inn hos oss i en uke for se sannheten. For det er tydeligvis ikke den du har ftt servert hvis du virkelig tror jeg ikke tar ansvar for barnet mitt. 


Ja, jeg kunne latt vre skrive dette blogginnlegget og hevet meg over det, men jeg vil virkelig ikke at noen faktisk skal g rundt og tro p noen av disse pstandene. Enkelte av dem er jo faktisk ganske alvorlige, og nr jeg da har muligheten til fortelle alle sannheten gjennom bloggen min, ja, da velger jeg gjre det. At noen kaller meg opp og gr rundt snakker stygt om meg p andre mter hever jeg meg gjerne over. Det gjr jeg veldig ofte, egentlig. Men ikke slike rykter som disse, for dette er faktisk ikke greit i det hele tatt!

Jeg vil bare benytte anledningen til skryte litt av oss samtidig. Jeg er veldig stolt av oss og hvor bra vi klarer foreldrerollen. Hvordan vi har klart ha ansvar for barnet vrt alene i vrt eget hjem, siden vi var 16 og 18 r gamle. 

Det var dagens alvorsprat fra meg, jeg hper dere har en super fredagskveld <3

PERFEKT

Jakten p bli den perfekte mor starter allerede fra svangerskapet av. Og den er forferdelig krevende.

 Det holder ikke lenger avst fullstendig fra tobakk og rusmidler. Vi skal vre totalavholdende fra kunstig stning, fargestoff, koffein, hrfarge og andre kjemikalier.

Og ikke nok med det.

Kroppen din skal vre helt lik som den var fr du ble gravid. Her hjelper det alts ikke om kroppen din ikke er i stand til gjennomg et svangerskap uten f noen strekkmerker eller ikke, for presset om f tilbake kroppen dagen etter du har fdt barnet ditt, det er dessverre der like helt. Men for Guds skyld, du m ikke la deg stresse av alt presset og forventningene, for stress er jo heller ikke sunt!

Jeg ser mange som dessverre skaper forventninger om at det er vanlig ha flat mage dagen etter fdsel. Vi er alle forskjellige og det skal vi ha forstelse for, men nr jeg ser en sterk overflod av flate mager kun f dager etter fdsel p Instagram og andre sosiale medier, da er det kanskje p tide at noen ppeker nettopp det: Vi er forskjellige. De aller, aller fleste av oss har ikke flat mage dagen etter fdsel. Vi m passe p ikke sette uoppnelige forventninger til oss selv og hverandre ved kun fremme en viss kroppstype. For noen er det fysisk umulig ha flat mage dagen etter fdsel. Det br ikke vre noe ml, det br vre et ml at du har hatt et sunt svangerskap og at barnet ditt og du har det bra.

Jeg kjenner at jeg blir s sliten og lei av alt hysteri og alle forventninger rundt det vre gravid og nybakt mamma, den mest srbare perioden i livene vre. Jeg leser om jordmdre som er bekymret fordi det blir mer og mer utbredt slanke seg under svangerskapet for f s liten mage som mulig, at det er "status" ha fdt et lite barn - helst under 3000 gram. 

Kan vi bare ta noen sekunder for  tenke p hvor sinnssykt det faktisk er?

I tillegg ser jeg alt for mange blogger som er preget av hvor fantastisk tiden med nyfdt og baby er. Hva skjedde egentlig med den faktiske virkeligheten oppe i alt dette? Stakkars du, nybakte mor, om du aldri har blitt informert om hvor tft det kan vre bli mamma for frste gang, og hvor mye en baby kan kreve. Disse nybakte mdrene som tror livet som mamma kun er en dans p roser kommer jo til f seg et realt sjokk.

Jeg mtte bare f ut litt frustrasjon i et rimelig rotete blogginnlegg, som nesten er like rotete som det er i hodet mitt for tiden.

Du m ikke vre en perfekt mamma, for vre den beste mammaen du kan vre.

Nr alt kommer til alt er ingen perfekte uansett. Og en dag faller fasaden og det du kan sitte igjen med er et barn som er skadet for livet fordi du slanket deg under graviditeten fordi du heller ville ha liten mage enn gjre det som var til det beste for barnet ditt.


Tenk p det.

DET ER ALT FOR TABU!

Jeg fler jeg vil skrive litt om eksponering av barn i dag. Jeg fler veldig mange mammabloggere egentlig ikke sier som mye om dette temaet, og det synes jeg er litt dumt. Jeg tror det er viktig vise at man reflekterer rundt det, og at man har tatt et valg man har tenkt grundig gjennom.

Aller frst:

Heldigvis er det ikke slik at bare man skriver blogg, s M man dele absolutt alt. Det er nettopp det som er s fint med skrive blogg - man kan velge selv. Er det noe du helst ikke vil dele? OK, da deler du ikke det du ikke nsker dele og omvendt. Det er helt opp til en selv og selv om jeg poster bilder av snnen min for offentligheten p sosiale medier, s betyr vel ikke det p noen mte at han ikke har et privatliv. S sort hvitt gr det vel egentlig ikke an tenke.

For privatliv har bde samboeren min, snnen min og jeg til tross for at jeg skriver en blogg. Ofte nr jeg skriver om dagen min p bloggen deler jeg kanskje bare noen f prosentandeler av hva vi har gjort samme dag. Jeg deler aldri intim eller sensitiv informasjon om snnen min, og det har vrt uhyre viktig for meg unng.


"Men tenker du ikke p pedofile? Du vet at du utsetter barna dine for pedofile nr du utleverer dem p bloggen din? Stakkar!"

For sette det helt p spissen: Skal man alltid unng pedofile, m man jo faktisk gjemme seg inne resten av livet. Jeg vet ikke med dere, men det hres ikke ut som et godt liv i mine rer.

Dessuten minner denne problemstillingen meg svrt mye om dette med at kvinner skal mtte dekke seg til for unng ikke tiltrekke seg menn som kan voldta dem - Prinsippet er jo faktisk det samme. Man skal ikke begrense hva man gjr i livet sitt i frykt for at noen skal eksempelvis voldta deg eller at pedofile skal f tak i deg. Selvsagt kan det vre gunstig i mange tilfeller ta forhndsregler ved ikke "invitere inn" verken voldtektsmenn eller pedofile, men vi skal ikke fokusere p skape flest mulig forhndsregler, vi skal fokusere p f ut til alle i hele landet vrt at pedofili og det voldta jenter fordi de "bare" har p seg shorts og topp, p INGEN mte er greit.

Jeg kommer ikke til stoppe poste bilder av snnen min i frykt for at pedofile skal se bilder av ham. Den oppmerksomheten fortjener de ikke en gang. Vi er alltid i en risiko for at pedofile skal se barna vre, hver eneste gang vi gr ut av dren med dem fra hjemmet vrt. Og selvflgelig nsker vi skjerme barna vre s godt vi bare kan for disse syke menneskene, men siden den risikoen alltid vil vre der - Uavhengig av om du poster bilder av barna dine p internett eller ikke - S synes i hvert fall ikke jeg at vi skal la alle valgene vre styres av hvorvidt noen pedofile noen gang kan se barna vre. For uansett om du aldri poster bilder av barnet ditt p Internett, s er det alltids en risiko for at noen pedofile fr ye p dem ute p gaten. P stranda. P vei til skolen. Hvor som helst s lenge det ikke er hjemme i huset ditt.

S kan vi jo diskutere i all evighet om forskjellen mellom virkelighet og bilder p nett, og at bilder blir noe annet - Men jeg kan jo faktisk begrense hva jeg legger ut p bloggen min av snnen min i form av bilder, i mye strre grad enn hvordan man kan begrense barn med egen vilje i virkeligheten. Eksempel: Jeg kan srge for at bildene jeg poster av Leo alltid er ordentlig tatt og at han er anstendig kledd og ser ordentlig ut. I virkeligheten kan barn begynne gjre mye rart. Hovedpoenget er vel at vi ikke skal la vre valg styres av syke mennesker som kan finnes over alt. Bde p nett og i virkeligheten.

Og s fr vi mammabloggere ofte den klassiske "Barnet ditt kommer til bli mobbet p skolen!" Disse menneskene sikter da til at barna vre kommer til bli mobbet p skolen eller senere i livet p grunn av det vi har postet p bloggene vre av enten bilder eller informasjon om barnet.

Dette synes jeg i grunn faller p sin egen urimelighet. Alle mdre og fedre har som foreldre et ansvar for at barna vre ikke skal mobbe andre barn. S hvis du ikke har klart lre barnet ditt det, synes jeg i grunn du som forelder har sviktet mye mer enn jeg noen gang kommer til gjre ved ha skrevet en mammablogg.

Dette med at bloggere fr gjennomg s til de grader i bde media og fra privatpersoner fordi de velger eksponere barna sine, synes jeg i grunn er litt rart med tanke p hvor mange som gjr ting som er mye mer bekymringsfullt. For selvsagt er det ting som ikke egner seg p nett til evig tid, dette tar jeg hyde for nr jeg tenker over hva jeg synes er greit dele med dere p bloggen, og hva som ikke er fullt s greit. 

Jeg har mange venner p Facebook, og der ser jeg ofte mye rart som postes. Fyllabilder av foreldre til barn i skolealder er en gjenganger. Statuser som avdekker mye intim informasjon om barnet til vedkommende som poster statusen, og som tydelig ikke er avklart med barnet frst om det har vrt greit dele dette med hele Facebook - er ogs en populr variant. Og hvor er kritikken rettet mot disse menneskene? Jeg ser det hagler inn kritikk mot meg og andre mammabloggere, men er ikke dette i aller hyeste grad verre enn bilder postet p internett av snnen min hvor han smiler og leker med lekene sine? 



For all del, jeg respekterer at noen foreldre nsker dele mer om sine barn/sine liv enn det jeg gjr p sosiale medier. Men jeg tror det er viktig at man forstr omfanget av hva man legger ut, og enkelte ganger nr jeg ser slike bilder og statuser bli postet p sosiale medier, s har jeg av og til mine tvil om at disse menneskene egentlig har reflektert rundt sitt valg. Men hva vet vel jeg, jeg tenker vel bare i grunn at det et lurt opplyse om nettvett slik at alle kan ta et valg de med strst sannsynlighet kan st inne for i ettertid.

Jeg holder meg slavisk til regler jeg har satt med hva jeg synes er greit dele for offentligheten p sosiale medier av barnet mitt. Ingen nakenbilder. Ingen bilder av Leo slik dere ikke kunne sett ham p gaten. Ingen intim informasjon. Og ingen informasjon som jeg p noen mte tror eller fler det er sannsynlighet for at han kan ta skade for i ettertid.

Det vil alltid vre en liten sjanse for at Leo ikke likte at jeg postet babybilder av ham p mammabloggen min. Men nr jeg flger restriksjonene jeg har satt, fler jeg at denne sjansen er satt til et minimum. Personlig ville jeg blitt utrolig glad om min mamma hadde hatt s mange flotte bilder av meg fra mitt frste lever som jeg hadde hatt muligheten til se tilbake p hele livet mitt, men siden jeg ikke vet 100% sikkert at Leo vil like det like godt, er det viktig for meg ha noen regler jeg forholder meg til nr jeg skriver p bloggen min om ting som omhandler ham.

Leo kan ikke velge bli postet bilder av her inne. Men jeg fler selv jeg gjr det p en sknsom og fin mte. Blogginnleggene som omhandler om dagene vi har sammen blir ofte veldig hverdagslige, typ "I dag har snnen min lekt og vi har kost oss masse" Jeg ser virkelig ikke at det er noe galt i noe s uskyldig som at vi har kost oss hjemme sammen, for eksempel. De fleste foreldre gjr vel det med barna sine nr de er i mamma og pappa permisjon. Det er ikke noe som blir flaut, i mine yne. 

Og selvflgelig, det kommer til et stadie hvor alt blir flaut, nemlig i tenrene. Men jeg husker selv at jeg synes det var flaut i det hele tatt g alene p gaten nr jeg var 13, s da fler jeg virkelig ikke at det er rett ta utgangspunkt i den alderen nr jeg sier at jeg selv fler jeg ikke poster noe som snnen min kommer til synes er flaut.

Skal vi som foreldre alltid ta avgjrelser for barna vre basert p om de kommer til synes det er flaut nr de blir tenringer, ja, da blir det fryktelig f avgjrelser som er akseptert  ha tatt for barna nr de en gang var sm.

For avslutte det hele: Ja, jeg eksponerer barnet mitt i blogg.

Og ja, jeg er verdens beste mor for barna mine selv om jeg tar et valg som kanskje er annerledes enn hva du ville gjort og hva du mener er best for meg.

Tusen takk for at du leste, ha en super onsdag!

FR DU BLIR GRAVID SOM 16-RING

I det siste har jeg hrt mye at jeg oppfordrer andre til bli mor i ung alder fordi jeg skriver en blogg om det. 

Det er jeg veldig uenig i.

Det har vrt viktig for meg opplyse, og det  vre pen og rlig om hele situasjonen min siden jeg ble mamma frste gang nr jeg var 16 r gammel. Og det har mildt sagt vrt tft, selv om jeg har klart meg utrolig bra. Hvordan jeg taklet de forskjellige tingene, hvilke utfordringer jeg har mtt p, og hvordan jeg har lst dem. Jeg tror at, spesielt dere som har lest bloggen lenge, har sett at jeg har vrt pen om alt - ikke bare de hyggelige og koselige tingene som har vrt p veien - men ogs de aspektene av livet mitt som ung mor som ikke er s morsomme snakke om. At jeg har mtt mye motstand, fordommer, at utdanningen min har mtte bli satt p vent, og at jeg definitivt ikke lever et liv som er et liv de p min alder drmmer om.

Jeg har ofte skrevet at jeg ikke oppfordrer noen til bli gravid med vilje i ung alder, men at jeg ikke frarder heller. Jeg tror det blir for enkelt gi alle unge gravide en "one size fits all" lsning, rett og slett fordi vi kan leve veldig forskjellige liv og ha fryktelig forskjellige utgangspunkt. Det jeg imidlertid har vrt svrt opptatt av, er at disse som nsker bli unge foreldre vet s godt som mulig hva det innebrer (selv om man selvflgelig ikke forstr alt fr man blir forelder selv)

Hvor uhyre viktig det er ha god konomi s man kan leve og ta hnd om barnet sitt selv. Hvor viktig det er vre selvstendig, ta hnd om barnet sitt p egenhnd dersom man selv nsket bli forelder tidlig. Det vre klar over at sannsynligheten for at man blir alene med barnet er svrt stor desto yngre man er. Og at en baby ikke er en dukke du kan legge vekk nr du er sliten eller nr du ikke orker mer. 

En baby er et eksepsjonelt stort ansvar, men hvis du absolutt p dd og liv nsker bli mamma tidlig s er det jo faktisk ingen som kan stoppe deg fra gjre det (Ikke at jeg noen gang har opplevd treffe p noen som faktisk nsker dette ansvaret i spass ung alder, men man vet jo aldri) men da vil jeg at du skal vite hva s godt det lar seg gjre hva det innebrer og hvor ufattelig slitsomt og utmattende det kan vre. Da skal du vre klar over at dette er et barn du skal ha resten av livet, som du skal forsrge til den dagen det fyller atten r, og kanskje lenger enn det ogs. Dette har jeg ogs vrt opptatt av vise gjennom bloggen min. Blar du i arkivet mitt kommer du til finne koselige blogginnlegg om hvor fine dager vi har hatt sammen med den nydelige babyen vr, men ogs blogginnlegg der jeg forteller om episoder hvor jeg har vrt helt p grten av utmattelse fordi jeg har sovet 2 timer p tre netter. Og det er faktisk ikke overdrivelse en gang.

Barn er ingen lek.

Hvis du blir gravid tidlig skal du selvflgelig kjenne etter hva du klarer leve med, men man m huske tenke p barnets beste ogs. Gode mdre setter barnets beste frst. Hvis du vet at du ikke har jobb, ikke penger, ikke utdannelse, ikke en familie/et nettverk som kan sttte og hjelpe deg (med andre ord liten mulighet til hjelp fra de rundt deg) og liten mulighet for flytte for deg selv og generelt liten mulighet til gi barnet et godt liv (N sier ikke jeg at du ikke kan gi barnet et godt liv selv om du ikke har noe av dette alts, for kjrligheten din til barnet ditt er jo aller viktigst, men en baby kan ikke leve p luft og kjrlighet) s kan det vre lurt stille seg sprsml som "Hvordan skal jeg klare forsrge dette barnet?" 

"Hvordan skal jeg klare meg videre i livet, og hvordan skal jeg f meg jobb senere, utdannelse?" 

"Hvor skal jeg bo, og hvem skal jeg kunne sttte meg p nr ting blir vanskelig?" 

og kanskje

"Har jeg det som skal til for vre en god omsorgsperson akkurat n?" "Hvis jeg hadde vrt dette barnet, hadde jeg nsket komme til verden i det livet jeg kjenner til n? Og hadde jeg hatt et trygt boforhold med gode muligheter i fremtiden?"

Noen unge har det som skal til for bli en god forelder selv om de er 16. 

Andre ikke.

Noen 30 ringer har det som skal til for bli gode foreldre.

Og andre ikke der ogs. For de finnes de ogs, selv om vi i aller hyeste grad hrer mest om de unge som ikke takler foreldrerollen.



Poenget er bare rett og slett flgende: 

En baby er ikke en st liten ting du skal skaffe deg fordi du har sett p en mammablogg at det ser koselig ut. 

BABYSYK!

Har brukt noen av de siste minuttene til se p gamle bilder av Leo fra minnekortet mitt, sammen med Fredrik! Vi smelter jo helt av hvor liten han var! En kommentar som gr igjen hos oss begge er "Hvordan er det mulig at han har vrt s liten?!" Haha





Denne tiden var s innmari dyrebar, veldig glad for at jeg har ftt oppleve det bli mamma♥

JEG VIL AT DERE SKAL VITE..

Det jeg synes er aller vanskeligst med skrive blogg er srge for at ting jeg skriver ikke blir vridd og vendt p og misforsttt. Husk at nr jeg skriver innleggene mine fr jeg ikke bestemt hvordan dere skal tolke det jeg skriver, men kun hvordan jeg kan formulere meg p best mulig og mest forstelig mte. Oftest gr det jo bra, men tydeligvis ikke alltid.

Jeg har aldri, aldri ment at jeg er en slags Gud som vet og kan alt. Jeg er simpelthen bare en 17 r gammel mamma som prver gjre s godt hun bare kan. Jeg har aldri trodd selv at jeg vet alt best, for det gjr jeg ikke. Og jeg vet at mine erfaringer ikke kan mle seg med livserfaringene til en 40 ring. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ha opplevd mye likevel.


Det siste jeg vil i hele verden er at noen skal sitte med et inntrykk av at jeg er noe annet enn en mamma som prver gjre sitt aller beste, selv om hun er 17 r. Jeg tror ikke at jeg vet noe bedre enn noen andre, jeg tror ikke jeg vet og kan alt, og jeg tror defintivt ikke at jeg har en hel haug av livserfaring - for det har jeg ikke. Jeg er bare et helt vanlig menneske som skriver til dere fra en pc i Larvik, som lever et liv og har en hverdag med familien min akkurat som dere ogs kanskje har, som en helt "vanlig" mamma, og det eneste jeg vil er  gjre alt jeg kan for at snnen min skal ha det bra, hele tiden ♥

JEG TRENGTE DETTE I DAG..

I dag nr jeg skulle sminke meg etter Fredrik hadde kommet hjem fra jobb, kommer Leo i full fart krypende til meg og jeg merker at jeg er sliten etter dagen (Og natten) Jeg spr Fredrik " Kan ikke du ta Leo mens jeg bare fr sitte 2 minutter i fred og sminke meg litt?" Sier jeg mens jeg strekker meg for ta i mot den lille gutten min mens jeg venter p svar.

Og da svarer han noe som fr meg til innse noe viktig, som ble enda viktigere etter en slitsom natt og morgen.

"Men Jessica, det er jo ikke lenge til han kommer til brase inn dren etter han har vrt p skolen, for s g p rommet sitt og dra ut med venner, og s sjeldent komme bort til deg for f oppmerksomhet lenger"

Vet du hva, det er helt sant. Jeg vknet til.

S da satt vi der borte samtidig som jeg sminket meg. Leo satt rolig p fanget mitt, og jeg begynte grue meg bitte litt mer til han blir s stor at han ikke vil sitte p fanget lenger. For den dagen kommer fort nok som den gjr.



JEG HUSKER DET SOM OM DET VAR I GR..

For litt over ett r siden, nr jeg var gravid, orket jeg ikke ordne meg noe srlig. Jeg gikk i joggebukse, og av og til hendte det at jeg gikk i joggebukse utenfor hjemmet. Krise, sant? S der gikk jeg da, med gigantisk-hygravid-mage, joggebukse, og et ansikt som hylte "Fy faen n er jeg lei av vre gravid!". De som s meg trodde sikkert at jeg aldri hadde sett en vanlig bukse fr og at jeg var gravid med noen som satt i fengsel eller noe. 

Jeg gikk inn i en finere butikk, joggebuksen min og jeg, men ingen reagerte. Ingen kikket opp p det sminkelse ansiktet mitt en gang. Ingen i betjeningen sa "Hei" en gang. Jeg tenkte med meg selv at det var nok bare helt tilfeldig, nr jeg etter hvert gikk ut av butikken p vei hjem til Fredrik, men jeg dro tilbake en annen dag (Like fullt med joggebukse, men hallo, det finnes ikke bukser som hadde klart lukkes med gravidmagen jeg da hadde) og ingen sa hei da heller. Ingen la merke til meg da heller, enda det var ganske umulig ikke legge merke til at jeg kom inn. Og enda en gang etter det ogs. Fortsatt ingen som sa noe eller som i det hele tatt reagerte. 

Men nr jeg var der for noen uker siden uten verken gravidmage eller joggebukse, da var det ikke mte p hvordan de lot merke til meg og om jeg trengte noe hjelp. Enda det var samme damene i betjeningen.

Men det er sikkert bare meg. Det er sikkert bare tilfeldig. For folk er jo ikke snn, ikke sant?

Det morsomme er at jeg egentlig dro p butikken nr jeg var gravid for kjpe en ny taklampe til nrmere 4000 kroner. 

Og vi har fortsatt ikke taklampe hjemme :-)

FORELDRE GIR OPP FOR LETT!

Jeg husker med en gang jeg gikk ut med at det var slutt med Fredrik, og alle kommentarene jeg fikk som gikk p at "Vi ikke hadde gjort nok for holde sammen for Leo sin skyld" og s videre. N ser det jo ut til at ting ordner seg mellom Fredrik og meg, og jeg ser en fremtid sammen med ham og han med meg, men likevel sitter kommentarene i og jeg ser at det skjer med andre par med barn som har gtt fra hverandre ogs. De gjorde liksom ikke nok for f det til fungere, siden det ble slutt fort etter barnet kom eller at det kom brtt p familie og venner. Eller bare fordi det ble slutt, enkelt og greit.

Er det en ting jeg har lrt, s er det at man skal tr veldig forsiktig med fortelle skilte foreldre om grunnen deres er god nok til at de skal kunne g fra hverandre eller ikke. Man vet ikke om de har kjempet lenge allerede. Man vet ikke hva som ligger bak, og hva som er grunnen til bruddet.

Og da er det s utrolig synd se at mange bare bestemmer seg for at de mener at par som har barn sammen flest ikke kjemper nok for f forholdet til fungere. Uten vite noe srlig informasjon utover at forholdet er over og at snn er det bare.

Jeg husker jeg leste en sak om en familierdgiver som gikk ut og sa at skilsmissestatisikken stiger fordi foreldre gir opp for lett. Det kan helt sikkert vre tilfelle i noen saker, det aner jeg ingenting om, men jeg kjenner at jeg synes det er s trist at noen gr ut i fra at foreldre ikke nsker kjempe for holde familien samlet. Det at man skiller seg og at barna m bo to steder skjer og det er helt greit , fullt forstelig og br selvflgelig vre akseptert - men slik jeg har forsttt det er ikke det skulle skille seg med faren til barnet ditt en situasjon du nsker og har som ml havne i. Likevel skjer det, og det skal vi pokker meg ha forstelse for. 

For i noen, kanskje til og med ogs i mange tilfeller, s ser man kanskje at det er best at man gr fra hverandre, og da skal vi ikke sette foreldre i bs og fortelle dem at de ikke har kjempet nok, nr vi ikke vet om de har det eller ikke. 

Jeg synes man skal vise respekt. Ikke fortell noen at de ikke har kjempet nok for barnas skyld eller  bruk andre sre agrumenter om du ikke har sttt oppe i alle kranglene, uenighetene og vonde kampene akkurat det forholdet som har tatt slutt har vrt i. 

Eller ikke vrt i.

Vet man ikke, s er det kanskje best ikke uttale seg om det.

SLITEN, MEN LYKKELIG!

N har vi vrt ute spist litt sen middag, og jeg kjenner at jeg holder p sovne hver gang jeg lukker ynene. De siste dagene har tatt p, ikke bare p grunn av planlegging med bursdagen til Leo, men ogs en del stress og ting jeg skulle gjort for lenge siden - i tillegg til at jeg ikke har sovet godt om natten fordi Leo er s glad i holde det gende utover natten nr jeg er stuptrtt, haha! Jeg klager absolutt ikke alts, for selv om jeg er litt sliten s er jeg veldig lykkelig n ♥


Vi har utrolig mye koselig i vente fremover, s dette er langt fra det siste store hydepunktet dere vil se - selv om dette har vrt et veldig stort et og noe jeg har sett frem til veldig lenge. Leo vokser s mye n og jeg vil bare nyte tiden med familien min og nyte tiden fr han vokser fra meg, se frem mot sommeren og lange kvelder i hagen og masse lek ute med nydeligste Leo. Gleder meg s mye til den frste sydentuen vr og turer p stranden til sommeren, og alt jeg skal dele videre med dere.

 I kveld skal vi bare se en film eller to og ha besk av familie fra Gjvik som blir her til i morgen, s det blir en etterlengtet rolig kveld uten store planer p agendaen her i huset.

Ha en fortsatt god helg ♥

KJRE MAMMA

N har jeg meldt meg p programmet Kjre mamma ♥

Jeg tenkte egentlig bare "Hvorfor ikke" nr jeg s det dukket opp p facebook at de skte etter nye mdre til ha med i programmet. Dessuten synes jeg det er et koselig program som jeg har fulgt litt med p tidligere!

Jeg har faktisk ftt noen tilbud om bli med i tv-serier de siste 5 mnedene, men jeg har takket nei for det har ikke fltes riktig i det hele tatt. Men samtidig er det veldig mange av leserne mine som har etterspurt se oss p tv, og selv om jeg synes det er litt skummelt (Og nytt!) s fles det mer riktig n og da kan jeg jo i hvert fall prve, og se om jeg kommer med. For det vet jeg jo heller ikke :-)

Det blir uansett veldig spennende se den nye sesongen!

Klem

Jeg trenger dette!

N skal vi ha kosekveld. Film, en sovende Leo som ligger fredfullt i senga si, litt godis og kjeks, og hjemmelaget lasagne.

Jeg trenger dette i dag, det blir godt starte med "blanke ark" fra i morgen av og forberede alt jeg skal dele med dere fremover.

Soverommet vrt! Favorittrommet mitt i leiligheten og selv om kanskje ikke er helt OK spise i sengen skal vi gjre det i kveld. 

Fra sist gang vi hadde lasagne! Vil dere kanskje ha oppskrift p den? Er s enkelt lage fra bunnen av, faktisk! 

God kveld til dere alle ♥

UNNSKYLD, MEN DET ER SANT..

Det sies at du aldri skal bli s forelsket i noen at du ikke klarer se for deg et liv uten dem. 

At du aldri skal bli s glad i noen at du er avhengig av dem for ha det bra, og for ha et godt liv. Du skal aldri bli s glad i noen at du helt serist faktisk ikke klarer deg uten dem.

Og det sies at du aldri m la din glede avhenge av noen andre. 

Unnskyld, men jeg ser n at jeg allerede har begtt den feilen. ♥

TFF START P DAGEN..

Hei, Fredrik her..

jeg tror kanskje at dere har merket at ting har vrt litt komplisert for tiden,selv om Jessica prver ikke la det g utover bloggen og dere bloggleserne hennes. Vi var ute en tur i stad p noe viktig og Leo ble passet av tanta til Jessica s lenge s han hadde det gy og det gikk helt bra mens vi var borte en tur. Men Jessica er sliten og drlig og orker ikke masse akkurat, s da ble det snn at jeg skulle skrive litt p bloggen hennes .

Vi spiste litt lunch i stad ogs alle tre, og slappet av.

Jeg vet at Jessica har det vanskelig n, men vi skal lse alt sammen. Hun bryr seg sjukt mye om bloggen og dere s da tok jeg oppdaterte dere litt. Selv om det ikke var s mye skrive akkurat.

Hper dere har en fin dag.

-Fredrik

JEG M SNAKKE UT N.

M nesten bare f skrevet ut litt til dere n, har gtt lenge og tenkt p dette og jeg vil bare legge alt p bordet slik at det kan virke mer forstelig for dere ogs. Om du ikke liker at jeg str opp for meg selv er det bare se bort i fra dette blogginnlegget, for det er noe jeg kommer til gjre fordi det er mest rettferdig. Jeg har tross alt et fullstendig pent kommentarfelt som alle kan skrive hva de vil i.

I det siste har jeg ftt kritikk fordi jeg svarer p veldig ufine kommentarer med at jeg kan se ip-adressen deres. Dette vrir en del folk p til f det til hres ut som en trussel. Det er det ikke. Hvis du har kommentert p denne bloggen tidligere s har jeg ip-adressen din, det er slik kommentarfelt-systemet til blogg.no er.

Men du kan vre 100% sikker p at hvis jeg har skrevet en slik kommentar til deg, s er det fullt og helt berettiget. Det er ikke ment som en trussel, men for informere deg om at jeg har nok informasjon til g til politiet for anmelde deg OM du har skrevet noe som ikke er OK. Da er det IKKE fordi du har skrevet lange kritiske kommentarer til meg om at du ikke fler det er rett at jeg eksponerer Leo (For det er HELT greit!), men kanskje fordi du har truet meg, skrevet at det er synd p Leo som har en mor som meg, eller at du skriver at jeg er stygg, kvalm, ekkel, eller kanskje fordi du skriver noe som er med p latterliggjre meg, eller krenke meg p en eller annen mte. Og tro meg nr jeg sier dette: Jeg pleier ikke la meg krenke s lett.

Jeg holder p g gjennom med en anmeldelse av en bekjent som har brukt mye tid p skrive en del krenkende og Injurierende kommentarer til meg her p min personlige blogg. Det er overhode ikke gyalt for meg. Jeg synes det er skikkelig trist og vondt, men ved la vre gjre noe - er jeg med p si at det er greit at folk holder p snn. Og det er det p ingen mte.

For det blir litt det samme som hva jeg husker jeg ble fortalt p barneskolen. Hvis du ser at noen blir mobbet, uten gjre noe med det - s er du med p si at det er OK. At det er greit. Og nr jeg ser at jeg blir mobbet i kommentarfeltet mitt, og jeg driter i gjre noe med det - s er jeg med p si at det er greit at folk mobber meg. Misforst meg ikke, kommentarene skal f st, jeg sletter ingen, men skjer det gjentatte ganger blir det politianmeldt, ikke fordi jeg er en surmaga kjerring - men fordi jeg ikke synes at det er greit at noen blir mobbet. Om det s er meg selv, barnet mitt, eller en dame p butikken.

Jeg har hrt at politiet stort sett ikke gjr noe med slike saker som stygge kommentarer, uansett om det er drapstrusler. Vel, det fr politiet ta p sin kappe. Jeg skal gjre det jeg kan, og hvis politiet str og ser p nr de er fullt kapable til gjre noe med dette, s er de ogs med p si at det er greit.

Jeg synes det er helt latterlig hvordan enkelte bloggere i bloggnorge siler ut alt i kommentarfeltene sine som ikke er Jeg elsker deg og bloggen din -kommentarer eller bare sttte og fine kommentarer. Du har valgt blogge, da m du tle kritikk. Tler du ikke det har du funnet deg feil jobb. 

Men mobbing, sjikane og krenkende kommentarer er noe helt annet enn utfyllende kritiske kommentarer som stiller sprsml rundt hva du skriver p bloggen din, hvordan du gjr det, og s videre. Vi m da for pokker tle litt nr vi selv har valgt eksponere oss. Det betyr imidlertid p ingen mte at vi skal tle mobbing - for det er nemlig en lang vei mellom mobbing og det at noen stiller kritiske sprsml.

Det er fullstendig greit at du synes det er urettferdig at jeg eksponerer Leo fordi han er en baby og ikke kan vre med p bestemme om han synes det er greit - Men det er ikke greit at du skriver latterliggjrende kommentarer om kroppen min eller om hvordan jeg kler meg, eller hvordan jeg ser ut.

Det er egentlig ikke s vanskelig forst hva som er greit skrive, og hva som ikke er det. Det gjelder bare bruke hodet sitt fr man kommenterer.

Og s er det lurt ha disse lovene i bakhodet:

266.Hensynsls atferd - Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsls atferd krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 r.

267.Krenkelse av privatlivets fred - Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 r.

Vr et godt forbilde for barna deres. Vr s snill! Det er ikke greit med latterliggjring eller krekende kommentarer. Dessverre har flere av de som har kommentert slike kommentarer til meg, vrt mdre og foreldre selv. For Guds skyld, dere fr ikke lrt barna deres ikke mobbe nr dere gjr det selv.

EN ADVARSEL!

Hei dere!



Jeg tenkte jeg bare mtte dele noe skummelt som skjedde her i gr kveld. Jeg skulle lade iphonen min, og siden den originale iphone-laderen min tok kvelden for et par mneder siden, kjpte jeg en fra Clas Ohlson. Den har fungert kjempebra, helt til n.

Jeg merket at laderen ikke fungerte s bra n plutselig, med andre ord sto det at den ladet i det ene sekundet, og i det andre sekundet sto det at den ikke gjorde det. Dette har skjedd tidligere med mine originale iphone-ladere, s tenkte ikke at det var et problem. Tenkte bare at jeg mtte kjpe ny snart siden den kanskje sang litt p sitt siste vers. 

Nr jeg tar den ut av laderen merker jeg at den er kokvarm, og s tar den fyr! 

Jeg synes det var veldig ubehagelig og kommer ikke til kjpe en lader fra et annet sted enn fra apple heretter. Tenk om det hadde vrt p natten, mens Leo og jeg hadde sovet? Det hres s uskyldig ut, men det er jo faktisk veldig skummelt.

Selv om vi tenker at det "aldri skjer oss" s kan det det. Jeg lader aldri om natten, men for de av dere som gjr det s kunne dette endt fryktelig skremmende.

IKKE lad mobilen om natten! 

Ha en god lrdag♥

 

(NB: JEG LADER ALDRI OM NATTEN, DETTE KAN FREDRIK BEKRFTE FOR DERE OM DERE NSKER DET)

JEG VIL HJELPE!

Hei alle sammen! 

Jeg har lyst til gjre en god gjerning i dag, for jeg har tenkt mye p konomi i det siste. Jeg vet at vi er en ung familie som har vrt utrolig heldig og bra stilt konomisk, og det er s definitivt ikke en selvflge. Jeg har vrt veldig rlig p dette slik at jeg ikke gir et falskt bildet av hvordan det er vre unge foreldre, for langt i fra alle unge foreldre har veldig god rd - naturligvis.

Derfor har jeg tenkt til bidra med det jeg kan! Nr jeg er s heldig ha denne bloggen s kan jeg n ut til s mange, s er det utrolig viktig for meg utnytte det p riktig mte. 

Jeg har mye klr etter Leo i alt fra strrelse 50 til 74, og det har jeg tenkt til gi bort alt til noen som trenger det. Jeg kunne jo solgt det p FINN, men jeg vet at noen trenger det mye mer enn jeg trenger penger! Jeg har i tillegg noen bordduker til dp og et sett med bl gardiner, samt noen tepper og litt annet smstsj.

Og her vil jeg selvflgelig gi til noen som faktisk trenger det, ikke noen som bare synes det er deilig slippe kjpe nye barneklr eller at det er godt f noe gratis. Jeg hper for all del at ingen misbruker dette! Jeg har omtrent 90 plagg (Muligens mer ogs, jeg har ikke lett ferdig p rommet til snnen min enda) og derfor kan jeg gjerne gi til flere, men da litt frre plagg per person. Det er alt fra ytterty til sokker, gode luer, bukser, bodyer, og gode varme bodyer i merinoull. 

Siden jeg forstr utrolig godt at dette kan vre srt "st frem" med at man har drlig rd, vil jeg gjerne at du tar kontakt med meg p mail og kan fortelle litt om deg selv! Dette er mailadressen min: Mammasom16@hotmail.com 

Del gjerne dette innlegget videre, s hper jeg at jeg kan glede noen som ikke har s god rd og som har en baby som trenger litt klr eller noe av det andre jeg har liggende her <3 Det er kanskje ikke s mye, men det er viktig dele det man har med de som har mindre enn seg selv.

God klem til alle der ute!

Og PS: Jeg dmmer INGEN! Du kan trygt ta kontakt med meg og jeg vil ikke at du skal fle noen skam i det. 

NEI, DET ER IKKE SYND P MEG!

 Stakkars meg som har barn s ung, som ikke kan gjre som jeg vil! Stakkar meg som gr glipp av ungdomstiden! Ofte merker jeg denne tendensen rettet mot at jeg har barn og er s ung.

Jeg har et bredt nettverk og kan dra ut hver helg om jeg har lyst til det, men jeg vil ikke det. Jeg kan dra p ferie alene om jeg hadde hatt lyst til det, men det har jeg ikke lyst til. 

Jeg er veldig lei av at folk skal synes s innmari synd p meg fordi jeg ikke fr "levd ut" ungdomstiden min ved dra ut og feste hver bidige helg, nr jeg aldri selv har ansett det som et problem en gang. Det er overhode ikke problematisk for meg. Jeg tror samfunnet vrt trenger se at ikke absolutt alle nsker leve det samme livet. Noen lever godt ved leve ut ungdsomtiden sin ved feste mye, reise masse, og skape ny bekjentskaper i hvert nye land de besker, - jeg, p min side, trives godt med vre mamma for den viktigste personen i livet mitt, og dra ut med venninner etter at Leo er lagt snn en gang i blant.

Det er overhode ikke synd p meg fordi jeg ikke kan gjre som jeg vil, det er et valg jeg har tatt og jeg har aldri sett meg tilbake. Jeg trenger ikke kunne gjre som jeg vil konstant for leve et godt liv. Dessuten aner jeg ikke hva jeg skulle funnet p om jeg ikke hadde hatt Leo n. Ingen fest i hele verden kunne ha fylt det tomrommet.

Jeg nsker ikke at noen skal ha et slikt syn p livet mitt og tenke at det er s synd p meg som ikke fr festet hele tiden, reist jorden rundt og bare ha ansvaret for meg selv. Jeg trenger ikke det. For man m ikke leve som alle andre for leve et lykkelig liv. Og jeg vet at ingen fest, ingen reising, ingen ungdomstid i hele verden kunne gjort meg mer lykkelig enn det jeg er n som fr leve lenge med snnen min ♥ 

En liten hemmelighet

Jeg har bare lyst til dele noe med dere i forhold til blogginnlegget jeg skrev forrige uke om at jeg var inne i en vond periode hvor ting ble litt opp-ned i forhold til hva jeg trodde. Jeg har hatt en fin tenkepause, hvor jeg ikke har trengt jobbe s mye for skrive nye innlegg, det har kommet litt av seg selv og jeg har ikke trengt sitte i flere timer for finne noe skrive om p bloggen, for det har jeg ikke orket. Likevel har bloggingen blitt som fr sett bort i fra at noen av innleggene mine er litt "enklere" enn til vanlig, litt gjenbruk av bilder ogs, og det er jo p grunn av alt dette. Jeg kommer til fortsette med blogge nr ting er greit, men jeg kommer ikke til presse meg selv fordi jeg har nok tenke p n. Veldig nok.

Jeg vil bare at dere skal vite at Fredrik har ikke stukket av, som det ble litt spekulasjoner rundt. Han har ikke funnet noen ny dame, og hva som har skjedd har ingenting med mitt "forhold" til Fredrik gjre.

Jeg kan avslre at jeg fler meg veldig forelsket om dagen, s det er ingenting som har skjedd med Fredrik eller "oss" to. Jeg er mer glad i han enn det jeg noen gang har vrt.

Det betyr ikke at vi er sammen igjen. Det betyr ikke at alle problemene er lst.

Men det betyr at akkurat n, p akkurat denne fronten i livet mitt, s har jeg det faktisk ganske bra. Og det hjelper veldig nr ting ikke akkurat er s greit ellers.

Tusen takk for at dere leser <3

JEG GRUER MEG ALLEREDE..

Fredrik og jeg satt og skte barnehageplass n i stad. I siste liten som vanlig, men siden vi bor midt i sentrum kunne vi ske p ganske mange barnehager. Det endte p to stykker som ligger i umiddelbar nrhet, og det fltes egentlig litt trygt.

Jeg gruer meg veldig til Leo skal i barnehagen. Jeg kjente det ikke s veldig nr jeg skte skoleplass, men jeg kjente det veldig i dag nr vi skulle velge ut barnehager. Ikke fordi jeg ikke tror at han kommer til ha det bra, for det vet jeg at han kommer til gjre. Han sprer s mye glede og latter rundt seg og jeg vet at han kommer til bli tatt godt vare p i barnehagen. Men jeg blir s redd for at han kommer til synes det blir litt mye. Fra alltid g hjemme med meg og at det har vrt det eneste han kjenner til, til at han skal bli kjent med andre mennesker som han skal dele hverdagen p dagtid med. Som ikke er meg.

Egentlig fler jeg kanskje et snev av drlig samvittighet. Jeg vet jo at ikke alle har muligheten til ta et r ulnnet permisjon som jeg har gjort n det siste ret. Men samtidig kjenner jeg litt p om jeg kanskje burde gtt med ham ett r til hjemme?

Eller om det kanskje bare ville gjort at jeg hadde valgt bare g ett r til r etter r, og det hadde jo ikke blitt s veldig sunt til slutt det heller. Og det ER sunt for han bli kjent med og leke med andre barn i barnehagen, samt at han fr litt tid borte fra meg. I moderate mengder, selvflgelig.

Hper alt gr bra nr han starter i august, og forhpentligvis er jeg ikke den eneste som gruer meg til barnehagestart <3

HVORDAN JEG TRENER

Det har dukket opp veldig mange foresprsler om et slikt innlegg som dette om trening og hvilke velser jeg gjr etter blant annet innlegget om hvordan jeg fikk kroppen min tilbake etter svangerskapet med lillegutt!

Du m nemlig ikke p treningssenteret selv om du vil bde g ned i vekt og f kroppen din tilbake etter fdselen. Det har jeg bevist.

Beklager s mye at jeg ikke fikk vist dere bilder av alle velsene! Jeg tok bilder mens jeg gjorde alle, men 95% av alle bildene jeg tok ble i s drlig kvalitet at man ikke hadde sjans til se hva jeg drev med. S da mtte jeg bare ta de bildene med aller best kvalitet, og det var disse!

Jeg synes det er helt supert at jeg kan motivere og inspirere andre mdre med lite tid til overs til komme i gang med trening igjen. Man kan fle seg skikkelig umotivert i starten, men jeg lover dere at det er helt fantastisk nr man frst er i gang. Det er s utrolig deilig fle seg vel i sin egen kropp og ha god helse i tillegg!

Jeg trener i hovedsak rumpe og lr. Her gjr jeg donkey kick, bulgarske utfall, og masse squats (gjerne nr jeg holder Leo, slik at det blir tyngre). Ellers gjr jeg gjerne jumping squats og hoftespark. Jeg har alltid hatt en veldig petite kroppsform, alts er jeg veldig liten. Det samme har rumpa mi ogs s og si alltid vrt! N begynner den endelig bli strre, og det er utrolig morsomt se hva litt trening kan gjre.

I tillegg trener jeg mage, men her bruker jeg aller mest rockering med vekter. Det tar utrolig bra. Ettersom magemusklene mine delte seg etter svangerskapet, kan jeg ikke gjre vanlige velser som planke og sit-ups fordi det kan gjre problemet tusen ganger verre. Dette er veldig lurt sjekke om du selv har gtt gravid, og du kan finne ut hvordan man sjekker det ved se denne youtube videoen som er p engelsk. Et typisk tegn er at magen buler ut nederst ved navlen nr du ligger p ryggen. Det er veldig omdiskutert om hvorvidt magemusklene kan trenes tilbake eller om det m operasjon til, men det skader jo ikke forske uansett.

(Du kan se hvordan man gjre alle velsene ved google de, da kommer det gjerne opp gode forklaringer og bilder) Jeg er forresten ingen treningsekspert!

Jeg prver trene ca 1 time hver dag ved rullere p velsene alt ettersom. Alle har ikke tid til trene spass mye, men alle har litt tid hvis de prioriterer. Det trenger ikke ta mye tid! Du trenger heller ikke utstyr. Fr jeg fikk bestilt meg treningsmatte brukte jeg bare en av madrassene til Leo som han ikke brukte lenger. Har du ikke vekter kan du bruke alt fra barnet ditt, til andre tunge ting du har stende hjemme.

Leo er den perfekte treningspartneren <3

Jeg prver ogs jogge et par ganger i uken, og flelsen etterp er helt uslelig! Jeg er utrolig stolt over jobben jeg har gjort og for frste gang p lenge gleder jeg meg skikkelig til g i bikini til sommeren!

God klem

STOPP MED GALSKAPEN!

N om dagen ser jeg barnevernssaker over alt p nett. P blogger. P facebook. P andre sosiale medier. Barnevernet stjeler barn! leser jeg. Og selvflgelig virker det skummelt!



 

Jeg har aldri hatt kontakt med barnevernet tidligere. Jeg ble jo fortalt mye under svangerskapet i kommentarfeltet her p bloggen at jeg ikke burde beholdt barnet mitt siden "Barnevernet kom til ta det uansett" Men det har de jo ikke gjort, rett og slett fordi det ikke er noen grunn til at de skal gjre det. Og det er jo det som er greia med barnevernet ogs, har de ingen grunn til ta barnet ditt - S gjr de jo heller ikke det.

Selvflgelig har det skjedd at barnevernet gjr feil. Alle gjr feil, og det kan selvflgelig skje i s viktige jobber ogs! Store eller sm. Nr barnevernet gjr feil er det selvflgelig utrolig trist at det gr utover uskyldige familier og barn, og det er overhode ikke greit! Men det at barnevernet har gjort feil, er p ingen mte det samme som at de alltid gjr det. Hadde de ansatte alltid gjort feil, ville det ikke vrt noen barnevern. Da ville det vrt mer til skade enn til hjelp, og noen hyere opp i systemet ville hatt nok innsikt i hva som hadde foregtt til se at det mtte avvikles. Slik er det ikke.

Barnevernet har en utrolig viktig jobb. Det er galskap demonstrere mot barnevernet nr vi er vel viten om hvilken utrolig viktig jobb de gjr, tross feil de har gjort i lpet av tidene. Tross at de feilene har vrt at barn har blitt hentet ut av hjem som det egentlig ikke var noe galt i, selv om det ikke er OK. Hadde vi ikke hatt barnevernet, ville det vrt utrolig mange barn som hadde lidd i alkoholiserte hjem som ingen hadde oppdaget, barn som blir seksuelt misbrukt som ingen hadde oppdaget, og kanskje enda flere barn som blir mishandlet som frre hadde oppdaget.

S neste gang du ser videoer p facebook av at barnevernet henter et barn ut i fra et hjem og at dette er kjempedramatisk, alle grter og det virker ikke som om noen av foreldrene har gjort noe galt: Vit at det hyst sannsylig er en grunn til at de gjr det. Selv om vi skal vre kritiske nr ting ikke virker helt som det skal, skal vi ogs stole p at noen hyere opp i systemet ville tatt kontroll om ting ikke hadde vrt som det skulle i barnevernet. Husk at barnevernet har taushetsplikt i forhold til enkeltsaker som du kanskje leser om i en blogg. De kan ikke svare p utsagnene, uansett om det er lgn. De har taushetsplikt.

Vi skal ikke gi barnevernet et ufortjent drlig rykte p bakgrunn av historier som for alt vi vet kan vre ren lgn.

Jeg tror ofte at det dessverre sitter langt inne hos drlige foreldre og faktisk mte seg selv i dren med at de har gjort en drlig jobb som foreldre. Jeg tror man ofte gr inn i en fornektelses-fase, fordi selv drlige foreldre elsker jo barna sine hyt - til tross for at de har gjort dumme, fle utilgivelige ting. Jeg tror det er umulig for mange av foreldrene ha selvinnsikt nok til forst at de har gjort noe galt og innrmme dette nr de faktisk har gjort det - fordi de ikke klarer se sannheten i ynene. Det kan vre forferdelig vanskelig for dem. De elsker jo barna sine de ogs, men noen ganger er ikke det nok. Alle er ikke velegnede foreldre, og snn er det bare. Det m vi faktisk bare akseptere.

Nr du leser blogginnlegg om fle historier om barnevernet, lange blogginnlegg om at barnevernet har stjlet barnet til bloggerens forfatter, og at det virker helt usannsynlig dumt at de skulle ta barnet fra disse foreldrene, fordi i flge historien til denne moren hadde hun jo ikke gjort noe galt i det hele tatt, hun hadde jo bare tatt p barnet to forskjellige sokker i barnehagen - ha det i bakhodet at det s og si alltid er to sider av en sak.

Virker noe for dumt til vre sant, er det ofte det. S stopp med galskapen, for n gr det rett og slett for langt.

HVA KOMMER TIL SKJE?

Jeg ser tilbake i arkivet mitt og ser hva jeg har skrevet for akkurat ett r siden. Bilder av babyklr i strrelse nyfdt, minileker og min store gravidmage. Sammen med bildene kommer alle flelsene og tankene knyttet til dem akkurat som om jeg hadde glemt dem i mellomtiden. Jeg husker presist hvordan jeg flte meg, hva jeg tenkte, hvilken spenning jeg kjente p, og hvordan jeg hadde det.

Men jeg glemmer det helt sikkert til neste gang jeg ser bildene fra den tiden igjen.

Lurer p hvordan jeg har det om nyaktig et r fra n. Hva gjr jeg? Har jeg det bra? Har jeg tatt de rette valgene p veien, har jeg prioritert det viktigste? Og finnes det egentlig bare noen f "riktige" valg? Bor jeg fortsatt her? Hva har skjedd til da?


Livet er s rart. Det skjer bare ting hele tiden og det eneste man kan gjre er prve styre det s godt man kan i riktig retning, og hpe at det gr bra p de frontene hvor man ikke fr bestemt noe i det hele tatt.

Det er litt skummelt, egentlig. 

BILDEDRYSS FRA DAGEN

♥ Leo gull! ♥ Lunsj p indre havn ♥

♥ Gjensynsglede nr pappa kom hjem!







♥ Ny pysj og deilig bukse 

♥ Nye sokker og bukse

Michell og Leo ♥

Vi har hatt en super dag! Hper deres har vrt minst like god! N er det endelig helg og jeg gleder meg s til tilbringe den med familien min. Eller, Fredrik og Leo skal bort en tur i kveld men ellers skal vi tilbringe den sammen! Haha!

Jeg fikk noen kommentarer p at det "plutselig" virket som om alt var s bra igjen i gr fordi jeg blogget om andre ting etter jeg postet DETTE blogginnlegget for to dager siden om at det har skjedd noe vondt. Ting er ikke bra. Men jeg kan ikke ligge inne i sengen og synes synd p meg selv av den grunn. Det gjelder komme seg opp og ut, f tankene p andre ting og tenke positivt. Det betyr ikke at jeg har det bra, ei heller at ting gr greit, men at jeg er villig til se forbi det fordi jeg har verdens viktigste oppgave hver dag: vre den beste mammaen jeg kan vre. 

Man kan aldri gi opp ♥

Klem!

JEG TROR JEG ER FORELSKET..

Jeg strekker hodet innenfor soveromsdren og ser at Leo og Fredrik koser og leker sammen, fr jeg spr om de snart skal st opp. "Vi kommer n snart" sier Fredrik. Jeg smiler og lukker dren etter meg. Deretter lager jeg meg litt te fr jeg gr for sette meg foran tven. Etter en stund blir det helt stille der inne, og jeg braser inn dren samtidig som jeg sier "Kommer dere snart eller, jeg-" og lenger kommer jeg ikke fr jeg ser at de har sovnet sammen der inne!

Blir helt forelsket i synet <3

ALT ER S VONDT

Jeg har egentlig hatt det veldig bra de siste periodene. Fredrik og jeg har hatt en veldig fin tid, Leo har vrt like glad som alltid, og ting har kjentes ut til ordne seg. Det er s jvlig at en liten ting kan f alt til fle at det raser sammen som et korthus.

Jeg klarer ikke blogge mer i dag. Det har skjedd noe som gjr at jeg trenger tid til tenke, noe jeg aldri i verden trodde at skulle skje igjen n. Jeg klarer ikke sette meg ned og poste bildene av den deilige frokosten min, og bilder av at jeg smiler - nr jeg overhode ikke smiler p innsiden. Jeg klarer ikke late som om at jeg har det bra, for akkurat n fles det som om fremtiden min og alt bare raser sammen rett foran ynene mine.

Jeg skulle nske jeg kunne fortelle dere alt. Jeg kan ikke det. Men jeg vil at dere skal vite at jeg skulle nske. Jeg m ha en viss grense p hva jeg skal dele eller ikke, slik at ikke alt av privalivet mitt ligger ute p nett for alltid.

Det er s innmari rart at ting kan snu s fort. 

Jeg setter uendelig stor pris p deres forstelse i dag. Jeg skulle nske dette aldri hadde skjedd. Uheldigvis er det enkelte ting i livet man ikke kan velge om skal skje eller ikke...

VIKTIG TENKE OVER!

Det er et kaos i bloggnorge om dagen, spesielt nr det kommer til temaet plastiske operasjoner. Jeg ser veldig mange er i mot dette, og tenkte derfor dele noe som er verdt tenke p.

For alltid nr noen str frem og forteller at de skal ta en plastisk operasjon (N prver jeg ikke forsvare Isabel sitt blogginnlegg hvor hun fortalte at hun skulle operere rumpa si, for i min verden var det undvendig skrive et helt eget blogginnlegg om det) s raser folk og spr: Men kan du ikke bare akseptere deg selv? Godt blandet sammen med "Det er i hodet problemet ditt ligger, ikke p nesen din som du vil operere"

Men hva hvis problemet ligger akkurat der da? Nesen din har plaget deg siden du var liten. Du har kanskje blitt ertet en del for den p barneskolen, og du kjenner at du begynner hate den jo eldre du blir. Det gr ikke en dag uten at du tenker p det. Du har det vondt med deg selv. 

"Men det finnes jo viktigere ting i livet enn en litt stor og skjev nese, vel! Det kommer du til oppdage nr du blir eldre" Det er alltid ting som kommer til vre viktigere. Det betyr ikke at det ikke er viktig nok nr du sliter snn med komplekser at det gr utover hvordan du har det konstant. Det ligger alltid der, i bakhodet ditt.

Men hva om du jobber med deg selv, tar psykologtimer, men likevel ikke klarer akseptere at nesen din er s jvlig stor da? 

Hva om det gjr at du blir deprimert? At det senker livskvalitetet din varig? Er ikke jenta som hater den store nesa si ogs verdig et godt liv i en kropp hun fler seg vel i? 

Er ikke alle det?

I flge de aller fleste som er i mot plastiske operasjoner skal man jo bare akseptere hvordan man ser ut. Det er jammen lettere sagt enn gjort, og spesielt nr dette utsagnet kommer fra mennesker som aldri i verden har opplevd  genunint slite med komplekser. Men hva om det ikke gr, hva om det ikke fungerer? Skal du leve ulykkelig resten av livet ditt da? Fordi du er et drlig forbilde om du gjr noe med den store nesa di?

Hva med vre et godt forbilde for deg selv, og kunne leve godt med deg selv? Er ikke det minst like viktig som vre et godt forbilde for andre?

Vi vil jo aller helst ikke at noen i det hele tatt skal fle at de er s fle og stygge at de fler de m legger seg under kniven. Men hvis noen frst skal gjre det; La det i det minste vre av "rette" rsaker. Nemlig hvordan du fler det. Hva kan du prve fr du i verste fall gjennomfrer den plastiske operasjonen? Er dette noe du m gjennomfre for at du skal kunne klare vre glad, og ha det godt med deg selv?

Sprsmlet burde vre: "Hva kan vi hjelpe deg med for at du ikke skal operere deg?" Ikke "Hva vil du operere frst?"

Jeg mener selvfglelig ikke at man skal operere bare for operere, som jeg har et inntrykk av at flere dessverre gjr. Du skal ikke legge deg selv under kniven fordi du ser at "alle andre" gjr det. Da tenker jeg at du ikke helt forstr hvilke undvendige risikoer du tar ved gjennomfre en stor operasjon. Da tenker jeg at du ikke helt har forsttt hva du begir deg ut p, og hvilke konsekvenser det kan f for fremtiden din.

MEN:

Det er en vesentlig stor forskjell p det operere nesen din fordi du har slitt med komplekser hele livet, og at det begrenser deg fra leve godt - Og det operere rumpa di spontant fordi du ikke synes den er stor nok.

Det synes jeg er viktig tenke over.

IKKE GJR DEN SAMME FEILEN SOM MEG!

Jeg har tenkt p skrive dette blogginnlegget alt for mange ganger. Jeg har stoppet meg selv veldig mange ganger, alt for mange ganger - fordi jeg har vrt redd. Redd for kommentarene som kanskje kommer tikkende inn. Redd for at det skal brukes mot meg. Jeg har vel egentlig kommet frem til at hvis noen vil hate p meg fordi jeg er rlig, s er det helt i orden. Det er greit.

Leo kom til verden i fjor, og jeg merket at ting var en del mer slitsomt enn jeg hadde sett for meg. Noen ganger grt vi litt sammen, Leo og jeg. Spesielt p vkennetter og dager alene med mye jobb og masse husarbeid. Ting gikk seg til, p en eller annen rar og smsyk mte blir man liksom vant til at ting er veldig slitsomt, - og fordelen med det er at ting plutselig ikke fles s veldig slitsomt lenger. Alts, du sovner i det du legger hodet ditt ned p puten, men du plages ikke nevneverdig p dagen av at du rett og slett er s sliten at du vil spy.

S ballet det p seg. Jeg tok det jo litt rolig med blogge (alts jobben min, uansett hva dere definerer som jobb s jobber jeg med bloggen i mange timer om dagen, og snn er det bare) i starten, men merket at det l i bakhodet mitt hele tiden. Jeg mtte planlegge innlegg i hodet mitt, tenke p hva dere ville lese, samtidig som jeg skulle praktiserer dette og skrive det ned p velformulerte mter. Jeg taklet det, og det gikk egentlig bra.

Etter hvert ryddet jeg ikke konstant hjemme. Det ble av og til litt rotete. Alts, ikke noe store greier - men jeg flte veldig p det. At det ikke var plettfritt hele tiden. Jeg begynte st opp tidligere, f ryddet opp slik at det s ordentlig fint ut. Jeg gjorde fryktelig mye husarbeid, og det begynte ta p bde nattesvn og energi. Jeg klarte det, selvflgelig, men det betyr ikke at det var sunt.

Jeg laget ordentlig middag hver eneste dag. Det tok ogs mye tid og krefter, men er noe jeg har satt veldig hyt veldig lenge n. Hjemmelaget mat til snnen vr ogs. Bde grt og annet.

Jeg flte meg enda grei, men jeg kjente at det tok p en del krefter. Det er noe som heter at du klarer vre sterk nr du m, og jeg tror det passer veldig godt inn her. Plutselig dukket det opp kommentarer p bloggen om at jeg ikke burde ha p meg stramme bukser, siden det s ut som buksene mine skulle revne fordi jeg var s stor. Jeg fikk ogs hre at jeg ikke burde ha p meg magetopp siden jeg ikke hadde kroppen til det. Jeg stoppet opp. S tilbake p alt jeg mestret i hverdagen. Det var tre mneder siden fdsel. TRE mneder. Jeg begynte trene masse, jogge masse, og lage veldig sunn og god mat. Jeg ville ikke at det skulle pvirke meg, men fakta er at det gjorde det.

Jeg begynte tvile. Var jeg ikke fin nok? Var jeg ikke bra nok for Fredrik? Var jeg ikke en god nok mor? Og hvorfor i pokkers navn ville noen delegge den frste tiden min med Leo ved kommentere kroppen min p den mten? P mange mter ble jeg litt sint, men istedenfor bli sint p de som skrev det, ble jeg sint p meg selv. Kanskje jeg ikke holdt ml. Kanskje jeg aldri kom til bli bra nok.

Det kommer rett og slett til et punkt hvor det sier stopp. Vi ba aldri om hjelp eller avlastning med Leo de frste mnedene. Jeg skulle klare alt selv. ALT. Jeg gjorde jo det, men jeg ble utslitt. Det var ikke verdt det. Det er viktig be om hjelp om man trenger det. Man m gjre det, eller s blir man helt delagt.

Jeg lagde hjemmelaget mat hver eneste dag, tok alt av husarbeid hver eneste dag i den rimelig store leiligheten vr, jeg jobbet mye (Ikke bare fysisk, men ogs i hodet mitt) og ville ikke at det skulle g utover Leo, s jeg gjorde mye om natten og grytidlig om morgenen. Jeg gikk turer med Leo s han fikk masse frisk luft, jeg trente veldig mye, jeg mtte holde meg oppdatert ellers, ha tid med venninner og vre sosial, og Leo skulle absolutt f sin del med nok oppmerksomhet og kos. Familien min og vennene mine som bodde flere timer unna skulle jeg ogs ha tid til, og det inkluderer reising. Jeg skulle planlegge ukeshandling. Klare sove om natten uten stresse meg i hjel.

I tilegg skulle jeg ha en kjreste og samboer som skulle ha sin del.

Og jada, jeg vet at dere finnes. Dere som har 14 barn, og plettfritt hus, dere som klarer alt kjempefint og ikke synes det er slitsomt i det heeele tatt. Og det er greit, fordi vi er forskjellige. Ingen skal tvinges til synes det er slitsomt ha barn om du simpelthen ikke synes det, men vr vennlig husk p at barn er forskjellige, barn krever ting p forskjellige mter, og livene vre er defintivt ogs svrt forskjellige. Det blir bare alt for enkelt si at siden du synes det gr helt fint ha 6 barn og ta vare p hjem, helsen din, og lage kologisk mat hver dag, s skal det g bra for alle andre mdre ogs. 

For oss endte det med brudd.

Det var ikke den avgjrende faktoren for at det ble slutt, men defintivt en medvirkende. S alvorlig ble det. Kunne jeg bare ikke gitt litt faen i at huset ikke var skinnende rent til en hver tid? Kunne jeg ikke bare tatt pizza til middag i ny og ne, uten drlig samvittighet? 

Kunne jeg ikke bare bry meg litt mindre? Gi litt faen i om andre mente jeg var en drlig mor om jeg det sto en del oppvask p kjkkenbenken? Drite i f drlig samvittighet om jeg satt vaskemaskinen p skylling for endte gang?

Vr s snill dere, dette er min bnn til dere: IKKE gjr den samme feilen som meg. Det er enkelte ting du aldri fr igjen i lpet av livet, og tid er en av dem.

Del gjerne videre til dine venner!

SLIK SKAL DET IKKE VRE!

Jeg kjenner meg s innmari frustrert og oppgitt i dag. Har ftt rimelig mange mailer fra flere av de fine leserne mine som forteller meg veldig intim (Men utrolig viktig!) informasjon, og n er det kommet s langt at jeg nsker skrive et innlegg om det. 

Veldig mange kvinner, ofte flere enn vi tror, blir tvunget til fde nr de er i tvil om hvorvidt kroppen deres skal kunne klare det. Det kan komme av mange ting. Mange eller alle familiemedlemmer som har vrt i fdsel i flerfoldige timer hvor babyen "sitter fast"og at dette medfrer at man ogs tror det kan skje med en selv nr det har skjedd alle kvinnene i familien din, mistenkt for smalt bekken, tidligere fdsel hvor alt har gtt galt og underlivet har ftt gjennomg, og selvflgelig en del andre rsaker.

Her er greia: Jeg skal ikke generalisere her, spesielt ettersom dette ikke er selvopplevd: Men mange er av den oppfatning at det norske helsevesenet mener at man skal fde for en hver pris. Alts, det trenger ikke bety at det er det de sier  - men at man indirekte forstr at man m fde uansett pokker om alle kvinnene i familien din har hatt for smalt bekken og har ftt underlivet sitt delagt, totalruptur, eller at det har endt med haste/krise keisersnitt med alle de fdende i din familie.

Jeg skal ikke sitte p min hye hest og si at alle burde fde fordi det er aller best, rett og slett fordi jeg ikke vet hva som er best hvor alle enkeltpersoner ute i hele Norge. Men det jeg kan si er at det stort sett er best fde naturlig, fordi det er slik man er skapt til gjre. Det er ogs forsket p, og det kom ikke som en mega-stor overraskelse at det er best at babyen kommer ut den veien den "egentlig" er ment til gjre. Det betyr for vrig ikke at det gjelder alle tilfellene.

Jo fortere vi innser at absolutt alle ikke er i stand til fde naturlig, jo bedre - tenker jeg. 

Nr en leser sender meg mail og forteller meg at hun kommer p mte med jordmor p sykehuset tidlig i svangerskapet fordi alle fdende kvinner i familien hennes har hatt for smalt bekken, og hun likevel blir ptvunget fde naturlig - og at alt ender med at underlivet hennes er delagt for alltid fordi man skal fde naturlig her siden det er best for alle - Da kjenner jeg at jeg blir litt provosert. At man fr underlivet sitt delagt i en alder av 30 r p grunn av for smalt bekken under fdsel er aldri morsomt - isr ikke nr du har prvd snakke med jordmdrene p sykehuset ditt om at alle kvinnene i familien din har hatt for smalt bekken, og at du uttrykket ditt nske om at keisersnitt kanskje egentlig burde sterkt vurderes, og at det til tross for dette ikke vurderes i det hele tatt - bare avsls tvert.


Jeg har ftt mange slike historier p mail n... Utrolig vondt hre om, en fdsel skal ikke vre et mareritt og hvert fall ikke noe du skal bli tvunget nrmest med makt til gjennomfre. nsker vi ikke at fdende kvinner skal f en fin fdsels-opplevelse? 

Som dere vet kjempet jeg meg til keisersnitt ved Tnsberg sykehus selv grunnet ekstrem fdeangst, et av Norges strengste sykehus nr det kommer til dette innvilge planlagte keisersnitt. Dette tok fryktelig mye tid, og det tror jeg er en god ting - snn egentlig. Da fr man kanskje luket ut de som faktisk har reell fdeangst og som sliter veldig, fra de som "bare" gruer seg litt og er usikker p hvordan fdselen skal g.

nsket mitt om keisersnitt startet fra dagen jeg fant ut at jeg skulle beholde lille i magen, og jeg var hos legen allerede i uke 11 for f ordnet time hos klinikken p sykehuset som skulle behandle dette. I uke 32 i svangerskapet fikk jeg innvilget, s det var lange og vonde uker. P mange mter kunne det fles veldig skyggende for gleden min i svangerskapet fordi jeg hadde en s sterk angst, s nr jeg fikk beskjed om at jeg hadde ftt innvilget grt jeg av glede.

Kort fortalt, min mening: Man skal fde naturlig s langt det lar seg gjre - men man skal p ingen mte fde for en hver pris. 

Hva tenker dere? ♥

"IKKE HA SEX HVIS DU IKKE VIL HA BARN"

Utrolig irriterende utsagn, er det ikke? Jeg snakket faktisk med ei jente for en stund siden som hadde tatt abort, og legen hun snakket med var tydeligvis ikke helt enig i avgjørelsen hennes.

Så da betyr det at alle som ikke ønsker å få barn, skal aldri få lov til å ha sex med noen? Har vi sex bare for å lage barn? Er det den eneste nytten det gjør? 

Fakta er jo faktisk at du kan bli gravid uansett, prevensjon kan svikte og ingenting er 100% sikkert utenom å leve i sølibat. For å være helt ærlig tror jeg de færreste av oss finner det naturlig å leve i sølibat. 

Jeg tror likevel det er viktig at man vet konsekvensene som sex kan medføre. Daglig får jeg meldinger fra jenter som lurer på om de kan ha blitt gravide, og det kan du selvfølgelig om du har hatt sex. Men å være klar for sex, og det å være klar for å få barn - det er to vidt forskjellige ting, og bare du er klar for førstnevnte er ikke dermed sagt at du er klar for det store ansvaret det er å ta vare på et barn.

Mange snakker om at det handler om å ta konsekvensene av det du har gjort, altså å beholde barnet når du først er blitt gravid, men det å ta konsevensene og gjøre det beste ut av situasjonen er ikke alltid ensbetydende med å beholde barnet. Du kan like gjerne ta konsekvensene ved å ta abort, kjenne på at det er tøft, men og samtidig føle at det er det riktige.

Nei, jeg tenker at det er en grunn til at vi har ordninger som abort - de er ikke til for å misbrukes, men det betyr ikke at de ikke skal brukes når du selv føler det er riktig. 

HVA HVIS

Mange ganger tenker jeg på hvordan livet mitt hadde vært akkurat nå dersom jeg ikke hadde barnet mitt.

Hva hvis jeg var en del eldre når kroppen min skulle bestemme seg for å la prevensjonen svikte? Hva kom barnet mitt til å hete da? Kom jeg til å ha de samme tankene rundt det å bli mor? 

Det er ikke så mye jeg vet om livet mitt og hvordan det hadde vært dersom Leo aldri skulle få muligheten til å leve. Det jeg vet er at jeg ville gått andre året på videregående, og at jeg hadde vært russ neste år. Veldig rart å tenke på, egentlig. Kanskje jeg ikke hadde bodd her en gang, for hva hvis Fredrik og jeg egentlig hadde flyttet fra hverandre for lenge siden, fordi aborten hadde ødelagt forholdet. Eller, kanskje den hadde gjort ting bedre, enn så lenge?

Ofte har vi faktisk snakket om at vi kanskje ikke tror at vi hadde vært sammen om vi ikke hadde Leo. Kanskje det er en bra ting? Hva hvis det viser litt hvor langt man er villig til å strekke seg for barna sine, og for at de skal ha det best mulig. Det viser kanskje også ganske mye om hvordan et barn kan styrke forholdet og hva du føler for den andre forelderen. Jeg husker jo veldig godt at Fredrik betydde enda mer etter Leo kom til verden, for da var han jo faren til barnet vårt også.

Jeg kan sitte i evigheter og tenke på hva som kunne ha skjedd, hva hvis livet mitt hadde vært sånn. Hva hvis vi aldri fikk Leo, eller hva hvis vi aldri kom så langt. Hva hvis jeg bare dro for å ta abort likevel. Hva hvis jeg bare levde et "vanlig liv" uten barn.

Men egentlig lever jeg jo et vanlig liv. Jeg gjør det bare litt tidligere enn de fleste andre.

MENNESKER ER RARE

Her om dagen fikk jeg en sinna melding fra en mildt sagt forbanna leser.

Hun mente at jeg tvang kristendommen p snnen min fordi vi valgte dpe han nr han var omkring 5 mneder gammel.

Og der mtte jeg bare si meg sterkt uenig. For si det p den mten.



Jeg er ikke kristen. Har ikke noe forhold til Gud eller Jesus eller noe i den retningen, til tross for at mamma mener at jeg er oppdratt kristen. Jeg fler vel egentlig ikke at det er et valg jeg har tatt, men at det bare har blitt snn med tiden. Men jeg ble selv dpt nr jeg var liten - og aldri har det ftt meg til fle at jeg er tvunget inn i kristendommen av den grunn.

For det er jo ikke slik at jeg bare m vre meldt inn i statskirken for alltid. Eller at jeg sitter her som 17 ring og tenker "Nei, fy faen s drlig gjort det er at foreldrene mine valgte dpe meg i kirken nr jeg var et spedbarn!" Og for vre helt rlig har jeg aldri hrt om noen som har tatt det s tungt blitt dpt i kirken nr de var et par mneder gammel, til tross for at de overhode ikke har noe slags forhold til kirken den dag i dag.

Jeg kan forst hva vedkommende mener, selvflgelig - men det betyr ikke at jeg er enig akkurat her. Men som prinsipp er jeg delvis enig. "Ikke ta valg for barna, vent til barna er gamle nok til ta valgene helt selv" (Her kommer jeg til f mange kommentarer om at jeg er dobbeltmoralsk med tanke p eksponere Leo, men dog)

Men da er det jo litt morsomt at de samme foreldrene som ikke vil dpe barna sine fordi de fler at barnet skal bestemme selv: Er de samme foreldrene som tar hull i rene p babyen sin s fort det er lovlig nr barnet blir fire mneder gammelt.

Jeg ville for eksempel aldri omskjrt snnen min. Det er et valg som kan pvirke hans fremtid p fronter jeg helst ikke vil skrive om her inne, men som (etter mitt skjnn) kan pvirke han i mye strre grad enn hva en innskrivning i statskirken gjr - som man uten problemer kan f fjernet og som p ingen mte trenger forflge deg resten av livet.

Jeg vet at jeg beveger meg inn p en slagmark n, men jeg synes helt rlig det er ganske rart at man ikke kan diskutere og stille seg kritisk til ting som har med religion gjre. Selvflgelig forstr jeg at det er visse tradisjoner man skal flge nr man flger en religion, men det betyr ikke at alt er greit bare du er religis. Hvis du klikker p meg fordi jeg har dpt mitt barn fordi du selv ikke mener at man skal ta valg for barna sine fr de eventuelt kan ta valgene selv, hvorfor pokker velger du tukle med penisen til snnen din da egentlig?

Er ikke det ogs ta et valg for barnet ditt, uten deres samtykke? Et valg som potensielt kan skade barnet ditt mer i ettertid enn hva en dp gjr?

Nei, vet du hva. Dp barnet ditt hvis du vil - om du s bare gjr det fordi det er en fin og koselig tradisjon ha med familie og venner, slik jeg gjorde. Og gjr det med god samvittighet.

DET JEG HATER ALLER MEST:

Er det en ting jeg virkelig hater, s er det folk som gjr narr av andre for ting de ikke kan noe for. Kviser, hrfarge, hudfarge, legning, om du er fdt i feil kropp, om du ser annerledes ut.

For de som er mrkhudede hadde ikke muligheten til velge hvilken hudfarge de skulle bli fdt med. De som har kviser i hele ansiktet kunne ikke velge om de ville ha det, ei heller kunne de som er homofile velge legningen sin.

Man kan rett og slett ikke velge hvordan man skal se ut.

Men du kan velge ikke vre en idiot.

Der er forskjellen.

GRATULERER S MYE MED MORSDAGEN!

Fredrik lurte meg i gr! Jeg forventet ingenting i dag tidlig, og vknet rundt tolv siden jeg fr sove litt ekstra lenge i helgene - noe som er utrolig deilig! Jeg forventet virkelig ingenting, og jeg str opp og setter meg i sofaen, og Leo kommer lpende (krypende) bort til meg og Fredrik later som ingenting. Jeg gr etter hvert inn p soverommet for kose litt med Leo, og da kommer han med bde kort, gaver, og det hele! Kake kom ogs litt senere, som han hadde laget helt selv. Herregud for en glede♥

Fr jeg ble mamma selv skjnte jeg aldri hvilken jobb alle mammaer der ute gjr, men n som jeg gjr det kan jeg si at vi burde vre ufattelig stolte av oss selv. Ikke bare p denne dagen, men ogs p alle andre dager i ret!

Jeg vil si gratulerer med morsdagen til alle fantastiske mdre der ute! Vi fortjener denne dagen s utrolig mye, for vi gjr en utrolig jobb med barna og alt av nedturer og oppturer som flger med mammarollen. Gi deg selv litt anerkjennelse for den strlende jobben akkurat du gjr!

Husk ogs at man ikke kan helle fra en tom kopp, og ta vare p dere selv litt ekstra mye i dag♥ En stor klem sendes!

JEG VIL IKKE BLI GRAVID N.

Med jevne mellomrom fr jeg sprsml om jeg "er gravid igjen" og det surrer rykter rundt det, fordialle andre mammabloggere blir gravide igjen en stund etter at frstemann har kommet.

Jeg har skrevet det tidligere, men jeg skriver det gjerne igjen: Selv om det av og til frister, s har jeg verken mann eller lyst akkurat n, s da er saken ganske grei. Det blir ikke baby p en god stund, og det tror jeg er veldig greit. At jeg fr fokusert p utdanningen min og Leo sine frste lever, samt bruke en del tid med venner og bare vre 17 r!



Men hva s, egentlig? Hva s om jeg hadde bestemt meg for f en til nr Leo er et par r?

Hvis jeg bestemmer meg for enda en baby med tiden s kan jeg garantere at jeg har bde konomi og plass til en til, selv om det ikke er det aller viktigste en gang. Det er viktig for meg at barna mine skal ha mye trygghet og gode rammer rundt seg, for selv om det aller viktigste er at barna dine fr nok omsorg og kjrlighet s kan ikke babyer leve p luft og kjrlighet. Det aller beste er selvsagt en god og trygg konomi, og at de vokser opp i et godt milj. Det er ikke problematisk om jeg skulle f en til n en gang, men det hadde vrt uaktuelt med tanke p at jeg ikke har kjreste. Jeg kunne aldri ftt barn n med noen som ikke var min kjreste over en lengre tidsperiode.

Ikke vet jeg hvor mye jobb det kommer til bli med rene heller nr Leo vokser, og jeg vil jo kunne gi mitt 100% i oppveksten til barna mine!

Nr jeg frst n har ftt et barn allerede nsker jeg srge for at han fr det aller best ikke bare n, men ogs i fremtiden - og derfor m ogs utdanningen min st i fokus n de neste mnedene. Det blir ikke baby p veldig lenge, selv om det selvflgelig hadde vrt koselig.♥


JEG BLIR S SKUFFET...

Hei alle sammen, og hper dagen deres har vrt strlende hittil.

Jeg tenkte bare snakke til dere om noe litt alvorlig i dag, nemlig kopiering. Eller plagiat - som det ogs kalles. Nr jeg daglig nr ut til s mange mennesker som jeg gjr, elsker jeg se at noen blir inspirert av meg. De gangene noen noensinne har kalt meg inspirerende har jeg nesten falt om og trodd de har tullet med meg. Fler overhode ikke at jeg er inspirerende, men det er et virkelig et stort kompliment for meg og det gleder meg se at jeg inspirerer flere av leserne mine, ogs nr det kommer til leserne mine sine egne blogginnlegg. Jeg synes det er s kult!

Men s finnes det noe som ikke er like kult. Det oppleve at noen kopierer blogginnleggene dine, tar mye av tankene og refleksjonene dine ordrett og kun endrer litt p noen f ord her og der. Det er ulovlig, og utrolig kjedelig for oss bloggere som jobber beinhardt med blogginnleggene vre. Det er rett og slett ddskjipt! Jeg har av og til sammenlignet det litt med at noen ser innleveringsoppgaven din p skolen du har skrevet som du er sykt fornyd med, og at vedkommende tar mye av innholdet ditt og leverer det inn til lreren fr du rekker gjre det selv. For det har faktisk ogs hendt at innlegg jeg har skrevet frst som andre har fikset litt p for s poste det som sitt eget, har ftt mer oppmerksomhet enn mitt orginale blogginnlegg. Den flelsen er virkelig kjip...

Men s er det ikke det at oppmerksomheten blogginnlegget fr egentlig er det aller viktigste, eller s innmari nye. Skriver jeg om noe viktig s er det jo fint og flott at det temaet fr oppmerksomhet gjennom blogginnlegget uansett hvem det er som egentlig skrev blogginnlegget frst, men likevel tar man andres arbeid. Jeg legger utrolig mye tid og energi i arbeidet mitt her p bloggen, jeg pner meg og deler mine innerste tanker, og da er det skikkelig vondt nr noen bare tar det og later som ingenting. Og det er ikke det at skjer s innmari ofte heller, det er bare det at nr det frst skjer s er vedkommende sitt blogginnlegg nesten helt likt som det jeg skrev frst, og jeg fr en s fryktelig drlig og kjedelig flelse av det. Og det er jo heller ikke rart nr det faktisk er brudd p ndsverkloven og ikke-lovlig.

Jeg kunne postet flere eksempler her (Sikter IKKE til mammatilmichelle saken her n, for det er ikke i nrheten av likt i forhold til andre blogginnlegg jeg har lest, s da kan dere bare tenke dere) men jeg lar vre. Jeg vil ikke gjre noe jeg kan komme til angre p senere, og jeg vil jo helst ikke henge noen ut. Men hadde jeg vist dere, s hadde dere blitt veldig overrasket over at noen kan ta s mye av noe jeg har skrevet frst uten bli "tatt" for det.

Kall det I-landsproblem. En bagatell, ikke viktig. Men fakta er at dette er jobben min og noe jeg bruker innmari mye tid p, og blogginnleggene jeg jobber hardt med kan jeg ha begynt skrive for flere uker siden. Da er det ikke noe morsomt at noen tar det og utgir det som sitt eget arbeid, nr jeg faktisk var den som jobbet for formulert tankene mine p best mulig mte, nr det faktisk var jeg som skrev det og la mange timer i innlegget.

Kos dere i helgen!♥

JEG FR DRAPSTRUSLER...

Når du er en slank og veltrent mor og poster bilder av deg selv lettkledd = forferdelig forbilde, dårlig rollemodell, bør kle på seg.

Når du er en veltrent gutt og poster bilder av deg selv lettkledd= blir rost og snakket pent om fordi du er deilig og fin.

Når du er overvektig og poster bilder av kroppen din: Hyllet fordi du er så innmari tøff!

Er det noe rart her eller er det bare meg?

 

Hvorfor tror vi alltid at vi vet hvordan selvfølelsen til noen er, på bakgrunn av hvordan de ser ut? Hvorfor tenker vi at de som poster bilder av seg selv som er slanke og veltrente, at disse menneskene automatisk synes det er lett å poste bilder av seg selv, og at det er kjempevanskelig for de som veier noen kg ekstra? Er verden så sort hvitt, eller er det noe jeg ikke har fått med meg? Er det sånn at bare du er tynn og slank, så har du det automatisk kjempebra med deg selv? Jeg tror faktisk ikke det er slik.

Jeg blir hetset og drapstruet fordi jeg poster bilder av meg selv lettkledd, og her er spørsmålet mitt: Hvorfor blir jeg det? Hvorfor blir de andre overvektige damene som poster bilder av seg selv hyllet og roset opp i skyene, og jeg drapstruet, når alle vet at det ikke er særlig sunt å være overvektig?

Vi skal ha rom for alle kropper, også overvektige, men er det kun sosialt akseptert å poste bilder av seg selv når man er overvektig? Da har vi jo i hvert fall truffet kraftig feil med tanke på å «akseptere alle kropper slik de er»

Alle tynne, veltrente kropper er egentlig bare retusjerte og redigerte til det ugjenkjennelige, og alle overvektige kropper eller kropper med litt ekstra, overvektige, er sunne og «ekte» kropper. Er det sånn det er?

Tror aldri jeg kommer til å skjønne meg på dette.

JEG HAR VRT UTRO DEL 2

Siden det frste innlegget mitt om utroskap tok helt av i fjor og er ett av mine desidert mest leste innlegg, tenkte jeg skrive litt mer om dette.

Jeg fikk mange reaksjoner fra sist gang jeg innrmmet ovenfor bde meg selv og dere at jeg har vrt utro i tidligere kjresteforhold. Mange begynte stille relativt stygge sprsml som "Hvor mange har du egentlig hatt sex med?" mens andre roset meg fordi det var s bra at jeg var pen om det. Det er s viktig innrmme sine feil, og det vet jeg, for jeg har gjort en del feil i lpet av mine egentlig ganske f r her i livet.

Men er det egentlig snn at det eneste som er utroskap er ha sex med noen andre? Er det ikke utroskap om du holder ting skjult for partneren din?

Er det ikke utroskap slette samtaler og meldinger fra mobilen din, i frykt for at partneren din skal se dem?

Er det vre utro nr du treffer andre av det motsatte kjnn i skjul, selv om du verken kysser, har sex eller gjr annet med vedkommende?

For meg er utroskap at du gjr noe mot partneren din som du vet at han eller hun ikke setter pris p, i den forstand at du vet at det srer veldig. Akkurat dette er jo forskjellig fra forhold til forhold, men om du har en kjreste regner jeg med at du vet ca hvor grensen gr. Du vet at du ikke burde gjre det, men du gjr det likevel. For liker du ikke forholdet du er i, s bryt ut av det - s er du fri til gjre akkurat hva du vil. Det srer kanskje akkurat like mye for davrende ex-partneren din om h*n fr greie p at du har gjort noe med noen andre rett etter at dere gjorde det slutt, men da er du i det minste ikke utro.

Mange mener at du umulig kan elske partneren din dersom du velger vre utro. Det tror jeg at du kan. Man kan rett og slett vre dritt lei av forholdet, sliten av partneren (selv om du vet at det riktige ikke er bryte ut) du kan ha et skikkelig svakt yeblikk og ikke helt forst konsekvensene og utfallet av valget ditt - men det er frste gangen. Det er for s vidt ikke en unnskyldning, for jeg tror ikke at det gr an unnskylde utroskap - men jeg tror at det gr an forklare det til en viss grad.

Er du utro enda en gang, s vet du hva du gr til. Du vet hva det gjr med partneren din, du vet hvordan det svekker forholdet deres. Du har sett reaksjonen til partneren din frste gangen du gjorde det, hvis du var s heldig bli tilgitt - riktig nok. Da synes jeg egentlig ikke at det finnes forklaringer lenger. Du tar et egoistisk valg som du vet hva frer til.

Jeg mener ikke at nr du er utro frste gangen s tar du ikke et egoistisk valg, for det gjr du. Men andre gangen vet du s jvlig godt hva du gr til.

Og helt til slutt: Hvis partneren din nsker vre utro, s kommer han eller hun til klare det uansett hvor mye du "passer p" og flger med. Vedkommende m ha bestemt seg for at det ikke skal skje.

P samme mte som at jeg har bestemt meg for aldri vre utro igjen.

S LETTET!





Hei dere!

I gr kveld kom venninnen min endelig frem, og det var ddskoselig se henne igjen. Vi har hatt det s utrolig gy og jeg kjenner at jeg gruer meg til hun skal dra igjen i morgen. En helg gr s utrolig fort! Leo har vrt med pappaen sin i dag, og kommer veldig snart hjem igjen! Fredrik er borte i kveld hos noen venner, s Leo, venninnen min og jeg skal ut en tur for spise litt mat. Blir nok kjempekoselig♥

Vil ogs takke for all enorm positiv respons p sist innlegg, herregud for en herlig overraskelse. Tusen, tusen takk!

Nr det gjelder at jeg skrev "Jeg vil heller bli banket opp hver uke resten av livet enn ha kjrlighetssorg. For nr du blir banket opp vet du at smerten kommer til g over senere, og hver jvla gang jeg har kjrlighetssorg er jeg i like tvil som alltid om det noen gang kommer til stoppe gjre vondt." S var det noen som reagerte p dette, og det kan jeg selvflgelig forst. Jeg bagatelliserer ikke bli banket opp, det var bare viktig for meg f frem poenget mitt skikkelig. Nettopp det at det er s forferdelig ha kjrlighetssorg at man noen ganger tviler p om det faktisk kommer til g over. Beklager om noen flte seg sttt av dette, det var overhode ikke min intensjon.

Dessuten er skilsmissestatistikken50/50 n, det vil si: 50% av de som gifter seg, skiller seg - noe flere av dere skrev og det var litt godt lese, for da fler meg seg ikke s alene. Uansett hvor mange eller f som skiller seg, s er det jo selvflgelig veldig trist, men samtidig kan det sikkert vre godt vite at man slett ikke er alene nr man blir skilt. Uansett, derfor blir argumenter som "Dette viser at du er alt for ung" ganske tynne,nr det skjer halvparten av alle par. Forhold kan ta slutt, ung eller gammel. Enten du er i et forhold som har vart i 20 r, eller om dere er et ungt par med et barn. (Selv om jeg s klart ser at sannsynligheten er strre nr det gjelder sistnevnte eksempel)

Fler jeg har verdens snilleste mest forstelsesfulle lesere, hper dere vet at jeg er ekstremt ydmyk.

N skal vi kose oss masse den siste dagen, og jeg hper dere har hatt en strlende helg s langt♥

DEN JVLIGSTE FLELSEN

Hvordan vi kan ha noen som betyr s mye for oss s nrt, og s plutselig er det bare borte. Over. Uansett om det er kjrester eller venninner.

Det er s forjvlig trist bare g forbi folk p gaten som pleide bety s mye for deg.Man gr forbi hverandre p det lokale kjpesentret, eller i gaten, og later som om man ikke kjenner hverandre. Men det er s rart, for man vet jo at man egentlig kjenner hverandre.

Man vet jo at vedkommende pleide bety s jvlig mye, og at du betydde s jvlig mye for vedkommende ogs. Begge husker alle minner med hverandre, og vet at man kunne snakke om alt og ingenting i evigheter, og n gr man bare rett forbi og ser knapt p hverandre.

Man trenger ikke nske at det at man ikke har kontakt lenger aldri skulle skjedd, men likevel er det bare noe med det som gjr alt s rart. Hvordan man bare kan g fra vre s nre, til knapt nske se trynet p hverandre.

Verden er litt trist av og til.

DET ER SNART OVER..

Jeg merker at tiden gr helt vilt fort for tiden, og n er vi allerede i februar. I mars blir det feiring av ettrsdag samt pske, s kommer vi til april, s mai med 17-mai feiring og det hele, s er vi i juni og attenrsdagen min og det er sommer - og s kommer jeg til blunke og sommeren kommer til vre over, og det blir barnehagestart og endelig start p videregende.

Egentlig er det spass etterlengtet (skolegangen min, alts) at jeg burde vre sinnssykt glad, men akkurat n er jeg ikke det. Burde jeg kanskje vre det? Jeg kommer jo sikkert til glede meg en del med tiden, det er ikke det. Bare tanken p at jeg ikke skal ha hovedansvaret for Leo p dagtid lenger skremmer meg en del, selv om jeg absolutt har ftt min del med ham hjemme s kjennes det veldig rart.

Jeg har jo faktisk ikke gtt p skole p to r n, s n er det veldig p tide. Jeg vet jo ogs at Leo har godt av vre med andre barn, og at han kommer til ha det kjempefint. Jeg er bare bekymret og redd for om alt kommer til g bra. Fryktelig redd for at barnehagestart blir et mareritt, og at han bare str og grter nr jeg m g. Jeg undres over hvorfor de som jobber i barnehage ikke tjener mye, mye mer nr de faktisk gjr en av de viktigste jobbene - det ta vare p de som betyr mest for oss.

Jeg merker allerede hvilken sprudlende personlighet Leo har, og jeg tror han kommer til f mange nye lekekamerater. Men at vi ikke skal tilbringe hele dagen lenger sammen er veldig merkelig. At mammapermisjonen er over er faktisk ganske trist. Det kommer til bli veldig uvant.

Det blir sking av skole og barnehage n til uken, s m vi bare ta hver dag av gangen og gjre alt for at vi skal klare det, for det vet jeg at vi kan ♥

5 TING DU IKKE M SI TIL GUTTEMDRE

1. "nsket du deg egentlig jente? Er du lei deg det ikke ble jente?"

- Hva i alle dager er det som fr folk til tro at du alltid vil ha det motsatte kjnnet av det barnet du har ftt? Nei, jeg ikke er lei meg fordi det ikke ble jente. Jeg kunne ikke vrt mer fornyd enn det jeg er med gutten min.

2. "Er du ikke redd for at han skal bli homofil?"

- Hvorfor skulle jeg vre redd for det? Min oppgave som mor er ikke presse barnet mitt inn i en forutbestemt rolle, men oppdra barnet mitt med gode verdier og lre barnet mitt at det ikke er noen som skal kunne fortelle han hvem eller hva han er, annet enn han selv. Gode mdre aksepterer og godtar barna sine uansett om de er homofile eller lesbiske. Legningen din definerer deg ikke som menneske.

3. "Lar du han g med kjole?!?!? Herregud, han er jo en gutt!"

- Ja, herregud. Heldigvis er det ikke snn at klr kun er stoff som du har utenp kroppen din. Glemte heeeelt at klrne dine avgjr hvilket kjnn du er...

4. "Glad jeg ikke har gutter"

- Ja vel, er det ndvendig si foran noen som har gutt da?

5. "Ja du vet vel at gutter er mye vanskeligere ha med gjre??"

- Ja, du vet vel at alle barn er forskjellige?



Flg meg p instagram! @Mammasom16♥

Har dere noen flere s legg gjerne igjen kommentar, jentemammaer ogs! :-)

DETTE ER S VIKTIG

En pminnelse om at bare fordi du ikke ser at noen sliter, betyr ikke det at de ikke gjr det. Bare fordi du ikke har en fysisk skade du kan peke p, betyr ikke det at du ikke kan ha det jvlig.
Ta vare p hverandre.

DET ER GANSKE ENKELT

Hvis jeg ikke liker appelsiner, s spiser jeg ikke appelsiner. Da finner jeg meg heller noe annet spise.

Hvis jeg ikke liker volvo, s kjper jeg meg ikke en volvo. Hvis jeg ikke liker grandiosa, s spiser jeg ikke grandiosa. Hvis jeg ikke liker blondt hr, s lar jeg vre farge hret mitt blondt.

Det er det som er s greit med vre et menneske som har fri vilje. Jeg m ikke spise appelsiner fordi andre gjr det, jeg kan heller finne noe jeg liker selv.

Liker jeg ikke se p Greys anatomy s ser jeg ikke p Greys anatomy. Vil jeg ikke se p idol, s ser jeg heller ikke p idol. Da bytter jeg kanal nr det starter p tv2. Og hvis jeg ikke kan fordra kjpesentre, s oppsker jeg ikke kjpesentre. Da finner jeg heller p noe annet.

Hater jeg damehndball, s ser jeg ikke p det.

Hater jeg fotball, s trenger jeg ikke spille det.

Vil jeg ikke ha kjreste, s skaffer jeg meg ikke det.

Og hvis jeg ikke liker mammablogger, s leser jeg heller ikke mammablogger. Det er ganske enkelt.

TRENGER DU DEN?

Leser flere og flere blogginnlegg fra store bloggere om at de sttter pelsindustrien og poserer med store pelskper, de er lei av pelsmotstandere som "kaster dritt etter de som bruker pels" Akkurat det provoserer meg helt vilt.

Jeg for min del tror ikke pelsmotstandere er bevisst ute etter kaste dritt etter de som bruker pels, men at de fler en stor frustrasjon fordi det enda finnes mennesker som bruker pels i r 2016. Og som bruker det "bare fordi" ikke fordi de faktisk virkelig trenger det, som vi jo gjorde for en del generasjoner siden. Nr vi faktisk ikke hadde stort valg.

I dag har vi et valg. Vi kan velge bruke andre typer materiale til holde oss like gode og varme, uten skade noen dyr - S hvorfor i all verden skal vi velge pels nr vi vet at det skader dyrene? Hvorfor skal vi drepe og torturere uskyldige dyr fordi vi vil ha pelsen deres fordi den er s innmari god og varm nr vi kan bruke andre type materiale som er minst like varme? Hvorfor?



Fuskepels♥ Mange gr hardt ut mot meg og ber meg holde meg for god til skrive om hvor mye jeg hater pelsindustrien, fordi jeg ikke er feilfri selv - alts, fordi jeg spiser kjtt og fordi jeg i lpet av mitt 17-r gamle liv har kjpt meg dyretestet sminke. Men m man vre helt feilfri selv for kunne sette lys p noe man mener er galt?

Du snakker s mye om respekt, men du viser jo n at du har ikke mye respekt for andre" Dere som leser bloggen min vet utmerket godt at jeg er oppegende og at jeg har mye respekt for mine medmennesker. Det jeg imidlertid ikke har srlig mye respekt eller til overs for, er de som vil prve rettferdiggjre at de sttter en skitten industri som rett og slett dreper for at du skal kunne fle deg fin. Noen m tross alt st opp for dyrene, det er jo ikke akkurat slik at de kan gjre det selv. Vi har nok av mennesker som str opp for menneskeheten.

Jeg spiser kanskje kjtt, og det kan dere gjerne arrestere meg for. Jeg har ogs vrt vegetarianer en periode men grunnet ekstrem vitaminmangel kunne jeg ikke fortsette i samrd med legen min. Hper at jeg fr til det en gang i fremtiden, for vi kan ikke sitte og skylde p samfunnet nr det skjer gale ting - nr vi faktisk er samfunnet. Det er vi som m vre forandringen som vi vil se i fremtiden.

S, greit, jeg spiser kjtt: men aldri i verden om jeg vil bidra til at dyr blir drept ene og alene fordi jeg synes pelsen deres er fin og fordi jeg vil bruke den selv. Aldri i verden om noen dyr skal lide p grunn av min forfengelighet. Reven trenger pelsen mer enn du gjr. Jeg finner det selv fryktelig frustrerende og fortvilende se disse bloggerne som kan n ut til s mange, velge fremme meningen sin rundt dette nr det ikke bringer noe godt med seg. Hva er bra med dyremishandling, og hvorfor sttter vi det kun fordi vi vil bruke pels? Vi har allerede gitt pelsindustrien i Norge en sjanse, men gang p gang ser vi p norskproduserte dokumentarer at det fungerer ikke. Hva er det vi ikke forstr her?

Og s kan vi jo stille sprsmlet til de som bruker pels: Hvorfor nsker du g med pels? Og s kan du sprre deg selv om den grunnen er god nok til at dyret fr et grusomt liv fr det blir drept, slik at du kan fle deg fin med pelsen deres.

TENK DET?

Noen ganger tenker jeg mye p at Leo skal bli voksen en dag. Tanken er s fjern, men likevel fr jeg hele tiden hre at jeg m nyte tiden s mye som mulig med han n, fordiplutselig er han konfirmant, og s kommer 18-rs dagen som kastet p deg.

At Leo skal bli en voksen mann er s rart tenke p. At han skal f jobb, venner, og g p skole. At han skal kunne stemme. At han skal kunne g p vinmonopolet og kjpe seg en flaske vin. At han skal g p kafe med kjresten.

At han (hvis ting gr etter planen, det vet man jo aldri) skal leve nr jeg er borte. Uten meg.

Noen ganger tenker jeg p hvor rare vi egentlig er. Vi blir fdt p samme mte, vi gr p skole p samme mte, s gr vi ut i jobb, s fr vi barn, s pensjonerer vi oss. Og s... S bare dr vi. Det har generasjonene gjort fr oss, og det skal generasjonene etter oss gjre ogs. Alt man gjr mellom slagene betyr mye for oss, men vi havner likevel samme sted, alle sammen. Under jorden i en kiste.





Det er rart at livet bare er dagene som gr. Og at "plutselig" sitter jeg som pensjonist og ser tilbake p livet mitt. Hper jeg kan se tilbake og vre stolt av meg selv og alt jeg har ftt til.

Jeg beklager..

Vet ikke helt hva jeg skal si akkurat n.. Tror jeg burde skrevet et slikt innlegg som dette for lenge siden. Rart jeg ikke har gjort det fr n.

Jeg ser de siste mnedene at jeg har brukt mye tid og energi p skrive blogginnlegg hvor jeg svarer p stygge rykter og kommentarer. Jeg tror det har vrt hyst ndvendig for meg fordi jeg har vrt opptatt av kunne forsvare meg og mine. Det har jo vrt en stor overgang for meg g fra aldri ha noen som er kritiske til meg som vanlig tenringsjente, til at hvem som helst kan kommentere og skrive lange kritiske kommentarer til meg flere ganger om dagen. Noen ganger er det litt rart fatte at noen bruker s mye tid p meg. Jeg synes p mange mter det er litt smigrende.

Fokuset som har vrt p svare tilbake p stygge utsagn har ftt mye mer plass i bloggen enn hva jeg trodde det skulle komme til f nr jeg startet. Det har nok ikke bare handlet om at jeg har nsket forsvare, men kanskje ogs at jeg har trengt noen "utblasninger" ettersom dette har vrt en veldig uvant situasjon for meg vre i. Det har vrt godt kunne skrive fra meg.


Jeg vil bare at dere skal vite at jeg har selvinnsikt nok til vite at jeg har gjort feil i lpet av ret som blogger. Har blogget fast i ett r n, dere! Jeg har lest i arkivet, ristet p hodet. Jeg har lest p svar jeg har skrevet til dere i kommentarfeltene, og ristet p hodet. Det trenger faktisk ikke vre langt tilbake i tid en gang, fr jeg rister p hodet av hva jeg har skrevet. Jeg tror det viser at jeg er midt inn i en stor personlig utvikling og jeg prver forbedre meg for hver dag som gr. Jeg vil jo vre den beste versjonen jeg kan vre av meg selv, men det har vrt vanskelig komme p rett spor.

Jeg vil at dere skal vite at jeg setter pris p at akkurat dere klikker dere inn p bloggen min hver dag. For legge igjen koselige tilbakemeldinger, for legge inn konstruktiv kritikk. Jeg fler p mange mter at jeg har forbedret meg ekstremt p dette med ta kritikk, og det er en viktig del av vre blogger. Jeg vil at dere skal vite at jeg er fryktelig ydmyk for at dere setter pris p bloggen min og at dere gir meg denne unike muligheten til skrive og n ut til s mange.

Jeg virker kanskje ikke ydmyk nr jeg har svart dere som er fryktelig kritiske med kalle dere "anonyme feiginger" for eksempel. Jeg tror p mange mter det er vanskelig for dere ikke-bloggere forst hvordan det kan vre. Jeg mener ikke at det unnskylder, men jeg tror det kan vre en veldig god forklaring. Jeg vil ikke noen av leserne mine noe vondt, men enkelte dager har jeg rett og slett ftt nok - og jeg tror alle har snne dager. Det er bare snn at deres drlige dager ikke ligger offentlig for alle se og lese. Og det er selvflgelig et valg jeg har tatt, men fortsatt en ulempe.

Jeg mtte bare skrive ut litt til dere n. Er s glad jeg har bloggen. Utrolig merkelig tenke p at bloggen ble laget ganske tilfeldig og ikke med noen store forhpninger eller ml.. Og n sitter jeg her. Superstolt!

Glad jeg har dere. Hper jeg kan vre den beste meg jeg mulig kan vre i lpet av 2016, og at dere merker det minst like godt som det jeg gjr.

Klem

KVALMT!

Kanskje det ikke er et s jvlig rva forslag mtte ta iq-test for f barn likevel.





skjerpbildet: Nrk.no

Jeg vet at det er dryt legge ut bilder av dette uten noen slags form for advarsel. Men helt rlig? Vil sette lys p dette og vet at mange bare ville klikket seg ut igjen. Vi trenger at dette blir satt i skelyset. Vi trenger ikke f muligheten til si "Nei, men jeg vil ikke se det fordi jeg blir helt drlig" det er virkeligheten og vi m faktisk forholde oss til det, uansett hvor jvlig det er. Vi kan se det p den mten og si at vi er heldige som "bare" trenger lese om det.

Drep barnet ditt, og f 4 r i fengsel for det.

Knekk ben, knus bein og brekk ribbein p den 3 mneder gamle babyen din -

Og du kan ende opp med f 4 usle r i fengsel.

Etter det handler du i samme butikk som alle andre. Etter det handler du klr i samme butikker som alle andre. Jeg blir fysisk kvalm.

Det er rett og slett en vits. En drlig spk. 4 r? Det er ingenting. NADA.

Vet ikke hvem vi skal skylde p, men hper systemet har sviktet. GROVT.

JEG HAR FTT NOK

Hei dere.

Har det veldig vanskelig i dag.

Har vel egentlig hatt det ganske vanskelig over en lengre periode n, og da sier det litt stopp noen ganger. Orket ikke sette meg ned skrive om hvor fin dagen min hadde vrt, og om hva hvor morsomt vi har hatt det i dag nr jeg egentlig bare har flt meg helt jvlig.

Samtidig vil jeg ikke at bloggen min skal vre en arena for negativitet og "syting" som sikkert flere av dere mener dette er. Jeg prver bare vre rlig om hvordan jeg har det hele tiden, fordi jeg mener det gir et bedre bilde av virkeligheten enn hva bloggerne som har det s fantastisk hele tiden gir.

Har det ganske tungt n p grunn av alt som skjer. Ting er ganske komplisert om dagen, selv om vi alt i alt har det veldig koselig sammen her. Fredrik og jeg er veldig glad i hverandre, og det hjelper veldig.

Jeg burde vel ikke utdype noe srlig om hvorfor jeg er nedfor, uansett om det bare er en drlig dag, depresjon eller at jeg har det vondt p grunn av andre ting som foregr i livet mitt akkurat n - for da blir jeg vel sammenlignet med en klovn p et sirkus som har forvillet seg bort i blogg-norge bare for tjene et par ekstra kroner. Haha, alt det rare som blir skrevet om dagen p andre blogger.

Jeg er gjerne en oppmerksomhetssyk klovn hvis det hjelper andre p et eller annet vis. Ga opp bry meg om hva andre mener i femte klasse en gang. S mens andre sitter og klager og latterliggjr hva andre velger skrive p bloggene sine, skal jeg prve ordne det i livet mitt som betyr aller mest.

Setter pris p at dere leser♥

FOR EN STYGG UNGE DU HAR

Jeg fatter ikke hvordan noen kan kalle enkelte babyer stygge!

Alts, greit. Jeg skal ikke pakke det inn: Babyer er ogs mennesker og har forskjellige utseende, og det er ikke til stikke under en stol at noen babyer er stere enn andre. Men likevel forstr jeg virkelig ikke at noen kan kalle noen babyer stygge?!

Alle babyer er ikke ndvendigvis helskjnne og fantastisk nydelige, men alle har liksom en egen sjarm. En sjarm og utstrling bare babyer har. De er jo s utrolig sm og ste! Helt uvitende om alt som foregr i verden og kjenner kun til sin egne lille verden med mamma, pappa, kos og mating. Klarer ikke fatte at noen synes enkelte babyer er direkte stygge, og fr vondt bare av tenke p det. Hper aldri noen m oppleve at noen kaller babyen sin stygg, da er jeg i s fall flau p vedkommende som har sagt det sitt vegne. For en grusom ting si.



Leo hos farmoren sin, hvor han faktisk er i kveld og koser seg♥

Dessuten tenker jeg at et fokus p utseende fra fdselen av umulig kan vre srlig sunt. Det er s viktig rose barna og babyene vre for annet enn "h, du er s st og fin"

DET ER IKKE DIN FEIL

Er s innmari lei av uttalelser fra mennesker hyere opp i systemet om at jenter ikke skal bevege seg ut av sitt eget hjem etter klokken 20:00.

Er s forjvlig lei av bli fortalt at jeg m "kle p meg, s de ikke mistolker det" og at jeg aaaldri m finne p g alene p kvelden. Hvorfor skal jeg mtte begrense hva jeg skal kunne gjre i livet mitt, fordi andre ikke klarer begrense seg selv? Du kan ikke kaste deg over meg og s skylde p at det var min feil fordi jeg fristet deg. Jeg er ikke et kjttstykke. Jeg er et menneske.

Jeg blir fortalt at uansett hvor jeg gr hen, m jeg alltid ha med meg noen. Oppe i det hele blir alt skyldt p "vre nye landsmenn" som mange s pent kaller dem. 

Men vet dere hva? 

Selv om folk hyler ut at det er utlendinger som alltid str bak voldtekter nr det kommer frem i nyhetsbildet og media, s tro ikke at det ikke finnes norske menn som voldtar! Jeg er s mkk lei av at s mange grer alle utenlandske menn og gutter under samme kam. Selv om mange i en menneskegruppe gjr noe feil, betyr ikke det at alle er p samme mte. Det blir det samme som si at alle tyskere under krigen var nazister.

Jeg kommer ikke til slutte g lettkledd nr jeg fler for det fordi det finnes menn der ute som kan voldta meg. Jeg kommer til g akkurat slik jeg vil, akkurat nr jeg selv fler for det, fordi det at jeg gr lettkledd eller om s naken, er ikke problemet.

Problemet er at disse menneskene (uavhengig av opprinnelse og om etternavnet ditt er Hussein eller Hansen) ikke har lrt at et nei er et nei. 

S istedenfor g ut be meg om kle p meg, s kan myndighetene lre seg at det ikke blir endring fr de tar grep i selve problemet. Og problemet er ikke hvorvidt jeg gr naken ute eller ikke, men at menn og gutter tydeligvis ikke har blitt lrt at det at jeg gr "halvnaken" ikke betyr at han kan kaste seg over meg og at det er fritt frem.

Voldteksmenn kommer alltid til finne nye unnskyldninger. Vi m srge for at det ikke finnes unnskyldninger.

Ja, vi forholder oss til forholdsreglene. Ja, kanskje vi burde det!

Men det er ikke der fokuset vrt skal ligge. Vi skal ikke fokusere p finne flest mulige forhndsregler! Vi skal jobbe for finne en langvarig lsning p problemet. Vi skal fokusere p f skrevet "ET NEI ER ET NEI"  inn i hodene p fremtidige menn, dagens menn, og "vre nye landsmenn"

Ferdig snakka.

VR LITT GREI

"h, er s stolt over min lille i dag! Hun sto for frste gang, og er bare 7 mneder gammel!"

"7 mneder? Min sto nr hun var 5!!"

I dag m jeg bare f ut litt frustrasjon jeg tror flere av dere deler med meg, nemlig slike tendenser som vist ovenfor.

For det finnes faktisk mdre som virker mer opptatt av fremheve seg selv og sine konstant, istedenfor ogs kunne bruke muligheten til rose andre og la det vre med det. Jeg fr nesten litt snn drlig flelse av at man ikke skal kunne skryte av barna sine dersom de ikke lper rundt i huset og prater som en foss nr de er 4 mneder gamle. Og det er skikkelig synd - for alle barn er jo flinke, og fortjener med det ogs masse skryt. Uansett om barnet ditt sto frst nr han var 10 mneder eller om datteren din lp rundt i hagen allerede nr hun var 4 mneder.

Som mor er man selvflgelig kjempestolt av barnet sitt uansett om han var 6 eller 12 mneder nr han frst begynte g. Vi burde trekke hverandre opp, skryte av hverandre og de sm, og ikke snakke om det som om det er en konkurranse om hvem som er tidligst ute. For det er det jo overhode ikke!



BARN SKAL IKKE F BARN!

Jeg har snakket frem og tilbake med ei 14 r gammel jente p mail en stund n. Hun ville ikke at jeg skulle offentliggjre navnet hennes, og det forstr jeg. La oss kalle henne Lene.

Lene ble for ikke s lenge siden gravid, og hun er bare 14 r - selv om hun fyller femten fr hun fr barnet sitt. Hun har bestemt seg for beholde barnet sitt fordi hun fler at det er mest riktig for henne.

Og familien hennes har vendt henne ryggen.

Familien hennes argumenterer med at "barn ikke skal f barn" og at det er uhrt at hun skal f barn s tidlig. Jeg orker ikke nesten ikke lese om det en gang, enda mindre hre om det. Jeg blir fysisk uvel og kvalm av tanken p at dette er hvordan noen behandler sin egen datter, kun fordi hun er med barn. 

Hver gang jeg hrer "barn skal ikke f barn" s fr jeg lyst til stille vedkommende et knippe sprsml.

Hva vet vel du om hvordan andre unge jenter takler abort, er en av dem. Hvorfor tror du at hvis noen takler en abort greit, s betyr det automatisk at alle gjr det. Hva vet vel du om hva som er best for andre som har havnet i en vanskelig situasjon? Hvordan vet du, bastant, at abort er beste lsning uansett hva? Jeg sier absolutt ikke at abort aldri er riktig, jeg sier bare at det ikke alltid er det.

Jeg vil legge litt press p deg som forelder, som forteller din 14 r gamle datter som har det vanskeligere enn noensinne, som trenger deg som forelder og stttespiller mer enn noen gang, "at barn ikke skal f barn" nr hun sier at hun har bestemt seg. Hun har er blitt gravid, og hun har tatt en avgjrelse. Om hun har brukt prevensjon eller ikke er s relevant lenger nr hun har bestemt seg, og jeg tror ikke det hjelper kjefte henne huden full om hun ikke skulle ha brukt det. 

Det er ikke et alternativ at du drar henne i armene opp p legekontoret og bestiller time til abort. Det kommer ikke til fungere, og det kommer heller ikke til skje.

Klart, du kan jo presse henne. True henne, og drive med utpressing. Men hvilket forbilde er du egentlig for datteren din da? Hvilke signaler sender du? Du lrer henne at det er greit presse andre mennesker til ting de ikke har lyst til, fordi du personlig ikke er enig i valget de planlegger ta. Det lrer du datteren din at er helt greit.

Kan vi ikke bare legge gjre ting klinkende klart her: og det er at det p ingen mte er ditt valg ta. Spesielt ikke nr datteren din kommer til deg og forteller deg at hun har bestemt seg. Babyen kommer, og da gjr den det. For sent snakke om prevensjon. For sent nekte henne sove hos kjresten. Da er det p tide vre den forelderen du hadde nsket deg om du var i hennes sko. Den forelderen som eier et snev av empati og respekt. Du kan skjerpe deg, svelge fordommene dine, og gi datteren din den sttten hun fortjener.

Og selvflgelig kan hun klare det. Hun fortjener den sjansen som alle andre mdre fr.

For det er ikke det at jeg ikke aksepterer at noen mener at barn aldri skal f barn, det er bare det at jeg er et levende bevis p at det kan g helt fint.


S hvis du som forelder kjenner deg igjen i dette, tenk over en ting.

For hvis du forteller en fugl at den ikke kan fly, uansett hva den tror selv, at den aldri kommer til klare det, s kan den g hele livet uten i det hele tatt prve.

Slik skal det ikke vre.

Og kjre deg, Lene, det blir bedre!

Flg Mammasom16 p Instagram HER.

IKKE SKYLD P ANDRE

Jeg kan ha en drlig dag. Jeg kan klikke meg inn p en eller annen rosablogg og merke at selvtilliten svekkes mer og mer for hvert bilde av syltynne lr og six packs jeg ser. Jeg kan vre nede og ha et svakt yeblikk og tenke at nei, fy faen; jeg skal aaaaldri spise igjen.

Men det kan jeg ikke skylde p rosabloggere og Sophie Elise. Det kan jeg skylde p et drlig selvbilde, en selvsikkerhet som er delvis fravrende, eller en drlig dag med ekstra drlig selvtillit. Eventuelt bare et svak yeblikk, selv om jeg fler meg bra og selvsikker p kroppen min til vanlig.

For jeg, i lpet av mine mange r med lesing av blogger, har aldri i verden opplevd vre innom en skalt rosablogger som oppfordrer til at du skal sulte deg for kunne se ut som vedkommende.

Det er litt som nr du gr ute p byen og fr blikk og det frste du tenker er "Hvorfor stirrer de snn p meg? De gjr det nok fordi jeg ser jvlig ut i dag" Du kan ikke noe for hvordan andre ser p deg, men du kan noe for hvordan du tolker at andre ser p deg. Det er selvtilliten din.

S neste gang du fr lyst til skylde p rosabloggere fordi du ikke fler du er fin eller pen nok, g noen runder med deg selv og selvtilliten din. Ingen rosabloggere, fitnessmodeller eller victoria's secret modeller i hele verden kan endre hvordan du ser p deg selv. Det er ingen andre enn deg selv som kan endre det.

Det at du ikke fler deg bra nok for hvem enn det er du skal gjre det for, m du faktisk ta p din egen kappe.

UTEN ET STED BO

I dag leste jeg en artikkel i VG om en ung mor som mtte sterk motgang i leiemarkedet. Og jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i det hele tatt. Les artikkelen her.

Gravide Isabella som er atten r gammel fler seg diskriminert fordi hun ikke fler hun blir stilt likt med de andre som er p leting etter leid bolig. Hun mener at alderen hennes og magen hennes str i veien, og at hun blir mtt med store fordommer.

Jeg er overhode ikke overrasket, og jeg tror nok dette hender med flere enn vi tror. Det jeg reagerer mest p er at nr det er snakk om hjelpe flyktninger, s er det bttevis av vi m hjelpe-kommentarer. Men nr denne jenta str frem med at hun srt trenger hjelp, s ser man enkelt i kommentarfeltene at hun p ingen mte fr samme respons. Jeg mener selvsagt ikke at vi ikke skal hjelpe flyktningene (for det m vi!) men vi kan ikke glemme hjelpe de som allerede bor her fra fr ogs.



Nr jeg har lest hele artikkelen s er det nesten som om jeg plutselig forstr hvorfor det enda er s mange fordommer mot unge mdre. Jeg m minne om at selv om media fremstiller det som om absolutt alle unge mdre er innblandet i barnevernet, s er ikke virkeligheten slik. (Det er bare det at unge gravide som ikke er innblandet i barnvernet ikke genererer like mye kikk). Det samme gjelder med NAV. Husk p at vi ikke er en og samme person.

Jeg har aldri mtt motgang p leiemarkedet. Jo da, jeg har mtte svare p hva som er jobben min, hvordan jeg tjener pengene mine, noe jeg tviler p at ville ha skjedd dersom jeg var 10 r eldre - men rlig talt s synes jeg vi skal vre litt forstelsesfulle oppe i dette ogs. Det er ikke kjempemange som har en fulltidsjobb nr de er unge gravide i alderen 16 til 18 r, og snn er det bare - s klart skal de som leier ut f lov til vre skeptiske. Da m vr oppgave vre bevise at unge mdre og unge foreldre generelt klarer biten med betale leie og ta vare p leiligheten de leier - slik at de i fremtiden slipper mte samme fordommer.

Men det vre skeptisk, og det diskriminere noen er selvflgelig to forskjellige ting. Det er ikke greit at Isabella ikke fler at hun en gang fr en sjanse p en eller annen leilighet. Alle fortjener en sjanse.

Nr jeg har vrt p visning selv har jeg alltid srget for ta med meg faren min - ikke fordi jeg ikke klarer dra p visning p egenhnd, men fordi jeg forstr og ser selv at det virker mer gjennomtenkt og ordentlig ta med seg en forelder nr jeg selv har vrt under 18. Jeg skjnner at utleiere trenger den tryggheten at de leier ut til ordentlige folk slik at det er minst mulig sannsynlig at noe skal skje med leiligheten eller at leien aldri blir betalt. Snn ville jeg ha gjort det selv, ikke fordi jeg er fordomsfull, men fordi man ikke nsker at undvendig skade skal skje.

Jeg hper at Isabella finner en leilighet snart, hun som alle andre mdre fortjener en sjanse til vise at hun kan klare ta vare p barnet sitt - i en leilighet hun og snnen sin bor i sammen.

DET HANDLER IKKE OM PENGER

......Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne?

Jeg blogget en del fr jeg startet tjene penger p det. S forklar meg gjerne den som kan: Hvorfor i all verden skulle jeg gidde gjre det da, nr det ikke var noen slags konomisk gevinst for meg utlevere informasjon om meg selv, familie og Leo? Kan det mulig tenkes at det faktisk er sant at jeg blogger fordi jeg nsker hjelpe andre som er i samme situasjon?

Det vil i hvert fall virke naturlig ettersom bloggen var oppe lenge fr penger i det hele tatt var et tema. Selv om jeg l p topplisten. si noe annet vil jo faktisk vre ganske absurd? Og i tillegg, Jeg mener, det finnes tusenvis av ung mor bloggere der ute - de aller, aller frreste tjener noe p det. Hvordan forklarer vi at disse mdrene blogger? Fordi de liker det? Fordi det er en koselig hobby ha? Med en gang det er penger inne i bildet s blir det plutselig hovedfokuset for veldig mange, og det er det jeg synes er s trist. Det erikke hovedfokuset for meg.

Jeg skal faktisk vre helt rlig med dere: Jeg skulle hatt fryktelig mye mer penger for blogge om livet mitt, om det faktisk handlet kun om penger. blogge har for meg blitt en stor del av hverdagen, noe jeg ser frem til gjre hver dag. Det f s mye tilbakemeldinger fra unge jenter som har lest historien min og som fler den er til hjelp nr de mter fordommer som unge mdre, gjr det meg s mye lykkeligere enn nr jeg ser at jeg har ftt lnn i slutten av mneden.

Jeg er fryktelig glad i skrive. Det startet som en liten hobby, men det utviklet seg. Jeg kan virkelig ikke se at andre som har hobby de elsker (men som de ogs tjener penger p) blir beskyldt for gjre alt kun for pengenes del, s hvorfor gjre det med meg?

Aldri i verden om jeg ville viet et helt blogginnlegg til dette om det ikke skulle handle om at enkelte skriver offentlig at jeg selger barnet mitt. Hvis bloggen min i det hele tatt fortsatt eksisterer nr Leo er voksen (for helt rlig folkens, det vet vi jo ikke?!) s vil jeg at han skal vite at jeg avkrefter alle stygge rykter omkring han.

Men selge barnet sitt? Hva betyr egentlig det?

Det frste jeg ser for meg er at noen gir bort barnet sitt for penger, for det er jo det salg snn sett betyr - men jeg er jo ikke dum som et brd, og kan (hvis jeg legger godviljen til) forst hva dere mener nr dere skriver dette, selv om jeg synes det er en fryktelig stygg tone ta i utgangspunktet. Hvis jeg noen gang skulle nske starte en saklig debatt omkring noe jeg synes var viktig og interessant, s ville i hvert fall jeg srge for at jeg ikke virket bitter i utgangspunktet ved vre uhflig og skrive i en stygg tone. Men det er kanskje bare meg?

Jeg tror et viktig poeng i denne saken er at jeg fr like mye penger for blogge om jeg skulle poste null bilder av Leo en mned, som om jeg postet 1000. Sfremt ikke 100% av leserne mine leser bloggen min kun for bilder av Leo, da. Noe jeg i grunn ser p som fryktelig usannsynlig ettersom jeg i gjennomsnitt hadde noen f flere lesere de mnedene jeg ikke postet bilder av ham her inne.

Jeg velger poste bilder av barnet mitt. Akkurat som at du kanskje velger andre ting som mor. Du velger kanskje ikke kjpe mobil til ditt barn fr han eller hun er 13, andre velger kanskje ikke gi mobiltelefon i det hele tatt. Noen mdre velger skne barna sine for alt som har med sosiale medier gjre, og andre velger ikke gjre det. Poenget er at det er valg man tar som mamma (eller pappa) og at det skal respekteres uavhengig av hvor uenig du er i hva den andre moren velger gjre med sitt barn.

Ja, du kan vre kritisk. Ja, du kan vre uenig. Og det er helt greit. Det m vi tle.

Men hvis vi skal kunne debattere og diskutere som voksne mennesker m det kunne vre mulig i det minste ha en hyggelig tone - til tross for at man ikke er enig i det hele tatt med hva andreparten velger gjre med sitt liv og sitt barn. Selv om det er helt utenkelig for deg gjre det samme som vedkommende. Det handler om vise at man har respekt for hverandre uansett hvor uenig man er.

Jeg elsker blogging, og det handler ikke utelukkende om penger. Klart er det utrolig kjekt ha det som jobb (og dermed ogs konomisk gevinst per n) nr jeg likevel er hjemmevrende i permisjon, men jeg ville aldri i verden blogget og utlevert s mye utelukkende p grunn av penger. Penger er ikke alt for meg.

N forstr jeg







Herregud, jeg ler! Forsto aldri slike bilder fr jeg ble mamma selv, og n gjr jeg det endelig! Hper det er flere som kjenner seg igjen her♥

LA OSS VRE RLIGE.

Alle som gr p NAV er snyltere og en byrde for samfunnet. Dette gjelder spesielt unge mdre, de lever p NAV alle sammen og skulle helst blitt tvunget med makt til ta abort.

Alle flyktninger som kommer til Norge kommer for svindle staten og er egentlig bare kriminelle som er hemmelige agenter i IS. De er farlige, alle som en, og m ut! Ikke snakk om at vi kan ta sjansen p ta inn noen, for det er jo hvert fall ikke slik at hvis IS bestemmer seg for ville inn i Norge, s gjr de det - uavhengig av om vi har pne grenser eller ikke.

Hvis du kun har ett barn vet du i grunn ingenting om barn og kan p ingen mte uttale deg om egentlig noen ting som helst omkring dette. Det er en grense p hvor mange barn du m ha fr du kan uttale deg, for det er alltid noen som kan mer enn deg og dermed har du i grunn ingenting du skulle sagt p noen omrder. Overhode. Heldigvis er det ikke slik at du har egne erfaring med barn selv om du kun har ett. Nei nei, er du gal.

Alle som stiller seg kritisk til noe er egentlig bare kjempemisunnelige p deg og hva du har ftt til. stille seg kritisk = sjalu.



Hvis du er opptatt av hvordan du ser ut er du egentlig stokk dum. Det kunne se bra ut og vre smart henger ikke sammen p noen mter og er umulig. Det er enten eller.

Alle som er alenemdre er bare ute etter kapre mannen din og ligge med han. Alle alenemdre er ogs p leting etter en ny mann og vi er ganske desperate. Vi hiver oss over alle menn vi ser og eier ikke impulskontroll, noen av oss.

Ikke sant?

JEG PNER MEG.

Fr jeg ble gravid var jeg litt skeptisk til barnevernet. Jeg hadde hrt og lest fryktelig mange skrekkhistorier.

S den dagen jeg selv ble gravid, slo jo tanken meg. Jeg hadde jo hrt om unge mdre som ikke fikk en sjanse til bevise at de kunne vre gode mdre en gang? Men nei, det kunne jo ikke skje meg. Jeg kommer jo fra en resurssterk familie, jeg har jo et stort nettverk rundt meg. Men hva om? Hva om skrekkhistoriene stemmer?

Den dag i dag har jeg aldri hatt kontakt med barnevernet overhode, og jeg er ikke redd for f det. Jeg husker for lenge siden at mammatilmichelle nevnte at noen hadde meldt henne til barnevernet gjennom bloggen hennes, s jeg er klar over at denne bloggen gjr meg mer utsatt fordi det er mange syke mennesker der ute. Det er mange av de som nsker delegge for andre ogs, det har i hvert fall jeg merket i stor grad.

Leo er i gode hender. Og alle som vil sjekke det, skal selvflgelig f lov til det.

Man skal selvsagt vre kritisk til (nesten) alt, det er jo jeg ogs. Det er viktig ikke vre for naiv. N tenker jeg ikke spesielt p barnvernet, for det er jo mennesker som jobber der ogs - og som menneske kan man finne p gjre feil. Snn er det bare. Men snn er det ogs for andre mennesker i andre type jobber. Snn er det for alle.



Jeg er ikke stolt av alt jeg har gjort i fortiden, for jeg har ogs gjort feil. Mange ganger, gang p gang.

Nr jeg var 13 r gammel var jeg mildt sagt likegyldig til det meste.

Det var en ting som sto i hodet p meg, og det var fest.

Dette godtok selvflgelig ikke foreldrene mine (Hvem gjr vel det?!?!) Og det ble et par tusen alvorsprater. Ikke at det stoppet meg. Noen tenker kanskje "Men ingen fra en resurssterk familie lar barna sine holde p snn" Men hva skulle foreldrene mine gjre da? Lse meg inn i et skap? Lenke meg fast i trappa fr de la seg til sove?

Det var meg og noen jeg kjenner. Jeg var s ekstremt utspekulert og jeg ber til Gudene om at Leo ikke arver det etter meg.

Det krever en del selvtillit for meg dele s private ting som dette med dere, for tro meg, jeg vet hvor mye motgang jeg vil f mte - og n "ber" jeg om det i og med at gir de som ikke liker bloggen min noe de kan "ta" meg for - men jeg vil dele. Jeg vil pne meg. Jeg er menneskelig, jeg er ikke perfekt, og jeg vet at ting jeg gjorde for flere r siden ikke definerer hvem jeg er i dag. Derfor tr jeg dele.

Jeg skriver dette fordi ALLE kan bli en god mor, samme pokker hva fortiden din sier. Om du for eksempel har hatt kontakt med barnevernet i din fortid, s skal ikke det ha noe si nr du selv blir forelder. Du er ikke fortiden din.

Man kan alltid forandre seg, og det er jo det som er s fint.

Fordi, vet du hva? Ingen i hele verden kan forandre fortiden sin, men om du vkner opp i dag og bestemmer deg for gjre fremtiden din annerledes - s kan du det.

DERFOR SKAL VI STTTE SOPHIE ELISE

I dag leste jeg et innlegg i "dagbladet meninger" og jeg ble lettere sjokkert over se at det faktisk var en journalist som hadde skrevet innlegget, og ikke en sjalu halvgrn tenringsjente fra hjembyen til Sophie selv.

Foto: Sophie Elise

Innlegget ditt er preget av at du kun ser overflaten. Utseende, restylane, og det at Sophie elise har lagt seg under kniven, er noe du bruker for alt det er verdt gjennom hele innlegget ditt. At hun tjener penger p bloggen sin, eller "tjener til livets opphold" (for bruke dine ord) av reklameinntekter synes du ogs er fryktelig galt. Jeg lurer p om du tenker det samme om VG og dagbladet? Eller handler det kanskje mest om at dagbladet's annonsesjef ikke har silikonpupper og restylane?

Mennesket Sophie Elise, hennes verdier og kvaliteter fr vi lesere vite svrt lite om.

Jeg har lest innlegget ditt sikkert tre ganger n. Overskriften lyser fortsatt mot meg. Hvorfor i all verden skal vi sttte Sophie Elise? Jeg rister p hodet. Igjen, og enda en gang. Skal vi ikke sttte noen om de har noe fornuftig si uavhengig av om de er rosabloggere eller ikke? Er ikke rosabloggere likeverdige mennesker med ytringsfrihet som meg og deg?

Jeg skal si meg uenig med deg.Nei, jeg tror ikke alle 70 000 leserne hennes leser bloggen kun fordi hun har silikonpupper og restylane. At det drar inn noen lesere at hun kan finne p legge ut bilder av kroppen sin skal jeg ikke krangle p, men da ville nok leserne hennes bli fryktelig lei etterhvert - hun legger nemlig ikke ut bilder av kroppen sin i hvert bidige blogginnlegg hun poster.

Jeg har fulgt med p Sophie Elise i lang tid. Jeg digger henne. Jeg kan faktisk dra den s langt si at hun er et forbilde. Men hun er ikke et forbilde fordi hun har tatt silikon eller fordi hun har fylt leppene sine med restylane. Da har du misforsttt.

Du nevner at du synes Isachsen slipper billig unna. Jeg fr inntrykk av at du mener hun skal kritiseres enda mer for valgene hun har tatt i fortiden. Men, har du egentlig gtt i Sophie's sko? Vet du egentlig hvor mye hun har blitt kritisert, sett bort i fra hva som har dukket opp i media? Jeg sitter nemlig igjen med en flelse av at du mener hun skal kritiseres mer fordi hun pner kjeften sin og tr ha meninger til tross for at hun har silikonpupper.

Hvorfor trekker du kun frem utseende hennes og pengene hun tjener? Dette vitner om at du egentlig ikke har s mye trekke frem, og at du derfor m dra opp det samme, igjen og igjen.

Hvorfor kan du ikke legge vekk silikonbruk og restylane-lepper? Leser du egentlig bloggen hennes i det hele tatt? Leser du innleggene hun skriver om pelsdyrnring, om bekjempelse av sea-world, og pelsbruk? Leser du innleggene hennes om tanker, refleksjoner, og regnskogen?

For tenk, Sophie har bevist en gang for alle at du kan ha gode verdier selv om du "innehar attributter"

TO BARN MED TO FORSKJELLIGE FEDRE

Her om dagen fikk jeg sprsmletHva synes du om de som har barn med to forskjellige fedre?

Og jeg ble sittende litt forvirret over sprsmlet. Hvorfor skal jeg synes noe om det? Hvorfor skal vi synes noe om alt?



Det er relativt vanlig i dagens samfunn at man kan f barn med forskjellige fedre. Det sier ikke noe om deg som mamma, som omsorgsperson, eller som menneske. Det sier rett og slett bare at du ikke er sammen med den eller de frste du fikk barn med, og at snn er det bare.

Den flelsen jeg har av at noen ser ned p mennesker som har barn med forskjellige fedre synes jeg er helt forkastelig. Det er ikke lenger veldig uvanlig, slik det var tidligere, og det er noe jeg synes vi skal akseptere. Det er ikke slik at man alltid m vre enig med hva andre velger gjre i livene sine, men man kan vise respekt likevel.

Og jeg vet at hvis jeg en dag fr et barn til i fremtiden med en ny mann, s endrer det ikke noe annet ved meg enn antall barn jeg har.

BLOGGERNE

Jeg kan umulig ha vrt den eneste som har ftt med meg at ny sesong av bloggerne er p vei!

Jeg har selvflgelig fulgt med fra frste sesong, fra ha sett p som ikke-blogger hjemme p jenterommet i Gjvik nr det startet p tvskjermen, til n som blogger selv med lillemann p fanget. Favorittene mine er Sophie Elise og Styleconnection-Kristin, og sistnevnte er Fredrik sin favoritt ogs. Ikke det at han er like gira som meg, men han ser gjerne p han ogs nr jeg har frst har ftt okkupert tven og sofaen.

Det var spennende se at det kommer en ny sesong til vren, og jeg tror pappahjerte lett kan bli enda en favoritt! Men jeg m si meg litt skeptisk til trekke inn mennesker som ikke blogger. Programmet heter jo bloggerne, sant? Uansett gleder jeg meg skikkelig til ny sesong, det blir spennende se hvordan de skal gjre det n som det blir spass mange flere som skal vre med!

Hva tenker dere?

Lett vre rebell i kjellerleiligheten

Det har vrt ekstremt rart og uvant for meg se at vilt fremmede mennesker nsker bruke tiden sin p diskutere og kritisere meg. Det er jo penbart en del av pakken man bare m tle nr man utleverer seg offentlig, men likevel. Det er nok ikke noe jeg kommer til bli vant med.

Jeg leser ikke trder om meg selv. Om jeg har lest noe tidligere? Ja, klart det. Men det har jeg stoppet med. Om noen nsker gi meg konstruktiv kritikk for gi meg noe jobbe videre p gjennom bloggen s er det selvsagt helt supert, men jeg skjnner ikke helt hva jeg skal med kritikk som jeg ikke fr noe ut av. Skjnner dere hva jeg mener? Kritikk som er godt ment, og som ikke blir skrevet for skape negativitet og drlig stemning.

Dessverre har jeg veldig mange som minner meg p at det finnes voksne mennesker som skriver om meg p for eksempel kvinneguiden. Det gidder jeg ikke vie et sekund engang sjekke. Det krever ingen karakter og ingen ryggrad sitte hjemme i kjellerleiligheten spy ut kritiske syn p absolutt alt som er mulig kritisere. Det er noe alle kan gjre. Jeg kan opprette meg en brukerkonto p nettforum, du kan, naboen kan. Hva som faktisk krever noe er st for det man skriver. Noe ingen av disse menneskene egentlig kan skryte p seg, og da er det kanskje like greit at noen har ordnet en anonym plattform for dem hele gjengen.

Jeg ser at dere sender meg meldinger om dette, jeg ser sttten dere gir meg, og dere m vite at jeg setter veldig stor pris p det. Men greia er, at jeg klarer bare ikke bry meg om utsagn til mennesker som ikke har baller nok til st for det de skriver en gang. Det blir bare s fryktelig dumt. S ja, jeg fr med meg at voksne snakker stygt om meg i pne, offentlige forum - jeg bare bryr meg ikke.

Nr du faktisk m st for det du skriver s krever det noe mer av deg. Alle kan vre rebell i leiligheten sin, det er s utrolig lett. Det er s enkelt.

For hvis du m gjemme deg for trre si meningen din.. Ja, da har vi nok ikke s mye snakke om uansett.

En liten oppklaring

Hei alle sammen, og hper fredagen deres er kjempefin hittil♥

Jeg tenkte bare dele litt med dere angende hvordan ting er her hjemme. Mange spr om hvor vi skal feire jul, om vi skal feire jul sammen i r eller ikke, og det vet jeg ikke hvordan blir enda. Men i og med at jeg lovde familien at vi skulle feire Leo sin frste jul I Gjvik, s holder jeg det uansett om Fredrik og jeg ikke er kjrester lenger. Han er selvsagt hjertelig velkommen, og det er bare koselig om han vil vre med, men vi har ikke bestemt det helt enda. Jeg vil jo veldig gjerne for Leo sin skyld at vi skal feire hans frste jul sammen. Avtalen var egentlig at vi skulle feire jul hos foreldrene vre annenhvert r, men hvem vet hvordan det blir n.

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til jul uansett hvordan det blir. Jeg skal gjre alt for at Leo sin frste jul blir flott.

- Slik feiret jeg jul i fjor♥

Og s er det litt angende med flere som nsker at Fredrik vil skrive et innlegg her inne for skrive "sin side av saken" nr det kommer til bruddet. Nr jeg spr om han vil skrive et innlegg p bloggen min, s pleier han spke litt med hvis han skal gjre min jobb, s m jeg bli med ham dagen etter for gjre hans jobb. Haha! Neida, men helt alvorlig. Jeg fler ikke at jeg har delt s mye at det synes vre to sider av denne saken. Det er slutt, og snn er det. Ferdig med den saken, s om jeg hadde spurt han om han ville skrive et innlegg p bloggen min om hans side av saken er jeg ganske sikker p at han bare ville sett rart p meg. Han har sett alt jeg har lagt ut om dette fr jeg har postet det, og vi har vrt enige om hva vi nsker dele omkring det og ikke.

Jeg har det faktisk ganske bra om dagen. Det vil jeg at dere skal vite fordi bildene av at jeg poster her inne av at jeg smiler bare ikke er falskt og tull, men at det faktisk er ekte. Det er kanskje mange bloggere som klarer gjre slikt, - jeg er ikke en av dem. Jeg kan ikke bare ta p meg en maske og late som at alt er fint og flott nr det egentlig ikke er det - og jeg tror ikke at det er sunt gjre det heller.

Jeg vil egentlig ikke skrive s mye mer om dette n, s det er veldig fint om vi bare kan la det ligge alle sammen. Jeg blir veldig glad om jeg slipper f kommentarer omkring det hver dag, selv om jeg egentlig ikke forventer noe annet nr jeg har gtt ut med dette offentlig.

Jeg kan ikke se inn i fremtiden og fortelle dere hva som skal skje dag for dag fremover, men vi gjr s godt vi kan og jeg er glad for at jeg har han som sttte. (For ordens skyld: Vi er ikke sammen igjen)

Klem til deg!

DET SISTE JEG HAR SI

Hei dere!

N har det vrt mye greier og veldig mange som har lyst til si meningen sin, og det er selvsagt helt i orden. Noen kom med beskyldninger om at jeg har slettet kommentarer, og det har ikke skjedd. Dere vet at jeg aldri sletter kommentarer. Bort sett fra drapstrusler, de er jeg faktisk pliktet til slette. Om du ikke finner kommentaren din s prv post den igjen flere ganger. Det har hendt at mine kommentarer ikke har blitt postet s jeg har mtte skrive dem igjen, s ikke vet jeg.

Jeg har ftt mye stygt etter jeg sa i fra i gr, men det var jeg egentlig forberedt p. Jeg regnet med kritikken, noe jeg var klar over at kom til dukke opp. Jeg respekterer fullt og helt at noen mener det var feil mte gjre det p ved skrive om det offentlig, men da forventer jeg ogs at det blir respektert at jeg ville si noe om at jeg flte meg urettferdig behandlet.

Ja, jeg har sett statusen hennes som noen postet i kommentarfeltet. Jeg forstr godt at Anna har noen til "sile" ut stygge og nedsettende kommentarer, for det regner jeg ogs med at hun som alle andre bloggere fr mye av. Greit nok at hun fjernet linken jeg kommenterte av mitt innlegg hvis hun ikke vil "Reklamere" for noen andre bloggere. Men det var fortsatt flere som skrev konstruktive kommentarer og skrev at det var en del likt i innleggene vre p en ordentlig og hflig mte. Disse ble ogs slettet og blokkert p sekundet, da jeg har snakket med flere av dem og sett kommentarene selv, som mange andre. Dette er ikke hets, det er si ifra. Likevel blir det slettet og blokkert?

Hvorfor reagerer jeg? Fordi jeg jobber beinhardt med innleggene jeg skriver. Nr det plutselig dukker opp et veldig likt et blant Norges strste blogger, som garantert blir sett av titalls tusen flere enn de som leser innlegget som jeg skrev frst, s vil man jo gjerne si i fra. Men s fr verken jeg eller andre gjort det, fordi hun har gitt beskjed til de som sletter ting fra siden hennes at saklig kritikk skal fjernes.



Fikk tilsendt screen shot av vedkommende som skrev kommentaren. Screen shot av Mamma til Michelle sin status p Facebook og en kommentar som er slettet. Besk gjerne bloggen hennes ogs, jeg reklamerer mer enn gjerne for min blogg-kollega! :-)

Jeg fler ikke at jeg henger ut noen, og som sagt er det heller ikke poenget mitt. Da henger jeg i s fall ut saken, og ikke Anna. Poenget er bare f sagt i fra, for snn ting er n blir alle som vil si i fra p siden hennes blokkert.

Hvis du leser dette: Hei Anna!

Jeg synes du har en super blogg og at du virker som en skikkelig sprudlende og koselig jente. Du trenger ikke reklamere for bloggen min, og det har jeg heller ikke bedt om. Hvis du henter en god id fra bloggen min og skriver et ganske likt innlegg s er det veldig fint om du kan i hvert fall nevne mitt navn p en eller annen mte. Hper du fr en kjempe fin dag, og hper det ikke er noen sure miner mellom oss :-)

N vil jeg bare legge dette ddt og ha en hyggelig ettermiddag med familien min.Og s til dere: Ha en flott onsdag!!

JEG SIER I FRA.

Hei alle blogglesere.

N har det vrt litt smdrama etter at jeg skrev blogginnlegget om mammakroppen i gr kveld. I dag tidlig fikk jeg flere meldinger p facebook, og flere kommentarer her p bloggen om at mammatilmichelle hadde kopiert eller blitt veldig inspirert av innlegget mitt. Noen var uenige, men leser man innlegget er det jo ingen tvil om at hun har lest mitt innlegg. Noe av det var mine tanker og refleksjoner, og det er jo begrenset hvor tilfeldig noe kan vre, spesielt ettersom hun postet sitt 10 timer etter mitt.

Dette ble hun gjort oppmerksom p i dag tidlig en times tid etter hun postet det p facebook ved at noen kommenterte at det lignet veldig p mitt. Da slettet hun hele facebook-innlegget, og postet det p nytt litt senere. Da bestemte jeg meg for kommentere selv, ved at jeg linket til mitt blogginnlegg. Dette svarte hun ikke p, og n er min og andres kommentarer fjernet, og jeg er blokkert fra kommentere p facebook-siden hennes.

Jeg vet ikke med dere, men jeg ble med en gang veldig sjokkert. Jeg tenker at det m kunne g an takle dette p en litt mer voksen mte. Jeg nsket bare si i fra om at det lignet p mitt innlegg.

Og n kommer det jo garantert til hagle inn beskyldninger om at jeg er s sjalu p Anna, og da kan jeg bare si med en gang at det er jeg ikke. Jeg unner henne og barna hennes alt det beste, og jeg synes hun virker som en utrolig flott jente og unner henne alle leserne hun har ftt. Man ligger ikke p 1. plass i Norge i blogg verden for ingenting, og snn er det jo bare. Jeg har med andre ord aldri hatt noe i mot henne, og det har jeg heller ikke n.

Men likevel reagerer jeg p det blokkere noen vekk fra kunne si sin egen mening, istedenfor bare svare.

Og s kommer sikkert noen til reagere p at jeg ikke bare snakker til hun istedenfor skrive et innlegg p bloggen min. Det skulle jeg gjerne gjort, men som sagt er jeg blitt blokkert fra si i fra. Dessuten er det slik jeg er, fler jeg meg urettferdig behandlet s sier jeg i fra.

Og snn er det.

tvinge noen til bli pappa

Etter jeg avslrte graviditeten og bloggen hadde vrt oppe g en stund fikk jeg en del reaksjoner p at jeg beholdt til tross for at Fredrik ikke ville bli pappa. Noen mente at jegtvang han til bli pappa og stilte sprsmlstegn rundt hvorfor kvinner skal kunne bestemme om de vil beholde barnet i magen, om ikke barnefaren kan gjre det samme.

Disse menneskene mener at mannen som har gjort en kvinne gravid skal kunne bestemme om hun skal ta abort eller ikke, p lik linje med kvinnen selv som brer barnet - p grunn av likestilling. Jeg sitter kun og lurer p nr det ble greit bruke likestilling som et argument for kreve bestemme over andre menneskers kropp...?

Personlig synes jeg dette er veldig interessant, fordi jeg tenker p en helt annerledes mte enn hva mange gjr i denne diskusjonen. P en mte synes jeg det er merkelig hvordan noen kan sammenligne menn og kvinner p denne mten, da menn aldri har eller aldri kommer til kunne g gravide og fde barn, slik som kvinner kan.

Jeg sier ikke at det er 100% rettferdig at man ikke skal kunne bestemme p lik linje, selv om det er begges barn. For hvis vi snur p det, og mannen hadde blitt gravid - s hadde det nok ikke fltes helt rettferdig for meg at jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt om han skulle sette vrt barn til verden. Men det er virkelig f ting i livet som er 100% rettferdig. Naturen er ikke rettferdig.

Jeg kjenner ogs et lite snev av irritasjon nr jeg blir kritisert for at jeg beholdt babyen nr barnefar ikke ville at jeg skulle gjre det p davrende tidspunkt. Var det rett at jeg skulle ta abort fordi barnefar ville det, til tross for at det var fullstendig mot min vilje? For hvis han skal kunne bestemme det alene fordi det ogs er hans barn s skal vel jeg ogs kunne bestemme det motsatte?

Hvorfor er det feil at barnefar skal kunne bestemme at jeg skal foreta en abort?

Fordi aborten vil skje i min kropp, og ikke hans.

Fordi aborten som blir foretatt kan f konsekvenser psykisk for meg senere, det ville det aldri gjort for han.

Og fordi livet er urettferdig, og fordi noen ganger m man bare akseptere at ting er som de er uten kverulere bare fordi det ikke alltid er til din egen fortjeneste akkurat da.

Det verste som kunne skjedd

Hei dere.

Frst av alt vil jeg bare si at jeg er ekstremt takknemlig for all sttte jeg har ftt. Jeg vet ikke hva jeg kan si for f dere til forst hvor takknemlig jeg er, men dere skal vite at det betyr uendelig mye for meg. Jeg er rett og slett ganske mlls.

S vil jeg gjerne si at jeg tler kritikk, selv om jeg ikke skjnner hvorfor noen skal kritisere meg for et brudd. Tror du at bruddet er falskt? Javel. Tror du jeg skriver det for f lesere? For all del, dere er alle fri til tro p hva dere vil. Jeg har grtt til jeg har spydd, og det er det siste jeg har si om den saken.

Har jeg ikke en rlig blogg? Jo, absolutt. Hadde jeg ikke hatt det ville jeg ikke delt dette samme dagen som det skjedde. Det er vanskelig for meg dele noe uten dele for mye, og det er ogs vanskelig dele ting her fordi det ofte blir for lite - og derfor mye nysgjerrighet og sprsml - og det skjnner jeg veldig godt. Jeg forstr at dere lurer. Greia er, som jeg skrev i det forrige innlegget: Dette kom like brtt p meg som det kom p dere. Det var ikke mitt valg. Noen nevnte at "alt s jo s bra ut for bare en dag siden" og det var det ogs. Det var helt topp. Jeg kan og vil ikke g nrmere inn p det, av respekt for Fredrik og forholdet som var.

Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Jeg vet ikke hva jeg gjr, og jeg vet ikke hvordan vi skal gjre det. Akkurat n skal Fredrik og jeg bare la vre tenke p det faktum at vi ikke er kjrester lenger, vi skal fokusere p ha det hyggelig sammen. Vi skal gjre det aller beste for Leo, og uansett hva som skjer fremover s skal vi st sammen. Ikke som kjrester, men som foreldre.

Leo er hos farfaren sin i dag. Jeg trengte en time-out til bare tenke p oss, meg, og han.

Hper dere har en god helg♥ Jeg er heldig som har s mange gode, fantastiske lesere.

TRIST, MEN SANT

Jeg har ikke kjempemange venner. Ikke fordi jeg ble ung mamma i seg selv, men mye fordi jeg flyttet fire timer unna alt som var hjem for meg. Jeg flyttet unna venner og alle jeg hadde vokst opp med, all trygghet.

Det sies at man br prve g utenfor komfort-sonen sin, og det gjorde jeg den gangen. Hadde ting gtt som jeg i utgangspunktet hadde tenkt s hadde jeg garantert hatt en stor vennekrets her hvor jeg bor n allerede, men livet er uforutsigbart og det er vanskelig bli kjent med nye mennesker nr du akkurat har flyttet til en ny by og blir gravid med det frste.

Jeg har venner i hjembyen, men det er venner jeg dessverre sjeldent ser. Jeg visste at det kom til bli snn nr jeg flyttet, men jeg setter pris p de gangene jeg fr ser dem. Det er uansett en del av livet, man mister noen venner og kommer til nye stadier i livet hvor man mter nye. Om det ikke hadde skjedd n, s hadde det skjedd fr eller siden uansett - og jeg ser selvflgelig lyst p det. N har s og si alle de nrmeste vennene mine barn, slik var det ikke for et r siden!

- Venninnen min Marthe og Leo!

Nr man fr barn er det mye som forandrer seg. Tanker, modenhet og mer til. For mange betyr dette at venner du hadde fr du fikk barn er venner du kanskje ikke har like mye til felles med som fr, og da er det helt naturlig at man ikke ser like mye til dem som tidligere.

"Nr man fr barn s ser man hvem som er der uansett hva som skjer" det er bare s utrolig sant. Og selv om det har betydd at jeg har mistet kontakten med flere som har betydd mye for meg, s vet jeg i dag at jeg har venner som er skikkelige venner♥

DETTE VAR JEG IKKE FORBEREDT P...

... Ved bli mamma!

Dere husker kanskje "7 ting jeg ikke var forberedt p" som jeg postet nr jeg enda var gravid? N kommer delen om ting jeg ikke var forberedt p ved bli mor for frste gang.

Den jvla ammingen.

Jeg tror ikke jeg fr sagt dette med amming mange nok ganger. Det funker bare rett og slett ikke for alle. Det skulle vre s koselig, men s endte det med at det ble alt annet enn det. For det eneste jeg fikk hre var Det kommer nok heelt garantert til ordne seg med ammingen Vel. Det gjorde det ikke! Jeg skulle nske noen fortalte meg at amming kunne gjre s vondt at du nesten grt bare ved tanken p det..

Og nr vi frst er inne p amming..

Ammeinnlegg, amme bher, og morsmelk over alt. Og da snakker vi virkelig over alt. Under hodeputa, p kjkkenbenken, og i sofasprekkene. Nei, jeg tuller ikke.

Etterier

Hva er det for noe? Neida, jeg skal ikke nekte for at jeg hadde hrt ordet fr. Jeg leste utallige babymagasiner i lpet av svangerskapet, men jeg tror ikke allverdens kunnskap og vitenhet kunne f meg til bli forberedt p noe s inni helsikes VONDT!

Morsflelsen

Det er vanlig at morsflelsen ikke kommer med en eneste gang, selv om vi ikke hrer s mye om det. Mange opplever denne stormende forelskelsen for den lille med en gang, for noen tar det litt mer tid ? og begge deler er like vanlige. For meg kom den relativt raskt, men jeg skulle gjerne visst at det var like vanlig at den lot vente p seg litt. I starten hadde jeg nemlig store vansker med fatte at jeg faktisk hadde blitt mamma, s jeg grt bare i ett sett.

Jeg m innrmme at jeg ikke var srlig forberedt p mange av flelsene som kom rett etter Leo var fdt. Inkludert nr jeg mtte si til meg selv sikkert tusen ganger at "Nei, babyen er ikke til lns - den er faktisk din"

Vrak!

Jeg skulle ogs gjerne ha vrt forberedt p hvilket vrak jeg til tider kunne vre. Jeg grt, hikstet faktisk, smilte, lo, og s var jeg forbanna. Alt i lpet av et minutt! Lenge leve barseltiden, dere.

Og?

At barseltiden ikke bare er baking, kafebesk med venninner og kjempekos til en hver tid, selv om det ser snn ut p Instagram.

Hvorfor er jeg fortsatt gravid?

I vrt kroppsfikserte samfunn hadde det ogs vrt greit vite at jeg ikke var unormal bare fordi jeg ikke hadde flat mage og six pack to dager etter fdselen. Det s nemlig fortsatt ut som jeg var litt gravid en uke etter fdselen!

Jeg hoppet rett inn i de gamle buksene mine dagen etter fdsel, jeg! Jaja, fint for deg. Det skjedde ikke her i huset, for si det snn.

Og helt til slutt..

At jeg ikke kunne bruke vanlige klr rett etter fdselen. Truser inkludert. Og at jeg var litt vel optimistisk nr jeg hadde kjpt truser i strrelse SMALL som skulle brukes rett etter et keisersnitt. Au!

JEG ANGRER!






Det har kommet mange sprsml den siste tiden fra gravide som lurer p hva jeg angrer mest p at jeg gjorde eller ikke gjorde nr Leo var nyfdt. Uansett om det gjelder innkjp av undvendige babyting, ting jeg ikke kjpte, om det er ting jeg ville gjort annerledes med Leo, eller mer generelt ting jeg angrer p.

Jeg angrer definitivt mest p at vi aldri dro p nyfdt-fotografering! S hvis du er gravid og leser dette: BESTILL. I dag. For plutselig kommer den lille og tiden raser fra deg og alt det andre du egentlig skulle gjre. Helst i gr!

For gjett hva? Minnekortet mitt fra nyfdt-tiden med Leo har blitt borte. Ikke postet jeg srlig mange bilder av Leo her p bloggen den frste mneden heller, s da har jeg kun mobilbilder med snn helt grei kvalitet. Det er kjedelig, det!

Ellers fler jeg ikke at jeg angrer p noe jeg gjorde med Leo. Vi samsov den frste tiden, vi gjorde det til en vane at han sovnet ved puppen (det gikk helt greit for meg, men for noen andre mdre er det ikke s greit) og jeg fler egentlig at alle valgene vi har tatt for og med Leo bare har frt til positive ting. Jeg ville ikke gjort noe annerledes!

Men n, 6 mneder og 2 uker senere, n skal jeg bestille fotografering. Og denne gangen skal jeg, virkelig. Det blir riktig nok ikke nyfdt fotografering, for jeg var alt for treg, var i ammetka, og jeg husket knapt min egen fdselsdag.

N gleder jeg meg riktig nok veldig, og det blir til og med et nytt headerbilde her p bloggen! S da fr vi bare hpe at jeg ikke sitter her om 6 mneder og maser om en fotografering jeg aldri husket bestille. Denne gangen skal vi!♥

ET BEVISST VALG

Som forelder er jeg klar over at jeg kommer til mte nye utfordringer med tiden. Kanskje ikke n, kanskje ikke i morgen - men en dag.

Og det vet nettstedene om barn og barneoppdragelse veldig godt. "Slik fr du barn som ikke maser" og "slik fr du barn som gjr ditt, slik fr du barn som gjr datt"

Eller for eksempel : "Slik fr du barnet ditt til bli snn og snn" og "Gjr barnet ditt dette? HER er lsningen!"

Og for ikke glemme, den gode gamle "slik unngr du at barna dine gjr dette!"

Alle forskerne er alltid enig i at den aktuelle barneoppdragelses-metoden eller metoden for unng situasjoner med barn er den aller beste. Merkelig, ja, kanskje. Men det er ikke poenget.

Det er mange snarveier til alt i dagens samfunn, og vi vil stadig ha flere.Men jeg vil ikke ta snarveien med barna mine. Jeg har lyst til mte p situasjoner hvor jeg kan reflektere over ting, tenke. Situasjoner hvor jeg kan sprre meg selv og tenke over "Okei, hva skal jeg gjre n?" uten faktisk ha ftt svaret servert gratis fra en eller annen babynettside.



For jeg vil ikke ha hjelp til hvordan jeg unngr alle situasjoner, eller hvordan jeg glir gjennom barneoppdragelsen knirke- og smertefritt. Det tar vekk all moroa.

Jeg vil kjenne p alle situasjonene ved vre mamma. De morsomme stundene, de mindre morsomme stundene, og alt som flger med. Jeg vil ikke ha masse hjelp til alt med barneoppdragelsen, ikke fordi jeg tror jeg er en bedreviter som kan alt og vet alt mye bedre enn andre, men fordi jeg ikke vil slippe tenke.

Jeg vil mtte tenke for svare p det barna mine spr om, og jeg vil mtte reflektere over hvordan jeg skal lse problemene som oppstr under barneoppdragelsen. Jeg vil ikke at noen allerede skal ha funnet lsningen for meg.

Det blir litt som sitte med fasiten nr man har matteprve p skolen. Ja, man fr svarene og du fr kanskje full score p prven, men nr alt kommer til alt har du ikke lrt stort.

Hva tenker dere?

JEG ER IKKE VELLYKKET

Jeg er en 17 r gammel mamma uten utdannelse, annet enn ungdomsskolen.

Den setningen er alt som skal til for svare p sprsmlet "Er jeg egentlig vellykket?"

Men det er i flge samfunnet vrt.

Jeg er vellykket. Jeg har klart det som faktisk betyr noe for meg her i livet: det trre gjre akkurat hva man vil, uavhengig av hva andre mtte mene om det. Jeg er ikke vellykket fordi jeg ikke har utdannelse (enda), jeg er vellykket fordi jeg er fornyd med livet mitt. Jeg elsker det livet jeg lever, jeg er god mot de rundt meg, og jeg gjr alltid mitt beste. Jeg er vellykket fordi jeg har klart noe helt p egenhnd, jeg har bret frem et barn i en alder av 16. Jeg er stolt av meg selv.

For meg handler ikke det vre vellykket om hvor lang utdannelse du har, om du har mange venner eller om du er administrerende direktr i et stort firma. For meg er det vre vellykket ha utrettet noe, ha klart noe selv. ha klart vre rlig mot seg selv, og ha levd et liv man kan st inne for i ettertid.

Og at samfunnet tenker det motsatte fordi jeg ikke har mastergrad, det er faktisk helt greit.

For vellykkede mennesker har nok med bruke tiden sin p de som gjr livet verdt leve.

JEG NSKER MEG EN JENTEBABY

I sommer skrev jeg et innlegg her p bloggen som startet et svrt rabalder p andre nett- og diskusjonsfora. Nemlig det med nske seg et kjnn nr man blir gravid. For jeg nsker meg nemlig ei jente neste gang jeg blir gravid.

Jeg fikk hre lenge etterp hvor skuffet enkelte var over meg, at de ikke ville lese bloggen min lenger, og s videre, og s videre. For ikke snakke om kommentarfeltet, det var et kapittel i seg selv og jeg m innrmme at jeg etter hvert kunne glemme klikke meg inn p alle de 20 nye kommentarene, bare fordi jeg visste hva som kom til st skrevet.

Men er det egentlig s forbaska ille?

Alts, jeg nsker meg ogs en helt egen nyoppusset villa med stor hage. Det betyr ikke at jeg legger meg til grte i fosterstilling om det skulle vise seg at jeg aldri kommer til f det. Det betyr heller ikke at noe forandrer seg om jeg ikke skulle f det.

S la oss vre helt enige om en ting her: Det aller, aller viktigste er at barnet er friskt og velskapt. Det er ingen som har sagt noe annet, og jeg tviler sterkt p at det finnes mennesker som mener noe annet.

N som det er ute av verden: Det er tabulagt nske seg et kjnn. Likevel, noen raske googlesk viser at flere forskere og psykologer mener at dette egentlig er et ganske vanlig fenomen. Det er bare noe vi velger ikke snakke hyt om.

S nr noen bryter denne stillheten s skal det krisemaksimeres, og jeg fatter egentlig ikke hvorfor. Jeg nsker meg en jentebaby, og fr jeg ikke det, s fr jeg ikke det. Da lever jeg lykkelig som guttemamma, og ingenting forandres.

Nr jeg ble gravid i fjor tenkte jeg helt rlig aldri over hvilket kjnn jeg nsket meg. Jeg hadde s ufattelig mye tenke p fra fr av, at det fikk aldri noen plass i tankene mine. Dessuten var det ikke viktig for meg. Det er ikke slik at det er superviktig for meg n heller, men n som jeg har ftt en nydelig liten gutt hadde det jo vrt veldig fint f en lillesster!

Og selvflgelig, jeg elsker alle barna mine uavhengig av kjnn. Det er ikke snakk om like eller elske noen mindre her, det er rett og slett bare snakk om et nske.

Det betyr alts bare at jeg nsker meg. Og et nske, det er ikke et krav. Det trenger ikke oppfylles, og det M ikke skje. Det er nettopp bare det: Et nske.



Hva er egentlig s ille med nske seg?

JEG SER DEG IKKE.

TIl deg.

Du som sa jeg aldri ville klare det.

Du som lo av meg for valget jeg hadde tatt.

Du som snakket bak ryggen min, du som fortalte meg hvordan barnevernet kom til ta barnet mitt fra meg p grunn av alderen min. Du som fortalte meg hvordan jeg dela barnet mitt sin fremtid ved sette han til verden.

Du som sa at foreldrene mine burde tvinge meg til abort. Du som sa du ville betale meg for ta abort. Du som sa at jeg var en skam for samfunnet p grunn av den voksende magen min. Og du som snakket om hvor vondt barnet mitt ville f det hos meg.

Jeg ser deg ikke. Jeg ser deg ikke nr jeg kysser gutten min godt natt fr jeg legger han i den trygge sengen sin, i vrt trygge hjem.

Jeg ser deg ikke nr han vender seg til meg fordi han trenger trst. Jeg ser deg ikke nr jeg trster ham

Men jeg ser gleden i ynene hans. Hvor mye glede han ser i meg.

Jeg ser ansiktsuttrykket han har nr jeg kommer hjem fra en tur p butikken uten han.

Hvor mye han elsker meg, og alt jeg gjr for ham. 



Jeg var kanskje 16 r nr jeg gikk gravid, og da jeg mtte han for aller frste gang da han endelig kom til verden. Men jeg vet at jeg er den beste mammaen for han uansett, og det har jeg alltid vrt.

Og jeg vet at den dagen du blir mamma, eller pappa, s vil du vre det samme for ditt barn. Det er jeg helt sikker p.

Den dagen hper jeg at alle str og heier deg frem, slik du aldri gjorde med meg.

Hvorfor? For jeg nsker ingen s vondt. Jeg brer ikke nag lenger. Jeg vil heller tilgi.

For hvis man virkelig vil forandre noe, s m man starte med seg selv.

Det er snne som stjeler skattepengene vre

Damen pekte tydelig bort p meg. Datteren hennes p min alder var ikke treg med snu seg etter meg. Tror de virkelig ikke at jeg hrer? Tenker de at jeg er blind?

Unnskyld meg? Jeg ser sprrende bort p damen. Hun var av den eldre garde. Hun s rimelig sjokkert ut der hun sto, akkurat som at hun ikke trodde jeg ville reagere ? akkurat som at hun forventet at jeg ikke skulle svare. Kanskje pleier hun gjre ting som dette? Jeg vurderte om jeg bare skulle heve meg over det, men da ville kanskje datteren hennes trodd at den type oppfrsel er OK. Noe den, til informasjon, absolutt ikke er.

Men ingen reagerte. Kun jeg. Enda butikken var stappfull. Jeg vet nyaktig hva jeg ville gjort i denne type situasjon om det var noen andre dette hendte med, for jeg liker ikke se p at andre blir trkket p, men der og da hadde tydeligvis resten av gjengen nok med seg selv. Og det er selvflgelig helt greit.

Jeg trenger vel ikke dine skattepenger, jeg tjener mine egne penger Fortsetter jeg.

Det blir tyst. Skikkelig stille. Snn type stille nr du sitter p kino ? stille. Jeg hrer hvisking mellom damen og datteren. Bare noen f ord, men det er likevel liten tvil om at det var meg de snakket om. Selv om de snakket lavt, gjorde de ikke akkurat veldig mye for at ingen skulle hre noe i det hele tatt.

Unge mdre, bla bla bla, ufyselig, bla bla bla, en byrde for samfunnet, bla bla bla

Jeg kommer bort til kassen, fr betalt, og skal pakke ned varene. Jeg gr forbi damen og datteren p vei ut dren, og stopper et lite sekund.

Jeg vil bare si at dere var s fine i dag! Smiler jeg.

Ansiktsuttrykkene deres kommer jeg aldri til glemme.

Jeg skjnner bare ikke

Jeg har aldri forsttt dette med bilder-redigering i media, p blogger, og i andre sosiale medier hvor du poster bilder som "alle andre" skal se.

Hva er greia med det, egentlig? Og hvorfor gjr man det? Er det fordi det er lettere enn dra p treningssenteret? Eller er det fordi man rett og slett aldri kan si seg fornyd med hvordan man ser ut? For hva skjedde egentlig med vre fornyd med seg selv?

Jeg undres s veldig over kjente mennesker som redigerer seg selv, og da spesielt kroppen sin. De klager gjerne over et ekstremt urealistisk kroppsideal, men glemmer tydeligvis at de er med p skape det selv...?





Joda joda, jeg respekterer at noen velger gjre det. Jeg skjnner bare ikke hvorfor. Hva gir det deg ha bilder p nett av din kropp som er jukset med? Som, satt p spissen, ikke er din en gang? Som Suzanne Aabel s pent sa det nr fotballfrue redigeringsdebatten herjet som verst "Hva skal du med gode karakterer som ikke er dine?"

Jeg har aldri redigert meg p bloggen. Ikke p Facebook, og ikke p Instagram. Eller jo! Jeg la til litt brunfarge en gang p et instagrambilde, men jeg s bare gal ut - s det bildet ble fjernet rimelig kjapt. Har aldri sett meg tilbake heller, skal jeg vre rlig.

Jeg vet veldig godt hvordan kroppen min ser ut. Jeg ser den hver bidige dag. Nr jeg str opp, nr jeg er i dusjen, og nr jeg sprader rundt halvveis pkledd i hysteri over ikke finne noe ha p meg ca klokken 10 hver dag. Ja, og nr jeg skifter, nr jeg legger meg, og nr jeg gr forbi et speil. Det er faktisk ikke til unng.

S hvem er det jeg prver lure ved redigere meg selv tynnere? Ikke meg i hvert fall. For jeg vet jo hvordan jeg ser ut.

Dessuten synes jeg det sender veldig feil signaler til barnet mitt. Hva skulle jeg svart om han plutselig kom en dag og spurte meg "hvorfor jeg redigerer meg tynnere p bilder som andre skal se?"

For da hjelper det vel ikke komme med "Vr fornyd med den du er, barnet mitt!" i ettertid, eller?

Jeg kunne aldri vrt modell. Jeg er alt for glad i kroppen min til skulle ha noen idioter til redigere meg mer ditt og mindre datt p hvert bidige bilde som blir tatt av meg. For jeg trenger ikke photoshop, og det synes jeg ingen andre gjr heller.

SANNHETEN?

Det er s ironisk, for jeg er redd for blottlegge meg fullstendig - samtidig driver jeg en blogg, og det er jo det jeg skal gjre. Er det ikke? Blottlegge livet mitt. Jeg funderer ofte p om jeg trkker over streken, om jeg noen ganger deler for mye, og det gjr jeg helt sikkert. Heller for mye, enn et falskt bilde av virkeligheten som liksom skal dekke alt jeg ikke deler.

Jeg lurer p hvor mange runder jeg har gtt med meg selv om hva jeg vil skrive om p bloggen, og hvordan jeg nsker at livet mitt skal bli fremstilt. Og ikke minst, hvordan jeg nsker fremstille meg selv.

Vet dere hva som er trist? Bloggere som skriver uten substans. Uten vise at de tenker, reflekterer, og stiller sprsml rundt ting. Fr tenkte jeg for mye. For mye p hva andre ville mene og p hva andre ville tro. Jeg ville alltid bevise noe, eller motbevise, alt ettersom. Og jeg orker ikke det lenger. Jeg vil bare skrive uten tenke. Skrive uten sitte i timevis og fundere p hva andre kan tolke ut i fra det jeg skriver. Skrive uten lete etter ting skrive om. Skrive uten filter.

Sannheten er at jeg tenker over s mye mer enn hva jeg skriver her inne. S innmari mye mer. Jeg vil ikke bare skrive om hva Leo har ftt i gave, hvilke klr han har p seg, eller hva jeg har kjpte meg tidligere den dagen p kjpesenteret.

For det er bare utsiden. Jeg vil at dere skal kjenne meg slik jeg er p innsiden.

"Alle" er s overfladiske, og jeg er klar over at jeg til tider selv fremstiller meg p den mten. Det er s fryktelig lett bare bli en av mange, istedenfor mtte st alene. For det krever s mye mer st alene. Det er s mye fokus p ting som alt i alt ikke betyr noe, men som vi s gjerne vil at skal gjre nettopp det. Penger og dyre klr, det gir meg ingenting. For tenk at det finnes mennesker som er s fattige at de bare har penger? Jeg vil leve, jeg vil kjenne at jeg bryr meg om mer enn det. Jeg vil kjenne p den flelsen av glede meg over ting jeg ikke kan kjpe.

Jeg vil kjenne at jeg lever et godt liv, uten prislapp, rosa joggesko og dyre barneklr.

Jeg kan ikke love at det aldri skal dukke opp fasadebilder som viser hvor ekstremt overfladisk jeg kan vre. Som for eksempel alt jeg planlegger kjpe til Leo, eller hvor vrt neste reiseml er.

For selv om du klikker deg inn p bloggen min og leser om hvor mye jeg har kjpt den dagen, s er detikke det jeg tenker p fr jeg skal legge meg om kvelden.

DETTE ER EN BABY.

Se p den lille babyen.



Han har ingen fordommer. Ingen i det hele tatt.

Han hater ingen. Han misliker ingen. Han er ikke diskriminerende eller rasistisk.

Han tenker ikke over hudfarge, etnisitet, eller andre overfladiske ting. Han ser bare mennesker.

Han er ikke homofob. Og han er ikke det minste dmmende.

S vr s snill, ikke lr ham det.


/inspirasjon hentet HERFRA

JEG INNRMMER DET














Hei dere! N var det virkelig p tide med en ordentlig oppdatering fra min side.

Det var s fint komme hjem igjen til guttene mine, men jeg m innrmme at det er godt med litt fri. Fri fra alt, og bare det ha meg selv tenke p. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke vil tilbringe mest mulig tid med familien min, det betyr bare rett og slett at jeg er menneskelig og at jeg trenger tid for meg selv jeg ogs, som alle andre.

Jeg gikk rundt som et surrehue p alle togene jeg var p i gr, trodde hele tiden jeg hadde glemt Leo og vognen nr jeg skiftet tog - noe jeg mtte roe meg selv ned med at jeg umulig kunne ha gjort, ettersom Leo ikke var med p turen i utgangspunktet. Gud s rart det var!

Jeg kjente savnet veldig godt p turen hjem i gr. Det var en annen baby p toget p Leo sin alder som smtt hadde begynt med si " ma-maa" og da kjente jeg gleden over at jeg var p vei hjem til ham. P samme tid var det trist dra fra Gjvik igjen, men jeg kan jo alltids dra tilbake om en stund.

Jeg blir alltid bortskjemt nr jeg fr sove lenge noen dager, s derfor startet dagen i dag brtt klokken 8. Leo og jeg slappet av og koste oss noen timer p soverommet fr vi sto ordentlig opp, og vi tilbrakte dagen hjemme. Nr Fredrik kom hjem fra jobb dro vi ut fordi jeg var for lat til lage middag i dag! Helt rlig. En kjempekoselig ettermiddag med guttene mine!

Hper helgen deres var bra og at mandagen har vrt grei mot dere hittil! Nyt den siste dagen i August, det skal i hvert fall vi :-)

BABY P FEST

I dag leste jeg denne artikkelen p foreldre.no - som inneholder en rekke positive holdninger til ta med babyen p fest. Den kan jo bare ligge i vognen i bakgrunnen der, den.

Forfatteren stiller sprsml rundt "nr ble det feil ta med barnevogna p fest?" Jeg mener dette sprsmlet faller p sin egen urimelighet. En barnevogn har ingenting p fest gjre nr det er alkohol inne i bildet.

Hvorfor? Fordi baby og fest hrer ikke sammen.

Foto: Foreldre.no - Colourbox.com

Jeg mener ikke at man skal holde noen utenfor ved ikke be dem fordi de har ftt barn.Men hvis man frst skal p fest, kan ikke babyen bli hjemme med pappa eller annen barnevakt?Du drarvel uansettikke p festen for babyens skyld?

Forfatteren skriver videre at hun hadde en barndomsvenninne som ikke ble bedt p en sommerfest som en felles venn av dem arrangerte, fordi barndomsvenninnen hennes hadde en nyfdt baby hun hadde ansvaret for. Deretter nevner hun at det gjr henne forbannet at festarrangren er urokkelig p dette omrdet, fordi arrangren ikke kunne innpasse seg med ha en baby i nrheten av voksnei beruset tilstand.

Og det er jeg faktisk helt enig i. Jeg tenker at det er en positiv ting at man er konsekvent p akkurat dette omrdet. Ingen alkohol i nrheten av barn, og enda mindre babyer.

Jeg er rimelig overbevist over at barn fr med seg mer enn vi tror. Forskning viserat barn tar skade av ting som til og med skjerp babystadiet. Ta for eksempel skrikekurer. Jegsierselvflgelig ikkeat det utfreskrikekur p babyen sin ogdet ha med seg babyen p en sommerfest er nyaktig det samme, jeg sier bare at barn blir penbart pvirket av ting fra svrt tidlig alder, som kan flge dem livet ut. Hvorfor skal vi da utsette nyfdte babyer for voksnei beruset tilstand? Gir det babyene vre noe positivt? Eller kan det komme til gjre nettopp det motsatte?

Det stilles mange sprsml underveis. Deriblant dette: "Er det greit kreve at noen skal vrake seg selv, med en vinflaske under hver arm, eller holde seg hjemme med sinksalve og byss og amming?"

Finnes det ingen mellomting? Er det enten eller? Jeg tenker at det gr an balansere det p en fin mte. Man kan ha barnevakt et par timer for dra ut, og man trenger ikke drikke seg hensynsls full. Eller som forfatteren s pent skriver "Vrake seg selv med en vinflaske under hver arm"

Det er viktig inkludere venninner, selv etter de har ftt barn - Men den nyfdte lillebabyen har vel ikke noe nytte av bli med mor p fest, uavhengig av nr det er p dgnet, og uavhengig av om mor skal ta to eller fem glass vin?

Hva tenker dere?

DET ER HELT SANT!

Tro det eller ei! Ja, Babyen du ser i vognen er faktisk min. Det er ikke neven min, og ei heller lillebroren min. Og nei, jeg triller heller ikke tur med ungen til nabofamilien, s er den saken oppklart.

Jada, jeg er ikke dum. Nr jeg knapt rekker opp til noen av hyllene p matbutikken forstr jeg at jeg ikke ser snn kjempe-voksen ut. Jeg merker det spesielt godt nr tar bussen uten sminke og blir spurt om jeg vil ha kvitteringen p barne-bussbilletten min.

Fr nr jeg var ute p tur med snnene min og daglig mtte p setninger som "h, hvem er det sin da?" eller "S nydelig han er!" fr vedkommende s febrilsk rundt seg for prve forst hvor mammaen hans er, s pleide jeg bli irritert.

Men det var fr!

Mange av gangene har jeg til og med prvd vre litt fre var. For eksempel nr jeg har vrt p shopping, eller en tur p andre steder hvor det er litt folksomt.. Det har hendt at jeg har tatt opp babygutten min i armene mine og sagt noe ala "Vil du opp til mamma litt kanskje, lille venn?" fr det sekundet etter gr noen forbi og forteller meg hvilken nyydelig lillebror jeg har.

S n har jeg gitt opp litt. N hper jeg bare de reagerer p samme mte nr jeg bikker 40!

 

- Flg meg p Facebook HER!

JO, DU ER FEIT

Var det flere enn meg som fikk med meg den lille episoden p sommernorge for noen uker siden? Da den ene mannlige programlederen klarte si til en av gjestene som tidligere hadde vrt svrt overvektig, at han at hadde vrt feit?

Etter dette har det med jevne mellomrom dukket opp i media, og om hvorvidt det er rett kalle noe feit eller overvektig. Det har til og med dukket opp uttalelser fra en professor, som mener dette er stigmatiserende og diskriminerende.

Frst av alt. Er egentlig "feit" et stygt ord i utgangspunktet? Jo da, jeg vet at det er blitt et negativ ladet ord med tiden ? men likevel. Det er en beskrivelse, ikke et skjellsord.

Jeg husker til og med jeg leste at det ble lagt inn foresprsel om sprkendring til sprkrdet! Noen ville gjerne ha ut "feit" og "overvektig". Men da burde vel strengt tatt "tynn" og "undervektig" ogs bli fjernet, om dette faktisk skulle vise seg bli aktuelt?

For hvis vi ikke skal kunne kalle noen feite, da skal vi vel heller ikke kunne kalle noen tynne. Eller hva?

Hvorfor har vi blitt et samfunn som alltid m vre s politisk korrekte? Tler vi ikke sannheten lenger? Hvorfor har det blitt s vondt f sannheten slengt i trynet, og hvorfor takler vi den ikke?

Flere hevder at vi heller burde se p dette som en sykdom, og referere til det vi kaller feite mennesker som syke mennesker med fedme. Dette synes jeg er fryktelig rart, alle feite mennesker har da ikke fedme? n ting er om det er en sykdom som ligger til grunn for den fedmen du har. Da er det selvsagt et helt annet tema. Da har du ikke hatt s mye valg, da er det ikke bare slik at du kunne ha stoppet p veien.

En annen ting er at dette med vre feit ofte handler om ta konsekvensene av handlingene sine. Du blir ikke feit av holde deg i form. Vi snakker s hyt om konsekvenser av egne handlinger til vre barn, men vi voksne skal ikke tle f hre det nr det gjelder oss selv. Hvor i alle dager er logikken i det?

Nei, kall en spade for en spade, mener jeg. Vi m trre forholde oss til sannheten, og vi m tle hre den.

Hva mener dere?

JEG TRODDE ALDRI DETTE SKULLE SKJE.

I dag har det for veldig mange skoleelever vrt frste skoledag for et nytt skoler, og jeg kjenner at det gjr litt vondt ikke vre med i r heller. Den drlige samvittigheten kommer sakte men sikkert, men samtidig kjenner jeg at jeg egentlig ikke burde ha det.

Det har vrt ekstremt uvant for meg se alle venner og bekjente g p skole, men ikke vre med selv. Jeg trodde aldri i hele vide verden at dette skulle skje, men jeg savner faktisk skolen. ikke mtte anstrenge seg for vre sosial, og bare det ha en hverdag som innebrer skole og jobbing med innleveringer, frem mot eksamen. Jeg tror kanskje det er slik at man gjerne savner det man ikke har selv, for de jeg har snakket med som gr p skole kunne veldig gjerne tenke seg ha fri et par r!

Noen ganger fler jeg at jeg ikke gjr noe nytte for meg ved g hjemme, men s kommer jeg p at jeg faktisk gjr noe som er ekstremt viktig og ikke minst givende; nemlig det gi barnet mitt en god og trygg oppvekst ved gi ham han all kjrlighet og oppmerksomhet han trenger nr han enda er s liten. Det kunne jo vrt slik at jeg mtte ha sendt han i barnehagen n, og han er jo ikke en gang 5 mneder enda! Jeg fler meg heldig som har valget, og som kan velge vre hjemme med ham - selv om det forutsetter at videregende mtte vente. Det er jo ikke alle som kan velge slikt, og noen m jo rett og slett bare tilbake p skolebenken.

Det er dager hvor jeg fler jeg bare br komme meg p skolen, dager hvor jeg bare ikke fatter hvorfor jeg ikke har startet tidligere med ordne barnehageplass og det hele, men heldigvis husker jeg at Leo kun er baby n gang, og at videregende ikke drar noen steder.

Utdanning kan man jo faktisk ta hele livet!






Hper alle som har tilbrakt dagen p skolen i dag hadde en flott start p skoleret! Gleder meg til det blir min tur!

HVA SKAL BARNET HETE?

Unge mdre blir spesielt kritisert for sine stadig nytenkende og kreative navnevalg. Her sitter navne-mafiaen i 50 ra p sidelinjen og kritiserer alle som ikke velger kalle barna sine Oddbjrg og Ola

Okei, jeg ser den. Nytt og ukjent er skummelt. Det er greit.Men er det ikke noe som heter at forandring fryder, da? M absolutt alle hete Astrid fordi du mener at den type navn er de fineste? Hadde ikke det blitt helt grusomt kjedelig i lengden?

Liker du ikke ikke navnet Leo? Liker du ikke at noen kaller datteren sin Sienna? Da er det jammen meg bra at du har fri vilje og ikke er tvunget til kalle barna dine det andre foreldre velger. Da er det jammen godt du kan velge la vre!

Ettersom vi er s forskjellige og med det ogs har forskjellig smak nr det kommer til for eksempel navnevalg, s er det jo forstelig at vi alle sammen ikke kan vre fullstendig enige om hvilke navn som er fine og ikke. Jeg skal ikke lyve heller, jeg synes ikke absolutt alle navn er like fine. Men jeg klarer beherske meg, og jeg skriker ikke ut at et navn er "white trash" bare fordi det er et valg jeg personlig ikke kunne ha valgt til mitt barn. Det er lov bruke hodet.

Jeg har med tiden blitt mer glad i tradisjonelle navn, slik som Astrid, shild, og s videre. Men det betyr ikke at jeg dmmer foreldre som kaller barna sine Leander eller Mia Jonette.



La oss legge fra oss snakke stygt om andres navn. Det er ikke verre enn la vre si det hyt.

Navnet skjemmer ingen. Men hva du sier, gjr det. Det er noe tenke over.

KAN JEG BE OM LITT FORSTELSE?

Etter dagens mange timer p tog har jeg bitt meg merke i noe som jeg fler jeg burde skrive om her p bloggen.

Jeg tror faktisk jeg kan dra den s langt at jeg sier jeg snakker for mange smbarnsforeldre nr jeg skriver dette.

Skrikende babyer p tog, buss eller andre fremkomstmidler som innebrer at du m sitte ja, omtrent opp fanget til vilt fremmede mennesker, kan vre irriterende. Jeg ser den. Jeg er sikker p at jeg synes det fr jeg ble gravid og fikk min snn selv. N pleier jeg smile til moren fr jeg sender et blikk som sier "Jeg skjnner s godt hvordan det er, du gjr en god jobb!"



Det er dessverre et flertall av de som ikke har like mye forstelse. Og det er greit det, alts, men da vil jeg bare forklare et par ting her.

Babyer gjr som de selv vil. Nr du selv fr barn er du ikke lenger din egen sjef, for barnet ditt er det for deg. De skriker ogs selv nr de vil - som ofte ikke er hjemme i stuen, men nettopp nr du sitter i en fullstappet buss. De har ikke drlige oppdragelse eller drlige mdre, det er bare snn de er. Babyer bryr seg ikke om det er 0 eller 10 andre mennesker i samme rom nr de starter skrike. Det kan jeg skrive under p.

Det hjelper ikke babyen at du sender moren stygge blikk. Det hjelper ikke at du hvisker "F den ungen til holde kjeft". For ja, vi hrer faktisk, vi ogs.

Og jeg lover deg, det er verre for oss enn det er for deg.

Med vennlig hilsen smbarnsforeldre.

VOKSNE ER VERST!

Ettersom det vre ung og gravid er noe som tenner alle pluggene hos enkelte har jeg ftt erfare bde det ene og det andre etter jeg valgte beholde det som vokste inni meg en sen sommerkveld i 2014. Ja, det kom jeg til angre mye p ? sa de. (Jeg m innrmme at jeg enda ikke har angret, men det kommer sikkert snart! Eller hva?)

Jeg klikker meg inn p blogg.no og det er skrevet et innlegg om unge gravide som er blitt bloggshoutet. Ettersom jeg virkelig kjemper for legge fordommene vre mot unge mdre igjen i 1940 (der de hrer hjemme) s klarer jeg selvsagt ikke la vre klikke meg inn.

Mammasom16 heter bloggen Jeg skvetter til. Skriver noen om meg? H? Har jeg blitt et tema skrive om?! Jeg leser videre.

Jeg vet hvordan det er vre alene med babyer og bo i underetasjen hos foreldrene mine, jeg var der selv nr jeg var 18. Jeg vet hvordan du har det. Du vil angre, for det er ikke noe morsomt dra p NAV og trygle dem om penger fordi du ikke har nok penger til morsmelkerstatning til babyen din, jvla fattige *****

? I alle dager? Og dere, dette var den milde versjonen. Jeg leser alt om igjen, og den teksten var laaang. Mye lengre enn hva jeg har gjengitt her. Ikke husker jeg alt heller, noe som i grunn kanskje er like greit, og enkelte deler synes jeg var s stygge at jeg ikke skal skrive det her inne p min blogg. Enkelte deler var faktisk ren, skjr, mobbing.

Det morsomme er, at denne damen var typen til dele bilder fra "visdoms-hjrnet" p Facebook, bilder som det sto Mt alle med et fritt sinn, og et stort smil eller Mobbere er ikke velkomne p min side! p. Ja, dere skjnner tegninga. Men det var samme dame som regelrett skrev usanne ting om meg i sin blogg. Dette var samme dama som mobbet meg pent og offentlig p sin egen bloggnettside.

Bare fordi hun gredde alle under samme kam. Jeg husker jeg leste hyt om at det var s forferdelig trist, slemt, og jvlig gjort mot barnet mitt at jeg var aleneforelder nr Fredrik satt ved siden av meg. For si det snn: vi lo. Hyt. Begge to. For vi er to stykker om dette. Vi er sammen.

Nr jeg ppekte med en saklig og ordentlig kommentar at dette var mobbing, og at det var ting som ikke hadde rot i virkeligheten, og med det at det ogs er ulovlig spre usanne rykter med mitt navn i samme innlegg, ja, da endret hun fort innlegget gitt. Kommentaren ble riktig nok ikke godkjent. Og en unnskyldning? Det fikk jeg heller aldri.

Og dessverre er det ofte (alt for ofte, spr du meg!) voksne mennesker som regelrett mobber meg, sprer usanne rykter, eller lage kvalme og spyr galle om meg i blogger og andre sosiale medier. Ikke alltid riktig nok, for jeg grer ikke alle under samme kam, - men ofte. Dette er ikke spekulasjoner eller synsing fra min side: dette er fakta. Jeg vet, for jeg erfarer det.

Og n skal jeg komme til poenget her.

Dette er ogs foreldre.

Foreldre som skal lre barna sine at de ikke skal mobbe andre mennesker. Foreldre som skal oppdra barna sine til vre ja, i hvert fall nesten, fordomsfrie og pne mennesker. Dette er garantert foreldre som har snakket med barna sine om at man ikke skal mobbe, og at man ikke skal vre ekkel mot andre, og da spesielt; mennesker yngre enn seg selv.

Men i neste yeblikk, nr disse voksne menneskene (eller foreldrene) logger seg inn p pcen, s glemmer de tydeligvis alt. Jeg nekter tro at alle disse voksne mobberne har Alzheimers, s derfor har jeg et relativt enkelt sprsml: Hvordan i alle dager skal du klare lre barna dine og ikke mobbe, nr du mobber selv?

VRE SYK P INNSIDEN

Jeg fr ofte tilbakemeldinger fra lesere som liker bloggen min fordi jeg tr ta opp ting som gjerne anses som tabu, og det synes jeg er veldig fint. Det kan hres veldig voldsomt ut, men jeg elsker faktisk drive med bloggen. Det at jeg har et fristed hvor jeg bare kan skrive om alt og ingenting, og det f respons p ting jeg skriver om, og at s mange av dere flger med p hverdagen vr ellers. P en mte fler dere kanskje at dere kjenner meg?

Blogger har lett for bli veldig upersonlige og overfladiske, og jeg vil ikke at min skal havne i den kategorien. Derfor har jeg bestemt meg for pne meg enda mer for dere, og for meg selv, for jeg tror at det om skrive om dette ikke bare kan eller vil hjelpe andre som har vrt der jeg var, men at det ogs kan hjelpe meg p en mte gjennom skrive om det.

Nr jeg var omkring 9 eller 10 r gammel s hendte det noe i livet mitt som forandret veldig mye. Jeg var med p et lynnedslag p ekstremt nrt hold.

Det er sjeldent jeg prater om hva som skjedde, og det med god grunn. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det, og det har vrt veldig godt for meg bare "glemme" det, selv om det selvsagt aldri har blitt helt glemt. Jeg husker for det meste bare grt, skrik, og kaos.

Relativt fort kom jeg meg p sykehus, skjelven og fryktelig redd. Jeg hadde heldigvis ikke blitt skadet. Det ble jeg fortalt.

Men det stemte ikke. Ikke overhode!

Jeg ble ikke skadet fysisk, men skadene kom omsider psykisk. Ettervirkningene. Og det slo meg hardt ned.

Det startet forsiktig. Plutselig flte meg hele tiden s redd og skremt. Jeg orket ikke vre med ut, turte ikke, og ville ikke. Skolen ble vanskelig. Jeg ville og turte ikke g p skolen. Jeg klarte det ikke. Jeg klarte ikke g hjem fra skolen, og jeg klarte ikke fle meg trygg noen steder. Ei heller klarte jeg spise srlig mye, s vekten gikk betraktelig ned. Jeg klarte ikke vre sosial, jeg klarte "plutselig" ikke gjre de tingene jeg alltid hadde tatt for gitt at jeg klarte. 

Etter hvert utviklet det seg til at alt ble vanskelig. Jeg grt hver bidige dag. Jeg ville ikke sove, fordi jeg var redd for at ting kunne skje. Jeg ville ikke dra noen steder, fordi jeg var redd for at ting kunne skje. Jeg l stort sett inne, men ogs da var jeg sterkt preget av den psykiske sykdommen.

Jeg ville egentlig bare sove konstant, for da tenkte jeg ikke, og da bekymret jeg meg ikke. Da var jeg ikke redd. Da kjente jeg ikke p flelsen av at jeg skuffet alle rundt meg, i tillegg til meg selv.

Jeg vet ikke hva de diagnostiserte meg med, ikke bryr jeg meg om det heller. Jeg har enda ikke klart lese gjennom papirene jeg fikk med meg av psykologen min. Det eneste jeg vet er at jeg hadde en alvorlig form for angst. Nr det sto p som verst gikk jeg til psykolog to ganger i uken. Som 10 ring.

Jeg husker at jeg p mitt aller verste punkt spurte psykologen min om jeg noen gang kom til bli frisk. Nr hun svarte "jeg vet ikke" s brt jeg fullstendig sammen. Alt jeg ville var vre frisk, og det kunne leve et normalt liv. Men sinnet lot meg ikke gjre det.

Det er veldig vanskelig forklare hvordan det er vre psykisk syk til noen som aldri har vrt det. Det tenker jeg er en desto strre grunn til ha respekt og medflelse for noen som lever med psykiske sykdommer. Av og til har jeg sammenlignet det med leve i et bur, bare at buret er inne i hodet ditt, og ikke utenp.

Man kan ikke sperre seg inne fordi man er redd for at ting skal skje. Ting vil skje uansett om du gr ut eller ikke. Og hvis man sperrer seg inne fordi man fler man har kontroll nr man sitter inne, s lever du jo strengt tatt ikke. Du er bare i live.

Teoretisk sett levde jeg jo p denne tiden, men jeg gjorde egentlig ikke det. Jeg var bare vken.

Det er det som er s vondt med vre psykisk syk. Ingen kan se det. Nr noen spr om du vil vre med ut kan du ikke peke p et brukket ben og s forstr de rundt deg grunnen. Det er s mye vanskeligere enn det. Verre er det fle at man ikke blir tatt p alvor. Heldigvis flte jeg at jeg ble tatt p alvor av de fleste rundt meg, men det hendte ogs at jeg fikk beskjed om "ta meg sammen". Og det bare fordi jeg ikke hadde noen ytre skade jeg kunne peke p. Du ber ikke noen med brukket ben om ta seg sammen nr de forteller at de ikke klarer bli med ut, sant?

Det var utmattende og forferdelig. Det bare vre et lite barn oppe i det hele gjorde ting vanskeligere. Jeg hadde jo aldri hrt om vre psykisk syk. Jeg trodde jeg var helt alene. P et tidspunkt trodde jeg heller ikke at jeg noen gang kunne bli frisk.

Nr jeg n har vokst opp ser jeg at det er mer penhet rundt det, og det tenker jeg at er en god ting. Likevel undres jeg over hvorfor man ikke lrer om psykiske sykdommer i strre grad i skolen, nr dette er s voksende problem blant unge som det har blitt i dagens samfunn.

Ting ordnet seg. Jeg jobbet hardt med meg selv og tok sm skritt av gangen. Jeg ble, etter s vidt over et r, friskere og friskere - og til slutt helt frisk.

Men jeg glemmer aldri hvor tungt det var, og hvilken byrde det var bre med seg.

Da jeg var veldig syk, lovde meg selv aldri, aldri glemme sette pris p det vre frisk om jeg noen gang skulle bli helt frisk. 

Wow, dette var vanskeligere enn jeg trodde! Dette var et veldig utfordrende innlegg skrive, men samtidig et som jeg fler var veldig ndvendig. Jeg vil presisere at jeg ikke har noen psykiske sykdommer i dag, og jeg merker ikke p noen mte til at jeg en gang har vrt s syk. Foruten om kanskje viten om hvordan det var vre s syk psykisk, og takknemligheten jeg kjenner p at jeg ikke er det lenger.

Nr jeg har en stor blogg fler jeg at jeg har et ansvar, og jeg fler jeg m bruke stemmen min for det den er verdt. Hvis du sliter s vit at det blir bedre. Ting kan ordne seg, og en dag kan du bli helt frisk. Ta et skritt av gangen, og en dag av gangen. Jeg vet, for jeg har opplevd det.

TAKK FOR ALT

I dag har jeg kjent p en tristhetsflelse av en annen verden. Jeg har lenge visst at det har sunget p sitt siste vers, men at det var s ille hadde jeg ikke trodd.

Du har vrt med meg fra fr jeg ble gravid, og helt til n. Du har holdt sammen med meg til tross for en vektkning p 25 kilo. Ja, det er det ikke hvem som helst som gjr, alts.

Men i dag.. I dag var det stopp.

Du var der nr jeg fikk vite at jeg var gravid. Du var med meg nr jeg for frste gang skulle ta innvendig ultralyd. Og du var med meg nr jeg (ENDELIG) kunne ta utvendig ultralyd. Du var liksom alltid der. Jeg trenger vel egentlig ikke si at du alltid har vrt favoritten min, for det sier nesten seg selv ettersom du har vrt med p ta del i s mange store begivenheter i livet mitt.