hits

VIKTIGE TEMA

ABORT

Abort er utrolig vanskelig. Jeg tror muligens jeg ikke vet om noe vanskeligere  skrive om enn abort. Kanskje fordi det er et srt tema for meg? Kanskje fordi det er en mulighet vi mennesker i utgangspunktet ikke skal ha?

Jeg har som tidligere skrevet ofte ftt sprsml om hvorfor i all verden jeg ikke tok abort, s mange at jeg faktisk valgte skrive et innlegg om det, som du kan lese hvis du trykker HER. S kan jo enkelte sitte spekulere i hvorfor jeg bare ikke gjorde det, "det er jo ikke s ille" hrer jeg ofte. Det er jo ikke s ille? Jeg str tydeligvis i null posisjon til si om det er ille eller ikke for meg, for dette vet allerede de som har vrt gjennom det selv. Vi mennesker finnes jo heldigvis ikke forskjellige!

Hvis jeg har lesere som har lest bloggen min fra starten av, vet noen av dere kanskje at jeg har skrevet innlegg som har omhandlet abort tidligere. Men jeg klarer bare aldri bli fornyd, det blir aldri helt riktig. Jeg blir ofte sittende igjen med en flelse av at jeg har skrevet noe som kan mistolkes eller at jeg ikke klarer uttrykke meg p en tydelig nok mte. Og da vil jeg heller la vre, enn at noen skal sitte igjen med en flelse av at jeg har skrevet noe jeg ikke mente p den mten vedkommende tolket det. Forst det den som kan.

Jeg tror ikke man kun burde se n vei nr man snakker om abort. Jeg tror ikke at jeg nsker ta stilling til hvorvidt jeg synes abort er mord eller ikke en gang, som virker til vre det som er mest i fokus nr det er snakk om dette temaet. For det er ikke poenget her. Abort har blitt gjort i flere tusenvis av r, p den ene eller andre mten. Strikkepinner og rottegift er f av veldig mange midler som har blitt brukt for f utfrt en abort fr abort ble lovlig her i Norge. Og tro det eller ei, s blir det faktisk fortsatt gjort i land hvor abort er ulovlig.

Jeg er for at kvinner skal kunne bestemme over sin egen kropp. Abort kan vre riktig, men ogs feil - p samme mte som at beholde barnet kan vre riktig, men ogs feil. Det er ikke uansvarlig ta abort om man blir gravid i ung alder, det er uansvarlig ta p seg et ansvar man selv vet at man ikke har resursser nok til klare. 

Fakta er; Vi kan endre abortloven. Vi kan nekte kvinner bestemme over sin egen kropp. Men vi har sett det fr: Det vil fortsatt vre mange kvinner som vil forske utfre en abort, lovlig eller ikke. S da har vi valget, enten er det lovlig og det blir gjort p en sknsom mte p sykehuset under kontrollerte forhold, eller, vi kan nekte utfre abort i Norge og resultatet vil bli at kvinner vil d i forsket.

Hva tenker dere? ♥ Del gjerne videre!

HVA ER DET SOM SKJER MED VERDEN?

N har debatten om plastisk kirurgi blusset opp igjen takket vre bloggeren Kristin Gjelsvik, som igjen gr hardt ut mot kroppsfikseringen og plastiske operasjoner. Jeg synes det er viktig at jeg som blogger tar et standpunkt, og jeg kunne faktisk ikke vrt mer enig med henne.

For nr man sitter der med egne barn 15 r frem i tid og har operert bde her og der, hva skal man egentlig svare p hvordan det da fles at barnet ditt ligner p den du la deg under kniven for slippe se i speilet hver dag?


Det er faktisk snn at om man er blogger, s har man et ansvar. Man har et ansvar ovenfor alle de tusen leserne man har hver eneste dag. Og spesielt nr en stor andel av disse leserne er tenringer, og i sin mest srbare periode i livet med drlig selvtillit og et helt enormt press fra mange kanter.

Jeg leste om en sak senest i gr, hvor temaet var intimkirurgi. Bde jenter, gutter, damer og menn sier seg villig til operere kjnnsorganene sine, fordi de fler de ikke er fine eller bra nok der nede. Jeg blir helt svett av tenke p det. Men det er ikke bare kjnnsorganer.

Det er neser, rer, og kinnbein. Det er lr og mager. Vi har gtt fra operere fordi vi m, til n operere ogs bare fordi vi kan. Fordi vi ikke synes vi er fine nok. Kontrastene kjennes sterke nr man tenker p at samtidig som du hyst frivillig fr lagt inn silikonimplantater i puppene dine i en operasjonssal p Fornebuklinikken i Oslo, ligger Oslo universitetssykehus ikke langt fra. Og der finner vi mennesker som ufrivillig m inn p operasjonssaler fordi de er s syke at de kan d om de lar vre.

Og risikoen med slike operasjoner - den tar vi glatt. Fordi vi ikke er fine nok. Og fordi kroppene vre er ikke bra nok. Og det er det tydeligvis verdt, om noe mot formodning ikke skulle g etter planen inne p operasjonssalen.

Det er mye som skal opereres, og mye som ikke er bra nok. Men mest av alt er det ikke store nok pupper, og dermed operasjoner med silikon. Ikke stor nok rumpe, ikke bra nok rumpe. Ikke fine nok lepper, ikke fyldige nok, og ikke store nok. Jevnt over er ingenting bra nok.

N er det til og med blitt mulig  fettsuge leggene sine. Yes, du leste riktig. Fettsuge. Leggene. Sine.

Jeg er mamma, og etter jeg ble det har jeg vrt ekstra ansvarsbevisst. Men jeg har vrt der selv, og lest blogger da jeg var yngre enn hva jeg er n. 14 r gammel leste jeg en rosablogg som jeg s opp til. Jeg kjpte det hun reklamerte for p bloggen sin, og brukte samme klr som hun kjpte. Og da hun en dag gikk ut med at hun hadde tatt silikon og postet fr og etter bilder, s bestemte jeg meg: Nr jeg blir 18 r, s skal jeg ta silikon. Jeg begynte spare til det.

Du er naiv om du ikke tror at de mest leste bloggerne pvirker. Og jeg vet, for jeg har kjent det p kroppen selv fr jeg begynte blogge.

"Heldigvis" rakk jeg bli mamma fr jeg kom dit. Det vokser man mye p. Til dags dato har jeg ikke operert noe, ikke fylt noe i leppene mine, og ikke tatt botox injeksjoner i ansiktet mitt (Selv om jeg helt sikkert har ftt et par rynker av alt stresset etter ha ftt barn)

Verden er blitt syk, og vi bidrar bare til at den skal bli enda sykere ved normalisere plastiske operasjoner slik bloggere og media gjr n. Du kan operere deg til det ugjenkjennelige, men den drlige selvtilliten og det drlige selvbildet som penbart ligger i bunn fr du ikke operert vekk. 

JEG HADDE ALDRI TRODD DET SKULLE SKJE OSS!

I gr kveld dukket det opp noe i feeden min p facebook som skremte meg veldig. Jeg tok kontakt med hun som hadde skrevet det og fikk tillatelse til gjengi dette p bloggen min fra denne koselige mammaen! Utrolig skremmende!

Nylig leste jeg et innlegg om en baby som hadde ftt surret rundt et hr rundt den ene ta si.. Jeg husker jeg himlet litt undrende med ynene. Et hrstr, s stor skade?

Idag opplevde vi det samme.. Men med tre tr.. Et hrstr hadde surret seg rundt trene til vr lille frken p 14 uker.

Vi har tilbringt tid p legevakta. Der fikk vi fjernet meste parten av hret og fikk en bedvelsespryte. Men legen var redd for trne hennes.

Vi ble sendt p akutten. Der ble vi mtt av en barnelege som sa at dette var en jobb for kirurgene. Jeg ble helt svett. Kirurgen kom, s p det og tilkalte en kirurg til. Sammen fikk de vekk siste rest av hrstret.

Vi fikk reise hjem, og skal tilbake til kontroll i morgen p sykehuset for se at alt er ok med trne.

S vr s snill fjern hrstr som bde er p og rundt babyen. Sjekk gjerne en ekstra gang.
.. Jeg hadde aldri trodd det skulle skje oss.

verste bilde: med hr
Nederste bilde: hr fjernet.

Del med dine venner og bekjente, du ogs! Dette er utrolig skummelt!

DEN VANSKELIGE TIDEN.

Jeg er en snn person som klager mye.

Egentlig har jeg ikke s mye klage over. Eller har jeg kanskje det? Nei, mest sannsynlig ikke. For jeg har jo en stor leilighet og har rd til dra p kafe hver dag ergo m livet mitt vre helt perfekt.

Jeg er s glad. Eller er jeg egentlig det? Jeg smiler p bildene jeg tar til bloggen. Jeg sier jeg har det fint hvis noen spr. Nei, av og til gjr jeg faktisk ikke det en gang. Jeg har tatt avstand fra den egentlig obligatoriske Det gr fint greia som de fleste jenter har. Jeg kan si at jeg har det helt jvlig, og at jeg helst bare vil vre i fred. Jeg anbefaler det til alle andre jenter der ute.

Men kanskje er det mten takle vanskelige ting for noen? fortelle seg selv og alle rundt seg at det gr fint selv om man ligger vken hele natten? Ikke vet jeg.

Jeg hater vre i situasjoner hvor jeg fler meg hjelpels. Jeg hater ikke ha kontroll. Men man kan ikke alltid ha kontroll, og snn er det bare. Det har jeg virkelig ftt kjenne p de siste ukene. Det er en del av det leve.

Av og til fler jeg at den strste feilen jeg har gjort i livet er stole p andre enn meg selv. Men s synes jeg det er urettferdig fremfor de menneskene jeg kommer til mte i fremtiden, for de skal ikke mtte lide p grunn av mennesker jeg har mtt i fortiden.

De siste dagene har jeg hrt mye om at det er mange som synes synd p meg fordi jeg har en snn oppe i det hele, og at det m gjre ting vanskeligere. Men det gjr det i grunn ikke. Hvis jeg vkner og fler meg helt nede, kan jeg kikke p sprinkelsengen borte i hjrnet og p det lille hodet som stikker opp bak sengekanten. Jeg prver tenke p hva Leo ville sagt til meg om han kunne snakke. Noe snn som "Ey, du er mamma og du kan ikke bare gjemme deg bort fordi du er lei deg. Du har et ansvar, og du har meg. Ta deg sammen" Og da fles det kanskje litt bedre. Ikke alltid, men noen ganger. Og noen ganger er bedre enn aldri.




Jeg takler sorg p en bisarr mte. Jeg vet at den er der, men jeg vil bare ikke tenke p den. Litt som nr jeg gikk p skolen og skulle ha matteprve dagen etter.

Jeg liker ikke innta en form for offerrolle, og det er egentlig ganske penbart med tanke p hvordan jeg formulerer innleggene mine om denne vanskelige tiden. Jeg liker ikke at noen synes synd p meg, og jeg vil ikke at noen skal synes synd p meg. Jeg vil ikke at du som leser dette, akkurat n, skal synes synd p meg i det hele tatt. Jeg vil bare at du som leser dette setter ekstra pris p det du har i dag, for i morgen kan det faktisk vre borte.♥

EN OPPVEKKER!





Jeg husker nr jeg var p siste samtale med jordmor p sykehuset fr keisersnittet med Leo. Jeg tror faktisk jeg husker hvert eneste ord i den samtalen. "ikke bli for opphengt i mobilen nr barnet kommer, det tristeste jeg ser er nybakte mdre som sitter oppslukt i mobilen for vise frem, i stedenfor faktisk leve i yeblikket og tilbringe det med det nyfdte barnet"

Og det er s forbanna sant.

Men det er ikke bare p sykehuset det er slik, og det gjr det hele nesten enda tristere. Som dere vet gikk mobilen min i stykker for noen dager siden, og jeg har kjent det godt. Jeg er avhengig, uten tvil, og det er fryktelig uvant ikke ha den tilgjengelig hele tiden. Samtidig har det pnet ynene mine litt, for det er s lett tenke at man "bare skal sjekke noe p Facebook" og kanskje blir man sittende en god del mer enn det man egentlig tenkte at man skulle. Det er jo ikke s viktig for de uten barn, men for oss med barn er det s utrolig viktig at barnet fler at det blir sett og at det fr ros og oppmerksomhet. Slik har i hvert fall alltid jeg tenkt, men enda mer har jeg tenkt det de siste dagene.

Jeg prver alltid ikke sitte med mobilen masse foran Leo. Selv om det faktisk er jobben min dele yeblikk med dere p snapchat og instagram, s prver jeg begrense det - noe jeg har flt at jeg har ftt til. Jeg ser masse andre mdre p snapchat som oppdaterer absolutt hele tiden, og jeg mener ikke at det er noe galt med det - men her i huset skal ikke Leo fle at mamma ikke er tilstede fordi snapchat, instagram og bloggen ikke er blitt oppdatert p et par timer.

HJELP?!

I dag inns jeg hvor heldig jeg var. Fredrik og jeg diskuterte julegave til Leo, fr vi kom frem til at det faktisk ikke er eneste ting han mangler eller behver som vi ikke allerede har. Lekegrind skal jeg kjpe om noen dager, det samme med nytt leketeppe og flere sokker (han river dem nemlig av seg over alt!!)

Han har leker i alle farger og fasonger, han har tonnevis med klr han ikke rakk bruke nr han var mindre, og enda flere som venter p bli brukt nr han er stor nok til det.

Vi vet ikke hva vi skal kjpe til han, og det er klart ? vi finner jo p noe. Men det at det i det hele tatt er et tema og et problem, sier veldig mye om hvor heldig man er. Hvor heldig Leo er.





Vi har snakket om feire jul sammen i r, det er jo tross alt Leo's frste jul!♥ Men s trenger jeg litt hjelp fra dere da... Hva skal vi kjpe til han?

Ps: loooover ikke vise ham dette innlegget :-)

kommer aldri til gjre det..

N for tiden er Leo i en fase hvor han hater sitte alene. Om jeg setter han ned p gulvet p leketeppet sitt, s kan han begynne hyle p f sekunder. Jeg klarer selvflgelig ikke la han grte, s jeg tar han opp og han fr sitte med meg. For det er det han vil, absolutt hele tiden - sitte ved meg. Da skal han f lov til det.

Helt fra dagen han ble fdt har jeg vrt ekstremt opptatt av en ting; det at han aldri skal ligge alene og grte. Noen vil kanskje si at jeg skjemmer han bort, men... Jeg vil mye heller ha et bortskjemt barn, enn et barn som er utrygt og redd.

Dessuten klarer jeg faktisk ikke si nei til han nr jeg setter han p gulvet og jeg gr bort til sofaen for sette meg ned selv, fr han begynner grte litt og kommer krypende bort til meg og sier "amma" Herregud, jeg skjnner virkelig ikke hvordan noen klarer la barnet sitt ligge grte. Han sier jo med sitt sprk at han trenger nrhet og at han ikke vil sitte alene. Jeg tar det som et tegn p at han allerede er trygg p meg at han sker meg for f trst, og da vil jeg jo i hvert fall ikke skuffe han. Han trenger meg jo.



- Et gammelt bilde jeg helt har glemt vise dere♥

Akkurat n skal vi snart trille hjem igjen, for Leo skal ta en liten lur. Fredrik kommer jo ogs hjem om ikke s lenge, s n tenker jeg Leo gleder seg til se pappaen sin igjen. Senere skal vi ut spise!♥

HVA SKAL VI GJRE?

Jeg skal bare g rett p sak, jeg har ikke orket skrive dette innlegget fr n.

Tanken p flytte fra Larvik er veldig tung, men jeg har vrt forberedt p det etter bruddet. Jeg visste jeg kom til mtte gjre det etter hvert, og da var det liksom ikke noe annet gjre enn akseptere det.

Planen var egentlig si opp leiligheten i slutten av oktober, men vi har sammen blitt enige om at ingen av oss nsker flytte, i hvert fall ikke enda. Vi tar en dag av gangen og skal bare kose oss med Leo fremover. Vi er ikke sammen, men vi skal se hva som skjer med tiden og ikke ta noen forhastede beslutninger.

Jeg vet ikke om jeg kommer til skrive s mye mer om dette fremover, det fr tiden vise. Men jeg orker ikke at folk kaster etter meg at dette bare er et pr stunt nr ingen aner hvor tungt dette har vrt. Husk at det er utrolig mye dere ikke ser. Jeg blir rett og slett rimelig provosert nr jeg akkurat har snakket med ssteren min i telefonen fordi jeg har det tungt pga bruddet, fr jeg logger inn p bloggen og ser hvor mange som skriver at de ikke tror p at bruddet er et faktum. Jeg hadde aldri klart lyve om noe spass alvorlig for f lesere, og livet mitt sirkulerer ikke rundt lesertall og de f ekstra kronene det hadde medfrt. Absolutt ikke.



Leo og jeg skal ha en kosekveld i kveld, og hper dere har det fint. Jeg setter virkelig stor pris p hver og en av dere, og det er mye av grunnen til at jeg pner meg spass mye for dere ❤️

stor klem

NY KJRESTE

Siden det er veldig mye uklart rundt bruddet mellom Fredrik og jeg s er det alltid noen som skal sette ut rykter og spekulere, og det kan jeg forst til en viss grad.

Jeg har ikke ny kjreste, og jeg nsker ikke f en ny kjreste p veldig, veldig lenge. Selv om jeg bretter ut om livet mitt offentlig mener tydeligvis mange at jeg skal mtte tle bli skjrt under samme kam som mange av de som befinner seg i samme situasjon som meg, som gjerne finner ny kjreste kort tid etter brudd med barn inne i bildet. Vi m prve huske p at selv om man er i samme livssituasjon, s trenger man ikke ndvendigvis ta samme valg p alle omrder. Man er forskjellige og tenker forskjellig.

Mange tar utgangspunktet i hva andre gjr, og er skrsikre p at jeg kommer til gjre nyaktig det samme som dem. Jeg m innrmme at jeg ikke helt forstr tankegangen. Fordi det finnes andre unge mdre som raskt fr seg ny kjreste, s kommer garantert jeg ogs til gjre det..?

Jeg mener selvflgelig ikke at det alltid er galt finne seg ny kjreste etter et brudd med barn innblandet. Jeg mener ikke at det m vre galt noen gang overhode. Jeg mener bare at jeg ikke nsker gjre det.

Jeg nsker at Leo fr en fantastisk oppvekst, noe jeg vet at jeg kan gi ham. Men jeg vet ogs at eventuelle fremtidige kjrester som blir inkludert i hverdagen vr ogs vil pvirke Leo, og vi vet jo alle hvor stor sjansen er for at et kjresteforhold jeg har n som 17-ring vil holde livet ut. Jeg vil ikke utsette Leo for mange forskjellige gutter nr han vokser opp. Jeg vil at han skal fle trygghet og stabilitet.

For jeg skulle gjerne ha tatt den sjansen. Om jeg hadde visst at det hadde vrt varig. Men det vet man ikke, og da kan jeg ikke ta den sjansen. Ikke n.

Fra dagen man fr barn skal man alltid sette barnets beste frst. Det kommer jeg til gjre n, i morgen, om et r, og for alltid.♥

Aldri i verden!

Jeg fr flere og flere sprsml om bruddet, folk som forteller meg at jeg m enten legge ned bloggen eller fortelle alt, og andre som bokstavelig talt maser hl i huet p meg for finne ut hva som skjedde.


Jeg tenkte egentlig bare se bort i fra alt, men fakta er at jeg m forholde meg til det da jeg fr kommentarene hver dag.

Det er ingen som kan fortelle meg at jeg skal legge ned bloggen om jeg ikke forteller grunnen til at Fredrik og jeg ikke er kjrester lenger. Jeg forstr forferdelig godt at dere er nysgjerrige, det hadde garantert jeg ogs vrt! Jeg kunne gjerne skrevet om det, nevnt hva som hadde skjedd og hvordan. Jeg kunne nevnt og skreket ut. Men jeg har et ansvar. Hvem kan komme til lese hva jeg har skrevet i ettertid? Kan jeg komme til angre p hva jeg eventuelt skriver? Er det moralsk riktig?

Jeg har et ansvar. Og det ansvaret vil alltid vre strre enn min egoistiske trang til fortelle omverdenen om hva som har skjedd.


Selvsagt har det hendt at jeg bare har hatt lyst til skrive ned alt. Hver minste detalj. Men da har jeg lagt fra meg mobilen og pc. Jeg har satt meg ned og tenkt. Ville jeg likt om noen skrev personlige detaljer om mitt siste kjresteforhold? Mest sannsynlig ikke, nei. Derfor holder jeg meg for god til det.

Jeg kan dessverre ikke svare dere p alle sprsmlene dere har. Jeg vet faktisk svrt lite. Men vi bor sammen og har det veldig hyggelig sammen. Hva som skjer fremover har jeg fortsatt ingen konkret svar p.



Leo gull som hvert fall koser seg masse for tiden <3

Og nei, folkens. Bloggen blir selvflgelig ikke lagt ned!

Snakkes snart

En liten pause

Hei alle <3

Beklager at dere ikke hrte fra i meg i gr. Det var min frste bloggfrie dag siden jeg startet opp i januar, og det gikk bare ikke i gr. Jeg tar selvkritikk p at jeg ikke sa i fra, men jeg visste ikke dagen fr at det kom til bli bloggfri.

Meldinger og kommentarer har haglet inn siden fredag, og jeg har ikke visst helt hvordan jeg skal takle alt sammen. Av og til har det fltes riktig skru av mobilen. Ganske ofte ogs, faktisk.

Men dere vet jo hvordan jeg er. Jeg vil ikke svikte noen. Verken dere, familie, venner, Fredrik. Jeg innser sakte men sikkert at det er det jeg har holdt p med, helt uten at jeg egentlig har ftt det med meg selv. En nyfdt baby, en ny tilvrelse, et relativt nytt kjresteforhold, et nske om bevise at dette klarer vi helt uten noe hjelp, og en stor blogg oppe i det hele.




Leo og jeg har vrt hjemme i dag, vi har sett p Mikkel klubbhus og dr. Phil, vi har lekt og vi har kost. Og s har han sovet en del, med meg som publikum. Nydelige lille vennen.


Sannheten er. Jeg er bare et menneske, jeg mtte ha en liten pause disse dagene. Jeg skal gjre mitt ytterste de neste dagene!

SNNEN DIN FORTJENER EN ELDRE MOR

Helt fra dagen han ble fdt har jeg vrt veldig opptatt av hvordan jeg gjr ting med ham. Jeg har vrt livredd for gjre feil.

Du kan gjerne fortelle meg at jeg er stygg, at jeg br "henge" meg, og at jeg er kjempe feit. Jeg er blitt vant til hetsen, s detgr greit. Men det er ikke alt jeg er vant til, eller alt jeg kommer til bli vant til noen gang.



Jeg er s lei av fordommene at jeg kjenner at jeg vil spy. Du tenker kanskje at jeg bare kan unng bli provosert av det, men det er jammen meg lettere sagt enn gjort. Jeg kan stenge kommentarfeltet mitt, men jeg kan ikke stenge noen fra si ting. Jeg kan ikke stenge andre mennesker fra snakke stygt om meg eller unge mdre generelt uansett hvor stengt kommentarfeltet mitt p bloggen er.

Jeg kan slette bloggen. Jeg kan slutte blogge. Men fakta er at jeg uansett vil merke til det, fordi samfunnet er snn.

"Snnen din fortjener en eldre mor"

Jeg ser bort p Leo. Han smiler nr jeg ser p ham.

Jeg hater at alderen min skal bli brukt mot meg i alle settinger. Jeg hater at alle str klare til bruke alderen min mot meg om det skulle skje en liten feil. Men mest av alt hater jeg tanken p at eldre mdre aldri fr hre det om de uheldigvis skulle gjre en av samme feil.

Hva i alle dager fr folk til tro at bare du har et bankkort som viser at du ble fdt for 30 r siden, s er du automatisk en god mor? God mor = over 25 r. Drlig mor = 25 r og yngre.

S ufattelig deilig det m vre leve i en verden som er s sort hvitt.

KJRE NYBAKTE MOR

Ja, du som er med i barselgrupper og bare gr hjemme.

Jeg skal vre helt rlig med deg: Det aller beste er om du burer deg inne med poden. Helst i eget hus. Og forresten: du m ha kjpt bolig, du kan ikke leie. Gode mdre leier nemlig ikke bolig.

Vg deg ikke p kafe. Enda verre er det om du vurderer ha barselmte p kafe! Nei, fysj og huff. Det kan jo faktisk ende i at man m amme offentlig, og da blir man gjerne hivd p dr fr man vet ordet av det.

For vi m jo vre forstelsesfulle, sant? Vi m jo forst at noen finner det sttende at en mor mater barnet sitt. Det er jo faktisk ganske flt, om jeg fr si det selv.

N som du er mor er du kanskje klar over at all kledning som viser hud er forbudt. Bruk gjerne hijab om du kan, da kan nemlig ingen ppeke hvilken forferdelig mor du er som vger bruke en genser som viser antydning til at du har pupper. Du er nemlig et kjempedrlig forbilde for den nyfdte lille tassen som helt penbart forstr hva ordet pupper betyr.

S fordi du er blitt mamma skal du ikke g i klrne du vil lenger, her det gjelder det f dekket seg til mest mulig, for barnas skyld. Kle p deg, du er jo mamma! er utsagn som ikke er srlig sjeldent. Ikke dusj foran barnet, og for guds skyld: Vis deg aldri naken foran barnet. Du br kanskje vurdere avslutte ammingen med det samme, for vi kan jo ikke risikere at barnet skal f varige mn heller.

Og du kjenner deg vel ikke litt sliten? Er du kanskje litt sliten? Ja? Nei, n fr du gi deg! Dette m du holde for deg selv, og du m ikke finne p fortelle det til noen eller vise tegn til at du er det. Vi m huske p at det finnes jo alenemdre som har kolikk-tvillinger, s da skal vi egentlig bare sitte stille og holde kjeft. Du kan ikke vre sliten fordi det alltid er noen som er mer sliten enn deg, m du vel forst.

Ellers?

Hjertelig velkommen til mammalivet.

(innlegget inneholder ironi!)

16 og planlagt gravid

Graviditeten min var ikke planlagt. Mange pstr atalle som blir gravide i ung alder skylder p prevensjon som ikke har fungert eller lignende, mange mener at jeg lyver om at jeg brukte prevensjon.

Jeg synes jeg stadig vekk leser om de som planlegger eller planla bli gravide i tenrene. Har man resurser til det s er jo det supert, jeg str gjerne og heier p de som trr gjre noe som er i mot samfunnets normer og regler. Jeg synes det er kult at de tr flge nskene sine helt uavhengig av hva andre mener om det.Jeg vet at folk s p meg med store yne nr jeg fortalte dem at jeg var gravid, og da sa jeg ogs at det definitivt ikke var planlagt. Jeg tr ikke en gang tenke p reaksjonene som hadde kommet dersom jeg faktisk fortalte dem at det var planlagt.

Selv ble jeg ikke planlagt gravid. Jeg hadde aldri valgt bli gravid som 16-ring ellers. N som jeg har Leo og vet hvor fantastisk det er, s ville jeg jo mer enn gjerne valgt det, men ikke p davrende tidspunkt - for da visste jeg ikke om et annet liv enn det jeg allerede levde.

Tror du ikke p at jeg ble gravid nr jeg gikk p prevensjon, s er det selvsagt helt greit. Jeg kan ikke tvinge dere til tro p det jeg skriver her inne. Det viktigste er egentlig at jeg vet selv hva som skjedde, og at jeg vet hva som stemmer. Men vr s snill, ikke bruk hva andre unge gravide sier mot meg, for det kan ikke jeg styre. Jeg kan kun styre hva jeg sier, og at det jeg sier er sant.

Hadde graviditeten vrt planlagt s hadde jeg selvflgelig fortalt om det. Hvorfor skulle jeg skamme meg over det? Det er ingenting skamme seg over at man nsker andre ting i livet enn hva flertallet kanskje gjr.Jeg hadde aldri skammet meg uansett hvor mange som hadde ment at jeg skulle gjort det. Det burde heller ingen andre gjre som har valgt bli gravid med vilje i tenrene, s lenge man har en plan for hvordan man skal ta vare p seg selv og den lille. S lenge man har reflektert rundt valget og er sikker p at det er til det beste for barnet.

S alle som vil skal f lov til vre kritiske. Alle som vil skal f tro hva de vil. Folk vil snakke uansett hva jeg sier, og det m jeg bare akseptere. Jeg ville bare f frem min side av saken.

DET INGEN SNAKKER OM

Leo og bestefar♥

Jeg postet ikke bilder av Leo her p bloggen i starten. Jeg var veldig kritisk til all eksponering av barnet mitt, og jeg ville ikke at Leo skulle eksponeres p mten som veldig mange andre barn og babyer blir n i blogg-norge og p andre sosiale medier.

Det gikk tid, og jeg forsto etter hvert at hver sak har to sider. Jeg eksponerte Leo, og det gjr jeg fortsatt i dag. Jeg skjnner at veldig mange er kritiske, for jeg var det selv.

Det som fikk meg til ombestemme meg var ikke lesertall. Lesertallene mine var hye nr jeg ikke eksponerte Leo, og det er de fortsatt i dag. Det jeg la merke til var at blogglesere begynte legge til familiemedlemmene mine p Facebook i hp om finne bilder av Leo, og jeg fikk en god del meldinger hver dag fra mennesker som ville ha bilder av Leo. Jeg forsto at hvis jeg ikke la ut bilder av ham kom dette til bli enda strre, og det ville kanskje etter hvert bli mange som var "ute etter" finne bilder av ham, og jeg risikerte at det ble en greie ut av se ham, og slik ville jeg ikke ha det. Da postet jeg heller bilder av ham frst som sist.

Logg deg inn p instagram. Sjekk facebook. Hvor mange er det ikke som legger ut bilder av barna sine? Nei, jeg mener ikke at bare "alle andre" gjr det - s er det greit. Men om "alle andre" gjr det, s tyder jo dette p at det er noe som begynner bli relativt vanlig. Jeg vil faktisk trre pst at det er vanligere legge ut bilder av barna sine i dag, enn det er ikke gjre det. Jeg tenker p en mte at det er litt av snn fremtiden ser ut.

Og hvis vi ikke gjr en stor greie ut av det, s blir det heller ikke det. Det er bare bilder. Hvor stor er sannsynligheten for at de andre barna i Leo sin fremtidige skoleklasse leter gjennom internett p jakt etter bilder av ham som baby?

Jeg bruker ikke bildene til et forml som er galt. Ja, jeg tjener penger p blogge - men ikke p poste bilder av Leo. Jeg tjener ikke ekstremt bra, jeg tjener litt. Jeg fr hele tiden hre at jeg lever s innmari godt p bloggen, men det gjr jeg jo ikke. Jeg har jo ikke en gang reklameinntekter, n finnes det jo ikke reklame p bloggen min. Jeg skriver om hverdagen og tanker om min livssituasjon for hjelpe andre jenter i samme situasjon, og snn ting er n ville det vrt unaturlig for meg utelukke Leo - han er jo den strste delen av det. Dessuten er dette en stor jobb, og jeg ville aldri fortsatt med dette bare p grunn av penger om jeg ikke hadde ftt usannsynlig, ekstremt bra betalt for det. Jeg gjr dette fordi jeg virkelig liker det, i motsetning til veldig mange andre bloggere.

Jeg tenker dessuten at det finnes forskjellige mter eksponere barna sine p. Jeg ville aldri postet bilder av Leo naken her p bloggen. Jeg ville ikke postet bilder av Leo snn dere ikke kunne sett han p gaten.

I tillegg tenker jeg at det er mange grsoner i dette. Dersom man velger ikke poste bilder av barnet sitt p bloggen sin, og den blir veldig kjent: s vil jo vre verre for barnet at det er veldig mange som vil se han/henne i virkeligheten og at det er mye oppstyr rundt dette, enn at det ligger uskyldige bilder av han eller henne p en mammablogg...?

Og hvor gr da grensen ellers? Skal man nekte alle gode venner og nr familie av stolt poste bilder av barnebarnet sitt eller fadderbarnet sitt?



Bloggen min varer ikke evig. Bildene gjr kanskje det, men de blir vanskeligere lete opp om jeg en dag velger slette bloggen min.

Dette er et vanskelig tema. Jeg m velge ta de kampene som jeg tror faktisk er verdt ta, og det at jeg poster bilder av snnen min som baby p bloggen min er ikke noe jeg tror vil pvirke han negativt nr han blir strre. Tenk om vi noen gang skulle oppleve en brann i hjemmet vrt? Da hadde jeg mistet alt av bilder, og jeg ville vrt sjeleglad for at jeg hadde hatt bloggen se tilbake p. Tenk om noen skulle skje en gang med en av oss eller Leo? Da ville jeg ogs satt uendelig stor pris p at jeg har mange flotte bilder tilgjengelig her.

Jeg velger se positivt p det. Jeg velger tro at offentlige babybilder ikke vil gjre han til mobbeoffer nr han blir eldre. Og hvis det skulle skje s er det strengt tatt ikke det at jeg har postet bilder av ham som baby som er problemet, men det at det finnes foreldre som ikke har lrt barna sine at man ikke skal mobbe.

Nei, Leo kan ikke samtykke i at jeg legger bilder ut av ham. Og om han vokser opp og forbyr dette og hater meg for at jeg postet bilder av ham nr han var liten, s skal jeg beklage og legge meg fullstendig flat. Greia er bare at jeg tror det er svrt lite sannsynlig at jeg vil oppdra ham til henge seg opp i babybilder p en davrende avdanket mammablogg.

HVORDAN ER DET VRE UNG PAPPA?

Det er ikke sjeldent det tikker inn sprsml p mail eller innboksen min p Facebook fra dere, og jeg prver selvsagt svare alle s godt det lar seg gjre! I dag kom det noen sprsml fra en yngre gutt som hadde noen sprsml til Fredrik, og i og med at dette kanskje kan vre aktuelle sprsml tenkte jeg hre med Fredrik om det var greit jeg la ut svarene og sprsmlene som denne gangen var til han. Det fikk jeg heldigvis lov til dele med dere!


 

Hvordan er det vre ung pappa?

  • Jeg synes det er helt konge. Slitsomt men konge.

Fler du selv at du er en god pappa?

  • Ja, det gjr jeg. Jeg fler at jeg mestrer farsrollen godt og at jeg er veldig flink med Leo!

Har du noen gode rd til meg som skal bli ung pappa selv?

  • Nyt hvert eneste sekund med ungen... 

Fler du at andre ser ned p deg fordi du er ung far? Snn som unge mdre ofte gjr?

  • Nei, det fler jeg ikke i det hele tatt. Jeg tror det er veldig mye fokus p unge mdre fordi fedrene ofte ikke er der, s da blir de p en mte litt glemt

Skal du skrive flere gjesteinnlegg p bloggen til Jessica?

  • Ja, selvflgelig skal jeg det!

Vil du lage deg egen blogg noen gang?

  • Nei, det skal Jessica f holde p med alene. Det er morsomt skrive p Jessica sin blogg noen ganger, men det er aldri noe jeg kunne gjort fast.

Hvordan er Jessica som mamma, og hvordan er du som pappa?

  • Jeg synes Jessica er den beste mammaen i hele verden. Hun er veldig ansvarsfull og det er jeg og. Vi er veldig gode foreldre p hver vr mte. Jeg er avslappet og Jessica er ofte mer bekymret enn jeg er.

Hvem ligner Leo og Noah mest p? 

  • Leo ligner mest p meg, han har mange av mine trekk og det har han hatt siden han ble fdt. Men han har ynene til Jessica. Noah ligner mest p Jessica syntes jeg, men mange synes han ligner mest p meg.:)

Er du glad du ble ung pappa?

  • Det er det beste som har hendt meg. N som jeg er ung pappa ville jeg aldri ventet ellers. (Jessica redigerer: Jeg tror det Fredrik prver si er at han ville ikke ventet ellers fordi han ser hvor bra det gr for oss n. Ikke bare fordi vi er gode foreldre, men at han ser hvordan vi har hatt ting p stell tross alderen)

Ha en kjempefin mandagskveld videre, dere!

JEG FLER MEG TRUFFET

I dag leste jeg et blogginnlegg som traff meg ganske hardt. Les innlegget HER.

bloggeren Femhjerter har skrevet et innlegg p bloggen sin om hvordan hun fler det veldig srt at andre er lykkelige med sine barn, at de er lykkelige fordi de er gravide, og at noen velger senabort fordi de ikke nsker bre frem barnet.

Hun nevner gravide 16-ringer og mennesker som har 10 barn og som nsker flere, 4barnsmdre som er gravide med nummer 5 og ber dem alle holde kjeft. Hvorfor? Jo, fordi hun selv mistet sitt barn for to r siden, for tidlig fdt.

Hun skriver videre at hun fler det som at noen prver gni det inn at hun mistet et barn denne mneden for to r siden, og at hun i oktober "spyr av alt babypratet"

Til slutt skriver hun at hun ikke nsker at noen skal ta dette personlig, men det blir n litt vanskelig nr man tydelig ser hvem hun sikter til innledningsvis.

Ord kan ikke beskrive hvilken smerte jeg flte nr jeg s bildene hun hadde postet av en bitteliten kiste. Det stakk i meg. Jeg setter pris p hver eneste dag jeg fr med snnen min, noe jeg er veldig opptatt - fordi jeg tar rett og slett ikke slike ting for gitt.

Det er forferdelig, forferdelig urettferdig at dette skjer med noen av oss. Jeg skal ikke skrive at jeg forstr hvordan denne mammaen har det, for helt rlig gjr jeg ikke det - og jeg tror ikke noen av andre mdre som ikke har mistet et barn kan forst heller. Det er bare veldig, veldig grusomt og ubeskrivelig flt. Ord strekker rett og slett bare ikke til.

All respekt til denne mammaen som deler dette offentlig. Det er tft st frem og vise seg s srbar ved fortelle om at man har mistet et barn. Respekt for det.

Men - det er et men.

Jeg forstr godt at hun fler det er urettferdig at noen gr gjennom et svangerskap problemfritt, og at hun (sammen med flere) mister barnet sitt. Det er urettferdig, og jeg er fullstendig enig med henne. Forferdelig urettferdig, rett og slett.

Og livet er urettferdig. Dessverre. P godt og vondt.

Etter ha lest innlegget sitter jeg igjen med en skyldflelse fordi jeg er lykkelig med snnen min. Fordi jeg poster bilder av oss to p bloggen min, og at vi elsker hverdagen sammen. Og det burde jeg jo ikke ha, selv om det finnes andre der ute som ikke er like heldige som meg.

Det blir litt som si at jeg ikke kan ha det vondt, fordi det er noen der ute som har det verre. Litt som si at andre ikke skal kunne nyte tiden med sin bestefar, fordi jeg selv ikke har en bestefar. Og det er jo ikke helt rett, er det?

Det siste jeg vil er trkke noen p trne. Vi er alle helt enige om at livet er grusomt urettferdig av og til, for det er det.

Jeg skal kunne poste bilder av hjemmet mitt, uten f skyldflelse for de som ikke har et hjem. Og nr gutten min sovner i armene mine om kvelden og jeg poster bilder av det p bloggen min - s skal jeg ikke ha skyldflelse fordi noen der ute har mistet sin lille, selv om tanken p det er helt ubeskrivelig vond.

Vi m st sammen, dra hverandre opp, nske hverandre lykke. Forferdelige ting skjer hver dag, med s utrolig mange mennesker, og skulle vi tatt hensyn til alt hadde vi ikke kunne gjort noen ting. Brutalt, men sant.

Jeg nsker ikke fremst som et lite empatisk individ, - for det er jeg ikke. Men i dag mtte jeg bare skrive det jeg tror veldig mange tenker, selv om f sier det hyt.

JEG FLER MEG DUM

I gr fikk jeg et sprsml som jeg satt lenge og tenkte over.

Nemlig om jeg ikke hadde vrt med p barseltreff etter at Leo ble fdt. For det har jeg jo faktisk ikke. Ikke fordi jeg ikke kunne, men fordi jeg ikke ville. Og hvorfor ville jeg ikke?

Jeg flte meg plutselig skikkelig dum som tenkte over alt. Jeg takket nei p grunn av gjennomsnittsalderen p frstegangsfdende i Norge. Jeg tenkte "hva omde andre mdrene i gruppen ville se ned p meg siden jeg var s ung", og at det kanskje var best om jeg lot vre bli med.Nr jeg ser tilbake p dette n, s ser jeg at jeg ikke kan tenke snn. Man br aldri tenke snn.

Hvis man gr hele livet og tenker negativt om seg selv, hvordan skal da andre mennesker klare tenke positivt om deg?



Jeg fler meg dum. Skikkelig dum!

Og det bare fordi jeg tenkte p hvaalle andre synes eller tenker. Nei, hva andre kan komme til synes eller tenke. Og det br ikke vre viktig i det hele tatt.Det kan godt hende at de ville tenke at jeg var en flink mamma, og at de ville like meg - til tross for at de var ca akkurat dobbelt s gamle som meg.

Det kan godt hende de ville tenke at jeg var heldig som var ung, som i utgangspunktet fr et langt liv med barnet mitt, og at jeg er heldig som har mye overskudd og energi. Kanskje hadde jeg hatt god kontakt med andre mdre i nromrdet?

Men det finner jeg aldri ut, bare fordi jeg var redd for hva de ville tenke eller si.

For hva var egentlig det verste som kunne skje? Jo, at de kanskje ikke ville like meg. Men man ikke like alle, og alle kan ikke like deg. Det vet jeg jo fra fr av, s noen stor forandring ville det ikke blitt.

Hva andre vil tenke, det burde man ikke bry seg om. Folk vil tenke sitt uansett hvilke valg du tar og hvilke veier du gr i livet. Det er ikke til unng.

Det viktigste er uansett at man ikke lar tankene til andre mennesker begrense hva man skal gjre eller ikke gjre. Man skal jo tross alt leve for seg selv, eller hva?

SPRSMLSRUNDE!

Hei dere! Hper helgen deres har vrt bra!

I dag tenkte jeg kjre enda en sprsmlsrunde. Synes det er s fint gjre det jevnlig,for jeg fler dere blir bedrekjent med meg og oss som en familie!Og skan dere f svar p det dere lurer p,det dukker til stadighet opp nye sprsml i kommentarfeltet og det er vanskelig f tid og mulighet til svare alle, s da er det jo dette en fin mte gjre det p!

Jeg har forskt et fast"ukens sprsml"- iuken, men jeg glemmer det hele tiden!Haha! Det har dere sikkert merket ogs :-)







S da er det bare stille sprsml i kommentarfeltet om dere har noe dere kunne tenke dere f svar p! Jeg svarer p alt - jeg skal i hvert fall gjre mitt beste! Det er sannsynlig at jeg svarer p video, s det blir bra ♥

BABYSYK?

Gr det an vre babysyk selv om du har en baby fra fr av? Det begynner jeg tro n.

Feeden min p facebook er full av gravide, ultralydbilder og bitte, bittesm bodyer i strrelse hamster.

En god venninne av meg har termin om veldig kort tid. Det sammen med resten av alle vennene mine p facebook. Eller, det er snn det fles i hvert fall!

Jeg synes jo det er s ufattelig koselig, og jeg sitter limt til skjermen min og leser alle statuser som gravide skriver, alle velkommen til verden- delinger p facebook og det frste bildet av den lille, nyfdte babyen.

Og hver gang jeg gr ut av dren, s ser jeg gravide, gravide, og atter gravide. Jeg fler jeg blir konstant minnet p at jeg ikke er gravid lenger! Og jeg klager absolutt ikke, for jeg synes jo at det er s utrolig koselig!

Jeg kan bare aldri huske at det var slik fr jeg fikk barn. Eller kanskje jeg bare ikke la merke til hvor ufattelig mange babyer, barnevogner og gravidmager som mter p deg i det du vger deg utenfor hjemmet!

Heldigvis trenger jeg ikke g lenge p gaten og misunne andre gravide og ikke-gravide med nyfdte babyer, for nr jeg kommer hjem igjen sitter verdens fineste og beste baby og venter p meg!♥

REDD FOR FDE

Det tok litt lenger tid enn hva jeg hadde trodd st frem med det jeg skrev om p bloggen her, 22 juni 2014. Dagen jeg skrev innlegget "Derfor fdte jeg ikke naturlig" - Direktelink

I ettertid har det kommet mange sprsml. Hvorfor jobbet du ikke videre med fdeangsten? Hva tenker du gjre i fremtiden om du blir gravid? Og noe s provoserende som "Hvorfor tok du bare den letteste utveien?"

Det var veldig mange som satte stor pris p penheten min, og det synes jeg var veldig flott. Det fikk meg til fle at jeg kunne hjelpe noen, og den flelsen er ubeskrivelig nr man selv har vrt i den situasjonen hvor man fler seg hjelpels og livredd. S derfor fortjente dette et nrmere innlegg.

Jeg jobbet ikke videre med fdeangsten fordi det var ikke s mye mer gjre. Jeg startet jobbe med dette i svangerskapsuke 10, og fikk innvilget planlagt keisersnitt i uke 31, og det planlagte keisersnittet ble utfrt nyaktig p termindatoen min.

Jeg kom ingen vei. Jeg kunne jobbe med meg selv, prate, vre p uendelig mange mter og samtaler med personalet p sykehuset, - men jeg fikk ikke hodet med meg. Det sa bare stopp. Og nr man ikke kommer noen vei, s m man finne andre muligheter. De fleste som har vrt gravide i omrdet vestfold vet at sykehuset Leo kom til verden p, er et av de strengeste i landet p innvilge keisersnitt. Det er med andre ord ikke mulig f det innvilget med mindre du virkelig har en ordentlig grunn.

Jeg hper at jeg klarer fde naturlig en gang i fremtiden nr jeg blir gravid. Jeg tror det ville fltes veldig rart g hele livet uten gjre det vi kvinner er skapt for gjre. Men samtidig, s vet man aldri. Kanskje vil det ikke fles s rart om jeg skulle bli gravid og ha samme fdeangsten som jeg hadde sist? Det er s vanskelig si, for man kan ikke se inn i fremtiden.

Jeg vil alltid gjre det som er best for barna mine. I fremtiden nr det vil bli flere, og i fortiden. Jeg prvde sist, og hvis jeg fr fdeangst neste gang jeg blir gravid, skal jeg selvsagt prve s godt jeg kan og jobbe med det. Det er jo en selvflge, nr det aller beste for barnet er bli fdt naturlig - men jeg vet bedre enn uttale meg fullstendig om situasjoner jeg ikke befinner meg i akkurat n. S derfor skal jeg ikke gjre det.

Alle fdsler er forskjellige. Og de oppleves og kjennes forskjellige fra person til person. En naturlig fdsel kan for noen vre som en drm, og for andre et mareritt. Det samme med keisersnitt. Det som kjentes ut som en "lett utvei" for deg nr du tok keisersnitt, kan for andre ha vrt et potensielt mareritt. Vr oppfatning av smerte er ogs svrt varierende.Det blir derfor for enkelt si at jeg tok den lette utveien ved gjennomg et planlagt keisersnitt.

Jeg vil ikke anbefale keisersnitt som fdselsmetode. Jeg vil ikke anbefale noen ting. Man skal ikke misbruke en mulighet man har til nd om man ikke kan fde naturlig. Og man skal ikke undervurdere hva en spass stor operasjon som et keisersnitt kan gjre med kroppen din. Det er ingen quick fix, og sannheten er at uansett hvordan barnet kommer ut, s vil det p et eller annet tidspunkt hyst sannsynlig gjre vondt. Jeg sier ikke at det er slik for alle, for vi er som sagt veldig forskjellig, men de aller fleste slipper ikke unna smerter nr de har fdt et barn - verken p den ene eller den andre mten.



Jeg tenker at vi m akseptere, fremfor trykke hverandre ned. Noen lander p keisersnitt, og slik er det bare. Man kan sitte og irritere seg grnn over det, eller man kan akseptere at det er det noen m gjre for klare seg psykisk (og noen ganger ogs fysisk!)

Helt til slutt tenker jeg at de fleste som m gjennomg et keisersnitt ikke gjr det fordi de frst og fremst nsker en stor operasjon, men fordi de rett og slett ikke ser noen annen utvei. Og det, det synes jeg faktisk er ganske viktig huske p!

♥ Klem

UANSETT HVA SOM SKJER











"Any man can be a father, but it takes a special one to be a dad"

Tusen takk for at du alltid stiller opp for snnen din og meg. Vi tar deg aldri for gitt, og du fortjener f hre hvilken fantastisk pappa og omsorgsperson du er hver eneste dag.Du skal vite at jeg er ufattelig stolt av deg og hvordan du har taklet alt. Det er jeg helt sikker p at alle familie og venner er ogs!

Bildene taler for seg♥

JEG ER VELDIG OPPGITT!

Grsdagens lange reise varte fra jeg dro fra Gjvik klokken 10, til jeg kom frem i Larvik 15:35. Med en urolig og utlmodig Leo, samt andre passasjerer som penbart la merke til dette (og viste tegn til det) ble det ikke akkurat en superhyggelig tur. Men, det gikk greit og jeg fokuserte p at Leo skulle ha det best mulig, meg selv kan jeg ta vare p siden.

Jeg hoppet p det frste toget som gikk, og det gikk fra Moelv. Lite visste jeg at det ville vre buss for tog fra Hamar til Eidsvoll verk. Nr vi hadde kommet oss p toget fikk jeg beskjed av konduktren om at han ikke trodde de hadde barnesete i bussene, og da skulle jeg f taxi.

Vi blir geleidet ut til bussene, og mter frst p en buss som satte inn vognen, og som hadde barnesete klart inne. Nr jeg kommer inn er selvsagt bussen stappfull, og det er ikke sjans i havet om at jeg i det hele tatt kunne sitte ved siden av Leo p bussen om vi skulle ha blitt med denne. Med andre ord, det ble ikke aktuelt, og vi mtte flytte vognen, Leo, og alle sakene mine til den andre bussen.

Bussjfren i den andre bussen psto at han hadde det "nyeste innen barnesikring" og at det var "helt perfekt for snnen min p 5 mneder" s da tenkte jeg det var greit. Nr vi kom inn og skulle sette oss, og han kom frem med en liten sele som ikke en gang var et sete, da trodde jeg faktisk at han tullet. Han mente at snnen min p snart 6 mneder som nylig lrte seg sitte skulle sitte som vanlige folk i et vanlig bussete med en liten sele rundt seg. Jeg kjente at det kokte inni meg. Jeg spurte flere ganger om han var seris, og det var han. Jeg sa gjentatte ganger at han sitter jo ikke trygt, du ser vel det? Men han svarte bare med at det var ikke hans feil, og han kunne vel ikke gjre noe med det.

Jeg s nrmere p den lille selen som Leo satt festet i, og der str det: Fra 15 til 36 kg. Den er jo alt for stor, Leo var jo litt over 8 kg sist vi veide ham. Etter ha sjekket en gjennomsnittlig vekttabell p nettdoktor.no ser jeg at en gjennomsnittlig 3 ring veier 15 kg. Ikke rart det ikke s ut som han satt trygt. Og etter hvert tar den veldig lite opplyste bussjfren til fornuft, og sier at han har snakket med NSB og at jeg fikk en egen taxi. Takk Gud! Tenk om Leo skulle ha sittet med en liten sele rundt seg i et vanlig bussete i over en time!

Men det stopper ikke der, skjnner dere.

Jeg blir fulgt bort til taxien som er bestilt, og taxisjfren henter to seter nr jeg forteller ham at snnen min ikke er et halvt r enda en gang. Han henter et som er megastort og et som var lignende det vi har her hjemme. Han ante ikke hvilket sete han skulle ta!

Jeg pekte p det riktige setet og han er p vei til sette det inn. Jeg mtte selvflgelig fortelle han at sm barn skal sitte foroverbyd (skrev selvflgelig feil i farten, dere skjnte nok at jeg mente bakovervendt!), for det visste han penbart ikke. Han ante heller ikke hvordan han skulle feste det, s jeg mtte forklare han step by step, og vi fikk omsider festet det riktig.Jeg kjente at jeg ble smlig irritert av uvitenheten hans. Han er jo taxisjfr! Er det noen som skal vite hvordan man sikrer sm barn i bil, s er det vel han..?

Jeg kjenner meg veldig negativt overrasket og oppgitt etter grsdagens hendelser! Jeg er veldig opptatt av feste Leo riktig i bil, og jeg fr stadig tips og bemerkelser fra dere som leser bloggen min nr det gjelder sikring av barn i bil, og det setter jeg stor pris p! Vi trenger opplyse hverandre, for vi er penbart ikke opplyste nok nr det finnes bussjfrer som tror babyer sitter trygt med en liten sele rundt seg som er beregnet fra 3 rs alder og oppover!

Del gjerne videre!

JEG VIL FORTELLE AT BABYEN ER BLITT FDT!

Leser jeg p Babyverden.no, og jeg kjenner meg veldig igjen. (Innlegget kan leses HER)

Jeg var veldig bekymret for dette selv. Mange mdre jeg hadde snakket litt med sa at jeg burde stenge veggen min p Facebook slik at jeg skulle vre sikker p at ingen delte den store nyheten fr jeg rakk gjre det. "Stenge veggen"? tenkte jeg. Er ikke det litt drastisk? Det br da virkelig ikke vre ndvendig. Det er vel ingen som er s respektlse at de poster bilder av noen annens barn fr foreldrene rekker gjre det selv, og fr de har ftt beskjed om at det er greit?

For si det snn; jeg tok veldig feil.

Det handler om respekt. f barn er for mange noe av det strste man opplever gjennom livet. Selvsagt vil mange annonsere dette selv, frst, for alle kjente og kjre!

Nei, det er ikke verdens undergang.

Nei, du "dr" ikke dersom noen rekker gjre det fr deg.


 

Men likevel: Man poster ikke bilder av andres barn, og i hvert fall ikke noens nyfdte baby, fr foreldrene har gjort dette selv eller gitt beskjed om at det er OK! Jeg tipper man trenger veldig f hjerneceller for forst dette. Det skal ikke mer til enn tenke seg om to ganger.

Det samme gjelder for vrig gratulere noen gjennom Facebook med graviditeten fr vedkommende har "gtt ut" med det selv. Respektlst og veldig lite gjennomtenkt.

En god huskeregel er: Har ikke vedkommende sagt at det er greit at du poster gratulasjon eller bilde av den nyfdte babyen til vedkommende p Facebook eller andre sosiale medier? Da lar du vre! ;-)