VIKTIGE TEMA

DET GIKK JO BRA MED OSS!

Å være mamma anno 2017 er nok ganske ulikt det å bli mamma for ett eller flere tiår siden. Vi sitter på mer kunnskap om hva som er farlig og ufarlig enn noen gang tidligere, og vi kan ta trygge sikkerhetsvalg for barna våre med forskning og statistikk i ryggen.

Til tross for dette, har jeg utvilsomt kjent på følelsen av å føle meg som en hysterisk mamma. Som ikke har lyst til å ta med babyen min ut på kjøretur uten bakovervendt bilsete, som nektet å spise noe av maten som frarådes når man går gravid, og som ikke tør å dra på båttur med barna uten redningsvest. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått høre fra generasjonene før min, som ler godt av "hysteriet" mitt mens de sier: "Da jeg var liten, satt vi i bilen uten belte mens pappa røyket mens han kjørte bilen. Og det gikk jo bra med oss!"

Det koker inni meg. På 70-tallet ble det anbefalt for gravide å røyke! Det ble anbefalt! Bestemoren min røyket som en skorstein da hun var gravid med min mamma, men bare fordi det (heldigvis!) gikk bra med henne, så betyr jo ikke det at all forskningen gjort på dette i ettertid er feilaktig, og at man dermed kan konkludere med at det er trygt å røyke når man er gravid.

Og det samme gjelder å sikre barn i bil, å legge nyfødte på magen, og så videre.

Følger vi ikke disse anbefalingene, så vil vi ikke bare ta valg som strider mot dokumentert forskning som går på tryggheten til barna våre - men alle barna som har måtte dø i forsøk på å finne ut av hva som er trygt og ikke for fremtidens mennesker vil ha dødd forgjeves.

For ja, deg gikk det kanskje bra med - men forskingen lyver likevel ikke. Du er en person. Tror du det gikk bra med alle?

Bilde: Skepsis Norge

Har du tenkt noe på hvorfor det ikke er noen her som kan fortelle at det ikke gikk bra med dem?

Enkelte ting var kanskje bedre før, men sikkerhet er ikke en av dem!

Inspirasjonskilde: Skepsis Norge

DET ER JO BARE Å TA SEG SAMMEN

Hvor mange av dere som sier dette har faktisk vært psykiske syke selv?

Akkurat det har lurt på veldig mange ganger. Å være psykisk syk blir stadig snakket om, det er bare synd at det ofte blir snakket om på feilaktig måte. Det motsatte av depresjon er ikke glad.

Jeg har vært åpen om at jeg har vært psykisk syk da jeg var yngre, og jeg husker enda hvor forferdelig den perioden av livet mitt var. Det er veldig enkelt å snakke om en situasjon man ikke er i selv, og jeg nekter å tro at noen som ikke har vært eller er psykisk syke selv kan forstå akkurat hvordan det er. Er ikke det egentlig en grunn nok alene til å vise respekt og forståelse?

Jeg fikk også til stadighet den kommentaren som sikkert tusenvis av andre psykisk syke også får en gang i løpet av tidene: "Du må bare ta deg sammen"

Og det bare fordi jeg ikke hadde noen ytre skade jeg kunne peke på. Du ber ikke noen med brukket ben om å ta seg sammen når de forteller at de ikke klarer å bli med ut, sant? For ikke å snakke om at hvis det bare gjaldt å ta seg sammen, så hadde vi ikke hatt noe som het psykisk plager. Da ville jo alle bare tatt seg sammen isteden.

For når du virkelig er psyk, så kan du ikke styre når det skal bli skikkelig ille. Da kan du ikke styre når du skal få angst-anfall eller når depresjonen skal ta overhånd. Du kan ikke styre det, for det kommer ikke an på viljen din. Når du virkelig er psyk, så vil du ikke annet enn å bli frisk. Når du virkelig er psyk, så vil ikke det å "ta seg sammen" løse alle dine psykiske problemer.

Selvdiagnostisering av psykiske sykdommer har også blitt et stort problem i dagens samfunn. Visste du at du faktisk ikke har fobi, selv om du kjenner på en følelse av frykt? Fobi er en alvorlig isolert angstlidelse. Visste du at å være sjenert, ikke er det samme som å ha sosial angst?

Dere som selvdiagnostiserer dere selv, er dere klar over at dere er med på vanne ut enormt viktige begreper? Er dere klar over at dere er en del av grunnen til at psykisk psyke får beskjed om å "ta seg sammen"? For hva skjer, når alle de rundt deg med selvdiagnostisert angst ser at du faktisk ikke har angst, men at du er litt engstelig. Hva skjer når de rundt deg ender opp med å sitte igjen med oppfatningen av at angst er et annet ord for engstelig eller redd?

Hva skjer når mannen i gata ender opp med å tenke at "Angst? Næ, da kan du nok bare ta deg sammen"

/ Del gjerne for å gi dette utdaterte begrepet sparken.

HVA ER DET SOM SKJER MED VERDEN?

Nå har debatten om plastisk kirurgi blusset opp igjen takket være bloggeren Kristin Gjelsvik, som igjen går hardt ut mot kroppsfikseringen og plastiske operasjoner. Jeg synes det er viktig at jeg som blogger tar et standpunkt, og jeg kunne faktisk ikke vært mer enig med henne.

For når man sitter der med egne barn 15 år frem i tid og har operert både her og der, hva skal man egentlig svare på hvordan det da føles at barnet ditt ligner på den du la deg under kniven for å slippe å se i speilet hver dag?


Det er faktisk sånn at om man er blogger, så har man et ansvar. Man har et ansvar ovenfor alle de tusen leserne man har hver eneste dag. Og spesielt når en stor andel av disse leserne er tenåringer, og i sin mest sårbare periode i livet med dårlig selvtillit og et helt enormt press fra mange kanter.

Jeg leste om en sak senest i går, hvor temaet var intimkirurgi. Både jenter, gutter, damer og menn sier seg villig til å operere kjønnsorganene sine, fordi de føler de ikke er fine eller bra nok der nede. Jeg blir helt svett av å tenke på det. Men det er ikke bare kjønnsorganer.

Det er neser, ører, og kinnbein. Det er lår og mager. Vi har gått fra å operere fordi vi må, til å nå operere også bare fordi vi kan. Fordi vi ikke synes vi er fine nok. Kontrastene kjennes sterke når man tenker på at samtidig som du høyst frivillig får lagt inn silikonimplantater i puppene dine i en operasjonssal på Fornebuklinikken i Oslo, ligger Oslo universitetssykehus ikke langt fra. Og der finner vi mennesker som ufrivillig må inn på operasjonssaler fordi de er så syke at de kan dø om de lar være.

Og risikoen med slike operasjoner - den tar vi glatt. Fordi vi ikke er fine nok. Og fordi kroppene våre er ikke bra nok. Og det er det tydeligvis verdt, om noe mot formodning ikke skulle gå etter planen inne på operasjonssalen.

Det er mye som skal opereres, og mye som ikke er bra nok. Men mest av alt er det ikke store nok pupper, og dermed operasjoner med silikon. Ikke stor nok rumpe, ikke bra nok rumpe. Ikke fine nok lepper, ikke fyldige nok, og ikke store nok. Jevnt over er ingenting bra nok.

Nå er det til og med blitt mulig å fettsuge leggene sine. Yes, du leste riktig. Fettsuge. Leggene. Sine.

Jeg er mamma, og etter jeg ble det har jeg vært ekstra ansvarsbevisst. Men jeg har vært der selv, og lest blogger da jeg var yngre enn hva jeg er nå. 14 år gammel leste jeg en rosablogg som jeg så opp til. Jeg kjøpte det hun reklamerte for på bloggen sin, og brukte samme klær som hun kjøpte. Og da hun en dag gikk ut med at hun hadde tatt silikon og postet før og etter bilder, så bestemte jeg meg: Når jeg blir 18 år, så skal jeg ta silikon. Jeg begynte å spare til det.

Du er naiv om du ikke tror at de mest leste bloggerne påvirker. Og jeg vet, for jeg har kjent det på kroppen selv før jeg begynte å blogge.

"Heldigvis" rakk jeg å bli mamma før jeg kom dit. Det vokser man mye på. Til dags dato har jeg ikke operert noe, ikke fylt noe i leppene mine, og ikke tatt botox injeksjoner i ansiktet mitt (Selv om jeg helt sikkert har fått et par rynker av alt stresset etter å ha fått barn)

Verden er blitt syk, og vi bidrar bare til at den skal bli enda sykere ved å normalisere plastiske operasjoner slik bloggere og media gjør nå. Du kan operere deg til det ugjenkjennelige, men den dårlige selvtilliten og det dårlige selvbildet som åpenbart ligger i bunn får du ikke operert vekk. 

JEG HADDE ALDRI TRODD DET SKULLE SKJE OSS!

I går kveld dukket det opp noe i feeden min på facebook som skremte meg veldig. Jeg tok kontakt med hun som hadde skrevet det og fikk tillatelse til å gjengi dette på bloggen min fra denne koselige mammaen! Utrolig skremmende!

Nylig leste jeg et innlegg om en baby som hadde fått surret rundt et hår rundt den ene tåa si.. Jeg husker jeg himlet litt undrende med øynene. Et hårstrå, så stor skade?

Idag opplevde vi det samme.. Men med tre tær.. Et hårstrå hadde surret seg rundt tærene til vår lille frøken på 14 uker.

Vi har tilbringt tid på legevakta. Der fikk vi fjernet meste parten av håret og fikk en bedøvelsesprøyte. Men legen var redd for tærne hennes.

Vi ble sendt på akutten. Der ble vi møtt av en barnelege som sa at dette var en jobb for kirurgene. Jeg ble helt svett. Kirurgen kom, så på det og tilkalte en kirurg til. Sammen fikk de vekk siste rest av hårstrået.

Vi fikk reise hjem, og skal tilbake til kontroll i morgen på sykehuset for å se at alt er ok med tærne.

Så vær så snill å fjern hårstrå som både er på og rundt babyen. Sjekk gjerne en ekstra gang.
.. Jeg hadde aldri trodd det skulle skje oss.

Øverste bilde: med hår
Nederste bilde: hår fjernet.

 

Del med dine venner og bekjente, du også! Dette er utrolig skummelt!

DEN VANSKELIGE TIDEN.

Jeg er en sånn person som klager mye.

Egentlig har jeg ikke så mye å klage over. Eller har jeg kanskje det? Nei, mest sannsynlig ikke. For jeg har jo «en stor leilighet og har råd til å dra på kafe hver dag» ergo må livet mitt være helt perfekt.

Jeg er så glad. Eller er jeg egentlig det? Jeg smiler på bildene jeg tar til bloggen. Jeg sier jeg har det fint hvis noen spør. Nei, av og til gjør jeg faktisk ikke det en gang. Jeg har tatt avstand fra den egentlig obligatoriske «Det går fint» greia som de fleste jenter har. Jeg kan si at jeg har det helt jævlig, og at jeg helst bare vil være i fred. Jeg anbefaler det til alle andre jenter der ute.

Men kanskje er det måten å takle vanskelige ting for noen? Å fortelle seg selv og alle rundt seg at «det går fint» selv om man ligger våken hele natten? Ikke vet jeg.

Jeg hater å være i situasjoner hvor jeg føler meg hjelpeløs. Jeg hater å ikke ha kontroll. Men man kan ikke alltid ha kontroll, og sånn er det bare. Det har jeg virkelig fått kjenne på de siste ukene. Det er en del av det å leve.

Av og til føler jeg at den største feilen jeg har gjort i livet er å stole på andre enn meg selv. Men så synes jeg det er urettferdig fremfor de menneskene jeg kommer til å møte i fremtiden, for de skal ikke måtte lide på grunn av mennesker jeg har møtt i fortiden.

De siste dagene har jeg hørt mye om at det er mange som synes synd på meg fordi jeg har en sønn oppe i det hele, og at det må gjøre ting vanskeligere. Men det gjør det i grunn ikke. Hvis jeg våkner og føler meg helt nede, kan jeg kikke på sprinkelsengen borte i hjørnet og på det lille hodet som stikker opp bak sengekanten. Jeg prøver å tenke på hva Leo ville sagt til meg om han kunne snakke. Noe sånn som "Ey, du er mamma og du kan ikke bare gjemme deg bort fordi du er lei deg. Du har et ansvar, og du har meg. Ta deg sammen" Og da føles det kanskje litt bedre. Ikke alltid, men noen ganger. Og noen ganger er bedre enn aldri.




 Jeg takler sorg på en bisarr måte. Jeg vet at den er der, men jeg vil bare ikke tenke på den. Litt som når jeg gikk på skolen og skulle ha matteprøve dagen etter.

Jeg liker ikke å innta en form for offerrolle, og det er egentlig ganske åpenbart med tanke på hvordan jeg formulerer innleggene mine om denne vanskelige tiden. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg, og jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Jeg vil ikke at du som leser dette, akkurat nå, skal synes synd på meg i det hele tatt. Jeg vil bare at du som leser dette setter ekstra pris på det du har i dag, for i morgen kan det faktisk være borte. ♥

EN OPPVEKKER!

 



Jeg husker når jeg var på siste samtale med jordmor på sykehuset før keisersnittet med Leo. Jeg tror faktisk jeg husker hvert eneste ord i den samtalen. "ikke bli for opphengt i mobilen når barnet kommer, det tristeste jeg ser er nybakte mødre som sitter oppslukt i mobilen for å vise frem, i stedenfor å faktisk leve i øyeblikket og tilbringe det med det nyfødte barnet"

Og det er så forbanna sant. 

Men det er ikke bare på sykehuset det er slik, og det gjør det hele nesten enda tristere. Som dere vet gikk mobilen min i stykker for noen dager siden, og jeg har kjent det godt. Jeg er avhengig, uten tvil, og det er fryktelig uvant å ikke ha den tilgjengelig hele tiden. Samtidig har det åpnet øynene mine litt, for det er så lett å tenke at man "bare skal sjekke noe på Facebook" og kanskje blir man sittende en god del mer enn det man egentlig tenkte at man skulle. Det er jo ikke så viktig for de uten barn, men for oss med barn er det så utrolig viktig at barnet føler at det blir sett og at det får ros og oppmerksomhet. Slik har i hvert fall alltid jeg tenkt, men enda mer har jeg tenkt det de siste dagene.

Jeg prøver alltid å ikke sitte med mobilen masse foran Leo. Selv om det faktisk er jobben min å dele øyeblikk med dere på snapchat og instagram, så prøver jeg å begrense det - noe jeg har følt at jeg har fått til. Jeg ser masse andre mødre på snapchat som oppdaterer absolutt hele tiden, og jeg mener ikke at det er noe galt med det - men her i huset skal ikke Leo føle at mamma ikke er tilstede fordi snapchat, instagram og bloggen ikke er blitt oppdatert på et par timer.

HJELP?!

I dag innså jeg hvor heldig jeg var. Fredrik og jeg diskuterte julegave til Leo, før vi kom frem til at det faktisk ikke er eneste ting han mangler eller behøver som vi ikke allerede har. Lekegrind skal jeg kjøpe om noen dager, det samme med nytt leketeppe og flere sokker (han river dem nemlig av seg over alt!!)

Han har leker i alle farger og fasonger, han har tonnevis med klær han ikke rakk å bruke når han var mindre, og enda flere som venter på å bli brukt når han er stor nok til det.

Vi vet ikke hva vi skal kjøpe til han, og det er klart ? vi finner jo på noe. Men det at det i det hele tatt er et tema og et problem, sier veldig mye om hvor heldig man er. Hvor heldig Leo er. 





Vi har snakket om å feire jul sammen i år, det er jo tross alt Leo's første jul! ♥ Men så trenger jeg litt hjelp fra dere da... Hva skal vi kjøpe til han? 

Ps: loooover å ikke vise ham dette innlegget :-)

 

kommer aldri til å gjøre det..

 

Nå for tiden er Leo i en fase hvor han hater å sitte alene. Om jeg setter han ned på gulvet på leketeppet sitt, så kan han begynne å hyle på få sekunder. Jeg klarer selvfølgelig ikke å la han gråte, så jeg tar han opp og han får sitte med meg. For det er det han vil, absolutt hele tiden - sitte ved meg. Da skal han få lov til det.

Helt fra dagen han ble født har jeg vært ekstremt opptatt av en ting; det at han aldri skal ligge alene og gråte. Noen vil kanskje si at jeg skjemmer han bort, men... Jeg vil mye heller ha et bortskjemt barn, enn et barn som er utrygt og redd.

 

 

Dessuten klarer jeg faktisk ikke å si nei til han når jeg setter han på gulvet og jeg går bort til sofaen for å sette meg ned selv, før han begynner å gråte litt og kommer krypende bort til meg og sier "amma" Herregud, jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen klarer å la barnet sitt ligge å gråte. Han sier jo med sitt språk at han trenger nærhet og at han ikke vil sitte alene. Jeg tar det som et tegn på at han allerede er trygg på meg at han søker meg for å få trøst, og da vil jeg jo i hvert fall ikke skuffe han. Han trenger meg jo.



- Et gammelt bilde jeg helt har glemt å vise dere ♥

 

Akkurat nå skal vi snart trille hjem igjen, for Leo skal ta en liten lur. Fredrik kommer jo også hjem om ikke så lenge, så nå tenker jeg Leo gleder seg til å se pappaen sin igjen. Senere skal vi ut å spise! ♥

HVA SKAL VI GJØRE?

Jeg skal bare gå rett på sak, jeg har ikke orket å skrive dette innlegget før nå. 

Tanken på å flytte fra Larvik er veldig tung, men jeg har vært forberedt på det etter bruddet. Jeg visste jeg kom til å måtte gjøre det etter hvert, og da var det liksom ikke noe annet å gjøre enn å akseptere det.

Planen var egentlig å si opp leiligheten i slutten av oktober, men vi har sammen blitt enige om at ingen av oss ønsker å flytte, i hvert fall ikke enda. Vi tar en dag av gangen og skal bare kose oss med Leo fremover. Vi er ikke sammen, men vi skal se hva som skjer med tiden og ikke ta noen forhastede beslutninger.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive så mye mer om dette fremover, det får tiden vise. Men jeg orker ikke at folk kaster etter meg at dette bare er et pr stunt når ingen aner hvor tungt dette har vært. Husk at det er utrolig mye dere ikke ser. Jeg blir rett og slett rimelig provosert når jeg akkurat har snakket med søsteren min i telefonen fordi jeg har det tungt pga bruddet, før jeg logger inn på bloggen og ser hvor mange som skriver at de ikke tror på at bruddet er et faktum. Jeg hadde aldri klart å lyve om noe såpass alvorlig for å få lesere, og livet mitt sirkulerer ikke rundt lesertall og de få ekstra kronene det hadde medført. Absolutt ikke.



Leo og jeg skal ha en kosekveld i kveld, og håper dere har det fint. Jeg setter virkelig stor pris på hver og en av  dere, og det er mye av grunnen til at jeg åpner meg såpass mye for dere ❤️

stor klem 

NY KJÆRESTE

Siden det er veldig mye uklart rundt bruddet mellom Fredrik og jeg så er det alltid noen som skal sette ut rykter og spekulere, og det kan jeg forstå til en viss grad.

Jeg har ikke ny kjæreste, og jeg ønsker ikke å få en ny kjæreste på veldig, veldig lenge. Selv om jeg bretter ut om livet mitt offentlig mener tydeligvis mange at jeg skal måtte tåle å bli skjært under samme kam som mange av de som befinner seg i samme situasjon som meg, som gjerne finner ny kjæreste kort tid etter brudd med barn inne i bildet. Vi må prøve å huske på at selv om man er i samme livssituasjon, så trenger man ikke nødvendigvis å ta samme valg på alle områder. Man er forskjellige og tenker forskjellig.

Mange tar utgangspunktet i hva andre gjør, og er skråsikre på at jeg kommer til å gjøre nøyaktig det samme som dem. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår tankegangen. Fordi det finnes andre unge mødre som raskt får seg ny kjæreste, så kommer garantert jeg også til å gjøre det..? 

Jeg mener selvfølgelig ikke at det alltid er galt å finne seg ny kjæreste etter et brudd med barn innblandet. Jeg mener ikke at det må være galt noen gang overhode. Jeg mener bare at jeg ikke ønsker å gjøre det.

Jeg ønsker at Leo får en fantastisk oppvekst, noe jeg vet at jeg kan gi ham. Men jeg vet også at eventuelle fremtidige kjærester som blir inkludert i hverdagen vår også vil påvirke Leo, og vi vet jo alle hvor stor sjansen er for at et kjæresteforhold jeg har nå som 17-åring vil holde livet ut. Jeg vil ikke utsette Leo for mange forskjellige gutter når han vokser opp. Jeg vil at han skal føle trygghet og stabilitet.

For jeg skulle gjerne ha tatt den sjansen. Om jeg hadde visst at det hadde vært varig. Men det vet man ikke, og da kan jeg ikke ta den sjansen. Ikke nå.

Fra dagen man får barn skal man alltid sette barnets beste først. Det kommer jeg til å gjøre nå, i morgen, om et år, og for alltid. ♥

Aldri i verden!

Jeg får flere og flere spørsmål om bruddet, folk som forteller meg at jeg må enten legge ned bloggen eller fortelle alt, og andre som bokstavelig talt maser høl i huet på meg for å finne ut hva som skjedde.


Jeg tenkte egentlig å bare se bort i fra alt, men fakta er at jeg må forholde meg til det da jeg får kommentarene hver dag.

Det er ingen som kan fortelle meg at jeg skal legge ned bloggen om jeg ikke forteller grunnen til at Fredrik og jeg ikke er kjærester lenger. Jeg forstår forferdelig godt at dere er nysgjerrige, det hadde garantert jeg også vært! Jeg kunne gjerne skrevet om det, nevnt hva som hadde skjedd og hvordan. Jeg kunne nevnt og skreket ut. Men jeg har et ansvar. Hvem kan komme til å lese hva jeg har skrevet i ettertid? Kan jeg komme til å angre på hva jeg eventuelt skriver? Er det moralsk riktig?

Jeg har et ansvar. Og det ansvaret vil alltid være større enn min egoistiske trang til å fortelle omverdenen om hva som har skjedd.


Selvsagt har det hendt at jeg bare har hatt lyst til skrive ned alt. Hver minste detalj. Men da har jeg lagt fra meg mobilen og pc. Jeg har satt meg ned og tenkt. Ville jeg likt om noen skrev personlige detaljer om mitt siste kjæresteforhold? Mest sannsynlig ikke, nei. Derfor holder jeg meg for god til det.

Jeg kan dessverre ikke svare dere på alle spørsmålene dere har. Jeg vet faktisk svært lite. Men vi bor sammen og har det veldig hyggelig sammen. Hva som skjer fremover har jeg fortsatt ingen konkret svar på.



Leo gull som hvert fall koser seg masse for tiden <3

Og nei, folkens. Bloggen blir selvfølgelig ikke lagt ned!

Snakkes snart

En liten pause

Hei alle <3

Beklager at dere ikke hørte fra i meg i går. Det var min første bloggfrie dag siden jeg startet opp i januar, og det gikk bare ikke i går. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke sa i fra, men jeg visste ikke dagen før at det kom til å bli bloggfri.

Meldinger og kommentarer har haglet inn siden fredag, og jeg har ikke visst helt hvordan jeg skal takle alt sammen. Av og til har det føltes riktig å skru av mobilen. Ganske ofte også, faktisk.

Men dere vet jo hvordan jeg er. Jeg vil ikke svikte noen. Verken dere, familie, venner, Fredrik. Jeg innser sakte men sikkert at det er det jeg har holdt på med, helt uten at jeg egentlig har fått det med meg selv. En nyfødt baby, en ny tilværelse, et relativt nytt kjæresteforhold, et ønske om å bevise at dette klarer vi helt uten noe hjelp, og en stor blogg oppe i det hele.




Leo og jeg har vært hjemme i dag, vi har sett på Mikkel klubbhus og dr. Phil, vi har lekt og vi har kost. Og så har han sovet en del, med meg som publikum. Nydelige lille vennen.


Sannheten er. Jeg er bare et menneske, jeg måtte ha en liten pause disse dagene. Jeg skal gjøre mitt ytterste de neste dagene!

 

SØNNEN DIN FORTJENER EN ELDRE MOR

Helt fra dagen han ble født har jeg vært veldig opptatt av hvordan jeg gjør ting med ham. Jeg har vært livredd for å gjøre feil. 

Du kan gjerne fortelle meg at jeg er stygg, at jeg bør "henge" meg, og at jeg er kjempe feit. Jeg er blitt vant til hetsen, så det går greit. Men det er ikke alt jeg er vant til, eller alt jeg kommer til å bli vant til noen gang.

 



Jeg er så lei av fordommene at jeg kjenner at jeg vil spy. Du tenker kanskje at jeg bare kan unngå å bli provosert av det, men det er jammen meg lettere sagt enn gjort. Jeg kan stenge kommentarfeltet mitt, men jeg kan ikke stenge noen fra å si ting. Jeg kan ikke stenge andre mennesker fra å snakke stygt om meg eller unge mødre generelt uansett hvor stengt kommentarfeltet mitt på bloggen er.

Jeg kan slette bloggen. Jeg kan slutte å blogge. Men fakta er at jeg uansett vil merke til det, fordi samfunnet er sånn.

"Sønnen din fortjener en eldre mor"

Jeg ser bort på Leo. Han smiler når jeg ser på ham.

Jeg hater at alderen min skal bli brukt mot meg i alle settinger. Jeg hater at «alle» står klare til å bruke alderen min mot meg om det skulle skje en liten feil. Men mest av alt hater jeg tanken på at eldre mødre aldri får høre det om de uheldigvis skulle gjøre en av samme feil.

Hva i alle dager får folk til å tro at bare du har et bankkort som viser at du ble født for 30 år siden, så er du automatisk en god mor? God mor = over 25 år. Dårlig mor = 25 år og yngre.

Så ufattelig deilig det må være å leve i en verden som er så sort hvitt.

KJÆRE NYBAKTE MOR

Ja, du som er med i barselgrupper og «bare» går hjemme.

Jeg skal være helt ærlig med deg: Det aller beste er om du burer deg inne med poden. Helst i eget hus. Og forresten: du må ha kjøpt bolig, du kan ikke leie. Gode mødre leier nemlig ikke bolig.

Våg deg ikke på kafe. Enda verre er det om du vurderer å ha barselmøte på kafe! Nei, fysj og huff. Det kan jo faktisk ende i at man må amme offentlig, og da blir man gjerne hivd på dør før man vet ordet av det.

For vi må jo være forståelsesfulle, sant? Vi må jo forstå at noen finner det støtende at en mor mater barnet sitt. Det er jo faktisk ganske fælt, om jeg får si det selv.

Nå som du er mor er du kanskje klar over at all kledning som viser hud er forbudt. Bruk gjerne hijab om du kan, da kan nemlig ingen påpeke hvilken forferdelig mor du er som våger å bruke en genser som viser antydning til at du har pupper. Du er nemlig et kjempedårlig forbilde for den nyfødte lille tassen som helt åpenbart forstår hva ordet «pupper» betyr.

Så fordi du er blitt mamma skal du ikke gå i klærne du vil lenger, her det gjelder det å få dekket seg til mest mulig, for barnas skyld. «Kle på deg, du er jo mamma!» er utsagn som ikke er særlig sjeldent.  Ikke dusj foran barnet, og for guds skyld: Vis deg aldri naken foran barnet. Du bør kanskje vurdere å avslutte ammingen med det samme, for vi kan jo ikke risikere at barnet skal få varige mén heller.

Og du kjenner deg vel ikke litt sliten? Er du kanskje litt sliten? Ja? Nei, nå får du gi deg! Dette må du holde for deg selv, og du må ikke finne på å fortelle det til noen eller vise tegn til at du er det. Vi må huske på at det finnes jo alenemødre som har kolikk-tvillinger, så da skal vi egentlig bare sitte stille og holde kjeft. Du kan ikke være sliten fordi det alltid er noen som er mer sliten enn deg, må du vel forstå.

Ellers?

Hjertelig velkommen til mammalivet.

(innlegget inneholder ironi!)

16 og planlagt gravid

Graviditeten min var ikke planlagt. Mange påstår at «alle» som blir gravide i ung alder skylder på prevensjon som ikke har fungert eller lignende, mange mener at jeg lyver om at jeg brukte prevensjon.

Jeg synes jeg stadig vekk leser om de som planlegger eller planla å bli gravide i tenårene. Har man resurser til det så er jo det supert, jeg står gjerne og heier på de som tørr å gjøre noe som er i mot samfunnets normer og regler. Jeg synes det er kult at de tør å følge ønskene sine helt uavhengig av hva andre mener om det. Jeg vet at folk så på meg med store øyne når jeg fortalte dem at jeg var gravid, og da sa jeg også at det definitivt ikke var planlagt. Jeg tør ikke en gang tenke på reaksjonene som hadde kommet dersom jeg faktisk fortalte dem at det var planlagt. 

Selv ble jeg ikke planlagt gravid. Jeg hadde aldri valgt å bli gravid som 16-åring ellers. Nå som jeg har Leo og vet hvor fantastisk det er, så ville jeg jo mer enn gjerne valgt det, men ikke på daværende tidspunkt - for da visste jeg ikke om et annet liv enn det jeg allerede levde.

Tror du ikke på at jeg ble gravid når jeg gikk på prevensjon, så er det selvsagt helt greit. Jeg kan ikke tvinge dere til å tro på det jeg skriver her inne. Det viktigste er egentlig at jeg vet selv hva som skjedde, og at jeg vet hva som stemmer. Men vær så snill, ikke bruk hva andre unge gravide sier mot meg, for det kan ikke jeg styre. Jeg kan kun styre hva jeg sier, og at det jeg sier er sant.

Hadde graviditeten vært planlagt så hadde jeg selvfølgelig fortalt om det. Hvorfor skulle jeg skamme meg over det? Det er ingenting å skamme seg over at man ønsker andre ting i livet enn hva flertallet kanskje gjør. Jeg hadde aldri skammet meg uansett hvor mange som hadde ment at jeg skulle gjort det. Det burde heller ingen andre gjøre som har valgt å bli gravid med vilje i tenårene, så lenge man har en plan for hvordan man skal ta vare på seg selv og den lille. Så lenge man har reflektert rundt valget og er sikker på at det er til det beste for barnet.

Så alle som vil skal få lov til å være kritiske. Alle som vil skal få tro hva de vil. Folk vil snakke uansett hva jeg sier, og det må jeg bare akseptere. Jeg ville bare få frem min side av saken.

DET INGEN SNAKKER OM

Leo og bestefar ♥

Jeg postet ikke bilder av Leo her på bloggen i starten. Jeg var veldig kritisk til all eksponering av barnet mitt, og jeg ville ikke at Leo skulle eksponeres på måten som veldig mange andre barn og babyer blir nå i blogg-norge og på andre sosiale medier.

Det gikk tid, og jeg forsto etter hvert at hver sak har to sider. Jeg eksponerte Leo, og det gjør jeg fortsatt i dag. Jeg skjønner at veldig mange er kritiske, for jeg var det selv.

Det som fikk meg til å ombestemme meg var ikke lesertall. Lesertallene mine var høye når jeg ikke eksponerte Leo, og det er de fortsatt i dag. Det jeg la merke til var at blogglesere begynte å legge til familiemedlemmene mine på Facebook i håp om å finne bilder av Leo, og jeg fikk en god del meldinger hver dag fra mennesker som ville ha bilder av Leo. Jeg forsto at hvis jeg ikke la ut bilder av ham kom dette til å bli enda større, og det ville kanskje etter hvert bli mange som var "ute etter" å finne bilder av ham, og jeg risikerte at det ble en greie ut av å se ham, og slik ville jeg ikke ha det. Da postet jeg heller bilder av ham først som sist.

Logg deg inn på instagram. Sjekk facebook. Hvor mange er det ikke som legger ut bilder av barna sine? Nei, jeg mener ikke at bare "alle andre" gjør det - så er det greit. Men om "alle andre" gjør det, så tyder jo dette på at det er noe som begynner å bli relativt vanlig. Jeg vil faktisk tørre å påstå at det er vanligere å legge ut bilder av barna sine i dag, enn det er å ikke gjøre det. Jeg tenker på en måte at det er litt av sånn fremtiden ser ut.

Og hvis vi ikke gjør en stor greie ut av det, så blir det heller ikke det. Det er bare bilder. Hvor stor er sannsynligheten for at de andre barna i Leo sin fremtidige skoleklasse leter gjennom internett på jakt etter bilder av ham som baby?

Jeg bruker ikke bildene til et formål som er galt. Ja, jeg tjener penger på å blogge - men ikke på å poste bilder av Leo. Jeg tjener ikke ekstremt bra, jeg tjener litt. Jeg får hele tiden høre at jeg lever så innmari godt på bloggen, men det gjør jeg jo ikke. Jeg har jo ikke en gang reklameinntekter, nå finnes det jo ikke reklame på bloggen min. Jeg skriver om hverdagen og tanker om min livssituasjon for å hjelpe andre jenter i samme situasjon, og sånn ting er nå ville det vært unaturlig for meg å utelukke Leo - han er jo den største delen av det. Dessuten er dette en stor jobb, og jeg ville aldri fortsatt med dette bare på grunn av penger om jeg ikke hadde fått usannsynlig, ekstremt bra betalt for det. Jeg gjør dette fordi jeg virkelig liker det, i motsetning til veldig mange andre bloggere.

Jeg tenker dessuten at det finnes forskjellige måter å eksponere barna sine på. Jeg ville aldri postet bilder av Leo naken her på bloggen. Jeg ville ikke postet bilder av Leo sånn dere ikke kunne sett han på gaten.

 

I tillegg tenker jeg at det er mange gråsoner i dette. Dersom man velger å ikke poste bilder av barnet sitt på bloggen sin, og den blir veldig kjent: så vil jo være verre for barnet at det er veldig mange som vil se han/henne i virkeligheten og at det er mye oppstyr rundt dette, enn at det ligger uskyldige bilder av han eller henne på en mammablogg...?

Og hvor går da grensen ellers? Skal man nekte alle gode venner og nær familie av å stolt poste bilder av barnebarnet sitt eller fadderbarnet sitt? 



Bloggen min varer ikke evig. Bildene gjør kanskje det, men de blir vanskeligere å lete opp om jeg en dag velger å slette bloggen min. 

Dette er et vanskelig tema. Jeg må velge å ta de kampene som jeg tror faktisk er verdt å ta, og det at jeg poster bilder av sønnen min som baby på bloggen min er ikke noe jeg tror vil påvirke han negativt når han blir større. Tenk om vi noen gang skulle oppleve en brann i hjemmet vårt? Da hadde jeg mistet alt av bilder, og jeg ville vært sjeleglad for at jeg hadde hatt bloggen å se tilbake på. Tenk om noen skulle skje en gang med en av oss eller Leo? Da ville jeg også satt uendelig stor pris på at jeg har mange flotte bilder tilgjengelig her.

Jeg velger å se positivt på det. Jeg velger å tro at offentlige babybilder ikke vil gjøre han til mobbeoffer når han blir eldre. Og hvis det skulle skje så er det strengt tatt ikke det at jeg har postet bilder av ham som baby som er problemet, men det at det finnes foreldre som ikke har lært barna sine at man ikke skal mobbe.

Nei, Leo kan ikke samtykke i at jeg legger bilder ut av ham. Og om han vokser opp og forbyr dette og hater meg for at jeg postet bilder av ham når han var liten, så skal jeg beklage og legge meg fullstendig flat. Greia er bare at jeg tror det er svært lite sannsynlig at jeg vil oppdra ham til å henge seg opp i babybilder på en daværende avdanket mammablogg.

HVORDAN ER DET Å VÆRE UNG PAPPA?

Det er ikke sjeldent det tikker inn spørsmål på mail eller innboksen min på Facebook fra dere, og jeg prøver selvsagt å svare alle så godt det lar seg gjøre! I dag kom det noen spørsmål fra en yngre gutt som hadde noen spørsmål til Fredrik, og i og med at dette kanskje kan være aktuelle spørsmål tenkte jeg å høre med Fredrik om det var greit jeg la ut svarene og spørsmålene som denne gangen var til han. Det fikk jeg heldigvis lov til å dele med dere!


 

Hvordan er det å være ung pappa?

  • Jeg synes det er helt konge. Slitsomt men konge.

Føler du selv at du er en god pappa?

  • Ja, det gjør jeg. Jeg føler at jeg mestrer farsrollen godt og at jeg er veldig flink med Leo!

Har du noen gode råd til meg som skal bli ung pappa selv?

  • Nyt hvert eneste sekund med ungen... 

Føler du at andre ser ned på deg fordi du er ung far? Sånn som unge mødre ofte gjør?

  • Nei, det føler jeg ikke i det hele tatt. Jeg tror det er veldig mye fokus på unge mødre fordi fedrene ofte ikke er der, så da blir de på en måte litt «glemt»

Skal du skrive flere gjesteinnlegg på bloggen til Jessica?

  • Ja, selvfølgelig skal jeg det!

Vil du lage deg egen blogg noen gang?

  • Nei, det skal Jessica få holde på med alene. Det er morsomt å skrive på Jessica sin blogg noen ganger, men det er aldri noe jeg kunne gjort fast.

Hvordan er Jessica som mamma, og hvordan er du som pappa?

  • Jeg synes Jessica er den beste mammaen i hele verden. Hun er veldig ansvarsfull og det er jeg og. Vi er veldig gode foreldre på hver vår måte. Jeg er avslappet og Jessica er ofte mer bekymret enn jeg er.

Hvem ligner Leo og Noah mest på? 

  • Leo ligner mest på meg, han har mange av mine trekk og det har han hatt siden han ble født. Men han har øynene til Jessica. Noah ligner mest på Jessica syntes jeg, men mange synes han ligner mest på meg.:)

Er du glad du ble ung pappa?

  • Det er det beste som har hendt meg. Nå som jeg er ung pappa ville jeg aldri ventet ellers. (Jessica redigerer: Jeg tror det Fredrik prøver å si er at han ville ikke ventet ellers fordi han ser hvor bra det går for oss nå. Ikke bare fordi vi er gode foreldre, men at han ser hvordan vi har hatt ting på stell tross alderen)

Ha en kjempefin mandagskveld videre, dere!

JEG FØLER MEG TRUFFET

I dag leste jeg et blogginnlegg som traff meg ganske hardt. Les innlegget HER.

bloggeren Femhjerter har skrevet et innlegg på bloggen sin om hvordan hun føler det veldig sårt at andre er lykkelige med sine barn, at de er lykkelige fordi de er gravide, og at noen velger senabort fordi de ikke ønsker å bære frem barnet.

Hun nevner gravide 16-åringer og mennesker som har 10 barn og som ønsker flere, 4barnsmødre som er gravide med nummer 5 og ber dem alle holde kjeft. Hvorfor? Jo, fordi hun selv mistet sitt barn for to år siden, for tidlig født. 

Hun skriver videre at hun føler det som at noen prøver å gni det inn at hun mistet et barn denne måneden for to år siden, og at hun i oktober "spyr av alt babypratet"

Til slutt skriver hun at hun ikke ønsker at noen skal ta dette personlig, men det blir nå litt vanskelig når man tydelig ser hvem hun sikter til innledningsvis. 

Ord kan ikke beskrive hvilken smerte jeg følte når jeg så bildene hun hadde postet av en bitteliten kiste. Det stakk i meg. Jeg setter pris på hver eneste dag jeg får med sønnen min, noe jeg er veldig opptatt - fordi jeg tar rett og slett ikke slike ting for gitt.

Det er forferdelig, forferdelig urettferdig at dette skjer med noen av oss. Jeg skal ikke skrive at jeg forstår hvordan denne mammaen har det, for helt ærlig gjør jeg ikke det - og jeg tror ikke noen av andre mødre som ikke har mistet et barn kan forstå heller. Det er bare veldig, veldig grusomt og ubeskrivelig fælt. Ord strekker rett og slett bare ikke til.

All respekt til denne mammaen som deler dette offentlig. Det er tøft å stå frem og vise seg så sårbar ved å fortelle om at man har mistet et barn. Respekt for det.

Men - det er et men.

Jeg forstår godt at hun føler det er urettferdig at noen går gjennom et svangerskap problemfritt, og at hun (sammen med flere) mister barnet sitt. Det er urettferdig, og jeg er fullstendig enig med henne. Forferdelig urettferdig, rett og slett.

Og livet er urettferdig. Dessverre. På godt og vondt.

Etter å ha lest innlegget sitter jeg igjen med en skyldfølelse fordi jeg er lykkelig med sønnen min. Fordi jeg poster bilder av oss to på bloggen min, og at vi elsker hverdagen sammen. Og det burde jeg jo ikke ha, selv om det finnes andre der ute som ikke er like heldige som meg.

Det blir litt som å si at jeg ikke kan ha det vondt, fordi det er noen der ute som har det verre. Litt som å si at andre ikke skal kunne nyte tiden med sin bestefar, fordi jeg selv ikke har en bestefar. Og det er jo ikke helt rett, er det?

Det siste jeg vil er å tråkke noen på tærne. Vi er alle helt enige om at livet er grusomt urettferdig av og til, for det er det.

Jeg skal kunne poste bilder av hjemmet mitt, uten å få skyldfølelse for de som ikke har et hjem. Og når gutten min sovner i armene mine om kvelden og jeg poster bilder av det på bloggen min - så skal jeg ikke ha skyldfølelse fordi noen der ute har mistet sin lille, selv om tanken på det er helt ubeskrivelig vond.

Vi må stå sammen, dra hverandre opp, ønske hverandre lykke. Forferdelige ting skjer hver dag, med så utrolig mange mennesker, og skulle vi tatt hensyn til alt hadde vi ikke kunne gjort noen ting. Brutalt, men sant.

Jeg ønsker ikke å fremstå som et lite empatisk individ, - for det er jeg ikke. Men i dag måtte jeg bare skrive det jeg tror veldig mange tenker, selv om få sier det høyt.

JEG FØLER MEG DUM

I går fikk jeg et spørsmål som jeg satt lenge og tenkte over.

Nemlig om jeg ikke hadde vært med på barseltreff etter at Leo ble født. For det har jeg jo faktisk ikke. Ikke fordi jeg ikke kunne, men fordi jeg ikke ville. Og hvorfor ville jeg ikke?

Jeg følte meg plutselig skikkelig dum som tenkte over alt. Jeg takket nei på grunn av gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende i Norge. Jeg tenkte "hva om de andre mødrene i gruppen ville se ned på meg siden jeg var så ung", og at det kanskje var best om jeg lot være å bli med. Når jeg ser tilbake på dette nå, så ser jeg at jeg ikke kan tenke sånn. Man bør aldri tenke sånn.

Hvis man går hele livet og tenker negativt om seg selv, hvordan skal da andre mennesker klare å tenke positivt om deg?



Jeg føler meg dum. Skikkelig dum!

Og det bare fordi jeg tenkte på hva «alle andre» synes eller tenker. Nei, hva andre kan komme til å synes eller tenke.  Og det bør ikke være viktig i det hele tatt. Det kan godt hende at de ville tenke at jeg var en flink mamma, og at de ville like meg - til tross for at de var ca akkurat dobbelt så gamle som meg. 

Det kan godt hende de ville tenke at jeg var heldig som var ung, som i utgangspunktet får et langt liv med barnet mitt, og at jeg er heldig som har mye overskudd og energi. Kanskje hadde jeg hatt god kontakt med andre mødre i nærområdet? 

Men det finner jeg aldri ut, bare fordi jeg var redd for hva de ville tenke eller si.

For hva var egentlig det verste som kunne skje? Jo, at de kanskje ikke ville like meg. Men man ikke like alle, og alle kan ikke like deg. Det vet jeg jo fra før av, så noen stor forandring ville det ikke blitt. 

Hva andre vil tenke, det burde man ikke bry seg om. Folk vil tenke sitt uansett hvilke valg du tar og hvilke veier du går i livet. Det er ikke til å unngå.

Det viktigste er uansett at man ikke lar tankene til andre mennesker begrense hva man skal gjøre eller ikke gjøre. Man skal jo tross alt leve for seg selv, eller hva?

SPØRSMÅLSRUNDE!

Hei dere! Håper helgen deres har vært bra!

I dag tenkte jeg å kjøre enda en spørsmålsrunde. Synes det er så fint å gjøre det jevnlig, for jeg føler dere blir bedre kjent med meg og oss som en familie! Og så kan dere få svar på det dere lurer på, det dukker til stadighet opp nye spørsmål i kommentarfeltet og det er vanskelig å få tid og mulighet til å svare alle, så da er det jo dette en fin måte å gjøre det på!

Jeg har forsøkt et fast "ukens spørsmål"- i uken, men jeg glemmer det hele tiden! Haha! Det har dere sikkert merket også :-)







 

Så da er det bare å stille spørsmål i kommentarfeltet om dere har noe dere kunne tenke dere å få svar på! Jeg svarer på alt - jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste! Det er sannsynlig at jeg svarer på video, så det blir bra ♥

BABYSYK?

Går det an å være babysyk selv om du har en baby fra før av? Det begynner jeg å tro nå.

Feeden min på facebook er full av gravide, ultralydbilder og bitte, bittesmå bodyer i størrelse hamster.

En god venninne av meg har termin om veldig kort tid. Det sammen med resten av alle vennene mine på facebook. Eller, det er sånn det føles i hvert fall!

Jeg synes jo det er så ufattelig koselig, og jeg sitter limt til skjermen min og leser alle statuser som gravide skriver, alle «velkommen til verden»- delinger på facebook og det første bildet av den lille, nyfødte babyen.

Og hver gang jeg går ut av døren, så ser jeg gravide, gravide, og atter gravide.  Jeg føler jeg blir konstant minnet på at jeg ikke er gravid lenger! Og jeg klager absolutt ikke, for jeg synes jo at det er så utrolig koselig!

Jeg kan bare aldri huske at det var slik før jeg fikk barn. Eller kanskje jeg bare ikke la merke til hvor ufattelig mange babyer, barnevogner og gravidmager som møter på deg i det du våger deg utenfor hjemmet!

Heldigvis trenger jeg ikke gå lenge på gaten og misunne andre gravide og ikke-gravide med nyfødte babyer, for når jeg kommer hjem igjen sitter verdens fineste og beste baby og venter på meg!♥

REDD FOR Å FØDE

Det tok litt lenger tid enn hva jeg hadde trodd å stå frem med det jeg skrev om på bloggen her, 22 juni 2014. Dagen jeg skrev innlegget "Derfor fødte jeg ikke naturlig" - Direktelink

I ettertid har det kommet mange spørsmål. Hvorfor jobbet du ikke videre med fødeangsten? Hva tenker du å gjøre i fremtiden om du blir gravid? Og noe så provoserende som "Hvorfor tok du bare den letteste utveien?"

Det var veldig mange som satte stor pris på åpenheten min, og det synes jeg var veldig flott. Det fikk meg til å føle at jeg kunne hjelpe noen, og den følelsen er ubeskrivelig når man selv har vært i den situasjonen hvor man føler seg hjelpeløs og livredd. Så derfor fortjente dette et nærmere innlegg.

Jeg jobbet ikke videre med fødeangsten fordi det var ikke så mye mer å gjøre. Jeg startet å jobbe med dette i svangerskapsuke 10, og fikk innvilget planlagt keisersnitt i uke 31, og det planlagte keisersnittet ble utført nøyaktig på termindatoen min.

Jeg kom ingen vei. Jeg kunne jobbe med meg selv, prate, være på uendelig mange møter og samtaler med personalet på sykehuset, - men jeg fikk ikke hodet med meg. Det sa bare stopp. Og når man ikke kommer noen vei, så må man finne andre muligheter. De fleste som har vært gravide i området vestfold vet at sykehuset Leo kom til verden på, er et av de strengeste i landet på å innvilge keisersnitt. Det er med andre ord ikke mulig å få det innvilget med mindre du virkelig har en ordentlig grunn.

Jeg håper at jeg klarer å føde naturlig en gang i fremtiden når jeg blir gravid. Jeg tror det ville føltes veldig rart å gå hele livet uten å gjøre det vi kvinner er skapt for å gjøre. Men samtidig, så vet man aldri. Kanskje vil det ikke føles så rart om jeg skulle bli gravid og ha samme fødeangsten som jeg hadde sist? Det er så vanskelig å si, for man kan ikke se inn i fremtiden. 

Jeg vil alltid gjøre det som er best for barna mine. I fremtiden når det vil bli flere, og i fortiden. Jeg prøvde sist, og hvis jeg får fødeangst neste gang jeg blir gravid, skal jeg selvsagt prøve så godt jeg kan og jobbe med det. Det er jo en selvfølge, når det aller beste for barnet er å bli født naturlig - men jeg vet bedre enn å uttale meg fullstendig om situasjoner jeg ikke befinner meg i akkurat nå. Så derfor skal jeg ikke gjøre det.

Alle fødsler er forskjellige. Og de oppleves og kjennes forskjellige fra person til person. En naturlig fødsel kan for noen være som en drøm, og for andre et mareritt. Det samme med keisersnitt. Det som kjentes ut som en "lett utvei" for deg når du tok keisersnitt, kan for andre ha vært et potensielt mareritt. Vår oppfatning av smerte er også svært varierende. Det blir derfor for enkelt å si at jeg tok den lette utveien ved å gjennomgå et planlagt keisersnitt. 

Jeg vil ikke anbefale keisersnitt som fødselsmetode. Jeg vil ikke anbefale noen ting. Man skal ikke misbruke en mulighet man har til nød om man ikke kan føde naturlig. Og man skal ikke undervurdere hva en såpass stor operasjon som et keisersnitt kan gjøre med kroppen din. Det er ingen quick fix, og sannheten er at uansett hvordan barnet kommer ut, så vil det på et eller annet tidspunkt høyst sannsynlig gjøre vondt. Jeg sier ikke at det er slik for alle, for vi er som sagt veldig forskjellig, men de aller fleste slipper ikke unna smerter når de har født et barn - verken på den ene eller den andre måten.



Jeg tenker at vi må akseptere, fremfor å trykke hverandre ned. Noen lander på keisersnitt, og slik er det bare. Man kan sitte og irritere seg grønn over det, eller man kan akseptere at det er det noen må gjøre for å klare seg psykisk (og noen ganger også fysisk!) 

Helt til slutt tenker jeg at de fleste som må gjennomgå et keisersnitt ikke gjør det fordi de først og fremst ønsker en stor operasjon, men fordi de rett og slett ikke ser noen annen utvei. Og det, det synes jeg faktisk er ganske viktig å huske på!

♥ Klem

UANSETT HVA SOM SKJER











"Any man can be a father, but it takes a special one to be a dad" 

 

Tusen takk for at du alltid stiller opp for sønnen din og meg. Vi tar deg aldri for gitt, og du fortjener å få høre hvilken fantastisk pappa og omsorgsperson du er hver eneste dag. Du skal vite at jeg er ufattelig stolt av deg og hvordan du har taklet alt. Det er jeg helt sikker på at alle familie og venner er også!

Bildene taler for seg ♥ 

JEG ER VELDIG OPPGITT!

Gårsdagens lange reise varte fra jeg dro fra Gjøvik klokken 10, til jeg kom frem i Larvik 15:35. Med en urolig og utålmodig Leo, samt andre passasjerer som åpenbart la merke til dette (og viste tegn til det) ble det ikke akkurat en superhyggelig tur. Men, det gikk greit og jeg fokuserte på at Leo skulle ha det best mulig, meg selv kan jeg ta vare på siden.

Jeg hoppet på det første toget som gikk, og det gikk fra Moelv. Lite visste jeg at det ville være buss for tog fra Hamar til Eidsvoll verk. Når vi hadde kommet oss på toget fikk jeg beskjed av konduktøren om at han ikke trodde de hadde barnesete i bussene, og da skulle jeg få taxi.

Vi blir geleidet ut til bussene, og møter først på en buss som satte inn vognen, og som hadde barnesete klart inne. Når jeg kommer inn er selvsagt bussen stappfull, og det er ikke sjans i havet om at jeg i det hele tatt kunne sitte ved siden av Leo på bussen om vi skulle ha blitt med denne. Med andre ord, det ble ikke aktuelt, og vi måtte flytte vognen, Leo, og alle sakene mine til den andre bussen.

Bussjåføren i den andre bussen påsto at han hadde det "nyeste innen barnesikring" og at det var "helt perfekt for sønnen min på 5 måneder" så da tenkte jeg det var greit. Når vi kom inn og skulle sette oss, og han kom frem med en liten sele som ikke en gang var et sete, da trodde jeg faktisk at han tullet. Han mente at sønnen min på snart 6 måneder som nylig lærte seg å sitte skulle sitte som vanlige folk i et vanlig bussete med en liten sele rundt seg. Jeg kjente at det kokte inni meg. Jeg spurte flere ganger om han var seriøs, og det var han. Jeg sa gjentatte ganger at han sitter jo ikke trygt, du ser vel det? Men han svarte bare med at det var ikke hans feil, og han kunne vel ikke gjøre noe med det.

Jeg så nærmere på den lille selen som Leo satt festet i, og der står det: Fra 15 til 36 kg. Den er jo alt for stor, Leo var jo litt over 8 kg sist vi veide ham. Etter å ha sjekket en gjennomsnittlig vekttabell på nettdoktor.no ser jeg at en gjennomsnittlig 3 åring veier 15 kg. Ikke rart det ikke så ut som han satt trygt. Og etter hvert tar den veldig lite opplyste bussjåføren til fornuft, og sier at han har snakket med NSB og at jeg fikk en egen taxi. Takk Gud! Tenk om Leo skulle ha sittet med en liten sele rundt seg i et vanlig bussete i over en time! 

Men det stopper ikke der, skjønner dere.

Jeg blir fulgt bort til taxien som er bestilt, og taxisjåføren henter to seter når jeg forteller ham at sønnen min ikke er et halvt år enda en gang. Han henter et som er megastort og et som var lignende det vi har her hjemme. Han ante ikke hvilket sete han skulle ta! 

Jeg pekte på det riktige setet og han er på vei til å sette det inn. Jeg måtte selvfølgelig fortelle han at små barn skal sitte foroverbøyd (skrev selvfølgelig feil i farten, dere skjønte nok at jeg mente bakovervendt!), for det visste han åpenbart ikke. Han ante heller ikke hvordan han skulle feste det, så jeg måtte forklare han step by step, og vi fikk omsider festet det riktig. Jeg kjente at jeg ble smålig irritert av uvitenheten hans. Han er jo taxisjåfør! Er det noen som skal vite hvordan man sikrer små barn i bil, så er det vel han..?

Jeg kjenner meg veldig negativt overrasket og oppgitt etter gårsdagens hendelser! Jeg er veldig opptatt av å feste Leo riktig i bil, og jeg får stadig tips og bemerkelser fra dere som leser bloggen min når det gjelder sikring av barn i bil, og det setter jeg stor pris på! Vi trenger å opplyse hverandre, for vi er åpenbart ikke opplyste nok når det finnes bussjåfører som tror babyer sitter trygt med en liten sele rundt seg som er beregnet fra 3 års alder og oppover!

Del gjerne videre!

JEG VIL FORTELLE AT BABYEN ER BLITT FØDT!

Leser jeg på Babyverden.no, og jeg kjenner meg veldig igjen. (Innlegget kan leses HER)

Jeg var veldig bekymret for dette selv. Mange mødre jeg hadde snakket litt med sa at jeg burde stenge veggen min på Facebook slik at jeg skulle være sikker på at ingen delte den store nyheten før jeg rakk å gjøre det. "Stenge veggen"? tenkte jeg. Er ikke det litt drastisk? Det bør da virkelig ikke være nødvendig. Det er vel ingen som er så respektløse at de poster bilder av noen annens barn før foreldrene rekker å gjøre det selv, og før de har fått beskjed om at det er greit?

For å si det sånn; jeg tok veldig feil.

Det handler om respekt. Å få barn er for mange noe av det største man opplever gjennom livet. Selvsagt vil mange annonsere dette selv, først, for alle kjente og kjære!

Nei, det er ikke verdens undergang.

Nei, du "dør" ikke dersom noen rekker å gjøre det før deg.


 

Men likevel: Man poster ikke bilder av andres barn, og i hvert fall ikke noens nyfødte baby, før foreldrene har gjort dette selv eller gitt beskjed om at det er OK! Jeg tipper man trenger veldig få hjerneceller for å forstå dette. Det skal ikke mer til enn å tenke seg om to ganger.

Det samme gjelder for øvrig å gratulere noen gjennom Facebook med graviditeten før vedkommende har "gått ut" med det selv. Respektløst og veldig lite gjennomtenkt.

En god huskeregel er: Har ikke vedkommende sagt at det er greit at du poster gratulasjon eller bilde av den nyfødte babyen til vedkommende på Facebook eller andre sosiale medier? Da lar du være! ;-)

hits