I dag tidlig lå Leo og jeg i sengen. Jeg kikket lenge på han, han smilte så hele det trøtte ansiktet hans lyste opp, før han ble gravalvorlig. “Er du ikke glad i dag da, Leo?” spurte jeg. Han svarte med et smilende ansikt og et par lyder som minner mer om latter for hver dag som går.

Tenk det. For et år siden var det ingen Leo. Det var ikke en gang en antydning til lille Leo. Han fantes ikke. Er det ikke helt merkelig hvordan et nytt menneske kan bli til på egentlig så kort tid? Altså, jeg må innrømme at det kjentes fryktelig, nei, uendelig lenge når jeg gikk gravid, men allikevel. Ser man stort på det er 9 måneder ingenting på å skape et helt nytt liv.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Leo fortsetter smilingen, men starter nå å bable som bare det i tillegg. Lurer egentlig litt på hva han prøver å fortelle meg. “Mamma, jeg gidder ikke ligge her lenger nå, flytt meg da! eller kanskje “Hæ? Melk nå igjen?! Jeg er drittlei, gi meg noe annet!”

Av og til undrer jeg litt over hva han tenker på også. Merker han at jeg er 16 år gammel? Merker han at pappaen hans er 18?

Fredrik kommer endelig inn døren fra skolen. Han kommer ruslende inn dørene til soverommet, og setter seg på sengen med oss. Leo koser seg og blir umiddelbart glad når Fredrik kommer inn i rommet. Det slår meg igjen hvor ekstremt mye de faktisk ligner, og jeg blir sittende litt forbauset over det et par sekunder. Leo smiler som aldri før når vi sitter og kikker på ham begge to, og nå går det nesten over til gaping.

“Jepp. Jeg valgte definitivt rett” tenker jeg for meg selv, og ser bort på den lille familien min.