Hei dere!

Håper dere har kost dere hittil, det har i hvert fall vi! Vi kom for ikke så lenge siden hjem fra en ørliten tur på stranden hvor vi egentlig skulle kose oss med litt mat utendørs, men det ble med det, for å si det slik. Det var fantastisk vær og masse sol ute, helt til vi sto nede i gangen klare til å gå ut døren.. Typisk eller? Hehe, oh yes!

Det var litt kaldere enn hva jeg trodde det var, men det tror jeg var på grunn av vinden. Ikke så rart med tanke på at vi var på stranden da. Temperaturen var i hvert fall veldig god ellers! Gleder meg så enormt til vi skal dra hit på sommeren (og da er det forhåpentligvis ekstremt bra vær og null vind!)

Det var uansett godt å komme seg litt ut! Fredrik er (som dere sikkert skjønte) veldig, veldig glad i playstationen sin, så derfor må jeg bære ham med meg ut døren noen ganger, men jaja! Det fungerer jo det også..

Av og til føler jeg meg litt fanget her. Jeg føler at jeg har måtte gi opp mange av drømmene mine ved å få barn såpass tidlig, men allikevel så tenker jeg at det ikke gjør noe – i og med at Leo uansett betyr og er verdt mer enn drømmer. Noen ganger spørr jeg Fredrik spontant om vi ikke bare skal flytte langt, langt vekk, men jeg vet jo innerst inne at det kan vi ikke. Han svarer som forventet at “nei, det kan vi jo ikke!” og det er av og til akkurat som at jeg håper på at han skal si ja, selv om jeg vet at det ikke går.

Andre ganger kommer jeg med nesten verre forslag, om vi skal flytte til Oslo, Drammen, eller ja, et annet sted enn hvor vi bor nå. Da pleier han å spørre hva som er så galt med Larvik, og det har jeg egentlig aldri noen svar på. Jeg liker meg jo godt her, det er bare sånn jeg blir i svake øyeblikk hvor jeg er litt over gjennomsnittet rastløst. Jeg tror for så vidt egentlig ikke at det er det som er problemet, at vi ikke kan flytte langt vekk. Jeg tror det er lysten på forandringer og noe nytt, og jeg tviler sterkt på at jeg er den eneste 16 år gamle jenta som av og til kjenner på slike følelser. Dessuten, hvor stor forskjell ville det vært?

Jeg tror jeg kunne flyttet verden over, men allikevel føle meg rastløs og kjenne lysten på å dra andre steder, finne på ting, gjøre noe. I mitt neste liv skal jeg det, det vet jeg.