I dag formiddag gikk jeg rolig ned til byen, som jeg skrev om i forrige innlegg, jeg fikk handlet og gjort alt jeg skulle fordi Leo lå så fredelig og sov søtt i vognen sin, med dynen trukket godt over den lille kroppen. Vel, så lenge varte det, liksom!

Når jeg kommer til den siste klesbutikken jeg skal innom, hører jeg noen små lyder fra vognen. Jeg kikker ned i vognen, og der ligger han lys våken med kulerunde blåe øyne. Ikke at det i seg selv gjør noe, for det er jo bare koselig at han er våken, men problemet oppsto når jeg la han nede i vognen igjen, klar til forlate klesbutikken.

Han ville nemlig ikke ligge nede i vognen sin, selv om jeg til og med kjørte over brostein når vi kom ut fra kjøpesenteret. Han nektet. Protesterte. Og som mammaen hans klarer jeg ikke la han ligge nede i vognen sin å gråte, så jeg tar ham opp, og det blir knyst stille. Stillhet er deilig, tenker jeg. Deretter prøver jeg å gå litt rundt med ham i gaten, og jeg lot vognen hans sto ved siden av før jeg etter hvert prøvde å legge han ned igjen. Nope. DET ville han hvert fall ikke!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Og sånn gikk det, jeg lurer på hvor mange ganger jeg prøvde. Noen ganger var jeg helt overbevist om at han lå og sov i armene mine, men i det kroppen hans lå nede i vognen så sa han i fra, for å si det sånn.

Jeg skjønner at jeg ikke kan stå lenger ute i gaten, det småregner og jeg har tross alt stått der i over et kvarter. Dermed prøver jeg å nå vognen med de korte armene mine, samtidig som jeg holder Leo godt inntil meg. Vips, så glipper jeg vognen, og det ender med at jeg må småløpe nedover gaten med Leo i armene mine for å få tak i den hersens vognen som triller fint nedover gaten med alle varene. For å si det på denne måten; Jeg lurte ikke på hvorfor jeg hørte latter.

Jeg får omsider tak i vognen, og setter denne gangen på bremsen. Jeg føler meg egentlig litt oppgitt, og innser at vi ikke kommer til å komme oss avgårde. Etter litt over 20 minutter får jeg ringt Fredrik, som selvsagt ikke tar telefonen. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg tenkte “Nå må du tulle med meg, vær så snill”. Antallet må ha vært hvert fall tresifret.

Så da står jeg der, da. Med Leo i armene mine, vognen foran meg, og Telefonen klemt inn i ansiktet fordi jeg ikke har mulighet til å holde den med hånda mi. Jeg får holdt Leo på en trygg måte samtidig som jeg får sendt melding til Fredrik på Facebook, og endelig svarer han. Etter 5 minutter til, svinger han rundt gatehjørnet og det eneste jeg tenker er “Jeg er reddet”

Men sånn er det  å ha barn, ikke sant?