Å sette ord på ting man ikke har vært gjennom selv går ikke. Ikke med sånt som dette.
Jeg har aldri tatt det for gitt å få et friskt barn. Jeg ville ikke, turde ikke. Jeg var den typen som satt og googlet sjansene for diverse sykdommer og lidelser, og ikke minst sjansene for krybbedød.
Jeg tenkte ofte at “hva hvis” noe skulle skje. Hva hvis den lille i magen min ikke overlevde. Hva hvis han hadde en sykdom, eller hva hvis han var en av en million som døde i magen samme dagen som han skulle bli født.
Men det skjedde aldri, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er som har en frisk liten gutt. Og ikke minst en liten gutt som kom til verden problemfritt! Det er så fryktelig viktig å sette pris på de tingene mange av oss kanskje tar for gitt, men noen gang får man en liten wake-up call som får deg til å sette pris på og nyte hver eneste øyeblikk.
Ei flott, sterk dame i termingruppen min mistet babyen sin. Det er når sånne forferdelig ting som dette oppstår at du faktisk forstår at det kan skje hvem som helst. Og ikke for å glemme at det faktisk skjer. Det er kanskje litt vanskelig å fatte for oss som ikke har opplevd det. Smerten jeg kjente på når jeg leste dette var helt enorm. Jeg lå plutselig oppe om natten og tenkte på det, jeg innrømmer at jeg gråt, for det føltes så mye nærmere når babyene hadde blitt født i samme måned. Det er så forferdelig urettferdig og grusomt, og det eneste som er verre er hvordan man ikke får gjort noe med det om det skulle skje.
Å ikke ha kontroll over situasjonen, det er noe jeg hater. Å ikke kunne bestemme, eller i det minste velge. Mitt verste mareritt er at noe skulle skje med Leo, og det eneste jeg kan gjøre er å forebygge og håpe.
Min største gave.
Så dette er min lille oppfordring til å sette pris på alt man har, for vi glemmer kanskje at det er det viktigste vi gjør ♥
Utrolig fint skrevet, man skal være heldig for den guttjenta man får te verden, syk eller ikke, de e utrolig gullverdt! <3
Det er dessverre ikke mulig å fatte før du har opplevd der. At babyen du bærer i magen, sparkene du kjenner hver dag, du forbereder deg med innkjøp, du blir på en måte kjent med babyen i magen, så en dag er det ikke flere bevegelser, ingen spark inni magen, ingen spark eller gråt utafor magen. Bare et tomt sug, to pupper som renner over av melk, til tross for piller for å stanse melken. Du går på butikken, møter mennesker som gratulerer deg, når du sier t du har mistet får de det travelt. Du ser bekjente på gata som krysser til andre siden fordi de ikke vet hva de skal si. Et fåtall snakker med deg, de prøver å trøste, noen sier “dumme” ting som tenk om babyen hadde vært åtte måneder, du hadde blitt glad i den og så mistet. Noen sier du må bare få en ny. Uansett så foretrakk jeg faktisk de to siste kategorier, det er ikke alltid så lett å vite hva n skal si, men si noe, eller si ingenting, la den som har mistet, den som har en så inderlig, stor, stum sorg få lov å prate, gråte. Gråt gjerne i lag med. Men ikke unngå den som har mistet. Er det noe vi er vàr for i en sånn situasjon, så er det de vi vet har sett, men som unngår oss, som om vi har pest.sorgen forsvinner aldri, men den går inn i en mødre smertefull fase eterhvert. Det du aldri, aldri må si er at jeg hadde aldri overlevd å miste et barn. Den som har mistet føler nok skyld for hva man kan ha gjort galt. Hva om? Hvis om? Om jeg bare hadde….. Vi trenger ikke føle at vi må unnskylde at vi lever. Og når/hvis vedkommende blir gravid igjen, dere snakker om kjønn, ikke si at det er det samme, bare babyen er frisk og velskapt. Ingenting annet enn en levende baby spiller noen rolle, alt annet er underordnet.
Søsteren min mistet babyen sin… Hun fikk hastekeisersnitt fordi når hun lå på overvåkning begynte hjerte hans å banke saktere og de fikk ikke liv i han etter han var kommet ut. Det er noe av det værste jeg har opplevd, det å se søsteren sin og svoger i så stor sorg, og det å miste niesen sin på den måten, det unner jeg ingen. Begravelsen var også grusomt… Svogeren min bar kista ut av kirka og til graven, det har bare brent seg fast i minnet mitt. Den gangen jeg blir gravid kommer jeg nok til å tenke mye på dette og jeg kommer til å være ekstremt redd for at det skal skje igjen. Vær glad for at barnet ditt lever ! 🙂
Ei veninne av meg mistet sin baby da han bare var 1 mND gammel. Jeg rekk desverre ikke å Møte ham, men det var alikevell en stor sorg og påkjenning for meg. Denne veninnen er et så fantastisk og omsorgsfullt menneske og at dette skulle skje med henne var helt uforståelig. Denne jenta var bare 18 år da hennes barn dessverre døde så alt for brått (krybbedød). Det er forferdelig spesielt for foreldre og familie, men også for familie, venner og de andre rundt, noe du også sikkert har fått merke.
Mamma mistet ene babyen sin,så jeg skulle egentlig hatt et store søsken til!😔
Man kan ikke tenke sånn når naturen har valgt ut en baby til å dø.
Jeg synes det er veldig dumt av deg å skrive innlegg som dette. Du sier jo at du ikke har mistet et barn, og kan derfor ikke sette deg inn i en slik situasjon. Å miste et barn eller et søsken er altoppslukende. Du sitter igjen med ingenting og finner ikke grunn til å leve. Å komme seg igjennom noe slik krever alt du har av krefter.