I dag er bloggen hele 9 måneder! Jeg har opplevd mye i løpet av de siste 9 månedene.

For ni måneder siden var jeg gravid i uke 17. Det var Oktober, og jeg var hjemme i Gjøvik for noen dager. Magen hadde begynt å vokse ordentlig, og jeg traff noen venninner, var på en sammenkomst, og alle var så sjokkerte over at jeg faktisk var gravid.

Så opprettet jeg meg blogg, etter mye om og men. Jeg var veldig i tvil, men bestemte meg for at jeg skulle prøve. Og det, det er jeg veldig glad for sånn jeg ser det nå. Jeg har fått så mye ut av denne bloggen, noe jeg for øvrig fortsatt gjør. Jeg kan jobbe hjemmefra, og jeg elsker virkelig det jeg driver med. Jeg føler at jeg allerede har kommet langt med bloggen, enda jeg ikke har blogget fast i løpet av disse 9 månedene en gang. Jeg begynte jo i slutten av Januar for alvor? Gud, det har gått fort. Noen mener at jeg har kommet langt med bloggen fordi jeg var 16 år og gravid, men det tror jeg ikke på. Joda, jeg tror jo det har utgjort litt i forhold til lesertallene, men det er så ekstremt mange (og ikke minst; flinke!) unge mammabloggere der ute, så å si at det var den avgjørende faktoren føler jeg blir litt feil. Jeg tror det ligger noe mer bak. Og jeg tror også jeg har hatt litt flaks.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Leo 2 måneder sammen med pappa ♥

Dere som har fulgt meg fra starten har kanskje sett at jeg har hatt en rimelig stor personlig utvikling. Noe som selvsagt er naturlig når du går fra å være en hvilken som helst 16-åring til å bli mamma med alt som følger med rollen.

Jeg tror heller aldri jeg har vært så flink til å sette pris på alt jeg har som jeg er i dag. Ofte stiller jeg meg selv spørsmålet “Hvis noe skulle skje Leo i morgen, ville jeg hatt skyldfølelse for noe?” Og det får meg til å sette pris på de små øyeblikkene som når vi koser om morgenen, at han ler når jeg leker med ham, og at jeg våkner opp til at han sover på Fredrik sitt bryst. Ikke at det i seg selv får meg til å kose med ham, for det gjør jeg uansett, men det får meg til å tenke at “akkurat dette øyeblikket får jeg aldri tilbake” 

Noen ganger tenker at jeg bare alt har vært en drøm, og at jeg våkner når som helst. Faktisk, så tenker jeg det rimelig ofte. At jeg egentlig aldri startet å blogge, at jeg aldri fikk en sønn, og at jeg aldri flyttet til Larvik og inn i en leilighet med Fredrik. Det har i så fall vært en fantastisk drøm. Jeg håper jeg aldri våkner.