Jeg får ofte tilbakemeldinger fra lesere som liker bloggen min fordi jeg tør å ta opp ting som gjerne anses som tabu, og det synes jeg er veldig fint. Det kan høres veldig voldsomt ut, men jeg elsker faktisk å drive med bloggen. Det at jeg har et fristed hvor jeg bare kan skrive om alt og ingenting, og det å få respons på ting jeg skriver om, og at så mange av dere følger med på hverdagen vår ellers. På en måte føler dere kanskje at dere kjenner meg?
Blogger har lett for å bli veldig upersonlige og overfladiske, og jeg vil ikke at min skal havne i den kategorien. Derfor har jeg bestemt meg for åpne meg enda mer for dere, og for meg selv, for jeg tror at det om å skrive om dette ikke bare kan eller vil hjelpe andre som har vært der jeg var, men at det også kan hjelpe meg på en måte gjennom å skrive om det.
Når jeg var omkring 9 eller 10 år gammel så hendte det noe i livet mitt som forandret veldig mye. Jeg var med på et lynnedslag på ekstremt nært hold.
Det er sjeldent jeg prater om hva som skjedde, og det med god grunn. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det, og det har vært veldig godt for meg å bare “glemme” det, selv om det selvsagt aldri har blitt helt glemt. Jeg husker for det meste bare gråt, skrik, og kaos.
Relativt fort kom jeg meg på sykehus, skjelven og fryktelig redd. Jeg hadde heldigvis ikke blitt skadet. Det ble jeg fortalt.
Men det stemte ikke. Ikke overhode!
Jeg ble ikke skadet fysisk, men skadene kom omsider psykisk. Ettervirkningene. Og det slo meg hardt ned.
Det startet forsiktig. Plutselig følte meg hele tiden så redd og skremt. Jeg orket ikke være med ut, turte ikke, og ville ikke. Skolen ble vanskelig. Jeg ville og turte ikke gå på skolen. Jeg klarte det ikke. Jeg klarte ikke å gå hjem fra skolen, og jeg klarte ikke å føle meg trygg noen steder. Ei heller klarte jeg spise særlig mye, så vekten gikk betraktelig ned. Jeg klarte ikke å være sosial, jeg klarte “plutselig” ikke å gjøre de tingene jeg alltid hadde tatt for gitt at jeg klarte.
Etter hvert utviklet det seg til at alt ble vanskelig. Jeg gråt hver bidige dag. Jeg ville ikke sove, fordi jeg var redd for at ting kunne skje. Jeg ville ikke dra noen steder, fordi jeg var redd for at ting kunne skje. Jeg lå stort sett inne, men også da var jeg sterkt preget av den psykiske sykdommen.
Jeg ville egentlig bare sove konstant, for da tenkte jeg ikke, og da bekymret jeg meg ikke. Da var jeg ikke redd. Da kjente jeg ikke på følelsen av at jeg skuffet alle rundt meg, i tillegg til meg selv.
Jeg vet ikke hva de diagnostiserte meg med, ikke bryr jeg meg om det heller. Jeg har enda ikke klart å lese gjennom papirene jeg fikk med meg av psykologen min. Det eneste jeg vet er at jeg hadde en alvorlig form for angst. Når det sto på som verst gikk jeg til psykolog to ganger i uken. Som 10 åring.
Jeg husker at jeg på mitt aller verste punkt spurte psykologen min om jeg noen gang kom til å bli frisk. Når hun svarte “jeg vet ikke” så brøt jeg fullstendig sammen. Alt jeg ville var å være frisk, og det å kunne leve et normalt liv. Men sinnet lot meg ikke gjøre det.
Det er veldig vanskelig å forklare hvordan det er å være psykisk syk til noen som aldri har vært det. Det tenker jeg er en desto større grunn til å ha respekt og medfølelse for noen som lever med psykiske sykdommer. Av og til har jeg sammenlignet det med å leve i et bur, bare at buret er inne i hodet ditt, og ikke utenpå.
Man kan ikke sperre seg inne fordi man er redd for at ting skal skje. Ting vil skje uansett om du går ut eller ikke. Og hvis man sperrer seg inne fordi man føler man har kontroll når man sitter inne, så lever du jo strengt tatt ikke. Du er bare i live.
Teoretisk sett levde jeg jo på denne tiden, men jeg gjorde egentlig ikke det. Jeg var bare våken.
Det er det som er så vondt med å være psykisk syk. Ingen kan se det. Når noen spør om du vil være med ut kan du ikke peke på et brukket ben og så forstår de rundt deg grunnen. Det er så mye vanskeligere enn det. Verre er det å føle at man ikke blir tatt på alvor. Heldigvis følte jeg at jeg ble tatt på alvor av de fleste rundt meg, men det hendte også at jeg fikk beskjed om å “ta meg sammen”. Og det bare fordi jeg ikke hadde noen ytre skade jeg kunne peke på. Du ber ikke noen med brukket ben om å ta seg sammen når de forteller at de ikke klarer å bli med ut, sant?
Det var utmattende og forferdelig. Det å bare være et lite barn oppe i det hele gjorde ting vanskeligere. Jeg hadde jo aldri hørt om å være psykisk syk. Jeg trodde jeg var helt alene. På et tidspunkt trodde jeg heller ikke at jeg noen gang kunne bli frisk.
Når jeg nå har vokst opp ser jeg at det er mer åpenhet rundt det, og det tenker jeg at er en god ting. Likevel undres jeg over hvorfor man ikke lærer om psykiske sykdommer i større grad i skolen, når dette er så voksende problem blant unge som det har blitt i dagens samfunn.
Ting ordnet seg. Jeg jobbet hardt med meg selv og tok små skritt av gangen. Jeg ble, etter så vidt over et år, friskere og friskere – og til slutt helt frisk.
Men jeg glemmer aldri hvor tungt det var, og hvilken byrde det var å bære med seg.
Da jeg var veldig syk, lovde meg selv å aldri, aldri glemme å sette pris på det å være frisk om jeg noen gang skulle bli helt frisk.
Wow, dette var vanskeligere enn jeg trodde! Dette var et veldig utfordrende innlegg å skrive, men samtidig et som jeg føler var veldig nødvendig. Jeg vil presisere at jeg ikke har noen psykiske sykdommer i dag, og jeg merker ikke på noen måte til at jeg en gang har vært så syk. Foruten om kanskje viten om hvordan det var å være så syk psykisk, og takknemligheten jeg kjenner på at jeg ikke er det lenger.
Når jeg har en stor blogg føler jeg at jeg har et ansvar, og jeg føler jeg må bruke stemmen min for det den er verdt. Hvis du sliter så vit at det blir bedre. Ting kan ordne seg, og en dag kan du bli helt frisk. Ta et skritt av gangen, og en dag av gangen. Jeg vet, for jeg har opplevd det.
Så utrolig bra skrevet! Stå på
Kjempe bra skrevet!
Vår skole har tre dager hvert år hvor vi bare snakker om psykiske sykdommer, og er veldig takknemlig for det.
Kjære Jessica!
Jeg er hva, 5 år eldre enn deg, men du er min favoritt blogg, mye på grunn av hvordan du formulerer deg og hvilke temaer du tar opp. Du virker svært reflektert og oppegående, og selvom jeg er eldre enn det, vil jeg virkelig se opp til deg!
Fortsett med det enestående arbeidet du gjøre.
Selv sliter jeg mye psykisk og har fått diagnosen angst, mildere angst, men ingen, ikke jeg heller, vet hva som har utløst det. Lettskremt. Takk for et godt innlegg Jessica, stå på videre! Leo er litt av en sjarmør.
Vixden til deg fra meg 🙂
En ting jeg lurer på, hver gang du skriver om psykisk sykdom så må du presisere at du ikke er syk pr i dag. Hvorfor det? Det er selvsagt ikke noe man går å skryter av om man er psykisk syk men jeg skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig å presisere at man ikke er syk. Jeg er psyk og det vises forsåvidt så det burde ikke komme som ett sjokk på noen men jeg skammer meg ikke og om du har lidd av angst så er det bra at du har kommet deg gjennom det og veldig synd om du føler at du må presisere at den perioden er over hver gang det blir snakk om det.
Heier på deg Jessica 😊
Har vært der selv.. Veldig usikker på hva som utløste det. Jeg var ekstremt åpen om det på jobb, med venner og noe familie. Bare ikke på skolen. En venninne snakket bak ryggen min lenge.. Har aldri sagt til hun at jeg vet det! Hun var bare slem! Vi er fortsatt venner men, guess what.. Etter jeg ble “frisk”, fikk hun diagnosen angst. Har prøvd å hjelpe henne så godt jeg kan til tross for det hun gjorde bak ryggen min. Når det gjelder skolen, fikk jeg panikkanfall i timen og løp ut gråtende og la meg på gulvet i gangen… Fire-fem venninner kom løpende etter for å se til meg, mens resten av klassen lo. Elevrådslederen gikk til klassen og forklarte dem situasjonen, skal love deg det ble stille etter det.
En annen ting, en venninne kom til meg å sa: Jeg vet hvordan du har det! Da klikka det i huet mitt og jeg skreik tilbake at det vet du så absolutt ikke! Men i dag vet hun litt av det, for hun sliter dessverre selv.
Jeg jobba beinhardt i 11 måneder! Man må jobbe! Nå har jeg fulltidsjobb i barnehage! 🙂
Fikk til og med kjæreste og samboer med det var som verst, han er her enda! Dette startet i begynnelsen av 2012.
Man blir aldr helt frisk når man først har blitt diagnostisert med angst, men man lærer å leve med det!
Godt å høre at du ikke sliter mer! Angst er trist uansett, men at du var så liten.. Ufff.
Blir nok en stemme på bloggen, leser hver dag 🙂
Det er helt rått hvor tøff og ærlig du er ! Når jeg var 16/17 var jeg langt ifra like reflektert som deg, du kommer virkelig til å nå langt i livet. All respekt til deg!
Stå på Jessica! Du er så tøff, du tørr virkelig å stå for dine egene meninger og at du tørr å skrive det på en blogg hvor alle kan lese det, du er så tøff, at jeg nesten ikke klarer å si det en gang! Jeg heier virkelig på deg! ❤️
Jeg har selv vært psykisk syk, og jeg har veldig angst, det har jeg hatt i flere år. Og det er ikke lett ..
Så stå på Jessica, du har fått deg en flott familie og du har en kjempe fin blogg! Jeg leser den hver dag, og kanskje nesten hver time også å se om du har lagt ut et nytt blogginnlegg, hehe! :-):-)
Jessica, hvilken kategori vil du helst nomineres i da? Du passer så godt inn i flere av dem synes jeg:)
Åå, for et utrolig åpent og ærlig innlegg! Det er nok umulig å se for seg hvordan du hadde det, dersom man ikke har vært der selv. Du er et godt forbilde som tar for seg temaer fra a-å, og det er veldig beundringsverdig <3, og så bra at du er frisk nå!
Utrolig bra blogg!
Fikk selv alvorlig panikkangst som tiåring og har gått til psykolog siden. Ting balla seg på og jeg fikk hundrevis av diagnoser og et tonn med medisiner. Har også tilbragt over 1 år til sammen på psykiatrisk avdeling MEN som du sier, jobber man med seg selv, ordentlig hardt,-så kan man. Vært frisk(ere) i litt over 1 år nå og jobber fortsatt super hardt. Og min største motivasjon er at jeg nå sitter gravid og venter en sønn i desember 🙂
Kjære fine deg.
Jeg er vel ca. gammel nok til å være bestemoren din, og jeg opplevde omtrent nøyaktig det samme som deg da jeg var 7 eller 8 år; min far ble nesten slått ned av lynet, (jeg var rett bak ham), og låven og fjøset på den store gården på motsatt side av veien brant ned, etter at lynnedslag skapte en voldsom og dramatisk brann. Etter dette var jeg veldig redd for ild i mange år. St. Hansbål, turbål og fyr på peisen kunne “sette meg helt ut”, og jeg prøvde av alle krefter å unngå situasjoner som kunne medføre denslags. Merkelig nok ble jeg ikke redd for lyn før jeg ble godt voksen og nå for tiden elsker jeg vedfyring inne, og fyrer i uteovnen så ofte jeg kan i hagen 🙂
Men, da jeg var 12-13 år gammel ble jeg “skolevegrer”. Jeg trivdes egentlig godt på skolen og hadde mange venner og mye familie rundt meg, allikevel turte jeg plutselig ikke å forlate hjemmet eller min mor,(selv om hun var på jobb!) Jeg ble ganske raskt sendt til psykolog. Jeg gikk også 2 ganger i uken de første månedene 🙂 Dette var ikke særlig vanlig på den tiden, men jeg skammet meg ikke, og var åpen om at jeg gikk i terapi fordi jeg ikke klarte å komme på skolen. Jeg ble møtt med mye nysgjerrighet og, heldigvis, veldig lite fordommer. Det var sammensatte årsaker til skolevegringen og etter ca. 1,5 år hadde jeg fått bearbeidet det som lå til grunn og var på full fart videre i livet. (En god del år senere ble for øvrig psykologen min verdens første barneombud, jeg vet ikke om det er litt latterlig å være stolt av det, men hun var en flott kvinne og en virkelig kapasitet på sitt område.)
Dette ble langt og merkelig, og det jeg egentlig vil si er vel at innlegget ditt er fantastisk bra, og at det fortjener mange, mange lesere! Du er modig og samtidig målbærer du et tema som er veldig viktig for ungdom! Og, viktigst av alt: Du gir håp og er et flott eksempel på at traumer og skader kan overkommes og at livet kan bli veldig bra 🙂
Kjære Jessica, takk for at du deler. Man er på god vei til å akseptere psykiske sykdommer mer, men vi har lang vei igjen å gå. Det at du deler står det respekt av. Jeg har selv vært veldig, veldig syk. Da jeg var 13 havnet jeg i en alvorlig psykose og ble innlagt på tvang ved lukket avdeling. Jeg var for syk til å være på barne/ungdomsavd så jeg ble innelåst med de aller sykeste, voksne menneskene. Jeg fikk ikke lov til å ta i mot besøk av andre enn moren min, jeg fikk ikke ha tlf, vi hadde en inngjerdet “luftegård” og jeg lå ofte i beltesenger. I en alder av 13.. Jeg kom meg ut av psykosen, men har alltid slitt med veldig mye angst og alvorlig depresjon. Jeg har prøvd å ta mitt eget liv og jeg har vært en fange i mitt eget hode. I 2011 ble jeg igjen psyk. Alvorlig depresjon som i desember 2014 utviklet seg til en ny psykose. Jeg var svingpasient med bare få dagers mellomrom fra desember 2014 til april 2015. Jeg har i dag fått riktige medisiner som passer perfekt for meg. Jeg er tilnærmet frisk, så lenge jeg tar medisinene mine. Jeg gikk tom forrige uke og måtte gå noen dager uten, det var et helvette uten like. Jeg har fått vite at jeg aldri blir helt frisk, men at vi kan kontrollere det med medisiner og innleggelser i de verste periodene. Jeg er i dag 21 år. Jeg har mistet mange venner, fordi de har vært uvitende. Så det at du deler setter jeg veldig pris på. Vi trenger MYE mer aksept og åpenhet rundt psykiske sykdommer
Hei du!
Jeg må først si at jeg liker veldig godt måten du skriver på og at du tar opp viktige ting.
Jeg ser at det er mange her som har skrevet om at de har slitt psykisk, jeg har også det selv.
Jeg ble psykisk syk fordi jeg ble psykisk mishandlet hjemme. Som du sa at du hadde ikke blitt synlig skadet av lynet, men psykisk og det synes ikke. Jeg ble ikke fysisk skadet hjemme, men psykisk så det syntes ikke.
Jeg startet hos psykolog som 14 åring, hun psykologen hjalp meg ingenting. Jeg flyttet i fosterhjem i en alder av 15, når jeg flyttet så ville ikke biologisk far ha noe med meg å gjøre, å biologisk mor døde når jeg var 7.
Jeg flyttet i fosterhjem, ble tryggere, fikk bedre til skole og alt sånt. Det er ikke før for 1 år siden at jeg følte meg greit. Men jeg merker at jeg blir veldig lett redd for å være alene, eller bli etterlatt. Jeg kan gråte i mange dager når jeg drar fra kjæresten (langdistanse forhold) på det værste når jeg er så langt nede så orker jeg ingenting. Men samtidig prøver jeg å finne små lyspunkter som barna i barnehagen hvor jeg jobbet i dette året.
Stå på jessica! Du er en tøff jente og det ser ut som du er en flink mor til leo! Du kommer til å klare skolen bra!
Åå kjenner meg igjen. Har blitt diagnosert med angst (sammen med OCD og tourettes) siden jeg var 6 år gammel, husker hvor fælt det var å være så redd som barn, på det verste kunne ikke moren min gå ut i hagen en gang. Hendte jeg fikk panikkanfall på barneskolen og mistet hørsel og delvis synet under disse anfallene. Er 19 år nå, og er heldigvis mye bedre idag men har fortsatt angst for ting. Lyn og torden er en STOR frykt hos meg. I fjor var det en periode med masse lyn og torden som gjorde at jeg ble veldig obs på været før jeg skulle ut døra. Så en dag jeg skulle gå til jobben skjedde det allerede etter 1 minutt på vei til jobb, da lynte det rett over hodet på meg. Fra sol og fint vær – til torden og kraftig regnvær på sekundet..
Kjempe bra skrevet! Føler med deg, syns så absolutt det burde snakkes om psykisk helse på skolen, er liksom ingen som forstår hva det er. Håpløst for meg og skal prøve og forklare, de andre forstår ikke. Er selv snart 14 å går til psykolog, selv om det ikke hjelper..
Men jeg må bare si at det du skrev fikk meg til å føle meg litt bedre, ja nå skjønner jeg at det faktisk er flere som sliter.
Stå på videre Jessica, du er så sterk og jeg beundrer deg sykt!
Ps: Har stemt på deg 🙂
Flott at du deler, Jessica!
Veldig godt å høre at du fikk god hjelp fort, og på den måten fikk bearbeidet traumene og kom deg på beina igjen. Igjen viser det viktigheten av rask og god behandling, og ikke minst hvor viktig det er å være åpen om ting som er vanskelig.
Jeg har selv alvorlig angst, som deg fikk jeg det i veldig tidlig alder. På den tiden var jeg flau og redd for å bli sett ned på, og dermed fant jeg ut at jeg skulle fikse ting selv og nektet hjelp fra BUP. Til en viss grad klarte jeg det, kom meg igjennom grunnskole og videregående selv om jeg hadde perioder hvor jeg heller ikke kom meg på skolen. Etter videregående derimot, ble det brått stopp. Jeg levde på en måte i en boble under skoletiden. Gjorde alt rutinemessig, men så fort noe ble annerledes ble det veldig vanskelig. Det tok meg enda 3 år før jeg fikk meg til å oppsøke hjelp, og er må i behandling. Ting tar tid, det krever masse jobb og slit.. Definitivt ikke noen dans på roser, men det nytter! Det er mulig å bli frisk, og en ting som jeg har forstått etter at jeg selv ble åpen om mine psykiske problemer er at det er utrolig mange med meg som sliter. Derfor er det så ekstremt viktig at folk som deg, som har en stemme og blir hørt av mange tør å være åpen. Gir et ansikt til psykisk lidelse, for det er så mange fordommer ute å går som overhode ikke stemmer overens med virkeligheten.
Takk!! 🙂 du er tøff!
Virkelig imponerende slik du setter ord på alt her på bloggen, Jessica!
Jeg har stemt på deg – du fortjener det virkelig! 🙂
Godt å se unge, kunnskapsrike og reflekterende mennesker! 🙂
For en utrolig flott og reflektert ung kvinne du er Jessica! Har vært litt sporadisk innom bloggen din men blir nå fast leser💛
Da har jeg nominert deg til æres livstil
Blogg ♡♡
Nominerte deg til “folkets favoritt”! Lykke til ☺
Miriam Larsen: Wow, det var da utrolig koselig! <3 Tusen takk!
veldig bra skrevet. synes du he kommet deg langt etter alt jeg he les på bloggen din du er sterk <3 stå på men Psykisk er ikke en sykdom det er mer en lidelse.
Ja, ja, drama i barndommen. Ingenting å snakke om.
For et utrolig bra innlegg!! Du er en utrolig sterk person, og du er utrolig tøff som tørr og skrive dette, det må vere utrolig vanskelig, eg har lenge hatt lyst til og lage meg blogg, men er redd for og bare få hat, og att alt går i dass… Har du noen tips til meg? Eg syns blogg virker utrolig kjekt, men også en “hindring” som kan gjøre hverdagen lettere, kjekkere men også vanskelig for du føler press for og blogge.. En eller annen gang skal eg skaffe meg blogg, om det ikkje går riktig vei slutter eg… Men igjen, du er utrolig tøff, modig og selvsikker!! Stå på videre for dette klarer du!!
Takk for kommentar tilbake! Bloggen din er den eneste jeg leser fast, å jeg må ærlig si at jeg digger deg! Du virker så utrolig sterk og god. Du viser ikke bare glans sider ved det å være ung mor, men du viser også at det kan være tøft og hardt! Du skriver så ærlig og rett fra leveren. Å det er akkurat det jeg liker så godt ved bloggen din. Klem til deg!! ☺
Så fantastisk innlegg. Du er absolutt min favorittblogger <3
A: Så utrolig herlig å høre <3