«Åh. Enda en ung mammablogger!» Tenkte du kanskje i det du trykket deg inn på bloggen min.

Jeg lover, jeg er ikke helt lik som “de andre”

Jeg heter Jessica Enerberg, og jeg kommer opprinnelig fra en liten by i Oppland som heter Gjøvik. Der vokste jeg opp sammen med mine to søstre, og mine veletablerte foreldre.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I 2012 ble jeg, ved en rekke tilfeldigheter, godt kjent med en gutt som bodde i Larvik. Han gikk i samme klasse som kusina mi, og dermed holdt vi kontakten. Vi ble veldig nære venner, og i september 2013 valgte vi å ta steget videre som kjærester. Vi levde i et avstandsforhold i mange måneder, med en avstand på 4 timer med tog. Vi traff hverandre hver helg, men ellers gikk vi begge på skole og var opptatt med vårt. Jeg gikk siste året på ungdomsskolen, og våren 2014 bestemte jeg meg for å flytte for meg selv til Larvik, hvor han bodde, for å starte på videregående til høsten igjen.

Kort fortalt: Jeg fylte 16 år. Jeg flyttet for meg selv i Larvik. Til en koselig hybel på 20 kvadratmeter – Jeg forberedte meg på det første året på videregående og i samme by som min kjære. Og nøyaktig en måned etter, så skjedde det som ikke skulle skje. Jeg fikk nyheten slengt i ansiktet og den slo meg rett i bakken.

Jeg var gravid.

Mange ville mene noe, og jeg satt plutselig i en situasjon hvor jeg ikke ante hva pokker jeg skulle gjøre. Abort var vel mest rett, jeg kan jo ikke være 16 år og gravid? Eller var det egentlig det? Hva var mest riktig for meg?

Jeg innså etter hvert at å tilfredsstille alle andre, det er ikke mulig. Det går ikke. Jeg skjønte at siden det ikke nytter å gå hele livet å forsøke å tilfredsstille alle andre, så burde jeg jo fokusere på å gjøre det som er mest mulig rett for meg. Hva jeg kan leve med og ikke.

Fordommene har ikke vært få, og episoder hvor samfunnets sneversynte og trangsynte syn på unge mødre har kommet tydelig frem, har heller ikke vært få. Jeg har gjennomgått mye siden jeg ble gravid den sommeren og siden jeg bestemte meg for å gå mot A4 malen ved å beholde barnet i magen. Mange fordommer, mange “Dette kommer du aldri til å klare”, mange uvitende mennesker som snakker om situasjoner de ikke vet noen verdens ting om. Fordi de ikke har vært der selv.

Det er alt for mange «Teen mom» og «16 og gravid» serier hvor malen er at barnefar er i fengsel, mor driver med dop, og hjemmet deres er i falleferdig trailerpark i Detroit. Jeg tror samfunnet vårt trenger å se at det ikke alltid er realiteten.

Samboeren min og jeg fikk vår førstefødte sønn i mars 2015. Jeg var da 16 år gammel, og samboeren min hadde for to måneder siden fylt 18. Vi tok rollen som foreldre på strak arm. Og vi gjorde det på egenhånd. Ingen ønskesituasjon, ingen ideell situasjon, og jeg har til dags dato aldri møtt eller snakket med noen 16-åringer som ønsker å havne i situasjonen jeg var i. Jeg har hele tiden vært veldig opptatt av at jeg verken oppfordrer eller fraråder andre unge jenter til å gå samme vei som jeg har gjort. Jeg oppfordrer til å finne ut hva man klarer å leve med selv.

Jeg ønsker å vise at hvis man mot formodning skulle bli gravid i tenårene, så kan det gå fint. Du er ikke dømt til et ødelagt liv. Du er ikke dømt til en mørk fremtid. Og du kan selvfølgelig (!) bli en like god forelder som de som er 15 år eldre enn deg. Ung er ikke synonymt med “Ikke i stand til å være en god forelder”. Mennesker er forskjellige, tenåringer like så.

Da jeg var 17 år gammel, så skjedde det samme igjen. Sjokket var like stort. Prevensjonssvikt gjorde nok en gang at jeg endte opp gravid.

Denne gangen var det vanskeligere. Jeg sto i stormen og valgte den samme tøffe veien ved å beholde barnet i magen, fordi jeg visste innerst inne at det var rette å gjøre. Jeg klarte ikke å ta abort av den ene grunnen at jeg var 17 år, selv om jeg var 17 år og gravid med mitt andre barn. Spesielt ikke når alt lå til rette for at vi fint skulle klare å ta vare på enda et barn. Samfunnet får mene hva pokker de vil, men jeg kan faktisk ikke leve mitt liv etter hva som er sosialt akseptert og ikke, spesielt ikke hvis det strider i mot hva jeg tror jeg kan leve godt med resten av livet.

I dag er jeg 21 år gammel, og jeg lever sammen med mine veldig uplanlagte, men hjertelig velkomne gutter Leo og Noah, og pappaen deres Fredrik som har vært min kjæreste i over 6 år!

Denne bloggen ble opprettet i oktober 2014. Jeg var da omkring 17 uker på vei med min første sønn. Jeg startet bloggen i utgangspunktet fordi jeg ønsket å hjelpe andre unge jenter i samme situasjon, ved å dele helt ærlig hvordan det hadde vært å gå gravid så ung, og hvordan livet mitt som 16 år gammel mor var. Jeg har delt, ærlig og helt usensurert, og det har jeg planer om å fortsette å gjøre. I januar 2015, startet jeg med bloggen for fullt. Og responsen var overveldende!

Her inne deler jeg tanker, hverdagen, refleksjoner, og engasjement. Alt ettersom. Og jeg elsker det.

Følg gjerne min lille familie videre på reisen!