JEG FØLER MEG TRUFFET

I dag leste jeg et blogginnlegg som traff meg ganske hardt. Les innlegget HER.

bloggeren Femhjerter har skrevet et innlegg på bloggen sin om hvordan hun føler det veldig sårt at andre er lykkelige med sine barn, at de er lykkelige fordi de er gravide, og at noen velger senabort fordi de ikke ønsker å bære frem barnet.

Hun nevner gravide 16-åringer og mennesker som har 10 barn og som ønsker flere, 4barnsmødre som er gravide med nummer 5 og ber dem alle holde kjeft. Hvorfor? Jo, fordi hun selv mistet sitt barn for to år siden, for tidlig født. 

Hun skriver videre at hun føler det som at noen prøver å gni det inn at hun mistet et barn denne måneden for to år siden, og at hun i oktober “spyr av alt babypratet”

Til slutt skriver hun at hun ikke ønsker at noen skal ta dette personlig, men det blir nå litt vanskelig når man tydelig ser hvem hun sikter til innledningsvis. 

Ord kan ikke beskrive hvilken smerte jeg følte når jeg så bildene hun hadde postet av en bitteliten kiste. Det stakk i meg. Jeg setter pris på hver eneste dag jeg får med sønnen min, noe jeg er veldig opptatt – fordi jeg tar rett og slett ikke slike ting for gitt.

Det er forferdelig, forferdelig urettferdig at dette skjer med noen av oss. Jeg skal ikke skrive at jeg forstår hvordan denne mammaen har det, for helt ærlig gjør jeg ikke det – og jeg tror ikke noen av andre mødre som ikke har mistet et barn kan forstå heller. Det er bare veldig, veldig grusomt og ubeskrivelig fælt. Ord strekker rett og slett bare ikke til.

All respekt til denne mammaen som deler dette offentlig. Det er tøft å stå frem og vise seg så sårbar ved å fortelle om at man har mistet et barn. Respekt for det.

Men – det er et men.

Jeg forstår godt at hun føler det er urettferdig at noen går gjennom et svangerskap problemfritt, og at hun (sammen med flere) mister barnet sitt. Det er urettferdig, og jeg er fullstendig enig med henne. Forferdelig urettferdig, rett og slett.

Og livet er urettferdig. Dessverre. På godt og vondt.

Etter å ha lest innlegget sitter jeg igjen med en skyldfølelse fordi jeg er lykkelig med sønnen min. Fordi jeg poster bilder av oss to på bloggen min, og at vi elsker hverdagen sammen. Og det burde jeg jo ikke ha, selv om det finnes andre der ute som ikke er like heldige som meg.

Det blir litt som å si at jeg ikke kan ha det vondt, fordi det er noen der ute som har det verre. Litt som å si at andre ikke skal kunne nyte tiden med sin bestefar, fordi jeg selv ikke har en bestefar. Og det er jo ikke helt rett, er det?

Det siste jeg vil er å tråkke noen på tærne. Vi er alle helt enige om at livet er grusomt urettferdig av og til, for det er det.

Jeg skal kunne poste bilder av hjemmet mitt, uten å få skyldfølelse for de som ikke har et hjem. Og når gutten min sovner i armene mine om kvelden og jeg poster bilder av det på bloggen min – så skal jeg ikke ha skyldfølelse fordi noen der ute har mistet sin lille, selv om tanken på det er helt ubeskrivelig vond.

Vi må stå sammen, dra hverandre opp, ønske hverandre lykke. Forferdelige ting skjer hver dag, med så utrolig mange mennesker, og skulle vi tatt hensyn til alt hadde vi ikke kunne gjort noen ting. Brutalt, men sant.

Jeg ønsker ikke å fremstå som et lite empatisk individ, – for det er jeg ikke. Men i dag måtte jeg bare skrive det jeg tror veldig mange tenker, selv om få sier det høyt.

11 kommentarer
    1. Kunne ikke vært mer enig. Moren min har mistet hele tre barn, i en alder fra kun noen måneder inne i magen,til hele 3 måneder gammel utenfor magen. Skulle hun ha bedt meg holde kjeft og ikke være glad for at jeg nå går og bærer frem et friskt barn, at jeg er så takknemlig for at barnet mitt så langt er velskapt? Nei, hun er bare evig lykkelig på mine vegne og glad for at jeg slipper å gå igjennom det samme som henne.
      Uansett hvor vondt og urettferdig det enn er, for det er det, så absolutt – ingen fortjener å gå igjennom det. Men skal ikke være nødvendig å skjule sin egen lykke i frykt for å tråkke andre som har gått igjennom noe vondt på tærne av den grunn, synes jeg

    2. Jeg er så enig med deg.Det er umuligt å ikke føle seg truffet eller ikke ta det til seg i det innlegget hun skrev.
      Du er glad du er gravid,hun skulle ha settet seg i andre sine spor også.Ikke bare sitt eget 😉 Har full forståelse at hun er lei seg men igjen så forstår jeg også at folk er så utrolig glad for at de er gravid.
      Jeg skrev til henne også at jeg mente hun burde snakke med psykolog om dette,for å roe det hele ned.

    3. Skjønner hva du mener. Husker når jeg fikk min eldste datter. Så hadde en av mine nærmeste venninner mistet sin datter på 8 mnd i krybbedød. Når hun kom på sykehuset. Så var det så vondt. Første jeg tenkte, jeg skulle fått en gutt. Men venninne satte så pris på å holde min datter. Selv om det bare var 14 dager siden hun mistet sin. Så det var både godt og vondt. Men vanskligste besøket jeg hadde på sykehuset. For det var et besøk med glede og sorg.

    4. Amen til det! Spesielt det du sier om at:”en ikke kan si at en har det vondt, fordi det alltid finnes noen som har det verre.” Da skulle man vel aldri kunne uttrykke følelser overhodet?
      Godt skrevet!

    5. Jeg har selv mistet mitt første barn, en datter. Så jeg skjønner tankegangen hennes, jeg skjønner sinnet og sorgen. Men selvfølgelig så er jeg enig i at hun uttalte seg på helt feil måte. Veldig dumt at hun sikter mot folk som hun gjør. At hun fremstår på den måten hun gjør, og som kanskje gjør at flere tenker at vi som har mistet et barn tenker sånn. Jeg tror rett og slett ikke hun tenkte over at folk føler seg truffet. Det var nok bare sorg og sinne bygget opp som til slutt sprakk i et blogg innlegg, som ble helt feil. All ære til 16 åringer, de med 5 eller 10 barn! Så lenge barnet er ønsket og har det godt, så er det det som teller.
      Klem fra jente på 22 år med 1 jente i himmelen og snart 2 på jord som sliter med samme følelser og sinne, for verden er virkelig ikke rettferdig.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg