Alltid når jeg får spørsmålet om hva som er viktig når man er to som venter barn, så svarer jeg “At dere begge er forberedt på at det kommer til å bli tøft” Men det alene er egentlig ikke nok, for uansett hvilke ord jeg hadde brukt, uansett hvor gode formuleringer og hvilket bredt vokabular jeg hadde hatt – Så er det ikke slik at jeg hadde klart å forklare dere det likevel, for det er en sånn ting man må oppleve selv for å kunne forstå.
Det er ikke lett å bevare kjæresteforholdet når man får barn, og her spiller alder ingen rolle. Man oppdager plutselig sider av hverandre man aldri har sett før. Du kan trygt si at Fredrik så mindre pene sider av meg (Hint: ekstremt lite søvn, joggebukse, melkeflekker, babysikkel, håret mitt som bokstavelig talt sto opp mot taket, og et forferdelig temperament på grunn av dette) og jeg fikk også se sider av han som ikke var fullt så fine.
Men så er det også litt fint å møte på alt dette, tro det eller ei. Før det er da du faktisk forstår hvor sterkt forholdet er, eventuelt ikke er. Du ser om du er villig til å kjempe uansett pokker hvor tøft det er, for det er det.
Jeg kan gjerne innrømme noe jeg aldri tror jeg har hørt noen har innrømmet før: Men selvfølgelig kan det bli så fryktelig slitsomt at man tenker at man bare vil bort og vekk til helvete og lenger. Slike stunder kan komme. Men det er faktisk greit.
Så lenge du vet at du aldri ville gjort det når alt kommer til alt.
Og kjære alle dere. Når dere krangler så mye og føler at ingenting går veien, når alt føles som verst, vit dette.
I ALLE forhold møter man på utfordringer. Det er ikke til å unngå! Det kommer til en punkt hvor nyforelskelsen går over, og man innser at ingen er perfekte. Ingen kjæresteforhold er heller ikke perfekt. Men hvis man alltid skal gi opp når ting blir vanskelig, så kan man faktisk ikke ha kjæreste. Man må jobbe for å få det til å fungere.
For hvis du tror at kjæresten din og du er de eneste som krangler så og så mye, så tar du feil. Man vil alltid møte på utfordringer, og hvis du velger å gå bort i fra de utfodringene du allerede har, så kommer det til et punkt hvor du møter på nye – den eneste forskjellen er at du møter de med en annen partner.
Du kommer ikke unna krangling og uenigheter uansett. Så hvis du gir opp og tror du har vunnet, så har du faktisk egentlig tapt.
Dette var så bra skrevet!! Kjente jeg ble litt glad nå, ettersom at jeg og kjæresten krangler en del, men aldri gir opp og vi begge vil være kjærester selvom det til tider kan bli vanskelig. Du skriver så utrolig mye bra! 🙂
Så søt Leo var med tunga ut på bildet, han er så skjønn og veldig bra skrevet!
Du har så rett så rett, Jessica ! 🙂
Veldig bra skrevet! 🙂
Tror det er vanskelig å egentlig kjenne kverandre sine sterke og svake side før man får barn for då må man samarbeid som aldri før!!
Leo er bare helt herlig! 😍
Hei
Vil bare si at du formulerer deg veldig godt og skriver gode blogginnlegg. Virker reflektert og voksen for alderen og en veldig god mamma.
Anonym: For en koselig kommentar! Tusen takk. Kjempe hyggelig at du synes det. Takk for at du leser!
Klem
Så sant, du er virkelig reflektert sett at du er så ung. Jeg blir helt imponert! Noe som forøvrig også er grunnen til at jeg begynte å følge bloggen din en gang i overgangen mellom 2014 og 2015. Tommel opp!
En har ikke vært sammen lenge nok hvis en aldri har opplevd en heftig diskusjon/krangel. Det kommer før eller siden, noe som bare er sunt. Da lærer en hverandre å kjenne og hvilke forventninger en har.
Altså jeg tror jo at jo eldre man er, jo større sjangse er det at man holder sammen. MEN det behøver ikke alltid å være sånn såklart. Selvom du er ganske moden for alderen din nå, så vil du alltid vokse mer mentalt. Man er ikke lik når man er 17 år som når man er 30 hvis du skjønner.
Synes uansett du virker som en mye bedre mor enn mange godt voksne og det virker som du har mye å gi sønnen din, alt et barn trenger.
Jeg tror det er mye mer enn bare alder som avgjør om en holder sammen. Både livssituasjon, forutsetninger, innstilling, forventninger osv. Problemet med å være for voksen og ev komme inn i et nytt forhold, er at en fort har høyere forventninger og stiller mer krav. Som ung (starten av 20årene alderen, typisk) er det kanskje lettere å modifisere og tilpasse seg hverandre.
Alder spiller selvfølgelig en viss rolle, og forhåpentligvis modnes vi alle med alderen. Dog tror jeg at folk fort glemmer hvor mye konteksten påvirker når en blir moden. Det er veldig vanlig at det er et stort modningssprang i 18-25års alderen, men dette tror jeg har mer med at de aller fleste da flytter hjemmefra og begynner å jobbe eller å studere, enn selve alderen.
(Nevner at jeg nå bare filosoferer, uten å sitte på noe form for fasit)