Jeg føler jeg vil skrive litt om eksponering av barn i dag. Jeg føler veldig mange mammabloggere egentlig ikke sier som mye om dette temaet, og det synes jeg er litt dumt. Jeg tror det er viktig å vise at man reflekterer rundt det, og at man har tatt et valg man har tenkt grundig gjennom.

Aller først:

Heldigvis er det ikke slik at bare man skriver blogg, så MÅ man dele absolutt alt. Det er nettopp det som er så fint med å skrive blogg – man kan velge selv. Er det noe du helst ikke vil dele? OK, da deler du ikke det du ikke ønsker å dele og omvendt. Det er helt opp til en selv og selv om jeg poster bilder av sønnen min for offentligheten på sosiale medier, så betyr vel ikke det på noen måte at han ikke har et privatliv. Så sort hvitt går det vel egentlig ikke an å tenke.

For privatliv har både samboeren min, sønnen min og jeg til tross for at jeg skriver en blogg. Ofte når jeg skriver om dagen min på bloggen deler jeg kanskje bare noen få prosentandeler av hva vi har gjort samme dag. Jeg deler aldri intim eller sensitiv informasjon om sønnen min, og det har vært uhyre viktig for meg å unngå.

“Men tenker du ikke på pedofile? Du vet at du utsetter barna dine for pedofile når du utleverer dem på bloggen din? Stakkar!”

For å sette det helt på spissen: Skal man alltid unngå pedofile, må man jo faktisk gjemme seg inne resten av livet. Jeg vet ikke med dere, men det høres ikke ut som et godt liv i mine ører.

Dessuten minner denne problemstillingen meg svært mye om dette med at kvinner skal måtte dekke seg til for å unngå å ikke tiltrekke seg menn som kan voldta dem – Prinsippet er jo faktisk det samme. Man skal ikke begrense hva man gjør i livet sitt i frykt for at noen skal eksempelvis voldta deg eller at pedofile skal få tak i deg. Selvsagt kan det være gunstig i mange tilfeller å ta forhåndsregler ved å ikke “invitere inn” verken voldtektsmenn eller pedofile, men vi skal ikke fokusere på å skape flest mulig forhåndsregler, vi skal fokusere på å få ut til alle i hele landet vårt at pedofili og det å voldta jenter fordi de “bare” har på seg shorts og topp, på INGEN måte er greit.

Jeg kommer ikke til å stoppe å poste bilder av sønnen min i frykt for at pedofile skal se bilder av ham. Den oppmerksomheten fortjener de ikke en gang. Vi er alltid i en risiko for at pedofile skal se barna våre, hver eneste gang vi går ut av døren med dem fra hjemmet vårt. Og selvfølgelig ønsker vi å skjerme barna våre så godt vi bare kan for disse syke menneskene, men siden den risikoen alltid vil være der – Uavhengig av om du poster bilder av barna dine på internett eller ikke – Så synes i hvert fall ikke jeg at vi skal la alle valgene våre styres av hvorvidt noen pedofile noen gang kan se barna våre. For uansett om du aldri poster bilder av barnet ditt på Internett, så er det alltids en risiko for at noen pedofile får øye på dem ute på gaten. På stranda. På vei til skolen. Hvor som helst så lenge det ikke er hjemme i huset ditt.

Så kan vi jo diskutere i all evighet om forskjellen mellom virkelighet og bilder på nett, og at bilder blir noe annet – Men jeg kan jo faktisk begrense hva jeg legger ut på bloggen min av sønnen min i form av bilder, i mye større grad enn hvordan man kan begrense barn med egen vilje i virkeligheten. Eksempel: Jeg kan sørge for at bildene jeg poster av Leo alltid er ordentlig tatt og at han er anstendig kledd og ser ordentlig ut. I virkeligheten kan barn begynne å gjøre mye rart. Hovedpoenget er vel at vi ikke skal la våre valg styres av syke mennesker som kan finnes over alt. Både på nett og i virkeligheten.

Og så får vi mammabloggere ofte den klassiske “Barnet ditt kommer til å bli mobbet på skolen!” Disse menneskene sikter da til at barna våre kommer til å bli mobbet på skolen eller senere i livet på grunn av det vi har postet på bloggene våre av enten bilder eller informasjon om barnet.

Dette synes jeg i grunn faller på sin egen urimelighet. Alle mødre og fedre har som foreldre et ansvar for at barna våre ikke skal mobbe andre barn. Så hvis du ikke har klart å lære barnet ditt det, synes jeg i grunn du som forelder har sviktet mye mer enn jeg noen gang kommer til å gjøre ved å ha skrevet en mammablogg.

Dette med at bloggere får gjennomgå så til de grader i både media og fra privatpersoner fordi de velger å eksponere barna sine, synes jeg i grunn er litt rart med tanke på hvor mange som gjør ting som er mye mer bekymringsfullt. For selvsagt er det ting som ikke egner seg på nett til evig tid, dette tar jeg høyde for når jeg tenker over hva jeg synes er greit å dele med dere på bloggen, og hva som ikke er fullt så greit. 

Jeg har mange venner på Facebook, og der ser jeg ofte mye rart som postes. Fyllabilder av foreldre til barn i skolealder er en gjenganger. Statuser som avdekker mye intim informasjon om barnet til vedkommende som poster statusen, og som tydelig ikke er avklart med barnet først om det har vært greit å dele dette med hele Facebook – er også en populær variant. Og hvor er kritikken rettet mot disse menneskene? Jeg ser det hagler inn kritikk mot meg og andre mammabloggere, men er ikke dette i aller høyeste grad verre enn bilder postet på internett av sønnen min hvor han smiler og leker med lekene sine? 

For all del, jeg respekterer at noen foreldre ønsker å dele mer om sine barn/sine liv enn det jeg gjør på sosiale medier. Men jeg tror det er viktig at man forstår omfanget av hva man legger ut, og enkelte ganger når jeg ser slike bilder og statuser bli postet på sosiale medier, så har jeg av og til mine tvil om at disse menneskene egentlig har reflektert rundt sitt valg. Men hva vet vel jeg, jeg tenker vel bare i grunn at det et lurt å opplyse om nettvett slik at alle kan ta et valg de med størst sannsynlighet kan stå inne for i ettertid.

Jeg holder meg slavisk til regler jeg har satt med hva jeg synes er greit å dele for offentligheten på sosiale medier av barnet mitt. Ingen nakenbilder. Ingen bilder av Leo slik dere ikke kunne sett ham på gaten. Ingen intim informasjon. Og ingen informasjon som jeg på noen måte tror eller føler det er sannsynlighet for at han kan ta skade for i ettertid.

Det vil alltid være en liten sjanse for at Leo ikke likte at jeg postet babybilder av ham på mammabloggen min. Men når jeg følger restriksjonene jeg har satt, føler jeg at denne sjansen er satt til et minimum. Personlig ville jeg blitt utrolig glad om min mamma hadde hatt så mange flotte bilder av meg fra mitt første leveår som jeg hadde hatt muligheten til å se tilbake på hele livet mitt, men siden jeg ikke vet 100% sikkert at Leo vil like det like godt, er det viktig for meg å ha noen regler jeg forholder meg til når jeg skriver på bloggen min om ting som omhandler ham.

Leo kan ikke velge å bli postet bilder av her inne. Men jeg føler selv jeg gjør det på en skånsom og fin måte. Blogginnleggene som omhandler om dagene vi har sammen blir ofte veldig hverdagslige, typ “I dag har sønnen min lekt og vi har kost oss masse” Jeg ser virkelig ikke at det er noe galt i noe så uskyldig som at vi har kost oss hjemme sammen, for eksempel. De fleste foreldre gjør vel det med barna sine når de er i mamma og pappa permisjon. Det er ikke noe som blir flaut, i mine øyne. 

Og selvfølgelig, det kommer til et stadie hvor alt blir flaut, nemlig i tenårene. Men jeg husker selv at jeg synes det var flaut å i det hele tatt gå alene på gaten når jeg var 13, så da føler jeg virkelig ikke at det er rett å ta utgangspunkt i den alderen når jeg sier at jeg selv føler jeg ikke poster noe som sønnen min kommer til å synes er flaut.

Skal vi som foreldre alltid ta avgjørelser for barna våre basert på om de kommer til å synes det er flaut når de blir tenåringer, ja, da blir det fryktelig få avgjørelser som er akseptert å ha tatt for barna når de en gang var små.

For å avslutte det hele: Ja, jeg eksponerer barnet mitt i blogg.

Og ja, jeg er verdens beste mor for barna mine selv om jeg tar et valg som kanskje er annerledes enn hva du ville gjort og hva du mener er best for meg.

Tusen takk for at du leste, ha en super onsdag!