Nå som jeg er over halvveis i svangerskapet, har graviditeten på sett og vis begynt å bli mer virkelig. Eller, virkelig er kanskje feil ord. Men jeg har klart å komme meg dit at jeg har begynt å forberede en del i hodet mitt, i det minste. Det er fortsatt fryktelig surrealistisk at jeg i det hele tatt er gravid igjen (Jeg synes fortsatt det er surrealistisk at jeg i det hele tatt er mamma til en fra før, og han er jo pokker meg snart 15 måneder gammel) Men jeg har begynt å tenke mer på det praktiske, samt at jeg kjenner at jeg plutselig sitter med ganske mange spørsmål og tanker rundt det hele.

Hvordan gjør vi det med soverom? Vi hadde på_ingen_ måte tenkt eller planlagt tanken på et barn til før vi eventuelt hadde flyttet til noe eget og fått ferdig utdanning, så her sitter vi jo i en leilighet med “bare” to soverom. Skal guttene etter hvert dele, eller skal vi kjenne på tanken å flytte til noe enda større når minsten ikke skal sove på rom med oss lenger?

Jeg elsker gutten min høyere enn jeg elsker selve livet. Går det an å elske noen andre så høyt som jeg elsker Leo? Ja, det må det jo gjøre. Dumt spørsmål i grunn, jeg vet jo at jeg kommer til å elske den nye babyen eksakt like høyt som jeg elsker Leo – Men når graviditeten fortsatt er så surrealistisk, er det fryktelig vanskelig å fatte. Det hender fortsatt at jeg har øyeblikk hvor jeg får den følelsen man får når man akkurat nesten tryner på vei ned i trappen, fordi jeg kommer på at jeg har en baby i magen. Så det er kanskje ikke så rart, hvis det enda ikke har gått ordentlig opp for meg? 

Spiser jeg nok grønnsaker? Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for de måltidene jeg spiser uten. Kommer jeg til å klare ammingen?

Men ett av de største spørsmålene jeg sitter med er nok:

Er en som ingen og to barn som ti? 

I så fall: Hvordan overlevde mamma og pappa med tre barn? Mamma og pappa, dere har min fulle respekt.

Jeg gleder meg til å få svar på alt. Eller, det aller meste i hvert fall! Jeg går inn i svangerskapsuke 22 i morgen, og gleden er stor. Leo babler om “beibi” og Fredrik har plutselig pappabøker liggende på nattbordet sitt. Og det mest sjokkerende av alt? Det er ikke jeg som har lagt dem der.

Forhåpentligvis kommer guttene våre til å bli gode brødre for hverandre, og jeg håper de finner mye støtte og glede i hverandre. Vi merker at vi gleder oss veldig nå, tross hvor vanskelig det er å fatte at det kommer en til, og vi ser veldig frem til det stolte øyeblikket som kommer når vi ser dem sammen for første gang.