Fødselshistorien med Noah.

I dag er lille Noah tre dager gammel. Han kom med andre ord til verden for tre dager siden, på en kald mandagsmorgen som vi aldri i livet kommer til å glemme. Her kommer historien om hvordan det gikk når han kom til verden, og hvordan vi opplevde det.

Jeg snur meg for endte gang rundt i senga. Det er 10 oktober og klokken nærmer seg 04:00. Det er kun to timer til vi skal stå opp og gjøre oss klare til avreise til sykehuset. Bare tanken alene gjør meg stresset. Nå har jeg bare to timer å sove på! Jeg kommer jo til å være helt utkjørt. Men så har jeg med tiden lært at det ikke nytter å bekymre seg for ting man ikke får gjort noe med, og klokken var like fullt snart 04:00 uansett pokker hva jeg skulle mene om det. Og så, til slutt, fikk jeg endelig sove!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg våkner av en ulende alarm på mobiltelefonen min, og spretter deretter opp av sengen raskere enn noen gang. Med en enorm frykt i tankene om å forsove meg – får jeg kjapt rukket å se hva klokken er på den ulende mobilen min også. 06:03. Jeg puster lettet ut før jeg sier til Fredrik med rolig stemme at han må våkne. “Mhm!” Får jeg overraskende fort til svar før jeg går på badet for å stelle meg, og for den siste dusjen før keisersnittet.

Jeg kommer inn på rommet igjen klar til å kle på meg etter dusjen når synet møter meg: Fredrik er halvveis ute av sengen, men han sover! Jeg må le. Okei, så er det i hvert fall ikke bare jeg som er trøtt denne morgenen. Raskt kommer han seg opp og får kledd på seg, og mens jeg pakker de aller siste tingene til baggene våre, gjør han morgenstellet med Leo. Mamma kom på besøk til oss dagen før fordi hun skulle passe Leo mens vi var på sykehuset, samt at hun gjerne ville kjøre oss til sykehuset, så plutselig er hun våken hun også og vi er straks klare.

Vi går ut av dørene hjemme, Fredrik med baggene våre og Leo, og jeg med den store magen min. Det går plutselig opp for meg at neste gang vi befinner oss her hjemme, så er lillebror med. Tanken er umåtelig rar, nesten litt utenkelig. Vi kommer oss omsider ut til bilen og plutselig er vi på vei til sykehuset. Kun noen timer unna å få treffe vår vakre lille gutt nummer to.

Mamma skal fortsette hverdagen som normalt hjemme med Leo de dagene vi er på sykehuset, med alle hverdagsrutinene han kjenner til. Leo skal i barnehagen etter at mamma har kjørt oss til sykehuset, så han ble med på den spennende kjøreturen til Tønsberg. Like blid og fantastisk fornøyd som han alltid er! “Mamma elsker deg Leo, neste gang vi sees så har du blitt storebror!” Han smiler til meg med det lille vakre smilet sitt før jeg gir han et kyss og sier hade. Nå står bilen utenfor sykehuset og vi må ta farvel med ham. Fredrik får også sagt hade til Leo, og vi får sagt hade til mamma som nå skal kjøre Leo til barnehagen. Hun ønsker oss masse lykke til og lover at hun skal passe så godt hun kan på Leo mens vi er borte fra ham.

 Spente går vi inn og bort til heisen. Vi skal opp i fjerdeetasje og føde-barsel avdelingen. Klokken er nå ca 07:10. Vi hadde fått beskjed om å møte opp 07:30, så vi er foran tidsskjemaet. Heldigvis! Vi blir møtt av en veldig koselig og imøtekommende jordmor som skal følge oss ut dagen, inkludert på operasjonsstuen. Vi blir bedt om å vente i den lille kantinen på fødeavdelingen. Fredrik og jeg finner et bord, og finner oss to plasser over hverandre før vi vi bare blir sittende og se på hverandre. “Er du klar nå?” Spør jeg han spent. Han smiler før han sier “man blir aldri helt klar for noe sånt som det her tror jeg, Jessica”

Det går noen minutter før jordmoren kommer tilbake, og nå blir vi tildelt et eget rom. Et rom vi skal vente på til vi får videre beskjed om når keisersnittet skal finne sted. Jeg får sykehusskjorte og beskjed om å skifte til den og til å ta av meg alt annet, og videre beskjed om at vi skal inn på operasjonssalen klokken elleve. Det er enda noen timer til, så vi får slappe av på rommet inntil da. De neste timene går unna på et lite blunk. Jeg får paracet, tar blodprøver, og anestesilege kommer for å snakke med oss og forteller om bedøvelsen jeg skal ha, samt svarer på spørsmål om vi hadde noen. Omkring halv elleve får vi beskjeden: Vi skal inn allerede nå! Nervene begynner virkelig å ta overhånd og jeg kjenner at jeg er engstelig, veldig nervøs og selvfølgelig også fryktelig spent. Jeg blir trillet ned til utenfor operasjonssalen, og Fredrik blir tatt med for å skifte til blå sykehusklær som han skal ha på seg inne på operasjonssalen. Jeg får lagt inn kanyler på begge hendene, satt opp håret mitt, og jeg føler meg veldig trygg og ivaretatt underveis. De forteller meg hva de gjør og opplyser meg underveis, og selv om jeg enda kjenner nervene godt, så hjelper det litt å vite hva som skjer og hvorfor.

Jeg skjelver som et aspeløv når de skal sette bedøvelsen, men det går greit. Jeg holder hånden til Fredrik som sitter foran meg som om jeg aldri skal slippe, og den merkelige følelsen av at jeg er bedøvd i hele underkroppen, fra navlen og ned, kommer raskt. Jeg kjenner den igjen etter sist keisersnitt med Leo. Og så er operasjonen i gang. Jeg følte meg litt uvel av og til underveis, men det ordnet de fort med riktig medisiner og ekstra oksygen.

Noen minutter ut i operasjonen river det skikkelig til i magen uten at det gjør vondt, og jeg skvetter til. “Oi, det der føltes skikkelig rart!” Sier jeg høyt. “Ja, nå blir det veldig snart baby her” hører jeg fra andre siden av forhenget. Noen sekunder etterpå hører vi noen klynk før det kommer et skikkelig babyskrik! Han er her nå, og jordmor kommer med ham til oss bak forhenget. Klokken 11:04 var han ute av den trygge magehulen, og ute i den store, skumle verden! Han har helt mørkt hår, og er en stor og velskapt gutt! Så fin han var, så perfekt. Så innmari stolte som vi ble, og for et overveldende og rørende øyeblikk det var.

Det å høre skriket hans for aller første gang… Jeg nekter å tro at hvordan barnet kommer til verden har så mye å si lenger da. Keisersnitt eller naturlig fødsel. Han var helt frisk og rask, og alt gikk komplikasjonsfritt. Det er det som betyr noe. Han ble født og alt gikk bra med oss begge. Jeg er sikker på at jeg følte en like stor kjærlighet til barnet mitt i det sekundet, som det jeg hadde gjort om jeg hadde født han naturlig. Jeg gråt, gråt, gråt og gråt litt til. Og Fredrik var bare så stolt der han hadde lille Noah i armene sine mens han kikket ned på meg. Den mest fantastiske følelsen i hele verden ♥