Hei alle sammen!

Nå har vi fått summet oss siden vi kom hjem i går, men det er fortsatt like uvirkelig å se bort på den lille vuggen som står i stuen vår, og det faktum at Noah faktisk ligger der. Tusen takk for alle gratulasjoner vi har fått, og for alle hyggelige meldinger samt koselige kommentarer. 

Jeg fikk litt småsjokk når det gikk opp for meg litt ordentlig i går. Litt den samme følelsen jeg fikk etter at vi hadde kommet hjem med Leo fra sykehuset, og sakte men sikkert innså at han faktisk tilhørte oss, og at han ikke skulle bli værende på sykehuset. Vi ante jo ikke hva vi gikk til verken denne gangen, eller første gangen når vi fikk Leo!

Helt siden vi kom hjem har Leo vist stor interesse for sin yngre bror. Han virker utrolig fascinert og interessert i lille Noah. Han vil kose ham og stryke på han. Han skjønner så mye mer enn hva vi så for oss at han skulle gjøre, og når vi spør hvor lillebror er hen er han aldri i tvil. Han smiler og virker til å være så glad i ham allerede ♥

Jeg må bare nevne hvor fryktelig imponert jeg er over Fredrik oppe i det hele og hvor mye ansvar han tar. Og ikke minst hvordan han har taklet dette hittil. Jeg kjenner en så enormt stor glede og lykkefølelse av hvordan han er med våre to små, og hvor mye han tydelig koser seg – uansett hvor sliten jeg vet at han egentlig er. Han står så på, og han er så forferdelig stolt over det nye familiemedlemmet at det er helt rørende å se på.

Jeg for min del går for det meste rundt i min egen boble fylt av amming, soving og spising, og har egentlig bare sluttet å se på klokken. Jeg kjenner at jeg hadde nok glemt litt hvor mye det kan kreve å ha en nyfødt, men det går overraskende bra. Det er klart det er tøft, og det er jo helt nytt for oss med to. Det går nok ikke helt opp for oss at dette er vår nye hverdag og at det er nå det faktisk begynner!

Klem